Mange opplever en forhøyet sensitivitet etter bruddet med psykopaten. Det behøver ikke engang å ha vært en lang relasjon. Likevel opplever mange at vanlig omgang med andre mennesker plutselig blir et minefelt med stadige skjulte eller åpne konflikter og hvor objektet oftere enn før merker ubehag i nærheten av både kjente og fremmede, på jobb og sosialt. Ubehaget er “trigging”; noe ved den andres opptreden minner oss om psykopaten eller andre giftige mennesker vi har møtt, eller som utløser en grunnfølelse av skam og skyld i oss. Triggingen trigger i sin tur en “fight or flight” reaksjon som gjør at vi ikke klarer å forholde oss til situasjonen med kaldt hode. Vi får en trang til å angripe eller flykte, selv i mindre konfrontasjoner.

Det er snakk om en beskyttelsesmodus som på mange måter har løpt løpsk, for det gavner oss ikke å angripe andre mennesker hver gang uenigheter oppstår, selv om uenigheten er sterk og vi føler at vår integritet er under angrep av motparten. Vi verner om vår skjøre integritet, derfor trigges vi av forsøk på dominanse, respektløshet og arroganse hos andre. På mange vis så kan man si at vi har moralen og retten på vår side til å sette foten ned. Men mange opplever at de ikke klarer å gjøre det på en integritetsbevarende måte. Det er som om man ikke klarer å holde seg kald og rolig. Dette har en logisk årsak. Hvis man har utviklet PTSD (post traumatisk stress) eller CPTSD (kompleks post traumatisk stress) så stresser hjernen og overtolker konfrontasjoner som egentlig ikke er farlige. Vi reagerer likevel som om vi er i alvorlig fare, og velger en av fire reaksjoner.

-Angrep (fight)

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

-Flukt (flight)

-Lammelse (freeze)

-Underkastelse (friend)

Den sistnevnte reaksjonen medfører at vi blir meget føyelige overfor vedkommende som vi føler oss truet av, selv om vi egentlig ikke har lyst. Alle reaksjonene er utenfor vår kontroll, og mange vil nok kjenne seg igjen i at de forsøker å glatte ut konflikten ved å smile ekstra mye, være enige og ikke våge å markere sitt standpunkt. Det føles feigt og ryggradsløst å reagere slik når man er godt voksen, men som sagt – det er utenfor vår kontroll. En annen reaksjon er lammelse hvor man egentlig blir låst fast i posisjon av frykt, kanskje uten at det er synlig på utsiden, men man mister evnen til å være tilstede i samtalen eller situasjonen, og fungerer som en robot. Noen beskriver det som en “ut av kroppen opplevelse”. Det er ekvivalenten til musa som ligger helt i ro for ikke å bli oppdaget av rovfugler, derav navnet “musestille”. 

Angrep er en annen reaksjon mange opplever. Angrep kan absolutt være hensiktsmessig, men ikke kun fordi den butikkansatte er litt sur og uhøflig eller fordi din kollega har en dårlig dag. Dette er reaksjonen jeg selv oftest har hatt, og det er skummelt å tenke på at jeg har vært villig til å faktisk gå fysisk til angrep på personer kun fordi de har sett “feil” på meg eller hva jeg har oppfattet som respektløshet der og da. Fysisk angrep er aldri hensiktsmessig, og vil lande oss i fengsel uansett hvor berettiget vi føler at angrepet er. Angrepsmodus er hensiktsmessig kun der hvor du kan bruke din reaksjon til å forsvare deg med et velrettet verbalt sleivspark. 

Uansett hvilken reaksjon man får, så er det viktig å huske at det er en primitiv impuls som tar styringen. Det betyr ikke at årsaken er en bagatell. Vi har lov til å reagere hvis vi stadig opplever å bli tråkket på av arrogante mennesker. Problemet er at det er ikke vår egen reaksjon som styrer oss. Det er en etterlevning fra den gangen mennesker var i reell fare hele tiden. Vi skal mange tusen år tilbake for å finne situasjoner hvor vi hadde bruk for denne “overstyringen” daglig, den gang vi levde side om side med farlige dyr og meget voldelige mennesker fra andre klaner. I 2018 vil denne impulsen imidlertid virke mot oss, fordi den er ment å beskytte oss når vi blir jaget av en illsint løve og ikke fordi vi står i en uenighet med en kollega.

Du kan enten skjemmes fordi du føyet en person som ikke respekterte deg, eller fordi du faktisk hadde lyst til å gå etter strupen på en kollega som jobbet mot deg. Eller du kan rettferdiggjøre din reaksjon med at du er “lei av å bli tråkket på”. Men ingen av reaksjonene var dine egne. Begge var impulser som styrte deg. Du vil ikke bli styrt. Du må derfor jobbe for å ta kontroll over reaksjonene dine. Hensikten er ikke å legge lokk på deg selv, slik du alltid har gjort med psykopaten og giftige mennesker. Hensikten er at du selv skal styre reaksjonene, og ikke din PTSD. Din PTSD vet ikke hva som er bra for deg. Derfor må du sørge for at din PTSD ikke tar styringen i enhver konfrontasjon. La oss si at du faktisk ender med å slå din motpart i ansiktet fordi PTSD tolket motparten som en trussel og tok styringen. Det kan ende med at du mister jobben. Det kan ende med en politianmeldelse. Selv om det ikke går så langt, så kan det forsure miljøet rundt deg hvis du stadig reagerer uhensiktsmessig på konflikter, eller sågar skaper dem, og folk vil ta avstand fra deg.

Selv om du “bare” reagerer med kjeft og høyt stemmevolum, så husk at det alltid er den som snakker rolig, lavt og gjerne bruker færrest ord, som går seirende ut av en konflikt. Det er den som mister hodet som blir sett skjevt på. Derfor, ikke vær den som mister hodet. Du synes kanskje at du har rett til å miste hodet, fordi “nok er nok”, men er det du som synes det eller din PTSD? Når ble du en som synes det er greit å kjefte? Hvordan ble du en slik sint og aggressiv person? Sjansen er stor for at du ikke vil være slik og heller ikke er slik, men at PTSD og psykopatisk projeksjon har gjort deg slik. 

Ta styringen tilbake. Det finnes hjelp og tiltak du kan gjøre selv.

Når ting blir opphetet så trekk deg ut av situasjonen, også selv om du faktisk er klar til å ta konfrontasjonen. Adrenalin kan gjøre oss kranglelystne, men igjen – det er “fight or flight” som gjør oss slik, altså ikke noe vi bestemmer selv. Og vi vil bestemme selv hvordan vi skal reagere!

