En venn av alle er en venn av ingen

I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot en personlighetstype som kan være eller ikke være en psykopat. Uansett er det en type vi bør vokte oss for. Jeg snakker om den overomgjengelige personen, som har en god tone med alle og er alles «gode venn».

Er det et rødt flagg å ha en god tone med alle? Nei. Det er ikke et rødt flagg når noen er dannet og behandler alle med respekt. Det er heller ikke et rødt flagg hvis noen i frykt og usikkerhet forsøker å komme overens med alle for å unngå konflikt eller dårlig stemning. Uheldig, definitivt, men intet rødt flagg.

Derimot er det et rødt flagg når noen innynder seg hos alle. Det kan skje med smiger eller med en tilsynelatende imponerende selvkontroll. Disse personene er meget hyggelige og milde i framtoning, og får ofte komplimenter for deres gode vesen. De vet hvordan å føre en samtale som sjarmerer og skaper godvilje i deres omgivelser. De virker ofte dype og reflekterte. De spiller på lag med deg. Har de en skjult agenda? Ofte. Men det er ikke det største problemet her. Er det en skjult psykopat (covert N/P)? Kanskje, men ikke nødvendigvis. 

Normale mennesker er selektive med hvem de ønsker å omgås. Det handler ikke om skepsis eller kresenhet. Det er helt normalt å ikke ha empati og engasjement for alle. Slik må det være. Det er begrenset hvor mange vennskap man kan pleie. Normale mennesker sanser raskt hvem de har god kjemi og noe felles med. Resten velges bort. Ikke fordi det er noe i veien med dem, men fordi de ikke er en god nok match. Dette gjelder både i vennskap og i kjærlighet. En psykopat inngår i tett symbiose med en person han/hun ikke liker. Normale mennesker gjør ikke det.

Sunne mennesker er pilarer for deres nærmeste. Den innerste krets har tillit til dem og forventer lojalitet og støtte. Det er ikke naturlig å løpe til hvem som helst og forvente en like sterk lojalitet hos alle man støter på. En slik person ville blitt betraktet som manglende sosiale antenner. Uten at vi tenker over det, så graderer vi våre omgivelser inn i «nære venner», «venner» og «bekjente». Folk kan bevege seg mellom gruppene, for eksempel kan bekjente plutselig bli nære venner, og venner som ikke har gitt lyd fra seg på en stund har frivillig eller ufrivillig diffundert over i gruppen «bekjente». Det er ikke plass til et ubegrenset antall nære venner. Alle har sitt bruk. Slik fungerer vi mennesker best i det moderne sosiale liv.

Når man er venn av alle, så mangler man dybde i relasjonene. Da er ingen spesielle. Vi mennesker har behov for å føle oss spesielle. Vi vet at vi ikke kan være spesielle for alle, men vi trenger å være spesielle for noen. Motsatt er kun et fåtall utvalgte personer spesielle for oss. En person som behandler alle likt er ikke rettferdig, men overflatisk og illojal. Han/hun avslører en tilknytningsforstyrrelse.

Det trenger som sagt dog ikke handle om en psykopatisk forstyrrelse. Her er historien om Nils og paret han ble kjent med på hytta.

Nils likte å tilbringe tid på foreldrenes hytte. Så snart han hadde lenger enn to hele dager fri så kjørte han til fjells for å finne roen i hytta og den fine naturen omkring. Hytta ble gradvis mer «hans» etter hvert som foreldrene ble eldre og manglet energien som krevdes både for å reise til hytta og vedlikeholde den. Som regel dro han alene. Han hadde intet imot å være alene, faktisk foretrakk han det. Men han satt også pris på selskap, hvis selskapet var verdt hans oppmerksomhet.

En dag fikk han lyst på selskap. Han hadde lagt merke til et ungt par som hadde kjøpt en av hyttene i nærheten. Det lå en myr mellom de to hyttene hvor man ikke kunne ferdes, men det var god sikt til hverandre. Man trengte heller ikke rope for å kommunisere. Man trengte bare å prate litt høyere enn normalt. Så nær lå de to hyttene hverandre, og myren imellom bar lyd usedvanlig godt.

