I dag vil jeg skrive en liten tekst om et emne jeg har reflektert over den siste tiden. En av de mange kommentarene på bloggen gjorde meg oppmerksom på dette temaet. Mange har oppdaget at de har fått nye personlige grenser etter tiden med psykopaten. Personlige grenser er der for å beskytte vår integritet. Mange psykopat-ofre har hatt manglende, svake eller uklare grenser hele livet. Årsaken er som regel at de aldri ble bygget opp på nødvendig måte fra barnsben av. Mange av oss – flere enn vi tror – har narsissistiske eller psykopatiske foreldre som aldri tillot slike grenser å ta form. Andre av oss hadde sunne og kjærlige familier, men stod i fare for sosial utstøtelse i barne- og ungdomsårene. Vi visket derfor ut våre grenser i desperate forsøk på å passe inn i vennekretsen.

Dessverre gjorde vi oss selv en bjørnetjeneste. Når vi ikke fikk trening i å verne om vår integritet som barn og unge, så klarte vi heller aldri å plukke opp tråden som voksne. Mange av oss har blitt vellykkede voksne mennesker på de fleste vis, bortsett fra evnen til å beskytte oss selv. Vi har vært forsvarsløse mot dominerende mennesker. Dette ga psykopaten fri inngang. Det måtte en psykopatisk kollisjon til, for å gjøre oss oppmerksom på våre manglende grenser. Psykopaten tvang oss til å bygge opp våre grenser i godt voksen alder. Grensene andre mennesker har hatt intakt fra barnsben av, skal mange av oss altså bygge for første gang. Men som det sies, bedre sent enn aldri.

Noen vil kanskje spørre “hva betyr dette med personlige grenser? Det er et slikt diffust emne. Hvordan merker man at man har grenser?”. Vi merker grensene best når vi ikke har dem. Allverdens giftige mennesker, deriblant psykopaten, forsøker å invadere våre liv, og vi klarer ikke å bli kvitt dem. De fortsetter å kontakte oss og vil ha oss med på sosialt samvær. Men når vi er sammen med dem så opplever vi ubehag. Vi føler vi er under konstant angrep i form av subtil eller åpen kritikk, arroganse og nedlatenhet, og vi spør oss selv “hvorfor i all verden vil disse menneskene være sammen med oss, når de åpenbart misliker oss?”. Det er intet under at giftige mennesker finner oss. Giftige mennesker er hatefulle, og trenger villige søppelkontainere for å få utløp for deres hat. De utnytter andre for å heve seg selv. Etter samvær med oss så føler de seg som konger på haugen, for de har projisert deres forakt for verden over på oss. De har kanskje fått en smak av makt og dominanse av å se oss danse etter deres pipe. Vi derimot, går hjem tyngre og i dårligere form enn innen samværet. Giftige mennesker bygger oss ikke opp, de bryter oss ned. Det er derfor så viktig å stenge dem ute fra våre liv.

Spørsmålet bør derfor ikke være “hvorfor vil disse være sammen med oss?”. Svaret er soleklart som forklart over. Snarere bør spørsmålet være “hvorfor slipper vi dem til?”. Vi slipper dem til fordi vi er vant til det fra barnsben av. Den gang vi sto i fare for å utstøtes så lærte vi å svelge devaluering, så lenge vi kunne vise oss sammen med “de rette ungene” eller ungdommene. Senere, som voksne, så har vi fått mange gode venner som ikke er giftige. Men de giftige banker fortsatt på døren, og vi lukker døren opp for vi lærte aldri at vi ikke behøver å avsløre at vi er hjemme. 

Det er ingen menneskerett å være en del av våre liv. En viktig del av oppbyggingen av personlige grenser, består i å erkjenne at mennesker må gjøre seg fortjent til vår respekt og vår tid. Ingen kan bare ta seg til rette i våre liv. At andre må gjøre seg fortjent til oss istedet for omvendt, er en ny tanke for mange som hele livet har hatt en opplevelse av å være mindreverdige, og som har tolerert devaluering og mishandling så lenge man får stå i skyggen av noen. Dette har vært å foretrekke fremfor å være alene, ensom og utstøtt. Når mennesker med normale grenser og et sunt selvbilde møter nye mennesker, så spør de seg selv det selvbeskyttende spørsmålet “liker jeg ham/henne?”. Men mange av oss har istedet alltid stilt det selvdestruktive spørsmålet “liker han/hun meg?”. Hele vår sosiale omgang har vært basert på dette speilvendte bildet. Å forstå at vi er like gode som andre er derfor et grunnleggende arbeid som snur opp ned på hele vårt selvbilde. Mange vil trenge profesjonell hjelp med akkurat dette. Men vi kan begynne allerede nå uten hjelp, ved å si til oss selv “andre mennesker som vil være sammen med meg, trenger min tillatelse til det”. 

