I min siste video på youtube snakker jeg om respekt.

Respekt, eller rettere mangel på respekt, er et tema som engasjerer mange lesere. Mange har hele livet slitt med å bli møtt med tilstrekkelig respekt. Relasjonen med psykopaten var egentlig en bekreftelse på denne opplevelsen, for psykopaten respekterer ingen, og vil invadere dem de respekterer minst (les: inngå i en nær relasjon).

Å oppleve konstant respektløshet kan være farlig for din karriere og personlige utvikling. Du kan rett og slett stagnere. Du har lav status i venneflokken, slekten og på jobb. Du bruker dine krefter på å oppnå et minimum av respekt, der hvor andre får det helt naturlig og i stedet kan bruke deres tid på faglig utvikling og forfremmelse. Du opplever at andre suser forbi deg i anerkjennelse og status. Dette er verken bra for psyke, motivasjon, velvære eller lommebok.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Dette kan være en sår sannhet å svelge for mange. Siden relasjonen med psykopaten så har jeg selv blitt meget bevisst på om jeg blir møtt med tilstrekkelig respekt. Hvis jeg opplever mangel på respekt så oppleves det som meget triggende, og jeg kan bli oppfarende mot den personen jeg oppfatter som respektløs.

Er dette en sunn strategi? Både ja og nei. For det første så ligger den mye utenfor min kontroll. Den er blitt en slags innebygget refleks, en forsvarsmekanisme, og muligens en del av hvordan kroppen og psyken min takler PTSD (post traumatisk stress). Jeg er fullt klar over at jeg i enkelte tilfeller har dummet meg ut når min reaksjon har vært overdrevet eller malplassert. I mange tilfeller, selv om du opplever respektløshet, er det mer effektfullt å tie.

Fordelen er at jeg er blitt mye mer årvåken for respektløshet, der hvor jeg tidligere mente jeg fortjente den “fordi jeg var feil”, og lett underkastet meg dominerende personer. Dette er det slutt på for evig og alltid. Jeg er ikke lenger redd for å svare tilbake, eller se folk rett i øynene med forakt, der hvor de fortjener det. Dette gjelder sågar en av mine sjefer, som tidlig bestemte seg for at jeg ikke fortjente respekt. Jeg opplever ikke en slik situasjon som enkel, heller ikke i dag. Det er sårt å bli plukket ut som hatobjekt der hvor andre blir møtt med velvillighet.

Men jeg har i dag innsikt til å stå imot. Der hvor jeg tidligere brukte masse tankekraft på å undre hva jeg hadde gjort galt og dessuten forsøkte å innynde meg, så dropper jeg i dag dette. Det er nytteløst, svært tappende og belønner dessuten motparten. Så hva gjør jeg i dag? Når det gjelder sjefen så stoppet jeg ganske enkelt å hilse på ham når jeg passerte ham, og jeg kikker olmt på ham når han er tilstede. Dette lyder kanskje rart og barnslig. Men det er dessverre en nødvendighet for oss som tiltrekker oss respektløshet. Vi er nødt til å vise at “jeg ser deg, rygg unna”. Og det virker! Denne sjefen unngår i dag å se meg i øynene. Hvis jeg er tilstede, så skynder han seg videre. Han blander seg ikke lenger i mine saker, og jeg forholder meg i stedet til en annen sjef.

I videoen om respekt så er jeg innom temaet integritet versus autoritet. Når det kommer til å oppnå respekt, så spiller disse to med og mot hverandre. Integritet kan kalles vår indre moral. Er vi ærlige og kongruente? Har vi god moral og rettferdighetssans? Er vi gode mennesker som lever etter de ti bud? Vår integritet er ikke synlig for andre, fordi den foregår på innsiden. Den er kun synlig for andre hvis den også speiler seg i våre handlinger. Og det gjør den ikke automatisk, for av og til handler vi mot vår integritet, av og til med.

Autoritet er vår utstråling, hvordan vi fører oss og snakker, selvbeherskelse og kroppsholdning. Vår autoritære utstråling (eller mangel på sådan) er synlig for andre og bestemmer hvordan vi blir møtt av våre omgivelser, uavhengig av vår selvopplevde integritet.

