Vi har alle kun ett liv, og vi har selv et ansvar for å gjøre det beste ut av den tilmålte tiden vi har. Vår tilmålte tid er ikke rettferdig fordelt. Noen blir hundre år. Andre bare 40. Men alle har det til felles at det en dag er slutt.

Det er heller ikke kun et spørsmål om antall år. En person som kun ble 40 år, kan ha brukt sin tid bedre enn en hundreåring. Det handler om å fylle årene med liv, og ikke livet med år. Slik sett er det viktig å ikke kaste bort tiden.

Å oppleve at vi har sløst med tiden kan utløse forskjellige negative følelser som panikk, resignasjon og bitterhet.

Panikk fordi det går opp for oss at vi ikke utnyttet ungdommen slik vi burde, den ble frastjålet oss av en manipulator som ikke elsket oss, og nå vi har kort tid igjen. Dette er den opplevelsen de som går gjennom den noe flåsete betegnelsen “midtlivskrise” har. Den er altså meget vanlig, men ikke mindre ubehagelig av den grunn. Den som går gjennom en midtlivskrise har problemer med å forsone seg med den tiden de ikke kan få tilbake. De opplever at en viktig fase av livet er tapt, eller at de ikke utnyttet den godt nok. Kanskje brukte de den på å jobbe for mye – slik at de glemte å oppleve ting, på å ruse seg med alkohol eller sterke rusmidler, eller de valgte feil partner eller feil venner. Kanskje utnyttet de tiden maksimalt, men de vil ha mer av den.

Resignasjon fordi vi gir opp å ta kontrollen i våre egne liv. Vi fikk utdelt dårlige kort og tapte. De fleste, kanskje sågar alle, kamper har vi tapt. Kanskje klarte vi aldri å kvitte oss med den psykopatiske partneren eller forelderen, eller vi klarte aldri å mestre livet selv om den skadelige personen nå er borte. Nå er det bare å la dagene gå inntil slutten. Resignasjon er ofte et resultat av håpløshet. Vi har mistet troen på at det vi ønsker oss, kommer til å skje, og at vi kan påvirke utfallet av noe som angår oss. En opplevelse av resignasjon fører ofte til behandlingskrevende depresjon. Da går enda mer tid tapt, fordi man ikke gleder seg over den tiden man tross alt har igjen.

Bitterhet fordi psykopaten lever (tilsynelatende) livet til fulle. Vi sitter igjen alene, tappet for energi og med drøssevis av senskader. Man kan være bitter på seg selv, men de fleste som er bitre, er bitre fordi de legger skylden på eksterne faktorer og på andre personer, og de opplever at de aldri har fått oppreisning eller anerkjennelse for deres lidelse. Det er i utgangspunktet ikke feil å legge skylden på en psykopat som mishandlet deg. Problemet med bitterhet er at man glemmer de delene av livet som ikke har behandlet deg dårlig, fordi bitterhet er altomfattende. For en bitter person så er verden generelt urettferdig. Man kan for eksempel ikke være takknemlig, bitter og glad samtidig. Bitterhet utelukker alle andre positive følelser som kunne drevet deg fremover og gitt deg glede.

Disse følelsene trenger ikke være tilstede hele tiden, men de kan være tilbakevendende, og man blir aldri helt fri.

Jeg vil at leseren skal huske noen ting når man møter personer med disse følelsene, eller selv domineres av dem.

1. De er ikke grunnløse. De er der av en grunn. Det er helt naturlige menneskelige følelser.
2. Man kan ikke klandre eller fordømme noen for å ha dem, verken seg selv eller andre.
3. Følelsene blir ikke plassert i deg av noen utenfra. Det er for eksempel ikke psykopaten som har gjort deg bitter. Psykopaten kan ikke “gjøre deg” noe som helst. Følelsene kommer innenfra deg selv. Selv om det føles som om du ikke kan styre følelsene, så er det dine egne tanker som har skapt dem.

Det varierer hvor lenge hver og en av oss var sammen med psykopaten.

Mange som leser her har hatt flyktige relasjoner med en eller flere psykopater, hvor relasjonene varte i kun noen uker eller måneder.

Andre har relasjoner som varte 20 år eller mer.

For alle gjelder det at man må inkludere rehabiliteringstiden, etter at selve relasjonen er over, men innen man finner tilbake til seg selv og menneskeheten igjen.

