Fire tekster tilbake skrev jeg en selvkritisk tekst om avhengighet. Teksten handlet om at primærofre må innse at relasjonen med psykopaten handlet om rus og ikke om kjærlighet. Det er ikke en behagelig tanke, men etter min mening nødvendig for å gjøre rehabiliteringsarbeidet riktig. Forståelig nok ønsket ikke alle leserne å si seg enig i tanken. Jeg var lenge heller ikke enig med meg selv. I flere år tviholdt på oppfatningen om at jeg elsket psykopaten, at det var ekte kjærlighet som dessverre ikke ble fullbyrdet.

Det oppleves jo så sterkt som kjærlighet. Men husk at mange av oss ikke vet om en annen måte å elske på enn å bli besatt. Det har vært vårt mønster hele livet, vår modus operandi. Det er muligens fordi vi kun elsker mennesker som trigger en besettelse. Vi har tiltrukket oss mennesker som idealiserer og “love bomber” oss, men som ikke elsker oss og som heller ikke er istand til å motta vår kjærlighet uten å misbruke den. For mange gjelder dette dessverre også deres foreldre. Vi er alltid blitt avvist, fra vi var små. Vi tror at avvisning er kjærlighet.

Hvis du har vært så heldig å også hatt gode og genuine mennesker i ditt liv, så har du fått en viss balanse som kan hjelpe deg til å se klarere hvordan ekte kjærlighet ser ut. Ekte kjærlighet er ikke besettende. Den er tolerant og uten forbehold. Når vi er elsket på den riktige måten så slapper vi av. Vi blir ikke engstelige eller stresset. Vi vet at vi blir tilgitt selv om vi gjør feil. Ekte kjærlighet skader ikke, den helbreder. Altså den stikk motsatte opplevelsen av den psykopaten ga oss.

Hvis jeg i dag skal møte den gamle jeg – han som trodde det handlet om kjærlighet, og dere som leser, på halvveien, så kan jeg si at vi var ruset på ideen om kjærlighet. Vi ønsket så sterkt å elske, og å bli elsket tilbake. Og psykopaten lot oss i begynnelsen tro at han/hun oppfyllte dette ønsket. Det var som å leve i “Tre nøtter til Askepott”.

Men i dag vil jeg hjelpe dere til å selv vurdere forskjellen på kjærlighet og avhengighet. Innen vi fortsetter så husk at alle har en tilbøyelighet til å bli avhengig. Det er en del av det å være menneske. Vi er jo avhengige av oksygen og næring for å overleve. Avhengigheter av ikke-essensielle substanser (som psykopaten) kan være en feiltolkning fra hjernens side. Den forteller deg at “dette må du ha for å overleve” når det ikke stemmer.

Husk også at vi blir avhengige av forskjellige ting. Vi blir ikke avhengige av hva som helst. Selv ble jeg avhengig av menn. Men jeg kunne aldri blitt avhengig av alkohol. Jeg har drukket alkohol, flere ganger. Men alkoholen trigger ikke avhengighet i meg. Jeg går aldri og tenker på alkohol når den ikke er der. Den er glemt, og jeg kan gå i månedsvis uten å ha lyst på alkohol. Andre blir kanskje trigget av shopping, men ikke av sex. Av pengespill, men ikke av heroin. Av gaming, men ikke av trening. Du skjønner sikkert tegninga. Vi er forskjellige, men alle kan bli avhengig av noe.

Jeg har dratt fram to gamle bøker. “How to break your addiction to a person” av Howard Halpern, og “Is it love or is it addiction?” av Brenda Schaeffer.

Dette er bøker jeg leste den gang jeg trodde det var noe galt med meg (og ikke psykopaten). Senere sluttet jeg å lese slike bøker som jeg oppfattet som “victim blaming”. I en periode hadde jeg ikke godt av dem. Men i dag kan jeg igjen lese i dem uten at mitt selvverd er truet. Jeg forstår at mitt sampill med psykopaten(e) også handlet om meg selv, uten at jeg tar på meg skyld for det som skjedde.

I denne teksten vil jeg begrense meg til Schaeffer og presentere noen av hennes tanker.

