Kan man ha for høy selvtillit?

Absolutt.

Men du som leser her, har neppe det.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Men det finnes flust av mennesker hvor selvtilliten er for høy i forhold til deres kunnskapsnivå og moral. De går arrogante og lettkrenkede rundt, når de egentlig burde bøye seg i ydmykhet.

Egentlig handler det om skam. Noen har for mye skam, og andre har for lite.

Mange av dere som leser her har for mye skam. Dere oppfører dere svært ordentlig og korrekt. Dere er livredde for å bryte loven og for å krenke andre. Likevel skammer dere dere altfor lett.

Noen har lært dere å skamme dere. Det er programmert i dere.

Mens andre har for lite skam. De er egentlig dårlige mennesker. De har brutt loven. De har snytt på skatten. De har hvitvasket penger. De har mishandlet dyr. De har vært utro. Likevel går de rundt med nesa i sky og fordømmer andre. De fordømmer deg. Og det virker. Du lar deg kue og kryper tilbake inn i ditt eget skinn.

Tror du de er få, alle de med dårlig moral? Antakelig tror du det. For du er et godt menneske, og tror de fleste er gode på bunnen. Faktisk tror du at alle andre er bedre enn deg.

Men de er ikke få. Se på statistikken; fem prosent har utøvet grov vold, femten prosent har vært utro uten at partneren vet det, to prosent har kjørt inn i en annen bil på parkeringsplassen og stukket av uten å si ifra, tyve prosent har deltatt i mobbing av en annen, fire prosent har anmeldt en annen person på falsk grunnlag, atten prosent har stjålet osv osv. Hvis vi legger sammen alle disse prosentene, så ender vi på langt over hundre prosent, og det er fordi mange mennesker har gjort seg skyldig i flere enn ett tilfelle av dårlig moral.

Men først og fremst betyr det at en svært høy andel av de du passerer på gaten ikke har noen grunn til å dømme deg for noe. Tvert imot, du har grunn til å dømme dem. For de er dårligere mennesker enn deg.

Jeg snakker ikke her om menneskeverd. Alle mennesker har lik verdi og lik rett til liv. Men alle har ikke lik rett til respekt. Respekt er noe man gjør seg fortjent til.

Likevel er det ofte slik at de med dårlig moral krever respekt av de med høyere moral enn dem selv.

Resultatet blir at slike som deg, som lever etter streng etikk, må bøye deg i støvet for mennesker som har et langt uetisk rulleblad.

Hvordan ble det slik?

Disse menneskene med uetiske rulleblad skammer seg for lite. De er ikke ydmyke i deres adferd. De fikk for mye selvtillit i oppveksten. De fikk hele tiden høre at de er viktige, nærmest uavhengig av prestasjon i livet. De var pappas prinsesse og mammas prins. Og nå må resten av oss tolerere deres oppblåste selvbilde, som ikke speiler deres moral, kunnskapsnivå eller personlige egenskaper.

Det går jo ikke bra å oppdra mennesker slik. Vi må ha en viss mengde skam i livet. Både for mye og for lite skam blir skadelig. For mye skam skader mest deg selv. For lite skam skader først og fremst andre.

Skam regulerer samfunnet og sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Det er forbunnet med ære og stolthet. Psykopaten og narsissisten er skamløse. Men svært mange mennesker som ikke er psykopater, har også for lite skam.

Skam kan misbrukes. Kirken brukte lenge skam til å styre de troende. De ble truet med opphold i skjærsilden hvis ikke de betalte avlat. Prestene bygget opp under menneskers skam for å få dem til å betale. Mennesker ble fortalt at de ble født syndige og at nær sagt alt de gjorde etterpå var syndig. Mennesker skammet seg mye den gangen. Og de betalte så mye de kunne for å slippe opphold i skjærsilden og å ende i helvetet. Slik ble mennesker fattige, og kirken rik.

Så kom reformasjonen. Det ble protestert mot avlatsbetaling. Det ble protestert mot at rike kunne kjøpe seg fri, mens fattige måtte leve i skammen. Det var altså en protest mot klasseforskjeller. De som protesterte ble kalt protestanter, og skilte seg fra katolikkene. Men det ble ikke protestert mot selve skammen. Den fikk fortsette, tett opp til våre dager.

I dag har klimaaktivister overtatt for kirken. Vi blir fortalt at vi må betale for å redde verden. Derfor legges klimaavgifter på all verdens ting. I formiddag gikk jeg til byen med hunden og kjøpte en softis. Jeg ba om et tomt beger ved siden av. Jeg ville gi hunden litt av min is i begeret. Jeg fikk begeret, men ble fortalt at det kostet fem kroner. “Nye regler”, fikk jeg høre.

Tidligere i uken kjøpte jeg en skjorte i en klesforretning. “Vil du kjøpe en pose til?” spurte ekspeditøren. “Nei takk” svarte jeg irritert, og tok skjorten i hånden uten noen form for beskyttende emballasje.

