Medavhengighet, del 1

I dag skal vi begynne å utforske det å være medavhengig (eng. co-dependent), noe jeg mistenker mange av leserne vil kjenne seg igjen i. Alle vil imidlertid ikke kjenne seg igjen i dette, det er ikke slik at kun fordi man har personlig erfaring med en psykopat så er man medavhengig. Hvis du etter å ha smakt litt på emnet merker at dette ikke gjelder deg, så stemmer det nok. Da kan du velge å avslutte lesingen eller du kan fortsette med å lese for å lære hva som får andre til å gå i psykopatens felle.

Hvor mange tekster jeg vil skrive om dette emnet vet jeg ennå ikke. Jeg lar det derfor foreløpig stå åpent, og unnlater å skrive 1/4, 2/3 osv av denne grunn.

Å være medavhengig er ikke det som på engelsk kalles “victim blaming” (å legge skylden på offeret) selv om et overfokus på medavhengighet kan oppleves slik. Det handler heller ikke om at den medavhengige ikke er selvstendig. Medavhengige kan være særdeles sterke og selvstendige. Det betyr heller ikke det samme som medskyldig. Medavhengige kan ha en tendens til å unnskylde deres psykopatiske partner og glatte over dårlig oppførsel. Det finnes nok også ekstreme eksempler hvor psykopaten har overtalt den medavhengige til å delta i kriminelle aktiviteter, men dette er sjelden og ikke noe vi skal fokusere på i disse tekstene.

Det kalles medavhengig fordi det er en avhengighet hos den som er rammet. På samme måte som enkelte er alkoholikere, rusmisbrukere og shopoholikere, så er den medavhengige avhengig av mennesker, som regel en partner (men det kan også være barn, foreldre eller venner). Avhengigheten gjør at den medavhengige kun fokuserer på partneren, hele tiden, og setter alle egne behov og ønsker til side for å være opptatt av partneren. Alkoholikeren er villig til å gå over lik for å nå brennevinsflasken. På samme måte utsletter den medavhengige seg selv for å støtte partneren. Det er ikke sikkert partneren krever det eller sågar ønsker det. Den medavhengige gjør det likevel. Og for å ha det sagt; den medavhengiges partner er ikke alltid en psykopat eller narsissist. Men i disse tekstene vil det handle om kombinasjonen psykopat/medavhengig.

En siste oppklaring; fagfolk strides om hvorvidt medavhengighet er en sykdom. Foreløpig anerkjennes det ikke som en sinnslidelse eller en personlighetsforstyrrelse. Hvis du kjenner deg selv i de kommende tekstene så tro derfor ikke at du er syk. Det kan likevel hende du trenger hjelp til å bryte mønsteret fordi det er så inngrodd over mange år. Det handler ikke om at noe alvorlig er i veien med deg, men snarere om en dysfunksjonell måte å opptre i – og tenke rundt – relasjoner på. Husk at ubehandlet medavhengighet kan utvikle seg i samme retning som ubehandlet alkoholisme og ende i depresjon, isolasjon og fysisk sykdom.

Hva er årsaken til medavhengighet?

Medavhengighet kjennetegnes av en manglende evne til å flagge sine følelser. Årsaken kan være en oppvekst hvor ytrings- og følelsesfrihet ble slått ned på, undertrykt eller på annet vis sett på som upassende.

“Because you weren`t taught to identify your feelings or your childhood environment prevented their free expression, it`s likely that you`re not often aware of your feelings. Codependents can cry and rage but aren`t able to name a feeling or know why they`re upset. Typically, codependents feel guilty for other people`s negative feelings and think other people make them feel guilty or angry.” (fra “Codependency for dummies” av Darlene Lancer)

Slike oppvekstmiljøer vil ofte (men ikke alltid) inkludere en eller to p/n foreldre. Men strengt religiøse, konservative eller puritanske miljøer kan også være årsak. Legg merke til sitatet over, en medavhengig vil ofte føle skyld for andres negative følelser, i tillegg til å tro at andre har makt til å kontrollere den medavhengiges egne følelser. En slik overbevisning er en gavepakke for psykopater som elsker å projisere egen bagasje over på andre, men også spille “mind games” med objektet.

Fordi vi skal jobbe med dette emnet en stund (sannsynligvis ut denne måneden) så nøyer vi oss med en myk introduksjon til emnet i dag. Jeg vil nå fortelle litt omkring symptomer og kjennetegn på medavhengighet.

Komponenter i medavhengighet

-Skam. De fleste har skam, enkelte er skamløse. Her er det snakk om en usunn, skjult og kronisk form for skam som ble grunnlagt i barndommen. Den medavhengige kjenner daglig på denne skammen men ofte uten å identifisere den som skam. Den gir utslag i frykt for å bli dømt av andre og en manglende tro på at ens egne behov, meninger, vilje og oppfatning er av betydning. Alle andres behov og meninger vektlegges mer. Den gir også en følelse av fremmedgjøring, som om man ikke tilhører menneskeheten.

Det verste med denne formen for inngrodd skam er at den kan utløse skambasert angst som gjør den medavhengige redd for mange ting, som for eksempel avvisning, å bli forlatt, å gjøre feil, kritikk og ekte intimitet.

-Dårlig selvfølelse som gir en grunnleggende følelse av underdanighet, men det er ofte skjult for den medavhengige selv, fordi selvopplevelsen kan veksle mellom utilstrekkelighet og overlegenhet. Den medavhengige tror da ofte selv at det ikke er noe i veien med selvfølelsen, og at alle andre har det likedan, med dårlige dager og gode dager.

I tillegg klarer den medavhengige ikke å regulere selvfølelsen selv. Den blir tvert imot regulert og definert av eksterne og materielle faktorer, som av hvordan den medavhengige blir behandlet av andre den dagen, av hvilket humør andre er i eller av om den medavhengige har penger, suksess eller attraktivitet.

-“People pleasing”, det å hele tiden gjøre andre til lags. I dette ligger en frykt for at den medavhengige ikke har noen egenverdi hvis omgivelsene ikke er fornøyde. Andres kritikk eller utilfredshet med den medavhengige kan utløse angst.

-Kronisk skyldfølelse. For den medavhengige så kan følelsen av skyld være vanskelig å slippe, fordi den er så tett forbundet med den ovennevnte skammen. Skyld (reell eller innbilt) kan derfor gnage og tære på den medavhengiges psyke, inntil det dukker opp en ny sak å føle skyld for. Slik hoper det seg opp en slags kronisk skyldfølelse som underbygger både skamfølelsen og den lave selvtilliten, og kan føre til en enda større anstrengelse for å tilfredsstille andre, for å bøte på skyldfølelsen.

-Perfeksjonisme. Den medavhengige kan forsøke å kompensere for indre kaos med en slags ytre perfeksjonisme, at intet mindre enn fullkommenhet er godt nok, det være seg rengjøring, antrekk, opptreden, eller tvangstanker om hvordan gjenstander skal stå plassert eller rekkefølgen i en serie med gjøremål. Perfeksjonismen kan også projiseres over på omgivelsene slik at den medavhengige ikke har det bra hvis andre ikke lever opp til forventningene.

-Svake eller ikke-eksisterende grenser. Grenser er viktig for å vite hvor du selv slutter og hvor andre begynner. Grenser er materielle (å vite hvilke eiendeler som er dine kontra andres, samt respektere eierskap), fysiske (inkludert seksuelle), psykiske og emosjonelle. Sunne grenser inkluderer respekt for seg selv og andre, evnen til å identifisere og si ifra om transgresjoner (grenseoverskridelser) mot seg selv og andre (og ikke selv begå dem) men samtidig ikke være rigid (stiv). Medavhengige har svake grenser som får dem til å føle ansvar og skyld ikke kun for egne følelser, men også for andres. Hvis en partner eller kollega har en dårlig dag, så føler den medavhengige skam og lar den andre bruke seg som søppelkontainer. Den medavhengige mangler stemmen som sier “hva jeg føler nå er riktig og akseptabelt”. Dette gjør devaluering og tåkelegging fra psykopatens side ikke bare enklere, men ekstra underholdende.

-“Det som er mitt, er ditt”. Henger sammen med de ovennevnte materielle grensene. Den medavhengige deler mer enn gjerne både av seg selv og sine eiendeler med en person som utgir seg for å være kongruent og genuint opptatt av den medavhengige. Psykopaten gjør begge deler i idealiseringsfasen, i tillegg til å skape en oppfattelse av at det er “oss mot verden”. Som følge av deres villighet til å dele (svake materielle og emosjonelle grenser), så er den medavhengige mer mottakelig for denne oppfattelsen/illusjonen enn ikke-medavhengige.

-Frykt for avvisning. Avvisning trigger den tidligere nevnte skambaserte angsten. Denne frykten for avvisningen må dog ikke forveksles med den frykten for avvisning som narsissisten opplever. Avvisning utløser ikke narsissistisk raseri hos den medavhengige. Den medavhengige kan være meget selvstendig og tåle lange perioder, opptil mange år, som singel. Samtidig har den enslige medavhengige problemer med å føle seg fullkommen alene, og bruker mye tid på å drømme om en partner. Hvis det skjer at en partner dukker opp, så får den medavhengige ofte en kalddusj når de oppdager at de føler seg like ensomme med en partner, som da de var enslige. Dette kan være forvirrende og nedslående når den medavhengige ikke er bevisst årsaken. Ensomheten i en relasjon skyldes blant annet den medavhengiges manglende tro på at han/hun er verdig oppmerksomhet, kjærlighet og intimitet. Intimitetsevnen kan i sin tur være skadet som følge av svake grenser (hvor slutter jeg? Hvor begynner du?).

