De forskjellige varianter av “tells”

Jeg har inntrykk av at det råder en høy grad av forvirring omkring hva en “tell” er, derfor vil jeg bruke en tekst på å skissere alle kategorier og underkategorier av tells som jeg kommer på.

“Tell” er selvfølgelig ikke et norsk ord. Det kan best oversettes som en avsløring, en innrømmelse eller innsikt, litt avhengig av hvordan ordet brukes på engelsk, for eksempel “I can tell” som betyr “jeg ser/forstår” eller å se/forstå det usagte/nonverbale. Det betyr også å forklare eller fortelle noe, som i “I will tell you something”.

I psykopatisk betydning så vil jeg definere en tell som et glimt av sannhet. Det handler om at psykopaten, av forskjellige årsaker, et øyeblikk avslører en sannhet om seg selv som vedkommende under andre omstendigheter ville forsøke holdt skjult. Som vi vet så er sannheten om psykopatens indre ikke barnevennlige saker, og ikke noe psykopaten ville klart å hekte objekter med hvis objektene hadde kunnskap om disse egenskapene fra starten. De lekker derfor ut som små drypp – eller tells – senere i relasjonen. En forutsetning er at det må komme fra psykopatens egen munn, det er derfor ikke en tell hvis en tredjepart forteller noe sant om psykopaten.

For det første så kan en tell være bevisst eller ubevisst – eller det jeg kaller en “glipp”. Når psykopaten kommer med en “glipp tell” så har han/hun ikke rukket å overveie uttalelsen og den er derfor fri for manipulative hensikter. Eksemplene er mange, for eksempel kan du besøke en dyrehage sammen med psykopaten, og mens dere snakker om løst og fast og stemningen er god, så kan psykopaten plutselig utbryte “jeg likte å pine dyr da jeg var yngre”. Et annet eksempel er hvis psykopatens beste kamerat eller venninne ringer, du svarer telefonen fordi psykopaten er opptatt med noe annet, og når du gir beskjed om oppkallet så svarer psykopaten “jeg hater ham/henne”.

Psykopaten kan deretter reagere på to måter på sin egen glipp; enten blir han/hun oppmerksom på hva de har avslørt og forsøker å forklare det bort, eller de tenker ikke over hva de har sagt og fortsetter umiddelbart som før. Objektet reagerer også på to vis, enten med å spørre inntil hva psykopaten mener med utsagnet, eller forholde seg taus men forundret og forvirret over at psykopaten hater sin egen beste venn som han/hun ellers er sammen med hele tiden.

Dette er altså den ubevisste og uplanlagte formen for tell – glippen. Når det gjelder planlagte og manipulative tells, så har vi straks flere varianter:

Tell som advarsel. Her har vi også flere underkategorier. Den ene er den “samvittighetsfulle” advarselen, hvor psykopaten i et glimt gir objektet en mulighet til å flykte. Psykopaten kan uttale “jeg er ikke god for deg, jeg kan skade deg, du bør forlate meg”. Hvis objektet blir urolig av en slik uttalelse og spør inntil, så vil psykopaten imidlertid ikke snakke mer om det. Øyeblikket er over, og masken er på plass igjen. Det som dessverre imidlertid ofte skjer, er at objektet får medfølelse for psykopaten, og istedet for å ta uttalelsen på alvor og forlate psykopaten, så forsøker objektet å trøste og bevise at psykopaten tar feil, at objektet elsker psykopaten og ikke tar skade av å være sammen med ham/henne. Bare denne holdningen alene kan forlenge relasjonen med flere år, fordi objektet tviholder på sin intensjon om å overbevise psykopaten om at psykopaten ikke er skadelig for ham/henne.

Den samme uttalelsen, “jeg kan skade deg, du bør forlate meg”, kan imidlertid også brukes i manipulativt øyemed, hvor psykopaten enten 1) ønsker å teste om objektet tar psykopaten på alvor eller ikke tror på uttalelsen, eller 2) søker sympati (“sympatifisking”). Sympatifisking er spesielt hyppig brukt av lukkede (covert) psykopater, men kan også brukes av åpne psykopater.

Tell som advarsel kan også anta en annen form, uttalt for eksempel under et raserianfall; “jeg kan skade deg, jeg sørget for at min forrige kjæreste havnet på sykehus da han/hun gjorde det samme som deg”. I dette tilfellet er det imidlertid ikke snakk om en test eller sympatifisking, men en trussel for å holde objektet underkastet, føyelig og på tå hev. Merk at det likevel er en tell så lenge uttalelsen er sann og avslører en egenskap eller en agenda som psykopaten har.

