Å være passivt aggressiv har et ambivalent rykte på seg. Det er en kjent mental forsvarsmekanisme for å unngå direkte konfrontasjoner eller konflikter, og innenfor dette ligger en stor lapskaus av psykologiske årsaker til hvorfor man er passivt aggressiv, fra mildere former for konfliktskyhet via traumer som kan være vanskelige å behandle, til bevisste devalueringsmetoder hos for eksempel skjulte psykopater. Frykt kan være en stor komponent i passiv aggresjon, skam en annen. Manipulasjon en tredje. Det er derfor passiv aggresjon ofte kalles “feig” eller “giftig”. La oss se litt nærmere på dette mentale fenomenet.

Vi kan begynne med et eksempel på hvordan passiv aggresjon kan utspille seg.

Person 1 er venn med person 2. Person 1 er passivt aggressiv. 

En dag spør P1 om P2 ønsker å få et produkt som P1 har for mye av, la oss kalle det en gave. P1 spør for å være snill, samtidig ligger det et ubevisst behov hos P1 for å bli anerkjent som nettopp snill og moralsk suveren.

P2 takker ja til gaven. I dagene etter at P1 har lovet P2 gaven, men innen det har passet seg å overrekke produktet, så sier P2 noe som P1 er uenig i. Det handler ikke om noe personlig, men en politisk/idealistisk sak hvor P1 og P2 har forskjellig syn. Istedet for å markere sin uenighet på stedet og bli ferdig med saken så går P1 – som er passivt aggressiv – og brygger på misnøye mot P2 for å være uenig med P1. P1 har vanskelig for å skille sak fra person. P1 opplever uenigheter som personlige angrep og har et behov for at alle skal være enige med h, for ellers klarer ikke P1 å oppleve seg selv som vellikt av andre og dermed heller ikke av seg selv. Misnøyen P1 har mot P2 utvikler seg til et behov for å straffe P2.

P1 finner den perfekte måten å straffe P2 på, P1 vil ikke si noe, h vil ganske enkelt unnlate å gi P2 gaven som P2 var lovet. P1 ønsker at P2 skal undre hvor gaven blir av og om P2 har såret P1. P1 vil ikke fortelle P2 direkte at P1 er såret, men ønsker at P2 skal komme frem til den konklusjonen selv. Kun slik kan P2 legge seg flat og P1 kan opprettholde sitt syn på seg selv som moralsk overlegen. 

En del av P1 vet at beslutningen om å bryte et løfte er smålig og uetisk men rasjonaliserer at “P2 fortjener det”. Det er den eneste måten P1 klarer å skape balanse i et sinn som ikke håndterer uenigheter på en sunn måte, men P1 er ikke bevisst dette. I stedet finner P1 en underlig tilfredsstillelse i å markere sin misnøye ved å unnlate å gi P2 den lovede gaven men uten å si noe. Det spiller ingen rolle for P1 at P2 neppe vil forstå sammenhengen mellom den politiske uenigheten for flere dager siden og gaven som uteble, P1 rasjonaliserer ikke at slik telepati er umulig å forvente av P2.  

I denne saken ser vi at P1 opprinnelig har gode intensjoner, men bruker passiv aggresjon i et forsøk på å kontrollere P2 (P1 vil at P2 skal være takknemlig for gaven og dermed føyelig. Når P2 ikke er føyelig så skal h straffes til føyelighet). P1 bruker P2 som et speil for å opprettholde sitt skjøre selvbilde. P2, som ikke er passivt aggressiv, etterspør aldri gaven men biter seg istedet merke til at P1 synes å love ting som ikke holdes. Gaven var aldri spesielt viktig for P2, faktisk følte P2 et lite press til å akseptere gaven. P2 har lagt merke til at P1 har et stort behov for bekreftelse. 