-Manglende evne til å være bestemt. Dette gjelder både i intime relasjoner, og i større og åpnere grupper som i venneflokken eller på jobb. Å være bestemt betyr ikke å være streng, det betyr tydelig, klar og ærlig kommunikasjon. Medavhengige har ofte dårlige kommunikasjonsevner. De sier ofte ikke hva de mener, de “går rundt grøten” og jatter med. En uhensiktsmessig forlengelse av dette kan være uærlighet, manipulasjon (fordi den medavhengige ikke våger eller tror at de kan få sin vilje ved å kommunisere den direkte), overdrivelser (når følelser blir lagt lokk på, så eksploderer de når de endelig slipper ut) og passiv aggresjon (et forsøk på å kontrollere omgivelsene ved å tie eller smile selv når man er sint).

-Kontroll i form av “omsorg”. Den medavhengige er villig til å strekke seg lenger enn de fleste for å blidgjøre en partner eller andre. Han/hun vil således finne partnere og venner som trenger dem. Hvis en person ikke er trengende nok, så oppfyller de ikke den medavhengiges behov for å være viktig. Det ligger definitivt et sterkt element av ekte omsorg i dette. Men det finnes også en underliggende mer skjult kraft, og det er behovet for kontroll styrt av frykt; “ikke forlat meg”, “ikke kritiser meg”, “ikke få meg til å føle meg utilstrekkelig”. Denne underliggende frykten er synlig for alle. Forskjellen er at normale mennesker ikke vil utnytte den, men bøller vil bruke den til å skremme og psykopaten vil bruke den til å få goder samtidig som han/hun hurtig oppdager at den kan brukes til å paralysere, passivisere og kontrollere den medavhengige. Den medavhengige legger seg flat i håp om å holde på partnere og venner, og psykopaten elsker dominansefølelsen han/hun får av at den medavhengige legger seg flat. Samtidig er den medavhengige fullstendig klar over alt han/hun har gitt, og en vedvarende mangel på gjengjeldelse vil vekke forakt i den medavhengige.

-Medansvarlig. Dette er det nærmeste den medavhengige kommer “medskyldig”. For eksempel kan den medavhengige forsyne sin alkoholiserte partner med alkohol, eller lage kaloririke desserter til vennen som forsøker å gå ned i vekt. Den medavhengige frykter at hvis den alkoholiserte partneren blir edru, så vil han/hun gjennomskue den medavhengiges skjøre selvbilde og forlate ham/henne. Et annet motiv er frykten for at behovet for den medavhengiges omsorg blir borte, hvis partneren eller vennen blir for selvstendig. Den medavhengige vil derfor forsøke å holde partneren avhengig av den substansen som han/hun er avhengig av. Den medavhengige vil forsvare partnerens avhengigheter overfor omgivelsene; “det er den eneste lasten hun har”, “han hadde en slik vanskelig barndom”. Dette forsvaret inkluderer også voldelig opptreden mot den medavhengige eller andre, sågar felles barn. Den medavhengige kan stille seg passiv til at en partner slår eller begår overgrep mot egne barn.

Andre komponenter inkluderer;

-Fornektelse. Som med alle avhengigheter så fornekter den medavhengige sin avhengighet til andre mennesker.

-Sinne og aggresjon, men manglende evne til å uttrykke det.

-Overdreven bekymring, analysering og fokusering på en eller flere personer.

-Problemer med å stole på egne avgjørelser og derfor overlate avgjørelser, sågar om store livsvalg, til foreldre, venner eller partner.

-Å gi opp viktige hobbyer eller utstakede livsretninger for å være sammen med en person.

-Tilpasning til andres meninger og smak; “ok, liker du den drinken? Da synes jeg den smaker godt”.

-Lojalitet til en som skader deg, for eksempel en psykopatisk forelder eller partner.

-Manglende evne og vilje til å gi slipp på tilbakelagte relasjoner.

-Medavhengighet er stress og kan således gi utslag i stressrelaterte sykdommer, inkludert hjertesykdom, fordøyelsesproblemer, søvnforstyrrelser, hodepine og muskelsmerter.

(eksempler er hentet fra “Codependency for dummies” og fra forfatteren selv).

Kjenner du deg igjen i mye av dette? Da er sjansen stor for at du har en grad av medavhengighet. Du behøver ikke å kjenne deg igjen i alt. Det samme gjelder for medavhengighet som for alt annet; man kan ha litt av det eller mye. For eksempel kjenner jeg meg personlig igjen i mye, men jeg har aldri oppgitt mine hobbyer for å tilfredsstille andre. Uansett hvor på skalaen du befinner deg så er bevisstgjøring det første og viktigste steget. Men som for alle avhengigheter så er bevisstgjøring alene ikke nok for å heles (alkoholikeren blir ikke edru av kun å vite at han/hun er alkoholiker, men uten å slutte å drikke). Tiltak mot avhengigheten og støtte fra omgivelsene er essensielt for å lykkes, og er neste nødvendige steg. Vær derfor ikke redd for å fortelle pårørende at du er medavhengig og trolig vil trenge deres støtte.

 

Husk at bloggen har sin egen facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og youtube-videoer samt annen relevant informasjon.

 

Filmanmeldelse: “En affære”

Norge 2018, med Andrea Bræin Hovig og Tarjei Sandvik Moe i hovedrollene.

 

Plot

Anita (Hovig) er vikarlærer på en videregående skole. Der innleder hun en erotisk relasjon med eleven Markus (Moe).

Er dette en film om psykopati?

Filmskaperne har ikke markedsført den som en film om psykopati. Den handler først og fremst om en forbudt relasjon. Likevel kan man undre om manusforfatter/regissør har hatt en bevisst intensjon om å fremstille en psykopatisk idealisering og forkasting. De viser dyp innsikt i relasjonen mellom en narsissist/psykopat (Markus) og et objekt (Anita). Psykopatens trekk blir fremstilt meget bra, men aller best skildrer filmen hva et traumebånd/hekt gjør med objektet.

Hva får vi se som er relatert til en psykopatisk relasjon (obs! her avsløres deler av handlingen)?

Mye. Først og fremst hvordan Markus idealiserer og hekter Anita. Anita blir forbausende raskt hektet. Etter kun ett kompliment så begynner hun å bli åndsfraværende fordi Markus kryper inn i hver eneste krok av bevisstheten hennes. Hun viser heller ingen motstand da Markus nokså tidlig tar initiativet til første kyss. I det virkelige liv så vil det variere hvor lenge objektet yter motstand innen det gir seg hen. Noen viser lite motstand, andre holder stand lenge. Anita viser så godt som ingen motstand (men så er det også begrenset hvor lenge man kan trekke hver enkelt fase ut i en film på 90 minutter).

Markus finner Anita i en mangeltilstand. Dette er meget troverdig, da reelle ofre forteller at de følte seg ensomme eller på andre vis trengte noe som psykopaten fanget opp og singlet dem ut for. Anita lever i et kjølig ekteskap med danske Hasse og drømmer om noe mer.

Anitas kontante hengivenhet er ingen utfordring for Markus og bidrar til at han nokså raskt mister interessen for henne. Anita er et overgangsobjekt. Det er kun snakk om noen få møter og samtaler de to imellom innen han trekker seg unna. Mye av relasjonen foregår dessuten via tekstmeldinger, også dette gjenkjennelig for mange virkelige objekter.

Noen omfattende devaluering skjer ikke. Markus går direkte fra idealisering til ghosting da han finner et nytt objekt (Mina). Ingen forklaring tilbys Anita. Men vi får se tegn til narsissistisk forakt hos Markus da hun desperat forsøker å holde fast i en relasjon som han opprettet, men ikke lenger ønsker. Han sjalusifabrikkerer henne med Mina og dette skildres meget bra i en scene hvor de to sitter sammen i Anitas bil og han ikke vil anerkjenne at de to overhodet har en relasjon, og Anita ikke våger å konfrontere ham med dette eller fortelle hva hun føler for ham.

Hvilke psykopatiske trekk får vi se hos Markus?

-Lav terskel for vold.

-Krokodilleanger for volden.

-Grandiositet/selvsikkerhet.

-Flere av de syv narsissistiske blikkene (se her https://psykopati.blogg.no/1518517450_psykopatens_syv_blikk.html ).

-Idealisering, ghosting og sjalusifabrikkering av objektet.

-Intet ansvar, anger eller empati når relasjonen er over.

Markus er ung (muligens umyndig) men likevel gammel nok til å vite hva han gjør. Men er han en psykopat, eller er han en normal ung gutt med over gjennomsnittet mange psykopatiske trekk? Eller har han ganske enkelt ennå ikke modnet ut av barndommens narsissisme? Siden filmskaperne ikke har luftet deres intensjoner, så får vi anta og tolke. Hva jeg mener vi får presentert, er en ung psykopat i støpeskjeen, altså en som allerede har utviklet og mestrer mange psykopatiske ferdigheter og er i ferd med å finslipe dem til perfeksjon. Hans handlinger fremstår som kalkulerte og kyniske. Han har allerede forstått at den beste NF utvinnes av å trekke objekter tett inntil seg.

Hvilken typisk objektadferd får vi se hos Anita?

Besettelsen av Markus. Raskt klarer hun knapt å fokusere på noe annet enn ham. Alt annet blir skadelidende; jobb og samliv. Hun blir avhengig av ham og elger seg til og med innpå moren hans (som venninne) for å ha enda et påskudd til å være nær ham. Så lenge hun blir idealisert så er hun oppstemt, men etterhvert som hun blir ghostet så tiltar desperasjonen. Hun blir rastløs, labil og agitert når han slutter å svare på hennes tekstmeldinger. Hun tyr til lyssky midler for å holde fast på ham ved å lyve på seg en graviditet. Hun forsøker også å ødelegge hans relasjon til Mina.