Giftige mennesker får innpass med smiger. En annen del av oppbyggingen av grenser består derfor i å lære oss å ikke falle for smiger. Vi må lære forskjellen på smiger og et ekte kompliment. Kort sagt så er smiger falskt, og et kompliment er ekte. Men de to kan ofte oppleves likt. Imidlertid er det noe i tonefallet og oppførselen til leverandøren, som avslører at det dreier seg om smiger og ikke ektefølt beundring. Det er heller ikke normalt å smigre noen for tidlig i relasjonen, innen man faktisk kjenner vedkommende. Jeg har en bekjent som nylig proklamerte at vedkommende i det siste “har tenkt så mye på meg”. Hvordan kunne jeg gjenkjenne at denne uttalelsen var smiger og ikke ektefølt? For det første lå det ingen handling bak ordene. Hvis noen påstår at de savner deg og har tenkt mye på deg uten å løfte en finger for å kontakte deg før dere tilfeldigvis støter på hverandre, så er det snakk om noe annet enn et kompliment. For det andre så er en betroelse som “jeg har tenkt mye på deg” faktisk veldig intim – også selv om den er ment vennskapelig og ikke nødvendigvis romantisk. En slik intim betroelse ønsker man å forkynne under fire øyne, for å understreke at den er ekte. Når den uttales med publikum til stede, så er det snakk om å gjøre deg forlegen fremfor trygg. Da avslører budbringeren at han/hun ønsker en nedverdigende reaksjon fra deg, og ikke tilknytning. Vedkommende som forsøkte å overbevise meg om at han/hun hadde tenkt mye på meg er en meget sjarmerende person, og klarte å få meg til å rødme der og da. Fortsatt kan smiger ta meg “på sengen” og jeg er sjelden forberedt på denne kommunikasjonsformen. Forskjellen i dag fra tiden før psykopaten, er at i dag klarer jeg å gjenkjenne smiger og riste det av meg etter ti minutter, hvorpå jeg tidligere ville tenkt på denne uttalelsen og personen som uttalte den i dagevis. I tillegg ville jeg antakelig ventet på at vedkommende som “har tenkt så mye på meg” faktisk skulle vise handling bak ordene og kontakte meg for å invitere meg ut. Og hvis dette ikke skjedde innen rimelig tid, så ville jeg antakelig selv tatt kontakt og invitert vedkommende. Dette er nøyaktig hva giftige mennesker vil med smiger. De vil at du skal tenke på dem og vente på dem. Slik beholder de makt og kontroll.

Jeg har ennå ikke kontaktet vedkommende som “tenkte så mye på meg”, og kommer heller ikke til å gjøre det. Dette er mine nye grenser i arbeid. De virker! Vi merker deres effekt på kroppen når vi klarer å stå imot giftige menneskers forsøk på å bli invitert inn. Og det er bare å la seg rive med av den gode følelsen det gir, når vi oppdager at vi klarer å beskytte oss selv. 

Når vi nå oppdager hvor mye gift vi har sluppet inn hele vårt liv, så opplever vi skam. Når vi tenker etter hvor lite konfronterende vi har vært overfor alle disse menneskene som har okkupert oss, så føler vi oss feige. Vi ser mennesker omkring oss, som alltid og tidlig sier klart og tydelig i fra når de støter på urettferdighet eller nedlatenhet, og vi skulle ønske vi var slik selv. Tydelige mennesker som ofte markerer seg, blir våre nye rollemodeller. Men de får oss også til å føle oss enda mindre, for uansett hvor hardt vi prøver og ønsker, så klarer vi ikke å være tydelige på en like effektiv måte som dem. Faktisk så kan vi oppleve latterliggjørelse av å markere oss nøyaktig på samme måte som dem.

Det kan oppleves dypt nedverdigende å oppleve at grenser som fungerer for andre, ikke fungerer for oss; når andre får respekt, og vi får pepper for å oppføre oss på nøyaktig samme vis. Sannheten er at ikke alle er skapt til å være tydelig på samme måte. Derfor er mennesker forskjellige. Ikke alle er hardtslående og en person du typisk vil se gå foran i et oppgjør eller en revolusjon, a la Jeanne D`Arc i hundreårskrigen i 1430,  eller Michael Collins i den irske revolusjonen i 1916. Fordi vi reagerer forskjellig på hverandre, så vil to mennesker få vidt forskjellig respons på å si de samme ordene.  At du selv ikke får den ønskede responsen og respekten av å markere deg, gjør deg ikke til feig eller mislykket. En kamp kan kjempes på mange vis. Det vi glemmer, er at den hardtslående evnen vi nærmest misunner hos tydelige mennesker, kanskje er tuftet mer på frykt enn beundring, og at vedkommende kanskje ikke har flere strenger å spille på enn å være hardtslående. Lær deg å få respekt på den måten som er ment for deg. Det finnes mer finurlige måter å vise grenser på, enn å rope høyt.

Du trenger nemlig ikke å konfrontere dine fiender ansikt til ansikt. Motstanden kan komme innenfra.

Vi har ingen plikt til å konfrontere giftige mennesker. Giftige mennesker er ikke verdt styrken det kreves av empatiske og sensitive mennesker for å konfrontere. Konfrontasjoner som faller seg så naturlig og lett for noen, krever dagevis av mobilisering, psykisk oppbygging og “klump i magen” av sensitive mennesker. Å takle dine fiender på denne måten kan derfor være skadelig for deg. Du tror du må “manne deg opp” og markere dine grenser med stramt blikk og harde ord, men dette er en misforståelse. Vi hører ofte at “du må ta igjen!” når vi forteller om devaluering fra bøller. Men tror våre rådgivere virkelig at en voksen person som har tråkket på andre i hele sitt liv, plutselig vil si “vet du hva, nå har jeg vært en tyrann i 50 år, men fordi du gjør meg oppmerksom på det så kommer jeg nå til å forandre hele min adferd øyeblikkelig!”? Selvfølgelig skjer det ikke slik, og mest sannsynlig vil våre protester falle døde til jorden, og mye mulig gjøre vondt verre. 

Så her er greia; motstanden du opplever trenger ikke være synlig for de den er rettet mot. Det er kontraindisert for hederlige mennesker å ikke fremstå som ekte eller kongruente, men det er lov å være “sleip” mot giftige mennesker. De har ikke gjort seg fortjent til ærlig og direkte konfrontasjon. Det er lov å late som om dere kommer overens, så lenge du innvendig ikke lar deg manipulere. Spar ditt ekte jeg til menneskene i livet ditt som fortjener ærlighet. 

At du ikke lar deg manipulere betyr at nye psykopater aldri vil slippe inn gjennom hjertedøren. Den døren står ikke lenger åpen. Psykopater, narsissister og giftige mennesker vil oppleve at de på overflaten kommer et stykke på vei med deg, men at de vil stange hodet mot veggen når de forsøker å nå helt inn for å ødelegge deg. Dine nye grenser stopper dem simpelthen. 

