Har du noengang reflektert over hvor dine personlige grenser går? Hva du er villig til å tillate av dine medmennesker? Har du tenkt over om du i det hele tatt har grenser, eller har du trodd at alle har nøyaktig de samme grensene som deg men velger å uttrykke dem på andre måter?

Er du en som tillater at andre sniker i køen foran deg uten at du reagerer? Reagerer du inni deg, men våger ikke å vise det? Møter du det bare med et skuldertrekk og tenker at det er viktigere ting å irritere seg over? Hvor grovt tillater du at andre snakker til deg før du føler deg såret og ønsker å protestere? Protesterer du bare inni deg, blir du passiv aggressiv eller sier du der og da at slik tiltale aksepterer du ikke?

Hvilken respekt ønsker du deg av dine medmennesker, ønsker du en respekt basert på frykt, en respekt basert på varme og omtanke hvor folk våger å trå over dine grenser fordi de er trygge på deg, eller en blanding av de to? Hvordan har du forholdt deg til andre menneskers transgresjoner tidligere i livet, har du alltid vært som du er nå? Har du blitt mer tolerant? Mindre?

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Uavhengig av hva du svarer på disse spørsmålene, så opplevde du at psykopaten brøt gjennom dine barrierer. Uansett om din terskel var lav, høy, eller ikke-eksisterende så fant psykopaten en måte å tre over den på. Mange ganger. Og han/hun flyttet terskelen dypere og dypere inn i deg, til han/hun til slutt befant seg så langt inne at det ikke lenger fantes noe å verne om. Grensene ble borte. Psykopaten kunne tillate seg hva som helst av avtalebrudd, løgner og mishandling, for du aksepterte det.

Hvordan klarte psykopaten dette? Han/hun klarer det fordi hele idealiseringsfasen er en test. Psykopaten tester hvor dine grenser går og hvor langt han/hun kan flytte rundt på dem. Det gjøres selvsagt meget subtilt, og ofte kamuflert som sjarme og smiger. Med sjarme presser psykopaten seg inn i dine innerste kamre, der hvor ingen normalt slipper til. Du tror du åpner deg frivillig, men du gjør ikke det. Psykopaten er egentlig ikke invitert, for det foregår ikke i et normalt tempo. Det skjer altfor fort. Etter få uker har psykopaten ikke bare flyttet inn i din bolig, men også inn i ditt indre. Du har vært utsatt for en invasjon på alle måter. Din magefølelse og intuisjon har protestert hele veien; dette går langt over mine grenser!!!! Men du har ikke hørt etter, du har hysjet ned din intuisjon, for dette føltes jo så fantastisk godt. Psykopaten har presset seg inn i deg, sågar med makt. Men du gjenkjente det ikke som maktbruk, for veien inn smurte han/hun med deilige oljer, lindrende massasje og beroligende ord. Du var i transe. Det er først etter bruddet du oppdager hvilket overgrep som har skjedd.

Fordi psykopaten presset seg inn i ditt mentale indre uten invitasjon, og deretter bare forsvant uten å gi deg noen avkastning på din fatale mellommenneskelige investering – den storslåtte relasjonen du ble forespeilet skjedde aldri, så oppleves også møtet med psykopaten av mange som sjelelig voldtekt. Det er dette ditt nåværende traume stammer fra. Overgrepet blir etterhvert følbart. Noen har presset hodet inn i din intimsone og kikket seg rundt. Det posttraumatiske stress mange opplever som følge av psykopatens herjinger kan med god grunn sidestilles med følgene etter en fysisk voldtekt, og vil i de fleste tilfeller faktisk være mer omfattende. Det er mer omfattende fordi mens en person som blir fysisk voldtatt umiddelbart vet at det dreier seg om voldtekt, så vet ikke offeret at psykopaten sjelelig voldtar deg mens relasjonen pågår. Det skjer også over lengre tid, ofte flere år. Det er derfor så ironisk at mens det foregår en storstilt lobbyvirksomhet for å heve straffene for fysisk voldtekt, så er det ingen myndigheter som er interesserte i å straffe psykopaten for den sjelelige voldtekten.

Skammen mange ofre merker etter psykopatens åndelige transgresjoner, kan forklares med offerets opplevelse av at det innehar svake eller ikke-eksisterende grenser. Spørsmålene som romsterer og terroriserer inkluderer “hvordan kunne jeg la det skje”? Har jeg virkelig ingen integritet? Hvorfor sa jeg aldri “hit, men ikke lenger”? Skammen blir en stor belastning for mange. At mange ofre oppførte seg som hva de selv oppfattet som vulgært, desperat og patetisk i relasjonens siste krampetrekninger, tilfører skammen bare mer bensin. Derfor vegrer mange seg for å snakke med venner og familie om opplevelsen, eller å oppsøke profesjonell hjelp. Å ikke bli trodd ville påføre skammen ytterligere et slag. Når skam blandes med sorg og savn etter den man trodde psykopaten var så er veien kort til depresjon, angst, uførhet og for enkelte tanken om suicid.

Det er når man er på bunn at man har muligheten til å plukke seg opp. Det starter med for første gang å markere en grense overfor psykopaten, ved å innføre NK (null kontakt). Bare ved å gjennomføre NK alene, så klarer offeret å stable noe av den integriteten på bena som vedkommende så sårt opplever å ha mistet. Å ta tilbake kontrollen og endelig si et rungende “NEI!” til psykopaten oppleves av mange som utrolig godt, selv om det også er en sorg å vite at man aldri igjen skal kunne prate med denne personen som man elsket så dypt. Å klare å opprettholde NK uten å bryte den gir for mange ofre en enorm tilfredsstillelse. Litt av selvtilliten kommer tilbake og man kan tørke tårene, heve hodet en anelse og overskue litt av den lange og tunge veien som ligger foran.

Å inngå NK med psykopaten er nemlig bare starten. Mange må seriøst reflektere over hvorfor de personlige grensene var fraværende, ikke bare i relasjon med psykopaten, men i mange tilfeller i hele offerets liv. Offeret setter seg ned og tenker tilbake på en lang historie med ekser, venner og familiemedlemmer som bare har tatt seg til rette i deres liv, og endatil med tillatelse fra ofrene selv. Det har seg nemlig slik at;

Ingen kan overskride grensene dine uten din egen tillatelse

For mange er det en ny opplevelse å kjenne etter hvor grensene går, selv som voksne. Mange har vokst opp med narsissistiske foreldre, og aldri lært seg å respektere egne grenser. Livet – helt fra barndommen – har tvert imot handlet om å lære seg hvor andres grenser går (og ikke slik psykopaten gjør det). Narsissistiske foreldre lærer ikke sine barn sunne grenser. Det har vært foreldrenes ønsker og behov som skulle oppfylles, ikke barnets. Når disse barna blir voksne så vet de fortsatt ikke hvordan å respektere seg selv, bare andre. Dette la veien åpen for psykopatens invasjon.

