Når psykopaten skjuler objektet

Noen av oss – ja kanskje ganske mange – sitter igjen med en opplevelse av at vår relasjon med psykopaten aldri ble offentlig anerkjent. Hva betyr det? Det betyr at vi fikk opplevelsen av en intim relasjon, men at psykopaten ikke ville fortelle omgivelsene at en relasjon foregikk. Det kan sammenlignes med hvordan en gift person behandler en elsker eller elskerinne. Forskjellen er imidlertid den at psykopaten ofte var ugift og sjelden hadde åpenbare grunner til å skjule relasjonen, og vi lengtet i undring etter at relasjonen skulle offentliggjøres. Likevel fant vi oss i at den aldri ble det. I tillegg hadde det den ubehagelige bieffekten at vi følte oss uverdige en offentlig anerkjennelse og skammet oss. Vi tenkte at psykopaten ikke ville vedkjenne seg oss foran andre. Den tiltakende devalueringen forsterket følelsen av oss selv som uverdige; “du som er så dum, deg kan jeg ikke vise fram. Jeg tenkte å introdusere deg for foreldrene mine neste måned men det tror jeg vi legger på is inntil videre”.

Hvordan skjuler psykopaten relasjonen? Trekkene kan inkludere;

-At man er venner på sosiale medier, men psykopaten kommenterer aldri dine innlegg eller liker noe du legger ut. Hvis du selv kommenterer noe han/hun legger ut, så får du intet svar.

-Alle aktiviteter med ham/henne foregår i tosomhet.

-Hvis dere er sammen med andre så blir du ignorert.

-Psykopaten snakker aldri om deg til andre.

-Du blir aldri introdusert for hans/hennes familie eller venner.

Trekkene har mye til felles med behandlingen av overgangsobjekter. Ofte så er det også nettopp overgangsobjektene som blir skjult. Av og til kan dog også langtidsobjekter bli skjult, for eksempel hvis psykopaten har et hovedprimærobjekt, men er utro med et sekundærprimærobjekt over flere år. Begge er da primærobjekter og begge er langtidsobjekter, men psykopaten har et anerkjent forhold til det ene primærobjektet og skjuler det andre.

Selv var jeg både et overgangsobjekt og et skjult objekt. Jeg opplevde alle de ovennevnte trekkene. Det vanskelige var imidlertid at vi var kolleger og ofte arbeidet sammen. Å skjule relasjonen ble da en praktisk utfordring for psykopaten og en kilde til fortvilelse og forvirring hos meg. Den pussige ordningen ble at vi gikk i følge til jobb og også hjem fra jobb, men tiden imellom ble jeg behandlet som luft. Psykopaten så rett gjennom meg hvis vi passerte hverandre i korridorene. Hvis vi befant oss i samme rom eller i samspill med andre så enten ignorerte han meg med en foraktfull og arrogant mine eller han snakket nedlatende til meg. Kun de gangene hvor jeg ignorerte ham, for eksempel hvis han hadde tidlig vakt og jeg kom på kveldsvakt og gikk inn på vaktrommet uten å anerkjenne hans tilstedeværelse, så kunne han si “hei Daniel” – og sågar bruke mitt navn. Som vi vet så frykter psykopater og narsissister avvisning og ikke å bli sett. Hans trang til å anerkjenne meg først når han selv ble ignorert var slik sett en “tell”.

Psykopater kan ha åpenbare grunner for å skjule relasjonen. Som regel dreier det seg om situasjoner hvor de taper ansikt. I mitt tilfelle var jeg sammen med en damebedårer, og han hadde liten interesse av å ødelegge sitt rykte som damesjarmør. Å erkjenne offentlig at jeg var mer enn en kompis kom derfor ikke på tale. Han hadde ikke planer om å beholde meg, jeg var et leketøy for å få ham gjennom en kjedelig periode i livet hans.

Likevel var det enkelte blant våre felles kolleger som fattet mistanke. Hvor hardt han enn prøvde å skjule meg så var det ikke til å unngå at ryktet gikk. Mange la merke til hvor intens relasjonen vår var, og at det ikke var jeg som var pådriveren. Noen overhørte oss når han trodde han var alene med meg, hvordan tonen hans ble flørtende og han planla kvelden med meg. De begynte å snakke sammen; “er det noe mellom Daniel og NN? De er sammen hele tiden” fikk jeg senere høre. Noe de samtidig også må ha lagt merke til (som dog aldri kom meg for øret) var hans pussige og ufine oppførsel mot meg i offentligheten. Antakelig har de undret seg hvordan jeg fant meg i den dårlige behandlingen fra ham på jobb, og likevel tilbrakte det meste av fritiden sammen med ham. Jeg avlet nok ikke øket respekt av mine kolleger i så måte, for å si det slik. For hvem respekterer en så åpenbar dørmatte?

Unnskyldningene som jeg i dag kan huske jeg tilla ham inkluderte “han trenger nok tid til å komme ut av skapet” og “jeg har intet hastverk, det handler ikke om hva andre ser, jeg vet hva vi har gående”. Så overbevist var jeg om at hva han og jeg hadde var ekte og permanent.

Hvorfor skjuler psykopaten relasjonen? Å skjule en relasjon kan gi stor gevinst for en psykopat. Jeg vil her trekke frem to hovedgrunner.

