Helbredelse betyr å være i bevegelse

Psykopaten trengte ikke å heles. Kun du måtte gjennom en tung oppvåkning med påfølgende helbredelse. 

Tygg litt på uttalelsen. Den forklarer hvorfor bruddet var svært forvirrende og tungt for deg, mens psykopaten gikk videre som om du ikke eksisterte. Han/hun fant seg raskt en ny partner og syntes ikke å ofre deres historie med deg en eneste tanke.

Hvor ble det av savnet? Nostalgien? Alt dere hadde sammen?

Du trodde dere var i en gjensidig relasjon som begge investerte i. Men det var kun du som investerte din økonomi, din fremtid og dine følelser. Psykopaten bare lot som.

I en langvarig relasjon så investerte psykopaten noen kroner og noe tid, men ingenting som ikke ga tidobbel avkastning tilbake. I en kort relasjon så investerte psykopaten kun store ord. Og de er gratis. For deg derimot, så kostet relasjonen (og etterspillet) penger, svette og tårer. Og i enkelte tilfeller blod.

Men nå står du der. Relasjonen skjedde. Det bare er slik og kan ikke gjøres om. Hvor går du nå?

Rehabiltering fordrer at du beveger deg og holder deg i bevegelse. Det er vanlig at vi står stille den første tiden etter bruddet. Vi står stille for å orientere oss. Men etter en stund med orientering så må du sette deg selv i bevegelse.

Forestill deg at du står under en tordensky. Du blir kald og våt, og i fare for å bli syk. Du kan ikke bli stående lenge, for da får du lungebetennelse. Du kan kun stå lenge nok til å velge en retning ut av uværet. Du vet ikke hvilken vei du skal gå, for du ser ingen ende på skyen. Det er dessuten mørkt og vanskelig å få oversikt.

Det viktigste er at du begynner å gå. Bare gå. Kanskje har du valgt feil retning, og beveger deg inn i uværets episenter, der det er enda kaldere og våtere. Men det gjør ikke noe. Alt du trenger å gjøre, er å fortsette å gå. Til slutt vil du komme ut på den andre siden, der det ikke lenger er uvær, men tørt og varmt.

Hva betyr dette i din hverdag? Det betyr at når tiden etter psykopaten føles håpløs og intet synes å hjelpe, så beveg deg. Gjør som gullfisken Dory i “Oppdrag Nemo”; fortsett å svømme, fortsett å svømme, fortsett å svømme, svømme, svømme…

Du holder deg i bevegelse ved å gjøre dine daglige gjøremål, gå på jobb, treff nye mennesker. Kanskje skifter du jobb. Kanskje flytter du. Kanskje tar du en ny utdannelse eller et kortere kurs for å lære noe nytt. Du fortsetter å reise til dine favorittsteder. Du plukker opp hobbyene dine. Du engasjerer deg i politiske saker. Du stopper ikke, selv om dagene føles tunge og du møter motbør.

Dette er bevegelse. Til slutt er du ute av uværet.

Men blir du stående på stedet hvil, så er det ikke sikkert uværet letter. Da er du i stormens nåde, og kan kun håpe på at skyen passerer av seg selv.

Ikke vær den personen, den som overlater egen skjebne til andre. Den som tigger om å bli behandlet pent. Ta kontrollen selv. Bestem selv hvordan du vil behandles, og hvilket humør du skal være i.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Integritet versus autoritet

I min siste video på youtube snakker jeg om respekt.

Respekt, eller rettere mangel på respekt, er et tema som engasjerer mange lesere. Mange har hele livet slitt med å bli møtt med tilstrekkelig respekt. Relasjonen med psykopaten var egentlig en bekreftelse på denne opplevelsen, for psykopaten respekterer ingen, og vil invadere dem de respekterer minst (les: inngå i en nær relasjon).

Å oppleve konstant respektløshet kan være farlig for din karriere og personlige utvikling. Du kan rett og slett stagnere. Du har lav status i venneflokken, slekten og på jobb. Du bruker dine krefter på å oppnå et minimum av respekt, der hvor andre får det helt naturlig og i stedet kan bruke deres tid på faglig utvikling og forfremmelse. Du opplever at andre suser forbi deg i anerkjennelse og status. Dette er verken bra for psyke, motivasjon, velvære eller lommebok.

Dette kan være en sår sannhet å svelge for mange. Siden relasjonen med psykopaten så har jeg selv blitt meget bevisst på om jeg blir møtt med tilstrekkelig respekt. Hvis jeg opplever mangel på respekt så oppleves det som meget triggende, og jeg kan bli oppfarende mot den personen jeg oppfatter som respektløs.

Er dette en sunn strategi? Både ja og nei. For det første så ligger den mye utenfor min kontroll. Den er blitt en slags innebygget refleks, en forsvarsmekanisme, og muligens en del av hvordan kroppen og psyken min takler PTSD (post traumatisk stress). Jeg er fullt klar over at jeg i enkelte tilfeller har dummet meg ut når min reaksjon har vært overdrevet eller malplassert. I mange tilfeller, selv om du opplever respektløshet, er det mer effektfullt å tie.

Fordelen er at jeg er blitt mye mer årvåken for respektløshet, der hvor jeg tidligere mente jeg fortjente den “fordi jeg var feil”, og lett underkastet meg dominerende personer. Dette er det slutt på for evig og alltid. Jeg er ikke lenger redd for å svare tilbake, eller se folk rett i øynene med forakt, der hvor de fortjener det. Dette gjelder sågar en av mine sjefer, som tidlig bestemte seg for at jeg ikke fortjente respekt. Jeg opplever ikke en slik situasjon som enkel, heller ikke i dag. Det er sårt å bli plukket ut som hatobjekt der hvor andre blir møtt med velvillighet.

Men jeg har i dag innsikt til å stå imot. Der hvor jeg tidligere brukte masse tankekraft på å undre hva jeg hadde gjort galt og dessuten forsøkte å innynde meg, så dropper jeg i dag dette. Det er nytteløst, svært tappende og belønner dessuten motparten. Så hva gjør jeg i dag? Når det gjelder sjefen så stoppet jeg ganske enkelt å hilse på ham når jeg passerte ham, og jeg kikker olmt på ham når han er tilstede. Dette lyder kanskje rart og barnslig. Men det er dessverre en nødvendighet for oss som tiltrekker oss respektløshet. Vi er nødt til å vise at “jeg ser deg, rygg unna”. Og det virker! Denne sjefen unngår i dag å se meg i øynene. Hvis jeg er tilstede, så skynder han seg videre. Han blander seg ikke lenger i mine saker, og jeg forholder meg i stedet til en annen sjef.

I videoen om respekt så er jeg innom temaet integritet versus autoritet. Når det kommer til å oppnå respekt, så spiller disse to med og mot hverandre. Integritet kan kalles vår indre moral. Er vi ærlige og kongruente? Har vi god moral og rettferdighetssans? Er vi gode mennesker som lever etter de ti bud? Vår integritet er ikke synlig for andre, fordi den foregår på innsiden. Den er kun synlig for andre hvis den også speiler seg i våre handlinger. Og det gjør den ikke automatisk, for av og til handler vi mot vår integritet, av og til med.

Autoritet er vår utstråling, hvordan vi fører oss og snakker, selvbeherskelse og kroppsholdning. Vår autoritære utstråling (eller mangel på sådan) er synlig for andre og bestemmer hvordan vi blir møtt av våre omgivelser, uavhengig av vår selvopplevde integritet.

Forestill dere to grafer. Den ene “integritet” og den andre “autoritet”. Man kan befinne seg hvor som helst på grafene. Sunne mennesker vil ligge høyt på begge grafene. De har en god moral (integritet) og utstråler tilstrekkelig autoritet til å bli respektert. Hos disse menneskene vil integritet og autoritet stort sett være samstemte. Men det er normalt å ligge hvor som helst på grafene. Svært få er så sunne at de har en optimal plassering begge steder. Integritet og autoritet trenger ikke å henge sammen.

I videoen nevner jeg et eksempel på personer med lav integritet og høy autoritet. Jeg snakket om fangevokterne i konsentrasjonsleire under krigen, som deltok i tortur og drap av fanger (lav integritet). Men de ble likevel respektert av fangene basert på ren frykt (høy autoritet). Et annet eksempel kan være korrupte politikere eller bedriftsledere, som blir høyt respektert (høy autoritet), selv om de har en dårlig moral (lav integritet). Et tredje eksempel er psykopatene vi selv stiftet bekjentskap med. Især de åpne psykopatene vil ha en høy autoritet (arroganse og nedlatenhet) og lav integritet (lyver, manipulerer, har en skjult agenda).

Svært usunne mennesker vil ha både en lav integritet og lav autoritet. De kan ha en slett moral, og blir heller ikke møtt med respekt. Et eksempel er innsatte i fengsler, som blir hundset og mobbet av medfanger. Fordi de sitter i fengsel så har de antakelig oppført seg antisosialt ved å stjele, svindle eller skade (lav integritet). Samtidig har de ikke den nødvendige autoriteten (lav autoritet) til å bli møtt med respekt av sine medfanger. Derfor ender de nederst på rangstigen i fengselet.

Så har du oss, objektene. Vi har betraktet oss selv som snille og rettferdige, og skårer slik sett høyt på integritet. Men det er ikke alltid slik omgivelsene ser oss, fordi vi samtidig skårer lavt på autoritet. Eller sagt på en annen måte, vi klarer ikke å hevde vår høye indre integritet. Hadde vi også skåret høyt på autoritet, så hadde mest sannsynlig ikke psykopaten funnet oss. Hvis vår høye indre integritet ikke vises i våre handlinger, så vil det dessuten trekke oss ned på integritetgrafen. Det kan være fordi vi ikke våger å handle etter vårt indre kompass, fordi vi er redde for represalier eller for å bli dømt. I slike tilfeller så skårer vi – i tillegg til lavt på autoritet – også kun medium på integritet. Relevant er mennesker med en iboende høy integritet, men som blir behandlet som om de har lav integritet, for eksempel av den psykopatiske partneren eller av en narsissistisk forelder. Deres handlinger og ord blir møtt med skepsis, som om de har en skjult agenda eller er kunnskapsløse. De vil ofte etterhvert absorbere behandlingen og til slutt både oppfatte seg selv og oppføre seg som om de har lav integritet, ved å luske rundt og være uærlige.

Hva kan du bruke denne modellen til? Du kan bruke den til å klatre på autoritetgrafen. Som sagt så er det ikke alle som har naturlig autoritet. Og noen av oss vil aldri få det. Noen av oss må jobbe dobbelt så hardt for å oppnå halvparten av den autoriteten som andre utstråler helt naturlig. Det kan være ting vi ikke rår over, som vårt utseende eller vårt opphav. Kan man oppleve respektløshet på grunn av utseendet? Javisst. Folk blir dømt på utseendet hele tiden. Fete mennesker opplever mye respektløshet. Tynne mennesker likeså. Feminine menn, som jeg selv, er et annet eksempel. Andre kan oppleve respektløshet på grunn av hudfarge. Eller rynker. Eller tynt hår. Eller asymmetri i ansiktet (at man ikke er attraktiv). Men det er da ikke rettferdig, tenker du kanskje. Riktig. Men verden er ikke rettferdig, den bare er. Så må vi gjøre det beste ut av det, mens vi befinner oss i den.

Selvrespekt er viktig, men som jeg også nevner i videoen så er det ikke alltid nok. Man får ikke automatisk respekt av andre av å ha høy respekt for seg selv. Som vi nå er smertelig klar over, så finnes det mange mennesker som gir f i din selvrespekt, hvis den ikke samtidig beskyttes av høy autoritet.

Hva selvrespekt derimot kan hjelpe deg med, er å gjenkjenne respektløshet og styre unna de som prøver seg. Når selvrespekten er lav, så er vi ikke istand til å gjenkjenne og styre unna. Derfor havnet mange av oss i klørne til psykopaten. Men med høy selvrespekt så klarer du å si “vet du hva, jeg kjøper ikke hva du prøver å selge”. Selvrespekt er derfor viktig, men du kan likevel aldri kontrollere andres reaksjon på deg. Eller sagt på en annen måte, du kan aldri tvinge noen til å respektere deg. Det eneste du kan gjøre, er å signalere mishag og avstand, for eksempel slik jeg gjør med sjefen i den ovennevnte historien.

Og faktisk vil jeg råde noen av dere til å synke bittelitt på integritetgrafen; vær litt mindre snille, rett og slett mindre engleaktige. Det er ikke ditt ansvar alene å redde slekten, nettverket eller verden. Det er ikke din jobb alene å hele tiden skape god stemning i familieselskapet, eller å løse andres konflikter. Det er ikke din jobb alene å gi økonomisk hjelp til den som hele tiden skusler bort sine penger, eller å forsvare den som du mener blir urettferdig behandlet, men som egentlig er istand til å forsvare seg selv (det er forskjell på å vise din støtte og å drive en personlig kampanje på vegne av noen). For høy integritet kan faktisk stå i veien for å styrke din autoritet, fordi det hindrer deg i å si “drit og dra” til alle som fortjener det. Du er ganske enkelt for veloppdratt og ordentlig. Det ligger ingen selvbeskyttelse i det.

Temaet integritet vil forøvrig oppta stor plass i min kommende bok “Men tankene mine får du aldri”. Nå er den like rundt hjørnet, og publiseres i god tid før jul.

Min siste video om respekt og selvsrespekt kan du se her.

 

Min tyske kjæreste

I dag tenkte jeg vi skulle ta et avbrekk fra psykopati. Livet handler også om andre ting. Vi skal dog beholde “kjærlighet” delen. Jeg vil fortelle dere en historie som de som kjenner til den, mener jeg bør skrive ned. Det vil jeg gjøre her.

Da jeg var 23 år gammel så befant jeg meg midt i sykepleiestudiet. Grunnstudiet tok jeg i Danmark, rettere sagt i Hjørring. Men for en del av studiet ble jeg, av fri vilje, sendt til Tyskland. Jeg skulle ha praksis i akuttsykepleie, på anestesiavdelingen på et katolsk sykehus i den lille byen Rotenburg an der Fulda, midt i Tyskland, litt syd for Kassel.

