Psykopati og kjærlighet

Har du noengang reflektert over hvor dine personlige grenser går? Hva du er villig til å tillate av dine medmennesker? Har du tenkt over om du i det hele tatt har grenser, eller har du trodd at alle har nøyaktig de samme grensene som deg men velger å uttrykke dem på andre måter?

Er du en som tillater at andre sniker i køen foran deg uten at du reagerer? Reagerer du inni deg, men våger ikke å vise det? Møter du det bare med et skuldertrekk og tenker at det er viktigere ting å irritere seg over? Hvor grovt tillater du at andre snakker til deg før du føler deg såret og ønsker å protestere? Protesterer du bare inni deg, blir du passiv aggressiv eller sier du der og da at slik tiltale aksepterer du ikke?

Hvilken respekt ønsker du deg av dine medmennesker, ønsker du en respekt basert på frykt, en respekt basert på varme og omtanke hvor folk våger å trå over dine grenser fordi de er trygge på deg, eller en blanding av de to? Hvordan har du forholdt deg til andre menneskers transgresjoner tidligere i livet, har du alltid vært som du er nå? Har du blitt mer tolerant? Mindre?

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Uavhengig av hva du svarer på disse spørsmålene, så opplevde du at psykopaten brøt gjennom dine barrierer. Uansett om din terskel var lav, høy, eller ikke-eksisterende så fant psykopaten en måte å tre over den på. Mange ganger. Og han/hun flyttet terskelen dypere og dypere inn i deg, til han/hun til slutt befant seg så langt inne at det ikke lenger fantes noe å verne om. Grensene ble borte. Psykopaten kunne tillate seg hva som helst av avtalebrudd, løgner og mishandling, for du aksepterte det.

Hvordan klarte psykopaten dette? Han/hun klarer det fordi hele idealiseringsfasen er en test. Psykopaten tester hvor dine grenser går og hvor langt han/hun kan flytte rundt på dem. Det gjøres selvsagt meget subtilt, og ofte kamuflert som sjarme og smiger. Med sjarme presser psykopaten seg inn i dine innerste kamre, der hvor ingen normalt slipper til. Du tror du åpner deg frivillig, men du gjør ikke det. Psykopaten er egentlig ikke invitert, for det foregår ikke i et normalt tempo. Det skjer altfor fort. Etter få uker har psykopaten ikke bare flyttet inn i din bolig, men også inn i ditt indre. Du har vært utsatt for en invasjon på alle måter. Din magefølelse og intuisjon har protestert hele veien; dette går langt over mine grenser!!!! Men du har ikke hørt etter, du har hysjet ned din intuisjon, for dette føltes jo så fantastisk godt. Psykopaten har presset seg inn i deg, sågar med makt. Men du gjenkjente det ikke som maktbruk, for veien inn smurte han/hun med deilige oljer, lindrende massasje og beroligende ord. Du var i transe. Det er først etter bruddet du oppdager hvilket overgrep som har skjedd.

Fordi psykopaten presset seg inn i ditt mentale indre uten invitasjon, og deretter bare forsvant uten å gi deg noen avkastning på din fatale mellommenneskelige investering – den storslåtte relasjonen du ble forespeilet skjedde aldri, så oppleves også møtet med psykopaten av mange som sjelelig voldtekt. Det er dette ditt nåværende traume stammer fra. Overgrepet blir etterhvert følbart. Noen har presset hodet inn i din intimsone og kikket seg rundt. Det posttraumatiske stress mange opplever som følge av psykopatens herjinger kan med god grunn sidestilles med følgene etter en fysisk voldtekt, og vil i de fleste tilfeller faktisk være mer omfattende. Det er mer omfattende fordi mens en person som blir fysisk voldtatt umiddelbart vet at det dreier seg om voldtekt, så vet ikke offeret at psykopaten sjelelig voldtar deg mens relasjonen pågår. Det skjer også over lengre tid, ofte flere år. Det er derfor så ironisk at mens det foregår en storstilt lobbyvirksomhet for å heve straffene for fysisk voldtekt, så er det ingen myndigheter som er interesserte i å straffe psykopaten for den sjelelige voldtekten.

Skammen mange ofre merker etter psykopatens åndelige transgresjoner, kan forklares med offerets opplevelse av at det innehar svake eller ikke-eksisterende grenser. Spørsmålene som romsterer og terroriserer inkluderer “hvordan kunne jeg la det skje”? Har jeg virkelig ingen integritet? Hvorfor sa jeg aldri “hit, men ikke lenger”? Skammen blir en stor belastning for mange. At mange ofre oppførte seg som hva de selv oppfattet som vulgært, desperat og patetisk i relasjonens siste krampetrekninger, tilfører skammen bare mer bensin. Derfor vegrer mange seg for å snakke med venner og familie om opplevelsen, eller å oppsøke profesjonell hjelp. Å ikke bli trodd ville påføre skammen ytterligere et slag. Når skam blandes med sorg og savn etter den man trodde psykopaten var så er veien kort til depresjon, angst, uførhet og for enkelte tanken om suicid.

Det er når man er på bunn at man har muligheten til å plukke seg opp. Det starter med for første gang å markere en grense overfor psykopaten, ved å innføre NK (null kontakt). Bare ved å gjennomføre NK alene, så klarer offeret å stable noe av den integriteten på bena som vedkommende så sårt opplever å ha mistet. Å ta tilbake kontrollen og endelig si et rungende “NEI!” til psykopaten oppleves av mange som utrolig godt, selv om det også er en sorg å vite at man aldri igjen skal kunne prate med denne personen som man elsket så dypt. Å klare å opprettholde NK uten å bryte den gir for mange ofre en enorm tilfredsstillelse. Litt av selvtilliten kommer tilbake og man kan tørke tårene, heve hodet en anelse og overskue litt av den lange og tunge veien som ligger foran.

Å inngå NK med psykopaten er nemlig bare starten. Mange må seriøst reflektere over hvorfor de personlige grensene var fraværende, ikke bare i relasjon med psykopaten, men i mange tilfeller i hele offerets liv. Offeret setter seg ned og tenker tilbake på en lang historie med ekser, venner og familiemedlemmer som bare har tatt seg til rette i deres liv, og endatil med tillatelse fra ofrene selv. Det har seg nemlig slik at;

Ingen kan overskride grensene dine uten din egen tillatelse

For mange er det en ny opplevelse å kjenne etter hvor grensene går, selv som voksne. Mange har vokst opp med narsissistiske foreldre, og aldri lært seg å respektere egne grenser. Livet – helt fra barndommen – har tvert imot handlet om å lære seg hvor andres grenser går (og ikke slik psykopaten gjør det). Narsissistiske foreldre lærer ikke sine barn sunne grenser. Det har vært foreldrenes ønsker og behov som skulle oppfylles, ikke barnets. Når disse barna blir voksne så vet de fortsatt ikke hvordan å respektere seg selv, bare andre. Dette la veien åpen for psykopatens invasjon.

Det betyr ikke at det psykopatiske overgrepet var offerets skyld. Ikke engang delvis. Mishandling vil alltid være mishandlerens skyld. Selv om huset står åpent, så er det ikke en invitasjon til raneren om å stige inn og tømme det for innbo. Det som på engelsk kalles “victim blaming” har ingen plass på denne bloggen. Victim blaming (å anklage offeret) påfører et allerede hardt belastet offer ytterligere skam og det er viktig at offeret lærer seg å gjenkjenne når victim blaming finner sted, slik at man kan unngå både personer og situasjoner som gjerne vil fordele skyld. Et godt eksempel er en terapi-situasjon, hvor offeret oppsøker profesjonell hjelp for å bearbeide traumet etter den psykopatiske opplevelsen, men møter en terapeut som helst “ser ting fra to sider” og tror at offeret heles best ved å påta seg sin del av ansvaret. En slik form for terapi gjør offeret best i å rygge unna innen skaden blir større. I en psykopat/offer situasjon finnes ikke to sider. Det finnes bare en psykopat og et offer. 

Det betyr heller ikke at ingen ofre har hatt tydelige grenser. Ressursterke og oppegående mennesker som har vokst opp i sunne hjem kan også bli ofre for en psykopat. Det stopper imidlertid ikke psykopaten. Psykopaten finner alltid smutthull hvis han/hun virkelig vil, det betyr bare at han/hun må jobbe litt hardere.

Til sist betyr det heller ikke at ofre som aldri har hatt tydelige grenser, heller aldri vil få det. Og nettopp her ligger en av psykopatens utilsiktede “gaver i forkledning” til oss;

Psykopaten viste oss hvor det er hull i vårt forsvar

Nå vet vi hvor vi må forsterke våre grenser. Og for de som aldri har hatt klare grenser så vet vi at vi må begynne å bygge muren. Det er aldri for sent!

Men hva betyr det egentlig “å ha grenser”? Det kan være vanskelig å definere. Noen har hatt klare, naturlige og sunne grenser hele livet, det kan derfor være vanskelig å forklare hvordan de opprettholdes. Noen mangler grenser fordi de er grenseløst snille og hypertolerante mennesker. Dette er personer som lar barn og dyr krype over hele seg. De er ekte lys i hverdagen, elsket av mange, men også et yndet mål for utnyttende mennesker. Noen mangler grenser som følge av frykt. De er blitt programmert fra barnsben av til å tro at det er andre som bestemmer, og å sette grenser for seg selv får ubehagelige konsekvenser. Noen har grenser, men de er utydelige og psykopater vil derfor forsøke å flytte dem eller utslette dem.

Uansett hvor du oppdager at dine grenser er fraværende så har du en jobb å gjøre. Det er dog viktig å forstå hvilken kategori av de ovennevnte du tilhører (eller kanskje du tilhører en helt annen kategori) for å kunne tilpasse din innsats deretter. Hvis du er en engstelig person så må du legge en styrkende strategi. Er du en snill og ettergivende person så må du øve deg i å si “nei”. Er du en utydelig person så må du trene deg i å tenke før du snakker og handler.

Å ha grenser er å vite når noen har overtrådt dem. Når et menneske snakker til deg i en tone du opplever ikke er respektfull, eller bruker ord som nedverdiger deg. Når en kollega forsøker å skyve de tyngste arbeidsoppgavene over på deg. Når sjefen aldri godkjenner dine ønsker, men alltid godkjenner en kollega sine. Når foreldre fortsatt snakker til deg som et lite barn, selv om du nå er 40. Når dine barn ikke adlyder deg. Når din livspartner ikke har lyst på middagen du har brukt to timer på å lage. Når du merker innvendig at “dette var ikke ok” men likevel ikke sier noe. Da har først den andre trådt over dine grenser, deretter gjør du det selv også.

Å lære oss å markere grenser, handler ikke om at vi selv skal bli en tyrann. Vi skal ikke “ta igjen” for et langt liv uten respekt. Vi skal ikke plutselig begynne å rope og skrike. Vi skal heller ikke la andre gjennomgå for hva psykopaten lot oss gjennomgå. Men vi skal lære å si “nei” uten å få dårlig samvittighet. Vi skal ikke lenger utslette oss selv for å tekkes andre. Vi skal våge å være uenige med noen, uten å frykte konsekvenser. Vi skal respektere oss selv OG andre. Ikke kun andre. Dette er et av mange steg vi må ta for å gi oss selv kjærlighet, post-psykopat.

Å jobbe med seg selv og la seg forandre av psykopaten, handler ikke om å påta oss skyld. Det handler om å beskytte oss selv og få bedre liv. Psykopaten som plasserte oss i denne situasjonen er borte (forhåpentligvis), men det betyr ikke at det ikke kan komme flere. Faktisk kan jeg garantere at det vil dukke opp flere giftige personer i livet ditt. Det er en naturlig del av å være et sosialt vesen. Alternativet er å mure seg inne resten av livet, noe jeg tror de fleste av oss er enige i at ikke er et liv vi ønsker.

Derfor må du forberede deg på at livet ikke blir en dans på roser, bare fordi du har klart å innføre NK med hovedpsykopaten. Det vil fortsatt dukke opp antisosiale og forstyrrede mennesker og problemene de fører med seg. Og ikke bare det, men det vil oppleves tyngre og det vil trigge sterkt ubehag, fordi du nå vil gjenkjenne dem lettere og vite hvilken ondskap som skjuler seg bak deres masker. Man har mest lyst til å løpe i skjul og skjermes fra en verden som plutselig er blitt markant annerledes enn hvordan du tidligere oppfattet den. 

Både nye mennesker du nettopp har møtt, og mennesker du har kjent en stund kan plutselig gi deg et slikt ubehag. Til og med mennesker du trodde du kjente godt og anså som nære venner kan gi deg et slikt ubehag, nå som du har lært hva som avslører dem. Noen av disse må du umiddelbart distansere deg fra, andre velger du å gi en ekstra sjanse med dine nye grenser på plass. Men når du har gitt en peron en ekstra sjanse til å respektere deg uten at det medfører forandring, så må døren låses for godt. Nye grenser innebærer nemlig også at man ikke gir mennesker som aldri har vist at de har forbedringsevne, sjanse etter sjanse. Tidligere har mange ikke respektert deg, for du har tilgitt dem uansett. Den nye deg gir lov til èn transgresjon, deretter er det hasta la vista. 

Men hva skjer egentlig når dette ubehaget dukker opp? Det er din nye sans som gir seg til kjenne. En gave. Bruk den til å beskytte deg selv og dem du er glad i. Og hva annet skjer når du foran en ny psykopat nesten begynner å skjelve av ubehag? Du merker dine nye grenser! Det er din magefølelse og intuisjon som snakker. Den du så mange ganger har ignorert. Nå forteller den deg “løp! Denne personen er helt lik hovedpsykopaten!”. Og denne gang tror jeg du vil gjøre hva du ikke gjorde før – du vil lytte. Dine nye grenser vil tjene deg, ved at nå slippes ikke lenger psykopatene inn. De kan ikke hekte deg. De kan gi deg ubehag, men ikke knuse ditt hjerte.

Du er blitt psykopat-immun.

“Psychopaths are often witty and articulate. They can be amusing and entertaining conversationalists, ready with a quick and clever comeback, and can tell unlikely but convincing stories that cast themselves in a good light. They can be very effective in presenting themselves and are often very likeable and charming.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Med dette vil jeg introdusere serien med opptil 20 innlegg om hvert enkelt av kriteriene som blir brukt til å diagnostisere en psykopat, eller en antisosial personlighetsforstyrrelse som det kalles i Norge i dag. Både navnet på diagnosen og kriteriene som blir brukt som diagnoseverktøy har variert opp gjennom tidene, og kommer mest sannsynlig til å oppdateres igjen – med nytt navn og nye kriterier. En psykopat er likevel en psykopat, både før, nå og i all fremtid. Kriteriene vil også speile dette.