Det betyr ikke at det psykopatiske overgrepet var offerets skyld. Ikke engang delvis. Mishandling vil alltid være mishandlerens skyld. Selv om huset står åpent, så er det ikke en invitasjon til raneren om å stige inn og tømme det for innbo. Det som på engelsk kalles “victim blaming” har ingen plass på denne bloggen. Victim blaming (å anklage offeret) påfører et allerede hardt belastet offer ytterligere skam og det er viktig at offeret lærer seg å gjenkjenne når victim blaming finner sted, slik at man kan unngå både personer og situasjoner som gjerne vil fordele skyld. Et godt eksempel er en terapi-situasjon, hvor offeret oppsøker profesjonell hjelp for å bearbeide traumet etter den psykopatiske opplevelsen, men møter en terapeut som helst “ser ting fra to sider” og tror at offeret heles best ved å påta seg sin del av ansvaret. En slik form for terapi gjør offeret best i å rygge unna innen skaden blir større. I en psykopat/offer situasjon finnes ikke to sider. Det finnes bare en psykopat og et offer. 

Det betyr heller ikke at ingen ofre har hatt tydelige grenser. Ressursterke og oppegående mennesker som har vokst opp i sunne hjem kan også bli ofre for en psykopat. Det stopper imidlertid ikke psykopaten. Psykopaten finner alltid smutthull hvis han/hun virkelig vil, det betyr bare at han/hun må jobbe litt hardere.

Til sist betyr det heller ikke at ofre som aldri har hatt tydelige grenser, heller aldri vil få det. Og nettopp her ligger en av psykopatens utilsiktede “gaver i forkledning” til oss;

Psykopaten viste oss hvor det er hull i vårt forsvar

Nå vet vi hvor vi må forsterke våre grenser. Og for de som aldri har hatt klare grenser så vet vi at vi må begynne å bygge muren. Det er aldri for sent!

Men hva betyr det egentlig “å ha grenser”? Det kan være vanskelig å definere. Noen har hatt klare, naturlige og sunne grenser hele livet, det kan derfor være vanskelig å forklare hvordan de opprettholdes. Noen mangler grenser fordi de er grenseløst snille og hypertolerante mennesker. Dette er personer som lar barn og dyr krype over hele seg. De er ekte lys i hverdagen, elsket av mange, men også et yndet mål for utnyttende mennesker. Noen mangler grenser som følge av frykt. De er blitt programmert fra barnsben av til å tro at det er andre som bestemmer, og å sette grenser for seg selv får ubehagelige konsekvenser. Noen har grenser, men de er utydelige og psykopater vil derfor forsøke å flytte dem eller utslette dem.

Uansett hvor du oppdager at dine grenser er fraværende så har du en jobb å gjøre. Det er dog viktig å forstå hvilken kategori av de ovennevnte du tilhører (eller kanskje du tilhører en helt annen kategori) for å kunne tilpasse din innsats deretter. Hvis du er en engstelig person så må du legge en styrkende strategi. Er du en snill og ettergivende person så må du øve deg i å si “nei”. Er du en utydelig person så må du trene deg i å tenke før du snakker og handler.

Å ha grenser er å vite når noen har overtrådt dem. Når et menneske snakker til deg i en tone du opplever ikke er respektfull, eller bruker ord som nedverdiger deg. Når en kollega forsøker å skyve de tyngste arbeidsoppgavene over på deg. Når sjefen aldri godkjenner dine ønsker, men alltid godkjenner en kollega sine. Når foreldre fortsatt snakker til deg som et lite barn, selv om du nå er 40. Når dine barn ikke adlyder deg. Når din livspartner ikke har lyst på middagen du har brukt to timer på å lage. Når du merker innvendig at “dette var ikke ok” men likevel ikke sier noe. Da har først den andre trådt over dine grenser, deretter gjør du det selv også.

Å lære oss å markere grenser, handler ikke om at vi selv skal bli en tyrann. Vi skal ikke “ta igjen” for et langt liv uten respekt. Vi skal ikke plutselig begynne å rope og skrike. Vi skal heller ikke la andre gjennomgå for hva psykopaten lot oss gjennomgå. Men vi skal lære å si “nei” uten å få dårlig samvittighet. Vi skal ikke lenger utslette oss selv for å tekkes andre. Vi skal våge å være uenige med noen, uten å frykte konsekvenser. Vi skal respektere oss selv OG andre. Ikke kun andre. Dette er et av mange steg vi må ta for å gi oss selv kjærlighet, post-psykopat.

Å jobbe med seg selv og la seg forandre av psykopaten, handler ikke om å påta oss skyld. Det handler om å beskytte oss selv og få bedre liv. Psykopaten som plasserte oss i denne situasjonen er borte (forhåpentligvis), men det betyr ikke at det ikke kan komme flere. Faktisk kan jeg garantere at det vil dukke opp flere giftige personer i livet ditt. Det er en naturlig del av å være et sosialt vesen. Alternativet er å mure seg inne resten av livet, noe jeg tror de fleste av oss er enige i at ikke er et liv vi ønsker.

Derfor må du forberede deg på at livet ikke blir en dans på roser, bare fordi du har klart å innføre NK med hovedpsykopaten. Det vil fortsatt dukke opp antisosiale og forstyrrede mennesker og problemene de fører med seg. Og ikke bare det, men det vil oppleves tyngre og det vil trigge sterkt ubehag, fordi du nå vil gjenkjenne dem lettere og vite hvilken ondskap som skjuler seg bak deres masker. Man har mest lyst til å løpe i skjul og skjermes fra en verden som plutselig er blitt markant annerledes enn hvordan du tidligere oppfattet den. 

Både nye mennesker du nettopp har møtt, og mennesker du har kjent en stund kan plutselig gi deg et slikt ubehag. Til og med mennesker du trodde du kjente godt og anså som nære venner kan gi deg et slikt ubehag, nå som du har lært hva som avslører dem. Noen av disse må du umiddelbart distansere deg fra, andre velger du å gi en ekstra sjanse med dine nye grenser på plass. Men når du har gitt en peron en ekstra sjanse til å respektere deg uten at det medfører forandring, så må døren låses for godt. Nye grenser innebærer nemlig også at man ikke gir mennesker som aldri har vist at de har forbedringsevne, sjanse etter sjanse. Tidligere har mange ikke respektert deg, for du har tilgitt dem uansett. Den nye deg gir lov til èn transgresjon, deretter er det hasta la vista. 

Men hva skjer egentlig når dette ubehaget dukker opp? Det er din nye sans som gir seg til kjenne. En gave. Bruk den til å beskytte deg selv og dem du er glad i. Og hva annet skjer når du foran en ny psykopat nesten begynner å skjelve av ubehag? Du merker dine nye grenser! Det er din magefølelse og intuisjon som snakker. Den du så mange ganger har ignorert. Nå forteller den deg “løp! Denne personen er helt lik hovedpsykopaten!”. Og denne gang tror jeg du vil gjøre hva du ikke gjorde før – du vil lytte. Dine nye grenser vil tjene deg, ved at nå slippes ikke lenger psykopatene inn. De kan ikke hekte deg. De kan gi deg ubehag, men ikke knuse ditt hjerte.