-Når relasjonen er over, så vil objektet møte minimal forståelse for sin sorg og fortvilelse, for ofte har ingen lagt merke til at det pågikk en relasjon; “dere to, var dere ikke bare venner? Kjente dere hverandre egentlig?”. Det kan gå så langt som at omgivelsene oppfatter objektet som psykotisk fordi han/hun snakker om en relasjon som var meget spesiell, men som ingen observerte. Et slikt objekt kan lett oppfattes som en forfølger og en som psykopaten må skjermes for. Objektet vil neppe møte forståelse og sympati. Når jeg tenker etter så har jeg tidligere i livet ved et par anledninger støtt på tilfeller hvor personer har hevdet å hatt nære relasjoner som ingen har sett og derfor ikke trodd på. Disse personene ble såvidt jeg husker stemplet som rare, sjalu og med vrangforestillinger. Jeg deltok nok til en viss grad selv i denne stemplingen. I dag vet jeg at det sannsynligvis har vært snakk om forkastede og skjulte objekter.

Når dette er situasjonen så er det meget enkelt for psykopaten å vinne terreng med deres svertekampanje. Objektet har allerede tapt anseelse hos felles kjente for deres “innbilte” relasjon. Omgivelsene vil derfor være et takknemlig publikum for sverting. Faktisk er det hele perfekt iscenesatt av en kalkulerende psykopat.

-Den andre hovedgrunnen til en skjult relasjon er sjalusifabrikkering. Et fortvilt forkastet objekt som i tillegg har vært skjult vil gi rikelig med NF i form av desperate henvendelser og forsøk på avklaring. Skjulte objekter vil ha et spesielt sterkt behov for å få psykopaten til å anerkjenne at det har eksistert en intim relasjon, men det får de dessverre sjelden. I stedet kan psykopaten smykke seg med en forfølger/stalker overfor det nye (og offentlig anerkjente) objektet; “se hvor ettertraktet jeg er, du er heldig som får meg, men det er synd på meg som må hanskes med denne syke forfølgeren”. Psykopaten oppnår dermed både beundring og sympati fra det nye objektet – også dette perfekt iscenesatt. Den optimale vekslingen mellom åpne og skjulte objekter synes å være annenhver gang og det virker også som det er slik mange psykopater opererer, selv om det finnes variasjoner. Selv en psykopat klarer ikke å forutse alt og av og til forkludres det optimale, kanskje at to skjulte overgangsobjekter avløser hverandre, eller to åpne langtidsobjekter.

 

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Åpen post

Etter forslag fra en leser så forsøker vi oss på noe jeg velger å kalle “åpen post”, hvor du kan spørre om alt mulig som ikke er begrenset til tema i en tekst. Både bloggforfatter og andre lesere kan svare på dine spørsmål. Spørsmål både om psykopaten og om rehabilitering er relevant. Ingen spørsmål er for dumme. Vi har forståelse for at mange er nye på bloggen og mangler basalkunnskap. Vi har som mål at ingen spørsmål i denne posten skal stå ubesvart. Enten svarer en annen leser eller så svarer bloggforfatter. Jeg ber om at vi hjelper hverandre her, slik at ingen blir stående med hele svarbyrden alene.

Krav til spørsmålstilleren: Forsøk å være så konkret som mulig. “Jeg sliter” er forståelig, men veldig vanskelig å svare på. Det er faktisk heller ikke et spørsmål. Forsøk å tenke etter mer nøyaktig hva du sliter med og formuler ditt spørsmål nettopp som et spørsmål, slik at svareren tydelig ser hva han/hun skal svare på. Husk at svar ikke alltid kommer prompte. Kanskje jeg eller en leser ønsker å tenke gjennom et svar best mulig innen vi svarer. Slik blir det også bedre svar. Du kan heller ikke forvente lange avhandlinger til svar, det tar mye tid å skrive. På den annen side så kan du godt få svar fra flere enn en person på ditt spørsmål.

Krav til den som svarer: Plukk det spørsmålet du føler du kan svare godt på, også selv om en annen har svart før deg. I tillegg til å svare med egne ord så forsøk å lenke til en relevant tidligere tekst her fra bloggen, eller fra et annet nettsted. Slik kan vi – ja, faktisk også jeg – få bedre oversikt over hva jeg har skrevet om de siste fire årene i tillegg til å bruke gamle tekster som kanskje utmerket svarer på spørsmålet (vi trenger ikke alltid å finne på hjulet på nytt). Vi tilstreber å lenke til relevante tekster, med andre ord lenker vi ikke til ikke-relevante tekster kun fordi vi synes de er gode, her tilstreber vi å svare på hva det blir spurt om. Bruk alltid “reply” funksjonen under spørsmålskommentaren, slik at både spørsmålstiller og andre kan se at det er postet et svar.

Til både spørsmålsstiller og den som svarer: Å be om oppklaringer er lov, men forsøk å unngå “chat” i kommentarfeltet. Husk at hver eneste kommentar må godkjennes manuelt, dessuten er det ikke spesielt interessant å lese for utenforstående.

Dette anses som en prøverunde. Faller det i smak så vil det bli en fast post.