Rotenburg var den gang ikke kjent for noe spesielt. Det var dog i dette området brødrene Grimm skrev mange av deres eventyr. Området er skogrikt, og har også flere ruiner av slott, akkurat slik omgivelsene blir fremtilt i de kjente eventyrene, som “Rapunzel”, “Snøhvit” og “Rødhette”.

I dag er byen kjent for noe langt mer grotesk som skjedde noen år etter mitt opphold. I 2004 annonserte “rotenburgianeren” Armin Miewes etter en person som var villig til å la seg spise. Ja, du leste riktig. En mann svarte faktisk på annonsen. Han reiste fra Berlin til Rotenburg hvor han sammen med Miewes tilberedte og spiste deler av sin egen kropp, innen han ble drept og partert av Miewes. Miewes er i dag kjent som “slakteren fra Rotenburg”.

Men tilbake til min egen ikke fullt så bestialske historie. Jeg gikk spent på toget i Hjørring for den dagslange ferden sørover mot Tysklands indre. Jeg byttet tog i Hamburg. Jeg lyttet underveis til CDer på min discman (dette var før man lastet ned musikk), mens jeg så det danske og etterhvert tyske landskapet passere. I begynnelsen var det paddeflatt, men etterhvert som toget beveget seg dypere inn i Tyskland så ble landskapet mer kupert og antydningene til fjell tiltok.

Praksisplassen på sykehuset hadde jeg fått for min kjennskap til tysk. Det var et krav. Som ung gikk jeg på en tyskspråklig folkehøyskole. Min tysk var ikke perfekt, men god nok til at jeg kunne formulere et brev hvor jeg fortalte om meg selv og målet med studiet. Jeg husker at tilhørighet til katolisisme var ønskelig, men ikke påkrevet fordi det ikke var snakk om en ansettelse. Jeg fikk derfor plassen, selv om jeg ikke er katolikk.

Bolig ble ordnet via tyske bekjente. Jeg skulle bo hos familien Frost; far, mor og to sønner – Jonatan på syv år og Tobias på fem år. Jeg husker fortsatt adressen, Zum Teufelsberg 3 (“til djevelfjell”). Moren var jordmor på det samme sykehuset hvor jeg skulle ha praksis. Hun kunne bli utkalt til fødsler når som helst på døgnet, også i helger. Avtalen var at jeg skulle bo gratis hos familien, mot at jeg passet barna hvis hun ble utkalt til ukurante tider. Jeg stusset på hvorfor faren i familien ikke kunne passe dem, men dette fikk jeg snart svar på.

Familien Frost viste seg å være en svært konservativ og religiøs familie. Mitt frilynte vesen passet ikke inn, men fordi jeg var en omstillingsparat ung mann så ble jeg raskt akseptert av familien. Dog holdt jeg min seksuelle legning tett til brystet. Barna fikk ikke lov til å snakke under middagen. Hvis jeg spurte dem hva de hadde gjort på skolen og i barnehagen, så kikket guttene først på far om de fikk lov til å svare meg. Jeg ble ikke oppmuntret til å la barna snakke ved bordet. Samtalen skulle styres av de voksne.

På søndager tilbrakte familien hele dagen sammen med menigheten. Først var det en tre timer lang gudstjeneste. Deretter ventet bespisning og sosialt samvær. Jeg ble oppmuntret til å være med, men paret Frost respekterte at jeg som voksen fikk velge selv. Ved et par anledninger ble jeg dog med. Noe jeg forsåvidt ikke hadde noe imot, da jeg i begynnelsen ikke kjente noen og gjerne ble kjent med nye mennesker. Men snart skulle min tid ble viet til annet.

På sykehuset ble jeg tatt godt imot. For dere som ikke vet det så samarbeider anestesipersonalet tett med det kirurgiske personalet, og fungerer i de samme lokalene. Det er likevel to forskjellige personalgrupper med hver deres ledelse. Derfor kan konflikter mellom de to gruppene lett oppstå, hvis samarbeidet ikke foregår smidig. Som sykepleiestudent så var min nærmeste leder Frau Schwab. En dinosaur som jeg var overbevist om hadde gått i klasse med Florence Nightingale. Hun gikk fortsatt med sykepleierkyse, lik de vi sist så i Norge på 60-tallet. Frau Schwab var en vennlig men streng kvinne. Hverdagen på anestesiavdelingen var innimellom hektisk for en sykepleiestudent som fortsatt var en novise. Det hendte derfor at jeg stresset og småløp for å rekke alle oppgavene jeg ble pålagt, eller for å lete etter ting. En gang ble jeg stanset av Frau Schwab, som sa til meg “unge herr Sundkvist, vi løper kun ved hjertestans og arterieblødning. Ellers beveger vi oss med verdighet”. Den dag i dag sitter Frau Schwab på skulderen min hvis jeg begynner å stresse og et øyeblikk “glemmer verdigheten”.

Som praksisveileder ble jeg tildelt en mannlig anestesisykepleier, Armin. Dette var få år etter oppløsningen av muren mellom Øst- og Vest-Tyskland. Armin hadde tidligere vært yrkessoldat. Hans jobb var å bevokte grensen mellom Øst og Vest. Rotenburg befinner seg like i nærheten av den gamle grensen, men på vestsiden. Det var med andre ord fortsatt primært vesttyskere med vestlig livsstil som bodde i byen. Men tiltakende innslag av gamle østtyskere var synlig blant personalet, og disse tenkte fortsatt annerledes om hvordan en sykehusavdeling skulle driftes, og om livet generelt. Det hersket en generell bitterhet blant vesttyskerne på avdelingen, over at de var pålagt en spesiell skatt tilsvarende syv prosent av lønnen, til oppbygging av det gamle øst.

Armin viste seg å være en godlynt mann med humor. Han fortalte lattermildt om hans tid som grensesoldat, “vi trengte aldri å gjøre noe, og vi trengte ikke være mange, for østtyskerne bevoktet grensen så strengt at de gjorde jobben for oss”. Etter oppløsningen ble han arbeidsledig og måtte omskolere seg. Han valgte å bli anestesisykepleier.

Min kunnskap om det tyske til tross, det var mye jeg hadde å lære om kultur og språk. Ikke minst ble jeg forvirret av de mange titlene til mine kolleger som jeg måtte forholde meg til. De var “oberarzt”, “chefarzt”, “oberschwester”, “chefschirurg”, “assistäntin”, “abteilungsleiter” og flere, og nåde meg hvis jeg kom i fare for å degradere noen. Da vanket det strenge blikk og oppleksinger om korrekt tiltaleform. Men hvis jeg oppgraderte noen, så lot de det fare. Jeg lærte derfor fort å heller gå “opp” enn “ned” i hierarkiet, hvis jeg var usikker.

Språkproblemene ble forsterket i telefonen. Når utålmodige leger ringte til anestesi for å melde pasienter så ble det så mange “wiederholen, bitte” (vær snill og gjenta) fra min side at de endte med å spørre hvem i helv…. jeg var som ikke forstod noe som helst. Jeg hadde da en standardforklaring parat, om at jeg var norsk og nettopp ankommet. Da endret tonen seg raskt, “ah, der Norweger”. Sykehuset var ikke større enn at alle hadde hørt at det jobbet en norsk utvekslingsstudent på anestesi. Det var visst ikke hverdagskost på stedet. Tyskere så opp til nordmenn, og jeg møtte stor velvillighet og interesse bare i kraft av min opprinnelse.

Sykehuset hadde et omfattende fritidsprogram som jeg tok del i, blant annet vandreturer og låvefester. Jeg ble på kort tid kjent med mange mennesker. Mange ville gi meg den beste tiden i Rotenburg, og tenkte på meg også når de hadde fri. Jeg ble ofte invitert til private begivenheter. Flere ville stolt vise fram nærområdet. Blant annet ble jeg invitert med på helgetur til verdensutstillingen som det året foregikk i Hannover.

Ofte måtte jeg takke nei til invitasjoner. Mine forpliktelser overfor familien Frost tillot ikke så mange sprell. En dag var jeg alene med guttene. Jordmor Frost måtte i hui og hast dra for å ta imot en fødsel. Hun rakk ikke å gi meg instruksjoner. Jeg fattet at middagen måtte foregå på mitt initiativ, for guttene ble sultne. Jeg rotet i skap som jeg følte jeg ikke hadde rett til å rote i. Men det ble til at jeg fant en gryte og en spagettirett som jeg begynte å tilberede. Minstemann Tobias insisterte på å hjelpe. Jeg sa nei, men da slo han seg vrang og jeg lot ham røre i spagettien med meg ved siden av. Han stod på en stol. Plutselig gjorde spagettien et uventet oppkok og det sprutet noen dråper på de bare underarmene hans. Han ble forskrekket og begynte å gråte. Jeg forklarte ham at “derfor ville jeg ikke at du skulle hjelpe til, matlaging kan være farlig”. Jeg fant noe aloe vera salve som jeg smurte på de rosa prikkene som hadde oppstått på huden hans og han roet seg snart. Vi tre spiste middag, og denne gang fikk guttene lov til å snakke ved bordet, så mye de ville.

En gang gikk vi tur i skogen. Skogshyttene i Tyskland har en byggestil som kan minne om sjokoladeplater og annet godteri. Jeg hadde nettopp lest eventyret om Hans og Grete for guttene. Vi kom til en slik hytte, og jeg spurte “hvem tror dere bor der. Heksa kanskje?”. Lille Tobias stilte seg resolutt opp med hendene i siden, kikket på meg og sa bestemt “er du dum? Alle vet at hekser ikke eksisterer. Det er påskeharen som bor i den hytta”.

Tobias var den utadvendte av de to. Han var aktiv og skravlet konstant. Broren Jonatan var mer stille og fornuftig. For sine spede syv år så tok han sin rolle som storebror på alvor. Men innimellom fikk Jonatan hysteriske anfall som jeg aldri hadde sett tidligere. Jeg måtte bare lære meg å håndtere dem når de kom. Hvis faren var tilstede under et slikt anfall så ventet skjenn og reprimande. Jeg tror ikke det hjalp noe, men forstod også at faren måtte være streng, for Jonatan mistet kontrollen fullstendig. Men jeg forsøkte å berolige gutten uten å involvere foreldrene. Jeg gjorde meg noen tanker om årsaken til anfallene. Til den dag i dag så er jeg overbevist om at Jonatan var homofil. Jeg kjente så sterkt meg selv igjen i hans vesen, slik jeg var som barn. Den litt feminine og forsiktige stilen. Interessen for “jenteleker”. Om dette var årsaken til anfallene vet jeg ikke. Men det kan være at han allerede i en alder av syv år merket at han måtte undertrykke mange av sine impulser i de konservative omgivelsene han vokste opp i.

En mandag stilte jeg på jobb som vanlig. På dette tidspunktet var jeg blitt så rutinert at jeg var mer som arbeidskraft å regne enn som student, og det gjorde meg ingenting. Jeg ga gjerne tilbake for alt jeg lærte der. Men det var kommet et nytt tilskudd den dagen. En ung medisinstudent skulle ha praksis på kirurgisiden. Da han så meg første gang kom han høflig over og ga meg hånden. Han presenterte seg som Sebastian. Jeg ble senere fortalt av Armin (praksisveilederen) at Sebastian var sjefskirurgens sønn. Jeg husker jeg tenkte at det var et sympatisk trekk av Sebastian å ikke nevne det selv, at han ikke hadde tenkt å høste status gjennom sin fars posisjon.

Sebastian viste seg snart å være en meget dannet og varm ung mann. Han var to år eldre enn meg. Han viste interesse for meg, og det gikk ikke lang tid før også han ønsket å berike min fritid. Sebastian likte å sykle, og han inviterte meg med på sykkeltur. Det ble etterhvert mange sykkelturer med Sebastian. Høsten i Rotenburg var mild og solrik. Vi dekket en stadig større radius på sykkelsetet. Vi kunne sykle flere mil etter jobb. Jeg merket meg at Sebastian var en alvorlig type, han verken smilte eller lo mye. Noe tynget ham. Jeg tror det var de enorme ambisjonene om å følge i sin fars fotspor, bli noe betydningsfullt og vellykket. Han var meget ordentlig av seg. Korrekt. Han sa alltid de riktige ordene. Jeg følte meg litt utilstrekkelig i hans nærvær, klossete og plump som jeg kunne være, spesielt på tysk. Men ikke fordi han fikk meg til å føle slik. Han fantes ikke arrogant. Han syntes å like meg som jeg var og ville at jeg skulle slappe av. Og pen var han. Rene trekk. Slank. Milde øyne. Nøttebrunt hår.

En dag syklet vi ekstra langt, og jeg ble bekymret for om vi rakk hjem igjen før det ble mørkt. Vi holdt pause i en eng og la oss ned i gresset. “Hør” sa Sebastian. “Hva da?” svarte jeg, “jeg hører ingenting”. “Nettopp”, sa han, “ingenting. I Tyskland er det nesten umulig å finne steder hvor man ikke hører noe. Alltid er det trafikk eller andre lyder i det fjerne”. Slik var Sebastian. Han likte ro.

Etter sykkelturene endte vi ofte opp hjemme hos ham. Eller rettere hans fars hus, sjefskirurgen. Hans far og stemor syntes å oppfatte det som helt naturlig at jeg etterhvert ble en hyppig gjest i huset. Jeg oppdaget at det ikke er høflig å bli sendt på dør etter mørkets frembrudd i Tyskland. For meg som nordmann så var det naturlig å gå hjem igjen etter endt besøk. Men kutyme der var at man enten ble kjørt hjem, eller overnattet. (Vest)tyskerne var mye mer amerikaniserte enn oss nordmenn på den tiden. De hadde mange biler og brukte dem selv over korte avstander. Det var ikke normalt å gå langt til fots.

Jeg husker jeg følte jeg trengte meg på og utnyttet gjestfriheten. Men faktisk fikk jeg et eget soverom i Sebastians hjem. Den første natten jeg skulle overnatte så spurte Sebastians stemor om jeg hadde tenkt å dusje neste morgen. Jeg var sikker på at hun ville minne meg på at varmtvann var en luksus. Jeg ville derfor moderere meg. Jeg svarte “jeg vil ihvertfall gjerne vaske håret”. “Ok, god natt” svarte hun. Neste morgen da jeg gikk på badet så hadde hun stilt frem minst ti forskjellige shampoflasker, så jeg kunne velge best den som passet til mitt hår (jeg hadde tykt og gyllent hår den gangen).