Vi snakker derfor om et betraktelig jafs av livet for de fleste.

Så hva blir det til. Var den tiden bortkastet eller ikke?

Både ja og nei.

Først må du spørre deg selv, hva ville du med livet? Hva var dine drømmer, ambisjoner og mål?

Forandret dine ambisjoner seg senere i livet? Forandret psykopaten dem?

Har du nådd noen av dem?

De du ikke har nådd, er det for sent? Husk at det meste verken har en tidsfrist eller en aldersgrense. 

Hvis det er for sent, hvorfor? Er det som følge av alder? Mangel på energi? Hva hindret deg i å nå dem? Var det psykopaten eller andre faktorer som hindret deg?

Hva er grunnholdningen din til livet; skal gode ting komme til deg, eller må du selv kjempe for hvert eneste glimt av lykke? Kanskje befinner du deg et sted imellom; du forstår at du er din egen lykkes smed, men hvorfor skulle ikke du også oppleve litt hell innimellom?

Og kanskje aller viktigst. Hvem sammenligner du deg egentlig med, når du konkluderer at ditt eget liv, eller en stor del av det, var bortkastet?

Det er ingen tvil om at psykopaten var skjellsettende for de fleste av oss. Med det mener jeg, at hvis vi var på vei et sted da vi traff psykopaten, så ble vi avsporet. De aller færreste klarte etterpå å plukke opp tråden akkurat der den var. For de fleste så tok livet en helt annen retning etterpå. Det kan være at de opprinnelige målene ikke lenger ga mening. Eller man glemte dem ganske enkelt. Tiden gikk og ambisjonene svant. Eller kanskje følte du deg så udugelig sammen med psykopaten, at du overbeviste deg selv om at dine tidligere mål var urealistiske.

Derfor tenker mange tilbake på livet som “før” og “etter” psykopaten. Det kan sammenlignes med å ha opplevd krig eller en stor katastrofe.

De overlevende unge mennene etter skyttergravene i første verdenskrig hadde store problemer med å finne tilbake til samfunnet da det ble fred. Hvorfor? Fordi krigen påvirket ikke det sivile samfunnet på samme måte. Menneskene de unge mennene vendte tilbake til, klarte ikke å relatere til hva de unge soldatene hadde opplevd og fortalte om. Dette førte til ensomhet, isolasjon og fremmedfølelse. Lyder det kjent?

Som en kuriositet så opplevde ikke de overlevende soldatene etter andre verdenskrig det på samme måte, da de vendte tilbake til det sivile livet. Hvorfor ikke? Fordi andre verdenskrig påvirket det sivile samfunnet i mye større grad. De sivile i krigførende land opplevde massive bombeangrep, vold og opphold i konsentrasjonsleire. Da soldatene vendte hjem etter krigen, så oppdaget de at menneskene de vendte hjem til var like traumatiserte som dem selv. Det skapte fellesskapsfølelse og gjenoppbyggingsiver. De to mest traumatiserte landene, Japan og Tyskland, ble gjenreist på rekordtid. Kollektivt traume skaper med andre ord ikke dysfunksjonalitet, men sammenhold og styrke.

Vi som har vært sammen med psykopater, har nok mest til felles med soldatene fra første verdenskrig. Folk flest forstår oss ikke, derfor isolerer vi oss. Vi deltar ikke lenger i samfunnet, selv om vi fortsatt befinner oss i det. De fleste av oss har jo ikke flyttet til et hus i skogen. Vi er fortsatt omgitt av mennesker i det daglige. Distansen til andre er ikke fysisk, men emosjonell og eksistensiell.

Det er med andre ord ikke nok å ha “overlevd” noe, for å glede seg over å være i live.

Så til spørsmålet om tiden med psykopaten var bortkastet.

Det første handler om forsoning. Gjort er gjort. Du kan ikke forandre fortiden. Du kan ikke glemme den eller fortrenge den. Den er en del av deg nå. Ba du om det? Nei, men det spiller ingen rolle. De overlevende etter Titanics forlis ba ikke om at skipet skulle synke, men det skjedde. Det eneste de kan klandre seg selv for, var at de kjøpte billett. De kunne valgt hvilket som helst annet skip, men de valgte Titanic.