Nils hadde observert det unge paret i noen dager da han bestemte seg for å være en ålreit nabo og inviterte dem på middag. De to ble henrykt og takket sporenstreks ja. Det ble en kveld hvor syv timers samvær føltes som to timer. Praten gikk meget lett og latteren satt løst. Nils, som av natur knyttet seg lett til folk, håpet å se mer til paret. Når man kom så godt overens, var det etter hans erfaring som regel et gjensidig ønske om å gjenta samværet.

Men paret hørte aldri fra seg igjen, selv om de flere ganger senere var innenfor hørsels- og synsvidde. Nils begynte å mistenke at samværet ikke hadde vært så givende som han trodde, ihvertfall ikke for dem. Nils var også usikker på om paret egentlig unngikk ham bevisst. Det var det jo ingen grunn til. Men han klarte likevel ikke å slippe tanken, han følte seg lett paranoid av situasjonen. Men selvfølgelig var det uunngåelig at de kom i tale igjen. De var naboer og kunne ikke unngå å støte på hverandre.

En dag, nokså lenge etter middagen (unaturlig lenge mente Nils) støtte de på hverandre på veien. Nils takket for sist, som var ektefølte fra hans side. Paret strålte tilbake. Ingenting tydet på sure miner der i gården. «Selv takk» svarte de, «det var så hyggelig, tenk, nå er det bare eierne av tre hytter vi ikke har blitt kjent med. Av femti! Tenk det».

«Å, er det en konkurranse?» undret Nils.

«Ja, du skjønner, vi har et mål å bli kjent med alle hyttene i grenda» sa de to, nesten i munnen på hverandre. Dette var åpenbart noe de hadde diskutert og blitt enige om, og entusiasmen var synlig på topp. «Og nå har vi bare tre igjen. Vi blir invitert på middag til de fleste, slik vi ble til deg, veldig hyggelig må jeg si igjen, men det er også noen som ikke ønsker så tett kontakt, det merker vi. Men altså, de fleste liker vårt blide vesen, derfor blir vi oftest invitert inn». De skrøt av at de hadde klart å trekke «en av einstøingene ut av skallet sitt» og hadde blitt invitert inn også hos ham.

«Jaha» svarte Nils. Han visste ikke hva mer han skulle si. Noen brikker falt på plass. Paret var åpenbart ikke interessert i folk, de var i stedet interessert i å bedekke hele området. Hvem var forresten denne «einstøingen» de snakket om? Var det ham selv? Han kunne jo kanskje fremstå som en einstøing for enkelte. Det var mest trolig Enoksen i nummer 8 de snakket om. Han hadde etter ryktene moderat schizofreni og foretrakk å være alene. Var dette ekteparet klar over at de hadde forstyrret Enoksen sin fred, den som alle de andre hytteeierne respekterte? Vurderte de at deres pågåenhet kanskje var utidig? Eller at nå som Enoksen endelig hadde lukket noen inn, så forventet han at de fulgte relasjonen opp?

«Lykke til med de tre siste», sa Nils og gikk.

I historien ser vi at det neppe feiler paret noe, ihvertfall ikke i psykopatisk forstand. De er imidlertid svært overflatiske, merkelige og uomtenksomme. Deres mål var å bli kjent med flest mulig. De skulle være «alles venner». Mest sannsynlig ender de imidlertid opp med å krenke flere hytteeiere og bli ingens venner, for sunne mennesker sanser overflatiskhet og trekker seg unna. Nils, som ikke lot så mange slippe innpå seg, hadde andre forutsetninger for relasjonen. For ham stakk den dypere. For ham var paret «venner», men for dem så var Nils en «bekjent». I Nils sin verden så var en middagsinvitasjon en invitt til vennskap som man samtidig takker ja til når man aksepterer invitasjonen. Men her var åpenbart et par som fulgte helt andre normer. Han forstod at han aldri ville komme under huden på dem og det ga ham sinnsro. Da kunne han avskrive dem. 

