Hvordan å fastslå graden av psykopati

Et eller annet sted på skalaen tipper en person over fra å være “normal” til å bli en psykopat. Mange er opptatt av hvor dette skillet går. Det er jo i og for seg et interessant spørsmål, selv om søken etter dette svaret kan nærme seg en usunn besettelse, især i tiden rett etter bruddet.

Mange lurer på om nettopp deres psykopat er normal eller ikke. Jeg var selv opptatt av dette. I begynnelsen leste jeg om psykopati for om mulig å utelukke at min eks var rammet. Jeg ønsket at han skulle være normal. Jeg innbilte meg at hvis han var normal så ville noe av det jeg trodde vi hadde være ekte også fra hans side, og kanskje han til og med ville returnere til meg.

Så denne tanken er helt normal, men den er ikke spesielt betryggende eller sunn. I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.

Det handler med andre ord om hvorvidt du lar deg behandle dårlig, ikke om hva terroristen er. Det er likevel helt legitimt å lure på om noen du kjenner godt er psykopatisk. Det er liten vits i å lure på om noen du kjenner mindre godt er det, fordi å måle noen opp mot tyve psykopatiske kriterier krever en viss nærhet over tid. Det har ingen hensikt å diagnostisere for eksempel en kollega som du ikke vet noe om, kun fordi du har hatt et par uoverensstemmelser med vedkommende. I disse tilfellene er det lov å si “denne personen har jeg ingen god kjemi med og vil holde meg unna” og eventuelt være gråstein mot vedkommende, men ikke at vedkommende er psykopat.

Når du imidlertid kjenner noen godt så er det lov å diagnostisere ham eller henne i ditt indre. Og her gjelder to prinsipper. Det ene er at du kan glemme å lene deg til helsevesenet. Kun fordi vedkommende aldri har vært i behandleres søkelys, så er ikke det en indikator på at vedkommende er frisk. Vi har altfor høy tillit til at alle syke mennesker blir fanget opp av det offentlige og at kun vurderingene til faglig kvalifiserte gjelder. En ekte psykopat vil aldri komme i nærheten av noen faglig disseksjon, med mindre han/hun blir fengslet og tvangsobservert. Prinsipp nummer to er at du kan glemme å få støtte fra dine omgivelser. De tenker det samme som hva jeg skriver over; “du kan ikke kalle noen en psykopat, det kan kun en terapeut”. Dessuten har de som regel sett en helt annen side av vedkommende enn den du har sett.

Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.

Du må derfor stole på dine egne observasjoner. Det er en ekstra stor utfordring hvis man hele livet har vært en som ikke har hatt sterke meninger om noe og alltid latt tvilen komme andre til gode. Kanskje har du til og med latt andre definere virkeligheten fordi de fleste kamper ikke har vært viktige for deg; “synes du det er fint vær i dag? Ok. For meg ser det litt overskyet ut og truende regn, men det er vel fint vær som du sier, slik at vi kan ta den skogsturen”. Halvveis ut i skogsturen så begynner det å hølje ned. Du er likevel ikke en som sier “hva var det jeg sa”. Du bemerker for deg selv at du hadde rett, men neste gang lar du likevel andre bestemme om det er godt eller dårlig vær. Hvis du kjenner deg igjen i dette så begynn å legg mindre vekt på andres vurderinger, og mer vekt på dine egne. Til slutt vil du ikke lenger være avhengig av hva andre tenker om din eks. Husk at det er din eks, forelder eller venn, ikke deres.

Å bestemme graden av psykopati kan være vanskelig. Noe du kan ha som grunntanke, er at mennesker som viser tilbøyelighet til å være giftige, har en eller annen grad av narsissisme eller psykopati i seg. Hvor høy grad er underordnet. Hold deg unna og behandle dem som om de allerede har en fullblods forstyrrelse. Det betyr at hva de sier og mener er irrelevant. Umyndiggjør dem i ditt indre. Vi hadde ikke gått inn i en psykiatrisk avdeling og lagt våre liv i hendene til mennesker med vrangforestillinger og psykoser. La det samme gjelde når du beveger deg ute i hverdagen. Livet er ikke svart/hvitt. Det finnes syke mennesker utenfor psykiatriens vegger, og friske mennesker innenfor.

Noe annet som kan hjelpe deg litt på vei i spørsmålet, især med din eks, er graden av idealisering. Graden av idealisering avslører nemlig også graden av grandiositeten i deres indre, og dermed også langt på vei graden av hele forstyrrelsen. Jo mer grandios vedkommende er, jo mindre vil idealiseringen av deg være. Det betyr at en psykopat som er ekstra grandios, og dermed ekstra forstyrret, vil ha lite behov for å idealisere objektet. Psykopaten som er ekstra grandios vil tenke at idealisering ikke er nødvendig, fordi tillatelse til å bli inkludert i deres nærmeste sirkel er tilstrekkelig belønning. Der vil du bli værende, helt av egen fri vilje – også hvis du blir misbrukt og mishandlet, fordi psykopaten er så fantastisk. En sterkere idealisering kan derimot indikere mindre grandiositet og større grad av innsikt, fordi psykopaten (ja, fortsatt psykopat) forstår at idealisering er nødvendig for å knytte objektet til seg og at det ikke er sikkert at objektet finner psykopaten interessant nok uten idealisering – med andre ord er vedkommende mindre grandios og derfor også mindre forstyrret.

Således var min psykopat nummer tre meget forstyrret, fordi han bare “tok” meg og jeg skulle akseptere og like det. Graden av idealisering var minimal.

Med psykopat nummer to så var graden av idealisering også minimal men av en helt annen årsak; jeg var ikke primærobjektet men et sekundærobjekt. I hans tilfelle så var det hele tiden jeg som oppsøkte ham. Han kunne forholde seg helt passiv og fikk likevel NF (narsissistisk forsyning) av meg, helt gratis. Han syntes det var verdifullt og underholdende nok til å leke med meg i et par år, men noe primærobjekt var jeg aldri. Primærforsyningen hentet han helt andre steder, først og fremst hos sin kvinnelige kjæreste, som jeg vet at han forlot/gikk tilbake til ustanselig, samt triangulerte med andre kvinner. Vær med andre ord også oppmerksom på dette, at hvis du aldri opplevde noen idealisering av betydning, så var du muligens aldri et primærobjekt.

 

Det blir dessverre ingen direktesending på youtube kommende torsdag. Følg med på “arrangementer” på facebook for å se neste sending. 

Festen

Det er ikke den kjente danske filmen med samme navn jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om en høyst selvopplevd fest som fant sted for nøyaktig seks år siden i dag. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi enkelte datoer har brent seg fast i hukommelsen. Det handler ikke om en pågående besettelse av psykopaten. Traumebåndet gjør at objektene husker tidspunkter, lukter, steder og sågar hele samtaler sylskarpt i lang tid etter relasjonen. Kjenner dere igjen opplevelsen av at en hendelse med psykopaten som skjedde for to eller tre år siden, huskes og ikke minst føles som om den skjedde forrige uke? Det er nesten som om en relasjon med en psykopat åpner for et tidligere ubrukt potensiale i hjernen som vi ikke visste at vi hadde. I dag har jeg glemt mange av samtalene jeg gikk og husket på i så lang tid. Jeg har også glemt flere datoer, det er hva NK gjør – den sletter langsomt de lagrede filene – og det er positivt. Men enkelte datoer glemmer jeg nok aldri.

En av dem er 19. oktober 2013. Jeg bodde fortsatt som nærmeste nabo med min psykopat og kollega, og denne kvelden skulle han være vertskap for fest. De fleste av gjestene var felles kolleger og dermed personer jeg også kjente. Jeg husker hvordan han styrte med festen i lang tid, skaffet høyttalere og snakket om den ustanselig. Det lød som om det skulle bli hans livs fest. Selv hadde jeg fortalt ham ettertrykkelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde arbeidshelg på sykehuset. Derfor hadde vi på hans initiativ en alenekveld, kun oss to, kvelden før festen. Vi lagde middag. Vi gikk på Europris. Han overtalte meg til å kjøpe et par kilo smågodt som jeg trodde han og jeg skulle spise av den kvelden hjemme hos ham. Jeg reagerte på at det var i overkant mye, men tenkte at vi da hadde nok til flere kvelder. Men smågodtet kom aldri på bordet.

Jeg husker jeg ruslet opp trappen til inngangsdøren min den kvelden festen fant sted. Klokken var like før 23 og jeg var trett i hode og ben etter å ha løpt rundt på sengeposten og betjent pasienter i åtte timer. Jeg la merke til summing inne fra leiligheten hans, festen var visst godt i gang, men jeg så frem til å legge meg. Jeg skulle på jobb også neste dag.

Jeg hadde vel vært hjemme i fem minutter og begynte å gjøre meg klar til natt da det banket på døren. Det var ham. Han spurte pent om ikke jeg ville komme inn på festen, “bare en liten stund”. Han smilte søtt men også litt lurt og fandenivoldsk. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men syntes også det var smigrende at han så gjerne vil ha meg tilstede. Vi var på det tidspunktet seks uker inn i hva jeg oppfattet som en semi-romantisk relasjon, en “bromance” som han selv kalte det, og i min naivitet tenkte jeg at han ville ha den personen han var mest trygg på ved sin side, fordi han tross alt ikke kjente våre felles kolleger like godt som han kjente meg. Jeg tenkte at han var litt sosialt usikker sammen med dem. Jeg pleiet også idèen om at han ønsket å vise meg frem, som et trofè han var stolt av, at han liksom ville fortelle verden at “Daniel og jeg er perlevenner og kanskje enda mer”. Idèen gjorde meg varm og tent. Ikke forstod jeg at intensjonen hans var en helt annen og adskillig mørkere.