For oss virkelige objekter så er det både ubehagelig og bekreftende å se Anitas opptreden. Ubehagelig fordi hun blir tiltakende patetisk. Bekreftende fordi det meste hun gjør er troverdig og noe vi kan relatere til. Mange av oss gjorde også uverdige ting i et forsøk på å holde fast i en relasjon som psykopaten opprettet og deretter tok fra oss, slik sett er det vanskelig å dømme Anita for hennes løgner og manipuleringer, fordi vi forstår at hun egentlig ikke er en dårlig person og at hun blir drevet til randen av psykopatens spill. Men får vi sympati for henne? Bør vi overhodet ha sympati med henne?

Kontrovers

Anita er et objekt, men hun er intet offer. Hun begår en dobbel sosial (og muligens også juridisk) forbrytelse; hun bedrar sin ektemann i tillegg til at hun innleder en relasjon med en av sine elever. Eleven er i dette tilfellet en forførende psykopat, men fordi han knapt er myndig og i tillegg underlagt henne i maktstatus så ligger ansvaret hos den voksne læreren.

Personlig satt jeg meg ned for å se filmen med en viss skepsis. Jeg hadde noen tanker innen filmen begynte og de handlet ikke om psykopati, for jeg var usikker på om filmen overhodet hadde en psykopatisk dimensjon. Ville Anita slippe unna en uanstendig relasjon fordi hun er kvinne? Hvordan ville filmen sett ut, hvis læreren var mann og eleven en kvinne? Jeg var villig til å fordømme filmen for den minste antydning til dobbelmoral.

Blir Anita stilt til ansvar på den riktige måten? Klarer filmen å fremstille henne som menneskelig men også som ansvarlig for en relasjon som aldri burde skjedd? Svaret er ja. Hennes valg får alvorlige konsekvenser for henne og hun mister jobb, anseelse, nettverk og ektemann som følge av sitt moralske avvik. Filmen viser få eller ingen formildende omstendigheter for henne og slutter med at hun har mistet alt. Det er mulig at en mannlig lærer hadde blitt utsatt for enda hardere forfølgelse i tillegg til juridisk, men jeg lot ikke dette stå i veien for det gode studiet i en psykopatisk relasjon som filmen faktisk er.

Jeg anbefaler derfor alle bloggens lesere å se filmen.

 

Hvordan å takle at psykopaten oppnår suksess

Muligens er det aller verste etter bruddet med psykopaten, at han/hun bare valser videre som om vi aldri eksisterte, som om det aldri var en relasjon og som om de faktisk har det bedre etter oss, enn både før oss og med oss.

For det første så er dette både en forbannelse og en velsignelse. Forbannelsen er åpenbar. Det skaper en enorm smerte å se den vi trodde var vår utkårede forlate oss uten behov for å “skvære opp”, uten anger og uten savn. Velsignelsen er langt mer skjult, i begynnelsen er den sågar usynlig. Men det er nemlig de samme faktorene som forårsaker smerte, som også avslører forstyrrelsen. Intet av hva jeg har skrevet over er normalt og ville ikke vært mulig etter et normalt brudd. Det er derfor psykopatens uforklarlige opptreden som ironisk nok forklarer deres opptreden. Dette blir mer tydelig for objektet etterhvert som tiden går og kunnskapen øker.

Likevel kan det være tungt å svelge de tilfellene hvor psykopaten faktisk klarer seg veldig bra, og det er mange slike tilfeller. Nå vet vi at psykopatens tomme indre aldri vil fylles med mening og glede, men det hindrer dem ikke i å oppnå suksess på mange andre områder. Jeg har blitt kontaktet av objekter som forteller at deres eks psykopater er millionærer, kjendiser og til og med høytstående politikere. Selv vet jeg at min psykopat er meget fremgangsrik i en sportsgren som han dyrket også den gang jeg kjente ham. En annen psykopat jeg kjenner er en populær interiørdesigner og tv-personlighet.

Mens vi som objekter lenge har hatt problemer med i det hele tatt å stå opp om morgenen, så har psykopaten bare fortsatt å kjøre på. Vi var åpenbart kun en liten fartsdump i livene deres. For oss derimot, så var de muren president Trump har tenkt å reise mot Mexico; nærmest umulig å komme forbi. Vi mister vår tro på karma når psykopatene fortsetter å vinne terreng. Vi mister vår tro på rettferdighet, på balanse i universet, på at det finnes en gud som passer på oss, og aller viktigst så mister vi troen på at vi selv noengang kan bli herre over egne liv igjen.

Det er bare å innrømme; psykopaten klarte å traumebinde oss noe så vanvittig når vi fortsatt har behov for å være en del av vedkommendes liv, flere år etter bruddet. For det er her jeg tror mye av problemet ligger. Psykopaten kjører på uten å involvere oss lenger. Idealiseringsfasen innebar et intenst engasjement i oss og våre liv fra hans/hennes side. Vi ble selv også voldsomt engasjert i dette mennesket som ville være sammen med oss hele tiden, og i mange tilfeller knyttet vi vår framtid sammen med deres. Når psykopaten plutselig vender oss ryggen så oppleves dette som en avvisning som vi ikke klarer å komme over; som om de har veid oss og funnet oss for lette (derav ordet “forkasting”). I tillegg skjer det så fort at sjelen ikke fulgte med; våre hoder og hjerter er fortsatt en del av dem, men de er ikke lenger en del av oss.

Psykopatens suksess blir derfor ekstra vanskelig å takle, fordi vi registrerer at vårt fravær ikke har noen påvirkning på dem. Det spiller åpenbart ingen rolle om vi er der eller ikke. Hvordan kunne de da investere så mye i oss da de idealiserte oss? Svaret er jo at de ikke investerte noe som helst. Ikke egentlig, det bare opplevdes slik. Min psykopat brukte ingen penger på meg, jeg traff aldri hans familie og ble aldri nevnt på hans sosiale medier. Derimot presenterte han en illusjon om at han investerte i meg, fordi han brukte så mye tid på meg. Men for en psykopat så spiller tid ingen rolle. Det vet objekter som har vært sammen med deres psykopater i opptil 30 år, og likevel er ikke psykopaten knyttet til dem.

Ønsket om hevn gjør det også vanskelig å observere at det går bra med psykopaten. Psykopaten fortjener ganske enkelt ingen suksess. Vi håper innerst inne at høyere makter skal sørge for at suksess ikke tilfaller dem, fordi NK (og moralske barrierer) forhindrer oss i å påvirke det selv. Heldigvis klarer de fleste av oss å overlate psykopatenes skjebner til dem selv og dit vinden blåser, men det hindrer oss ikke i å føle en dyp ergrelse hvis vi får informasjon om deres velferd.

Noe annet som skjer er at deres eventuelle suksess forsterker følelsen av at de er større og bedre enn oss. De har fått en “larger than life” status i våre sinn. Men her er det ikke annet å gjøre enn å jobbe med vårt eget selvbilde, til vi forstår at det aldri var de som var premien. Det er vi som var premien (for dem).

Kan vi egentlig stole på at det går så bra for dem som det tilsynelatende gjør? Som regel ikke. Vi vet at psykopatene alltid pynter på sannheten. De vil konsekvent smøre på i stedet for å trekke fra. Men det betyr ikke at det går direkte dårlig for dem, og det må vi akseptere. Så enkelt er det, vi må akseptere det, med et skuldertrekk. Deres liv er utenfor vår kontroll.

Egentlig burde det ikke overraske noen at psykopaten oppnår objektiv suksess (synlig og målbar suksess, kontra den subjektive egenopplevelsen av suksess). Deres eneste interesse er synlig, statusbærende suksess og de har en overmenneskelig driv (som er en del av deres forstyrrelse) til å oppnå dette. De skal være best i alt. Ingen hensynstaken holder dem tilbake. De har ingen interesse av intellektuell suksess, som for eksempel gode relasjoner med venner, partner og barn, eller sinnsro og følelsen av selvoppfyllelse – som mest kjennetegner den subjektive suksessen. Denne type suksess gir ingen mening for dem. Det er subjektiv suksess som kan få normale mennesker til å oppgi en forlokkende og lovende karriere, for å satse på familie og barn. Normale mennesker setter ofte subjektiv suksess høyest. En psykopat vil alltid sette objektiv suksess høyest. Det er heller ingenting som hindrer psykopaten i å tilegne seg kunnskap; deres kognitive og kreative funksjon er fullstendig intakt. De er istand til å utdanne seg og bli meget faglig dyktige. De kan med andre ord nå langt. Dog er psykopater kjent for å ta “snarveier” i karrierestigen via manipulasjon, kynisme, bedrag og svindel.

Som jeg svarte en leser i en kommentar, leseren var bekymret for om hun fortsatt ga sin eks psykopat noen form for NF (narsissistisk forsyning), noe hun inderlig ikke ønsket å gjøre. Det blir litt i samme gate; vi ønsker ikke å bygge opp under psykopatens velbefinnende eller rikdom. Jeg svarte henne at hun i stedet for å bekymre seg for om hvorvidt psykopaten fikk NF, heller kunne være likeglad. Det spiller ingen rolle om det går bra eller dårlig med psykopaten, så lenge de ikke får bli i våre liv ett eneste sekund lenger. Vi er en premie som de ikke fortjener. Slik kan vi bidra til at de ihvertfall ikke oppnår suksess med oss.

