DEBATT: Hvilken type objekt var du?

Jeg har tatt en avgjørelse. Jeg vil slutte å bruke betegnelsen “offer” om personen psykopaten velger seg som primærmål. En høy andel av leserne nekter å anse seg selv som ofre. Selv er jeg nå kommet så langt at ikke lenger tenker på meg selv som offer. Det er ingen tvil om at vi er ofre for psykopaten og slik sett er betegnelsen riktig. Men det gavner ikke vår helbredelse å tenke på oss selv slik. Det finnes mange alternativer til begrepet som vil være like riktige. For eksempel “overlevende”. Det er ingen tvil om at vi har overlevd denne relasjonen. Noen ofre blir myrdet. Noen tar sine egne liv. Mange utvikler alvorlige lidelser som forkorter livene deres. En relasjon med en psykopat er unektelig farlig. Vi har hatt tett kontakt med en person som ønsker å skade oss. En leser foreslo begrepet “målskive”. Dette er også en god betegnelse. Vi ble en målskive for psykopatens hyperfokus, projisering og sadisme. Psykopatens tilkortkommethet søkte han/hun å lesse over på oss. Dog velger jeg å i fremtidige tekster bruke begrepet “objekt”. Objekt umenneskeliggjør oss og det er også slik psykopaten betrakter oss – som ting, eiendeler og speil. Jeg ønsker i den forbindelse en liten debatt om hvilken type objekt vi har vært.

Vi vet at psykopaten i 90% av tilfellene søker minste motstands vei. Han/hun vil derfor søke et objekt å dominere. Et objekt som føyer ham/henne, alltid sier ja og alltid beundrer. Dog kan ikke psykopaten tilby en liknende beundring eller føyelighet tilbake og det er her strikken til slutt sliter. Objektet forventer en viss form for gjengjeldelse, gi og ta, og det er ofte når psykopaten merker denne forventningen at forkastelsesprosessen starter. Til hvilket tidspunkt vår indre motstand trer inn varierer fordi vi som objekter er forskjellige, med forskjellig styrke, toleranse og tålmodighet. Noen merker motstand etter noen måneder, andre holder ut i tyve år. 

Innenfor de 90% som kan betegnes som “lette” objekter så finner vi mange typer mennesker; empater, høysensitive, medavhengige eller hva den vedlagte videoen kaller “passive” typer. Pass dog på å ikke umiddelbart assosiere “passiv” med noe negativt. Det er viktig at vi tenker etter og er ærlige med oss selv. Å være passiv kan inneholde mange positive egenskaper som fredelig eller snill.

Selv om psykopaten foretrekker visse passive mennesketyper så har han/hun egentlig ingen preferanser. Det er derfor det neste objektet ofte er totalt ulik oss selv. Psykopaten kan gå fra tykk til tynn, rik til fattig, ung til gammel og veksle mellom forskjellige utseender. Psykopaten kan sammen med deg påstå at han/hun ikke liker mennesker av ikke-skandinavisk herkomst men så i neste relasjon bli sammen med en person av afrikansk eller asiatisk opprinnelse. Han/hun kan sågar gå fra mann til kvinne eller vice versa og fra heteroseksuelt objekt til homoseksuelt. Psykopaten velger oss ikke ut fra hvem vi er men fra noe vi har.

Selv om psykopaten foretrekker føyelige mennesker så er ingen trygge eller immune mot psykopatisk forføring. Erfarne psykopater vil i visse tilfeller søke større utfordringer og gå etter ressurssterke objekter; mennesker med meget tydelige grenser og som er kjent for sin handlekraft og som faller utenfor hva vi normalt anser som psykopatens målgruppe. Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.

Derfor befinner objektene seg innenfor et meget bredt spekter. Mitt spørsmål til leserne i dag er derfor; hvilken type objekt var du? Tenk tilbake på hvilken fase du befant deg i da psykopaten fanget deg opp. Hva tror du tiltrakk seg ham/henne? Var du i en sårbar situasjon eller tror du psykopaten ble tiltrukket av en mer grunnfestet egenskap du har? Er du fortsatt slik i dag? Kjør debatt!  

46 kommentarer
    1. Ikke helt godt å vite hva slags objekt man var. Jeg tror P er ute og fisker mange steder, og prøver seg på mange typer fisk. De er som alle andre avhengig av hva/hvem som biter på. De har som regel lang trening i fisking. Det at de fikk napp hos oss er kanskje av like stor betydning som hva slags fisk vi var. Dagens agn gikk hjem hos en type fisk. Tilfeldigvis oss? Han/hun kunne kanskje heller ønsket en annen fisketype, men nå var det vi som bet på. Vi kunne ikke se forskjell på den glitrende kroken og mat. Vi gikk på fordi vi ble lurt, som en fisk på kroken.