I dette tilfellet skaper passiv aggresjon avstand mellom to personer. P1 overvurderer effekten tilbakeholdelsen av gaven har på P2, for P2 bryr seg ikke nevneverdig om gaven. I stedet stiller det P1 i et dårlig lys å love bort ting som han/hun aldri overrekker. Hvis dette gjentar seg mange ganger, så risikerer P1 å miste vennskapet med P2, men P1 vil aldri se det slik. Han/hun vil i stedet rettferdiggjøre sin passive aggresjon og skylde på P2 for å forlate relasjonen. P1 har i egne øyne bare sluppet for en person som ikke har anerkjent hvor oppofrende P1 i egne øyne er. P1 har muligens plassert seg i den evige offerrollen og synes det er et komfortabelt sted å være. I så fall vil det bli vanskelig å få P1 til å forstå at det ikke er et hensiktsmessig sted. 

Er P1 en skjult psykopat eller innenfor normalen?

Hvis P1 i tillegg til sin passive aggresjon oppfyller flere andre narsissistiske eller psykopatiske trekk så er han/hun mest sannsynlig en skjult psykopat. Med i vurderingen må også tas graden av bevisst manipulasjon og giftighet. Hvor langt er P1 villig til å gå i å straffe P2 for en bagatell? En skjult psykopat er villig til å gå meget langt og bære nag i lang tid, han/hun vil ikke være i stand til å legge selv små uoverensstemmelser bak seg. En passivt aggressiv men normal person vil plages en stund men slippe saken innenfor rimelig tid da hans/hennes normale (men plagede) psyke klarer å regulere seg selv til slutt. P1s grad av selvinnsikt, selvkontroll og refleksjon over egne handlinger vil også spille en rolle i hvorvidt han/hun er normal eller en skjult psykopat. Kanskje er P1 bevisst sin hang til passiv aggresjon og inderlig ønsker at han/hun kunne håndtere uenigheter på en annen måte, men hemmet i sin kapasitet til å forandre seg. I så tilfelle er P1 neppe en psykopat eller narsissist, fordi bevissthetsnivå og intensjon befinner seg innenfor hva som aksepteres som normalt. 

Den pussige og litt ubehagelige kjensgjerningen ved passiv aggresjon, er at det er en egenskap som mange objekter deler med den skjulte psykopaten. Mange psykopatiske objekter er vokst opp i omgivelser hvor de ikke har fått lov til å være uenige med dominerende personer, eller hvor det ikke har vært plass til egne behov og meninger. Objektene har utviklet en forståelig men usunn overlevelsesmekanisme hvor de på overflaten nikker samtykkende, men hvor de på innsiden utvikler en forakt mot den personen som de ikke klarer å markere sin opposisjon overfor. Dette blir vanskelig å forandre på i voksenlivet og de tar sin passive aggresjon med seg inn i nye relasjoner, også relasjoner hvor passiv aggresjon ikke er påkrevet. 

Er da objektet forstyrret? Ikke nødvendigvis og mest sannsynlig ikke. Igjen er det helhetsbildet som må vurderes. Passiv aggresjon alene er ikke en forstyrrelse, det er en uheldig forsvarsmekanisme som kan jobbes med ved bevisstgjøring og et ønske om å finne sunnere reaksjonsmønstre. Mange objekter er meget klare over deres hang til passiv aggresjon og opplever skam som følge av dette. 

Hvis du er passivt aggressiv så kan du gjøre visse grep for å moderere og modellere din hang til å kontrollere andre på denne måten. Lær deg at passiv aggresjon i enkelte tilfeller er uønsket og i andre tilfeller akseptabelt. De uønskede tilfellene er for eksempel i sosiale lag hvor du ikke klarer å markere dine behov. Må du trengende på toalettet men sier at du kan holde deg? Sier du at du er mett når du egentlig er sulten? Ønsker du å bo på et annet hotell enn dine venner foreslår, men sier likevel “ja, det hotellet er fint”? I slike tilfeller kan du ikke senere laste dine venner for å ha gått imot dine ønsker og behov. Lær deg heller å fortelle hva du mener. At “ja betyr nei” skaper en indre fortvilelse i deg, i tillegg til forvirring hos dine venner som de i lengden ikke forstår og ikke kan leve med. Aksepter at det er ditt ansvar at dine behov blir uttrykt. Klarer du ikke å frembringe dem så ikke føl skam, men drep også et bryggende misnøye mot dine venner som ikke kan lese dine tanker. Både skam og nag går til syvende og sist kun utover deg selv og du blir stående alene når dine omgivelser gir opp å tolke dine dobbelsignaler. 