Forestill dere to grafer. Den ene “integritet” og den andre “autoritet”. Man kan befinne seg hvor som helst på grafene. Sunne mennesker vil ligge høyt på begge grafene. De har en god moral (integritet) og utstråler tilstrekkelig autoritet til å bli respektert. Hos disse menneskene vil integritet og autoritet stort sett være samstemte. Men det er normalt å ligge hvor som helst på grafene. Svært få er så sunne at de har en optimal plassering begge steder. Integritet og autoritet trenger ikke å henge sammen.

I videoen nevner jeg et eksempel på personer med lav integritet og høy autoritet. Jeg snakket om fangevokterne i konsentrasjonsleire under krigen, som deltok i tortur og drap av fanger (lav integritet). Men de ble likevel respektert av fangene basert på ren frykt (høy autoritet). Et annet eksempel kan være korrupte politikere eller bedriftsledere, som blir høyt respektert (høy autoritet), selv om de har en dårlig moral (lav integritet). Et tredje eksempel er psykopatene vi selv stiftet bekjentskap med. Især de åpne psykopatene vil ha en høy autoritet (arroganse og nedlatenhet) og lav integritet (lyver, manipulerer, har en skjult agenda).

Svært usunne mennesker vil ha både en lav integritet og lav autoritet. De kan ha en slett moral, og blir heller ikke møtt med respekt. Et eksempel er innsatte i fengsler, som blir hundset og mobbet av medfanger. Fordi de sitter i fengsel så har de antakelig oppført seg antisosialt ved å stjele, svindle eller skade (lav integritet). Samtidig har de ikke den nødvendige autoriteten (lav autoritet) til å bli møtt med respekt av sine medfanger. Derfor ender de nederst på rangstigen i fengselet.

Så har du oss, objektene. Vi har betraktet oss selv som snille og rettferdige, og skårer slik sett høyt på integritet. Men det er ikke alltid slik omgivelsene ser oss, fordi vi samtidig skårer lavt på autoritet. Eller sagt på en annen måte, vi klarer ikke å hevde vår høye indre integritet. Hadde vi også skåret høyt på autoritet, så hadde mest sannsynlig ikke psykopaten funnet oss. Hvis vår høye indre integritet ikke vises i våre handlinger, så vil det dessuten trekke oss ned på integritetgrafen. Det kan være fordi vi ikke våger å handle etter vårt indre kompass, fordi vi er redde for represalier eller for å bli dømt. I slike tilfeller så skårer vi – i tillegg til lavt på autoritet – også kun medium på integritet. Relevant er mennesker med en iboende høy integritet, men som blir behandlet som om de har lav integritet, for eksempel av den psykopatiske partneren eller av en narsissistisk forelder. Deres handlinger og ord blir møtt med skepsis, som om de har en skjult agenda eller er kunnskapsløse. De vil ofte etterhvert absorbere behandlingen og til slutt både oppfatte seg selv og oppføre seg som om de har lav integritet, ved å luske rundt og være uærlige.

Hva kan du bruke denne modellen til? Du kan bruke den til å klatre på autoritetgrafen. Som sagt så er det ikke alle som har naturlig autoritet. Og noen av oss vil aldri få det. Noen av oss må jobbe dobbelt så hardt for å oppnå halvparten av den autoriteten som andre utstråler helt naturlig. Det kan være ting vi ikke rår over, som vårt utseende eller vårt opphav. Kan man oppleve respektløshet på grunn av utseendet? Javisst. Folk blir dømt på utseendet hele tiden. Fete mennesker opplever mye respektløshet. Tynne mennesker likeså. Feminine menn, som jeg selv, er et annet eksempel. Andre kan oppleve respektløshet på grunn av hudfarge. Eller rynker. Eller tynt hår. Eller asymmetri i ansiktet (at man ikke er attraktiv). Men det er da ikke rettferdig, tenker du kanskje. Riktig. Men verden er ikke rettferdig, den bare er. Så må vi gjøre det beste ut av det, mens vi befinner oss i den.

Selvrespekt er viktig, men som jeg også nevner i videoen så er det ikke alltid nok. Man får ikke automatisk respekt av andre av å ha høy respekt for seg selv. Som vi nå er smertelig klar over, så finnes det mange mennesker som gir f i din selvrespekt, hvis den ikke samtidig beskyttes av høy autoritet.

