Dette er et spørsmål mange lesere av bloggen stiller seg. Det er naturlig å ville bli ferdig med den enorme smerten og påkjenningen som relasjonen og bruddet med psykopaten påfører oss. Denne smerten er mer altoppslukende enn noe annet de fleste av oss har opplevd, ihvertfall var det slik for meg. Jeg kom meg lettere gjennom livstruende sykdom, enn jeg gjorde etter bruddet med psykopaten. Da jeg gjennomgikk bruddet så fantes ingen gode eller hjelpsomme norske nettsider om å bli forkastet av en psykopat. Jeg måtte ty til amerikanske nettfora for å få den bekreftelsen jeg trengte. Der ble jeg støttet av brukere fra hele verden, og de var virkelig tålmodige med meg, for jeg plaget alle som ville gi meg et lyttende øre med det samme spørsmålet “når blir jeg meg selv igjen?”.

Det slo meg aldri at ingen av dem kunne fortelle meg nøyaktig når dette ville skje, for jeg var altfor desperat etter lindring til å stoppe opp, puste ut og lytte etter. I dag forstår jeg selvsagt at å spørre om dette er like rasjonelt som å spørre legen “hvor lenge har jeg igjen å leve?”. Ingen kan forutse det, ikke engang kvalifiserte mennesker kan gi svar på slikt. Hva jeg derimot fikk av de tålmodige brukerne var gode råd og kloke ord som ikke kunne forkorte smerten men som gjorde den lettere å bære. Og de lærte meg om psykopaten. Etterhvert fikk jeg mer bakkekontakt og klarte å lytte. Og det med store ører.

En av tingene jeg lærte var at jeg stilte feil spørsmål. “Når blir jeg meg selv igjen?”. Vi vil alle så gjerne bli oss selv igjen; den livsglade og noe naive personen vi var innen vi traff psykopaten. Men vi vil aldri heles hvis vi måler heling etter når vi blir den vi en gang var, for den personen blir vi aldri igjen. Vi har sett og lært for mye. Hva vi derimot blir, hvis vi bruker rehabiliteringstiden på riktig måte, er en bedre versjon av oss selv. En klokere og oppdatert versjon. Vi bruker rehabiliteringstiden riktig når vi tilegner oss kunnskap, lar være å kontakte psykopaten og gjør alt vi kan for å skape et godt liv for oss selv. Gjør det til et mantra å fortelle deg selv “jeg skal ikke bukke under av dette, jeg skal få det beste ut av dette til fordel for både meg selv og andre”. 

Jeg lærte å kose meg under sørgetiden, til tross for alt det vonde. Jeg tenker tilbake på denne tiden som en god tid, hvor jeg leste mye, tente lys, drakk varme drikker og ble bedre kjent med meg selv. Og jeg kan fortelle dere, at bedre selskap enn med deg selv finner du ikke. Jeg var i denne perioden lei av andre mennesker og det føltes fantastisk å slippe deres mas, press, forventninger, drama og manipulasjon. Å skjerme meg fra dette lærte meg at den jeg først og fremst var avhengig av å kunne stole på og like, var meg selv. Jeg gikk på jobb, men gledet meg til å være alene med meg selv på kvelden. Aldri før har jeg vært så glad for eget selskap.

Betyr dette at å være sammen med andre bør unngås? Nei slettes ikke. Mennesker er sosiale vesener og det er meningen at vi skal være sammen. Men tiden jeg fikk alene med meg selv var virkelig dyrebar og god. Jeg fant en indre ro som jeg aldri hadde opplevd før. Tiden du bruker på å bli kjent med deg selv er slik sett en investering for livet. Du vil aldri igjen være skeptisk til å være alene.

Når jeg sier at du aldri vil bli den du var, så betyr ikke det at du kommer til å ende opp som en helt annen. Vi er ikke schizofrene, og vi er ikke psykopater. Vi skifter ikke masker og personligheter som undertøy. Vi har rett og slett ikke muligheten til å forandre vår personlige grunnmur, hos normale mennesker så er den rotfestet for livet. Det finnes nemlig et tidspunkt hvor det er ekstra viktig at vi blir “oss selv” igjen, og det er rett etter bruddet. Problemet for mange når vi endelig var ferdige med den psykopatiske relasjonen var ikke at vi var blitt til en annen, men at vi var blitt til ingen. Jeg husker at jeg etter bare seks måneder med psykopaten ikke lenger husket hvem jeg var innen jeg traff ham. Jeg hadde knyttet hele min identitet og fremtid til ham. Jeg var den han ville jeg skulle være. Jeg var blitt en karikatur, og mitt humør og selvbilde ble bestemt av ham. Mine gamle hobbyer var blitt uinteressante og jeg var villig til å flytte fra mitt trofaste nettverk gjennom mange år, for å kunne være i nærheten av ham. Mine gamle verdier, moral og etikk ble gladelig kastet på bålet hvis det kunne tilfredsstille ham.

