“Lying, deceiving and manipulation are natural talents for psychopaths” – Robert Hare

Det er på tide å plukke opp Hare-tråden igjen, etter noen måneders pause. Denne serien er ikke like populær blant leserne som de andre tekstene. Jeg vil likevel poengtere viktigheten av å minne oss selv på hva denne bloggen handler om. Den handler ikke om normale relasjoner “som ikke går bra” eller hvor de to partene ikke kommer overens. Den handler heller ikke om dynamikker hvor den ene parten er snill og givende mens den andre er en drittsekk som kun tar. Bloggen handler om noe langt mer alvorlig, en personlighetsforstyrrelse, eller rettere en liten gruppe forstyrrelser som alle er en del av den antisosiale familien eller det vi liker å kalle “psykopati”. Selv om vi hverken kan eller vil stille diagnose, så er det viktig å ha noenlunde peiling på hva som kjennetegner det antisosiale. Til dette bruker vi Robert Hare`s grundig gjennomstuderte kriterier som pekepinn. Disse kriteriene er de samme som terapeuter og behandlere også bruker, men selvfølgelig på et helt annet nivå enn vi gjør her i bloggen. 

Selv om gjennomgangen av kriteriene her på bloggen ikke er like grundig som den kvalifiserte behandlere har, så får leserne av bloggen et mye dypere kjennskap til de antisosiale forstyrrelsene enn folk flest. Faktisk vil jeg påstå at brukerne her blir “små eksperter”, ikke minst i kraft av den personlige erfaringen hver og en av oss har. Denne erfaringen gjør oss ikke til profesjonelle, det er viktig å påpeke, men vi har en meget verdifull innfallsvinkel til problematikken som behandlere kan lære av. Den gir oss også et lite ansvar.

Så, mitt ønske for leserne her er derfor ikke bare at vi bruker vår kunnskap til personlig fortjeneste, men at vi tar den med oss ut i verden som små “ambassadører”. Hva mener jeg med det? Jeg mener ikke at vi skal sette opp boder på gatehjørner og skrike ut slagord, eller dele ut anti-psykopatisk materiale. Vi skal heller ikke påtvinge våre venner dette emnet i tide og utide. Men vi skal være oppmerksomme og kunne komme med innspill når vi hører begrepet “psykopati” blir misbrukt. Og det blir det ofte. Selv forsøker jeg å korrigere personer jeg hører benevner noen som psykopatiske, som overhodet ikke er det. At jeg risikerer å lyde bedrevitende av enkelte, det bryr jeg meg ikke om. Faktum er at de fleste mottar mine innspill med interesse og fascinasjon. Emnet psykopati opptar mange og for de fleste er fakta mer interessant enn myter. 

Når “psykopati” blir kastet rundt til høyre og venstre uten omtanke, og ofte av mennesker som ikke har personlig eller faglig begrep om tilstanden, så skader det reelle ofre for psykopati. De blir redde for å tre fram med sin historie, fordi ordet “psykopat” er så klisjefylt, utvannet og diffust. Man blir møtt med skepsis og mistenkt for å være oppmerksomhetssøkende. En annen ting et misbruk av begrepet medfører, er at de reelle psykopatene ikke blir gjenkjent og derfor slipper unna med deres forbrytelser.

Derfor er Hare`s kriterier så viktige å kjenne til. Jeg håper leserne har forståelse for dette.

Så. Nummer fem i rekken er altså “bedragersk og manipulerende”. Dette kriteriet behøver nærmest ingen introduksjon, for det gjennomsyrer hele psykopatens laden og gjøren og derfor også de fleste tidligere tekster her på bloggen. Leserne har etterhvert god personlig og teoretisk kjennskap til dette.

Det kan umiddelbart være vanskelig å skille mellom manipulasjon og bedrag. Går ikke de to ut på det samme? Manipulasjon og bedrag henger utvilsomt sammen, på den måten at manipulasjon fører til bedrag. Men bedrag er mye større enn manipulasjon. Bedrag er når man bevisst blir ført bak lyset. Det blir ofte brukt som synonymt med utroskap, men dette er en misforståelse. Bedrag er mye mer enn utroskap, og dekker alle måter noen skjuler en ting av en viss størrelsesorden for andre. Når din bror eller søster ikke forteller at din mor hadde hundre tusen kroner i et skrin, så er dette et bedrag. Når din mor forteller deg at din far er en annen enn din egentlige biologiske far, som hun holder hemmelig, så er dette et bedrag. Når din venn forteller deg at han/hun ikke kan bli med deg til den vanskelige legetimen fordi han/hun må passe småsøsken, når de egentlig har et spilleproblem og skal delta i en pokerturnering på internett, så er dette et bedrag.

En manipulasjon derimot, handler om de små og hyppige forsøkene på å styre oss i en bestemt retning. mange virkemidler spiller inn i manipulering, blant annet løgn. Dette kriteriet er således tett knyttet til det forrige kriteriet – patologisk lyving.

“Psychopaths seem proud of their ability to lie. When asked if she lied easily, one woman with a high score on the Psychopathy Check List laughed and replied “I`m the best, I`m really good at it. I think because I sometimes admit to something bad about myself, they`d think , well, if she is admitting to that, she must tell the truth about the rest”.”