    2. “Psykopater kjeder seg lett og foretrekker av og til denne typen utfordring; de ønsker å knekke sterke mennesker.” Jeg var en uuttømmelig kilde av positivitet. Jeg hadde masse energi og pågangsmot, jeg hørte ofte at jeg lyste opp rom bare ved å være til stede, og det fans ikke problemer – bare utfordringer. Akkurat slik følte jeg meg også den gangen. Jeg følte meg oftere glad enn noe annet. Jeg var ikke utpreget snill, som i selvutslettende og uten egne grenser. Men jeg var et ja-menneske og det kostet meg så lite å hjelpe andre. Jeg likte at det skjedde positive ting og jeg tok gjerne styringen. Jeg trivdes som sosial og positiv. Den skjulte narsissisten derimot, han var ekstremt trengende, ekstremt energiløs, ekstremt urettferdig behandlet og til tider så misforstått at han forsvant inn i sin egen melankolske boble. Samme hvor mye jeg delte, hjalp til, oppmuntret, fikset og trikset for han, så ble det aldri nok. Det var som om han sank dypere i takt med at jeg økte mitt engasjement. Jeg var jo ikke den som gav opp. Men jeg måtte gi opp til slutt. Etter tre år måtte jeg innse at jeg ikke hadde det som trengtes for å kunne være i et forhold til han. Men det var først da den mest ekstreme mishandlingen startet. Det å egentlig ikke være i et forhold, men allikevel bli dratt inn med idealisering, devaluert på alle tenkelige måter og så forkastet på det mest fornedrende, det ødela meg helt. I mange år holdt han på, om og om igjen, uten at jeg klarte å komme meg vekk. Uten at vi var i et definert forhold. Han valgte meg fordi jeg var en ressurssterk person med tøyelige grenser. Jeg sa ofte ja, og jeg mente det, men uansett ble det aldri nok. Så jeg tøyde grensene i forhold til hans behov. I dag er jeg langt mer et sært nei-menneske, og det har kostet meg gleden og energien. Men heller det.

    3. Anonym: Vi ble definitivt lurt, og vi bet på.

      Dog stiller jeg meg litt undrende til dette “de er som alle andre avhengig av hva/hvem som biter på”. Slik jeg ser det, så er det ikke normalt å fiske slik en psykopat gjør det.

      Normale mennesker kan være søkende, men kaster ikke ut agn for å se om noen biter på. Vi nærmer oss mennesker og situasjoner vi liker og trekker oss motsatt unna mennesker og situasjoner vi misliker. Av og til tar vi initiativ overfor noen vi liker, men det er ikke å fiske.

      Det er noe manipulerende over fisking, slik psykopaten gjør det. Dette bedriver ikke normale mennesker.

      Vi er “bitere” ikke “fiskere”. Og på psykopatkroken bet vi definitivt feil.

    4. På et utested, vi hadde bare noen timer med samtale, men jeg “falt pladask” .. han stod på døren dagen etter,høres helt merkelig ut, jeg vet.. trodde det var den store kjærligheten.

    5. Til Kari : Min historie minder om din..jeg var en resoursestærk person, der var positiv, glad og fyldt med gå på mod, da jeg mødte min narcisist . Jeg var vellidt, havde humor og var en meget rummelig person…dog med klare grænser. Hvis der var nogen der overskred mine grænser , sagde jeg fra, eller undgik vedkommende.
      Min N fratog mig alle disse evner og jeg føler jeg må genopbygge det meste igen. Jeg troede min N havde det svært, livskrise eller andet…jeg anede ikke der var noget der hed devaluering. Så da devalueringen for alvor satte ind var jeg totalt uforberedt og anede ikke hvad jeg var oppe i mod.
      Først efter forholdet er slut , og efter kundskab om psykopati..er det gået op for mig , hvad det er der er overgået mig.
      Jeg prøvede i mange år at tilpasse mig den vanskelige mand , min N var blevet til…tilsidst var mishandlingen dog så ekstrem, så jeg flygtede til den anden ende af landet og startede på en frisk.
      Dog havde jeg ca 6-8 gange forsøgt at komme væk inden da, men blev indfanget igen til en ny tur i karussellen. Jeg ser nu at jeg for hver gang jeg returnerede , kom til at virke ustabil for min omverden.
      Jeg var sygemeldt et år efter mit forhold og det kunne min N jo så bruge ..se hun var jo ustabil, derfor er vi ikke sammen mere. Min N var en skjult narsicist, det var kun mig der så den virkelige person , uden masken. Meget skræmmende.
      Jeg har kæmpet i ca 20 mdr og er nu ved at se lyset for enden af tunellen…

