I mitt arbeid med svertekampanjen, som nylig er avsluttet, så hentet jeg flere av rådene fra H. G. Tudor og hans bok “Smeared”. Det var imidlertid ett råd jeg ikke tok videre. Tudor skriver;

“Do not start a blog about your experiences. This is like writing a book about us and we will love the attention and reaction. This is massive fuel for us”.

Jeg begynte å le da jeg leste dette, dog en litt nervøs latter. For ikke bare blogger jeg om en bestemt psykopat, jeg har også skrevet en bok om ham. Men så vet jeg at Tudor er en erklært – og mulig diagnostisert – narsissist. Det er dette han markedsfører, selger og lever av. En narsissist er ikke en narsissist uten å lyve og manipulere, og til en viss grad frykte en avsløring. Selv om Tudor er noe så sjelden som en fornuftig psykopat, så er det en utopi å tro at han er tvers igjennom ærlig og redelig i sine bøker og videoer. Kan dette rådet være Tudors måte å kaste en beskyttende kappe over sine likesinnede (andre narsissister og psykopater) ved å råde objektene til ikke å fortelle om deres opplevelser, slik at psykopaten aldri vil bli stilt til ansvar? Eller har han rett, og det å blogge om bestemte psykopater vil gi dem massiv NF (narsissistisk forsyning), så mye at man ikke bør offentliggjøre noe?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Antakelig er begge ting riktig. En psykopat som vet at objektet bruker store deler av sitt liv post-relasjon til å fokusere på ham/henne, vil unektelig få sitt forstyrrede og grandiose selvbilde matet. Faktisk vil det være for et julebord å regne. Å vite at han/hun har markert og forandret en annen person så vanvittig må være et ego-boost av de sjeldne. For mange psykopater så vil negativ omtale være like potent som positiv. Psykopaten vil neppe være opptatt av denne etiske motpolen. Psykopaten ser bare “meg, Stor. Mektig”.

Samtidig tror jeg det ergrer psykopaten å se objektet være såpass oppegående etter bruddet at han/hun klarer å formidle historien om relasjonen i ord eller bilde. Husk at psykopaten ønsker å etterlate objektet fullstendig nede for telling; passiv, ubrukelig, helst i fosterstilling og suicidal. Det minste funksjonsnivå over dette vil ergre psykopaten. Selv noe så basalt som at objektet klarer å gå til butikken og ta til seg næring.

Det vil også ergre psykopaten å se alle sine handlinger gjennomskuet som hva de er; falske og manipulerende. Ikke fordi handlingene var ondskapsfulle (det bryr ikke psykopaten seg om), men fordi han/hun da forstår at “masken” ikke virker så godt som han/hun tror. Den er gjennomsiktig og gjennomskuelig. Personlig tror jeg dette er noe av det verste som kan skje psykopaten. Hele deres eksistens baserer seg på skuespill og rollespill. At noen peker på dem og sier “du har ingen klær på deg” må være en enorm fallitterklæring for en sjarlatan og svindler. Slik sett frykter de antakelig en avsløring mer enn noe annet, ikke fordi de blir kalt en psykopat, men fordi masken ikke virker.  

Til syvende og sist så blir spørsmålet; hvilken rolle spiller det om psykopaten får NF ut av at du forteller om ham/henne? Det kommer til et punkt i rehabiliteringen hvor det ikke lenger spiller noen rolle hva psykopaten tenker om deg. Når du har kommet dit, så har du kommet langt – nesten til veis ende. Fortell derfor din historie. Ikke la psykopaten slippe unna (nå snakker jeg ikke om en svertekampanje rett etter bruddet, men når det har gått en stund). Gjør det muntlig til kjente og fremmede. Gjør det på skrift eller i videoer. Eller kanskje du foretrekker å male din historie på et lerret? Hva som helst som kan lette på trykket og samtidig opplyse omgivelsene om psykopati. Når det har gått noen år så er den psykopatiske relasjonen en del av din livshistorie, og bør være en like naturlig fortelling som da du reiste til Nepal og bodde sammen med en eksotisk stamme i en måned, eller da du vant en million og brukte hele beløpet på sjeldne frimerker. Din psykopatiske relasjon skal ikke være et tabu-emne. Når du har fått litt emosjonell distanse til opplevelsen så kan du fortelle den med fascinasjon og sågar med litt humor. Slikt lokker tilhørere, de vil lytte og lære. Og din personlige psykopat vil måtte finne helt nye jaktmarker, for du har endelig fått den troverdigheten du manglet i begynnelsen.