Snu ryggen til din personlige psykopat med stolthet. Vit at han/hun mistet verdifull støtte og verdens mest lojale tilhenger da de forlot deg. Vi hadde enormt mye å tilby dem. Selv var jeg klar til å ta min psykopat imot med åpne armer uansett hvor dypt han måtte falle. Istedet så valgte de å skite på vår vilje og evne til å være der for dem. Det finnes ikke noe mer respektløst. Ha selvrespekt nok til å heve hodet, du er bedre enn dem. Hvem bryr seg om hvordan det går med slike umennesker? Det viktigste er at du aldri igjen gir dem en sjanse til å skite på din godvilje. Klarer du det, så kan de ende opp som kongen eller dronningen av Amerika. De kan få verden. Men de får aldri deg.

 

Som lovet så vil jeg komme med mine egne bud på casene som ble publisert i “finn manipulasjonen” den 20/3.

1) Line benytter muligheten til å devaluere Kari uten å ta ansvar for sine uttalelser. Hun legger skylden på en tredje venninne – Torill, samtidig som om hun forsøker å gi inntrykk av at både hun selv og Torill bryr seg om Kari. Målet er umiddelbar NF fra Kari det øyeblikket uttalelsen blir sagt (sorg, sjokk, sinne, osv) og samtidig langtids NF i form av fremtidig forvirring og fortvilelse. Uttalelsen kan være sann, delvis sann eller ren løgn. Kriteriene er devaluering og ansvarsfraskrivelse (psykopaten tar aldri ansvar for egne handlinger og uttalelser).

2) Her har Nils ført en svertekampanje om Olivia mot hans egen familie. Det er mulig det går mot forkasting av Olivia, og han ønsker å forsikre seg om at sympatien tilfaller ham samtidig som Olivia møter stengte dører hvis hun i søken etter avklaring henvender seg til hans slektninger. Det ligger også en umiddelbar tilfredsstillelse av NF hver gang Olivia viser fortvilelse over situasjonen. Antakelig er Nils også klar over at Olivia er et bedre menneske enn ham og han ønsker ikke at hans familie skal erkjenne det, og dermed gi henne positiv oppmerksomhet (og ham negativ oppmerksomhet).

3) Denne casen er et eksempel på hvordan psykopaten sparker den som allerede ligger nede. Dette er et bevisst mål i seg selv for psykopater og narsissister. I tillegg er den et eksempel på et objekt som “ikke virker” i psykopatens øyne, fordi objektet har mistet sin evne til å jobbe for psykopaten. Psykopater har ingen tålmodighet med objekter som blir fysisk syke eller av andre årsaker krever eller ønsker omsorg, heller ikke egne barn. Casen er også et eksempel på at psykopater misforstår følelser. I dette tilfellet er det stor sannsynlighet for at Solveig faktisk forveksler Olavs sorg med at Olav er sur og utakknemlig. Så inkompetente er psykopatene til å oppfatte følelser, spesielt de dype følelsene som de selv ikke er istand til å oppleve.

4) Til slutt så har vi en case som handler mest om sjalusi og misunnelse. Trond liker ikke at Kjell er godt likt av pasienter, pårørende og kolleger. En normal sjef vil sette pris på medarbeidere som gjør en god jobb og bidrar til et godt arbeidsmiljø. En psykopatisk sjef derimot vil oppfatte slike arbeidstakere som en trussel. Hva hvis de øvrige ansatte har større respekt for Kjell enn for Trond? Hva hvis Kjell har større drag på damene? Hva hvis Kjells gode innsats gjør at Tronds innsats blir ignorert? Den psykopatiske sjefen er imidlertid klar over at de ikke kan fokusere på disse tingene og finner derfor andre påskudd til å devaluere den ansatte de har singlet ut som hakkekylling. Trond kan også ha oppfattet Kjells gode egenskaper som svakheter som Trond forakter, og derfor i sitt forstyrrede indre faktisk oppfatter Kjell som en dårlig arbeider.  

En brannfakkel; kan psykopaten elske likevel?

Se på den vedlagte videoen (du må forstå muntlig engelsk). Se den gjerne før du leser resten av denne teksten. Videoen er fra den anerkjente youtube-kanalen “Narc Survivor” med fjorten tusen abonnenter. Kanalen lager meget profesjonelle videoer med gode temaer, men også kontroversielle temaer som “how to make the narcissist become obsessed with you” (hvordan få narsissisten til å bli besatt av deg). Dette er ting det normalt rådes sterkt imot. Å spille et spill med psykopaten/narsissisten er farlig og kan ende i tragedie. Nå har altså Narc Survivor laget en video hvor han går langt i å hevde at narsissistene kan elske, men på en umoden måte som gjør at de aldri klarer å holde fast i deres objekt og alltid ender opp med å hate ham/henne.

Mitt poeng med å fremheve denne videoen og dette temaet, er at i jungelen av psykopatopplysning så hører man mye motstridende informasjon, ihvertfall hvis man tar alt bokstavelig. Jeg tror kunsten å bevege seg i denne jungelen består av å klare å ha to tanker i hodet samtidig, samt ta enkelte utsagn mer som metaforer enn som harde fakta. For eksempel påstås det i den vedlagte videoen at “narsissisten opplever seg som underlegen objektet”. Hvordan kan det rime med den konstante indoktrineringen om at psykopaten er grandios og overlegen? Kan man være både overlegen og underlegen? Svaret er ja. En narsissist kan nok observere at objektet har egenskaper som narsissisten vet er ham/henne moralsk overlegne, men i sitt hode omformer han/hun disse egenskapene til å bli svakheter som kan utnyttes og på denne måten opprettholder sitt grandiose selvbilde. Det er også enkelte forskjeller på psykopaten og narsissisten i følelseslivet, men denne teksten skal ikke handle om det. Jeg vil bare at leseren skal se hvordan to motstridende utsagn begge kan være riktige.

På samme måte lærer vi – og jeg er selv av den personlige oppfatningen av – at p/n planlegger å ødelegge objektet fra første dag, også i idealiseringsfasen. Men kan det likevel være at de også elsket oss? Som videoen innrømmer så kan ikke narsissisten elske på normalt vis. Samtidig er det jo også mange normale mennesker som ikke klarer å hente frem ren og pur kjærlighet, så hva er egentlig forskjellen på en psykopat som ikke kan elske og en normal person som i hverdagens stress og kanskje også med diverse mentale blokkeringer, ikke kan elske?

Videoen hevder at en psykopat som tenker på sitt objekt 24/7 ikke kan hate objektet, fordi når man hater noen så ønsker man å distansere seg fra vedkommende og ikke motsatt; dyrke en slags besettelse til vedkommende. Dette er forsåvidt riktig, men jeg mistenker at Narc Survivor i dette tilfellet går i den velkjente fellen som vi alle har gått i, som er å projisere normal tankegang over på psykopaten og narsissisten. Jeg vil også mene at det ikke er psykopaten som tenker på objektet konstant, men objektet som blir besatt av psykopaten. Det er derfor så mange objekter trenger hjelp til å gå videre. Likevel har Narc Survivor et poeng når han sier dette, for psykopaten er interessert i objektet langt utover hva som er naturlig for en person som tilsynelatende hater sitt objekt, med oversvevinger og overvåking lang tid etter at relasjonen er over. Selv merket jeg min psykopats tentakler så sent som to år og tre måneder etter at han gikk langt i å overbevise meg om at jeg var helt uten betydning for ham. Jeg var dessuten et overgangsobjekt og slik sett ekstra forglemmelig. Et langtidsobjekt vil antakelig oppleve enda mer omfattende og langvarig overvåking. Det er ikke mennesker som hater oss som holder på slikt, det er faktisk mennesker som ikke kan glemme oss. Men så tror jeg heller ikke våre psykopater hater oss, for hat er en like sterk følelse som kjærlighet og har en dybde som psykopaten er i stand til å oppleve.

Jeg kan langt på vei nikke samtykkende til de fleste av videoens påstander. Psykopaten var meget sterkt tiltrukket av oss og likte oss på sitt forstyrrede vis. Det kan sågar ha vært snakk om en slags mutert versjon av kjærlighet. Den slutningen vi derimot ikke får lov til å trekke av slike budskap er at psykopaten eller narsissisten i skjul ønsker oss tilbake for å reparere relasjonen, og at det overhodet er mulig. Det er det ikke. Selv med vår ærlige og oppriktige kjærlighet så kan vi aldri hente frem den sårbare psykopaten som er villig til å elske oss tilbake. Vi vil slite oss ut og dø i forsøket. Men som jeg har sagt før; det er lov å elske psykopaten på avstand, så lenge vi ikke bryter NK. Vi trenger ikke å hate i retur. Det er viktig å bli sint for hvordan de har behandlet oss, men deretter kan vi tilgi og elske dem på den måten som føles naturlig, hvis det er hva vi føler. Ingen følelser er illegitime.

Og som videoen presiserer; for psykopaten er det en meget fin linje mellom hat og kjærlighet (merk, psykopatens versjon av “hat” og “kjærlighet”) og at vi aldri kunne fungert sammen med en så ustabil og vekslende person. Trøst deg derfor med videoen; psykopaten eller narsissisten elsket deg mest sannsynlig på sitt vis. Du har noe som de fant meget attraktivt og som de ønsket kun for seg selv. Derfor forsøkte de å isolere oss, ingen andre skulle ta del i den skatten de hadde funnet – oss. Det er som et barn som griper den fineste leken og så løper bort fra de andre barna for å slippe å dele på leken. Det er selvfølgelig ikke en moden form for kjærlighet som vi kan leve med. Det er snarere en makaber form for kjærlighet som får psykopaten til å stenge objektet inne i en kjeller i tyve år. Likevel vitner det om en beundring for oss; våre egenskaper og vårt utsèende, som kanskje mange andre også beundrer og begjærer, men som de i ydmykhetens navn (det normale er ydmykt, men kanskje ikke spesielt brukbart i slike tilfeller? Kanskje kan vi lære ihvertfall noe av psykopaten, og gå mer selvsikkert etter det som vi ønsker oss?) ikke strekker seg etter.