Da relasjonen var over så satt jeg der og kikket tomt ut i rommet. Jeg var ikke alene eller ensom, men jeg hadde mistet min retning i livet. Den var jo staket ut av ham, men nå var han borte og jeg måtte igjen ta mine egne valg. Jeg måtte virkelig konsentrere meg for å huske hva mine mål og drømmer hadde vært innen jeg traff ham. Kunne jeg gjenoppta de trådene? Var det mulig? Var de der fortsatt? Eller var jeg blitt så personlig forandret, at de gamle drømmene nå var irrelevante?

For å minnes hvem jeg hadde vært, så måtte jeg snakke med gamle venner og familie. Gamle venner og familie speiler ikke den personen psykopaten har gjort deg til. De speiler den du egentlig er. De har kjent deg i mange år, og minner deg på hvem du alltid har vært. De husker din historie og har fulgt din tidslinje. De minner deg på hva du har glemt om deg selv; hva som får deg til å le, hva som gjør deg opprørt, og hva du elsker å gjøre. Bruk derfor gamle kontakter og “konstanter” til å hjelpe deg tilbake til livet. De vil korrigere deg hvis du viker for langt fra ditt egentlige jeg. De vil si “dette er ikke likt deg” eller “nå må du slutte å tulle, du har alltid elsket det”. De vil gi deg gaver som speiler dine interesser og verdier. De vil reise med deg til steder du alltid har likt å dra til. Når du et øyeblikk har glemt deg selv, så er det gamle venner og familie som fungerer som din hukommelse.

Men så tilbake til spørsmålet, hvor lang tid tar det å komme over psykopaten? Er det til tross for det “umulige” spørsmålet, mulig å sette et tidsestimat?

Ja, det er det faktisk.

Betingelsen er null kontakt (NK), og det beste hjelpemiddelet er tid.

Da jeg i min tid frekventerte de amerikanske nettfora for psykopatofre, så la jeg merke til noe. De fleste av brukerne syntes å nå et vendepunkt rundt 24 måneder etter NK. Jeg la også merke til at moderatorene (som selv var tidligere psykopatofre, og nå viet deres tid til å hjelpe nye psykopatofre) uten blygsel repeterte at ofrene måtte regne med en rehabiliteringstid på 18 til 24 måneder. Jeg syntes det var litt underlig, hvordan kunne de være så sikre på dette tidsperspektivet? Hvordan kunne de fastslå det så nøyaktig?

Jeg ble spent på om dette også kom til å gjelde for meg.

Og det gjorde det, langt på vei. Når jeg i dag tenker tilbake på min rehabiliteringstid, så kan jeg ikke med sikkerhet si når vendepunktet kom. Jeg vet bare at 18 måneder etter bruddet så var jeg fortsatt emosjonelt knyttet til psykopaten og hadde det fortsatt tungt. Jeg kunne fortsatt gråte hvis jeg tenkte tilbake på relasjonen.

Men så skjedde det noe i løpet av det neste halve året, slik at jeg etter 24 måneder virkelig måtte grave i mitt indre, for å finne den samme emosjonelle tilknytningen. Jeg fant den sjelden, den var “plutselig” blitt borte. Jeg klarte etter 24 måneder ikke lenger å mane frem gråt. Jeg husket relasjonen like godt som tidligere, men tankene påvirket meg ikke lenger. Det var som om det ikke lenger gjaldt meg.

Hva hadde jeg gjort i løpet av de seks månedene, som fikk den emosjonelle tilknytningen til å forsvinne? Svaret er ingenting. Jeg hadde ikke forandret på noe. Jeg var fortsatt i den samme livssituasjonen. Jeg bodde det samme stedet, jobbet på samme arbeidsplass og pleiet sosial omgang med de samme menneskene. Og jeg kontaktet fortsatt ikke psykopaten. 