Konklusjonen må bli å ignorere Tudors råd. Det kan godt være at psykopaten får NF av oppmerksomheten, men so what?

Dette er siste og avsluttende del av serien om svertekampanjen, etter del en og del to i henholdsvis september og oktober. 

Mottiltak er avhengig av en ting; er du traumebundet til psykopaten?

Hvis du ikke er traumebundet til personen som sverter deg, så er mottiltak straks enklere. Hvis det dreier seg om en kollega, slektning eller sågar venn som ikke har hektet deg, så kan du handle både kaldere, smartere og raskere. Du kan sågar komme psykopaten i forkjøpet. For eksempel kan en psykopatisk kollega eller sjef gjøre mye skade, selv om du ikke er vedkommendes primærobjekt. Men nå har du den fordel at du kan identifisere dem etter meget kort tid. Husk teksten om verdighet tidligere i november. Hva du gjør mot en antisosial person teller ikke på ditt rulleblad. Du kan derfor sverte vedkommende innen han/hun rekker å planlegge sin svertekampanje mot deg (eller en annen kollega). Ikke vær tilbakeholden. Ikke ta hensyn. Og for en gangs skyld, ikke lytt til den snille men moraliserende engelen på skulderen din, som forsøker å bremse deg. Mange av oss har nå brent oss ofte nok til å ikke vente på at det gode i alle mennesker skal åpenbare seg. Nå vet vi at noen mennesker har intet godt i seg, og også hvem de er. Derfor; så snart du er rimelig sikker på din kollega eller venn, svert i vei. Husk at mennesker er innrettet til å tro på den som sverter først. Denne viten kan du benytte deg av til å vinne racet. Gjør det med integritet og ikke lyv eller overdriv. Vær bevisst ordene du bruker, fortell nøyaktig hva du observerer; “denne personen gir meg en dårlig følelse, jeg stoler ikke på ham/henne”, “han/hun manipulerer, la du merke til den episoden”? Bevar roen. Fraværende emosjonell tilknytning fra din side vil bidra til øket troverdighet. Ikke bare kan du forhindre en alvorlig kampanje mot deg selv, du kan også ødelegge grunnlaget for at psykopaten eller narsissisten i kjent stil kan bruke arbeidsplassen eller vennegjengen som sin lekeplass. De vil møte blindveier og mistro overalt, og vil kanskje ende med å skifte jobb eller nettverk. Du har gjort deg selv, dine kolleger eller dine venner en enorm tjeneste.

Du har også muligheten til å manipulere vedkommende. Du kan ta fullstendig avstand hvis det er mest hensiktsmessig, men du kan også late som dere er beste venner. Kanskje ønsker du å lirke informasjon ut av vedkommende som du kan bruke mot ham/henne. Ja, dette er hva en psykopat gjør, men husk at alt er lov mot disse personene. Bruk deres eget spill mot dem. Det forutsetter dog at du ikke mister ditt egentlige og kongruente jeg underveis. Sørg for å tilbringe mer tid med ekte mennesker enn med forstyrrede mennesker. Ikke mist ditt grep om virkeligheten.

Det forutsetter også at du har vurdert vedkommende riktig og ikke angrepet en normal person. Med kunnskap følger makt, og med makt følger ansvar. Vi blir ikke frikjent på vårt etiske rulleblad for å sverte uskyldige. Men nå vet vi hvordan en psykopat trigger oss, følelsen er nesten ikke til å ta feil av. Denne følelsen vil som regel være til å stole på. I tvilstilfeller kan du avvente litt og ikke være like rask på avtrekkeren. Du vil bli sikker innenfor rimelig tid.