Jeg protesterte halvhjertet et par ganger men han nærmest tryglet meg om å komme på festen. Til slutt ga jeg etter; “ok, jeg kan ta en cider, men ikke mer”. Han strålte da jeg ga etter og gikk inn til seg selv igjen. Han hadde vunnet også den kampen. Jeg slukket noen lys, hentet en cider i kjøleskapet og gikk de tre meterne over til ham, det var ikke lengre mellom våre leiligheter. Man kunne gå tørrskodd over, til og med i snøstorm.

Jeg banket ikke på. Døren var åpen og ingen hadde uansett hørt det. Likevel la jeg merke til mangelen på “partyfaktor”. Denne festen som han hadde snakket opp i dagevis, hvor var den gode stemningen? Stemningen var hyggelig nok, men mer som man forventer i en kafè på dagtid. Normalt så pleier en fest å toppe seg i 23-tiden, da har folk ofte drukket i tre-fire timer og man begynner å forberede seg på å flytte menigheten ut på byen. Men inne hos ham satt ti-tolv gjester og pratet lavmælt. Noen pratet ikke i det hele tatt. Musikken spilte i bakgrunnen, men ikke skyhøyt. Det var jeg glad for med min moderate hodepine etter kveldens arbeidsøkt. Jeg kjente alle gjestene og de nikket anerkjennende til meg da jeg kom inn. Et par av dem ble enda oppriktig glade for å se meg, som om jeg kom og “reddet den dødsdømte festen”. Jeg vet ikke om de oppfattet festen som kjedelig, men det var tanken som slo meg da jeg så reaksjonen deres. Jeg var ikke kjent som noen partyløve blant mine kolleger, men jeg ble oppfattet som en morsom og vellikt kollega. Dette visste min psykopat.

“Daniel kjøper bare smågodt som jeg ikke liker” smalt det fra ham. Jeg hadde knapt satt meg. Han kastet et blikk på skålen med to kilo smågodt som stod midt på bordet. Smågodt jeg hadde betalt. Intet annet syntes å ha blitt servert. I dag forstår jeg at det var hans plan hele tiden at smågodtet ikke skulle brukes til våre alenekvelder men til festen, som jeg ikke engang skulle delta på. I hans forstyrrelse oppfattet han det likevel som legitimt å utnytte meg til det formålet. Han smilte lurt til meg, som for å pakke inn spydigheten. Ingen kommenterte hans kommentar, og selv trakk jeg bare på skuldrene. Jeg var for trett i hodet til å la meg affektere.

Min manglende reaksjon – og muligens den manglende reaksjonen fra publikum – må ha ergret ham, for han pønsket ut et vis å skru opp latterliggjøringen av meg. Hans nye offensiv kom ikke øyeblikkelig, han ventet nok på et mer beleilig tidspunkt. Kanskje forstod han også at han ikke kunne angripe meg for hardt og for tidlig, for da risikerte han å miste anseelse blant gjestene. Jeg rakk derfor å slappe av litt, begynne på cideren og falt inn i en hyggelig samtale med en av gjestene, Sindre, da det igjen smalt fra psykopaten “Daniel titter inn vinduet mitt om natten”. Det kom helt ut av det blå og egentlig oppfattet jeg kun mitt eget navn, men jeg skjønte hvilken sammenheng han tok det utifra. En uke tidligere hadde jeg tittet inn gjennom vinduet i inngangsdøren hans klokken tre om natten fordi jeg lurte på om han var våken etter nettopp å ha kommet hjem fra en tur på baren. Jeg fikk selv ikke sove den natten og ønsket å gå inn til ham. Det var helt mørkt i leiligheten hans den gang men han hadde åpenbart observert at jeg tittet inn. I løpet av uken vår sammen nevnte han ikke sin observasjon med et ord, men nå kastet han fakkelen ut, antakelig i håp om at den skulle tenne kontrovers om min person. At jeg skulle bli mindre vellikt. Jeg merket at angrepene hans tiltok i styrke men jeg var fortsatt for likeglad til å bry meg. I stedet reiste jeg meg for å ta en røyk på altanen.

Han var lynkjapp med å følge etter. Hvorfor det, undret jeg. Han hadde aldri tidligere holdt meg med selskap mens jeg røk. Hva ville han nå? Jeg var vel litt irritert på ham. Han tok på seg sko, smatt ut døren etter meg og stilte seg ved siden av meg. Han smilte. Jeg plukket sigaretten fram fra lommen og tente den. Det var intet ondskapsfullt i blikket hans der og da. Vi stod der et kort øyeblikk i stillhet. “Det vi har sammen, handler ikke bare om tid og sted” sa han plutselig. Jeg forstod ikke helt hvor det kom fra. Settingen og tidspunktet var feil. Men det er det som regel med en psykopat, de har ingen finfølelse for hva, hvor og når det passer seg å si ting. Det røde flagget ble dog raskt overdøvet i mitt indre, av at dette var nettopp en slik ting jeg hele tiden gikk og håpet på at han ville si. Det var som om jeg ble beroliget, at jeg alltid kom til å være spesiell for ham og at han aldri ville forlate meg. Jeg skulle nok tolerere hans keitete utsagn og oppførsel hvis han alltid ville være der. Jeg ble myk som smør og kysset ham på kinnet.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Kan normale mennesker ha flygende aper?

I dag ønsker jeg å skrive om et tema som ble berørt under direktestrømmingen på youtube i går kveld. For dere som ikke er informert, så har bloggen også en youtube kanal hvor jeg legger ut videoer omkring temaet psykopati. Enkelte torsdager så har vi såkalt livestream som foregår på direkten og hvor seerne kan delta i en direktechat med spørsmål og innspill. Hvis du ønsker å delta i kommende direktestrømminger så må du opprette en youtube profil/konto og ellers bare følge med på når neste direktestrømming finner sted, det legges ut under “arrangementer” på bloggens facebook side. Men det var en digresjon.

Det er kjent at psykopater og narsissister omgis av flygende aper – lojale hjelpere som fungerer som psykopatens forlengede sanser; hånd, øyne og ører – og som rapporterer tilbake til psykopaten alt de ser og hører, for eksempel om primærobjektet. Av og til deltar flygende aper også i direkte sabotasje på objektets eiendeler eller sågar kropp, altså at de kan skade objektet på vegne av psykopaten.

Men kan normale mennesker også ha flygende aper i sin omgangskrets? Svaret er ja, det trenger ikke nødvendigvis å stå en psykopat i sentrum. Det som kjennetegner en flygende ape er en form for ukritisk og sykelig lojalitet. Graden av lojalitet kan variere, fra den reneste dyrking av en “herre” hvor apen gjør alt han/hun blir befalt, til et fullstendig fravær av dyrking, men hvor apen i god tro støtter den gjeldende personen som står i sentrum, fordi vedkommende fremstår som overbevisende, troverdig og sympatisk.

Flygende aper kan også deles inn i aktive og passive, og det henger ofte sammen med den ovennevnte dyrkingen/fravær av dyrking, der hvor de mest fanatisk lojale er villige til å gå meget langt i å utøve aktive handlinger på vegne av personen i sentrum, til de passive apene som utelukkende viser mental og moralsk støtte men som aldri deltar i aktive handlinger. Deres lojalitet blir kun synlig når det blir et spørsmål om valg av side, for eksempel kan de passivt delta i utfrysningen av et objekt men aldri delta i direkte skading av vedkommende eller på egenhånd starte en svertekampanje. Flygende aper befinner seg også på alle stadier mellom de to ytterpunktene av aktiv og passiv.

Det som kanskje aller mest kjennetegner en flygende ape, er deres ukritiske støtte til personen i sentrum. De stoler blindt på vedkommende og spør aldri om virkeligheten er slik vedkommende person fremstiller den. En flygende ape har problemer med å tenke selv, er enkel å indoktrinere og vil for eksempel være et enkelt offer for ideologier eller politiske retninger som hele tiden oppstår. De vil ukritisk kaste seg på en bølge og marsjere i takt med andre, uten å reflektere særlig mye over deres standpunkter. De vil repetere mantra som de har hørt og lært, og er således meget gode budbringere i for eksempel psykopatens svertekampanje mot et objekt. En flygende ape ønsker sårt en leder som de kan lene seg til, enten en statsleder eller en personlig leder innenfor deres nære omgangskrets.

Personlig heller jeg mot å kalle flygende aper for mindre intelligente. Jeg har sterke aversjoner mot slike mennesker som ukritisk støtter en person eller en sak (selv om den personen de støtter kan ha gode hensikter). Flygende aper er meget farlige nettopp på grunn av deres manglende evne eller vilje til å reflektere over egne veivalg. De har forårsaket stor skade i historien, for eksempel på hele nasjoner men også på uskyldige enkeltpersoner. I dagens nyhetsbilde er det flust av flygende aper som ukritisk støtter og sprer forskjellige ideologier, bare følg med på aviser og tv nyheter så ser du dem, hver dag, og de finnes både på høyre- og venstresiden.