Ignorer at kassadamen på kiwi kikker arrogant på deg. Du behøver ikke å “belønne” henne med høflighet tilbake. Men ikke gjør noe nummer ut av det. Bare betal for dine varer og gå. Mang en gang har det kommet røyk ut av ørene mine på vei ut av butikken og jeg har hatt lyst til å gå tilbake og lekse opp for vedkommende. Men sannheten er at fremmede mennesker kjenner deg ikke, det er derfor aldri personlig. Du er kanskje lei av at alle mennesker lesser deres dårlige dag over på deg, men hvis du reagerer med sinne så er dette nettopp hva du lar dem gjøre. Da har du jo overtatt deres negative følelser, og din dag er ødelagt i stedet for deres. Du lar dem eie deres dårlige dag ved å ikke overta den. Ignorer dem, gå videre med et smil om munnen og la dem sitte igjen med deres dårlige dag og stygge blikk, enten det er kassadamen på kiwi, en kollega, sjef, venn eller din egen samboer. 

Når vi lar oss trigge av stygge blikk, så er det fordi det vekker en latent skam i oss. Vi har tatt på oss allverdens skyld for noe. Hvis vi bærer på en slags kronisk skam så stammer det fra lange eller hyppige relasjoner med psykopatiske og narsissistiske partnere, eller enda mer sannsynlig – en oppvekst med P/N foreldre. Når vi bærer på en slik skam- og skyldfølelse så er det meget lett for andre, til og med fremmede, å vekke den til live i oss. Det er nok med et stygt blikk, så skammer vi oss for noe. Vi føler oss små og kuet, og bøyer hodet på vei ut av butikken. Vi vet ikke selv hvorfor vi gjør det. Vi vet det er irrasjonelt. Vi gjør det likevel, fordi vi er vant til det. Det er på mange vis slett ikke rart at vi er sinte, når vi er mishandlet så lenge at vi bærer en slik kronisk skamfølelse. Men det er så viktig å være den bevisst. Husk at de som plasserte den i oss er borte eller til og med døde. Nå er det kun opp til oss selv å jobbe med å fjerne skammen og skylden slik at vi kan stå mer rakryggede i motstand som kommer, uten å miste hodet. 

Skammen blir vekket enda sterkere til live hvis vi får direkte kritikk. Spesielt giftige mennesker sanser vår skam og vil bruke den til å trykke på knapper. Vi er nødt til å drepe dette ved fødselen. Vi dreper det ved fødselen ved å gjøre det tydelig at “dette finner jeg meg ikke i”. Du kan for eksempel snu på situasjonen og plassere litt skam i vedkommende som forsøker å gjøre det med deg, dette er lov mot giftige mennesker. Men husk at ikke alle mennesker er giftige og at ikke all kritikk er for å provosere oss. Tenk etter hvordan du selv reagerer på mennesker som ikke er ydmyke og ikke tar kritikk på en konstruktiv måte. Antakelig får du et negativt inntrykk av vedkommende. Det samme gjør andre av deg, hvis du ikke behandler kritikk på rasjonelt vis. Senest på jobb i går hadde jeg en situasjon hvor jeg forsøkte å konfrontere en arrogant kollega med en ikke akseptabel måte å utføre en oppgave på. Vedkommende reagerte ikke på konstruktivt vis, men i stedet med å forsøke å projisere skylden over på meg. 

Hva gjorde det med meg?

Jeg kjente litt på “ur”skammen i meg som vedkommende klarte å vekke og det var ubehagelig, men ikke verre enn at jeg forstod at vedkommende ikke er en sunn person. Vedkommende må eie sitt feilgrep, jeg ville ikke overta feilgrepet selv om vedkommende forsøkte å lesse det over på meg. Jeg ringte derfor ledelsen. De får ta det derfra, det er derfor vi har en ledelse. Hvis en kollega ikke vil la meg korrigere dem, så går det til ledelsen. Jeg vil ikke trues til å ignorere problemet, jeg vil heller ikke godta en projisering og ta skylden selv, jeg bare rapporterer til neste ledd. Jeg er ikke redd for ubehaget som kan oppstå av å varsle og utlevere en kollega. Jeg forårsaket ikke ubehaget, det gjorde den andre personen. 

En klok person sa en gang noe i retning av “vil du unngå kritikk? Så klart du kan det. Alt du trenger å gjøre er å ikke si noe og ikke gjøre noe”. Dette er veldig sant. Vi utsetter oss selv for muligheten for kritikk i all samhandling med andre. Det spiller ingen rolle hvor gode vi er eller hvor trigget vi blir. Det er fordi det alltid vil være folk som ikke liker oss eller som er uenige med oss. Vi er nødt til å lære å leve med det. Alternativet er å isolere oss, og det er også noen som velger det. Men er det ikke bedre å heller tåle risikoen for kritikk, slik at vi kan bevege oss fritt og oppleve verden? Jeg foreslår at vi forsiktig jobber med vår triggbarhet. Vi har PTSD og må leve med det. Vi kan oppsøke profesjonell hjelp, men vi må likevel leve med vår sensitivitet. Si til deg selv “jeg er lett triggbar, det er ikke min skyld, men jeg vil ikke la det kontrollere meg” og gå rakrygget ut i verden. Den kan være at verden ble for mye den dagen og du går lutrygget hjem igjen, men da retter du deg bare opp neste dag. Ikke gi opp. Du har rett til å være i denne verden og du skal leve i den resten av ditt liv. Ikke vær redd for å kreve din plass akkurat som alle andre.

Vær bevisst. Neste gang du blir trigget så vit at du blir overstyrt av uhensiktsmessige impulser som forsøker å kontrollere deg. Ikke la det skje. Pust rolig og ikke gjør eller si noe overilt. Hvis det ikke hjelper, så unnskyld deg og trekk deg ut av situasjonen. Forsøk på nytt neste gang. Ikke unngå mennesker eller situasjoner fordi du er redd for å bli trigget. Ikke vær redd for kritikk eller angrep. De er bare ord. Og ikke minst er de bare meninger. Når noen kritiserer deg så er det ikke sannheten om deg de forteller, kun meninger de har. Husk at du ikke behøver å ta det til deg. Uberettiget kritikk mot din person tilhører avsenderen, ikke deg. Det er lov å angripe ubehagelige mennesker, men kun verbalt, kun rolig og ikke under innflytelse av PTSD. Husk derfor de tre reglene;

“Jeg har lov til å angripe, så lenge jeg gjør det

-rolig

-verbalt

-ikke i affekt”   

Minner på leserhistorie konkurransen, hvor dere kan skrive og sende inn deres egen historie frem til 26/8. Oppfordrer flest mulig til å gjøre dette. Se detaljer i forrige tekst. 

Nå har du en sjanse til å fortelle din historie til seks tusen publikummere. Å skrive er terapi, kanskje har du gavn av å feste din psykopatiske historie til det digitale papiret. I tillegg til selve tankeprosessen som skriving stimulerer, så vil din historie være åpen for kommentarer, refleksjoner og bekreftelser fra andre. Hvis skriving er noe for deg og du lenge har vurdert å forevige din historie, eller kanskje du allerede har skrevet din historie og den samler støv i skuffen, så hiv deg på denne “konkurransen”.