De 20 kriteriene som blir brukt i dag kalles også “Hares sjekkliste” og har sitt navn fra opphavsmannen, den kanadiske forskeren og professoren Robert Hare. Hare er født i 1934 og fortsatt aktiv innenfor sitt hovedfelt; kriminell psykologi. Det var gjennom sitt samarbeid med politi og FBI hvor han laget psykologiske profiler av kriminelle at han begynte å interessere seg for psykopati. Han oppfant ikke psykopati og var således ikke den første som skrev om emnet. Mange psykiatere, psykologer og forskere har sagt mye riktig og viktig om psykopati før Hare. Men Hare gikk grundigere til verks enn de fleste før og etter. Han fanget opp mange trekk hos psykopaten som avvek fra andre kriminelle og i befolkningen forøvrig. Han startet sitt arbeid i nordamerikanske fengsler og har senere utvidet til å studere psykopati utenfor fengslene – hvor de fleste psykopater tross alt befinner seg.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

I dette ligger min største kritikk av Hares arbeid (ikke at arbeidet hans er ktitikkverdig, det er tvert imot meget viktig) da jeg mener at psykopati ikke er en kriminell personlighetsforstyrrelse. Det er en emosjonell og mellommenneskelig personlighetsforstyrrelse. Psykopatens hovedinteresse er ikke å rane banken eller å myrde, men å misbruke, utnytte og bedra sine nærmeste. Psykopatens kriminelle aktiviteter er mer et biprodukt av manglende frykt, anger, samvittighet og evne til å se handling/konsekvens og opplevelsen av berettigelse som personlighetsforstyrrelsen medfører. Det er likevel det mellommenneskelige som er psykopatens fokus og agenda. Og nettopp fordi Robert Hare aldri selv har hatt en intim relasjon med en psykopat, så er det mange kriterier som ikke fanges opp av “sjekklisten”; tegn, symptomer og opptreden som bare vil observeres av dem som står psykopaten nærmest. Mange av disse “uoffisielle” kriteriene blir skrevet om her i bloggen.

Likevel, Hare avslørte mer om psykopaten enn noen annen forsker før ham og også mye som kan relateres til intime relasjoner. Vi her på bloggen skal gjøre oss enda bedre kjent med de diagnostiske kriteriene, for å beholde fokus på at bloggen ikke handler om dårlige relasjoner med dårlige mennesker, men derimot om en spesifikk personlighetsforstyrrelse. Det vil oppleves som en verdifull trygghet og bekreftelse for leserne, når dere kan nikke gjenkjennende til mange av Hares kriterier. 

Det første kriteriet har overtittelen glatthet og overflatisk sjarme. Dette er muligens en dårlig norsk oversettelse, for den engelske benevnelsen er “glib and superficial”. Nettopp “glib” er et mer omfattende begrep enn “glatthet”. Det har en bredere betydning. Når en engelskmann eller amerikaner hører ordet “glib” så vet de med en gang at det snakkes om en manipulator, bedrager og/eller svindler. En med skjulte hensikter, og overtalelsesevnene til å skjule dem. Psykopaten er en type som kan selge is til eskimoene. Dette er også hva Hare mener når han skal beskrive psykopaten. Alle som har hatt en intim relasjon med en psykopat, har følt på kroppen hvordan psykopaten aldri investerte i relasjonen på samme måte som deg. Lojaliteten var falsk. Han/hun bare latet som. Det var dette som brant oss så forferdelig stygt. 

Psykopaten solgte oss ikke is, men han/hun solgte oss idèen om en relasjon. En illusjon. Psykopaten utnyttet vår uvitenhet om menneskesinnets mørke kroker akkurat som en slu bilselger utnytter en persons manglende kunnskap om bil. Psykopaten utnyttet vår uskyld. Psykopatens største salgstricks var future faking; å lokke med fremtidig belønning i form av en storslått relasjon, for å få innpass til å misbruke oss her og nå. 

Og vi lot oss lure, eller snarere sjarmere. Ihvertfall i starten. Og her kommer den andre delen av dette kriteriet inn; psykopaten har en overflatisk sjarme. Som sitatet først i dette innlegget beskriver, psykopaten er ofte veltalende og godt likt. Psykopaten er en som kan snakke deg trill rundt, og etterlate deg forvirret men likevel sjarmert. Denne overflatiske sjarmen Hare snakker om her, er hva jeg i bloggen har omtalt som “masken” eller “normalitetsmasken”. Denne sjarmen er hva psykopaten viser omgivelsene hele tiden. Den er imidlertid ikke nødvendigvis hva primærofrene ser, og det er dette som gjør det så vanskelig å få felles kjente til i etterkant forstå hvordan du opplevde psykopaten.

De har nemlig ikke sett det samme som deg.

De har sett den overflatiske sjarmen. Det er også hva Robert Hare så. Hverken Hare eller dine venner så monsteret slik du så det. Derfor lyder også “overflatisk sjarme” som ikke helt dekkende, ja faktisk som overflatisk. Det beskriver ikke korrekt den karisma psykopaten brukte for å lokke deg inn i relasjonen. Psykopaten skrudde for deg opp sin overflatiske sjarme så høyt at det ikke lenger kan beskrives som “sjarme”. Dyrisk karisma er nærmere den opplevelsen psykopaten serverer primærofrene når de hypnotiseres inn i relasjonen. Hare ble aldri forsøkt lokket inn i en intim relasjon med sine forskningsobjekter. Observasjonen av dem foregikk sittende på hver sin side av et bord, ofte med en skuddsikker glassplate imellom. Han fanget derfor ikke opp akkurat denne delen av psykopatens sjarme; hans/hennes lokkende sirenesang. Likevel, vi primærofre så også den overflatiske sjarmen Hare beskriver. Vi så den når vi observerte psykopaten i større sosiale sammenhenger. Når han/hun snakket med venner og bekjente. Vi lot oss også sjarmere, samtidig som vi fikk en merkelig følelse av “det er jo ikke slik han/hun oppfører seg mot meg”. Men nettopp derfor foretrakk vi psykopaten i selskap sammen med andre, fremfor i tosomhet. I tosomhet var psykopaten ofte humørsyk. Sammen med andre så var psykopaten vittig, sjarmerende, ukomplisert og omgjengelig.

Det vil si, inntil han/hun begynte å latterliggjøre oss foran våre egne venner.

Under dette kriteriet faller også psykopatens hang til skadefryd. Mange opplevde glattheten/sluheten bak psykopatens glis hver gang noe gikk offeret imot, og da spesielt hvis psykopaten selv hadde iscenesatt denne motgangen. Men vi visste ikke den gang at de uforklarlige hindringene ble lagt der av vår venn eller partner.

I forbindelse med hvert innlegg i denne Hare-serien, så vil jeg at vi sammen skal gjøre en øvelse. Vi skal forsøke å huske situasjoner hvor “vår” psykopat oppfylte kriteriet/kriteriene i de respektive tekstene. Dette vil hjelpe oss ut av kognitiv dissonans, realitetsfeste oss og se vår relasjon med psykopaten som den virkelig var/er. Forsøk også å tenke etter hva hendelsene gjorde med deg, og hva du tror var den reelle intensjonen bak psykopatens oppførsel. Denne øvelsen skal altså dreie seg om når din psykopat viste glatthet (“glibness”) og overflatisk sjarme. Jeg kan begynne:

– NN viste overflatisk sjarme ved mange anledninger. Spesielt hvis jeg hadde samvær med egne venner eller personer han/hun syntes var attraktive. Hvis NN var i nærheten så stilte han/hun seg da tett inntil meg og satte på seg sin mest sjarmerende maske. Dette for å sjarmere mine venner samtidig som han/hun markerte eierskap over meg. Jeg visste at sjarmen var overflatisk, for han/hun var annerledes når vi var alene. Likevel lot jeg meg sjarmere for jeg ville gjerne bli “eiet” av NN.

– NN var meget veltalende og kvikk i replikken. Jeg husker dette som et tiltrekkende men også litt skremmende trekk, spesielt når han/hun begynte å devaluere meg. Da visste jeg aldri hvilken form for svar jeg kunne forvente eller når det kom kritikk. Jeg begynte å bli taus og gå på eggeskall.

– NN utviste glatthet da vi en gang besøkte en varemesse. Han/hun hadde glemt sitt betalingskort og jeg betalte for hans/hennes inngang. Jeg betalte også for alt som ble kjøpt inne på messen. Det var mest småting i form av matvarer som vi begge skulle fortære samme kveld. Men det var eksklusive matvarer som kostet en del. NN betalte meg tilbake kun for inngangsbilletten. Inngangsbilletten var det eneste han/hun anså at vedkommende hadde brukt spesifikt på seg selv. Matvarene var felles og derfor noe jeg kunne betale for.

Da har jeg startet øvelsen med noen eksempler. Nå kan du gjøre det samme med dine opplevelser. Skriv dem ned på papir for deg selv, og ta papiret frem hver gang du opplever kognitiv dissonans. Du må også gjerne skrive dem i kommentarfeltet under denne teksten, så andre kan se dine opplevelser og veie dem opp mot egne opplevelser. Lykke til!  

“A predator, no matter the shade, will keep an eye on their prey (even previously eaten prey), whenever they can”. 

Sitatet over er hentet fra det amerikanske nettforumet www.psychopathfree.com og uttalt av Workinonit – et alias. Uttalelsen handler ikke om en løve eller tiger i den afrikanske jungelen. Den sikter derimot til psykopaten og forklarer i en eneste setning hvordan han/hun forholder seg til tidligere primærofre – han/hun slipper dem aldri helt ut av syne. Jegeren holder øye med byttedyret, også etter at det er nedlagt – når jegeren ikke ser noen hensikt i å jakte lenger og har forlatt åstedet til fordel for nye jaktmarker. Og akkurat som for jegeren, så er det kun jakten som er spennende for psykopaten. Offeret er ikke spennende etter at jakten er fullført. Jegeren ønsker ikke å stifte bo med byttedyret, og elske det resten av livet. Derimot er det fristende å beholde deler av byttedyret som et trofè til å henge på veggen. Psykopaten vil ikke kunne beholde deler av offeret, han/hun må derfor minne seg selv på sin triumf på annet vis – for eksempel ved å innhente informasjon om tidligere ofre på sosiale medier, eller sende en sms en gang i året for å sjekke at offeret fortsatt “er der” og responderer på psykopatens henvendelser. Det handler altså ikke om savn eller nostalgi. Hva psykopaten egentlig leter etter når han/hun oversvever deg slik, er tegn på at du faktisk er “drept” i spirituell forstand. At din livsglede er borte, og at du sitter fast i sorgen etter psykopaten. At jegeren (psykopaten) forhåpentligvis klarte å nedlegge – og ihvertfall skadeskyte – byttedyret (deg). Å se deg ligge nede for telling er den ultimate narsissistiske forsyning. Det er viktig at du plukker deg selv opp etter møtet med psykopaten, og skaper et mest mulig fantastisk liv for deg selv. I tillegg til gevinsten du selv får av det, så viser det psykopaten at han/hun ikke er så allmektig som han/hun tror.

Uansett, aliaset Workinonit har rett i sine observasjoner. En psykopat vil alltid søke å ha oversikt over tidligere primærofre. Dette har med opplevelsen av eierskap å gjøre. Jegeren har krav på sitt bytte, og vil nødig finne seg i å nedlegge noen bare for å sitte og se på at en annen jeger kommer og plukker opp kadaveret, eventuelt hjelper det skadeskutte byttet på beina og pleier det tilbake til livet. Derfor vil han/hun plutselig dukke opp når du har det bedre, eller når du har funnet en ny partner, for å fortelle deg hvem som egentlig eier deg. Du skal ikke glemme hvem din herre er. Men dette betyr ikke at psykopaten – fysisk og i egen person – vender tilbake til et tidligere offer.

I forrige tekst snakket vi om hvordan psykopaten kompartmentaliserer alle personer og hendelser i sitt liv, også tidligere ofre, og hvordan vedkommende har et forvrengt forhold til tid. Offeret forkastes egentlig aldri i ordets rette forstand, men lagres dypt inne i et mørkt rom – hvor de kan ligge i årevis. Plutselig dukker du opp når psykopaten foretar en mental vårrengjøring. Men i noen tilfeller er du stuet så langt bort fra psykopatens bevissthet at du aldri dukker opp. Dette har også med psykopatens forhold til tid å gjøre – psykopaten opplever femti år som ingenting og i enkelte tilfeller vil faktisk enten psykopaten eller offeret dø av alderdom innen psykopaten tar kontakt. I disse tilfellene hører du aldri fra psykopaten igjen. Men dette er sjeldent årsaken til at psykopaten aldri vender tilbake. Det finnes andre årsaker som er vanligere. De hyppigste tilfellene hvor offeret aldri hører fra psykopaten igjen, handler om hvorvidt psykopaten opplever at han/hun fortsatt har kontrollen.

Hvis du var den som forkastet psykopaten innen han/hun fikk muligheten til å forkaste deg, så fratok du ham/henne den viktigste bensinen i hele deres omgang med andre mennesker – kontroll. Dette liker psykopaten dårlig. Psykopaten vil i disse tilfellene reagere på en av to måter;

1) Forsøke å lokke deg tilbake inn i relasjonen, for å ha muligheten til å korrigere avslutningen. Psykopaten vil da være meget opptatt, nærmest besatt, av at “manuskriptet” skal ende på riktig måte – og det vil si at han/hun skal ha muligheten til å forkaste deg. For å lokke deg tilbake og gjenvinne din tillit, så vil psykopaten spille en oscarvinnende rolle, hvor re-idealisering, anger og store ord står i manuskriptet. Han/hun vil om nødvendig holde på helt til du gir etter. Den etterfølgende forkastingen av deg vil være mer brutal enn hva psykopaten opprinnelig hadde i tankene, som straff for at du våget å bryte ut av relasjonen selv – uten psykopatens samtykke.

2) Psykopaten ble overrasket av at du tok kontrollen. Psykopaten er irritert over at du gjorde dette – mest sannsynlig forakter han/hun deg for at du opponerte, men han/hun ser ingen vits i å bruke mer energi på deg når du er så viljesterk. Han/hun har mest sannsynlig fått ny narsissistisk forsyning i form av en ny partner. Når psykopaten har dette tankesettet, så hører du antakelig aldri fra ham/henne igjen. Den påfølgende og evigvarende taushetskuren du blir utsatt for, er dog like mye ment som straff for ditt utilgivelige avvik, som punkt nummer 1.

Et annet tilfelle hvor du trolig aldri hører fra psykopaten igjen, er når du sitter fast i sorgen. Psykopaten vil – etter idealiseringsfasen – alltid gjøre det motsatte av hva du trenger og ønsker. Hvis du sliter med sorg og lengter etter psykopaten, så vil han/hun forsøke å holde deg der. Du vil ikke få avklaring eller trøst når du trenger det mest. Psykopaten vil aldri rekke deg en hjelpende hånd. Når du endelig kommer deg ut av mørket så skal du imidlertid være forberedt på å bli oppsøkt. Mange ofre opplever at psykopaten plutselig står der når de begynner å få det bedre, klar til å åpne gamle traumer. 

Atter en annen situasjon som gjør at psykopaten holder seg unna, er når han/hun mistenker at du har avslørt vedkommende. Du har avslørt psykopatens manipulasjon, teknikker og framgangsmåte, og ødelagt hans/hennes mulighet til å benytte dem på deg i fortsettelsen. Du er da en “ødelagt leke” og det vil ikke være morsomt å mishandle deg lenger. Det er imidlertid en myte at psykopaten frykter å bli avslørt. En psykopat frykter egentlig ingenting, og en fullblods psykopat er stolt av hva han/hun er. Å tro at man kan “skremme” en psykopat ved å fortelle ham/henne hva man har funnet ut, er altså en feiltolkning og vil bare vise psykopaten at han/hun fortsatt har betydning for deg. Hold din viten for deg selv, og list deg ut av relasjonen.