Du gjorde også et valg da du ble sammen med psykopaten. Du kunne ikke vite at relasjonen kom til å havarere.

Men det kan hjelpe deg å forsone deg med det, at du selv foretok et valg.

Forøvrig havarerer de fleste relasjoner, både vennskap, ekteskap og romantiske relasjoner. Betyr det at alle har kastet bort tiden sin på hverandre? Tror du folk går rundt og tenker at de kastet bort tiden sin på alle de ikke lenger har kontakt med i dag?

Det andre er at din opplevelse er unik, den er spesiell. Ville du aller helst opplevd det samme som alle andre. Ja? Det er helt i orden. Men hva er spesielt ved det? Hva gjør dem interessante i dag, de som hadde samme livsløp som alle andre? Er ikke grunnen til at du ikke lenger føler tilhørighet med dem, fordi de oppleves trivielle? Deres problemer er små. Deres hverdager små. Deres liv små. De har ikke lært noe av betydning.

Du har selv kanskje ikke blomstret, men du har vokst. Du har vokst noe vanvittig.

Det tredje du må huske er at ingen får oppleve alt. Du føler du har gått glipp av noe. Men alle får kun se en liten flik av hva livet har å by på. De fleste lever sine liv innenfor en meget begrenset sfære. Ingen får det beste fra alle verdener. Man kan ikke både leve i Oslo og New York. Du kan bo det ene stedet og besøke det andre. Men mens du er i New York på ferie, så går du glipp av hva som skjer hjemme i Oslo. Og i Dubai. Og i Sydney. Mens du bor i Oslo, så går du glipp av hvordan det er å bo i vakre Kragerø, eller i eksotiske Hammerfest, eller i et annet land enn Norge.

Når du kjøper en ny bil, så får du ikke opplevelsen av å kjøre et annet bilmerke. Du mister også opplevelsen av å eie en båt eller en hytte, fordi du prioriterte bilen.

Når du velger psykologistudiet, så får du aldri oppleve hvordan det er å studere til lege eller lærer.

Når du skriver bøker, så får du aldri oppleve hvordan det er å være toppidrettsutøver.

Når du velger en partner, så går du glipp av alle andre partnere. Jeg oppfordrer ikke til utroskap her. Jeg bare forteller at ingen får alt. Du får heller ikke oppleve friheten ved å være singel.

Faktisk så går alle glipp av det meste, hele tiden. Så ja, du gikk glipp av mye sammen med psykopaten, akkurat som alle andre.

Men du levde jo sammen med psykopaten. Du levde faktisk til det fulle. Tenk på alt du gjennomgikk av følelser, undring og forvirring. Den berg- og dalbanen! Ikke alt var behagelig, men du levde virkelig. Det var ikke kjedelig et øyeblikk. Jeg kan love, at ingen sover seg gjennom en relasjon med en psykopat.

Og etter relasjonen så ble du en detektiv. Du ble nysgjerrig på livet og menneskets natur. Du søkte etter svar. Du stilte spørsmål. Du var fokusert på å løse mysteriet, som psykopaten er. Og du løste det!

Og underveis så ble du bedre kjent med deg selv enn du noensinne tidligere har vært.

Som jeg skrev til en leser i kommentarfeltet, det er å leve!

Mener du fortsatt at tiden var bortkastet?

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

 

 

 

 

Jeg fikk en mail fra en leser etter at jeg skrev denne teksten i august;

Er mobberen en psykopat?

Leseren viste usedvanlig god innsikt i temaet mobbing og “barnepsykopater”. Dette er et felt leseren faktisk arbeider med til daglig.

Jeg synes innsikten var så god og viktig at jeg spurte om tillatelse til å publisere mailen. Den fikk jeg. Her gjengitt ordrett, men anonymisert.

 

Bibelen var vel for de fleste aldri favorittboka da de var unge. Og de fleste voksne får heller aldri den store interessen for boka. Den er tung og utilgjengelig, og for mange forbundet med moralisme, puritanisme og fanatisme.

