I denne teksten vil jeg fremheve narsissisten. Min personlige oppfatning er at hva jeg vil skrive om i dag, synes å karakterisere narsissisten sterkere enn psykopaten. Der hvor psykopaten muligens har et sterkere grep om virkeligheten, så er narsissisten mer tilbøyelig til å skape seg en alternativ virkelighet.

Mange av oss henfaller lett til dagdrømmeri, vi har en god fantasi og bruker mye tid på å ønske oss et annet liv, et annet sted og kanskje i en annen tid. Det kan selvfølgelig ligge triste årsaker bak en slik tilbøyelighet. Kanskje har livet ikke vært så enkelt som vi håpet. Fantasier blir en flukt fra et liv som ikke passer oss. På den positive siden så kan fantasier om et bedre liv fungere som en god motivator for forandring. Fantaster er ofte lekne av natur, og blir dessuten ofte gode fortellere og romanforfattere!

Narsissisten går hakket lengre enn fantasten. Der hvor fantasten fortsatt kan rives tilbake til virkeligheten når hverdagen innhenter ham/henne, så har narsissisten skapt et fantasibilde av seg selv som er mer permanent og som for ham/henne er virkelig, dog er de nærmeste pårørende ofte uenige i hvordan narsissisten fremstiller seg selv. Det er når omgivelsene minner narsissisten på at han/hun ikke er den personen han/hun i eget sinn forestiller seg, at det danner narsissistiske sår og vekker narsissistisk raseri.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Narsissisten er i eget sinn meget populær, supergodt kvalifisert og har alltid rett. Hver eneste gang noen er uenige med ham/henne så fungerer dette som en ubehagelig påminnelse om at så ikke er tilfelle. Narsissisten tolererer ikke slike avvik fra sitt fantasibilde. I stedet for å revurdere sitt syn på seg selv eller ganske enkelt ignorere sin motstander, så rettes alvorlig harme og raseri mot vedkommende. Raseriet kommer kanskje ikke til overflaten der og da, men narsissisten glemmer aldri en person som har våget å trosse ham/henne. Narsissisten betrakter alle uenigheter som personlige angrep og hevnen kan komme på et senere tidspunkt.

Her ligger også kimen til narsissistens relasjoner med egne barn. Barn av narsissister forteller ofte at relasjonen til mor eller far var god – kanskje til og med supergod – da barna var små. Det var da barna ble eldre at konfliktene ble hyppigere og dypere. Dette skyldes at narsissisten ikke betrakter barn eller dyr som en trussel mot deres fantasibilde. Barn og hunder er enkle å overbevise, de er føyelige og elsker ubetinget. Når barna vokser opp så øker imidlertid selvstendigheten og egne overbevisninger. Dette tåler den narsissistiske forelderen dårlig. Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten infantilisering, idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. Dessverre ser ikke den nå voksne sønnen eller datteren tegninga og bruker altfor lang tid på å innføre NK. De tar i stedet devalueringen til seg og forsøker å få tilbake den moren eller faren de husker fra de var barn.

Truls fikk med årene et stadig mer problematisk forhold til sin egen mor. Han husker ikke helt når eller hvorfor det startet. Han pleide å tenke at moren ble surere og vanskeligere med alderen. Han undret om det kun var han som så morens vanskelige sider. Faren så dem også, men faren forklarte det med “slik er hun bare”. Truls undret om faren unnskyldte moren fordi moren alltid hadde behandlet faren dårlig. Men Truls husket fortsatt en tid da moren var elskelig og trygg, selv om det begynte å bli svært mange år siden. Nå så han ikke lenger engang glimt av den moren hun pleide å være.

Han la merke til at moren var blid så lenge han jattet med henne om ting og tang. Men problemet var at moren var svært kunnskapsløs og “enkel”, og egentlig ikke en sympatisk person. Truls syntes det var vanskelig å la være med å korrigere henne på alle feiloppfatninger hun hadde. Samtidig visste han at hvis han gjorde det så var det som å åpne Pandoras eske og moren ble svært krenket og giftig. Han la merke til at hun ikke forstod forskjell på hva som var hennes sak og hva hun ikke hadde noe med å blande seg i. Hun virket grenseløs. Hun kunne kaste hans ting fra barndommen uten å spørre ham. Faren klaget over at hun hele tiden ryddet bort ting uten å fortelle hvor hun la dem, slik at han ikke fant dem igjen. Det kunne være viktige papirer som han brukte lang tid på å lete etter. En gang for mange år siden, den gang man kun hadde papirbilletter, så måtte foreldrene avlyse en reise fordi moren hadde ryddet vekk flybillettene. Da faren senere fant dem i et skap og konfronterte henne med det, så blånektet hun på at hun hadde ryddet dem vekk. 