Ingen psykopatisk historie er viktigere enn andre, så her går konkurranseelementet på ren skrive- og formidlingskunst. Ikke vær opptatt av rettskriving, vær mer opptatt av formulering, flyt og hva du ønsker å fortelle.

Vilkår:

-Teksten må være på under 2500 ord.

-Blogginnehaver eller den som vurderer teksten har rett til å korrigere skrivefeil eller andre formuleringer for å gjøre teksten mer leservennlig innen publisering.

-Forfatter gir med innsendelse av tekst automatisk tillatelse til publisering på psykopati.blogg.no.

-Forfatter kan velge å publisere under fullt navn (dette må spesifiseres tydelig ved innsendelse). Men alle parter som omtales i teksten skal anonymiseres, dette inkluderer også lett identifiserbare hendelser. Hvis hendelsene er lett identifiserbare, så er justeringer påkrevet for å anonymisere dem. I stedet for “det skjedde i Flekkefjord” så kan du for eksempel skrive “en sørlandsby” eller sågar ” vestenfor sol og østenfor måne”. I stedet for “det skjedde i 2012” så kan du skrive “for noen år siden”. I stedet for “han hadde bart og blå øyne” så kan du skrive “han var skallet med et arr i pannen, som minnet meg om Harry Potter”, etc. 

-Hvis færre enn ni tekster leveres, så velges kun en “vinner” som publiseres. Hvis flere enn åtte tekster leveres, så velges to tekster til publikasjon. Hvis flere enn seksten tekster leveres, så velges tre. 

-Kun tekster som leveres på mail til [email protected] vil vurderes.  

-Danske lesere kan skrive på sitt eget språk.

-Innsendingsfrist er 26/8 eller en måned fra i dag. Men “vinnere” kan publiseres fortløpende og innen fristen. 

Tips:

-2500 ord er ikke mye. Fremfor å forsøke å skvise hele din psykopatiske opplevelse fra A til Å inn i teksten, så velg heller ett eller to elementer som du er spesielt opptatt av, så som en spesifikk hendelse (for eksempel den gang psykopaten ødela julefeiringen) eller en tidsbegrenset periode (for eksempel idealiseringsfasen, eller tiden etter NK). Dette gir deg mulighet til å dykke dypere inn i historien. Dette gjør det også mer interessant å lese. 

-Analyser gjerne din egen tekst med den kunnskap du nå har om psykopati. Dette gjør det mer lærerikt for nye lesere å lese din tekst. For eksempel kan du skrive en historie med 2000 ord, og så bruke 500 ord på en liten men lærerik analyse. Eller du kan analysere fortløpende i teksten. Men ingen grunn til å overanalysere, ikke undervurder leseren. 

-Unngå svulstig “roman”språk. En viss kunstnerisk og emosjonell ordlegging kan gi teksten farge, for mye blir derimot en klisjè. Det enkle er ofte det som gjør mest inntrykk.

-Historien bør handle om psykopati. For eksempel så kan “rettsaksdramaer” lett bli kjedelige. Mange har hatt juridiske problemer med deres psykopater, men likevel er ikke konflikter og anmeldelser spesifikt for psykopaten. Skriv heller om noe ved relasjonen som forundret deg eller gjorde emosjonelt inntrykk. Sjansen er stor for at det da også vil engasjere leseren. 

-Menn oppfordres til å sende inn tekst.

God skrivelyst 🙂

En kort tekst i dag på denne fine søndagen, innen jeg skal på småhundtreff med min lille klump på ni kilo (han tror selv han er mye større). Sosialisering er viktig for alle, inkludert hunder og psykopatobjekter i rehabilitering. På småhundtreff så lærer min hund å omgås andre hunder. Man kan på mange måter også si at jeg lærer å omgås andre mennesker. Selv om det nå er noen år siden jeg ble “født på ny” så er det å bli kjent med seg selv og hvordan man fungerer med andre en prosess som antakelig er livslang. Mange av dere opplever mest sannsynlig sterk skepsis mot mennesker etter relasjonen med psykopaten. Mange har også utviklet en slags atypisk sosial angst, hvor man ikke er redd for å gå på butikken eller gjøre dagligdagse ærend, men hvor tettere interaksjoner med mennesker kan trigge angst eller sinne, fordi man er blitt mye mer sensitiv men også mer oppmerksom på hva man oppfatter som angrep av andre. Det er derfor fristende å gi opp menneskeheten og leve mest for seg selv. Men en viss grad av sosialisering er viktig. Vi trenger ikke å like andre mennesker like mye som før. Vi trenger definitivt ikke å bli likt av andre i samme grad som før. Men vi kan ikke leve helt isolert, vi er ikke en øy. Derfor – ha som mål å være sosial med noen i minst ti minutter hver dag. Sosialisering på jobb teller ikke, men det kan være så enkelt som en kort samtale med naboen ved postkassen. Ikke bare si “hei” og skynd deg unna. Tren deg opp i “small talk”, vis interesse for naboens giktplager. Her er det ikke empatien som skal opptrenes, men å kommunisere med andre mennesker. Det kan også være en kort telefonsamtale, hvis det er alt du orker av sosialisering den dagen. Det er bra nok, så lenge du anstrenger deg litt hver eneste dag for å forholde deg til menneskeheten. Mens min hund snuser på andre hunder, så prater jeg med andre hundeeiere om alt og ingenting. Mest hundeprat, som egentlig ikke interesserer meg, men det er ikke poenget her. Jeg ser folk i øynene, jeg lytter til både ord og kroppspråk, jeg trener på å smile men også på konfrontasjoner når andres hunder ikke oppfører seg bra mot min hund. Og hva gjør det med meg hvis noen sier noe negativt om min hund? Er det et angrep? I så fall, klarer jeg å la det prelle av som vann på gåsa? Bør jeg gjøre det? Eller er det kanskje velment konstruktiv kritikk?

