“Ja, men det visste jeg jo”, tenker du kanskje.

Vi har bitt oss merke i ansvarsfraskrivelsen og “boblen” narsissisten lever i. Men de er jo ikke psykotiske. De vet hvor de er, hvem de er, hvilken dag det er og hvem du er. De er hva man på helsespråk kaller “orientert om tid og sted”. De vet hvordan man vasker klær og når de må møte på jobb. De er i stand til å plotte manipulasjoner og kalkulere reaksjoner. De er ikke vimsete eller distre. Så hvordan kan jeg si at narsissisten lever i en fantasiverden, når de ikke er psykotiske? Jeg vil her vise noen trekk som avslører narsissistens virkelighetsfjerne eksistens.

Jeg vil presisere at dette gjelder narsissisten. Psykopaten er også virkelighetsfjern i sin grandiositet. Men min erfaring er at på dette området så avdekkes en av forskjellene mellom narsissisten og psykopaten.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

• Ingen får lov til å være negative, bortsett fra narsissisten. Du skal avgi utelukkende positiv energi, for å behage narsissisten. Dette inkluderer å aldri korrigere narsissisten. Narsissisten skal leve i troen på at han eller hun er plettfri og et godt menneske. Å stille spørsmål ved dette kan vekke narsissistisk raseri og forkasting (av deg).
• Barn av narsissistiske foreldre som ikke selv er narsissister, har en følelse av at når de besøker sin narsissistiske forelder, så kan de ikke være seg selv. De må sette på seg en maske og opplever samværet som merkelig og kanskje ubehagelig. Likevel er de det kanskje ikke bevisst, fordi de er vokst opp slik og vant til det. Sammen med den narsissistiske forelderen så må de “jatte med”. De har lært seg å underbygge og aldri utfordre forelderens virkelighetsfjerne verdensanskuelse. De kan dele problemer med sin narsissistiske forelder, men må aldri klandre forelderen for noen av dem. Og støtten de blir tilbudt oppleves som ubrukelig, overflatisk og villedende. Neste gang de kommer på besøk, så blir ikke problemet nevnt, som om det aldri eksisterte. Narsissisten følger ganske enkelt ikke opp temaer som angår andre enn dem selv, ikke engang egne barn. Dette er fordi narsissisten ikke ønsker å forholde seg til problemer eller negativitet. Alle skal smile rundt dem. Alt skal være rosenrødt. Problemer skal hurtig overkommes og tilbakelegges, om de er aldri så store. Barn av narsissistiske foreldre tar oftere enn andre deres eget liv, fordi de aldri blir møtt på problemene de strir med.
• Partnere av narsissister opplever mye av det samme. Problemer eksisterer ikke, og heller ikke adekvate løsninger. Derfor vedvarer problemene, men de må aldri nevnes. En sunn person kan bli forbløffet over de luftige og urealistiske forslag til løsninger som narsissisten kommer med. Objektet kan presisere at “men det løser jo ingenting”, bare for å oppleve at narsissisten blir sint eller forlater samtalen og ikke lenger vil forholde seg til problemet. Partneren må som regel løse problemene alene, uten å involvere narsissisten. Når problemet så er borte, fordi partneren løste det, så blir heller ikke det nevnt – som om det ble løst på magisk vis, og som om narsissisten forventet at det ble løst på magisk vis. Dette kalles på psykologspråk “magisk tenkning”.
• “Magisk tenkning” betyr at den som er infisert av slik tenkning, tror at hvis han eller hun fokuserer hardt nok på noe, så vil det skje. Dette er vanlig hos små barn. Det er også vanlig hos mennesker som lider av tvangstanker og tvangshandlinger (“hvis jeg ikke trår på sprekkene mellom flisene, så vil ikke min katt bli syk før den er 15 år gammel”). Hos en narsissist vil det gi utslag i en tro på at ting løser seg selv, uten at de selv trenger å gjøre en innsats. Dessverre gjør velmente mennesker narsissisten en bjørnetjeneste. Narsissisten er en parasitt, som lever av andre. Andre mennesker løser deres problemer, og dette forsterker narsissistens tro på “magisk tenkning”. Tingene blir jo løst! Derfor er de heller aldri reelt takknemlige overfor dem som hjalp dem. Det var nemlig ikke andre mennesker som løste problemene med deres velvilje og innsats. Det var narsissistens egne tanker som løste problemet.
