Å kommentere på en blogg er ingen menneskerett

I dag vil jeg gå inn på et lite sidespor og snakke om noe annet enn psykopati. Jeg ønsker å fortelle om selve bloggdriften.

Bloggen vokser, som er ønskelig, men med veksten så vokser også alt av positiv og negativ menneskelig adferd.

De som kun leser bloggen men aldri gjør seg til kjenne merker vi ikke så mye til. I dag følger 8000 personer bloggen på facebook. Statistikk jeg får fra leverandøren viser at dobbelt så mange, omkring 16000, er oppmerksom på bloggen. Grunnen til at mange leser en slik blogg uten å følge den på facebook er fordi mange objekter ikke ønsker å gi et hint om at de er “på sporet” av psykopaten. En annen årsak er at mange ikke har facebook konto. De kan likevel lese bloggen, som er uavhengig av facebook.

Til enhver tid så er kun en håndfull mennesker aktive i kommentarfeltet. Men kommentatorer kommer og går. Noen er trofaste kommentatorer i lange perioder, andre skriver bare en enkelt kommentar eller et par. En av årsakene til at kommentatorer forsvinner er at de får det bedre og ikke lenger trenger å være så opptatt av bloggen. Men selv om det til enhver tid kun er et begrenset antall kommentatorer så har to-tre hundre lesere vært aktive i kommentarfeltet siden oppstarten i 2015. Det er med andre ord mange som har bidratt aktivt, mest på godt – men som jeg vil snakke om i dag, av og til på vondt.

Men innen jeg går videre vil jeg skryte av de 98 prosentene av dere som er respektfulle og ydmyke i kommentarfeltet, både mot hverandre og mot meg som bloggforfatter. Dere trenger ikke å ta notis av dagens tekst, men dere er velkommen til å lese den for å få dypere innsikt i bloggdrift. Jeg vil gi dere en liten titt bak kulissene.

I løpet av årene med blogg så har jeg opplevd noen råtne epler, hvorav den mest ekstreme var en kvinnelig leser som i 2017 trodde hun og jeg var personlige venner. Hun evnet ikke å forstå at hun bare var en av mange lesere. Hennes adferd nærmet seg forfølgelse (stalking). Hun ble blokkert.

Både bloggen og youtube kanalen har også tiltrukket seg flere psykopater og narsissister. Enkelte av dem har gjort seg til kjenne. Også disse blir blokkert.

De ekstreme tilfellene er få og tydelige. De er lette å få øye på. Grensetilfellene derimot er vanskeligere å skille ut, fordi det kan være snakk om noe så elementært som at vi har forskjellige måter å ordlegge oss på. Og det bringer meg til dagens tema, er en blogg et fristed for alle som ønsker å ytre seg?

Svaret er nei. En blogg er ikke et offentlig sted. En blogg er privat eiendom, alle som kommenterer der er gjester og plikter å oppføre seg deretter. Det er ingen menneskerett å kommentere på en blogg. En blogg er ingen nettavis, den er mer som en dagbok. En blogger jobber alene, og når du leser så får du innsikt i vedkommendes liv og innerste tanker.

Når du kritiserer en bloggtekst, så kritiserer du derfor ikke et “system” eller et apparat. Du kritiserer en enkeltperson. For eksempel kan man i en nettavis kritisere en enkelt artikkel eller sågar journalisten som skrev den. Men en journalist har en redaktør og en redaksjon i ryggen. Det har ikke en blogger.

Enkelte blogger som min oppmuntrer av naturlige årsaker til et aktivt kommentarfelt og i en viss grad til debatt. Å ha opplevd en psykopat er ensomt. Vi ønsker derfor å stå sammen, vi ønsker å lese andres erfaringer for å lære og for å sammenligne. Vi ønsker å skrive om egne erfaringer for å tømme oss for gift, for å få støtte og bekreftelse og for å forstå hva vi har opplevd. Slik skal det være. Det betyr ikke at du kan skrive akkurat det som faller deg inn.

En blogger jobber som sagt alene. Det står ikke en “nemnd” og vurderer dine kommentarer. Å moderere et kommentarfelt tar mye tid. Jeg har alene moderert ca 6500 kommentarer siden oppstart. Det betyr at jeg ikke har mulighet til å finanalysere hver enkelt kommentar. Hvis jeg velger å fjerne en kommentar eller en kommentator, så har jeg ikke tid til å gi deg en personlig begrunnelse for hvorfor. Du er en av veldig mange lesere. Jeg er bare en.

Det er ditt ansvar å sørge for at ditt budskap kommer klart og tydelig fram. Hvis jeg opplever en tvetydighet i din kommentar så kan jeg velge å slippe den gjennom, men det kan også hende at jeg fjerner den. Et eksempel er “stikk” til meg (eller andre kommentatorer) pakket inn i en lang kommentar med ordsalat. Ofte blir det et tolkningsspørsmål og jeg kan ta feil av dine intensjoner. Men igjen, jeg har ikke tid til å finanalysere dem. Jeg har heller ikke tid til å diskutere dem med deg. Du plikter å vise dem.

Jeg kan fjerne enkeltkommentarer eller jeg kan utelukke alle kommentarene fra en bestemt kommentator. Hvis jeg merker at du dominerer for mye og din gjennomgangstone er negativ – altså at du har vist en negativ holdning gjennom flere kommentarer – så kan du bli fjernet for all fremtid. Du får ingen forklaring på hvorfor. Jeg har en blogg å drive. Har du ingen kommentarskikk så kommer ikke jeg til å fortelle deg det. Du blir bare fjernet. Dominanse og/eller negativitet vil påvirke stemningen i kommentarfeltet og kan få andre lesere som ønsker å kommentere til å nøle. Det kan også redusere min egen motivasjon til å fortsette.

Det er lov å kritisere tekster fra meg og kommentarer fra andre. Men i kritiske kommentarer står jeg overfor en vurdering. Er din kritikk oppbyggende? Berikende? Saklig? Konstruktiv? Velbegrunnet? Berettiget? I så fall slippes kommentaren antakelig gjennom. Hvis jeg derimot tviler på dine intensjoner så lover det ikke godt. Eller sagt på en annen måte, hvis jeg ikke liker tonen din så er du ute. Det lyder kanskje udemokratisk men en blogg er ikke et demokrati, den er et diktatur. Jeg er alene om å passe på mitt eget velbefinnende i tillegg til skjøre lesere (vi er alle skjøre i lang tid etter et brudd med en psykopat). Hvis du merker at ditt syn skiller seg markant fra mitt så hindrer ingenting deg i å starte din egen blogg. Min blogg derimot, er ikke din søppelfylling.

