1. Folk som tilgir for lett, har større risiko for å bli misbrukt gjentakende. Dette gjelder ikke bare misbruk fra psykopater og narsissister. Også såkalt normale mennesker vil lett misbruke tilliten til en person som tilgir for raskt og for lett. Det er normalt for alle mennesker å velge minste motstands vei. De vil raskt fange opp hvem som lar dem slippe unna, og utnytte vedkommende. Bare se på barn, hvem forelder vil de forsøke å manipulere, den milde eller den strenge? Jeg har sagt det før og sier det igjen; tilgivelse er kun ment for de som ber om den. Man tilgir ikke de som ikke viser noen tegn til anger eller forbedring. Det er som å invitere til ytterligere overtramp. Hvordan ber noen om tilgivelse? Med handling og med ord, altså en kombinasjon. Og her trumfer handling ord. Det er derfor innafor at noen er for stolte til å be om tilgivelse med ord, så lenge deres handlinger viser anger og ønske om “godt vær”. Psykopaten er kjent for å be om tilgivelse kun med ord, mens deres handlinger viser det motsatte av ordene. Man skal derfor ikke nøye seg med rene ord. Vedkommendes handlinger skal speile ordene for å bli tilgitt.
2. Det er psykopatens natur å svike. Psykopaten er styrt av impulser. De er rovdyr, parasitter og illojale av natur. Du kan ikke klandre en rev for å drepe høns og spise eggene deres. Det er bare hva den gjør. Og neste gang den får muligheten, så vil den drepe høns og spise eggene deres igjen. Fordi den er en rev. Din tilgivelse vil ikke forandre det.
3. Psykopaten føler ingen anger. Som reven som ikke forstår hvorfor den må be om unnskyldning for å angripe høns, så vil heller ikke psykopaten oppleve anger eller dårlig samvittighet. Psykopaten forstår kanskje at “unnskyld” er det riktige å si, men uten dybdeforståelse for deres svik, eller hvor dyrbart det er å bli tilgitt.
4. Din tilgivelse vil bli brukt mot deg. Psykopatisk logikk er ikke som normal logikk. De vil betrakte din tilgivelse som at du innrømmer skyld, eller delvis skyld. Din tilgivelse fungerer som en “renselse” for dem som fritar dem for all skyld. De vil kaste seg opp på hesten igjen og ri mot neste svik, med et glis rundt munnen. Hvis du skulle finne på å ta opp deres gamle svik på ny, for eksempel hvis du merker at de er i ferd med å bli kjepphøye igjen, så vil du få slengt “du har tilgitt meg allerede. Jeg har sagt unnskyld. Hva mer forventer du av meg?!”. De vil snu situasjonen mot deg, og få deg til å fremstå som en grinebiter som bærer nag og aldri kan slippe ting, mens de selv går fri.
5. Psykopaten vil bruke din hang til å tilgi, til å hoovre deg tilbake. Hvis du er en som tilgir lett, så er du antakelig også en som ser situasjoner fra hundre forskjellige sider. Du er ganske enkelt ikke kapabel til svart/hvit tenking – selv der hvor situasjonen faktisk er svart/hvit. Du skal vende hver sten før du plasserer skyld. Og fordi dette analytiske arbeidet er så tidkrevende, så ender du med å aldri plassere skylden der den hører hjemme, fordi du aldri kommer så langt. Du lar forbryteren gå fri, eller det er enklere å påta deg skylden selv. Hvis du er en slik analytisk type, så vil bruddet med psykopaten antakelig trigge enormt med indre arbeid i deg. Du er ikke ferdig med psykopaten, for du trenger flere svar for å kunne plassere skylden “riktig”. Det er da meget fristende å ta ham eller henne tilbake hvis de tilbyr deg det. Det er også enklere, fordi du på det tidspunktet er så sliten og lei av alt det indre arbeidet. Du tror at du ved å slippe psykopaten inn igjen, da kan avslutte den omfattende mentale kverningen, og sette strek.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Dagens tekst er inspirert av denne videoen.

I tillegg til de antisosiale menneskene mange av oss har eller har hatt tett på i livet så er de der ute, alle psykopatene, narsissistene og giftige. De går blant oss, i nabolaget, i butikken, og som medtrafikkanter. De kan være så mange som 5 prosent alvorlig forstyrret og 20 prosent moderat forstyrret. Hvordan viser de seg?

