I dag fortsetter vi vår serie hvor vi setter søkelys på de formelle kriteriene for psykopati – de som behandlere bruker til å stille en diagnose. Jeg gjør oppmerksom på at tolkningen av kriteriene er mine egne. Behandlere forholder seg til andre formuleringer, men egenskapene vi snakker om er de samme. Diagnosekriteriene for narsissisme er noe annerledes, men mye er felles. Muligens vil jeg fokusere på kriteriene for narsissistisk personlighetsforstyrrelse etter at Hare-serien er ferdig.

Bloggen fokuserer på både de offisielle kriteriene for psykopati men også de uoffisielle kriteriene, de som ikke blir omtalt i en diagnosemanual men som primærobjektene til psykopaten kjenner på kroppen. Begge typer kriterier er viktige å kjenne til. Vi øker vårt kunnskapsnivå for ikke å feilbruke eller misbruke begrepet “psykopat”. Hvis vi feilbruker begrepet så vil de reelle psykopatene forsvinne under radaren, samtidig som uskyldige mennesker kan bli stemplet og svertet. Når vi har nådd et høyt kunnskapsnivå så følger også et ansvar for å korrigere og veilede feilbruk av begrepet når vi hører det. Det kan vi for eksempel gjøre i samtaler, kommentarfelt på internett eller sågar skrive egne artikler om emnet. Alle som har vært i klørne på en psykopat har en historie å fortelle og en rett til å fortelle den. Man trenger ikke være spesialutdannet for å skrive om emnet utfra et personlig perspektiv. 

Dagens kriterie har jeg lenge gledet meg til å skrive om. “Parasittisk livsstil” er nummer ni i rekken men burde kanskje vært blant de første og største kriteriene (men det synes jeg kanskje om alle kriteriene). Grunnen til at jeg mener dette er fordi dette kriteriet henger tett sammen med psykopatens behov for å feste seg på objektet (men uten å knytte seg til) og er derfor noe objektet vil kunne gjenkjenne meget tidlig i relasjonen. Det vil oppleves som et sterkt ønske fra psykopatens side om å tilbringe tid med objektet, ofte fra første dag. Det mistolkes som en emosjonell interesse for objektet, men egentlig er det psykopatens parasittiske egenskap som avslører seg. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

En parasitt er en organisme som fester seg på en vert for å suge den tom for ressurser (tenk flått). Parasitten klenger seg fast, men resten av jobben må verten gjøre. Parasitten er derfor en snylter. Når verten er tom eller død, så river parasitten seg løs og finner en ny vert. Psykopaten parasitterer på objektet på tre måter.

1) Psykopaten suger objektets tid og energi. De vil konstant være sammen med objektet og klenger seg på. Det oppleves meget intenst. I realiteten er dette det nærmeste de kommer å faktisk sitte på objektets rygg – som en ekte parasitt – inntil objektet ikke har mer å gi. 

2) Psykopaten trenger – som vi vet – mange ting av objektet, blant annet dets positive og menneskelige egenskaper. Men dette kriteriet handler om en utnytting av objektets finansielle ressurser, såsom penger, mat, bolig, transport og muligheter for inntjening.

3) Etter bruddet så vil psykopaten fortsatt være meget tilstedeværende, mentalt og emosjonelt. Det kalles traumebånd eller psykopatisk bånd, og det intense nærværet til tross for at psykopaten fysisk er borte, kaller jeg “allnærvær”. Men det kan også kalles “parasittens avtrykk”. Etter at en parasitt har klynget seg til verten i lang tid, så vil den utvilsomt etterlate et avtrykk på når den har løsrevet seg. Det kan sammenlignes med avtrykket av en person som har ligget på en myk madrass, eller hvis man trykker fingeren inn i leire.  

Nummer ett og tre er på varierende vis allerede mye omtalt i bloggen. I denne teksten vil jeg fokusere på nummer to – den økonomiske parasittismen. 