Tell som anklage/projisering/paranoia. Denne formen for tell er litt vanskeligere å avsløre, fordi den krever en grad av kunnskap om psykopati. Objekter blir derfor ofte oppmerksom på denne varianten først når de har begynt å mistenke at formidleren har en psykopatrelatert forstyrrelse. I denne tellen ligger en avsløring av hva psykopaten tenker eller foretar seg, for eksempel kan han/hun angripe objektet med anklager om utroskap, tyveri, incestuøse handlinger eller økonomisk svindel. Mest sannsynlig er det psykopaten selv som bedriver de tingene som de anklager objektet for å gjøre. Dette er projisering, og psykopaten avslører sine uetiske handlinger akkurat på det tidspunktet, for eksempel skattesvindel eller utroskap. En projisering er sjelden bevisst og psykopaten er overbevist om at objektet bedriver den samme lyssky aktiviteten som han/hun egentlig bedriver selv. At det er mulig å forholde seg så innsiktsløst til egne aktiviteter sier mye om hvor forstyrret en psykopat er.

Psykopater og narsissister er paranoide vesener. Dette kommer av noe så enkelt som “på seg selv kjenner man andre”. Det betyr at psykopaten, akkurat som normale mennesker, tror at andre tenker som han/hun gjør. Det betyr imidlertid dermed også at psykopaten mistenker at andre mennesker manipulerer i like høy grad som han/hun selv, i tillegg til å utføre grensekriminelle og uetiske aktiviteter. Dette gjør at psykopaten hele tiden ser seg over skulderen og preges av paranoia.

Tell som paranoia kan også handle om tankeprojisering; “jeg vet du hater foreldrene mine”. Objektet blir forvirret av at psykopaten tillegger ham/henne tanker som ikke er der, og fordi han/hun har et utmerket forhold til psykopatens foreldre. Egentlig er det psykopaten selv som hater sine egne foreldre. Men istedet for å forstå at psykopaten her har avslørt sine tanker om egne foreldre, så legger objektet seg i selen for å overbevise både psykopaten og foreldrene om at objektet ikke hater dem.

 

Jeg håper dette bidrar til en bedre forståelse av hva en “tell” er. 

Minner på at siste frist til å lese tekster fra 2015 er 31. januar. Disse eldste tekstene blir slettet fra bloggen 1. februar. 

Jeg har ikke lenger behov for å “skvære opp”

Før i tiden ble jeg forvirret og lei meg hvis det kom “vondt blod” mellom meg selv og en jeg hadde en god tone med. Det kunne være en nær venn eller en kollega. Forvirringen kom av at jeg ikke alltid forstod hvorfor den gode tonen forsvant. Jeg var likevel beredt til å ta på meg deler – eller sågar mesteparten – av skylden. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde tråkket på noen tær i vanvare. Alt jeg ville var å få den gode tonen tilbake. Jeg var en fredselsker, og jeg satt vennskap høyt.

Jeg var preget av alle ordtakene som forteller hvor viktig vennskap er, at “hvis du vil vite hvor rik du er, tell vennene dine, ikke kronene” etc, samt en barndoms- og ungdomstid hvor venner var få. Dette var delvis selvforskyldt fordi jeg foretrakk å leke med meg selv. Som voksen ble jeg imidlertid mye mer sosial og elsket å omgi meg med mennesker som viste interesse for meg. Men jeg manglet sosial trening. Som gamle lesere i dag vet, så var nok en stor porsjon av disse menneskene narsissistisk anlagt, men det så jeg ikke. Jeg elsket bare det faktum at daglig var det en eller annen som tok kontakt. Det er helt naturlig å like et slikt liv, for det er slik livet bør være.

Imidlertid var jeg fredselskende av litt usunne årsaker. Jeg var redd for konflikter fordi jeg ikke ville at noen skulle tenke eller si negative ting om meg. Et liv med denne frykten kan lett bli et paranoid liv, i tillegg til at man hele tiden slukker potensielle branner, selv om man selv ikke er brannstifteren. Man går også rundt og forsøker å være en elskelig versjon av seg selv, en versjon som kanskje bare delvis er ekte. Det virker muligens en stund, men til slutt må du si til deg selv “vet du hva, andre får ta ansvar for sitt eget, jeg kan ikke tvinge hele verden til å like meg. La de og dramaet deres fare”.