Jeg lyder kanskje streng men det er nødvendig. Jeg skal overleve som blogger og leserne skal få mest mulig rehabilitering ut av tekstene. Men veldig streng er jeg dog ikke. Av 6500 innleverte kommentarer så har jeg kanskje stoppet 80. 98-99% av kommentarer slipper med andre ord gjennom.

God kommentarlyst 🙂

 

Hvorfor forteller psykopaten ingenting om sin barndom?

Spør “Ida” i kommentarfeltet. Mulig jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg har ikke lenger full oversikt over alle tekstene jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i Idas spørsmål. Jeg tror ikke mange objekter har opplevd at psykopaten plaprer løs om sin oppvekst. Enkelte sympatifiskende psykopater spant muligens på helt eller delvis oppdiktede historier om overgrep fra barndom og ungdom, men for de fleste objekter var det nok vanskelig å få noe som helst essens ut av psykopatens fortid, og mange opplevde ren aggresjon fra psykopatens side hvis de forsøkte å fiske for mye i den. Objektene fikk derfor sjelden høre mer enn det som psykopaten fortalte fritt og uten å bli presset. I beste fall var det snakk om usammenhengende og uforståelige bruddstykker, som i stedet for å skape mer forståelse for hvem han/hun var snarere bidro til forvirringen og mystikken rundt psykopaten som menneske.

I dagens tekst vil jeg oppsummere fem årsaker til hvorfor psykopaten er så sparsommelig med opplysninger omkring sin barne- og ungdomstid.

De lever her og nå. For psykopaten er fortid og fremtid mindre viktig enn den er for normale mennesker. Det er for eksempel derfor psykopaten så lett kan “future fake”; de har uansett ingen evne eller vilje til å planlegge lenger enn morgendagen. De bærer ikke fortiden med seg, den er irrelevant for dem, hendelsene og menneskene i den betyr ikke noe for dem i dag. De lever i en film og andre mennesker har bare spilt gjesteroller. Alle spiller skuespill, ingen er ekte og minst av alle dem selv. De knytter seg derfor ikke til sin fortid. Hvorfor skal de være opptatt av den? Og hvorfor skal DU være opptatt av den?

Psykopatens fortid er mørk og full av forbrytelser. Den unge psykopaten befant seg allerede tidlig i livet på skyggesiden, preget av misunnelse og forakt for andre. Deres moralske forfall startet meget tidlig. Mange har vært ungdomskriminelle. De som ikke har et juridisk rulleblad har likevel mange etiske forbrytelser på samvittigheten fra tidlig i livet. Mye av deres ugang ble aldri straffeforfulgt fordi psykopaten var for ung, eller deres forbrytelser ble aldri fanget opp fordi han/hun tidlig lærte å skjule sine spor. De har kanskje torturert dyr, forårsaket andres ulykker, manipulert og utnyttet. De har kanskje narret mange hundre tusen kroner ut av deres godtroende besteforeldre eller dyttet senile onkel Alfred ned trappen da ingen så det. De startet tidlig med å finne egnede kandidater som de kunne idealisere, devaluere og forkaste. Da psykopaten var 18 år gammel så tok eksen sitt eget liv i fortvilelse over å bli dumpet uten forklaring.

Psykopaten vet at det ikke gavner dem å fortelle om noe av dette, ihvertfall ikke i idealiseringsfasen. Enkelte objekter opplevde likevel at bruddstykker lekket ut, enten i form av hint fra de som kjente til psykopatens fortid, eller som “tells” fra psykopaten selv.

Identiteten er knyttet til fortiden hos normale mennesker. Derfor forteller normale mennesker helt naturlig om deres fortid. De bærer fortiden med seg, den har vært en viktig faktor i å forme dem til den personen de er i dag. Det er normalt at enkelte skampletter i fortiden forties men mange forteller også åpent om disse bitene, i håp om tilgivelse eller fordi man har forsonet seg med de delene av historien som man ikke er spesielt stolt av. Normale mennesker vet at fortid er på godt og vondt men at man ikke kan fornekte den, fordi den er en stor og viktig del av dem. Psykopaten derimot har ingen fast identitet, de har kun et antall masker som de bærer. Deres identitet er tom, det er ingenting i den. Fortiden har ikke klart å fylle den, for de var aldri emosjonelt tilstede i den. De følte seg alltid hevet over deres omgivelser og lot seg derfor aldri påvirke av noe eller noen. Identiteten ble derfor stadig tommere jo eldre psykopaten ble – med andre ord motsatt av et normalt menneske som får en rikere identitet med alderen fordi de tar alle opplevelser med seg videre.

Vi husker vår fortid fordi den vekker følelser i oss. Det er emosjonelt ladede minner vi forteller om, enten fordi de vekket sterk glede, sjokk eller sorg. Hvem husker at vi handlet melk i 2008? Det gjør vi jo ikke, både fordi det er noe vi gjør hele tiden men aller mest fordi vi ikke assosierer det faktum at vi handlet melk med noe spesielt. Hendelsen går derfor i glemmeboken. Hvis derimot det at vi handlet melk i 2008 førte til at butikkalarmen ble utløst og vi ble stoppet av personalet så kan det hende vi husker at vi handlet melk, fordi hendelsen vekket skam eller ubehag i oss. Eller kanskje det var foran melkedisken vi traff personen vi i dag er gift med? I så fall husker vi hendelsen fordi den representerte begynnelsen på noe meget hyggelig. Med andre ord knytter vi følelser til minnene, det er derfor vi husker dem. Hvis inntrykket var spesielt sterkt, så kan vi sågar huske hendelser fra meget tidlig i livet. Selv har jeg mitt første bevisste minne fra jeg var ett år og elleve måneder gammel. Noen påstår at de sågar kan huske ting fra sitt aller første leveår, og det kan stemme hvis det skjedde noe som gjorde ekstra sterkt inntrykk i løpet av den tiden.

Psykopaten har som vi vet ingen sterke følelser, derfor har ingenting i deres fortid gjort sterkt inntrykk på dem, og derfor husker de heller ikke hendelsene spesielt godt. Når man ikke var tilstede i sin egen fortid, så kan man heller ikke fortelle om den. Da blir det ren oppramsing a la “jeg likte fotball, jeg bodde hjemme til jeg var 20, deretter begynte jeg på utdannelsen”. Det var det. Like spennende å høre om som å se maling tørke, og det er også slik mange objekter beskriver hvordan psykopaten oppsummerte hele sin fortid.