La oss ta for oss et eksempel. Du har fått en ny kollega. I starten er du imøtekommende mot din nye kollega, og dere har til og med hatt litt sosial omgang utenfor jobben. Men med din nye kunnskap så gjenkjenner du tidlig at denne personen har psykopatiske trekk. Du merker den indre motstanden bygge seg opp. Du ønsker ikke lenger sosial omgang med vedkommende, men du er tvunget til å forholde deg til ham/henne som kollega.

Hva du er i din fulle rett til å gjøre, er å late som om dere er gode kollegaer. Men på hjemmebane takker du nei til alle invitasjoner om sosial omgang. Du gjør dette på en høflig og respektfull måte, for du vil ikke gi denne personen noe å “arrestere” deg for. Men du lar ikke denne personen ta ytterligere del i ditt liv. Du holder samtaler og kommunikasjon på overflatisk nivå, selv om vedkommende fisker etter dypere betroelser. Du avskårer på den måten ham/henne fullstendig fra tilgang til materiale de kan bruke mot deg. Resultatet? De vil forsøke å gripe deg, slik man griper etter vann. 

Du vet at vedkommende er psykopatisk, men vedkommende vet ikke at du vet det.

Her har du en stor fordel som du kan bruke til din beskyttelse, og det er ikke feigt av deg å holde din viten for deg selv.

Du vil oppleve at ett av to skjer:

1) Din psykopatiske kollega vil miste interessen for deg, muligens bli arrogant og nedlatende overfor deg på jobben, men han/hun vil snart finne en ny søppelkontainer.

2) Din psykopatiske kollega vil bli tiltakende desperat og frustrert når han/hun merker dine usynlige grenser. Hvorfor slipper han/hun ikke helt inn? Dere har jo en god tone på jobben, og han/hun tror kanskje at de har deg i sin hule hånd. Kanskje smigeren vil tilta. Kanskje vil det komme trusler. Likevel støter de på en motstand hos deg de ikke klarer å sette fingeren på. De vil enten forsøke enda hardere for å trenge gjennom dine usynlige murer, eller de vil velge løsningen i punkt 1.

Uansett utfall, så vil begge scenariene være underholdende for deg å observere, fordi det hele er så forutsigbart og fordi du aldri knyttet deg emosjonelt til psykopaten. Når psykopaten ikke klarer å knytte deg emosjonelt til seg, så mister de også all makt. Du klarer lett å distansere deg. Du glemmer vedkommende når du kommer hjem fra jobb, og du gjør ingen anstrengelser for å bli likt av denne personen. 

Jeg vil at leseren skal trekke tre poenger fra denne teksten, og bruke disse som verktøy når dine nye grenser reises;

-Du skal selv godkjenne hvem du vil ha i livet ditt

-Lær deg forskjellen på smiger og kompliment. Unngå mennesker som smigrer

-Det er ikke feigt å unnvike direkte konfrontasjoner med giftige mennesker

Vi har tidligere snakket om hvorfor psykopaten plukket akkurat oss. Hvordan han/hun klarte å speide oss blant mange andre, og initiere kontakt meget tidlig, ofte første dagen. Vi har snakket om hvilke egenskaper vi besitter, som tiltrekker seg antisosiale mennesker.

Det er bred enighet, både blant ofre og fagfolk, at psykopaten ønsker seg ofre med egenskaper og personlighetstrekk han/hun ikke har selv. Det vil da ofte dreie seg om egenskaper som omtanke, samvittighet, empati, omsorgsevne, livsglede og andre positive egenskaper. Det synes som om psykopaten ønsker å fortære disse egenskapene inntil offeret er tømt og ikke har mer å gi. Alternativt tror psykopaten at han/hun selv kan tilegne seg slike positive menneskelige trekk ved å befinne seg tett på offeret, som om de kan “smitte over” på psykopaten ved tett og hyppig kontakt med besitteren.

Vi kan uansett være enige om at psykopaten ikke vil ha hvem som helst som offer. Det skal understrekes at både ressurssterke og ressurssvake mennesker kan bli et mål for psykopaten. Rike og fattige, tykke og tynne, eldre og unge, kvinner og menn, alt er avhengig av hva psykopaten trenger av narsissistisk forsyning der og da. Men vi kan også være enige om at psykopaten skygger banen for mennesker med klare og sterke personlige grenser. Grensene kan være av selvbeskyttende (sunn) eller selvtjenende (usunn) art, uansett verken kan eller vil psykopaten velge grensesterke mennesker, eller mennesker som ikke er sjenerøse eller har noe å gi andre. Mennesker med lav toleranse for merkelig oppførsel. Egoistiske mennesker. Selvopptatte mennesker. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv – negative trekk som faller mer eller mindre innenfor hva som anses for normalt men utenfor psykopatens nedslagsfelt. Psykopaten er ikke interessert i dem.

Annonsørinnhold

Anti-age-produktene som gikk viralt

Psykopaten skiller “klinten fra hveten” veldig tidlig i relasjonen. Psykopaten har en spesielt godt utviklet sans for å unngå de selvopptatte menneskene. Psykopaten er effektiv, og bruker intet krutt på dem. “Seleksjonsprosessen” skjer via et inngående studie av offeret, nærmest i form av et jobbintervju. For eksempel kan psykopaten teste offeret ved å fortelle en tårevåt historie med seg selv (eller en annen) i hovedrollen, for å se hvordan offeret reagerer. Psykopaten får på denne måten et inntrykk av offerets empatinivå og i hvilken grad offeret har evne til sympati og omsorg. Men offeret merker sjelden at en slik test pågår, han/hun er allerede opptatt med å lytte til en historie fra en skadeskutt fugl som tilsynelatende trenger hjelp. Psykopaten trenger ikke hjelp, han/hun sonderer bare terrenget for å vurdere om du egner deg som vert for hans/hennes parasittisme.