Jeg lot vennskap fare, også før psykopaten, men jeg passet alltid på å ha en siste, verdig samtale hvor jeg takket for meg og ønsket vedkommende alt godt. Kanskje var dette hederlig av meg og slik man bør avslutte et vennskap, men igjen – jeg gjorde det fordi jeg ville ha et rent rulleblad og fryktet dårlig karma, også selv om vennskapets opphør skjedde fordi motparten hadde behandlet meg dårlig og jeg var gått lei.

Slik sett har jeg aldri vært helt grenseløs. Jeg har satt ned foten flere ganger. Man skulle derfor tro jeg ikke var spesielt attraktiv for en psykopat som snuser opp de integritetsløse. Men psykopatene fant meg likevel, og i hendene til et par av dem så ble jeg likevel fort grenseløs, og til leire som de kunne forme som de ville.

I dag har jeg skiftet holdning til alt dette, og kanskje blitt i overkant kynisk. Hvis noen har behandlet meg dårlig, så har jeg intet behov for å rense luften. Jeg kutter tvert. Husk at giftige mennesker ikke bare liker drama og at det rammer deg, de liker også at du bærer på et behov for å snakke om hva som har skjedd mellom dere. Hvis du får til en samtale om emnet, så får du ofte ordsalat eller dårlige unnskyldninger som du ikke kan bruke til noe. Den giftige motparten derimot, får ekte ord og følelser fra deg, som de næres av. Ikke gi dem det.

Hvis en venn – ny eller gammel – har skapt ubehageligheter for meg, så går jeg. Det viktige her er ikke om ubehagelighetene er et engangstilfelle eller skjer over tid. Så snart jeg ser et mønster eller forstår at de ubehagelige handlingene har vært bevisst og kalkulerte, så går jeg. Jeg sier ikke et ord. Det er ikke nødvendig. De vet hva de har gjort. Hvis de har gjort et overtramp og trenger at du gjør dem oppmerksomme på det, så er de så blottet for selvinnsikt at det blir som å ha et vennskap til en femåring. Det er jeg heller ikke interessert i, jeg er ingen barnehageassistent på fritiden.

Ofte er det tungt. Antakelig har du hatt hjertet med deg inn i hver eneste relasjon, både de nære og de ikke fullt så nære. Hvert brudd representerer derfor en liten sorgprosess. Men ikke fall i den fellen å angre og returnere til tilbakelagte relasjoner, og gjenreise brente broer. Ikke brygg på fortiden. Ta den med deg, men ikke kok ny kaffe på gammel grut. Giftige mennesker går og venter på nettopp dette. De ønsker en ny runde til å behandle deg dårlig. Og har du brutt med en normal person så husk at selv om du inderlig ønsket det, så var det ikke ment å være. Kanskje har man intet felles eller dårlig kjemi. Ingenting galt i det. Legg det bak deg, og omgi deg med dramafrie mennesker. Kanskje har du også godt av å knytte deg litt mindre til menneskene rundt deg. Slapp av og ha det moro, i stedet for å gi for mye (og dermed også forvente mye tilbake).

Husk også at i de tilfellene hvor du selv er helt uskyldig i konflikten, så skal du ikke godta et forslag om å “skvære opp” fra motparten. I det å “skvære opp” så ligger nemlig et kompromiss; jeg tar min del av skylden og du tar din del av skylden, også setter vi en strek over saken. Det lyder kanskje som et redelig og fristende forslag, for du ønsker at det vonde skal gå over og aksepterer derfor kanskje en slik løsning. Men hvis du er uskyldig i noe, så skal du ikke godta å ta på deg noe av skylden. Det eneste du skal godta, er en fullstendig tilståelse fra motparten og et eierskap av all skyld. DA kan du muligens sette strek, hvis vedkommende også viser en innsats for at det aldri skjer igjen.

Giftige mennesker vil bevisst skape drama og konflikt, som i sin tur forårsaker hjertesorg og bekymringer for deg, for så å foreslå at dere skal dele skylden. Det er frekkhetens nådegave. Ikke la det skje. Plasser alt ansvar der det hører hjemme. I de tilfellene hvor du har vært en fredselsker, så er det ikke hos deg.