Psykopaten er aldri sjenerøs. Hvis psykopaten gir en gave, så forventer han/hun en tidoblet avkastning i retur fra objektet. En gave fra en psykopat kan vise seg å bli en forbannelse, for psykopaten vil bruke den for alt den er verdt. Den vil bli bringes på bane ved enhver passende anledning og brukes mot objektet hvis psykopaten ser en gevinst i det, for eksempel som argument hvis objektet i psykopatens øyne viser seg utakknemlig eller lite føyelig. Grunnen til det er at en psykopat ikke gir en gave “fra hjertet” slik normale mennesker kan gjøre. En gave er – som alt annet en psykopat gjør – et kalkulert trekk for å manipulere og ekstrahere. I bunnen så er psykopaten gjerrig. Det finnes dog tilfeller som av objektet kan oppleves som unntak. Disse inkluderer;

– I en idealisering eller “love bombing” av et langtidsobjekt, så kan psykopaten bruke mange penger på å kurtisere objektet. Dyre gaver og reiser skal sammen med fagre komplimenter og løfter blende og binde objektet. Et manipulert objekt vil omtale psykopaten som meget sjenerøs, selv lenge etter at de dyre gavene har tørket ut og det tvert imot har blitt motsatt; at objektet betaler for det meste.

– Enkelte finansielt vellykkede psykopater vil ødsle penger på objektet under hele relasjonen. Disse psykopatene har selv penger, det er derfor ikke økonomiske ressurser de ønsker å suge ut av objektet. Det kan være snakk om andre ting som status, forbindelser, utsèende, sex eller empatiske egenskaper. 

– En psykopat vil alltid gi mindre enn han/hun har evne til. Det betyr at en fattig psykopat gir ingenting, mens en rik psykopat gir noe mer. De befinner seg på et spektrum, men vil alltid gi under evne. En psykopat kan betale like mye som objektet og derfor fremstå som “likestilt” eller i objektets øyne unngå å stå i suspekt lys, men tjener kanskje tre ganger så mye som objektet. 

Av mine tre psykopater så var den første også den rikeste. Jeg la aldri merke til hans gjerrighet. Jeg fikk hva jeg ba om, men jeg ba om svært lite. Han plukket likevel opp regningen oftere enn hva jeg gjorde fordi han var eldre og bedre stilt enn meg. Jeg husker ham ikke som gjerrig, men vet at hva relasjonen kostet ham var småpenger i forhold til hva han hadde råd til (han ga under evne).

Med nummer to og nummer tre så stilte det seg annerledes. Ingen av dem ga noe materielt og på ingen måte fikk jeg tilbake hva jeg ga dem. Jeg vil trekke fram nummer tre som står i en særstilling. Han var nylig ferdigutdannet og nettopp begynt i sin første fulltids jobb. Jeg er i dag overbevist om at en sterk grunn til at han knyttet seg til meg, var fordi han ønsket å redusere sine utgifter til daglige innkjøp, det vil i praksis si mat. Han benyttet seg av enhver mulighet til å spise hos meg, og hvis felles matvarer (som jeg betalte) ble plassert i hans kjøleskap fordi vi ofte gjorde innkjøp sammen, så kom han aldri på døren for å levere dem. Jeg ble heller aldri servert dem. De ble “glemt”. Fordi jeg anså det som bagateller så plaget det meg ikke og jeg så det ikke som det parasittiske trekket det er. 

Jeg husker at jeg syntes det var underlig at han kjørte en BMW. Den hadde han anskaffet seg allerede som student. Det slo meg dog ikke at han hadde penger, han investerte dem bare ikke i vår relasjon. Jeg fortsatte å unnskylde hans sparsommelighet med at han neppe hadde oppsparte midler på grunn av hans nylige studentstatus. Det står klart for meg i dag at han sparte sine penger til et langtidsobjekt han ennå ikke hadde møtt. Han visste bare at det ikke var meg. Jeg var et overgangsobjekt. Overgangsobjekter vil oftere oppleve en “billig” idealisering, fylt med store ord og fagre løfter men uten den økonomiske investeringen som blir mange langtidsobjekter til gode. 