    6. Jeg var i en glans-periode i mit liv, mange ting var jeg vældig tilfreds med og jeg synes ikke jeg havde plads til en partner på daværende tidspunkt. Jeg var tillidsfuld og godtroende. Jeg følte mig stærk. Ubevidst savnede jeg nok alligevel en partner. Mine børn så meget lidt til deres far og den plads tror jeg, at min P/N gerne ville have. At være en mandelige hoved-figur for dem og gøre en enlig mor lykkelig, ved at han insisterede så meget på mine børn. Jeg tror det var hans vej ind i mit hjerte. Og han fik ufattelig meget opmærksomhed fra omgivelserne, ved at tage mine børn til sig, så “oprigtig”. Og børnene kom til at elske ham. Det tog nogle år, før jeg rigtig hengav mig til ham, da jeg altid stod i et felt mellem ham og mine børn. Men han overbeviste mig og jeg slappede mere og mere af. Så kom tiden hvor jeg han begyndte at ændre sig, blev mere følelsesmæssig distancerende. Han forsøgte at bruge mine egne børn mod mig! Jeg sagde fra og satte grænser. Så blev jeg syg og så distancerede han sig for alvor. Og så fulgte en helvedes tid, hvor frustrationerne var ENORME og kiloene raslede af. Frem og tilbage, frem og tilbage indtil jeg indførte NK. I starten var jeg selvstændig, stærk og glad. Til slut blev jeg sygemeldt, var langt nede og i mit livs værste mareridt. En af de sidste gange jeg så ham, sagde han: Jeg bliver jo alligevel aldrig deres far. Og han sagde videre: du er det menneske der giver mig allermest ro. Og så var han væk. Så jeg tænker at han ville have magt og kontrol over mine børn og suge min ro og livsglæde ud af mig! Og så var vi bare underholdning, han kunne ikke være alene. I dag er jeg skeptisk, mindre godtroende, er mere alvorlig og har kæmpet mig på benene igen.

    7. Skjønner hva du mener. Metaforen ble kanskje ikke helt god når det gjelder formuleringen “avhengig av hvem som biter på”. Mente igrunnen bare at alle er avhengig av å bli valgt også. P kan sjelden uten videre bare plukke ut hvem som helst de vil ha ut fra bestemte kriterier. Derfor mener jeg at det i utgangspunktet kan være like mye det at vi var der og da og falt for deres “sjarm, som at det var noen helt spesielle kriterier hos oss som tiltrakk dem i utgangspunktet.
      Det er naturligvis ikke noe sunt ved å være ute og fiske/lure til seg partnere på falske kriterier. Likevel vet de fleste av oss at mye rart skjer en sen nattetime når gutta/noen damer vil ha seg noe for natten eller mulig kjæreste. De er nok ikke psykopater all sammen.

    8. Var blitt singel for ikke så veldig lenge siden, og vi møttes faktisk på en blind date gjennom felles venner. Jeg var nylig ferdig utdannet og på vei ut i min første jobb – slik sett ganske sårbar, kanskje? Samtidig er jeg en empatisk og noe introvert mennesketype, kanskje hypersensitiv og – kjenner igjen mye der. Han tok meg uansett med storm, jeg husker jeg fikk blomster, bamser, gaver, komplimenter… Vi flyttet raskt sammen og jeg ble fort gravid. Og det er da eldstemann ble født jeg med sikkerhet vet at jeg sakte men sikkert begynte å bli “skrudd ned”.
      Jeg er fortsatt empatisk, noe introvert og hypersensitiv. Og mer skeptisk enn noensinne til å møte nye menn – til og med til noe så uskyldig som en kaffe. “Hva kan skjule seg bak den masken der?”, liksom. Selv om jeg gjerne skulle hatt en kjæreste så sitter det langt inne å møte noen. Brent barn osv.

    9. Tinna: Ja definitivt en sårbar situasjon. Alle omveltninger i livet gjør oss sårbare selv om vi ikke alltid opplever det slik. For eksempel kan vi glede oss til en flytting, ny jobb eller en lengre reise men uten å tenke over det så tåler vi mye mindre enn under normale omstendigheter. For eksempel ville en kansellering eller annen endring av reiseplaner gjøre oss enormt stresset. Vi er med andre ord ikke helt i balanse når store forandringer er på gang. Dette vet psykopaten, blant annet “angriper” de et objekt hvis de vet at objektet er ny i en by eller i en jobb og dermed uten et velfungerende nettverk. Takk for innlegg.

    10. Etter å ha kommentert det muligens noe tilfeldige i at vi ble objekt for P, vil jeg si noe om hvorfor vi ble værende. Enten sluttet forholdet med at vi til slutt gikk etter altfor mange ydmykelser og nederlag, eller selv ble forkastet etter ditto. Det mener jeg er det mest interessante. Hvorfor utholdt vi så mye før bruddet kom? På dette punktet må vi spørre oss selv hva det var/er med oss som strevde og prøvde så altfor mye? Hadde vi ikke et trygt selvbilde , bevissthet om egenverdi og rett til å opprettholde egne grenser? Var vi for aksepterende, diplomatisk innstilt, medlidende og overidentifiserende med P? Her et sted er nok hunden begravet.

    11. Jeg er en sterk og selvstendig kvinne. Mitt yrke er innen omsorg. Er derfor veldig glad i mennesker og har mye empati . Da jeg møtte N var energien på topp og åpen for nye bekjentskaper. Det etter mange år alene. Det ble starten på min kortvarige Lykke og LANGE helvete. Som sagt er jeg en sterk person , derfor hele tiden i meg en stahet anng.: Han skal ikke knekke meg! Og det paradoksale er at den følelsen ble bare sterkere parallelt med mishandlingen. Fysisk og psykisk vold. Jeg sto i min livs største utfordring . I dag 8 mnd.senere, anser jeg meg selv som en person som enda klokere enn noen gang.