Hvis du har vært en psykopats primærobjekt og er traumebundet, så er forutsetningene ganske annerledes. Du har da få eller ingen muligheter til å komme vedkommende i forkjøpet. Du trodde dere hadde en ekte relasjon og at du var elsket av denne personen. Du er emosjonelt tilknyttet, i sjokk og det er vanskelig å parere hans/hennes svertekampanje mot deg på en kald og smart måte. I de fleste tilfeller så har svertekampanjen allerede begynt innen du forstår hva som skjer. Hva kan du gjøre når skaden er skjedd?

Hvis du er bevisst nok, så er det visse tegn du kan se etter meget tidlig i svertefasen.

-Han/hun lanserer en utvidet sjarmoffensiv mot omgivelsene; sine venner, dine venner, bekjente, kolleger, dine slektninger etc. Dette skjer for å vinne tilhengere innen svertekampanjen mot seg starter. Jo flere tilhengere dess større nedslagsfelt vil svertekampanjen ha. En ekstra bonus er hvis han/hun klarer å vinne dine egne venner, kolleger og slektninger over på sin side. 

-Han/hun ser seg om etter et nytt primærobjekt, tilbringer mindre tid med deg og nevner kanskje denne personen stadig hyppigere. Jo mer denne personen blir omtalt, dess nærmere er du en forkasting og svertekampanje. 

-Vage forandringer i andres opptreden mot deg. De virker kanskje en anelse kjøligere. Svertekampanjen har antakelig (nettopp) begynt.

Men mest sannsynlig er kampanjen allerede godt i gang innen du våkner opp. Er løpet kjørt? Nei, det er fortsatt mottiltak du kan gjøre. Men kanskje like viktig er hva du IKKE bør gjøre, og det er alle handlinger som innebærer tilførsel av NF (narsissistisk forsyning) til psykopaten. Forsøk å respondere i stedet for å reagere. Reaksjoner er som regel mer følelsesbetonte enn responser. Følelser er kilde til NF. Psykopaten forventer at du vil bli desperat og overveldet og reagere deretter. De forventer at du i din reaktive tilstand vil foreta dårlige vurderinger og avgjørelser. Når du foretar dårlige vurderinger så vil du miste tilhengere og anseelse, også dette en enorm kilde til NF. Forsøk derfor å unngå dette. En mindre enn ønsket reaksjon fra din side vil frustrere psykopaten da svertekampanjen ikke har den fulle effekt. Husk at psykopaten har lagt mye energi i hva han/hun tror vil bli den optimale kilde til NF. Dine handlinger når kampanjen allerede er godt i gang bør derfor ha som sikte å minimere utsikten til NF;

-Ikke konfronter psykopaten med kampanjen. Din personlige konfrontasjon vil bare avsløre din desperasjon, du vil ikke klare å skjule den. Psykopater elsker konfrontasjoner men vil bli frustrerte av din tilsynelatende likegyldighet.

-Ikke forsøk å overbevise omgivelser som allerede er eksponert for kampanjen. Hold deg kun til de som du vet er lojale mot deg. Hvis du har behov for å fortelle din versjon av historien til et bredere publikum, så gjør det kun en gang. En hyppigere formidling vil ødelegge troverdigheten.

-Ikke forsvar deg mot svertingen. Løgner fra psykopaten vil avsløre seg selv med tiden. Ditt desperate forsvar vil imidlertid forsterke effekten av kampanjen der og da. Hvis du blir direkte konfrontert av flygende aper, så hold deg kald og rolig. En febrilsk reaksjon vil bli rapportert tilbake til psykopaten og gi ham/henne NF.

-Når kampanjen allerede er godt i gang, så glem en egen svertekampanje mot psykopaten. Du er for sent ute. Husk prinsippet om at den som sverter først, er den som blir trodd best.

-Ikke trygle noen – flygende aper eller andre – om å overtale psykopaten til å stoppe med å spre løgner om deg.

-Hvis kampanjen truer ditt liv, din helse eller ditt inntektsgrunnlag, så ikke nøl med å true med søksmål. Engasjer en advokat til å sende et advarselsbrev. Mange psykopater vil faktisk bakke ut av en slik trussel. Psykopaten vet at mye av hva de gjør er basert på løgn og at de vil tape en eventuell rettssak.