Jeg ble aldri tilbudt penger for alle “spleise”middagene jeg laget. Det eneste han ga meg i løpet av hele vår relasjon var en kaffekopp. Og selv denne var fordi jeg allerede hadde spandert flere på ham i forveien. En gang gikk vi på en handelsmesse hvor vi “småhandlet”. Det dreide seg ikke om store beløp, men psykopaten hadde et betalingskort som ikke fungerte og det endte med at jeg betalte for alt. Hva fikk jeg tilbake? Kun de femti kronene som inngangen kostet. I hans øyne så var inngangsbilletten det eneste han hadde lånt av meg direkte. Alt annet var “fellesting” og derfor noe jeg kunne betale for.

Jeg fikk senere, av felles bekjente, høre psykopaten omtalt i negative vendinger for hans gjerrighet. Den ble altså lagt merke til av flere enn meg, og kanskje først og fremst av andre enn meg for i begynnelsen av relasjonen gjorde han ingenting suspekt i mine øyne, jeg var blendet og betalte med glede. “Han forsøkte visst å leve av to hundre kroner i uka” var et av utsagnene jeg hørte, myntet på beløpet han brukte på matvarer og uttalt med forakt og sarkasme.

En psykopat er fullt i stand til å bedra et menneske emosjonelt kun for å redusere sine ukentlige utgifter med et par hundre kroner. For normale mennesker er det ubegripelig men for en psykopat eller narsissist så er det en seier. Husk at de er meget forstyrret. En psykopat som du tror du har et dypt og varig forhold til, vil derfor ofte forlate deg hvis du begynner å skru igjen for pengekranen. Det trenger heller ikke å handle om at du faktisk forsørger psykopaten, men noe så banalt som at du ikke inviterer like ofte på middag og slutter å betale for drinker eller øl på byen. 

Psykopaten storminnleder en falsk relasjon med oss for å kunne bedra og utnytte oss. Han/hun vet at vi ikke vil gi penger til en fremmed, men vi vil gi til en vi tror vi har en spesiell relasjon med.  

Psykopater er berettigede. For dem er logikk at alle økonomiske ressurser som de besitter er deres alene, mens alt objektet eier tilhører dem begge (i mange tilfeller tilhører også dette psykopaten alene). Det er viktig å forstå berettigelse som et forstyrret trekk. Det er ikke slik at psykopaten vet forskjell på mitt og ditt, men ønsker å utnytte så mye han/hun kan innen det blir oppdaget. Det er slik normale mennesker tenker. En psykopat tror reelt på at han/hun har rett på ressurser som ikke tilhører ham/henne. De kan derfor oppleve seg urettferdig behandlet eller forulempet av at objektet bruker av sine egne ressurser på andre enn psykopaten, fordi psykopaten anser objektets ressurser som sine egne. En psykopat vil selv med forsørgeransvar bruke store ressurser på seg selv og å smykke sin egen fasade – også ressurser som ikke tilhører dem, for eksempel med statussymboler som luksusbiler, dyr kosmetikk eller merkeklær.

En psykopat vil tilstrebe å ha den økonomiske kontrollen og makten i et samboerskap, også selv om motparten tjener mer. En psykopat vil hurtig legge beslag på felleskontoer og nærmest gi partneren ukelønn som man gir et lite barn, og oftest fullstendig utilstrekkelig for hva et voksent menneske trenger. Slik kan psykopaten gjøre partneren stakkarslig, avhengig og føyelig, i tillegg til å ha mer penger tilgjengelig til seg selv.

Jeg håper denne teksten gir litt bedre innsikt i psykopatens økonomiske parasittisme, og hva som ligger bak slik forstyrret tankegang. Dere som sliter med kognitiv dissonans eller med å “våkne opp” kan med fordel gjøre en skriveøvelse nå. I tillegg til å bearbeide relasjonen så hjelper skriveøvelser oss med å huske tvilsomme hendelser vi hittil har “normalisert” eller nesten glemt. Jeg kan begynne med noen eksempler på hvordan en slik skriveøvelse kan gjøres.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN lot meg betale for alt, selv om vi på forhånd hadde klarlagt at dette var et spleiselag.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi NN alltid kom hvis jeg inviterte på middag, selv om han med hele seg viste at han ikke ønsket å være sammen med seg. Det var altså middagen i seg selv og ikke jeg som var viktigst for NN.