Mennesker med klare grenser vil allerede her riste psykopaten av seg. De tenker “Wo! Jeg har kjent deg i en time og du forteller meg allerede om din voldelige mor”. Disse menneskene vil på en tydelig eller subtil måte trekke seg unna psykopaten. De vil avslå hans/hennes ytterligere tilnærmelser. Dette er de ikke interessert i. Empatiske og høysensitive mennesker vil også reagere på hva de blir servert. De vil, på samme måte som de med klarere grenser, også synes det er merkelig og ubehagelig, men de undertrykker faresignalene. De merker dem, men de har ikke hjerte til å avvise psykopaten. De stiller andres behov foran sitt eget velbefinnende. “Jeg synes det er ubehagelig, men denne personen trenger meg, jeg holder ut en liten stund eller noen dager i vedkommendes selskap”. Det er nettopp denne ettergivenheten psykopaten søker. Og etter noen dager? Da sitter offeret allerede dypt fast i en psykopatisk idealisering som offeret ikke lenger har lyst til å unnslippe.

Som sagt, psykopatens evaluering av dine personlige egenskaper foregår meget tidlig i relasjonen. Men nå skal vi se på to faktorer som psykopaten fanger opp enda tidligere, og som ytterligere forklarer hans/hennes valg av deg som offer. To faktorer som er mer situasjonsbetinget enn de andre mer grunnlagte personlighetstrekkene. Hva er det psykopaten “ser” nesten umiddelbart?

1) Du er ubeskyttet.

2) Du er i sorg.

At du er ubeskyttet, vil ofte bety at du er ny et sted eller at psykopaten oppfatter at du har et utilstrekkelig sosialt nettverk. Kanskje er du langt fra din familie. At du står alene er viktig for psykopaten for å kunne isolere og manipulere deg bedre. Hvis du har et rikt sosialt liv så vil det bli vanskeligere for psykopaten å beslaglegge din tid, han/hun må “dele” deg med andre og dermed jobbe mye hardere for din oppmerksomhet. Et rikt sosialt liv betyr også at du vil få impulser fra andre, som vil kunne gjøre deg oppmerksom på at psykopaten faktisk ikke er bra for deg. Dette vil psykopaten for enhver pris unngå.

At du er i sorg betyr at du nylig har gjennomgått en eller annen form for tap. Kanskje har du nettopp flyttet. Kanskje måtte du avlive ditt kjæledyr. Kanskje har du nylig brutt med kjæresten. Kanskje er din elskede bestemor død. Sorg og ensomhet skaper et behov for lindring. Psykopaten får dermed en inngangsport. Han/hun vil i startfasen finne dine sår og lindre dem.

Ikke alle ofre vil gjenkjenne at disse to faktorene var tilstede da de traff psykopaten. Kanskje var du tvertimot svært lykkelig på det tidspunktet. Det var likevel noe ved deg som psykopaten oppfattet som sorg og sårbarhet, selv om det ikke stemte med din egen opplevelse av ditt liv. For av og til fortrenger du ting, som andre ser. Men av og til tar psykopaten faktisk feil, med ubehagelige følger for både offer og psykopat.

I mitt eget tilfelle så stemte ett av to. Jeg var i kjærlighetssorg etter at en person jeg elsket dypt hadde flyttet. Dette skjedde to måneder innen jeg traff psykopaten, men sorgen lå nok fortsatt som et slør over meg og var slik sett registrerbar. Og jeg var selv meget godt klar over min sorg. Jeg var bare ikke klar over psykopatene blant oss.

At jeg var ubeskyttet stemte imidlertid ikke, men psykopaten trodde jeg var det. Psykopaten og jeg var kollegaer. Han var nyansatt, og han trodde at også jeg var ny da jeg dukket opp på jobb to uker etter ham. Men jeg var ikke ny, jeg hadde bare vært på ferie. Og jeg hadde et rikt sosialt nettverk på stedet.

Senere i relasjonen så avslørte han at han først hadde oppfattet meg som “ubeskyttet”. En kveld vi spiste kveldsmat så klarte jeg ikke å legge lokk på min nysgjerrighet lenger. Jeg spurte ham “du snakket ikke med noen av våre kollegaer i begynnelsen, men du snakket til meg allerede første dagen du så meg. Hvorfor gjorde du det?”. Han svarte “jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften”.

Jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften.

Tygg litt på disse setningene. De avslører så mye, både sannhet og løgn. Løgnen ligger naturligvis i at psykopaten ikke ønsket å “vise meg rundt”. Hvis han ønsket å vise meg noe, så var det hvor skapet skulle stå. Han ville dominere og kontrollere en ny person, både på jobb og privat. “Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften”. I denne setningen ligger sannheten. Han sa det med et smil og en liten latter. Han var så sjarmerende da han sa dette. Den gang tok jeg det som et kompliment, selv om jeg tenkte at et mer naturlig svar hadde vært “fordi jeg likte deg”, “fordi du smilte så pent” eller “fordi jeg trengte en venn”. Men i dag vet jeg at min status spolerte hans planer for meg, da han etter få dager oppdaget at jeg slettes ikke var ny på arbeidsplassen slik han trodde. Jeg var faktisk hans veileder! Han likte dette dårlig, og her ligger de ubehagelige konsekvensene; antakelig var dette mye av årsaken til at han så tidlig tok masken av. Han viste meg tidlig sine aggressive tilbøyeligheter. Relasjonen vår fulgte ikke hans ferdigskrevne manuskript, og det fikk jeg merke på kroppen innen den første uken var over.