“Given their glibness and the facility in which they lie, it is not surprising that psychopaths successfully cheat, bilk, defraud, con, and manipulate people and not have the slightest compunction about doing so.” (fra “Without conscience” av Robert Hare)

Den skjulte hensikten bak manipulasjon kan variere, det dreier seg ikke alltid om psykopati og normale mennesker kan også manipulere innimellom. Det som er viktig å være klar over, er at all manipulasjon er bevisst. Psykopaten er på mange måter ubevisst styrt av sin forstyrrelse, men manipuleringen er alltid bevisst. Dette kommer av psykopatens ondskapsfulle natur, og den grunnleggende jeg-mot-deg holdningen han/hun har til alle i deres omgivelser, også deres livspartner. Den personen som normale mennesker velger fordi man elsker vedkommende og har tillit til, ser altså psykopaten på som en rival og konkurrent. Det samme gjelder alle hans/hennes venner, kolleger og familiemedlemmer. Ingen stoler psykopaten på. Når normale mennesker har mistillit, så skaper dette nervøsitet og angst i omgang med menneskene som skaper slik mistillit, og det normale vil være å unngå vedkommende. Slik er det ikke med psykopaten, han/hun oppsøker bevisst andre for å manipulere dem. Psykopaten opplever ingen nervøsitet av mistillit, og dette henger sammen med den grandiose opplevelsen av overlegenhet. Normale mennesker føler ingen nervøsitet i nærheten av maur eller mygg, for vi vet at vi er dem overlegne og at vi kan knuse dem hvis de plager oss. Det samme tenker psykopaten om sine medmennesker. Forskjellen er at opplevelsen av overlegenhet ofte skaper omsorgsfølelse og omtanke for den underlegne hos normale mennesker. Psykopaten derimot, vil dominere og ødelegge det som han/hun oppfatter som svakere. 

Trangen til manipulasjon kommer av kjedsomhet. Psykopaten har ingen indre verden som holder ham/henne aktivisert og tilfredsstilt, og normale mennesker eksisterer i psykopatens liv for hans/hennes forlystelses skyld. Det finnes altså ikke spor av omtanke eller hensyn i psykopatens syn på oss, heller ikke i korte glimt. Dette er viktig å ha i bakhodet. Vi er leketøy. Å manipulere oss morer psykopaten.

Det samme gjør bedrag. Psykopaten elsker å se effekten hans/hennes bedrag og svik har på oss. Det er derfor psykopaten ofte kontakter oss etter et bedrag. Skuffelse, sinne, tårer og fortvilelse, alt dette er følelser som psykopaten næres av å observere. Han/hun suger til seg hver dråpe. Dette er emosjonelle tilstander som han/hun ikke selv har mulighet til å oppleve, følelsesspekteret til psykopaten strekker seg ikke så langt. Han/hun ser derfor med fascinasjon på oss, når vi utviser dette. Forestill deg hvordan psykopaten lærer at “hvis jeg trykker på den grønne knappen, så viser du den følelsen. Og trykker jeg på den gule knappen, så kommer en annen følelse fram”. Når all evne til empati og samvittighet er fraværende, så er det ingenting som hindrer psykopaten i å trykke på knappene og la seg underholde av ofrenes reaksjoner. Han/hun studerer oss som fremmede vesener. Vi blir studert som forsøkskaniner i bur, for i hans/hennes øyne er vi ikke likeverdige. Våre reaksjoner og følelser som psykopaten morer seg slik over, er svakheter som kan utnyttes. Det er ingen respekt tilstede. Det forklarer hvorfor psykopaten ikke stopper med uhensiktsmessig oppførsel når vi gjør dem oppmerksom på at det sårer og skader oss, men tvert imot gjør det samme igjen.

“Their statements often reveal their belief that the world is made up of “givers and takers”, predators and prey, and that it would be very foolish not to exploit the weaknesses of others.” (fra “Without conscience”)

Ved å fortelle hva som sårer oss og hvordan vi fungerer, så har vi gitt dem oppskriften på hvilke knapper de skal trykke på. Vi tror vi har en dialog med en person som vil vårt beste, at det er et samarbeid tilstede for å få samboerskapet, vennskapet eller ekteskapet til å fungere best mulig, for begge parter. Men psykopaten har ingen interesse av at det skal fungere for andre enn ham/henne selv.

Bedrag er et resultat av psykopatens bevisste utnyttelse av oss, eller det er et resultat av hans/hennes likegyldighet. Uansett er bedrag uunngåelig i samhandling med en psykopat, og det største bedraget opplever vi når relasjonen er over. Da ser vi hvor lite vi egentlig betød for psykopaten. Vi har nok aldri i våre liv blitt ført grundigere bak lyset. 

Så, jeg har ikke tenkt å vasse mer i dette som for de fleste er blitt ganske åpenbart. Men for nye lesere så er det ikke sikkert at all manipulasjon eller alt bedrag er blitt like soleklart ennå. Jeg pleier derfor å avslutte alle Hare-tekster med en øvelse, hvor du enten på papir eller mentalt noterer noen eksempler på når psykopaten utviste de gjeldende kriteriene. Notatene bruker du til å hente fram på dager hvor kognitiv dissonans river og sliter i deg, og du begynner å tvile på din dømmekraft og savner de gode øyeblikkene. “Er han/hun normal likevel? Var det tross alt min skyld at han/hun gikk?”. Nei, det var ikke din skyld, og la de noterte eksemplene minne deg på det. Øvelsen skal også trene deg i å se at svært lite av hva psykopaten foretok seg, var tilfeldig.