Klimaministeren vil pålegge husbyggere klimaavgift tilsvarende syv prosent av byggeprisen. Vi betaler allerede CO2 avgift på drivstoff og en drøss med andre varer og tjenester. Se nærmere på flybilletten din neste gang. Miljøavgiften er nesten like stor som selve billettprisen. Og enda er det ikke nok, du blir i tillegg spurt om du vil “klimakompensere” flyreisen. Foreløpig er “klimakompensasjon” frivillig (hva enn nå det er).

Vi må betale, ellers går verden under må vite! Og de som ikke tror på de menneskeskapte klimaforandringene blir offentlig skammet. Greta Thunberg er for tiden i Kårstø i Rogaland og protesterer mot oljeutvinning. Hun sier “vi kan ikke passivt se på at fossilindustrien tar livet av mennesker og destabiliserer de livsviktige systemene våre” (Nettavisen, 24/8-24). Er ikke denne ensporede og naive unge kvinnen, som protesterer ikledd en anorakk laget av olje, klar over at olje daglig redder tusenvis av menneskeliv? Thunberg er et perfekt eksempel på en person med for høy selvtillit i forhold til kunnskapsnivå. Og hun blir attpåtil heiet fram. Hvordan fikk hun fri tilgang til mediene, og sågar taletid i FN? Grunnen er at hun blir brukt som et verktøy til å så skam befolkningene i vesten, slik at de finner seg i å betale for en usynlig trussel.

Klima er den nye religionen, og global oppvarming den nye skjærsilden. Og resultatet blir det samme; folket vil bli fattige, og staten rik. Vi ser det allerede; milliarder pøses på karbonfangst og havvind, mens sykehjem, skoler og veier forsømmes og forfaller. Ifølge økonomer så har en barnefamilie mistet 176,000 kroner i kjøpekraft siden 2021.

Kirken (og staten) er eksempler på hvordan å styre menigheten med skam. Psykopaten gjør det samme med sine objekter. Når devalueringen setter inn, så forteller psykopaten objektet at hen har grunn til å skamme seg. Deretter begynner psykopaten å høste avlat; så lenge objektet er føyelig og underdanig, så blir det tilgitt sine synder.

Men tilbake til omgang med dårlige mennesker i hverdagen.

Ja du leste riktig. Igjen skrev jeg dårlige mennesker (med et ironisk vink til den fordømmende kirken i middelalderen). Jeg er nemlig i ferd med å øve meg. Øve meg på at mennesker ikke er gode på bunnen. Tvert imot, de fleste mennesker er dårlige på bunnen, og går rundt og krever mer respekt enn de fortjener.

Jeg har derfor sluttet å vike hver gang noen går mot meg på stien eller på fortauet. Tidligere var det alltid jeg som vek til side, og jeg fikk sjelden takk. Nå ser jeg personen an. Jeg bestemmer meg på et øyeblikk for om motparten er en person som fortjener min respekt eller ikke. Og hvis nei, så viker jeg heller ikke. For eksempel viker jeg nær sagt aldri for mennesker med barnevogner lenger, de tror de eier fortauet, og de tar aldri hensyn til hunden min som de gjerne ruller over med vognen hvis ikke jeg passer på. Hvis den andre da heller ikke viker, så stopper jeg ganske enkelt opp og står stille. Og da står jeg gjerne slik inntil den andre bestemmer seg for at dette har de ikke tid til, og går rundt meg. Jeg viker selvfølgelig fortsatt for seniorer og mennesker som er dårlige til beins.

Lyder kynisk, synes du? Dette er ment som en tankeøvelse for deg som sliter med mye skam og lav selvtillit.

Det er ikke en øvelse for deg med lite skam og høy selvtillit. Du har allerede mer enn nok av det siste, og for lite av det første.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Vi – objektene – har allerede mange stempler på oss. Vi er empater, høysensitive, medavhengige, pleasers, vi har CPTSD og traumebindinger. Ikke alle stemplene klinger positivt.

Jeg kvier meg derfor for å introdusere enda ett.

Men husk at disse “merkelappene” er der for å hjelpe deg til å forstå deg selv bedre.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Husk også at du skal ikke identifisere deg som “empat” eller “medavhengig”. Dette er kun en liten del av deg. Du er mye, mye mer. Og kanskje er du ingen av dem. Eller du har kun et lite snev av en eller to.

Jeg vet ihvertfall at for min egen del, så hjelper det å gjenkjenne meg selv i hva jeg har lært om diverse personlighetstyper. Det betyr at dette er forsket på, at det er flere av oss, og at det har en årsak og ofte også en løsning.

I dag vil jeg fortelle litt om det som kalles unnvikende personlighetstype, og hvis man er rammet hardt nok; unnvikende personlighetsforstyrrelse.

“Unnvikende personlighetsforstyrrelse er en psykisk tilstand der man ikke føler seg bra nok, er svært sky og tilbakeholden, veldig sårbar for kritikk og ofte velger å være alene av redsel for å bli avvist.” (fra nhi.no).