Når en psykopat avslører noe om seg selv på denne måten, så skal man lytte. Det er en av de få gangene en psykopat viser innsikt og er ærlig. På engelsk heter det “psychopathic tell” og forekommer ofte i starten av relasjonen, og som regel kun en gang. En “tell” er en glipp fra psykopatens side i et ikke-manipulativt øyeblikk. Psykopaten kan ytre “jeg kommer til å skade deg, du bør løpe” eller “jeg liker ikke folk, jeg legger dem lett bak meg når jeg er ferdig med dem”. En “tell” fungerer slik sett som en advarsel til offeret, men en advarsel som offeret dessverre ikke tar på alvor fordi det lyder så fjernt. Utsagnene har ofte tvert imot motsatt effekt, og får offeret til å nærme seg psykopaten enda mer for å berolige ham/henne; “du er ikke farlig, jeg er jo her og er glad i deg”. Da psykopaten sa til meg “jeg trodde jeg kunne vise deg rundt. Ikke visste jeg at du var den mest kjente i hele bedriften” så avslørte han hans opprinnelige intensjon med meg. Han avslørte at det var av avgjørende betydning for hans tidlige tilnærmelser til meg, at jeg var ny. Han trodde jeg var ubeskyttet. Det var en psychopathic tell. Jeg var bare ikke klar til å se tankene bak ordene. Istedet ble jeg smigret.

I dag vet jeg bedre.

Psykopaten har som vi etterhvert har forstått, et grandiost selvbilde. Dette innebærer at han/hun føler seg berettiget til særbehandling og til å forvente mer av andre enn han/hun selv er villig til å gi tilbake. Det betyr også at psykopaten føler seg overlegen og mer verdt enn andre.

Berettigelse og mangel på samvittighet medfører at psykopaten kan tråkke på andre uten moralske skrupler. Dette spenner vidt, og inkluderer alt fra små løgner via tyveri, psykisk og fysisk mishandling, til mord. Selv om de færreste psykopater myrder, så føler alle psykopater seg berettiget til å myrde. 

Når vi forlater psykopaten, så er det imidlertid ikke frykt som først gjør psykopaten så stor for oss, det er kjærlighet og avhengighet. Vi får ikke sove, spise eller utføre enkle praktiske oppgaver, for vi klarer ikke å la være å tenke på psykopaten. Dette mennesket vokser seg nesten til en (av)gud i vårt indre.

Senere, etterhvert som vi lærer om psykopati, så blir gudsbildet skiftet ut med bildet av et monster. Men psykopaten blir ikke mindre av den grunn. Han/hun er fortsatt like stor i vårt indre. Det er imidlertid ikke lenger kjærlighet som fungerer som det anabole steroid, men frykten for hva psykopaten kan finne på å gjøre mot oss etter bruddet. Vi har lært om forfølging, svertekampanjer og hvor stor skade en psykopat kan gjøre på vår kropp og sjel. Han/hun synes mektigere enn normale mennesker.

Mynten har imidlertid også en annen side. Noen forskere og terapeuter mener at psykopatens grandiose selvbilde er en falsk erstatning for et selvbilde som egentlig er helt på bunn. At psykopaten faktisk føler seg mindre verdt enn alle andre og egentlig bare overkompenserer. At han/hun er liten, redd og misunnelig. Et slikt menneske er ikke mye å frykte, er det vel?

Noen av oss merket det de få gangene vi satt foten ned, at psykopaten ble usikker og unnvikende. Det flakkende blikket han/hun fikk hvis du en sjelden gang hevet stemmen tilbake. Vi fikk et øyeblikk inntrykket at av det ikke var psykopaten som hadde kontroll, men vi, og at det muligens var slik hele tiden. 

Etter bruddet opplever mange at psykopaten forsøker å skremme oss, men at forsøkene faller forgjeves til jorden. Taushetskuren, som mange ofre opplever som så skremmende, er egentlig en feig manøver fordi psykopaten ikke våger å konfronteres ansikt til ansikt. Svertekampanjen blir avslørt som desperat, billig og lite troverdig. Forfølgingen begrenser seg til smugovervåking med falske profiler på sosiale medier. Psykopaten er egentlig ikke noe annet enn “røyk og speiler” for å skape en illusjon om en omnipotent (allmektig) og omnipresent (allstedeværende) skikkelse.

Så hva er psykopaten? Farlig eller en flau fis? Hvor står du selv akkurat nå? Fortell andre lesere hvilket inntrykk du har av din psykopat. Kjør debatt!

“When they feel threatened or bored, psychopaths will often use what`s called “word salad” in an attempt to keep your mind occupied. Basically. it`s a conversation from hell.” (fra boken “Psychopath free” av Jackson Mackenzie)

Vi skal snakke om denne manipulative teknikken, som er tett knyttet til psykopatens hang til løgn. Ofrene for psykopater vet kanskje ikke alltid at de blir utsatt for denne bevisste manipulasjonen i en samtale med psykopaten, men etter samtalen opplever de en uforklarlig forvirring og de er usikre på hva de nettopp snakket med psykopaten om. Samtalen endte et helt annet sted enn der den startet, og ingenting av betydning ble løst. Psykopatens hensikt med “ordsalaten” er å fjerne fokus fra hva motparten ønsket å konfrontere eller løse.

Psykopaten gjør dette fordi han/hun kjeder seg eller for å unndra seg ansvar for et av deres mange krumspring. Å forvirre offeret er forlystelse for psykopaten. Psykopatisk ordsalat kjennetegnes av at psykopaten egentlig ikke har et budskap, han/hun bare snakker hvor de bruker store ord og tilsynelatende god logikk, men likevel fører ikke samtalen noe sted. Ordsalaten har til hensikt å distrahere og flytte fokus. Formålet kan også være å provosere og skape en krangel ut av ingenting.

Annonsørinnhold

Stort salg: Superkupp på sport og friluft

Ordsalat kjennetegnes av ett eller flere av disse elementene;

Sirkularitet. Psykopaten går hele tiden rundt grøten, eller kommer tilbake til emner motparten trodde var tilbakelagt. Samtalen når aldri opp til et høyere nivå i form av enighet, løsning eller felles forståelse. Istedet spinner samtalen som bildekk i et gjørmehull.

