I dag vil jeg skrive en liten tekst om et emne jeg har reflektert over den siste tiden. En av de mange kommentarene på bloggen gjorde meg oppmerksom på dette temaet. Mange har oppdaget at de har fått nye personlige grenser etter tiden med psykopaten. Personlige grenser er der for å beskytte vår integritet. Mange psykopat-ofre har hatt manglende, svake eller uklare grenser hele livet. Årsaken er som regel at de aldri ble bygget opp på nødvendig måte fra barnsben av. Mange av oss – flere enn vi tror – har narsissistiske eller psykopatiske foreldre som aldri tillot slike grenser å ta form. Andre av oss hadde sunne og kjærlige familier, men stod i fare for sosial utstøtelse i barne- og ungdomsårene. Vi visket derfor ut våre grenser i desperate forsøk på å passe inn i vennekretsen.
Dessverre gjorde vi oss selv en bjørnetjeneste. Når vi ikke fikk trening i å verne om vår integritet som barn og unge, så klarte vi heller aldri å plukke opp tråden som voksne. Mange av oss har blitt vellykkede voksne mennesker på de fleste vis, bortsett fra evnen til å beskytte oss selv. Vi har vært forsvarsløse mot dominerende mennesker. Dette ga psykopaten fri inngang. Det måtte en psykopatisk kollisjon til, for å gjøre oss oppmerksom på våre manglende grenser. Psykopaten tvang oss til å bygge opp våre grenser i godt voksen alder. Grensene andre mennesker har hatt intakt fra barnsben av, skal mange av oss altså bygge for første gang. Men som det sies, bedre sent enn aldri.
Noen vil kanskje spørre “hva betyr dette med personlige grenser? Det er et slikt diffust emne. Hvordan merker man at man har grenser?”. Vi merker grensene best når vi ikke har dem. Allverdens giftige mennesker, deriblant psykopaten, forsøker å invadere våre liv, og vi klarer ikke å bli kvitt dem. De fortsetter å kontakte oss og vil ha oss med på sosialt samvær. Men når vi er sammen med dem så opplever vi ubehag. Vi føler vi er under konstant angrep i form av subtil eller åpen kritikk, arroganse og nedlatenhet, og vi spør oss selv “hvorfor i all verden vil disse menneskene være sammen med oss, når de åpenbart misliker oss?”. Det er intet under at giftige mennesker finner oss. Giftige mennesker er hatefulle, og trenger villige søppelkontainere for å få utløp for deres hat. De utnytter andre for å heve seg selv. Etter samvær med oss så føler de seg som konger på haugen, for de har projisert deres forakt for verden over på oss. De har kanskje fått en smak av makt og dominanse av å se oss danse etter deres pipe. Vi derimot, går hjem tyngre og i dårligere form enn innen samværet. Giftige mennesker bygger oss ikke opp, de bryter oss ned. Det er derfor så viktig å stenge dem ute fra våre liv.
Spørsmålet bør derfor ikke være “hvorfor vil disse være sammen med oss?”. Svaret er soleklart som forklart over. Snarere bør spørsmålet være “hvorfor slipper vi dem til?”. Vi slipper dem til fordi vi er vant til det fra barnsben av. Den gang vi sto i fare for å utstøtes så lærte vi å svelge devaluering, så lenge vi kunne vise oss sammen med “de rette ungene” eller ungdommene. Senere, som voksne, så har vi fått mange gode venner som ikke er giftige. Men de giftige banker fortsatt på døren, og vi lukker døren opp for vi lærte aldri at vi ikke behøver å avsløre at vi er hjemme.
Det er ingen menneskerett å være en del av våre liv. En viktig del av oppbyggingen av personlige grenser, består i å erkjenne at mennesker må gjøre seg fortjent til vår respekt og vår tid. Ingen kan bare ta seg til rette i våre liv. At andre må gjøre seg fortjent til oss istedet for omvendt, er en ny tanke for mange som hele livet har hatt en opplevelse av å være mindreverdige, og som har tolerert devaluering og mishandling så lenge man får stå i skyggen av noen. Dette har vært å foretrekke fremfor å være alene, ensom og utstøtt. Når mennesker med normale grenser og et sunt selvbilde møter nye mennesker, så spør de seg selv det selvbeskyttende spørsmålet “liker jeg ham/henne?”. Men mange av oss har istedet alltid stilt det selvdestruktive spørsmålet “liker han/hun meg?”. Hele vår sosiale omgang har vært basert på dette speilvendte bildet. Å forstå at vi er like gode som andre er derfor et grunnleggende arbeid som snur opp ned på hele vårt selvbilde. Mange vil trenge profesjonell hjelp med akkurat dette. Men vi kan begynne allerede nå uten hjelp, ved å si til oss selv “andre mennesker som vil være sammen med meg, trenger min tillatelse til det”.