Hva selvrespekt derimot kan hjelpe deg med, er å gjenkjenne respektløshet og styre unna de som prøver seg. Når selvrespekten er lav, så er vi ikke istand til å gjenkjenne og styre unna. Derfor havnet mange av oss i klørne til psykopaten. Men med høy selvrespekt så klarer du å si “vet du hva, jeg kjøper ikke hva du prøver å selge”. Selvrespekt er derfor viktig, men du kan likevel aldri kontrollere andres reaksjon på deg. Eller sagt på en annen måte, du kan aldri tvinge noen til å respektere deg. Det eneste du kan gjøre, er å signalere mishag og avstand, for eksempel slik jeg gjør med sjefen i den ovennevnte historien.

Og faktisk vil jeg råde noen av dere til å synke bittelitt på integritetgrafen; vær litt mindre snille, rett og slett mindre engleaktige. Det er ikke ditt ansvar alene å redde slekten, nettverket eller verden. Det er ikke din jobb alene å hele tiden skape god stemning i familieselskapet, eller å løse andres konflikter. Det er ikke din jobb alene å gi økonomisk hjelp til den som hele tiden skusler bort sine penger, eller å forsvare den som du mener blir urettferdig behandlet, men som egentlig er istand til å forsvare seg selv (det er forskjell på å vise din støtte og å drive en personlig kampanje på vegne av noen). For høy integritet kan faktisk stå i veien for å styrke din autoritet, fordi det hindrer deg i å si “drit og dra” til alle som fortjener det. Du er ganske enkelt for veloppdratt og ordentlig. Det ligger ingen selvbeskyttelse i det.

Temaet integritet vil forøvrig oppta stor plass i min kommende bok “Men tankene mine får du aldri”. Nå er den like rundt hjørnet, og publiseres i god tid før jul.

Min siste video om respekt og selvsrespekt kan du se her.

I dag tenkte jeg vi skulle ta et avbrekk fra psykopati. Livet handler også om andre ting. Vi skal dog beholde “kjærlighet” delen. Jeg vil fortelle dere en historie som de som kjenner til den, mener jeg bør skrive ned. Det vil jeg gjøre her.

Da jeg var 23 år gammel så befant jeg meg midt i sykepleiestudiet. Grunnstudiet tok jeg i Danmark, rettere sagt i Hjørring. Men for en del av studiet ble jeg, av fri vilje, sendt til Tyskland. Jeg skulle ha praksis i akuttsykepleie, på anestesiavdelingen på et katolsk sykehus i den lille byen Rotenburg an der Fulda, midt i Tyskland, litt syd for Kassel.

Rotenburg var den gang ikke kjent for noe spesielt. Det var dog i dette området brødrene Grimm skrev mange av deres eventyr. Området er skogrikt, og har også flere ruiner av slott, akkurat slik omgivelsene blir fremtilt i de kjente eventyrene, som “Rapunzel”, “Snøhvit” og “Rødhette”.

I dag er byen kjent for noe langt mer grotesk som skjedde noen år etter mitt opphold. I 2004 annonserte “rotenburgianeren” Armin Miewes etter en person som var villig til å la seg spise. Ja, du leste riktig. En mann svarte faktisk på annonsen. Han reiste fra Berlin til Rotenburg hvor han sammen med Miewes tilberedte og spiste deler av sin egen kropp, innen han ble drept og partert av Miewes. Miewes er i dag kjent som “slakteren fra Rotenburg”.

Men tilbake til min egen ikke fullt så bestialske historie. Jeg gikk spent på toget i Hjørring for den dagslange ferden sørover mot Tysklands indre. Jeg byttet tog i Hamburg. Jeg lyttet underveis til CDer på min discman (dette var før man lastet ned musikk), mens jeg så det danske og etterhvert tyske landskapet passere. I begynnelsen var det paddeflatt, men etterhvert som toget beveget seg dypere inn i Tyskland så ble landskapet mer kupert og antydningene til fjell tiltok.

Praksisplassen på sykehuset hadde jeg fått for min kjennskap til tysk. Det var et krav. Som ung gikk jeg på en tyskspråklig folkehøyskole. Min tysk var ikke perfekt, men god nok til at jeg kunne formulere et brev hvor jeg fortalte om meg selv og målet med studiet. Jeg husker at tilhørighet til katolisisme var ønskelig, men ikke påkrevet fordi det ikke var snakk om en ansettelse. Jeg fikk derfor plassen, selv om jeg ikke er katolikk.