Mange beholder masken på ute i det offentlige. De er slik sett vanskelig for utenforstående å speide. Det er jo nettopp derfor mange har et godt rykte, og kun de i aller innerste krets får se hva ingen andre får se. De avslører seg ikke i tilfeldige møter. De vil oppføre seg behersket og edruelig. Eller de er overdrevet hyggelige.

Men av og til lar de masken falle i det offentlige rom. De hungrer kanskje etter narsissistisk forsyning (*), eller de har aldri masken på. De av oss som jobber med mennesker, møter dem ofte. Selv jobber jeg som kjent i helsevesenet, men alle som jobber innenfor helse, kundebehandling eller service opplever dette. Men vi tolker slike kunder på forskjellige måter.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Så, hvordan takler man den giftige kunden eller pasienten? De som mener de har rett til å tråkke på mennesker som vil hjelpe dem? De som lar masken falle, ikke kun innenfor hjemmets fire vegger, men i det offentlige?

Det er noen grunner til at de antisosiale lar masken falle i det offentlige rom;

• De har aldri masken på overhodet.
• De lar masken falle når de ikke har kapasitet eller vilje til å beholde den på. Kanskje har de en dårlig dag, eller de er i ferd med å miste kontroll på teknikkene som holder masken på plass, for eksempel som følge av alderdom eller sykdom, som svekker dem (især narsissister er kjent for å bli verre med alderen).
• Masken faller når de er beruset, fordi de mister kontrollen over den. Deres sanne jeg viser seg derfor på puben, på restauranten, i taxien eller andre offentlige steder de tilfeldigvis befinner seg en sen lørdags kveld.
• De plukker seg ut bestemte kundebehandlere eller pleiere som de umiddelbart speider besitter noen personlige egenskaper som kan avgi NF (for eksempel skam eller sjenanse), og som de derfor våger å la masken falle overfor.

Spesielt det siste punktet forsøker jeg å undervise mine kolleger i. I en helsevesen setting så møter man – naturlig nok – fortvilede mennesker som selv er syke, eller som er pårørende til en som er syk. Man kan da fremstå desperat og agere annerledes enn man normalt ville gjort, for eksempel ved å verbalt angripe de ansatte. Det råder imidlertid en forestilling blant helsepersonell om at alle som opptrer ufint, gjør det ut fra et fortvilet ståsted. Toleransen for ufin oppførsel er derfor høy, og muligens høyere enn den bør være. Det stemmer dog ikke at alle opphissede pasienter agerer utfra fortvilelse, og dette forteller jeg mine kolleger. Jeg forsøker å lære dem hvordan å skille de fortvilede fra de giftige.

Hvordan gjør man det? Hvordan skiller jeg selv de to gruppene? Og ikke minst, hvordan responderer jeg selv når jeg identifiserer en giftig pasient eller pårørende?

Det kan være vanskelig å skille de to gruppene fra hverandre, der den ene gruppen handler om permanente personlighetstrekk (de antisosiale og giftige) og den andre om en midlertidig tilstand (de fortvilte og desperate). Begge grupper kan oppføre seg noenlunde likt i en opphetet situasjon. Det handler altså om personlighetstrekk versus tilstand.

Men for det trente øyet, så er det relativt lett å speide den narsissistiske pasienten, fordi de avslører seg gjennom berettigelse. Berettigelse viser seg ved at prosedyrer andre må følge, ikke gjelder for dem. At de bør motta behandling først, uavhengig av alvorlighetsgrad. De kommer med falske unnskyldninger for å motta privilegier (“mitt barn er sykere enn de andre barna her”, når pleieren tydelig kan se at barnet løper rundt og ler, og henger i gardinene), eller de går direkte til å true seg fremst i køen med aggresjon og trusler. Sistnevnte gruppe hisser seg opp når pleieren eller kundebehandleren konfronterer dem med reglene. Ofte prøver de seg med første teknikk først (falske argumenter), for så å bli aggressive når de oppdager at det ikke fører fram.