Giftige mennesker får innpass med smiger. En annen del av oppbyggingen av grenser består derfor i å lære oss å ikke falle for smiger. Vi må lære forskjellen på smiger og et ekte kompliment. Kort sagt så er smiger falskt, og et kompliment er ekte. Men de to kan ofte oppleves likt. Imidlertid er det noe i tonefallet og oppførselen til leverandøren, som avslører at det dreier seg om smiger og ikke ektefølt beundring. Det er heller ikke normalt å smigre noen for tidlig i relasjonen, innen man faktisk kjenner vedkommende. Jeg har en bekjent som nylig proklamerte at vedkommende i det siste “har tenkt så mye på meg”. Hvordan kunne jeg gjenkjenne at denne uttalelsen var smiger og ikke ektefølt? For det første lå det ingen handling bak ordene. Hvis noen påstår at de savner deg og har tenkt mye på deg uten å løfte en finger for å kontakte deg før dere tilfeldigvis støter på hverandre, så er det snakk om noe annet enn et kompliment. For det andre så er en betroelse som “jeg har tenkt mye på deg” faktisk veldig intim – også selv om den er ment vennskapelig og ikke nødvendigvis romantisk. En slik intim betroelse ønsker man å forkynne under fire øyne, for å understreke at den er ekte. Når den uttales med publikum til stede, så er det snakk om å gjøre deg forlegen fremfor trygg. Da avslører budbringeren at han/hun ønsker en nedverdigende reaksjon fra deg, og ikke tilknytning. Vedkommende som forsøkte å overbevise meg om at han/hun hadde tenkt mye på meg er en meget sjarmerende person, og klarte å få meg til å rødme der og da. Fortsatt kan smiger ta meg “på sengen” og jeg er sjelden forberedt på denne kommunikasjonsformen. Forskjellen i dag fra tiden før psykopaten, er at i dag klarer jeg å gjenkjenne smiger og riste det av meg etter ti minutter, hvorpå jeg tidligere ville tenkt på denne uttalelsen og personen som uttalte den i dagevis. I tillegg ville jeg antakelig ventet på at vedkommende som “har tenkt så mye på meg” faktisk skulle vise handling bak ordene og kontakte meg for å invitere meg ut. Og hvis dette ikke skjedde innen rimelig tid, så ville jeg antakelig selv tatt kontakt og invitert vedkommende. Dette er nøyaktig hva giftige mennesker vil med smiger. De vil at du skal tenke på dem og vente på dem. Slik beholder de makt og kontroll.
Jeg har ennå ikke kontaktet vedkommende som “tenkte så mye på meg”, og kommer heller ikke til å gjøre det. Dette er mine nye grenser i arbeid. De virker! Vi merker deres effekt på kroppen når vi klarer å stå imot giftige menneskers forsøk på å bli invitert inn. Og det er bare å la seg rive med av den gode følelsen det gir, når vi oppdager at vi klarer å beskytte oss selv.
Når vi nå oppdager hvor mye gift vi har sluppet inn hele vårt liv, så opplever vi skam. Når vi tenker etter hvor lite konfronterende vi har vært overfor alle disse menneskene som har okkupert oss, så føler vi oss feige. Vi ser mennesker omkring oss, som alltid og tidlig sier klart og tydelig i fra når de støter på urettferdighet eller nedlatenhet, og vi skulle ønske vi var slik selv. Tydelige mennesker som ofte markerer seg, blir våre nye rollemodeller. Men de får oss også til å føle oss enda mindre, for uansett hvor hardt vi prøver og ønsker, så klarer vi ikke å være tydelige på en like effektiv måte som dem. Faktisk så kan vi oppleve latterliggjørelse av å markere oss nøyaktig på samme måte som dem.
Det kan oppleves dypt nedverdigende å oppleve at grenser som fungerer for andre, ikke fungerer for oss; når andre får respekt, og vi får pepper for å oppføre oss på nøyaktig samme vis. Sannheten er at ikke alle er skapt til å være tydelig på samme måte. Derfor er mennesker forskjellige. Ikke alle er hardtslående og en person du typisk vil se gå foran i et oppgjør eller en revolusjon, a la Jeanne D`Arc i hundreårskrigen i 1430, eller Michael Collins i den irske revolusjonen i 1916. Fordi vi reagerer forskjellig på hverandre, så vil to mennesker få vidt forskjellig respons på å si de samme ordene. At du selv ikke får den ønskede responsen og respekten av å markere deg, gjør deg ikke til feig eller mislykket. En kamp kan kjempes på mange vis. Det vi glemmer, er at den hardtslående evnen vi nærmest misunner hos tydelige mennesker, kanskje er tuftet mer på frykt enn beundring, og at vedkommende kanskje ikke har flere strenger å spille på enn å være hardtslående. Lær deg å få respekt på den måten som er ment for deg. Det finnes mer finurlige måter å vise grenser på, enn å rope høyt.