Jeg kan vise hvordan et eksempel kan skrives.

-Jeg vet at NN bedro meg da han lokket meg til å besøke seg 50 mil unna der jeg bor, for så å komme med unnskyldninger for hvorfor det ikke passet med besøk etter at jeg hadde foretatt de nødvendige forberedelser.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han på forvirrende vis blandet komplimenter og gode ord, med kritikk og aggresjon.

-Jeg vet at NN manipulerte meg da han overtalte meg til å møte i et selskap jeg egentlig ikke hadde lyst til å gå i. Da jeg til slutt møtte opp i selskapet, så gjorde han narr av meg foran de andre tilstedeværende. Her ser jeg både manipulasjon i overtalelsen, og bedrag i latterliggjøringen.

Din tur. Lykke til 🙂 

Moderne kommunikasjonsmidler har hjulpet oss med å gjøre hverdagen enklere. Jeg husker at det i barndomshjemmet var restriksjoner på bruk av fasttelefonen. Telefoni var dyrt og jeg måtte forklare for mine foreldre hvorfor jeg trengte å bruke telefonen. Hvis de aksepterte formålet, så fikk jeg tilmålt et varierende antall minutter som jeg fikk lov til å benytte telefonen. Hvis det var venner jeg skulle ringe til, så fikk jeg sjelden mer enn fem minutter. Hvis det var besteforeldre eller andre familiemedlemmer, så fikk jeg oftest litt mer tid. Hvis jeg trengte å ringe utover dette, så måtte jeg løpe til nærmeste telefonkiosk og bruke av mine egne oppsparte småpenger. Slik var det. Det var andre tider, selv om det ikke er så fryktelig lenge siden.

Nå har alle en mobiltelefon. Man kan vipse penger med den (og dermed slippe å besøke banken) og egentlig organisere hele sitt liv ved å bruke den lille dingsen. Vi kan skype og dermed ikke bare høre, men også se hvem vi prater med på direkten. Dette var science fiction for 30 år siden, den gang jeg fortsatt løp til telefonkiosken. I tillegg koster det nesten ingenting å bruke telefonen lenger. Før var strømmen billig og telefonen dyr, nå er det omvendt. Jaja, mimring må til innimellom.

Især mobiltelefonen har altså spart oss for både tid, mosjon og penger. Mosjonen hadde vi kanskje fortsatt hatt god bruk for. Men det er en ting jeg tror ingeniørene ikke hadde i tankene da de utviklet mobiltelefonen. Og det er hvilken gavepakke den er for psykopatene. Spesielt muligheten til å sende tekstmeldinger er en manipulasjonsfest, som psykopatene ikke hadde mulighet til å (mis)bruke innen mobiltelefonens inntog.

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

La meg forklare hvordan de gjør det. 

Når jeg tenker tilbake på de jeg har vært dypt involvert med som jeg mistenker hadde sterke psykopatiske trekk, så hadde alle en måte å “tekste” på som jeg den gang anså som sær og frustrerende. I dag forstår jeg at det var bevisst manipulasjon.

En nær venn jeg var involvert med for noen år siden gjorde hva mange psykopater gjør, han førte meg inn i en gråsone mellom vennskap og kjærlighet, for der å leke med meg for egen forlystelses skyld. Han skrudde sjarmen ett eller to hakk høyere enn hva man normalt gjør med venner, for å hekte meg, men uten å forplikte seg til noe. Det er jo forøvrig også en ting de fleste psykopater gjør, de forplikter seg aldri. Hvis du har forventninger til dem, så elsker de å ikke leve opp til dem.

Uansett, denne personen hadde et bestemt mønster i teksting, som gjentok seg igjen og igjen inntil jeg satt foten ned. Han startet en “samtale” via sms. Teksting frem og tilbake. Ping pong. Tekstingen ble tiltakende hyggelig, kanskje en anelse flørtende, men akkurat i det jeg følte vi var i ferd med å nå et høydepunkt eller gjennombrudd, enten i form av dypere tilknytning eller å få til en avtale om noe, så ble det stille. Ikke et pip. Han sluttet bare å svare.

Hva dette gjør med oss, er at vi blir gående og vente. Vi venter på svaret som liksom skal avklare alt. Vi venter resten av den dagen, og gjerne hele neste dag – for vi tenker at psykopaten plutselig ble distrahert men at han/hun plukker opp tråden så snart de har mulighet. Men det skjer naturligvis ikke, for hva vi ikke hadde forutsetning til å forstå den gang, er at dette er bevisst fra deres side. Slik sørger psykopaten for å bli i vår bevissthet i dagevis. 

Noe annet som skjer med oss når psykopaten opererer slik, er at vi begynner å spekulere på om vi “skrev noe galt”. Vi henter frem våre egne meldinger igjen og igjen, og analyserer hvert eneste ord for å finne eventuelle støtende fraser eller andre ting vi kan ha ytret som har skjøvet vedkommende bort. Kanskje vi også våger å sende en ny sms, “skrev jeg noe galt?”. I så fall vil vi sjelden få noe svar på vårt oppriktige spørsmål. Men sjansen er større for at vi aldri spør etter oppklaring. Ihvertfall gjorde aldri jeg det. Jeg var redd for å fremstå som usikker eller paranoid. Spesielt etter en nokså oppløftende tekstutveksling, så ville jeg bevare inntrykket jeg trodde jeg hadde gitt, av å være “kul” og avslappet.  