Men for å svare på spørsmålet om psykopaten alltid vender tilbake? Svaret er nei. 

Det betyr dog ikke at du ikke blir overvåket. Derfor, kutt alle informasjonskanaler. Blokker på sosiale medier og ikke gi opplysninger om deg selv til felles bekjente og venner. I de tilfeller hvor felles venner opptrer som “flygende aper”, så må du blokkere også dem. Trekk deg ut av spillet! Du ønsker ikke å vinne noe, du ønsker sinnsro.

De ovenstående eksemplene forklarer i hvilke tilfeller psykopaten velger å holde seg unna deg. Men et viktigere spørsmål slik jeg ser det, er ikke hvorfor psykopaten vender tilbake eller ei. Et viktigere spørsmål er hvorfor det er så viktig for deg å vinne psykopaten tilbake?

Mange ofre sliter lenge med dette spørsmålet. Selv om de vet at psykopaten er skadelig, så ønsker de intenst hans/hennes retur.

De tror at fordi psykopaten aldri kontakter dem igjen, så er det noe alvorlig galt med ofrene selv. De tror at psykopatens oversveving er en bekreftelse på at de betød noe for ham/henne.

Dette skjer primært med overgangsobjekter, det vil si ofre som hadde kortvarige relasjoner med psykopaten, hvor mishandlingen ikke utartet innen offeret ble forkastet. Disse ofrene føler ikke tilstrekkelig avsky for psykopaten til å ønske å distansere seg. De vet at mye i relasjonen skurret, men de ble forkastet og forlatt midt i hva de opplevde som en gryende relasjon med deres “tvillingsjel”. Overgangsobjekter har korte relasjoner men ofte lange og tunge ettervirkninger. Men også langtidsobjekter som opplevde utstrakt vold, kan oppleve et intenst og uforklarlig ønske om å få psykopaten tilbake.

Det som er viktig å huske er at hvis psykopaten holder seg unna, så ligger det i dette et skjult kompliment til deg. Det er hans/hennes måte å fortelle deg at du er for sterk, for lite manipulerbar og ikke lenger brukbar som psykopatens marionett.

Det er også viktig å huske at i de tilfellene hvor psykopaten oversvever deg, enten direkte eller indirekte, så er det ikke som følge av anger, savn eller kjærlighet. Det er for å holde et øye med sitt tidligere byttedyr (deg), for å se om du overlevde angrepet og halter bort i skam, eller om du ligger nede og jegeren (psykopaten) kan returnere for å hente kadaveret (eventuelt bare la det ligge og råtne). I alle tilfeller hvor psykopaten returnerer så handler det om manglende respekt for deg. 

Ofre som blir omfattende forfulgt av sine psykopatiske eksvenner eller -kjærester, kan fortelle deg at du som ikke blir oversvevet bør sette pris på stillheten. Å bli oppsøkt av en psykopat som nekter å gi slipp, oppleves av mange som et årelangt helvete på jord. 

Psykopatens fravær gir deg en sårt tiltrengt mulighet til å se alt klarere og få visshet om deres relasjons sanne natur, som ikke dreide seg om magisk lojalitet og kjærlighet. Derimot en forstyrret persons forsøk på å utarme deg for dine dyrebare ressurser.

Målet for deg som offer må være likegyldighet, enten det tar ett år, tre år eller ti år. En dag vil du komme dit hvor du ikke lenger ønsker psykopatens retur, du bryr deg ikke om hva han/hun foretar seg eller tenker om deg, eller hans/hennes nye partner. Fokuset har helt og fullt returnert til deg selv, hvor det hører hjemme. 

Din viktige jobb må bli å nå dette punktet. Veien er lang og du kommer til å vingle. Det viktige er at du ikke henvender deg til psykopaten for å få svar, du vil fra psykopaten neppe få det svaret du trenger og ofte intet svar overhodet. Oppsøk heller bloggen her, andre nettsteder om psykopati, kommenter og still spørsmål, og ikke minst – vær forberedt på at det vil ta lang tid. Sett deg godt til rette i rehabiliteringsstolen, du kommer nemlig til å bli der en stund. Trøst deg med at du er i godt selskap, og du vil komme ut i andre enden som et større menneske.  

I neste innlegg skal vi dykke dypere ned i Robert Hares kriterier for å stille diagnosen psykopati. Vi skal ikke glemme at denne bloggen handler om en personlighetsforstyrrelse og menneskene som utsettes for de som er rammet, enten det er kjærester, venner eller familiemedlemmer. Denne bloggen er ikke en hatblogg mot drittsekker eller “mennesker vi ikke liker”. De som kommer hit for å få utløp for å sverte uskyldige, har kommet feil. Å bli kjent med en antisosial forstyrret person i en intim relasjon er en opplevelse ulik noe annet av mellommenneskelig art. Å stille formell diagnose er hverken mulig eller nødvendig, for de som har blitt berørt vet at dette dreier seg om noe helt spesielt.

Det er likevel viktig å minne oss på hva som kjennetegner den antisosiale personlighetsforstyrrelsen – eller psykopaten som jeg velger å benevne dem her. Det kan imidlertid likegodt dreie seg om en sosiopat eller en narsissist. Det kan også dreie seg om en moderat psykopat – en som befinner seg lenger ned på det psykopatiske spekteret, men som har mange av trekkene.

Robert Hare lister opp 20 kriterier som alle må vurderes for å stille en antisosial diagnose. Her på bloggen skal vi ta dem i rekkefølge, og vie et eget innlegg med varierende lengde til hvert enkelt kriterie. Vi skal dog ikke ta alle fortløpende, men mikse dem med andre tekster. Vi starter i neste innlegg med kriterie nummer ett, som er glatthet og overflatisk sjarm. 

Det er en kjensgjerning at psykopaten kan dukke opp mange år etter bruddet, og oppføre seg som om ingenting har skjedd. Mange ofre opplever at psykopaten nullstiller relasjonen etter eget forgodtbefinnende og ofte etter at alvorlig mishandling har funnet sted. Dette blir normalt omtalt som “abuse amnesia” – eller å glemme at man nettopp har misbrukt en person. Slik “mishandlingsglemsel” blir forklart som en delvis bevisst manipulasjonsteknikk, hvor psykopaten later som om misbruk ikke har funnet sted for å tåkelegge offeret, og vinne nytt innpass i relasjonen. En mer dekkende beskrivelse har vært vanskelig for ofre og terapeuter å komme opp med, men det er høyt sannsynlig at dette begrepet ikke er dekkende nok. Å vite hva som eksakt foregår i en psykopats sinn er for normale mennesker nærmest umulig. Det blir også kun spekulasjoner å vite hva som gjøres bevisst og hva som gjøres ubevisst. En psykopat legger seg aldri under det psykologiske mikroskop frivillig, og det er trolig at psykopatens tendens til å nullstille relasjonen, bli borte i lange perioder og å repetere skadelige handlinger for en stor del handler om hans/hennes forhold til tid og således er et ubevisst mønster. Psykopatens tidsperspektiv avviker kraftig fra opplevelsen normale mennesker har av tid, og er ikke en manipulerende “omskriving” fra psykopatens side men synes snarere å være et resultat av psykopatens manglende evne til refleksjon.

Psykopatens oppfattelse av tid kalles sirkulær, i motsetning til normale menneskers tidsperspektiv, som kalles lineær.

Hva betyr egentlig det? Å ha en lineær oppfattelse av tid innebærer at man ser på hele livet som en tidslinje som starter på A og ender med Å. Man returnerer aldri til et tidligere punkt fordi man resten av tiden fjerner seg tiltakende fra punkt A og nærmer seg punkt B. Når man har nådd punkt B så fjerner man seg fra punkt B og ytterligere fra punkt A på vei mot punkt C. Bokstavene markerer viktige hendelser, personer og vendepunkter i et menneskes liv, som han/hun reflekterer over, tenker tilbake på og har et forhold til. Vår oppfattelse av tid preges av hvor lang tid vi opplever at det er gått siden vi befant oss ved punkt A, når vi nå befinner oss på punkt F. Vi beveger oss vekk fra punktene helt til den dagen vi dør. På veien mot døden passerer vi – og tilbakelegger – stadig nye punkter. Punktene former oss, fordi de på hver sin måte er skjelsettende. Det kan dreie seg om flytting, utdannelse, kjærlighet, død, relasjoner til mennesker, mennesker som har preget oss i begrensete perioder etc, Vårt møte med psykopaten vil således markere et særdeles sterkt punkt på vår tidslinje. For mange er dette punktet så sterkt at vi ser tilbake på våre liv som “tiden før og etter psykopaten”. Dette punktet på vår tidslinje er også ekstra skjelsettende på den måten at det former oss, forandrer oss og staker ut en ny retning mer enn de fleste andre punkter. 

Annonsørinnhold

10 rimelige europeiske storbyer du kan reise til nå

Å ha en lineær tidsoppfattelse betyr ikke at man aldri gjentar livsfaser. Det kan godt hende at man returnerer til tidligere faser i livet, for eksempel at man går tilbake til gamle jobber, flytter tilbake til hjemstedet etter noen år i utlendighet eller gjenopptar kontakten med gamle venner. Dette forstyrrer ikke tidslinjen, og er heller ingen regresjon. Å ha en lineær tidsoppfattelse er mer en indre erkjennelse av at “da var før, og nå er nå” – å klare å skille gamle spøkelser fra nye, og forstå at steder og mennesker blir preget av tidens tann. For eksempel hvis vi gjenopptar gamle kontakter, så vet vi at måten vi skiltes på kan ha betydning for muligheten for at relasjonen kan gjenopptas, og også hvordan vi kan gjenoppta det. Hvis vi ønsker å gjenopprette kontakt med en person vi såret for ti år siden, så gjør vi det således med blomster og en forståelse av at vi kanskje behøver denne personens tilgivelse innen gjenoppretting av gamle bånd er mulig. Vi vil også ha forståelse for at det har betydning om det er gått ett år eller tyve år siden vi møtte denne personen sist. Vårt forhold til tid er med andre ord avhengig av vår evne til refleksjon, men for normale mennesker foregår dette naturlig. Vi reflekterer derfor ikke over vårt forhold til tid, bare over punktene på våre tidslinjer. 

Forstår du nå hva som menes med lineær tidsoppfattelse? I så fall kan vi bevege oss over til psykopatens avvikende versjon.

Å ha et sirkulært forhold til tid, betyr at man i motsetning til lineært – hvor man hele tiden fjerner seg fra punktene man passerer på tidslinjen – returnerer til punktene, som i en sirkel. En psykopat fjerner seg aldri fullstendig fra skjelsettende hendelser i livet, men vil før eller siden vende tilbake til dem. Dette skjer fordi han/hun aldri gjennomgikk de indre prosessene og refleksjonene som er nødvendige for å legge ting bak seg. Når man ikke har kapasitet eller evne til slike nødvendige refleksjoner, så blir man aldri ferdig med tingene. Psykopaten lagrer derfor punktene på sin tidslinje på en annen måte enn normale mennesker gjør – i form av kompartmentalisering. Å kompartmentalisere innebærer at man skiller opplevelser fra hverandre og stenger dem inne i “indre kammere” – dette gjelder også begivenheter og personer som normalt sameksisterer og samhandler i vår mentalitet, som ikke er naturlige å skille ad og som burde være en del av bevisstheten, Å gjemme bort viktige begivenheter på denne måten vil forstyrre vår virkelighetssans, hvilket også faktisk skjer med psykopaten. Når man kompartmentaliserer kommer kammerne aldri i kontakt med hverandre, og den som kompartmentaliserer må aktivt låse opp hvert enkelt kammer for å hente innholdet opp til bevisstheten. 

Normale mennesker benytter seg av begrenset kompartmentalisering i flere situasjoner, for eksempel når de går på jobb samtidig som barnet er i barnehagen. Eller når de tar en kveld fri fra eksamenslesingen. Kompartmentalisering gjør det mulig i en kort periode å la være å bekymre seg for å overlate barnet til fremmede verger i barnehagen for å kunne konsentrere seg om jobben, eller å ta en pause fra eksamenslesingen for å få et tiltrengt avbrekk med vennene. Det som kjennetegner kompartmentalisering hos normale mennesker, er at virkeligheten innhenter oss etter en kort periode. Vi både må og ønsker igjen å fokusere på barnet, og plukke opp eksamenslesingen innen en rimelig tidsfrist. Å ha et konstant sirkulært tidsperspektiv ville for normale mennesker være tortur, da det ikke gir sjelefred.

Virkeligheten innhenter ikke psykopaten på samme måte. Psykopaten kompartmentaliserer hele tiden. Han/hun plukker ikke opp tråden innenfor en normal tidsfrist. “Tråden” blir kompartmentalisert på ubestemt tid. Det er dette som gjør at han/hun kan forlate en partner til fordel for en ny nærmest på dagen, uten å bry seg med å kontakte gamle partnere, familiemedlemmer eller venner for å “skvære opp” eller avslutte relasjonen på en verdig måte. Den som står igjen undrer hvordan psykopaten så lett kan snu ryggen til, eller ikke kjemper for å bevare relasjonen. Psykopatens evne til kompartmentalisering på et så omfattende nivå kan ta en stor del av “æren” for dette.

Det er også kompartmentalisering som spiller inn når psykopaten kontakter den gamle partneren eller vennen etter lang tid – opptil flere år – som om intet overgrep er skjedd og som om dere drakk kaffe sammen i all vennskapelighet senest i går.

Psykopaten har i disse tilfellene bestemt seg for å åpne det mentale kammeret hvor du – som gammelt offer – befinner deg. Og fordi han/hun har et sirkulært forhold til tid, og egentlig aldri fjerner seg fra hendelser (men istedet returnerer til dem) så har psykopaten en genuin opplevelse av at siste samhandling med deg skjedde nylig, selv om det altså kan ha gått meget lang tid. Psykopaten forstår ikke ditt lineære tidsperspektiv; at du har gått videre, utviklet deg, distansert deg fra psykopaten og antakelig befinner deg i en helt annen livssituasjon hvor det ikke lenger er plass til ham/henne. 

Det sirkulære tidsperspektiv kan også illustreres på en måte som de fleste normale mennesker av og til opplever.
Får du innimellom følelsen av at lang tid har gått veldig fort, siden en hendelse skjedde? Du treffer kanskje en gammel bekjent, og når dere kommer i prat så oppdager begge at det er gått flere år siden et møte som dere opplever skjedde forrige måned? Eller du kan sitte alene og reflektere når plutselig en hendelse du ikke har tenkt på siden den skjedde, dukker opp i tankene dine. Du blir fascinert og nesten litt skremt når det går opp for deg at det er gått meget lang tid siden hendelsen, når du faktisk erindrer den som blodfersk. Kjenner du igjen dette?

Dette er kompartmentalisering i praksis, og det nærmeste normale mennesker kommer opplevelsen av hvordan psykopaten relaterer til sin tidslinje hele tiden. Når noe ikke har spesiell verdi for oss og vi er følelsesmessig frakoblet, så reflekterer vi lite eller ingenting over en hendelse eller en person. Vi kompartmentaliserer hendelsen, lagrer den i et mentalt kammer og henter den ikke frem igjen med mindre vi er nødt. Med andre ord vi “legger hendelsen bak oss”. Når vi sjelden eller aldri henter en slik hendelse fram fra erindringen så er den ikke gjennomarbeidet og vil derfor oppleves som helt fersk når vi henter den fram igjen, selv om det har gått meget lang tid. At den ikke er gjennomarbeidet skader oss ikke, så lenge hendelsen er av en mindre viktig karakter og aldri traumatiserte oss.

