Jeg har tidligere skrevet om krenkbarhet. Dette er et viktig emne, ikke bare relatert til objektet, men også til psykopaten og kanskje især narsissisten. Vi er iferd med å tette alle hullene i kjedereaksjonen som utløser narsissistisk raseri – et raseri litt utenom det vanlige, hvor narsissisten mister alle hemninger og faktisk kan bli meget farlig. Den utløsende årsak er en narsissistisk krenkelse som i sin tur utløser narsissistisk skade som altså kan ende i narsissistisk raseri. I dag vil jeg fortelle om den narsissistiske krenkbarheten.

Først er det viktig å poengtere at en viss krenkbarhet er nødvendig, akkurat som en mengde narsissisme er nødvendig. Krenkbarhet er noe vi lett assosierer med noe negativt, man kaller enkeltindivider eller visse grupper for “lettkrenkede” for å poengtere at de mangler humor eller at man ikke støtter deres sak. Det er riktig at krenkbarhet kan brukes som personlig eller politisk våpen og at man derfor skal være på vakt overfor de som spiller på offerrollen (for det er faktisk manipulasjon). Men uten evnen til å bli krenket så hadde vi latt alle valse over oss som de ville, for vi hadde ikke følt oss krenket uansett hva de påførte oss. I ytterste konsekvens så hadde vi latt oss myrde, fordi vi ikke hadde opplevd trusler eller angrep som krenkelser. Nettopp det siste her er meget viktig for objekter generelt og for medavhengige spesielt; vi tolererte krenkelser i form av angrep fra psykopaten og ble likevel værende i relasjonen. Verbale angrep og nedverdigelser kan lett eskalere til fysisk vold. Det er derfor ingen vesensforskjell på angrep som skader oss fysisk og angrep som ikke skader oss fysisk; begge har forakt som drivkraft. Forakt er en krenkelse mot oss som vi ikke skal tillate. Vi markerer krenkelsen ved å si ifra eller å trekke oss bort fra vedkommende. Med psykopaten så gjorde vi ingen av delene.

I etterkant av relasjonen så oppgir mange objekter at de føler seg lettere krenket enn noengang før. Det er som om et helt liv hvor de aldri har markert sin krenkbarhet, nå skal ta igjen for alle fortidens krenkelser. Ihvertfall oppleves det slik. Jeg tror det snarere handler om å finne en balanse i krenkelseslivet som man aldri har hatt eller aldri har blitt tillatt å ha. Denne balansen kan være vanskelig å finne i voksenlivet fordi den ikke har kommet på naturlig måte tidligere i livet. Jeg har selv opplevd å bli krenket som aldri før. Ting jeg tidligere lett har ristet av meg, har jeg nå båret på og brygget på til jeg nærmest var klar til å angripe krenkeren fysisk. Det kan oppleves som man selv er blitt narsissist og at sinnet man opplever er en form for narsissistisk raseri.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Det er et farlig sinne som man må jobbe med. Måten det opererer i oss på har også mye til felles med narsissistisk krenkelse, skade og raseri, men utgangspunktet er annerledes. Du er ikke narsissist eller psykopat selv om du opplever det slik. Det er denne forskjellen jeg vil lære dere i dag.

Objektets krenkelse og raseri kommer av sårbarhet og skam. Det vi opplever som angrep og krenkelser minner oss på at vi ikke tror på oss selv. Da klarer vi ikke å skille sak fra person, i tillegg til at krenkelser er noe vi har fått nok av. Derfor kan den minste krenkelse få oss til å eksplodere. Det er forståelig at objekter som har levd lange liv sammen med psykopatiske foreldre eller partnere har det slik. Men det er ikke liv laga av den grunn. Det blir meget vanskelig for oss selv og for våre omgivelser hvis vi går rundt som slike tikkende bomber. Motgiften ligger i å bygge opp vårt selvbilde. For mange så er dette hardt arbeid som må gjøres fra grunnen av. Derfor er det så viktig å kvitte oss med nærstående personer som ikke hjelper oss i dette arbeidet men som tvert imot bryter oss ned når vi sårt trenger å bygge oss opp. Disse menneskene må bort og jobben det krever påfører oss en ekstra belastning, men det er kanskje den viktigste jobben, ellers blir det som å bygge et tungt og solid hus (vårt selvbilde) på kvikksand.