Jeg har selv opplevd disse menneskene utallige ganger. De er aggressive overfor pleieren. Deretter går de totalt uanfektet og setter seg for å vente på at det blir deres tur, som om krangling med offentlige tjenestepersoner er “no big deal”. Det forteller meg at dette er noe vedkommende har gjort før, mange ganger. Faktisk oppsøker de slike situasjoner. Han eller hun trenger sin dose med narsissistisk forsyning. Når de har fått den, så blir de rolige og tilfreds, fordi det fungerer som dop. Jeg ser det skadefro blikket i deres øyne når de har klart å opprøre pleieren. Pleieren derimot, har fått sin vakt og kanskje sin dag ødelagt, fordi han eller hun ikke forstår hva som forårsaket utbruddet. De forsøker jo bare å hjelpe. De tror de har hatt med normale personer å gjøre, og tar derfor på seg mye av skylden for at situasjonen eskalerte. “Jeg må ha sagt noe galt. Neste gang skal jeg vise meg enda mer på tjenestesiden. For dette var ekstremt ubehagelig og ikke noe jeg ønsker å oppleve igjen”.

Problemet er at pleieren definitivt vil oppleve det igjen. Det hjelper ikke å legge seg flatere. I etater eller forretninger med stort gjennomtrekk av kunder eller pasienter, så vil giftige mennesker dukke opp hver dag. Og nei, jeg snakker ikke om de psykisk syke, som uunngåelig vil være storbrukere av helsetjenester, for de er unnskyldt. Jeg snakker om velfungerende mennesker som man forventer normal oppførsel av.

Så hva gjør jeg selv når jeg møter slike pasienter på jobb? Jeg må presisere at selv om jeg har jobbet med dette feltet i noen år nå, på filosofisk nivå, så gjør det meg ikke til noen ekspert. Jeg prøver og feiler fortsatt. Men noen ting har jeg lært.