Hvis du behandler de som har stilt opp for deg likt med de som aldri har gjort noe for deg, så forteller du at du ikke har forstått de sosiale kodene som de fleste av oss lever etter, alternativt at du ignorerer dem eller utnytter dem. I tillegg skaper du harme og bitterhet hos den førstnevnte gruppen. Når vi oppdager at våre tjenester ikke utgjør noen forskjell, så reagerer vi på det. Vi slutter også å utføre tjenester for den personen. En person som er venn med alle, skaper med andre ord ris til egen bak på sikt.

Alle trenger et hjem, et sted å høre til som man kun deler med et fåtall andre. Slike trygge havner finner man hos nære venner og pårørende. En person hvis dører står åpne for alle, er et hjem for ingen. En slik person er et hotell; et sted hvor det er godt å være noen få dager som følge av overflatisk vennlighet og service, men som snart blir upersonlig og kaldt. Alternativt et asylmottak, et sted hvor alle skal hjelpes og støttes en kort stund, men så må de sendes på dør for å gi plass til nye.

Ofte oppdager man også at vennligheten er millimeterdyp, og at det ikke skal skrapes mye før monsteret kommer frem; kalde, irritable og kverulerende vesener som slett ikke er så hyggelige som de utgir seg for å være. Det er da man vet at man bør holde seg unna.

Her er historien om kollegene Trude og Mai.

Trude og Mai var lærerkolleger. De fant raskt en god tone. Trude syntes Mai var veldig hyggelig og fordomsfri. Man kunne snakke om alt med henne, Mai var en god lytter som hadde mange gode innspill, selv om Trude av og til fikk følelsen av at Mais kunnskap var noe i overkant generell og at hun umulig kunne ha engasjert seg i alle tingene hun uttalte seg om. For eksempel syntes Trude det var usannsynlig at Mai virkelig delte hennes brennende interesse for blomsterbinding, selv om Mai ga inntrykk av det. Trude mistenke innimellom at Mai lot som om hun hadde interesse og kunnskap, for å være mest mulig omgjengelig.

Det startet hurtig en skjev ordning mellom de to. Trude husket ikke helt hvordan det startet, antakelig var det Mai som spurte om skyss hjem. Saken var den at Mai bodde på veien mellom skolen hvor de jobbet og Trudes hjem, slik at Trude enkelt kunne ta med Mai på veien, forutsatt at de begynte og sluttet på arbeid samtidig, og det gjorde de ofte.

En dag satt Trude og irriterte seg over Mai. Nå hadde Trude fungert som privatsjåfør for Mai i to år, men aldri fått noe mer enn «takk for turen». Likevel kunne Mai fortelle at hun hadde gitt naboen en flaske vin fordi han en gang måket hennes oppkjørsel fri for snø. Men Trude fikk aldri noe. Mai syntes å ta for gitt at Trude ga henne skyss. Derfor hadde Trude bestemt seg for å stoppe med det. Hun hadde også blokkert Mais mulighet til å kontakte henne på facebook, det var der Mai pleide å sende en forespørsel, ofte meget sent på kvelden, «sitte på i morgen»? Trude hadde ofte allerede lagt seg for natten da meldingene kom, og ble vekket av det svake plinget telefonen ga fra seg hver gang det tikket inn en melding. Men nå plukket ikke lenger Trude Mai opp, med mindre det allerede var avtalt muntlig. Hvis Mai ikke eksplisitt spurte om skyss, så kjørte Trude fra henne. Men hun spurte fortsatt. Hele tiden. Det var som om Mai ikke tok hintene som blokkering på facebook og Trudes fraværende tilbud burde gi henne. Hun var fortsatt vennligheten selv hver gang hun spurte «sitte på hjem?». Trude begynte å mistenke at Mai var skamløs.

Trude følte seg utnyttet. Det ergret Trude at hun lot seg utnytte på denne måten.