Bolig ble ordnet via tyske bekjente. Jeg skulle bo hos familien Frost; far, mor og to sønner – Jonatan på syv år og Tobias på fem år. Jeg husker fortsatt adressen, Zum Teufelsberg 3 (“til djevelfjell”). Moren var jordmor på det samme sykehuset hvor jeg skulle ha praksis. Hun kunne bli utkalt til fødsler når som helst på døgnet, også i helger. Avtalen var at jeg skulle bo gratis hos familien, mot at jeg passet barna hvis hun ble utkalt til ukurante tider. Jeg stusset på hvorfor faren i familien ikke kunne passe dem, men dette fikk jeg snart svar på.

Familien Frost viste seg å være en svært konservativ og religiøs familie. Mitt frilynte vesen passet ikke inn, men fordi jeg var en omstillingsparat ung mann så ble jeg raskt akseptert av familien. Dog holdt jeg min seksuelle legning tett til brystet. Barna fikk ikke lov til å snakke under middagen. Hvis jeg spurte dem hva de hadde gjort på skolen og i barnehagen, så kikket guttene først på far om de fikk lov til å svare meg. Jeg ble ikke oppmuntret til å la barna snakke ved bordet. Samtalen skulle styres av de voksne.

På søndager tilbrakte familien hele dagen sammen med menigheten. Først var det en tre timer lang gudstjeneste. Deretter ventet bespisning og sosialt samvær. Jeg ble oppmuntret til å være med, men paret Frost respekterte at jeg som voksen fikk velge selv. Ved et par anledninger ble jeg dog med. Noe jeg forsåvidt ikke hadde noe imot, da jeg i begynnelsen ikke kjente noen og gjerne ble kjent med nye mennesker. Men snart skulle min tid ble viet til annet.

På sykehuset ble jeg tatt godt imot. For dere som ikke vet det så samarbeider anestesipersonalet tett med det kirurgiske personalet, og fungerer i de samme lokalene. Det er likevel to forskjellige personalgrupper med hver deres ledelse. Derfor kan konflikter mellom de to gruppene lett oppstå, hvis samarbeidet ikke foregår smidig. Som sykepleiestudent så var min nærmeste leder Frau Schwab. En dinosaur som jeg var overbevist om hadde gått i klasse med Florence Nightingale. Hun gikk fortsatt med sykepleierkyse, lik de vi sist så i Norge på 60-tallet. Frau Schwab var en vennlig men streng kvinne. Hverdagen på anestesiavdelingen var innimellom hektisk for en sykepleiestudent som fortsatt var en novise. Det hendte derfor at jeg stresset og småløp for å rekke alle oppgavene jeg ble pålagt, eller for å lete etter ting. En gang ble jeg stanset av Frau Schwab, som sa til meg “unge herr Sundkvist, vi løper kun ved hjertestans og arterieblødning. Ellers beveger vi oss med verdighet”. Den dag i dag sitter Frau Schwab på skulderen min hvis jeg begynner å stresse og et øyeblikk “glemmer verdigheten”.

Som praksisveileder ble jeg tildelt en mannlig anestesisykepleier, Armin. Dette var få år etter oppløsningen av muren mellom Øst- og Vest-Tyskland. Armin hadde tidligere vært yrkessoldat. Hans jobb var å bevokte grensen mellom Øst og Vest. Rotenburg befinner seg like i nærheten av den gamle grensen, men på vestsiden. Det var med andre ord fortsatt primært vesttyskere med vestlig livsstil som bodde i byen. Men tiltakende innslag av gamle østtyskere var synlig blant personalet, og disse tenkte fortsatt annerledes om hvordan en sykehusavdeling skulle driftes, og om livet generelt. Det hersket en generell bitterhet blant vesttyskerne på avdelingen, over at de var pålagt en spesiell skatt tilsvarende syv prosent av lønnen, til oppbygging av det gamle øst.

Armin viste seg å være en godlynt mann med humor. Han fortalte lattermildt om hans tid som grensesoldat, “vi trengte aldri å gjøre noe, og vi trengte ikke være mange, for østtyskerne bevoktet grensen så strengt at de gjorde jobben for oss”. Etter oppløsningen ble han arbeidsledig og måtte omskolere seg. Han valgte å bli anestesisykepleier.