Etterhvert fikk Sebastian og jeg en rutine. Etter å ha sagt god natt til hans far og stemor, så gikk vi inn på våre respektive rom. Men så snart det ble stille i huset, så snek jeg meg inn på hans rom og la meg i hans seng. Vi gjorde aldri noe seksuelt, det var for risikabelt. Vi bare lå der, inntil hverandre. Vi kunne snakke litt før vi sovnet, men vi bare sov sammen det meste av tiden. Jeg passet på å våkne før de andre, så jeg kunne snike meg tilbake på “mitt” rom og komme ut derfra når jeg ble sett.

Livet på anestesi gikk sin vante gang. En eldre russisk anestesist, Dr. Eichhorn, skulle snart pensjoneres. Han var begynt å gå lei av arbeidet. En gang ba han meg sitte ved pasientens hodeende under operasjonen og passe anestesien. “Det kan jeg ikke” protesterte jeg, “jeg er bare sykepleiestudent”. “Det gjør ingenting” svarte den gamle ringreven, “jeg har gitt pasienten alt han trenger. Jeg har også skrevet ned blodtrykk, puls og oksygenmetning for de neste tyve minuttene. Jeg kommer tilbake om et kvarter, nå går jeg og drikker kaffe”. Og slik ble det. Det gjentok seg, at jeg ble sittende og passe på anestesien mens Dr. Eichhorn drakk kaffe. Og jeg kan fortelle at notatene hans alltid stemte med pasientens vitalia (blodtrykk, puls etc.). Han bommet aldri. Så erfaren var han.

En gang fikk jeg forsøke en intubering. Intubering er den kritiske overgangen hvor man fjerner den bevisstløse pasientens oksygentilførsel og skal føre en tube ned i luftrøret, som så blir koblet til respiratoren. Hele prosessen bør ikke ta mer enn tyve sekunder, for i denne tiden får ikke pasienten oksygen. Jeg var ganske nervøs innen prosedyren, men den sveitsiske legen som stod bak ryggen min og veiledet meg var roligheten selv. Pasienten var en 95 år gammel mann med lårhalsbrudd. Legen holdt min hånd, som igjen holdt tuben. Han førte forsiktig hånden min med den riktige teknikken. Men under prosedyren så oppstod det en komplikasjon. Jeg fikk ikke tuben tilstrekkelig langt ned i luftrøret, det var ganske enkelt ikke plass. “Det går ikke” sa jeg, “noe blokkerer her”. Jeg begynte å svette, for tiden gikk. Den sveitsiske legen måtte raskt overta. Han lyste ned i luftrøret. Og ganske riktig. Han oppdaget en stor svulst som stengte for nesten all passasje. Kun gjennom en liten gjenstående åpning hadde den gamle mannen fått luft. Antakelig hadde han levd slik lenge. Han hadde visstnok aldri klaget over tungpust. Det er vel slik når man er 95 år, at man ikke lenger trenger så mye luft fordi man sjelden anstrenger seg.

Av og til var operasjonene i form av amputasjoner. De amputerte kroppsdelene ble lagt i en spesiell kontainer på skyllerommet, merket “biologisk avfall”. En dag jeg hadde et ærend på skyllerommet så skvatt jeg ordentlig, for i dunken lå det et helt amputert ben, fra tær til hoftekam. Benet var så langt at dunken ikke kunne lukkes skikkelig, så foten og halve leggen stakk opp av beholderen.

Hos familien Frost ble livet også rutine, og jeg følte meg faktisk som en del av familien. Sebastian kom regelmessig og hentet meg til de forskjellige aktivitetene og utfluktene vi gjorde sammen, for han hadde tilgang til bil. Når han kom så føltes det som om kjæresten kom hjem for å hilse på familien. Han snakket så fint med dem. Også med barna. Jeg var så stolt og kjente så sterk varme for ham.

En dag hadde jeg lovet å passe guttene. Familiens hustelefon ringte. Det var Sebastian. Han ville på enda en sykkeltur. “Jeg kan ikke” svarte jeg, “jeg har lovet å passe guttene”. “Ta dem med” sa han, “vi kan leke med drager”. Og slik ble det. Sebastian, guttene og jeg kjørte til en passende åker, der vi stod og lekte med drager. Guttene trengte litt veiledning, men de storkoste seg, hoppet og lo av forventning og utålmodighet, “min tur nå! Ich bin dran!”. Da vi mente at guttene hadde noenlunde kontroll og kunne håndtere dragene uten oss, så klarte vi ikke å holde oss i skinnet lenger. Vi smatt bak en busk og omfavnet hverandre. Men vi hadde ikke stått der lenge før vi ble oppmerksom på en tilstedeværelse. Der stod plutselig Tobias og pekte på oss, “dere kysser! Ihr küsst!” sa han og fniste. Jeg gikk umiddelbart i panikkmodus. Jeg forestilte meg hvordan Tobias kom til å fortelle til paret Frost hva han hadde sett oss gjøre. Jeg forestilte meg også at jeg ville bli kastet på dør for denne synden. Tankene løp avgårde med meg. Men Sebastian, som var roligheten selv, bøyde seg ned til Tobias. “Du Tobias” sa han, “du vet at jeg har tenkt å bli tannlege”. Tobias nikket. “Og jeg sjekket bare om Daniel har hull i tennene”. Tobias kikket storøyet på ham, “kan man gjøre det på den måten?” sa han. “Mhm” svarte Sebastian. Og det syntes å være svar godt nok for Tobias, som løp tilbake for å forsøke å få liv i dragen. Ingenting ble av den saken.

Men tiden min sammen med Sebastian, familien Frost og de gode kollegene på Kreiskrankenhaus Rotenburg an der Fulda opprant. Det var han som måtte dra først. Praksisen hans var over, og han måtte returnere til studiene på universitetet i Freiburg. Det var selvfølgelig en tung avskjed. Men vi var begge klar over premissene. Hva vi hadde ville ikke vare. Det var et barn av omstendighetene.

En helg tok jeg toget til Freiburg og besøkte ham. Jeg måtte se ham en siste gang. Men det ble en blandet opplevelse. Han hadde på det tidspunktet begynt å date en amerikansk jente. Det var framtiden slik det var forventet av ham. Gifte seg med en anstendig kvinne og gjøre karriere. Vi visste det begge to. Den søndagen da jeg vinket til ham fra toget idet det forlot sentralastasjonen i Freiburg, var siste gang jeg så ham.

Noen få uker senere forlot jeg selv Tyskland og returnerte til sykepleieskolen i Hjørring. Guttene hadde tegnet tegninger til meg. Paret Frost, som ikke var fattige, men sparsommelige i kristen ånd, laget en spesiell middag og den eneste gangen de bød på dessert. Et siste fotografi ble tatt av meg sammen med hele familien sittende i sofaen. Fra anestesien fikk jeg en bok med håndskrevne lykkeønskninger fra hele personalet i. I flere år etterpå korresponderte jeg både med Armin og Frau Schwab.

Livet fortsatte. Affæren med Sebastian var en boble for seg selv, løsrevet fra livet ellers. Var det en tapt kjærlighet fordi den endte som den gjorde? Overhodet ikke. Det er ingenting som sier at man skal forplikte seg til hverandre livet ut for at kjærligheten skal fullbyrdes. Kjærlighet kan vare fra en time til livet ut. Kjærlighet er ikke mindreverdig, selv om man går forskjellige veier. Den bare er, der og da. Bundet til tid og sted.

Sebastian endte med å gifte seg med den amerikanske jenta han hadde begynt å date den gangen i Freiburg. Om de fortsatt er gift vet jeg ikke. Men noe jeg vet, er at han aldri ble tannlege. Han ble noe annet, og mye mer. Han er i dag en verdenskjent kjevekirurg, som reparerer knuste ansikter. Pasienter fra hele verden blir sendt til ham for å rekonstruere ansiktene deres, for eksempel etter trafikkulykker eller vold. Derfor avslører jeg ikke hans etternavn i denne historien.

 

Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bok nummer to i samme forsendelse (for eksempel en gave) får du for 200, slik at to eksemplarer koster 450. Bestill på [email protected]

 

 

En dag med P

La oss gå nøyaktig åtte år tilbake i tid.

Det er 20. oktober 2013. En søndag.

Min tid med P nærmet seg slutten. Jeg var langt nede. De siste ukene hadde vært en intens berg- og dalbane av emosjonelle inntrykk som jeg, som dengang var langt oppe i 30-årene, egentlig følte meg for gammel til. En annen person burde ikke lenger klare å påvirke meg så kraftig. Men det klarte P.

P hadde tatt meg med storm på kun få uker. Denne dagen, 20. oktober 2013, var jeg utslettet. Jeg husket ikke hvem jeg hadde vært kun to måneder tidligere. Jeg var villig til å kaste mitt gamle liv til hundene. Det eneste jeg visste, var at jeg ville være sammen med P. Jeg måtte løse mysteriet som var ham. Jeg måtte se hvor dette bar hen. Han hadde to dager før gitt uttrykk for at vi skulle være sammen lenge, men hans uttalelse var kryptisk. Han ville ikke utdype den. Min egen fantasi måtte fullføre den.

Helgen hadde vært opprørende. Vi var sammen hele den helgen. I dag vet jeg at den var full av triangulering og future faking. Men den dagen for åtte år siden så var jeg bare forvirret og i sorg. For i morgen endte vår tid sammen. Jeg skulle reise, og jeg visste ikke hvordan fremtiden ville bli. Med ham? Uten ham? Det siste alternativet var ikke til å holde ut. Jeg ville heller dø enn å tilbringe en dag til uten ham. Jeg hadde ventet på en slik mann i hele mitt liv. Jobbet for at han skulle dukke opp. Kysset mange frosker. Nå var han der. Å gi slipp på ham hadde jeg ganske enkelt ikke råd til, jeg hadde investert for mye.

Derimot var jeg i tvil om han kom til å beholde meg. En indre uro forsøkte å fortelle meg noe. Jeg følte meg hvileløs. Hvorfor var jeg urolig?

Vi var naboer, men hele formiddagen gikk uten at han ga lyd fra seg. Dette var vår siste dag sammen. Hvorfor hørte han ikke fra seg? Hadde jeg gjort noe galt? Jeg forsøkte å distrahere meg selv med å vaske leiligheten. Det var kun en låneleilighet. Den var ikke min. Mitt eget hjem var et annet sted, og dit skulle jeg i morgen. Jeg var derfor nødt til å vaske den. Jeg gikk i gang. Hentet mopp og bøtte. Fylte vann og grønnsåpe i bøtta. Men mest av alt hadde jeg lyst til å gråte. Tårene presset på.

Han hadde sendt så blandede signaler den helgen. Men jeg våget ikke å be ham forklare. Våget ikke å be om klar tale. Hvorfor våget jeg ikke? Var jeg redd ham? Kanskje. Men jeg var mest redd for å ødelegge noe som føltes veldig skjørt. Det var som om han med hele sitt kroppspråk advarte meg, “don`t rock the boat”.

Først ut på ettermiddagen kom den velkjente sms lyden. Plutselig våknet jeg til liv igjen. Full av spenning plukket jeg opp telefonen. “Klar til å gå på jobb?”. “Ja” svarte jeg. “Klar kl 15”. Vi skulle ha vakt sammen, og slå følge til jobb. Noe vi hadde gjort helt siden vi ble kjent. Han insisterte på å slå følge hver eneste dag.

Kl 15 stod jeg utenfor døren hans. Jeg trengte ikke å gå langt, hans dør var kun tre meter fra min. Han kom ut. Jeg forsøkte å lese humøret hans. Ventet på klarsignal om at jeg kunne slappe av, at han var blid og mild. Men han var ikke det. Han var sur. Han skyldte på bakrus fra festen kvelden før. En fest han hadde holdt for kollegene våre, og som han insisterte jeg skulle være med på, selv om jeg hadde jobbet kveldsvakt, ikke var hjemme før klokka 23 og var trøtt og sliten. Men han hadde banket på min dør nesten umiddelbart etter at jeg kom innenfor dørterskelen. Han hadde nærmest tryglet om at jeg ble med på festen. Jeg tenkte “han vil så gjerne ha meg der, han er kanskje litt utrygg på de andre og derfor er det trygt at jeg er der”. Jeg ga etter, hentet en cider i kjøleskapet og gikk den korte veien over til ham, i tøfler.

Jeg husker at jeg bare såvidt hadde rukket å sette meg ned og begynt å småprate med en kollega, før han utbrøt, foran alle; “Daniel liker å titte inn gjennom vinduet mitt om natten”.

For en pussig ting å si, tenkte jeg. Men når sant skal sies, så reagerte jeg med et skuldertrekk. Jeg var for trøtt til å reagere. Han hadde dessuten sagt så mange tvetydige ting de siste ukene.Og reaksjonen fra publikum var nok heller ikke den han forventet. De kikket litt underlig på ham, som om de spurte “hva er poenget ditt”? Han ble litt forfjamset.

Jeg reiste meg for å gå ut og røyke en sigarett. Han ilte etter. Hvorfor gjorde han det? Var han redd for at jeg skulle gå? I dag vet jeg at han ville suge i seg siste dråpe med narsissistisk forsyning. Han var nødt til å se om hans uttalelse hadde såret eller sjokkert meg. Men han fikk ingenting. Jeg var slik jeg pleide. Jeg tente sigaretten og inhalerte den deilige nikotinen. Han stod taus ved siden av og betraktet meg. Plutselig sa han “du, hva vi har handler ikke bare om tid og sted”. Så rart, tenkte jeg. Jeg hadde sagt nøyaktig det samme bare et par dager i forveien. Det var mine ord han gjentok. Samtidig ble jeg beroliget. Så han hadde tenkt å holde fast i meg. Slapp jeg nå å uroe meg for fremtiden?