-Din energi bør brukes på å imøtekomme kampanjen med verdighet, og ikke på å slåss mot psykopaten. Du overbeviser best med en rolig og fattet opptreden. Betrakt kampanjen som en brann i tørt gress; den sprer seg hvis gresset ikke blir vannet. Den stoppes hvis gresset vannes eller lukes bort. Ikke bruk energi på ilden men på gresset. 

-Aller viktigst er din holdning. Vær forberedt på at melk er spilt, og at det ikke nytter å gråte over den. Selv om du kan begrense kampanjen mye ved korrekt opptreden, så har du antakelig tapt anseelse hos enkelte for alltid. Du vil ikke klare å overbevise alle. Ikke la det hemme deg, plage deg eller bekymre deg. 

-Oppretthold NK under alle omstendigheter. 

Minner på at Hjelpetelefonen fortsatt har redusert kapasitet. Kapasiteten vil øke i løpet av fjorten dager. I mellomtiden så forsøk å utsett telefoner som ikke haster eller aksepter at det vil ta litt tid innen du får samtale. Det har også kommet blogginnehaver for øret at enkelte innringere oppfører seg sjikanerende og aggressivt mot telefonvaktene. Disse vil bli utestengt både fra blogg (facebooksiden) og videre støtte fra Hjelpetelefonen. Regelendringer for bruk vil innføres, mer info kommer senere.

Idèen til dagens debatt ble født i kommentarfeltet nylig, hvor spørsmålet om sykdom ble stilt. 

Rent klinisk defineres psykopati og narsissisme som personlighetsforstyrrelser. Det vil si at i motsetning til sinnslidelse – som betraktes som sykdom – så er psykopati en del av personligheten og kan således ikke behandles. Man kan ikke kurere eller behandle en personlighet, man kan kun bli oppmerksom og bevisst på trekk ved personligheten, og således ved bevisstgjøring moderere uønskede trekk eller alternativt forsterke ønskelige trekk. 

Fordi psykopater og narsissister enten ikke forstår at noe er i veien med dem (alle andre har skyld) eller er stolte av deres forstyrrelse, så vil ingen eller meget få være mottakelige for terapi. 

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette er det rådende syn innenfor den medisinske vitenskapen. Men vi vet at medisin er under stadig utvikling. Spesielt feltet psykiatri er fortsatt et nokså åpent og uutforsket område. Der hvor somatikken har kommet langt, så er det kun få år siden man behandlet psykiatriske pasienter meget kontroversielt, fordi man trodde at det var det riktige. Psykiatrien er således fremdeles i barndommen og preges av mange barnesykdommer. Menneskesinnet er vanskeligere å forske på enn menneskekroppen. 

Det er derfor lov å være åpen for at psykopati er noe annet enn en personlighetsforstyrrelse. Spirituelt anlagte terapeuter mener at det kan være snakk om en slags (demonisk?) besettelse. Andre mener at psykopat er en fysisk/medfødt defekt, der hvor deler av hjernen synes å være satt ut av spill. I så fall vil psykopati dreie seg mer om en utviklingshemning på linje med diverse syndromer, enn om psykologi eller psykiatri.

Spørsmålet som ofte blir stilt i kommentarfeltet er; hvorfor er psykopatene så like? Mange lesere har seriøst trodd at andre lesere har beskrevet nettopp deres ekspartner eller venn, nettopp fordi handlingsmønstrene minner mer om en robot enn et menneske. 

Personlig anser jeg disse likhetstrekkene som symptomer på en sykdom. For eksempel så vil pasienter med lungebetennelse utvikle stort sett de samme tegnene, og alle relatert til luftveiene. En pasient med symptomer relatert til andre organer vil derfor ikke bli diagnostisert med lungebetennelse. Vi undres ikke over dette. Vi spør ikke oss selv “så rart at lungebetennelsepasienter har så like symptomer”. Tvert imot, vi ser det som helt naturlig at lungebetennelse opptrer tilnærmet likt i alle som er rammet av sykdommen.