Min kunnskap om det tyske til tross, det var mye jeg hadde å lære om kultur og språk. Ikke minst ble jeg forvirret av de mange titlene til mine kolleger som jeg måtte forholde meg til. De var “oberarzt”, “chefarzt”, “oberschwester”, “chefschirurg”, “assistäntin”, “abteilungsleiter” og flere, og nåde meg hvis jeg kom i fare for å degradere noen. Da vanket det strenge blikk og oppleksinger om korrekt tiltaleform. Men hvis jeg oppgraderte noen, så lot de det fare. Jeg lærte derfor fort å heller gå “opp” enn “ned” i hierarkiet, hvis jeg var usikker.

Språkproblemene ble forsterket i telefonen. Når utålmodige leger ringte til anestesi for å melde pasienter så ble det så mange “wiederholen, bitte” (vær snill og gjenta) fra min side at de endte med å spørre hvem i helv…. jeg var som ikke forstod noe som helst. Jeg hadde da en standardforklaring parat, om at jeg var norsk og nettopp ankommet. Da endret tonen seg raskt, “ah, der Norweger”. Sykehuset var ikke større enn at alle hadde hørt at det jobbet en norsk utvekslingsstudent på anestesi. Det var visst ikke hverdagskost på stedet. Tyskere så opp til nordmenn, og jeg møtte stor velvillighet og interesse bare i kraft av min opprinnelse.

Sykehuset hadde et omfattende fritidsprogram som jeg tok del i, blant annet vandreturer og låvefester. Jeg ble på kort tid kjent med mange mennesker. Mange ville gi meg den beste tiden i Rotenburg, og tenkte på meg også når de hadde fri. Jeg ble ofte invitert til private begivenheter. Flere ville stolt vise fram nærområdet. Blant annet ble jeg invitert med på helgetur til verdensutstillingen som det året foregikk i Hannover.

Ofte måtte jeg takke nei til invitasjoner. Mine forpliktelser overfor familien Frost tillot ikke så mange sprell. En dag var jeg alene med guttene. Jordmor Frost måtte i hui og hast dra for å ta imot en fødsel. Hun rakk ikke å gi meg instruksjoner. Jeg fattet at middagen måtte foregå på mitt initiativ, for guttene ble sultne. Jeg rotet i skap som jeg følte jeg ikke hadde rett til å rote i. Men det ble til at jeg fant en gryte og en spagettirett som jeg begynte å tilberede. Minstemann Tobias insisterte på å hjelpe. Jeg sa nei, men da slo han seg vrang og jeg lot ham røre i spagettien med meg ved siden av. Han stod på en stol. Plutselig gjorde spagettien et uventet oppkok og det sprutet noen dråper på de bare underarmene hans. Han ble forskrekket og begynte å gråte. Jeg forklarte ham at “derfor ville jeg ikke at du skulle hjelpe til, matlaging kan være farlig”. Jeg fant noe aloe vera salve som jeg smurte på de rosa prikkene som hadde oppstått på huden hans og han roet seg snart. Vi tre spiste middag, og denne gang fikk guttene lov til å snakke ved bordet, så mye de ville.

En gang gikk vi tur i skogen. Skogshyttene i Tyskland har en byggestil som kan minne om sjokoladeplater og annet godteri. Jeg hadde nettopp lest eventyret om Hans og Grete for guttene. Vi kom til en slik hytte, og jeg spurte “hvem tror dere bor der. Heksa kanskje?”. Lille Tobias stilte seg resolutt opp med hendene i siden, kikket på meg og sa bestemt “er du dum? Alle vet at hekser ikke eksisterer. Det er påskeharen som bor i den hytta”.