Du er blitt psykopat-immun.

“Psychopaths are often witty and articulate. They can be amusing and entertaining conversationalists, ready with a quick and clever comeback, and can tell unlikely but convincing stories that cast themselves in a good light. They can be very effective in presenting themselves and are often very likeable and charming.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Med dette vil jeg introdusere serien med opptil 20 innlegg om hvert enkelt av kriteriene som blir brukt til å diagnostisere en psykopat, eller en antisosial personlighetsforstyrrelse som det kalles i Norge i dag. Både navnet på diagnosen og kriteriene som blir brukt som diagnoseverktøy har variert opp gjennom tidene, og kommer mest sannsynlig til å oppdateres igjen – med nytt navn og nye kriterier. En psykopat er likevel en psykopat, både før, nå og i all fremtid. Kriteriene vil også speile dette.

De 20 kriteriene som blir brukt i dag kalles også “Hares sjekkliste” og har sitt navn fra opphavsmannen, den kanadiske forskeren og professoren Robert Hare. Hare er født i 1934 og fortsatt aktiv innenfor sitt hovedfelt; kriminell psykologi. Det var gjennom sitt samarbeid med politi og FBI hvor han laget psykologiske profiler av kriminelle at han begynte å interessere seg for psykopati. Han oppfant ikke psykopati og var således ikke den første som skrev om emnet. Mange psykiatere, psykologer og forskere har sagt mye riktig og viktig om psykopati før Hare. Men Hare gikk grundigere til verks enn de fleste før og etter. Han fanget opp mange trekk hos psykopaten som avvek fra andre kriminelle og i befolkningen forøvrig. Han startet sitt arbeid i nordamerikanske fengsler og har senere utvidet til å studere psykopati utenfor fengslene – hvor de fleste psykopater tross alt befinner seg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

I dette ligger min største kritikk av Hares arbeid (ikke at arbeidet hans er ktitikkverdig, det er tvert imot meget viktig) da jeg mener at psykopati ikke er en kriminell personlighetsforstyrrelse. Det er en emosjonell og mellommenneskelig personlighetsforstyrrelse. Psykopatens hovedinteresse er ikke å rane banken eller å myrde, men å misbruke, utnytte og bedra sine nærmeste. Psykopatens kriminelle aktiviteter er mer et biprodukt av manglende frykt, anger, samvittighet og evne til å se handling/konsekvens og opplevelsen av berettigelse som personlighetsforstyrrelsen medfører. Det er likevel det mellommenneskelige som er psykopatens fokus og agenda. Og nettopp fordi Robert Hare aldri selv har hatt en intim relasjon med en psykopat, så er det mange kriterier som ikke fanges opp av “sjekklisten”; tegn, symptomer og opptreden som bare vil observeres av dem som står psykopaten nærmest. Mange av disse “uoffisielle” kriteriene blir skrevet om her i bloggen.

Likevel, Hare avslørte mer om psykopaten enn noen annen forsker før ham og også mye som kan relateres til intime relasjoner. Vi her på bloggen skal gjøre oss enda bedre kjent med de diagnostiske kriteriene, for å beholde fokus på at bloggen ikke handler om dårlige relasjoner med dårlige mennesker, men derimot om en spesifikk personlighetsforstyrrelse. Det vil oppleves som en verdifull trygghet og bekreftelse for leserne, når dere kan nikke gjenkjennende til mange av Hares kriterier. 

Det første kriteriet har overtittelen glatthet og overflatisk sjarme. Dette er muligens en dårlig norsk oversettelse, for den engelske benevnelsen er “glib and superficial”. Nettopp “glib” er et mer omfattende begrep enn “glatthet”. Det har en bredere betydning. Når en engelskmann eller amerikaner hører ordet “glib” så vet de med en gang at det snakkes om en manipulator, bedrager og/eller svindler. En med skjulte hensikter, og overtalelsesevnene til å skjule dem. Psykopaten er en type som kan selge is til eskimoene. Dette er også hva Hare mener når han skal beskrive psykopaten. Alle som har hatt en intim relasjon med en psykopat, har følt på kroppen hvordan psykopaten aldri investerte i relasjonen på samme måte som deg. Lojaliteten var falsk. Han/hun bare latet som. Det var dette som brant oss så forferdelig stygt. 

Psykopaten solgte oss ikke is, men han/hun solgte oss idèen om en relasjon. En illusjon. Psykopaten utnyttet vår uvitenhet om menneskesinnets mørke kroker akkurat som en slu bilselger utnytter en persons manglende kunnskap om bil. Psykopaten utnyttet vår uskyld. Psykopatens største salgstricks var future faking; å lokke med fremtidig belønning i form av en storslått relasjon, for å få innpass til å misbruke oss her og nå. 

Og vi lot oss lure, eller snarere sjarmere. Ihvertfall i starten. Og her kommer den andre delen av dette kriteriet inn; psykopaten har en overflatisk sjarme. Som sitatet først i dette innlegget beskriver, psykopaten er ofte veltalende og godt likt. Psykopaten er en som kan snakke deg trill rundt, og etterlate deg forvirret men likevel sjarmert. Denne overflatiske sjarmen Hare snakker om her, er hva jeg i bloggen har omtalt som “masken” eller “normalitetsmasken”. Denne sjarmen er hva psykopaten viser omgivelsene hele tiden. Den er imidlertid ikke nødvendigvis hva primærofrene ser, og det er dette som gjør det så vanskelig å få felles kjente til i etterkant forstå hvordan du opplevde psykopaten.

De har nemlig ikke sett det samme som deg.

De har sett den overflatiske sjarmen. Det er også hva Robert Hare så. Hverken Hare eller dine venner så monsteret slik du så det. Derfor lyder også “overflatisk sjarme” som ikke helt dekkende, ja faktisk som overflatisk. Det beskriver ikke korrekt den karisma psykopaten brukte for å lokke deg inn i relasjonen. Psykopaten skrudde for deg opp sin overflatiske sjarme så høyt at det ikke lenger kan beskrives som “sjarme”. Dyrisk karisma er nærmere den opplevelsen psykopaten serverer primærofrene når de hypnotiseres inn i relasjonen. Hare ble aldri forsøkt lokket inn i en intim relasjon med sine forskningsobjekter. Observasjonen av dem foregikk sittende på hver sin side av et bord, ofte med en skuddsikker glassplate imellom. Han fanget derfor ikke opp akkurat denne delen av psykopatens sjarme; hans/hennes lokkende sirenesang. Likevel, vi primærofre så også den overflatiske sjarmen Hare beskriver. Vi så den når vi observerte psykopaten i større sosiale sammenhenger. Når han/hun snakket med venner og bekjente. Vi lot oss også sjarmere, samtidig som vi fikk en merkelig følelse av “det er jo ikke slik han/hun oppfører seg mot meg”. Men nettopp derfor foretrakk vi psykopaten i selskap sammen med andre, fremfor i tosomhet. I tosomhet var psykopaten ofte humørsyk. Sammen med andre så var psykopaten vittig, sjarmerende, ukomplisert og omgjengelig.