Psykopatens kontrollbehov

Et menneskes behov for kontroll kan ha rot i mange ting, psykopati er bare en av dem. For eksempel kan engstelige mennesker få angst hvis ting er uforutsigbare eller utenfor deres kontroll. De vil derfor forsøke å styre begivenheter og menneskene rundt seg, men de er ikke psykopater. Deres behov for kontroll på omgivelsene er slik sett ikke et ønske om å kontrollere mennesker, men om å kontrollere angsten. Som med de fleste av kriteriene for psykopati, så er det først når man kjenner også andre sider ved vedkommende, at man kan bedømme ut fra et helhetsbilde. Et enkelt kriterie gjør ingen til psykopat.  Dog vil måten psykopaten kontrollerer mennesker på, skille seg noe fra andre menneskers kontrollmønster.

Vi vet allerede at psykopaten betrakter de nærmeste som eiendeler, som ikke-mennesker uten egen vilje eller integritet og uten egne behov. Psykopaten har ikke noe begrep om hva et mennesker er. De har ingen selvforståelse av å være “jeg” på samme måte som normale mennesker har. Når de ikke har innsikt i seg selv, så kan de heller ikke ha innsikt i andre. De styres nærmest på autopilot, på instinkt og drevet av den alvorlige forstyrrelsen de har. Deres manglende individualitet er nettopp fordi de ikke kan reflektere over hvem de er. Et menneskelig rovdyr her verken evne eller vilje til slik refleksjon, for da hadde de sett seg selv i forhold til andre og oppdaget at vi alle fungerer sammen. Psykopaten plasserer seg selv på toppen av næringskjeden og klamrer seg fast der, uten å spørre seg selv om de har de nødvendige egenskapene eller rettigheten til å være der.

Derfor er andre mennesker ikke individer med egen verdi. Uvedkommende er for psykopaten bare potensielle byttedyr. De nærmeste er forlengelser av ham/henne selv, tilstede for å dekke psykopatens egne behov. Spesielt gjelder dette primærobjektet, som psykopaten i en kortere eller lengre periode inngår i en forstyrret symbiose sammen med. Primærobjektet opplever denne symbiosen som et traumebånd, psykopaten opplever den som at objektet absorberes inn i ham/henne og blir til en kroppsdel, hvor grensene mellom objekt og psykopat viskes ut.

Herfra stammer det ekstraordinære kontrollbehovet som psykopaten har over primærobjektet, fordi det egentlig ikke er et behov men en rettighet psykopaten opplever at han/hun har. Når psykopaten kontrollerer objektet, så kontrollerer han/hun i eget sinn seg selv. Når objektet oppleves som en del av psykopaten, så er det som om en egen arm eller et eget ben ikke lystrer når objektet går sin egen vei. Derfor slår psykopaten så hardt ned på objektets frie vilje. Enda verre (og innimellom farlig) blir det da, hvis objektet selv velger å bryte relasjonen, men det skal vi ikke gå i dybden på her.

I begynnelsen av relasjonen så kan det virke som om psykopaten aksepterer og sågar understøtter objektets autonomi, men dette er bare pro forma og psykopaten vil etterhvert ta kontroll over objektets hverdag. Merk at psykopaten ikke har samme behov for å kontrollere sekundærobjekter, for eksempel venner og slektninger, med mindre en venn eller slektning er primærobjektet – som også kan være tilfelle. Hvis derimot objektet forsøker å kontrollere psykopaten, om det er aldri så lite, så kan dette vekke et narsissistisk raseri. Det behøver ikke være et forsøk på kontroll så lenge psykopaten oppfatter det som kontroll. Her avslører psykopaten sin antisosiale tilbøyelighet; gi-og-ta er et ukjent fenomen. I tillegg projiserer psykopaten sin egen opptreden over på objektet og tror at fordi kontroll er hans/hennes intensjon og agenda, så er det slik alle tenker; alle ønsker å dominere hverandre. I dette ligger ytterligere en avsløring eller “tell” av psykopatens indre, kalde og konkurransepregede verden.