Selv om psykopati ikke kan behandles per i dag, så kan det likevel være en sykdom. Fortsatt finnes det en lang rekke somatiske sykdommer som ikke er behandlingsbare. De er likevel sykdommer, selv om de betegnes som kroniske. 

Så mitt spørsmål i dagens debatt er; hva tror du? Er psykopati en forstyrrelse, en sykdom, et fysisk handikap eller sågar en besettelse? Eller kanskje noe annet? Kjør debatt!  

Dere som synes det er interessant med litt alternative forklaringer, kan se videoene under

 

 

 

 

 

21 kommentarer

Psykopater og narsissister har urene indre liv. Deres tanker er fylt med voldsfantasier og perversjoner. De lyver, manipulerer og saboterer. De har ingen verdighet, men de skjuler det faktum med en meget overfladisk men blendende karisma. Det er vanskelig for normale mennesker å forestille seg hvordan det er å konstant bære på så mye hat, sinne og ondskap. Det er ikke engang berettiget sinne. Psykopatens hat er ikke rettet mot korrupte politikere, urett i verden eller mot personlige overgripere. Nei, deres hat er rettet mot enkeltindivider som er naive nok til å elske dem. 

Psykopatens hat er også rettet mot individer som psykopaten oppfatter har noe som han/hun ikke har selv. Det vil ofte dreie seg om materielle goder eller sosial status, men vel så ofte handler det om normale menneskelige egenskaper, deriblant verdighet. Verdighet er noe normale mennesker enten allerede har eller søker å oppnå. Det er vår realistiske oppfattelse av verdighet som gjør oss normale. Det betyr ikke at normale mennesker er verdige til enhver tid, men det betyr at vi vet når vi ikke opptrer verdig og søker å gjenopprette vår verdighet hvis den skulle gå tapt.

Dette vet psykopaten å spille på. I idealiseringsfasen så kan det virke som om han/hun ser opp til objektets verdighet, beundrer den og håper at noe av den kan smitte over på psykopaten ved ren assosiasjon – altså at psykopaten ved å tilbringe mye tid tett sammen med det idealiserte objektet, kan oppta noe av verdigheten og andre ettertraktede egenskaper som objektet måtte besitte. Dette kan forklare noe av intensiteten psykopaten oppviser i begynnelsen av relasjonen. Senere, når devalueringen slår inn, så synes psykopaten å ha gitt opp overbevisningen om at objektets gode egenskaper kan diffundere over på ham/henne, og i stedet overbeviser seg selv om at de samme egenskapene ikke lenger er ettertraktet. Psykopaten søker nå å ødelegge dem. 

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Psykopaten og narsissisten elsker konflikt. I konflikt så har de muligheten til å briljere og få overtaket. Årsaken er at de fleste andre søker å unngå konflikt. Når man unngår noe, så blir man heller aldri god til å håndtere det. Så kanskje er normale mennesker, og i sær empatiske mennesker altfor diplomatiske. Kanskje er det dumt hva mange av oss har lært av våre foreldre; “å se mellom fingrene” eller “å vise seg som en bedre person”. I dette ligger nemlig at vi bør venne ryggen til konflikt, eller sågar det andre kinnet. Jeg kan se verdigheten i det, men det betyr også at de fleste av oss aldri har blitt særlig gode til å besvare konflikter. Når vi forlater slagmarken så vinner motparten per det som i sjakk kalles “walkover”. Det er også slik psykopaten ser det, går vi, så vinner han/hun.

Dessverre er det også vanskelig å vinne hvis vi velger å bli værende på slagmarken. Den forstyrrede grandiositeten som en psykopat og en narsissist opplever, gjør nemlig at uansett utfall på konflikten så klarer de å oppfatte seg selv som seierherrer. Derfor oppsøker de konflikt igjen og igjen, selv om de foran andre ofte har tapt ansikt. Problemet er at i deres indre så har de rett, hver gang. Deres selvinnsikt strekker ikke til, deres sosiale antenner mangler, og den grandiose selvoppfattelsen sørger sammen for at de alltid opplever en indre seier. 