Når fanden banker på (leserhistorie)

Jeg sitter her nå, 42 år, ribbet inn til det innerste inne. Tre og et halvt år er gått siden fanden valgte meg ut som sitt leketøy, og fem måneder og 24 dager siden siste ord ble sagt og jeg nærmest skrek til han at jeg aldri kom til å snakke til han igjen. Jeg skrek ut at jeg aldri ville se han eller jobbe med han igjen, være venn med eller ha noe som helst slags forhold til han. Hverken som venn eller kollega, kjæreste eller elskerinne, som lystrer hvert minste vink på jakt etter smuler som han måtte kaste i min retning når det passet han. At han var et gjennomgående ondt menneske som jeg ikke under noen omstendighet ville ha i mitt liv. At han var en klovn, et avvik som hadde ydmyket meg på det aller groveste. At jeg ikke eide den minste respekt for han som menneske. At han hadde tråkket på meg og såret meg langt utover det jeg trodde var mulig. Jeg fortalte han at han nå var som død for meg. At relasjonen aldri hadde eksistert og at alt var lagt dødt.
Jeg har aldri i hele mitt liv snakket med slike harde ord til et annet menneske. Aldri har jeg vært så brutal og så rå. Aldri har jeg kjent på et sånt raseri som tar over hele kroppen og hele min eksistens. Alt veltet opp og kom ut. Alle følelser jeg hadde holdt inne for ikke å støte eller fornærme, all forvirringen jeg hadde følt men som jeg hadde undertrykket fordi jeg ikke ville tro det verste, alt kom ut i form av dette ekstreme raseriet. Måten han tok imot mitt sinne, bekreftet hele relasjonen eller mangelen på at det noen gang hadde eksistert noen ekte følelser der, og viste meg hvor lite jeg hadde betydd for ham. Jeg var blitt redusert til et objekt uten betydning. Han tok i mot med et hånlig flir og med en nedlatende kommentar om at jeg var sexy når jeg var sint, før jeg fikk avsluttet det hele.
Ett par dager senere og etter ett par nedlatende meldinger om at han syntes vi burde ha sex for å ordne opp siden det ville være bra for meg, blokkerte jeg han på alle medier vi hadde hatt kontakt på. Han var heftig på å skifte om på hvilke medier vi skulle kommunisere på i forholdet vårt. Sikkert bevisst for å forvirre. Medier som han flittig hadde brukt til sjalusifabrikkering, til ghosting, til ignorering, til å lokke meg inn igjen med. I de følgende ukene etterpå kom han bort til meg på jobb hver dag for å få meg til å bryte tausheten. Han som like før i månedsvis nesten ikke lenger gadd å hilse på meg. Kun snakket til meg når det var noe han ønsket fra meg. Som sex når han ikke fikk det annet steds fra eller smisking om nye jobber. Jeg ignorerte han fullstendig. Når jeg så at han var på vei reiste jeg meg og forsvant. Det var ufattelig vanskelig. For selv om hodet mitt visste at dette var eneste utvei, fortalte følelsene mine meg at jeg ikke kunne leve uten han og hans oppmerksomhet til meg. En oppmerksomhet som nå kun eksisterte i minnene fra begynnelsen. De var ikke ekte. Han sluttet etterhvert å ta kontakt, og sluttet faktisk med å komme så ofte inn på arbeidsplassen.
Han sluttet også med den intense flørtingen med mine andre kvinnelige kolleger. Vel, ihvertfall foran meg. Skulle tro at jeg da skulle klart å fått fred og avstand nok til å la han fare. Jeg har holdt mitt ord og ikke brutt tausheten. Likevel. Her sitter jeg altså flere måneder etterpå, og ønsker at tingene hadde vært annerledes. Før ferien stakk det fremdeles i meg når han kom innom jobben. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å gi etter å trygle på mine knær for at han skulle gi meg bare litt oppmerksomhet. Som sagt blokkerte jeg han på alle sosiale medier som vi hadde kontakt på. Ikke instagram siden kontoen hans der ikke var aktiv på 2 år. Denne opprettet han i begynnelsen av forholdet for å prøve å lage sjalusidrama, men jeg anerkjente aldri at jeg visste at han hadde opprettet den, så den ble fort passiv.
Men for ikke lenge siden oppdaget jeg at han nylig har lagt til 3 av mine tidligere kvinnelige kolleger, alle kolleger som jeg liker og er venn med. Han følger nesten ingen og ingen følger ham og han har aldri spurt om å følge meg, selv ikke når vi var i et forhold. Han legger heller ikke ut noen bilder. Den eneste han begynte å følge fra jobben for to år siden var en kollega som han begynte å legge an på etter første gang vi hadde avsluttet forholdet, da han begynte å ignorere og devaluere meg. Ingen av de som faktisk ville vært naturlig for ham å legge til har han lagt til. Men hvorfor skal dette bry meg nå? Hvorfor i all verden blir jeg opphengt i dette? For det blir jeg. Jeg vet at jeg ikke vil ha han, ikke når jeg ser han på avstand. Da ville jeg ikke rørt i han med tang. Men Sjelen min lengter fremdeles. Den lengter etter det levende, det intense som han vekket i meg for en stakket stund. For tilstanden sjelen min er i nå, blottet for alt initiativ, for all glede og for alt håp, er uholdbar.