Den unnvikende personligheten har en lengsel etter å bli likt og akseptert. Likevel – hvis de er hardt nok rammet – så unngår de sosiale situasjoner hvor de risikerer avvisning. Men la oss være ærlige. I alle sosiale situasjoner så risikerer man å bli avvist. Det er en risiko som normale mennesker tar. Som sunne mennesker tar. Og som også unnvikende personligheter tar. I sistnevnte tilfeller så overstyrer behovet for å være sosial, redselen for å bli avvist. Disse personene lider likevel ofte kvaler etter sosialt samvær, fordi blikk eller kommentarer kan tolkes som avvisende. De bruker timer og dager på å analysere signalene de forskjellige menneskene de kommer i kontakt med, sender. Det er svært drenerende. De kan opparbeide forakt for de som de mener har avvist eller krenket dem. De kan dessuten bli provosert hvis de opplever seg iakttatt i situasjoner hvor de helst vil være usynlige.

Den unnvikende personligheten er altså ikke asosial. Når de likevel velger alenehet så er det fordi de er hardt rammet av unnvikelse. Aleneheten er altså ufrivillig. Men alternativet – å være intim med andre mennesker – er enda mer ubehagelig. Den unnvikende personen er langt på vei en permanent gråstein, det vil si de viser aldri hvem de egentlig er, i frykt for at den de egentlig er skal bli mislikt og avvist. Derfor blir de i mange tilfeller “pleasers”. Fordi de frykter intimitet, så klarer de sjelden å skape ekte vennskap, og enda sjeldnere – vellykkede partnerskap og samliv. Ofte tror de selv at de er åpne og ærlige, men deres adferd som gråstein er dypt innarbeidet og gjør det vanskelig for dem å se at de faktisk skjuler sitt egentlige jeg og derfor ikke tillater andre å bli kjent med dem. Men andre sanser deres overflatiskhet og trekker seg over tid unna. Den unnvikende opplever derfor ofte at vennskap glipper mellom hendene på dem, enten fordi de selv trekker seg unna for å unngå kritikk og avvisning, eller at andre trekker seg unna fordi den unnvikende aldri slipper dem inn under huden.

I tillegg lider de ofte av det som kalles “impostor syndrome” (bedrager syndrom), fordi de vet at de er gråstein, og at det kun er et spørsmål om tid før deres omgivelser oppdager hvem de egentlig er; en dårlig arbeidstaker eller en dårlig venn, altså en bedrager.

Det i sin tur kan gjøre dem paranoide. De ser seg hele tiden over skulderen, for når blir de avslørt? Bedre å trekke seg ut i tide.

Å være hardt rammet av unnvikende personlighet er åpenbart slitsomt. Intet under at enkelte foretrekker fullstendig isolasjon. Ikke minst fordi den unnvikende innerst inne har en klar og tydelig personlighet, og alene med seg selv så slapper de av og slipper denne personen frem.

Men unnvikingen kan også være svært skadelig.

Hørt om Chris McCandless? Ikke? La meg i så fall fortelle deg om ham.

Chris ble født i 1968 og vokste opp i Virginia, i en stor familie. Han hadde både hel- og halvsøsken. Ifølge søsteren Carine så mishandlet foreldrene hverandre og barna. Alkoholisme var tilstede under hele oppveksten, spesielt faren misbrukte alkohol.

Antakelig ble Chris devaluert av sine egne foreldre. Ihvertfall fantaserte han om et bedre liv enn det han hadde blitt tildelt. Han drømte om å flykte, ikke bare fra sin familie men fra alle mennesker.

På skolen klarte han seg bra. Den var intet i veien med hans kognitive intelligens. Han ble uteksaminert fra Emory universitet i Georgia i 1990. Han hadde en forkjærlighet for klassisk litteratur.

Sosialt så klarte han seg også greit, ihvertfall utad. Men som med de fleste unnvikende personligheter så foregår kampen på innsiden. Den er ikke umiddelbart synlig på utsiden.

Etter uteksamineringen i 1990 så forlot Chris hjemstedet. Han donerte bort det meste av sine sparepenger, og begynte å kjøre – først vestover – i en gammel Datsun. Bilen brøt sammen flere ganger underveis. Til slutt klarte han ikke å reparere den mer, tok ut de eiendeler han kunne bære, og fortsatte til fots.

Han stoppet mange steder underveis. Blant annet i Mexico, hvor han ble arrestert for å bære et håndvåpen. Håndvåpenet hadde han kanskje skaffet seg fordi han var paranoid, eller kanskje fordi han opplevde Mexico skremmende. Det siste innrømmet han selv. Det er et vanlig trekk ved unnvikende personligheter at de opplever andre folk som truende.