Schaeffer siterer Stanton Peele og Archie Brodsky når hun i sin bok definerer avhengighet som “an unstable state of being, marked by a compulsion to deny all that you are or have been in favor of some new and ecstatic experience”. En litt vanskelig definisjon kanskje, men vi kjenner oss alle igjen i hvordan vi sammen med psykopaten glemte alt om vårt tidligere liv; våre gamle mål, ambisjoner og lidenskaper forsvant som dugg for solen. Psykopaten ble altomfattende og altoppslukende. Vi satt våre prinsipper og vår integritet fullstendig til side for å føye psykopaten, eller for å mate vår sultne avhengighet. Selv brøt jeg opp og flyttet 2000 kilometer for å være nær ham. Jeg avbrøt også en videreutdannelse. Mitt hjem og mine venner ble plutselig uten betydning. Dette er hva avhengighet gjør med oss.

Schaeffer skriver at avhengigheten består av fem elementer:

• Besettelse.
• En opplevelse av å ha mistet kontrollen (og desperat forsøke å beholde den).
• En fortsettelse av adferden til tross for negative konsekvenser.
• En stadig høyere toleranse for stoffet (for eksempel et rusmiddel, eller i vårt tilfelle – psykopatisk devaluering).
• Abstinenssymptomer hvis rusmiddelet er utilgjengelig eller truer med å bli utilgjengelig (bytt ut “rusmiddel” med psykopaten).

Vi må ifølge Schaeffer se vår avhengighet i lys av tiden og kulturen vi lever i. Den vestlige verden anno 2021 spiller veldig mye på sex og kjærlighet, i motsetning til andre deler av verden hvor kjærlighet og begjær kanskje er nedtonet og praktiske partnerskap mer vanlig. Tenk også på vår egne kristne verden for hundre år siden, den gang dyd og anstendighet stod mye sterkere enn i dag. Hadde vår avhengighet blitt trigget hvis de kulturelle verdiene var annerledes? Hadde den matavhengige blitt trigget uten et gatekjøkken på hvert hjørne? Den pengespilleavhengige uten internett og Las Vegas? Schaeffer nevner moderne teknologi som en årsak til den økende forekomsten av kjærlighetsavhengighet, fordi vi nå kan hekte hverandre online, en mulighet som ikke fantes for få år siden. Moderne livsstil gjør også at vi er mer åndelig sultne enn før. For mange er tilværelsen blitt for platt. En søken etter alternative religioner er kanskje årsaken til at mange i dag kaster seg på klimabølgen, fordi det gir oss noe å tro på og noe vi kan redde (verden). Andre leter etter spirituelle sjamaner og guruer, men faller derfor lett i hendene på karismatiske personer som vil manipulere og lede oss på ville veier. Mitt råd er å være kritisk til alle som tilbyr “frelse”, enten der er predikanter, politikere eller personlige forførere.

Schaeffer skriver om vår oppvekst som en stor faktor i hvordan vi knytter oss til andre senere i livet. Vi har hørt det før, men det er nok fordi det stemmer; en hunger etter tilknytning som voksen stammer ofte fra en manglende eller avvikende tilknytning til våre foresatte. For mange ligger roten til problemet der, og det kan hjelpe å være det bevisst, slik at man kan nøste opp den riktige tråden. Man kan oppfatte sin barndom som normal, sågar god, og uten “falske minner”. Man husker ikke barndommen feil, men det er visse aspekter man utelater; ensomheten, neglisjeringen, kulden, kritikken og frykten. Senere tenker man “joda, mamma var nok litt kald” men uten å erkjenne den enorme påvirkningen det hadde på sjelslivet. Man “glemmer ” at man faktisk aldri ble tatt på fanget eller trøstet tilstrekkelig. En del av dette handler om tid; det er vanskelig å erindre ting som skjedde i tidlig alder. Men hvis du kjenner dine foreldre som voksen, så har du også en pekepinn på hvordan de var i din tidlige barndom. En kald og kynisk forelder i dag var neppe en kjærlig og omsorgsfull forelder da du var to år gammel.

Schaeffer presenterer en liste på 20 adferdstrekk, hvor du kan “teste deg selv” for å se om du har en kjærlighetsavhengig personlighet.