Han husker en gang hennes sjef på jobben ble langtids sykemeldt. Moren hadde troppet opp hjemme hos sjefen og forlangt å vite om “sjefen var psykisk syk” og at de ansatte på jobb hadde begynt å snakke. Truls fikk hakeslepp da moren på hjemmebane skrøt av hvor handlekraftig hun hadde vært på vegne av de ansatte, da hun troppet opp hjemme hos sjefen. Han hadde forklart moren at slikt gjør man ikke, at sykdom er private anliggender og at de ansatte ikke hadde krav på å vite hvorfor sjefen var syk. Moren hadde reagert med å anklage Truls for å være dårlig likt av sine venner. Det er riktig at mange av Truls sine venner hadde forlatt ham i en sårbar periode noen år tidligere. Nå brukte moren denne kunnskapen som skyts fordi Truls hadde våget å korrigere henne. Truls forstod at dette ikke er normal atferd, men morens tilstand er fortsatt et mysterium for ham.

I historien ser vi hvordan Truls` mor forventer skryt og enighet hele veien. Hennes narsissistiske forstyrrelse har ført henne inn i en fantasiverden hvor hun alltid har rett, alltid gjør rett og aldri har skyld. Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig. Han får smake på narsissistisk raseri ved at moren drar opp gammelt grums om ham som hun har kjennskap til. Truls vet ennå ikke hva som feiler moren, og han begår den feilen å fortsatt tro at han trygt kan fortelle henne hva som skjer i hans liv. Han tillegger moren normale egenskaper og håper fortsatt på forståelse. Derfor har hun fått vite om hans konflikt med tidligere venner. Dette blir nå brukt mot ham, selv om det er fullstendig irrelevant for saken Truls ønsket å snakke om – hennes utidige besøk hos den syke sjefen. Truls vet ikke at moren er narsissist eller at en narsissist aldri tåler å bli konfrontert med seg selv.

Legg også merke til at moren er styrt av impulser. Hva som er rett og galt, er hva moren føler i det gjeldende øyeblikket. Hun føler at personalet har krav på å vite hva som feiler sjefen, kun fordi de er nysgjerrige. Hun resonnerer ikke at det ikke spiller noen rolle hva de ansatte prater om, de har uansett ikke rett til å vite noe som sjefen ikke selv velger å fortelle om sin egen helse. Neste dag kan moren gå fullstendig i motsatt retning, fordi hun føler noe annet. Det er for eksempel lite sannsynlig at hun mener andre har rett til å vite alt om henne. En narsissist styres ikke av moral eller etiske retningslinjer. Hva som er riktig er hva de til enhver tid føler er riktig.

En ytterligere observasjon er at faren ikke deler Truls sin oppfatning av moren. Dette er fordi faren ikke er morens barn, men hennes partner. En narsissist spiller roller, det betyr at de forandrer seg avhengig av hvem de er sammen med. Selv under samme tak så har moren spilt forskjellige roller overfor far og sønn. Faren har derfor ikke opplevd den transformasjonen som Truls har opplevd – fra en morsom og trygg mor, til en fiende. Faren ble kanskje opprinnelig idealisert da relasjonen med moren oppstod, men i hele deres ekteskap så har moren vært den samme. Faren har vendt seg til henne og blitt “sløv av vane”. Kanskje er han også en flygende ape. Derfor opplever Truls at han stanger hodet mot en usynlig mur når han forsøker å få bekreftet sine opplevelser hos faren. Faren deler kun delvis Truls` oppfatning av moren. Både Truls og faren er tåkelagt av moren, men på hver sin måte, derfor spriker deres oppfatning av henne.

Førstkommende torsdag 24/9 så blir det ny livestream på youtube. Tidspunktet er som alltid 20 til 21.30. Sett av tiden og delta 🙂

Jeg får ofte henvendelser fra fortvilte lesere som opplever at rådene ikke virker. De dumper borti den ene psykopaten etter den andre, og er desperate etter en slags magisk løsning som får dem til å forsvinne. Men en slik magisk løsning finnes ikke. I tillegg er det å legge ansvaret for egen smerte over på andre; ta dette bort fra meg.