• Først og fremst så handler det om oppvåkning og bevissthetstrening. Ikke alle pasienter som utagerer, gjør det fordi de er syke eller fortvilte. Noen gjør det fordi de ganske enkelt er berettigede drittsekker. Det ligger i deres natur, og handler ikke om en sykdomstilstand som man skal unnskylde. Dette er en nødvendig oppvåkning for alle som jobber med mennesker; ikke alle mennesker er velmente.
• Bevissthetstreningen handler om å bruke mindre energi på hva som utløste konflikten mellom deg som pleier og pasienten. Som sagt, hvis fortvilelse eller sykdom er årsaken til pasientens utagering så handler det ikke om deg som pleier, men om indre kaos i pasienten eller den pårørende. Hvis årsaken er en giftig personlighet så handler det heller ikke om deg som pleier, men om personlighetstrekk i pasienten. I ingen av tilfellene hjelper det å la deg berøre av saken eller bruke tid på å analysere situasjonen og regulere følelsene dine, eller å ta med deg situasjonen hjem hvor du fortsetter å spinne og lar det ødelegge din dag.
• Hvor langt kan du tillate deg å konfrontere en giftig pasient, som representant for din arbeidsplass? Her må man holde tunga beint i munnen. Man skal selvfølgelig ikke tolerere kjeft for å følge prosedyren i behandling av pasienter eller kunder. Man skal heller ikke la pasienter true seg til særbehandling. Her må man bruke skjønn. Alvorlige saker bør meldes til ledelsen. Selv har jeg begynt å dokumentere dårlig oppførsel i pasientens journal. Det vil altså følge pasienten fremover, slik at fremtidige behandlere får innsyn i vedkommendes overtramp, hvis han eller hun har gått langt over streken. Dette gjør jeg ikke for å sverte pasienten, men for å advare mine kolleger.
• Det er meget fristende å “kjefte tilbake”. Hvis man blir verbalt angrepet av en giftig pasient, så oppstår et naturlig behov for å forløse den negative energien som oppstår i en selv, ved å sende den i retur til pasienten. Dette er forsåvidt også riktig å gjøre, for hva den giftige pasienten gjør, er å projisere egen negative bagasje over på pleieren. Man kan kalle det “her, overta min dritt, for jeg gidder ikke å bære den selv”. Det fungerer som en renselsesprosess for den giftige. Den giftige blir løftet, mens pleieren blir tynget. Det skal ikke pleieren tillate. På den andre siden så vil kjeft neppe påvirke en giftig pasient slik du ønsker eller styrke din posisjon, fordi også kjeft avgir narsissistisk forsyning. Ikke bare det, men negativ NF (for eksempel kjeft) er mer potent enn positiv NF (for eksempel ros, skryt og oppmuntring). Dette er fordi du ved å kjefte tilbake avslører at pasientens angrep har berørt deg, og at selv om du sender giften i retur, så vet han eller hun at de har klart å ødelegge din dag. Derfor kan du observere det selvtilfredse gliset hos en pasient (eller kunde), selv om du nettopp har lekset opp for ham eller henne. De kjenner ingen skam. Ett eksempel fra min jobbhverdag; en pasient opprørte meg en gang så mye at hendene mine skalv av sinne. Selv om jeg “lekset opp for ham” så klarte jeg ikke å skjule at jeg var opprørt. Han satt og observerte mine skjelvende fingre mens jeg skrev på tastaturet, og jeg så hvordan han nærmest glødet som en lampe som ble ladet opp og absorberte den potente forsyningen.
• Det kan likevel være riktig for din egen del å sende noen velvalgte gloser i retur, fordi det er viktig å overbevise deg selv om at du er kapabel til å beskytte deg selv. Ellers går du hjem og føler deg skitten, liten og mindreverdig, og at andre kan gjøre som de vil med deg. Men husk at når du er på jobb så representerer du ikke kun deg selv, men også din arbeidsgiver. Pass derfor på hvor langt du går.
• Det beste er å beholde roen, og gjenta ditt budskap i rolige former, selv om pasienten hisser seg opp og går på deg som person. Da avgir du minst narsissistisk forsyning. Gå heller motsatt vei. Snakk lavere. Mennesker speiler hverandre automatisk. Vi snakker automatisk høyere til en person som skriker til oss. Det er vanskelig å sitte helt stille hvis motparten beveger seg mye i rommet og veiver med armene. Vi blir stresset av det. Grunnen til at vi blir stresset er fordi vi verker etter selv å reagere. Dette er ubevisst og sitter antakelig i genene våre fra urtiden, den gang hurtig reaksjon kunne utgjøre forskjellen på liv og død. For eksempel hvis man så noen flykte så burde man selv også flykte, fordi en fare nærmet seg. Denne mekanismen kan fortsatt observeres i dyreverdenen, for eksempel en flokk med fugler som letter nærmest samtidig. Men i vår moderne verden så er denne urmekanismen sjelden nødvendig, og kan virke mot sin hensikt. En stresset pasient forsøker å dra deg opp på deres stressnivå (“ser du ikke hvor alvorlig syk jeg er? Skjønner du ikke alvorlighetsgraden?”). En opphisset pasient kan være et forsøk på manipulasjon av deg (“kom deg på beina og tjen meg! Nå er jeg her, og jeg er viktig!”), men trenger ikke å være det. Det kan være en mor eller far som faktisk tror at deres barn holder på å dø fordi det har over 40 i feber. Det er slik sett naturlig å agere opphisset og desperat. I sistnevnte tilfelle så vil en rolig og behersket adferd hos pleieren ha en betryggende effekt på mor eller far, fordi normale mennesker har tillit til fagfolk og respekt for deres faglige autoritet. De vil respondere positivt på pleierens ro og selv slappe mer av (som sagt, man speiler hverandre automatisk). Men ved første tilfelle – den manipulerende narsissisten – så vil pleierens nektelse av å delta i stresspiralen provosere pasienten, fordi de i eget hode står over pleieren. Hvis pleieren nekter å adlyde deres forventning, så vil den giftige pasienten da ofte hisse seg opp ytterligere, der hvor den velmente pasienten roer seg. Dette er også en måte man kan skille “klinten fra hveten”.
• Husk også at narsissister leter etter det minste påskudd til å rette en klage på deg til ledelsen, eller en klage på etaten til fylkesmannen. Ikke gi dem den gleden. Det kan derfor lønne seg å beholde roen, selv om den narsissistiske pasienten forsøker å provosere deg til å “fly i flint”. Hvis du føler du ikke klarte å beskytte deg selv i situasjonen og at du etterpå føler deg liten og avkledd, så snakk med ledelsen om saken. Spør ledelsen hvor langt du kan gå med ledelsens støtte. Bare det å høre fra ledelsen at her lå overtrampet fullt og helt hos pasienten, er verdifull bekreftelse som gjør at du kan slippe saken på stedet og ikke bære på den i dagevis.
• Dette gjør jeg selv; jeg er ikke overdrevet imøtekommende i det første møtet med pasienten. Når jeg tar imot nye pasienter, så er jeg bevisst på å holde et nøytralt ansiktsuttrykk og signalere en avventende holdning. Som sagt så kan psykopater, narsissister og giftige på et øyeblikk speide hvem du er. De har brukt et liv på å ekstrahere NF fra fremmede. Dette er noe de kan til fingerspissene. Hvis du er overdrevet vennlig så tilbyr du deg selv som et “lett offer”. Da betrakter giftige deg som en person som har lagt ned vaktholdet. Det fungerer som en rød klut for dem og en invitasjon til å tråkke på deg. Et nøytralt uttrykk derimot, gjør det vanskeligere for dem å lese deg. De blir usikre. De vet ikke hvilken vei du kan vippe, eller om du tillater at de dumper deres negative energi på deg. Dette fungerer også motsatt vei. Ved å beholde en nøytral og uanfektet holdning, så kjøper du deg tid. Du trenger kun et par minutter til å sanse motpartens energi. Når du konkluderer at dette er en varm og hyggelig person, så kan du også selv mykne litt opp uten å risikere noe. Da kan du vise deg tjenestevillig og tilby den hjelpen som du tross alt ønsker å gi.