Dette er også hva psykopaten gjør. Forskjellen er at psykopaten ikke bare kompartmentaliserer betydningsløse hendelser, men også gjør dette med hva som for normale mennesker er viktige og begivenhetsrike punkter. Fordi intet har affeksjonsverdi for ham/henne (ei heller relasjonen med deg) så er det slik han/hun lagrer hele sin historie. Alt. Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten. Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg. Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.

Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.

Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet; 
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen.
Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.

Den manglende fleksibiliteten  dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting. Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem.  Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem. Er det ikke paradoksalt?

Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom. For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.

Med andre ord, ikke alt er kalkulert manipulasjon fra psykopatens side.

Er da psykopaten egentlig uskyldig og en slave av sine begrensninger når han/hun plutselig oversvever deg? Ikke helt. Selv om mye av psykopatens opptreden er styrt av hans/hennes personlighetsforstyrrelse, så foretar psykopaten likevel et bevisst valg når du dukker opp i hans/hennes bevissthet. Valget består i å kontakte deg eller la deg være i fred. Psykopaten mangler evne til å forstå hvilken emosjonell lidelse du har gjennomgått som følge av hans/hennes bedrag, for psykopaten kan ikke selv lide på tilsvarende vis. Likevel er han/hun fullt klar over at de skadet deg, fordi det var intensjonen. Psykopaten vet kognitivt hva som skjedde mellom dere og kan velge å respektere ditt ønske om NK (null kontakt) og dermed avstå fra re-kontakt. Når han/hun likevel velger å kontakte deg så er det derfor ikke som følge av savn, anger eller kjærlighet til deg, det er tvert imot et tegn på hans/hennes manglende respekt. Psykopaten elsker tankeleker og husker veldig godt hvilken makt og kontroll han/hun hadde over deg. Dette opplever psykopaten som meget spennende og oversvevingen skjer derfor i håp om å gjenopplive denne kontrollen, og rive plasteret av ditt sår. Det ligger et ønske om fortsatt kontroll bak dette, og psykopatisk sadisme. Det er derfor viktig at du aldri svarer på en slik henvendelse fra psykopaten, uansett hvor lang tid som er gått siden sist dere hadde kontakt. 

Jeg husker en gang det var gått lang tid siden min siste kontakt med psykopaten. Jeg hadde klart å opprettholde NK i over ett år. Og motsatt hadde psykopaten utsatt meg for taushetskuren i like lang tid. Jeg hørte ingenting fra vedkommende i denne perioden. Ingen forsøk på direkte kontakt, ingen indirekte kontakt, ikke så mye som et vindpust som hvisket psykopatens navn.

Ved en tilfeldighet kom jeg i snakk med en felles bekjent. En person som stod nærmere psykopaten enn meg. Det var en samtale jeg helst ville vært foruten, men det var uunngåelig å utveksle noen ord. Jeg visste jo også dengang, at man bør unngå all kontakt med felles kjente. 
Cirka to uker etter denne samtalen begynte det å dukke opp mystiske profiler på min facebook. Det gikk en stund før jeg skjønte at disse profilene var opprettet for å overvåke meg. Men da jeg begynte å blokkere dem, så dukket det snart opp nye mystiske profiler. De var alle like; tullenavn, tullebilder, ingen aktivitet eller venner, og de var nyopprettede.

Hva skjedde egentlig? Antakelig kom det psykopaten for øret at vår felles bekjente hadde truffet meg. Psykopaten ble minnet på min eksistens, og hentet meg frem fra det indre kammeret hvor vedkommende hadde lagret meg. Psykopaten husket makten vedkommende hadde over meg, og hvor underholdende det var at jeg danset etter psykopatens pipe. Denne påminnelsen om min eksistens ga psykopaten en fornyet interesse for meg (psykopater elsker nye og skinnende objekter, og etter en periode i glemselen var jeg kanskje blitt “ny” igjen). Uten å kontakte meg direkte så fant psykopaten en måte å hente informasjon om meg, via de falske profilene som ikke var blokkert. 

Hva ønsket psykopaten å finne? Muligens hadde vedkommende et håp om at det var gått meg ille siden forkastelsen, og at det ville finnes indikasjoner om dette på min facebook. Det er nemlig slik psykopaten tenker; når han/hun ikke lenger ønsker eller kan leke med leken sin (deg), så skal den etterlates ødelagt, slik at ingen andre kan overta den. Du skal ikke nyte livet etter et brudd med psykopaten. Også selv om han/hun ikke lenger er interessert i deg. Du er likevel i psykopatens eie.

Slik kan runddansen mellom psykopaten og tidligere ofre pågå i årevis. Psykopatens sirkulære tidsperspektiv bidrar til denne dansen. Du kan – som tidligere partner eller venn – velge å ikke danse mer, ved å innføre NK. Du kan ikke hindre psykopaten i å danse, men han/hun må isåfall danse uten deg.

Men det bringer jo noen viktige sekundærspørsmål på bane. Hvis det er slik, at psykopaten hele tiden vender tilbake til tidligere punkter på tidslinjen, blir man da noen gang kvitt vedkommende? Blir man egentlig forkastet? Er forkasting bare en myte?

Kommer psykopaten alltid tilbake? Dette blir fokus for neste post.

Jeg jobbet egentlig med en tekst om psykopatens forhold til tid, da det gikk opp for meg at høytiden igjen har tatt oss (var det ikke nettopp jul?). Nå er det påske og blant mange ting som kan trigge vonde følelser, savn og ensomhet hos ofrene, så er høytidene blant de verste. I høytidene har mange fri fra jobb eller skole, og god tid til å reflektere over relasjonen med psykopaten. Hvis bruddet fortsatt er forholdsvis ferskt, så har offeret kanskje isolert seg, takket nei til hyttetur med familie eller venner, og føler seg svært ensom og verdiløs. Og selv for oss som har lagt en del av det vonde bak oss, så kan høytider markere en slags “opptelling” etter bruddet. Vi har lett for å tenke “nå er det x antall år siden vi feiret påske hos NN, den påsken psykopaten ødela ved å (fyll inn det som passer)”. Vår tidslinje har på en måte blitt redusert til livet før og etter psykopaten. 

Psykopaten har nemlig en evne til å ødelegge høytider for ofrene. Markeringer eller situasjoner som vekker glede i ofrene, vil provosere psykopaten. Ekte menneskelig glede har psykopaten ikke evne til å oppleve. Glede skaper sinnsro og sjelefred hos normale mennesker, som i sin tur gir plass til kjærlighet og omtanke for andre. Alt dette er fremmede elementer for psykopaten, men han/hun kan observere at normale mennesker opplever dette. Det må derfor slås ned på! Primærofferet er den som står psykopaten nærmest. Primærofferet er også psykopatens søppelkontainer. Det er derfor dette offeret – som tidligere var deg (eventuelt fortsatt) – som psykopaten forsøker å ødelegge høytiden for.

Til tross for mange vonde minner, så blir vi sorgtunge av å erindre tiden med psykopaten. Er det ikke merkelig? Burde vi ikke heller ha en enda større grunn til å feire høytidene, fordi vi er fri? Men vi klarer ikke det. Hjertet henger ikke med. Å stå i lys av psykopatens oppmerksomhet var så spesielt og magisk at vi savner denne tiden intenst, selv om vi vet at det var idealisering og ikke ekte. Psykopaten ønsket å trekke oss inntil seg for å misbruke oss. Vi vet det, og glimtvis opplever vi ekte takknemlighet for å være fri, men så overtar snart vårt positive bilde av den vi trodde psykopaten var.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårskoene du går for

Relasjonen har mest sannsynlig bestått av ti prosent gode opplevelser, og nitti prosent frustrasjon, utrygghet, selvbebreidelse og frykt. Likevel klarer vi å blåse de ti prosentene opp til uvirkelige proporsjoner, slik at de dominerer vårt syn på hele relasjonen. Vi har ikke vidsyn nok til å inkludere hele relasjonen, og lar de gode opplevelsene få definisjonsmakten. De få men gode opplevelsene vekker nostalgi i oss, og bestemte tider på året eller objekter trigger vårt savn. Jeg husker jeg kunne falle helt i staver av å stå utenfor en butikk, hvor psykopaten og jeg gjorde innkjøp sammen.

Dette innlegget skal for en gangs skyld ikke handle om hva du bør gjøre eller ikke bør gjøre. Å rehabiliteres er hardt arbeid, og strenge formaninger kan virke påtrengende. Denne bloggen er full av slike. Det er nesten som å være på militærleir, med meg og de andre “bedreviterne” som drillsersjanten fra helvete; “det var ikke ekte!”, “du må bryte kontakten!”, “ta livet ditt tilbake!”. Det er nødvendige råd, men jeg kan bli trett av meg selv innimellom og regner da med at leserne kan bli enda mer frustrert, og da spesielt de som faktisk forsøker å følge formaningene mine.

I påsken synes jeg du skal få hvile, og være snill med deg selv. Hvis nostalgien tar over dine tanker, gjør deg sorgtung og får deg til å gråte, så la den! Å sørge over tapet av en person du trodde elsket deg, er ikke noe som bare er overstått etter en viss periode. Det kan komme tilbake glimtvis i mange år, enten i korte øyeblikk eller i begrensete perioder, trigget av for eksempel høytider. Psykopaten elsket deg ikke, men det er likevel et tap at en person du var så involvert i, ikke lenger er en del av livet ditt. For det fantes lykkelige og gode øyeblikk. Ikke alt var manipulasjon og misbruk. Vi vet ikke hva som gjorde at psykopaten innimellom var glad og føyelig, antakelig var det hendelser som for oss vil være absurde, men det spiller ingen rolle akkurat i dag, for de manipulasjonsfrie øyeblikkene gjorde deg lykkelig. Du elsket psykopaten, kjærligheten var ekte fra din side. Tapet av dette må sørges i fred. Tenn et lys, lag deg en kopp te eller ta et bad. La ro og varme omslutte deg. Rusle en liten tur hvis været er bra. Ta hensyn til din sorg og legg tempoet deretter. Det er disse små tingene som er kjærlighet til deg selv. Benytt deg av priskrigen, og spis det smågodtet! Det er en ordre!

Psykopaten forlot oss med følelsen av verdiløshet. Dette var bevisst og kalkulert, og psykopatens intensjon helt fra starten av. Psykopaten visste hva han/hun gjorde. Hvordan kan du vite det? Den manglende responsen på våre skrik etter svar er hvordan. Den manglende takknemligheten for alt vi gjorde og ofret for psykopaten er også hvordan. Psykopatens taushetskur og manglende samarbeid er iscenesatt for at vi skal føle oss maksimalt betydningsløse og oppleve at vi ikke eksisterer. Psykopaten ønsker at vi skal sitte alene med våre spørsmål, til de gjør oss gale; til vi vender oss mot oss selv og spiser oss selv opp innenfra. Psykopaten vet at dette skjer, for han/hun har studert og observert denne effekten siden ungdomstiden, da han/hun som ung psykopat knuste de første hjertene. Senere har psykopaten forfinet prosessen og gjort den til en kunstform. Men ikke la dette skje med deg. Psykopaten etterlater deg som om det ikke er noe som helst spesielt eller unikt ved deg, men sannheten er motsatt. Psykopaten singlet ut deg som mål fordi du ER spesiell. Du utstrålte varme, livsglede og kjærlighet. Antakelig hadde du en smittende og ekte latter, og var godt likt av dine omgivelser. Du minnet psykopaten på alt han/hun ikke er eller kan få. At psykopaten plukket ut nettopp deg blant mange var ingen tilfeldighet. Han/hun har ingen interesse av å innynde seg hos en person som ikke deler med sine omgivelser. Som ikke er sjenerøs. Som er selvopptatt og ikke ser andre. Psykopaten ville ha intet å hente hos en slik person. Derfor spottet han/hun deg.

Følelsen av verdiløshet som psykopaten etterlater deg med, er ren projeksjon. Det er slik han/hun egentlig har det selv, men dumper selve opplevelsen av dette over på deg. Ikke la denne siste, devaluerende manipulasjonen bli sittende. Når du i påsken går en tur ut i finværet, så kost på deg et smil. For egentlig har du ingen grunn til å sørge. Du har grunn til å feire! Psykopaten så hvilket godt menneske du er og misbrukte det, men nå er du fri. Psykopaten får ikke lenger nyte godene av ditt varme hjerte og sjenerøsitet. I tillegg har du oppdaget hva han/hun er bak masken. Dette er en seier, ikke et nederlag. Ta det innover deg. Smil. Gjør noe godt for deg selv. Gjør noe godt for en annen som fortjener det. Gjør noe godt for sjelen din.  

Savner du psykopaten likevel?

La Alexandra Nouri på en humoristisk måte få deg til å innse det absurde i å savne dette skadelige mennesket. La oss le litt av både vår egen overbærenhet og av hvor patetisk psykopaten egentlig er (hentet fra www.alexandranouri.com – fritt oversatt av meg);

NÅ har du virkelig gjort det. I valget mellom å redde din egen fornuft, din framtid og ditt selvbilde, og å leve med de absurde selvopptatte og egoistiske faktene til en psykopat så valgte du det første. Du forlot psykopaten. Du har valgt motorveien til indre fred og sinnsro og kuttet all kontakt. Hvordan kunne du velge så feil?

Men det er ennå ikke for sent! Du kan få ham/henne tilbake! Alt du trenger å gjøre, er å legge deg langflat, og håpe at psykopaten vil ta alle dine unnskyldninger og beklagelser til etterretning. Og gjør han/hun ikke det, så kan du bare legge deg enda flatere! Du kan få psykopaten tilbake! Psykopaten kommer til å logre av denne desperate oppmerksomheten fra deg, og mest sannsynlig straffe deg for at du våget å stå opp for deg selv. Men ikke la det stoppe deg! For etter straffen vil psykopaten slippe deg inn igjen. Da vil dine sår lindres og du kan slappe av igjen, og gjenoppta din rettmessige trone i hans/hennes forstyrrede liv.

Jeg forstår deg. Du savner psykopaten. Vi vet alle hvordan det føles. Men la oss legge denne “savne-greia” litt under lupen.

Jeg regner med at vi alle har forstått, at når det kommer til psykopaten så har vi med to forskjellige personer å gjøre; maske-psykopat og ekte-psykopat. Du savner den ene av de to, jeg tror ikke vi trenger å være rakettforskere for å forstå hvem.

Maske-psykopat er borte. Avgått ved døden. Savnet i strid. Jeg vet dette gjør vondt, det er smertefullt. Tapet trenger å sørges. I tillegg til tapet av maske-psykopat, så har du en bråte av mishandling lesset over på deg av ekte-psykopat. For å toppe denne cocktailen av sorg og traume så er det ikke verre enn at maske-psykopat og ekte-psykopat bebor den samme kroppen! Du blir altså minnet på den snille og gode maske-psykopat hver gang ekte-psykopat mishandler deg. Det er megaforvirrende, og bare en annen psykopat ville ikke bli satt ut av en slik surrealistisk sammenblanding.