Men man trenger ikke å være personlig kristen for å ha nytte av bibelen. Man “forplikter” seg heller ikke til å bli kristen av å lese den. Det er tross alt kun en bok. Man trenger heller ikke lese hele boka fra perm til perm. Den er full av visdom og god moral, hvis man ser bort fra ting som flerkoneri og incest, som med våre moderne øyne betraktes som umoralsk. Visdommen og moralen trer fram gjennom historier om de bibelske figurene, og deres gjøren og laden. Og i mange av historiene dukker det opp beskrivelser av sinnssykdom og personlighetsforstyrrelser, deriblant psykopati og narsissisme, selv om vi bruker andre ord på tilstandene i dag enn i bibelen. Man må derfor selv gjenkjenne tilstandene som blir beskrevet, for bibelen forteller det oss ikke direkte.

Det er egentlig irrelevant om historiene i bibelen er historisk korrekte eller ikke. De har likevel verdi som leverandører av moral og folkeskikk.

Historien om Jacob og hans svigerfar Laban er en slik historie.

Jacob er en prominent figur i Det gamle testamentet. Spesielt innenfor jødedommen blir han betraktet som en foregangsfigur, en patriark og en profet. Jødene kaller Jacob for “Janke” og Laban for “Lovin”.

Jacob ønsket å gifte seg med Labans datter Rachel. Men for å få gifte seg med Rachel, så stilte Laban som betingelse at Jacob måtte arbeide for ham i syv år. Jacob aksepterte betingelsene og begynte å jobbe for Laban, blant annet som gjeter og snekker. Men i løpet av de syv årene så klarte Laban å overtale Jacob til å gifte seg med en annen av Labans døtre – Leah. Leah var eldre enn Rachel, mindre attraktiv, og Laban fryktet at han ikke ville klare å gifte bort Leah, for da måtte han selv forsørge henne i hele sitt liv.

Så Jacob giftet seg med Leah, i den tro at han også ville få gifte seg med Rachel når syv år var gått (som sagt, flerkoneri var lov). Men da syv år forløp så forandret Laban sitt løfte. Jacob måtte arbeide for ham i ytterligere syv år, for å få gifte seg også med Rachel. Jacob aksepterte betingelsene, fordi han ikke visste hva han ellers kunne gjøre. I mellomtiden senket Laban Jacobs lønn flere ganger. Til slutt fikk Jacob lov til å gifte seg med Rachel, men fordi han ikke hadde noe annet sted å dra, så ble han værende under Labans åk i ytterligere seks år. Det kan tenkes at grunnen til at Jacob ikke lenger så noen annen mulighet enn å bli værende hos Laban, var fordi Laban gjennom årene hadde devaluert Jacobs selvbilde, til et punkt hvor Jacob ble overbevist om at han ikke hadde styrken eller de nødvendige egenskapene til å klare seg uten Laban. Kanskje trodde Jacob at ingen annen ville ha interesse av å ansette ham, fordi han var ubrukelig.

De gangene Jacob viste misnøye og truet med å bryte med Laban, så overtalte Laban ham hver gang til å bli værende; “du må komme til meg når du har problemer, og la meg gi deg råd”. Narsissisten Laban gjorde seg med andre ord også til terapeut, hvor Jacob kunne få trøst og råd for problemene – som Laban selv hadde forårsaket. Laban fortalte Jacob hvorfor han mishandlet ham, og hvorfor Jacob trengte å bli mishandlet. Med andre ord, velkjent narsissistisk manipulasjon.

Men til slutt, etter tyve år med hva vi kan tolke som narsissistisk misbruk av svigerfaren, så fikk Jacob nok. Han fortalte Laban “i tyve år har jeg slavet for deg. Jeg har gjort alt riktig. Ikke en eneste geit har forsvunnet under mitt oppsyn. Likevel senker du hele tiden lønnen min, og forandrer premissene, slik at jeg aldri vet hva jeg skal forholde meg til eller hva jeg kan forvente. Du har holdt meg nede og forhindret min lykke og suksess. Du har holdt lønnen min på et minimum, slik at jeg ikke skal ha mulighet til å frigjøre meg og gå mine egne veier”.

Endelig hadde Jacob våknet opp til den narsissistiske manipuleringen han var blitt utsatt for i så mange år. Og kanskje hadde han lenge vært våken for den, men han manglet mot til å trosse sin maktsyke svigerfar.