Hun visste at hun ikke burde bry seg så mye om Mai, men Mai var et mysterium. Det var noe ved henne som Trude trengte å plassere fingeren på. Alle bilturene, selv om de var korte, hadde selvfølgelig medført mange samtaler. De kunne ikke sitte tause i bilen, til det så var turene for lange. Og samtalene avslørte ett og annet. I begynnelsen var Mai slik hun pleide å være på jobb, vennlig og sjarmerende, hun hentydet også til et slags dypere vennskap med Trude. Mai foreslo aktiviteter de skulle gjøre sammen «en eller annen gang». Men aktivitetene ble aldri noe av. Et par ganger forsøkte Trude å minne Mai på noen av disse aktivitetene som Mai jo selv hadde foreslått, men hver gang unnskyldte Mai seg og bakket ut. Trude sluttet å tro på Mais «future faking». Hun mistenkte at Mai lot som de var gode venner, kun for å få skyss og hente informasjon ut av Trude.

Samtalene i bilen viste etterhvert at Mai var usedvanlig kverulerende og lettprovosert. Det var som om all energien hun brukte på å være venn av alle ikke var en naturlig egenskap, at det faktisk kostet henne mye fordi hun ikke var slik av natur. Som om det å gå imot sin natur skapte en frustrasjon i Mai og at den skulle gå ut over Trude. Trude tenkte «dette skulle de bare visst på jobb». På jobb pratet Mai med alle. Hun smilte og lo. Aldri kverulerte hun med noen, annet enn med Trude. Nå hadde hun også begynt å gjøre det i andres påhør. Trude så en forakt i Mai, som åpenbart andre ikke la merke til. Men Trude, som var begynt å få nok av Mai, lot seg ikke sette på plass så lett. Hun var ikke redd for å motsi Mai, det var ikke det, men hvorfor gjorde hun fortsatt tjenester for en person hun ikke likte? Som ikke viste henne respekt tilbake, men tvert imot viste andre mer romslighet, som aldri hadde gjort noe for henne? Trude oppdaget at det var en grense i hennes grensesetting. Hun klarte å motsi Mai, men hun klarte ikke å nekte henne skyss. Ikke helt. 

Til slutt så løste skyssproblemet seg. Mai kjøpte endelig sin egen bil. Riktignok et vrak av en bil, og Trude tenkte at den snart ville bryte sammen og Mai igjen ville “sitte på hjem?”, men foreløpig fritok den Trude fra dette maset. Hun nøt freden i å kunne sitte i bilen alene etter jobb. Hun merket også en annen ting; i samme øyeblikk som Mai fikk egen bil, så ble Trude langt mindre interessant for henne. Det hadde Trude ingen problemer med.

I Mai ser vi nok ikke en fullblods psykopat, men flere narsissistiske trekk åpenbarer seg. Hun er i en helt annen liga enn paret i den første historien. De narsissistiske trekkene er imidlertid ikke enkle å speide for en uinnvidd. Derfor merker andre kolleger ingenting av Mais falskhet eller utnyttelse av Trude. Heldigvis er Trude selv en god observatør. Hun er dessuten ikke «hektet» av Mai og kjøper ikke hennes vennlighet og sjarme i lengden. At Trude ser gjennom Mai, selv om det ikke blir kommunisert direkte, bidrar muligens til å skru opp Mais forakt for Trude. Mai liker dårlig at Trude ikke lenger kjøper hennes «bestekompis» bedrag.

Både Trude og Nils er sensitive personer som lett knytter seg til andre. Muligens for lett. Men dette er snarere en god egenskap enn en dårlig.

Et avsluttende råd; ikke dvel ved dem som åpenbart ikke dveler ved deg. Kanskje er de en «venn av alle». Hvis dette ikke er hva du søker i en relasjon, så skal du heller ikke bli i den. Gå videre.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Kan Gudstro hjelpe i selvbehandling av traumatisk stress?

Dette spørsmålet ble stilt i et middagsselskap jeg nylig deltok i.

Tidligere har vi diskutert hvorvidt mindfulness kan hjelpe mot traumatisk stress. Mange av leserne er opptatt av rehabilitering etter psykopaten og hvordan den kan forløpe raskt og mest mulig smertefri. I den anledning er gode råd dyrebare.