Min egen psykopat hadde dårlig tid (jeg var et overgangsobjekt). Det betød at han ikke hadde ro til en transittperiode hvor han lot som om han respekterte min autonomi for å vinne min tillit. Han overtok styringen fra første dag. Når psykopaten gjør dette, så tar de en sjanse. Sjansen er stor for at objektet vil reagere sterkt på en plutselig dominanse fra en annen person, og umiddelbart trekke seg unna. Psykopaten må derfor være ekstra sikker på at objektet aksepterer å gi fra seg makt og tolererer en slik overtakelse, som kan betegnes som en invasjon og okkupasjon. Hvis psykopaten har vurdert byttet riktig – og det er de gode til – så vil det utvalgte objektet føyelig underkaste seg. I mitt tilfelle så var jeg mer enn klar til å overlate styringen til en som jeg oppfattet som en reddende ridder. Jeg var på det tidspunktet sliten av å være alene og å skulle ta alle små og store avgjørelser selv. En invasjon var, hvor sært det enn lyder, velkommen.

Jeg husker hvordan han var nærmest besatt av klokken. Avtaler skulle holdes på minuttet, og han var like streng med seg selv som med andre. Det kom ikke på tale å være to minutter forsinket til noe, og han kunne godt finne på å avtale et møte klokken 14.55 og ikke klokken 15. Jeg vet at mange psykopater kan opptre slik i begynnelsen av relasjonen for å senere la objektet vente i timevis når devalueringen tiltar. Så langt kom imidlertid ikke jeg med ham, han opptrådte punktlig hele veien. Ikke kun jeg, men også andre bemerket hvor punktlig han var. Jeg husker en enkelt gang da han ikke rakk fram til avtalt tidspunkt, men det var fordi han insisterte på å finne frem til en ukjent adresse på egenhånd, til fots, og nektet å ta en taxi. Her tror jeg det var snakk om at ett trekk (punktlighet/kontroll) kolliderte med to andre trekk (gjerrighet og en overdreven tro på egen orienteringsevne).

Han var særdeles lite spontan. Ting skulle planlegges, selv små ting som å stikke innom til kaffe (vi bodde tre meter fra hverandre), og i god tid. Det var ingen plass til fleksibilitet. Hvis jeg ønsket å gjøre noe på et tidspunkt hvor han trente (han tilbrakte mye tid i treningstudio) så kunne jeg bare glemme å gjøre det med ham. Han kunne ikke flytte sine rutiner så mye som 15 minutter. Det var en del av “groomingen” av meg at jeg ikke kunne dukke opp når jeg ville. Slik klarer psykopater å skjule ting for primærobjektet, for eksempel at de har flere objekter på gang, at de er gift eller at de ikke har en jobb.

Derimot forventet han en parattilgjengelighet av meg som var stikk motsatt av hva han selv var villig til, men denne dobbelmoralen så han ikke. Igjen, det handler om at jeg var blitt en del av ham, en kroppsdel som skulle lystre. Og i dag som jeg vet hvordan hans forstyrrede sinn tenker, så blir mye av hans forvirrende opptreden forståelig. For hvem ville ikke reagere sterkt hvis din egen arm ikke gjorde som du hadde tenkt? Ikke lenger grep etter kaffekoppen når du ville ha den, men i stedet tok oppvaskbørsten og begynte å slå på kjøleskapet med den. Antakelig ville du bli meget bekymret, redd eller kanskje sint. Du hadde ikke tolerert at din arm fikk sin egen vilje. Du hadde ikke hatt forståelse for det.

Jeg kjenner mennesker som skal vite alle mine planer. De vil helst ha datoer for mine bevegelser innen jeg har dem selv. Jeg har ofte reagert med en slags indre, udefinerbar trass mot slik “fisking”. Tidligere har jeg ikke klart å sette ord på min motvilje mot å opplyse om slike ting, som egentlig er upersonlige. Men når noen forsøker å kartlegge dine bevegelser, så vær på vakt. Vedkommende trenger ikke å være en psykopat eller narsissist, men det er en inngripen i din selvråderett. En psykopat vil ofte bagatellisere en slik inngripen som en praktikalitet eller “small talk”; “du skjønner jeg må vite når du skal… for da kan jeg….”, men dette er kontroll kamuflert som godvilje og interesse. En psykopat vil også forsøke å plassere skam eller dårlig samvittighet i deg for ikke å samarbeide og for å være tilbakeholden om “trivialiteter”. Men det er ikke trivielt eller praktisk nødvendig å opplyse noen om alle dine planer. Din motvilje mot å utlevere tilsynelatende uskyldig informasjon skal du ta på alvor, fordi det er et indre varsel om at noen forsøker å kompromittere din autonomi. Øv deg i å parere med ” det vet jeg ikke”, det har ingen betydning” eller til og med “det har du ikke noe med”.