I en krangel med en psykopat, så vil de forsøke å senke deg ned til et meget lavt nivå. Hvis du i kampens hete sier eller gjør noe hvor du et øyeblikk mister din verdighet, så er det dette psykopaten vil klamre seg til. Glemt er konfliktens årsak eller moralske dilemma. Det er hva du i et sekund skulle finne på å gjøre av uverdigheter i selve konflikten som blir det nye utgangspunktet. Det kan være snakk om bagateller, men i psykopatens hode blåses det opp til enorme proporsjoner. Psykopaten anser det som et maskefall; at objektet ikke er så purt som det forsøker å fremstå. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker av og til gjør dumme ting, men at de små avvikene ikke definerer deres karakter. Psykopaten forstår normale mennesker like dårlig som normale mennesker forstår psykopaten. 

Der hvor en normal konfliktpartner såret, i sorg eller på nøytralt vis forteller deg at du slo under beltestedet, så vil psykopaten med enorm skadefryd proklamere “DER dreit du deg ut. Akkurat DER mistet du din verdighet”. Det er dette de har ventet på. De trykker på våre knapper inntil vi sier ord vi normalt ikke ville sagt, avslører noe vi ikke burde eller sågar går fysisk til angrep på dem. Og når det skjer, så er det akkurat som om de får en orgasmisk utløsning av at de klarte å trekke oss så langt ned i gjørma. 

Det neste de da søker å gjøre, er å plassere skam i oss. Vi skal skamme oss over å ha sunket så lavt. Får de det til, det vil si å fremkalle rødme i oss, få oss tause, flaue og målløse, eller til og med en unnskyldning fra våre lepper, så er seieren ikke bare komplett, men dobbel. Rusen de får av dette gjør at de om ikke lenge vil søke en ny konflikt. Objektet – som helst vil unngå konflikt – blir forvirret av de stadige krigene. Har jeg ikke lagt meg flat nok? Hvorfor stopper det ikke? Objektet forstår ikke at psykopaten elsker konflikt, og at ved å legge seg flat så belønner objektet psykopaten for å krangle.

En sekundærdevaluering som skjer, er at objektet begynner å devaluere seg selv. Hvis man har en nær relasjon med en konfliktelskende psykopat, så vil uverdige hendelser skje så hyppig at objektet får problemer med å forene sitt ønske om å være verdig med sin faktiske oppførsel. Objektet begynner å skamme seg på fulltid over alle de etiske avvikene, fordi avvikene begynner å bli normalen. Spesielt mennesker som streber etter å være ekstra ordentlige, vil få problemer med sitt selvbilde etter kort tid sammen med en psykopat.

Det spiller altså liten rolle om du blir i konflikten eller forlater den. Psykopaten har i eget sinn vunnet uansett. Så hva kan du gjøre hvis du har en psykopat i livet som du er nødt til å forholde deg til? Det første du må gjøre er å skape en slags “unntakstilstand” i deg selv. Det vil si at hver gang du har med denne personen å gjøre, så er alt lov uten at det påvirker ditt etiske rulleblad, for du er ikke deg selv sammen med denne personen. I en konflikt med en psykopat så har du dispensasjon til å opptre uverdig. På den måten klarer ikke psykopaten å plassere skam i deg. Neste gang han/hun skadefro påpeker hvor uverdig du har oppført deg, så se vedkommende rett i øynene og si “det driter jeg i”. Du må også mene det. Husk at alt du gjør sammen med denne personen slettes fra ditt rulleblad. Du skal ikke inngå i noen moralske kvaler med deg selv i etterkant, så lenge det har skjedd med denne personen. Du ganske enkelt sletter det fra din samvittighet, for du er frikjent. Det som skjer er at psykopaten oppdager at de ikke klarer å plassere skam i deg. De klarer derfor ikke å projisere sin egen skam over på deg. Du sender den tilbake til dem når du sier “det driter jeg i”. 

