Vampyrbitt

En leser skriver;

Jeg har nettopp lest boken: ”Jeg elsker deg, og jeg finner deg uansett”. En historie om en kvinne som måtte rømme fra en destruktiv mann som ødela hele livet hennes.

Det jeg legger merke til er at han har en makt over henne som handler om seksualitet. Når han plutselig dukker opp med sin sjarme, faller hun for ham igjen og igjen, og vil ha ham. Og hun godtar ting som er nedverdigende og langt fra frivillig.

Jeg skulle ønske du kunne si noe om den seksuelle tiltrekningen som skjer mellom en p/n og et offer, og som han bruker som lim i hektet.

Jeg har opplevd det selv en gang. Det ufattelig sterke seksuelle draget han sendte i min vei, gjorde at jeg ble så enormt forelsket og tiltrukket av ham. Han hadde også et blikk utenom det vanlige. Han scannet meg som om han kunne se gjennom meg, stirret uten sjenanse, og dro meg til seg. Men han gjorde meg også forvirret og redd. Jeg hørte varselklokkene ringe i hodet. Jeg visste intuitivt at hvis jeg går til sengs med ham så er jeg fanget i nettet.

Det endte med at jeg rømte når han satte inn støtene sine. Jeg fjernet meg helt fra de stedene han pleide å vanke. Jeg ble en gråstein når jeg tilfeldigvis møtte ham. Men han hadde allerede gitt meg et ”vampyrbitt” i form av flørt, berøring, klemming og våte kyss på kinnet som var så sterkt seksuelt ladet at jeg aldri har opplevd noe lignende.

Hele kroppen min ble klar bare jeg tenkte på ham. Jeg var målet for hans jakt, men jeg hadde et liv, oppdaget faren i tide, og tok et valg.

Men fremdeles kan jeg lengte etter denne mannen. Han plantet noe inni meg som lever sitt eget liv. Jeg får ham ikke ut av hodet, og jeg drømmer så sterkt om ham om natten. Og når jeg har sex med min partner, kan jeg fantasere om at det er med denne mannen.

Derfor forstår jeg årsaken til at kvinner som lever med en giftig/farlig mann aldri klarer å frigjøre seg, selv om de blir mishandlet. Fordi den seksuelle tiltrekningen er så ufattelig sterk, og fordi den sannsynligvis er den viktigste maktfaktoren i hektet. 

Dette er noe fagfolk kanskje ikke forstår helt hvis de ikke har opplevd det selv.

Dette er en nærmest perfekt beskrivelse av det psykopatiske bånd, eller traumebånd – som det også blir kalt. Den eneste feiltolkningen leseren gjør, er å tro at det er en ren seksuell tiltrekning. Som jeg svarte leseren, så er det en erotisk, mental, psykologisk og – kanskje aller mest – en spirituell tiltrekning. Psykopatene og narsissistene gjør seg til små guder i livene våre. De oppleves som meningen med livet, nærmest på religiøst nivå. Det er derfor meningen med livet forsvinner sammen med dem, når kontakten brytes. Mye av rehabiliteringen etter psykopaten handler derfor om å finne en ny mening. Det nytter som regel ikke å finne tilbake til den gamle meningen slik den var før psykopaten. Psykopaten tok også den med seg. Man må derfor finne noe nytt å leve for.

Jeg har også tidligere trukket analogien mellom det psykopatiske bånd og vampyrer, fordi det er gjennom vampyrer i litteratur og på film det beskrives best. Ennå har ingen fagfolk anerkjent denne kraften mellom objektet og psykopaten, akkurat som leseren sier i sitatet over. Vi må ironisk nok derfor ty til fortellinger om oppdiktede vesener (vampyrene) for å forstå virkelige mennesker (psykopatene).

Det best beskrevne traumebåndet er fortsatt det Bram Stoker diktet opp i hans roman “Dracula” fra 1897. Båndet mellom grev Dracula og Mina ble helt ypperlig filmatisert i filmen fra 1992, med Gary Oldman og Winona Ryder i de respektive rollene. Både grevens karisma og opprettelse av båndet, og Minas forsøk på å kjempe imot, er en meget god analogi for hva psykopatens objekter opplever. Greven gir Mina en smak av himmelen. Selv om Mina kjemper tappert, så blir greven til slutt meningen med livet for henne, og hennes gamle liv blir irrelevant. Hun bryter med sin forlovede og legger alt som tidligere ga henne glede bak seg for å være sammen med greven. Og kanskje det aller beste – filmen viser hvordan Mina gradvis mister sitt gamle jeg, og adopterer mange av grevens dårlige egenskaper. Hun blir rett og slett selv ond. I filmen skyldes det at hun langsomt transformeres til en vampyr fordi Dracula har bitt henne. I det virkelige liv skjer det som følge av at psykopaten invaderer vår psyke og hjernevasker oss.