Dagens tema er en kort men viktig erkjennelse. Psykopaten klarer ikke å gjenkjenne følelser. Psykopater og narsissister har et meget kort følelsesspekter. Det er visstnok begrenset til misunnelse, forakt, sinne/raseri og tilfredsstillelse. Følelsene er få, i tillegg er de grunne. Det vil si at selv om psykopaten selv kanskje tror at han/hun føler dypt og mye, så er det meget overfladisk sammenlignet med hvordan normale mennesker føler. Følelsene er også meget kortvarige, som små gnist snarere enn en stabil elektronisk forbindelse. Derfor er narsissistisk raseri så eksplosiv men hurtig overstått. Og etterpå så later psykopaten som om intet utbrudd var skjedd. Det ligger noe manipulasjon i dette, men det handler også om at psykopaten ganske enkelt ikke føler det samme raseriet lenger. Den korte gnisten er overstått. Det betyr ikke at psykopaten er overbærende, kortsint eller tilgivende, men at følelser i en psykopat lever meget kort. De er en slags mutert versjon av normale følelser. Dette gjelder også glede. Psykopaten kan tilfredsstilles i korte øyeblikk, men opplever ingen stabil glede av å ha et godt hjem, en trygg jobb og en elskelig partner. Psykopaten kan sette seg ned og si til seg selv “nå har jeg det godt”, men da handler det kun om øyeblikket der og da og ikke at han/hun har klart å etablere en varig livssituasjon som føles tilfredsstillende. Derfor kan psykopaten se deg dypt inn i øynene og proklamere “jeg elsker deg” og mene det, men fem minutter senere så er du en byrde og en han/hun gjerne vil forkaste. Psykopaten føler derfor ofte behov for å skifte partner, jobb og bosted. 

Erkjennelsen at psykopaten ikke er istand til å identifisere følelser er i konflikt med slik mange av oss opplevde våre psykopatiske partnere. Vi opplevde at de “leste oss” som åpne bøker. De syntes jo å vite nøyaktig hvordan de skulle fremprovosere en viss følelse i oss, og de gjorde det ofte. Dette rimer da ikke med at psykopaten ikke gjenkjenner følelser? Det opplevdes som om psykopaten meget bevisst og kalkulert lekte marionett med vårt følelsesliv, for det var psykopatens krumspring og manipulasjon som stimulerte følelsene våre til høye oppturer og dype nedturer. Det er riktig at vi føler mye sammen med psykopaten, men husk at følelsene blir skapt inne i oss. Det er vi som er istand til å føle, ikke psykopaten. Det er ikke slik at følelsene blir plantet i oss utenfra. Denne innbilte fjernstyringen gir psykopaten makt og objektet angst. Men vi blir ikke fjernstyrt. Vår opplevelse av å være marionetter er snarere et tegn på hvor lite kontroll vi tror vi har over oss selv. Når vårt selvbilde bygges opp så forstår vi bedre at ingen kan få oss til å føle noe vi selv ikke velger å føle. 

En annen grunn til vår opplevelse av at vårt følelsesliv var styrt av psykopaten, er fordi psykopaten trykker på knapper – hele tiden. De er komplett uberegnelige. Det er derfor uunngåelig at de ikke bare av og til, men ofte, trykker på de “riktige” knappene som utløser en voldsom reaksjon i oss. Det kan da virke som om det var nettopp den følelsen psykopaten hadde til hensikt å utløse og at de visste nøyaktig hvordan vi ville reagere. Men nei, det handler om odds; hvis man skyter hundre piler over en kort avstand, så er oddsen stor for at flere av pilene treffer blink. 

Jeg vil nevne enda en grunn til at vi føler oss avkledde, sårbare og gjennomsiktige sammen med psykopaten. Og det er hans/hennes intense blikk, det vi kaller “det narsissistiske blikk”. Når noen beskuer oss så totalt blottet for ydmykhet som psykopaten gjør, så får vi følelsen av at vi ikke kan skjule noe for dem; at de vet hva vi tenker. Det gjør de selvfølgelig ikke, men vi tillegger dem denne overmenneskelige evnen ved å tenke “ok, han/hun gjennomskuer meg, jeg kan likegodt blottlegge meg”. Vi har trukket den feilslutningen at de er tankelesere og derfor gir vi dem nøkkelen til våre tanker, helt gratis. Så mye makt har et blikk. Sannheten er at psykopaten visste ingenting om oss før vi selv valgte å fortelle ham/henne det. 

Hvis du tenker etter, så avslørte psykopaten sin mangel på kunnskap om deg mange ganger. Faktisk så leser han/hun sine objekter meget dårlig. De blander kortene fullstendig. Jeg husker hvordan en psykopat i mitt liv ikke klarte å gjenkjenne sorg. Jeg har ofte vært i sorg, mest kjærlighetssorg men også for eksempel sorgen etter å ha flyttet (jeg har flyttet mye) og den ensomheten som da oppstår når man har tapt trygge og kjente omgivelser og mennesker. Ved et par tilfeller så har jeg også vært i sorg over dødsfall av nære slektninger. Uansett hvilken type sorg, så trodde denne psykopaten at jeg var sur. I sorg så blir man innesluttet, innadvendt, opptatt av refleksjon og ikke så interessert i å fortelle vitser eller sprudle med andre. Gang på gang så oppfattet denne psykopaten at jeg var i dårlig humør når jeg egentlig sørget. Vedkommende reagerte derfor med å devaluere meg ytterligere, kjefte og bli meget ubehagelig å være sammen med. For en person i sorg så kan samvær med en psykopat være spesielt farlig og bør unngås. Lenge trodde jeg at min sorg var unaturlig, og at det var årsaken til at denne personen ikke lot meg sørge i fred. Men da det gikk opp for meg at vedkommende ganske enkelt ikke var istand til å identifisere følelser eller skille sorg fra grettenhet, så klarte jeg å børste angrepene av meg og vedkommende fremstod nærmest komisk, som en handikappet narr. For glem ikke at disse menneskene styres av ondskap. Føl derfor ingen medynk for deres handikap. 

Den manglende gjenkjennelsen av sorg kommer av at psykopaten selv aldri har opplevd sorg. Han/hun har nok opplevd sørgelige hendelser, de har bare ikke følt noe i kjølvannet av dem. Sorg er en kompleks følelse som fordrer tilknytning – en interaksjon med omgivelsene som psykopaten ikke er istand til å oppleve – og tap av sted, gjenstand eller person man var knyttet til. Sorg handler om savn. Alt dette er ukjent terreng for psykopaten. Psykopatens mangel på empati gjør ham/henne uskikket til å forstå hva som skjer inne i deg når du er i sorg. Psykopaten forventer at sorgen raskt skal være overstått slik at du kan bli ditt gamle jeg igjen og han/hun kan trekke narsissistisk forsyning ut av deg som før. Den samme mangelen på gjenkjennelse gjelder alle dype følelser som psykopaten ikke er istand til å oppleve selv, så som ekte glede, frykt og kjærlighet.

Når du tenker etter så kommer du kanskje i tanke om flere episoder hvor din psykopat grovt forvekslet følelser og misoppfattet situasjoner. Kanskje flere enn du hittil har vært klar over? Psykopaten er følelsesblind. Du kan lett sammenligne dette med fargeblindhet; en psykopat vil forveksle blåbær og tyttebær men bli rasende hvis du påpeker dette. Ikke bare det, men han/hun vil få deg til å tro at det er du som ikke kan se forskjell og i tillegg klandre deg for det. Bruk denne erkjennelsen til å ta noe av makten tilbake. Psykopaten leste deg aldri som en åpen bok, faktisk er de fullstendig hjelpeløse i tolkningen av normale menneskers følelsesliv. De styrer oss med intensitet og frykt, men det er ikke annet enn skudd i mørket.  