Jeg vil i den forbindelse våge meg ut i en litt farlig hypotese. Hvis vi ser på noe som er veldig aktuelt i vår tid – popstjerner. Følg med på hvordan publikum oppfører seg. Det er normalt å like musikk, foretrekke en musikksjanger og kanskje også å ha en favorittartist. Det er normalt å gå på konserter for å nyte kunsten som musikk er, og her skiller jeg ikke på kommersiell musikk og alternativ musikk – alt er kunst for den som nyter den. Men observer publikum, de som sitter stille og rolig på de bakre radene kontra gruppen med hardcore fans som står nærmest mulig scenen der de hopper og hoier, med plakater påskrevet “we love you” med enorme bokstaver. De hoier og skriker så mye at de umulig kan høre musikken. Det er fordi de ikke er der for å lytte til musikken, men for å dyrke en person. Har man slike tilbøyeligheter så våger jeg å påstå at man er en flygende ape i emning.

Men hvis man tror man kan speide en flygende ape ut fra lav intelligens så vil man ta feil, de kan være både velutdannede og veltalende. Av og til blir en flygende ape sågar skjøvet i front mens den egentlige personen i sentrum står i bakgrunnen. Apens manglende evne til å tenke selv er ikke nødvendigvis synlig på overflaten. De vil ofte ha sterke meninger om enkeltpersoner eller politiske saker og deres argumentasjon kan virke logisk, men hvis utfordret på deres syn så kan de reagere med aggresjon nettopp fordi de støtter seg til argumentene i motsetning til å ha tenkt dem selv.

Det er med andre ord den flygende apens egne egenskaper som bestemmer om vedkommende er en flygende ape eller ei. Det er ikke hvorvidt det står en psykopat i sentrum som er avgjørende. Derfor kan en flygende ape saktens være lojal mot en normal person eller mot en person med gode hensikter. Men fordi en psykopats karisma (tiltrekningskraft) og behov for å overbevise ofte er større enn en normal person, så er konsekvensen at det oftere står en psykopat i sentrum for apens lojalitet og dyrkning. En psykopat har bedre evne til, og større behov for, å omgi seg med flygende aper enn normale personer. En normal person vil oftere overlate overlojale støttespillere til seg selv av respekt for deres autonomi. En sunn person vil dessuten forsøke å støtte en flygende ape i å ta egne valg, så snart den sunne personen oppdager at han/hun blir dyrket.

Illusjonen av den evigvarende relasjon

Hva innebærer det å finne “den rette”? Mange går rundt og leter etter “den rette” uten å vite hvem det egentlig er. Det er noe de har lest om i romaner, blader og sett på film, det lyder så fint og de vil så gjerne ha det, men de leter i blinde. “Den rette” er forestillingen om en person som man er oppimot hundre prosent kompatibel med, og det trenger forsåvidt ikke være snakk om en romantisk partner. “Den rette” kan også være en venn – en såkalt sjelevenn. Forestillingene om hva man kan forvente av “den rette” varierer fra person til person, og strekker seg fra nokså realistiske forventninger til forventninger ingen kan leve opp til, som at man aldri mer skal krangle og at “den rette” vil behandle oss som en kongelig.

Jeg tror at urealistiske forventninger er grunnen til at mange går rundt og leter etter “en rett” som ikke eksisterer. Disse vil lete forgjeves. Det er lov å drømme om den perfekte relasjonen, men hvis man forsøker å sette drømmen ut i livet så risikerer man å forbli enslig. Kravene er ganske enkelt for høye. Men så har du motsatsen – objektene til psykopaten – som er villige til å slette alle krav og undertrykke egne behov i bytte mot at psykopaten blir værende i deres liv. Hva skjedde? Hvordan endte vi der? Hvordan gikk vi fra “denne personen vil jeg gjerne leve med” til “denne personen vil jeg gjerne leve for“?

Dyrking av en partner har aldri ført noe godt med seg. Det er fordi man ved dyrking ikke er likeverdige i relasjonen. Man trenger ikke å være like, svært få partnere er det – heller ikke likekjønnede. Selv i likekjønnede partnerskap virker det som om en viss grad av ulikhet fungerer best. Jeg tror det er derfor for eksempel et høyt innslag av feminisme vil ødelegge enhver relasjon, i hvert fall hvis målet er likhet. Motsetninger tiltrekker hverandre og utfyller hverandre. Motsetninger trenger ikke å bety at man ikke kan finne felles interessepunkter eller at man ikke har noe å prate om. Vellykket kommunikasjon handler ikke om at man må være like. Vellykket kommunikasjon handler om likeverdighet og tillit – at begge partnere våger å lufte sitt innerste for hverandre.

Men mange av oss kom så langt at vi var villige til å dyrke vår psykopatiske partner. Jeg vet at jeg var kommet dit. Jeg var villig til å senke meg selv flere hakk under ham, aldri utfordre ham og gi ham alt jeg hadde i bytte mot en grad av lojalitet som jeg kunne leve med. Jeg kan love dere at selv om vi hadde klart å beholde psykopaten i våre liv litt lenger, så hadde en slik dyrking aldri fungert i lengden. Det eneste som fungerer er likeverdighet i parforholdet, hvor begge føler at de har en stemme og ingen frykter den annen parts reaksjoner eller sanksjoner.

Gjensidig respekt er også påkrevet. Det betyr at hvis man ikke respekterer seg selv så har man et problem, fordi man da vil behandle partneren med den samme respektløsheten som man behandler seg selv. De av oss som ikke respekterer oss selv høyt nok vil derfor tjene mye på å jobbe bevisst med dette innen vi drar på partnerjakt.

Den skjeve kjøpslåingen vi var villige til å inngå etter “det manipulative skiftet” i relasjonen med psykopaten (det punktet hvor vi går fra å bli idealisert til selv å idealisere) innebar et sterkt ønske om at relasjonen skulle vare evig. Vi var kommet til et punkt hvor psykopaten var blitt vårt oksygen som vi verken kunne eller ville klare oss uten. Da relasjonen tok slutt så rev det derfor eksistensgrunnlaget bort under føttene våre. Vi fikk ikke lenger puste. Vi ønsket heller ikke lenger å puste hvis psykopaten ikke var ved vår side. Dragningen mot denne personen var meget sterk og mange ga etter. NK var meget vanskelig.

Jeg husker jeg var i villrede. Hva var nå meningen med livet? Jeg hadde ventet på “den rette” i tyve år (jeg var på det tidspunktet 37 år gammel). Når jeg ikke engang klarte å holde på ham som jeg trodde var ment for meg, kom jeg noengang til å klare å holde på noen overhodet? Var dette ene toget gått? Måtte jeg nå forberede meg på et liv i ensomhet?

Forestillingen min om “den rette” baserte seg på at når jeg hadde funnet ham, så skulle relasjonen vare livet ut. Jeg tror dette gjelder mange – at vi leter fordi premien er verdt letingen, og den vil vare livet ut. Av dette kommer uttrykket “å kysse mange frosker”; å date forskjellige potensielle partnere er prøveforestillinger før den store premieren. Det er med andre ord lov å feile på prøveforestillingene, men premieren skal være perfekt – og den skal spille evig.

Men når jeg tenker etter så blir jeg lett hoderystende til mine egne illusjoner om alle disse spektakulære relasjonene jeg har drømt om, for ingen relasjoner varer evig. Ikke engang de livslange relasjonene varer evig. Som regel dør den ene partneren før den andre, og den partneren som fortsatt lever må leve resten av sitt liv uten sin partner.

I de fleste tilfeller så blir ikke relasjonene brutt av dødsfall. De koker bort eller de oppløses av gjensidig forståelse og enighet om å sette hverandre fri. Det som engang var så fint og flott, er det ikke lenger. Og det er ingenting i veien med det! Relasjoner er ment å være flyktige. Det gjør dem ikke mindre verdige eller mindre verdt å kjempe for. Vi har uansett aldri mer enn her og nå. Dette gjelder også våre relasjoner med psykopaten. Vi kan ha elsket vedkommende mer enn noen annen, men vi må slutte å tro at vår kjærlighet kan holde noen fast. Vi hadde vår tid med vedkommende, og nå er den over. Slik er det bare, og det er helt naturlig. Heller ikke psykopatens relasjon med den nye partneren, vår erstatter, kommer til å vare evig. Enten dør en av dem, eller så blir relasjonen brutt av psykopatens natur. Det kan skje i morgen eller om tredve år. Relasjonen tar under alle omstendigheter en gang slutt.

Det gjelder også vennskap. Jeg leste en gang en bok kalt “venner for harde livet” av Lange og Slagsvold. Boken handlet ikke om psykopati, men om det idylliserte vennskapsidealet, og om hvordan jaget etter perfekte vennskap skaper mer stress enn hygge og ekte intimitet.