Chris ble tilslutt løslatt og dro tilbake inn i USA. Han var pengelens og bodde i diverse camps, blant annet i Sierra Nevada. Han tok strøjobber for å ha litt penger. I California oppholdt han seg i en camp i lengre tid. Her ble han venn med en eldre mann som ønsket å adoptere ham. Han ble også kjent med en yngre kvinne som ønsket å gifte seg med ham. Han møtte med andre ord mennesker på sin ferd som ville knytte seg til ham. Det sier også litt om hans personlighet at mennesker fattet slik interesse for ham. Han må ha vært lett å like. Men Chris klarte selv ikke å knytte seg til disse menneskene eller å forplikte seg til dem. Han forlot California, antakelig fordi han følte seg presset og truet av hva andre kanskje vil kalle for normal intimitet.

Nå satt han nesen mot Alaska. Han ønsket å isolere seg der, med minst mulig menneskelig omgang. I april 1992 haiket han til Fairbanks. Derfra satte han avgårde til fots, inn i villmarken. Han var svært lite forberedt på å klare seg der. Han hadde minimalt med matvarer og overlevelsesutstyr. Han manglet også kunnskap om Alaska. Han ble drevet av en romantisert drøm om å være alene.

Chris ble sist sett i live 28. april.

Det vi vet om ham etter den tid, er at han langs en elv fant en forlatt buss. Han innlosjerte seg i den, og forsøkte å overleve av hva han fant i nærområdet. Det befinner seg bjørn og andre rovdyr i området, men såvidt kjent så ble Chris aldri angrepet av noe. Han klarte seg en stund på bær han plukket. Han skjøt også en helg, noe han senere angret på. Hvordan vet vi det? Fordi han skrev en dagbok som senere ble funnet i bussen.

Det siste dagboknotatet var fra august 1992. Men Chris holdt ikke tritt med datoer. I stedet skrev han “dag 1”, “dag 13” osv. På dag 107 skrev han “fantastiske bær!”. Det var det siste notatet som inneholdt ord. De påfølgende dagene noterte han ingenting, men satte kun streker. Og fra dag 113 var det ingen innførsler i dagboken.

Han ble funnet død i bussen i september samme år, av noen turgåere. Obduksjonen viste at han sultet ihjel. Ved siden av liket ble det funnet et kamera med ufremkalte negativer. Negativene ble fremkalt og viste bilder Chris hadde tatt av seg selv foran bussen. På et av bildene holdt han oppe et notat der han hadde skrevet (oversatt) “jeg har hatt et fint liv, takk Gud. Ha det bra og Gud velsigne dere”.

Det ble også funnet en håndskrevet beskjed på bussen hvor det stod (oversatt) “hvis du finner dette så vit at jeg trenger hjelp. Dette er ingen spøk. Jeg er i ferd med å sulte ihjel. Hvis jeg ikke er i nærheten så er jeg i skogen for å plukke bær”.

Chris forstod med andre ord at han kom til å dø. Og den siste tiden ønsket han seg tilbake til menneskeheten, men han var blitt for svak til å gjøre vendereis og vende tilbake til sivilisasjonen.

Det sies at ett av hans notater i dagboken lød “den eneste form for lykke er den delte”.

Det er sannsynlig at han innerst inne ønsket å ha mennesker i livet sitt. Men hans unnvikende forstyrrelse hindret ham i å våge å tilnærme seg mennesker. I desperasjon prøvde han å klare seg alene. Han valgte hva han følte var den bedre av to onder.

For Chris så endte det ikke bra. Han ble 24 år.

Chris McCandless ble i ettertid av mange hyllet som en helt; den sterke sololøperen, nomaden og vagabonden. Han ble betraktet på samme måte som en av de mange som forsøkte å bestige Mount Everest, men som omkom i forsøket.

Andre betraktet ham som den stereotype dumnaive romantikeren. Han hadde ingen mulighet til å klare seg i Alaskas villmark alene. Han var vokst opp i trygge Virginia. Han hadde ikke engang et kart over området, da han bega seg inn i villmarken. Ifølge kritikere var det så godt som et selvmordsoppdrag.

Bussen han oppholdt seg i, ble et kjent valfartssted som lokket til seg eventyrlystne turgåere. For å forhindre nye tragedier så ble den løftet ut av skogen med helikopter, og står i dag på museum.

Chris fikk ingen diagnose mens han levde. Først i ettertid har psykologer samlet puslebitene og dannet seg et bilde av en svært unnvikende ung mann. Mest sannsynlig hadde han en unnvikende personlighetsforstyrrelse. Men i mildere former så er unnvikelse ingen diagnose, kun en personlighetstype.

Hvorfor er historien om Chris McCandless relevant? Er unnvikende mennesker tiltrekkende for psykopater? Mest sannsynlig, så ja. Psykopater kan betrakte unnvikende mennesker som en spennende utfordring. Den unnvikende trekker seg unna, og psykopaten følger etter. Det er vanskelig for den unnvikende å stå imot. Psykopaten er pågående og intens. Den unnvikende er konfliktsky og tar ikke opp kampen.