Det er den unike psykopatiske karismaen som tiltrekker oss. Jeg vil beskrive den psykopatiske karismaen som en blanding av selvsikkerhet, målbevissthet, trygghet og skamløshet. Selv om denne cocktailen inneholder flere dårlige egenskaper, så virker den tiltrekkende på objektet.

Selvsikkerhet er alltid attraktivt. Dessverre er det vanskelig å skille sunn selvsikkerhet fra den psykopatiske grandiositeten. Når du forstår at psykopatens selvsikkerhet egentlig skyldes arroganse og nedlatenhet fordi han/hun i egne øyne (og også i dine) er bedre enn deg, så er det ikke lenger særlig attraktivt.

Målbevisstheten kan ved første øyekast fremstå som en imponerende “cut throat” evne til å gå etter hva man ønsker seg, og på sett og vis er det det. Det oppleves også meget flatterende når en selv er målet, og den intense interessen når psykopaten kretser rundt objektet oppleves som en rus (av begge). Men egentlig handler det om psykopatisk berettigelse. En psykopat eller narsissist mener de har rett på alt de peker på, at intet kan nektes dem. Og senere, når objektet gir seg hen, så er det ikke så spennende lenger og psykopaten mister interessen.

Tryggheten kommer av at de er meget trygge på seg selv, og dette misoppfattes av objektet som at de er trygge å være sammen med, at en person som er så trygg på seg selv også vil være en beskytter av andre.

Skamløsheten viser seg i mangel på blygsel og ydmykhet i jakten på objektet, men også manglende respekt for objektet. Psykopater spør aldri om objektet faktisk ønsker å ha noe med dem å gjøre. Enten fordi de ikke bryr seg om objektets behov (psykopaten) eller fordi de ikke evner å forestille seg at noen ikke ønsker å være sammen med dem (narsissisten). Det er dette objektet opplever som en invasjon, som ofte først er uønsket, men som senere ønskes velkommen.

 

Du kan lese mer om det psykopatiske bånd i min bok “Psykopati og kjærlighet”. Du får både den og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

 

Nettdating kan være farlig

For unge mennesker så finnes det knapt et alternativ til nettdating. Hook-ups finner man på Tinder eller de mer profilbaserte datingtjenestene. Men vi som er litt “halv-gamle” husker fortsatt en tid da vi måtte finne hverandre i den virkelige verden.

Selv skrev jeg kontaktannonse i spalten “Noen som passer for meg?” i Dagbladet. Og jeg fulgte med på “Finn en venn” siden på tekst-tv. Her dukket det nemlig ofte opp en homofil annonse. Slik var det på 90-tallet. Jeg var ung, i skapet og ikke klar til å oppsøke et lugubert offentlig toalett, eller en notorisk skog (som Sognsvann) for å finne en utkåret. Du tenker kanskje at “slik finner man ikke en utkåret”. Men det finnes et ordtak som heter “i den heterofile verden fører en date noen ganger til sex. I den homofile verden fører sex noen ganger til en date”. Dette er ikke så langt fra sannheten.

Mine forutsetninger var selvfølgelig litt annerledes enn heterofile søkende. Men også de heterofile benyttet seg hyppig av kontaktannonsetjenesten. Det å finne “den rette” har aldri vært enkelt for noen, heller ikke for de som ikke trengte å skjule sin legning.

I vesen så skilte ikke kontaktannonsene seg fra dagens nettdating; begge handler om kontakt mellom fremmede innenfor et fora som er ment for flørt og sjekking. Men der man i dagens datingtjenester kan sende hurtige meldinger og egentlig forkaste hverandre i løpet av noen timer, så krevde kontaktannonsene at man først svarte på en annonse i form av et brev som ble sendt inn til redaksjonen, og deretter videresendt til annonsøren. Ved interesse besvarte så annonsøren brevet, og slik ble brev sendt frem og tilbake en stund inntil man kanskje våget en telefonsamtale. Det tok tid, og var slik sett mer forpliktende fordi en relasjon ble bygget opp som ikke var like lett å forkaste. Hadde man først investert måneder med tidkrevende brevskriving, så var det et gjensidig ønske om å få det til å fungere. Det var også mer personlig med håndskrevede brev enn en chatboks.