Jeg traff nylig en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på ni år. Gjensynet var ikke spesielt hjertelig. Det var hyggelig nok, men det ga meg svært lite. Mannen som stod foran meg hadde vokst fra meg, og antakelig hadde det skjedd lenger tilbake enn for ni år siden, antakelig sluttet vi å treffes den gang fordi vennskapet allerede var dødt. Jeg har ofte tenkt på ham opp gjennom årene, men forestillingen om et vennskap er ofte helt annerledes enn realiteten. Han ønsket at vi skulle treffes igjen med middag og vin, men det var faktisk en lettelse å kunne fortelle meg selv at jeg ikke har noe behov for å se ham igjen, i stedet for å håpe at vennskapet kunne gjenopplives og blusse opp igjen. Jeg vil alltid være glad i denne mannen for hans lojalitet i barne- og ungdomsårene, men det var den gang. Det var godt å se at han har det bra i dag, mer enn det trenger jeg ikke å vite om ham.

Ha det derfor i tankene når dragningen mot psykopaten blir for stor. Ingen relasjon varer evig, enten dere var sammen i seks uker eller seks år, så ikke forsøk å hold fast som om det er en naturlov at dere skal være sammen. Dere var bare to personer som møttes og som i et øyeblikk var en del av hverandres liv. Men nå er dere ikke lenger det. Og det er helt greit.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

 

 

Å kommentere på en blogg er ingen menneskerett

I dag vil jeg gå inn på et lite sidespor og snakke om noe annet enn psykopati. Jeg ønsker å fortelle om selve bloggdriften.

Bloggen vokser, som er ønskelig, men med veksten så vokser også alt av positiv og negativ menneskelig adferd.

De som kun leser bloggen men aldri gjør seg til kjenne merker vi ikke så mye til. I dag følger 8000 personer bloggen på facebook. Statistikk jeg får fra leverandøren viser at dobbelt så mange, omkring 16000, er oppmerksom på bloggen. Grunnen til at mange leser en slik blogg uten å følge den på facebook er fordi mange objekter ikke ønsker å gi et hint om at de er “på sporet” av psykopaten. En annen årsak er at mange ikke har facebook konto. De kan likevel lese bloggen, som er uavhengig av facebook.

Til enhver tid så er kun en håndfull mennesker aktive i kommentarfeltet. Men kommentatorer kommer og går. Noen er trofaste kommentatorer i lange perioder, andre skriver bare en enkelt kommentar eller et par. En av årsakene til at kommentatorer forsvinner er at de får det bedre og ikke lenger trenger å være så opptatt av bloggen. Men selv om det til enhver tid kun er et begrenset antall kommentatorer så har to-tre hundre lesere vært aktive i kommentarfeltet siden oppstarten i 2015. Det er med andre ord mange som har bidratt aktivt, mest på godt – men som jeg vil snakke om i dag, av og til på vondt.

Men innen jeg går videre vil jeg skryte av de 98 prosentene av dere som er respektfulle og ydmyke i kommentarfeltet, både mot hverandre og mot meg som bloggforfatter. Dere trenger ikke å ta notis av dagens tekst, men dere er velkommen til å lese den for å få dypere innsikt i bloggdrift. Jeg vil gi dere en liten titt bak kulissene.

I løpet av årene med blogg så har jeg opplevd noen råtne epler, hvorav den mest ekstreme var en kvinnelig leser som i 2017 trodde hun og jeg var personlige venner. Hun evnet ikke å forstå at hun bare var en av mange lesere. Hennes adferd nærmet seg forfølgelse (stalking). Hun ble blokkert.

Både bloggen og youtube kanalen har også tiltrukket seg flere psykopater og narsissister. Enkelte av dem har gjort seg til kjenne. Også disse blir blokkert.

De ekstreme tilfellene er få og tydelige. De er lette å få øye på. Grensetilfellene derimot er vanskeligere å skille ut, fordi det kan være snakk om noe så elementært som at vi har forskjellige måter å ordlegge oss på. Og det bringer meg til dagens tema, er en blogg et fristed for alle som ønsker å ytre seg?

Svaret er nei. En blogg er ikke et offentlig sted. En blogg er privat eiendom, alle som kommenterer der er gjester og plikter å oppføre seg deretter. Det er ingen menneskerett å kommentere på en blogg. En blogg er ingen nettavis, den er mer som en dagbok. En blogger jobber alene, og når du leser så får du innsikt i vedkommendes liv og innerste tanker.

Når du kritiserer en bloggtekst, så kritiserer du derfor ikke et “system” eller et apparat. Du kritiserer en enkeltperson. For eksempel kan man i en nettavis kritisere en enkelt artikkel eller sågar journalisten som skrev den. Men en journalist har en redaktør og en redaksjon i ryggen. Det har ikke en blogger.

Enkelte blogger som min oppmuntrer av naturlige årsaker til et aktivt kommentarfelt og i en viss grad til debatt. Å ha opplevd en psykopat er ensomt. Vi ønsker derfor å stå sammen, vi ønsker å lese andres erfaringer for å lære og for å sammenligne. Vi ønsker å skrive om egne erfaringer for å tømme oss for gift, for å få støtte og bekreftelse og for å forstå hva vi har opplevd. Slik skal det være. Det betyr ikke at du kan skrive akkurat det som faller deg inn.

En blogger jobber som sagt alene. Det står ikke en “nemnd” og vurderer dine kommentarer. Å moderere et kommentarfelt tar mye tid. Jeg har alene moderert ca 6500 kommentarer siden oppstart. Det betyr at jeg ikke har mulighet til å finanalysere hver enkelt kommentar. Hvis jeg velger å fjerne en kommentar eller en kommentator, så har jeg ikke tid til å gi deg en personlig begrunnelse for hvorfor. Du er en av veldig mange lesere. Jeg er bare en.

Det er ditt ansvar å sørge for at ditt budskap kommer klart og tydelig fram. Hvis jeg opplever en tvetydighet i din kommentar så kan jeg velge å slippe den gjennom, men det kan også hende at jeg fjerner den. Et eksempel er “stikk” til meg (eller andre kommentatorer) pakket inn i en lang kommentar med ordsalat. Ofte blir det et tolkningsspørsmål og jeg kan ta feil av dine intensjoner. Men igjen, jeg har ikke tid til å finanalysere dem. Jeg har heller ikke tid til å diskutere dem med deg. Du plikter å vise dem.

Jeg kan fjerne enkeltkommentarer eller jeg kan utelukke alle kommentarene fra en bestemt kommentator. Hvis jeg merker at du dominerer for mye og din gjennomgangstone er negativ – altså at du har vist en negativ holdning gjennom flere kommentarer – så kan du bli fjernet for all fremtid. Du får ingen forklaring på hvorfor. Jeg har en blogg å drive. Har du ingen kommentarskikk så kommer ikke jeg til å fortelle deg det. Du blir bare fjernet. Dominanse og/eller negativitet vil påvirke stemningen i kommentarfeltet og kan få andre lesere som ønsker å kommentere til å nøle. Det kan også redusere min egen motivasjon til å fortsette.

Det er lov å kritisere tekster fra meg og kommentarer fra andre. Men i kritiske kommentarer står jeg overfor en vurdering. Er din kritikk oppbyggende? Berikende? Saklig? Konstruktiv? Velbegrunnet? Berettiget? I så fall slippes kommentaren antakelig gjennom. Hvis jeg derimot tviler på dine intensjoner så lover det ikke godt. Eller sagt på en annen måte, hvis jeg ikke liker tonen din så er du ute. Det lyder kanskje udemokratisk men en blogg er ikke et demokrati, den er et diktatur. Jeg er alene om å passe på mitt eget velbefinnende i tillegg til skjøre lesere (vi er alle skjøre i lang tid etter et brudd med en psykopat). Hvis du merker at ditt syn skiller seg markant fra mitt så hindrer ingenting deg i å starte din egen blogg. Min blogg derimot, er ikke din søppelfylling.

Jeg lyder kanskje streng men det er nødvendig. Jeg skal overleve som blogger og leserne skal få mest mulig rehabilitering ut av tekstene. Men veldig streng er jeg dog ikke. Av 6500 innleverte kommentarer så har jeg kanskje stoppet 80. 98-99% av kommentarer slipper med andre ord gjennom.

God kommentarlyst 🙂

 

Hvorfor forteller psykopaten ingenting om sin barndom?

Spør “Ida” i kommentarfeltet. Mulig jeg har skrevet om dette temaet tidligere, men jeg har ikke lenger full oversikt over alle tekstene jeg har skrevet på bloggen. Jeg tror mange vil kjenne seg igjen i Idas spørsmål. Jeg tror ikke mange objekter har opplevd at psykopaten plaprer løs om sin oppvekst. Enkelte sympatifiskende psykopater spant muligens på helt eller delvis oppdiktede historier om overgrep fra barndom og ungdom, men for de fleste objekter var det nok vanskelig å få noe som helst essens ut av psykopatens fortid, og mange opplevde ren aggresjon fra psykopatens side hvis de forsøkte å fiske for mye i den. Objektene fikk derfor sjelden høre mer enn det som psykopaten fortalte fritt og uten å bli presset. I beste fall var det snakk om usammenhengende og uforståelige bruddstykker, som i stedet for å skape mer forståelse for hvem han/hun var snarere bidro til forvirringen og mystikken rundt psykopaten som menneske.

I dagens tekst vil jeg oppsummere fem årsaker til hvorfor psykopaten er så sparsommelig med opplysninger omkring sin barne- og ungdomstid.