Et krenkelsesfritt liv er en utopi. Krenkelsene vil aldri bli borte. Det vil derfor bli et meget vanskelig liv hvis vi enten skal løpe sikksakk for å unnslippe krenkelser i hverdagen eller eksplodere hver gang vi møter en. Vi kan ikke kontrollere alle andre. Det er derfor jeg rister oppgitt på hodet av politiske eller ideologiske pressgrupper som ønsker at hele samfunnet skal justere seg slik at individene i disse gruppene kan unngå krenkelser. Det er ikke mulig, men det er en annen sak. Det er imidlertid viktig å huske at nitti prosent av alle krenkelser ikke angår oss; de handler faktisk om at andre har en dårlig dag eller ikke kan oppføre seg. Vi skal derfor bygge oss opp til å bli trygge nok på oss selv til å forstå at de fleste krenkelser skal vi riste av oss, og de resterende skal vi konfrontere på en sunn måte.

Ok, tilgi meg en litt rotete tekst, men nå skal vi snakke om hva som kjennetegner den narsissistiske krenkelsen, slik at dere forstår forskjellen på denne og deres egen krenkbarhet.

Det pågår en hardlivet myte om at narsissisten er krenkbar fordi han/hun egentlig føler seg liten og utilstrekkelig. Både objekter og fagpersoner videreformidler denne myten. Det er riktig at utgangspunktet for en narsissistisk forstyrrelse er sterk skam. Men husk at denne skammen er belagt med tykk asfalt, undertrykket og utjevnet av en dampveivals for deretter å bli belagt med et tykt lag med betong. Når jeg beskriver den ovennevnte sårbare krenkelsen så er det fordi mange av oss har kontakt med vår skam hver dag. Narsissistens skam ligger under asfalt og betong. Den er ikke bevisst. Den ligger ikke engang rett under overflaten. Den er begravet, antakelig for resten av livet. Vi skal nå vandre inn i det forstyrrede sinn.

Narsissisten har skapt et falskt selv og dette falske selvet er grandiost. Når det grandiose selvbildet krenkes, så har det helt andre årsaker enn når det sårbare selvet krenkes. La oss se litt på en nylig hendelse fra mai i år;

https://www.vg.no/rampelys/i/OpWOgA/diana-ross-raser-over-flyplass-sjekk-foeler-seg-krenket

Saken som er lenket til, forteller om hvordan sangstjernen Diana Ross opplevde en kroppsvisitasjon i sikkerhetskontrollen på en flyplass som en krenkelse. Faktisk omtalte hun opplevelsen som et overgrep. Vanlige mennesker kan riste litt oppgitt på hodet av at denne sangstjernen blir krenket av hverdagslige ting som vi andre må finne oss i, men nettopp her ligger kimen i den narsissistiske krenkelsen. Er Diana Ross en narsissist? Det kan godt hende, men ikke nødvendigvis. Diana Ross er først og fremst en stjerne. Hun er vant til særbehandling og forventer særbehandling. Og det er en holdning vi faktisk forventer fra meget kjente personer, fordi vi deltar i å dyrke dem. Enten det er popstjerner, idrettsstjerner, kongelige eller andre som lever et lys i rampelyset fordi de har (eller ikke har) en egenskap vi ettertrakter.

Diana Ross ble ikke krenket fordi hun er sårbar. Hun føler seg ikke liten eller utilstrekkelig. Hun har rikelig med selvtillit. Hennes krenkelse oppstod derfor fordi noen (en securitas vakt) et øyeblikk ikke behandlet henne som den overordnete personen hun faktisk er og anser seg selv som, men tvert imot behandlet henne som alle andre.

Det er nettopp denne krenkelsen en narsissist eller psykopat opplever, at man i et øyeblikk ikke anerkjenner dem som de spesielle personene de selv mener at de er.

Problemet er at narsissisten mest sannsynlig ikke er en stjerne som Diana Ross. De er bare forstyrrede og grandiose. For i deres eget sinn så skal de særbehandles uten å kunne skilte med kjendisstatus eller egenskaper som tilsier at de fortjener slik behandling. Når man ikke anerkjenner deres selvopplevde høye status så begynner det å ulme i dem. Kanskje man unnlot å slippe dem foran i køen, ikke serverte dem først eller sa noe som de oppfattet som kritisk eller nedverdigende. Den bagatellmessige krenkelsen blir likevel liggende og vokse, narsissisten bærer på den og objektet vil på et senere tidspunkt få den slengt tilbake i form av sabotasje eller raseri.