Men ønsker den unnvikende å være sammen med psykopaten, tatt i betraktning at de skyr dominerende mennesker? Både ja og nei. Vi vet at psykopaten i idealiseringen speiler objektet, og omformer seg til den personen de vet at objektet ønsker seg. Det er derfor sannsynlig at den unnvikende får tillit til personen psykopaten utgir seg for å være. Ihvertfall i begynnelsen. Men det interessante er jo at psykopaten blir villedet og neppe speiler riktig person, for den unnvikende viser ikke hvem hen egentlig er.

Er man unnvikende hvis man går lei av venner og ghoster dem? Nei, selvfølgelig ikke. Her må man lese seg opp på hva som kjennetegner en unnvikende personlighetstype. Det er heller ikke nok med en enkelthendelse eller to. Det må gå en rød tråd gjennom flere år, helst hele voksenlivet.

Men ikke forveksle unnvikenhet med feighet. Bare se på Chris McCandless. Han trosset elementene i det store ukjente, heller enn å forholde seg til mennesker. Det er ikke feighet. Det er desperasjon.

Og han etterlot oss en viktig lærdom, til tross for sine unge år; “den eneste form for lykke er den delte”.

Så når du nå post-psykopat er lei av mennesker generelt og samliv spesielt, så ikke fjern deg helt fra menneskeheten. La døren stå litt på gløtt. Stenger du døren så stenger du den for alle. Også for den rette.

Les mer om Chris McCandless her: https://en.wikipedia.org/wiki/Chris_McCandless

Lær mer om Chris McCandless og om unnvikenhet generelt her:

Lær hvorfor det er en dårlig ide å la CPTSD isolere deg:

For noen dager siden la jeg ut en uformell avstemming på bloggens facebook-side.

Jeg spurte leserne om de ønsket eller tillot mer politisk stoff på bloggen. Dere kunne svare enten “ja” eller “nei” til dette.

28 lesere la inn et svar. Dette er jo en svært liten del av over ti tusen følgere, såpass liten at man ikke kan vite om svaret er representativt. Men slik er demokratiet. Muligheten til å avgi sin stemme ligger der, og det er de som griper den som bestemmer.

Av de 28 så svarte 26 “ja” mens to svarte “nei”.

Med andre ord et klart ønske om mer politikk på bloggen.

Egentlig ønsker jeg ikke å skrive om politikk. Og frem til for få år siden, så var jeg svært lite politisk engasjert. Men også på dette området, akkurat som innenfor psykopatien, så tvang det seg fram en oppvåkning i meg. Det første jeg reagerte på var et økende forsøk på sensur. Kanselleringskultur hadde sin spede begynnelse omkring 2016, der foredragsholdere, artister, intellektuelle, politikere, kunstnere, forfattere, lærere etc. med konservative meninger skulle ekskluderes fra samfunnsdebatten, fordi de kunne støte noen, først og fremst minoritetsgrupper. Flere mistet jobben som følge deres konservative syn. Øyvind Eikrem-saken er et grelt norsk eksempel, og kun ett av mange.

De samme aktivistene som ikke ville støte minoritetsgrupper, angrep selv gjerne hvite menn. Og i senere tid også hvite kvinner, som Harry Potter forfatteren J.K. Rowling.

Senere har det bare blitt verre. I tillegg har vi fått seriøse forsøk på tvangsvaksinering med en vaksine som ikke virker, klimahysteri som gjør oss fattige og en norsk regjering som gjør alt de kan for å gi bort Norges suverenitet til EU – bit for bit. Det er svært mye å ta tak i nå.

For å ta et ironisk eksempel. Mitt innlegg om avstemming ble først avvist av facebook. Den (antakelig) autogenererte tilbakemeldingen jeg fikk var at forsøk på å påvirke politiske valg var forbudt og at min konto kunne bli stengt hvis det gjentok seg. Først da jeg ba om en gjennomgang (av et menneske) så gikk den gjennom. Men det illustrerer svært godt hva jeg snakker om. Vi blir i dag overvåket fra alle kanter, og forsøkt sensurert der de (big tech) kan.

De politiske tekstene jeg legger ut vil ikke alltid kunne relateres til psykopati. Men ofte så vil de det, også der de i utgangspunktet ikke var ment slik. Dagens tekst er et eksempel.

Jeg ønsker å skrive om politikeres halvkvedede innrømmelser. Og jeg vil trekke frem Erna Solberg som eksempel. Ikke fordi hun er alene om dette, men hun har ytret ganske gode eksempler på hva jeg vil frem til.

Det eldste eksemplet er fra da bompengeopprøret stod på sitt verste omkring 2019. Erna Solberg var statsminister. I kjølvannet av opprøret ble faktisk et politisk parti stiftet ene og alene med det formål å avskaffe bompenger. Partiet eksisterer fortsatt, men gjør det ikke spesielt bra. Tradisjonelt så gjør ikke “en saks-partier” det godt. Partiet, i dag kalt “Folkets parti”, har utvidet deres fokus til også å favne andre politiske saker, men klarer ikke helt å få momentum.