Du trenger nemlig ikke å konfrontere dine fiender ansikt til ansikt. Motstanden kan komme innenfra.
Vi har ingen plikt til å konfrontere giftige mennesker. Giftige mennesker er ikke verdt styrken det kreves av empatiske og sensitive mennesker for å konfrontere. Konfrontasjoner som faller seg så naturlig og lett for noen, krever dagevis av mobilisering, psykisk oppbygging og “klump i magen” av sensitive mennesker. Å takle dine fiender på denne måten kan derfor være skadelig for deg. Du tror du må “manne deg opp” og markere dine grenser med stramt blikk og harde ord, men dette er en misforståelse. Vi hører ofte at “du må ta igjen!” når vi forteller om devaluering fra bøller. Men tror våre rådgivere virkelig at en voksen person som har tråkket på andre i hele sitt liv, plutselig vil si “vet du hva, nå har jeg vært en tyrann i 50 år, men fordi du gjør meg oppmerksom på det så kommer jeg nå til å forandre hele min adferd øyeblikkelig!”? Selvfølgelig skjer det ikke slik, og mest sannsynlig vil våre protester falle døde til jorden, og mye mulig gjøre vondt verre.
Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være “sleip” mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet.
At du ikke lar deg manipulere betyr at nye psykopater aldri vil slippe inn gjennom hjertedøren. Den døren står ikke lenger åpen. Psykopater, narsissister og giftige mennesker vil oppleve at de på overflaten kommer et stykke på vei med deg, men at de vil stange hodet mot veggen når de forsøker å nå helt inn for å ødelegge deg. Dine nye grenser stopper dem simpelthen.
La oss ta for oss et eksempel. Du har fått en ny kollega. I starten er du imøtekommende mot din nye kollega, og dere har til og med hatt litt sosial omgang utenfor jobben. Men med din nye kunnskap så gjenkjenner du tidlig at denne personen har psykopatiske trekk. Du merker den indre motstanden bygge seg opp. Du ønsker ikke lenger sosial omgang med vedkommende, men du er tvunget til å forholde deg til ham/henne som kollega.
Hva du er i din fulle rett til å gjøre, er å late som om dere er gode kollegaer. Men på hjemmebane takker du nei til alle invitasjoner om sosial omgang. Du gjør dette på en høflig og respektfull måte, for du vil ikke gi denne personen noe å “arrestere” deg for. Men du lar ikke denne personen ta ytterligere del i ditt liv. Du holder samtaler og kommunikasjon på overflatisk nivå, selv om vedkommende fisker etter dypere betroelser. Du avskårer på den måten ham/henne fullstendig fra tilgang til materiale de kan bruke mot deg. Resultatet? De vil forsøke å gripe deg, slik man griper etter vann.
Du vet at vedkommende er psykopatisk, men vedkommende vet ikke at du vet det.
Her har du en stor fordel som du kan bruke til din beskyttelse, og det er ikke feigt av deg å holde din viten for deg selv.
Du vil oppleve at ett av to skjer:
1) Din psykopatiske kollega vil miste interessen for deg, muligens bli arrogant og nedlatende overfor deg på jobben, men han/hun vil snart finne en ny søppelkontainer.
2) Din psykopatiske kollega vil bli tiltakende desperat og frustrert når han/hun merker dine usynlige grenser. Hvorfor slipper han/hun ikke helt inn? Dere har jo en god tone på jobben, og han/hun tror kanskje at de har deg i sin hule hånd. Kanskje smigeren vil tilta. Kanskje vil det komme trusler. Likevel støter de på en motstand hos deg de ikke klarer å sette fingeren på. De vil enten forsøke enda hardere for å trenge gjennom dine usynlige murer, eller de vil velge løsningen i punkt 1.
Uansett utfall, så vil begge scenariene være underholdende for deg å observere, fordi det hele er så forutsigbart og fordi du aldri knyttet deg emosjonelt til psykopaten. Når psykopaten ikke klarer å knytte deg emosjonelt til seg, så mister de også all makt. Du klarer lett å distansere deg. Du glemmer vedkommende når du kommer hjem fra jobb, og du gjør ingen anstrengelser for å bli likt av denne personen.
Jeg vil at leseren skal trekke tre poenger fra denne teksten, og bruke disse som verktøy når dine nye grenser reises;
-Du skal selv godkjenne hvem du vil ha i livet ditt
-Lær deg forskjellen på smiger og kompliment. Unngå mennesker som smigrer
-Det er ikke feigt å unnvike direkte konfrontasjoner med giftige mennesker