For dere som ikke vet hva et narsissistisk harem er, så er det fanklubben en psykopat eller en narsissist omgir seg med som han/hun henter sekundær narsissistisk forsyning fra (i motsetning til primær narsissistisk forsyning, som kommer fra den gjeldende primærpartneren). Sekundærforsyningen er i form av beundring og kanskje ett og annet drama som psykopaten iscenesetter blant medlemmene i haremet, men uten at han/hun deltar i dramaet selv eller at årsaken kan spores tilbake til ham/henne. Psykopaten bruker sitt harem til selskap når han/hun kjeder seg, til å invitere til fest, til å smykke seg med et stort og fargerikt nettverk og en lang telefonliste i mobiltelefonen. Et stort nettverk synes å være selvforsterkende, ved at enda flere vil flokke seg rundt en person som har så mange spennende venner, og som tilsynelatende dyrker ham/henne. 

Psykopaten pleier medlemmene i haremet ved å av og til gjøre noe individuelt med dem, dog nøye rasjonert. Det er nemlig viktig at psykopaten ikke gjør seg for tilgjengelig. En del av den sekundære narsissistiske forsyningen kommer av å være så utilgjengelig at psykopaten kan avvise medlemmer og sultefore dem på personlig samvær, men samtidig gi dem nok smuler (en og annen kafètur eller lignende) til at de blir værende i haremet.

Forsyning kan oppnås for eksempel ved at psykopaten skal på kino med medlem nummer 14. Samme dag henvender medlem nummer 23 seg og spør om psykopaten vil finne på noe med ham/henne. Psykopaten svarer “nei dessverre, jeg skal på kino med nummer 14”. Nummer 23 svarer da “ok” men lurer i sitt indre på hvorfor ikke de kunne gå på kino alle tre. Psykopaten kan strekke den litt lenger og svare “dessverre jeg skal på kino med nummer 14, og du er jo ikke så begeistret for henne”. På den måten bruker psykopaten intime betroelser mot nummer 23, som kanskje en gang har uttrykt vag misnøye med nummer 14. En annen variant av denne er “det ville jeg gjerne, men nummer 14 er ikke så begeistret for deg”. På den måten sår psykopaten splid (som kanskje ikke er der) mellom to medlemmer av haremet, samtidig som psykopaten går fri som uskyldig – sågar en som ønsker å unngå bråk ved å holde to “kamphaner” fra hverandre. Men en psykopat ønsker aldri fred. Istedet for å skape harmoni mellom haremsmedlemmene, så vil psykopaten heller sjalusifabrikkere. Et annet alternativt svar psykopaten kan gi er “dessverre, jeg skal på kino med nummer 14. Du kunne gjerne vært med, men 14 ba om alenetid med meg da han trenger å snakke om noe”. I dette alternativet vil nummer 23 sitte igjen med inntrykket av at psykopaten er en ettertraktet sjelesørger som bryr seg om sine venner og er der for å støtte dem, og en de vil betro sine hemmeligheter til. Samtidig får nummer 23 følelsen av å bli avvist, men uten å kunne reagere på det “for psykopaten ønsker jo bare å hjelpe nummer 14”. Slik kan psykopaten kontrollere og manipulere medlemmene i haremet i årevis.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Det narsissistiske harem har et skjær av erotikk over seg. Men det er litt misvisende, for haremet består ikke kun av venner av det motsatte kjønn. Det består også av venner av samme kjønn, kolleger og sågar slektninger. Egentlig alle som psykopaten kan bruke til noe. Og alle har på et tidspunkt blitt idealisert for å la seg lokke til medlemskap. Psykopaten kan altså idealisere også venner og slektninger. Alderspekteret i et narsissistisk harem kan spenne fra 16 til 80 år. En psykopat vil gjerne fremstå som progressiv, det kan derfor være medlemmer av mange forskjellige kjønn (for eksempel transkjønnede), legninger og etnisiteter i et narsissistisk harem (“se hvor tolerant, varm og fordomsfri NN er”). Selv var jeg med min homoseksuelle legning antakelig ment å være et slikt fargerikt tilskudd i min psykopats harem, etter at han var ferdig med å “programmere” meg. 

Et narsissistisk harem består også av tidligere primærpartnere og personer som ønsker å bli den neste primærpartneren, lokket av psykopatens falske fremstilling på sosiale medier av hvor fantastisk det er å være hans/hennes kjæreste. Og det er her vi har mye av forklaringen på hvorfor psykopaten ikke vil gi helt slipp på deg, selv om du er mishandlet, misbrukt og forkastet. Etter å ha vært primærpartneren i tre måneder eller i tre år, så er du nemlig ment å sluses inn i psykopatens harem. Dette gir en rekke gevinster for psykopaten;

1) Psykopaten kan fortsatt hente narsissistisk forsyning av deg selv om det er slutt mellom dere. Hvis den forkastede primærpartneren ikke forstår hva som har skjedd, så vil han/hun ofte forsøke å bli primærpartneren igjen. På overflaten er alle venner, men det oppstår et konkurranseforhold mellom forkastede partnere og nye partnere. Alle går rundt i kulissene og håper og tror at psykopaten vil returnere til dem. Dette er gull for psykopaten. 

2) Psykopaten kan høste beundring fra de øvrige medlemmene i haremet, for hans/hennes evne til å være venn med alle eksene.

3) Psykopaten kan fortsatt ha sex med de forkastede partnerne (husk at de er traumebundet og ikke klarer å stå imot). 

Gevinsten for deg vil begrense seg til;

1) Flere år med fortvilelse, sult, knuste håp og forvirring. Likevel vil psykopaten få deg til å tro at det er du som tjener mest på å bli værende i hans/hennes nettverk. 

Etter et brudd så vil psykopaten ofte spørre “men vi kan vel være venner?”. Mange objekter er så redde for å miste psykopaten ut av livene deres at de heller aksepterer smuler for i det minste få beholde noe av det som var så vakkert og betydningsfullt i begynnelsen. Dette er forståelig. Men tenk etter hvor grandios og berettiget man må være for å svike, svindle, bedra og mishandle en person, og deretter spørre “men vi kan vel være venner?”. En slik opptreden bør egentlig få oss til å koke, fnyse eller le, for så absurd er den. Psykopatens anstrengelse for å beholde deg som “venn” handler ikke om tilknytning eller omsorg fra psykopatens side. Det er utnytting og misbruk fra ende til annen. Vi ser det ikke like etter bruddet men vi ser det senere, og derfor er det så viktig at dere som nettopp har brutt tar lærdom av oss som har fått litt avstand og gangsynet tilbake. Selv om det ikke føles riktig nå, så vil ditt selvverd på et senere tidspunkt være meget takknemlig for at du sier nei til medlemskap i haremet.