Psykopaten bringer opp dine tidligere feil men ignorerer sine egne. Psykopaten holder regnskap og har plutselig en lynskarp hukommelse når det gjelder dine tidligere feiltrinn. Disse bringes gjerne på bane, selv om de ikke har noe med den aktuelle situasjonen å gjøre. Men når du forsøker å konfrontere psykopaten med noe han/hun gjorde i går, så husker de ingenting.

Nedlatende tone. Psykopaten setter seg på en høyere hest enn deg. Dette blir hørbart i hans/hennes tonefall. Psykopaten kan nedverdige deg i form av skjenn, eller motsatt – legge seg i et toneleie som er lavere og roligere enn ditt, for på den måten å understreke en slags moralsk og emosjonell overlegenhet. Dette kan ha en meget forvirrende effekt, spesielt når du startet samtalen selvsikker og med en tro på at du hadde en moralsk og etisk begrunnelse for å bringe emnet på banen.

Psykopaten anklager deg for ting han/hun selv har gjort. Dette er velkjent projeksjon, men går lenger enn det, for i en ordsalat så er psykopaten bevisst hva han/hun sier. Anklagene mot deg er ment å distrahere og forvirre. Du entret samtalen for å påpeke et krumspring du ikke kunne ignorere, men ender opp med å selv forsvare deg mot ting som i utgangspunktet ikke hadde noe med samtalen å gjøre.

Multiple personligheter. I en ordsalat så vil psykopaten tydeligere enn ellers avsløre at han/hun ikke har noen egen personlighet. De kan i løpet av en fem minutters samtale svinge innom mange vidt forskjellige holdninger, tonefall og ansiktsuttrykk som ikke har en naturlig sammenheng eller kontinuitet. Psykopaten kan for eksempel veksle mellom å være enig med deg, for plutselig i neste øyeblikk protestere høylytt på det samme som han/hun nettopp sa seg enig i. Du får en schizofren følelse av å bli usikker på hvem du egentlig snakker med.

Det evige offer. Psykopaten befinner seg nesten permanent i offerrollen. Samtalen kan faktisk ende med at du synes synd på psykopaten og trøster ham/henne, selv om han/hun var den som i utgangspunktet hadde gjort seg skyldig i noe. Slik ender psykopaten med å bli dullet med resten av kvelden, mens du fullstendig har glemt det alvorlige overtrampet du ønsket å sette fokus på.

Du begynner å forklare grunnleggende menneskelige følelser. Og dette sågar til en voksen person. Men du oppdager plutselig at du må forklare det som til et lite barn; “forstår du at jeg blir såret når du har sex med vennen min? Såret som i at jeg føler meg skuffet og bedratt?”. Psykopaten har ingen empati, og derfor ingen forutsetning til å forstå hvordan du har det. Du kunne like gjerne forklart dette til blomsterpotten.

Unnskyldninger. Psykopaten vil alltid finne “rasjonelle” argumenter for hvorfor han/hun måtte handle som han/hun gjorde. I de tilfellene hvor det kommer en beklagelse, så er det aldri snakk om ekte anger eller ansvar for handlingen.

“Hva i all verden skjedde nettopp?”. Du føler deg ikke klokere etter en ordsalat, bare tømt og forvirret. Du opplever at du nettopp har brukt masse energi og følelser på ingenting. Du kom jo ingen vei. Alle de planlagte argumentene dine som du repeterte for deg selv innen samtalen, falt unyttige til jorden eller prellet av psykopaten som vann på gåsa.

(kjennetegnene er hentet fra boken “Psychopath free”)

Hvordan oppleves det å befinne seg i en psykopatisk ordsalat? Hvordan foregår den? Jeg opplevde dette aldri i utstrakt grad med “den store” psykopaten. Men som mange ofre som studerer emnet psykopati, så oppdaget også jeg at jeg hadde ikke bare en, men flere psykopater i livet mitt.

Jeg kom umiddelbart til å erindre en av dem, som jeg for noen år siden ønsket å konfrontere med en grov urett begått mot meg selv. Vedkommende var av typen “vennlig psykopat” (antakelig en skjult narsissist) og brukte aldri ukvemsord eller en aggressiv tone. Jeg husker at jeg under konfrontasjonen ble utsatt for en tyve minutter lang monolog som på forunderlig vis beroliget meg og lød både overbevisende og logisk. Men etter samtalen kunne jeg ikke huske et eneste tydelig argument psykopaten hadde brukt. Selv med en pistolmunning mot tinningen, kunne jeg ikke gjenfortelle hva vedkommendes holdning til situasjonen egentlig var. Hadde han bedt om unnskyldning? La han egentlig skylden på meg? Jeg hadde for mitt bare liv ikke oppfattet essensen i en tyve minutter lang og – for meg – meget avgjørende samtale. Jeg husker bare at jeg aksepterte psykopatens forklaring. Det var hjernevask.

Vi skal i tillegg til min egen erfaring, la en gjesteskribent slippe til med sin opplevelse av en psykopatisk ordsalat. Forfatteren av tidligere gjesteinnlegg på bloggen (bl.a. “Albert Einstein har en god definisjon på galskap”) forklarer her i en grundig analyse hvordan hun opplevde en ordsalat “fordekt” som en samtale. En liten øvelse; når du leser, se om du kan kjenne igjen de ovennevnte kjennetegnene i samtalen. Kanskje du etterpå klarer å identifisere ordsalater med din egen psykopat. Les og lær;

Historien om «Benken» gav meg en oppvekker. Psykopatens oppfattelse av virkeligheten kontra det normale, der psykopatens virkelighet ikke gjennomgår samme fornyelse og endring basert på erfaring, slik det gjerne gjør hos normale. Psykopaten står på stedet hvil i sin egen underlige verden, og alt de kjenner er deres egne behov for tilfredsstillelse. Han/hun går ingen vei, de repeterer kun sin egen handling. Min eks gav meg i mange år et falskt inntrykk av stadig fornyelse. Hvordan i all verden kom han på den ideen, når han i sin virkelighetsoppfatning aldri hadde behov for å utvikle noe ved seg selv? Det var, og er, som om alle årene ikke har hatt noe å si for han. Han er den samme. Det rare er at han alltid har oppført seg som om dette også gjaldt for meg. Som om jeg, uavhengig av alle overgrep, fortsatt befant meg på en rosa sky av forelskelse. At jeg ikke brydde meg om alt det stygge han gjorde. «La oss sette en strek, det er jo helg!» Jeg vet jeg tilla han en normal form for utvikling. Det gjør man fordi man tror psykopaten i utgangspunktet er normal. Jeg trodde han både tenkte og følte som meg.