I en overgang rundt årtusenskiftet så overtok mails den funksjonen de postsendte brevene hadde, og den personlige “touchen” forsvant. Utvekslingen gikk raskere, fordi man kunne skrive mails daglig, i stedet for å sende brev en gang i uka.

Fordelen med brevskrivingen slik den var før, var at man hadde mulighet til å fange opp røde flagg. Psykopaten hadde dårligere kår, fordi han/hun er avhengig av at hekting skjer raskt. Det var vanskeligere å hekte via sneglepost. De røde flaggene fikk tid til å jobbe i bevisstheten innen man bestemte seg for en respons. I dagene før man besvarte et brev så tenkte man kanskje “det var pussig skrevet” og “jeg tror ikke vi er så kompatible”. Kanskje valgte man å avslutte kontakten på høflig maner. Det var trygt å være høflig per brev. “Ghosting” forekom, men var egentlig unødvendig fordi det kostet så lite å avslutte en relasjon på verdig vis.

I dag bare stopper man enkelt å besvare digitale henvendelser hvis man har funnet noe mer interessant, eller hvis man vil være slem – som psykopaten og narsissisten.

I dagens hurtige meldingsutveksling så rekker man knapt å formulere en gjennomtenkt respons. Risikoen for å gå på en relasjonell bommert er derfor langt høyere enn før. Sjansen er også stor for at unge mennesker i dag ganske enkelt ikke vet hva som utgjør en farlig personlighet. De ser etter helt andre karakteristika enn vi eldre gjør. De er lært opp til å unngå “creepy” mennesker, spesielt menn. Men hva som kjennetegner en “creepy” person er ikke nødvendigvis farlige karakteristika. Jeg vet at ensomme, klønete og overvektige mennesker ofte betegnes som “creepy”. Det samme med personer med litt avvikende politiske holdninger. Da skal man “kanselleres”, som om dette er egenskaper som avgjør om man er en lojal og stabil partner.

Man mister respekten for andre mennesker når det er så enkelt å “kansellere” dem og man kan rettferdiggjøre det med å peke på dårlige holdninger, når det egentlig er en selv som har dårlige holdninger. Men den makroskopiske narsissismen står i veien for å se det. Man lærer i medier at man har lov til å avvise folk for deres politiske og sosiale ståsted.

En annen fare er emosjonell avstumpethet. Relasjoner mister deres betydning og blir flyktige. Man knytter seg ikke lenger til noen, for man rekker det ikke. Og hvis man knytter seg så er det en forvirrende følelse som skremmer og kan ødelegge relasjonene i stedet for å bygge dem opp. “Jeg er glad i deg” blir sagt når det ikke bør sies, og forties når det burde vært sagt.

I stedet går de unge etter narsissistiske egenskaper som feiltolkes som “kule”. Man skal være karismatisk og høy på seg selv. Dette avler også flere narsissister. Jeg tror dessverre ikke narsissistisk forføring og misbruk kommer til å minke fremover, til tross for mer bevissthet og kunnskap om emnet.

Samtidig er de unge mer sårbare. De krenkes lett, og kaller normal kritikk for “hat”. Den økende krenkbarheten er neppe tilfeldig, mennesker har et iboende behov for respekt og verdighet. Dagens unge har imidlertid aldri lært å respektere andre. De har lært at de selv er spesielle, men ikke at andre er det (og dermed at ingen er spesielle, og alle må ta hensyn til hverandre). Det er dømt til å ende i indre og ytre konflikt.

Det handler om berettigelse – et narsissistisk trekk som nå er blitt allment. Politikere må ta mye av skylden. Dagens unge er flasket opp med at de har “rettigheter”. Spesielt hvis de kan plasseres i en beskyttet gruppe eller en minoritet. Dette vil sette sitt preg på individuelle relasjoner, spesielt hvis den ene parten mener seg tilhørende en gruppe med større krav på særbehandling enn partneren. Da vil parten som tilhører en beskyttet gruppe projisere sin forventning om særbehandling over på partneren.