Psykopaten oppgir helst ingen personlig informasjon om seg selv, og dette henger sammen med deres hang til å bruke objektets sårbarheter mot dem. Objekter erindrer ofte hvordan psykopaten fikk dem til å åpne seg og fortelle fritt, ofte mer enn hva de faktisk ønsket å dele, om seg og sitt. Stort og smått. Psykopaten lyttet intens og sugde til seg alt av informasjon om objektet. Senere, når de minst ventet det eller når det kunne skade dem mest, så fikk objektet deres egne hemmeligheter og sårbarheter kastet tilbake i ansiktet. Psykopaten hadde husket og lagret alt objektet hadde fortalt, selv små og nærmest ubetydelige detaljer. Psykopaten er redd for at det samme skal skje mot dem; at noe de forteller kan utnyttes og brukes mot dem. De forteller derfor minst mulig eller de fabrikkerer løgner om deres fortid som villeder objektet og derfor ikke kan skade dem.

Jeg håper disse punktene hjelper “Ida” og andre som har opplevd det samme til å forstå hvorfor psykopaten er så knapp om deres personlige historie.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Neste livestream på youtube blir muligens kommende mandag 30/9 (som kompensasjon for at så mange torsdager faller ut). Følg med på “arrangementer” på facebook siden.

Når kan man løsne på NK?

Det enkle svaret er jo aldri. Men riktig NK er omfattende og det kan være anstrengende å opprettholde streng NK hele livet. Riktig NK betinger en form for hyperårvåkenhet som man med tid og stunder ganske enkelt ikke orker å holde vedlike, for eksempel å kjøre lange omveier for å unngå sjansen på å støte på psykopaten, flygende aper eller steder som har tilknytning til ham/henne. Riktig NK blir et liv i moderat paranoia som vår psyke ikke orker i lengden.

Noen psykopater er ekstremt farlige. Noen av deres objekter følger denne bloggen og de lever et liv med besøkelsesforbud, hemmelig adresse og/eller voldsalarm. For dere gjelder NK livet ut fordi deres psykopat er livstruende og antakelig har en livslang vendetta mot dere. Sørgelig, men sant. Dere kan aldri løsne på vaktholdet.

For alle andre med moderate psykopater og narsissister som aldri har vist noen vilje til omfattende forfølgelse, så gjelder regelen “NK er for din egen del”. Husk det. Jeg gjentar, NK er for din egen del. Det gjelder først og fremst i starten. Mange innfører en slags NK som hevn eller for å vekke en reaksjon i psykopaten. Dette er ikke NK for din del fordi den handler om psykopaten. Noen uttrykker vegring mot å innføre NK av samme årsak, i frykt for at det vil gi psykopaten NF (narsissistisk forsyning) å blokkere ham/henne. Jeg pleier da å svare at det ikke spiller noen rolle hva psykopaten får ut av din NK, fordi NK handler om deg og ikke om ham/henne. NK er for å beskytte deg både mot psykopaten, flygende aper og mot dine egne impulser.

Det er dermed også ditt eget behov, og ikke psykopatens, som må vurderes når det er på tide å senke skuldrene og slutte å se deg over dem. Først og fremst så må traumebåndet være brutt. Du kan ikke lenger være emosjonelt tilknyttet denne personen på noe vis, og du må være såpass vemmet over vedkommende at du ikke orker tanken på noen form for kontakt med ham/henne. Samtidig må du heller ikke være så sint at det vekker reaksjoner i deg, for da risikerer du å sende ham/henne en teksttirade i et svakt øyeblikk. Du må være likegyldig, med en svak slagside mot vemmelse/forakt.

Et tidsestimat?

2-3 år NK vil være altfor tidlig for 98% av oss. Noen tror kanskje selv at de er klare for å løsne på NK etter to år, men de fleste vil da få seg et sjokk av hva det gjør med dem for eksempel å se et bilde av psykopaten eller høre informasjon om ham/henne. Å løsne på NK for tidlig truer med å kaste oss tilbake til dag èn.

6-8 år vil være et riktig tidspunkt for majoriteten av oss, kanskje 60-80%. I dagens høytempo verden så vil mange i løpet av den tiden ha flyttet, begynt i nye jobber eller etablert seg i nye intime relasjoner. Med andre ord fått nye liv og psykopaten vil virke fjern og uinteressant. De som fortsatt ikke er klar til å løsne på NK etter denne tiden er de som ennå ikke har fullført jobben med seg selv. Psykopaten er kanskje mer fortrengt enn bearbeidet. Riktig NK har kanskje vært på plass, men det indre arbeidet er ikke gjort. Da vil et glimt av psykopaten trigge fortrengt sorg, spørsmål eller sjokk som aldri ble gjennomlevd og gjennomtenkt. Kvernetankene og smerten som vi har slitt med har hatt en viktig misjon, de var nødvendige for å bli ferdige med psykopaten. Belønningen kommer når vi kan løsne på NK uten at det påvirker oss. Har vi derimot ikke vært gjennom de nødvendige fasene så vil de slå tilbake på oss, selv mange år etter bruddet.

12-15 år vil være et ufarlig tidspunkt for 98% av oss. Gjennomarbeidet eller ei, etter så lang tid med riktig NK så er psykopaten et ubehagelig men vagt og fjernt minne. Vi vil ikke lenger huske detaljene i samtaler og hendelser som stod så sylskarpt for oss de første årene etter bruddet. Det er rett og slett ingen fare for at det vil vekke en reaksjon å støte på psykopaten på gaten. Vi ville kanskje få et kort nostalgisk øyeblikk blandet av søtt og surt, men vi vil ikke ha noe behov for å hilse på vedkommende, lekse opp for ham/henne eller i det hele tatt gruble på det tilfeldige møtet særlig lenge.

Det samme estimatet gjelder for hvorvidt du tåler å avblokkere psykopaten på sosiale medier. Så kan man spørre, hvorfor skal vi det? Hemmer det oss at psykopaten er blokkert på sosiale medier? Egentlig ikke. Men husk også at blokkering innebærer en ubevisst belastning; psykopaten forblir et skremselsbilde og et monster som vi må passe oss for, det bidrar til å opprettholde en “larger than life” oppfattelse av vedkommende, i stedet for den tåpelige lille nissen han/hun egentlig er. Å avblokkere blir slik sett en symbolsk handling; “nei vet du hva, nå er jeg ikke lenger redd for deg, du er bare et luftslott og har hatt et klamt grep om livet mitt lenge nok. Nå vil jeg være helt fri”.