Fakta: Psykopatene er ikke forsvunnet fra jordens overflate, kun fordi vi har fått kunnskap.

Hvordan bør vi forholde oss til at de fortsatt er her, og fortsatt finner oss?

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi må skru forventningene opp eller ned – alt ettersom – til et realistisk nivå. At vi blir flinkere til grensesetting betyr nettopp det – vi er blitt flinkere. Det betyr ikke at psykopatene slutter med å prøve seg. Å tro at man som 40- eller 50-åring skal bli en som oser av integritet hvis det ligger i vår natur å være empater og pleasere, er en utopi. Vi har ikke sluttet å svette vår gamle odør, som psykopatene sniffer opp som vampyrer som lukter blod.

Vi kan regne med at å lære oss grenser som vi aldri hadde, tar omtrent like lang tid som tiden vi har levd innen vi begynte å jobbe med forandringen. Det betyr at hvis du er 30 år så har du – med intens jobbing og bevissthet – grensene på plass når du er 60. En 40 åring som hele livet har vært en pleaser vil være 80 år innen han/hun har grenser på plass som andre hadde da de var 10 år. Dette skjer fordi en 40 åring brukte de første 40 årene av sitt liv til å sementere et mønster der han/hun ikke hadde grenser. Det er veldig mange år og sitter derfor meget dypt. Selvfølgelig tar det minst like mange år å snu et så innarbeidet mønster. Fem år etter at det indre arbeidet har startet, så er 40-åringen en åttendel på vei. En åttendedel er ingen bagatell om man går riktig vei, men det illustrerer hvor lang tid det tar.

Å tro at man skal komme dit på “et par år” er selvfølgelig utopi. Da er man dømt til å bli frustrert og tro at man ikke kommer noen vei.

Mitt råd: spar deg frustrasjonen og gled deg over de framskrittene du faktisk gjør.

Hvilke framskritt opplever jeg selv etter nettopp fem år i denne prosessen?

• Jeg tror ikke lenger det beste om folk. Når man tror det beste om folk så tror man også at deres handlinger og kommentarer kommer av god vilje; “ingen mener noe vondt innerst inne”. Man ser derfor mellom fingrene. Man konfronterer aldri. Men nå vet jeg bedre. Hvis jeg opplever gift, så vet jeg at det mest sannsynlig ikke kommer av god vilje, derfor ønsker jeg ikke lenger å la folk slippe unna med det. Forståelsen for nødvendigheten av konfrontasjon, og viljen til å konfrontere er på plass. Evnen jobber jeg fortsatt med.
• Hvis jeg ser tegnene som jeg vet er typiske for p/n så slipper jeg ikke folk inn. De henger kanskje fortsatt på meg, men jeg avtaler ikke fritidsaktiviteter med dem. Jeg sender ikke venneforespørsler på facebook. Jeg forteller dem intet personlig om meg selv. Jeg kan gi dem komplimenter, men da kun for å manipulere dem.
• De kan fortsatt skape frustrasjoner for meg. Angrepene kommer fortsatt. En psykopat eller narsissist som merker at han/hun stanger hodet i et usynlig skjold kan bli meget intens og ubehagelig. Men jeg er ihvertfall ikke lenger emosjonelt investert i dem. Det betyr at jeg har ingen illusjon om at det finnes en ekte relasjon mellom oss. Jeg tar ikke deres fremstøt på alvor, og jeg forventer heller ingenting av dem. Jeg lurer ikke på hvorfor de har humørsvingninger, hvorfor de ikke kontakter meg eller hvorfor de ikke holder hva de har lovet. Tvert imot, selv om de kan forsure min dag, så unner jeg meg et lite smil om leppene; de er avslørt. Dette frigjør enormt med indre plass i meg, som tidligere ble fylt av future fakende psykopater som jeg gikk og ventet på.
• Sjelden, men av og til virker gråsteinmetoden og grensesetting helt etter planen. Psykopaten trekker seg tilbake som en vampyr som søker skygge etter å ha kommer for nær sollys. Da vet jeg at jeg er på riktig vei. Med årene som kommer så vil gråsteinmetoden virke bedre og bedre.
• En uunngåelig konsekvens er at det er færre folk rundt meg. Jeg er mer alene. Jeg har definitivt skrudd ned empatimotoren. Jeg bryr meg ikke like mye om andre og jeg lar dem eie deres egne problemer. Dette merkes selvfølgelig og flere vender meg ryggen. Dette kan oppleves som at jeg er mindre populær og mislikt, i forhold til før. Men jeg har lært meg å betrakte det som frigjørende.
• Jeg har ennå ikke kommet dit at jeg tiltrekker meg sunne mennesker. Det betyr at jeg befinner meg i en slags sosial limbo, der de usunne er i ferd med å forsvinne, men de sunne er ennå ikke kommet. Det bidrar til øket alenehet. Sunne mennesker kommer når de ser at jeg er meg selv i alle situasjoner og i stand til å stå opp for meg selv. Dette jobber jeg med daglig, og kommer til å gjøre i mange år fortsatt.