Disse taktikkene kan selvfølgelig også brukes i offentlige rom utenfor arbeidsplassen. Eller i mer private settinger overfor personer som egentlig ikke vedkommer deg; slik som bekjente, fjerne slektninger og venners venner. Overfor personer som står deg nærmere, og som du vet du må forholde deg til ofte, så gjelder andre regler.

* Fotnote. Narsissistisk forsyning (eng. narcissistic supply) er en spesiell drivkraft for antisosiale personlighetsforstyrrelser. De får en rus av å vekke emosjonelle reaksjoner i andre. Både beundring, forakt og sinne er viktig narsissistisk forsyning. Men den mest potente er skuffelse, sjokk og frykt. De vil derfor ofte søke å opprøre og skremme fremmede som ikke er forberedt på å bli angrepet. Les mer om NF på wikipedia (engelsk) https://en.wikipedia.org/wiki/Narcissistic_supply

Kort tid etter bruddet med P så drømte jeg at han og jeg var på tivoli. Vi kjørte karuseller og hadde det gøy. Stemningen var god. P var blid og elskelig. Tivoliet var fullt av folk. Vi gikk rundt og koste oss. I bakgrunnen hørtes gledeshyl fra andre gjester som frydet seg. Det var en meget livaktig drøm. Jeg husker faktisk en mild bris på huden, enten fra vind eller fra dragsuget som karusellene skapte.

Men plutselig forsvant P. Han ble borte i menneskemengden. Det skjedde så fort. Resten av drømmen brukte jeg til å lete etter ham. Jeg skubbet folk til side for å få bedre oversikt. Jeg ble irritert over at de kunne være så glade og uanfektet, når jeg selv var så desperat. Jeg rakk ikke å finne ham før jeg våknet. Lenge etter jeg våknet, så kjente jeg fortsatt på fortvilelsen og sorgen av å ha mistet ham på tivoliet. 

Dette var i 2014. Senere, helt opp til nåtiden, har jeg med jevne mellomrom hatt lignende drømmer. Dog med en forskjell. I dag bærer de preg av at jeg jager etter ham, men aldri når ham. For eksempel kan jeg komme til et sted, og spør etter P. Men folk svarer meg “han var her nettopp, men nå har han reist”. I drømmen er jeg aldri sint eller bærer nag. Det eneste jeg vil, er å finne ham. Men jeg har ingen anelse om hvorfor det er så viktig, eller hva jeg skal gjøre hvis jeg finner ham.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Den gjentakende drømmen er utvilsomt et resultat av et traume som gjenspiller seg i mitt ubevisste. Hjernen har ikke funnet ro. Den søker fortsatt etter svar. For dere som kjenner min historie, så vet dere at min P lokket meg til å flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men to uker før min ankomst, så forsvant han. Men da var det for sent for meg å snu. Jeg hadde allerede fått jobb og bolig på det nye stedet. Jeg ble nødt til å flytte dit, uten at han var der for å ta meg i mot. Jeg så ham faktisk aldri igjen i fysisk form.