Ok, det var ett eksempel. Et annet kom fra psykopaten som har æren for denne bloggen. Han svarte ofte ikke på henvendelser fra meg, hvis jeg sendte dem på sms. Han bare ignorerte dem. Og neste gang han tok kontakt, så forholdt han seg ikke til dem i det hele tatt. Som om han aldri hadde sett dem. Og jeg våget ikke å spørre. Derimot var hundre og ett ute, hvis jeg selv ikke sporenstreks svarte på hans henvendelser eller på andre vis ikke gjorde som han ønsket. Jeg husker en gang han ville han skype på en dag da jeg hadde arbeid. Jeg svarte “jeg kan ikke på søndag, men vi finner sikkert en annen dag”. Han ble da taus i tre uker. Trakk seg bort. Fornærmet, fordi jeg ikke tilpasset mitt liv til hans ønsker. I sitt grandiose indre, så mente han kanskje at jeg burde bytte min vakt med en kollega for å kunne skype den dagen, eller ihvertfall rydde tid til ham før eller etter vakten.

Her blir dobbeltmoralen så tydelig; vi har ikke lov til å reagere når de ikke svarer på våre henvendelser. De derimot, skal straffe oss selv når vi svarer på normalt vis. Men hvis svaret innebærer et avslag på noe de ønsker, så er det en forbrytelse mot relasjonen.

Han gikk et steg lenger en lørdags kveld da vi spiste middag sammen hos meg, men deretter skulle skilles og fortsette festlighetene på hver vår kant med våre respektive venner. Før han gikk sa han “send en sms hvis dere havner på byen”. Vel, jeg havnet på byen med noen av mine venner fra festen, og sendte ham en sms som han ønsket. Det var fortsatt rimelig tidlig på natten og jeg fortalte ham i meldingen hvilket utested vi befant oss på. Intet svar.

Dagen etterpå kontaktet han meg for å snakke om hvor hyggelig han hadde hatt det ute. Det viste seg at han var på et utested sammen med sine venner like i nærheten av der jeg hadde vært med mine venner. Han sa “jeg så meldingen din”. Uten noe som helst av skam eller dårlig samvittighet. Ingen forklaring på hvorfor han ikke svarte på den. Bare jeg så meldingen din.

Disse menneskene føler seg fullstendig berettiget til å ikke svare på dine henvendelser, hvis de ikke ønsker det. De forventer også at du uten videre skal akseptere at det er slik. I eksempelet over blir det meget tydelig. De anser seg fullstendig hevet over alle sosiale forpliktelser som gjelder for oss andre. Her ser vi hvordan psykopaten ikke bare ignorerer en henvendelse, men uten skam innrømmer at henvendelsen er sett, men at psykopaten ikke opplevde det som nødvendig å svare på den, selv om han/hun vet at du mest sannsynlig ventet på et svar.

Det er en fullstendig nedgjøring av deg som person og av din tid. Og disse menneskene trodde vi at vi var spesielle for?

Nå skal vi snakke om en tredje måte psykopaten manipulerer via sms, som begge personene jeg har nevnt over bedrev. 

Etter at psykopaten oppførte seg spesielt dårlig (og dette visste han), så sendte han alltid en “test” sms, for å se om jeg fortsatt var tilgjengelig for ham. Denne sms`en handlet alltid om noe fullstendig løsrevet og tilsynelatende uskyldig. Alt psykopaten ønsket med denne, var å se om jeg responderte, og hvordan jeg gjorde det. Hvis jeg responderte ved å svare direkte på forespørselen, og uten å stille ham til ansvar for den siste grenseoverskridelsen, så visste han at han at han kunne fortsette som før, og om mulig skru den dårlige oppførselen opp enda ett hakk, siden jeg tilsynelatende så mellom fingrene på den forrige. Psykopaten kjeder seg og mishandlingen av oss er en spennende lek for dem. De ønsker å se hvor langt de kan gå.

Jeg husker en slik meldingsutveksling. Det var etter et spesielt stort svik fra psykopatens side. En uke etterpå kontaktet han meg. Han visste at jeg var iferd med å leie ut leiligheten min. Uten å nevne elefanten i rommet – hans svik, så ville han vite om jeg var interessert i å leie leiligheten ut til to av hans venner. Jeg svarte “da vil jeg møte dem, og de må komme på visning”. “Det må vi kunne fikse” var hans respons.

Selvfølgelig fulgte han aldri dette opp. Det gjorde derimot jeg. Etter noen dager henvendte jeg meg til ham og spurte “skal jeg sende dine venner bilder av leiligheten? Vil du gi meg mailadressen deres?”. Jeg fikk aldri noe svar på den forespørselen. Antakelig fantes det ingen som var interessert i å leie leiligheten. Dette var bare noe han fant på for å ha en unnskyldning til å kontakte meg, og teste om jeg fortsatt responderte. Vennene hans som var på leilighetsjakt ble aldri brakt på banen igjen.