Oppmerksomheten bykset tilbake til nåtiden. Denne søndagen. Vi var på vei til jobb. Ruslet forbi de samme husene som vi hadde gjort hver dag de siste ukene. Han sa ingenting. Bare gikk ved siden av meg som en lojal hund. Det var inntrykket jeg hadde fått av ham i løpet av denne tiden. En lojal hund. Det fremkalte omsorg i meg. Som en sårbar og litt aggressiv hund som av og til bet etter meg, men som aldri forlot min side. Jeg hadde ikke hjerte til å avvise ham, derfor fikk han lov til å dominere dagene mine.

Vi skiftet til arbeidstøy i taushet. Gikk opp på avdelingen. Begynte med de daglige rutinene hver for oss. Jeg tok imot rapport i min gruppe. Begynte å dosere medisiner. Delte dem deretter ut til mine pasienter, de var cirka tolv. Redde deretter sengene til de som var utskrevet den dagen. Det var ikke mange. På søndager skrev legene ikke ut mange, for de hadde ikke tid. Deretter forberedte jeg middagsserveringen. Etter middag skiftet jeg sårbandasjer og venefloner på de som trengte det. Jeg hang opp væskeposer, målte blodtrykk, temperatur og puls innen kveldsvisitten. Legen kom kl 19. Vi gikk gjennom pasientene inne på kontoret. Nye forordninger ble notert og iverksatt. Legen ønsket å forandre medisindoseringen til noen av pasientene. Jeg forandret forordningene på medisinkortene. Dobbeltsjekket at jeg hadde gjort det riktig. En kommafeil kunne være fatal. Men jeg brukte lenger tid enn vanlig. Hodet var ikke med meg i dag. Ikke i dag heller. Tankene gikk hele tiden til P. Han gikk riktignok rundt på samme avdeling, og vi passerte hverandre i korridoren av og til, men han så rett gjennom meg som om jeg ikke eksisterte.

I et rolig øyeblikk tok jeg heisen ned i kjelleren og snek meg ut for å ta en sigarett. Det var deilig å slippe å forholde meg til noen i fem minutter. Mitt indre jobbet hele tiden på høytrykk. Det opplevdes forstyrrende å forholde meg til kolleger og pasienter og deres krav. Energien jeg brukte på å opprettholde en fasade var enorm. For jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg. Det var så banale ting pasientene krevde av meg; mer kaffe, eller så skulle de tisse, eller så var de skeptiske til medisinene de fikk, “dette er ikke mine medisiner!”. “Jo” svarte jeg så rolig jeg kunne, “du er på sykehus fordi medisinen du pleier å ta ikke lenger virker. Da må du regne med at legen forandrer medisinen din, for å se om det hjelper”. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg måtte returnere med medisinen fordi jeg lovet å dobbeltsjekke den, selv om jeg visste at den var riktig. Det var tid jeg egentlig ikke hadde, for så mye annet ventet på å bli gjort.

Egentlig burde jeg ikke vært på jobb, så åndsfraværende som jeg var. Jeg kunne gjøre alvorlige feil. Og klumpen i magen lå der, tung og angstfremkallende. P fortsatte å ignorere meg. Kunne han ikke i det minste anerkjenne meg med et smil? Eller var han også trist fordi våre veier snart skulle skilles? Jeg hadde inderlig lyst til å tro det siste.

Endelig, og dessverre, ble klokken 22 og våre avløsere dukket opp. Endelig, fordi vakten var over. Dessverre, fordi det nå kun var timer til jeg skulle forlate P, med morgenflyet. Og ingenting rundt vår relasjon føltes avklart. Jeg stresset på innsiden. Etter avgitt rapport så gikk vi sammen ned i garderoben, fortsatt tause.

Vi skiftet til privattøy uten at vi kunne se hverandre. Det var en skillevegg imellom. Men vi kunne prate sammen. Men ingenting ble sagt. Jeg tømte lommene for utstyr; sårteip, en rull med bandasje, noen ubrukte sprøyter, en liten lommelykt. “Vil du ha noe av dette?” spurte jeg ham, bare for å bryte stillheten. “NEI!” skrek han aggressivt tilbake. Jeg skvatt. Jeg fortsatte å rydde i skapet mitt, fordi det var min siste vakt. Jeg stod med hodet i skapet for å forsikre meg om at ingenting ble gjenglemt. Plutselig merket jeg at hårene reiste seg i nakken. Hva var det ubehaget for noe? Jeg rettet meg forsiktig opp igjen. Snudde hodet langsomt. I øyekroken så jeg en skikkelse som stod nesten helt inntil meg. Det var ham. Jeg snudde hodet litt til, men løftet det ikke. Ville ikke se ham i øynene. Jeg merket at dette ikke var et godt tegn. Han stod der, i bar overkropp, musklene spent, armene hengende litt ut fra siden, som om han var klar til å angripe meg.

Jeg ble gråstein på et øyeblikk. “Jeg må visst tisse innen vi går hjem” sa jeg så uanfektet som mulig. Jeg smøg meg forbi ham. Han stod så tett at det nesten var umulig å ikke gni meg inntil kroppen hans, men det ville jeg ikke med den aggressive energien som kom fra ham. Jeg gjorde meg heller til slangemenneske, og klarte å åle meg forbi uten å berøre ham.

Jeg smatt inn på toalettet og låste døren. Jeg måtte ikke tisse. Men jeg måtte vinne tid. Hva foregikk der ute? Jeg ble værende på toalettet kanskje i ett minutt eller to, det var vanskelig å estimere tiden. Plutselig hørte jeg “kommer du snart?”. Stemmen hans var normal igjen. Hvordan kunne han skifte stemningsleie på et øyeblikk? “Kommer!” svarte jeg og lot som jeg var uberørt. Jeg skylte ned i toalettet, selv om jeg ikke hadde brukt det og gikk forsiktig ut.

Han stod og ventet ved utgangen. Han virket sur. Men det var normalt. Det fantes ikke spor av den aggressive oksen som kun to minutter tidligere stod og truet meg. Borte som dugg for solen. Hvordan er det mulig, tenkte jeg. Hvem er egentlig denne mannen?

Vi gikk ut på parkeringsplassen. En felles kollega skulle gi oss skyss hjem. Jeg var fortsatt berørt av hendelsen i garderoben. Vi stod litt utenfor bilen hennes. Både hun og jeg røk sigaretter. Jeg forsøkte å smile og småprate med henne. Men jeg stotret. Forsøkte å le, men det ble keitete. P hadde trukket seg litt unna og betraktet oss på avstand. Da la jeg merke til det. Blikket. Det var djevelens blikk. Et skadefro blikk. Smilende, men ikke varmt. Øynene var fulle av forakt. I en brøkdel av et sekund fattet jeg det. Han hater meg. Tanken ble borte igjen på et øyeblikk, forvirret av vår historie de siste ukene. Men likevel, for første gang fattet jeg i et glimt hvem han var.

Vi kjørte hjem. Jeg fortsatte å småprate med vår kollega. Han satt mutt i baksetet og tittet ut av vinduet.

Da vi kom hjem spurte han om vi skulle spise kveldsmat sammen. Det var blitt så sent at det var mer riktig å kalle det nattmat.

“Jeg har ikke noe” svarte jeg, “jeg har spist meg ut fordi jeg skal dra i morgen”.

“Du kan få av meg” sa han.

“Jeg trenger ingenting, men du kan ta maten din med inn til meg og holde meg med selskap mens jeg rydder”.

Fem minutter senere kom han inn med en tallerken med brødskiver som han hadde smurt til seg selv.

Han satt og åt i taushet mens han betraktet at jeg ryddet i kjøkkenskapene. Tørrvarer og matrester jeg ikke hadde brukt la jeg i en pose til ham. For hver ting jeg fant spurte jeg “liker du dette?”. Han nikket. Dette gjentok seg til skapene var tomme. Han ville ha alt sammen. Selv ville jeg ikke ha noe, på grunn av den begrensede mengden med flybagasje jeg kunne ta med meg.

Jeg var sorgfull. Hans merkelige adferd den kvelden, som han aldri ga noen forklaring på, samtidig som han ikke syntes å ha noen beroligende ord gjorde at jeg ga ham opp. Ihvertfall der og da. Det var bedre å sørge over oss alene enn med ham tilstede. Hva hadde jeg forventet? Jeg aner ikke. Kanskje var det naturlig av ham å foreslå at vi skulle dele seng denne siste natten. Jeg ønsket det. Men jeg forstod at jeg ikke kunne ha normale forventninger til ham. Jeg sa “nå må du gå. Jeg skal opp tidlig og må legge meg”. Der og da var jeg svært lei av ham. Mitt kroppspråk må ha avslørt det, for han reiste seg litt forfjamset opp. Det selvsikre uttrykket forsvant. Han syntes å lete etter ordene, han som vanligvis var så munnrapp. Han fikk sagt “eh… vil du jeg skal hjelpe deg med bagasjen i morgen?”. “Nei” svarte jeg. Ikke nei takk. “Det klarer jeg selv”. Jeg lød nok mer bestemt enn han var vant til, for han fikk plutselig hastverk. Han ble forvirret av den plutselige avvisningen. Han skyndet seg bort til meg, tok meg i hånden. Ingen klem. Intet kyss. Han sa noen ord til avskjed som hadde passet bedre til en forretningsforbindelse.

Der og da føltes det vemodig og vanskelig, men samtidig godt å bli kvitt ham. Jeg avsluttet ryddingen og gikk for å legge meg. Det ante meg at de neste dagene og ukene ville bli svært vanskelige. Men jeg orket ikke å tenke så mye mer. Det var sent. Jeg var så sliten i hodet.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

Psykopatiske barn

En leser sendte meg en mail. I mailen stod dette.

Jeg er filletante til en gutt på 6 år. Han er sønn av min brors kone, og de to er utenlandske. Denne gutten har en personlighet jeg ikke forstår, og aldri har sett maken til noen gang hos et barn. Det kan kanskje ha med kultur og arv å gjøre, jeg vet ikke. Han er tilsynelatende snill og sjarmerende ved første øyekast, men har en krevende oppførsel helt uten grenser, og helt uten forståelse for andre, andres ting eller følelser. Han gjør bevisst ting han vet er ulovlig, og nyter det. Han er kun ute etter å sprenge grenser, og driver særlig moren til vanvidd. Han har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon, og opptrer manipulerende og ansvarsløst ut i fra hva man kan forvente av en 6-åring. Husets hund ble systematisk plaget av ham på det grusomste før den til slutt ikke orket mer og døde. Men han kan også plutselig være kjærlig og hjelpsom, før det like plutselig kan gå en f*** i ham og han gjør de utroligste ting.

Han har en utspekulert driv og energi som jeg aldri har opplevd hos noe barn før, og en hjerne som kan pønske ut de utroligste idèer lynkjapt. Helst slike han vet er provoserende for andre. Han rusler rundt i huset og ødelegger gjerne noe helt bevisst. Når det blir oppdaget vises ingen skam, men heller en slags tilfredshet for oppmerksomheten det gir. Som tante er han langt utenfor ”min kontroll”, og jeg vil helst ikke ha ham på besøk. Jeg stoler ikke på en slik personlighet, og er urolig for hvordan det kan gå med ham i fremtiden. Dette er ikke bare en uoppdragen guttunge, men det er indre krefter.

Psykopati-universet er et betent tema for mange. Emnet “psykopatiske barn” gir kanskje enda større berøringsangst. De fleste har en høy terskel for å kalle et barn “psykopatisk”. Også fagfolk. Aldersgrensen for å stille en psykopati-relatert diagnose er 18 år. Det er gode grunner til det. Begrepet “psykopat” er så belastet at man ikke ønsker å stemple barn. Det er faktisk også slik at enkelte forstyrrelser og dysfunksjon kan man vokse av seg. Fagfolk ønsker å se om dette skjer med det “utfordrete” barnet innen man stiller en diagnose. Til sist så synes foreldre å ha en motforestilling om at det feiler deres barn noe. De unnskylder barnets dets destruktive adferd og tydelige mangel på samvittighet, til langt opp i tenårene og voksenliv. Dette forsinker naturligvis prosessen med å diagnostisere, da barnet sent kommer under behandleres lupe, hvis det overhodet gjør det.

Man kan kanskje si at bakdelen med forsinket diagnose er at barnet ikke får den hjelpen det trenger. Men det forutsetter at psykopati kan behandles. Psykopati kan som kjent vanskelig behandles. Det hjelper ikke om barnet fortsatt er ungt og påvirkelig. Psykopatien er der allerede fra fødselen (dette er fortsatt til debatt, men det synes å være konsensus om at psykopati er medfødt, mens narsissisme er ervervet i tidlig alder).

En tidlig diagnostisering er derfor etter min mening ikke nødvendig for å behandle barnet (for det kan man ikke), men for skadebegrensning. Foreldre trenger å vite hva som feiler barnet deres, slik at de kan ta de nødvendige forhåndsreglene for å begrense barnets skade på dem selv, andre barn, søsken, besteforeldre, dyr, materiell eiendom og økonomi.

Hvilke skader kan psykopatiske barn påføre andre? Psykopatiske barn vil først utføre deres sadisme på skapninger som er svakere enn dem selv, det vil si mindre barn og dyr. Deretter vil de øke innsatsen og manipulere godtroende voksne, for eksempel fremmede, lærere og besteforeldre. De vil tidlig lære seg å lyve og føre pårørende bak lyset for å skjule deres ugjerninger eller for å oppnå økonomisk gevinst. De vil lure økonomiske midler ut av deres besteforeldre, og de lærer å skylde på søsken for deres egne ugjerninger. De lærer seg tidlig å virke troverdige pg plukke ut egnede ofre. Mange av barna som i skolealder fremstår som mobbere, har i realiteten en antisosial personlighetsforstyrrelse. Husk dog at ikke alle mobbere er psykopater. Det er heller ikke slik at alle psykopater mobber. Mobbing kan i beste fall brukes til å vekke mistanke om en diagnose, men er ingen diagnose i seg selv.