Hvorfor klarer ikke partiet å hevde seg på meningsmålingene? Skatter og avgifter i Norge er skyhøye. Bompenger er en av de mest forhatte avgiftene. Ikke minst fordi pengene i dag sjelden blir brukt til veibygging. Pengene går til mye annet, og som regel ting som ikke kommer bilister til gode. Bompenger er rett og slett blitt en ekstra skatt. En “snikskatt” fordi den ikke regnes inn i det offisielle skattenivået. Men jeg bodde i Ålesund da “bypakken” ble innført i 2022. Plutselig måtte jeg betale 25 kroner i bompenger hver vei, kun for å komme på jobb. Jeg nådde selvfølgelig raskt maksgrensen på 1250 kroner i måneden. En ekstra utgift på 15,000 kroner i året gjorde altså over natten sitt inntog. Med en årslønn på 500,000 så utgjør 15,000 kroner tre prosent av inntekten. Man kan derfor si at inntektsskatten ikke lenger er 22 prosent (et eksempel), men 25 prosent. En betydelig forskjell, men som aldri vil bli innrømmet. Regjeringen hadde neppe vunnet valg ved å øke inntektsskatten med tre prosent! I stedet henter de pengene på andre innpakkede måter, enten det er bompenger, lakseskatt, gevinst på aksjer (som spratt opp til 37 prosent under Støre) eller exit-skatt.

Og hva brukes pengene til? For eksempel på elektrifisering av Melkøya, som bare flytter norske utslipp til utlandet. Og havvind, som vil forstyrre livet i havet og muligens ødelegge våre fiskebestander. Allerede er hvaldød skutt i været der hvor havvind allerede er etablert, men dette vil jeg ikke gå inn på her.

Men grunnen til at Folkets parti ikke gjør det bra, er fordi vi venner oss til det utroligste, og absurde ting blir over tid normalisert. Dette er selvfølgelig universelt og slik menneskelig psyke fungerer. Men det er ikke til å komme bort ifra at nordmenn er særs konforme. Vi har rett og slett hatt det for bra, for lenge. Vi er også hjernevasket av norske medier med kraftig politisk slagside. Evnen til opprør er passivisert, enn så lenge. Til tross for at partier som Ap og Høyre skader oss og gjør oss fattige, så venner vi tilbake til dem ved stemmeurnene. Det er et slags traumebånd mellom velgere og politikere. Vi tror at partiene som har skadet oss, også kan redde oss, Vi tror på politikerne når de gir alle andre skylden for problemene de har skapt (lyder kjent?).

Tilbake til bompengeopprøret i 2019. Erna Solberg ignorerte lenge opprøret. Hun ville ikke forholde seg til det. Antakelig fordi hun ikke hadde noen intensjoner om å gå folket i møte. Til slutt kom hun med en enkelt uttalelse; “det har kanskje blitt litt mye, litt fort” (kilde til denne uttalelsen har jeg ikke, jeg tar det fra hukommelsen). Men det var alt. Hun snudde seg igjen til andre saker, og bompengeinnkrevingen fortsatte å øke. Mediene gjorde heller ikke jobben sin. De stilte aldri statsministeren et eneste kritisk spørsmål.

Så kom covid. Covid var verdensomspennende, og hadde selvfølgelig ingenting med bompengeopprøret i Norge å gjøre. Men saken er at det over hele vesten begynte å gry en motstand mot sittende regimer og mot den tiltakende sensuren som bredte om seg på facebook, twitter, i mediene etc. Det virker nesten planlagt at covid skulle komme på det tidspunktet, som om politikerne ønsket å påføre folket en krise, slik at de glemte sin misnøye og trang til opprør. I dag er det innrømmet at viruset lakk ut av et laboratorium i Kina, noe som først ble avvist som en konspirasjonsteori. Mer vet vi ikke. Men finnes svaret i dokumentene som Erna Solberg først ville hemmelighetsstemple i hundre år, men som senere ble redusert til “kun” seksti år?

Men la oss flytte oss til nåtiden. Nylig ble et homofilt par knivstukket utenfor en restaurant på Tjuvholmen. Verken ofrene eller gjerningsmennene var tilfeldige, og hendelsen ble umiddelbart etterforsket som hatkriminalitet. La oss være ærlige her. Det var ikke Ola og Petter som følte et slik brennende hat for et homofilt par som ikke plaget dem, men som bare ga uttrykk for sin homofile legning. Vi vet hvem det er som ikke tolererer homofili i Norge i dag, og det er tilflyttere av en viss religion og kultur. Dette har folket visst i mange år allerede. Men fra politisk hold har det vært tyst. Vi er i stedet blitt fortalt at mangfold er en berikelse.