• Som følge av magisk tenkning så er følelser ensbetydende med fakta for en narsissist. Nærstående personer vil oppleve dette som en brist i logisk tenking og konsekvensanalyse i narsissisten, men uten at de klarer å forstå hva som ligger bak. De forholder seg jo til et voksent menneske, som attpåtil virker svært integritetssterkt. Så å forestille seg at narsissisten tenker som et lite barn, er meget fjernt – selv for nære familiemedlemmer. I stedet får de stadig følelsen av at narsissisten kommer med pussige konklusjoner. Narsissistens raseri mot objektet er i eget hode riktig, fordi det føles riktig. At objektet er uskyldig er underordnet. Ett eksempel; en narsissist jeg kjenner opplevde at sjefen på jobb ble langtidssykemeldt. De ansatte fikk aldri noen forklaring på sykemeldingen, de fikk kun utplassert en vikarleder fra kommunen. Tiden gikk og de ansatte begynte å snakke. “Hva feiler egentlig sjefen? Kommer hun egentlig tilbake?”. Til slutt tok narsissisten saken i egne hender og troppet opp utenfor den gamle sjefens hjem. Der regelrett forlangte hun å bli fortalt detaljer om sjefens sykehistorie. Narsissisten spurte rett ut “er det psykisk?”. Da narsissisten senere ble konfrontert med handlingen, at sykdom er et privat anliggende, så reagerte narsissisten med sinne. I hennes hode så var det riktig adferd, fordi hun følte at personalet hadde rett til å vite årsaken til sjefens langtidsfravær. De snakket jo seg imellom, derfor hadde de i hennes hode også krav på å vite det. I eksemplet ser vi både brist på logikk og konsekvens, umoral, grenseløshet, berettigelse samt magisk tenkning. Les mer om narsissister og “magical thinking” her http://youmemindbody.com/mentalhealth/Narcissists-Magical-Thinking
• Narsissisten overdriver i eget hode eget bidrag til andres velferd. De forventer oppmerksomhet og ros for minimale gaver og minimal støtte. De tror at de er høyt elsket og selskapets midtpunkt, når sannheten er at de er dårlig likt og ofte fryktet. Men de evner ikke å ta innover seg de sosiale signalene de får.
• Narsissister har sjelden økonomisk kontroll, og lever over evne. De er ikke i stand til å balansere et budsjett. Berettigelsen og den manglende impulskontrollen gjør at de ikke kan utsette kjøp. De skal ha tingene umiddelbart, og ofte til en pris de egentlig ikke har råd til. Narsissister har derfor ofte stor gjeld, eller de får andre til å betale for seg. Forestill deg hvor virkelighetsfjern man er når man ikke forholder seg til egen økonomi – et felt som de fleste prioriterer høyt, fordi vi har økonomisk moral (vi betaler vår gjeld, vi bruker ikke penger på ting vi ikke har interesse av, vi klarer å prioritere kjøp, utsette kjøp og avstå fra kjøp som ikke prioriteres høyt) og fordi vi frykter konsekvensene av å ikke gå i pluss – også selv om vi aldri har gått i minus. Jeg snakker ikke her om de som har fått skrekk for regninger, slik man ser på “Luksusfellen”. Har man fått skrekk for regninger og fakturaer, så er det nettopp fordi man forstår konsekvensene og vet at alt går ad undas (for øvrig ser jeg innimellom narsissister i “Luksusfellen”. Det er de som ikke forstår alvoret, nærmest fnyser av økonomene som korrigerer dem, og som har en forventning om at økonomene i samarbeide med banken skal løse problemet for dem med minst mulig egeninnsats. De har meldt seg på som deltakere, ikke for å ta ansvar, men for at andre skal løse problemet for dem).