Det vil si, inntil han/hun begynte å latterliggjøre oss foran våre egne venner.

Under dette kriteriet faller også psykopatens hang til skadefryd. Mange opplevde glattheten/sluheten bak psykopatens glis hver gang noe gikk offeret imot, og da spesielt hvis psykopaten selv hadde iscenesatt denne motgangen. Men vi visste ikke den gang at de uforklarlige hindringene ble lagt der av vår venn eller partner.

I forbindelse med hvert innlegg i denne Hare-serien, så vil jeg at vi sammen skal gjøre en øvelse. Vi skal forsøke å huske situasjoner hvor “vår” psykopat oppfylte kriteriet/kriteriene i de respektive tekstene. Dette vil hjelpe oss ut av kognitiv dissonans, realitetsfeste oss og se vår relasjon med psykopaten som den virkelig var/er. Forsøk også å tenke etter hva hendelsene gjorde med deg, og hva du tror var den reelle intensjonen bak psykopatens oppførsel. Denne øvelsen skal altså dreie seg om når din psykopat viste glatthet (“glibness”) og overflatisk sjarme. Jeg kan begynne:

– NN viste overflatisk sjarme ved mange anledninger. Spesielt hvis jeg hadde samvær med egne venner eller personer han/hun syntes var attraktive. Hvis NN var i nærheten så stilte han/hun seg da tett inntil meg og satte på seg sin mest sjarmerende maske. Dette for å sjarmere mine venner samtidig som han/hun markerte eierskap over meg. Jeg visste at sjarmen var overflatisk, for han/hun var annerledes når vi var alene. Likevel lot jeg meg sjarmere for jeg ville gjerne bli “eiet” av NN.

– NN var meget veltalende og kvikk i replikken. Jeg husker dette som et tiltrekkende men også litt skremmende trekk, spesielt når han/hun begynte å devaluere meg. Da visste jeg aldri hvilken form for svar jeg kunne forvente eller når det kom kritikk. Jeg begynte å bli taus og gå på eggeskall.

– NN utviste glatthet da vi en gang besøkte en varemesse. Han/hun hadde glemt sitt betalingskort og jeg betalte for hans/hennes inngang. Jeg betalte også for alt som ble kjøpt inne på messen. Det var mest småting i form av matvarer som vi begge skulle fortære samme kveld. Men det var eksklusive matvarer som kostet en del. NN betalte meg tilbake kun for inngangsbilletten. Inngangsbilletten var det eneste han/hun anså at vedkommende hadde brukt spesifikt på seg selv. Matvarene var felles og derfor noe jeg kunne betale for.

Da har jeg startet øvelsen med noen eksempler. Nå kan du gjøre det samme med dine opplevelser. Skriv dem ned på papir for deg selv, og ta papiret frem hver gang du opplever kognitiv dissonans. Du må også gjerne skrive dem i kommentarfeltet under denne teksten, så andre kan se dine opplevelser og veie dem opp mot egne opplevelser. Lykke til!  

“A predator, no matter the shade, will keep an eye on their prey (even previously eaten prey), whenever they can”. 

Sitatet over er hentet fra det amerikanske nettforumet www.psychopathfree.com og uttalt av Workinonit – et alias. Uttalelsen handler ikke om en løve eller tiger i den afrikanske jungelen. Den sikter derimot til psykopaten og forklarer i en eneste setning hvordan han/hun forholder seg til tidligere primærofre – han/hun slipper dem aldri helt ut av syne. Jegeren holder øye med byttedyret, også etter at det er nedlagt – når jegeren ikke ser noen hensikt i å jakte lenger og har forlatt åstedet til fordel for nye jaktmarker. Og akkurat som for jegeren, så er det kun jakten som er spennende for psykopaten. Offeret er ikke spennende etter at jakten er fullført. Jegeren ønsker ikke å stifte bo med byttedyret, og elske det resten av livet. Derimot er det fristende å beholde deler av byttedyret som et trofè til å henge på veggen. Psykopaten vil ikke kunne beholde deler av offeret, han/hun må derfor minne seg selv på sin triumf på annet vis – for eksempel ved å innhente informasjon om tidligere ofre på sosiale medier, eller sende en sms en gang i året for å sjekke at offeret fortsatt “er der” og responderer på psykopatens henvendelser. Det handler altså ikke om savn eller nostalgi. Hva psykopaten egentlig leter etter når han/hun oversvever deg slik, er tegn på at du faktisk er “drept” i spirituell forstand. At din livsglede er borte, og at du sitter fast i sorgen etter psykopaten. At jegeren (psykopaten) forhåpentligvis klarte å nedlegge – og ihvertfall skadeskyte – byttedyret (deg). Å se deg ligge nede for telling er den ultimate narsissistiske forsyning. Det er viktig at du plukker deg selv opp etter møtet med psykopaten, og skaper et mest mulig fantastisk liv for deg selv. I tillegg til gevinsten du selv får av det, så viser det psykopaten at han/hun ikke er så allmektig som han/hun tror.

Uansett, aliaset Workinonit har rett i sine observasjoner. En psykopat vil alltid søke å ha oversikt over tidligere primærofre. Dette har med opplevelsen av eierskap å gjøre. Jegeren har krav på sitt bytte, og vil nødig finne seg i å nedlegge noen bare for å sitte og se på at en annen jeger kommer og plukker opp kadaveret, eventuelt hjelper det skadeskutte byttet på beina og pleier det tilbake til livet. Derfor vil han/hun plutselig dukke opp når du har det bedre, eller når du har funnet en ny partner, for å fortelle deg hvem som egentlig eier deg. Du skal ikke glemme hvem din herre er. Men dette betyr ikke at psykopaten – fysisk og i egen person – vender tilbake til et tidligere offer.

I forrige tekst snakket vi om hvordan psykopaten kompartmentaliserer alle personer og hendelser i sitt liv, også tidligere ofre, og hvordan vedkommende har et forvrengt forhold til tid. Offeret forkastes egentlig aldri i ordets rette forstand, men lagres dypt inne i et mørkt rom – hvor de kan ligge i årevis. Plutselig dukker du opp når psykopaten foretar en mental vårrengjøring. Men i noen tilfeller er du stuet så langt bort fra psykopatens bevissthet at du aldri dukker opp. Dette har også med psykopatens forhold til tid å gjøre – psykopaten opplever femti år som ingenting og i enkelte tilfeller vil faktisk enten psykopaten eller offeret dø av alderdom innen psykopaten tar kontakt. I disse tilfellene hører du aldri fra psykopaten igjen. Men dette er sjeldent årsaken til at psykopaten aldri vender tilbake. Det finnes andre årsaker som er vanligere. De hyppigste tilfellene hvor offeret aldri hører fra psykopaten igjen, handler om hvorvidt psykopaten opplever at han/hun fortsatt har kontrollen.