Nå har dere fått noen eksempler på hvordan psykopaten bruker teksting til å manipulere. Det finnes flere eksempler, psykopatene er meget kreative og ikke alt er synlig for oss. Noe som er sikkert, er at psykopaten er sterkt knyttet til mobiltelefonen sin. Min psykopat var beskjeftiget med den hele tiden. Sjansen er stor for at din psykopat også er det. Eksemplene i denne teksten er hovedårsaken til deres besettelse av telefoner. De “multimanipulerer” med den. Den har mange funksjoner som kan brukes til manipulasjon, og psykopaten manipulerer ofte flere ofre simultant. Teksting gir en mulighet til manipulasjon som ikke er tilgjengelig under direkte samtaler. Jeg ber leserne om å være oppmerksom på dette. Kanskje kommer du i tanke om ytterligere bruk av teksting hvor du mistenker at det ligger en agenda bak. Skriv dem i så fall gjerne i kommentarfeltet, slik at andre lesere kan bli oppmerksomme og vi alle kan dele erfaringer. 

Det som er viktig å huske, er at det er ikke normalt eller akseptabelt å ignorere henvendelser fra en venn eller partner. En sjelden forglemmelse kan unnskyldes, men så snart det handler om et mønster så er det i beste fall respektløst, i verste fall manipulert. Ingen av delene er akseptabelt.

Vi undergraver vårt selvverd ved å akseptere slik oppførsel. Vi trodde vi var overbærende og gode mennesker da vi lot psykopaten slippe unna med respektløshet. Men dette er misforstått godhet. Vi er ikke gode mot oss selv, i tillegg til at psykopaten ikke får de konsekvensene han/hun fortjener. Vi underbygger vårt selvverd når vi gir våre nærmeste en sjanse til å skjerpe seg. Benytter de seg ikke av denne tilliten og gjentar sine grenseoverskridelser, så må det bety hasta la vista – ut av våre liv. Det er eneste valgalternativ vi har. Noe annet er en invitasjon til fremtidig mishandling. 

Når vi samhandler med andre mennesker, så tråkker vi av og til i salaten. Vi sier eller gjør uhensiktsmessige ting, mot oss selv eller andre. Dette er normalt. Til og med å såre noen bevisst er normalt. Men hvis vi ikke har moralsk belegg for å såre, så slår æreskodeks, samvittighet og ansvarsfølelse inn, vi angrer og forsøker å gjøre bot. Moralsk veiviser er noe alle normale mennesker besitter i større eller mindre grad, en slags indre mellommenneskelig GPS. BPS om du vil (Behavior Positional System). Noen har en mindre nøyaktig BPS enn andre, det er likevel innenfor normalen. Vi tar ansvar for våre handlinger og forsøker å bøte på skader vi har forårsaket. Noen ganger ser vi ikke selv at vi har gjort noe galt. Noen ganger trenger vi at andre gjør oss oppmerksom på det. Selv om sistnevnte er litt flaut, så tar vi umiddelbart grep. Vi betaler eller erstatter hvis vi ødelegger andres gjenstander eller vi gjør vårt beste for å oppklare misforståelser eller ber om tilgivelse hvis vi har såret noen. Vi påberoper oss eierskap over vår egen oppførsel.

Å eie sin oppførsel betyr at vi ikke forsøker å skyve ansvaret for vår egen ugang over på andre. Det er normalt å skamme seg så mye at vi et øyeblikk forsøker å unndra oss skyld, men hvis vi ser at uskyldige blir rammet av vår unndragelse, så tar vi eierskapet over på oss selv, der det hører hjemme. Vi innrømmer vår urett, selv om det risikerer å sette oss i et dårlig lys. 

Mange normale mennesker har problemer med å si ordet “unnskyld”. Stolthet står i veien. Kanskje har vi fra barnsben av fått en misforstått oppfattelse av hva å si “unnskyld” innebærer. Kanskje har vi aldri hørt våre egne foreldre be om unnskyldning og det er derfor ikke en naturlig del av vårt vokabular. Vi er likevel normale. Motparten vil forstå utifra våre handlinger at vår samvittighet og hjerte er på rett plass. Kanskje kjøper vi istedet en gave eller er ekstra snille mot den vi har begått urett. Når dette skjer så er ikke ordet “unnskyld” nødvendig. Handlingene våre taler for seg selv. 

Shopping

Klar på 1-2-3: Gi bort en opplevelse i julegave

Etterhvert som normale mennesker klatrer på den psykopatiske skalaen, så påtar de seg stadig mindre eierskap over sin egen oppførsel. Fra slike mennesker vil vi oppleve tiltakende unnskyldninger (men aldri unnskyld) og økende klandring av andre for deres egne handlinger. Den dårlige oppførselen vil også være mindre tilfeldig og mer bevisst.

Retorikken disse menneskene bruker, vil avsløre mye. Jeg har selv fått høre følgende uttalelser fra mennesker etter ekstremt dårlig oppførsel rettet mot meg.

– Jeg tror du overtolker

-Jeg er lei for at du tok det sånn

-Jeg vet ærlig talt ikke hva det er som jeg har gjort mot deg

-Oj, der klarte jeg å fornærme deg

-Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer (sagt foran andre tilhørere)

Dette er eksempler på retorikk hvor budbringeren ikke tar eierskap over hva som har skjedd. Uttalelsene kan virke uskyldige, noen til og med angrende, men de har det til felles at de gir offeret skylden for å føle seg såret. “Der klarte jeg å fornærme deg” er en måte å fortelle deg at du er oversensitiv. Avhengig av tonefall så kan det til og med være ment som en bragd eller seier. “Jeg er lei for at du tok det sånn” betyr egentlig “jeg er ikke lei for min handling, jeg er lei for at du reagerte på den”. “Jeg tror du overtolker” bagatelliserer egen handling og stiller samtidig din dømmekraft i tvil. “Jeg tror ikke NN synes jeg er morsom mer” sagt med andre tilhørere tilstede, forsøker å tegne et bilde av deg som en surpomp som ikke har humor, selv om denne personen kan ha forbrutt seg nokså alvorlig mot deg.