Den postpsykopatiske rehabiliteringen er av eksistensiell art. “Eksistensiell” kan defineres som vitenskapsbasert psykologi med et stort islett av åndelighet, enten man er religiøs eller ei. De eksistensielle spørsmålene dekkes ikke, eller kun delvis, av vitenskapen. Det kan dreie seg om ting som livet etter døden, sjelesorg eller meningen med livet.

Fordi vi nå skal diskutere religiøse behandlingsmetoder så vil jeg komme med en advarsel. Den første tiden etter psykopaten er man forvirret, fortvilet og desperat. Det frarådes å kaste seg inn i lettkjøpte fristende bevegelser eller sektvirksomhet. Alle menigheter som går offensivt fram og misjonerer for deres virksomhet skal man passe seg for. De promoteres ofte av karismatiske predikanter og medlemmer som selv enten er psykopatiske eller hjernevasket. Gudstro er først og fremst en relasjon mellom deg og Gud, ikke mellom deg og menigheten. Fellesskapet med en menighet kan være verdifullt, men er sekundært til din personlige tro.

Jeg forholder meg i denne teksten til kristendommen, men det er selvfølgelig opp til hver og en som leser å forholde seg til den religionen de føler de tilhører. For mange av oss er Gudstro fjernt og fremmed. Vi er barn av tiden og religion er noe som hører fortiden til. Bibelen kan ikke lenger brukes til noe, annet enn å kaste glans over høytidene. I høytidene “koster vi på oss” å føle oss litt åndelige og høytidelige, men i hverdagen passer ikke gudsdyrkelse inn i våre liv.

Det kan føles som et tilbakeskritt, et nederlag eller pinlig å erkjenne at man er, eller ønsker å bli troende. Det passer liksom ikke inn i den opplyste tiden vi befinner oss i.

Men spør deg selv, kan vitenskap og religion overhodet ikke kombineres? Er religiøsitet det samme som å avskrive vitenskap, at man ikke lenger tror på det beviselige og målbare eller det menneskeskapte? Det ville i så fall være merkelig, for vitenskapen er full av oppdagelser man ikke kan se med det blotte øyet, som for eksempel atomer og virus.

Det er intet i veien å tro på noe man ikke kan se. Bare fordi man aldri har sett Gud i menneskelig form, betyr ikke at han ikke finnes. Gud trenger heller ikke være en “han”. Ikke engang en “hun”. Gud kan være “det”, for eksempel naturen som omgir oss. Mange får åndelige opplevelser av naturen, fordi de føler seg omgitt av noe som er større enn dem selv. Åndelighet er ikke noe hokus pokus. Har du merket hvor mye lettere løsninger og optimisme kommer når du er i fysisk aktivitet, for eksempel når du går en tur i skogen? Det er fordi bevisstheten løftes opp på et høyere nivå når vi bruker kroppen og naturen. Kropp og sjel henger sammen. Fysisk bevegelse stimulerer sinnet. Naturen fungerer som en ytterligere oppkvikker. Åndelighet kan derfor med fordel kombineres med naturopplevelser. Og det er nettopp hva Gudstro er; at det finnes noe der ute som er større enn oss selv. Denne erkjennelsen gjør ikke at vi selv blir mindre eller betydningsløse. Tvert imot, erkjennelsen får oss til å vokse. Det betyr at bagateller som rir oss blir mindre viktige og bevisstheten heves ett eller flere hakk. Vi slutter å se ned på våre føtter, men løfter i stedet blikket mot himmelen. Vi ser et større bilde en vår egen, lille situasjon.

Kristendommen beskjeftiger seg med mye av det vi opplever i rehabiliteringen etter psykopaten. For eksempel;

-Kampen mellom det gode og det onde.

-Ensomhet og fremmedgjøring.

-Tilgivelse.

-Tunge følelser som desperasjon, håpløshet og raseri.

-Karma.

-Kjærlighet. 

-Psykopati. Det figurerer faktisk flere psykopatiske skikkelser i bibelen, og de blir korrekt beskrevet, selv om ordet “psykopat” ikke brukes.

Bibelen bør leses som en klok bok med mye livsvisdom. Den skal ikke tolkes bokstavelig. Det er sistnevnte som skaper fanatisme og er roten til mye maktmisbruk opp gjennom tidene. Dette har gitt religion et dårlig rykte og en vond bismak.