Og det blir bedre! Når ekte-psykopat ringer deg etter bruddet, så lyder han/hun akkurat som maske-psykopat! Du hopper av glede, det er jo ham/henne du har ventet på! Maske-psykopat er tilbake for å redde deg fra onde ekte-psykopat! “Det er DEG jeg har ventet på, NÅR kan vi treffes??!!”.

Oooops….. rolig nå, vent et lite øyeblikk. Sett deg på hendene dine. La meg spare deg for unødvendig smerte ved å hoppe fremover i tid, til der psykopaten smeller døra i ansiktet på deg igjen og du nok en gang våkner opp til virkelighetens kalde gufs. Det ble ikke bedre av å ta psykopaten tilbake. Tvert imot, det ble akkurat hakket vanskeligere. Maske-psykopat er fortsatt borte. Ekte-psykopat er fortsatt en mishandler. Maske-psykopat og ekte-psykopat er fortsatt i den samme kroppen, OG nå har du i tillegg mistet alle de hardt tilkjempete framskritt du har nådd i rehabiliteringen din, og stillet deg selv tilbake til nullpunktet.

Likevel lurer du på hvordan PSYKOPATEN har det. Selvfølgelig gjør du det. Du er sensitiv og omsorgsfull (psykopaten velger ikke folk som er tøffe i trynet). Du har hele tiden blitt programmert til å stille deg inn på psykopatens frekvens; hans/hennes følelser og behov. Hele relasjonen handlet om psykopaten, han/hun drillet deg til å tenke på lite annet. Den virkelige deg, den du var FØR psykopaten, ønsket ikke en bortskjemt, selvsentrert og voldelig tre-åring i en voksen kropp. Den virkelige deg ønsket en partner!

“Hallo der!” hører jeg en lojal helt avbryte, “ikke snakk om psykopaten slik! Han/hun er ikke bortskjemt og selvsentrert tre-åring!……… Ok, han/hun er en bortskjemt og selvsentrert tre-åring, men MIN bortskjemte og selvsentrerte tre-åring”. Hmm…. så jeg ikke deg som hysterisk deltaker på The Jerry Springer Show forrige uke? Denne “helten”, denne forsvareren av psykopaten, kunne ikke vært deg…. eller?

Resten av oss bør heller lytte til venninna mi Siri. Siri`s mann gikk virkelig hardt ut i starten. Sjarmerende. Omtenksom. Fantastisk. Nå er de to gift, og han ble umiddelbart etter bryllupet kald, distansert og ondskapsfull. Han klaget på ekteskapet men nektet å skilles. Han var uempatisk, defensiv og helt vilt manipulativ. Han er en psykopat. Siri visste noe var galt, men hun ble værende. Han ble fjern, Siri kjempet for å gjøre det bedre. Hvor lenge pågikk dette før Siri skjønte tegninga på veggen?

Siri ble værende hos sin psykopatiske ektemann i 30 år, før hun “på egoistisk vis” forlot ham for å bevare den siste rest av fornuft hun hadde. Jeg lurer på om hun angrer seg og vil ha ham tilbake, eller om hun har noen råd til oss andre. La oss spørre henne!

“Du Siri, har du noen råd til oss som sitter her på gjerdet og bruker den dyrebare tiden vår på å savne psykopaten?”. 

Siri: “Kom dere vekk! Fort! Jeg burde ha reist for 30 år siden, jeg vil ha mine 30 år tilbake!!!!!!”.

Hmm…. nei, ikke bry dere om henne. Hun er bare bitter. Hun burde ha blitt værende i 31 år, DA tenker jeg at psykopaten ville ha forandret seg. Hun var ganske enkelt ikke tålmodig nok! Dessuten, DIN psykopat er ikke slik. DIN psykopat vil forandre seg, han/hun er bedre enn de andre! Vær så snill, ta psykopaten tilbake og hold ham/henne borte fra oss andre!

Når vi forlater psykopaten, så er det fordi devalueringen har blitt uutholdelig. Men når psykopaten forsøker å oversveve oss så vet han/hun nøyaktig hvilke knapper å trykke på. Fristelsen til å ta ham/henne tilbake kan derfor bli uimotståelig. Vi er såret og gale. Vi nekter å tro at noen vil såre oss så bevisst som psykopaten har gjort. Vi er desperate etter lindring og derfor mer enn villige til å åpne våre armer og dører igjen. Alle indikatorer peker på å gi psykopaten en ny sjanse.

Alle bortsett fra èn; virkeligheten. Sannheten. Kunnskapen vi har tilegnet oss. Og ærlighet mot oss selv. Din sinnsro. Din helse. Denne indikatoren peker i motsatt retning – bort fra psykopaten. Yup, det blir en kamp i motbakke. Men hvis du investerer i innsatsen, så er utsikten fra toppen uslåelig!

Ser det fortsatt ut som at hvis du istedet investerer innsatsen i psykopaten, så vil ting kun bli bedre mellom dere?

Siri tilbrakte 30 år med psykopaten. Jeg lurer på, hvis hun bare hadde gjort en LITT bedre innsats, om han hadde forandret seg til det bedre… la oss si etter 10 år? 17 år? 25 år? Er Siri egentlig fornøyd med sin egen innsats? La oss spørre henne!

“Du Siri, er du glad for at du var sammen med psykopaten i 30 år?”.

Siri; “AAAAAARRRRGGGGGGHHHHHHHHHH!!!!!!!!!!!…………..”

Hmm…….. jeg må ha sagt noe galt.

GOD PÅSKE! 😉

Har psykopaten/narsissisten venner?

“Normal, healthy people are capable of having all kinds of friends, such as friends who have different values, friends who are assertive, friends who aren`t perfect, friends with healthy boundaries, friends who may voice complaints, and friends who require healthy consideration. But narcissists don`t have friends in that way.”  (fra “Narcissists exposed” av Drew Keys)

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Psykopaten er meget søkende etter nye mennesker. Han/hun skanner konstant omgivelsene etter nye ofre, og tar lett kontakt når de har funnet en person de mener egner seg som ny forsyningskilde. Deretter “okkuperer” de dette nye offeret over et kortere eller lengre tidsrom, hvor den nye kontakten opplever at psykopaten nærmest invaderer ham/henne. Den nye kontakten kan føle en enorm betatthet av psykopaten, selv om relasjonen holder seg på et vennskapelig plan. Dette er fordi psykopaten utsetter dem for en idealiseringsfase lignende den en romantisk partner utsettes for. Psykopaten hyperfokuserer på den nye vennen, og gir ham/henne intens oppmerksomhet – ihvertfall en stund. For det samme gjelder for venner som for romantiske partnere – de blir forkastet til slutt. Psykopaten er mest opptatt av nye relasjoner og går derfor snart lei av “gamle”. Nye relasjoner gir maksimal spenning i et psykopatisk sinn som konstant kjeder seg. Stabile og langvarige relasjoner har sjelden noen verdi for psykopaten. Det foregår et enormt gjennomtrekk av mennesker i en psykopats liv. 

Derfor har psykopaten ingen nære venner, bare bekjente og “hjelpere”.

Mennesker som har hatt nære og tette relasjoner med psykopater, forteller at psykopatens definisjon på “venner” er annerledes enn den normale mennesker bruker. Psykopaten omtalte for eksempel enkelte som “nære venner” som normalt ville falle i kategorien “bekjente” eller enda fjernere. Psykopaten kunne snakke varmt om “gode venner” som han/hun ikke hadde sett på fem år eller mer. Samboere eller partnere av psykopaten forteller at psykopaten idealiserte og glorifiserte mennesker som knapt var en del av hans/hennes liv, og kunne spinne lange historier om mennesker han/hun bare hadde møtt noen få ganger, som om psykopaten kjente dem godt. Senere kunne partneren spørre psykopaten hvordan det gikk med disse “vennene”, og ble da bare møtt med et skuldertrekk. “Det dype vennskapet” var åpenbart ikke så dypt likevel.

Motsatt så snakket psykopaten sjelden annet enn dårlig og nedsettende om de menneskene han/hun faktisk hadde i livet sitt på daværende tidspunkt. Velmente mennesker som kanskje ønsket å innlemme psykopaten i livene deres i større grad, og som viste både interesse for og potensiale til å være nære og ekte venner for psykopaten. Men overfor disse viste psykopaten kun forakt, og brukte dem i sjalusifabrikkerings-øyemed. Psykopaten vil nemlig alltid misbruke mennesker som kommer for nær. Mennesker som faktisk er tilstede, vil være en trussel for en psykopat som konkurrerer om alt. Mennesker som derimot ikke er der lenger, er “trygge”. Psykopaten kan tillate seg å ha et godt forhold til mennesker som ikke eksisterer, for de kan ikke overgå ham/henne i noe. Derfor vil psykopaten omtale mennesker som i realiteten er ute av livet hans/hennes i mer positive vendinger, enn mennesker som fortsatt er i det.

Jeg husker at psykopaten mens han/hun hyperfokuserte på meg, ikke hadde tid til å initiere vennskap med andre fordi vedkommende brukte all sin tid på meg. Felles kollegaer og bekjente ble av psykopaten omtalt utelukkende i negative ordelag. Dette var antakelig for at jeg selv ikke skulle ha et positivt bilde av dem og oppsøke dem, men forbli lojal mot psykopaten alene. Senere, når jeg var ute av bildet, så pleiet psykopaten vennskap med de samme menneskene vedkommende tidligere snakket så nedsettende om.

Når normale mennesker etablerer langvarige relasjoner med noen, så er det fordi man har gjensidig glede av felles samvær. Relasjonen er fri for ensidig utnyttelse. Hvis en av partene oppdager at de på et eller annet vis blir misbrukt eller dominert, så vil normale og sunne mennesker enten slå i bordet og sette en umiddelbar strek over relasjonen, gi motparten en sjanse til å rette opp ubalansen eller langsomt – nesten ubemerket – trekke seg ut av relasjonen. Hvordan man velger å avslutte relasjonen, er personlighetsavhengig. Det kan også gå lang tid innen man oppdager et usunt vennskap. Dette er fordi man møter mennesker med en grunnholdning at motparten også er normal og tenker som deg, inntil det motsatte er bevist. Uansett hvor lang tid det går eller hvordan man velger å avslutte, så er poenget at normale mennesker oppdager den psykopatiske utnyttelsen til slutt og finner en utgang. En normal person kan ikke ha et langvarig vennskap med en psykopat. 

Hvis en relasjon derimot er fri for utnyttelse og misbruk, så er normale mennesker i stand til å opprettholde vennskap i mange år – ofte livet ut.

Dette kan ikke psykopaten. Psykopaten finner ikke den samme gleden i samvær med andre mennesker som normale mennesker gjør. For psykopaten er andre mennesker objekter eller gjenstander – enten har de en bruksverdi som psykopaten kan dra nytte av, eller de har det ikke. Hvis sistnevnte er tilfelle, så har psykopaten ingen interesse av å beholde dem i livet sitt, og de vil bli forkastet.

Hvis han/hun derimot ser en bruksverdi i deg, så vil psykopaten beholde deg i livet ditt til du selv oppdager at relasjonen er dobbelmoralsk og utnyttende, eller til du mister din bruksverdi.

Bruksverdien venner har for psykopaten er mange. Noen brukes til å spionere på nåværende eller tidligere primære ofre. De primære ofrene er mennesker psykopaten har gjort en ekstra innsats for å knytte til seg. Det vil hovedsaklig være snakk om romantiske relasjoner, men også ett og annet vennskap vil ha utfylt denne funksjonen. Uansett, når relasjonen er over så ønsker psykopaten fortsatt å utøve en eller annen form for kontroll over disse primære ofrene. Fordi psykopaten utsetter disse for taushetkuren, eller motsatt at de tidligere ofrene har innført NK (null kontakt), så bruker psykopaten venner som spioner, budbringere og mellomledd når direkte kontakt ikke lenger er mulig. Det kan også være snakk om trakassering av tidligere primærofre, utført av disse vennene på psykopatens oppfordring. Venner som fungerer som psykopatens forlengede arm på denne måten, kalles flygende aper. 

Begrepet flygende ape (eng. flying monkey) er tatt fra filmen “Trollmannen fra Oz”, hvor aper med vinger flyr rundt og stikker kjepper i hjulene for Dorothy og vennene hennes, på oppdrag fra heksa. En flygende ape i psykopatisk forstand vil være manipulert og foret med løgner om det tidligere offeret, slik at han/hun opplever deres aksjoner og sabotasjer på vegne av psykopaten som moralsk berettiget. En flygende ape kan også selv være personlighetsforstyrret eller av annen årsak ha nedsatt dømmekraft. Han/hun kan være skremt eller truet av psykopaten til å utføre tvilsomme ærend, mot hans/hennes vilje. I noen tilfeller vil den flygende apen selv være en psykopat.

Andre bruksområder venner kan ha for psykopaten er å utføre praktisk arbeid psykopaten ikke vil utføre selv. Det kan være venner som gir psykopaten adgang til høyere sosiale lag, status er meget viktig for de fleste narsissister/psykopater. Psykopaten har gjerne venner som er enkle å dominere, som “vet mindre” eller “kan mindre” enn psykopaten, og derfor ikke utgjør noen trussel. Disse vennenes tilkortkommenhet bidrar til å blåse opp psykopatens selvbilde. Psykopaten vil også klare å rekruttere empatiske mennesker i sin vennekrets, ved å fortelle dem tåredryppende historier om forskjellige urettferdigheter psykopaten har vært utsatt for. Han/hun vil på denne måten appellere til empatiske menneskers trang til å vise omsorg og forståelse – noe psykopaten kan nyte godt av og skvise til siste dråpe for alt det er verdt.

Til syvende og sist så forsøker psykopaten å kultivere en større gruppe med beundrere. Disse vil sjarmeres, “kjøpes” og kurtiseres til å elske psykopaten men de vil kjenne ham/henne meget overflatisk og har derfor liten mulighet til å forstå hva som befinner seg “bak masken”. De brukes blant annet til å danne et slags beskyttende skjold mot utenfrakommende angrep fra mennesker som faktisk har sett den virkelige psykopaten, og noen av dem vil inngå i psykopatens seksuelle harem. Dette har noe kultaktig over seg men har ingenting med religion eller sektdannelse å gjøre. Derimot vil denne gruppen ligne mer på groupies til en rockstjerne og fungere på samme vis. De vil følge psykopaten i tykt og tynt, samle seg på kommando og møte opp når psykopaten skal på byen eller på annet vis trenge en liten menneskemengde for å gi inntrykk av at han/hun er populær, for eksempel når psykopaten inviterer til bursdagsfeiring av seg selv. Medlemmene i denne gruppen vil kjempe om psykopatens gunst og for å komme nærmere ham/henne enn den perifere rollen de har. En nokså dekkende betegnelse på denne gruppen vil derfor være psykopatens fanklubb. 

Slik klarer psykopaten å omgi seg med en gruppe intetanende mennesker av varierende herkomst. De har det til felles at de alle er manipulert og utnyttet, og ingen av dem har noen emosjonell betydning for psykopaten (jeg vil tilføye at ikke alle psykopater er velfungerende nok til å oppnå dette. Enkelte psykopater vil derfor falle utenfor denne fremstillingen og fremstå mer som ensomme ulver).