 

To beskjeder; min egen analyse av de fire casene i forrige tekst “finn manipulasjonen” kommer sammen med neste tekst. Det kan være at noen av dere som har analysert casene ønsker å se om dere tenker det samme som jeg. 

Så vil jeg minne på at Hjelpetelefonen dessverre er nedlagt på ubestemt tid, for dere som har forsøkt men ikke oppnår kontakt. 

Øvelse: finn manipulasjonen!

I dag vil jeg komme med fire små caser, som de som har lyst kan bruke til å trene de små grå i å avdekke manipulasjonen bak, samt finne de psykopatiske kriteriene som spiller inn. Vi vet at med en psykopat så er den bakenforliggende agendaen ikke alltid det man ser ved første øyekast. Det er viktig å være oppmerksom på dette slik at man kan respondere – eller ikke – på best mulig måte, men under ingen omstendigheter reagere. Jeg vil skrive en P bak psykopaten i casene, og O bak objektet for å gjøre det litt enklere. Dette er ikke “finn psykopaten”, den leken kan vi leke en annen gang. Poenget er som sagt å finne manipulasjonen og kriteriet. Med “manipulasjon” så mener jeg hvordan psykopaten tenker, med “kriterie” så mener jeg hvilke psykopatiske kriterier – offisielle eller uoffisielle – som er tydelige i casen. For eksempel vil de offisielle kriteriene finnes i Hare`s sjekkliste, omtalt her på bloggen men kan også ses her https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati .

Det finnes fasitsvar på casene men det kan også finnes flere riktige svar på samme case, vær derfor ikke redd for å hoppe i det. Gi dine bud i kommentarfeltet. Skriv enkelt 1), 2) osv foran svarene til de respektive casene. Du trenger ikke å kommentere alle casene men kun de du ønsker. Hvis du ønsker å bare reflektere over casene uten å offentliggjøre dine tanker, så er det også en god øvelse.

 

Case 1

Line (P) er sammen med sin venninne Kari (O) på shoppingtur i det lokale kjøpesenteret. I en klesbutikk der hvor Kari prøver tøy så uttaler Line “jeg var litt usikker på om jeg skulle si dette, men Torill (en tredje venninne) sa til meg her om dagen “Kari er blitt så ustelt i det siste, hun har også lagt på seg en del og synes ikke lenger å bry seg med hvordan hun ser ut”. Jeg sier det kun fordi Torill er bekymret for deg”. Uttalelsen kom som en overraskelse på Kari, som for øyeblikket egentlig hadde det helt fint i livet.

I tillegg til manipulasjon og kriterie(r), så kan du i denne casen komme med et forslag på en god respons (merk, ikke reaksjon) fra Kari.

 

Case 2

Nils (P) er sammen med sin kjæreste Olivia (O). De har vært sammen i ett år. Olivia har problemer med å bli akseptert av Nils sin familie. De er meget kalde mot henne og Olivia tenker mye på hva som er årsaken. Hun har forsøkt så godt hun kan å fremstå som en elskelig person og som en kjæreste for Nils som hans familie kan akseptere. Hun har aldri nøret opp under konflikt med dem. Likevel merker hun at de holder en viss distanse til henne og ikke er spesielt vennlige. Spesielt Nils` søster og mor behandler Olivia som en pest de må unngå. I dag sitter hun på kjøkkenet og snakker om dette med Nils.

Olivia: “jeg forstår ikke hvorfor de ikke liker meg, jeg har gjort mitt beste for å bli akseptert av dem. Jeg er redd for at ditt og mitt forhold vil ta skade hvis det fortsetter slik. Har du noen idè om hvorfor de er slik mot meg?”.

Nils: “ja jeg kan bare bekrefte at de ikke liker deg, jeg vet ikke hvorfor de ikke gjør det. De er antakelig ekstra beskyttende mot meg fordi jeg har vært sammen med dårligere kvinner tidligere. Hvis du lar min familie påvirke ditt forhold til meg, så kan du umulig være særlig glad i meg. Du får bare være tålmodig og vise deg fra din gode side, det går nok over”.

Hva kan du forestille deg har skjedd bak Olivias` rygg i dette tilfellet?

 

Case 3

Solveig (P) er mor til Olav (O). Olav er i kjærlighetssorg etter at hans siste kjæreste forlot ham. Han er derfor taus og innesluttet mens han forsøker å bearbeide sorgen. Han holder seg mest på gutterommet, og i de tilfellene hvor han beveger seg rundt i huset blant de øvrige familiemedlemmene så sier han lite. Han klarer ikke å smile like mye som før. Hans oppmerksomhet er vendt innad og ikke utad, i et forsøk på å lege sitt knuste hjerte. Hans mor synes derimot ikke å ha tålmodighet med at Olav går for halv maskin. I stedet for å gi ham den tiden han trenger til å bli seg selv igjen, så er hun sur mot ham og klager over at han er blitt lat. Ved et tilfelle får hun et raseriutbrudd og kaller ham utakknemlig fordi han ikke viser glede over alt hun og hans far gjør for ham.

Hva skjer her? Hvorfor skrur Olavs mor opp mishandlingen mot ham når han er lei seg?

 

Case 4

Trond (P) og Kjell (O) er kolleger på en sykehusavdeling. Kjell er sykepleier. Trond er Kjells sjef og overordnede. De kjenner hverandre ikke spesielt godt, for Trond har hatt sjefsstillingen i kun tre måneder. Han ble ansatt eksternt, med andre ord kom han fra en annen bedrift. Kjell derimot har arbeidet i avdelingen i flere år. Han er godt likt av både klientell og kolleger. Men Kjell er også en forsiktig og litt nervøs person. En dag blir Kjell kalt inn på Trond sitt kontor. Trond har noe å fortelle Kjell; “de pårørende til pasienten på rom 216 sier at du gjør pasienten urolig. Pasienten skal snart dø og de pårørende ønsker ikke at du pleier pasienten de dagene som er igjen”. Kjell har aldri fått en slik klage på sitt arbeid før og er overrasket over at noen pårørende har oppfattet ham slik. Han er opptatt av å være godt likt og føler derfor sterkt ubehag ved en slik irettesettelse.

Hva skjer her? Har Trond en agenda og i så fall hvilken? Hva er en god respons (ikke reaksjon) fra Kjell?

 

Minner på at jeg tar konsultasjoner over Skype for dere som er interessert i det. Aktuelle problemstillinger kan være problemer med å innføre eller vedlikeholde NK, eller hvorvidt du har en nær relasjon til en psykopat eller narsissist. Fokus kan også være å styrke selvbilde og virkelighetssans. Pris er 500 kroner for 50 minutter eller 800 kroner for 90 minutter. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon og å avtale tid. Merk at konsultasjon ikke kan erstatte behov for akutt helsehjelp. Hvis du er deprimert, suicidal eller nær et sammenbrudd så kontakt din fastlege eller legevakt. 

Hvorfor faller vi for den arrogante psykopaten?

En leser undret hvordan hun kunne bli så hektet på den arrogante eksen; disse psykopatene som knapt har masken på (også kalt åpne/overt psykopater) og som allerede fra begynnelsen behandler objektene dårlig.

Noe som er enkelt å svare er at denne leseren er ikke alene, og at også min psykopat (den siste) var slik. Spesielt overgangsobjekter er i faresonen for devaluering helt fra begynnelsen, fordi psykopaten med overgangsobjekter har dårlig tid og trenger hurtig tilskudd av NF (narsissistisk forsyning). Ikke fullt så enkelt er det å forklare hvordan det skjer at vi lar oss behandle slik. Men jeg vil forsøke.

Det er forståelig at vi blir lurt av psykopater som idealiserer oss i månedsvis, av og til i årevis, innen de lar masken falle og viser hvem de er. Frem til det skjer så har de opptrådt som om de elsker oss over alt på jord.

Det er ikke like forståelig at vi lar oss knytte til en drittsekk. Selvbebreidelsen kan derfor være ekstra stor når forkastingen skjer og vi står der med skjegget i postkassa; “jeg har ingen unnskyldning, denne personen burde jeg ha forstått at ikke var god for meg, han/hun viste det helt fra begynnelsen”.

Jeg vil i denne teksten forsøke å trøste ofre for “drittsekk-psykopaten” og komme med noen forklaringer på hvorfor det mot alle odds kunne oppstå en tilknytning. Jeg hadde selv møtt mange drittsekker innen jeg traff psykopaten. Jeg ofret dem aldri en tanke og det var helt uaktuelt å innlede noen som helst form for relasjon med dem. Hvorfor ble det så annerledes denne gang?

For det første så er den vekslende avvisningen/pågåenheten vanedannende. Min psykopat var avvisende fra første dag, men han var ikke avvisende hele tiden. I tillegg klarte han det kunststykket å være avvisende og omklamrende samtidig. Dette hadde jeg aldri opplevd før og var i seg selv et mysterium som gjorde meg dypt nysgjerrig og som jeg ønsket svar på. Hva skjedde? Elsket han meg eller hatet han meg? Forvirringen og nysgjerrigheten holdt meg fast. De høye toppene utløste en rus som jeg ønsket tilbake hver gang nedturene kom. Svingningene var store og hyppige og kom flere ganger i uken. Kun han kunne utløse rusen i meg, derfor klorte jeg meg fast til tross for skumle episoder og nedverdigende devalueringer.