Da jeg etter hvert avsluttet forholdet, var jeg rimelig sikker på at han hadde en personlighetsforstyrrelse. Men selv ikke dette endret noe på hans syn på meg. I hans verden elsket jeg han like høyt. Han har hatt mange nye ofre så lenge jeg har kjent han, men han har jevnlig dukket opp igjen i min verden som om ingen ting har hendt. Han har fulgt etter meg i en slags underlig overbevisning om at jeg før eller siden vil gi opp den idiotiske motstanden. Som om jeg har vært grunnløst både sint og fortvilet. Det har gått mange år siden jeg sist bet på kroken, og jeg har vært en taus grå mur. De siste par årene har alt fra han havnet rett i spamfilteret, og det blir slettet automatisk. Sms`er og oppringninger stoppes av Telenor. Jeg verken leser eller hører hva slags provokasjoner han ønsker å manipulere meg med. Det som allikevel forundrer meg, er utholdenheten hans. For loggene viser at han fortsatt prøver. Telenor kan melde om gjentatte avviste forsøk. Hva får han til å holde det gående etter så lang tid? Er det et resultat av psykopatens manglende evne til videre utvikling? Er det slik fordi han fortsatt befinner seg i fortid?

Jeg gjorde en test, av ren nysgjerrighet, bare for å finne ut om det virkelig er slik at psykopaten mangler evnen til å komme seg videre. Ikke minst ble det interessant for meg nå som jeg har lært en del om psykopaten. Testen jeg gjennomførte anbefales absolutt ikke, men noen ganger kan en slik test gi gode bekreftelser. Jeg stoppet spamfilteret i en periode, og ganske snart dukket muligheten opp. Han innledet det hele med å dukke opp på Instagram, der han ønsket å følge meg. Mitt «svar» var å avvise han. Da fortsatte han kontakten på mail.

Han: Kan vi møtes? Det føles bare så nødvendig!                                                                                          

Jeg, etter å ha avventet i en uke: Fant denne i spamfilteret. Er det viktig?                                                

Han: Jeg skrev opprinnelig det ja. Men kanskje ikke nå lengre, ikke etter dine svar på Instagram. Nei, jeg vet ikke faktisk.                                                  

Jeg: Det er greit.                                                                                                                                                                                                    

Han: Det er/var viktig for meg, men ikke for deg tror jeg. Og du vet også hva det gjelder, hvorfor. Du kjenner hele historien, og du vet hva som er sagt før, og nylig. Så det burde være unødvendig å spørre.                                                                                                                                                                

Jeg: Ja, jeg kjenner deg og historien din. Men jeg tok deg på alvor og fant det nødvendig å spørre om viktigheten.                                                              

Han: Spørsmålet var, kan vi møtes? (Jeg rakk ikke å svare. Jeg oppfattet dessuten at han allerede hadde avklart at det ikke lenger var så viktig. Dette er en mann jeg ikke har snakket med på veldig lenge. I en normal verden ville han forklart konkret hva kontakten gjaldt, eller så ville man avsluttet ordutvekslingen. Han forklarte seg isteden som i en ullen gjettelek.) 
Han: Apropos – har det faktisk omsider veldig bra i hverdagen og livet. Etter å ha fikset opp i en del nå i våres er det klart jeg ikke visste helt hvor ille det stod til. Så, alt bra her. En ting som riktignok aldri endrer seg….. Jeg elsker DEG! (I alle år har han forsøkt fange min interesse ved å beskrive en for meg usynlig oppgradering av sin egen håpløse livssituasjon. Ny plan, ny fremtid, ny agenda, ny plattform. Alle keiserens nye klær. Fremgangsmåten er lik. Her er det helt tydelig at han lever i fortiden og han gir vitterlig inntrykk av å tro at dette også gjelder for meg. Han forventer at jeg skal reagere positivt. Jeg ignorerer, og han mister fort humøret.)                                                                                                                                                                      

Han: Jeg stenger ned, for du har så mange ganger demonstrert hvor uinteressert du er i kontakt, og det finnes ingenting seriøst i måten du svarer meg, ikke på lenge … Ikke nå, ikke på flere år. Jeg har vel innfunnet meg med det, og kommer videre med meg selv. Så, jeg stenger ned nå, siden du ikke tar ditt ansvar i det du spør. God sommer! (I dag hadde jeg normalt sett avsluttet kontakten her. Men jeg velger å svare, og jeg provoserer helt bevist for å se reaksjonen.)                                                                                                                                                                                                          

Jeg: Repeat, repeat, repeat.                                                                                                                                                                                          

Han – umiddelbart: Spørsmålet var enkelt, og du svarer jo ikke. Det er også repeat. Tror dette repeat- greiene er noe som mest foregår inni ditt hode.            