Ser du nå forskjellen på den sårbare krenkelsen og den grandiose krenkelsen? Jeg håper denne teksten bidrar til å oppløse misoppfattelsen om at den krenkede narsissisten egentlig er et sårbart lite barn. Det er en farlig myte som unnskylder dem mer enn de fortjener, og gjør at objektet forblir lojal mot en farlig person.

Bloggen har snart bursdag. 3. juli er det fire år siden det første innlegget ble publisert. De tidligste innleggene er i dag fjernet men 3. juli er fødselsdagen likefullt. Jeg har unnlatt å tigge så ofte om midler til drift av bloggen da jeg ikke ønsker at tigging skal bli en del av budskapet. Men på den kommende bursdagen vil jeg som den ene dagen i året tillate meg å tigge. Da har du anledning til å gi bloggen en bursdagsgave! Selve bloggingen gjør jeg gratis. Imidlertid koster markedsføring penger og utgjør ca 7300 kroner i året. Det er denne summen jeg ønsker å få dekket. Dere er ca 7500 som følger bloggen så summen er faktisk under en krone per leser. Av erfaring er det kun et bittelite mindretall som gir, og det er ok. Hvis du kan avse 50 kroner så holder det at 146 lesere gjør dette. Kan du avse 100 kroner så holder det at 73 personer gjør det. Tiggingens form er ikke helt avklart men muligens det blir en innsamling a la “gofundme”, vi får se. Vil med dette forberede dere på dagen og håper dere ønsker å delta i å finansiere kommende års (det femte) markedsføring den 3. juli. På forhånd takk. 

Mange henvender seg til bloggen og spør om det finnes en oversikt over terapeuter som besitter spesiell ekspertise innenfor feltet “psykopatisk og narsissistisk mishandling”. Jeg kan med det samme fortelle at et slikt register ikke eksisterer så langt jeg vet. Jeg har heller ingen personlig oversikt over slike terapeuter. Det er kanskje en idè å forsøke å opprette et register. I mellomtiden er det mye du kan gjøre selv for å finne den riktige terapeuten for deg.

Noe du må huske på, er at selv om en terapeut innehar “ekspertise” om psykopati så betyr ikke det at vedkommende har innsikt i psykopatens mishandling av primærobjektet. Ekspertise kan bety så mangt, kanskje handler det om korrekt diagnostisering, behandling, oppfølging og eventuell medisinering av psykopaten, men en slik ekspertise vil ikke hjelpe deg som objekt. Ordet “ekspert” er forøvrig ikke en beskyttet tittel og hvem som helst som har bred kunnskap om et emne kan kalle seg en ekspert. Så når du kaster ut en trål for å finne en terapeut som kan hjelpe deg, så pass på hvilke søkeord du bruker. Kanskje du heller trenger en terapeut med innsikt i “manipulasjon” eller “psykisk mishandling” enn en ekspert på psykopati?

Det bringer oss til spørsmålet, hvem er egentlig terapeuten? Hvilken type terapeut kan du bruke? Du kan bruke en psykolog, en coach/veileder, en healer, en psykiatrisk sykepleier og mange andre. Det finnes mange yrkesgrupper som kaller seg terapeuter, det behøver ikke nødvendigvis være en statsautorisert og høyt utdannet psykolog eller psykiater du trenger. Det som er viktig, er ditt behov og hvor du befinner deg i rehabiliteringen. Hvis du er helt i begynnelsen av rehabiliteringen så er du nærmest i sjokk og krise. Da vil behandlingen du trenger være mer i form av akutthjelp for å forebygge tankekaos og suicidfare (selvmord). I en slik tilstand bør du først og fremst oppsøke det offentlige helsevesenet i form av fastlege eller legevakt. Disse kan så henvise deg videre til riktig akutthjelp – mest sannsynlig psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere. Angående psykiatere, så vil disse ganske raskt falle ut av dine valgmuligheter fordi de kun beskjeftiger seg med de aller sykeste, det er derfor ikke dem du vil støte på senere i forløpet.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Hvis du har kommet deg over denne første, akutte perioden og er kommet et stykke på vei i forløpet så har du mest sannsynlig allerede begynt å lese mye om psykopati på egenhånd. Sjansen er da stor for at du har større kunnskap om samspillet mellom psykopat og objekt enn din behandler. Du skal likevel være oppmerksom på behandlerens kunnskapsnivå om emnet, men kanskje du er kommet dit at du er mindre opptatt av bekreftelse og mer trenger hjelp til å sortere tanker? Da kan en veileder eller coach være like effektiv som en psykolog. En veileder “sykeliggjør” deg ofte mindre enn en psykolog og er ofte mer framtidsrettet og optimistisk. De er gode til å “booste” deg og dytte deg videre. Men hvis du er der at du fortsatt har behov for å spinne på stedet hvil en stund til, så er antakelig en psykolog å foretrekke.