Selv har jeg avblokkert min psykopat et par ganger i studieøyemed. Jeg har hatt interesse av å se om livet hans har hatt en utvikling som jeg kan lære av og eventuelt formidle her på bloggen. Men jeg må innrømme at å avblokkere har skapt et sug i magen; “hva lurer seg rundt hjørnet?”, “er jeg forberedt?”. Antakelig har jeg ennå ikke vært helt klar, men betraktet det som en ubehagelig men nødvendig del av “jobben”. For dere som ikke blogger eller skriver bøker så anbefales det å ikke avblokkere av ren nysgjerrighet. Hvis du fortsatt er nysgjerrig på hva psykopaten foretar seg, så er du ikke klar til å løsne på NK.

Husk også at en avblokkering ikke bare åpner en enveis port, men en toveis. Det betyr at også psykopaten kan kontakte deg. Er du klar til å stå imot? Husk at selv om vi tror at vi er blitt immune mot tryllestøvet, så trenger psykopaten kun ti minutter av vår tid på å manipulere oss tilbake inn i relasjonen. Ja, så gode er de! Vær derfor sikker på at du har gjort det nødvendige indre arbeidet innen du risikerer en slik kontakt. Det ovennevnte estimatet på 6-15 år vil gjelde for de fleste av oss. Spør deg selv hvor du ligger i løypa.

Lykke til 🙂

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Lær å stimulere ditt eget ego

“Ego” er et nokså negativt ladet begrep. Å ha et “stort ego” blir ofte brukt som en beskrivelse av personer som kun tenker på seg selv og som en anklage mot dem. Men ego er noe vi alle har. Ikke bare har vi det alle sammen, men vi skal ha det, som en viktig bestanddel i vårt mentale apparat som styrer vår identitet og moral, først omtalt av Sigmund Freud (de andre delene kalles “id” og “over jeg”). Uten et sterkt og velfungerende ego så er vi ikke istand til å beskytte oss selv men blir i stedet gjenstand for konstant smerte, påført av oss selv innenfra og også påført av andre i form av overtramp, mobbing og krenkelser.

Hvis vi har et ego som fungerer svakt så blir vi enkle ofre for smiger, for eksempel i form av psykopatens love bombing. Vårt svake ego forårsaker da en slags sult på anerkjennelse og ros som vi blir avhengig av at andre må gi oss, og vi søker hele tiden stimulans utenfra fordi vi ikke klarer å stimulere det tilstrekkelig på egen hånd. Vi blir slaver av andres luner i våre forsøk på å holde våre omgivelser i godt humør slik at vi kan få positiv energi tilbake. Vi står fast på et lavt funksjonsnivå basert på people pleasing og jag etter anerkjennelse. Vi får problemer med å komme opp på et høyere nivå, hvor vi kan oppleve trygghet, indre ro og selvrealisering (tenk på Maslows behovspyramide, dere som kjenner til den). Selvrealisering blir vanskelig nettopp fordi vi er mer opptatt av å oppfylle andres forventninger til oss enn våre egne forventninger til oss selv.

Dette er en farlig, selvdestruktiv og ikke minst kjedelig runddans. Kjedelig fordi vi blir stående på stedet hvil, uten noen form for egentlig utvikling. Vi har det kun bra når vi føler at vi har tilfredsstilt andre og at andre er fornøyd med oss. Manglende aksept fra andre gjør oss usikre på om vi er bra nok. Livet er for kort til å drive på slik. Den gode nyheten er at vi kan forlate runddansen.

Først og fremst må vi lære oss at vi aldri kan tilfredsstille alle. Alle mennesker er forskjellige, og det som behager noen vil vekke misbehag i andre. Denne people pleasing greia er derfor dømt til å mislykkes. Du vil bli løpende i hamsterhjulet til du dør av stress, ensomhet og ren utmattelse. Det er derfor hensiktsmessig å ganske enkelt gi opp et slikt prosjekt og starte med blanke ark. Begynn med å si til deg selv “ok, jeg kan ikke kontrollere hvordan du reagerer på meg. Jeg vil respektere deg hvis du respekterer meg. Men behandler du meg dårlig, så går jeg”.

Deretter kan du tenke gjennom hvilke mekanismer i ditt liv som gjør deg tilbøyelig til å elske personer som stryker ditt ego (merk stryker, ikke styrker. Å styrke ditt ego må du gjøre selv. Lagt merke til hvordan du aldri kan få nok stryk? Det er nettopp derfor). Dette kan være vanskelig å gjøre noe med, for det sitter dypt i ryggmargen å refleksivt reagere positivt på smiger. Selv så er jeg meget klar over forskjellen på smiger og en kompliment. Likevel klarer jeg ikke å la være å smile fra øre til øre når en sjarmerende person smigrer meg, selv om jeg der og da vet at det ikke er ekte. Jeg har alltid lurt på hvordan de klarer det, de som glatt avfeier forsøk på smiger og lar smigreren (ofte en narsissist) stå igjen med skjegget i postkassen. I dag forstår jeg at det er fordi de ikke har behov for smiger. De har klart å tilfredsstille sitt eget ego og antakelig har de lært det fra barnsben av. Det er derfor noe av en anstrengelse å skulle ta fatt på dette arbeidet som voksen. Men først vil jeg gjerne fortelle en episode som skjedde helt nylig, for kun en uke siden.

Jeg var på cruise sammen med to tidligere kolleger. Vi seilte oppover Svalbard og passerte faktisk åtti grader nord, som ikke anses som inngangen til Arktis (polarsirkelen ligger mye lenger sør og går gjennom Nordland) men til selve Nordpolen – den nordligste delen av Arktis. Passeringen av denne breddegraden ble feiret med champagne på dekk. Da stod både passasjerer og besetning samlet i en times tid. Været kunne ikke vært bedre. Det var vindstille, midnattssol og en flokk med hvalross lå og latet seg på den lille øya Moffen, et par hundre meter fra vårt skip. Men selv på den avstanden og i vindstille vær så kunne vi lukte hvalrossen. Jeg kan fortelle dere at hvalross stinker! Vi fikk en forklaring på dette og den er at hvalrossen visstnok kontinuerlig slipper ut tarmgass. Den ligger rett og slett og fiser, hele tiden. Og når kanskje femti hvalross lå slik og kollektivt slapp ut tarmgass så kan jeg love at ingen hadde orket å sette fot på den øya. Å være på et skip noen hundre meter unna var nært nok.