Normale og friske mennesker kan lenge inneha en rolle i psykopatens vennekrets innen de oppdager den unormale dynamikken. Dette er mulig fordi psykopatens normalitetsmaske ikke er lett gjennomskuelig hvis man ikke befinner seg tett nok på ham/henne. Når normale mennesker til slutt oppdager skuespillet, så vil de som regel oppleve vemmelse og forsøke å trekke seg unna. Dette vil psykopaten som regel la skje uten konsekvenser, da disse menneskene har liten betydning for ham/henne. Dog er det interessant at man forstår å liste seg ut, og ikke smeller med dørene når man går.

Dette oppsummerer altså psykopatens forhold til vennene sine – eller mangel på sådan. Men hva med dine venner?

Det er lite trolig at psykopaten var den første antisosiale personen i livet ditt. Men han/hun var den første som gjorde deg oppmerksom på at en slik personlighetsforstyrrelse eksisterer blant oss.

Det har seg nemlig slik at selv om hvem som helst kan bli et offer for psykopatisk idealisering og manipulering, så har mange psykopater en forkjærlighet for empatiske og givende mennesker. Mennesker som har stor romslighet for merkelig oppførsel fra andre, og som strekker seg langt for å bevise at både dem selv og den andre er verdt å elske. Psykopaten elsker å se disse menneskene strekke seg etter gulroten som aldri kommer innenfor rekkevidde, i tillegg til at deres høye toleranseterskel gjør at psykopaten nærmest kan trampe over deres personlige grenser uten protest.

Lyder dette som svake mennesker? Kanskje, men poenget er at disse menneskene – noen ganger kalt empater og i andre tilfeller høysensitive – er psykopatens strake motsetning, og hvis du er en av dem så skal du være stolt av det. Du innehar nemlig alle verdiene som representerer lys og varme, i motsetning til psykopatens mørke og kulde. Den dårlige nyheten er at du muligens tiltrekker deg psykopater som en utelampe trekker mygg. Psykopaten spotter deg på mils avstand.

Derfor er det også sannsynlig at du har flere psykopater i livet ditt. Mennesker du kanskje anser som venner, men som aldri har vært interesserte i gjensidige gi-og-ta relasjoner, med mindre det betyr at du er den som gir og de er den som tar.

Nå ser du dem så mye tydeligere, og du er forbauset over at du ikke har sett dem før. Det er ikke så rart at de har operert under din radar, du har nemlig aldri hatt en slik radar tidligere. Men nå oppdager du at du bruker masse tid på å støtte en eller flere venner og konstant bygge dem opp, men du får intet tilsvarende tilbake. Du inviterer dem kanskje ofte hjem til deg på lunsj eller middag hvor du disker opp de deiligste retter men får sjelden eller aldri noen motinvitasjon. Du spanderer ofte noe på dem når dere er på byen eller på reise, men disse vennene bruker aldri en krone på deg. Når dere er sammen, så opptrer de ofte dominant og snakker nedsettende til deg, eller sågar skriker til deg hvis de er uenig i noe du sier eller foretar deg. Du oppdager kanskje at i de tilfellene hvor disse menneskene tar initiativ til å møte deg, så er det en bønn om en tjeneste involvert.

En annen grunn til at du ikke har sett de snyltende vennene før nå, er at mennesker med psykopatiske trekk bruker noen av de samme teknikkene på venner som han/hun gjør på romantiske partnere, som sjarm, karisma og future faking. Derfor kan det være vanskelig å bryte løs. Jeg husker at jeg selv holdt kontakten med en narsissistisk venn i 11 år. Vedkommende holdt meg på gress ved stadig å snakke om turer vi skulle reise på sammen (som aldri ble noe av). Denne vennen visste hvor mye jeg elsker å reise, men det endte som regel med at vedkommende dro på disse turene alene, og jeg ble avspist med et postkort. Jeg så for meg et vennskap som kunne bli storartet og perfekt, det hadde så mye potensiale! Men av en eller annen grunn så tok det aldri av. Vi ble værende på rullebanen og akselererte stadig fortere, men lettet aldri. En dag sluttet jeg bare å svare på vedkommendes telefonoppringinger. Jeg så meg aldri tilbake. Sammenlignet med bruddet med psykopaten, så var det mye enklere å bryte med denne narsissistiske vennen, fordi det aldri var opprettet et psykopatisk bånd mellom oss. 

Disse vennene som plutselig gjør deg uvel, trenger ikke å være narsissister eller psykopater. Poenget er at de er giftige og selvsentrerte. De stjeler energien din – en energi du sårt trenger til deg selv, spesielt etter en omfattende kollisjon med en psykopat. 

Du har oppdaget deres uærlighet og spill, og vennskapet kan aldri bli det samme igjen. Det som tidligere ble oppfattet som forbigående gnisninger, er nå blitt en stor elefant i rommet. Det er nesten umulig å snakke om den, men den er der og den fyller plutselig hele tomrommet rundt dere. Du får følelsen av å bli kvalt, og vil mest av alt fjerne deg fra denne vennen. 

Det er ikke uvanlig at psykopatiske ofre i kjølvannet av bruddet foretar en dyp utrenskning i nettverket deres. Det er forståelig at dette skjer og en avstandstaken til slike venner vil i mange tilfeller være en langt forsinket nødvendighet. Jeg vil imidlertid advare mot å gjøre det for tidlig. I starten er man ofte paranoid, skremt og har dårlig dømmekraft. Trekk pusten. La det gå noen måneder, og se om du fortsatt ønsker de gjeldende personene ut av livet ditt. Gjør du det, så har du ingenting å tape og alt å vinne på å kvitte deg med dårlige venner. 

Men gjør du det, så vær forberedt på purt hat. Ikke alle disse vennene vil la deg slippe ut av deres kontroll uten kamp. Hvorfor skulle de la deg gå uten videre, når du har gitt dem så mye – helt gratis? Det er intet under at de ønsker å beholde denne fordelen. Noen av dem vil reagere sterkt på at du plutselig markerer personlige grenser, der hvor de tidligere aldri har behøvd å ta hensyn til slike grenser. Reaksjonene du må forberede deg på, spenner fra ingen reaksjon, via trygling og bønn om tilgivelse, via forsøk på å true deg tilbake til din underdanige posisjon, via å spille på din samvittighet (hvordan kan du belaste meg med dette nå, jeg som har så mange som er avhengige av meg) til svertekampanjer og hevntokter mot deg. Stålsett deg.

Men en ting kan du være sikker på; en venn som ikke bare lar deg gå når du ettertrykkelig gir uttrykk for at det er ditt ønske, avslører sin manglende respekt for deg i tillegg til at vedkommende aldri har vært din venn. La det være din bekreftelse.

Nå vil det bli stille fra denne kanten i en måneds tid. Jeg skal reise bort og ønsker alle mine lesere en flott senvinter. Vi fortsetter med nye tekster i mars, kom gjerne med ønsker og innspill i mellomtiden.

Det finnes en spillefilm fra begynnelsen av 90-tallet med Bill Murray i hovedrollen, kalt “Groundhog day”. “Groundhog day” er egentlig en tullefilm hvor Murray forelsker seg i et kvinnelig objekt, spilt av Andie MacDowell, men oppdager at hans forsøk på å kurtisere henne blir spolert av at han hver eneste dag våkner opp til den samme dagen. Samme dato, samme nyheter på radioen, han støter på de samme menneskene på gaten og uansett hva han sier eller gjør så har det ingen betydning, for neste dag så er alt nullstilt. Dette betyr også at alle hans forsøk på å få innpass hos MacDowell er forgjeves uansett hva han gjør, for neste dag har hun glemt alle hans personlige oppofrelser.

Filmen har en viss moral. Murray er i utgangspunktet en overflatisk og egoistisk karakter, ikke så ulik psykopaten, men ved å hver dag våkne opp til den samme dagen så gir “universet” ham en sjanse til å korrigere sin opptreden og bli et bedre menneske.

“Groundhog day” er ikke blitt noen stor klassiker, men den bidro med et nytt uttrykk i det amerikanske språk. I dag brukes “groundhog day” eller “groundhog feeling” for å beskrive en følelse av deja-vu,  at “dette har jeg opplevd før” og at alle dine tilstrebelser på å tilnærme deg noe eller noen, er nytteløse.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Dette er en opplevelse mange psykopati-ofre kjenner seg igjen i. Fordi den har et element av science fiction i seg, og en underlig følelse av å befinne seg i skumringslandet (eller “the twilight zone” på engelsk) så har det vært vanskelig for ofrene å sette ord på – og forstå – hva dette egentlig dreier seg om.

Under og etter idealiseringsfasen med psykopaten, så forsøkte mange ofre å imøtegå hva de trodde var psykopatens forsøk på å knytte seg emosjonelt til offeret. Du ble etterhvert glad i psykopaten og ønsket å møte ham/henne på halvveien for å gjøre hans/hennes innsats lettere, vise at du satt pris på innsatsen, at opplevelsen var gjensidig og at du ønsket å gjengjelde hva du trodde var ekte følelser fra psykopatens side. 

Men etterhvert fikk du følelsen av at uansett hva du gjorde så kom du aldri nærmere psykopaten. Dette gjaldt især hvis dere hadde kranglet eller psykopaten hadde sveket deg. Kanskje ble han/hun etter en slik transgresjon borte en stund. Kanskje opplevde du taushetskuren. Kanskje psykopaten allerede neste dag oppførte seg som om ingenting hadde skjedd. Han/hun nevnte ikke krangelen eller transgresjonen med et ord, og forventet åpenbart at også du skulle ignorere sviket. Psykopaten syntes fullstendig uanfektet av hva du selv opplevde som et meget vanskelig hinder i relasjonen.

Psykopaten hadde lært deg opp til å ikke lufte slike ubehagelige temaer i etterkant fordi det kunne få konsekvenser for deres idyll (det som kalles å bevege seg “på eggeskall” eller “i et minefelt”). Derfor brant du inne med opplevelsen. Du var kanskje sågar takknemlig for at psykopaten neste dag virket fornøyd og fullstendig blottet for interesse for gårsdagens krangel, fordi du var så redd for å miste ham/henne. Men innerst inne så glemte du aldri de ubehagelige hendelsene, eller hva du opplevde som psykopatens forsøk på å skyve viktige ting under teppet.

Ironisk nok så syntes ikke psykopaten å nullstille relasjonen etter bare ubehagelige konfrontasjoner. Også deres gode dager sammen syntes å gå psykopaten hus forbi. Du opplevde at opplevelser og hendelser som knyttet deg tettere til psykopaten, ikke hadde den samme effekten på ham/henne. Dine kjærlige og velmente handlinger gjorde egentlig intet inntrykk, og neste dag våknet psykopaten opp som om den fantastiske dagen aldri skjedde. Du følte deg fortsatt som en fremmed i hans/hennes liv. Psykopaten kunne etter en slik god dag sågar trekke seg ytterligere unna deg eller til og med forsvinne for en periode.

Hva skjedde egentlig i psykopatens indre? Var denne nullstillingen av relasjonen ubevisst, eller en av hans/hennes mange taktiske krumspring?

Både og.

Psykopaten nullstiller relasjonen bevisst. Han/hun er egoistiske mennesker til kjernen. De ønsker å fortsette med å gjøre hva de alltid har gjort – tenke på seg selv og sette seg selv fremst, og uten å bli begrenset av å være i en “monogam” relasjon med noen. De føler ingen forpliktelser overfor hverken primærpartneren, venner eller familie. Å være for seg selv i perioder, eller å ha sex eller intime relasjoner med flere mennesker enn primærpartneren anser de som sin rett, fordi personlighetsforstyrrelsen gir dem en følelse av berettigelse. Men også fordi ekte intimitet ikke eksisterer for psykopaten. At du ikke ser det likedan fordi slik opptreden ikke er normalt, er irrelevant for dem. De vil derfor sørge for at du ikke stiller spørsmålstegn ved deres egoistiske opptreden. De vil reagere med sinne eller aggresjon for å forhindre dine forsøk på å normalisere relasjonen, eller forlate deg i perioder hvis du gjør det. De lar en trussel overskygge relasjonen deres, om at de vil forlate deg for godt hvis du på en eller annen måte vekker misnøye i dem. Derfor holdt du de vonde tingene for deg selv. Du tidde, akkurat slik de ønsket. 

Men nullstillingen har også en ubevisst side, og den handler om at psykopaten kan ikke knytte seg til noen på normalt vis. Han/hun kan ikke elske, savne eller føle hengivenhet slik normale mennesker kan. Fordi det ikke finnes egenskaper i psykopaten som er tilrettelagt for å koble seg emosjonelt til andre, så vil alle andre for alltid forbli fremmede for ham/henne, uansett hvor lenge relasjonen har pågått.

Ofre som har levd under samme tak og delt seng med psykopaten, har fortalt hvordan psykopaten tidlig om morgenen har et tomt, kaldt og uforstående blikk når han/hun nettopp har våknet, som om han/hun ikke drar kjensel på offeret. Dette varer kun et kort øyeblikk helt til psykopaten rister den riktige masken på plass. Men det viser hvordan psykopaten, selv etter flere år, egentlig ikke vet hvem han/hun deler seng med. For psykopatens del kan det være hvem som helst, og dette er også mye av forklaringen på hvorfor psykopaten så lett legger forkastede relasjoner bak seg og nesten umiddelbart kan tre inn i en ny relasjon. Hvem du er er derfor likegyldig for psykopaten, fordi han/hun uansett ikke kjenner deg.

Som du mest sannsynlig allerede vet så går fremmedheten begge veier. Du oppdaget at du heller ikke kjente psykopaten. Det gikk kanskje opp for deg først etter bruddet, da psykopaten forandret seg radikalt for å tilpasse seg den nye partneren. Kanskje mistenkte du allerede lenge innen bruddet at psykopaten manglet kongruens og kontinuitet, slik han/hun kunne ta masker av og på, alt ettersom hvem han/hun var sammen med. At din felles historie med psykopaten ikke syntes å ha noen betydning for ham/henne. Du har antakelig stilt deg det samme spørsmålet som alle oss andre; hvem er egentlig denne personen som jeg elsket, trodde jeg kjente og var villig til å ofre meg selv for? Som en av leserne av denne bloggen så perfekt uttrykte; “jeg ble forespeilet en særdeles flott person jeg senere forstod ikke eksisterte”.

Sannheten er, at psykopaten er ingen. Grunnen til at du ikke kjente psykopaten er nemlig den samme som at han/hun ikke kjente deg; psykopaten er tom innvendig. Han/hun har ingen identitet. Tomrommet gjør at psykopaten kjeder seg konstant og må fylles med manipuleringer og drama – alt som kan få psykopaten til å føle seg levende og overlegen. Fordi et indre liv mangler, så kan ikke psykopaten nøyes med stabilitet og ro. Psykopaten aner ikke hvem han/hun selv er, og da kan heller ikke du vite det. Hvordan kan man knytte seg til ingen? De nødvendige indre reseptorene – eller krokene – inne i psykopaten, som er nødvendige for andre til å henge seg på, finnes ikke. 