Jeg vet jeg ble utsatt for økonomisk parasittisme fordi jeg aldri opplevde reell takknemlighet for mine utlegg. Min sjenerøsitet var en kjærlighetserklæring, en måte å uttrykke hengivenhet. For NN var det kun en kilde til å ukritisk hente mer, inntil det var tomt eller jeg sa stopp, avhengig av hva som kom først.

Lykke til 🙂

I dag er nøyaktig 106 år siden linjeskipet Titanic sank etter å ha kollidert med et isfjell rett før midnatt dagen før. Hva har dette med psykopati å gjøre? Ingenting, bortsett fra at arroganse alltid fører til katastrofe. Arrogansen den gang i 1912 lå i en generell og kulturell tro på at menneskeskapt teknologi hadde overvunnet naturkreftene. I skipet Titanic spesifikt så hadde man designet et system som skulle garantere for at skipet holdt seg flytende under alle tenkelige scenarier. Skipet ble derfor beskrevet som “usenkbart” av media, selv om dette ordet aldri ble brukt direkte av skipsbyggerne. Det er derfor ekstra ironisk at skipet sank allerede på første tur over Atlanterhavet. Arroganse, overmot og selvsikkerhet er egenskaper som omstendighetene rundt Titanic har til felles med psykopaten. Psykopaten har også en overdreven tro på egne evner til å manipulere og overleve. Psykopaten tror at ingenting kan ramme ham/henne og at han/hun derfor kan herje fritt med sine objekter uten å bli avslørt og uten at det vil få konsekvenser. Grandiositeten og selvsikkerheten gjør at psykopaten tilsynelatende – og legg merke til tilsynelatende – danser seg gjennom livet uten motstand, at han/hun er “usenkbar”. Men akkurat som Titanic så seiler psykopaten mot isfjellet. Og faktisk så gjør han/hun det ikke bare som enden på visa, men hver dag. Hver morgen står psykopaten opp, lagrene for narsissistisk forsyning (NF) er tomme og det første psykopaten tenker er “nå trenger jeg påfyll, hvordan kan jeg få det?”. Hvis han/hun lever sammen med sitt primærobjekt så er den første impulsen kanskje å fyre opp under en krangel med sitt objekt, slik at psykopaten kan puste igjen. Krangel gir en liten startdose i form av objektets gråt og fortvilelse. “Bra” tenker psykopaten, “det er en start”. Hvis psykopaten bor alene så må han/hun kanskje vente til han/hun møter på arbeid for å få sitt sårt tiltrengte skudd av NF, og da kanskje i form av å ta æren for godt utførte arbeidsoppgaver som andre har gjort, eller kanskje en smisk for å få ros av sjefen. Eller kanskje han/hun kan sabotere morgenen for en kollega uten å bli korrigert? Mulighetene er mange. Det er dog ikke en gave å ha det slik. Det er en forbannelse, for psykopaten har ikke et eneste gram av frihet, de er fullstendig styrt av deres forstyrrelse. Psykopaten seiler hver dag mot sitt isfjell.    

Det er dog ikke dette jeg har tenkt å skrive om i dag. I siste “spørsmål og svar” video på youtube så nevnte jeg psykopatens “push pull” taktikk, hvor de samtidig trekker objektet til seg og støter det fra seg. Jeg ønsker å snakke mer om dette i dag. 

Hva skjer når psykopaten opptrer slik? Som jeg omtalte i videoen på youtube, så er det innenfor normalen å vingle i en kjærlighetsrelasjon. Normale mennesker kan være ubestemmelige og være usikre på om de ønsker å satse på et partnerskap eller ikke. De kan derfor skilles og bli sammen igjen flere ganger, eller de kan ha kontinuerlige men turbulente relasjoner. Men det er slettes ikke vanskelig å skille denne normale vinglingen fra den form for helomvendinger som psykopaten bedriver. Man må bare vite hva man skal se etter. Alle tidligere primærobjekter kan i retrospekt tydelig se at psykopatens vingling skiller seg markant fra normal vingling.