Jeg vil kanskje legge ekstra vekt på deres hang til å plage dyr. Psykopatiske barn vil hurtig miste interessen for kjæledyr. De vil slutte å pleie og fore deres gullfisker, marsvin og andre smådyr, og de vil erte og plage større dyr, som hunder og katter. De vil vanskjøtte dem og la dem sulte og dø, hvis ingen griper inn. Dette er en tidlig indikator og et rødt flagg, for dere som har observert slik adferd hos et barn. Foreldre gjør en stor feil når de skaffer deres barn, som de allerede har observert mangler samvittighet, et kjæledyr. Kanskje gjør de det i håp om at et kjæledyr vil vekke kjærlig adferd i barnet, men de gambler med dyrets velferd ved å gjøre det.

Andre røde flagg (men ikke alene bevis) er barn som ikke eier sjenanse, skam eller ydmykhet. Det er ikke normalt at barn er direkte eller truende mot voksne. Dette vitner om en fryktløshet som barn ikke skal ha. Det er heller ikke normalt at barn smigrer. Smiger vitner om en manipulerende tilbøyelighet. En studie foretatt ved universitetet i Michigan i 2016 konkluderer at de samme symptomene på psykopati hos voksne, også kan ses hos barn. Dette inkluderer overflatisk sjarme og manglende empati. Studien trekker frem seks tegn som kan bidra til å “avsløre” et psykopatisk barn.

  • Barnet viser ikke tegn til skyld eller skam etter dårlig oppførsel.
  • Barnet fremstår egoistisk – vil ikke dele leker eller godteri med andre barn.
  • Straff påvirker ikke barnets adferd.
  • Barnet lyver.
  • Barnet er “snikete” og lusker rundt deg.
  • Ekstreme “temper tantrums”/raserianfall som går langt utover normalt sinne hos barn.
  • Tidlig plaging av dyr.

Som med voksne så er det helhetsbildet som gjelder. De fleste barn har løyet. De fleste barn har også nektet å dele godteri. Husk at alle barn er født som små narsissister. Men på et tidspunkt viker normale barns adferd fra det psykopatiske barnet. Dette blir synlig i fire-fem års alder. Mangel på empati kan observeres så tidlig som i 2-års alder (Waller, Dishion, Shaw, Gardner, Wilson og Hyde, 2016).

Det finnes mange grøsserfilmer som handler om psykopatiske barn. De fleste av oss betrakter psykopatiske barn som ekstra skummelt. Som skrevet over så har vi en høy terskel for å tro vondt om barn. Vi ønsker så sterkt å tro at de er uskyldsrene engler. Det er noe åndelig og religiøst over det hele. Skrekkfilmer om onde barn selger derfor ekstra godt, fordi det av publikum oppleves som en “guilty pleasure”. Filmene vil ofte overdrive barnas ondskap for den dramatiske effekten, men disse filmene er mer realistiske enn vi ønsker å tro. Især ett punkt synes å gå igjen; den tidlige benektingen fra nærstående – foreldre og psykologer – at barnet er ondt av natur. Volden eskalerer innen de voksne “får opp øynene”. I filmene er det ofte en voksen som fatter mistanke, men møter motbør fra andre voksne når han eller hun forsøker å varsle. Frem til slutten (som ofte blir absurd) så ligger disse filmene meget tett opp til virkeligheten.

Jeg sier det rett ut. Den største feilen blir begått av foreldre med skylapper. De nekter å se deres lille “engel” som den han eller hun egentlig er. Forståelig? Ja. Vi som har hatt psykopatiske partnere gjorde det samme selv, vi gikk med skylapper. Det er dessuten veldig taust fra fagfolk omkring dette emnet. Den nevnte berøringsangsten er stor. Det er derfor lite informasjon der ute som kan “vekke” sovende foreldre.

Foreldre av psykopatiske barn kan reagere på flere måter. Noen inntar forsvarsposisjonen. De økende anklagene fra naboer, slektninger, lærere og barnehagepersonell som rapporterer om at barnet oppfører seg anti-sosialt, blir møtt med økende projisering mot de som rapporterer; barnehagepersonalet er inkompetent, det er skolens skyld at de ikke kan tilrettelegge undervisningen, det andre barnet provoserte sikkert først, læreren som kastet deres sønn på gangen burde sparkes, helsesøsteren som våger å lufte sine observasjoner er sikkert ikke en ekte helsesøster. Jeg tror vi alle har møtt slike foreldre, som nekter å ta realiteten innover seg og som også nekter å ta ansvar for all skaden deres sønn eller datter gjør.

Foreldre kan også reagere med apati. De føler seg maktesløse. Barnet er ute av kontroll. De ser ugjerningene, men føler de er nødt til å tolerere dem “fordi det er et barn”. Deres forsøk på oppdragelse og korrigering har prellet av barnet som vann på gåsa. Slike foreldre har kanskje til og med oppsøkt hjelp, men fått beskjed om at “hun vil vokse det av seg”. Men de opplever at det ikke skjer og blir handlingslammet.

Ofte reagerer de to foreldrene på forskjellig vis, der den forelderen ser virkeligheten, men den andre forelderen beskytter barnet. Dette skaper en konflikt og er ødeleggende for samliv og familieliv.

Så har vi den beste sorten foreldre. De som med åpne øyne ser hva som skjer, og som forsøker å gjøre noe med problemet. Jeg har hørt en vandrerhistorie som jeg muligens har fortalt dere før. Et kjærlig og religiøst ektepar fikk en sønn, som de tidlig oppfattet manglet empati og samvittighet. De forstod at de ikke kunne lære ham disse egenskapene når han åpenbart ikke følte dem. Men de elsket ham og oppdro ham etter kristen etikk. De lærte ham at hver gang han havnet i konflikt med noen, så skulle han alltid “se på seg selv først”, altså vurdere hva han selv hadde bidratt med i konflikten. Han lærte det som et mantra, som en robot om du vil. Og det virket. Hver gang han var i konflikt så gransket han sin egen adferd, i stedet for å alltid projisere skylden over på motparten. Hva skjedde? Mannen lærte ikke samvittighet eller empati, men han vokste opp og fikk en familie. Han ble en vellykket forretningsmann. Psykopatien skinte av og til gjennom, men ikke verre enn at familien kunne leve med det. Og barna sine lærte han det samme som han selv hadde lært av sine kjærlige foreldre; “se alltid på deg selv først”.

Betyr dette at psykopati kan korrigeres eller dempes, hvis behandlingen settes inn på riktig tidspunkt, og av mennesker med hjertet på rett plass? Bedøm selv. Historien over er visstnok sann.

 

Les historien om Samantha her (lettlest engelsk).

http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/06/when-your-child-is-a-psychopath/524502/

 

Se video om røde flagg hos psykopatiske barn her.

 

 

 

Mer om avhengighet

Fire tekster tilbake skrev jeg en selvkritisk tekst om avhengighet. Teksten handlet om at primærofre må innse at relasjonen med psykopaten handlet om rus og ikke om kjærlighet. Det er ikke en behagelig tanke, men etter min mening nødvendig for å gjøre rehabiliteringsarbeidet riktig. Forståelig nok ønsket ikke alle leserne å si seg enig i tanken. Jeg var lenge heller ikke enig med meg selv. I flere år tviholdt på oppfatningen om at jeg elsket psykopaten, at det var ekte kjærlighet som dessverre ikke ble fullbyrdet.

Det oppleves jo så sterkt som kjærlighet. Men husk at mange av oss ikke vet om en annen måte å elske på enn å bli besatt. Det har vært vårt mønster hele livet, vår modus operandi. Det er muligens fordi vi kun elsker mennesker som trigger en besettelse. Vi har tiltrukket oss mennesker som idealiserer og “love bomber” oss, men som ikke elsker oss og som heller ikke er istand til å motta vår kjærlighet uten å misbruke den. For mange gjelder dette dessverre også deres foreldre. Vi er alltid blitt avvist, fra vi var små. Vi tror at avvisning er kjærlighet.

Hvis du har vært så heldig å også hatt gode og genuine mennesker i ditt liv, så har du fått en viss balanse som kan hjelpe deg til å se klarere hvordan ekte kjærlighet ser ut. Ekte kjærlighet er ikke besettende. Den er tolerant og uten forbehold. Når vi er elsket på den riktige måten så slapper vi av. Vi blir ikke engstelige eller stresset. Vi vet at vi blir tilgitt selv om vi gjør feil. Ekte kjærlighet skader ikke, den helbreder. Altså den stikk motsatte opplevelsen av den psykopaten ga oss.

Hvis jeg i dag skal møte den gamle jeg – han som trodde det handlet om kjærlighet, og dere som leser, på halvveien, så kan jeg si at vi var ruset på ideen om kjærlighet. Vi ønsket så sterkt å elske, og å bli elsket tilbake. Og psykopaten lot oss i begynnelsen tro at han/hun oppfyllte dette ønsket. Det var som å leve i “Tre nøtter til Askepott”.

Men i dag vil jeg hjelpe dere til å selv vurdere forskjellen på kjærlighet og avhengighet. Innen vi fortsetter så husk at alle har en tilbøyelighet til å bli avhengig. Det er en del av det å være menneske. Vi er jo avhengige av oksygen og næring for å overleve. Avhengigheter av ikke-essensielle substanser (som psykopaten) kan være en feiltolkning fra hjernens side. Den forteller deg at “dette må du ha for å overleve” når det ikke stemmer.

Husk også at vi blir avhengige av forskjellige ting. Vi blir ikke avhengige av hva som helst. Selv ble jeg avhengig av menn. Men jeg kunne aldri blitt avhengig av alkohol. Jeg har drukket alkohol, flere ganger. Men alkoholen trigger ikke avhengighet i meg. Jeg går aldri og tenker på alkohol når den ikke er der. Den er glemt, og jeg kan gå i månedsvis uten å ha lyst på alkohol. Andre blir kanskje trigget av shopping, men ikke av sex. Av pengespill, men ikke av heroin. Av gaming, men ikke av trening. Du skjønner sikkert tegninga. Vi er forskjellige, men alle kan bli avhengig av noe.

Jeg har dratt fram to gamle bøker. “How to break your addiction to a person” av Howard Halpern, og “Is it love or is it addiction?” av Brenda Schaeffer.

Dette er bøker jeg leste den gang jeg trodde det var noe galt med meg (og ikke psykopaten). Senere sluttet jeg å lese slike bøker som jeg oppfattet som “victim blaming”. I en periode hadde jeg ikke godt av dem. Men i dag kan jeg igjen lese i dem uten at mitt selvverd er truet. Jeg forstår at mitt sampill med psykopaten(e) også handlet om meg selv, uten at jeg tar på meg skyld for det som skjedde.

I denne teksten vil jeg begrense meg til Schaeffer og presentere noen av hennes tanker.

Schaeffer siterer Stanton Peele og Archie Brodsky når hun i sin bok definerer avhengighet som “an unstable state of being, marked by a compulsion to deny all that you are or have been in favor of some new and ecstatic experience”. En litt vanskelig definisjon kanskje, men vi kjenner oss alle igjen i hvordan vi sammen med psykopaten glemte alt om vårt tidligere liv; våre gamle mål, ambisjoner og lidenskaper forsvant som dugg for solen. Psykopaten ble altomfattende og altoppslukende. Vi satt våre prinsipper og vår integritet fullstendig til side for å føye psykopaten, eller for å mate vår sultne avhengighet. Selv brøt jeg opp og flyttet 2000 kilometer for å være nær ham. Jeg avbrøt også en videreutdannelse. Mitt hjem og mine venner ble plutselig uten betydning. Dette er hva avhengighet gjør med oss.

Schaeffer skriver at avhengigheten består av fem elementer:

  • Besettelse.
  • En opplevelse av å ha mistet kontrollen (og desperat forsøke å beholde den).
  • En fortsettelse av adferden til tross for negative konsekvenser.
  • En stadig høyere toleranse for stoffet (for eksempel et rusmiddel, eller i vårt tilfelle – psykopatisk devaluering).
  • Abstinenssymptomer hvis rusmiddelet er utilgjengelig eller truer med å bli utilgjengelig (bytt ut “rusmiddel” med psykopaten).

Vi må ifølge Schaeffer se vår avhengighet i lys av tiden og kulturen vi lever i. Den vestlige verden anno 2021 spiller veldig mye på sex og kjærlighet, i motsetning til andre deler av verden hvor kjærlighet og begjær kanskje er nedtonet og praktiske partnerskap mer vanlig. Tenk også på vår egne kristne verden for hundre år siden, den gang dyd og anstendighet stod mye sterkere enn i dag. Hadde vår avhengighet blitt trigget hvis de kulturelle verdiene var annerledes? Hadde den matavhengige blitt trigget uten et gatekjøkken på hvert hjørne? Den pengespilleavhengige uten internett og Las Vegas? Schaeffer nevner moderne teknologi som en årsak til den økende forekomsten av kjærlighetsavhengighet, fordi vi nå kan hekte hverandre online, en mulighet som ikke fantes for få år siden. Moderne livsstil gjør også at vi er mer åndelig sultne enn før. For mange er tilværelsen blitt for platt. En søken etter alternative religioner er kanskje årsaken til at mange i dag kaster seg på klimabølgen, fordi det gir oss noe å tro på og noe vi kan redde (verden). Andre leter etter spirituelle sjamaner og guruer, men faller derfor lett i hendene på karismatiske personer som vil manipulere og lede oss på ville veier. Mitt råd er å være kritisk til alle som tilbyr “frelse”, enten der er predikanter, politikere eller personlige forførere.

Schaeffer skriver om vår oppvekst som en stor faktor i hvordan vi knytter oss til andre senere i livet. Vi har hørt det før, men det er nok fordi det stemmer; en hunger etter tilknytning som voksen stammer ofte fra en manglende eller avvikende tilknytning til våre foresatte. For mange ligger roten til problemet der, og det kan hjelpe å være det bevisst, slik at man kan nøste opp den riktige tråden. Man kan oppfatte sin barndom som normal, sågar god, og uten “falske minner”. Man husker ikke barndommen feil, men det er visse aspekter man utelater; ensomheten, neglisjeringen, kulden, kritikken og frykten. Senere tenker man “joda, mamma var nok litt kald” men uten å erkjenne den enorme påvirkningen det hadde på sjelslivet. Man “glemmer ” at man faktisk aldri ble tatt på fanget eller trøstet tilstrekkelig. En del av dette handler om tid; det er vanskelig å erindre ting som skjedde i tidlig alder. Men hvis du kjenner dine foreldre som voksen, så har du også en pekepinn på hvordan de var i din tidlige barndom. En kald og kynisk forelder i dag var neppe en kjærlig og omsorgsfull forelder da du var to år gammel.