Først så trodde ikke Laban at Jacob mente alvor; “dette er ikke første gang du forsøker å dra, så hvorfor skal jeg tro på deg nå?”. Men da det gikk opp for ham at Jacob mente alvor, og ville ta med seg sin familie og forlate gården, så spilte Laban på de strengene han kunne for å få Jacob til å bli. Han vekselvis truet, tryglet og spilte offer (“vil du virkelig nekte meg tilgang til mine barnebarn?”). Han spilte på kjent narsissistisk berettigelse og eiesyke (“det er mine døtre du tar fra meg”). Til og med Jacob påberopte Laban seg eierskap over (“jeg skapte deg, du er ingenting uten meg”). Slik pågikk det en stund. Men Jacob vek ikke, og forberedte sin egen og sin families avgang.

Da Laban forstod at kampen var tapt, så kom han med et siste forslag; “ok, jeg kan se at jeg ikke er i stand til å hindre deg. La oss i det minste, før du drar, slutte fred”.

Hvis vi nå trekker oss litt ut av historien. Hvorfor var det så viktig for Laban å “slutte fred” med Jacob, når alle andre metoder han hadde brukt for å få Jacob til å bli, prellet av som vann på gåsa?

Var dette Jacobs mulighet til å få en avklaring med Laban – en narsissist? Er ikke dette noe mange av oss drømte om, men aldri fikk, med våre egne narsissister – den avsluttende og avklarende samtalen hvor vi kunne få svar på hvorfor vi hadde blitt mishandlet slik?

Her er grunnen til at Laban trengte å slutte fred med Jacob, før Jacob dro. Laban visste at Jacob hadde inngående kjennskap til hans karakter. Jacob visste på hvilke uhederlige måter Laban opererte. Jacob bar på mange hemmeligheter om Laban, som Laban ikke ønsket skulle spres utenfor familiens sirkler. Laban hadde med andre ord stor interesse av å beskytte sitt navn og rykte, og sørge for at sannheten ikke kom fram. Laban var åpenbart fullt klar over hvordan han hadde misbrukt Jacob.

Jacob spiste derfor et siste “fredsmåltid” sammen med Laban. Under måltidet så forsøkte Laban å rettferdiggjøre sine handlinger under Jacobs tid på gården. Ikke som i “beklage”, men for å forsikre seg om at det var Labans egen versjon av omstendighetene på gården som Jacob tok med seg ut i verden og formidlet til den. Med andre ord så ville Laban ha kontroll på historien som ble fortalt, også etter at Jacob var utenfor rekkevidde.

Hva kan vi lære av dette?

Vi kan lære at ja – enkelte får den “avklarende” samtalen som så mange drømmer om. Jacob fikk den. Men den er ikke så avklarende som vi tror. Og selvfølgelig så har narsissisten en baktanke med en slik samtale, som med alt annet. De vet at de har mishandlet deg, og ønsker å redde eget skinn ved å sørge for at dere er på “godfot” innen du drar.

Aldri slutt fred med en psykopat eller narsissist. Du kan late som om du gjør det, som et ledd i Gråsteinmetoden. Men du trenger ikke å føle deg moralsk forpliktet til å følge opp noe du har lovet en p/n. Fortell verden din versjon av vedkommende, slik du opplevde ham eller henne.

Forøvrig slo noe annet meg, første gang jeg hørte historien om Jacob og Laban. Jeg vokste opp med uttrykket “for en Laban”. Det var en negativ betegnelse på noen, ofte brukt om dovne personer; “kom deg opp, din Laban”. Antakelig stammer uttrykket fra den bibelske Laban. Det kan tenkes at den opprinnelige assosiasjonen ikke handlet om dovne mennesker, men om falske og uhederlige mennesker. Altså om narsissister.

Hvis du ønsker å høre en rabbiner fortelle om Jacob og Laban, relatert til det moderne narsissisme-begrepet, så se den vedlagte videoen under.

 

“Pearl” er nettopp frigitt til kjøp og leie. Den gikk på kino vinteren og våren 2023.

Spoiler alert! Hvis du ønsker å se filmen helt uten avsløringer, så ikke les videre.

Pearl er først og fremst en skrekkfilm, med alle klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter som følger sjangeren. Jeg la merke til filmen, ikke fordi jeg trodde den var et studie i psykopati, men fordi den hadde fått karakteren 7/10 fra seeranmeldelser på imdb.com. Det er høyt for en skrekkfilm. Grøssere pleier å ligge mellom 3/10 og 6/10, nettopp fordi det er en sjanger preget av klisjeer, overdrivelser og ubehageligheter. Skrekkfilmer med bred appell er med andre ord sjelden vare.