Psykopater kan komme i både venneforkledning og kjæresteforkledning. Jeg har inntrykk av at mange lesere er mest bekymret over å støte på dem i kjæresteforkledning. Først vil jeg si at det er god grunn til å være like oppmerksom på de som kommer i venneforkledning, selv om de ikke er like intense. Venner er meget viktig, og psykopatvenner kan gjøre stor skade, ikke minst fordi man ikke er like fokusert på dem og halvveis står med ryggen til.

Spør deg selv også hvor viktig det egentlig er med en kjæreste. Mange lever alene i dag, det er ikke forbundet med skam og trenger ikke å være ensomt eller mindre rikt.

Men jeg forstår lengselen etter en mer intim relasjon. Det er noe helt spesielt.

Hvis du virkelig fortsatt ønsker å prøve deg på kjærligheten, så er dette mine råd, post-psykopat.

• Vær realistisk. Drømmeprins(ess)en finnes ikke. Det var vår hang til dagdrømmeri som la veien åpen til psykopaten, psykopatisk idealisering og rusen den ga oss. Lojale og hederlige mennesker er kjedelige i forhold til en psykopat. Problemet er at når man først har “smakt psykopat” så vil man ha mer og det er vanskelig å nøye seg med det som tidligere var godt nok. Man håper å finne en normal person som kan gi den psykopatiske rusen. De finnes ikke. Det er det samme som å be en hund om å være ulv. Hvis du ikke klarer å “tenne på” det kjedelige eller normale, så er det kanskje best at du fortsetter å være enslig inntil videre.
• Ta deg god tid. En psykopat har hastverk. Ved å stå litt på bremsene så klarer du å skille ut de fleste psykopater allerede her. Jeg vil estimere at forutsatt at du gir lite/ingen narsissistisk forsyning, så er de fleste psykopater borte i løpet av tre måneder. Den tiden har vi alle. Ingen relasjon haster så mye at vi ikke kan gi den minst tre måneder til å utvikle seg, helst mer. Å bruke to til fire år på å utvikle en kjærlighetsrelasjon er ikke unormalt.
• Ikke vær paranoid. Alle har litt psykopat i seg. Det kan være et blikk, et utsagn, et litt for svulstig løfte som minner om future faking, et litt for sent svar på en henvendelse som minner om taushetskur. Alle ting faller på plass når du tar deg god tid. Det er helhetsbildet av en person som avgjør hvem han/hun er.
• Ikke fortell alt, “don`t overshare, keep some mystery”. Ditt behov for å fortelle om din skadeskutte fortid er alltid større enn andres behov for å høre om den, selv den mest tålmodige engel blant oss. Vi vil så gjerne forsikre oss om at en partner forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør, men hvorfor “selge deg selv” som en skadeskutt fugl? Er det attraktivt for noen tror du? Og er det overhode realistisk? Vi er mer enn vår erfaring med en psykopatisk forelder eller en psykopatisk kjæreste. Husk at alle har noe bagasje. Spør deg selv; hvorfor er akkurat din fortid så spesiell? Det er den ikke.
• Du er spesiell, men ikke på grunn av dine skader. Du er spesiell for din empati, din nestekjærlighet og sjenerøsitet, akkurat de egenskapene som trakk psykopaten til deg. Finn dem fram igjen når en person har vist seg som en verdig mottaker. La den andre bevise seg verdig først. Vi gir ikke lenger oss selv til noen gratis. Dumpet de deg innen du kom så langt? Vel, da slapp du muligens enda en dysfunksjonell relasjon. 

Lykke til!