Jeg ville temme aggresjonen hans, og hans pågåenhet fikk meg til å tro at han ønsket at nettopp jeg skulle temme den. Hvorfor var han ellers så intens og opptatt av å være sammen med meg? Jeg må innrømme at det nok var egoet mitt som lekte med meg. Ved siden av ham så følte jeg meg så mild og nobel, nærmest som en slags mor Theresa. Jeg gikk rundt med en glorie på hodet, og trodde at min mildhet hadde makt til å polstre hans skarpe kanter. Jeg skjønte ikke at jeg aldri hadde noen makt, all makt lå hele tiden hos ham. Han visste godt hvilken effekt han hadde på meg og ville at jeg skulle tro at jeg kunne temme ham. Han lo nok hele veien til banken, dette hadde han gjort før.

Den arrogante psykopaten er ofte meget karismatisk. Det er fordi deres grandiositet og berettigelse oser ut av hver pore, forstyrrelsen skinner igjennom. Vi oppfatter det imidlertid som selvsikkerhet og trygghet. Det kan være meget attraktivt og vanskelig å stå i mot, spesielt hvis de har siktet seg inn på nettopp deg.

Vi må tenke etter om det er noe som gjorde at vi likte å bli behandlet dårlig. Var det gjenkjennelig å bli devaluert, og dermed trygt? Hadde vi kanskje omsorgspersoner i oppveksten som gjorde det samme? Bekreftet den dårlige behandlingen et skakkjørt selvbilde, og derfor på en merkelig måte løftet oss opp?

Det var øyeblikk av hengivenhet, som inviterte til håp om noe mer. En god klem, noen ømme ord. “Du er så herlig”. “Vi har en spesiell bromance du og jeg”. “Hva vi har, handler ikke bare om tid og sted”. Det var smuler, og ikke slik en normal relasjon med ekte gjensidig respekt skal være. Men jeg var sulteforet og siklet etter smulene. Jeg tenkte vel at hvis jeg håpet og ønsket sterkt nok, så ville skjevhetene rette seg opp. Det er intet feil i å håpe, men med en psykopat så er det forgjeves.

Jeg tror kanskje at den åpne psykopaten mer enn den lukkede, appellerer til å ta ansvar for dem. Den lukkede psykopaten kan lokke frem omsorg i oss med sympatifisking; løgnhistorier om misbruk i oppvekst og tidligere relasjoner. Men den åpne psykopaten er så sint og minner oss om et trassig barn som ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Derfor var jeg aldri redd ham, selv ikke da han pustet opp sin muskuløse kropp og sto klar til å angripe meg i et glimt av narsissistisk raseri. Hvem er vel redd for sitt barn eller lillebror (han er ni år yngre enn meg) når de får et raserianfall? Jeg kunne fikse dette. Han ville takke meg og sette pris på meg for min overbærenhet. Bare gi det litt tid. Jeg fattet ikke at jeg antakelig var i reell fare.

Jeg bebreider ikke meg selv lenger. Når jeg fortsatt tenker at jeg burde ha trukket meg unna, så tenker jeg på den helt spede begynnelsen. Vi snakker her om de aller første timene og dagene. Det var her jeg burde tenkt “denne mannen er ikke snill eller trygg, skygg banen”. For tegnene var der; ordene, kroppsholdningen, blikket. Samtidig husker jeg fortsatt hvordan jeg unnskyldte ham. Jeg tenkte at han var sosialt mistilpasset og at min romslighet hadde plass til ham. Jeg var ennå ikke traumebundet og var overbevist om at jeg kunne trekke meg ut, når som helst, uten å ofre ham en ettertanke. Men hvor lang tid brukte han på å hekte meg? Jeg tipper en uke. Jeg hadde altså maks et vindue på syv skarve dager til å løsrive meg uten emosjonelle og mentale konsekvenser. Det er skremmende kort tid, en psykopat jobber fort. Men det visste jeg jo ikke den gang.

 

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og videoer på youtube, samt annen viktig informasjon. 

 

Hvordan forholde seg til en manipulasjon?

Etter siste tekst om “creep” alarmer så har lesere spurt “hva gjør vi når vi oppdager en manipulasjon som gir den ubehagelige følelsen av at vi må komme oss bort?”.

Det er to ting som avgjør tiltak.

  • Graden av ubehag. Kan du leve med ubehaget, riste det av deg og trekke på skuldrene? Eller gir det deg store kvaler å skulle forholde deg til manipulatoren?
  • Graden av relasjonen. Er dette en som vedkommer deg? Kommer dere til å treffes igjen? Kan du lett unngå vedkommende eller innebærer relasjonen en sosial forpliktelse?

Det er egentlig ikke selve manipulasjonen som avgjør om tiltak er nødvendig, men hvor stort ubehag manipulatoren gir deg. Problemet er at hvis du først har blitt trigget av en person så er det vanskelig å forholde seg til den personen igjen. Ikke bare din mentale men også din fysiske alarm er utløst og den vil i fremtiden utløses av blott nærvær av denne personen, uavhengig av om vedkommende manipulerer ytterligere eller ei.

Grunnen til at den fysiske reaksjonen utløses, er fordi manipulasjonen minner deg om hvordan psykopaten – eller en annen bølle i ditt liv – oppførte seg. Kroppen husker, og når kroppen overtar styringen så er det vanskelig for din psyke å overstyre kjedereaksjonen. Når kjedereaksjonen først har startet, så vil du oppleve ukontrollert ubehag, såsom skjelvinger eller å “fryse til is”. Dette er traumatisering. Dette er PTSD. Det blir nesten umulig å holde deg rasjonell og rolig når dette skjer. Det eneste du kan gjøre er å fjerne deg så langt fra situasjonen/personen som nødvendig inntil du igjen føler trygghet.

Så spør deg selv først om det er noen mottiltak du kan gjøre. Kan du konfrontere vedkommende uten at det koster deg for mye? Kan du fortsette med å forholde deg til vedkommende men med en større og tryggere avstand enn før?

Det kan være fristende å “bekjempe” reaksjonen fordi man blir irritert på seg selv og ønsker å fungere like godt som før. Jeg anbefaler dog ikke å utsette deg selv for triggende situasjoner for å “trene” eller teste deg selv. Gjør det i så fall med stor forsiktighet. Å gjøre det innenfor trygge rammer hvor du har mulighet til retrett er positivt. Problemet er at slike situasjoner sjelden er kontrollerte, de oppstår plutselig og uten at man er forberedt. Det er en naturlig del av en hverdag i samspill med omgivelsene. Det er man jo nødt til. Men kjenn etter om du kanskje er inne i en ekstra dårlig fase. Hvis du er det, så kan det være påkrevet å minimere omgang med andre. I andre perioder kan du ha det bedre; og det kan da være en god idè å presse deg mer og utsette deg selv for sosiale situasjoner for å få mestringsfølelse og gode opplevelser. Mestringsfølelse bidrar til å våge å gjøre ting igjen – oftere og sterkere – og til å kurere PTSD. Men som sagt, ta hensyn til de dårlige periodene og ikke press deg selv når du ikke er klar. Det kan gjøre vondt verre.

Hvis en nær person, for eksempel en slektning, gir deg “creep” følelse så forsøk å minimer kontakt med denne personen. Dette er ekstra vanskelig hvis vedkommende er så nær som en forelder eller et søsken. Da er du kanskje nødt til å konfrontere ham/henne. Hvis en forelder eller et søsken i tillegg er psykopaten i ditt liv, så gjelder NK. Jeg har snakket med flere lesere av bloggen som har innført NK med en eller begge foreldre, eller ett eller flere søsken, med gode resultater. De beskriver det som om en årelang last er fjernet fra deres skuldre. Du er ikke forpliktet til å ha kontakt med nær familie som plager deg.

Der hvor du ikke ønsker eller ikke trenger å innføre NK, så kan du moderere kontakten. Kanskje klarer du ikke lenger å feriere sammen med familiemedlemmet som trigger deg. Da kan du begrense samværet til høytider noen kvelder i året. Kanskje klarer du ikke fysisk samvær, da kan du begrense kontakten til telefonsamtaler. Kanskje kan du redusere antall samtaler fra en gang per uke til en gang per måned, eller fra en time til ti minutter. Gjør hva du kan for ikke å vekke mistanke om at du trekker deg bort, men samtidig skape en trygg sone for deg selv. Vær oppmerksom på at en psykopat eller en narsissist lett vil merke en avvisning og kanskje begynne å jage etter deg for mer kontakt. Ikke bit på. Hvis påkrevet så må du være bestemt.

Hvis det er snakk om en venn som trigger deg så vil jeg anbefale å avslutte vennskapet. Vi kan ikke ha venner som trigger oss eller gir oss ubehag, det spiller ingen rolle om vennskapet har vart i årevis. Nå har forutsetningene forandret seg, og det må både du og din venn ta hensyn til. Husk at en venn kan ha holdt en fasade overfor deg i mange år, for så plutselig la masken falle. Du er ikke forpliktet til å bli værende i et vennskap hvis respekten opphører. Hvis det skjer, så kan du som Meredith i den vedlagte videoen foreslår, si at du trenger en pause i vennskapet, for så å bare la det koke bort i det stille.