Men er Pearl en god film om en psykopat?

Det korte svaret – ja.

Hvis man klarer å se forbi nettopp klisjeene og overdrivelsene. Ubehaget er derimot en viktig komponent, for å fremheve psykopaten i filmen.

“Pearl” er forøvrig navnet på protagonisten i filmen, meget godt spilt av en – for meg – hittil ukjent Mia Goth. En ung kvinne av tysk avstamning som bor på en gård sammen med sin hardt arbeidende og puritanske mor, og invalide far. Faren sitter i rullestol og har mistet språket. Hvorfor faren er invalid, får vi ikke vite. Det snakkes om “sykdom”. Men det kan godt hende Pearl har en finger med i farens skade.

Pearl er nemlig en narsissist og en psykopat. I filmen beveger hun seg farlig nær psykotisk og sinnssyk (som egentlig er uinteressant som studie av psykopati) og en karikatur av en psykopat, men klarer likevel å skape en troverdig fremstilling av en psykopat.

Hun er blottet for empati og anger, og er drevet av impulsivitet og narsissistisk raseri.

Hun er også svært grandios, og har en drøm om å bli noe større enn en farmarbeider. Hun lever i en fantasiverden (som er vanlig for narsissister) og tror hun er en like god danser som danserne hun ser i musikalfilmene på kino.

Hun oppdager at det skal holdes audition for dansere i hjembygda. Hun melder seg på. Og uten profesjonell trening så er hun overbevist om at hun kan vinne dansekonkurransen og danse profesjonelt. Da dette ikke skjer, fordi andre som deltar på audition har trenet hardt og naturligvis danser bedre enn henne, så får Pearl et narsissistisk sammenbrudd. Sågar svært godt fremstilt i filmen. Hun kan ikke fatte at hun ikke fikk dansejobben, siden hun “danset bedre enn hun noensinne har gjort”. Hun følte seg berettiget til jobben. I god narsissistisk logikk, så faller det ikke Pearl inn at andre var bedre enn henne, og kun fordi hun selv gjorde sin beste innsats, så betyr ikke det at andre ikke var bedre.

I begynnelsen av filmen får man et usympatisk inntrykk av moren. Moren holder en svært streng hånd over Pearl og gir Pearl lite frihet. Men etterhvert får man i små glimt forklaring på hvorfor moren ikke slipper Pearl fri. Det er fordi moren vet at Pearl har onde tendenser og kan være farlig for menneskene hun møter.

Moren er også den eneste som våger å konfrontere Pearl og kue henne. Derfor adlyder Pearl moren, selv om hun protesterer og lyver for å unndra seg plikter og karre til seg mer frihet, på bekostning av moren, faren og dyrene på gården. Pearl mener selvfølgelig at hun har rett til et bedre liv enn hva moren tilbyr henne på gården. Derfor stjeler Pearl penger for å gå på kino, selv om hun vet at familien har dårlig råd.

Pearl er redd for moren, fordi moren avslører henne og vet at hun er en psykopat. Ironisk nok kommer det også frem at moren er redd for Pearl, til tross for at hun våger å sette grenser for datteren. Moren vet at Pearl er farlig.

Og moren har rett. Pearl myrder de som står i veien for henne. “Pearl” er som sagt en skrekkfilm, og i filmen dreper Pearl tre mennesker, i tillegg til ett indirekte drap, og også drap på dyr. Hun dreper:

-Faren, fordi han med sin invalididet krever for mye pleie og står (sitter) i veien for den frie utfoldelsen Pearl mener hun har rett på.

-Svigerinnen (søsteren til Pearls ektemann, som vi nesten ikke får se i filmen fordi han er soldat i krigen), fordi hun vinner dansekonkurransen som Pearl mener hun hadde krav på å vinne, og fordi Pearl i en samtale avslører for mye fra sitt indre for svigerinnen. Pearl angrer at hun har avslørt for mye og rydder derfor svigerinnen av veien. Psykopater frykter som kjent å bli avslørt. Denne samtalen er forøvrig svært interessant for studenter av psykopati. Her får vi et innblikk i hva en psykopaten Pearl tenker og hvordan hun rettferdiggjør sine handlinger, til og med drap.