Vi eldre kan også gå på en bommert. At vi traff på psykopatene er jo et bevis på det. Våre kunnskaper om “røde flagg” er nok likevel basert på sterkere reell menneskekunnskap. Og våre foreldre og besteforeldre har/hadde en enda sterkere intuisjon på dette, enn vi har. Det var derfor vel verdt å lytte til dem når det gjaldt valg av partnere og venner. Det er viktig at vi forsøker å overføre noe av vår kunnskap til dagens unge, selv om det ofte er basert på intuisjon og vanskelig å formulere i ord. Også selv om de unge vil fnyse av våre holdninger.

Er det mulig å komme utenom nettdating i 2022? Jada. Fortsatt kan man velge de tradisjonelle møteplassene. Man kan satse på å finne sin partner blant kolleger, venner, eller bare ved å vise seg ute blant folk. Men det krever at man gjør nettopp det, og oppsøker sosiale tilstelninger. Det hjelper ikke å gjemme seg innendørs, for så å føle seg urettferdig behandlet for at universet ikke har utdelt en spesiell venn. “Det finnes en for alle” betyr ikke at høyere makter sørger for at noen finner oss, uten aktivitet fra vår side.

Det krever også at vi kommuniserer hva vi ønsker og trenger, både overfor oss selv og andre. Hvordan kan dine venner hjelpe deg hvis du ikke forteller dem at “jeg ønsker meg en partner”? Mange partnerskap har startet med at en velment venn la sammen to og to, og foreslo “jeg har en kompis som er enslig og også ønsker seg en kjæreste, hva hvis dere begge to kommer på neste fest?”. Hvordan kan den potensielle partneren vite at du er interessert hvis du ikke forteller ham/henne det? Mange har mistet hverandre selv om begge parter ønsket, men ingen sa noe. I nettdating så slipper man å si det som kan være litt vanskelig å si, for det ligger der implisitt. Alle vet at på match.com så har man profil av en bestemt grunn. De andre brukerne vet det, man slipper derfor å fortelle dem det. Ute i den virkelige verden krever det mer av oss.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Lider du av “søren, det skulle jeg sagt”-syndromet?

Beundrer du de som alltid synes beredt til å forsvare seg selv, og alltid har en snerten kommentar parat mot noen som skulle prøve seg å med en frekkhet?

Ønsker du å være slik selv, men du får det ikke til?

Da er du ikke alene.

Mange lesere av bloggen lider av “søren, det skulle jeg sagt” syndromet. Jeg gjorde det også selv. Blant symptomene på syndromet finner vi en etterpåklokskap, hvor krenkelser ligger og jobber i underbevisstheten, helt til det går opp for oss hvordan vi burde respondert mot frekkhetene (men ikke fikk til), og nå er muligheten passert.

Og ikke bare det. Den frekke syntes å gå seirende videre, mens vi blir stående igjen som fjols.

Det er rett og slett bittert. Og vi pisker oss selv for å gang på gang la oss overkjøre av frekke mennesker, uten at vi klarer å “slå tilbake” på en måte som tilfredsstiller oss.

Denne følelsen kan spise oss opp innenfra hvis vi ikke er den bevisst. Den tar verdifull energi, fordi det indre arbeidet og følelsen av nederlag krever det. Det bryter oss ned. Den negative energien må ut. Og fordi situasjonen er over og krenkeren allerede er langt utenfor rekkevidde, så går det utover oss selv eller uskyldige mennesker og kjæledyr som er en del av livene våre. Det er jo ikke rettferdig.

Så hva kan du gjøre?

Først så vil jeg gi deg et løft. De “snertne” menneskene du beundrer så mye, er kanskje ikke så snertne som de gir inntrykk av. Mennesker som alltid er parat til å besvare krenkelser med kløkt, avslører noe om seg selv.

De er alltid i forsvarsposisjon.

Det handler om tankesett og menneskesyn. Hvis man alltid er i forsvarsposisjon, så tenker man ikke godt om sine medmennesker. Man har faktisk så lite tillit til dem, at man regner med at andre mennesker vil yte en motstand fremfor å samarbeide. Det er ikke en sunn holdning å ha.

Ja, disse “snertne” menneskene kan være “brente barn” som ofte er blitt krenket opp gjennom livet, og derfor har opparbeidet seg en måte å møte omgivelsene på som beskytter dem bedre. Faktisk er det i en slik fase mange av oss her på bloggen er i dag. Men det kan like gjerne handle om en arroganse og nedlatenhet mot andre mennesker som ligger tett opp til psykopatens, i form av grandiositet.