I mitt tilfelle så foregikk omdirigeringen fra primærobjekt til haremmedlem gradvis. Psykopaten trakk seg raskt men samtidig langsomt unna og lot som om det var helt naturlig at han gikk fra å hyperfokusere på meg, til å bryte alle løfter og til sist ende opp med en ny partner. I dag ser jeg at han antakelig hadde gjort det mange ganger tidligere med andre objekter, for jeg lot meg nesten overbevise om at det var noe jeg måtte finne meg i – så elegant og skamløst gjorde han det. Han var allerede godt trenet i dette. Jeg husker hvordan han fortsatt kontaktet meg, men samtalene var et studie i unnvikelseskunst, hvor vi plutselig bare var kompiser og alltid hadde vært det. Glemt var alle romantiske middager og daglig samvær. Jeg begynte å tvile selv også, jeg hadde vel ikke hatt en intim relasjon med en heteroseksuell mann? Det måtte være ønsketenkning fra min side. Plutselig en dag skrev han “jeg har møtt en jente”. Hensikten var antakelig at jeg skulle akseptere utskiftingen, ikke stille ham til ansvar for noe og føyelig plassere meg selv i haremet. Det lyktes nesten for ham. Jeg husker jeg sa til meg selv “jaja, så lenge han er lykkelig”. Jeg fokuserte fortsatt på hans ve og vel samtidig som jeg ignorerte mitt eget, sannheten var at det var enormt smertefullt å se ham glippe. Smerten var naturlig, men at jeg nesten aksepterte hans Houdini-nummer var ikke det. Men noe knakk i meg noen dager etter denne siste samtalen. Jeg begynte å klandre ham, ble trassig og ville ikke ha smuler når han hadde vendt meg til å få hele brødet. Jeg sa nei til medlemskap i haremet hans.

Ved å si nei til medlemskap så viser du psykopaten fingeren. Det hadde han/hun ikke regnet med. Alle psykopater undervurderer deres objekter og overvurderer seg selv (det ligger til forstyrrelsen). Det betyr at psykopaten genuint tror at de gjorde et så godt arbeid med å idealisere og binde objektet, at objektet aldri vil klare å rive seg løs. De tror det med god grunn, for i 90 prosent av tilfellene så lykkes det. Men du vil ikke tilhøre de 90 prosentene. Du vil tilhøre de ti prosentene som har fått kunnskap og oppvåkning og som ser at keiseren ikke har klær på. 

Psykopaten får derfor et aldri så lite sjokk når de forstår at du mener alvor med å forlate dem. Det spiller ingen rolle om du ble forkastet eller om du gikk selv. Når de forstår at du ikke lar deg sluse inn i haremet, så gir det dem en narsissistisk skade. Det er derfor de reagerer så sterkt. På indirekte vis så merket jeg at min psykopat hatet meg intenst etter bruddet, da han forstod at jeg ikke hadde tenkt å løpe bedende etter ham. Jeg vinglet i starten og NK kom ikke ordentlig på plass før etter et par måneder. Men vit at selv om du snubler på vei ut av døren, så ser psykopaten likevel i hvilken retning du går og det ergrer dem noe vanvittig, for de fleste som de har idealisert søker aldri etter utgangen. Du som gjør det har derfor vist deg eksepsjonelt sterk. Du har med klart språk fortalt dem at de ikke er så fantastiske som de tror de er. Du forteller dem også at masken de bar for å forføre deg ikke virker, og at du ser gjennom den. Det er den ultimate fornærmelsen mot deres manipuleringsevner. Hvis du har gjort dette, så hører du mest sannsynlig aldri fra psykopaten igjen. De vet at de ikke kan lure deg og at det ikke er mer å hente.  

Jeg hadde en narsissistisk venn i ti år. Han var flott, sjarmerende og jeg ønsket meg ham som min beste venn. Jeg ønsket at vi skulle dra på ferier sammen og gjøre ting som beste venner gjør. Han lot meg tro at det kom til å skje. Jeg oppførte meg eksemplarisk, selv var han giftig og uberegnelig. Men samtidig sjenerøs (betalte for flotte middager) og kastet tidvis store smuler til meg. Hans spesiale var å reise alene på ferier som han visste jeg gjerne ville være med på, for så å sende sprudlende postkort til meg om hvor fint han hadde det. Til slutt – etter åtte år – ble jeg innvilget en helgetur til København. Helgen ble helt ok for jeg hadde mange venner i København. Men samværet med ham ble en katastrofe som endte med at han stengte seg inne på hotellrommet den viktigste kvelden da det skulle være en stor fest, mens jeg etter å ha forsøkt å overtale ham til å bli med ut, endte med å kose meg med mine andre venner. Antakelig likte han ikke at jeg hadde så mange gode venner i en by han så høyt opp til og derfor ville han ødelegge vår helg. Gudene vet, det blir bare spekulasjoner, for ærlige svar fra en narsissist eller en psykopat får vi aldri.

Jeg var uten å vite det et medlem i denne mannens narsissistiske harem. Jeg var i ferd med å bli et livstidsmedlem. Slik ble jeg sittende i “venterommet” i ti år. Jeg ventet på å bli lukket inn i denne mannens hjerterom. Helt til jeg tok min hatt og frakk og gikk.

Hvis du i dag befinner deg i et narsissistiske harem så er det ikke for sent. Du kan når som helst takke nei til videre medlemskap og gjenvinne din integritet. Du må være forberedt på at psykopaten vil late som om du ikke eksisterer og som om du aldri har vært der, selv om dere har kjent hverandre i mange år. Men du kan reise deg etter mange år i venterommet. Du vil aldri få den tilknytningen til psykopaten som du ønsker deg. Det er ikke noe i veien med å ønske seg en dypere knytning til en person du er glad i, men du vil ikke få den med ham/henne. Det er derfor så viktig for din egen del at du sier til deg selv “la de som vil vente gjøre det, men selv har jeg fått nok”, hente din hatt og frakk fra stumtjeneren og uten flere dikkedarer forlate haremet.

Takk til dere som svarte på den siste meningsmålingen “hvilken rolle spilte psykopaten i ditt liv”. Et overveldende flertall – 84 prosent – svarte at psykopaten var en partner, samboer eller ektefelle. Kun 16 prosent svarte at psykopaten var en venn, sjef, kollega eller slektning. Det betyr at selv om bloggen av og til vil skrive om psykopaten i andre settinger, så vil hovedfokus fortsette å være på psykopaten som intimpartner. 