Dette fikk meg til å forstå at all min søken, alle mine bestrebelser og tiltak, alle gode råd til tross; det var svært lite jeg kunne gjøre selv for å påvirke rehabiliteringstiden. Mine hender var (nesten) bundet. Det gikk opp for meg at betingelsen er NK, og det beste hjelpemiddelet er tid.

Sammensatt så blir dette tid uten kontakt. Så enkelt er det faktisk. “Tid uten kontakt”. Det er tiden alene som sliter den emosjonelle tilknytningen, til man tilslutt opplever psykopaten som fjern. Og forutsetningen er NK, som vi etterhvert er blitt så flinke til å forstå hva innebærer. Disse to faktorene skaper sammen et mirakel; psykopaten fordamper. I dag tenker jeg fortsatt ofte på ham, men all kognitiv dissonans er borte. Jeg ser psykopaten med klart blikk som den han er, og jeg savner ham ikke. Jeg er heller ikke spesielt sint lenger.

Den gode nyheten i dette er at utover NK og tid, så er det svært lite man trenger å gjøre for å rehabiliteres. Den dårlige nyheten er at å heles må ta den tiden det tar, det hjelper lite å være utålmodig. 

Det er selvsagt visse ting man kan gjøre som kan fremskynde eller forsinke rehabiliteringsprosessen, og for å optimalisere velværet under prosessen. Disse faktorene spiller alle en mindre rolle enn tid og NK, men litt avhengig av disse så vil enkelte falle utenfor “18 til 24 måneder-regelen” og muligens heles raskere eller langsommere. Det er derfor viktig å være oppmerksom på dem.

Noen av disse skal vi snakke om i neste tekst.

Vi prøver oss med en ny debatt, hvor dere har mulighet til å fortelle en del av deres historie til hverandre. Bemerk at i debattinnleggene så kommenterer bloggforfatter ingenting. Leserne svarer hverandre, diskuterer og støtter selv. I debattinnleggene bruker bloggforfatter lavterskelsensur.

For nye lesere av bloggen så vil jeg repetere et par viktige ting.

-Vi er ikke her for å stille diagnose på noen. Bloggforfatter er ingen terapeut, og de færreste har autorisasjon til å stille en antisosial diagnose. Vi er her for å gjenkjenne trekk i vår partner, venn eller familiemedlem som manipulerer og ødelegger menneskene rundt. Bloggen eksisterer for å fortelle at den forvirrende og konfliktfylte relasjonen ikke er offerets skyld og at det eneste man kan gjøre er å inngå null kontakt (NK) med denne personen. Bloggen handler ikke om “vanskelige” mennesker som likevel faller innenfor normalen og som har samvittighet, empati, samarbeidslyst og evne til refleksjon. Dette er trekk antisosiale mennesker ikke har. Diagnosen antisosial krever en rekke kriterier som skal oppfylles. En person er derfor ikke psykopatisk kun fordi vi hadde en dårlig relasjon med vedkommende og vi ikke liker ham/henne. Det skal mer til for å kalles en psykopat. Det er derfor mitt ønske at når leserne føler seg trygge og hører ordet “psykopat” misbrukt, at de kan hjelpe til å korrigere og spre viten om denne farlige personlighetsforstyrrelsen.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

-I denne bloggen kalles den antisosiale konsekvent for psykopat. Dette er for enkelhets skyld. Faktum er at det likegodt kan dreie seg om en narsissist eller en sosiopat. Faktisk er det en større sjanse for at din terrorist er en narsissist enn en psykopat, da det finnes flere narsissister. Den indre verden i disse forstyrrelsene er noe ulik, men utad fremstår de som like og alle er like giftige og ødeleggende for de som står dem nær. Ingen av dem kan kureres per i dag. Det er derfor irrelevant eksakt hva vedkommende er. I begynnelsen er offeret ofte besatt av å stille diagnose på personen som ødelegger. Jeg var det selv. Men jeg kan love at lenger inn i rehabiliteringen, så er det likegyldig nøyaktig hva som feiler personen du har forlatt. Du ser tydelig at vedkommende har mange skadelige trekk og du er bare glad for å ha kommet deg vekk. 