Uansett, vi var ikke mange passasjerer på cruiset, kanskje sytti. Alle ble derfor fort vant til å se hverandre og vi hadde nok vekslet ord med de fleste av de sytti i løpet av de to første dagene. Da vi stod der på dekk med champagnen i hånd så kom plutselig en av våre medpassasjerer mot oss, en kvinne som vi visste tilhørte en gruppe med yngre mennesker i tyve/tredve-årene, men som vi ennå ikke hadde hilst på. Kvinnen virket meget selvsikker og med et stort smil begynte hun å vise oss en intens og blendende oppmerksomhet. Hun ville vite alt om oss på en gang, og tilbød seg å hente mer champagne til oss. Det var både oppvartning og personlig interesse på et sølvfat. Vi klarte ikke annet enn å stråle tilbake, fordi det er slik man reagerer på den typen oppmerksomhet (i tillegg til den ekstraordinære settingen vi befant oss i). Grunnen til at vi lot oss suge inn i kvinnens smiger, var fordi hun strøk våre egoer.

Jeg fattet med en gang mistanke til hva som skjedde. Kvinnen var en stor feit narsissist (ikke i fysisk forstand) som følte behov for å ha kontroll på hvem vi var. Hun skulle vite hvor vi kom fra og hva vi arbeidet med. Antakelig jobbet hun seg gjennom hele gruppen av passasjerer på samme måte. Narsissister skal ha full kontroll, også på de som ikke vedkommer dem, også selv om de ikke har i tankene å devaluere deg. De skal likevel vite hvem alle er. Og ganske riktig – neste dag var vi som luft for henne, som om det hyggelige og intense møtet aldri hadde skjedd. Hun hadde fått den informasjonen hun trengte for å oppleve at hun hadde kontroll og vi var slik sett ikke lenger interessante. Jeg var forberedt på at dette ville skje og møtte henne på resten av cruiset med et skuldertrekk. Jeg diskuterte hendelsen med mine reisefeller som jeg antok kanskje ikke var like forberedt, men som de oppvakte menneskene de er så hadde de luktet den samme lunten som jeg. Ingen av oss la derfor mer i møtet enn det narsissistiske bekjentskapet det faktisk var. Med største naturlighet så behandlet vi derfor kvinnen som like luftig som hun behandlet oss. Om det overrasket henne er sånn sett likegyldig, men kjenner jeg typen rett så ble hun nok forundret over at vi ikke lot oss smigre til å håpe på mer av henne eller vise skuffelse når håpet brast. Men nok om det.

Poenget med historien er å vise hvordan narsissister og psykopater innynder seg ved å stryke vårt ego. Vi kan gjøre jobben mye tøffere for dem ved å komme dem i forkjøpet, og stryke vårt eget ego. Bli din egen narsissist! Også muligens en negativt ladet uttalelse, men husk at når jeg skriver om narsissister her på bloggen så mener jeg egentlig “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som er en ekstrem variant av en naturlig tilstand. Vi har alle et ego og vi er alle narsissister. Vi er bare ikke forstyrrede narsissister.

Når vårt ego er svakt så speiler vi oss hele tiden i andre. Vi blir hypersensitive for hvordan andre reagerer på oss. Det er normalt å speile seg i begrenset grad, det er vi faktisk nødt til. Alle kjenner vi sikkert typen som ikke synes å fange opp noen sosiale signaler og går rundt totalt uvitende om hvordan andre oppfatter ham/henne. Disse personene blir ofte betraktet som altfor selvsikre eller åndsfraværende. En viss speiling er derfor normalt og ønskelig. Legg merke til hvor du selv befinner deg på denne skalaen.

Stryk ditt ego ved å bli glad i deg selv. Lik deg selv slik du er. Fortell deg selv at du er god nok. Stå og gå rakrygget. Vend deg til å se andre i øynene, det er både respektfullt mot dem samtidig som du forteller at du er likeverdig, ikke underdanig. Hvis du behager andre hele tiden, så slutt med det. Gi til andre når du har overskudd og reserver, men grunnlageret skal brukes på deg selv. Behag de som behager deg og som vedkommer deg, ingen andre. Spør deg selv, hva vil jeg? Hva passer meg? Hva vil jeg bruke resten av mitt liv på?

Når du er deg selv tilstrekkelig så vil du ikke ha et like stort behov for at andre skal stryke deg med hårene. Hele din opplevelse av omgivelsene vil forandre seg. Kanskje vil til og med drømmepartneren din forandre seg radikalt, og du vil oppleve at du blir tiltrukket av en helt annen type mennesker. Der hvor du tidligere kanskje var opptatt av et pent utseende i din partner – fordi det skinte tilbake på deg at du var sammen med pene mennesker – så opplever du til din store forbauselse at de pene menneskene ikke lenger interesserer deg, med mindre de også har noe vettugt å si. Kanskje du føler deg tiltrukket av den grå musen, som egentlig ikke er så grå likevel, og som egentlig har mye klokt innabords.

Lykke til på ferden.

 

Varsel: det blir dessverre ikke livestream i morgen torsdag. Men torsdager fra kl 20 til 21.30 blir fast tid for sendingen. Torsdager med livestream blir annonsert under “arrangementer” på facebook. Følg med! 

Å unnskylde psykopaten er faktisk sunt

Ja, er det egentlig sunt? Vi unnskyldte psykopaten og klandret oss selv for ikke å strekke til. Vi fornektet, tolererte, aksepterte, tolket alt i beste mening og utførte en mental akrobatikk som til slutt ikke lenger klarte å beholde grepet på en illusjon som var dømt til å briste. Så hvordan kan det være sunt å unnskylde psykopaten?

Vi skal ikke unnskylde psykopaten som et påskudd for å beholde relasjonen. Dårlig behandling er dårlig behandling, uansett årsak. Derfor skal vi også avvise normale personer som behandler oss dårlig. Med normal så mener jeg personer som ikke oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det betyr ikke at alle normale mennesker er engler. Mye drittsekkoppførsel faller inn under begrepet “normalt”. Husk dette på din vei videre når du måler nye mennesker du møter opp mot psykopatibegrepet. Etterhvert er det fordelaktig å gå fra det litt psykopatibesatte spørsmålet “er vedkommende forstyrret?” til det generelle – og sunnere – “er dette en behandling jeg finner meg i?”.