Livet kan ikke leves slik. Kjernen min er blitt fundamentalt rystet ved, og dermed har også troen på det gode i mennesker fått banestøtet. Jeg gjenkjenner ikke dette mennesket som nå sitter her tilbake med sitt nærmest totale fravær av all godhet og varme. Jeg ser folk utenfra hele tiden, men også innenfra, på en helt ny måte, og jeg er redd. Det er mye å ta inn over seg. Det er som om selve Livet har fått en ny altoppslukende dimensjon. En forkvaklet, fordervet dimensjon i et univers jeg ikke klarer å komme ut av og løsrive meg fra. Hvor enn hardt jeg prøver, sitter jeg fast. Ingenting fenger meg, ingenting betyr noe. En bunnløs avgrunn. Før trodde jeg på. Jeg håpet. Jeg følte glede og lykke. Ikke minst følte jeg godhet og varme for andre mennesker. Det er en ekstrem sorg og redsel jeg befinner meg i. Ikke tapet av han, og det jeg trodde var en ekte relasjon med et annet menneske. Jeg forstår med hodet at den aldri fantes, denne relasjonen. Men følelsen av å ha mistet seg selv så totalt bare på grunn av ett menneske.
At jeg i min alder, etter alle de år jeg har levd og de forhold jeg har vært i og stått i, sitter her som en skygge av meg selv. Et tomt skall, med kun fluer surrende rundt råttenskapen som en gang var den fruktbare livgivende kjernen. Hvordan gjenkjente jeg ikke beistet? Hvorfor lyttet jeg ikke til min indre stemme? Hvorfor gikk jeg så på akkord med mine verdier? Og det aller mest skremmende. Hvordan kunne jeg så lett gi han innpass til mine innerste følelser, hvor jeg lot han herje, plyndre og voldta fritt i 2 år etter at vi innledet et forhold? Jeg lot han viske meg ut, for så å legge inn en dårlig kopi. Nei, jeg kjente ikke igjen djevelen. Lite visste jeg at han kommer i flere innpakninger den Onde.
Han var godt kamuflert bak intens interesse, høflighet og en noe forsagt fremtreden. Han var så oppslukt av meg trodde jeg. De intense øynene, at han kom for å snakke med meg i timevis om alt mulig. Ikke bare om jobb, faktisk nesten ikke om jobb i det hele tatt. Jeg syntes han var utrolig sjarmerende, men egentlig ikke min type. Noen år yngre var han også og gjorde hele oppmerksomheten enda mer flatterende. Han måtte jo like meg ekstremt godt, all den tiden han investerte i meg. Han enset ingen andre enn meg. Små berøringer som jeg nesten ikke visste var der. De lure blikkene som viste at vi delte noe sammen. Noe mer, et gryende vennskap, en ny kjærlighet, et godt varmt menneske jeg kunne ønske velkommen inn i livet mitt. I tillegg hadde jeg en kollega som jeg respekterte og likte godt, som snakket så varmt om han og som introduserte oss for hverandre. Garden min var nede fra starten av, og jeg lot et fremmed menneske få innpass til mitt lukkede rom på godord fra en venn. Hovedgrunnen til at jeg ignorerte magefølelsen min som faktisk varslet meg ganske tidlig, var at han var framsnakket av en annen som jeg stolte på. I ettertid forstod jeg at også denne kollegaen var ført bak lyset.
Han var så søt at de stikkende kommentarene og løftene som ble brutt litt etter litt i begynnelsen, tolket jeg som keitete sosiale utfordringer fra hans side. Jeg overså og ignorerte faresignalene fullstendig. For selv i herligheten i flørten og i den lekende lidenskapen kjente jeg på motstridende følelser. Jeg husker at jeg tidlig fortalte han at jeg syntes han var vanskelig å lese. Han trakk bare på skuldrene av det. Sa ikke stort. Jeg tolket det i beste mening og la sikkert noen ord i munnen på ham. Ikke i min villeste fantasi gikk tankene mine mot psykopat, men tenkte han bare var litt tilbakeholden. Tilnærmingen hans var også intens i kropp og uttrykk, og likevel ikke. Jeg ble rett og slett forvirret av måten han oppførte seg på, fikk ikke helt tak på han. Selv hvor mye vi snakket om alt mulig, ser jeg i dag at jeg kjenner han overhode ikke. Ikke da, ikke nå. Han er uten kjerne. Uten substans.
Da jeg spurte hva han gjorde på fritiden svarte han at han gjorde ingenting, han jobbet hele tiden. Jeg fortalte med iver om mitt liv og mine gleder i livet. Han begynte å plukke opp mine interesser og gjorde de til sine. Kjøpte fullt ski og turutstyr og ga seg i kast med sin nye engasjerende ut i det fri hobby og ville ha meg med. Han ga ut ingen eller meget begrenset informasjon om seg selv, og mye av det han sa, kunne han dagen etter mene motsatt om. Men han løy aldri, sa han, alt han sa var sannhet. Jeg stilte nemlig spørsmål til adferden hans, mye og ofte. Men i stedet for å ta avstand til denne personen som etterlot meg i en forvirrende tilstand, lot jeg han ribbe meg. Lag for lag.