Dette er bare eksempler, det finnes hundrevis av formuleringer med den samme agendaen – ansvarsfraskrivelse og ansvarsforskyvning (over på offeret). Som mottakere så er det viktig at vi lærer oss å gjenkjenne og gjennomskue slik retorikk når vi hører den. 

Det er dog viktig å huske at dette bare er ord. Ord alene gjør ikke dine venner til antisosiale mennesker. Derfor må vi også observere deres handlinger. Er det samsvar mellom ord og handling? Hvis handlingene viser tegn til anger og et ønske om å eie deres opptreden, så er ordene underordnet og det dreier seg mest sannsynlig om oppriktige og velmente mennesker som ordlegger seg klossete. Hvis du imidlertid hører slike uttalelser i tillegg til at handlingene underbygger eller forsterker dine mistanker, så er dette et varselsignal om at budbringeren ikke tar ansvar for sin oppførsel. Han/hun trenger fortsatt ikke å være antisosial, men slike mennesker vil du få flere problemer med hvis du velger å se mellom fingrene og beholde dem i livet ditt. Retorikk avslører derfor en mulig selvsentrert og giftig person og da må man en periode legge vedkommendes handlinger under lupe for å få et bedre inntrykk av denne personen.

Så langt har det handlet om normale mennesker med eller uten enkelte psykopatiske trekk. Den fullbårne psykopaten kan begå de største overgrep og tillitsbrudd, men aldri klare å innrømme at det er begått en urett. Hvis det tjener ham/henne, så er det rett. De har ingen moralsk veiviser, og hvis du føler deg overkjørt på noe vis, så er det i hans/hennes hode din egen skyld at du “stod i veien”. De vil aldri føle behov for å bøte på urett. Psykopaten resonnerer at de aldri har tvunget noen til å være en del av deres liv. Hvis noen som står dem nær blir skadelidende av deres oppførsel så kan offeret derfor skylde seg selv. Også hvis offeret er deres livspartner eller et familiemedlem og dermed bundet til psykopaten via en sosial kontrakt. Psykopaten opplever ingen moralsk forpliktelse til noen, uansett.

Igjen spiller deres tro på berettigelse inn. De opplever at de har rett til å gjøre hva de vil, uavhengig av følgene for andre. 

Du vil aldri få en psykopat til å eie sin oppførsel. 

Du kan ikke forklare moralske prinsipper til en voksen person som aldri har forstått dem og opplever seg hevet over dem. Han/hun vil bare kverulere og det eneste du kan gjøre er å fjerne deg fra vedkommendes radius. 

Ironisk nok bruker psykopaten gjerne ordet “unnskyld” hvis han/hun skjønner at du er i ferd med å gå eller de på annet vis har noe å tjene på det. Men i motsetning til normale mennesker så vil hans/hennes handlinger vise noe helt annet enn at de faktisk er lei seg for at de skadet deg.

På din ferd videre i livet, i dine møter med nye mennesker, så bruk dette som en rettesnor. Bli kjent med mennesker som viser at de eier sin oppførsel, og trekk deg bort fra alle som viser tegn til ikke å gjøre det. Selvfølgelig gjelder det også oss selv at vi må ta ansvar for hvordan vi behandler andre. Problemet til mange ofre for psykopater har imidlertid vært motsatt. Vi har ikke bare eid vår egen oppførsel, men også alle andres.

Vi har tatt skylden på oss selv, for andres dårlige behandling av oss. Vi har sjelden stilt andre til ansvar. Vi har unnskyldt og tolerert. Vi har sågar bedt psykopaten om tilgivelse for urett han/hun har begått mot oss. Alt for å få lov til å bli værende i hans/hennes harem av venner eller “fans” og for å motta en smule oppmerksomhet i ny og ne.

Hvis det er noe mange ofre trenger å bli flinkere til så er det ikke å eie sin oppførsel, men å opptrene en mer effektiv og tydelig kommunikasjon. Mange ofre er passivt aggressive fordi vi har vært redde for å kreve noe, si vår mening eller ha en stemme. Vi har vært redde for konsekvensene det kunne få hvis vi gjorde det. Vi har likevel opplevd krenkelse og gått rundt med en slags indre forakt for den som krenket oss. Men vi må innse at dette har skapt mange frustrasjoner i mennesker rundt oss som ikke har forstått hva vi vil. Også velmente mennesker. Vi må innse at vi har vært diffuse.

La det derfor være en viktig del av vår trening i grensesetting, å fortelle tydeligere, tidligere og oftere hva vi oppfatter, ønsker og ikke aksepterer. 