Jeg husker selv hvordan min psykopat insisterte på å gjøre aktiviteter sammen med meg, nærmest daglig. Han trengte ikke å trygle for jeg ønsket å være sammen med ham. Men forvirringen min var stor da han med blikk, tonefall, ordvalg og handling viste at han egentlig ikke ønsket å være sammen med meg. Hvorfor insisterte han da på å være sammen med meg? Det var ikke samsvar mellom handling og ord. Han kunne planlegge noe som lignet en romantisk kveld sammen med meg (husk at vi var to menn) for så å stikke på byen alene etter kun en time sammen med meg. Mang en gang tenkte jeg “ok, jeg hører nok ikke fra ham igjen så avvisende som han er”. Men neste dag tok han som regel kontakt igjen, oppførte seg som om alt var normalt mellom oss og lurte på hva vi skulle finne på i dag. Det pussige var at han nærmest tok som en selvfølge at jeg ønsket å være sammen med ham, uansett hvordan han hadde oppført seg dagen før. Jeg lurte ofte på om han i det hele tatt oppfattet seg selv slik jeg oppfattet ham. Jeg forstod at selvinnsikten hans ikke var på plass, men jeg klarte ikke å se dette i sammenheng med en forstyrrelse. Han fungerte jo tilsynelatende normalt på alle andre vis, og jeg trodde at forstyrrede mennesker var uføre eller innlagt til behandling. Et par ganger trakk jeg meg selv unna. Jeg hadde ikke godt av fiendtligheten hans, hvem har vel godt av å være sammen med en person som synes å hate deg? Men jeg klarte aldri å holde meg unna lenge innen han hentet meg tilbake. Han var karismatisk og jeg var i en slags transe. Jeg ville så gjerne at det skulle fungere, men jeg følte sterkt ubehag.

Mitt ubehag var en reaksjon på hans forstyrrelse. Jeg merket med andre ord forstyrrelsen på kroppen. Min kropp reagerte på det forstyrrede og farlige, og hjernen jobbet på høytrykk for å finne logiske forklaringer på det unormale. I dag vet jeg at mitt forsvarsverk fungerte som det skal. Jeg ble kvalm, fikk hodepine og lå søvnløs. Kroppen gjorde alt riktig, den sa “hold deg unna”. Det var bare jeg som ikke klarte å lytte til signalene som min egen kropp ga meg. 

Push pull eller “av/på” er en bevisst og manipulerende taktikk, men også en ubevisst tvangshandling. Den ubevisste delen handler om at psykopaten hater seg selv for avhengigheten han/hun har til objektene. Dette hatet projiseres over på objektet. Det var hatet jeg merket under daglig samvær og som gjorde meg så forvirret. Han måtte være sammen med meg fordi jeg ga ham så god NF. Men egentlig mislikte han sterkt at han var nødt til dette. Derfor var han alltid hyggeligere på tekst/chat enn han var under personlig samvær. På tekst klarte han å slappe av for vi var ikke i samme rom. Da skrudde han på sjarmen og lokket meg til samvær, gang på gang. Men samværet i seg selv ble alltid en gedigen nedtur fordi jeg følte at han ikke ønsket å være i nærheten av meg. Det var en grunn til det; han ønsket ikke å være sammen med meg, men han var nødt til det. Av og til ble jeg direkte engstelig av fiendtligheten hans, og i dag vet jeg at det var god grunn til det. Forakten som psykopaten føler overfor sitt objekt fordi han/hun er avhengig av NF, er meget farlig og kan i et impulsivt øyeblikk føre til grov vold. Denne forakten vil ikke være like tydelig hos alle psykopater, for eksempel vil skjulte psykopater klare å skjule den bedre. Men den vil alltid være der. 

Den bevisste og manipulerende delen handler om at psykopaten ønsker å holde objektet i en forvirringstilstand. Relasjonen blir derfor aldri definert. I tillegg vil psykopatens opptreden inkludere forsvinningsnumre, taushetskurer og tåkelegging for å gjøre objektet usikkert på om relasjonen er stabil. Hvis psykopaten kan få objektet til å tro at relasjonen henger i en tynn tråd, så vil objektet (som nå er traumebundet) bli meget føyelig og selvutslettende. Slik får psykopaten verdifull NF en masse.