1. Ekstrem tilpasning til andres behov og ønsker.
2. Problemer med grensesetting.
3. Sadomasochisme, eventuelt kun masochisme (som regel assosiert med sex, men det trenger ikke å handle om det. En masochist kan for eksempel inngå i skadelige relasjoner uten å mukke. En sadomasochist både misbruker og blir misbrukt i en relasjon).
4. En frykt for å gi slipp (på relasjoner).
5. En frykt for det ukjente (tryggere å holde fast i det kjente, selv om det kjente er skadelig).
6. Hemmet personlig vekst (i relasjonen med psykopaten, så la vi oss selv “på is”. Egenutvikling ble uviktig).
7. Vanskeligheter med å både oppnå og oppleve intimitet (intimitet betyr “nærhet”, ikke kjærlighet. Det betyr at vi kan elske uten å oppleve intimitet. Det betyr også at vi kan være intime med andre enn bare partneren, for eksempel venner. For å oppleve intimitet så må vi være villige til å kle oss nakne, mentalt. Å være nakne betyr at vi ikke kan skjule hvem vi er).
8. Tankespill (står i veien for intimitet og skaper i stedet avstand. Eksempel på tankespill er passiv aggresjon; “jeg vil ikke fortelle deg hvorfor jeg er sint, du skal bare merke det og må gjette det selv”).
9. Å gi for å få (for eksempel medavhengighet).
10. Et ønske om å forandre andre (også medvahengighet; “jeg skal fikse deg så du kan bli et bedre menneske, du trenger meg, du er mitt prosjekt”).
11. Å trenge andre for å føle seg hel (også medavhengighet).
12. “Wanting, wishing and waiting” (å dagdrømme uten å gjøre noe for å forandre ditt utilfredsstillende liv, å utsette livet fordi det er enklest; å tenke “hvis jeg jobber her i noen år, i en jobb jeg egentlig ikke liker, så skal jeg bli lykkelig etterpå, når jeg har spart nok penger”).
13. Å kreve og forvente uforbeholden kjærlighet (den eneste gangen i livet vi trengte uforbeholden kjærlighet, var da vi var hjelpeløse spedbarn. Voksne mennesker trenger ikke uforbeholden kjærlighet, fordi de i kraft av å være voksne kan ta ansvar for egne handlinger og elske likevel. Men voksne mennesker som aldri ble ordentlig elsket som barn, eller kun opplevde betinget kjærlighet, kan oppleve en livslang hunger etter den uforbeholdne kjærligheten de aldri fikk).
14. Avvise eller misbruke forpliktelser i en relasjon (for eksempel å hige etter kjærlighet fra de som ikke vil ha oss, men forakte og misbruke de som faktisk vil ha oss).
15. Behov for bekreftelse fra andre for å føle seg verdifull.
16. Frykt for avvisning.
17. Gjentakende og vedvarende negative følelser, som tomhet, skyld, mindreverdighet og utilstrekkelighet.
18. Å ønske men samtidig frykte nærhet (du trekker til deg noen med den ene hånden, og skubber dem samtidig unna med den andre).
19. Behov for å “fikse” andre (motivet mange av oss hadde da vi gikk inn i relasjonen med psykopaten).
20. “Power plays” (henger sammen med tankespill, men handler om makt. Hvem viser mest interesse i relasjonen? “Å spille kostbar” for så å løpe etter motparten når de gir deg opp).

Jo flere aspekter i denne listen du kjenner deg selv igjen i, jo sterkere er muligens din tilbøyelighet til å være avhengig av kjærlighet og tilknytning. Men ikke betrakt det som et “rødt flagg” om deg selv. Du er ikke ødelagt. Betrakt det snarere som selvinnsikt og noe du kan jobbe med. Man skal ikke sykeliggjøre et behov for tilknytning. Mennesket er et sosialt vesen og ikke ment å være alene. Forskjellen er dog at hvis du er avhengig av tilknytning så vil du aldri oppleve den ekte varen, fordi du står i veien for deg selv.

Hva kan du gjøre selv?

All avhengighet vokser hvis du mater den. Tenk hvordan sukkerholdig brus bare gjør deg enda tørstere, du må ha mer brus! Det er sukkeret som gjør det. Jeg husker følelsen av å ikke få nok psykopat, selv om jeg så ham daglig. Jeg ville ha ham der hele tiden, hele døgnet. Men en slik prosess kan også reverseres. Slutt å mate din avhengighet! Den vil svinne til ingenting. Dette vet alle eks røykere. Og derfor har vi NK.