Husk at en autorisert behandler koster mellom 800 og 1300 kroner per time (45 eller 50 minutter). Det er derfor mye penger du må regne med å bruke på et behandlingsforløp. Et behandlingsforløp kan lett koste over tyve tusen kroner i året. La det derfor ikke være tilfeldig hvem du velger. Du ville aldri bla i en Skeidar-katalog i blinde for så å finne en tilfeldig sofa til tyve tusen kroner og si “DEN kjøper jeg”. En behandler vil i tillegg påvirke deg en god del mer enn en sofa, hvilket indikerer at du bør være enda mer omhyggelig i valg av ham/henne enn et møbel. Ikke velg en behandler i panikk, selv om du er desperat etter hjelp her og nå. Det første er ikke nødvendigvis det beste. Hvis du bor på et lite sted og har tilgang til bil eller buss, så utvid din søkeradius. En god terapeut er verd en time i transport. Det er snakk om din helse.

På grunn av det høye kostnadsnivået, så er det to ting du som kunde skal være fornøyd med. Det ene har jeg allerede nevnt; terapeutens kunnskapsnivå. La oss gå litt dypere inn i det. Det kan godt være at behandleren har et høyt kunnskapsnivå om psykopati, men det kan være en teoretisk kunnskap som behandleren ikke er i stand til å relatere til et devaluert og forkastet objekt. Den beste måten for deg som søkende å teste dette ut på, er å foreta et lite intervju av behandleren i forkant. Ikke vær redd for å gjøre dette. Det er nødvendig for at du skal ha utbytte av et behandlingsforløp. En behandler som ikke forstår deg kan skade deg (forestill deg at du i kognitiv dissonans vurderer å gå tilbake til psykopaten, og terapeuten sier “ja, det er kanskje verdt et forsøk”).

I intervjuet vil jeg at du skal spørre om behandleren har hørt om disse termene; love bombing, devaluering, forkasting, triangulering, psykopatisk speiling, narsissistisk raseri, future faking, hoovering, svertekampanjer, flygende aper, det narsissistiske blikk og psykopatisk projeksjon. Hvis behandleren svarer nei så takk vedkommende for samtalen og let videre. Hvis behandleren svarer ja, så be ham/henne om kort å forklare hva de legger i begrepene. Lytt etter og hør om dere har samme forståelse. Vedkommende kan også svare “ja, men jeg bruker andre ord”. Vær klar over at visse akademikere hever seg over hva de anser som “populistiske termer”. De trenger ikke å være dårlige behandlere av den grunn, men hvis behandleren ikke snakker samme språk som deg så blir terapien hemmet. Da kan du likegodt betale en behandler for å snakke til deg på tysk eller swahili. Finn en behandler som tillater deg å bruke det språket du har lært her på bloggen og andre steder, og som forstår det språket.

Når du endelig har funnet en terapeut som forstår ditt språk så må du dessverre avvente med jubelen. En ting til må testes. Samspillet mellom behandler og kunde er på alle måter en relasjon, sågar en meget dyp og fortrolig en. Det er derfor meget viktig med god kjemi. En behandler som på et eller annet vis frastøter deg, kan du ikke fortsette i terapi hos. Dårlig kjemi vil gjøre at du ikke slapper av og dermed ikke er ærlig og kongruent. Det kan sågar skje ubevisst. For eksempel vil du hvis du er medavhengig være så vant til å opptre som gråstein at du tar dette med deg inn i behandlerkontoret nærmest uten å reflektere over det. Du vil fortsette med å pynte på sannheten, utelate viktige ting i ditt narrativ og ikke være istand til å fortelle om dine behov. En behandler kan frastøte deg på mange vis. Det kan inkludere alt fra dårlig ånde til at vedkommende er litt dominerende og derfor trigger din hyperårvåkenhet; du vil gå på eggeskall rundt ham/henne på samme vis som du gjorde rundt p/n. Det samme skjer hvis du merker en lett arroganse og fordømmende holdning i behandleren, selv om den er aldri så liten; du vil ikke føle deg trygg og behandlingen vil bli spolert. Den eneste måten å teste deres kjemi på er å bestille en prøvetime (som du selvfølgelig må regne med å betale for). Hvis du oppdager at dårlig kjemi kommer snikende inn et stykke inn i behandlingsforløpet når du allerede har hatt flere terapitimer med vedkommende, så ikke vær redd for å trekke deg ut. Du skal ikke være lojal mot terapeuten, dette er en betalt relasjon som du betaler for. Du sitter i førersetet. Ikke vær redd for å såre vedkommende, de fleste er profesjonelle og vil forstå at du vil avbryte. Det er opp til deg om du vil gi en kort forklaring på årsaken. Du er ikke forpliktet til å forklare deg hvis det gir deg ubehag. Terapi er for å bli kvitt ubehaget, ikke for å skape nytt.

Hvis økonomi forhindrer deg i å oppsøke terapi som du sårt trenger, så bestill tid hos fastlegen. Fastlegen kan henvise deg til offentlige psykologer til en brøkdel av prisen man må betale i det private markedet. Bakdelene her er imidlertid at ventetiden er lang og at du ikke kan velge behandler like fritt som i det private. Og som jeg nettopp har påpekt så er det å kunne velge riktig terapeut meget viktig i ditt tilfelle. Men sjansen er der for at du blir heldig med den behandleren du blir tildelt. Det kan derfor være verdt et forsøk.

Kommentarfeltet denne gang vil jeg vie til deres erfaringer med terapeuter. Hvis erfaringen er god, så bruk kommentarfeltet til å reklamere for deres behandler, med navn og sted for praksis. Fortell hvorfor du er fornøyd med denne behandleren, det vil være til stor hjelp for søkende lesere. Hvis du har opplevd behandlere som du ikke var fornøyd med, så fortell gjerne hvorfor det ikke fungerte for deg. Også dette kan være til hjelp for andre lesere. Men i de tilfellene hvor du ikke var fornøyd så må navnet på behandleren utelates.

Slik kan vi skape et alternativt “register” over egnede behandlere, til nytte for alle.

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. “Lik” siden for å få oppdateringer om nye tekster,

Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.

En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere. 

De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?

Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.

Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.

Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.

Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.

Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.

Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen. 

“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”

“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”

“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”

“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”

“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”

“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”

“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”

“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”

“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”

Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.

Objekter i rehabilitering hører ofte at de er på vei “ut av tåka”. Men hva menes med dette? La oss utforske dette uttrykket i dag, hvor det kommer fra og hva som legges i det.

Uttrykket har noe av den samme betydningen for tidligere objekter, som å “komme ut av skapet” har for homofile. Dette fordi man nesten kan sette en dato på å “komme ut av tåka”. Det er en milepæl, og tidslinjen i livet blir etterpå betraktet som “før og etter tåka”. Det er ingen tvil om at livet blir markant annerledes etter tåka, også dette som å “komme ut av skapet”.

Vi befant oss i spesielt tykk tåke under relasjonen med psykopaten, men hadde kanskje delvis vært innhyllet i tåke i hele våre liv, også innen vi traff psykopaten, fordi vi hadde en oppfattelse av kartet som ikke stemte med terrenget. Jeg snakker her på bloggen ofte om empater, HSP og medavhengige som hele livet har hatt uhensiktsmessig adferd som ikke tjener dem. Dette gjelder spesielt barn av narsissistiske og psykopatiske foreldre som har blitt tåkelagt hele livet, men også objekter som ikke kjenner seg igjen i disse kategoriene har ofte hatt oppfattelser om andre mennesker som ikke har vært basert på virkeligheten; “alle er gode på bunnen”, “jeg kan ha tillit til at alle vil levere tilbake gjenstander eller penger de har lånt, også fremmede som jeg ikke kjenner”, “alle er like snille som jeg er, de slemme er kun oppdiktet på TV, sitter i fengsel eller opererer i miljøer som jeg aldri vil komme i nærheten av”, “hvis de slemme kommer i nærheten av meg så kan jeg se det på dem”, “uærlige mennesker jobber ikke i mitt yrke, fordi de aldri ville fungere i min jobb som handler om omsorg for mennesker” etc etc. Ser dere hvor jeg vil hen? Kjenner du deg igjen i dette?

Det er veldig lett å oppfatte noe feil, og meget vanskelig å hele tiden se ting klart. La oss ta et eksempel. Du er på en lang biltur og skal forflytte deg fra A til B. Bilturen tar et par timer. Da du setter deg i bilen og begynner på turen så er været grått og tåkete, faktisk klarer du nesten ikke å se foran deg og må kjøre med redusert fart. Men etter du har kjørt en time så letter plutselig tåka, sikten kommer tilbake, himmelen er blå opp og sola skinner. Du kan øke farten og alt føles lettere.

Dette har vi alle opplevd. Hvor mange av oss oppfatter det slik at været plutselig slo om, bokstavelig talt som lyn fra klar himmel? For det er jo unektelig slik det oppleves. “Nå ble været plutselig godt” forteller vi oss selv. Det kan selvfølgelig skje, at været brått slår om. Men mer sannsynlig er det at der er vi som har beveget oss inn i det nye været fordi vi forflytter oss. Mest sannsynlig er været fortsatt det samme der hvor vi satt oss i bilen og begynte kjøreturen, og mest sannsynlig har det vært det samme hele dagen der hvor vi nå befinner oss. Det er med andre ord ikke været som har slått om slik vi oppfatter det, det er vi som har forflyttet oss fra det dårlige til det gode været.

Denne metaforen kan også brukes om det å komme ut av tåka. Som skrevet så blir livet som regel markant annerledes ute av tåka enn det var mens vi fortsatt befant oss i tåka. Men husk at rehabilitering og oppvåkning betyr bevegelse, akkurat som når vi kjører i bilen. Derfor er livet blitt annerledes, fordi vi har forflyttet oss mentalt og emosjonelt. Vi har beveget oss ut av tåka og inn i en ny dimensjon som alltid var der, det var vi som tidligere ikke befant oss i den. Bruk derfor litt tid på å tenke over hvordan våre egne oppfattelser kan bedra oss, og at det krever mye refleksjon, bevissthet og ikke minst tilstedeværelse for å oppfatte ting riktig. Kun de færreste av oss er årvåkne (og samtidig avslappet) nok til hele tiden å oppfatte alt riktig. Hvis vi blir altfor årvåkne så kan vår oppfattelse gli over i paranoia og dette vil heller ikke være en korrekt oppfattelse av virkeligheten.

Da vi traff psykopaten så beveget vi oss fra et liv i dis til et liv i tykk tåke. Psykopaten trakk oss inn i en tilstand av forvirring, med manipulering og tåkelegging hvor ingenting lenger var virkelig, og minst av alt kjærligheten vi trodde de hadde til oss. Husk at tåkeleggingen startet allerede med idealiseringsfasen da vi ble ledet på villstrå. Vi var Snehvit som lot oss lokke til å bite av det skinnende eplet som den onde dronningen tilbød oss. Men eplet var ikke spiselig og dronningen var heller ikke så ung og pen som hun så ut til å være ved første øyekast. Å spise av eplet førte oss inn i en søvn/transe som det var meget vanskelig å våkne opp fra.

Dronningen ville ikke at Snehvit skulle våkne opp fra sin søvn/transe, fordi dronningen ønsket å være den vakreste i landet. Snehvit skulle derfor holdes sovende og dronningen var livredd for at en prins skulle vekke henne til live med et kyss. Begynner dere å se at psykopaten gjør det samme? Psykopaten er livredd for at objektet skal finne veien ut av tåka, forlate ham/henne og avsløre ham/henne. Tåka som psykopaten bevisst omslutter objektet med består derfor av flere bindende elementer som er ment å holde objektet der, hvorav den største er illusjonen om kjærlighet.

Det engelske ordet for tåke er “fog”. Passende nok så består fog av tre bokstaver som alle er forbokstavene i tre av de sterkeste bindemidlene i den psykopatiske tåka; fear (frykt), guilt (skyld/samvittighet) og obligation (pliktoppfyllelse/lojalitet). De av oss som har vært sammen med en psykopat vet at psykopaten spiller meget sterkt på disse tre elementene for å holde oss fast i et psykopatisk bånd med ham/henne.

Fear/Frykt. Det lå alltid en underliggende frykt for å “vekke monsteret” sammen med psykopaten. Objekter kan ha opplevd dette forskjellig. Sterkest var nok opplevelsen med den arrogante og lettantennelige åpne psykopaten. Med den skjulte psykopaten kan denne frykten ha vært mye mer subtil eller dukket opp senere i forløpet. Men enda mer enn frykten for konfrontasjoner så spilte psykopaten på objektets frykt for å miste relasjonen, det vil si at det lå en underkommunisert trussel om å forlate objektet hvis objektet ikke var føyelig og (umenneskelig) tolerant. Taushetskurer og ghosting kan anses som smakebiter og som øvelse på denne trusselen om brudd, slik at objektet skulle gå på tå hev og aldri være sikker på om psykopaten ville være sammen med objektet eller ei. Frykt basert på usikkerhet skaper en desperasjon i objektet og er alene et meget sterkt bindemiddel.

Skyld/samvittighet. Ved hele tiden å spille på objektets samvittighet så slipper psykopaten unna med nesten hva som helst. Skyld projiseres over på objektet; “se hva du fikk meg til å gjøre”, “jeg hadde aldri gjort…. hvis du hadde….”. Følelsen av konstant skyld gjør at objektet blir værende i relasjonen og i tillegg yter mer for å bevare den. Psykopaten spiller også på objektets samvittighet ved å gjøre seg til et trengende og uskyldig barn. Jeg har flere ganger fortalt om hvordan psykopaten ble som en lillebror for meg mer enn en partner, og man forlater ikke en lillebror i nød uansett hvor mange raseriutbrudd han har. I stedet tok jeg ansvar for både hans oppførsel og for min, dette til tross for at han på det tidspunktet nærmet seg 30 år. Andre objekter forteller om lignende opplevelser av at psykopaten var et “ekstra barn” som de i mange tilfeller faktisk var gift med.

Pliktoppfyllelse/lojalitet. Psykopaten spiller her på objektets iboende evne til, og behov for, å være ordentlig. Objektet fulgte opp avtaler og ordnet alt av oppgaver som psykopaten anså seg for hevet over eller som kjedelige; at nettverkets bursdager ble husket på og gaver kjøpt inn og at husarbeid ble utført, i tillegg til at psykopaten dro nytte av objektets indre (overdrevne) moralske veiviser på den måten at objektet aldri bannet, hevet stemmen eller gjorde seg uverdig. Da kunne psykopaten i eget hode hele tiden gå seirende ut av konflikter. Jeg skriver “overdrevne” i parentes fordi psykopaten ofte søker objekter som hadde en meget streng og selvdestruktiv moral, det vil ofte være snakk om skambaserte personligheter som er enkle å korrigere og irettesette fordi de sjelden hevder sin rett. I tillegg ble det en lek og spennende utfordring for psykopaten å drive det moralske objektet til vanvidd og ut av sin moralske komfortsone, for eksempel ved å fremprovosere at det vanligvis fattede og lavmælte objektet skriker ut sin frustrasjon i en konflikt; “haha, der kan du se, du er ikke bedre enn meg”. Tett knyttet til pliktoppfyllelse så ligger lojalitet. Et pliktoppfyllende objekt vil ikke uten videre forlate en psykopatisk partner som innimellom snur og appellerer til objektets (spesielt medavhengige) behov for føle seg uunnværlig; “jeg trenger deg, ikke forlat meg, kun du kjenner meg ut og inn”. Lojaliteten forsterkes også av den ovennevnte opplevelsen av at psykopaten ikke er en voksen partner, men et trengende barn.

Som dere ser så dekker “FOG” over de sterkeste bindemidlene i det som utgjør et psykopatisk traumebånd, selv om det også finnes flere elementer som ikke kan flokkes innunder de nevnte. Det viser også at det ideelle objektet ikke kan være hvem som helst, men mennesker som har en høy/sterk moral, er ordentlige, samvittighetsfulle og lojale nærmest til den bitre slutt, men som dessverre også er selvdestruktive og frykt/skambaserte – egenskaper som ikke er over selv om psykopaten er ute av bildet, og som mange av oss jobber med kontinuerlig i kjølvannet av relasjonen.

Men husk; det er faktisk en formidabel prestasjon å komme ut av tåka, som tar lang tid og lenge er en kamp mot kognitiv dissonans. Det er ikke for tynnhudede mennesker å finne veien ut av tykk tåke. Tvert imot kreves en meget sterk psyke. Klapp deg selv derfor på skulderen for at du er ute, eller på vei ut.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.