La oss så ta for oss et eksempel hvor passiv aggresjon er akseptabelt. Du har giftige venner som behandler deg dårlig, men du klarer ikke å fortelle dem det. I stedet bærer du nag til dem og til slutt trekker du deg brått eller langsomt ut av relasjonen. Det plager deg at du aldri fikk fortalt dem hvorfor du gikk. Kanskje de har forsøkt å kontakte deg etter bruddet men du har ignorert henvendelsene, du ønsker dem bare bort og håper at de vil la deg være i fred. Dessuten våger du ikke å konfrontere dem med din misnøye med dem. Derfor føler du deg feig. Kanskje ville du blitt behandlet bedre hvis du hadde markert dine behov på normalt vis? Du skammer deg over din unnvikenhet. I dette tilfellet er det fullstendig akseptabelt å forholde deg taus. Dine venner har behandlet deg dårlig og de fortjener ingen forklaring. Mest sannsynlig trenger de heller ikke en forklaring, for de vet hvordan de har behandlet deg. De ønsker bare å beholde deg som deres søppeldynge. I slike tilfeller kan du trygt legge all skam til side. Du er ikke feig. Du er i din fulle rett i å forlate relasjonen bak deres rygg, du skylder dem ingenting. 

Jeg håper denne litt vanskelige teksten har bidratt til noe innsikt i dette emnet.  

En skriftlig oppsummering av søndagens youtube-video. Så langt har jeg identifisert syv blikk som skiller psykopaten fra normale mennesker. Hvis leseren kommer i tanke om flere som ikke kan flokkes under de nevnte blikkene, så utdyp gjerne i kommentarfeltet. 

Kartleggingsblikket. Psykopaten studerer og iakttar objektet, spesielt i begynnelsen av relasjonen. I idealiseringsfasen kan det intenst tilstedeværende blikket virke smigrende, for aldri har noen vært så oppmerksom på objektet, det intenst lyttende uttrykket oppfattes som oppriktig og varm interesse for objektet. Men dette blikket kan også være ubehagelig og objektet får en fornemmelse av å bli overvåket og studert både ansikt til ansikt og bak sin rygg. Psykopaten mangler de fintfølende sosiale antennene som regulerer normale menneskers måte å betrakte andre på. I tillegg opplever ikke psykopaten ubehag av å stirre en annen i øynene. Psykopaten kan derfor holde blikket på en måte som gjør at objektet føler seg avkledd. Kartleggingsblikket er delvis bevisst manipulasjon, delvis en systematisk og effektiv måte å samle informasjon om objektet på; fakta, sårbarheter, personlige egenskaper og særegenheter som psykopaten legger seg på minnet og senere i devalueringsfasen vil bruke mot objektet. 

Det karismatiske/hypnotiske blikket. Viser seg også mest i idealiseringsfasen. Dette blikket er ofte hva som fanger objektet. Objektet blir noe skremt men mest tiltrukket av dette blikket, som synes å ha en hypnotisk effekt – objektet klarer ikke å motstå å bli trukket inn i psykopatens verden. Karismaen kommer av en attraktiv selvsikkerhet hos psykopaten og en opplevelse av at han/hun er spesiell og unik. Objektet ønsker ubevisst å være en del av det som gjør psykopaten så spesiell, derav tiltrekningen. Psykopaten gir objektet en opplevelse av å selv være spesiell ved å befinne seg innenfor psykopatens intimsfære. Psykopaten sier med dette blikket “jeg er spesiell og dermed er du også spesiell så lenge vi er sammen, det er oss to mot verden”. Dette blikket bidrar sterkt i opprettelsen av det psykopatiske bånd, som objektet under NK har så store problemer med å slite fordi objektet mister sin opplevelse av å være spesiell når det ikke lenger får være i nærheten av psykopaten. Det hypnotiske blikket er bevisst styrt av psykopaten og brukes ikke mot andre enn den som psykopaten ønsker å fange. Det karismatiske blikket er delvis ubevisst og kan oppleves av flere enn primærobjektet, ganske enkelt fordi den åpne psykopaten ikke kan skjule sin opplevelse av å være spesiell og dette vil stråle ut gjennom øynene.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Det arrogante/foraktfulle blikket. Vil ofte dukke opp etterhvert som devalueringen starter. Hos åpne psykopater så er dette blikket merkbart helt fra begynnelsen. Psykopaten enten klarer ikke eller ønsker ikke å skjule sin selvopplevde grandiositet og berettigelse. Blikket avslører hans/hennes nedlatende syn på andre mennesker. Det er et ubehagelig blikk og en forsmak på rovdyrblikket men uten den samme intensiteten. Hva det imidlertid gjør er å få objektet til å gå på nåler. Det er et dømmende blikk som styrer objektet uten å ytre et ord. Objektet vil automatisk korrigere sin opptreden og bli mer føyelig som følge av dette blikket. Blikket kan også brukes mot andre enn primærobjektet hvis psykopaten ikke ser noen gevinst i å smigre dem, som regel folk som psykopaten vurderer som under seg på rangstigen, det vil si de fleste. Blikket er delvis bevisst manipulasjon men for mange psykopater er det ganske enkelt deres habitualblikk – blikket de har mesteparten av tiden uten å tenke over det. 