De lever her og nå. For psykopaten er fortid og fremtid mindre viktig enn den er for normale mennesker. Det er for eksempel derfor psykopaten så lett kan “future fake”; de har uansett ingen evne eller vilje til å planlegge lenger enn morgendagen. De bærer ikke fortiden med seg, den er irrelevant for dem, hendelsene og menneskene i den betyr ikke noe for dem i dag. De lever i en film og andre mennesker har bare spilt gjesteroller. Alle spiller skuespill, ingen er ekte og minst av alle dem selv. De knytter seg derfor ikke til sin fortid. Hvorfor skal de være opptatt av den? Og hvorfor skal DU være opptatt av den?

Psykopatens fortid er mørk og full av forbrytelser. Den unge psykopaten befant seg allerede tidlig i livet på skyggesiden, preget av misunnelse og forakt for andre. Deres moralske forfall startet meget tidlig. Mange har vært ungdomskriminelle. De som ikke har et juridisk rulleblad har likevel mange etiske forbrytelser på samvittigheten fra tidlig i livet. Mye av deres ugang ble aldri straffeforfulgt fordi psykopaten var for ung, eller deres forbrytelser ble aldri fanget opp fordi han/hun tidlig lærte å skjule sine spor. De har kanskje torturert dyr, forårsaket andres ulykker, manipulert og utnyttet. De har kanskje narret mange hundre tusen kroner ut av deres godtroende besteforeldre eller dyttet senile onkel Alfred ned trappen da ingen så det. De startet tidlig med å finne egnede kandidater som de kunne idealisere, devaluere og forkaste. Da psykopaten var 18 år gammel så tok eksen sitt eget liv i fortvilelse over å bli dumpet uten forklaring.

Psykopaten vet at det ikke gavner dem å fortelle om noe av dette, ihvertfall ikke i idealiseringsfasen. Enkelte objekter opplevde likevel at bruddstykker lekket ut, enten i form av hint fra de som kjente til psykopatens fortid, eller som “tells” fra psykopaten selv.

Identiteten er knyttet til fortiden hos normale mennesker. Derfor forteller normale mennesker helt naturlig om deres fortid. De bærer fortiden med seg, den har vært en viktig faktor i å forme dem til den personen de er i dag. Det er normalt at enkelte skampletter i fortiden forties men mange forteller også åpent om disse bitene, i håp om tilgivelse eller fordi man har forsonet seg med de delene av historien som man ikke er spesielt stolt av. Normale mennesker vet at fortid er på godt og vondt men at man ikke kan fornekte den, fordi den er en stor og viktig del av dem. Psykopaten derimot har ingen fast identitet, de har kun et antall masker som de bærer. Deres identitet er tom, det er ingenting i den. Fortiden har ikke klart å fylle den, for de var aldri emosjonelt tilstede i den. De følte seg alltid hevet over deres omgivelser og lot seg derfor aldri påvirke av noe eller noen. Identiteten ble derfor stadig tommere jo eldre psykopaten ble – med andre ord motsatt av et normalt menneske som får en rikere identitet med alderen fordi de tar alle opplevelser med seg videre.

Vi husker vår fortid fordi den vekker følelser i oss. Det er emosjonelt ladede minner vi forteller om, enten fordi de vekket sterk glede, sjokk eller sorg. Hvem husker at vi handlet melk i 2008? Det gjør vi jo ikke, både fordi det er noe vi gjør hele tiden men aller mest fordi vi ikke assosierer det faktum at vi handlet melk med noe spesielt. Hendelsen går derfor i glemmeboken. Hvis derimot det at vi handlet melk i 2008 førte til at butikkalarmen ble utløst og vi ble stoppet av personalet så kan det hende vi husker at vi handlet melk, fordi hendelsen vekket skam eller ubehag i oss. Eller kanskje det var foran melkedisken vi traff personen vi i dag er gift med? I så fall husker vi hendelsen fordi den representerte begynnelsen på noe meget hyggelig. Med andre ord knytter vi følelser til minnene, det er derfor vi husker dem. Hvis inntrykket var spesielt sterkt, så kan vi sågar huske hendelser fra meget tidlig i livet. Selv har jeg mitt første bevisste minne fra jeg var ett år og elleve måneder gammel. Noen påstår at de sågar kan huske ting fra sitt aller første leveår, og det kan stemme hvis det skjedde noe som gjorde ekstra sterkt inntrykk i løpet av den tiden.

Psykopaten har som vi vet ingen sterke følelser, derfor har ingenting i deres fortid gjort sterkt inntrykk på dem, og derfor husker de heller ikke hendelsene spesielt godt. Når man ikke var tilstede i sin egen fortid, så kan man heller ikke fortelle om den. Da blir det ren oppramsing a la “jeg likte fotball, jeg bodde hjemme til jeg var 20, deretter begynte jeg på utdannelsen”. Det var det. Like spennende å høre om som å se maling tørke, og det er også slik mange objekter beskriver hvordan psykopaten oppsummerte hele sin fortid.

Psykopaten oppgir helst ingen personlig informasjon om seg selv, og dette henger sammen med deres hang til å bruke objektets sårbarheter mot dem. Objekter erindrer ofte hvordan psykopaten fikk dem til å åpne seg og fortelle fritt, ofte mer enn hva de faktisk ønsket å dele, om seg og sitt. Stort og smått. Psykopaten lyttet intens og sugde til seg alt av informasjon om objektet. Senere, når de minst ventet det eller når det kunne skade dem mest, så fikk objektet deres egne hemmeligheter og sårbarheter kastet tilbake i ansiktet. Psykopaten hadde husket og lagret alt objektet hadde fortalt, selv små og nærmest ubetydelige detaljer. Psykopaten er redd for at det samme skal skje mot dem; at noe de forteller kan utnyttes og brukes mot dem. De forteller derfor minst mulig eller de fabrikkerer løgner om deres fortid som villeder objektet og derfor ikke kan skade dem.

Jeg håper disse punktene hjelper “Ida” og andre som har opplevd det samme til å forstå hvorfor psykopaten er så knapp om deres personlige historie.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

Neste livestream på youtube blir muligens kommende mandag 30/9 (som kompensasjon for at så mange torsdager faller ut). Følg med på “arrangementer” på facebook siden.

Når kan man løsne på NK?

Det enkle svaret er jo aldri. Men riktig NK er omfattende og det kan være anstrengende å opprettholde streng NK hele livet. Riktig NK betinger en form for hyperårvåkenhet som man med tid og stunder ganske enkelt ikke orker å holde vedlike, for eksempel å kjøre lange omveier for å unngå sjansen på å støte på psykopaten, flygende aper eller steder som har tilknytning til ham/henne. Riktig NK blir et liv i moderat paranoia som vår psyke ikke orker i lengden.

Noen psykopater er ekstremt farlige. Noen av deres objekter følger denne bloggen og de lever et liv med besøkelsesforbud, hemmelig adresse og/eller voldsalarm. For dere gjelder NK livet ut fordi deres psykopat er livstruende og antakelig har en livslang vendetta mot dere. Sørgelig, men sant. Dere kan aldri løsne på vaktholdet.

For alle andre med moderate psykopater og narsissister som aldri har vist noen vilje til omfattende forfølgelse, så gjelder regelen “NK er for din egen del”. Husk det. Jeg gjentar, NK er for din egen del. Det gjelder først og fremst i starten. Mange innfører en slags NK som hevn eller for å vekke en reaksjon i psykopaten. Dette er ikke NK for din del fordi den handler om psykopaten. Noen uttrykker vegring mot å innføre NK av samme årsak, i frykt for at det vil gi psykopaten NF (narsissistisk forsyning) å blokkere ham/henne. Jeg pleier da å svare at det ikke spiller noen rolle hva psykopaten får ut av din NK, fordi NK handler om deg og ikke om ham/henne. NK er for å beskytte deg både mot psykopaten, flygende aper og mot dine egne impulser.

Det er dermed også ditt eget behov, og ikke psykopatens, som må vurderes når det er på tide å senke skuldrene og slutte å se deg over dem. Først og fremst så må traumebåndet være brutt. Du kan ikke lenger være emosjonelt tilknyttet denne personen på noe vis, og du må være såpass vemmet over vedkommende at du ikke orker tanken på noen form for kontakt med ham/henne. Samtidig må du heller ikke være så sint at det vekker reaksjoner i deg, for da risikerer du å sende ham/henne en teksttirade i et svakt øyeblikk. Du må være likegyldig, med en svak slagside mot vemmelse/forakt.

Et tidsestimat?

2-3 år NK vil være altfor tidlig for 98% av oss. Noen tror kanskje selv at de er klare for å løsne på NK etter to år, men de fleste vil da få seg et sjokk av hva det gjør med dem for eksempel å se et bilde av psykopaten eller høre informasjon om ham/henne. Å løsne på NK for tidlig truer med å kaste oss tilbake til dag èn.