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Dette skriver “Anonym” under en tidligere tekst. Kommentaren i sin helhet kommer her;

Jeg er 38 år og gjennomgår omtrent det du beskriver. Jeg var sosial og populær og mer “vellykket” i alderen 27–37 enn jeg noen gang turte håpe på i oppveksten. Men nå har jeg havnet i en oppvåkningsfase som først og fremst handler om vennskapsrelasjoner. Jeg har tidligere brutt med en psykopatisk kjæreste og hadde en vond oppvåkning som følge av det. Nå er det som om vennskapsrelasjonene står for tur. Jeg så et meme på nettet med påskrift: “I’m running out of people I actually like.” Slik er det, selv om “like” er litt banalt i sammenhengen — det går mer på det å ha noen å dyrke relasjoner med og omgås overhodet. Jeg tok tidligere for gitt at vennskap handlet om å støtte hverandre, vise hverandre omsorg og ikke minst gi like mye som man får. Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg. Jeg har vært grenseløst naiv og tatt for gitt at min tilnærming til andre er tilnærmet universell (med noen unntak). Jeg har møtt alle med et åpent sinn, noe som i lang tid gjorde meg fryktelig populær. “Alle” digget meg og ville være sammen med meg, flere sa at jeg var helt herlig å være sammen med. Jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt — og var nok dermed også et ekstremt lett bytte for giftige folk. Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.

Jeg har av nødvendighet brutt med familien min som består av narsissister og medavhengige, og har dermed følt meg ekstra avhengig av gode venner. Jeg har tenkt at gode venner kan erstatte familien jeg ikke har. Nå skjønner jeg at det godt skal gjøres. Jeg skjønner også at jeg må finne en slags indre klippe i meg selv, og tror jeg har det i meg, men jeg må også innrømme at jeg er redd for å bli ensom nå idet jeg nærmer meg 40. Jeg føler meg lost. Mye av tryggheten jeg mente å ha opparbeidet meg som voksen, virker med ett irrelevant. Jeg må tenke helt nytt rundt vennskap, relasjoner og hva det er, hvem jeg slipper inn, og hvordan jeg regulerer graden av tilknytning og fortrolighet. Det føles som jeg er på vei inn i en ny livsfase. Jeg tror det er en klokere en, men jeg er også redd den skal bli tom og trist.

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår

Den velskrevne kommentaren gjorde inntrykk på meg, den har så mange viktige elementer. Kanskje er det først og fremst fordi jeg relaterer til det meste “Anonym” skriver. Likevel tror jeg den viser essensen i hva mange av leserne har slitt med, ikke kun noen få. “Anonym” skriver om en trist oppvåkning der han/hun innser at deler av livet har vært basert på en illusjon. Illusjonen om at man er godt likt og respektert av et nettverk som egentlig ikke respekterer deg, de bare later som for å oppnå goder av deg. Nettverket vil i de fleste tilfeller bestå av både venner og familie.

Du har noe å gi som de ønsker, men de vil ikke betale for det. De vil ha det gratis. Når vi gir dem noe gratis, så mister varen sin verdi. Tenk på alle gratisting du har i ditt hjem; gaver fra bokklubber, billig nips, gaver fra bekjente som ikke betyr noe for deg. Behandler du disse tingene med like stor andakt som brosjen fra din avdøde bestemor, eller den nye sofaen til tredve tusen? Mest sannsynlig verdsetter du tingene høyere hvis du ikke har fått dem gratis, hvis du måtte spare penger en stund for å tilegne deg dem eller bygge opp en spesiell relasjon til personen som ga deg dem.

Når vi gir andre mennesker av oss selv gratis så er det fordi vi ønsker å være snille og å bli verdsatt. Men det motsatte skjer, vi blir tatt for gitt og faller faktisk i verdi i andres øyne. De vil løpe til mer utfordrende marker for å finne seg en partner. Kanskje de beholder oss fordi det er kjekt å ha et gratis suppekjøkken i nødens stund. Men faktisk er det litt kleint å stå i suppekø. Man ønsker egentlig ikke å være der. Og senere vil man ikke innrømme overfor andre at man manglet penger til mat og måtte stå i den køen.

Samme syn kan mennesker få på oss når vi kun er en gratisløsning. Det blir flaut å vise seg sammen med oss og man vil ikke innrømme overfor andre at man pleier kontakt.

Her kommer overskriften fra “Anonym” til sin rett; Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv.