-Kinoprojektøren, som Pearl har en affære med til tross for at hun er gift. Hun dreper ham fordi han truer med å forlate henne. Psykopater tåler som kjent ikke å bli avvist og forlatt.

-Moren dør fordi kjolen kommer nær peisen og tar fyr under et basketak med Pearl.

Legg merke til motivene for drapene. Alle er relatert til en psykopats selvfølelse, og faktorer som truer den.

Innen to av drapene, på svigerinnen og projektøren, så får vi et innblikk i gråsteinmetoden. Begge to forstår, innen de blir drept, at Pearl er farlig og forsøker å unnslippe ved å villede Pearl til å tro at de ikke kommer til å forlate eller svike henne, og skjuler deres frykt. Dette er sjelden psykologi i en skrekkfilm, hvor ofrene som regel løper skrikende fra monsteret (og selvfølgelig trigger monsterets trang til å drepe).

Ett minus i filmen. Avslutningen blir for absurd. Men det tilhører sjangeren og er nærmest uunngåelig. Det ødelegger ikke helhetsinntrykket av filmen som psykopatisk relevant.

Filmen anbefales for bloggens lesere. Se den, kanskje finner du enda flere psykopatiske elementer enn de jeg har omtalt her. Diskuter gjerne i kommentarfeltet.

Bare å gå i gang med popkornpoppingen 🙂

 

 

 

Noen røde flagg er veldig åpenbare, slik som beviselig løgn, aggresjon mot mennesker og dyr, arroganse, kritikk og varm/kald opptreden.

Disse flaggene er åpenbare fordi de er ting vi vet vi ikke kan tolerere eller leve med hos en partner.

Likevel fant vi oss i dem. Så at flagg er åpenbare, betyr ikke at vi reagerte på dem slik vi burde. Dette er noe vi må tilgi oss selv for, fordi vi ble lurt og manipulert. Sett i retrospekt, så er imidlertid flaggene svært tydelige for oss i dag, og vi vil antakelig være meget oppmerksomme på disse trekkene i fremtiden.

Men så finnes det egenskaper og adferd hos psykopaten som vi selv i retrospekt har vanskelig med å forstå at dreide seg om røde flagg.

Og ett rødt flagg er spesielt vanskelig å fange. Jeg vil skrive om det i dag.

En leser skrev i kommentarfeltet “jeg visste ikke at oppmerksomhet var et rødt flagg”.

Vel, vil jeg si til leseren, det visste ikke vi andre heller.

For hvordan kunne vi vite at (stort sett) positiv oppmerksomhet er noe vi må passe oss for? Det gir ingen mening. Må vi nå også skygge unna mennesker som viser interesse for oss? Da kan vi likegodt flytte til en isolert øy først som sist. For da finnes det ingen trygge mennesker der ute.

Eller?

Det er mulig å skjelne mellom den oppmerksomheten psykopaten ga oss, og den vi kan forvente fra normale mennesker.

Det handler først og fremst om intensitet. Normale mennesker okkuperer oss ikke på samme måten som en psykopat, heller ikke i begynnelsen av relasjonen. Dette skjer fordi psykopaten er grenseløs og berettiget.

Dette er to egenskaper som du kanskje har lagt merke til går igjen i de fleste av psykopatens handlinger.

Grenseløshet og berettigelse.

Berettigelsen viser seg ved at psykopaten har sett noen hen vil ha (deg), og da har hen i egne øyne rett til å få deg. Manglende impulskontroll og behovsutsettelse gjøre at hen umiddelbart setter alle kluter til på å få deg.

Grenseløsheten viser seg i intensiteten. Det er respektløst å pepre noen med telefonsamtaler og tekstmeldinger, og beslaglegge all deres fritid uten hensyn til at objektet også har andre mennesker og gjøremål å ta seg av, slik som søvn og arbeid. Dette bryr ikke psykopaten seg om. Hen skal ha deg umiddelbart, mens du er fersk og spennende. Her avsløres også respektløsheten. De tar ikke et nei for et nei, selv om du forsøker å prioritere også andre gjøremål. Da vil de overtale deg til et “ja”, og de gir seg ikke før de får det. Normale mennesker gir ikke oppmerksomhet på denne måten.