Jeg har pløyd gjennom hundrevis av artikler om psykopati siden bruddet. I begynnelsen leste jeg for å få bekreftelse på hva jeg hadde vært gjennom. I dag er det hovedsaklig for å tilegne meg mer kunnskap om emnet, og fordi jeg er fascinert (og kanskje litt besatt?). Den famlende nervøsiteten er borte. Dere vet, den man har når man ikke vet hva som venter rundt neste hjørne i en mørk bakgate. Jeg var den gang redd for både å få bekreftelse og for ikke å bli bekreftet. Psykopati var nytt og skummelt. Jeg var fortsatt håpefull, og ønsket ikke at personen jeg var glad i skulle være så alvorlig forstyrret. Det ville i så fall bety at jeg aldri kunne ha ham i livet mitt mer. Samtidig opplevde jeg at jeg var i ferd med å bli gal, og trengte sårt å vite at det ikke var meg det var noe i veien med. Med andre ord, jeg var redd uansett. Et aspeløv. Men jeg leste likevel alt jeg kom over. Jeg slukte alt, mye talte for min situasjon, noe talte i mot. Jeg husker at jeg kunne lese ti artikler som bekreftet min situasjon, men hvis den ellevte ikke gjorde det så ble jeg umiddelbart sikker på at min venn ikke var psykopatisk og at bruddet med denne fantastiske personen var min skyld alene.

I dag har jeg all bekreftelsen jeg trenger. En sikkerhet, visshet, ro og trygghet har lagt seg over mine tanker rundt dette. Jeg sluker ikke lenger alt jeg leser. Det er nemlig ikke alt som er skrevet om emnet som er bra eller sant. Forfatternes intensjoner er som regel gode, men kunnskapen er mangelfull. Jeg har lest artikler og sett you-tube videoer som forveksler begrepene grovt. For eksempel så jeg en youtube-video hvor “programlederen” tror at en “narsissistisk skade” er noe offeret opplever, og ikke psykopaten. Det betyr ikke at de ikke har noe viktig og lærerikt å fortelle, men det betyr også at man ikke skal ta alt man leser og hører for god fisk.

Av og til støter jeg på en artikkel som jeg personlig opplever som et mesterverk, fordi jeg nesten holder pusten mens jeg leser. En artikkel av en slik kaliber slår til med den ene bekreftelsen etter den andre og får meg til å se saken på enda en ny måte. En slik artikkel gjør at jeg kan bli slått overende med ei fjær etter å ha lest den, fordi jeg nesten blir satt i transe. For to dager siden leste jeg en slik artikkel på www.psykopaten.info. Jeg delte den også på denne bloggens facebook-side. Det er en dansk artikkel, skrevet av en mann som heter Flemming Kibsgaard. Jeg kjenner ikke hans bakgrunn, men en klok mann er han. Artikkelen har overskriften “250,000 psykopater i Danmark”. Jeg vet ikke hvordan dette tallet er regnet ut, og artikkelen handler også lite om nettopp dette. Men kanskje hvis man inkluderer alle psykopater, narsissister og sosiopater så finnes det faktisk en kvart million antisosiale mennesker i Danmark. Kanskje er estimatet hentet fra Martha Stout (forfatteren av “The sociopath next door”) som hevder at 1 av 25 personer er psykopater. I så fall finnes det også en kvart million psykopater i Norge, det er skremmende mange.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Men det var en digresjon. Hele Kibsgaards artikkel var en tankevekker, men i dag vil jeg fokusere på noen få setninger helt mot slutten.

 “Måske kan du også have gavn af at vide, at psykopater kun har respekt for folk, som giver igen og er lige så hårde, som dem selv. At forklare sig og forsvare sig overfor en psykopat er meget lidt heldigt både fordi, han/hun ikke vil/kan forstå dig og fordi han/hun betragter sådanne forklaringer som ævl, bævl og piveri. Psykopaten har kun foragt for folk, som prøver at appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighed, retfærdighedssans og indlevelsesevne.”

Der hvor hele artikkelen gjennomgående hadde bekreftet meg inntil jeg nærmest slo meg selv på brystet på Tarzan-vis av selvsikkerhet, så ble jeg slått helt ut av avslutningen. Jeg leste “Psykopaten har kun forakt for folk, som prøver å appellere til deres manglende forståelse, medfølelse, ansvarlighet, rettferdighetssans og innlevelsesevne”.

Plutselig ble jeg flau og skamfull, et øyeblikk tenkte jeg “jeg fortjener at psykopaten dro. Jeg sørget selv for det med mine dumme ord. Jeg er patetisk”. For dette var nettopp hva jeg hadde gjort. I et siste desperat forsøk på å redde relasjonen med psykopaten, så hadde jeg skrevet en melding hvor jeg forsøkte å appellere til hans medfølelse og empati. Jeg forsøkte også å få ham til å eie sin del av ansvaret for relasjonens undergang. Men jeg var ikke slem i mine ord. Til siste slutt gikk jeg på eggeskall.

Jeg ble selvfølgelig straffet med taushetskuren. Han svarte aldri på min siste bønn, og det ble også siste spikeren i kista for vårt vedkommende. Jeg vet ikke om det var hans intensjon å forkaste meg fullstendig, kanskje ventet han (og venter fortsatt på) at jeg skulle komme tryglende og unnskyldende tilbake. Men jeg skulle straffes lenge og hardt. For det er hva psykopaten gjør, han/hun straffer offeret for å protestere eller stille psykopaten til ansvar for hans/hennes ugjerninger. Protester som er helt på sin plass, men psykopaten liker ikke å bli nektet å valse over hvem og hvordan han/hun vil. Psykopaten straffer ved å få offeret til å tro at det er offeret som har gått for langt. De projiserer sin egen skam over på offeret. Og det virker.