Selv stoppet jeg ganske enkelt å svare på telefoner fra en venn jeg hadde hatt i ti år. Han forfulgte meg heldigvis ikke, men hvis han hadde ringt flere ganger eller sendt tekstmeldinger så hadde jeg bare fortsatt å ignorere dem, eventuelt hadde jeg slettet tekstmeldinger ulest. Han hadde behandlet meg dårlig en gang for mye. Jeg skyldte ham ingen forklaring.

Ved et annet tilfelle kuttet jeg kontakten med en venninne som jeg plutselig følte at jeg gikk på eggeskall rundt. Jeg hadde aldri hatt det slik med henne tidligere og den dag i dag aner jeg ikke hvorfor det plutselig ble slik. Men det pågikk en hel uke og i tillegg var det på en ferie som da ble ødelagt for meg. Det er alt jeg trenger å vite for å holde meg unna.

Hvis den personen som gir deg “creep” følelse er en del av en større gruppe, så spør deg selv om du kan holde en trygg avstand til vedkommende og fortsatt være en del av gruppen. Kan andre medlemmer i gruppen fungere som buffere? Hvem er de lojale mot; deg eller manipulatoren? Hvor stor er gevinsten av å delta i gruppen, kontra ubehaget du utsetter deg for ved å være nær vedkommende som trigger deg? Tenk litt på dette, men ikke tenk for lenge. Ikke gi det sjanse etter sjanse hvor du hver gang du har vært med på gruppeaktiviteter kommer hjem nedslått, trigget og skuffet. Hvis triggingen gjentar seg to ganger med kort tid imellom så la det være et varsel godt nok om at du ikke har gavn av å bli værende i gruppen.

Håper disse tankene hjelper deg til å ta nødvendige avgjørelser. Se også gjerne den vedlagte videoen.

 

Husk å like og dele for å spre budskapet

Creep alarm!

I dag skal vi analysere en manipulasjon. Men først litt om stempelet “creep”. Det er diskutabelt om creep overhodet har livets rett, fordi det er en nedverdigende betegnelse fra amerikansk popkultur, ofte (mis)brukt om menn som gir kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet eller som har et suspekt utsèende.

Samtidig er det et meget dekkende ord for mennesker som gir oss gåsehud. Det kan være noe de sier eller gjør som får nakkehårene våre til å reise seg, akkurat som om det skulle sitte en edderkopp eller annet stort insekt på skulderen vår, derav navnet creep (kryp). Jeg tror vi alle har møtt slike mennesker.

Hvem gir oss gåsehud? Det kan være mennesker vi nettopp har møtt, eller gamle venner som plutselig viser en ny og ubehagelig side av seg selv. Kriteriet er at de gir oss et plutselig og voldsomt ubehag som gjør at vi ønsker å fjerne oss raskt fra vedkommende.

Det trenger definitivt ikke kun være uflide mennesker med mistenkelig utsèende som kan betegnes som “creepy”. Det trenger heller ikke å være menn. Manipulasjonen jeg nå skal fortelle om, kom fra en meget velstelt kvinne.

Kanskje er det noe ikke alle opplever, men for meg så er oversøte kvinner creepy. De er meget korrekte og overfladisk høflige. De gjør seg veldig uskyldige, er gjerne litt små og spinkle i vekst, snakker med meget forsiktige og lyse stemmer og fremstår som tilbakeholdne men klarer likevel på uforklarlig vis å presse seg på for å innynde seg. De bare skal være likt og elsket av alle. Kanskje har min aversjon mot slike kvinner noe med tidligere venninner å gjøre (jeg har hatt mange venninner). Jeg er ikke fullt på høyde med årsaken, men slike kvinner er for meg et rødt flagg i seg selv.

I en sosial gruppe jeg tilhører finnes det en slik kvinne. I tillegg til ovennevnte egenskaper så er det flere ting ved henne som jeg har reagert på helt fra begynnelsen. Hun har et flakkende blikk som liksom ikke ser deg i øynene, det er ikke rovdyraktig som psykopaten men likevel tomt. Selv om hun gjør seg sukkersøt så sprenger selvtilliten skalaen og hun har ingen problemer med å si hva hun mener. For en stund tilbake la hun meg til som venn på facebook, og fordi hun er en del av gruppen så aksepterte jeg forespørselen.

Ved en anledning da gruppen var samlet så listet hun seg bort til meg med et falskt smil. Og her kommer manipulasjonen som jeg vil dere skal tygge på.

Hun begynte med å hilse og takke for sist og satt seg ned ved siden av meg. Spurte først hvordan det gikk med hunden min og snakket kort om vær og vind. Så kom det, “du Daniel, jeg kan ikke unngå å legge merke til at du er meget aktiv på facebook. Jeg så du hadde kommentert en artikkel… og tenkte at det jo var meget upassende skrevet, men det ligner jo ikke Daniel tenkte jeg, han ville aldri skrevet noe slikt. Jeg tenker at du mente det ikke, du liker bare å provosere litt ikke sant?”.

Creep alarmen min ble utløst der jeg satt, fordi jeg umiddelbart så manipulasjonen. Før jeg gir mer informasjon om saken og før du leser videre, så stopp litt her og smak på uttalelsen som den står. Tenk etter om du allerede nå ser noe suspekt.

Da har du kanskje tenkt litt, og jeg kan avsløre at artikkelen jeg hadde kommentert under var en politisk artikkel, hvor jeg flagget mitt politiske ståsted. Den hadde altså ingenting med denne kvinnen å gjøre. Jeg kan også avsløre at utover sosialt samvær i en større gruppe, så kjenner hun meg overhodet ikke, og det er kun et halvt år siden vi ble introdusert for hverandre for første gang. Vi har aldri hatt noe med hverandre å gjøre på tomannshånd.

Stopp igjen her og analyser manipulasjonen, innen jeg kommer med min egen analyse.

Ok, det blir ingen lang analyse, men la oss se om du og jeg har tenkt likt om uttalelsen. Her kommer noen punkter.

-Hun avslører at hun forfølger meg (og kanskje andre) på sosiale medier, og hun ser ingen skam i å innrømme det.

-Hun kjenner meg overhodet ikke. Hun kan derfor ikke trekke slutninger om kommentaren “ligner meg” eller ikke.

-Hun forsøker å plassere skam i meg, ved å hentyde sterkt at min kommentar ikke er passende, pakket inn i “men det må du ha gjort for å provosere, ikke sant? Da er det greit, men du får ikke lov til å mene dette seriøst”.

-Det er et dominansetrekk. Hun gjør seg sukkersøt og underdanig på overflaten, men vil at det skal krype inn i bevisstheten min at hun er moralsk overlegen. Jeg tror ikke det er politikken som er viktig for henne. Det viktigste er muligheten til å kunne plassere skam i noen.

Kanskje kom du selv på ytterligere manipulerende elementer i uttalelsen? Poenget her er ikke å analysere så komplisert eller dypt, men å trene oss i å gjenkjenne en manipulasjon når vi blir servert en. Vi kan også trene oss i å oppdage den raskere. Ofte er det slik at uttalelser eller handlinger ligger og brygger i bakhodet, inntil vi kanskje flere dager senere plutselig får en aha-opplevelse; “NÅ skjønner jeg hva som lå bak!”. Men med trening så kan vi gjenkjenne den med det samme den dukker opp. Det vil påvirke hele vår kommunikasjon med manipulatoren å kunne ta dem på kornet umiddelbart.

Manipulatoren trenger forsåvidt ikke å være en psykopat. Jeg vil påstå at alle psykopater manipulerer, men ikke alle manipulatorer er psykopater. Selv om å manipulere definitivt er et rødt flagg, så kan det være mange personlighetstyper som manipulerer. Dessverre har mange vokst opp i dysfunksjonelle familier hvor de lærte seg at den eneste måten å få deres vilje på eller å ha et minimum av kontroll, var å manipulere. De er ikke nødvendigvis psykopater av den grunn. De har bare ikke lært seg å være ærlige.

Det vil ikke si at det er normalt eller ønskelig å manipulere. Man kan ikke ha naturlig omgang med en manipulator, da de ofte har en snikete opptreden som ingen er komfortable med. Ja, de kan med rette kalles creepy.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle om egne møter med mennesker som har gitt deg gåsehud.

 

 

Minner på at jeg er tilgjengelig for konsultasjoner via skype eller messenger. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon.

En anmeldelse av “Dirty John”

Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.

Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.

Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.

Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.

Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.

Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.

Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.

-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.

-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.

-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.

-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:

Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”

John; “Jeg vet ikke”

Debra; “Men noe må det vel være?”

John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.

I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.

-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.

Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.

Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.

-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.

Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.

-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.

For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.

For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det. 

NK (null kontakt) er en prosess

Fordi NK er det viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre etter en relasjon med en psykopat, så fokuserer jeg på dette emnet ikke kun en gang, men med jevne mellomrom. Det er viktig å alltid ha langt fremme i bevisstheten hvorfor vi har NK med psykopaten eller narsissisten som plaget oss.

Jevnlig får jeg henvendelser fra fortvilte lesere som ikke klarer å innføre NK, eller ikke klarer å holde fast i den; de gir etter og åpner opp for kontakt med psykopaten. Dette oppleves som et nederlag eller en skam, og bidrar til et allerede tilsvinet selvbilde og knuser selvtilliten.