Skal vi unnskylde psykopatene deres psykopati fordi de er forstyrret og syke? Nei. Det er ingen formildende omstendighet at de er forstyrret. Normalt unnskylder vi syke mennesker deres eventuelle irrasjonelle opptreden. Slik skal det være. De har det vondt, eller de vet ikke bedre. Vi lekser ikke opp for den demente fordi han hadde et raseriutbrudd. Vi forstår at den alvorlig kreftsyke plutselig blir en meget vanskelig og til og med manipulerende person. Vi forstår at den schizofrene jenta står med kniv i hånden fordi hun er paranoid og ser noe annet enn vi ser. Hva med den lille toåringen? Han er ikke syk, men han vet ennå ikke hva han gjør. Derfor unnskylder vi ham for at han kastet porselensfiguren i gulvet slik at den knuste. Hvis vi reagerer med sinne og straff så er det vi som er den irrasjonelle, ikke den lille toåringen. Han er der han skal være.

Psykopatene er ikke slik som de ovennevnte, deres tilstand er annerledes. Vi kan med rette kalle dem syke, men ikke innenfor det tradisjonelle sykdomsbegrepet. Psykopatene er noe annet. De er onde inn til beinet. De er drevet av misunnelse, skamløshet og et ønske om å ødelegge mennesker. Man kan si at djevelen har tatt bo i dem. De blir likevel ikke styrt av noe eksternt. De styrer seg selv og velger selv deres handlinger. De er ikke toåringer. De er ikke demente. De er ikke kreftsyke. De skal ikke unnskyldes deres gjerninger, tvert imot – de skal dømmes.

Så hvordan er det da sunt å unnskylde dem?

Det er en grunn til at kognitiv dissonans er så vanskelig og langvarig. Selv så befant jeg meg der i omtrent tre år. Kognitiv dissonans er som å befinne seg i skjærsilden, i en slags uvirkelig limbo. Det er en opprivende tilstand hvor man står med en fot i to forskjellige dimensjoner; er psykopaten normal eller ikke? Var alt jeg så, hørte og følte virkelig fabrikkert, en person som ikke eksisterte? Vi som har vært der, kunne fysisk merke hvordan hjernen nærmest nektet å fatte – nektet å bevege seg inn i denne alternative og meget mørke dimensjonen. Det gjorde den fordi det ikke er meningen at vi skal være der.

Vi skal bli værende i den virkelige verden, den med normale mennesker og normale problemstillinger. Den psykopatiske verdenen er så umenneskelig og unaturlig at det ikke er meningen at vi skal fatte den. Nettopp derfor vil du heller aldri gjøre det. Ikke helt. Derfor har jeg den dag i dag fortsatt kun glimtvis klarsyn når jeg tenker tilbake på den surrealistiske relasjonen med psykopaten. Mesteparten av tiden er jeg i den virkelige verden, der hvor jeg skal være, og derfor ser jeg ham ikke alltid i det riktige lyset.

Mange tror at meningen med kognitiv dissonans er at man til slutt skal fatte alt. Men tiden i kognitiv dissonans betyr ikke at du skal ende opp i de forstyrredes verden. Det er ikke slik at du i enden av kognitiv dissonans skal forestille deg hvordan det er å være en psykopat. Mange lesere beklager seg; “jamen jeg fatter det simpelthen ikke”; kvernetankene dukker opp igjen og igjen, gjør deg søvnløs og kjører rundt, som et møllehjul eller en karusell; de går en runde og blir borte et øyeblikk, men så er de der igjen som om alt man leste og lærte i går er fullstendig borte. Men dette skjer nettopp fordi vi ikke skal bli værende i den forstyrredes sinn, det er ikke sunt. Vår egen hjerne vil derfor forsøke å hele tiden hente oss tilbake til den virkelige verden, selv om det innebærer at den ønsker å tillegge psykopaten normale hensikter og derfor unnskylder ham eller henne deres ugjerninger. Det er utenfor din kontroll, du kan ikke viljestyre hjernen hvor du vil. Den vet best og vil forsøke å bevare din forstand. Den kjemper imot at du mister den.

Fullført kognitiv dissonans skal derfor ikke ende med at vi fatter alt, men med aksept for det vi ikke forstår. Vi skal akseptere at psykopaten rammet oss, at vi ganske enkelt stod i veien og derfor ble gjenstand for deres oppmerksomhet. Vi skal akseptere at det aldri var vår skyld. Vi skal akseptere at de aldri elsket oss men tvert imot ville oss vondt. Vi skal akseptere at vi aldri kan kontakte vedkommende igjen. Vi trenger ikke å ønske eller ville det, vi skal bare akseptere.

Vi skal bli værende der vi alltid var; i den virkelige verden. Der står vi trygt og kan jobbe med å gjøre våre liv sunnere. Ikke vær så ivrig etter å forstå psykopatens mørke, for der bør du ikke bevege deg.

Derfor er det sunt å unnskylde dem. Fordi det er normalt.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

En ubehagelig sannhet

Varsel: Husk livestreamen på youtube i kveld kl 20 (til ca 21:30). Alle kan se på. Hvis du vil delta i debatten så må du ha en youtube profil. Den er meget enkel å opprette og tar kun et par minutter.

I dag ønsker jeg å vende fokus mot oss selv. Det er ikke alltid komfortabelt å se seg selv i speilet. Bare tenk hvordan mange som vegrer seg for å se seg selv og sine egne fysiske attributter så tydelig og nådeløst som kun et speil kan vise dem. Det trenger ikke å være noe fysisk i veien med oss, vi synes likevel det er ubehagelig å se oss selv utenfra. Mange synes det er ubehagelig å høre sin egen stemme. Dette er normalt og tydeliggjør hvor vanskelig vi synes det er å konfronteres med oss selv. Det gjelder selvfølgelig også indre anliggender. Det viktige å huske er at vi er gode mennesker, med enkelte hemmende trekk. Disse trekkene gjør oss ikke mindre gode, men de kan gjøre våre liv vanskeligere enn de trenger å være. Hvis dypere forståelse vil gjøre livene våre enklere, rikere og behageligere så bør det derfor være ønskelig å se dem direkte i hvitøyet. Gå derfor inn i den etterhvert velkjente “observer ikke absorber” modusen og vend denne gang observasjonen mot deg selv. Ikke døm det du ser, bare observer med interesse og tenk “hva kan bli enda bedre?”. Å jobbe med oss selv gir oss dypere innsikt i både oss selv og andre, gjør oss bedre kjent med oss selv, og – er jeg personlig overbevist om – forebygger demens og sløvhet i sinnet.