Det tomme blikket. Er synlig kun i korte øyeblikk hvor psykopaten ikke kan speile noen eller innen han/hun har rukket å riste en personlighet på plass, for eksempel de første sekundene om morgenen når psykopaten er nyvåken. Noen hevder at psykopaten også har dette blikket når han/hun er alene. Hva det kommer av er at psykopaten er ingen, han/hun har ingen egen personlighet og dette speiles av og til i blikket. Det tomme blikket er noe annet enn det fjerne og åndsfraværende blikket som normale mennesker kan ha når de faller i staver. Det tomme blikket minner mer om blikket til en batteriløs robot. Objekter forteller at i disse øyeblikkene så er det som om psykopaten ikke gjenkjenner objektet eller sine omgivelser, men uten den synlige forvirring som kjennetegner blikket til normale mennesker når de er desorienterte. Det er i stedet et kaldt blikk som avslører den manglende sjelen bak blikket og kan sammenlignes med en hai. Det er i så måte et skremmende blikk. 

Det skadefro blikket. Dette blikket blir synlig når psykopaten har sabotert noe for noen, manipulert noen på en effektiv måte eller ført noen bak lyset. Sistnevnte fungerer som en bekreftelse på at masken fungerer, og psykopaten tolker dette som at han/hun er en dyktig bedrager – noe de tilstreber. Blikket vises også hvis noen rundt psykopaten begår feil selv om psykopaten ikke er innblandet, det bekrefter likevel psykopatens syn på seg selv som feilfri og bedre enn andre. Psykopaten elsker at andre mennesker begår tabber eller opptrer som villige marionetter for ham/henne. Dette gir psykopaten verdifull NF i form av skadefryd og kommer til uttrykk i blikket som en blanding av glede og ondskap. Normale mennesker kan også oppleve skadefryd og denne er ikke i vesen forskjellig fra den psykopaten opplever. Forskjellen ligger i intensjon, hyppighet og intensitet. Psykopaten nærmest gløder. Skadefryd gir dem en meget potent rus (NF) og de oppsøker derfor denne opplevelsen igjen og igjen. De vil iscenesette sabotasjer for andre, for å gjenoppleve rusen.

Det uskyldsrene blikket. Dette blikket er hovedsaklig ubevisst hos psykopaten og er et uttrykk for deres opplevelse av uskyld. Til tross for at de står bak alvorlige overgrep så er psykopatens samvittighet ren, og dette stråler ut gjennom øynene som hos et uskyldig barn. Denne kombinasjonen av selvopplevd uskyld til tross for grove overtramp er karakteristisk for den antisosiale forstyrrelsen; kombinasjonen i seg selv er forstyrret og krever et meget forstyrret sinn som kan akseptere en slik motstridende mental konflikt. Fordi dette hovedsaklig er et ubevisst blikk så vises det ikke i forbindelse med bestemte situasjoner, utover at psykopaten synes å være tilfredsstilt når dette blikket vises. Blikket beskrives ofte som “søtt” og er nærmest uimotståelig for empatiske objekter. Dette blikket er ene og alene ansvarlig for at psykopaten unnskyldes for hans/hennes ugjerninger langt på overtid. Objektet opplever et moralsk dilemma da han/hun kanskje ser ugjerningene men bagatelliserer dem som rampestreker til et lite barn og føler at konsekvensene ikke kan overskride de som er akseptable for et lite barn, til tross for at psykopaten er godt voksen.