Schaeffer presenterer en liste på 20 adferdstrekk, hvor du kan “teste deg selv” for å se om du har en kjærlighetsavhengig personlighet.

  1. Ekstrem tilpasning til andres behov og ønsker.
  2. Problemer med grensesetting.
  3. Sadomasochisme, eventuelt kun masochisme (som regel assosiert med sex, men det trenger ikke å handle om det. En masochist kan for eksempel inngå i skadelige relasjoner uten å mukke. En sadomasochist både misbruker og blir misbrukt i en relasjon).
  4. En frykt for å gi slipp (på relasjoner).
  5. En frykt for det ukjente (tryggere å holde fast i det kjente, selv om det kjente er skadelig).
  6. Hemmet personlig vekst (i relasjonen med psykopaten, så la vi oss selv “på is”. Egenutvikling ble uviktig).
  7. Vanskeligheter med å både oppnå og oppleve intimitet (intimitet betyr “nærhet”, ikke kjærlighet. Det betyr at vi kan elske uten å oppleve intimitet. Det betyr også at vi kan være intime med andre enn bare partneren, for eksempel venner. For å oppleve intimitet så må vi være villige til å kle oss nakne, mentalt. Å være nakne betyr at vi ikke kan skjule hvem vi er).
  8. Tankespill (står i veien for intimitet og skaper i stedet avstand. Eksempel på tankespill er passiv aggresjon; “jeg vil ikke fortelle deg hvorfor jeg er sint, du skal bare merke det og må gjette det selv”).
  9. Å gi for å få (for eksempel medavhengighet).
  10. Et ønske om å forandre andre (også medvahengighet; “jeg skal fikse deg så du kan bli et bedre menneske, du trenger meg, du er mitt prosjekt”).
  11. Å trenge andre for å føle seg hel (også medavhengighet).
  12. “Wanting, wishing and waiting” (å dagdrømme uten å gjøre noe for å forandre ditt utilfredsstillende liv, å utsette livet fordi det er enklest; å tenke “hvis jeg jobber her i noen år, i en jobb jeg egentlig ikke liker, så skal jeg bli lykkelig etterpå, når jeg har spart nok penger”).
  13. Å kreve og forvente uforbeholden kjærlighet (den eneste gangen i livet vi trengte uforbeholden kjærlighet, var da vi var hjelpeløse spedbarn. Voksne mennesker trenger ikke uforbeholden kjærlighet, fordi de i kraft av å være voksne kan ta ansvar for egne handlinger og elske likevel. Men voksne mennesker som aldri ble ordentlig elsket som barn, eller kun opplevde betinget kjærlighet, kan oppleve en livslang hunger etter den uforbeholdne kjærligheten de aldri fikk).
  14. Avvise eller misbruke forpliktelser i en relasjon (for eksempel å hige etter kjærlighet fra de som ikke vil ha oss, men forakte og misbruke de som faktisk vil ha oss).
  15. Behov for bekreftelse fra andre for å føle seg verdifull.
  16. Frykt for avvisning.
  17. Gjentakende og vedvarende negative følelser, som tomhet, skyld, mindreverdighet og utilstrekkelighet.
  18. Å ønske men samtidig frykte nærhet (du trekker til deg noen med den ene hånden, og skubber dem samtidig unna med den andre).
  19. Behov for å “fikse” andre (motivet mange av oss hadde da vi gikk inn i relasjonen med psykopaten).
  20. “Power plays” (henger sammen med tankespill, men handler om makt. Hvem viser mest interesse i relasjonen? “Å spille kostbar” for så å løpe etter motparten når de gir deg opp).

Jo flere aspekter i denne listen du kjenner deg selv igjen i, jo sterkere er muligens din tilbøyelighet til å være avhengig av kjærlighet og tilknytning. Men ikke betrakt det som et “rødt flagg” om deg selv. Du er ikke ødelagt. Betrakt det snarere som selvinnsikt og noe du kan jobbe med. Man skal ikke sykeliggjøre et behov for tilknytning. Mennesket er et sosialt vesen og ikke ment å være alene. Forskjellen er dog at hvis du er avhengig av tilknytning så vil du aldri oppleve den ekte varen, fordi du står i veien for deg selv.

Hva kan du gjøre selv?

All avhengighet vokser hvis du mater den. Tenk hvordan sukkerholdig brus bare gjør deg enda tørstere, du må ha mer brus! Det er sukkeret som gjør det. Jeg husker følelsen av å ikke få nok psykopat, selv om jeg så ham daglig. Jeg ville ha ham der hele tiden, hele døgnet. Men en slik prosess kan også reverseres. Slutt å mate din avhengighet! Den vil svinne til ingenting. Dette vet alle eks røykere. Og derfor har vi NK.

Alle avhengige mennesker manipulerer. Den shoppingavhengige konen lyver til ektemannen om hennes pengebruk og forsøker å skjule alle tingene hun har kjøpt. Hun forteller ham at komfyren kostet mange tusen kroner mer enn den egentlig gjorde, fordi hun brukte pengene på noe annet. Den heroinavhengige sønnen stjeler penger av sine foreldre for å finansiere sitt misbruk. Han blånekter tyveriet når foreldrene konfronterer ham. Han lyver dessuten til sin fastlege for å få utskrevet reseptbelagte beroligende midler. Den sexavhengige mannen fører sin samboer bak lyset om alle affærene han har bak hennes rygg. Listen bare fortsetter.

Vi må derfor være ærlige med oss selv om vår avhengighet, og erkjenne at vi er manipulative for å mette den. Vi manipulerer oss selv eller andre, eller begge deler. Da jeg røyket sigaretter, så løy jeg til mine kolleger om små ærend jeg måtte gjøre, for å snike meg ut og røyke en sigarett. Mine kolleger visste at jeg var røyker. Men de visste ikke at jeg forlot arbeidet for å røyke så ofte som jeg gjorde. Jeg løy for å tilfredsstille nikotinmonsteret i magen, som styrte min avhengighet.

Selv om jeg definitivt ikke var empati- og samvittighetsløs som psykopaten jeg var sammen med, så forsøkte jeg å manipulere ham på min måte. Jeg trakk meg unna i perioder i håp om at han skulle løpe etter meg. Jeg fisket etter oppmerksomhet etterhvert som han trakk seg unna, i stedet for å konfrontere ham direkte; “nå skjer det noe her, du er ikke den du var”. Relasjonen var falsk, uærlig og nedverdigende, slik alle relasjoner med psykopater er. Og jeg stod for en del av det.

For å bevege oss bort fra avhengig kjærlighet og mot sunn kjærlighet, så må vi si til oss selv “nå vil jeg ikke lenger bli kontrollert eller kontrollere andre. Nå vil jeg ikke lenger manipulere. Nå vil jeg være kongruent (ekte) og ærlig om mine ønsker og intensjoner”. Vi må også klare å stå i frykten for at vi da kanskje forblir enslige. Bedre det, enn å ha en falsk relasjon hvor verken vi eller motparten er oss selv.

Så kan du sette deg ned og vurdere følgende. Hvor omfattende er din avhengighet? Hvor lenge og hvor ofte har den styrt og begrenset deg? For eksempel er en røyker som røyker to sigaretter om dagen, neppe like styrt av sin avhengighet som en som røyker tyve sigaretter. Nøyaktig hvor avhengig er du? Forsøk å kartlegge deg selv. Hvilke følger har din avhengighet fått? For eksempel kostet min røykeavhengighet på det tidspunktet jeg sluttet, cirka førti tusen kroner i året. Hva kunne jeg istedet gjort for de pengene? Min avhengighet til psykopaten kostet meg blant annet en videreutdannelse. Forsøk å få oversikt over skadene din avhengighet har påført deg.

Så må du drepe noen myter du sikkert har fortalt deg selv. Vi tror avhengigheter hjelper oss, men det gjør de ikke, de begrenser oss. Det er begrensende å måtte lyve til sine kolleger for å ta en sigarett. Av og til stod jeg opp om natten for å røyke. Det er begrensende. Men jeg fortalte meg selv at jeg trengte sigaretten, at den gjorde meg godt og at jeg kunne slutte når jeg ville.

Hvilke løgner forteller du deg selv om dine relasjoner? Psykopaten som hekter deg med sex to ganger i året, hvilke løgner forteller du for å rettferdiggjøre at du tenker på en person hver dag, som du møter to ganger i året for kjapp, upersonlig og nedverdigende sex?

Kartlegg deg selv på en ikke-dømmende måte, som om du forsøker å hjelpe en person du er svært glad i. Denne personen er jeg sikker på at du ønsker å dytte opp og fram, til å vokse og bli et bedre menneske. Gjør det samme med deg selv.

 

I neste tekst vil jeg skrive om psykopatiske barn.

Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bok nummer to i samme forsendelse (for eksempel en gave) får du for 200, slik at to eksemplarer koster 450. Bestill på [email protected]

Alt føles som en anklage

I dag har jeg noen tanker omkring den subtile devalueringen, den du ikke vil finne i Hares kriterier, og den kun primærobjekter merker. Det handler ikke om direkte kritikk, man kan derfor ikke “arrestere” psykopaten på den. For egentlig har de ikke sagt noe galt, i rene ord. Devalueringen finner du kun i tone og blikk. Primærobjektet må mer enn noengang stole på sin egen oppfattelse av slik devaluering, for med disse trekkene så nytter det ikke å løpe til andre for å få bekreftelse.

Ett av dem er psykopatens måte å få selv normal adferd til å fremstå som “unormal”. Jeg tror mye av objektets iboende behov for å forklare alle deres handlinger, selv den minste, ligger her. Et objekt som har vokst opp med en psykopatisk forelder, eller har vært langstidsobjekt for en psykopatisk partner, er vant til å stilles til veggs for selv bagateller. Men som sagt, psykopaten sier ikke med rene ord at objektet har gjort noe galt. Det handler mer om å markere at “jeg ser deg, og alt du gjør, pass deg”.

Et eksempel. Den voksne sønnen eller datteren av en psykopatisk forelder har lånt familiebåten i noen dager. Objektet har vært meget påpasselig med å gjøre rent etter seg, for ellers blir han/hun anklaget for å ha etterlatt båten “i kaos” og truet med at et lån derfor ikke kan gjenta seg. Det eneste som står igjen er noen utbrente telys på bordet i kabinen.

Ved overlevering av nøklene forteller objektet sin psykopatiske forelder at det var noen fine dager i båten, med rolig sjø, fine solnedganger og levende lys om kvelden, men passer på å fortelle at det står to utbrente telys på bordet. “Ja, jeg har også sett at du brenner fakler på hytta”, svarer forelderen.

“Ja” svarer objektet, men tenker at det var en pussig reaksjon av forelderen. Det har jo ingen sammenheng. Det var forsåvidt en riktig og helt nøytral observasjon, men sagt med en blanding av forakt, selvtilfredshet, trussel og ment å trigge skam. Skal objektet skamme seg for å brenne fakler på hytta? Er det ikke lov å brenne fakler på hytta?

Psykopaten sier aldri mer om saken. Det blir aldri avklart, og det er også meningen. Psykopaten vet at det ikke er en forbrytelse å brenne fakler på hytta, men objektet skal nå tappes for energi ved å gruble på den kryptiske uttalelsen resten av dagen. Ikke nødvendigvis helt fremme i bevisstheten, men i bakhodet. Objektet skal aldri slappe helt av men hele tiden måtte forklare seg. Slik skal objektet holdes på tå hev, i tillegg til at psykopaten har kontroll på hva objektet til enhver tid tenker. Selv helt normale og hverdagslige handlinger skal stilles spørsmålstegn ved. Hvis psykopatens uttalelse kan få objektet til å slutte å brenne fakler, eller i det minste fjerne dem etter bruk, så vet psykopaten at han/hun fortsatt har makt. Det handler ikke om faklene, men om makten.

Selv voksne barn av psykopater kan fortsette i dette mønsteret, hvis de ikke er bevisst hva som skjer. Det krever mye indre arbeid å “avprogrammere” noe man er programmert til fra barnsben av.

Det nytter ikke å forandre adferden til en psykopatisk forelder. Psykopaten vil alltid forsøke å fremprovosere en reaksjon. Den voksne sønnen eller datteren kan kun forandre egen reaksjon, og må rett og slett legge fra seg uvanen med å forklare alle deres handlinger, som om de har gjort noe galt. Man kan øve seg i å svare kun “ja” eller “nei” og ferdig med det. Man kan også øve seg i å si det rakrygget og mens man ser psykopaten i øynene. Øvelsen har et sterkt element av Gråsteinmetoden i seg. Man kan eventuelt si “ja” høyt, og så tilføye inni seg “det har du ikke noe med”, for å oppøve en indre retorikk hvor man nøytraliserer psykopaten og fratar ham/henne makt. Hvis psykopaten begynner å kverulere, noe de ofte gjør hvis du ikke avgir den riktige reaksjonen (les: narsissistisk forsyning), så kan du holde linjen og svare “ok, men sånn er det bare, jeg tenner fakler på hytta”.

Langt verre er det å ikke bli affisert av psykopatens tone og blikk. Hvis man hele livet er opplært til å avgi narsissistisk forsyning, så må man være meget bevisst hvordan psykopatens kroppspråk påvirker en. Da kan det være nødvendig å ta en time-out og flytte seg ut av psykopatens umiddelbare nærhet, og uten at psykopaten forstår at du trenger en time-out. Hendelsen må bearbeides. Ikke fordi den alene er traumatiserende, men fordi man aldri kommer videre hvis man ikke forstår sammenhengen. Sett deg derfor ned hvor du kan være alene og tenk etter. “Ok, jeg føler skam nå. Det har jeg ingen grunn til, men NN sa det i en bebreidende tone. Det trigger noe i meg, som jeg er programmert til og ikke har kontroll over. Jeg føler også frykt. Hvorfor gjør jeg det? Jeg tror det er fordi det lå en fordekt trussel i tonen til NN, som om NN hadde lyst til å nekte meg å bruke hytta hvis jeg fortsetter med å brenne fakler. Eller at jeg må betale for å låne den”.