Deretter må du sette ting i perspektiv. Slutt å tenke på psykopaten som din overmann, ikke engang som likeverdig, Du krangler med en person som har mye ugang på samvittigheten. En slik person når deg moralsk ikke opp til knærne, og skal ikke få lov til å sette deg fast. Du er allerede innen konflikten mer verdig enn denne personen. Derfor betyr utfallet ingenting. Selv om psykopaten spyr så mye verbalt oppkast på deg at du bokstavelig må krype unna, så forandrer det ingenting. Du er mer verdig, basta. Jeg har selv opplevd å bli fortalt at jeg “dret meg ut” for en mindre utblåsning, av en narsissist som ikke har økonomisk styring, er meget dårlig likt av kolleger og nær familie, og som har deltatt i å drive et nært familiemedlem til selvmord. Jeg lar ikke vurderingene til et slikt umenneske påvirke meg. Anklager om uverdighet fra en person som selv er meget uverdig, har ingen tyngde.

Minner på at vi i disse dager søker etter en ny telefonvakt til Hjelpetelefonen. Se info på bloggens facebook sider.  

Psykopaten hekter oss på en måte som normale mennesker ikke gjør. Et brudd med en normal partner kan etterlate oss i kjærlighetssorg og med praktiske utfordringer, men et brudd med en psykopat tar pusten fra oss. Vi har knyttet vår identitet, lykke og fremtid til en psykopatisk partner på en måte som gjør at grunnen vi står på åpner seg og hele vårt eksistensgrunnlag revner når bruddet kommer. At vi har bygget vår fremtid på luft og kvikksand forstår vi ennå ikke. Psykopaten har overbevist oss om å investere i en emosjonell svindel. Sjokket kan sammenlignes med å kjøpe en meget dyr fritidsbolig i Spania av en troverdig selger, for så å oppdage at adressen ikke eksisterer etter at alle innskudd er betalt og vi har reist ned for å innvie vårt nye drømmehus.  

Etter bruddet med en psykopat befinner vi oss i et oksygenfattig vakuum. Når vi ikke får nok surstoff, så er det lett å gjøre lite gjennomtenkte handlinger i ren panikk. Men jeg kan berolige alle med at oksygenet kommer tilbake. Etter over fire år med NK så har livet normalisert seg. Det er derfor så viktig å ha klart for seg at selv om livet i en periode går i oppløsning, så ikke gjør ting man senere kan angre på. Dette inkluderer som vi vet å kontakte psykopaten. Årsakene er mange og blir dyptgående behandlet ellers i bloggen.

Det finnes også noe alvorligere enn å kontakte psykopaten, og det er tankene om suicid (selvmord) som kan dukke opp hos mange. Psykopaten har med brudd eller forkasting fratatt oss selve meningen med livet, fordi vi til slutt kun levde for oppmerksomhet fra ham/henne. Mange av oss hadde allerede slitt med eksistensielle problemer lenge før vi traff psykopaten. Husk at psykopaten gjerne singler ut sårbare mennesker for å gjøre mest mulig skade. Når psykopaten forlater oss så er det derfor siste spiker i kisten for mange, som føler at ingenting de forsøker å bygge opp i livet blir vellykket. Tanken på å hvile seks fot under uten mer smerte eller sorg kan derfor friste mange. Det er like etter bruddet med psykopaten intet lys i tunnelen. Enkelte omsetter dessverre slike dystre tanker til handling.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Å kunne spille sørgende ekspartner til et objekt som har tatt sitt liv er en drømmekilde til NF for mange psykopater. Ikke bare kan de høste masse sympati under og etter begravelsen, de får i tillegg en enorm rus av å vite at de hadde en slik makt over noen at de kunne drive ham/henne til å ende sitt liv. Husk at de aldri elsket oss og heller aldri savner oss. Dette er onde og uverdige mennesker. La oss slå fast med det samme, at slike mennesker ender vi ikke våre liv for. Den gleden skal de ikke få. Fjern derfor selvmord fullstendig som alternativ. Fortell deg selv at alt du gjør etter bruddet, uansett hva, som ikke inkluderer å skade noen (deg selv eller andre) er en stor seier. For det er det.