Hvis du var den som forkastet psykopaten innen han/hun fikk muligheten til å forkaste deg, så fratok du ham/henne den viktigste bensinen i hele deres omgang med andre mennesker – kontroll. Dette liker psykopaten dårlig. Psykopaten vil i disse tilfellene reagere på en av to måter;

1) Forsøke å lokke deg tilbake inn i relasjonen, for å ha muligheten til å korrigere avslutningen. Psykopaten vil da være meget opptatt, nærmest besatt, av at “manuskriptet” skal ende på riktig måte – og det vil si at han/hun skal ha muligheten til å forkaste deg. For å lokke deg tilbake og gjenvinne din tillit, så vil psykopaten spille en oscarvinnende rolle, hvor re-idealisering, anger og store ord står i manuskriptet. Han/hun vil om nødvendig holde på helt til du gir etter. Den etterfølgende forkastingen av deg vil være mer brutal enn hva psykopaten opprinnelig hadde i tankene, som straff for at du våget å bryte ut av relasjonen selv – uten psykopatens samtykke.

2) Psykopaten ble overrasket av at du tok kontrollen. Psykopaten er irritert over at du gjorde dette – mest sannsynlig forakter han/hun deg for at du opponerte, men han/hun ser ingen vits i å bruke mer energi på deg når du er så viljesterk. Han/hun har mest sannsynlig fått ny narsissistisk forsyning i form av en ny partner. Når psykopaten har dette tankesettet, så hører du antakelig aldri fra ham/henne igjen. Den påfølgende og evigvarende taushetskuren du blir utsatt for, er dog like mye ment som straff for ditt utilgivelige avvik, som punkt nummer 1.

Et annet tilfelle hvor du trolig aldri hører fra psykopaten igjen, er når du sitter fast i sorgen. Psykopaten vil – etter idealiseringsfasen – alltid gjøre det motsatte av hva du trenger og ønsker. Hvis du sliter med sorg og lengter etter psykopaten, så vil han/hun forsøke å holde deg der. Du vil ikke få avklaring eller trøst når du trenger det mest. Psykopaten vil aldri rekke deg en hjelpende hånd. Når du endelig kommer deg ut av mørket så skal du imidlertid være forberedt på å bli oppsøkt. Mange ofre opplever at psykopaten plutselig står der når de begynner å få det bedre, klar til å åpne gamle traumer. 

Atter en annen situasjon som gjør at psykopaten holder seg unna, er når han/hun mistenker at du har avslørt vedkommende. Du har avslørt psykopatens manipulasjon, teknikker og framgangsmåte, og ødelagt hans/hennes mulighet til å benytte dem på deg i fortsettelsen. Du er da en “ødelagt leke” og det vil ikke være morsomt å mishandle deg lenger. Det er imidlertid en myte at psykopaten frykter å bli avslørt. En psykopat frykter egentlig ingenting, og en fullblods psykopat er stolt av hva han/hun er. Å tro at man kan “skremme” en psykopat ved å fortelle ham/henne hva man har funnet ut, er altså en feiltolkning og vil bare vise psykopaten at han/hun fortsatt har betydning for deg. Hold din viten for deg selv, og list deg ut av relasjonen.

Men for å svare på spørsmålet om psykopaten alltid vender tilbake? Svaret er nei. 

Det betyr dog ikke at du ikke blir overvåket. Derfor, kutt alle informasjonskanaler. Blokker på sosiale medier og ikke gi opplysninger om deg selv til felles bekjente og venner. I de tilfeller hvor felles venner opptrer som “flygende aper”, så må du blokkere også dem. Trekk deg ut av spillet! Du ønsker ikke å vinne noe, du ønsker sinnsro.

De ovenstående eksemplene forklarer i hvilke tilfeller psykopaten velger å holde seg unna deg. Men et viktigere spørsmål slik jeg ser det, er ikke hvorfor psykopaten vender tilbake eller ei. Et viktigere spørsmål er hvorfor det er så viktig for deg å vinne psykopaten tilbake?

Mange ofre sliter lenge med dette spørsmålet. Selv om de vet at psykopaten er skadelig, så ønsker de intenst hans/hennes retur.

De tror at fordi psykopaten aldri kontakter dem igjen, så er det noe alvorlig galt med ofrene selv. De tror at psykopatens oversveving er en bekreftelse på at de betød noe for ham/henne.

Dette skjer primært med overgangsobjekter, det vil si ofre som hadde kortvarige relasjoner med psykopaten, hvor mishandlingen ikke utartet innen offeret ble forkastet. Disse ofrene føler ikke tilstrekkelig avsky for psykopaten til å ønske å distansere seg. De vet at mye i relasjonen skurret, men de ble forkastet og forlatt midt i hva de opplevde som en gryende relasjon med deres “tvillingsjel”. Overgangsobjekter har korte relasjoner men ofte lange og tunge ettervirkninger. Men også langtidsobjekter som opplevde utstrakt vold, kan oppleve et intenst og uforklarlig ønske om å få psykopaten tilbake.

Det som er viktig å huske er at hvis psykopaten holder seg unna, så ligger det i dette et skjult kompliment til deg. Det er hans/hennes måte å fortelle deg at du er for sterk, for lite manipulerbar og ikke lenger brukbar som psykopatens marionett.

Det er også viktig å huske at i de tilfellene hvor psykopaten oversvever deg, enten direkte eller indirekte, så er det ikke som følge av anger, savn eller kjærlighet. Det er for å holde et øye med sitt tidligere byttedyr (deg), for å se om du overlevde angrepet og halter bort i skam, eller om du ligger nede og jegeren (psykopaten) kan returnere for å hente kadaveret (eventuelt bare la det ligge og råtne). I alle tilfeller hvor psykopaten returnerer så handler det om manglende respekt for deg. 

Ofre som blir omfattende forfulgt av sine psykopatiske eksvenner eller -kjærester, kan fortelle deg at du som ikke blir oversvevet bør sette pris på stillheten. Å bli oppsøkt av en psykopat som nekter å gi slipp, oppleves av mange som et årelangt helvete på jord. 

Psykopatens fravær gir deg en sårt tiltrengt mulighet til å se alt klarere og få visshet om deres relasjons sanne natur, som ikke dreide seg om magisk lojalitet og kjærlighet. Derimot en forstyrret persons forsøk på å utarme deg for dine dyrebare ressurser.

Målet for deg som offer må være likegyldighet, enten det tar ett år, tre år eller ti år. En dag vil du komme dit hvor du ikke lenger ønsker psykopatens retur, du bryr deg ikke om hva han/hun foretar seg eller tenker om deg, eller hans/hennes nye partner. Fokuset har helt og fullt returnert til deg selv, hvor det hører hjemme. 