I begynnelsen med nesten umerkelig avtrykk, fikk han meg til å endre på oppfatningen av meg selv, bit for bit. Så lite at jeg ikke merket det selv en gang, begynte jeg å endre karakter. Etterhvert, men egentlig ganske tidlig i forholdet, begynte han å vise humørsyke, og jeg begynte å bli redd for hva jeg kunne si rundt han. Det være seg både om jobb og private anliggender. Hvordan kunne jeg finne meg i det? Jeg laget den ene unnskyldningen for ham etter den andre. Min største sorg og redsel nå er at jeg ikke kan stole på meg selv lengre. På min dømmekraft, min erfaring, mitt hjerte. Jeg er knekt. Plattformen er revet, og i ruinene av denne må jeg redefinere meg som menneske. Referansepunktene som jeg tidligere brukte for å knytte bånd til andre rundt meg er utrygge og jeg stoler ikke på at det jeg har kan ha verdi for noen andre. Jeg stoler heller ikke på at jeg kan stå i meg selv. Jeg ønsker å tenke at kjernen min er god, at intensjonene mine er ekthet og søken mot sannhet, men hvordan kan jeg klare å bygge et reisverk på det fundamentet, når de eneste byggeklossene jeg nå sitter igjen med i alt støvet, er de han etterlot seg? Angsten. Skammen. Ydmykelsen. Skyldfølelse. Udugeligheten. Et sammensurium av vonde følelser som hele tiden veller opp i meg. Konstant. I alle sammenhenger. Jeg får ikke fred for de. Hvordan kan jeg da komme meg opp og videre?
I tillegg tenker jeg på han hver dag. Kverner. Jeg gjennomgår alle situasjonene der jeg burde tidligere tatt tak og sagt at nok er nok. Tatt tilbake respekten. Eid meg selv med hud og hår. Sagt at dette er meg og min følelse, dette finner jeg meg ikke i. Men jeg gjorde ikke det, dessverre hadde jeg tro på at han var god på bunn alt for lenge, at han ikke mente å såre, at han ikke mente å skade meg. Det høres ut som om jeg var fryktelig naiv. Jeg trodde at jeg nå kunne lese mennesker noenlunde rett, ihvertfall såpass at jeg kunne oppdage intensjonen. Men som sagt hadde jeg garden min nede. Så rent naiv vil jeg ikke si at jeg var, men jeg var ikke forberedt på den grad av kynisme til livet som han viste. Faktisk avsluttet jeg forholdet flere ganger på grunn av nettopp dårlig oppførsel og jeg tok det opp med ham hver gang. Da jeg fremdeles hadde respekt for meg selv og fremdeles ikke hadde forstått hvem eller hva han var, og omfanget av den negative påvirkning han kom til å ha på meg.
Men jeg lot meg lokke tilbake, senere også, gang på gang på gang. Etter første gang jeg slo opp og hadde tatt han tilbake, etter at han ikke kontaktet meg eller svarte på mine meldinger på en uke, begynte han å legge an på en annen kollega av meg slik som han hadde gjort med meg for å få meg hektet. Først forsiktig, så med mer Intens kontakt. Rett foran øynene på meg. Dette burde fått meg til å føle avsky for ham, men i stedet ble jeg besatt og helt oppslukt på å vinne tilbake hans gunst. Jeg som aldri hadde vært aktiv på facebook eller messenger satt inne å lusket på aktiviteten hans hele tiden. Til alle døgnets tider. Skrev til og med logg. Pur galskap!
Jeg konfronterte han med at han hadde et forhold til den andre kollegaen, noe han nektet for. Når vi var alene fikk jeg all oppmerksomhet, mens når vi var på jobb begynte han mer og mer å ignorere meg og brukte heller oppmerksomheten på henne han ikke hadde et gryende forhold til. Sakte men sikkert tilbragte vi sjeldnere og sjeldnere tid sammen. Alle visste at vi hadde hatt et forhold selv om det skulle være hemmelig og det ble ganske tydelig etterhvert at han ikke brydde seg noe om meg. Likevel var det hele tiden denne tosidigheten. Av og til helt utrolig på for så i neste øyeblikk å være helt av. Det ble uutholdelig og det var helt ufattelig ydmykende og bli så synlig kastet til side som søppel man vil bli kvitt. Jeg ble mer og mer forvirret. På den ene siden sa han at han var min venn på den andre siden gjorde han ting som absolutt tydet på det motsatte.