Jeg ønsker likevel å kreve litt mer av deg som objekt. Legg listen enda litt høyere. Vi gjør nemlig mange selvdestruktive ting etter bruddet med psykopaten, som ikke innebærer selvmord. Ren likegyldighet for vår egen helse, fremtid eller velbefinnende kan ødelegge mye. Noen drikker eller røyker uhemmet fordi “det spiller ingen rolle hva det gjør med meg”. Noen kjører ekstra fort i bil fordi “hvis jeg kjører ut av veien så var det ikke med mening, men egentlig gjør det ikke noe”. Vi lar gamle og gode vennskap forvitre. Vi slutter å spise, eller vi spiser bare godteri og næringstom mat. Vi ødelegger våre relasjoner med foreldre, fordi vi er nødt til å la vår frustrasjon gå utover noen, nå når psykopaten er utenfor rekkevidde. Dette er alt selvdestruktiv adferd som kan være vanskelig å rette på, sågar irreversibelt, og som vi kan angre på eller se tilbake på som et pinlig kapittel når livene våre etter hvert normaliserer seg igjen.

Jeg vil også advare mot “rebound forhold”. Du er overhodet ikke klar. Ikke gå inn i et nytt partnerskap umiddelbart etter bruddet. Det er ikke rettferdig mot den nye partneren, og du har ikke godt av enda et nederlag når det igjen blir brudd. Det kan da bli vanskelig å overbevise seg selv om at det ikke er du som er gal og årsaken til at så mange relasjoner ryker. 

I slekt med “rebound forhold” ligger å rekontakte tilbakelagte relasjoner. Sammenlignet med psykopaten så vil de fleste normale mennesker fremstå som engler. Det betyr ikke at alle er bra for deg. Å bearbeide en psykopatisk relasjon er ensomt arbeid. I kaos og ensomhet så risikerer vi derfor å se gamle (og brutte) relasjoner i et nostalgisk men urealistisk lys, og forsøke å gjenåpne dem. Selv savnet jeg en gammel eks så mye at jeg kontaktet ham. Denne eksen var ikke psykopatisk men det var mange grunner til at det ikke fungerte mellom oss to. At jeg i et svakt øyeblikk kontaktet ham kan jeg i dag tilgi meg selv for, det var likevel en pinlig handling som ikke førte til noe positivt og som jeg burde unnlatt. Mitt råd er å la gamle skjeletter forbli gravlagt.

Jeg vil anbefale deg å ikke ta noen som helst av store avgjørelser de første to årene etter bruddet. Ikke bytt jobb (med mindre du jobber med psykopaten), ikke flytt (med mindre du må det for å opprettholde NK) eller gjør store økonomiske investeringer. Etter et brudd med psykopaten så opplever mange en slags eksistensiell rastløshet og vi tror at det er forandring vi trenger. Men forandringer i denne perioden kan overbelaste deg. Du trenger ro, trygghet og stabilitet etter bruddet fordi hele ditt indre arbeid er fokusert på rehabilitering. Du er derfor ikke i stand til for eksempel å opplæres i en ny jobb kort tid etter bruddet. Du vil oppleve at du ikke mestrer jobben og må kanskje si den opp; ytterligere et nederlag når vi sårt trenger seire fremfor flere tilbakeslag.

Til slutt vil jeg advare mot hevnaksjoner. Tankene om hevn kommer som regel ikke aller først. Umiddelbart etter bruddet er vi fortsatt i tåka hvor vi elsker psykopaten og er villige til å påta oss selv all skyld. Hevntankene kommer oftest parallelt med sinnet som vi opplever senere, når det går opp for oss hvem vi har hatt med å gjøre. Jeg husker hvordan jeg selv i en kort periode gikk og funderte på hvor lenge jeg måtte regne med å sitte i fengsel for å ta livet av kreket. Det var med andre ord ikke tanken på mord som skremte meg, men hvor mye tid jeg måtte regne med å bli frihetsfrarøvet (bare dette alene er et alvorlig faresignal om hvor langt man blir drevet bort fra sans og samling). Men det var spilt tid. Å analysere forskjellige hevnalternativer fjerner vårt fokus fra verdifull bevisstgjøring på vår egen rehabilitering. Ta derfor rådet fra en som har vært der; så snart voldsfantasiene dukker opp, så fokuser på noe annet. 

Siste del av “svertekampanjen” er ikke glemt og kommer snart.