    12. Ser at flere ovenfor beskriver seg selv som sterke, ressurs sterke damer. Slik vil jeg også betegne meg selv. Men ingen er forberedt på P. Med sin karisma og manipulerende vesen. Er du empatisk og åpen for kjærligheten, gjerne etter en tids tørke, finner de sin vei.Alle spørsmålene jeg stilte ovenfor om hva det kunne være med oss har kanskje relevans for enhver forelsket sjel, Den flinkeste og smarteste på videregående der jeg gikk, fant seg en sånn. Hun, med all sin intelligens, styrke og personlighet, trodde det bare ikke. Hun hadde truffet sin vellykkede, kjekke mann og sånn skulle det være. Han bedro henne etter alle kunstens regler,men det gikk ikke inn. Ikke før etter mange år og flere barn.

    13. Jeg vil minne kommentatorer på at det ikke er nødvendig å signere kommentarer med fullt navn. Faktisk vil jeg fraråde å gjøre det. Fulle navn kan spores og enkelte lesere har havnet i trøbbel med deres psykopater som følge av dette. Fornavn går bra. Det samme gjør oppdiktede navn eller bare “anonym”.

    14. Min P har havnet i fengsel, og jeg ble veldig overrasket over at det plutselig kom et brev fra han om jeg ville besøke han. Han har oversett meg i lang tid og jeg trodde det hele var over. Jeg ble overlykkelig og tenkte at han tross alt var litt glad i meg som faktisk orket å sende ut et brev TIL MEG. Jeg var oppriktig glad for å se han, og det toppet seg da han foreslo at vi skulle dra på luksusreise i fremtiden. Men da måtte jeg smugle X antall gram inn i fengselet for han ved neste anledning. Jeg sitter her nok en gang og føler meg forsøkt brukt av han. Aldri i verden om jeg hadde vært så dum å gjøre det, men bare det at han unner meg så vondt å garantert havne bak murene selv sårer meg dypt. Det viser hvor hardt han gir faen i meg og mitt liv. Bare så synd at jeg fortsatt elsker han.

    15. Begynner å lure på hvor du blir av når det ble stille, hehe 🙂 Bare godt vandt nå:)
      Håper du har det bra, gode tanker fra meg 🙂

    16. Anonym: Ja de bryr seg ikke om noen, ikke om oss, ikke tidligere partnere, ikke fremtidige partnere, ikke engang egne barn. Viktig at dette synker inn, slik at vi ikke lar oss villede.

      Det er synd at du fortsatt elsker ham, men jeg tenker at det er greit – så lenge du gjør det med NK. Lykke til 🙂

    17. Hannah: det er hyggelig at du savner aktivitet fra min side. Det går litt i rykk og napp, jeg har en jobb ved siden av bloggen og av og til har jeg lite tid til bloggen. Men kommer snart tilbake 🙂

    18. Jeg kunne godt tænke mig at høre noget om, hvordan andres rentabilisering går. Jeg syntes stadig at jeg har svære perioder efter et år med gråstensmetoden og næsten to år siden jeg flygtede fra min N.
      Jeg kan stadig ikke klare at se eller høre noget om N og den nye partner og der slipper noget ud, da vi har barn og børnebørn sammen. Jeg har gode veninder som egentligt ikke fortæller noget ( de bor tæt på N..jeg er flyttet langt væk ) men alle minderne ( fra den gode tid vi havde ) kommer væltede , når jeg besøger dem. Jeg syntes ligesom at liver kører forbi mig..mens andre har hinanden, deres område og deres netværk tæt på. Mit er revet i stykker føler jeg og jeg er startet på en frisk i en anden landsdel i en sen alder. Jeg kæmper og meget er lykkedes for mig, men af og til føler jeg mig ensom og tom. Jeg kunne godt tænke mig at høre, hvordan andre tackler det at skulle rejse sig efter en P/N .
      Ingen forstår hvad man har været ude for, de tror det er en normal skilsmisse og der er fejl på begge sider. Det er næsten det værste syntes jeg..at ingen forstår…vi gav ALT og N/P gav INGENTING..tværtimod ..jeg trænger virkelig til lidt opbakning fra mine lidelsesfæller lige nu ( ved ikke hvad det hedder på norsk )

    19. Mary: Ja, det er en ensom proces at rejse sig igen! Jeg har oplevet få som forstår mig og er oprigtig interesseret og det er fra nogen der selv har været tæt på en P. I min genoprejsning, har jeg fået professionel hjælp, har forkælet mig selv, dyrket sport i naturen og lyttet til mig selv mht. hvad jeg har lyst og overskud til. Lyttet og mærket rigtig godt efter, hvad jeg ikke havde lyst til og gjorde så ikke de ting. Mit energi niveau har været meget lavt og måtte derfor leve på en ny måde. Da jeg først slap min higen efter at komme tilbage til mit gamle jeg og accepterede min tilstand, da var det ligesom lettere. Jeg er begyndt at tage initiativ til at møde nye mennesker og det er også godt og berigende. Jeg er ude i verden og så trækker jeg mig hjem til mig selv og får energi til at komme ud igen. Stille og roligt og i snegletempo, bliver det bedre og bedre. Det tager rigtig lang tid at komme ud på den anden side ( det er cirka 4 år siden jeg var i parforhold med min Covert Narcissist) . Jeg føler at som tiden går, bliver jeg mere og mere “renset” . Jeg vil råde dig til selvforkælelse, snakke med en evt. terapeut og få nogle nye gode sociale oplevelser. I det tempo du orker. Min erfaring er, at det bygger dig op. De bedste tanker til dig!