-De fleste psykopater sitter ikke i fengsel. De fungerer blant oss, som ektefelle, venn, søsken eller forelder, og de kan være vanskelige å spotte. Forhåpentligvis med litt kunnskap så kan man gjenkjenne dem, og begynne frakoblinsprosessen. Antallet antisosiale mennesker er begrenset og skal ikke overdrives. Denne bloggen opererer med 1% fullbårne psykopater i tillegg til 3-4% narsissister. Både menn og kvinner har disse forstyrrelsene. Selv om antallet er begrenset så opplever enkelte ofre at “de er overalt” og i enkelte tilfeller oppgir ofre at de utelukkende har vært omgitt av psykopater, hele livet. At noen tiltrekker seg antisosiale mennesker nærmest i kø, kan faktisk være tilfelle. Psykopater har såkalte “serierelasjoner”. De etablerer relasjoner og forkaster dem på løpende bånd, for deretter å etablere nye. De har derfor et stort nedslagsområde, selv om de er få. Når de i tillegg foretrekker enkelte mennesketyper, som er empatiske, givende, sjenerøse, tolerante og sensitive, så gjør dette at enkelte mennesker er spesielt utsatt for å bli utvalgt av psykopater. Lesere som kjenner seg igjen i dette, må være ekstra varsomme.

Så, over til dagens debattema.

I begynnelsen av den psykopatiske relasjonen, så opplevde vi intens oppmerksomhet som vi mistolket som kjærlighet. Mange av oss opplevde å bli plassert på en pidestall med ros, komplimenter og fagre løfter om en rosenrød fremtid sammen med psykopaten. Andre opplevde en mer moderat idealisering, men likevel med mer oppmerksomhet enn vi noengang tidligere i livet har fått. Atter andre opplevde en mikset idealiseringsfase, hvor psykopaten vekslet mellom idealisering og devaluering fra første dag. I retrospekt husker mange ofre at de såkalte røde flaggene var tilstede helt fra begynnelsen, men at offeret ignorerte dem fordi de var forelsket og dessuten ikke visste hva de skulle se etter.

Psykopaten idealiserer oss for å hekte oss. Den hengivne, kjærlige og/eller beundrende tilnærmingen er falsk, men psykopaten vet at den er nødvendig for å knytte oss til ham/henne. Psykopaten hadde ikke klart å hekte oss med sin egentlige personlighet, og dette er han/hun klar over. Psykopatens egentlige personlighet er mørk, destruktiv og selvtjenende.

Idealiseringsfasen har et eneste mål for øye, og det er å “tilberede” offeret til en langtrukken og – for psykopaten – underholdende devaluering. I idealiseringsfasen tar psykopaten oss med på en flytur. Mange ofre beskriver den som magisk. Jo høyere han/hun får oss til å sveve, desto lengre faller vi når idealiseringsfasen er over. Dette er prima underholdning for en psykopat, som lider av permanent kjedsomhet og indre tomhet. Å se gode mennesker falle fra pidestallen, fyller psykopatens sadistiske natur med skadefryd.

Idealiseringsfasen er således den mest skadelige av de tre fasene (idealisering, devaluering, forkasting) da det er denne fasen offeret bruker så mye energi og tid på å forsøke å gjenopprette. Men det er forgjeves. Idealiseringsfasen er ikke ekte og i tillegg hardt arbeid for psykopaten. Det er dessuten arbeid han/hun ikke liker, det faller seg ikke naturlig for en psykopat å ta hensyn til noen. Psykopaten er derfor glad når idealiseringsfasen er over, og den kommer aldri tilbake. 

Lengden på idealiseringsfasen varierer fra offer til offer. Enkelte ofre opplever en meget lang idealiseringsfase som varer et par år, men min erfaring er at de fleste varer maks i ett år, og mange betydelig kortere. Det kan være vanskelig å gjenkjenne når idealisering går over i devaluering, overgangen er ofte subtil og flytende. Jeg vil foreslå at idealiseringsfasen i disse tilfellene er over når offeret begynner å føle ubehag, utrygghet og går på eggeskall rundt psykopaten. Lykkefølelsen og hvetebrødsdagene er over. Andre ganger skjer overgangen nærmest over natten, og mange ofre opplever at psykopaten tar masken av ved milepæler i relasjonen, som samboerskap, ekteskap eller barnefødsel. En leser har fortalt at psykopaten lot masken falle da hun introduserte vedkommende for sine barn, psykopaten antok med dette at relasjonen var grunnfestet og devalueringen kunne begynne. Psykopaten kan også la masken falle uavhengig av slike “rammer” men når han/hun merker at offeret er forelsket. Noen har vært overgangsobjekter med en kort idealiseringsfase. Andre har vært langtidsobjekter med en tilsvarende forlenget idealiseringsfase.