Tobias var den utadvendte av de to. Han var aktiv og skravlet konstant. Broren Jonatan var mer stille og fornuftig. For sine spede syv år så tok han sin rolle som storebror på alvor. Men innimellom fikk Jonatan hysteriske anfall som jeg aldri hadde sett tidligere. Jeg måtte bare lære meg å håndtere dem når de kom. Hvis faren var tilstede under et slikt anfall så ventet skjenn og reprimande. Jeg tror ikke det hjalp noe, men forstod også at faren måtte være streng, for Jonatan mistet kontrollen fullstendig. Men jeg forsøkte å berolige gutten uten å involvere foreldrene. Jeg gjorde meg noen tanker om årsaken til anfallene. Til den dag i dag så er jeg overbevist om at Jonatan var homofil. Jeg kjente så sterkt meg selv igjen i hans vesen, slik jeg var som barn. Den litt feminine og forsiktige stilen. Interessen for “jenteleker”. Om dette var årsaken til anfallene vet jeg ikke. Men det kan være at han allerede i en alder av syv år merket at han måtte undertrykke mange av sine impulser i de konservative omgivelsene han vokste opp i.

En mandag stilte jeg på jobb som vanlig. På dette tidspunktet var jeg blitt så rutinert at jeg var mer som arbeidskraft å regne enn som student, og det gjorde meg ingenting. Jeg ga gjerne tilbake for alt jeg lærte der. Men det var kommet et nytt tilskudd den dagen. En ung medisinstudent skulle ha praksis på kirurgisiden. Da han så meg første gang kom han høflig over og ga meg hånden. Han presenterte seg som Sebastian. Jeg ble senere fortalt av Armin (praksisveilederen) at Sebastian var sjefskirurgens sønn. Jeg husker jeg tenkte at det var et sympatisk trekk av Sebastian å ikke nevne det selv, at han ikke hadde tenkt å høste status gjennom sin fars posisjon.

Sebastian viste seg snart å være en meget dannet og varm ung mann. Han var to år eldre enn meg. Han viste interesse for meg, og det gikk ikke lang tid før også han ønsket å berike min fritid. Sebastian likte å sykle, og han inviterte meg med på sykkeltur. Det ble etterhvert mange sykkelturer med Sebastian. Høsten i Rotenburg var mild og solrik. Vi dekket en stadig større radius på sykkelsetet. Vi kunne sykle flere mil etter jobb. Jeg merket meg at Sebastian var en alvorlig type, han verken smilte eller lo mye. Noe tynget ham. Jeg tror det var de enorme ambisjonene om å følge i sin fars fotspor, bli noe betydningsfullt og vellykket. Han var meget ordentlig av seg. Korrekt. Han sa alltid de riktige ordene. Jeg følte meg litt utilstrekkelig i hans nærvær, klossete og plump som jeg kunne være, spesielt på tysk. Men ikke fordi han fikk meg til å føle slik. Han fantes ikke arrogant. Han syntes å like meg som jeg var og ville at jeg skulle slappe av. Og pen var han. Rene trekk. Slank. Milde øyne. Nøttebrunt hår.

En dag syklet vi ekstra langt, og jeg ble bekymret for om vi rakk hjem igjen før det ble mørkt. Vi holdt pause i en eng og la oss ned i gresset. “Hør” sa Sebastian. “Hva da?” svarte jeg, “jeg hører ingenting”. “Nettopp”, sa han, “ingenting. I Tyskland er det nesten umulig å finne steder hvor man ikke hører noe. Alltid er det trafikk eller andre lyder i det fjerne”. Slik var Sebastian. Han likte ro.

Etter sykkelturene endte vi ofte opp hjemme hos ham. Eller rettere hans fars hus, sjefskirurgen. Hans far og stemor syntes å oppfatte det som helt naturlig at jeg etterhvert ble en hyppig gjest i huset. Jeg oppdaget at det ikke er høflig å bli sendt på dør etter mørkets frembrudd i Tyskland. For meg som nordmann så var det naturlig å gå hjem igjen etter endt besøk. Men kutyme der var at man enten ble kjørt hjem, eller overnattet. (Vest)tyskerne var mye mer amerikaniserte enn oss nordmenn på den tiden. De hadde mange biler og brukte dem selv over korte avstander. Det var ikke normalt å gå langt til fots.

Jeg husker jeg følte jeg trengte meg på og utnyttet gjestfriheten. Men faktisk fikk jeg et eget soverom i Sebastians hjem. Den første natten jeg skulle overnatte så spurte Sebastians stemor om jeg hadde tenkt å dusje neste morgen. Jeg var sikker på at hun ville minne meg på at varmtvann var en luksus. Jeg ville derfor moderere meg. Jeg svarte “jeg vil ihvertfall gjerne vaske håret”. “Ok, god natt” svarte hun. Neste morgen da jeg gikk på badet så hadde hun stilt frem minst ti forskjellige shampoflasker, så jeg kunne velge best den som passet til mitt hår (jeg hadde tykt og gyllent hår den gangen).