    20. Til Anonym 21 : Mange tak for dit gode svar. Jeg var også sammen med en coveret narsisist og jeg kan helt sikkert bruge mange af dine gode råd . Jeg bruger også træning, opladning i naturen, har gået til psykolog og er begyndt mit sociale liv igen. Jeg er nok bare lidt for utålmodig efter heling. Jeg syntes at to år er lang tid, men jeg kan godt se og høre at det tager lang tid for de fleste. Det hjalp mig rigtig meget at høre , at du i sneglefart kommer fremad…at helingen kommer tilsidst. Jeg syntes der kommer længere og længere imellem mine triste perioder , men det glemmer man , når man er midt i dem. Jeg er heller ikke så stærk som jeg var før, der skal ikke så meget til at slå mig ud af kurs.
      Igen tusind tak for opmuntring.

    21. Min P fanget meg opp mens jeg var på mitt laveste psykisk noensinne. Jeg var tvangsinnlagt for alvorlige spiseforstyrrelser og depresjoner etter å ha slitt i flere år.
      Den gangen følte jeg meg så spesiell og heldig at “noen ville snakke med meg” etter å ha mistet alle venner og vært ensom i svært lang tid. Selvfølgelig ble jeg sjarmert og betatt med en gang, og svært avhengig av han som person. Mens nå i ettertid skjønner jeg jo hvorfor han ville bli kjent med meg – jeg var et lett objekt.

    22. Min fant meg på kontoret til kollegaen sin, der jeg gikk til behandling for å ha brutt sammen. Så jeg var på mitt svakeste. Og det visste han. Samtidig blir jeg nok av folk utenfra sett på som en ressurssterk person, jeg har en lederstilling og virker nok sosial og glad…om enn litt introvert. En del av meg har lyst til å prate med min behandler om dette, for han vet ikke om forholdet. Eller at kollegaens hans snoket i hans timelister for å finne ut når jeg kom, og at han la søte lapper og sjokolade i jakkelommen min mens jeg var inne hos han. Men jeg tør ikke, redd han ikke vil tro meg, eller bare vil se meg som en bitter x..jeg sluttet jo hos han når det ble alvorlig med x..men skulle ønske hsn visste….hadde vært godt å prate med han igjen. Han er jo den eneste i verden som vet om alt jeg sliter med og hva alt min første N/P gjorde mot meg.

    23. Solsikken: jeg forstår denne trangen, men hvis ikke du har bevis på at din eks snoket i din behandlers papirer, så ville jeg ikke gjort jobben med å forsøke å overbevise din behandler.

      Å fortsette behandling hos ham krever også at du risikerer å støte på psykopaten, gjør det ikke?

    24. Min behandler har akkurat byttet lokale, så jeg vil ikke møte på han. Jeg har heller ikke noe behov for å straffe min x, men jeg skulle allikevel ønske at min behandler visste..visste hvordan hans superhyggelige kollega egentlig er…men er sikkert en dum tanke…men jeg lurer og på om det er et mønster hos han…å sjekke opp pasienter.. var han selv som fortalte meg at han sjekket timelistene, og dumme meg synes det var søtt..

    25. Men jeg kommer aldri til å kontakte behandleren, er bare noe jeg har lyst til…men ikke kommer til å gjøre. Ønsker faktisk ikke ødelegge noe for x, og vet uansett at jeg bare hadde endt opp som hun bitre gale xdama..

    26. Solsikken: ja, det er mye vi ønsker å gjøre. Advare den nye partneren, avsløre dem for hele verden for hva de er. Om det er for å straffe? Om vi genuint ønsker å redde nye objekter? Om det er for vår egen skyld? Det spiller ingen rolle hva motivene våre er. Det viktige er å erkjenne at behovet er der.

      Jeg tror folk gjør ymse. Noen velger å advare. Det er opp til hver enkelt. Jeg har hørt enkelte suksesshistorier om hvordan nye partnere har blitt reddet av å bli advart. Dog tror jeg at i de fleste tilfeller så vil det ikke nytte å påpeke at “keiseren har ingen klær”.

      Om du vil fortelle din behandler om hans eks kollega så vil du i verste fall ikke blir trodd. Men det kan du kanskje leve med?

    27. Jeg sliter med NK kjenner jeg, har bare lyst til å sende han en SMS..men skal ikke..vet jo uansett at han bare vil sende mld tilbake som “dette er din skyld” “du forlot meg, var det verste du kunne gjøre” “du er psyko som reagerer på tullemld med andre”
      Men jeg lurer så veldig på dette:
      Mener han oppriktig inni seg at det et min feil at han holdt på med andre, løy, drakk hele tiden, tok hardt i meg?
      Eller skjønner de at de selv er årsaken, men klarer ikke innrømme det?
      Jeg forstår rett og slett ikke hvordan det er mulig å ikke selv se at slik oppførsel sårer…

    28. Solsikken: “Mener han oppriktig inni seg at det et min feil at han holdt på med andre, løy, drakk hele tiden, tok hardt i meg?”