Det er midt i ferien for mange og sommeren er allerede halvveis, litt avhengig av hvordan man måler den. For meg så varer sommeren ut august. Det er fordi jeg kommer fra sørlandet og er vant til sommertemperaturer frem til hva folk fra andre landsdeler ville kalt “langt på høst”. Husk at kilden til uenigheter og misforståelser grunner i nettopp dette – at folk har forskjellig virkelighetsoppfattelse og ikke forstår at andre ting gjelder for andre mennesker. Den samme uenigheten har jeg hatt omkring begrepet “middag”. Mange forbinder denne tiden på dagen med selve måltidet “middag”. Det betyr at når en person sier “jeg kommer til middag” så mener han/hun klokken fire på ettermiddagen, hvis det er da vedkommende er vant til å spise middag. En annen person mener betydelig senere på kvelden, kanskje klokken syv. Slik kan misforståelser bli til krangler fordi man glemmer å spørre hverandre “når er middag for deg?”. Sannheten er at måltidet “middag” har sitt navn fra tidspunktet og ikke omvendt. Og middag er klokken 12 – og er direkte motpol til midnatt som er klokken 24. At måltidet tok sitt navn fra dette tidspunktet stammer nok fra en tid da man spiste det varme måltidet allerede klokken 12. 

Som jeg har sagt før, ikke la andre for lett få din virkelighetsoppfattelse til å vingle. Hvis du vet at middag er klokken 12, eller at en venn fortalte deg at dere skulle møtes på torsdag men så aldri ga lyd fra seg, og senere påstår at “jeg har aldri sagt at vi skulle møtes”, så velg å tro på hva du hørte med dine egne ører. Du hørte ikke feil og det kunne ikke misforstås. Det siste din venn sa før dere skiltes siste gang var “ses på torsdag”. Du kan da velge å si “det spiller ingen rolle hva du sier, jeg vet hva jeg hørte og det var at vi skulle ses på torsdag”, eller du kan velge å se mellom fingrene med din venns stahet for å bevare freden. Men uansett hva du velger så ikke la deg rokke innvendig. Ikke begynn å tvile på deg selv, dine sanser og din oppfattelsesevne. Hvis du derimot tror at middag er klokken 16, ja da tar du feil, og må justere din oppfattelse. 

Dog er det ikke dette vi skal snakke om i dag. Forrige tekst – som begynner å bli gammel – handlet om den narsissistiske kollega. I dag skal vi opp på ledelsesnivå og snakke om den psykopatiske sjefen. Det sies at 60% av ledere har psykopatiske trekk. Det er sannsynlig at dette stemmer, men det betyr ikke at 60% av ledere er fullblods psykopater. Psykopatiske trekk har nemlig svært mange av oss. Det er ikke utenkelig at jeg selv har ett eller to trekk. Å ha noen få trekk betyr ikke at man er en dårlig eller farlig sjef. Det er imidlertid også sannsynlig at ledere har flere psykopatiske trekk enn andre. Psykopater trekkes mot maktposisjoner som en veps til sukker. De vil derfor manipulere seg som best de kan mot toppen. Det er derfor å forvente at andelen psykopater blir høyere jo nærmere toppen man kommer. Vi skal ikke la dette faktum gjøre oss paranoide i vår relasjon til vår egen ledelse, men vi bør ha det i bakhodet.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

I forhold til å ha en psykopatisk eller narsissistisk kollega – som kan være trøblete nok – så blir det straks mer farlig hvis sjefen er en psykopat. En psykopatisk sjef kan ødelegge din karriere og sørge for at du aldri får drømmejobben. Det er derfor tilrådelig å skifte jobb så snart du mistenker at din sjef er sterkt psykopatisk, og før han/hun plukker ut deg som objekt. Det er synd hvis dette innebærer at du må slutte i en jobb du nettopp har fått og gledet deg til eller i en gammel jobb som du trives i (men hvor ledelsen er skiftet ut), men tro meg når jeg sier at det ikke er verdt å klamre seg fast. Selv om du ikke blir plukket ut som hakkekylling av den psykopatiske sjefen, så vil din arbeidshverdag reduseres til å gjøre deg usynlig og til gråstein rundt denne sjefen for å slippe unna hans/hennes argusøyne. Arbeidsgleden vil bli borte. Arbeidere under psykopatiske sjefer har ofte opplevelsen av at de ikke får puste på jobb før sjefen er på kurs, ferie eller syk. Hvis du og dine kolleger har denne opplevelsen, så la det være et nokså sikkert varsku om at deres sjef er antisosial. 

Dine kolleger reagerer kanskje på samme måte som deg. Det betyr ikke at de forstår at sjefen er en psykopat. For mange er det ordet så sterkt at de ganske enkelt ikke vil bruke det, og heller ikke lytte når andre gjør det. Hold derfor dine mistanker for deg selv. Unngå å avsløre din kunnskap. Du kan “lodde stemningen” med dine kolleger på andre måter, for eksempel ved å lufte misnøye og snakke om eventuell urettferdig behandling. Faktisk er det meget viktig å støtte hverandre, spesielt hvis en eller flere av dere er valgt ut som syndebukkansatte og blir utsatt for eksepsjonelt dårlig behandling. Det er også viktig for at ingen skal brenne inne med deres oppfattelse av sjefen, og få bekreftet av hverandre at deres oppfattelse er riktig. Du vil ved å våge å snakke om dette oppdage lettelse blant dine kolleger; “gud nå ble jeg glad, jeg trodde jeg var den eneste som så dette”. En psykopatisk sjef vil ofte benytte seg av splitt og hersk, men det fungerer dårlig hvis arbeiderne er åpne med hverandre. Til sist så er åpenhet blant kolleger viktig for at sjefen skal få den omtalen han/hun fortjener. Slike sjefer fortjener ikke heder. La det subtilt men utvetydig sive ut og opp (til øverste hold) at denne personen er mislikt og uegnet som sjef. Det er derfor ikke åpenhet du bør unngå, kun begrepet “psykopat”. Mest sannsynlig har sjefen også flygende aper blant arbeiderne som snapper opp uheldige formuleringer og løper til sjefen med dem. Vær derfor forsiktig med hvordan du ordlegger deg.

Å oppdage en psykopatisk sjef er ikke nødvendigvis lett. De har meget varierende lederstil. Enkelte psykopatiske sjefer er joviale og hyggelige, og det kan ta lang tid å oppdage at denne personen meler sin egen kake – og kun til seg selv. Vær oppmerksom på sjefer som til enhver tid har døren åpen for ansatte. Jeg vet at dette lyder betenkelig, for er ikke dette nettopp en ønskesjef, som alltid har et lyttende øre til sine ansatte? Men husk at både narsissister og psykopater har et overdrevet behov for kontroll. De vil gjerne vite alt om alle, også av privat art. En sjef som får deg til å avsløre for mye om deg selv, skal du derfor være på vakt for. Det motsatte er også en dårlig indikator; en arrogant sjef som plasserer seg selv så høyt at han/hun er utilgjengelig for de ansatte. Denne sjefen menger seg bare med enda høyere stilte, ser på sine ansatte som undersåtter og bryr seg ikke om deres trivsel. Den sunne og trygge sjefen befinner seg et sted mellom de to; oppmuntrer ikke til at ansatte sitter på hans/hennes kontor for å sladre om sine kolleger, men har et våkent øye for pågående arbeidskonflikter og ansatte med spesielle behov. 