Alle avhengige mennesker manipulerer. Den shoppingavhengige konen lyver til ektemannen om hennes pengebruk og forsøker å skjule alle tingene hun har kjøpt. Hun forteller ham at komfyren kostet mange tusen kroner mer enn den egentlig gjorde, fordi hun brukte pengene på noe annet. Den heroinavhengige sønnen stjeler penger av sine foreldre for å finansiere sitt misbruk. Han blånekter tyveriet når foreldrene konfronterer ham. Han lyver dessuten til sin fastlege for å få utskrevet reseptbelagte beroligende midler. Den sexavhengige mannen fører sin samboer bak lyset om alle affærene han har bak hennes rygg. Listen bare fortsetter.

Vi må derfor være ærlige med oss selv om vår avhengighet, og erkjenne at vi er manipulative for å mette den. Vi manipulerer oss selv eller andre, eller begge deler. Da jeg røyket sigaretter, så løy jeg til mine kolleger om små ærend jeg måtte gjøre, for å snike meg ut og røyke en sigarett. Mine kolleger visste at jeg var røyker. Men de visste ikke at jeg forlot arbeidet for å røyke så ofte som jeg gjorde. Jeg løy for å tilfredsstille nikotinmonsteret i magen, som styrte min avhengighet.

Selv om jeg definitivt ikke var empati- og samvittighetsløs som psykopaten jeg var sammen med, så forsøkte jeg å manipulere ham på min måte. Jeg trakk meg unna i perioder i håp om at han skulle løpe etter meg. Jeg fisket etter oppmerksomhet etterhvert som han trakk seg unna, i stedet for å konfrontere ham direkte; “nå skjer det noe her, du er ikke den du var”. Relasjonen var falsk, uærlig og nedverdigende, slik alle relasjoner med psykopater er. Og jeg stod for en del av det.

For å bevege oss bort fra avhengig kjærlighet og mot sunn kjærlighet, så må vi si til oss selv “nå vil jeg ikke lenger bli kontrollert eller kontrollere andre. Nå vil jeg ikke lenger manipulere. Nå vil jeg være kongruent (ekte) og ærlig om mine ønsker og intensjoner”. Vi må også klare å stå i frykten for at vi da kanskje forblir enslige. Bedre det, enn å ha en falsk relasjon hvor verken vi eller motparten er oss selv.

Så kan du sette deg ned og vurdere følgende. Hvor omfattende er din avhengighet? Hvor lenge og hvor ofte har den styrt og begrenset deg? For eksempel er en røyker som røyker to sigaretter om dagen, neppe like styrt av sin avhengighet som en som røyker tyve sigaretter. Nøyaktig hvor avhengig er du? Forsøk å kartlegge deg selv. Hvilke følger har din avhengighet fått? For eksempel kostet min røykeavhengighet på det tidspunktet jeg sluttet, cirka førti tusen kroner i året. Hva kunne jeg istedet gjort for de pengene? Min avhengighet til psykopaten kostet meg blant annet en videreutdannelse. Forsøk å få oversikt over skadene din avhengighet har påført deg.

Så må du drepe noen myter du sikkert har fortalt deg selv. Vi tror avhengigheter hjelper oss, men det gjør de ikke, de begrenser oss. Det er begrensende å måtte lyve til sine kolleger for å ta en sigarett. Av og til stod jeg opp om natten for å røyke. Det er begrensende. Men jeg fortalte meg selv at jeg trengte sigaretten, at den gjorde meg godt og at jeg kunne slutte når jeg ville.

Hvilke løgner forteller du deg selv om dine relasjoner? Psykopaten som hekter deg med sex to ganger i året, hvilke løgner forteller du for å rettferdiggjøre at du tenker på en person hver dag, som du møter to ganger i året for kjapp, upersonlig og nedverdigende sex?

Kartlegg deg selv på en ikke-dømmende måte, som om du forsøker å hjelpe en person du er svært glad i. Denne personen er jeg sikker på at du ønsker å dytte opp og fram, til å vokse og bli et bedre menneske. Gjør det samme med deg selv.

 

I neste tekst vil jeg skrive om psykopatiske barn.

Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bok nummer to i samme forsendelse (for eksempel en gave) får du for 200, slik at to eksemplarer koster 450. Bestill på [email protected]

I dag har jeg noen tanker omkring den subtile devalueringen, den du ikke vil finne i Hares kriterier, og den kun primærobjekter merker. Det handler ikke om direkte kritikk, man kan derfor ikke “arrestere” psykopaten på den. For egentlig har de ikke sagt noe galt, i rene ord. Devalueringen finner du kun i tone og blikk. Primærobjektet må mer enn noengang stole på sin egen oppfattelse av slik devaluering, for med disse trekkene så nytter det ikke å løpe til andre for å få bekreftelse.

Ett av dem er psykopatens måte å få selv normal adferd til å fremstå som “unormal”. Jeg tror mye av objektets iboende behov for å forklare alle deres handlinger, selv den minste, ligger her. Et objekt som har vokst opp med en psykopatisk forelder, eller har vært langstidsobjekt for en psykopatisk partner, er vant til å stilles til veggs for selv bagateller. Men som sagt, psykopaten sier ikke med rene ord at objektet har gjort noe galt. Det handler mer om å markere at “jeg ser deg, og alt du gjør, pass deg”.

Et eksempel. Den voksne sønnen eller datteren av en psykopatisk forelder har lånt familiebåten i noen dager. Objektet har vært meget påpasselig med å gjøre rent etter seg, for ellers blir han/hun anklaget for å ha etterlatt båten “i kaos” og truet med at et lån derfor ikke kan gjenta seg. Det eneste som står igjen er noen utbrente telys på bordet i kabinen.

Ved overlevering av nøklene forteller objektet sin psykopatiske forelder at det var noen fine dager i båten, med rolig sjø, fine solnedganger og levende lys om kvelden, men passer på å fortelle at det står to utbrente telys på bordet. “Ja, jeg har også sett at du brenner fakler på hytta”, svarer forelderen.

“Ja” svarer objektet, men tenker at det var en pussig reaksjon av forelderen. Det har jo ingen sammenheng. Det var forsåvidt en riktig og helt nøytral observasjon, men sagt med en blanding av forakt, selvtilfredshet, trussel og ment å trigge skam. Skal objektet skamme seg for å brenne fakler på hytta? Er det ikke lov å brenne fakler på hytta?

Psykopaten sier aldri mer om saken. Det blir aldri avklart, og det er også meningen. Psykopaten vet at det ikke er en forbrytelse å brenne fakler på hytta, men objektet skal nå tappes for energi ved å gruble på den kryptiske uttalelsen resten av dagen. Ikke nødvendigvis helt fremme i bevisstheten, men i bakhodet. Objektet skal aldri slappe helt av men hele tiden måtte forklare seg. Slik skal objektet holdes på tå hev, i tillegg til at psykopaten har kontroll på hva objektet til enhver tid tenker. Selv helt normale og hverdagslige handlinger skal stilles spørsmålstegn ved. Hvis psykopatens uttalelse kan få objektet til å slutte å brenne fakler, eller i det minste fjerne dem etter bruk, så vet psykopaten at han/hun fortsatt har makt. Det handler ikke om faklene, men om makten.

Selv voksne barn av psykopater kan fortsette i dette mønsteret, hvis de ikke er bevisst hva som skjer. Det krever mye indre arbeid å “avprogrammere” noe man er programmert til fra barnsben av.

Det nytter ikke å forandre adferden til en psykopatisk forelder. Psykopaten vil alltid forsøke å fremprovosere en reaksjon. Den voksne sønnen eller datteren kan kun forandre egen reaksjon, og må rett og slett legge fra seg uvanen med å forklare alle deres handlinger, som om de har gjort noe galt. Man kan øve seg i å svare kun “ja” eller “nei” og ferdig med det. Man kan også øve seg i å si det rakrygget og mens man ser psykopaten i øynene. Øvelsen har et sterkt element av Gråsteinmetoden i seg. Man kan eventuelt si “ja” høyt, og så tilføye inni seg “det har du ikke noe med”, for å oppøve en indre retorikk hvor man nøytraliserer psykopaten og fratar ham/henne makt. Hvis psykopaten begynner å kverulere, noe de ofte gjør hvis du ikke avgir den riktige reaksjonen (les: narsissistisk forsyning), så kan du holde linjen og svare “ok, men sånn er det bare, jeg tenner fakler på hytta”.