Kjære lesere. Nå er det kun få dager igjen av årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222

Hvis du ønsker bok, så husk å oppgi din adresse på [email protected]

Aller først vil jeg klargjøre en forskjell. Det er forskjell på å beskytte mot en fysisk fare, og forsvare mot en mental krenkelse. Psykopaten eller narsissisten vil nødig gjøre noen av delene. Men denne teksten handler først og fremst om det psykososiale forsvaret.

Noen måneder etter at psykopaten forlot meg (det var han som fysisk forlot meg, men det var jeg som til slutt innførte NK) så fikk jeg en annen dysfunksjonell kollega, som jeg hadde samarbeidsproblemer med. Den nye kollegaen krenket meg ved et par tilfeller. Jeg husker at jeg på vei til jobb en dag tenkte “dette ville aldri NN (psykopaten) tillatt. Han ville satt min kollega skikkelig på plass”. Denne tanken forsterket følelsen av ensomhet, savn og å være forlatt av en person som støttet meg i tynt og tykt. Jeg var fortsatt i dyp sorg over tapet, og ikke minst – fortsatt tåkelagt.

For min p/n ville selvfølgelig aldri forsvart meg mot krenkelser fra min nye kollega, eller noen annen for den saks skyld. Tvert imot, jeg hadde jo selv opplevd ham latterliggjøre meg i en forsamling. Jeg hadde også opplevd ham hovere en gang jeg ble korrigert av en overordnet. Likevel var jeg fortsatt overbevist om at han ville tre fram på mine vegne og forsvare meg “bare krenkelsen ble stor nok”. Denne troen på at p/n var beskyttende skrev jeg også om i forrige tekst, “Vampyrbitt”. Fordi p/n er så trygge på seg selv, så tror vi at de er trygge å være sammen med og vil forsvare oss like sterkt som de er villige til å forsvare seg selv. Dette er en del av traumebåndet. Men det er en alvorlig mistolkning. For p/n vil skade oss snarere enn å forsvare oss.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hvis vi blir krenket av en tredjeperson, og p/n er tilstede, så vil de mest sannsynlig reagere på en av følgende måter.

• De vil stå og observere krenkelsen uten å gripe inn. Muligens vil du se et hint av skadefryd i dem, som om de fryder seg over at du blir krenket (det gjør de).
• De vil forlate scenen og la deg stå igjen alene med krenkeren. Hvis du er “sunn” så vil du oppfatte det som feighet fra p/n sin side og du vil få lyst til å ta det opp med dem. Hvis du konfronterer dem med hva du oppfattet som deres feighet, så vil de angripe deg og påstå at du selv hadde skyld i krenkelsen, eller de vil komme med en unnskyldning som at “men NN ropte på meg” eller “jeg måtte ta pizzaen ut av ovnen”. Hvis du derimot er mer usunn og har en skambelagt personlighet, så kan du oppfatte deres exit som at de skammer seg over deg. Det vil trigge og forsterke din allerede iboende skam. Du kan føle behov for å forklare deg, eller til og med beklage overfor p/n for at en tredjeperson krenket deg! Du gir dem da det moralske overtaket, og de vil få anledning til å si “ja, der dummet du deg ut. Pass på at det ikke skjer igjen, så slipper du slike ubehagelige situasjoner”.
• De vil bli værende ved din side og aktivt delta i krenkelsen av deg. De støtter krenkeren, og ber deg direkte eller indirekte om å skjerpe deg. De sier kanskje “ja, det er typisk NN (deg)”. Kanskje ler de en liten latter. Kanskje ender de med å beklage overfor krenkeren, på dine vegne; “Ja, NN (deg) er ikke god på kjøkkenet. Beklager at maten var uspiselig” eller “beklager at NN (deg) ga deg den harde stolen når NN vet at du har gikt. NN er litt uomtenksom”.