Så begynte han å si stygge ting til meg når vi var alene også. Ikke direkte stygge ord, men han snakket frem andre og sammenlignet meg ned. Andre var unge og pene, andre gjorde det beste arbeidet og de elsket han å jobbe sammen med. Jeg likte han med skjeggstubber fordi han da så eldre ut og mer lik meg i alder. barneoppdragelsen min var det noe i veien med. Og noe måtte være galt med meg, siden jeg var alene og ikke gift i min alder. Han sa rett ut at han skulle prøve å få flere av mine kolleger i seng. Men jeg hang på, klistret meg til håpet. For i neste øyeblikk sa han at det var bare meg. At jeg var spesiell, han hadde aldri åpnet seg sånn opp for et annet menneske enn han hadde gjort for meg.
Samtidig ble jeg mer og mer nedkjørt. Tankene og holdningene han hadde om meg ble sakte men sikkert til mine egne. Jeg ble denne stygge, udugelige, slemme personen. Utrygg i meg selv som person og i mitt arbeid. Etterhvert klarte jeg ikke å spise, appetitten var fullstendig fraværende og jeg gikk ned 15 kg. Venner rundt meg begynte å ytre sin bekymring. Dess mer avslått han ble, jo mer besatt og intens ble jeg med min lusking, overvåking og nedprioritering av meg selv. smulene ble stadig mindre og mindre. Det er ikke slik at jeg ikke visste at dette var galt, for det gjorde jeg virkelig. Jeg konfronterte ham mange ganger. Spurte han rett ut om hvordan han kunne like meg når han behandlet meg slik han gjorde. Hvorfor ville han være rundt meg, når alt pekte på at han mislikte meg så sterkt? Han svarte at det stemte ikke, han likte meg svært godt og ville gjerne ha meg som venn og elskerinne. Og jeg godtok elskerinne for det var smulene som ble kastet. Jeg skjønte ingenting men ville så gjerne, derfor valgte jeg å tro at han mente det han sa og ikke hva han viste, og at han igjen skulle bli til den interesserte, intenst oppmerksomme vennen min som viste at han likte meg i både handling og uttrykk og som jeg ble så forelsket i.
Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i denne personen jeg ble forvandlet til sammen med ham, og skammer meg dypt over at denne siden kom frem i meg. At jeg ikke klarte å sette foten ned straks jeg fikk servert et tydelig tegn. For det ble jeg servert, klart og tydelig innimellom «godordene». Jeg anser meg selv for å være utstyrt med nok selvinnsikt og oppegående nok til å gjenkjenne galskap i både meg selv og andre når den dukker opp, og denne oppførselen var og er galskap. For utenforstående som aldri har opplevd en psykopat vil en slik oppførsel, om den blir oppdaget, synes som ren og skjær mental forstyrrelse og det er tungt å bære på. Jeg tror ikke den er mulig å forstå for en som ikke har opplevd det selv. Jeg er fremdeles besatt, jeg ønsker at han skal si at han beklager sin oppførsel, selv om jeg vet at det likevel ikke vil bety noen forskjell til eller fra. Han vil aldri kunne bli en venn. Han evner ikke å kunne gi godhet. Det eneste han evner er å plyndre, herje og voldta alt grunnleggende godt rundt seg. Sjelen min er smadret.
Denne psykopaten er en kollega som jeg jobbet tett med. Han er gift, og har barn. Allerede i utgangspunktet 3 sterke grunner til ikke å starte et intimt forhold med noen. Likevel ble jeg revet med og lokket inn. Jeg visste ikke at han var gift før han allerede hadde fanget meg i sitt nett. Det er ingen unnskyldning, og gjør egentlig bare at jeg føler at jeg fortjente behandlingen jeg fikk fra han enda mer.
Saken er den at jeg er et ensomt og følsomt menneske, jeg har alltid følt meg som en fremmed, selv i selskap med de som skal være meg nær. Jeg har erfaringer fra tidligere i livet mitt som gjør at jeg burde ha kjent igjen lusa på gangen. Jeg burde ha visst bedre og min moral burde i hvert fall gjort at jeg agerte annerledes når fakta lå på bordet. Mine verdier ble tilsidesatt og lukket ned fordi jeg trodde kjærligheten banket på døren, og når jeg lukket opp, trodde jeg det var den jeg slapp inn. Jeg var ikke forberedt på all ondskapen jeg åpnet opp for og lot slå rot, da han klarte å lukte seg frem til min akilleshæl, som er ensomhet i sin skjøreste mest lengtende form. Jeg var et enkelt bytte, og jeg var aldri ment for noe mer enn en leke.
Så i dag sitter jeg her, et halvt år etter siste ord ble ytret, like opprevet av kaoset han etterlot meg i og føler at jeg ikke kjenner meg selv. Ikke liker meg selv. Ser intet lys. La meg så få styrke til å bli helet, og til å finne tilbake til min kjerne. Styrke til å frigjøre meg fra det kalde grepet han har om meg, og maktesløsheten han har plantet i meg. La meg få stole på at det finnes godhet og varme i mennesker igjen og også i mitt hjerte. Tørre å ha tro på meg selv, slik at jeg neste gang vil kunne sette foten ned allerede i døråpningen når fanden banker på.
– Anonym
Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon, i tillegg til opplevelsen av et fellesskap med likesinnede. 