Din viktige jobb må bli å nå dette punktet. Veien er lang og du kommer til å vingle. Det viktige er at du ikke henvender deg til psykopaten for å få svar, du vil fra psykopaten neppe få det svaret du trenger og ofte intet svar overhodet. Oppsøk heller bloggen her, andre nettsteder om psykopati, kommenter og still spørsmål, og ikke minst – vær forberedt på at det vil ta lang tid. Sett deg godt til rette i rehabiliteringsstolen, du kommer nemlig til å bli der en stund. Trøst deg med at du er i godt selskap, og du vil komme ut i andre enden som et større menneske.  

I neste innlegg skal vi dykke dypere ned i Robert Hares kriterier for å stille diagnosen psykopati. Vi skal ikke glemme at denne bloggen handler om en personlighetsforstyrrelse og menneskene som utsettes for de som er rammet, enten det er kjærester, venner eller familiemedlemmer. Denne bloggen er ikke en hatblogg mot drittsekker eller “mennesker vi ikke liker”. De som kommer hit for å få utløp for å sverte uskyldige, har kommet feil. Å bli kjent med en antisosial forstyrret person i en intim relasjon er en opplevelse ulik noe annet av mellommenneskelig art. Å stille formell diagnose er hverken mulig eller nødvendig, for de som har blitt berørt vet at dette dreier seg om noe helt spesielt.

Det er likevel viktig å minne oss på hva som kjennetegner den antisosiale personlighetsforstyrrelsen – eller psykopaten som jeg velger å benevne dem her. Det kan imidlertid likegodt dreie seg om en sosiopat eller en narsissist. Det kan også dreie seg om en moderat psykopat – en som befinner seg lenger ned på det psykopatiske spekteret, men som har mange av trekkene.

Robert Hare lister opp 20 kriterier som alle må vurderes for å stille en antisosial diagnose. Her på bloggen skal vi ta dem i rekkefølge, og vie et eget innlegg med varierende lengde til hvert enkelt kriterie. Vi skal dog ikke ta alle fortløpende, men mikse dem med andre tekster. Vi starter i neste innlegg med kriterie nummer ett, som er glatthet og overflatisk sjarm. 

Det er en kjensgjerning at psykopaten kan dukke opp mange år etter bruddet, og oppføre seg som om ingenting har skjedd. Mange ofre opplever at psykopaten nullstiller relasjonen etter eget forgodtbefinnende og ofte etter at alvorlig mishandling har funnet sted. Dette blir normalt omtalt som “abuse amnesia” – eller å glemme at man nettopp har misbrukt en person. Slik “mishandlingsglemsel” blir forklart som en delvis bevisst manipulasjonsteknikk, hvor psykopaten later som om misbruk ikke har funnet sted for å tåkelegge offeret, og vinne nytt innpass i relasjonen. En mer dekkende beskrivelse har vært vanskelig for ofre og terapeuter å komme opp med, men det er høyt sannsynlig at dette begrepet ikke er dekkende nok. Å vite hva som eksakt foregår i en psykopats sinn er for normale mennesker nærmest umulig. Det blir også kun spekulasjoner å vite hva som gjøres bevisst og hva som gjøres ubevisst. En psykopat legger seg aldri under det psykologiske mikroskop frivillig, og det er trolig at psykopatens tendens til å nullstille relasjonen, bli borte i lange perioder og å repetere skadelige handlinger for en stor del handler om hans/hennes forhold til tid og således er et ubevisst mønster. Psykopatens tidsperspektiv avviker kraftig fra opplevelsen normale mennesker har av tid, og er ikke en manipulerende “omskriving” fra psykopatens side men synes snarere å være et resultat av psykopatens manglende evne til refleksjon.

Psykopatens oppfattelse av tid kalles sirkulær, i motsetning til normale menneskers tidsperspektiv, som kalles lineær.

Hva betyr egentlig det? Å ha en lineær oppfattelse av tid innebærer at man ser på hele livet som en tidslinje som starter på A og ender med Å. Man returnerer aldri til et tidligere punkt fordi man resten av tiden fjerner seg tiltakende fra punkt A og nærmer seg punkt B. Når man har nådd punkt B så fjerner man seg fra punkt B og ytterligere fra punkt A på vei mot punkt C. Bokstavene markerer viktige hendelser, personer og vendepunkter i et menneskes liv, som han/hun reflekterer over, tenker tilbake på og har et forhold til. Vår oppfattelse av tid preges av hvor lang tid vi opplever at det er gått siden vi befant oss ved punkt A, når vi nå befinner oss på punkt F. Vi beveger oss vekk fra punktene helt til den dagen vi dør. På veien mot døden passerer vi – og tilbakelegger – stadig nye punkter. Punktene former oss, fordi de på hver sin måte er skjelsettende. Det kan dreie seg om flytting, utdannelse, kjærlighet, død, relasjoner til mennesker, mennesker som har preget oss i begrensete perioder etc, Vårt møte med psykopaten vil således markere et særdeles sterkt punkt på vår tidslinje. For mange er dette punktet så sterkt at vi ser tilbake på våre liv som “tiden før og etter psykopaten”. Dette punktet på vår tidslinje er også ekstra skjelsettende på den måten at det former oss, forandrer oss og staker ut en ny retning mer enn de fleste andre punkter. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Å ha en lineær tidsoppfattelse betyr ikke at man aldri gjentar livsfaser. Det kan godt hende at man returnerer til tidligere faser i livet, for eksempel at man går tilbake til gamle jobber, flytter tilbake til hjemstedet etter noen år i utlendighet eller gjenopptar kontakten med gamle venner. Dette forstyrrer ikke tidslinjen, og er heller ingen regresjon. Å ha en lineær tidsoppfattelse er mer en indre erkjennelse av at “da var før, og nå er nå” – å klare å skille gamle spøkelser fra nye, og forstå at steder og mennesker blir preget av tidens tann. For eksempel hvis vi gjenopptar gamle kontakter, så vet vi at måten vi skiltes på kan ha betydning for muligheten for at relasjonen kan gjenopptas, og også hvordan vi kan gjenoppta det. Hvis vi ønsker å gjenopprette kontakt med en person vi såret for ti år siden, så gjør vi det således med blomster og en forståelse av at vi kanskje behøver denne personens tilgivelse innen gjenoppretting av gamle bånd er mulig. Vi vil også ha forståelse for at det har betydning om det er gått ett år eller tyve år siden vi møtte denne personen sist. Vårt forhold til tid er med andre ord avhengig av vår evne til refleksjon, men for normale mennesker foregår dette naturlig. Vi reflekterer derfor ikke over vårt forhold til tid, bare over punktene på våre tidslinjer. 

Forstår du nå hva som menes med lineær tidsoppfattelse? I så fall kan vi bevege oss over til psykopatens avvikende versjon.