Intet av dette er normal oppførsel fra en livspartner, og meget store røde flagg. Hvis du opplever noe av dette uten at din partner har en god forklaring, så er det alene grunn til å avbryte relasjonen. Ikke på grunn av enkelthendelsen alene, men fordi den forteller så mye om din partner. En partner som ikke forsvarer deg overfor små krenkelser, vil neppe tale din sak i større spørsmål. La oss si det kommer til en rettssak. Eller kanskje du havner i en helsemessig skvis hvor du ikke lenger kan snakke for deg selv. Kanskje får du hjerneslag og mister taleevnen, eller du trenger respiratorbehandling og legges i kunstig koma. En p/n partner som aldri støttet deg tidligere, vil neppe snu om og kjempe for ditt velbefinnende når du virkelig trenger det.

Aller verst er det for barn av p/n foreldre.

En p/n forelder vil som regel tillate at andre voksne irettesetter og korrigerer egne barn. De vil – akkurat som en p/n partner – være likeglade, eller sågar oppmuntre til, at egne barn blir refset av andre. Senere, når de kommer hjem innenfor egne vegger og barnet allerede skammer seg etter å ha blitt ydmyket av fremmede eller andre slektninger, så kan en p/n forelder fortsette krenkelsen; “hva gjorde du?”, “hvorfor kan du ikke oppføre deg ute blant folk?”, “er du klar over hvordan du får mamma og pappa til å fremstå?”, “du er så pinlig for oss, vi har gjort alt vi kan for å oppdra deg riktig, også er dette takken? Vi kan jo ikke ta deg med ut blant andre, gå på rommet ditt”. Barnet utvikler ekstrem føyelighet for å unngå foreldrenes (og andres) misnøye.

Et barn som havner i en slik familie, vokser opp med følelsen av å være feil. Da ligger veien åpen for livslange krenkelser, fordi selvopplevelsen av å “være feil” vil stråle ut og fanges opp av andre potensielle mobbere og bøller. I tillegg til den unormale mengden med krenkelser som slike barn er dømt til å oppleve, så mangler (det nå voksne) barnet evnen til å forsvare seg selv. Barnet har aldri blitt tillatt å forsvare seg selv. Forsøk på å forsvare seg har blitt slått hardt ned på av p/n foreldre.

Det gjør noe med egen forsvarsevne når ingen så verdien i å forsvare deg da du var liten. Du vil vokse opp med forestillingen av at du ikke er verdt å forsvare. Du vil heller ikke være i stand til å forsvare deg selv om du føler trang til det, for du mangler trening i selvbeskyttelse, og dine innprogrammerte forestillinger om at du fortjener krenkelser står i veien. Det er slike barn som ofte vokser opp og finner p/n partnere, fordi fortsatt narsissistisk misbruk oppleves kjent og trygt, og fungerer som en bekreftelse av din forestilling om deg selv.

Hva er så grunnen til at p/n aldri vil forsvare deg? Hva ligger bak? Grunnen til at en p/n aldri forsvarer sine nærmeste, er fordi han/hun tar dem for gitt. Fordi han/hun tar sine nærmeste for gitt, så risikerer de i eget hode ingenting ved å krenke egen partner eller egne barn. De ser en større fare ved å miste ansikt overfor sekundære kilder som de også trekker NF fra, og derfor må være på godfot med. De ser ingen verdi i å risikere en relasjon med en utenforstående, for å forsvare ektefelle eller egne barn. Fasaden er for viktig for en p/n. De vil derfor alltid støtte en tredjepart fremfor sine aller nærmeste. At de i tillegg faktisk forakter sin partner og sine barn, gjør det desto enklere for dem å tillate slike krenkelser.

Kjære lesere. Da er det tid for årets innsamling! Kun en gang i året ber jeg om økonomiske midler fra dere. Tradisjonelt i juni, og avsluttes på bloggens bursdag den 3. juli. Nå er vi der igjen! Har bloggen hjulpet deg i året som er gått? Bidra til å holde den gående i ett år til!

Også i år er det en belønning til dere som bidrar. ALLE som gir 200 kroner eller mer – og ønsker det – får tilsendt min siste bok “Men tankene mine får du aldri”. Link til spleisen finner du her. https://www.spleis.no/project/224222