De fleste av oss kjenner til rollene “gullbarn” og “syndebukkbarn”.
Rollene har selvfølgelig stor betydning for barna som får dem tildelt, men de er kun en grovinndeling.
Narsissistiske foreldre har et mylder av mulige roller de tildeler barna sine. Fellesnevneren er at ingen av rollene har barna valgt selv.
Normale og sunne foreldre tildeler ikke barna sine roller. De avventer og lar barna først utvikle sin egen personlighet, og finner så en rolle som passer til barnet.
Men narsissister er ikke normale og overhodet ikke sunne. De klarer ikke å betrakte egne barn som egne individer adskilt fra dem selv. Det handler ikke om en “overdreven kjærlighet” eller “separasjonsangst” selv om den manglende evnen til å bryte symbiosen kan virke slik for utenforstående. Det handler om eierskap, at fordi barnet en gang har vokst inni den narsissistiske moren, og fordi både den narsissistiske moren og faren i fellesskap oppdrar barnet, gir det klær, mat og husly, så står barnet til evig tid i gjeld til den narsissistiske forelderen (husk at for en narsissist så er enhver relasjon en transaksjon, også relasjonen med egne barn). Barnet har å oppfylle foreldrenes ønsker, “til barnets beste” slik den narsissistiske forelderen selv vil hevde. Og gjør ikke barnet det, så blir det påført skyld og skam, som er narsissistens største og beste virkemiddel til å kontrollere egne barn.
Normale mennesker vet at å få barn var foreldrenes eget valg og at barnet ikke hadde noen bestemmelsesrett i dette. Normale mennesker vil i varierende grad erkjenne at barnet derfor ikke skylder foreldrene noe, heller ikke når foreldrene blir gamle og selv trenger hjelp. Man kan dog inntil et punkt argumentere at hvis det er snakk om spesielt gode og omsorgsfulle foreldre så kanskje barnet skylder dem noe, om ikke annet fordi den gode forelderen ofret så mye.
Men en narsissistisk forelder var aldri en god forelder, selv om de selv mener at de var det. Barn av narsissistiske foreldre skylder derfor ikke mor eller far noe som helst.
Men det tar dessverre lang tid før barnet forstå dette. Når det til slutt går opp for barnet, er det ofte allerede godt voksent og har valgt løpebane, partner og bosted etter den narsissistiske forelderens ønske, eller i det minste sterkt påvirket av forelderen. Alle de store og viktige valgene som avgjør et godt eller dårlig liv, er altså i høy grad bestemt av forelderen.
Grunnen til at det tar så lang tid før barnet forstår dette, er fordi narsissisten har groomet barnet til å bli slik narsissisten selv ønsker, men gitt barnet følelsen av å ha valgt alt selv. Slik går narsissisten fri hvis valgene viser seg å bli katastrofal (noe de ofte gjør), og toer da sine hender for all skyld og alt ansvar.
Narsissisten har bevisst belønnet de “riktige” valgene, og fordømt valg narsissisten selv ikke liker. De har skjøvet barnet i en bestemt retning. “Du som er så flink med mennesker, bør jo bli sykepleier”. Som voksen går det kanskje opp for barnet at det var forelderen selv om ønsket å bli sykepleier, og oppfyller egne ambisjoner gjennom barnet, men barnet selv opplever motgang og nederlag i sitt yrkesvalg. Til slutt går det opp for (det nå voksne) barnet, at hans eller hennes egenskaper og talenter ligger et helt annet sted, men at det nå er for sent å foreta det riktige valget.
Å bli tildelt en rolle som ikke eksponerer hvem barnet egentlig er, forvirrer barnets autentisitet. Når barnet ikke blir den det er ment å være, vokser det opp med en følelse av motvilje og utilfredshet, som om det ikke finner ro. Men den diffuse følelsen er forvirrende og vanskelig for ungdommer å forstå. Da er veien kort til å havne på skråplanet, noe også mange barn av narsissistiske foreldre gjør.
Som voksen fortsetter mangelen på autentisitet. Dette er noe potensielle venner og partnere merker, og trekker seg unna. Igjen står en forvirret sønn eller datter som ikke forstår hvorfor sunne mennesker forlater dem mens dysfunksjonelle partnere og venner står i kø for å være sammen med dem.
Men nettopp som voksen blir barnet oppmerksom på rollen de ble tildelt. Spesielt merkbart blir det hvis barnet har flyttet langt bort og sjelden treffer forelderen. Sønnen eller datteren har nå fått mulighet til sin rettmessige autonomi og lever sitt liv uten daglig påvirkning av den narsissistiske forelderen. Når de så en sjelden gang møtes så merker sønnen eller datteren hvordan de presses inn i en rolle de kjenner meget godt, men ikke lenger lever i. Når de da er sammen med forelderen opplever de en form for regresjon eller infantilisering som de mer eller mindre frivillig deltar i – inntil de ikke gjør det lenger.
Det kan medføre alvorlig bitterhet når sønnen eller datteren blir klar over at han eller hun har latt forelderen styre valg som var avgjørende for et godt liv. Bitterheten og raseriet rettes ofte mot forelderen, som også er det riktige stedet å plassere den, og er ofte avgjørende for at det voksne barnet bryter all kontakt med en narsissistisk forelder.
Dessverre retter sønnen eller datteren også bitterheten innad, mot seg selv, fordi dette er hva de er programmert til å gjøre. De kan piske seg selv i årevis for at de lot seg styre i så stor grad. Dette er vanskelig å bearbeide, og ofte grunnen til at barn av narsissister må oppsøke helsehjelp og terapi.
Jeg har mange samtaler med lesere hvor dette er problemet. Jeg pleier å forklare med en referanse til poker. Vi har alle fått utdelt kort i livet. Noen har fått gode kort, men mange har fått dårlige. Kortene bestemmes av en blanding av medfødte egenskaper og oppvekstvilkår. Begge deler ligger utenfor barnets kontroll. For eksempel hjelper det lite med gode medfødte talenter, hvis dårlig økonomi i hjemmet gjør at foreldrene ikke har råd til å utvikle talentet hos barnet, betale for den riktige utdannelsen etc.
Motsatt kan begrensede medfødte evner føre til at barnet likevel får et optimalt liv, hvis foreldrene har kapasitet og økonomi til å utnytte de begrensede evnene til det ytterste. Dette er bare ett eksempel på hvordan de to kan spille mot hverandre.
Uansett hvilke kort du har fått utdelt, så er det de kortene du har. Du kan ikke bytte dem ut. Du er nødt til å gjøre det beste med kortene du har.
Mennesker som har fått utdelt dårlige kort, tror ofte at alle andre sitter med to ess på hånden. Dette er selvfølgelig feil. Men mange klarer å spille sine kort på en smart måte.
Kanskje fikk du utdelt en toer og en femmer. Dårlige kort med andre ord. Men hvis du kjenner til poker, så vet du at med en toer og en femmer kan du få en “straight” og vinne spillet, eller du kan få et “hus” som er enda bedre. Det handler om å være smart og ha is i magen, blandet med litt flaks.
Du kan komme langt med dine dårlige kort. Ikke la rollen dine narsissistiske foreldre ga deg definere hvem du er, eller avgjøre hvem du skal være resten av ditt liv.
Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