Derfor spiller det heller ingen rolle om du har vært sammen med psykopaten i tre måneder eller 30 år. Psykopatens forhold til tid er ikke det samme som normale mennesker. Fordi psykopatens indre er tomt, så opplever han/hun tid som et vakuum som skal fylles, og som sirkulær (ikke lineær som normale mennesker gjør). Derfor er langsiktig planlegging også fraværende hos psykopaten. Kun her og nå er viktig. Psykopatens forhold til fortiden blir påvirket av denne sirkulariteten. Han/hun opplever at tråder fra fortiden kan plukkes opp nærmest uten å ha blitt preget av tidens tann. Derfor kan han/hun oversveve deg flere år etter bruddet, som om ingenting har forandret seg. Normale mennesker vet at tiden renner ut, og har ikke tid til å “spille spill”. Vi investerer i relasjoner for å oppleve gjensidig kvalitet sammen med andre den tiden vi har igjen å leve. Psykopaten tenker ikke slik, han/hun synes å tro at de har uendelig med tid. Psykopatens forhold til tid er i det hele tatt omfattende, veldig annerledes og fortjener kanskje et eget innlegg. Dere lesere får gi meg tilbakemelding hvis dere ønsker å forstå dette bedre. I mellomtiden lar jeg det bli med dette. 

“Groundhog day” er ingen skrekkfilm. Den ble markedsført som en komedie, men floppet som morsom. Jeg tror kanskje temaet ble for tungt og seriøst for det amerikanske lettvekterpublikummet. Bill Murray`s karakter er heller ingen psykopat. Selv om han midtveis i filmen blir rammet av apati og likegyldighet av at tiden står stille, så formår han å forandre seg og til slutt å elske MacDowell`s karakter “på den riktige måten”. Først når han klarer dette, så går tiden videre. 

Dette vil dessverre aldri skje i din relasjon med psykopaten. Psykopaten vil ikke formå å forandre seg, slik Murray klarte. Du kan derfor ikke bli værende i relasjonen eller forsøke å forbedre den. Tiden vil aldri gå videre uansett hvor hardt du prøver. Med psykopaten så vil hver dag være “groundhog day”, resten av ditt liv.

Tiden går videre når du klarer å bryte ut av relasjonen og ikke lenger ser deg tilbake.

Psykopaten er en mester i å overføre sin egen galskap over på offeret. Det er en komplisert psykologisk overføringsprosess som skjer, kalt “projektiv identifikasjon”. Prosessen ender med at offeret sitter igjen med følelser og egenskaper som egentlig tilhører psykopaten, som skam, skyld, anger og ikke minst opplevelsen av å miste forstanden. Er det ikke utrolig at det er psykopaten som med rette bør føle disse tingene, men det er offeret som ender opp med å oppleve dem? Når psykopaten har klart å lesse av seg all denne lasten på offeret, så går han/hun bekymringsfri videre, mens offeret blir overlatt til seg selv og den tunge og lange jobben med å løse opp flokene i garnnnøstet.

Denne jobben er så krevende, at mange ofre utvikler fysiske plager som resultat. Langvarig psykisk belastning kan utløse alt fra migrene og allergier (som aldri tidligere har vært der) til alvorlige sykdommer. At kreft blusser opp hos ofre i remisjon, eller for første gang, er ikke uvanlig. Hjerteproblemer likeså. Selv fikk jeg flekker med psoriasis og ekstrem kløe i kjølvannet av psykopaten – jeg som aldri tidligere hadde hatt et hudproblem. Psoriasisen ble stort sett borte simultant med oppstarten av NK, men kløen kommer fortsatt – hver gang jeg blir stresset eller engstelig. De mulige fysiske bivirkningene av et psykopatisk møte er en ytterligere grunn til at offeret bør legge psykopaten bak seg, og ta rehabilitering på alvor.

Jeg har påny invitert forfatteren bak det populære innlegget “Om sjalusifabrikkering” til å skrive et gjesteinnlegg, denne gang om hvordan vedkommende opplevde galskapen forplante seg og eskalere i relasjonen med psykopaten. Jeg tror mange lesere vil kjenne seg igjen i dette. Jeg opplevde spesielt et sterkt “aha” øyeblikk av scenen med middagsinvitasjonen. Forfatteren skriver også om hvordan vedkommende ble diagnostisert med alvorlig sykdom midt oppi den kaotiske relasjonen. Les, bli klokere og del gjerne.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Albert Einstein har sin definisjon på galskap: “Galskap er å gjøre det samme om og om igjen, og forvente et helt annet resultat”. I ettertid har dette vært selve definisjon på min rolle som kjæresten til en narsissist. Jeg har stått i situasjoner der jeg har blitt psykisk mishandlet etter alle psykopatiske regler, om og om igjen. Jeg forlot han ikke, jeg forventet at alt skulle endre seg. Jeg handlet som om ubehaget var en midlertidig tilstand, noe som ville bli bedre med tiden. Tiden ble etter hvert til år, og når jeg til forsøkte komme meg vekk, innhentet han meg med nye metoder. Jeg har tenkt mye på hvordan jeg ville reagert dersom en eks av narsissisten hadde advart meg. I en periode håpet jeg faktisk at en slik eks fantes, slik at jeg kunne få bekreftet at det ikke var jeg som var gal. Men mest sannsynlig ville ikke en eks friskmeldt meg. Min opplevelse av han var det kun jeg som så. Han hadde passert førti, og det gikk gradvis opp for meg at alle hans forhold kun hadde vært kortvarig. Til gjengjeld var det mange. Det hører vel med til sjeldenhetene at en eks, etter et par ukers forhold, føler behov for å advare andre. Han fungerte nærmest som en slags omreisende forlystelsesdukke, men det visste jeg ikke da.

Han manipulerte følelsene mine, til han oppnådde et resultat han var fornøyd med. Vi kunne våkne sammen, solen skinte og alt var ukomplisert. Allikevel fant han rom for å frata meg gleden. Gjøre meg usikker. Jeg husker han lagde en hysterisk scene basert på en, for meg, bagatellmessig problemstilling. Jeg ble skeptisk. Reaksjonen sto liksom ikke i stil til problemet. Jeg tvilte, uten tanke på konsekvensene. Han ble rasende og tårene sprutet, og vantroen jeg følte i forhold til hva jeg egentlig var vitne til, gjorde meg stum. Usikkerheten gjorde meg dessuten veldig defensiv, jeg trakk meg unna fysisk. Han påsto jeg trakk meg unna i forakt. Jeg respekterte han ikke. Jeg endte med å be om unnskyld. Men, for hva da, egentlig? Jeg hadde ikke gjort noe galt, ikke annet enn å påpeke tvil. Allerede dagen etter var alt glemt, og han ringte og inviterte meg på middag kl.19. Jeg var glad for at vi kunne snakke sammen igjen. Men da jeg ringte på døren kl.19, var han ikke hjemme. Han svarte verken på telefon eller meldinger. Jeg la igjen en lapp der jeg skrev at det er dette som er å vise forakt. Jeg var så skuffet, men også redd for hvor han kunne være. Jeg hadde alle antenner ute og kjørte hvileløst rundt og lette. Hadde jeg bare klart å bli skikkelig sint!

Han kontaktet meg først noen dager seinere, og presiserte på pedantisk vis at han hadde sagt “- middag EN dag, ikke – i dag”. Typisk meg å misforstå, sa han. Men han hadde jo spesifisert et klokkeslett, til og med! Å dumme deg; kl.19 var jo et middagstidspunkt uansett dag! Han var oppgitt, men la til enda et stikk; “Du blir jo så sint på meg, at du misforstår selv en hyggelig invitasjon!” Dette kunne han ikke mene, jeg hadde jo ikke vært sint. Han hadde vært hysterisk! Men han fortsatte provokasjonen; “Bare hør på deg selv nå, du ER sint, og jeg kan ikke forholde meg til deg når du er sint”, sa han, og la på. Å få meg sint var hele målet. Absolutt alt ble tolket som sinne. Ofte ble han utilgjengelig i dagevis etter noe sånt, og jeg kavet. Å forklare dette for andre i håp om at de forsto, var uaktuelt. Jeg forsto det jo ikke selv, enda han stadig gjentok mønsteret, men med små forskjeller.

Jeg så ikke skogen for bare trær. At psykopaten projiserte både skyld og egenskaper (som for eksempel sinne) over på meg, gjorde at jeg gradvis følte meg mer gal enn jeg opplevde at han var. Jeg var i konstant beredskap. Han provoserte, og jeg kom ut av balanse. Denne ubalansen tolket han som negativ fordi den gav han verken beundring, sex, eller positiv anerkjennelse fra meg. Man mister all lyst til å like mannen, og det er jo fullstendig motsatt av hva man vil. Han hadde derfor en selvoppnevnt rett til å innhente godene hos andre, men han passet på at jeg fikk det med meg.

Man kan ikke smile eller viske frem reaksjonen som oppstår når man ufrivillig avslører utroskap. Det man opplever er nærmest psykotisk, og man mister ofte hukommelsen etterpå. Men med den andre kvinnen som tilskuer, trakk han meg opp igjen og trøstet meg. Han beviste hvilket stort hjerte han hadde, selv om jeg virket helt ute av kontroll. Han fikk meg til å fremstå som problemet han strevde med å komme seg unna. Jeg var beviselig utilregnelig fordi jeg oppsøkte han, og alle burde følge godt med over skulderen i tilfelle jeg oppsøkte de.

Underveis i alt fikk jeg påvist kreft, og jeg måtte gjennom flere operasjoner. Jeg husker jeg tenkte i all min galskap at sykdommen kom som bestilt. Nå MÅTTE jeg koble han ut. Nå fikk jeg hvile! Han holdt seg selvfølgelig borte. Allikevel, da jeg ble utskrevet med streng beskjed om ikke å være alene de første døgnene, satte jeg meg bak rattet og kjørte rett til han. Som en narkoman på jakt etter heroin. Han var ikke hjemme, han svarte verken på anrop eller meldinger. Jeg kjørte rundt og lette helt til jeg fant bilen hans på en ukjent adresse klokken to om natten. Først da klarte jeg å puste skikkelig igjen. Det var som om alt falt på plass inni meg, og jeg kunne dra hjem. Jeg klarte ikke gråte, jeg bare var.

Det verste var da jeg etter to uker skulle ta stingene, og jeg fikk se resultatet. Jeg hadde ikke fått med meg noe av hva legen hadde sagt før operasjonene, og nå sto han med et vrak som gikk fullstendig i oppløsning, tilsynelatende på grunn av et voldsomt arr. Tårene for alt kom, og legen måtte hente inn en pleier som kunne sitte hos meg til jeg hadde roet meg. Dette er så gal man kan bli etter år med en narsissist. Men ennå skulle det ta år innen jeg kom meg helt unna.

Narsissisten spesielt, i motsetning til den mer overlegne psykopaten, evner å fremstille seg selv som offeret. Ikke bare overfor andre potensielle partnere, men overfor venner, familie og kollegaer. Jeg underskrev min egen utilregnelighet ved stadig å ta han tilbake. Ingen spurte hvordan det foregikk, men mange hadde en mening om min stadig svekkede viljestyrke. I tiden etter trianguleringsdramaet som jeg skrev om i “Sjalusifabrikkering – et gjesteinnlegg” fikk jeg for alvor opp øynene for hvorfor man absolutt IKKE bør involvere seg i verken advarende virksomhet eller redningsarbeid, som man garantert føler behov for å ta del i. Etter at det gikk opp for oss at mannen måtte være psykopat (vi var enige der) begynt kampen om å stå i mot manipuleringen hans. Han benyttet splitt og hersk til den store gullmedalje, og vi endte raskt opp med å manipulere hverandre. Ingen kan vinne en slik kamp. Ingen hadde samme erfaring med narsissisten heller, slik at ingen visste hvem man kunne stole på. Jeg var dessuten den eneste som hadde sett han uten maske, og jeg skjønner godt at det ble vanskelig å tro meg når jeg beskrev hvordan det var. Men igjen, han hadde lenge lagt inn et godt ord for hvor gal jeg var, så jeg skjønte skepsisen deres. Vi var alle tildelt hver vår rolle for best å kunne tilfredsstille hans behov. Min rolle hadde som sagt vært langvarig, noe som gav ei av de andre en slags misforstått rett til å kritisere meg. Hun kunne si ting som “Min trøst er at jeg i hvert fall aldri kommer til å ta igjen deg i tid!” når hun for n`te gang tok han tilbake i redsel for at han skulle gå tilbake til meg eller noen andre. Man blir drevet til å si og gjøre de mest absurde tingene, og man hjelper ikke en gang seg selv. Den eneste som drar nytte av noe, er narsissisten selv.

Denne teksten var opprinnelig en del av posten om “Veien tilbake til livet”, men jeg velger å skille den ut som en egen liten post.

Jeg har med jevne mellomrom fått spørsmål fra lesere angående psykopati og kjønn. Det virker som det er fremmed for mange å tenke på kvinnelige psykopater. Vi er nok blitt noe feilaktig flasket opp på bilder av psykopaten som utelukkende mann av filmer fra Hollywood, i tillegg til moderne feministisk indoktrinering.

Denne uken har jeg fått et par lange og meget rørende meldinger fra en kvinne som skriver på vegne av sin sønn. Sønnen har vært i et kortvarig ekteskap med en svært mishandlende kvinnelig psykopat. Hva denne kvinnen som mor forteller om sønnens samliv med psykopaten, var rystende lesning.

Annonsørinnhold

De beste kuppene innen sport og friluft

Jeg har så langt unngått å snakke spesifikt om kjønn fordi jeg selv har tenkt på det som irrelevant. Jeg har personlig en grunnfestet forståelse av at psykopati kan ramme begge kjønn. Begge kjønn kan være psykopater, og begge kjønn kan være ofre. Men jeg forstår også at ikke alle har den samme holdningen til dette som jeg har.

Kanskje behøves det en større kampanje for å få både kvinner og menn til å forstå at også kvinner kan være psykopater og kanskje især narsissister. Noe stort fokus på kjønn blir det imdlertid ikke i denne bloggen, men jeg gjør bloggen mest mulig nøytral for å inkludere alle kjønn, aldre, seksuelle legninger og etnisitet. Alle kan rammes av psykopati gjennom en romantisk relasjon, vennskap, familie eller arbeid, og alle skal føle seg inkludert her – selv om ikke alle innlegg omfatter alle typer relasjoner.

Det har seg nemlig slik kjære lesere, at psykopatene mangler den fleksibilitet og individualitet som gjør oss andre unike. Derfor hører man ofte utsagn som at “alle psykopater er laget på samlebånd” og “du kunne ha snakket om min psykopat”. Dette er ikke pussige sammentreff eller tilfeldigheter. Det er fordi den antisosiale personlighetsforstyrrelsen gjør at alle som er rammet av den, tenker og handler likt. Dette gjelder også for kjønn. Innenfor psykopati så er kjønnsforskjellene nærmest visket ut, hvilket betyr at mannlige og kvinnelige psykopater er mer like hverandre enn normale kvinner og menn er. Mannlige og kvinnelige psykopater er styrt av tillærte sosiologiske kjønnsmønstre, slik at en kvinnelig psykopat for eksempel spiller mer på sex for å manipulere sine ofre. En mannlig psykopat spiller kanskje mer på beskyttelse. Men dette er som sagt tillært, som det meste annet som styrer masken psykopaten bærer. På innsiden er mannlige og kvinnelige psykopater produsert på det samme samlebåndet. Å skrive innlegg spesifikt om mannlige eller kvinnelige psykopater synes for meg derfor å være overflødig.