      Både ja og nei. Psykopatisk projeksjon foregår både bevisst og ubevisst. Men mange mener at psykopaten vet veldig godt hva de gjør, og jeg støtter nok den oppfatningen. All plottingen av sabotasje som de driver med, krever bevisstgjøring. De vet veldig godt forskjell på rett og galt, forskjellen er at de ikke bryr seg. I tillegg tror de at de har moralsk rett til å gjøre akkurat hva de vil (jmf de psykopatiske kriteriene om grandiositet og berettigelse).

    29. Takk for svar:-)
      Prøver forstå at det er slik de er, men må innrømme at jeg sliter med å forstå det.. hvordan noen som en dag sier du er deres alt, den neste dagen ikke bryr seg filla om at det er over. Han så hvor ekstremt knust jeg ble, men han ble bare iskald og forkastet meg tvert..null verdt… jeg vil ikke tilbake til han, men jeg skulle så ønske han forstod meg…og ikke bare skyldte absolutt alt på meg…det gjør så vondt:-(

    30. Solsikken: ” hvordan noen som en dag sier du er deres alt, den neste dagen ikke bryr seg filla om at det er over.”

      Det er egentlig enkelt. Den første dagen løy han.

      Jeg vet det er vanskelig å forstå. Men ikke gjør det mer komplisert enn det er. De løy. De er forstyrret. Ikke forsøk for hardt å forstå galskap, du blir bare selv gal av det.

    31. Hei!))
      I min situasjon tror blir mere riktig “Hvilken type objekt du ER”?
      En dag møtet jeg en mann som ble forelsket i… men ikke fra den første øyekast. Men siden 2000 år han var første mann som jeg begynner å stole på mannfolk igjen. Så mye kjærlighet og oppmerksomhet både for meg og guttungen min og hele familien… jeg har aldri opplevd sånn i livet mitt. Vi giftet oss ganske fort. Jeg er en voksen jente og så klart jeg hadde tankene at det kan være vanskelig… Han var aldri gift før og hadde ikke barn. Han sagt at han alltid drømte om en sønn og familien. Hadde aldri tankene å gifte seg. Men når traff meg og hele familien så ble forelsket ikke bare i meg men i guttungen og mine foreldre, hvordan vi holder oss sammen. “Sånn havnet jeg o Paradis” – sa han.
      vi giftet oss og jeg flyttet til Norge med guttungen min. Første 2 år var helt fantastiske. Bare kjærlighet og omsorg, han så lykkelig ut. Det var bare kyssing og klemming og varme stemninger på huset. Krangling…? Høye røsten…? Alkohol…? Jeg vist ikke hva er det for nå! Jeg var våken mange netter og måtte klype meg selv….Nei Nika! Du sover! Dette er for godt for å være sant!
      Mine kollegaer fra før kalte meg Askepott fra Ambulansen(jeg er ambulanse sykepleier fra hjemelandet mitt).
      Vi kunne ha bare litt små prat om ting som var ikke enige med rolig stemme. Sånn “krangling” var det og på de 2 førte årene var ikke mer enn 4-5 ganger. Tredje år eskalerte det litt og øket han alkohol forbruk. Før det jeg aldri opplevd han “drittings” og aggressiv. Tredje års bryllupsdagen våres vi var på båttur til Kiel. Den skam som jeg opplevd der… vakt som måtte føle han på lugar…jeg er alene hele kveld… han var våken bare på morgen neste dag og tenkte at det er kveld. Så ble han “skamfull”
      Siden den dag hater jeg båter og alle sanger som var på den tur tåler ikke å høre på FM en gang.
      Da begynte helvete…
      Jeg tenkte at han er sliten etter jobb(han jobbet o psykiatri!!!) Prøvde å gjøre alt for at han skal ha bare ro og kjærlighet hjemme. Men han blir bare mer og mer misfornøyd med ting og tang.
      Jeg følte at jeg irriterer han fra topp til tå… og den neste oyeblikk blir jeg eg Guddine for han. Guttungen var ikke vant å se han full og skjermet seg bare mer og mer. Da var han 13.
      Det skjedde mye i de siste snart tre år… trussel med kniv, kveling, stygge ord, trakassering, skriking, drit full hver gang når han var ikke på jobb …. Herregud… jeg kunne skrive en bok… Men jeg begynne å mistenke personlighetsforstyrrelse i år… Borderliner, dissosial atferd og tvangspreget personlighetsforstyrrelse.
      Han bestemt seg å ikke drikke 100dager. Da vist jeg ikke hva er bedre for meg – edru eller full. For at når han var full så blir han blid kanskje 4timer. Og når han var edru så kranglings varighet kunne være opp til 10timer. Men krangling det er ikke riktig. Jeg måtte bare si “ja, selvfølgelig, du he det rett” og være ydmyk og ikke diskutere og ikke kverulere!!!! Følelse at jeg en rød klut for en okse var sterk og konstant.
      Det var ordentlig psykisk terror! Jeg ville ta liv av meg… eneste som stoppet meg det var gutten min! Skal gutten min leve med HAN?!?!?! NEI!
      I mars 2017 gikk jeg fra han.
      Tårer, manipulering, skriking, trusler om anmelde meg politiet at jeg stjølet bilen hans. Han drakk 8dager NON-stopp.
      Så var det akutt sykehus, DPS…
      Når han begynner å “tak i alkohol-problematikk” og lagt seg på rehab, så kom jeg tilbake og opphørt separasjon.
      Så fort han signert opphør en uke etter begynte han syke meg ned igjen.
      Nå går jeg til psykologen min. Det hjelper litt… men ofte føler meg hjelpeløs. Han kommer hjem på permisjon og helvete begynner på nytt. I løpet 2 uker jeg prøver å stå på beina så kommer han igjen. Sånn går det o en sirkel hele tiden.
      Guttungen orker ikke å være hjemm lenger. Flyttet til familien til kjæresten sin. Har så klart kontakt med meg men nekter å være hjemme når “han” kommer. ((((( Før det var pappa som han var veldig glad i og overlykkelig.
      …Mannen min kommer på permisjon til helg igjen….
      Men hvilken type jeg ER?
      Han var før med en svensk jente og så var det norsk… og jeg er fra Ukraina..
      Askepott som sitter ved gresskar nå…
      Jeg skal ikke stå i tvil skal jeg velge han i den som han sier “vanskeligste kamp i livet” eller skal jeg redde gutten min.
      Håper at jeg klarer den kampen med han. Og da blir det “Hvilken type jeg VAR”
      P. S. Verste at jeg jobber o psykiatri også.
      P. P. S. Må beklage for min norsk og grammatiken min))