6-8 år vil være et riktig tidspunkt for majoriteten av oss, kanskje 60-80%. I dagens høytempo verden så vil mange i løpet av den tiden ha flyttet, begynt i nye jobber eller etablert seg i nye intime relasjoner. Med andre ord fått nye liv og psykopaten vil virke fjern og uinteressant. De som fortsatt ikke er klar til å løsne på NK etter denne tiden er de som ennå ikke har fullført jobben med seg selv. Psykopaten er kanskje mer fortrengt enn bearbeidet. Riktig NK har kanskje vært på plass, men det indre arbeidet er ikke gjort. Da vil et glimt av psykopaten trigge fortrengt sorg, spørsmål eller sjokk som aldri ble gjennomlevd og gjennomtenkt. Kvernetankene og smerten som vi har slitt med har hatt en viktig misjon, de var nødvendige for å bli ferdige med psykopaten. Belønningen kommer når vi kan løsne på NK uten at det påvirker oss. Har vi derimot ikke vært gjennom de nødvendige fasene så vil de slå tilbake på oss, selv mange år etter bruddet.

12-15 år vil være et ufarlig tidspunkt for 98% av oss. Gjennomarbeidet eller ei, etter så lang tid med riktig NK så er psykopaten et ubehagelig men vagt og fjernt minne. Vi vil ikke lenger huske detaljene i samtaler og hendelser som stod så sylskarpt for oss de første årene etter bruddet. Det er rett og slett ingen fare for at det vil vekke en reaksjon å støte på psykopaten på gaten. Vi ville kanskje få et kort nostalgisk øyeblikk blandet av søtt og surt, men vi vil ikke ha noe behov for å hilse på vedkommende, lekse opp for ham/henne eller i det hele tatt gruble på det tilfeldige møtet særlig lenge.

Det samme estimatet gjelder for hvorvidt du tåler å avblokkere psykopaten på sosiale medier. Så kan man spørre, hvorfor skal vi det? Hemmer det oss at psykopaten er blokkert på sosiale medier? Egentlig ikke. Men husk også at blokkering innebærer en ubevisst belastning; psykopaten forblir et skremselsbilde og et monster som vi må passe oss for, det bidrar til å opprettholde en “larger than life” oppfattelse av vedkommende, i stedet for den tåpelige lille nissen han/hun egentlig er. Å avblokkere blir slik sett en symbolsk handling; “nei vet du hva, nå er jeg ikke lenger redd for deg, du er bare et luftslott og har hatt et klamt grep om livet mitt lenge nok. Nå vil jeg være helt fri”.

Selv har jeg avblokkert min psykopat et par ganger i studieøyemed. Jeg har hatt interesse av å se om livet hans har hatt en utvikling som jeg kan lære av og eventuelt formidle her på bloggen. Men jeg må innrømme at å avblokkere har skapt et sug i magen; “hva lurer seg rundt hjørnet?”, “er jeg forberedt?”. Antakelig har jeg ennå ikke vært helt klar, men betraktet det som en ubehagelig men nødvendig del av “jobben”. For dere som ikke blogger eller skriver bøker så anbefales det å ikke avblokkere av ren nysgjerrighet. Hvis du fortsatt er nysgjerrig på hva psykopaten foretar seg, så er du ikke klar til å løsne på NK.

Husk også at en avblokkering ikke bare åpner en enveis port, men en toveis. Det betyr at også psykopaten kan kontakte deg. Er du klar til å stå imot? Husk at selv om vi tror at vi er blitt immune mot tryllestøvet, så trenger psykopaten kun ti minutter av vår tid på å manipulere oss tilbake inn i relasjonen. Ja, så gode er de! Vær derfor sikker på at du har gjort det nødvendige indre arbeidet innen du risikerer en slik kontakt. Det ovennevnte estimatet på 6-15 år vil gjelde for de fleste av oss. Spør deg selv hvor du ligger i løypa.

Lykke til 🙂

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt)

Lær å stimulere ditt eget ego

“Ego” er et nokså negativt ladet begrep. Å ha et “stort ego” blir ofte brukt som en beskrivelse av personer som kun tenker på seg selv og som en anklage mot dem. Men ego er noe vi alle har. Ikke bare har vi det alle sammen, men vi skal ha det, som en viktig bestanddel i vårt mentale apparat som styrer vår identitet og moral, først omtalt av Sigmund Freud (de andre delene kalles “id” og “over jeg”). Uten et sterkt og velfungerende ego så er vi ikke istand til å beskytte oss selv men blir i stedet gjenstand for konstant smerte, påført av oss selv innenfra og også påført av andre i form av overtramp, mobbing og krenkelser.

Hvis vi har et ego som fungerer svakt så blir vi enkle ofre for smiger, for eksempel i form av psykopatens love bombing. Vårt svake ego forårsaker da en slags sult på anerkjennelse og ros som vi blir avhengig av at andre må gi oss, og vi søker hele tiden stimulans utenfra fordi vi ikke klarer å stimulere det tilstrekkelig på egen hånd. Vi blir slaver av andres luner i våre forsøk på å holde våre omgivelser i godt humør slik at vi kan få positiv energi tilbake. Vi står fast på et lavt funksjonsnivå basert på people pleasing og jag etter anerkjennelse. Vi får problemer med å komme opp på et høyere nivå, hvor vi kan oppleve trygghet, indre ro og selvrealisering (tenk på Maslows behovspyramide, dere som kjenner til den). Selvrealisering blir vanskelig nettopp fordi vi er mer opptatt av å oppfylle andres forventninger til oss enn våre egne forventninger til oss selv.

Dette er en farlig, selvdestruktiv og ikke minst kjedelig runddans. Kjedelig fordi vi blir stående på stedet hvil, uten noen form for egentlig utvikling. Vi har det kun bra når vi føler at vi har tilfredsstilt andre og at andre er fornøyd med oss. Manglende aksept fra andre gjør oss usikre på om vi er bra nok. Livet er for kort til å drive på slik. Den gode nyheten er at vi kan forlate runddansen.

Først og fremst må vi lære oss at vi aldri kan tilfredsstille alle. Alle mennesker er forskjellige, og det som behager noen vil vekke misbehag i andre. Denne people pleasing greia er derfor dømt til å mislykkes. Du vil bli løpende i hamsterhjulet til du dør av stress, ensomhet og ren utmattelse. Det er derfor hensiktsmessig å ganske enkelt gi opp et slikt prosjekt og starte med blanke ark. Begynn med å si til deg selv “ok, jeg kan ikke kontrollere hvordan du reagerer på meg. Jeg vil respektere deg hvis du respekterer meg. Men behandler du meg dårlig, så går jeg”.

Deretter kan du tenke gjennom hvilke mekanismer i ditt liv som gjør deg tilbøyelig til å elske personer som stryker ditt ego (merk stryker, ikke styrker. Å styrke ditt ego må du gjøre selv. Lagt merke til hvordan du aldri kan få nok stryk? Det er nettopp derfor). Dette kan være vanskelig å gjøre noe med, for det sitter dypt i ryggmargen å refleksivt reagere positivt på smiger. Selv så er jeg meget klar over forskjellen på smiger og en kompliment. Likevel klarer jeg ikke å la være å smile fra øre til øre når en sjarmerende person smigrer meg, selv om jeg der og da vet at det ikke er ekte. Jeg har alltid lurt på hvordan de klarer det, de som glatt avfeier forsøk på smiger og lar smigreren (ofte en narsissist) stå igjen med skjegget i postkassen. I dag forstår jeg at det er fordi de ikke har behov for smiger. De har klart å tilfredsstille sitt eget ego og antakelig har de lært det fra barnsben av. Det er derfor noe av en anstrengelse å skulle ta fatt på dette arbeidet som voksen. Men først vil jeg gjerne fortelle en episode som skjedde helt nylig, for kun en uke siden.

Jeg var på cruise sammen med to tidligere kolleger. Vi seilte oppover Svalbard og passerte faktisk åtti grader nord, som ikke anses som inngangen til Arktis (polarsirkelen ligger mye lenger sør og går gjennom Nordland) men til selve Nordpolen – den nordligste delen av Arktis. Passeringen av denne breddegraden ble feiret med champagne på dekk. Da stod både passasjerer og besetning samlet i en times tid. Været kunne ikke vært bedre. Det var vindstille, midnattssol og en flokk med hvalross lå og latet seg på den lille øya Moffen, et par hundre meter fra vårt skip. Men selv på den avstanden og i vindstille vær så kunne vi lukte hvalrossen. Jeg kan fortelle dere at hvalross stinker! Vi fikk en forklaring på dette og den er at hvalrossen visstnok kontinuerlig slipper ut tarmgass. Den ligger rett og slett og fiser, hele tiden. Og når kanskje femti hvalross lå slik og kollektivt slapp ut tarmgass så kan jeg love at ingen hadde orket å sette fot på den øya. Å være på et skip noen hundre meter unna var nært nok.

Uansett, vi var ikke mange passasjerer på cruiset, kanskje sytti. Alle ble derfor fort vant til å se hverandre og vi hadde nok vekslet ord med de fleste av de sytti i løpet av de to første dagene. Da vi stod der på dekk med champagnen i hånd så kom plutselig en av våre medpassasjerer mot oss, en kvinne som vi visste tilhørte en gruppe med yngre mennesker i tyve/tredve-årene, men som vi ennå ikke hadde hilst på. Kvinnen virket meget selvsikker og med et stort smil begynte hun å vise oss en intens og blendende oppmerksomhet. Hun ville vite alt om oss på en gang, og tilbød seg å hente mer champagne til oss. Det var både oppvartning og personlig interesse på et sølvfat. Vi klarte ikke annet enn å stråle tilbake, fordi det er slik man reagerer på den typen oppmerksomhet (i tillegg til den ekstraordinære settingen vi befant oss i). Grunnen til at vi lot oss suge inn i kvinnens smiger, var fordi hun strøk våre egoer.