Å ha et sirkulært forhold til tid, betyr at man i motsetning til lineært – hvor man hele tiden fjerner seg fra punktene man passerer på tidslinjen – returnerer til punktene, som i en sirkel. En psykopat fjerner seg aldri fullstendig fra skjelsettende hendelser i livet, men vil før eller siden vende tilbake til dem. Dette skjer fordi han/hun aldri gjennomgikk de indre prosessene og refleksjonene som er nødvendige for å legge ting bak seg. Når man ikke har kapasitet eller evne til slike nødvendige refleksjoner, så blir man aldri ferdig med tingene. Psykopaten lagrer derfor punktene på sin tidslinje på en annen måte enn normale mennesker gjør – i form av kompartmentalisering. Å kompartmentalisere innebærer at man skiller opplevelser fra hverandre og stenger dem inne i “indre kammere” – dette gjelder også begivenheter og personer som normalt sameksisterer og samhandler i vår mentalitet, som ikke er naturlige å skille ad og som burde være en del av bevisstheten, Å gjemme bort viktige begivenheter på denne måten vil forstyrre vår virkelighetssans, hvilket også faktisk skjer med psykopaten. Når man kompartmentaliserer kommer kammerne aldri i kontakt med hverandre, og den som kompartmentaliserer må aktivt låse opp hvert enkelt kammer for å hente innholdet opp til bevisstheten. 

Normale mennesker benytter seg av begrenset kompartmentalisering i flere situasjoner, for eksempel når de går på jobb samtidig som barnet er i barnehagen. Eller når de tar en kveld fri fra eksamenslesingen. Kompartmentalisering gjør det mulig i en kort periode å la være å bekymre seg for å overlate barnet til fremmede verger i barnehagen for å kunne konsentrere seg om jobben, eller å ta en pause fra eksamenslesingen for å få et tiltrengt avbrekk med vennene. Det som kjennetegner kompartmentalisering hos normale mennesker, er at virkeligheten innhenter oss etter en kort periode. Vi både må og ønsker igjen å fokusere på barnet, og plukke opp eksamenslesingen innen en rimelig tidsfrist. Å ha et konstant sirkulært tidsperspektiv ville for normale mennesker være tortur, da det ikke gir sjelefred.

Virkeligheten innhenter ikke psykopaten på samme måte. Psykopaten kompartmentaliserer hele tiden. Han/hun plukker ikke opp tråden innenfor en normal tidsfrist. “Tråden” blir kompartmentalisert på ubestemt tid. Det er dette som gjør at han/hun kan forlate en partner til fordel for en ny nærmest på dagen, uten å bry seg med å kontakte gamle partnere, familiemedlemmer eller venner for å “skvære opp” eller avslutte relasjonen på en verdig måte. Den som står igjen undrer hvordan psykopaten så lett kan snu ryggen til, eller ikke kjemper for å bevare relasjonen. Psykopatens evne til kompartmentalisering på et så omfattende nivå kan ta en stor del av “æren” for dette.

Det er også kompartmentalisering som spiller inn når psykopaten kontakter den gamle partneren eller vennen etter lang tid – opptil flere år – som om intet overgrep er skjedd og som om dere drakk kaffe sammen i all vennskapelighet senest i går.

Psykopaten har i disse tilfellene bestemt seg for å åpne det mentale kammeret hvor du – som gammelt offer – befinner deg. Og fordi han/hun har et sirkulært forhold til tid, og egentlig aldri fjerner seg fra hendelser (men istedet returnerer til dem) så har psykopaten en genuin opplevelse av at siste samhandling med deg skjedde nylig, selv om det altså kan ha gått meget lang tid. Psykopaten forstår ikke ditt lineære tidsperspektiv; at du har gått videre, utviklet deg, distansert deg fra psykopaten og antakelig befinner deg i en helt annen livssituasjon hvor det ikke lenger er plass til ham/henne. 

Det sirkulære tidsperspektiv kan også illustreres på en måte som de fleste normale mennesker av og til opplever.
Får du innimellom følelsen av at lang tid har gått veldig fort, siden en hendelse skjedde? Du treffer kanskje en gammel bekjent, og når dere kommer i prat så oppdager begge at det er gått flere år siden et møte som dere opplever skjedde forrige måned? Eller du kan sitte alene og reflektere når plutselig en hendelse du ikke har tenkt på siden den skjedde, dukker opp i tankene dine. Du blir fascinert og nesten litt skremt når det går opp for deg at det er gått meget lang tid siden hendelsen, når du faktisk erindrer den som blodfersk. Kjenner du igjen dette?

Dette er kompartmentalisering i praksis, og det nærmeste normale mennesker kommer opplevelsen av hvordan psykopaten relaterer til sin tidslinje hele tiden. Når noe ikke har spesiell verdi for oss og vi er følelsesmessig frakoblet, så reflekterer vi lite eller ingenting over en hendelse eller en person. Vi kompartmentaliserer hendelsen, lagrer den i et mentalt kammer og henter den ikke frem igjen med mindre vi er nødt. Med andre ord vi “legger hendelsen bak oss”. Når vi sjelden eller aldri henter en slik hendelse fram fra erindringen så er den ikke gjennomarbeidet og vil derfor oppleves som helt fersk når vi henter den fram igjen, selv om det har gått meget lang tid. At den ikke er gjennomarbeidet skader oss ikke, så lenge hendelsen er av en mindre viktig karakter og aldri traumatiserte oss.

Dette er også hva psykopaten gjør. Forskjellen er at psykopaten ikke bare kompartmentaliserer betydningsløse hendelser, men også gjør dette med hva som for normale mennesker er viktige og begivenhetsrike punkter. Fordi intet har affeksjonsverdi for ham/henne (ei heller relasjonen med deg) så er det slik han/hun lagrer hele sin historie. Alt. Psykopaten lever ikke i en dynamikk hvor nåtid spiller sammen med fortid og fremtid. Kun her og nå er viktig for psykopaten. Den harde sannhet er at psykopaten ikke ofrer deg en tanke når han/hun har fått ny forsyning i form av en ny partner, og/eller befinner seg et sted geografisk løsrevet fra der du befinner deg. Når du plutselig en dag – lenge etter bruddet – dukker opp i psykopatens tanker, så opplever han/hun deres brudd som helt ferskt. Sågar kan psykopaten resonnere at et brudd aldri har skjedd, og at dere fortsatt har en aktiv relasjon.

Når psykopaten i tillegg ikke har samvittighet eller evne til refleksjon, så slår det ham/henne aldri at de bedro deg, at du kan bære nag og at det mest fornuftige vil være å la deg være i fred. Derfor kontakter psykopaten deg som om ingenting har skjedd.