6 grunner til at du ikke bør følge med på psykopatens sosiale medier

I det siste har det vært flere innslag i kommentarfeltet hvor lesere forteller at de følger med på psykopatens sosiale medier. Årsakene kan være mange. Noen innrømmer at de ikke har klart å blokkere psykopaten på sosiale medier ennå. Noen tror det er ufarlig å følge vedkommende på facebook så lenge de ikke lenger har personlig kontakt. Andre er i undersøkelsesfasen; de er ikke sikre på hva som feiler deres eks og håper å finne svar på facebook eller instagram.

Innen du føler deg skyldig så husk at det strenge fokuset på blokkering er for ditt eget beste. Husk også at de fleste av oss har vært der, inkludert undertegnede. Lenge følte jeg det unaturlig å blokkere en person som jeg hadde hatt en spesielt intim relasjon med (vi måtte da kunne være venner?), og som jeg trodde hadde gode hensikter. Det var også svært vanskelig å gi slipp på illusjonen (som jeg fortsatt trodde på) om at vedkommende hadde tenkt å inkludere meg i resten av sitt liv. Til sist måtte jeg dog kaste inn håndkleet; det var den enorme smerten som oppstod av å ha innsyn i hvordan han seilte videre, som tvang med til å trekke meg ut. Jeg hadde ikke godt av det innsynet. Kjærlighet skal ikke forårsake en slik smerte. De to ekskluderer hverandre; hvis du har funnet ekte kjærlighet så er ikke smerten der, og hvis smerten er der så er det ikke kjærlighet. Det er såre enkelt, men det var ikke fullt så enkelt å innse mens det stod på. Derfor skal du ikke føle skam for å ha “spionert” på eksen på avstand, ei heller skal du føle deg mislykket fordi du har mistet selvdisiplinen og avblokkert eller åpnet for kontakt igjen. Men det du skal, er å fortsette å prøve, igjen og igjen inntil du lykkes. Du skal også slutte å lure deg selv; de fleste av unnskyldningene vi skaper for å få lov til å fortsette med den skadelige adferden handler om fornektelse av en sår virkelighet.

På grunn av den store interessen for psykopatens sosiale medier så vil jeg i dag skissere seks grunner til at du ikke bør følge psykopaten (eller vedkommende du mistenker er en p/n) på sosiale medier – uansett hvorfor du gjør det.

1. Det du ser er ikke virkelig.

I en gammel tekst skrev jeg om psykopatens “facebook show” og hvordan psykopaten bruker facebook til å projisere et glansbilde av sitt liv. Det er en grunn til at man kaller sosiale medier for narsissistenes gavepakke og at de der avslører seg selv. Via sosiale medier så kan de publisere et drømmeliv som de ikke har, men som de ønsker at andre skal oppfatte. Det er ingen grenser for hvor lykkelige de utgir seg for å være der, med den nye partneren, med det nye huset, med den nye jobben og med den fantastiske ferien. Bilder og selfies er ofte ledsaget av svulstige og selvhevdende beskrivelser i håp om å sanke “likes” og beundrende godord fra sine følgere. I tillegg kan de selv samle informasjon om andre. Narsissister og psykopater elsker å snoke i andres profiler og sosiale medier gir dem en mulighet til dette som ikke eksisterte tidligere.

Tenk over i hvilken grad normale mennesker bruker sosiale medier. Normale mennesker gjør sjelden sine egentlige problemer offentlige. I de fleste tilfeller handler det om en lett forskjønnet versjon av virkeligheten. Jeg vet med meg selv at hvis jeg har en dårlig periode så forteller jeg ikke om det på facebook, jeg holder meg i stedet taus. Jeg vil ikke plage andre med mine plager, i tillegg tenker jeg at mine plager er private og kun ment for de nærmeste. Derfor publiserer jeg hovedsaklig nøytral eller positiv informasjon om meg selv. Det gir derfor ikke et komplett bilde av meg som person og er en moderat forskjønnelse av hvordan jeg har det og hvem jeg er. Med en psykopat eller narsissist så kan du gange denne effekten med ti. Det positive forsterkes ganger ti, og det negative skjules ganger ti. De bruker ekstremt mye tid, tankekraft og krefter på å publisere en falsk virkelighet. Fordi det er uvirkelig, så er det heller ikke her du finner svar på dine spørsmål.

2. Det gir dem narsissistisk forsyning.

Psykopaten og narsissisten bruker sosiale medier til å få sekundær narsissistisk forsyning. Den sekundære forsyningen er en mindre potent – men likevel viktig – form for forsyning i form av “tankeforsyning”; de klarer å forestille seg hva det gjør med deg som forkastet partner å se deres lykkelige liv plastret utover skjermen en uke etter at de dumpet deg, og det gir dem en enorm tilfredsstillelse. Det foregår en debatt om hvorvidt du legger igjen “spor” ved å klikke på deres profiler og bilder. Jeg har ennå ikke lest noe entydig om dette. Mye tyder på at så lenge du ikke har blokkert, så vil du dukke opp som “forslag om venneforespørsel” hvis du har vært inne på deres profil. Noen hevder også at hvis du er så uheldig å dobbeltklikke på et av deres bilder, så vil det bli fanget opp som en “like”. Jeg vet ikke om det er hold i disse påstandene, men vil du egentlig risikere å bli avslørt, i tillegg til å gi dem “tankeforsyning”?