En psykopatisk forelder (eller en annen psykopat du må forholde deg til) vil aldri føle ekte respekt for deg. Du kan heller ikke lære ham/henne å føle det. Innlæring av ny adferd handler derfor alltid mer om deg selv, enn om psykopaten. Når det gjelder respekt så må du akseptere at du aldri vil få den. Du kan likevel oppdra psykopaten til å forstå at hvis de trer over noen grenser, så får det konsekvenser. Hvis du for eksempel velger å bistå aldrende psykopatiske foreldre, så skal det skje på dine vilkår. Hvis du besøker dem for å hjelpe dem med praktiske oppgaver, så er du ikke bare i din fulle rett, det er nødvendig, at du forlater deres hjem hvis du opplever respektløshet. Det betyr at du er nødt til å gå midt i middagslagingen, husvasken eller vedhogsten (husk å slå av alle plater først). Hvis du bistår din forelder i for eksempel kroppsvask og han/hun begynner å kritisere deg, så stopp arbeidet umiddelbart og bistå ham/henne ut av badekaret (gjør det mest nødvendige for ikke å etterlate ham/henne i hjelpeløs tilstand) og forlat hjemmet. I slike tilfeller kan det være lurt å varsle noen, for eksempel søsken, hjemmesykepleien eller naboen, slik at de kan ta over pleien hvis det er nødvendig, men også fordi psykopaten kan komme med feilaktige og alvorlige anklager mot deg i ettertid.

Men husk alltid at en eventuell adferdsendring du oppnår til din fordel aldri handler om at psykopaten angrer, skammer seg eller plutselig har bestemt seg for å respektere deg (etter 40 år liksom?). Det skjer kun fordi de ser at det ikke er til deres egen fordel å terge deg. De vil tenke som en psykopat til den dagen de dør.

Ved slik bevisstgjøring og innsikt så vil en psykopatisk forelder langsomt miste makten over deg. Men som sagt, psykopatien deres vil bestå. Og som voksen har du kanskje andre ting å bruke tiden på enn å analysere din forelders kryptiske uttalelser, som er ment å overrumple deg. Da kan det bli nødvendig å kutte kraftig ned på kontakten med din forelder. Da mener jeg antall samvær og antall timer dere er sammen. Husk at en psykopatisk eller narsissistisk forelder ikke vil la deg gå sånn uten videre. De vil sette deg i arbeid ved å hele tiden henvende seg om bagateller, fordi det holder kontakten mellom dere åpen. Hvis du tydelig markerer at du trekker deg unna, så vil de spille på samvittighet, skyld eller plikt; “nå har jeg tatt meg av deg i 40 år, du har plikt til å stille opp for meg nå. Nå er det min tur”. Da er det viktig å huske på at en psykopatisk forelder kanskje har holdt deg i live de første årene, men han/hun har aldri “tatt seg av deg” slik de påstår. Du har aldri blitt støttet til vekst og sunnhet. Tvert imot, du er oppdratt til å føye dem og å tenke dårlig om deg selv. Du skylder dem derfor ingenting.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

Forstyrrelsen beskytter psykopaten

Det ligger en mekanisme i selve den narsissistiske forstyrrelsen, som gjør at narsissisten og psykopaten aldri med et klart blikk kan se deres egen ugang. Det betyr at du kan forklare deg ihjel om hvordan de sårer deg. Neste gang gjør de det som sårer deg en gang til. Og en gang til. Det handler ikke bare om at de faktisk nyter å såre deg, men at forstyrrelsen skjermer dem fra å ta innover seg skaden de påfører andre. Det er selve forstyrrelsen som danner et vernende skjold rundt psykopaten, hvor virkeligheten ikke trenger gjennom. Forstyrrelsen bevarer og nærer seg selv, og gjør psykopaten resistent mot behandling. Ingen andre forstyrrelser er selvoppholdende på denne måten. Personer med andre forstyrrelser ser at de har et problem og ønsker hjelp. Psykopaten gjør ikke det.

Ett eksempel. Alle som har eller har hatt nære relasjoner med en p/n, har på et eller annet tidspunkt forsøkt å forhandle med dem, a la “hvis dette skal fortsette, så må vi ha noen regler, du kan ikke gjøre x eller x, fordi det rammer meg/barna/kundene/mor/far etc”. Vi har alle forsøkt å forklare hvordan p/n virker på oss. Vi har forklart elementær forståelse og kunnskap til en voksen psykopat, som om de var et lite barn på fire år. Og vi har måttet gjøre det igjen og igjen, for psykopaten har “glemt” eller “ikke hørt” hva dere ble enige om.

Forsåvidt er det riktig at de ikke har hørt hva du har sagt. De har kanskje nikket og fremstått lyttende, men i deres hoder var de kun opptatt av hva de selv hadde tenkt å si neste gang det ble deres tur, hvordan de kunne devaluere deg og dine argumenter best mulig.

Og selv om de fikk med seg hvert eneste ord og husker alt som ble sagt, så har de ikke innsikt nok til å ønske eller kunne forandre seg.

La oss se om vi kan finne noe av forklaringen i kriteriene for psykopati. Manglende innsikt er forøvrig ikke en del av kriteriene som brukes i dag. Men blant kriteriene som gjaldt innen dem vi bruker i dag, så var “manglende innsikt” ett av seksten kriterier for psykopati (utarbeidet av Harvey Cleckley, 1941). Et annet av Cleckleys seksten kriterier var “dårlig dømmekraft, og manglende evne til å lære av erfaring”. Dette innebærer at psykopaten har problemer med å reagere adekvat på sosiale situasjoner, og at han/hun aldri kan lære av deres tabber. Det betyr i sin tur at du kan forklare dem elementær logikk til du blir blå. Et tredje avslørende kriterie er “lite responsiv i menneskelige relasjoner”. Der du daglig jobber hardt for å få relasjonen til å være givende, så gir psykopaten ganske enkelt f***.

Ett av nåtidens kriterer (utarbeidet av Robert Hare) er som kjent grandiositet. Grandiositeten gjør at p/n opplever seg som bedre enn alle andre. De ser derfor ingen grunn til å høre på deg, respektere dine ønsker og følelser, eller regler de selv har samtykket. De kan late som, hvis de tror de får noe ut av det der og da, for eksempel at du aksepterer å bli værende i relasjonen inntil videre. Men de har aldri tenkt å oppfylle deres del av avtalen. For de er bedre enn deg, de vet bedre enn deg og kan bedre enn deg. Forstyrrelsen nekter dem den ydmykheten som kreves for å forbedre seg og bli bedre mennesker. Et annet kriterie er “lett for å kjede seg”. Det kan bety at psykopaten er godt klar over hvilke krav til forbedring de har samtykket til, men behovet for uro, kaos og drama er så stort at det er viktigere for dem å fyre deg opp enn å innrømme at de har lovet å forbedre seg. Et tredje er dessuten “grunne affekter”, hvilket betyr at den lange talen du holdt med klump i halsen, i håp om at ditt budskap ville nå inn, aldri gjorde inntrykk på dem.

Hvilke konsekvenser får dette for din relasjon med psykopaten og narsissisten, som kanske er din forelder, søsken eller en partner du ikke klarer å forlate?

  • Diskusjoner om annet enn vær og vind er nytteløse. Glem emosjonelle og relasjonelle emner. Har p/n såret deg dypt? Bare svelg kamelen og lat som ingenting.
  • Ikke stol på p/n, selv om dere har inngått en avtale. Aldri avtal noe som er meget viktig for deg.
  • Psykopaten går rundt og tror de er uskyldige og hederlige mennesker, fordi forstyrrelsen hindrer dem i en dypere forståelse av egen adferd. De reagerer derfor med vantro og raseri når du konfronterer dem.
  • Slutt å forberede prekener og taler, hvor du gjør et enormt indre arbeid med å veie dine ord og argumenter for og imot, og forestiller deg samtalen for ditt indre – og forskjellige utfall – mange ganger innen den faktiske samtalen. Legg dessuten merke til at den faktiske samtalen aldri tar den retningen du hadde forestilt deg, regnet med eller håpet på. Derfor kunne du spart deg bryet til å begynne med.
  • Slutt å kverne på hva psykopaten sier og gjør. Deres handlinger og ord kommer fra et meget grunt sted, hvor smålighet og skadefryd råder. Begynn å betrakte dem som umyndige vesener som du ikke kan ta på alvor.
  • Slutt også med å forklare din egen adferd. I samvær med en p/n så har vi et stort behov for å forklare hvorfor vi gjør som vi gjør. Det er menneskelig å tabbe seg ut, men med en psykopat så merker vi at tabber er uakseptabelt, og vi skynder oss å forklare og “glatte over”. Glem det. Du brente middagen? Ikke forklar hva som skjedde, bare still den på bordet. Forventer de en forklaring, så si “den bare ble slik, den er god i midten”. Ferdig snakka. Du sa noe på festen i går, som du vet at p/n ikke likte? Tidligere var det første du gjorde under frokosten neste dag, å unnskylde deg eller forklare hvorfor du sa det du sa. Men nå skal du slutte å bringe det på bane. Du har rett til å ytre deg. Hvis ikke p/n liker det, så svarer du “det der sa jeg til NN, ikke til deg. Vi hadde en hyggelig samtale”.

Slik kan selvfølgelig ingen leve særlig lenge. Husk at selv få timers samvær med en p/n kan bringe deg ut av balanse i dagevis. Det er derfor viktig å redusere tiden med en p/n som stjeler din energi og livsgnist. Du skal gjøre det uten dårlig samvittighet. Vær dog forberedt på sanksjoner fra en p/n som ikke tåler at du trekker deg unna. De vil ta fra deg goder der de kan, som straff. Så aldri gjør deg økonomisk, emosjonelt eller praktisk avhengig av en p/n.

 

Husk at du får 78 kroner i rabatt på min bok “Psykopati og kjærlighet” hvis du kjøper direkte fra meg. Du får den for 250 kroner inkludert frakt. Bestill på [email protected]

Psykopater i reality-show

Advarsel. Teksten inneholder seksuelle referanser.

Siden rundt år 2000, da “Robinson-ekspedisjonen” og “Big Brother” dukket opp, så har reality-konseptet inspirert til hundrevis av forskjellige serier i inn-og utland. De mest populære seriene har så mange som ti eller femten sesonger. Det er derfor snakk om tusenvis av serier, hver med fra fem til femten deltakere, både kjendiser og vanlige folk. Mange tusen mennesker har derfor deltatt i reality-show. Den mest populære metoden er eliminasjons-metoden, hvor en deltaker må forlate serien hver uke, inntil en vinner står igjen. Deltakerne kan elimineres av publikum (f.eks. “Skal vi danse”), av de andre deltakerne (f.eks. “Robinson”), eller eliminasjonen kan være konkurransebasert hvor deltakerne må vinne for å få lov til å bli værende (f.eks. “Camp Kulinaris” og “Idol”). Noen serier baserer seg på en kombinasjon av eliminasjonsmetoder (f.eks. “Farmen”). I noen serier står en enkelt deltaker med all makt over elimineringene (f.eks “The bachelor(ette)”, “Rupauls drag race” og “Jan Thomas søker drømmeprinsen”). Ikke all reality handler om eliminasjon. I noen serier følger vi bare hverdagen til enkeltmennesker eller små grupper (f.eks “The Kardashians” og “Wahlgrens verden”).

Reality lokker med store gevinster og kjendisstatus for deltakerne. Gevinstene kan være materielle i form av pengegevinster, eller man kan vinne en person. I dag er mange blitt kjendiser utelukkende for å ha deltatt i reality. De trenger ikke engang å ha vunnet, eller å besitte et talent. Det eneste de har gjort, er å gjøre seg bemerket på tv, ofte på negativt vis. Sistnevnte fordi flere reality-konsepter baserer seg på seier ved å dolke meddeltakerne i ryggen – metaforisk sett. Vi er ennå ikke kommet så langt at deltakerne fysisk skader hverandre, men jeg følger reality med et skeptisk blikk og ser at grensene stadig må utvides for å tiltrekke seg seere. Hvem vet hvor reality ender.

Slike programmer har i sin natur at de vil tiltrekke seg en høy andel deltakere med eksponeringsbehov og konkurranseinstinkt, samt mennesker som er villige til å “gå over lik” for å vinne (les; uetiske mennesker). Spesielt “naken-reality”, som “Paradise hotel” og “Ex on the beach” tiltrekker seg mennesker med høy fysisk selvtillit. Reserverte og private mennesker vil ganske enkelt ikke kaste seg på den bølgen. Når det er sagt, så har jeg observert mange sunne og jordnære deltakere i reality. Men jeg har også observert en høy andel psykopater og narsissister.

Psykopater i reality er ganske enkelt bra tv, fordi de er gale og skaper mye drama. Det er dette publikum ønsker å se. Det er også hva produsentene legger opp til. Produsentene vil derfor slippe en høy andel psykopater gjennom audition-prosessen. Ikke minst fordi psykopater har en karisma som sjarmerer og fascinerer produsentene, og i tillegg tar seg bra rent utseendemessig. Psykopater vil se kamera i øynene uten å blunke, og tale fritt og direkte fordi de ikke veier ordene på samme måte som empatiske mennesker gjør. Jeg har dog bemerket at når jeg selv identifiserer psykopater i reality, så virker det ikke som om produsentene eller de andre deltakerne også gjør det. De oppfatter riktignok psykopaten som “vanskelig”, men tillegger ellers ham eller henne normale menneskelige egenskaper. De synes ikke å ha kjennskap til psykopatiske eller narsissistiske trekk, eller en korrekt “diagnostisering” fra oppegående og observante meddeltakere blir klippet bort, muligens av juridiske årsaker. Resultatet blir uansett at for seeren så fremstår deltakerne rundt psykopaten helt uvitende om at de har en forstyrret og farlig person blant seg.

Jeg vil nå trekke frem tre navngitte eksempler, og forklare hvorfor jeg vurderer dem til å være psykopater eller narsissister. Av etiske årsaker er ingen av eksemplene norske.