Jeg fattet med en gang mistanke til hva som skjedde. Kvinnen var en stor feit narsissist (ikke i fysisk forstand) som følte behov for å ha kontroll på hvem vi var. Hun skulle vite hvor vi kom fra og hva vi arbeidet med. Antakelig jobbet hun seg gjennom hele gruppen av passasjerer på samme måte. Narsissister skal ha full kontroll, også på de som ikke vedkommer dem, også selv om de ikke har i tankene å devaluere deg. De skal likevel vite hvem alle er. Og ganske riktig – neste dag var vi som luft for henne, som om det hyggelige og intense møtet aldri hadde skjedd. Hun hadde fått den informasjonen hun trengte for å oppleve at hun hadde kontroll og vi var slik sett ikke lenger interessante. Jeg var forberedt på at dette ville skje og møtte henne på resten av cruiset med et skuldertrekk. Jeg diskuterte hendelsen med mine reisefeller som jeg antok kanskje ikke var like forberedt, men som de oppvakte menneskene de er så hadde de luktet den samme lunten som jeg. Ingen av oss la derfor mer i møtet enn det narsissistiske bekjentskapet det faktisk var. Med største naturlighet så behandlet vi derfor kvinnen som like luftig som hun behandlet oss. Om det overrasket henne er sånn sett likegyldig, men kjenner jeg typen rett så ble hun nok forundret over at vi ikke lot oss smigre til å håpe på mer av henne eller vise skuffelse når håpet brast. Men nok om det.

Poenget med historien er å vise hvordan narsissister og psykopater innynder seg ved å stryke vårt ego. Vi kan gjøre jobben mye tøffere for dem ved å komme dem i forkjøpet, og stryke vårt eget ego. Bli din egen narsissist! Også muligens en negativt ladet uttalelse, men husk at når jeg skriver om narsissister her på bloggen så mener jeg egentlig “narsissistisk personlighetsforstyrrelse” som er en ekstrem variant av en naturlig tilstand. Vi har alle et ego og vi er alle narsissister. Vi er bare ikke forstyrrede narsissister.

Når vårt ego er svakt så speiler vi oss hele tiden i andre. Vi blir hypersensitive for hvordan andre reagerer på oss. Det er normalt å speile seg i begrenset grad, det er vi faktisk nødt til. Alle kjenner vi sikkert typen som ikke synes å fange opp noen sosiale signaler og går rundt totalt uvitende om hvordan andre oppfatter ham/henne. Disse personene blir ofte betraktet som altfor selvsikre eller åndsfraværende. En viss speiling er derfor normalt og ønskelig. Legg merke til hvor du selv befinner deg på denne skalaen.

Stryk ditt ego ved å bli glad i deg selv. Lik deg selv slik du er. Fortell deg selv at du er god nok. Stå og gå rakrygget. Vend deg til å se andre i øynene, det er både respektfullt mot dem samtidig som du forteller at du er likeverdig, ikke underdanig. Hvis du behager andre hele tiden, så slutt med det. Gi til andre når du har overskudd og reserver, men grunnlageret skal brukes på deg selv. Behag de som behager deg og som vedkommer deg, ingen andre. Spør deg selv, hva vil jeg? Hva passer meg? Hva vil jeg bruke resten av mitt liv på?

Når du er deg selv tilstrekkelig så vil du ikke ha et like stort behov for at andre skal stryke deg med hårene. Hele din opplevelse av omgivelsene vil forandre seg. Kanskje vil til og med drømmepartneren din forandre seg radikalt, og du vil oppleve at du blir tiltrukket av en helt annen type mennesker. Der hvor du tidligere kanskje var opptatt av et pent utseende i din partner – fordi det skinte tilbake på deg at du var sammen med pene mennesker – så opplever du til din store forbauselse at de pene menneskene ikke lenger interesserer deg, med mindre de også har noe vettugt å si. Kanskje du føler deg tiltrukket av den grå musen, som egentlig ikke er så grå likevel, og som egentlig har mye klokt innabords.

Lykke til på ferden.

 

Varsel: det blir dessverre ikke livestream i morgen torsdag. Men torsdager fra kl 20 til 21.30 blir fast tid for sendingen. Torsdager med livestream blir annonsert under “arrangementer” på facebook. Følg med! 

Å unnskylde psykopaten er faktisk sunt

Ja, er det egentlig sunt? Vi unnskyldte psykopaten og klandret oss selv for ikke å strekke til. Vi fornektet, tolererte, aksepterte, tolket alt i beste mening og utførte en mental akrobatikk som til slutt ikke lenger klarte å beholde grepet på en illusjon som var dømt til å briste. Så hvordan kan det være sunt å unnskylde psykopaten?

Vi skal ikke unnskylde psykopaten som et påskudd for å beholde relasjonen. Dårlig behandling er dårlig behandling, uansett årsak. Derfor skal vi også avvise normale personer som behandler oss dårlig. Med normal så mener jeg personer som ikke oppfyller kriteriene for en personlighetsforstyrrelse. Det betyr ikke at alle normale mennesker er engler. Mye drittsekkoppførsel faller inn under begrepet “normalt”. Husk dette på din vei videre når du måler nye mennesker du møter opp mot psykopatibegrepet. Etterhvert er det fordelaktig å gå fra det litt psykopatibesatte spørsmålet “er vedkommende forstyrret?” til det generelle – og sunnere – “er dette en behandling jeg finner meg i?”.

Skal vi unnskylde psykopatene deres psykopati fordi de er forstyrret og syke? Nei. Det er ingen formildende omstendighet at de er forstyrret. Normalt unnskylder vi syke mennesker deres eventuelle irrasjonelle opptreden. Slik skal det være. De har det vondt, eller de vet ikke bedre. Vi lekser ikke opp for den demente fordi han hadde et raseriutbrudd. Vi forstår at den alvorlig kreftsyke plutselig blir en meget vanskelig og til og med manipulerende person. Vi forstår at den schizofrene jenta står med kniv i hånden fordi hun er paranoid og ser noe annet enn vi ser. Hva med den lille toåringen? Han er ikke syk, men han vet ennå ikke hva han gjør. Derfor unnskylder vi ham for at han kastet porselensfiguren i gulvet slik at den knuste. Hvis vi reagerer med sinne og straff så er det vi som er den irrasjonelle, ikke den lille toåringen. Han er der han skal være.

Psykopatene er ikke slik som de ovennevnte, deres tilstand er annerledes. Vi kan med rette kalle dem syke, men ikke innenfor det tradisjonelle sykdomsbegrepet. Psykopatene er noe annet. De er onde inn til beinet. De er drevet av misunnelse, skamløshet og et ønske om å ødelegge mennesker. Man kan si at djevelen har tatt bo i dem. De blir likevel ikke styrt av noe eksternt. De styrer seg selv og velger selv deres handlinger. De er ikke toåringer. De er ikke demente. De er ikke kreftsyke. De skal ikke unnskyldes deres gjerninger, tvert imot – de skal dømmes.

Så hvordan er det da sunt å unnskylde dem?

Det er en grunn til at kognitiv dissonans er så vanskelig og langvarig. Selv så befant jeg meg der i omtrent tre år. Kognitiv dissonans er som å befinne seg i skjærsilden, i en slags uvirkelig limbo. Det er en opprivende tilstand hvor man står med en fot i to forskjellige dimensjoner; er psykopaten normal eller ikke? Var alt jeg så, hørte og følte virkelig fabrikkert, en person som ikke eksisterte? Vi som har vært der, kunne fysisk merke hvordan hjernen nærmest nektet å fatte – nektet å bevege seg inn i denne alternative og meget mørke dimensjonen. Det gjorde den fordi det ikke er meningen at vi skal være der.

Vi skal bli værende i den virkelige verden, den med normale mennesker og normale problemstillinger. Den psykopatiske verdenen er så umenneskelig og unaturlig at det ikke er meningen at vi skal fatte den. Nettopp derfor vil du heller aldri gjøre det. Ikke helt. Derfor har jeg den dag i dag fortsatt kun glimtvis klarsyn når jeg tenker tilbake på den surrealistiske relasjonen med psykopaten. Mesteparten av tiden er jeg i den virkelige verden, der hvor jeg skal være, og derfor ser jeg ham ikke alltid i det riktige lyset.

Mange tror at meningen med kognitiv dissonans er at man til slutt skal fatte alt. Men tiden i kognitiv dissonans betyr ikke at du skal ende opp i de forstyrredes verden. Det er ikke slik at du i enden av kognitiv dissonans skal forestille deg hvordan det er å være en psykopat. Mange lesere beklager seg; “jamen jeg fatter det simpelthen ikke”; kvernetankene dukker opp igjen og igjen, gjør deg søvnløs og kjører rundt, som et møllehjul eller en karusell; de går en runde og blir borte et øyeblikk, men så er de der igjen som om alt man leste og lærte i går er fullstendig borte. Men dette skjer nettopp fordi vi ikke skal bli værende i den forstyrredes sinn, det er ikke sunt. Vår egen hjerne vil derfor forsøke å hele tiden hente oss tilbake til den virkelige verden, selv om det innebærer at den ønsker å tillegge psykopaten normale hensikter og derfor unnskylder ham eller henne deres ugjerninger. Det er utenfor din kontroll, du kan ikke viljestyre hjernen hvor du vil. Den vet best og vil forsøke å bevare din forstand. Den kjemper imot at du mister den.