3. Det er stalking.

Det spiller ingen rolle hva din intensjon er. Etter definisjonen så er hyppig oppsøking av en person du ikke lenger har en relasjon med stalking/forfølgelse. Å klikke på deres profiler kan sammenlignes med å stå utenfor deres hus hver kveld og kikke inn; det er en besettelse og ikke normalt. I verste fall kan de anmelde deg, og et besøksforbud av psykopaten MOT objektet er faktisk ikke uvanlig (og ja, du trenger ikke å fysisk stå utenfor deres hus for å få et slikt forbud). Ønsker du dette i tillegg til den ydmykelsen de allerede har utsatt deg for? Nå er ikke jeg bekymret for hva du kan finne på å gjøre mot psykopaten, deres velbefinnende bryr jeg meg ikke om. Det som er viktig her er hva slik forfølgende oppførsel gjør med deg som person. Antakelig har du et plettfritt rulleblad, god moral og ville aldri oppført deg som “gal” eller besatt. Det er viktig for din verdighet at du fortsetter slik. Ikke la psykopaten forandre din gode moral. Å trekke deg ned på deres nivå er nettopp hva de ønsker. De får en indre tilfredsstillelse av å drive folk til randen av galskap og umoral. I tillegg til en følelse av makt så får de bekreftet deres egen løgn om at “du var ikke noe å samle på, bare se hvordan du oppfører deg”. Vil du gi dem den tilfredsstillelsen? Neppe. Derfor; ikke lur deg selv til å kalle din besettelse av deres sosiale profiler for noe annet enn hva det er. Det er ikke behov for å få svar. Det er heller ikke fortsatt en relasjon. Det er stalking. Rist deg selv tilbake til virkeligheten og tenk “dette er ikke meg, slik ville jeg aldri holde på, jeg har en bedre moral enn dette”.

4. Ikke mat trollet!

Da får det næring og vokser. Det siste du vil gjøre er å fortsette å støtte dette mennesket som bedro deg, men ved å følge dem på sosiale medier så gjør du nettopp det. Du sluker et agn som de har lagt ut og deltar fortsatt i leken. Ikke gjør det. Det ligger faktisk en meget kraftfull symbolsk befrielse i å toe dine hender, si til deg selv “dette vil jeg ikke være med på lenger” og slippe tastaturet. La dem leke alene, eller med andre, men ihvertfall ikke med deg.

5. De klarer å fjernmanipulere deg.

Relasjonen med deg er over. De ga deg svært lite eller ingenting av hva de lovet deg. Men manipuleringen fortsetter så lenge du fortsetter å følge dem på facebook. Mange av statusene de legger ut er faktisk myntet på deg, selv om de ikke skriver det direkte. Bilder og tekster skreddersys for å vekke sjalusi i deg eller for å gi deg kontinuerlige “siste stikk” og kunne tråkke ansiktet ditt ned i søla litt ekstra. De får nemlig aldri nok av det. Det er ikke nok for dem å etterlate deg uten avklaring og sjelelig ruinert. De vil fortsette å tråkke på deg inntil du selv sier stopp. Hvordan gjør de det? De reiser til feriemålet hvor de lovet å reise med deg, men med den nye partneren, og lar deg se det. Eller de publiserer en sang de en gang tilegnet deg, men nå tilegner de den til en annen. Eller de skriver om hvor lidenskapelig opptatt de er av historie. De har aldri vært opptatt av historie. Det er du som er opptatt av historie. Men ved å skrive om dette så klarer de å forvirre deg, i tillegg til at de har stukket av med et av dine personlighetstrekk. Det er spooky og det er farlig, for du blir gående i en slags forvirret transe hvor du fortsetter å analysere deres påfunn, lenge etter at relasjonen er over. Hva skjer når du forblir i en innadvendt transe? Du glemmer hvem du er. Du glemmer å ta vare på deg selv og dine nærmeste. Du utsetter dine ambisjoner – din livsoppfyllelse. Og du går rett på lyktestolpen fordi du ikke er oppmerksom. Mange objekter har faktisk havnet på legevakten fordi de ikke klarer å forholde seg til omgivelsene – de er altfor opptatt med å gruble på psykopatens siste utspill hvor enn de går.

6. Det er ikke NK!

Nei, å slutte å svare på deres telefonoppkall er ikke tilstrekkelig, og det er ikke NK (null kontakt). Det er kanskje et tilstrekkelig vern mot normale mennesker vi ikke lenger ønsker å forholde oss til, men normale mennesker har ikke systematisk idealisert, devaluert og manipulert oss. Det påvirker oss derfor ikke hvis de ringer og vi ikke svarer. Men med en psykopat eller narsissist er vi i en helt annen dimensjon. Det minste livstegn fra dem vil vekke en emosjonell, fysisk og mental kjedereaksjon i deg som vil pågå i dagevis innen du igjen klarer å regulere og balansere ditt velbefinnende. Derfor; ingen telefon, ingen felles bekjente og ingen sosiale medier. Det er en grunn til at dette må repeteres igjen og igjen og igjen på bloggen. Det er derfor det er så strengt. Det er derfor vi minner hverandre på at “det du gjør er ikke NK!”. Det er ikke for å klandre, det er for å vekke deg.

 

Minner på at bloggen har bursdag den 3. juli. I år fyller vi 4 år. Jeg sier “vi” fordi det er en feiring av både blogg og lesere. I forbindelse med bursdagen vil jeg tillate meg å publisere en innsamlingsaksjon som vil pågå (mest sannsynlig) i to døgn. Jeg ønsker å begrense “pengetigging” til denne ene gangen i året hvor leserne har mulighet til å gi bloggen en fødselsdagsgave som bidrar til å holde bloggen gående i det kommende året. Pengene vil primært bli brukt til markedsføring. Andre tenkelige utgifter er for eksempel innkjøp av emnerelaterte bøker som utvalgte lesere blir bedt om å anmelde. Jeg håper flest mulig kan avse 50 eller 100 kroner når innsamlingen publiseres 2. juli og frem til jeg tar den ned igjen 4. juli. 

Link til innsamlingen:

https://www.spleis.no/project/75924