For å ta noe positivt først; så flott at du endelig våkner opp. Kanskje har så mange som 90% av menneskene i ditt liv vært utnyttere som foraktet deg bak din rygg. Dette inkluderer også nære familiemedlemmer som foreldre og søsken. Når du har ristet av deg den initielle bølgen av plutselig klarsyn, vemmelse og skam som skyller over deg og nesten slår deg over ende, så er det viktig å gå mer rasjonelt til verks; i hvilke konkrete situasjoner har forakten kommet til syne? Hvorfor så du det ikke den gang? Når startet det? Hva har du selv gjort som har trigget en utnyttelse, hvorfor nettopp deg? Hva kan du gjøre annerledes? Og ikke minst, hvem i dine omgivelser er utnyttere?

Det er noe som heter “vær forsiktig med hva du aksepterer, for du forteller andre hvordan de skal behandle deg”. Livsløpet med utnyttelse startet ofte i meget ung alder. Den gang hadde vi ikke slik innsikt. Vi var tenkende vesener, men vi handlet likevel utifra barnlig umodenhet og reflekser. Da vi ble eldre så hadde mønsteret allerede satt seg godt fast og var blitt til vår virkelighet, vi så ikke umiddelbart noe behov for å forandre oss. Vi trodde det fungerte for oss. Som “Anonym” også skriver; jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt.

Alle tegnene på at vi egentlig ikke var respektert eller likt, sank ikke inn; all hjelpen som uteble når vi trengte den, de ubesvarte anropene, gavene vi fikk som hadde en femtedel av den verdien vi selv ga, de kvasse kommentarene fra folk som ikke fryktet represalier fra oss, alle rådene vi aldri ba om som vi tolket som forsøk på å hjelpe, men som egentlig var forsøk på å styre og kontrollere oss. Listen er lang.

Vi trenger å sette oss ned og puste litt. Vi må skride til verks med å rydde opp. Men først må vi gi oss selv litt tid til å fordøye sjokket. Vi er kanskje 30, 40 eller 50 år når dette går opp for oss. Det er snakk om lange liv som vi delvis har misforstått. Det er ikke snakk om bortkastede liv. Livet består av mange elementer, sosiale relasjoner er kun en av dem. Men det er et viktig element som vi nå må revurdere. Det er ingen grunn til depresjon. Hagen må lukes for ugress, slik at de ekte blomstene får plass. Dette er helt naturlig arbeid, som vi har forsømt. Rydd ditt liv for parasitter og gi kun plass til mennesker som gir deg noe; god lukt, fine farger og glede.

Bli glad i deg selv. Gir denne korte setningen deg en ekkel bismak? Da liker du ikke deg selv og du har en jobb å gjøre. Vi har ikke verdsatt oss selv, derfor ga vi av oss selv gratis. Men er det noe vi nå har lært, så er det at den eneste du kan stole på, er deg selv. Livslange venner kan vise seg å være andre enn du har trodd, til og med dine egne foreldre. Du har faktisk ingen andre å støtte deg til enn deg selv. Slutt derfor å snakk deg selv ned, du har ikke råd til å miste deg også. Når du ikke tar hensyn til egne behov, så tråkker du på din aller beste venn.

Lær å være alene. Har andre mennesker egentlig gavnet deg så mye som du tror? Hvorfor er det egentlig så viktig for deg å være sammen med andre? Er det for at vellykkethet måles i antall venner, eller for at distrahering avleder deg fra det lukearbeidet som venter? Hagen gror over av ugress, du kan ikke ignorere den lenger. Du er nødt til å fortelle parasitten “jeg har ikke tid til deg lenger, jeg har en hage som må lukes og du er en av dem som må røskes opp med rota”.

Føler du nå at jeg oppmuntrer deg til å trekke deg bort fra all sosial kontakt? Hvordan føles egentlig det? Er det hatefullt å oppmuntre til alenehet? Føler du at jeg oppmuntrer til bitterhet og hat mot de som står deg nær? I så fall, er det kanskje people pleaseren i deg som snakker, som fortsatt hardnakket tror på det beste i alle?

Jeg kan trøste deg med at du kommer ikke til å være alene. Du kommer fortsatt til å være sammen med andre mennesker. Men du skal ikke løpe etter dem i håp om å bli akseptert. Du skal lære deg å gå halve veien, for så å stoppe og se om de kommer deg i møte. Kommer de, så gled deg over samværet med en person som er villig til å gå deg i møte. Kommer de ikke, så snur du og går tilbake. La dem fare. Bruk energien du tidligere brukte på å gå hele veien selv mens den andre stod stille, til å gå hjem til deg selv. Der du hører hjemme.