Mange ble værende i relasjonen med psykopaten med et par mer eller mindre ubevisste mål. 1) Vi skulle “redde” eller fikse psykopaten, og 2) vi skulle få våre egne behov dekket – av psykopaten. Det kan sågar virke som om jo vrangere og mer devaluerende psykopaten ble, jo mer bestemte og ambisiøse ble vi på at “dette skal vi få til”, inntil alt så klart raknet. Å forlate psykopaten føltes for mange som et uferdig prosjekt; vi klarte ikke å fikse psykopaten, vi fikk heller ikke våre behov dekket, og derfor opplevde vi bruddet som et sterkt personlig nederlag.

I den vedlagte videoen forteller psykolog Abdul Saad om hvordan mange – i sær empater – har en underliggende aggresjon mot personer som ikke gjengjelder deres “kjærlighet”. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Det gjør kanskje du også? Jeg skriver kjærlighet i gåseøyne, fordi det er en både/og form for kjærlighet. Selvfølgelig ligger det kjærlighet i mange av våre gode handlinger. Det er heller intet i veien med å forvente en viss grad av takknemlighet og gjengjeldelse for vår lojalitet. Problemet er at en psykopat aldri vil gjengjelde noe, de vil kun kaste smuler for å holde oss gående. Vårt problem er at vi tar til takke med smuler og går for full maskin på noen få dråper bensin. Alle forstår at det til slutt vil ende med sprukket motor.

Den underliggende følelsen av skam og utilstrekkelighet gjør at mange empater ikke tydeliggjør deres behov. Vi føler oss uverdige slike “rett på bordet” form for krav. I stedet går vi rundt og forventer at omgivelsene skal forstå hva vi trenger. Vi håper på at våre kjærlige og omtenksomme handlinger skal føre til en automatisk tilfredsstillelse av våre behov når de utkårede endelig ser oss og vår innsats som den glorieverdige dåden den er. Vi ønsker anerkjennelse og en viss beundring og blir passivt aggressive når vi ikke får den. Vi gjorde dette med psykopaten men sikkert ikke kun med ham/henne. Har du en lang rekke med havarerte kjærlighetsforhold og vennskap bak deg? Sett deg ned og evaluer de som har betydd mest for deg. Hvor mange av dem skyldes at motparten var en egoistisk narsissist? Hvor mange av dem skyldes at du til slutt mistet besinnelsen fordi du følte at din oppofring aldri ble anerkjent? Kan det ha vært tilfeller hvor du skremte bort normale personer fordi du ikke ga tydelig uttrykk for dine behov, men i stedet mente at vedkommende skulle lese dem utifra dine handlinger? Jeg vet at det ihvertfall gjelder flere tilfeller i mitt eget liv.

Jeg vil gi deg en liten selvtilfredsstillelse på dette punktet. Ingen egenskaper er så dårlige at de ikke er gode for noe. Kanskje har vi selv hatt skjulte agendaer. Kanskje er vi mer aggressive enn vi ønsker at omgivelsene skal oppdage. Men sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.

Psykopatene og narsissistene fortjener all den dårlige behandlingen de kan få. Problemet er hvis vår ubevisste aggresjon går utover normale personer som aldri har hatt en dårlig agenda. Kanskje de bare har vært litt tankeløse. De har ikke rukket å gjengjelde vår “kjærlighet” før vi sprakk av krenkelse. Kanskje har de ikke engang bedt om – eller ytret behov for – vår kjærlighet. Vi har bare gitt den for så å kreve takknemlighet. Det blir litt som gateselgere i midtøsten som fysisk dytter turistene inn i teltene deres, presser te og kaker mot deres lepper og får dem til å føle seg som gjester inntil de plutselig ber om betaling for tjenester turistene aldri har bedt om. Kjenner du deg litt igjen i dette? Jeg vet at jeg gjør det, og jeg ønsker virkelig ikke å være en slik gateselger.

Til syvende og sist vil det hjelpe deg selv å være litt mer bevisst slike selvdestruktive mekanismer. Vi ønsker ikke å såre mennesker som aldri mente å skade oss. Vi ønsker å bevare relasjoner med normale mennesker som beriker oss. Mitt råd er å ikke presse relasjoner. Overlat mer til “høyere makter” eller tilfeldigheter. La relasjonen utvikle seg selv. Husk at det også er en motpart som må ta sin del av ansvaret for relasjonen – ikke strev så hardt for at han eller hun skal “se” deg. Aldri gi mer enn du har råd til å tape, eller sagt på et annet vis; mer enn du kan uten å føle deg krenket hvis det ikke blir gjengjeldt. Se på dine oppofringer som økonomi. Legg først reserver til side som du trenger til husleie, strøm og mat – og gjerne litt mer. Gi kun av det resterende overskuddet, aldri av dine reserver. Hvis overskuddet ikke gir avkastning så har du likevel penger til å klare deg. Et eventuelt tap kan du derfor leve med og si “pytt pytt, ingen grunn til å gråte over spilt melk”. Lær deg også å tydeliggjøre dine behov i begynnelsen av et bekjentskap. Våg å si “vet du hva, jeg merker at vi tilbringer stadig mer tid sammen. Det synes jeg er hyggelig. Her er hva jeg ønsker av et vennskap. Jeg begynner å bli gammel nå og bruker min tid kun på mennesker som beriker meg, men du må gjerne være den personen. Jeg forventer pålitelighet og lojalitet” (eller fyll inn det som passer deg). Ikke vær redd for en avvisning fordi du våget å markere dine behov. Da har du faktisk spart deg for verdifull tid av ditt liv på et menneske som kanskje aldri hadde tenkt å innfri dine behov. Gå videre….

….mot et enklere, rikere og mer behagelig liv.

 

 

Når psykopaten tar sitt eget liv

Varsel: ingen kommentar vil bli lagt ut mellom 6. og 10. september.

Det er vanskelig å tro, når vi har lært så mye om psykopatens grandiositet og suverenitet, at de kan gå til det steget å ta sitt eget liv. Det virker jo som om ingenting affekterer dem og at de smilende forlater hvert eneste åsted for deres forbrytelser, uten skyld, anger eller samvittighet.

Men det skjer. Nylig skjedde det for en av våre venner her på bloggen. Det skjedde også for en bekjent av meg for to år siden. Psykopaten – og kanskje især narsissisten – lider, og i noen tilfeller, akkurat som normale mennesker, så velger de å forlate denne jord.