Jeg: Vel, du tar kontakt, om og om igjen. Det er mange år siden jeg avsluttet, men du fortsetter. Repeat er jo alt du er.                                                        

Han: Hvorfor tror du jeg tar kontakt igjen og igjen, om det ikke føltes viktig? Du av alle vet noe om hva det vil si å være glad i, elske. Men helt ærlig, du har gått vekk for lengst, riktignok brukt litt vanskelige argumenter for meg å finne ro med. Men tror nok jeg er forbi det nå. Bottom line, uten seriøs diskusjon eller faktisk interesse og engasjement er det jo ikke noe mer å prate om. Du har vel rett i det. Men ikke kall det seriøst, det spørsmålet du kom med nå i går, og diskusjonen/spørsmålene du aldri svarer på. Det også er jo repeat kan du si. Jeg forsøkte og ønsker komme videre og forbi barnslig tulle preik som har preget vår relasjon i altfor lang tid. Klem (Han henvender seg til meg som om det ikke har gått mange år siden den gang vi var kjærester, og han bruker nøyaktig de samme frasene som han benyttet den gang, både for å bygge meg opp og for å devaluere meg. Jeg skjønner at hans virkelighetsoppfatning ikke er endret. Men jeg ser også tydelig at han heller ikke tror at jeg er forandret. Jeg er fortsatt et dumt fjols i hans oppfatning. Jeg «lar meg» provosere.)

Jeg: Det er nesten ikke til å tro at jeg leser det du skriver. Men jeg kjenner deg igjen. Det er gode grunner til at jeg har sperret deg over alt.                          

Han: Igjen så er det jo kul umulig å forstå hva du mener med disse “svarene”. Du ser jo nå kun bakover, eller? Så lenge du kun har bremser på, og kun reagerer uten å forklare, hva er det da å forstå? Umulig for deg da å vite hvem jeg er da…. Ref argumentene dine, spot on! (Jeg ignorerer.)

Han: Det begynte med “det føles viktig”, “kan vi møtes?” Det var hva jeg sa. Fremfor å hisse deg opp over meg og akkurat de to enkle spørsmålene og utsagnene, i likhet med det meste jeg deler din retning. Kan vi ikke bare oppføre oss som voksne smarte mennesker? Og når du likevel ikke svarer, og gjør avstanden tydelig overalt, hvorfor åpner du opp litt innimellom, hvorfor svarte du nå (med nye spørsmål)? Jeg forstår deg ikke, like lite som du forstår meg. Antakelig er det slik. (Jeg svarer fortsatt ikke. Her avslører han virkelig hvor langt unna han er min virkelighet.) 
Han: Trist som faen. At du ikke tør å diskutere. Ta imot et særdeles seriøst ønske fra meg om å møtes, reflektere sammen, rett og slett bli litt klokere, kanskje også roligere. Jeg skulle ønske du tok imot, jeg ønsker bare å være vennen din, vise deg respekt. Thats all. Jeg forventer ikke tilsvarende tilbake. Men når du da tilslutt likevel spør, så følger du ikke opp. Og det er synd, og det er en synd. Som alltid, jeg ønsker deg bare godt. Men når du ikke ønsker det for meg skjønner selv jeg at det nytter lite med kontakt, kommunikasjonen eksisterer jo ikke. Take care. (Positiviteten er borte. Han stjeler «Trist som faen» fra den landsberømte boken til herr Behn. Hva han egentlig føler forblir en gåte. Han påpeker at jeg er problemet, og han er bare vennligsinnet og respektfull. Han lever videre i den nøyaktig samme forskrudde virkeligheten som før. Her ville jeg tenkt at han var ferdig snakket, men det er han ikke.)

Han: Mine siste små ord. Som alltid før, jeg er evig optimist. Derfor glemmer jeg at du for lengst mistet troen på respekt fra min side, for lengst sluttet å tro på noe av det jeg sier og deler med deg. Ergo er grunnlaget for vennskap og kjærlighet ikke tilstede. Jeg er fortsatt naiv super, med den største respekt for deg, og med kjærligheten trygt bevart inni meg. For all tid. Og slik skal livet også gå videre, uten at noen trenger å plages hverken den ene eller andre veien. Kyss og klem fra meg. (Ny sinnsstemning. Her blandes det meste. Det eneste han finner seg «skyldig» i, er å være naiv. Han fremstiller seg selv som den barmhjertige samaritanen, og jeg gjør et forsøk på å forklare, som om han er normal.)

Jeg: Ja, nå er du ved kjernen; Du glemmer konsekvent dine egne handlinger, og hva handlingene dine påførte meg av skader. Jeg regner ikke med at du skjønner alvoret i situasjonen. Hadde du vært i nærheten av å føle anger, føle empati og kjærlighet, så hadde du aldri holdt på i det omfanget du har gjort. Folk med de gode egenskapene er ikke i stand til å gjennomføre det du har gjort. Ja, alt er fortid. Du misliker at jeg ordlegger meg om fortiden og at jeg dømmer deg etter fortiden. Men du fikk holde på i en betydelig årrekke av fortiden MIN, og den betyr noe for MEG! Det er ikke mulig for normale å sette en strek over noe slik, med mindre man heter *hans navn*. Men med tiden har det heldigvis blitt mulig for meg å se meg tilbake, sortere og ikke minst velge hva jeg vil ta med meg videre. Du er IKKE en jeg tar med videre. Jeg er lei av at du påminner meg om fortiden.                  

Han: Det er virkelig ikke fortiden jeg tilbyr deg, og jeg snakker mest om nåtid og fremtid, men jeg forstår også fortiden. Derfor er ALT også endret, i meg vel og merke. Du også, men har med deg fortiden på annet vis enn meg og jeg forstår det også. Jeg er en mann av kjøtt og blod, med empati og følelser på rett plass, med kjærlighet jeg kan stole på. Slik er det, og slik vil det alltid være fremover også. Klem (Jeg kan ikke fortsette denne samtalen med han. Han kverulerer bevisst, og det er noe ekstremt umodent over det han skriver, lik en 3-åring som lover å bli snill – bare han får godteriet. Dette er en never ending story.)

Han: Det er så utrolig mange ting jeg skulle planlagt med deg, sett fremover og skapt noe nytt og godt sammen… Feks ved å bli med meg på konsert i Frognerparken senere i juli….