Det vil si inntil Erna Solberg innrømmet at innvandrere har lavere aksept for homofili enn “flertallet”.

https://www.tv2.no/nyheter/innenriks/har-lavere-aksept-for-homofili-enn-flertallet-av-oss-har/16892471/

En annen nylig innrømmelse fra Solberg kom i forbindelse med den svekkede kronekursen. Kronen har dalt i verdi jevnt og trutt siden Solberg ble statsminister i 2013, og svekkelsen har akselerert under Støres regjering. Politikerne har altså hatt god tid til å adressere problemet. Men de har aldri løftet en finger. De har ikke engang omtalt saken. Folket har blitt fattigere i stillhet. Mediene underdriver problemet. Vi blir fortalt at “nå blir utenlandsferien dyrere”. Dette er løgn. Ja, også utenlandsferien blir dyrere. Men også alt annet blir dyrere, også Norgesferier, i tillegg til alt av varer. Også det som produseres i Norge, fordi råvarene ofte kommer fra utlandet til adskillig høyere pris enn tidligere. Men dette underrapporteres.

Først nå innrømmer Solberg at vi blir fattigere av kronekursen.

Erna Solberg om den lave kronekursen: – Vi blir alle fattigere

Er dette en etterlengtet innrømmelse, eller frekkhetens nådegave? Kronekursen begynte tross alt å falle så snart Solberg overtok roret i 2013.

Poenget mitt med dette er, hva skal vi med politikere som kommer med vage innrømmelser, når problemet allerede har vart i årevis, og vanlige folk for lengst har klart å konkludere? Skal ikke politikere ligge i forkant av begivenhetene?

Kronekursen alene har antakelig svekket nordmenns kjøpekraft et sted mellom 25 og 50 prosent. Norske kroner blir i dag betraktet som “shitcoin” av utenlandske investorer, eller hva man kan kalle monopolpenger. Forestill deg en begivenhet som gjorde at alt plutselig ble 50 prosent dyrere. Det er egentlig en krise på linje med covid. Men hvor er de daglige pressekonferansene? Hvor er de kritiske spørsmålene fra mediene? Hvor er de politiske tiltakene for å korrigere en skakkjørt valuta?

I stedet får vi selvsagtheter fra politikerne, som likevel ikke gjør noe med saken.

Det er til å bli matt av.

Forøvrig er også dette noe vi kjenner fra psykopatien (uten sammenligning forøvrig). Husker du den rare følelsen av elefanter i rommet, sammen med psykopaten? Hvorfor nevnte ikke hen ditt eller datt, selv om problemet lå der ute hvor alle kunne se det? I stedet lot de som om det ikke fantes et problem.

Først når du truet med å forlate p/n (eller faktisk gikk), så fikk du en halv innrømmelse eller beklagelse, for noe som hadde ridd deres relasjon som en mare i lang tid. Minner litt om når det nærmer seg politisk valg (og truende utskifting). Først når det brenner under føttene deres, så vil de gi folk hva de trenger og ønsker. Da avslører de at de hele tiden har visst hva folket ønsker, men de har ignorert det.

Dette med å ignorere saker som folk er opptatt av, er en taktikk som politikerne deler med psykopatene.

Det er gaslighting. Det er også definitivt en form for gaslighting når politikere later som om problemer ikke eksisterer.

Er dette noe du ønsker mer av, eller om det blir “feil” på denne bloggen. Gi gjerne tilbakemelding i kommentarfeltet, eller på [email protected] hvis du ikke ønsker at din tilbakemelding skal publiseres.

Husregler på bloggen

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Ihvertfall ikke nødvendigvis lykkeligere.

Lykke er ikke det første som skjer. Og for noen skjer det aldri. Rehabilitering etter en psykopat handler først og fremst om mental vekst.

Jeg får likevel ofte spørsmålet “når får jeg det bedre?”. Det er naturlig at man søker lindring etter all smerten en p/n forårsaker. Det har for mange gått lang tid siden psykopaten. Hen er ikke lenger et problem. Men det sosiale livet har stagnert.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Mange beskriver likegyldighet overfor andre mennesker. De klarer ikke å føle det samme engasjementet i mennesker lenger.

Noen beskriver en nyoppstått forakt for andre mennesker. De er lei av dem, deres trivialiteter og frekkheter.

Noen beskriver fremmedgjørelse, som om de fortsatt befinner seg på samme planet som resten av menneskeheten, men i en annen dimensjon.

Andre beskriver frykt, som om de har fått en sosial angst som hittil var ukjent for dem. De trodde aldri at de i voksen alder ville oppleve frykt for sosialt samvær, når de tidligere elsket å være sammen med andre mennesker. Men nå ser de røde flagg overalt. De er hyperårvåkne og på vakt.

Jeg forteller dem at det er ikke frykt de opplever. Og ihvertfall ikke sosial angst. Det er vekst.

Senest i dag hadde jeg en konsultasjon med en leser hvor vi diskuterte dette. Jeg brukte en analogi i konsultasjonen som jeg nå vil bruke i denne teksten.

For det første så er vekst smertefullt. Da vi var unge, så fikk vi voksesmerter når det vred og vrengte seg i knoklene og organene våre, når de forandret både størrelse og fasong. Vekst er ikke behagelig. Og når du først har begynt på prosessen med å rehabiliteres etter psykopaten, så er veksten i gang. Den kan ikke reverseres. Det er noe du må gjennom. Og – akkurat som du ikke hadde kontroll på hvor høy du kom til å bli da du vokste som ung – så har du heller ikke kontroll på hvilken person du ender opp som når rehabiliteringen er over.