Etterhvert fikk Sebastian og jeg en rutine. Etter å ha sagt god natt til hans far og stemor, så gikk vi inn på våre respektive rom. Men så snart det ble stille i huset, så snek jeg meg inn på hans rom og la meg i hans seng. Vi gjorde aldri noe seksuelt, det var for risikabelt. Vi bare lå der, inntil hverandre. Vi kunne snakke litt før vi sovnet, men vi bare sov sammen det meste av tiden. Jeg passet på å våkne før de andre, så jeg kunne snike meg tilbake på “mitt” rom og komme ut derfra når jeg ble sett.

Livet på anestesi gikk sin vante gang. En eldre russisk anestesist, Dr. Eichhorn, skulle snart pensjoneres. Han var begynt å gå lei av arbeidet. En gang ba han meg sitte ved pasientens hodeende under operasjonen og passe anestesien. “Det kan jeg ikke” protesterte jeg, “jeg er bare sykepleiestudent”. “Det gjør ingenting” svarte den gamle ringreven, “jeg har gitt pasienten alt han trenger. Jeg har også skrevet ned blodtrykk, puls og oksygenmetning for de neste tyve minuttene. Jeg kommer tilbake om et kvarter, nå går jeg og drikker kaffe”. Og slik ble det. Det gjentok seg, at jeg ble sittende og passe på anestesien mens Dr. Eichhorn drakk kaffe. Og jeg kan fortelle at notatene hans alltid stemte med pasientens vitalia (blodtrykk, puls etc.). Han bommet aldri. Så erfaren var han.

En gang fikk jeg forsøke en intubering. Intubering er den kritiske overgangen hvor man fjerner den bevisstløse pasientens oksygentilførsel og skal føre en tube ned i luftrøret, som så blir koblet til respiratoren. Hele prosessen bør ikke ta mer enn tyve sekunder, for i denne tiden får ikke pasienten oksygen. Jeg var ganske nervøs innen prosedyren, men den sveitsiske legen som stod bak ryggen min og veiledet meg var roligheten selv. Pasienten var en 95 år gammel mann med lårhalsbrudd. Legen holdt min hånd, som igjen holdt tuben. Han førte forsiktig hånden min med den riktige teknikken. Men under prosedyren så oppstod det en komplikasjon. Jeg fikk ikke tuben tilstrekkelig langt ned i luftrøret, det var ganske enkelt ikke plass. “Det går ikke” sa jeg, “noe blokkerer her”. Jeg begynte å svette, for tiden gikk. Den sveitsiske legen måtte raskt overta. Han lyste ned i luftrøret. Og ganske riktig. Han oppdaget en stor svulst som stengte for nesten all passasje. Kun gjennom en liten gjenstående åpning hadde den gamle mannen fått luft. Antakelig hadde han levd slik lenge. Han hadde visstnok aldri klaget over tungpust. Det er vel slik når man er 95 år, at man ikke lenger trenger så mye luft fordi man sjelden anstrenger seg.

Av og til var operasjonene i form av amputasjoner. De amputerte kroppsdelene ble lagt i en spesiell kontainer på skyllerommet, merket “biologisk avfall”. En dag jeg hadde et ærend på skyllerommet så skvatt jeg ordentlig, for i dunken lå det et helt amputert ben, fra tær til hoftekam. Benet var så langt at dunken ikke kunne lukkes skikkelig, så foten og halve leggen stakk opp av beholderen.

Hos familien Frost ble livet også rutine, og jeg følte meg faktisk som en del av familien. Sebastian kom regelmessig og hentet meg til de forskjellige aktivitetene og utfluktene vi gjorde sammen, for han hadde tilgang til bil. Når han kom så føltes det som om kjæresten kom hjem for å hilse på familien. Han snakket så fint med dem. Også med barna. Jeg var så stolt og kjente så sterk varme for ham.