Langt verre er det å ikke bli affisert av psykopatens tone og blikk. Hvis man hele livet er opplært til å avgi narsissistisk forsyning, så må man være meget bevisst hvordan psykopatens kroppspråk påvirker en. Da kan det være nødvendig å ta en time-out og flytte seg ut av psykopatens umiddelbare nærhet, og uten at psykopaten forstår at du trenger en time-out. Hendelsen må bearbeides. Ikke fordi den alene er traumatiserende, men fordi man aldri kommer videre hvis man ikke forstår sammenhengen. Sett deg derfor ned hvor du kan være alene og tenk etter. “Ok, jeg føler skam nå. Det har jeg ingen grunn til, men NN sa det i en bebreidende tone. Det trigger noe i meg, som jeg er programmert til og ikke har kontroll over. Jeg føler også frykt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg tror det er fordi det lå en fordekt trussel i tonen til NN, som om NN hadde lyst til å nekte meg å bruke hytta hvis jeg fortsetter med å brenne fakler. Eller at jeg må betale for å låne den”.

En psykopatisk forelder (eller en annen psykopat du må forholde deg til) vil aldri føle ekte respekt for deg. Du kan heller ikke lære ham/henne å føle det. Innlæring av ny adferd handler derfor alltid mer om deg selv, enn om psykopaten. Når det gjelder respekt så må du akseptere at du aldri vil få den. Du kan likevel oppdra psykopaten til å forstå at hvis de trer over noen grenser, så får det konsekvenser. Hvis du for eksempel velger å bistå aldrende psykopatiske foreldre, så skal det skje på dine vilkår. Hvis du besøker dem for å hjelpe dem med praktiske oppgaver, så er du ikke bare i din fulle rett, det er nødvendig, at du forlater deres hjem hvis du opplever respektløshet. Det betyr at du er nødt til å gå midt i middagslagingen, husvasken eller vedhogsten (husk å slå av alle plater først). Hvis du bistår din forelder i for eksempel kroppsvask og han/hun begynner å kritisere deg, så stopp arbeidet umiddelbart og bistå ham/henne ut av badekaret (gjør det mest nødvendige for ikke å etterlate ham/henne i hjelpeløs tilstand) og forlat hjemmet. I slike tilfeller kan det være lurt å varsle noen, for eksempel søsken, hjemmesykepleien eller naboen, slik at de kan ta over pleien hvis det er nødvendig, men også fordi psykopaten kan komme med feilaktige og alvorlige anklager mot deg i ettertid.

Men husk alltid at en eventuell adferdsendring du oppnår til din fordel aldri handler om at psykopaten angrer, skammer seg eller plutselig har bestemt seg for å respektere deg (etter 40 år liksom?). Det skjer kun fordi de ser at det ikke er til deres egen fordel å terge deg. De vil tenke som en psykopat til den dagen de dør.

Ved slik bevisstgjøring og innsikt så vil en psykopatisk forelder langsomt miste makten over deg. Men som sagt, psykopatien deres vil bestå. Og som voksen har du kanskje andre ting å bruke tiden på enn å analysere din forelders kryptiske uttalelser, som er ment å overrumple deg. Da kan det bli nødvendig å kutte kraftig ned på kontakten med din forelder. Da mener jeg antall samvær og antall timer dere er sammen. Husk at en psykopatisk eller narsissistisk forelder ikke vil la deg gå sånn uten videre. De vil sette deg i arbeid ved å hele tiden henvende seg om bagateller, fordi det holder kontakten mellom dere åpen. Hvis du tydelig markerer at du trekker deg unna, så vil de spille på samvittighet, skyld eller plikt; “nå har jeg tatt meg av deg i 40 år, du har plikt til å stille opp for meg nå. Nå er det min tur”. Da er det viktig å huske på at en psykopatisk forelder kanskje har holdt deg i live de første årene, men han/hun har aldri “tatt seg av deg” slik de påstår. Du har aldri blitt støttet til vekst og sunnhet. Tvert imot, du er oppdratt til å føye dem og å tenke dårlig om deg selv. Du skylder dem derfor ingenting.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.