Når vi vokser mentalt så blir vi først og fremst klokere. Og det er ikke sikkert at klokskap fører til lykke eller et enklere liv. Mange kloke mennesker er ulykkelige. De største tenkerne, filosofene og intellektuelle i historien led ofte av tilbakevendende depresjoner. Hvorfor det? Mest sannsynlig fordi de så virkeligheten slik den var, på godt og vondt, men aller mest så de den tydeligere i all dens brutalitet. Tydeligere enn hva andre så – de som ikke hadde vokst.

Det er jo også en grunn til at barn, som har lav allmennkunnskap og mangel på livserfaring, generelt er lykkeligere enn voksne. Deres liv er en lek, fordi de foreløpig ikke vet bedre.

Tenk på høyden din. Kanskje er du 1,60. Eller 1,80. Noen av oss er sågar to meter høye. Din høyde avgjør hvordan du betrakter verden.

Tenk så på din hund eller katt, og hvor annerledes den betrakter verden nærmest fra gulvhøyde. Alt ser svært annerledes ut der nede. Av og til løfter jeg min hund opp i armene. Han veier ti kilo, så det går fint å holde ham en liten stund. Og hver gang han kommer opp i samme øyehøyde som meg så sperrer han opp øynene, som om han ser ting for første gang. Hjemmet ser nå helt annerledes ut for ham. Nå ser han ned på kjøkkenbenken, i stedet for opp på den (og kjøkkenbenker er som kjent av spesiell interesse for alle hunder). Og han får plutselig øye på trafikken gjennom vinduet – den som han vanligvis ikke ser fordi han tusler rundt på gulvet, under vinduskarmen. Nå kikker han ut på alle bilene, syklistene og fotgjengerne som passerer, som om det går opp for ham at den store verden er mye nærmere enn han trodde.

Og du, med dine 1,60 eller 1,80, tror som hunden at verden fra akkurat ditt ståsted er den riktige oppfattelsen av verden. Du kan såvidt se over hekken og inn til naboen. Men du kan ikke se lenger enn det. Du kan ikke se over naboens hus. Og du tror at dette er slik også alle andre betrakter verden.

Men hva skjer når du vokser?

Forestill deg at du blir ti meter høy. Nå kan du plutselig se langt over naboens hus. Du kan se hvor byen ender og landsbygden begynner. Du kan se ned på mange trær, i stedet for opp på dem. Ting du alltid trodde var store og viktige, som biler, er nå plutselig blitt veldig små og betydningsløse langt der nede på bakken.

Men hva ser du også? Du kan se hva som skjer forbi naboens hus og lenger ned i gaten. Du kan se nabogaten. Der pågår det et innbrudd. Noen stjeler ting fra et hus og bærer det ut i en ventende lastebil.

Du kan se bak naboens hus. Der står det en sortkledd person med finlandshette. Vedkommende står med en kniv i hånden. Du vet ikke om det er en mann eller en kvinne. Hen forsøker å gjemme seg bak naboens vegg. Du vet ikke hva vedkommende pønsker på, men nå vet du at hen er der. Du hadde ikke sett vedkommende hvis du fortsatt var 1,60 – hvis ikke du hadde vokst. Da hadde du fortsatt puslet i hagen din, lykkelig uvitende om en potensiell farlig person kun ti meter fra deg.

Ser du nå hvordan vekst kan forårsake frykt, fordi du ser mer enn før? Du leser folk bedre. Du ser sammenhenger bedre. Du avslører skjulte agendaer. Selvfølgelig er det skummelt å vokse! Din mentale størrelse påvirker ditt verdensbilde.

Vekst betyr også at du ikke nødvendigvis vokser nærmere andre mennesker. Det kan bety at du vokser fra dem.

Du kan bli lykkeligere av å vokse. På sikt. Etter at du har vendt deg til verden fra ditt nye ståsted. Men først etter at du har akseptert ditt nye perspektiv og lært deg å slappe av. Inntil da så vil du være årvåken, kanskje paranoid, akkurat som min hund når jeg løfter ham opp og han sperrer opp øynene i et forsøk på å ta inn alle de nye inntrykkene. Han er nysgjerrig, men han forsøker også å fange opp fare. På gulvet hadde han kontroll og var trygg på at verden var slik han oppfattet den der nede fra. Nå, en meter høyere opp, er alt annerledes og han føler seg utrygg. Han må reorientere seg og lære ting på nytt.

Det trenger han heldigvis ikke, for jeg setter ham ned på gulvet igjen. Halen reiser seg umiddelbart og han tripper fornøyd rundt slik han pleier. For på gulvet er verden igjen slik han kjenner den.

Det gjelder ikke for deg og meg. Vi ble ikke løftet opp. Vi vokste. Og vi kan ikke krympe ned til gammel størrelse igjen. Du må være forberedt på at det blir verre før det blir bedre.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.