    32. Prøvde analysere mine følelser… Hva føler jeg… hvorfor tror jeg på han selv om livs erfaring viser “gi meg en sjanse” – det funker ikke.
      Hvorfor kommer den kjærlighets følelse tilbake.
      Da prater jeg med meg selv…
      Han er fargerik person med enormt stor karisma, han er godt trenet og helt fantastisk kropp for sin alder og du blir glad i han fort og da sitter du i den spindelvev fast. Lengere den periode som han omgir rund deg den spindelvev så mere vanskelig blir det å komme deg ut.
      Han anbefalte gutta å reise til hjemelandet mitt finne seg en kvinne, helst som har det litt vanskelig, sjarmere henne, underkue … så har du en bra kona!
      Jeg kunne ikke tro mine egne ører at dette er sant! Men den som fortalt meg det brukte akkurat samme ord som mannen min…
      Jeg kjente at jeg blir kvalm… ordentlig kvalm… Det gjorde så vondt!
      Han såret meg og guttungen min sååå mye….
      Det var ikke den man som jeg var kjent med…
      Alle opplever hen som en verdens sjarmerende og snill man, full av omsorg og hjelpsom. Men hjemme…. igjen vet… det er en monster…
      Skjønner det nå at alt som jeg prøvde å forklare for meg selv om “hvorfor blit han sån?” – det er bare unnskyldinger som jeg prøver å finne selv for han. Han bryr seg ikke noe særlig om det.
      Har lest på nette “Brev fra en psykopat”
      Jeg kan signere under hver eneste punkt. I følge det brev så er jeg på punkt 20 nå.
      Håper ar jeg et sterk nok for å forlate han før det blir for sent.
      Føler ar ofte jeg mangler ord for å beskrive alt… da tar jeg pensler.
      En dag åpner jeg en maleriutstilling med min “serie” som skal hete “Liv med en psykopat”

    33. Nika: “Hvorfor kommer den kjærlighets følelse tilbake.”

      Det er fordi den gang alt var fint og dere gjensidig idealiserte hverandre, så slo kjærligheten rot. For deg var det ekte. Man kan ikke bare fjerne en slik kjærlighet med et pennestrøk. Det er den samme kjærligheten som får foreldre til fortsatt å elske deres barn til tross for mange år med vanskeligheter i tenårene, fordi den er så slitesterk og (nesten) urokkelig. Den går ikke bort, og det er i de fleste tilfeller hensiktsmessig.

      Men når det gjelder kjærligheten til en psykopat så er det ikke hensiktsmessig. Psykopaten verner ikke om din kjærlighet til ham/henne som en dyrebar skatt. Istedet utnytter de dem som en svakhet hos deg, og bruker den til å utsette deg for meget ondskapsfull oppførsel.

      Hvis du håper at det finnes en mirakelkur som kan slette denne kjærligheten så må jeg skuffe deg, noen mirakelkur finnes ikke. Den eneste måten å fjerne en sterk kjærlighet på er med tid, avstand (NK), kunnskap og å elske deg selv enda høyere enn du elsker P. I mellomtiden må du si til deg selv “Ja, jeg elsker NN OG jeg må holde meg unna ham”. Det er så enkelt. Tillat deg å elske ham, men under ingen omstendigheter la det få deg til å se forbi fakta og gå tilbake til ham. Det er vår kjærlighet som får oss til å unnskylde psykopaten, ignorere røde flagg og gi dem hundre sjanser. Men nå må du stålsette deg på en helt annen måte. Lykke til 🙂