Rovdyrblikket. Det skumleste og mest avslørende blikket av alle. Vises ikke ofte, men kommer i forbindelse med maskefall. Maskefall kan skje tilfeldig ved at psykopaten et øyeblikk glemmer å beholde masken på, eller bevisst ved at objektet har gjort noe spesielt foraktfullt (i psykopatens øyne). Et bevisst maskefall vil ikke skje før psykopaten er klar til å forkaste objektet. Det er et meget ubehagelig blikk lik et rovdyr som er klar til å angripe og fortære byttedyret. Blikket avslører to ting; 1) hvem psykopaten egentlig er, og 2) hvilke følelser han/hun faktisk har for objektet. Det er åpenbart ikke snakk om kjærlige følelser slik objektet er blitt forledet til å tro, men forakt, misunnelse, vemmelse, avsky og hån. Dette egentlige synet som psykopaten har på objektet har vært der hele tiden og det er meget vanskelig for objektet å akseptere den forvirrende sannheten. Uansett er det svært viktig å forlate relasjonen med psykopaten når man først har fått servert dette blikket, selv om man umiddelbart ikke forstår hva det betyr. Det kan være hensiktsmessig å gi seg tid til å planlegge flukten slik at psykopaten ikke fatter mistanke, men likevel med hast i bevisstheten. Det kan stå om helse og økonomi, sågar livet. 

Hva fikk oss til å tro at vi kunne forandre et voksent menneske i relasjonen med psykopaten? Hadde vi et behov for å bevise noe for oss selv, for omgivelsene eller for psykopaten? La oss diskutere det i dag. 

Det er verdt å gjenta; hvem som helst kan bli et offer for psykopaten. Spesielt erfarne psykopater som kjeder seg ønsker større utfordringer. De plukker gjerne ut ressurssterke objekter med meget klare personlige grenser. Psykopatens selvoppnevnte utfordringer blir å bryte ned objektets sterke grenser. Noen av leserne vil muligens kjenne seg igjen i denne kategorien. Majoriteten av objektene tilhører imidlertid en annen kategori; de tolerante, snille, empatiske og søkende sjelene som har mye å gi, men muligens et utilstrekkelig selvbilde som søker bekreftelse. 

Mange av oss trodde vi hadde funnet den bekreftelsen i psykopaten, i hvert fall i begynnelsen da vi ble idealisert. Da en karismatisk og ofte fysisk tiltrekkende person syntes å plukke ut nettopp oss til å være hans/hennes ledsager så trodde vi at våre bønner var blitt hørt, at våre oppofringer gjennom mange år endelig skulle gi avkastning. Dette var personen vi hadde ventet på og han/hun var som sendt fra oven. Følelsen av å ha blitt belønnet for å ha vært snille og tolerante var nok til å gjøre oss nærmest religiøse, og spilte på en barnslig tro på at julenissen faktisk eksisterer og at snille gutter og jenter får hva de fortjener til slutt. Var vi naive? Absolutt. Men ikke dumme. Naivitet og dumskap er ikke det samme. Faktisk er mange empater mer sosialt intelligente enn de fleste, med sterkt utviklede sosiale antenner som fanger opp energier og signaler som går mange hus forbi. Det er heller ikke noe i veien med å ha håp. Håp er viktig, det kan drive oss langt. Mange av oss håpet på at nettopp en slik person som psykopaten presenterte seg som, skulle dukke opp til slutt. Da han/hun faktisk syntes å gjøre det så ble vi ekstatiske.