Problemet med det morderne samfunnet er etter mitt syn at vi har fjernet oss for mye fra det åndelige. Vitenskap og opplysning har gitt oss mange forklaringer og svar som tidligere ikke fantes, men lite trøst. Du merker det når en krise rammer deg hardt, som for eksempel møtet med psykopaten. Du får svar på ting du ikke tidligere forstod, et kriseteam på ti personer kan stå klare på en halv time for å fortelle deg at «nå er du i akuttfasen, den vil vare fra åtte timer til tre døgn, så vil du få det bedre og gå over i neste fase», men du føler deg ikke trøstet. Sjelen er ikke tilfredsstilt. Den finner ikke ro. Vitenskap kan ikke hjelpe deg. Åndelighet gir oss en trøst som forskning ikke kan gi.

Det lyder som jeg ser intet negativt ved Gudstro. Og sannheten er at jeg er positivt innstilt, men ikke udelt. Husk at mye i bibelen, spesielt i det nye testamentet, er naivt og noe vi etter psykopaten vet er uklokt. For eksempel “vend det andre kinnet til” og “vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg”. Dette vil ikke gavne oss i møtet med en narsissist eller en psykopat. Hvis du vender det andre kinnet til en psykopat, så vil han/hun slå til du er hudløs, og nyte hvert sekund.

Husk at Jesus var menneskelig, med menneskelige svakheter. Han tok ikke høyde for at psykopater og narsissister fantes, og trodde – som vi selv gjorde – at andre mennesker fungerer og resonnerer som vi gjør. Fordi han selv følte skam, så trodde han at alle var tilbøyelige til å føle skam. “Vend det andre kinnet til” var noe han levde etter, fordi han trodde at det ville få overgriperen til å føle skam over å slå. Men han tok feil. Ondskapen er skamløs.

Min personlige tro har ligget der latent siden jeg var barn, med en oppvekst i bibelbeltet. Den har ikke alltid vært nært tilstede. Jeg har aldri vært en praktiserende kristen. Men den har vært tilgjengelig når jeg trengte den som mest. Men hvordan kan du finne Gud hvis du er et barn av naturvitenskapen og forskningsbasert kunnskap? Hvordan vet du at «han» er der? Du må være søkende og åpen. Du kan være kritisk, men ikke skeptisk. Skepsis fungerer avstengende.

Det sies at Gud kommer når du trenger ham. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det dukker ikke opp en mann i kjortel med stav og skjegg, når du treffer veggen og ligger nede for telling. Gud åpenbarer seg ikke slik. Gud er de kreftene som av en eller annen grunn løfter deg opp når du har en tung dag. Det kan være snakk om den ovennevnte åndelige opplevelsen i natur og aktivitet, eller i form av en nabo som sier noen kloke ord akkurat da du trengte dem. Det kan være musikk, en sangtekst eller poesi, som gir deg en «eureka» opplevelse. Det kan være arven du fikk da du desperat trengte penger, eller din egen viljestyrke når du trenger å dra deg selv opp av en hengemyr. Alle opplever dette av og til, uansett hvor religiøs du tror du er. Hvis du ikke finner, så spør deg selv hva du egentlig leter etter. Åndelige veiledere kan hjelpe deg. Oppsøk en prest hvis du er nysgjerrig på denne siden av deg selv, eller hvis en terapeut ikke klarer å hjelpe deg fullt og helt.

Jeg tror den aller største fordelen ved å ha Gudstro, er at man slutter å føle seg ensom. Hvis man har tro i hjertet, så går man aldri alene. De kristne føler at Gud hele tiden er med, slår følge på livets vei og passer på. De takler derfor utfordringer med en forunderlig grad av fred og sinnsro. De slutter å overanalysere; “det er Guds vilje” alternativt «naturens gang» eller «tilfeldighetenes luner». Ofte er det enkle det beste. Kanskje man derfor ikke bør forkaste gudstro hvis man fortsatt sliter etter psykopaten. Kanskje religion har noe for seg, i kombinasjon med mer forskningsbaserte tiltak?

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.