Oppsummert; det sirkulære tidsperspektivet henger altså tett sammen med to faktorer.
1) Den manglende evnen til refleksjon og bearbeiding av relasjoner og hendelser. Når relasjoner og hendelser ikke bearbeides, så blir psykopaten heller aldri ordentlig ferdig med dem. Dette er i strid med den gjengse oppfatningen av at psykopaten slår strek over personer og hendelser som om de aldri har forekommet. Psykopaten slår egentlig ikke en slik strek, men at det virker slik henger sammen med det andre punktet; 
2) Måten å lagre minner og erfaringer på (kompartmentalisering). Kompartmentalisering fortrenger, adskiller og distanserer. Dette gjør at hendelser og relasjoner momentant kan stues vekk, “konserveres” og oppfattes som ferske når psykopaten henter dem fram igjen.
Begge disse psykiske mekanismene bidrar til å forstyrre psykopatens persepsjon av tid, erindring og oppfattelse av andre.

Den manglende fleksibiliteten  dømmer psykopaten til å gjenta sitt mønster, igjen og igjen. Psykopaten lærer aldri av sine erfaringer, for det foregår ingen indre analyse eller refleksjon. Psykopaten lærer riktignok å forfine og perfeksjonere sine manipulasjonsteknikker, likevel vil hans/hennes relasjoner alltid gjennomgå den samme syklusen – idealisering, devaluering, forkasting. Det sirkulære tidsperspektivet i kombinasjon med psykopatens grandiose selvbilde forsikrer at han/hun aldri lærer av sine feil, eller i det hele tatt erkjenner at han/hun har dem.  Psykopaten står slik sett på stedet hvil og kommer aldri videre i livet, selv om han/hun tilsynelatende beveger seg meget hurtig, fra relasjon til relasjon, fra jobb til jobb, fra by til by. Ikke bare mennesker blir forkastet, men også karrierer og hjem. Er det ikke paradoksalt?

Psykopaten forandrer seg aldri, og kan ha problemer med å forstå at omgivelsene gjør det. Psykopaten stiller seg undrende til forandring og aldring hos andre, og er sjelden forberedt på sin egen alderdom. For mange psykopater innebærer det et sjokk og alvorlig livskrise og depresjon når han/hun selv eldes og mister sin ungdommelige energi og karisma. En psykopat vil sjelden entre alderdommen med verdighet. Psykopaten har aldri reflektert over at alderdommen kommer, det sirkulære tidsperspektivet forhindrer dette.

Med andre ord, ikke alt er kalkulert manipulasjon fra psykopatens side.

Er da psykopaten egentlig uskyldig og en slave av sine begrensninger når han/hun plutselig oversvever deg? Ikke helt. Selv om mye av psykopatens opptreden er styrt av hans/hennes personlighetsforstyrrelse, så foretar psykopaten likevel et bevisst valg når du dukker opp i hans/hennes bevissthet. Valget består i å kontakte deg eller la deg være i fred. Psykopaten mangler evne til å forstå hvilken emosjonell lidelse du har gjennomgått som følge av hans/hennes bedrag, for psykopaten kan ikke selv lide på tilsvarende vis. Likevel er han/hun fullt klar over at de skadet deg, fordi det var intensjonen. Psykopaten vet kognitivt hva som skjedde mellom dere og kan velge å respektere ditt ønske om NK (null kontakt) og dermed avstå fra re-kontakt. Når han/hun likevel velger å kontakte deg så er det derfor ikke som følge av savn, anger eller kjærlighet til deg, det er tvert imot et tegn på hans/hennes manglende respekt. Psykopaten elsker tankeleker og husker veldig godt hvilken makt og kontroll han/hun hadde over deg. Dette opplever psykopaten som meget spennende og oversvevingen skjer derfor i håp om å gjenopplive denne kontrollen, og rive plasteret av ditt sår. Det ligger et ønske om fortsatt kontroll bak dette, og psykopatisk sadisme. Det er derfor viktig at du aldri svarer på en slik henvendelse fra psykopaten, uansett hvor lang tid som er gått siden sist dere hadde kontakt. 

Jeg husker en gang det var gått lang tid siden min siste kontakt med psykopaten. Jeg hadde klart å opprettholde NK i over ett år. Og motsatt hadde psykopaten utsatt meg for taushetskuren i like lang tid. Jeg hørte ingenting fra vedkommende i denne perioden. Ingen forsøk på direkte kontakt, ingen indirekte kontakt, ikke så mye som et vindpust som hvisket psykopatens navn.

Ved en tilfeldighet kom jeg i snakk med en felles bekjent. En person som stod nærmere psykopaten enn meg. Det var en samtale jeg helst ville vært foruten, men det var uunngåelig å utveksle noen ord. Jeg visste jo også dengang, at man bør unngå all kontakt med felles kjente. 
Cirka to uker etter denne samtalen begynte det å dukke opp mystiske profiler på min facebook. Det gikk en stund før jeg skjønte at disse profilene var opprettet for å overvåke meg. Men da jeg begynte å blokkere dem, så dukket det snart opp nye mystiske profiler. De var alle like; tullenavn, tullebilder, ingen aktivitet eller venner, og de var nyopprettede.

Hva skjedde egentlig? Antakelig kom det psykopaten for øret at vår felles bekjente hadde truffet meg. Psykopaten ble minnet på min eksistens, og hentet meg frem fra det indre kammeret hvor vedkommende hadde lagret meg. Psykopaten husket makten vedkommende hadde over meg, og hvor underholdende det var at jeg danset etter psykopatens pipe. Denne påminnelsen om min eksistens ga psykopaten en fornyet interesse for meg (psykopater elsker nye og skinnende objekter, og etter en periode i glemselen var jeg kanskje blitt “ny” igjen). Uten å kontakte meg direkte så fant psykopaten en måte å hente informasjon om meg, via de falske profilene som ikke var blokkert. 

Hva ønsket psykopaten å finne? Muligens hadde vedkommende et håp om at det var gått meg ille siden forkastelsen, og at det ville finnes indikasjoner om dette på min facebook. Det er nemlig slik psykopaten tenker; når han/hun ikke lenger ønsker eller kan leke med leken sin (deg), så skal den etterlates ødelagt, slik at ingen andre kan overta den. Du skal ikke nyte livet etter et brudd med psykopaten. Også selv om han/hun ikke lenger er interessert i deg. Du er likevel i psykopatens eie.

Slik kan runddansen mellom psykopaten og tidligere ofre pågå i årevis. Psykopatens sirkulære tidsperspektiv bidrar til denne dansen. Du kan – som tidligere partner eller venn – velge å ikke danse mer, ved å innføre NK. Du kan ikke hindre psykopaten i å danse, men han/hun må isåfall danse uten deg.

Men det bringer jo noen viktige sekundærspørsmål på bane. Hvis det er slik, at psykopaten hele tiden vender tilbake til tidligere punkter på tidslinjen, blir man da noen gang kvitt vedkommende? Blir man egentlig forkastet? Er forkasting bare en myte?

Kommer psykopaten alltid tilbake? Dette blir fokus for neste post.