Det var derfor meget vanskelig å slippe håpet da psykopaten etterhvert snudde og viste oss sin mørke side. Det er bare naturlig at vi klorte oss fast og tviholdt på en falsk sannhet som gjorde oss så ekstatiske. Noe annet ville være å innse at “nei, jeg ble ikke belønnet denne gang heller” og måtte slippe drømmen for å lete videre. Mange av oss hadde på det tidspunktet allerede ventet meget lenge og var begynt å bli slitne og rådville av ventingen. 

Derfor gjorde vi vårt beste for å se om ikke vi kunne blidgjøre psykopaten ved å tjene, føye, tolerere, akseptere og være tålmodige. Mange av oss ble oppmuntret av psykopatens løgnhistorier om ekspartnere eller venner som ikke holdt mål, slik skulle i hvert fall ikke vi være! Vi ville bevise at nettopp vår varme og toleranse var bedre enn deres. Vi skulle vise ham/henne at det finnes gode og hederlige mennesker i verden som ikke svikter eller skuffer og som står løpet ut selv når det stormer. Vel, stormene kom, iscenesatt av psykopaten, men det forstod vi ikke umiddelbart. Vi merket imidlertid stormene på kroppen, og etterhvert oppdaget vi at det av en merkelig grunn bare stormet rundt oss. Alle andre inkludert psykopaten hadde en skyfri himmel over seg. Den lange og vonde oppnøstingen av sannheten skulle begynne.

Den er vi kommet langt med nå. For mange av oss så er psykopaten en saga blott for lenge siden. Hva kan vi lære av dette når vi med NK og ermene oppbrettet trasker videre i livet? Med mindre vi har forseglet oss selv i en boble (som ikke anbefales) så vil jo livet fortsette med å piske et og annet vindkast i ansiktene våre. Slik er livet for de fleste. Vi vil fortsatt møte allverdens folk og fe. Vil vi forsøke å elske noen frisk igjen?

Mest sannsynlig ikke. Jeg håper i hvert fall ikke det, for det betyr at vi ennå ikke har lært denne meget dyrebare lærdommen. Man kan ikke forandre et voksent menneske. At vi overhode trodde og håpet at det var mulig må vi ta en runde med oss selv på. Psykopaten bedro oss og det må han/hun ta på sin kappe. Psykopaten er imidlertid (forhåpentlig) borte og vi skal leve videre med oss selv, helst uten å gjøre den samme feilen igjen. Det kan gavne oss å forstå at det er spilt tid å gi et voksent menneske uendelig med sjanser til å forbedre seg. Hvis noen har bevist at de ikke har et moralsk kompass så vil de ikke plutselig utvikle ett, bare fordi de har møtt deg. Det betyr at uansett hvem det gjelder; psykopaten, nye partnere eller venner –  har de vist seg uhederlige, giftige eller upålitelige så tro dem første gang! Ikke la det gå år og dag i håp om at deres misbruk kun var en engangsforeteelse. Spesielt hvis de selv ikke synes å være bevisste deres oppførsel og ikke ber om unnskyldning. Det er ikke slik at de “sikkert er lei seg inni seg” for hvordan de oppfører seg, det er ikke godt nok. Kanskje har de problemer med å uttrykke seg. Javel, så synd for dem. Men det er i så fall deres problem og ikke ditt. Ditt eneste problem er hvis du har tungt for å uttrykke deg. Slutt å unnskylde voksne mennesker. Når man er 20, 30 eller 40 år så skal man være ferdig oppdratt. Basta. 

Vi må også ta et oppgjør med vår egen narsissisme. Og da snakker jeg ikke om den forstyrrede narsissismen. Jeg snakker om den delen av vårt ego som tror at vi kan gjøre dårlige mennesker til gode mennesker. Hvor kommer dette egentlig fra? Hvorfor tror vi på dette? Hva får oss til å tro at vi er så spesielle at vi kan klare hva ingen andre har fått til? Hvis vi møter en vanskelig person på 30 år, så har vedkommende allerede hatt hundrevis av mennesker i livet sitt; foreldre, søsken, slektninger, venner, kolleger, sjefer, klassevenner, lærere og mange andre. Hva får oss til å tro at ingen av dem har klart å lede vedkommende inn på rett spor, men at vi skal klare det? Hvis vi trenger et prosjekt i form av et menneske vi ønsker å forbedre så er dette faktisk vårt behov for å kontrollere en annen. I beste fall handler det om at vi har udekkede behov som aldri vil bli oppfylt på den måten vi tror. Vi trenger i så fall å starte et helt annet sted, med å forbedre oss selv. Begynn med å elske deg selv, så vil det ikke lenger være så viktig om andre gjør det. Du vil hurtig slippe mennesker som viser at de ikke respekterer deg. Du vil ikke ha behov for å bevise at du fortjener respekt. For du har den allerede – fra deg selv, og det er den viktigste respekten du kan få. 