Mannlige ofre fortjener en ekstra anerkjennelse av at sosiale stigma gjør det vanskeligere for dem å fortelle om mishandling. Det offentlige støtteapparatet er ikke like velutbygget for menn og forskning på mishandling av menn henger etter. Dagens rådende vestlige normer forteller menn at de stilltiende skal godta mishandling. Vi har også det spesielle fenomenet, at det ikke fullt ut er akseptert at en mann fysisk forsvarer seg mot en kvinne (selv om hun truer hans liv). Gjør han det, så risikerer han selv å ende opp i håndjern, for å forsvare seg.  Dette håper jeg vi alle ser absurditeten i og bidrar til å undergrave. Vi kan gjøre mye ved å holde et ekstra våkent øye på mannlige venner og familiemedlemmer som sliter.

Det finnes en nokså ny film om en kvinnelig psykopat, “Gone girl” med Ben Affleck i rollen som den bedratte ektemann. Filmen er – i mine øyne – et perfekt studie i psykopati på så mange måter. For det første avviker den fra den stereotype Hollywood-portretteringen av psykopaten som skummel seriemorder. “Gone girl” inneholder nesten ikke blod (dog er det ett mord i den). Istedet viser den hvor enkelt psykopaten kan leve med en maske i årevis, uten at ektefellen – i Ben Afflecks skikkelse – aner noenting. Han tror han befinner seg i det perfekte ekteskapet, inntil hustruen en dag bare forsvinner. Hun forsøker å få ektemannen arrestert for mordet på henne selv, og vi tror lenge at hun er det egentlige offeret. Filmen viser hvordan psykopaten planlegger, plotter og kalkulerer bak fasaden. Den viser også mangelen på empati, samvittighet og ansvar for egne handlinger. At psykopaten denne gang er en kvinne kan fungere som trøst for mannlige ofre som opplever at de mangler anerkjennelse av at også kvinner kan være overgripere. Men egentlig spiller kjønnsrollene i denne filmen ingen rolle, for de psykopatiske trekkene som vises er aktuelle for begge kjønn og filmen er derfor interessant for alle som er opptatt av psykopati. 

Jeg håper dette er svar godt nok til dere som spekulerer på dette med kjønn. jeg håper også at mannlige ofre opplever bloggen som like relevant for dem, som de kvinnelige ofrene gjør. Jeg har registrert at cirka 90% av leserne er kvinner. Jeg tolker dette ikke slik at kvinnelig psykopati er ubetydelig eller nærmest ikke-eksisterende, for det eksisterer. Jeg tolker det snarere som at kvinner er mer oppsøkende og opptatt av emnet. Kvinner forteller nemlig ikke bare om mannlige psykopater, men også om venninner og kvinnelige familiemedlemmer som de mistenker faller inn under den antisosiale paraplyen. Hvis mannlige lesere føler de faller utenfor mitt nedslagsområde. så setter jeg pris på tilbakemelding om dette.

Lesere av bloggen har etterlyst flere innlegg om offerets rehabilitering. Dette er også noe jeg har lovet å fokusere mer på. Fokus på både psykopaten og på offer er viktig, men jeg må innrømme at det faller enklere for meg å skrive om psykopaten enn om offeret. Kanskje fordi å skrive om rehabilitering krever et dypere fokus på meg selv, og dykk ned i ubehagelige følelser og en fase i livet jeg helst vil være ferdig med. Å skrive om psykopaten krever en mer observerende distanse – fra et mer behagelig og tryggere ståsted. Kanskje er jeg også mer fascinert av psykopaten enn av offeret.

Men jeg har selv vært et offer.

Ofre sliter, og det skal tas på alvor. Jeg slet selv, og kunnskap om psykopaten hjalp bare til en viss grad. Prosessene som pågikk inne i meg var vanskelige og fremmede. Fremmede fordi jeg aldri tidligere hadde sittet slik fast i en relasjon etter at kontakten var brutt. Jeg har tidligere måttet kutte kontakten med giftige venner og kjærester. Jeg kunne lett legge disse relasjonene bak meg, fordi jeg ikke hadde noen problemer med å akseptere og anerkjenne at relasjonene var skadelige. Med psykopaten derimot, så skjedde aldri en slik knirkefri overgang. Å få denne personen ut av hodet, skulle vise seg å være meget vanskelig. Der satt psykopaten, som en parasitt på hjernen, som det første jeg tenkte på da jeg slo øynene opp om morgenen og det siste jeg så for meg innen jeg sovnet om kvelden, i månedsvis etter jeg hadde sett og hørt vedkommende for siste gang.

Annonsørinnhold

Vårens fineste jakker

Hva skjedde egentlig, og hva gjorde det med meg?

Psykopaten aktiverer de samme områdene i hjernen, som regulerer avhengighet. Det er nøyaktig de samme områdene som får heroinmisbrukere til å sette nye skudd vel vitende om at dosen stadig må økes og at neste dose kan bli en overdose. Det er det samme området som får sexavhengige til å søke nye villige partnere selv om de er klar over risikoen for seksuelt overførbare sykdommer, og det er det samme området som får alkoholikere til å gå på jobb i beruset tilstand selv om de vet at de kan miste jobben hvis det blir oppdaget. Det er også det samme området som får ofre til å bli værende i relasjon med psykopaten, selv om de vet at relasjonen er skadelig for dem. Heroinmisbrukeren ønsker rusen heroinen gir ham. Den sexavhengige ønsker den seksuelle nytelsen. Alkoholikeren ønsker den behagelige flukten fra edruelig hverdagskjedsomhet. Tror de. Tre personligheter med tre forskjellige behov? Nei. I virkeligheten er det nøyaktig det samme senteret i hjernen som skal tilfredsstilles hos alle tre, aktivert av kjemiske og psykiske avhengighetsprosesser og lindring av abstinens. Det handler altså ikke om individuelle behov eller viljestyrte ønsker. Avhengighet ligger utenfor den avhengiges kontroll.

Det er også dette som skjer i oss når vi lenge etter bruddet lengter etter psykopaten. Vi nekter å se den skadelige langtidseffekten av samværet, vi ønsker ikke å se så langt fram. Vi vil bare ha umiddelbar behovstilfredsstillelse, i form av kontakt med dette mennesket og en anerkjennelse fra ham/henne at “alt er ok”. Først da faller vi til ro og kan konsentrere oss om hverdagslige krav og fungere på jobb. Dette er nøyaktig slik blant andre alkoholikeren har det. Han/hun fungerer normalt, først når promillen har nådd et visst nivå. 

Ser du likheten her?

Ikke rart vi har det så dårlig etter bruddet og ikke klarer å glemme psykopaten, når vi er blitt avhengige.  Avhengigheten dukker opp i form av følelser vi tror er kjærlighet og savn. Selv om ekte kjærlighet også er en del av bildet så handler det meste av denne følelsescocktailen om kjemisk og psykisk lureri. Den sexavhengige er egentlig ikke opptatt av den seksuelle nytelsen – hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Ofre for psykopati savner heller ikke det gode i psykopaten, hjernen bare lurer ham/henne til å tro det. Jeg vet det, for psykopaten finnes ikke god. Jeg tror at en av mange tiltak vi må gjøre for å finne tilbake til livet, er å behandle oss selv som eksmisbrukere, med de muligheter og begrensninger som det innebærer. Den største muligheten er at vi nå er fri fra trådene som tidligere har bundet oss (og som psykopaten har styrt). Den største begrensningen er at vi må unngå det avhengighetsskapende stoffet. Vi må se psykopaten som vår kryptonitt – som en pest vi må unngå for enhver pris. Hvis vi får den minste nærkontakt med psykopaten, så vil vår avhengighet gjenoppstå og vi vil miste våre superevner, svekkes og dø – akkurat som supermann. Dette må nødvendigvis prege vår hang til å erindre psykopaten med nostalgi og savn. Vi må forandre vårt indre bilde av ham/henne, og ordene vi bruker til å beskrive ham/henne for oss selv. 

Om vår indre retorikk

En måte å komme seg gjennom hverdagen på “post-psykopat”, er å omprogrammere vårt emosjonelle minne av psykopaten. Tidligere har vi snakket om kognitiv dissonans, som hindrer oss i å se psykopaten slik han/hun egentlig er. Selv om det ikke ligger naturlig for oss å tenke slik om en person vi har elsket, så er det simpelthen nødvendig å endre vår indre beskrivelse av psykopaten. Det er sårt å lære oss selv til å tenke negativt om en person som har vært så viktig for oss. Vi har lært at “kjærligheten overvinner alt”, “er størst av alt” etc. Dessverre er hva vi har lært i dette tilfellet en regelrett løgn. Kjærlighet til en psykopat vil skade oss. Psykopaten er ikke et misforstått sosialt utskudd, styrt av sin sykdom (det er han/hun forsåvidt, men det hjelper oss ikke å tenke slik). Han/hun er et monster. En vampyr. En parasitt. Du vil ikke ha et monster i livet ditt. Vi snakker her ikke om det søte kakemonsteret. Vi snakker om et (u)menneske som livnærer seg på din undergang, for underholdningens skyld. La det synke inn. Lær deg å kalle en spade for en spade, og vend deg til å ikke omtale psykopaten i positive ordelag – overfor deg selv. Å forandre tankesett starter med retorikken.

Jeg vet hvor vanskelig denne omprogrammeringen er. Selv gråt jeg nærmest ukontrollert i fire måneder etter bruddet, fordi jeg visste jeg måtte bryte kontakten men fortsatte likevel med å unnskylde psykopatens oppførsel mot meg. Jeg tolket vedkommendes taushet som at han/hun hadde det like tungt som jeg hadde det. Jeg resonnerte at han/hun bare ikke visste hva de skulle si for å gjenopprette tilliten mellom oss, og at han/hun var for stolt til å ta initiativet til en slik forsoning. Jeg var så fast bestemt på å se psykopaten slik jeg ønsket å se vedkommende at jeg ignorerte sannheten. Sannheten? Mens jeg nesten mistet forstanden i mitt forsøk på å komme meg, så gled psykopaten uanfektet videre i livet med den nye partneren. Vedkommendes løftebrudd til meg, ting som var sagt og opplevelser vi hadde hatt sammen var fullstendig uvedkommende for ham/henne. Min lidelse var dog en verdifull bonus for psykopaten, som brukte den til å heve egen verdi i egne – og mest sannsynlig den nye partnerens – øyne. Og tausheten fra psykopatens side var ikke et tegn på skam eller sorg, men en straff for at jeg våget å trosse ham/henne. 

Så fjernt kan offeret befinne seg fra den virkelige situasjonen. Jo hurtigere man kan akseptere virkeligheten, dess hurtigere vil man heles. 

Om kjernesår

Men dette er ikke nok. Problemet er at psykopaten lokaliserte og lindret vårt kjernesår. Alle har vi ett eller flere kjernesår. Det handler ikke om at vi er mangelfulle eller handikappet. Selv ressurssterke mennesker har et kjernesår. Et kjernesår er et sjelelig behov som ikke er fullstendig dekket. Det kan være at vi føler oss ensomme eller mindreverdige. Eller kanskje vi hungrer etter sex og fysisk intimitet, eller trenger bekreftelse på at vi faktisk er veldig gode i håndarbeid! Uansett hva det er, så har psykopaten en utrolig evne til å finne det. I idealiseringsfasen vil han/hun lindre det, slik at hvis kjernesåret ditt er ensomhet, så vil du få masse oppmerksomhet fra psykopaten. Hvis kjernesåret er at du ikke føler deg elsket, så vil psykopaten tidlig fortelle deg hvor høyt han/hun elsker deg. Senere, når devalueringen starter, så vil psykopaten bruke ditt kjernesår mot deg. Psykopaten vil brutalt rive plasteret han/hun i idealiseringsfasen dekket ditt kjernesår med, av. Du blir stående igjen forvirret, blødende og med et desperat ønske om å få psykopaten tilbake, slik at ditt kjernesår igjen blir lindret. 

Og her kommer en av de positive erfaringene vi kan trekke av vårt møte med psykopaten; han/hun viste oss vårt kjernesår! Vi var kanskje ikke klar over det tidligere, men nå vet vi hvor vi trenger “påfyll”. Vi vet hvor vi er sårbare. Nå kan vi jobbe med å hele vårt kjernesår, og det er best at vi gjør det selv – uten hjelp fra andre. For overlater vi til andre å dekke alle våre behov, så har de makten til å ta dette fra oss – hvis de vil. Vi er da meget sårbare for andres bekreftelse av oss. Derfor, plei dine kjernesår selv! Bruk deg selv, familie og venner som gjør deg trygge, til å lindre kjernesåret. Du trenger ikke psykopaten til dette. Neste gang det da skulle dukke opp en manipulerende og giftig person i ditt liv, så står du mye bedre rustet. Vedkommende vil ikke klare å lokalisere ditt kjernesår, for det er ikke lenger synlig. Du vil da kunne bivåne en nesten komisk affære utspille seg, med en tiltakende desperat psykopat som ikke forstår hvordan han/hun skal hekte deg.

Om triggere

Etter bruddet med psykopaten ble jeg en mester i den noe spesielle øvelsen unngå-triggere-i-hverdagen. En trigger er en gjenstand, et bilde, en uttalelse, et sted, nær sagt hva som helst som ikke har en direkte kobling til psykopaten, men som minner oss om ham/henne og setter i gang en følelsesmessig reaksjon, som regel i form av savn og sorg, eller mer alvorlig – en posttraumatisk reaksjon. Det kan være alt fra steder man oppsøkte sammen, til å se psykopatens favorittbrus i butikken. Trigging etter et psykopatisk brudd er mye mer omfattende enn trigging etter normale brudd. Trigging kan hemme ofre i deres livsutfoldelse enormt. Jeg har hørt om psykopatiske ofre som har flyttet geografisk bosted, fordi hele byen de bodde i ble en eneste stor trigger. Ikke fordi psykopaten også bodde der, men fordi offeret på en eller annen måte ble minnet om psykopaten på hvert eneste gatehjørne.

Mekanismene bak trigging kjenner jeg ikke til. Jeg bare vet at i en periode var det fryktelig mange ting og steder jeg måtte unngå for å slippe å bli minnet om psykopaten. Mange triggere var uunngåelige og det ble derfor mange indre konfrontasjoner i løpet av en vanlig hverdag. Kunsten ble å ikke la de sette meg ut – ikke falle i gråt eller i staver midt på gaten eller hvis jeg var sammen med uvedkommende. Jeg vil at leserne skal forstå at trigging er et vanlig fenomen, og at det sågar har et navn.

Hva jeg selv forsøkte for å bekjempe makten triggerne hadde over meg, var å knytte nye opplevelser med nye mennesker til stedene som trigget meg. For eksempel ba jeg venner jeg var glad i om å ledsage meg på nøyaktig den samme vei/stiruten som psykopaten og jeg gikk sammen. Du kan gjøre det samme med kafèen, butikken eller filmen som trigger deg. Ta på den måten favorittsyslene og -stedene dine tilbake. Ikke unngå dem. Knytt istedet nye positive assosiasjoner til dem. I de tilfellene hvor triggerne er så sterke at de risikerer å utløse alvorlige reaksjoner, så konfronter dem i samarbeid med en terapeut.

Ok, dette er hva jeg har å tilby i dag. Vi skal dog snakke mer om rehabilitering. Blant annet kommer det en del to av “Veien tilbake til livet”. Der imellom kommer imidlertid et gjesteinnlegg som skal handle om offerets opplevelse av egen galskap etter bruddet, skrevet av forfatteren bak innlegget om sjalusifabrikkering tidligere denne måneden. Dette innlegget blir lagt ut midt i neste uke.