Når psykopaten både bevisst og ubevisst er av/på på denne måten så kan det ganske enkelt ikke forveksles med normal vingling. Dette er et meget karakteristisk psykopatisk trekk som ikke vil beskrives i Hares sjekkliste, men som alle primærobjekter har observert. En leser som en gang skrev sin historie til meg på mail, fortalte at hennes eks psykopat leverte skilsmissepapirer samme dag som han ønsket å diskutere med henne om ikke de skulle kjøpe et større hus. Handlingene er så motsigende at forstyrrelsen egentlig blir avslørt av dette trekket alene.

Hva kvinnen fortalte er mest sannsynlig ikke en manipulasjon. Psykopaten er så blottet for innsikt at han/hun neppe vil se det avslørende i en slik handling. De forstår ikke hvordan normale mennesker tenker. En psykopat kan lyde meget rasjonell og fornuftig, men dette er ren retorikk. På innsiden av en psykopat eksisterer ingen sosial logikk, bare kaos. Hvis denne kvinnen hadde konfrontert sin eks med det motstridende i å be om skilsmisse samme dag som han ønsket å kjøpe et større hus med henne, så ville han mest sannsynlig ha tåkelagt hennes opplevelse med ordsalat eller narsissistisk raseri, for han ville ikke være kapabel (les: ha empati) til å forstå hvorfor hans opptreden var absurd.

Psykopaten vet ikke hva han/hun vil. Deres ambisjoner strekker seg fem minutter inn i fremtiden på det meste. Alt de tenker på, er å få NF her og nå. Kvinnens eks ønsket det ene øyeblikket NF i form av kvinnens reaksjon da hun fikk servert skilsmissepapirer. En time senere trengte han påfyll, siste NF var oppbrukt og det han da fant på var fremtidsbløff (å kjøpe et større hus). Psykopaten lever alltid i nuet, aldri i fortid eller fremtid. De har ingen livsplaner. Derfor kan de lett flytte, skifte jobb og partner. Da de fortalte deg at de ønsket å tilbringe livet med deg, så var det for å få NF her og nå. Så snart de fant en bedre kilde til NF så gikk de videre og glemte deg. Men husk at de også glemmer seg selv. De drømmer ikke om noe som krever langtidsinnsats, for eksempel å bli en berømt musiker eller sjef på jobben. Det finnes psykopater som faktisk er berømte musikere og sjefer på jobben, men det handler ikke om målrettet innsats, det handler om at omstendigheter og tilfeldigheter fikk dem ditt, i tillegg til grov utnyttelse av andre som kunne hjelpe dem på veien. Det er tvilsomt at de selv arbeidet så hardt som slike ambisjoner krever.

Jeg håper dette gir leseren en litt bedre forståelse av psykopatens av/på, hvorfor de opptrer slik, hva som ligger bak og at det faktisk er et psykopatisk kjennetegn som er like viktig som andre offisielle og uoffisielle kjennetegn. 

Du trodde kanskje at livet var “en dans på roser” eller “a box of chocolates”? Vel, en dans på roser har nok de fleste av oss fastslått at det ikke er. Det er heller ikke en eske med sjokolade – selv om Forest Gump har rett når han sier “you never know what you`re gonna get”. Hva livet er, er et spennende men uforutsigbart sjansespill. 

Etter en relasjon med en psykopat så har vi lett for å isolere oss. I begynnelsen så er det viktig å trekke oss tilbake fra et sosialt og høytempo liv for å sørge, fordøye, forstå og lære om hva vi har gått gjennom. Isolasjonen blir et beskyttende pledd som vi pakker oss inn i. For mange kan imidlertid isolasjonen bli mer eller mindre permanent og vi beveger oss sjelden eller aldri ut av pleddet igjen. Post traumatisk stress river i oss og vi blir redde for hva som befinner seg der ute. Alt trigger oss, spesielt konflikter og sterke mennesker.