Kommentarfeltet under teksten i går har igjen avlet gode og viktige spørsmål. Jeg har dessverre ikke kapasitet til å svare på alle spørsmålene. Heldigvis er leserne kunnskapsrike og flinke til å svare hverandre. Mange av spørsmålene fortjener egne tekster slik at flere får nytte av både spørsmål og svar. Kommentaren jeg vil trekke frem i dag lyder i sin helhet slik:

Hei. Jeg kunne trenge et lite råd om hvordan mest skånsomt starter en nk med en psykopat. Personen jeg tenker på har vært en “venn” i mange år. Forholdet har vært preget av de typiske syklusene.. vennlighet, løgn, degradering m.m. Etter en pause har personen nok en gang tatt kontakt med meg. Når jeg nå forstår hva jeg har blitt utsatt for tenker jeg å innføre NK. Hvordan gjør jeg dette mest skånsomt.. for meg? Bør jeg fortelle han at jeg ikke ønsker mer kontakt for så å gjennomføre NK, eller bør jeg ganske enkelt la vær å svare?

NK er ofte noe vi kvier oss for. Det krever viljestyrke, selvdisiplin og ikke minst en likegyldighet for hvordan motparten reagerer. Når vi ønsker å gjøre NK skånsom for oss selv, så er det egentlig den som er målet for NK vi ønsker å skåne. Det er ofte snakk om uberegnelige, slu og dramatiske personer og vi frykter for reaksjonen deres. Dette er forståelig. Mange reagerer på NK med rabalder og man skal ha nerver av stål for å klare å innføre NK med slike personer, noe mange objekter ikke har etter opptil flere år med en person som har gjort oss engstelige og skvetne.

Derfor er det så viktig å minne oss selv på at NK er ikke for å skåne den skadelige personen, men for å skåne og beskytte oss selv. NK er i sin natur ikke skånsom, den er brutal, definitiv og konsekvent. Det vil si at det finnes ingen “mild” form for NK. Du gir med NK et meget sterkt signal til den gjeldende personen at du ikke ønsker å ha ham/henne i livet ditt. Det er selve styrken i dette signalet som er viktig og kan ikke gjøres skånsomt. Du ønsker ikke å skape tvil om din intensjon. Hvis det ikke kommer klart og tydelig frem at det er slutt mellom dere, så vil motparten ikke ta budskapet på alvor. Det vi kaller “oversvevinger” vil derfor bli forsøkt, og hvis ikke du har gjennomført NK på korrekt vis så vil oversvevingene slippe gjennom og nå deg.

Mange lurer på om det går an å trappe ned kontakten fremfor å bryte tvert. Kan man på en måte bare fase ut relasjonen på skånsomt vis og nærmest uten at motparten merker at du blir borte? Jeg forstår at dette er en mer behagelig måte å innføre NK på. Hvem ønsker de ubehagelige konfrontasjonene som kan oppstå med NK? Hva hvis motparten er en kollega som du må forholde deg til, eller en person som hyppig har besøkt deg og derfor hundre prosent sikkert vil dukke opp på din dør hvis du plutselig blir borte?

Problemet er at en “mild” form for NK ikke eksisterer. NK er enten eller. Har man en begrenset form for kontakt (som av og til er nødvendig, for eksempel med en kollega eller med en person man har barn med) så er det ikke NK men LK (lav kontakt). Problemet med LK er at det faktisk er tyngre arbeid enn NK, derfor skal LK benyttes fremfor NK kun i de aller nødvendigste tilfellene. Har man LK med en psykopat eller annen giftig person, så vil vedkommende hele tiden forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Her er ett eksempel på hvordan de gjør det.