Å innføre NK krever evne og vilje. Hjelpetelefonen rapporterer om innringere som ikke ønsker å innføre NK. Tvert imot, de ønsker en slags dispensasjon for å bli værende i relasjonen. Hverken jeg eller telefonvaktene vil noensinne støtte en leser eller innringer i å bli værende i en relasjon med en psykopat eller narsissist. Det er det samme som å oppfordre noen til å fortsette med et heroinmisbruk; “jada, bare fortsett du. Ring oss gjerne og beklag deg hver gang du har fått et dårlig skudd”. Det er faktisk å gjøre narr av vår innsats. Disse innringerne må klare seg selv. Hvis derimot viljen er tilstede, så hjelper vi gjerne med å gi mot og kunnskap til å ta de nødvendige steg mot NK.

Første gang man innfører NK så er det kanskje ikke helhjertet, og det skal faktisk være slik. Jeg pleier å si at “NK må komme først, forståelsen etterpå”. Det sier jeg fordi det tar så lang tid – ofte flere år – å forstå at NK er nødvendig, at det kan man ikke vente på. Man må derfor starte prosessen med NK før forståelsen er på plass. Kognitiv dissonans blir en parallell følgesvenn som av og til jobber med, av og til mot, NK. Det viktige er at man begynner, selv om man kanskje “sprekker” en eller flere ganger. Når det skjer, så begynner man bare på nytt. Ikke bruk energi på å skamme deg hvis selvdisiplinen brister. Den energien trenger du til ditt neste forsøk.

For hver gang man innfører NK så styrkes disiplinen og forsøkene blir stadig mer helhjertet. Dette skjer fordi objektet oppdager at ingenting forandres hvis man går tilbake til psykopaten. Psykopaten har ikke reflektert i ditt fravær, han/hun har ingen anger eller ny innsikt å by på hvis du går tilbake; ingen vilje til å forbedre seg eller gjøre noe annerledes. Tvert imot, de fleste opplever at devalueringen tiltar hver gang de returnerer. Psykopaten resonnerer annerledes enn normale mennesker. Der hvor normale mennesker kanskje tenker “så hyggelig at Marthe gir meg en ny sjanse, det er dyrebart og denne gang skal jeg ikke forspille sjansen”, så tenker psykopaten “så Ole kommer tilbake til tross for hvor dårlig jeg behandlet ham? Herregud så dum han er, det betyr at han liker og fortjener mishandlingen og jeg kan skru den opp ett hakk eller to”.

Det er derfor forståelig – og kanskje også nødvendig – at man returnerer til psykopaten en eller flere ganger for å forstå alvoret i situasjonen. Det er noe som heter at man er nødt til å nå “rock bottom” for å forandre skadelig og selvdestruktiv adferd. For eksempel så må kanskje alkoholikeren miste både jobb, hjem og venner innen han/hun forstår at adferden ikke fungerer lenger, det er ikke tilstrekkelig kun å miste jobben for å få den nødvendige innsikten og erkjennelsen. Det betyr at objektet må synke dypt nok innen det forstår at sirkelen må brytes og ny adferd er tiltrengt. Hvor dypt hver enkelt må synke for å nå rock bottom er individuelt. Bloggen håper at kunnskap kan bidra til at objektet ikke trenger å synke fullt så dypt innen mønsteret brytes. Men objekter er som alle mennesker forskjellige; noen lytter til andre som har vært gjennom det samme og lærer av dem, andre må oppleve tingene selv innen de forstår.

Jeg vil skissere min egen kamp med NK, som et eksempel på hva jeg tror er en ganske typisk prosess. Jeg vil forklare utviklingen som en tidslinje.

Mars: siste ordinære samtale/chat mellom psykopaten og meg. Det ble sagt ord fra hans side som fikk meg til å bryte sammen. Ordene var en manipulasjon/devaluering av den sorten som fikk begeret til å flyte over, med andre ord at han gikk over streken (psykopaten vil alltid øke devalueringen for å se hvor mye objektet finner seg i). Sammenbruddet var en nødvendig katalysator i meg til første forsøk på å bryte kontakten, slik sett kan et sammenbrudd også fungere som et gjennombrudd. Jeg visste ikke hva NK er, jeg visste bare at denne relasjonen ikke var bra for meg og at jeg måtte bort fra den, men jeg forstod ikke hvor bundet jeg var til denne mannen eller hvor vanskelig det ville bli å fjerne meg fra hans liv.

Fem dager senere, fortsatt Mars: etter å ha analysert meg halvgal og ligget søvnløs i fem døgn så tok jeg steget og fjernet ham som venn på Facebook (det var på det tidspunktet vår primære kontaktkanal). Tiltaket føltes som å slå av en respirator og jeg hev etter pusten. Ingen umiddelbar respons fra ham. Etter å ha fått roen tilbake, så følte jeg meg sterk og målrettet i begynnelsen. Men selvdisiplinen begynte å vakle etterhvert som tiden gikk og jeg ikke hørte fra ham. Selv om det var jeg som brøt kontakten, så klarte han med sin taushet å få meg til å føle meg avvist og det ble meget vanskelig å fastholde NK. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse på at han merket mitt fravær.

April, nøyaktig en måned etter at jeg fjernet ham fra Facebook: han ringer, fra et nummer han aldri ga meg, men som var knyttet til hans navn på gule sider. Det ringer lenge, sikkert to minutter. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var ham (nummeret søkte jeg opp etterpå) men det ante meg, for jeg hadde ventet på det og den psykiske forbindelsen mellom oss opplevdes fortsatt meget sterk. Jeg fikk en opptur av å ikke svare, følte jeg hadde overtaket. Men følelsen var kortvarig, for det ble kun med denne ene oppringingen. Ingen oppfølgende tekstmelding kom og ingen nye oppkall. Igjen så skjedde det at overtaket ble til en følelse av avvisning. Fra eufori til nede for telling – store svingninger, hele tiden. Etter tre dager ga jeg etter og sendte ham en sms. Intet svar. Følelsen av avvisning ble sterkere, i tillegg til at han fortsatt var i tankene mine døgnet rundt, over en måned etter siste ordinære kontakt. Hva ville han sagt hvis jeg svarte den telefonen? Hva tenkte han om oss? Jeg forstod at å holde meg unna denne mannen ville bli mye vanskeligere enn jeg trodde og at han var under huden min på et helt annet nivå enn noen tidligere relasjon jeg hadde hatt (traumebånd, men det visste jeg ennå ikke).

April til Juni: jeg slet. Han var i tankene mine konstant. Jeg fungerte svært dårlig. Jeg blokkerte/avblokkerte ham på Facebook mange ganger, nesten daglig (første gang slettet jeg ham kun som venn, å blokkere betyr at man ikke kan se profilen). Hver gang jeg blokkerte så ble jeg svak fordi jeg var fristet til å se hva han la ut offentlig på sin profil, og det var mye. Jeg følte at jeg var avhengig av denne siste forbindelsen med ham; å kutte den viste seg nesten umulig. Samtidig forstod jeg at det skadet meg å ha innsyn i hans liv når jeg ikke lenger var en del av det. Jeg fikk følelsen av at han snakket til meg gjennom profilen, at han skrev ting og la ut bilder for å ramme meg. Jeg ble paranoid og smårar.

Medio Juni: jeg bryter sammen igjen og kontakter ham via telefon – som hele tiden har vært åpen. Jeg holder ikke ut de ubesvarte spørsmålene lenger. Han svarer ikke. Jeg ringer kanskje tyve ganger den dagen, oppfører meg som en gal, noe jeg aldri har gjort før. Jeg møter vekselvis stengt og åpen telefon (han blokkerer meg og avblokkerer igjen flere ganger denne dagen, men svarer aldri). Innen kveld er jeg blitt en desperat nervebunt, en geleklump på gulvet. Jeg skriver en melding hvor jeg trygler ham om å blokkere meg på facebook, slik at kontrollen kommer ut av mine hender. Da kan jeg ikke lenger avblokkere, selv om jeg blir fristet. Han svarer heller ikke på denne meldingen, men han gjør som jeg ber om og blokkerer meg. Og hva tenker jeg i mitt traumebundede sinn? At hans innvilgning av mitt ønske var en kjærlig handling. Jeg var med andre ord fortsatt milevis fra å se mishandlingen han hele tiden hadde utsatt meg for.

Men det var der, da jeg lå som en geleklump på gulvet, at jeg nådde min “rock bottom”; det nødvendige bunnpunktet for å forandre adferd. Utslaget ble at jeg fikk en opplevelse av meg selv som uverdig, jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gamle jeg ville aldri bedrevet telefonterror mot noen. Hittil hadde min NK hatt feil utgangspunkt; selv om jeg forstod at jeg trengte å løsrive meg, så ville jeg aller helst fremprovosere en reaksjon i ham og kanskje sågar reparere relasjonen. Dette er ikke NK, men det er en helt normal begynnelse. Nå fattet jeg at ekte NK er når man oppriktig forteller seg selv “dette vil jeg ikke mer”. Jeg nådde mitt bunnpunkt etter ett forsøk på å returnere. Noen trenger mange forsøk, men det spiller ingen rolle. Til slutt går det opp for deg at du ikke kan synke dypere.

Jeg kom meg etterhvert opp fra gulvet (metaforisk), børstet skitten av klærne og ble edru. Med andre ord begynte tankene å klarne opp, slik de gjør når man innfører ekte NK og kommer ut av den psykopatinduserte tåka. Jeg kontaktet ham aldri igjen. Da tankene klarnet så trengte jeg kun få dager på å se at det jeg trodde var kjærlighet egentlig var ondskap, og tanken om psykopati slo meg for første gang. Jeg begynte å studere emnet. Alt falt på plass. Kimen ble lagt for min egen rehabilitering men også kunnskapen som jeg i dag formidler her på bloggen.

Jeg håper denne teksten hjelper deg til å ta fatt på NK – igjen eller for første gang, eller fortsette pågående NK, uten skam eller tvil.