    34. Takk for svar))
      Og jeg skal kjempe for min frihet og ikke minst for friheten til gutten min!
      Jeg skal bli sterk og fri igjen!!
      Tusen takk at dere er her for meg og for de andre som trenger støtte!
      ❤️❤️

    35. Tenkte mange ganger på at min P som jobbet i psykiatri selv er veldig dyktig! Bruker alle sine kunnskaper og han vet hvordan han kan snu alt på en pen måte. Skjønner at det er kjærligheten som gjør oss blinde i disse situasjoner…
      Skjønner at jeg må være bestemt som den første gang… Og jeg ser det tydelig at må holde god avstand fra han. Det gjør meg mye sterkere ! Akkurat som du sier – ” Ja jeg elsker han men må holde meg unna han”.
      Det er det som jeg må forholde meg til!
      Tror jeg fant ny abbreviatur 😉 – “PP”

    36. Hei
      Jeg er usikker på om det er en P jeg omgås med, men av det jeg leser her, stemmer mye.
      Min relasjon til personen er vennskap, så jeg vet ikke hvor relevant det som står her er, da jeg føler det er mye rettet mot kjærlighets forhold?
      Jeg er en voksen kvinne som har fungert som støtte for en ung gutt(19) med mange utfordringer.
      De første årene vi har hatt kontakt, har initiativet ligget på gutten, vi har hatt ofte og mye kontakt og jeg har stilt opp så godt jeg kunne. Jeg har blitt veldig glad i han og ser på han som familie, en ekstra sønn.
      Men for et år siden forandret alt seg. Fra å ha daglig kontakt og treffes ukentlig, begynte han å ignorere og avvise. Plutselig tok han lite kontakt og svarte ikke på meldinger. Vi møttes sjeldent og han var kun på i korte perioder.
      Fullstendig ignorering, avvisning og blokking ble hverdagen, med de vonde følelsene som følger med. Så har han vært på en periode igjen, og så starter alt på ny.
      Han svarer aldri på direkte spørsmål om han vil kutte kontakten, han er kun opptatt av seg selv og jeg kan krysse av på de fleste punktene på oversikten. Men om det er ungdommelig dumhet og egoisme, eller om det er en ung P, klarer jeg ikke å finne ut av:(
      Selv føler jeg at han holder meg på gress, i tilfelle han skulle trenge meg. Han skyver meg vekk, langt vekk, og så plutselig drar han meg mot seg igjen. Dette er følelsesmessig utmattende, og jeg stiller spørsmål til hele relasjonens eksistens. Å kutte all kontakt, har ofte vært i tankene mine, men jeg klarer det ikke!
      Har bare såvidt begynt å lese bloggen din (er mye å lese igjennom), men er det noen innlegg som er viktigere å få med seg nå i begynnelsen?
      Hvordan kan jeg finne ut om han er P, selv om han er ung?

    37. Usikker: det lyder på hva du skriver som at det ikke bare er vennskap i dine øyne. Men det er helt naturlig at relasjonen er forvirrende, for det er nemlig dette psykopaten gjør – de fører oss inn i udefinerbare relasjoner og de nekter å gi oss en definisjon. Ofte går objektet rundt og undrer “er vi kjærester eller bare venner?” og fra psykopaten får de aldri et klart svar. Antakelig er dette bevisst fra psykopatens side og et ledd i forvirringskampanjen mot offeret.

      Du spør hvordan du kan finne ut om den unge mannen er psykopat. Det finnes ingen psykopat test per se, men det er fullt mulig å teste evnen til empati, samvittighet og kritikk. For eksempel kan du kritisere ham for noe forholdsvis uskyldig og se hvordan han reagerer. Tar han det med fatning? Blir han rasende? Skylder han på noen andre, eller kanskje projiserer det tilbake på deg?

      Men å begynne en omfattende test er liten vits. Jeg vil også minne på at å leke med en psykopat er farlig. Jeg ser heller ikke poenget med å vite hva han er eksakt, for hva du beskriver er uansett ikke holdbart.

      Når man er 19 år så er forstyrrelsen mest sannsynlig godt rotfestet. Det eneste en så ung psykopat mangler er erfaring – som psykopat, det vises blant annet ved at de fortsatt kan være dårlige til å manipulere og lese andre.

      Jeg forstår at du er blitt glad i denne unge mannen. Det er en god egenskap du har å ville hjelpe og støtte ham. Men jeg ser at denne relasjonen ikke fører til noe tilfredsstillende. Jeg tror at det beste du kan gjøre er langsomt å løsrive deg, først emosjonelt, deretter også fysisk. Slutt å spørre ham om dere skal kutte kontakten, bare gjør det stille og rolig. Hvis du ikke klarer å løsrive deg på naturlig vis og i naturlig tempo, så er NK nødvendig. Lykke til 🙂

    38. kjenne meg sterkt igjen i detta du skrive. Han eg var samen med spelte offer til di grader. Alltid han da var synd på. Endo er da sånn. Versta er at han er faren til ungen. Er da nåken så veit korleis unga blir i voksen alder av å ha ein forelder som er psykopat?

      1. Når et barn vokser opp med en p/n (daglig kontakt) så blir de ofte selv en narsissist, men enda oftere blir de en empat og et objekt for fremtidige psykopater.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg