Hvis du er ny her på bloggen, så fremstår kanskje en slik overskrift som kynisk. “Alle fortjener kjærlighet” er jo noe vi er flasket opp med, fra en blanding av kristendommens tradisjoner og new age moralisme, der begge har som utgangspunkt at “alle kan og skal hjelpes, bare man er tålmodig”. Moderne moralisme går et skritt lenger. Den hevder at alle fortjener kjærlighet bare i kraft av å være akkurat slik de er, “fordi du fortjener det”, uten egentlig å gjøre noen innsats for å vinne andres kjærlighet og respekt. Konsekvensen er at mange går rundt og tror de er jordens salt, når de egentlig er både uoppdragne og umoralske. Psykopater og narsissister befinner seg som kjent blant disse, men uten at de trengte noen til å fortelle dem hvor fortreffelige der er. Deres egen personlighetsforstyrrelse forteller dem det. Men jeg snakker også om alle lettpåvirkelige sinn der ute, som lar deres ego blåse opp av billig forbrukerpropaganda, og som tror på det.

Men denne teksten handler definitivt om kjærlighet. Kjærligheten til deg selv. Og da mener jeg ikke den narsissistiske kjærligheten, eller den ukebladene serverer deg.

Jeg snakker om den kjærligheten vi gir oss selv, når vår kjærlighet til andre er verdifull og dyrebar – noe andre må gjøre seg fortjent til.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Var du som meg? Ble du glad i alle som oppførte seg hakket bedre enn bøller? Alt som skulle til var at de aksepterte meg sånn noenlunde, så hadde de min evige respekt og beundring. Standarden var faktisk så lav i mitt tilfelle. Slik ble jeg formet av ha blitt mobbet på ungdomsskolen, og av å ha følt meg mindreverdig som homofil.

Men du trenger ikke å være homofil. Du trenger heller ikke å være mobbet. Denne grunnfølelsen av å “være feil” kan ha mange årsaker. Men utslaget er likt for alle; at man er evig takknemlig for ikke å bli spyttet på. Alt over, det, og man er fullstendig henrykt av en slik fantastisk person. Man er villig til å splitte Rødehavet for dem, for at de skal gå tørrskodd over.

Og det er her vi har sluppet inn mange skadelige mennesker. Vi har forventet for lite av dem, og gitt for mye i retur. Du har blitt bedt på middag en gang, men du har selv invitert tyve ganger. Julegaven du fikk kostet hundre kroner, men du brukte faktisk tusen kroner på gaven til dem. Du tenkte “det er tanken som teller, og man teller ikke kronene med venner. Antakelig har jeg bedre råd enn dem”. At de bruker mye høyere summer på andre venner, har du sett mellom fingrene med. Da har du i stedet tenkt “hva jeg får er mye mer dyrbart – samvær med gode venner”.

Du har gått og tenkt at du har belønnet gode vennskap. For det har du lært at man skal. Du har klappet deg selv på skulderen for din gode moral. Slik har dine relasjoner rullet videre i fem, ti, tyve år eller mer.

Men hva du egentlig har gjort, er å belønne misbruk.

Dine venner trenger ikke å være forstyrrede eller “farlige”. Det kan være så enkelt som at de ikke er like interesserte i deg som du er i dem. Da må du gi dem mindre plass i ditt hjerte. Det er faktisk uverdig å fortsette å gi til noen som ikke gir tilbake. Bruk heller energien din på mennesker som er interesserte i deg, eller i påvente av at de skal dukke opp – på deg selv.

Bare slipp dem. Det er noe som på engelsk kalles “the power of letting go”. Hva det betyr for meg er at det vemodet og den nostalgien du eventuelt måtte føle av å legge relasjonen død, krever mindre av deg enn å gi ti ganger mer enn hva du får tilbake, for å holde den i live. Husk også at antakelig er det kun deg som opplever vemod. Din venn går umiddelbart videre. Du er glemt, som du også stort sett var mens dere hadde kontakt.

Når din kjærlighet er på billigsalg, så mister den sin verdi. Dine venner vil ikke verdsette den, for de får den for lett. Da er veien kort til å tråkke på i stedet for å verdsette. Man tar dårligere vare på billig nips, enn dyre ting som man måtte jobbe litt for å fortjene.

Barn skal slippe å måtte kjempe for foreldrenes og besteforeldrenes gunst. Må de det, så er forelderen mest sannsynlig narsissistisk anlagt eller uinteressert i barnet, og barnet vil ta skade. Men for alle andre så gjelder “ingenting er gratis”.

Du skal derfor stille krav til dine nærmeste, og ellers alle nye som kommer inn i livet ditt. Det lyder jo litt ironisk, men det handler faktisk om kjærlighet. Til deg selv, men også til dine nærmeste. Flere vil respondere positivt på dine krav, enn du tror. Du er kanskje redd for å stille krav, i frykt for å miste venner. Men slik er det ikke. Jo, noen venner vil du miste. Noen vil faktisk fordufte umiddelbart første gang de hører deg si “nei”. Men sunne venner vil respektere deg for dine krav. De vil oppfatte deg som et mer spennende menneske, fordi du viser integritet og at du vet hva du vil.

Så må du også huske at krav viser hvem du er. Når du er for ettergivende, så flyter du ut over alt, og folk vet ikke hvem du er. Grenser er trygt. Når andre kjenner dine grenser, så vet de også hvor du slutter. Da vet de hvem de forholder seg til. Grenser er trygghet. Når din kjærlighet til andre har en pris, så vil du faktisk tiltrekke deg mennesker som opplever deg som trygg.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

En leser etterspurte en tekst om psykopater i “hjelpeyrker”. Samme leser ønsket også å vite mer om psykopater i veldedige situasjoner. Egentlig handler det om samme drivkraft. Jeg slår de derfor sammen i en tekst, og kaller det “omsorgsroller”.

Omsorgsroller kan være profesjoner, som lærer, lege eller sykepleier.

Det kan være semi-profesjonelle aktiviteter, som å arbeide på en matutdelingssentral eller sitte frivillig i en rådgivningstelefon, mental hjelpelinje etc.

Annonsørinnhold

Her er de beste kjøpene på januarsalget

Eller det kan være uprofesjonelle roller (private) som omsorgsperson for en syk slektning eller for barn.

Men spørsmålet er så i hvor stor grad psykopater og narsissister trekkes mot slike roller? Interesserer slike roller dem? Hva kan de få ut av slike roller, i form av narsissistisk forsyning?

Vi kan ihvertfall slå fast at de finnes i slike roller. De finnes i alle samfunnslag. To av mine tre p/n er sykepleiere, som er naturlig i og med at det er blant helsepersonell jeg ferdes. Og spesielt kirurger er notoriske psykopater (uten at jeg her vil stemple alle kirurger). Men om prevalensen er høyere eller lavere enn i andre roller, er vanskelig å si. Vi kan jo ta en titt på toppyrkene innenfor psykopati. Ingen omsorgsyker befinner seg i topp tre (toppsjefer, jurister og mediefolk). Men kirurger ligger på femte plass. Kirurger er det eneste omsorgsyrket på topp ti listen.

For å forstå p/n i omsorgsroller så bør vi skille mellom psykopater og narsissister. Selv om de to har mange fellestrekk, så har jeg problemer med å forestille meg at omsorgsroller interesserer psykopater. Det ligger rett og slett ikke nok prestisje og makt i det. Og psykopaten har ikke tålmodigheten til å hjelpe et menneske på et så basalt nivå. En psykopat vil snarere være å finne i toppledelsen i en veldedig organisasjon, men ikke på gulvet hvor den direkte omsorgen utøves.

Da står vi igjen med narsissistene. Disse anser jeg som mye mer sannsynlig å finne i omsorgsroller.

Men da må vi også se på de forskjellige typene narsissister. Det finnes nemlig flere.

Vi har som kjent åpne og skjulte narsissister.

Så har vi også noe som kalles antagonistisk narsissist, som kjennetegnes av mer åpenbar konkurranse. Den antagonistiske narsissisten konkurrerer på andres bekostning og oppsøker gjerne konflikter. Disse er spesielt arrogante og ubehagelige typer.

Endvidere har vi maligne narsissister. Disse er de mest ondskapsfulle. Men det er ikke nødvendigvis synlig på utsiden. Så disse kan nok dukke opp i omsorgsroller, hvis de ønsker å skade den de har omsorgen for. Meget farlige narsissister.

Men så blir det interessant. Det finnes også en undergruppe av narsissister som på engelsk kalles “communal”. Jeg vet ærlig talt ikke hva vi skal kalle dem på norsk. Det har ingenting med “kommuneansatte narsissister” å gjøre (selv om de også finnes). Derimot betyr “communal” felles, så det kan tenkes at det handler om sosiale narsissister som oppsøker fellesskap og henter deres NF (narsissistisk forsyning) derfra.

Om “communal” narsissisme står det:

Like someone living with covert narcissism, someone experiencing communal narcissism might not appear to be ego-driven at all. They might initially come across as selfless or even as a martyr. But their internal motivation is to earn praise and admiration, not help others. 

To that end, these people often place themselves at the forefront of social causes or communities, usually as the leader or the face of a movement. People with communal narcissism see themselves as more empathetic, caring, or selfless than others and often display moral outrage.

(kilde https://www.verywellhealth.com/narcissistic-personality-disorder-types-5213256 )

Det finnes med andre ord en undergruppe av narsissister som oppsøker arenaer hvor de kan opptre som oppofrende martyrer. Men som det står, å hjelpe er kun middelet. Målet er “to earn praise and admiration, not help others”.

Dette visste vi vel strengt tatt fra før. Det er ingen bombe at slike roller vil tiltrekke seg narsissister.

Men vi er i krisetid, og et økende antall mennesker vil måtte oppsøke veldedige organisasjoner for å klare seg.

Spørsmålet er hvordan man kan speide dem, for å skygge unna. Hjelpetrengende mennesker er sårbare. Noen er i livsfare. Det kan være skjebnesvangert å legge livet sitt i hendene til en slik narsissist. En ledetråd finnes i sitatet over. Der står “to that end, these people often place themselves at the forefront”. De stiller seg med andre ord i front, vil være meget vokale og ofte den som trer frem i mediene.

Man bør derfor unngå den hjelperen som er mest synlig. Kanskje søke hjelp hos de som holder seg mer i bakgrunnen, og som gjør den egentlige jobben mens narsissisten står og plaprer med journalisten.

Man kan nok også avsløre dem i måten de ordlegger seg på. Hvor interessert er de i deg og ditt problem? Snakker de like mye om seg selv som de gjør om deg, selv om de egentlig er der for å fokusere utelukkende på deg? Hvordan omtaler de seg selv? Bruker de utsagn som “jeg har hjulpet veldig mange” eller “klientene er stort sett fornøyd med meg”? Forteller de om han eller hun som kom seg ut av uføret, fordi “jeg aldri ga ham/henne opp”?

Jeg vil også gå så langt som å si at man bør unngå den som umiddelbart er mest vennlig, den som nærmest blokkerer din vei og med et stort smil utbryter “hei! Jeg heter NN, jeg er sjef her, hvordan kan jeg hjelpe deg?”. Disse menneskene vil ikke trekke deg til side for å skjerme din sårbarhet fra omgivelsene. De vil presentere seg mens andre kan se og høre dem. Og de vil prate høyt. De vil stille deg i en ubehagelig posisjon, fordi du kanskje må innrømme “hei…. eh …. ja jeg har ikke annet valg enn å be dere om hjelp for jeg har ikke lenger råd til mat”, foran flere tilhørere.

Dette er selvfølgelig kun pekepinner, og ikke nødvendigvis noe grunnlag man kan stille en diagnose på. Det er helhetsbildet som er viktig. Du vet, den dårlige følelsen. Kanskje en følelse som minner om den følelsen som din personlige narsissist i sin tid ga deg?

Men du trenger ingen diagnose. Det eneste du trenger er å respektere din intuisjon hvis den forteller deg “av denne personen ønsker jeg ingen hjelp”.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min siste bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

BEMERK! Disse prisene vil gå opp fra 1/1. Det er usikkert hvor mye de vil stige, men for å sikre deg gamle priser så bestill innen nyttår. 

I en av mine konsultasjoner snakket jeg med en kvinne som hadde et stort behov for å fortelle sin historie. Hun hadde også et stort behov for å bli trodd. Denne samtalen har jeg hatt mange av, i forskjellige versjoner. Det er universelt at objektene føler et enormt behov for å fortelle hva de har oppdaget om deres partner, slektning eller venn. Og fordi det er så sjokkerende, så trenger de også å bli trodd. Som en som leste min bok sa; “jeg visste ikke at slike folk finnes”.

Jeg hadde selv en enorm trang til å fortelle om min p. Det gikk helt over styr. Jeg utleverte mitt privatliv til nesten fremmede. Til slutt sluttet jeg å fortelle. Delvis fordi jeg opplevde meg selv som desperat og at min taletrang overfor gud og hvermann var uverdig, og delvis forsvant trangen av seg selv.

Jeg snakket med kvinnen om hvorfor jeg sluttet å fortelle. Hva fikk trangen til å gå over? Det var ihvertfall ikke fordi jeg overalt ble møtt med forståelse. Svært få kunne relatere til min erfaring. Empatien fra omgivelsene var derfor begrenset, og den følbare skepsisen var stor. Det lå mellom linjene i mye av responsen jeg fikk, at dette nok først og fremst handlet om meg selv. Det er jo langt på vei rett. Jeg vet i dag at det var noe i meg som tiltrakk meg disse menneskene. Men det siste man trenger å høre når man er forvirret, ekstremt sårbar og i ferd med å nøste opp i det store mysteriet som er psykopaten – er at en selv har skyld.

Jeg tror at min taletrang svant fordi jeg kanaliserte den over til noe annet; skriving. Jeg opprettet bloggen og skrev min historie der, i stedet for å fortelle den til venner og kjente. På bloggen skrev jeg i stedet til ukjente. Jeg oppdaget at det var ikke tilhøreren som var avgjørende. Det viktigste var å få ut hva som hadde hendt meg. Kvernetankene måtte festes et sted. Opplevelsen måtte dokumenteres. Å gjøre det på skrift var like effektivt som å fortelle muntlig, og kanskje mer effektivt. Etterhvert fikk jeg jo også verdifulle tilbakemeldinger fra leserne.

Allerede her kan vi konkludere et par ting, som jeg tror vil hjelpe deg til å forstå din taletrang.

• Taletrang skyldes ofte kvernetanker. “Loopen” i hodet, som går på repeat, må stoppes. Vi må fortelle, ellers blir vi gale (tror vi).
• Taletrangen skyldes selve mysteriet. Vi blir så fascinert og nærmest vantro overfor egen opplevelse, at vi er nødt til å fortelle i håp om at andre kan løse mysteriet for oss.
• Vantro/mistro overfor egen opplevelse, gjør at vi søker bekreftelse blant andre. Vi er så desperate etter bekreftelse, at vi lar mennesker som ikke engang var tilstede under relasjonen – mennesker som verken så eller hørte hva vi så og hørte – definere virkeligheten for oss.
• Hvem tilhøreren er spiller en mindre rolle. Slit derfor ikke ut dine aller nærmeste med din historie. De vil nok gjerne hjelpe deg, men det er svært vanskelig ut ifra deres egen virkelighetsforståelse. De vil derfor gå lei, oppleve at du står i stampe og ikke lytter til deres råd. Det betyr ikke at de er dårlige mennesker (noen er muligens). Men en insistering på forståelse fra din side kan skade din relasjon med dem, fordi de opplever deg som ustabil og trengende, og du opplever dem som sviktende og at de vender deg ryggen. Dette kan du gjøre: skriv ned din historie, eller fortell den til en eller to utvalgte personer. Fortell dem på forhånd hva som skjer med deg, og at de må være forberedt på at du har behov for å fortelle dem samme historien flere ganger. Spør dem om du kan få en time hvor du kan tale helt fritt, hvor de kun lytter og ikke stiller spørsmål. I den vanskeligste fasen er det kanskje nødvendig at de stiller opp flere ganger.

Kvinnen i konsultasjonen fortalte at hennes terapeut ikke lot henne prate fritt. Hun følte derfor at hun aldri fikk fortalt sin historie ferdig. Hun opplevde at hun resignerte og at dette ødela hennes relasjon med terapeuten. Til slutt møtte hun opp kun for å tilfredsstille NAV, fordi terapi var et krav. Selv fikk hun ikke lenger noe konstruktivt ut av terapien.

Vi snakket om hvorvidt det egentlig er slik, at det ville hjulpet hvis hun fikk snakket ferdig. Når er man ferdig med å snakke? Når man er kommet til Å? Hvor lang tid vil i så fall det ta, og vil det utløse den store lettelsen man tror det vil gjøre? Det var ihvertfall fortellingen kvinnen fortalte seg selv, at hvis hun fikk “tømt seg” ordentlig, så ville det hjelpe. Dette fortalte hun terapeuten. Han virket overrasket. Han trodde hun hadde snakket ferdig. Resten av tiden var det stort sett han som snakket. En hel vinter var det kun han som snakket. Slik opplevde ihvertfall kvinnen det. Hvordan kunne han hjelpe henne når han ikke hadde hørt hele hennes historie?

Jeg hadde ikke noe klart svar til kvinnen. Jeg kunne kun fortelle at hos meg så forsvant taletrangen da jeg begynte å skrive. Men egentlig forsvant den jo ikke, jeg bare omdirigerte den til skriving.

Jeg har heller ingen klokketro på at det nødvendigvis blir bedre å “prate seg ferdig”. Som sagt, i en fase så blir man aldri ferdig, fordi mysteriet som psykopaten er, gjentar seg inntil det løses. Og en gjennomsnittlig terapeut kan neppe hjelpe med å løse det. De fleste terapeuter jobber ut fra forutsetningen om at alt handler om klienten. Svært få terapeuter vil tillate at klienten i terapi legger så stor vekt på en annen person, som den vekten vi objekter har behov for å legge på psykopaten. Attpåtil en person som ikke lenger er en del av klientens liv. Dette er et dilemma som er vanskelig å løse til begges tilfredsstillelse (terapeuten og klienten).

Men en løsning kommer. Den kommer når vi begynner å tro på vår egen virkelighet. Da slutter vi å søke bekreftelse fra andre. Dette reduserer taletrangen betraktelig. Det som eventuelt står igjen av taletrang, får et klart mindre desperat – og mer avslappet – skjær over seg, fordi vi ikke lenger forteller for å bli trodd. Da blir det litt slik, “dette har hendt meg, jeg bryr meg ikke om hva du mener, jeg bare forteller fra livet mitt”. Og da vil vi også lyde mer troverdige for den som hører på. Faktisk kan vi trollbinde lytteren, fordi vi forteller rolig og med overbevisning.

Les også disse eldre og relaterte tekstene;

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Derfor blir du ikke trodd