Skjer det hyppigere eller sjeldnere enn i den øvrige befolkningen? Det finnes det ingen statistikk på. De fleste psykopater som tar sine egne liv gjør det uten noengang å ha fått en diagnose. Jeg kan heller ikke komme med noe kvalifisert gjett på hyppigheten av dette fenomenet. Hva jeg imidlertid våger å si er at de gjør det av andre grunner enn normale mennesker.

Når psykopatens forsvarsverker til slutt bryter sammen så har de ingen steder å henvende seg. De har brent alle deres broer, ingen objekter er lenger villige til å ta dem imot og de klarer ikke å rekruttere nye. Det skjer antakelig sjelden, men det er ikke vanskelig å forestille seg at psykopaten avkles kollektivt, at ingen omkring dem lenger er i tåka og at alle; objekter, flygende aper og slektninger, til slutt forstår hvem de har med å gjøre. At psykopaten til slutt velger å ta sitt liv antar jeg har tre hovedårsaker.

  1. De får ikke lenger NF (narsissistisk forsyning) og får dermed ikke puste. NF er psykopatens oksygen. Mangelen på NF gjør dem desperate, fortvilte og fører til at de imploderer; de faller på en måte sammen. Hele dem forvitrer, akkurat som en heks som får vann på seg smelter.
  2. Det er den ultimate sympatifisking, en siste grandios manipulasjon; “nå kan dere sitte der med dårlig samvittighet resten av livet, og tenke på hva dere gjorde mot meg”. Selv i døden tar ikke psykopaten ansvar for egne handlinger. Selv døden kan brukes som et siste stikk mot menneskene som egentlig bare støttet og elsket dem.
  3. Sympatifiskingen gikk for langt. Psykopaten hadde egentlig ikke noe ønske om å dø. Selvmordsforsøket var pro forma, for å skaffe seg ytterligere NF i form av omsorg og dårlig samvittighet fra de aller nærmeste. Men kanskje feilkalkulerte psykopaten overdosen med tabletter, eller kanskje ble han eller hun hengende for lenge i repet enn hva som var planen. Resultatet ble uansett fatalt.

Jeg tror ikke psykopaten er mer hederlig i døden enn de var i livet. Jeg tror ikke selvmordet var et resultat av en plutselig innsikt i all ødeleggelsen de har forårsaket. Denne tankegangen er noe som hører normale mennesker til. Normale mennesker kan også forbruke og utnytte mennesker, men vil før eller siden forstå at det var galt. Psykopaten gjør ikke det.

Jeg vil dog presisere at det er mer sannsynlig at narsissisten ender sitt liv enn en fullblods psykopat. Se på de største psykopatene i historien – seriemorderne. Jeg kan ikke huske at en eneste av dem tok sitt eget liv, verken i frihet eller i fengsel. De hadde samme muligheten til å gjøre det som alle andre, men gjorde det aldri. De enten råtnet i fengsel, ble tatt av dage av medfanger, eller ble aldri arrestert.

I tillegg til å være flere, så er narsissistene mer sårbare enn psykopatene. De har skambelagte personligheter. De lider mer. De er ikke særlig behandlingsbare, for de fornekter deres egentlige jeg. Men de lider likevel. De er rastløse, de jager rundt etter nye objekter, jobber og bosteder, i håp om at noe nytt vil gjøre dem lykkeligere. De har ikke evne til å skape tilfredshet innenfra, derfor er de avhengige av at noen eller noe eksternt gjør det for dem. Men det skjer selvfølgelig ikke. Vi andre, som kanskje har hatt det likedan i perioder i livet, vet at ingenting utenfra kan reparere en indre utilfredshet. Den jobben må vi gjøre selv, med oss selv. Det hjelper derfor ikke å kontrollere andre, slik narsissisten forsøker.

Se de vedlagte videoene i slutten av teksten for å lære mer om hvordan narsissisten lider.

Til slutt vil jeg si litt om hva psykopatens selvmord gjør med objektet. Vi elsket dette mennesket en gang, kanskje fortsatt. Psykopatens selvmord kan derfor være meget belastende for objektet, selv om vi kanskje har ønsket at det skulle skje. Men nettopp derfor blir det belastende, fordi vi mest sannsynlig ikke føler ren sorg og heller ikke ren glede. Det blir et sammensurium av følelser; forløsning, glede, sorg, uforløst sinne og frustrasjon. Psykopaten tok den avklaringen vi aldri fikk med seg i graven. Selv om vi kanskje hadde forsonet oss med at vi aldri ville få den, så avskjærer psykopatens død den aller siste muligheten til at det noengang vil skje. Noe annet som avskjæres, er vår mulighet til å lekse opp for ham eller henne; å fortelle dem hvilket umenneske de egentlig er. Slik sett vil noen objekter kanskje oppleve at psykopaten peker nese til dem fra graven. Frustrasjonen er kanskje blandet med lettelse over at objektet ikke lenger trenger å se seg over skulderen hele tiden, men også sorg over den “once in a lifetime” kjærligheten som objektet en gang følte for ham/henne, og trodde var gjensidig.

Jeg tror det beste objektet kan gjøre er å å forsone seg med at psykopatens selvmord bare skjedde, det lå utenfor objektets kontroll. Det er lov å tenke at rettferdigheten skjedde fyllest, og helt uten at objektet løftet en eneste finger. Det er lov å være skadefro. Men aller viktigst er at man ikke faller ned i en ny dal; “hadde han bare latt meg elske ham”, “jeg kunne reddet henne”, “vi kunne hatt det fint sammen, nå er han død og jeg er ulykkelig”. Nei, nei og atter nei – til alle disse tankene. Psykopaten kunne aldri vært reddet, ihvertfall ikke av deg. Det hadde krevet et helt team av profesjonelle behandlere, og mange mange år. En svertet og devaluert partner må aldri innbille seg at han/hun kunne klart den jobben alene, all kjærlighet i verden ville ikke strukket til. Dere ville aldri fått det “fint sammen”. Tenker du slik, så er det den falske idealiseringsfasen som spiller deg et nostalgisk puss. La psykopaten fare, død eller levende. Du kjente aldri den personen. Ingen gjør det. Du knyttet deg til ingenting. Vi reagerer ikke når uvedkommende dør, de er bare en fremmed dødsannonse, et tall i statistikken. Psykopaten tok aldri ansvar for noe i livet, la dem ihvertfall ta ansvar for deres siste handling, og gå videre.

 

 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)