Sjokket og sorgen må ha satt seg så dypt i kroppen, både fysisk og sjelelig, at dette scenariet utspiller seg enkelte netter, igjen og igjen, i varierende versjoner, men alltid med samme slutt – jeg når ham ikke i tide. Selv om jeg i den våkne hverdagen knapt plages av dette lenger, så er min underbevissthet ikke ferdig. Dette er hvordan et traume lever i oss. Det trenger ikke være mer dramatisk enn dette. Men det er slik et traume ser ut.

Traumer håndterer vi på forskjellige vis. De fleste usunne. Det kan vi ikke klandres for. Vi forsøker å overleve, og ta hverdagen tilbake. Vi har sjelden mulighet til å gå i terapi dagen lang, for å løse alle de mentale flokene P forårsaket. Men det er viktig å være bevisst. Den bearbeidelsen vi står for selv, uten hjelp fra andre, tar nemlig ofte form som selvskading. Jeg ble minnet på dette temaet i samtale med en leser. Jeg vil her komme med noen bud på hvordan selvskading etter en relasjon med psykopaten kan vise seg. Ofte tolker vi ikke de usunne overlevelsesmekanismene som selvskading, men det er selvskading. Man kan si at vi overtar der psykopaten slapp. Når de ikke lenger er til stede for å skade oss, så fortsetter vi jobben for dem.