Mange av oss våger å forlate pleddet, men vi våger ikke å ta noen sjanser. Vi orker ikke tanken på å begynne i en ny jobb eller å flytte, selv om vi vet at det kanskje ville være det beste for oss. Aller mest så orker vi ikke tanken på å søke etter en ny partner, selv om vi egentlig har meget lyst til det. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Gjør føttene klar for våren

Noen av oss synes livet fortsetter å gå oss imot. Det er som om motgangen aldri vil stoppe. Som om psykopaten bare var begynnelsen på en endeløs rekke hendelser som synes å ha til hensikt å ødelegge oss. Nye (og gamle) relasjoner kollapser, økonomien blir anstrengt og kommer liksom aldri på fote, jobben er blitt vanskelig eller kanskje vi ikke lenger har en jobb. Vi løper tilbake til pleddet. Verden er blitt skummel, ond og utrygg. 

Vel. Verden har egentlig ikke blitt mindre trygg. Den har muligens blitt mer skummel, men det er en følelse som kommer innenfra. Den har faktisk alltid vært like utrygg som den er i dag. Forskjellen er at før psykopaten så hadde vi en optimisme og et mot som vi har mistet. Vi hadde også en naivitet som på et vis hjalp oss, fordi vi beveget oss blant mennesker uten å forstå hvor farlige noen av dem er. Nå er vi blitt klokere, men for mange så er innsikten blitt til lenker som holder oss fast. 

Hva jeg vil fortelle dere i dag, er at selv om verden er blitt skummel, så gå ut i den. Ja, du risikerer avvisning og skremmende opplevelser, men rist dem av deg og gå videre. Livet stopper hvis du isolerer deg.

De av oss som er eldre enn 40 år vet godt hva et flipperspill er. De store kassene hvor man ved hjelp av to små “armer” kunne skyte en kule rundt på en stor flate. Kulen risikerte å treffe både punkter som ga poeng og punkter som trakk poeng. Det beste var å skyte den lengst mulig, for der befant treffpunktene som ga flest poeng seg. 

Slik er det når vi beveger oss ut i livet. Vi risikerer å støte på situasjoner som trekker poeng. Kanskje kolliderer vi på den første kjøreturen vi begir oss ut på etter et halvt år. Kanskje viser hundevalpen vi skaffet oss seg å være alvorlig syk, slik at den må avlives. Kanskje blir feriereisen vi gledet oss til ødelagt av dårlig vær, sykdom, at du blir svindlet eller at du ikke våget å forlate hotellrommet. Kanskje blir du avvist av den første daten du tok sjansen på etter psykopaten.

Ikke løp tilbake til pleddet! For slik er livet. Jo mer vi beveger oss, dess større kontaktflate berører vi. Det sier seg selv at risikoen for å brenne seg da øker. Men det er også her mulighetene befinner seg. Du er nødt til å vise deg frem; “her er jeg!”. Ellers vil ingen muligheter by seg. Vis hva du kan. Våg å søke på stillinger. Våg å snakke med mennesker. Kanskje er mannen eller kvinnen du snakker med på festen noen som kan gi deg en mulighet i arbeidslivet eller kjærlighetslivet. Våg også å være en annens mulighet. Kanskje har du noe som en annen trenger. Ikke vær redd for å strekke ut en hånd. 

Våg å reise. Våg å besøke venner som bor langt unna. Hvis du synes det er for påtrengende å bo hos dem, så unn deg å bo på hotell og vær sammen med dine venner på dagtid. Ikke ta flyet. Kjør heller bil og se landet. Kanskje oppdager du en perle av et sted hvor du vil passe mye bedre inn enn der hvor du bor nå. 

Har du en ìde? Har du muligheten til å gjennomføre den? Gjør det!

Dette er hva livet handler om. Bevegelse. Kontaktpunkter. De fleste av dem tilfeldige. Skyt deg selv ut, som kulen i flipperspillet. 

Kulen i flipperspillet får ingen poeng hvis den aldri forlater utskytningsbasen. Har den det bra der tror du? Jeg tror den kjeder seg, den ligger der urørlig til flipperspillet blir gammelt, kastet ut av arkaden og destruert. Da er det for sent. Kulen vil aldri mer bli skutt ut og leke seg på flaten med alle kontaktpunktene hvor den av og til blir trukket for poeng, men også har muligheten til å oppnå store poengsummer. 

Ikke la kulen være deg. Ikke la livet svinne hen i isolasjon, uten å leve det. Vær glad for både motgang og medgang, for det betyr at du beveger deg.