I retrospekt så kan jeg tydelig se respektløsheten i min psykopats opptreden. Pågåenheten var muligens det mest åpenbare røde flagget, i noe som ellers var svært vanskelig å oppfatte som et rødt flagg. Jeg hadde nemlig selv en aldri så liten “narsissist” i meg – jeg mente at jeg fortjente en mann som kurtiserte meg, Og nå var han der, endelig. Alt jeg hadde ventet på og drømt om manifesterte seg i ham. Så mine egne forestillinger om hva jeg selv var berettiget til, stod i veien for å tolke den intense oppmerksomheten som det den faktisk var – respektløs.

Han spurte nemlig aldri om jeg ville ha ham. Det var totalt uinteressant for ham. Han hadde lyst på meg, ergo tilhørte jeg ham, var tankegangen. Helt i tråd med narsissistisk logikk.

Så kan man jo innvende at jeg lot vel ikke noen bare “ta” meg, sånn uten videre? Jeg må jo ha blitt lurt og manipulert inn i det!

Men den pinlige sannheten er at jo, han tok meg, mer eller mindre sånn uten videre. Han ba ikke om lov. Han var heller ikke spesielt sjarmerende. Han bare marsjerte inn i livet mitt og tok seg til rette. Hvis jeg protesterte, så ble han aggressiv.

Dette var en svært åpen narsissist. Det har jeg fortalt tidligere.

Denne form for narsissistisk oppmerksomhet er et stort rødt flagg. Men jeg reagerte ikke på den slik jeg burde. Hva da med de som opplever en langt mer sjarmerende og “respektfull” oppmerksomhet? Den er selvsagt enda vanskeligere å oppfatte som noe farlig og demonisk.

Men igjen, her er det også intensiteten som avslører den. Hvis noen ikke gir deg tid til å puste, selv om oppmerksomheten oppleves som svært ønsket og givende, så er man nødt til å ta et steg eller to tilbake. Hvis noe føles for godt til å være sant, så er det nettopp det.

Min psykopat ga meg en kaffekopp. Det var alt jeg fikk, i løpet av hele relasjonen. En kopp kaffe på Narvesen. Han kjøpte tyve kilo hodekål fordi det var fårikålsesong og kålen kostet en krone kiloen. Og fårekjøtt kjøpte han ikke. Så hva han gjorde med all kålen aner jeg ikke. Han var gjerrig så det suste. Andre objekter opplevde at deres p/n brukte tusenvis av kroner på dem allerede de første dagene og ukene. Også dette er et rødt flagg. Hvis en nærmest fremmed person bruker store beløp på deg, så er sjansen stor for at du blir “kjøpt”. Dette er en form for manipulasjon. Selv om det føles fantastisk å bli så til de grader oppvartet, så er det viktig å bevare integriteten og takke nei til et slikt gavedryss. “There is no such thing as a free lunch” heter det på engelsk. Og det stemmer. Kun dine foreldre er villige til å bruke penger på deg uten baktanker. Alle andre har mest sannsynlig en baktanke. Spesielt en fremmed person. Et tips er å se “The Tinder swindler”.

Et siste aspekt ved den psykopatiske oppmerksomheten som jeg vil påpeke, er at det sjelden blir så fantastisk som de legger opp til. De skrur opp forventningene i objektet til umenneskelige høyder, og de klarer aldri å leve opp til dem. Ikke engang om de prøver. Selv psykopaten den første tiden viser seg fra sin beste side, så sitter objektet igjen med en opplevelse av at “dette ble ikke helt som hen lovet meg”. Det kan dreise seg om en middag, en hyttetur, eller en tur til syden. Grunnen til at en psykopat aldri klarer å leve opp til forventningene de selv legger opp til, heller ikke i idealiseringsfasen, er fordi de er noen kløppere på tekstmeldinger. Her vet de nøyaktig hva de skal skrive for å oppnå ønsket effekt, og fremkalle ønsket følelse i objektet. Men i det virkelige liv så klarer de aldri helt å skjule at de er psykopater, selv om de tar på seg en maske. Det er fordi objektet søker en varme og omsorg som psykopaten bare kan etterape, men ikke utstråle i ekte form. Derfor er for eksempel en sydentur med en p/n fylt med aktiviteter, slik at objektet aldri skal få tid til å fange opp og prosessere den psykopatiske energien som til enhver tid stråler ut av psykopaten.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.