Jeg har i kraft av min stilling som byråvikar forholdt meg til svært mange sjefer. Kanskje så mange som femti. Noen har jeg hatt meget korte arbeidsforhold med, andre i flere år. I dag skygger jeg unna sjefer som gir meg en dårlig følelse, og jeg takker ikke ja til nye engasjement under dem. Nøyaktig hva som gir meg en dårlig følelse kan være vanskelig å forklare, men av og til er det meget tydelig, som sjefen som stod rett opp og ned og stirret på meg med det tomme og kalde blikket vi i dag kjenner som “det narsissistiske blikk”. Slik stod vedkommende, i et rom fullt av kolleger, i kanskje ett minutt uten å røre en muskel. Vi har sjefen som forsøkte å devaluere meg ved å påstå at “de pårørende til pasienten NN ønsker ikke at du har noe mer med ham å gjøre, da du opprører ham”. Jeg har vært sykepleier i snart tyve år og aldri fått servert en slik restriksjon. Jeg vet også hva en psykopatisk devaluering er. Men hadde jeg vært yngre, nyutdannet og kunnskapsløs så hadde en slik samtale med sjefen vært knusende for mitt faglige selvbilde, i tråd med hvordan en psykopatisk sjef ønsker å undertrykke og kontrollere sine ansatte. Vi har også den hyggelige men psykopatiske “gulrot sjefen” som lovet meg en stilling jeg aldri fikk, bare for å holde meg gående i en mindre attraktiv stilling, siklende og føyelig, i håp om at jeg snart ville få den gode stillingen jeg var lovet. Noen som kjenner igjen dette fra den romantiske relasjonen med en psykopat? Future faking anyone?

Den beste måten å gjennomskue en psykopatisk sjef på, er å overføre dine erfaringer fra din psykopatiske partner over på sjefen og samtidig ha fantasi nok til å gjenkjenne trekkene i andre uttrykksformer. For selvfølgelig sjalusifabrikkerer din sjef deg ikke med en eks partner eller en venn, men han/hun kan gjøre det med en kollega. Din sjef kan be din kollega om å assistere ham/henne med arbeidsplaner og dermed frita din kollega fra annet arbeid i flere uker, når alle vet at du er bedre egnet til å sette opp en vaktturnus. Lær deg å gjenkjenne de samme psykopatiske metodene i forskjellige innpakninger. Psykopaten opererer nemlig som en robot, en slave av kjennetegnene for deres forstyrrelse, uansett hvilken rolle de har. 

En sjef må være sterk. Det finnes moderne holdninger som forsøker å innprente i oss at den beste sjefen er “myk og empatisk”. Men det fungerer dårlig i praksis. En svak sjef vil selv bli en flygende ape for psykopatisk anlagt ansatte. En sjef må være i stand til å sette grenser og luke ut ansatte som sprer gift og drama i arbeidsmiljøet, og stenge døren for ansatte som forsøker å manipulere. Å være populær må komme i annen rekke, en sjef skal først og fremst lede.

Dere som er i den uheldige situasjonen å ikke kunne forlate en arbeidsplass med en psykopatisk sjef, må ta visse forhåndsregler. Jeg har ikke mulighet til å omtale alle i en enkelt tekst, men jeg vil trekke frem ett råd. Mange psykopatiske sjefer er av den kontrollerende typen. De er ute etter å avsløre ansattes mangler. Det er derfor meget viktig at du følger prosedyren når du utfører oppgaver, også selv om du er meget erfaren og ikke trenger prosedyrer for å gjøre jobben din. Alle bedrifter er forpliktet til å ha skrevne prosedyrer til alle rutineoppgaver. Sett deg inn i prosedyrene og følg dem til punkt og prikke. På den måten så kan du alltid svare “etter prosedyren” hvis din psykopatiske sjef spør hva du har gjort. Du trenger nemlig ikke å si mer for en psykopatisk sjef ønsker ikke å avsløre at han/hun ikke kan prosedyren. Hvis han/hun mot all formodning spør “og hva er prosedyren” så ikke svar med å fortelle prosedyren, for da lærer du ham/henne den. Svar heller “slik den står skrevet” eller det mer vågale “kan du den ikke?”. Hvis han/hun da velger å etterprøve din utførelse så kommer de ingen vei, nettopp fordi du har fulgt prosedyren.

Mange psykopater er så opptatt av kontroll at de faktisk kjenner alle prosedyrene til minste detalj, derfor så må du gjøre det samme. I de tilfellene hvor den psykopatiske sjefen ikke kjenner prosedyrene så har du da mulighet til å holde et balletak på vedkommende. Når sjefen forstår at du ikke kan settes fast på dette området, så vil han/hun antakelig slutte å plage deg med spørsmål om hvordan du har utført oppgavene. Du har også en mulighet til å avsløre sjefens manglende kunnskap. Dette er noe psykopater frykter og derfor en god investering for din del, selv om det betyr at du må bruke fritiden på å lære deg alle prosedyrer. Hvis den psykopatiske sjefen ikke ønsker at arbeidsplassen skal ha prosedyrer men utføre oppgavene på hans/hennes måte, så kan du påpeke at prosedyrer skal være på plass og at det er sjefens oppgave å sørge for det. En psykopatisk sjef vil mest sannsynlig gå i gang med å skrive dem selv fordi han/hun skal ha kontroll på alt. Dette vil ta flere måneder. I mellomtiden kan du si “inntil prosedyrene er på plass så gjør jeg det slik og slik”. 

Håper denne teksten bidrar til å stimulere noen tanker omkring temaet psykopatiske sjefer.

Takk til alle som deltar i meningsmålingene jeg legger ut. Det vil komme flere. Jeg kan ikke publisere alle konklusjoner men vil informere om noen av dem. Deres tilbakemeldinger påvirker driften av bloggen. I undersøkelsen “dine preferanser” kom det frem at kun 8% av leserne foretrekker youtube-videoer. Av de resterende så foretrekker 44% tekster, mens 48% har gavn av både tekst og video. Det betyr at jeg fremover fortsatt kommer til å lage videoer, men jeg vil skrive tekster oftere enn jeg lager videoer. Takk også til alle som brukte undersøkelsen til å fortelle om idèer til temaer som dere har savnet.