Jeg forsøkte å innføre LK med en giftig venn jeg hadde hatt i mange år. Jeg forsøkte i det stille å kutte ned på mengde samvær, antall telefonsamtaler og også lengden på telefonsamtalene. Jeg merket at den gjeldende vennen begynte å bli mindre giftig, mer innyndende og føyelig. Men bemerk at dette er noe de gjør når de merker at du er i ferd med å glippe, og jeg var forberedt på dette. Men manipulasjonen er meget subtil og ikke så lett å stå i mot, selv om du er oppmerksom og bevisst. Det som skjedde var at under en av våre stadig færre telefonsamtaler så fortalte jeg om en ferietur jeg skulle på. Og uten at jeg egentlig forstår hvordan, så hadde denne vennen plutselig invitert seg selv med på turen, og jeg hadde samtykket ikke bare i å reise med ham, men sågar hente ham innen turen, fordi han ikke ville kjøre sin egen bil. 

Dette er hva de får til hvis vaktholdet ditt ikke til enhver tid er helt på topp. De klarer å snikinvolvere seg i ditt liv på ny. De gjør det med smiger og påtatt velvillighet. Men så snart du slapper av, så begynner giften igjen å sive ut. Dette er det eneste alternativet til NK og er ikke å anbefale, fordi det i lengden vil kreve mer av deg enn engangstiltakene som NK innebærer.

NK gjort på korrekt vis gjør at du aldri får se reaksjonen til målet. Blir han/hun rasende? Spiller ingen rolle, for du har innført NK og vedkommende får ikke tak i deg, hverken direkte eller via andre. NK er meget omfattende, men verdt det. For å minne leserne på omfanget av NK så kan vi her repetere de praktiske tiltakene ( i tillegg kommer emosjonelle og mentale tiltak, men de er omtalt i en annen tekst).

Minimumskrav:

-Bytte telefonnummer. Ja, dette er faktisk et minimumskrav, noe mange ikke har forstått. Det hjelper ikke å blokkere den andres nummer. Da kan han/hun bare benytte en annen telefon for å nå deg. I tillegg til å bytte telefonnummer så må det nye nummeret gjøres skjult, d.v.s. ikke tilgjengelig på gule sider heller andre offentlige nummeropplysningskilder f.eks. skriver noen sitt nummer på facebook profilen. Dette er fyfy. I tillegg må arbeidsplass og venner informeres om å ikke oppgi ditt nummer til noen de ikke vet hvem er. 

-Blokkere personen på alle sosiale medier. Det aller beste er å få den andre personen til også å blokkere deg, ellers kan du bli fristet til å oppheve blokkeringen og da er du like langt. Hvis ikke dette virker, du har fortsatt tilgang til vedkommendes profiler og ikke klarer å stå i mot fristelsen til å titte, så må du fjerne deg selv fra sosiale medier fullstendig, enten midlertidig eller permanent.

-Kutte kontakten med alle felles venner og bekjente. Fjern dem fra facebook og gjem deg hvis du ser dem på gaten, intet mindre!

-Hvis personen klarer å nå deg til tross for dine tiltak, så aldri svar. Ikke “nei”, ikke “slutt å kontakte meg”, ikke ett eneste ord. 

-Ikke åpne opp døren for andre enn de som du vet skal komme. Informer alle dine venner om at de må avtale besøk på forhånd. 

Husk at dette bare er minimumskravene. Noen må i tillegg flytte bosted og bytte jobb for å klare å opprettholde NK. NK er med andre ord meget omfattende og ikke noe man kan ta lett på. Det er likevel nødvendig for å skåne deg selv. Så som et kort svar på leserens kommentar så vil jeg si;

NK kan ikke gjøres skånsomt. NK er i seg selv skånsomt.  

Hvis du liker denne eller andre tekster på bloggen, så husk å klikke “liker”. Husk at det er antall reaksjoner som sprer tekstene, både til medlemmer av gruppen og til utenforstående. Ved å “like”, dele eller kommentere så bidrar du til å øke allmenkunnskapen om psykopati, gratis og effektivt. På forhånd takk.