Så til spørsmålet, hvor lenge varte din idealiseringsfase? Forsøk å sette et konkret tidspunkt på avslutningen. Sluttet den brått eller var det en overgang hvor dynamikken over tid forandret seg? Når oppdaget du de første røde flaggene? Tror du at du var et overgangsobjekt eller langtidsobjekt? Kjør debatt! 

Ok, så er det søndag igjen, grått i været, og jeg tenker tilbake på noe som kalles “det manipulative skifte” og hvordan det utspilte seg med min psykopat. Jeg visste ikke at det er noe som kalles “det manipulative skifte” den gang. I korte trekk handler det om hvordan psykopaten er den som intenst oppsøker deg i starten. Men etterhvert (og når dette skjer varierer fra relasjon til relasjon) så oppdager du at det plutselig er du som tar initiativet til all kontakt, og at du nesten er redd for å gjøre det. Psykopaten gir deg plutselig en følelse av å være desperat og klengete for å vedlikeholde en dynamikk som han/hun tok initiativet til og etablerte. Dette er det manipulative skifte, og det ligger i navnet at “skiftet” ikke er tilfeldig.

Psykopaten etablerer traumebåndet med en intens oppmerksomhet i starten. Det behøver ikke engang handle om romantisk oppmerksomhet. Psykopaten bare “tar deg” og beslaglegger plutselig all din tid. Noen ofre opplever en oppmerksomhet uten like, med timelange telefonsamtaler flere ganger daglig, og drøssevis med tekstmeldinger mellom samtalene. Andre, meg selv inkludert, opplevde en mer “moderat” oppmerksomhet men likevel daglig samvær på psykopatens initiativ. Felles for alle ofre er en følelse av at psykopaten laserfokuserer på deg; at du er i søkelyset og blir monitorert. Burde det ikke føles ubehagelig, å nærmest bli forfulgt på denne måten?

Under normale omstendigheter ville vi reagert med avstand, og i de ekstreme tilfellene vurdert en politianmeldelse for så omfattende og plutselig oppmerksomhet. I begynnelsen var oppmerksomheten ofte uønsket. Jeg husker at jeg ikke engang likte psykopaten de første dagene vi hadde kontakt. Men noe som er unikt med et psykopatisk møte er at det ganske tidlig skjer en mental overtalelse hvor psykopaten får oss overbevist om at den intense oppmerksomheten er noe vi ønsker, og at vi ønsker den av nettopp psykopaten. Noen presenterer seg som drømmeprinsen eller -prinsessen. Andre som en sjelevenn. Alle lindrer hurtig dine kjernesår. Kanskje du er ensom eller sulteforet på oppmerksomhet fra det motsatte kjønn. Uansett hva du “mangler”, så finner psykopaten det hurtig og begynner å smøre salve på. Det føles så godt! Man glemmer alle de røde flaggene som dukker opp helt fra starten. Hver gang en mental protest dukker opp, så er psykopaten der og smører salve på, eller hvisker lindrende ord i ditt øre.

Jeg tror at for mitt vedkommende var mitt kjernesår å føle meg attraktiv. Jeg hadde mange gode venner og var ikke ensom. Men oppmerksomhet fra en flott og maskulin mann var virkelig mitt svake punkt. Psykopaten fanget raskt opp dette og transformerte seg til den personen han spottet at jeg ønsket meg dypt og inderlig. I lys av denne oppmerksomheten så glemte jeg snart at jeg egentlig ikke likte denne mannen. Han var der hele tiden, og overtok min tid og mine tanker. Han var i løpet av få uker blitt hele mitt liv, og jeg hadde allerede glemt hvilket liv jeg hadde hatt innen jeg traff ham.

All kontakt foregikk på hans premisser og alle aktiviteter var hans forslag. Jeg reagerte aldri på at det var slik. Det var ikke nødvendig, for så lenge jeg var sammen med ham så var jeg fornøyd. Og vi var sammen hele tiden. Slik ble grunnlaget for avhengighet og nye vaner lagt. Jeg ble vant til at han alltid var der. Jeg ble derfor frustrert og forvirret når devalueringen startet og han langsomt ble mindre tilgjengelig.