• Risikofylt adferd, som å kjøre for fort eller på annet vis utsette seg for fare. Eller kjøre uten å ta på seg sikkerhetssele. Sitte i båt uten redningsvest. Likegyldighet til egen sikkerhet. Spille “helt”; utsette seg for fare ved å beskytte andre (“da kan jeg gjøre en god gjerning innen jeg forlater dette miserable livet”). Direkte selvskading og selvmordsforsøk.
• Misbruk av rusmidler, som piller, alkohol eller nikotin. Kanskje merker du ikke engang at ditt forbruk har øket etter psykopaten, og gått over til misbruk. Selv røk jeg sigaretter, og stadig mer intenst. Jeg var enkelte dager oppe i 40 sigaretter. Jeg var dog klar over helserisikoen, men jeg fortalte meg selv to historier; 1) “det spiller ingen rolle om jeg får lungekreft, meningen med livet (p) er uansett borte”. Og senere i forløpet 2) “dette er bare midlertidig, inntil jeg får det bedre, da kan jeg kutte ned på røkingen”. Misbruk av rusmidler handler om et forsøk på stressreduksjon. Ikke nødvendigvis at vi blir roligere eller neddopet, tvert imot så ble jeg antakelig mer urolig og hyper av det høye nikotinnivået. Men vi søker etter stimuli. Andre kan ty til overspising, shopping eller overdrevet seksuell aktivitet i et forsøk på å redusere stress. Stressnivået etter psykopaten er skyhøyt. Selv glemte jeg å spise, og ble mager. Jeg var nede i 72 kilo, der hvor min naturlige vekt i forhold til høyde og alder kanskje var 85-88 kilo. Jeg hadde ingen sultfølelse på omtrent ett år.
• Å nekte oss selv å elske igjen. Dette kan være en bevisst eller ubevisst form for selvskading. Den bevisste formen viser seg ved konkrete tanker som “jeg får uansett aldri den samme opplevelsen igjen av en normal person, så jeg kan likegodt være enslig”, eller “jeg er så skadet at ingen vil ha meg, og hvis noen vil ha meg i den forfatningen jeg er i, så må det være noe i veien med dem”. Alternativt tenker vi “jeg er så skadet og kan ikke påføre noen den utfordringen det er å være sammen med meg. Best at jeg forblir alene”. Den mer ubevisste formen kan vise seg ved drukne seg selv i arbeid og gjøremål, og dermed avvise potensielle partnere med det argument at “jeg har så mye å gjøre, jeg har ikke tid til å date”. Travelheten gjør også at man ikke tar seg tid til å løfte blikket og oppdage potensielle partnere som hele tiden dukker opp på vår vei. Mange opplever også relasjonstretthet etter psykopaten, hvor vi ikke orker tanken på alt arbeidet som en intim relasjon krever. Vi ga p/n så mye og fikk så lite tilbake, og ønsker ikke å utsette oss selv for den belastningen igjen.
• Å nekte oss selv tid til egenomsorg. Etter psykopaten trenger vi å ta alt mye langsommere. Det indre arbeidet krever et langt lavere tempo enn hva vi hadde før p. Alt går langsommere; gjøremål, bevegelser, til og med måten vi snakker på. Å ignorere dette behovet kan slå tilbake som en boomerang på et senere tidspunkt og føre til helseplager, først og fremst psykiske. Vi kan derfor ikke skvise like mange oppgaver og aktiviteter inn i timeplanen, som vi kunne tidligere. Mange opplever dette som et nederlag, fordi de mistolker det som alderdomstegn eller nedsatt funksjon. Ikke minst kan det være vanskelig å måtte skuffe andres forventninger, der man tidligere hele tiden stilte opp for andre. Men husk at mange empater og skambelagte personer tidligere stilte for mye opp for andre. Dette er derfor en viktig øvelse i å si “nei” og stille egne behov først. Mange legger seg på et permanent lavere tempo etter p, fordi de oppdager at det er mer givende å gi inntrykk tid til å synke inn, og at det jaget de trodde de trengte tidligere for å være effektive, en “superperson” eller tjene penger, ikke lenger har noen verdi. Verdiskifter etter p er vanligere enn vi tenker over. Det er her mange sliter fordi de forsøker å finne sitt “gamle jeg”, når det egentlig dreier seg om at de ikke lenger har de samme verdiene som før.
• Å sabotere egne karrieremuligheter fordi man mister interessen for det eksterne livet, altså det som skjer utenfor en selv. Mange opplever å miste interessen for gammelt liv, gammel jobb og gamle ambisjoner etter p. Det kan være en fin mulighet til å revurdere din jobbsituasjon. Som sagt, verdiskifter er vanlig og kanskje gir ikke din gamle jobb mening lenger. Men hvis du ikke erstatter gammel karriere med ny, så er det en form for selvskading. Jobb og karriere er viktig for selvverd, utvikling og ren overlevelse.
• Langvarig isolasjon. En midlertidig tilbaketrekking fra det sosiale livet etter p er vanlig og noe opp til hundre prosent av objekter føler behov for. Men isolasjonen bør neppe vare lenger enn to år. Etter dette må man forsøke å finne sin plass i menneskeheten igjen. Det betyr ikke at du trenger å delta i en sosial konkurranse. Mange velger å kutte ut flesteparten av tidligere venner, og kun beholde noen få. Det er helt innafor. Men du må ha et minimum av menneskelig kontakt og begynne å interessere deg for andre igjen. Er det vanskelig? “Fake it till you make it”. Lat som om du bryr deg inntil du faktisk gjør det. Dukk opp i fødselsdagen til vennene dine. Spør dem hva de ønsker seg i livet. Løft hodet og se hva som rører seg i samfunnet for tiden. Akkurat nå rører det seg ekstremt mye merkelig. Ditt engasjementet vil langsomt komme tilbake.
• Involvere seg med nye p/n. Slippe dem inn i livet eller til og med aktivt oppsøke dem. Enten fordi man fortsatt ikke klarer å identifisere dem, eller fordi man til tross for gjenkjennelsen faller for deres idealisering eller tenker “jeg klarer visst ikke å tiltrekke meg normale mennesker, så jeg får ta til takke med en høy andel p/n i min krets”. Da har man ennå ikke gjort den nødvendige jobben med eget selvverd. Selvverd henger tett sammen med evnen til å beskytte seg selv. Jo høyere selvverd, desto mer er man villig til å beskytte seg selv og egne interesser. En manglende vilje til å beskytte seg selv kan sidestilles med selvskading.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.