En dag hadde jeg lovet å passe guttene. Familiens hustelefon ringte. Det var Sebastian. Han ville på enda en sykkeltur. “Jeg kan ikke” svarte jeg, “jeg har lovet å passe guttene”. “Ta dem med” sa han, “vi kan leke med drager”. Og slik ble det. Sebastian, guttene og jeg kjørte til en passende åker, der vi stod og lekte med drager. Guttene trengte litt veiledning, men de storkoste seg, hoppet og lo av forventning og utålmodighet, “min tur nå! Ich bin dran!”. Da vi mente at guttene hadde noenlunde kontroll og kunne håndtere dragene uten oss, så klarte vi ikke å holde oss i skinnet lenger. Vi smatt bak en busk og omfavnet hverandre. Men vi hadde ikke stått der lenge før vi ble oppmerksom på en tilstedeværelse. Der stod plutselig Tobias og pekte på oss, “dere kysser! Ihr küsst!” sa han og fniste. Jeg gikk umiddelbart i panikkmodus. Jeg forestilte meg hvordan Tobias kom til å fortelle til paret Frost hva han hadde sett oss gjøre. Jeg forestilte meg også at jeg ville bli kastet på dør for denne synden. Tankene løp avgårde med meg. Men Sebastian, som var roligheten selv, bøyde seg ned til Tobias. “Du Tobias” sa han, “du vet at jeg har tenkt å bli tannlege”. Tobias nikket. “Og jeg sjekket bare om Daniel har hull i tennene”. Tobias kikket storøyet på ham, “kan man gjøre det på den måten?” sa han. “Mhm” svarte Sebastian. Og det syntes å være svar godt nok for Tobias, som løp tilbake for å forsøke å få liv i dragen. Ingenting ble av den saken.

Men tiden min sammen med Sebastian, familien Frost og de gode kollegene på Kreiskrankenhaus Rotenburg an der Fulda opprant. Det var han som måtte dra først. Praksisen hans var over, og han måtte returnere til studiene på universitetet i Freiburg. Det var selvfølgelig en tung avskjed. Men vi var begge klar over premissene. Hva vi hadde ville ikke vare. Det var et barn av omstendighetene.

En helg tok jeg toget til Freiburg og besøkte ham. Jeg måtte se ham en siste gang. Men det ble en blandet opplevelse. Han hadde på det tidspunktet begynt å date en amerikansk jente. Det var framtiden slik det var forventet av ham. Gifte seg med en anstendig kvinne og gjøre karriere. Vi visste det begge to. Den søndagen da jeg vinket til ham fra toget idet det forlot sentralastasjonen i Freiburg, var siste gang jeg så ham.

Noen få uker senere forlot jeg selv Tyskland og returnerte til sykepleieskolen i Hjørring. Guttene hadde tegnet tegninger til meg. Paret Frost, som ikke var fattige, men sparsommelige i kristen ånd, laget en spesiell middag og den eneste gangen de bød på dessert. Et siste fotografi ble tatt av meg sammen med hele familien sittende i sofaen. Fra anestesien fikk jeg en bok med håndskrevne lykkeønskninger fra hele personalet i. I flere år etterpå korresponderte jeg både med Armin og Frau Schwab.

Livet fortsatte. Affæren med Sebastian var en boble for seg selv, løsrevet fra livet ellers. Var det en tapt kjærlighet fordi den endte som den gjorde? Overhodet ikke. Det er ingenting som sier at man skal forplikte seg til hverandre livet ut for at kjærligheten skal fullbyrdes. Kjærlighet kan vare fra en time til livet ut. Kjærlighet er ikke mindreverdig, selv om man går forskjellige veier. Den bare er, der og da. Bundet til tid og sted.

Sebastian endte med å gifte seg med den amerikanske jenta han hadde begynt å date den gangen i Freiburg. Om de fortsatt er gift vet jeg ikke. Men noe jeg vet, er at han aldri ble tannlege. Han ble noe annet, og mye mer. Han er i dag en verdenskjent kjevekirurg, som reparerer knuste ansikter. Pasienter fra hele verden blir sendt til ham for å rekonstruere ansiktene deres, for eksempel etter trafikkulykker eller vold. Derfor avslører jeg ikke hans etternavn i denne historien.

Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bok nummer to i samme forsendelse (for eksempel en gave) får du for 200, slik at to eksemplarer koster 450. Bestill på [email protected]