Deretter handler det om personlighet. Vi mennesker er ikke like. Vi fikk utdelt forskjellige kort ved fødsel. Du er slik du er, og kan bare i begrenset grad bli til en annen. Det betyr at det ikke nytter å bli frustrert av at du ikke får til det samme som dine forbilder gjør, ganske enkelt fordi du ikke er ment å være slik. Forson deg med den du er ment å være. Antakelig har du meget sterke egenskaper på andre områder.

Det betyr ikke at du ikke kan oppøve deg en beredskap som du både ønsker og trenger. Vi har nå lært at mange mennesker vil oss vondt. Og de som skader oss aller mest, er psykopatene og narsissistene vi slipper inn i livet. Det er dem du må passe deg for.

Det har derfor ingen hensikt å irritere seg over at en fremmed person klarte å tråkke på deg. Hvorfor har vi et behov for å sette et menneske på plass, som vi aldri ser igjen?

Klart, det er ikke riktig hva de gjør. Og selv fremmede mennesker fortjener en smekk over fingrene hvis de sniker i køen i butikken, roper ukvemsord til deg på gaten, søler ned hele bilen din fordi de bare måtte kjøre forbi deg akkurat der det var mudder i veien, eller overhøvler deg på jobb fordi de ikke er fornøyd med servicen.

Det er viktig for ditt selvbilde å “ta igjen”. Ofte trenger vi oppreisning. Og når en hendelse kverner i underbevisstheten, selv om situasjonen for lengst er forbi, så er det fordi vi har en jobb å gjøre med vår integritet. Den gode nyheten er at vi har integritet! Ellers hadde vi ikke reagert på krenkelser. Problemet er at vi er for trege med å reagere. Og det bunner i at vi møter folk med overdrevet tillit. Vi blir derfor regelrett lamslått når det viser seg at de vi har tillit til, er noen frekkaser av dimensjoner.

Det er dette overraskelsesmomentet vi kan jobbe med. Det handler om å bli mer åpen for at mennesker kan svinge alle veier. Og ikke være så “naive” at vi tror at alle er like anstendige som vi er selv.

Det betyr at du må selge en bit av sjela di. Kall det å inngå en avtale med djevelen. Du må gå imot din natur – som antakelig er blid og imøtekommende – og bli litt mer skeptisk til andre mennesker. Tren deg på et avvisende og foraktfullt blikk. Stå foran speilet og prøv. Tren deg på å bruke andre og mer negative beskrivelser av folk; “han der liker jeg ikke”. Du kan si det høyt til en venn men det er ikke et krav. Det viktige er at du sier det til deg selv.

Du vil etterhvert utstråle noe annet enn “kom og krenk meg!”. Dette medfører at færre personer “prøver seg” på deg. De måler deg opp og ned, og konkluderer at du ikke så lett lar deg pille på nesen. De velger derfor å tiltale deg mer respektfullt, eller kanskje velger de å la deg være i fred.

Noe annet som skjer er at din selvtillit i konflikter øker. Du blir mer bestemt i tonen. Du våger å respondere på angrep, i stedet for å gjemme deg, eller hva mange av oss alltid har gjort – glattet over for å dempe konflikten. Neste gang vil dine venner eller kolleger tenke seg om to ganger innen de konfronterer deg, fordi de risikerer at du gjør et nummer av det.

Ikke vær redd for å overdrive eller dumme deg ut. Å dumme seg ut er et nødvendig ledd i å forfine egenskapene. Jeg vil avsløre noe for deg; jeg har av og til gitt inntrykk av å være gal overfor mennesker som krenker meg. Jeg har skjelt dem ut på et totalt uanstendig nivå. Hvorfor? Er det noe folk frykter – selv bøllene, så er det gale mennesker, for de er uberegnelige. Jeg lover at det virker.

Uansett hvilken taktikk du bruker, så er den aller beste konsekvensen at du blir ferdig med saken der og da. Du tar den ikke med deg hjem. Du bærer den ikke med deg utover kvelden og natten, og ligger søvnløs mens du forsøker å finne den riktige responsen på en krenkelse du uansett ikke kan forandre på, fordi den skjedde i går, forrige uke eller for fem år siden.

Slapp av. Du kommer ikke til å bli et monster. Du vil like deg selv mye bedre, og gå rakrygget ut av de fleste situasjoner. Når du har overbevist deg selv om at du er i stand til å beskytte deg selv, så slapper du mer av. Du blir tryggere. Da minker behovet for å “vinne hver kamp” og du kan fnyse av dine krenkere snarere enn å fantasere om å klubbe dem i hodet.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.