Jeg følte skam over å ha forlangt for mye av psykopaten etter min melding den gangen. Jeg kontaktet ham aldri igjen eller forsøkte å trekke tilbake noe av det jeg hadde skrevet, for innerst inne så visste jeg at jeg hadde moralen på min side. Jeg hadde fotfeste nok til å forstå at det ikke er normalt å ikke imøtekomme en person som bare har vært snill og ettergivende mot deg. Men skam følte jeg likevel. Hans taushet slo i mot meg som et iskaldt gufs, selv om det på det tidspunktet var flere hundre kilometer mellom oss. Han behøvde ikke å svare noe, for tausheten gjorde større skade på meg enn noe han kunne svart. Uten å se eller høre ham, så følte jeg forakten på kroppen. Han foraktet meg for å ha våget å lufte mine følelser og vise noe av mitt indre i en melding. Jeg hadde flere ganger sett hans nedlatende og foraktfulle blikk rettet mot meg. Jeg behøvde derfor ikke å ha ham fysisk foran meg for å merke dette blikket. Og av ren uvane, rent instinkt, refleks, kall det hva som helst, så skammet jeg meg over å ha utløst hans forakt.

Hva jeg egentlig gjorde, var å skamme meg over å være menneskelig. Å reagere på uverdig behandling er menneskelig og selvbeskyttende. Å oppleve skam over å reagere menneskelig, er selvutslettende og høyst sannsynlig manipulert. For det er hva psykopaten gjør, de får oss til å skamme oss over å være hva de på mange måter ikke er; menneskelige, og for å ha hva de selv ikke har; følelser. Følelser er i psykopatens øyne en svakhet og en “feilproduksjon”, for ifølge deres overbevisning så er det normale mennesker som er ufullstendige og avvikende, mens de selv er prototypen på hvordan et menneske bør være. Derav kommer deres grandiose og overlegne selvbilde. Slik fikk psykopaten oss til å føle oss underlegne og utilstrekkelige av å inneha menneskelige egenskaper som normalt anses å være ettertraktet.

De klarer å plassere deres egen opplevelse av seg selv i oss (via projeksjon) slik at vi ser dem som overlegne og ubevisst skammer oss over vår menneskelighet – og ihvertfall over å forsøke å formidle den til dem. 

Da jeg leste denne setningen i Kibsgaards artikkel så ble jeg derfor umiddelbart katapultert tilbake til fornemmelsen jeg hadde sammen med psykopaten, selv om det i dag er flere år siden jeg sist så ham. Men med en gang var han der igjen, i samme rom. Med sitt nedlatende blikk. “Skam deg!”.

Jeg syntes derfor den fine artikkelen endte ubehagelig. Men selv om en tekst gir ubehag, så kan den likevel være genial. Vi må ikke være redde for å føle ubehag eller for å bli trigget, hvis det får oss til å reflektere og jobbe med oss selv mot et enda høyere nivå. Vi er ikke amerikanske “snowflakes”, som trenger “safe spaces” på universitetene for å vernes mot tanker og idèer som går i mot vår oppfattelse av verden. Vi er overlevende. Vi har overlevd intime relasjoner med psykopatiske mennesker, og bare det i seg selv gjør oss sterkere enn de fleste.

Jeg tenkte derfor mye på setningene i artikkelen, og begynte å bearbeide skammen. Hva så hvis dette mennesket følte forakt for mine skrevne ord? En relasjon kan man uansett ikke ha til en person som ikke gir deg lov til å fortelle hvordan du har det. Å møte forakt fra en person som har et helt forvrengt syn på seg selv, på deg og på verden forøvrig er ingen skam. Vi kan ikke ta en slik persons vurdering av oss til betraktning. Deres vurdering er ikke gyldig. De har forstyrrede sinn og deres vurderinger er derfor ikke forankret i virkeligheten. Vi må lære å riste dem av oss.

Til syvende og sist så er ikke våre følelser noe vi skal skamme oss over. Våre følelser reddet oss. Det var følelsene som fortalte oss at noe var galt med psykopaten og med vår relasjon til ham/henne. Det var følelsene som fikk oss til å stoppe opp og stusse over mange av de underlige situasjonene med psykopaten. Det var følelser som til slutt fikk oss til å reagere. Det var følelsene som fikk mange av oss til å forlate ham/henne, og oppsøke svar i litteraturen, på internettet og i vårt indre.

Det er ikke rart at psykopaten misliker våre følelser, når de vet at det til slutt er våre følelser som avslører dem.

Våre følelser er psykopatens fiende. Psykopaten forsøkte å bekjempe dem ved å straffe oss for å ha dem. Og en stund så virket det, vi forsøkte selv å minimere dem for ikke å støte psykopaten. Vi ville ikke lage storm i idyllen, i frykt for konsekvensene, i frykt for at han/hun skulle forlate oss. Vi utslettet nesten oss selv for å føye ham/henne.

Men ikke lenger. Vi vil ikke lenger skjule hva vi tenker, hva vi føler, hvem vi er. Følelsene beskytter oss. Du skal derfor ikke la psykopaten på skulderen legge lokk på dine følelser. Du skal heller ikke gjøre det selv. Tvert imot, du skal lytte enda bedre til dem.