  • I serien “Below deck”, som er laget i flere sesonger, så følger vi mannskapet på forskjellige lystyachter mens de seiler med rike gjester i Bahamas eller Middelhavet. Mannskapet byttes ut hver sesong, men enkelte besetningsmedlemmer deltar i flere sesonger. I “Below deck Mediterranean” sesong 2 (tilgjengelig på Netflix) så møter vi kokken Adam, som snart er involvert i et trekantdrama med matrosene Malia og Max. I de første episodene så vingler Malia mellom Adam og Max, men i de siste episodene så velger hun Max. Adam starter ut med å være en sjarmerende og vellikt kokk, men blir snart ondsinnet etterhvert som det går opp for ham at Malia avviser ham. Han takler avvisningen meget dårlig, og reaksjonen hans synes å være motivert av hevn. Raseriet hans går utover både gjester og de andre besetningsmedlemmene. På et tidspunkt har en gjest gitt klart uttrykk for at han ikke liker løk (vi snakker her om gjester som betaler opp mot en million kroner for et to-dagers cruise). Adam blir krenket, og har løk i hver eneste rett han serverer denne gjesten. Da han blir konfrontert av kapteinen Sandy, så lyver han uten å blunke. Hva menneskene rundt ham oppfatter som “galskap”, men også en såret person som utagerer, oppfatter jeg som narsissistisk skade og narsissistisk raseri. Adam slår riktignok i veggen ved et par anledninger, men raseriet hans er ellers godt kontrollert. Han planlegger hvem han skal rette det mot. Han blir spesielt djevelsk overfor Malia og overstuerten Hannah. Mot kapteinen beholder han masken på uten problemer. Måten han snakker til Malia og Hannah på er ikke fra et såret utgangspunkt, men så giftig og kalkulert at det kun kan komme fra en person med sterke psykopatiske tendenser. Han ønsker å bryte dem ned psykisk. Han visker devaluerende ord i øret deres når ingen andre er tilstede. En enkelt gang angriper han sin rival, Max, fysisk – med et smil om leppene. Det er altså ikke i affekt han angriper, men planlagt og i forakt (Max er forøvrig Adams motsats – en følsom, hardtarbeidende og forsonende fyr). Han fryder seg over å påføre Max et slag. Beklagelsen som kommer senere, er ikke troverdig. Hold også et øye med Hannah. Hun skaper på egenhånd også mye drama, er meget opptatt av hierarkiet på båten og at hun selv er overstuert. Hun blir meget krenket hvis noen ikke respekterer hennes status. Hun splitter og hersker, og bytter hele tiden ut de hun betrakter som nærmeste venn ombord. Da hun blir avslørt i å ha en seksuell affære med en av yachtens gjester (som er forbudt), så lyver hun og projiserer skylden på andre. I forhold til Adam så legger hun seg gjerne på hans nivå når de to krangler. Hun synes å nyte å være like giftig mot ham, som han er mot henne. De to næres av hverandres konflikt. Hun er likevel mer sårbar enn Adam. Jeg mistenker hos henne sterke narsissistiske trekk.
  • I “Too hot to handle” så blir et knippe meget attraktive mennesker plassert sammen på en øy, der de hele tiden sprader halvnakne rundt og tenker på sex. De er imidlertid uvitende om plottet når de ankommer øya. Plottet er at de skal avstå fra seksuelle handlinger, noe de blir informert om først på dag to. Hvis de klarer å leve i sølibat under oppholdet, så blir de belønnet med en kollektiv pengepremie. Imidlertid blir summen redusert for hver seksuelle handling de begår, og hele gruppen blir straffet for individuelle brudd på reglementet. Jeg har sett sesong 2 av serien (tilgjengelig på Netflix). Jeg kan fortelle at det antakelig er mange narsissistiske deltakere her. Kanskje alle, med unntak av Nathan. En som skiller seg negativt ut, er Cam. En synlig arrogant type som kun tenker på egne behov. Vel vitende om at alle blir rammet, så utfører han seksuelle handlinger med både seg selv og andre. Han klarer å manipulere to av deltakerne til å stå vakt utenfor baderommet mens han masturberer, uvitende (eller likegyldig) om at alt blir fanget opp på kamera. Pengebeholdningen blir redusert flere ganger på grunn av hans egoisme. Også andre deltakere bryter reglene. Det som skiller Cam fra dem, er hans reaksjoner når hans regelbrudd i plenum blir avslørt av produksjonen. Der hvor de andre deltakerne til en viss grad ber om beklagelse og forståelse for at de har påført alle et premietap, så lyser det berettigelse av Cam. Han sier det ikke, men det ses på ham at han mener han har rett til å bryte reglene, at de ikke gjelder for ham. Han forstår konsekvensene for alle, men bryr seg ikke. Han opplever ikke skam eller anger. Cam er ikke engang blant de mest attraktive på øya (med forbehold om subjektivitet). Han klarer likevel, med list, karisma og manipulasjon, å ende på 2. plass av 15 deltakere.
  • I det siste og nok mest kjente eksempelet, så vil jeg trekke frem Gunilla i “Hollywoodfruer” (serien går på repeat på TV3). I Gunilla har vi mulighet til å studere en narsissistisk mor og venn. Gunilla er meget krenkbar. Hun står i sentrum for de fleste konfliktene blant fruene. Men i egne øyne så er ingen av konfliktene på grunn av hennes opptreden. Det er i stedet noe i veien med de andre. Til og med den milde og forsonende Maria (Montazami) er i Gunillas øyne en “devil in disguise”. Mot sin egen tjenerstab er Gunilla en tyrann. Hun sparker sine tjenere med jevne mellomrom. Ingen gjør en god nok jobb, spesielt i pleien av Gunillas demente mor, som Gunilla har hentet fra Sverige til Los Angeles fordi hun ikke stoler på svensk eldrepleie, og som bor hos henne. Hun beskylder grovt en av tjenerne for tyveri innen hun sparker henne, og forlanger å gå gjennom kvinnens bagasje innen hun forlater Gunillas hjem. Det mest påfallende er muligens Gunillas behandling av hennes egen datter, Erika. Utad så forguder Gunilla sin datter, men det blir snart tydelig at datteren kun eksisterer for å oppfylle sin mors ambisjoner. Datteren er en kuet og stille jente, som Gunilla pådytter en sangkarriere. At datteren mangler talent og selv ikke synes å ha ambisjoner om å bli artist, stopper ikke Gunilla. Gunilla bruker astronomiske summer på sangtimer, studioproduksjoner og musikkvideoer med datteren. Hvis venner eller studioprodusenter forsøker å hinte om at en sangkarriere kanskje ikke er det riktige for Erika, så bryter Gunilla med dem. I hennes øyne så er de ikke kvalifiserte til å uttale seg, til og med fagfolkene i studio. De ser ikke det åpenbare, ifølge Gunilla. Gunilla deltar i flere sesonger av “Hollywoodfruer”, med andre ord over flere år. Vi får derfor følge Erika fra hun er et usikkert barn til hun blir en ung kvinne. Det pussige er at Erika faktisk ender med å bli en brukbar sanger, dog uten den utstrålingen som en artist bør ha.

 

Dere som venter på ny bok. Nå har jeg først lovet at den skulle komme i vår, deretter i sommer, og nå blir det enda en liten forsinkelse. Men manuset er klart! Rent slurv fra min side gjør at det ikke kan brekkes om før i september. Men deretter går det meget fort til den ferdig trykkede boken er tilgjengelig. 

Hvorfor er det så vanskelig å erkjenne at du var avhengig?

I mine etterhvert mange samtaler med andre eks primærobjekter, så er det enkelte ting som går igjen.

En av dem er at det for mange er svært tungt å svelge at de oppførte seg som avhengige narkomane i relasjonen. Noen vil helst ikke snakke om det og går hurtig videre til neste emne. Andre insisterer på at “jamen det var jo kjærlighet også”, og ønsker at jeg skal bekrefte at det var mest kjærlighet og kun en liten del avhengighet. Ja, det er ubehagelig å tenke på at vi var narkomane. Her er noen av grunnene.

  • Vårt bilde av avhengige mennesker er ikke særlig flatterende. Det første vi tenker på er heroinbrukere som har mistet hjem og jobb, fordi det eneste de tenker på er neste rus. De bryr seg ikke lenger om utseendet. De er syke og har skjemmende hudlidelser fordi de mishandler huden med sprøytestikk. De sitter på gulvet i en døs, nærmest ukontaktbare, med sprøyta fortsatt sittende i armen. Eller vi ser for oss eks alkoholikeren som skamfullt forteller om sitt tidligere alkoholmisbruk på “Skavlan”, men har funnet veien tilbake fra det dypeste mørke, ved hjelp av “støtte fra mennesker som elsker meg, og AA”. Eller den spillavhengige som skuslet bort barnas arv på poker, og nå ber om tilgivelse. Avhengige er mennesker som har mistet kontrollen, og som vi ikke ønsker å sammenlignes med. Spesielt etter bruddet med psykopaten så trenger selvbildet vårt en boost, og ikke enda mer å skamme oss over.
  • Å innrømme at relasjonen var en avhengighet, krever at vi fjerner siste rest av illusjonen om at vi er elskende mennesker, og at tiden med psykopaten tross alt var verdt det. Det er ille nok å erkjenne at kjærligheten ikke var gjensidig – at psykopaten ikke elsket oss. Å også skulle innrømme at vi heller ikke elsket psykopaten er for mye å bære for mange. At i hvert fall vi elsket har vært en trøst i en tung tid. Tanken har pakket oss inn i bomull og beskyttet oss. Skal vi nå måtte gi avkall på det også?
  • Man kan da ikke få en rus av mennesker! Jo, det kan man faktisk. Det er nøyaktig de samme mentale og fysiologiske prosessene som stimuleres, som når man vinner i pengespill eller inntar et narkotisk stoff.
  • “Jeg trodde at all innsatsen jeg la ned var for å bygge en framtid med et annet menneske. Noe verdifullt. Jeg nekter å tro at det var rent jag etter simpel rus.”
  • “De avhengige er svake og patetiske. De har ikke kontroll på seg selv. De er styrt av impulser og tenker kun på nytelse. Slik er ikke jeg!”

Men var det ikke litt kjærlighet også? Vel, for mitt eget vedkommende var det gryende kjærlighet en liten stund, inntil det ble et hekt. Det kunne blitt ekte, dyp og trygg kjærlighet, men så snart det ble et hekt så var kjærligheten over. Jeg trodde dog at det fortsatt var kjærlighet. At den hadde vokst seg sterk, som en besettelse. Men kjærlighet og avhengighet kan ikke sameksistere. Og da snakker jeg ikke om den avhengigheten barn har til deres foreldre, eller den avhengigheten to sunne partnere har til hverandre for å få hverdagen til å gå ihop. Jeg hadde jo ingen hverdag med min psykopat. Vi delte ikke økonomi eller hjem, hvor begge måtte jobbe for å få endene til å møtes. Det var ikke den slags avhengighet. I stedet følte jeg at jeg trengte ham for å puste. Hvis det gikk en dag uten kontakt så ble jeg tom og apatisk, eller motsatt – jeg fikk panikk. I panikkmodus fant jeg på de mest tullete unnskyldninger for å kontakte ham. Så, når vi endelig hadde kontakt, så ble jeg fylt med euforisk energi, kunne gjøre unna husvasken på en time og følte meg på topp. Inntil jeg igjen ble tom fordi det hadde gått en stund uten kontakt. Dette er hektens natur.

Det er klart han gjennomskuet det, og moret seg bak min rygg. Min adferd var uverdig, og ganske lik hva heroinbrukeren gjør for å skaffe midler til neste skudd. Tankene mine klarte ikke å fokusere på annet enn vår neste kontakt. Alt annet ble irrelevant. Venner og jobb gikk for lut og kaldt vann. Det er ikke kjærlighet. Man får ikke panikk av kjærlighet. Tvert i mot, man faller til ro.

I etterkant er det dessuten lett å se hvor mye jeg foraktet ham, også mens relasjonen pågikk. Jeg hadde flere ganger lyst til å kaste ham på dør, og ved et par anledninger gjorde jeg det faktisk. Jeg hadde lyst til å skrike til ham. Slå ham. Men forvirringen var komplett. Jeg klarte ikke å skille klinten fra hveten. Jeg forvekslet forakt med toleranse, toleranse med sympati, sympati med kjærlighet, manipulasjon med omsorg, kulde med varme. Men en ting var jeg sikker på; jeg elsket den mannen!

Hvordan kunne jeg være så sikker på det, når jeg ikke gjenkjente en eneste annen egenskap? Selvfølgelig tok jeg feil. Jeg elsket ham ikke lenger. Forakt er ikke kjærlighet.

Likevel tok det meg mange år å innrømme dette overfor meg selv.

Hvordan kunne jeg tro at det var kjærlighet? Spørsmålet førte meg til enda en sviende erkjennelse; jeg visste faktisk ikke hvordan romantisk kjærlighet ser ut. Jeg hadde ikke noe sammenligningsgrunnlag. Jeg hadde vært i flere forhold tidligere, men ingen sunne.

Så mange vonde kameler man må svelge. Men husk at hver munnfull med kamel betyr vekst, selvinnsikt og livsvisdom, og en raskere vei mot helbredelse.

Betrakt det som positivt at du faktisk ikke elsket psykopaten. Hvordan kunne du elsket et slikt menneske? Det ville innebære en alvorlig brist i din moral. Du ble manipulert til å tro at du elsket. Psykopaten stimulerer til sterke følelser, som du trodde var kjærlighet. Men din evne til kjærlighet ble besudlet. I dag føler jeg meg faktisk litt skitten av nærkontakten med den mannen, som om jeg trenger en indre renselse. En heroinbruker fyller blodet og sitt indre med skitt og giftstoffer. Slik følte jeg det også, jeg trengte en årelating – å bytte ut mitt indre med nye og rene kroppsvæsker.

Jeg er igang med den åndelige rengjøringen. I dag er jeg glad for at jeg egentlig aldri elsket ham. At jeg hadde en tilbøyelighet til å bli en narkoman? Vel, det er noe jeg kan jobbe med. Det er faktisk enklere enn å insistere på at jeg ga min sjel til en ond og skitten mann.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.