Når psykopaten merker at du er blitt “hekta” så begynner tilbaketrekkingen. Dette er ikke tilfeldig, og psykopaten opererer slik med alle sine ofre. Egentlig er mekanikken som ligger bak, genial. Når psykopaten plutselig slutter å smøre salve på våre kjernesår så forandrer vi adferd. Vi blir den som gir istedet for den som mottar. Istedet for å reagere på normalt vis og se bedraget, så begynner vi både mentalt og fysisk å løpe etter psykopaten for å gjenopprette relasjonen vi trodde var ekte. Vi trodde vi hadde noe spesielt gående med ham/henne, og vår spontane refleks blir å forsøke å redde den unike relasjonen når vi merker den glipper.

Vi våger dog ikke å snakke med psykopaten om dette. Psykopaten har nå klart å skape en atmosfære hvor vi risikerer å miste alt dersom vi kommer med den minste kritikk av urettferdigheten vi innerst inne erkjenner, eller stiller spørsmålstegn ved hans/hennes underlige adferd. Derfor tier vi, og brenner heller inne med forvirring og fortvilelse fremfor å “gynge båten”. Tvert imot, vi blir stadig mer føyelige og tjenende for å opprettholde relasjonen. Vi merker knapt hva som skjer, selv om snuoperasjonen har skjedd på meget kort tid. Plutselig er det vi som tar initiativet til all kontakt, og med en angst for å bli avvist, for psykopaten har jo helt fra starten gjort det klart at det er han/hun som skal bestemme tempoet i relasjonen.

Denne angsten psykopaten skaper med sin tilbaketrekking, sitter igjen lenge etter at bruddet er et faktum.  

Men til slutt oppdager vi at uansett hva vi gjør eller hvor flate vi legger oss, så klarer vi ikke å re-etablere begynnelsen av relasjonen. Vi svelger kameler og befinner oss plutselig ved et veikryss. Veikrysset består ofte av et bedrag som er så stort at vi får bakoversveis, vi kan da ikke ignorere realiteten lenger. Dette veikrysset blir bristepunktet for mange. Noen av oss velger i dette krysset med klump i halsen og hjertet i hånden å avslutte relasjonen. Vi orker ikke å løpe mer. Vi vet ennå ikke hva som skjedde eller hvordan vi mistet psykopaten, og ofte klandrer vi oss selv. Samtidig vet vi at det tærer for mye på oss å håpe på at den gamle dynamikken skal gjenoppstå.

Andre klamrer seg fortsatt fast. Vi lever nå på smuler som psykopaten aller nådigst kaster til oss. Vi nedverdiger heller oss selv, fremfor å miste noe vi tror vi ikke kan leve uten.

Felles for alle er at psykopaten på mesterlig vis har klart å senke forventningene våre fra hundre til null, men øke vår innsats fra null til hundre. Det er nesten fascinerende hvordan de får det til. Men de gjør det, og offeret må se mønsteret og erkjenne at det ligger en skjult agenda bak. Det var aldri kjærlighet eller respekt fra psykopatens side. Vår undergang var målet fra begynnelsen.

Hvorfor aksepterer vi “det manipulative skifte”? Hvordan gikk jeg fra å la meg overbevise av denne mannen at vi muligens skulle flytte sammen, til å trygle om noen få timers samvær da vi ikke hadde sett hverandre på fire måneder? Vel, jeg gjorde ikke akkurat det siste. Da det var gått så langt, så valgte jeg å ta hatten og gå. Men jeg tryglet nesten, og jeg hadde allerede latt det gå alt for langt. Faktum er at den nedadgående spiralen relasjonen vår var blitt til, hadde flere trinn. Og på hvert trinn burde jeg sagt takk for meg. Jeg tillot imidlertid stadige større tillitsbrudd, unnskyldte, rasjonaliserte og tilga, til han til slutt ikke trengte å bidra med noe som helst for å holde relasjonen gående. Jeg gjorde all jobben. Dette stod i sterk kontrast til begynnelsen av relasjonen, da psykopaten dirigerte hele maskineriet med stor entusiasme.

Hvordan lar vi det gå så langt?

Vi blir værende fordi psykopaten fortsatt lar den berømte gulroten henge der, foran oss. Gulroten råtner, blir stadig mindre og sjokoladetrekket forsvinner, men vi vil ha den likevel. Vi “vinner” når vi forstår at vi aldri vil få den, at den ikke lenger er attraktiv, og vi slutter å gripe etter den.