Fullført kognitiv dissonans skal derfor ikke ende med at vi fatter alt, men med aksept for det vi ikke forstår. Vi skal akseptere at psykopaten rammet oss, at vi ganske enkelt stod i veien og derfor ble gjenstand for deres oppmerksomhet. Vi skal akseptere at det aldri var vår skyld. Vi skal akseptere at de aldri elsket oss men tvert imot ville oss vondt. Vi skal akseptere at vi aldri kan kontakte vedkommende igjen. Vi trenger ikke å ønske eller ville det, vi skal bare akseptere.

Vi skal bli værende der vi alltid var; i den virkelige verden. Der står vi trygt og kan jobbe med å gjøre våre liv sunnere. Ikke vær så ivrig etter å forstå psykopatens mørke, for der bør du ikke bevege deg.

Derfor er det sunt å unnskylde dem. Fordi det er normalt.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

En ubehagelig sannhet

Varsel: Husk livestreamen på youtube i kveld kl 20 (til ca 21:30). Alle kan se på. Hvis du vil delta i debatten så må du ha en youtube profil. Den er meget enkel å opprette og tar kun et par minutter.

I dag ønsker jeg å vende fokus mot oss selv. Det er ikke alltid komfortabelt å se seg selv i speilet. Bare tenk hvordan mange som vegrer seg for å se seg selv og sine egne fysiske attributter så tydelig og nådeløst som kun et speil kan vise dem. Det trenger ikke å være noe fysisk i veien med oss, vi synes likevel det er ubehagelig å se oss selv utenfra. Mange synes det er ubehagelig å høre sin egen stemme. Dette er normalt og tydeliggjør hvor vanskelig vi synes det er å konfronteres med oss selv. Det gjelder selvfølgelig også indre anliggender. Det viktige å huske er at vi er gode mennesker, med enkelte hemmende trekk. Disse trekkene gjør oss ikke mindre gode, men de kan gjøre våre liv vanskeligere enn de trenger å være. Hvis dypere forståelse vil gjøre livene våre enklere, rikere og behageligere så bør det derfor være ønskelig å se dem direkte i hvitøyet. Gå derfor inn i den etterhvert velkjente “observer ikke absorber” modusen og vend denne gang observasjonen mot deg selv. Ikke døm det du ser, bare observer med interesse og tenk “hva kan bli enda bedre?”. Å jobbe med oss selv gir oss dypere innsikt i både oss selv og andre, gjør oss bedre kjent med oss selv, og – er jeg personlig overbevist om – forebygger demens og sløvhet i sinnet.

Mange ble værende i relasjonen med psykopaten med et par mer eller mindre ubevisste mål. 1) Vi skulle “redde” eller fikse psykopaten, og 2) vi skulle få våre egne behov dekket – av psykopaten. Det kan sågar virke som om jo vrangere og mer devaluerende psykopaten ble, jo mer bestemte og ambisiøse ble vi på at “dette skal vi få til”, inntil alt så klart raknet. Å forlate psykopaten føltes for mange som et uferdig prosjekt; vi klarte ikke å fikse psykopaten, vi fikk heller ikke våre behov dekket, og derfor opplevde vi bruddet som et sterkt personlig nederlag.

I den vedlagte videoen forteller psykolog Abdul Saad om hvordan mange – i sær empater – har en underliggende aggresjon mot personer som ikke gjengjelder deres “kjærlighet”. Jeg vet at jeg kjenner meg igjen i denne beskrivelsen. Det gjør kanskje du også? Jeg skriver kjærlighet i gåseøyne, fordi det er en både/og form for kjærlighet. Selvfølgelig ligger det kjærlighet i mange av våre gode handlinger. Det er heller intet i veien med å forvente en viss grad av takknemlighet og gjengjeldelse for vår lojalitet. Problemet er at en psykopat aldri vil gjengjelde noe, de vil kun kaste smuler for å holde oss gående. Vårt problem er at vi tar til takke med smuler og går for full maskin på noen få dråper bensin. Alle forstår at det til slutt vil ende med sprukket motor.

Den underliggende følelsen av skam og utilstrekkelighet gjør at mange empater ikke tydeliggjør deres behov. Vi føler oss uverdige slike “rett på bordet” form for krav. I stedet går vi rundt og forventer at omgivelsene skal forstå hva vi trenger. Vi håper på at våre kjærlige og omtenksomme handlinger skal føre til en automatisk tilfredsstillelse av våre behov når de utkårede endelig ser oss og vår innsats som den glorieverdige dåden den er. Vi ønsker anerkjennelse og en viss beundring og blir passivt aggressive når vi ikke får den. Vi gjorde dette med psykopaten men sikkert ikke kun med ham/henne. Har du en lang rekke med havarerte kjærlighetsforhold og vennskap bak deg? Sett deg ned og evaluer de som har betydd mest for deg. Hvor mange av dem skyldes at motparten var en egoistisk narsissist? Hvor mange av dem skyldes at du til slutt mistet besinnelsen fordi du følte at din oppofring aldri ble anerkjent? Kan det ha vært tilfeller hvor du skremte bort normale personer fordi du ikke ga tydelig uttrykk for dine behov, men i stedet mente at vedkommende skulle lese dem utifra dine handlinger? Jeg vet at det ihvertfall gjelder flere tilfeller i mitt eget liv.

Jeg vil gi deg en liten selvtilfredsstillelse på dette punktet. Ingen egenskaper er så dårlige at de ikke er gode for noe. Kanskje har vi selv hatt skjulte agendaer. Kanskje er vi mer aggressive enn vi ønsker at omgivelsene skal oppdage. Men sammen med psykopaten så var det vår aggresjon som reddet mange av oss. Selv så ble jeg til slutt så forbannet på min psykopat at jeg kuttet ham (nesten) tvert. Det føltes ikke godt der og da for savnet og forvirringen var stor. Jeg forstod ikke ham og jeg forstod heller ikke meg selv. Likevel sendte jeg på en måte hans egen oppførsel rett tilbake i fleisen hans, som en boomerang. Han fortjente min avvisning. Min passive aggresjon reddet meg slik sett fra et skadelig menneske. Kanskje gjaldt dette for deg også.

Psykopatene og narsissistene fortjener all den dårlige behandlingen de kan få. Problemet er hvis vår ubevisste aggresjon går utover normale personer som aldri har hatt en dårlig agenda. Kanskje de bare har vært litt tankeløse. De har ikke rukket å gjengjelde vår “kjærlighet” før vi sprakk av krenkelse. Kanskje har de ikke engang bedt om – eller ytret behov for – vår kjærlighet. Vi har bare gitt den for så å kreve takknemlighet. Det blir litt som gateselgere i midtøsten som fysisk dytter turistene inn i teltene deres, presser te og kaker mot deres lepper og får dem til å føle seg som gjester inntil de plutselig ber om betaling for tjenester turistene aldri har bedt om. Kjenner du deg litt igjen i dette? Jeg vet at jeg gjør det, og jeg ønsker virkelig ikke å være en slik gateselger.

Til syvende og sist vil det hjelpe deg selv å være litt mer bevisst slike selvdestruktive mekanismer. Vi ønsker ikke å såre mennesker som aldri mente å skade oss. Vi ønsker å bevare relasjoner med normale mennesker som beriker oss. Mitt råd er å ikke presse relasjoner. Overlat mer til “høyere makter” eller tilfeldigheter. La relasjonen utvikle seg selv. Husk at det også er en motpart som må ta sin del av ansvaret for relasjonen – ikke strev så hardt for at han eller hun skal “se” deg. Aldri gi mer enn du har råd til å tape, eller sagt på et annet vis; mer enn du kan uten å føle deg krenket hvis det ikke blir gjengjeldt. Se på dine oppofringer som økonomi. Legg først reserver til side som du trenger til husleie, strøm og mat – og gjerne litt mer. Gi kun av det resterende overskuddet, aldri av dine reserver. Hvis overskuddet ikke gir avkastning så har du likevel penger til å klare deg. Et eventuelt tap kan du derfor leve med og si “pytt pytt, ingen grunn til å gråte over spilt melk”. Lær deg også å tydeliggjøre dine behov i begynnelsen av et bekjentskap. Våg å si “vet du hva, jeg merker at vi tilbringer stadig mer tid sammen. Det synes jeg er hyggelig. Her er hva jeg ønsker av et vennskap. Jeg begynner å bli gammel nå og bruker min tid kun på mennesker som beriker meg, men du må gjerne være den personen. Jeg forventer pålitelighet og lojalitet” (eller fyll inn det som passer deg). Ikke vær redd for en avvisning fordi du våget å markere dine behov. Da har du faktisk spart deg for verdifull tid av ditt liv på et menneske som kanskje aldri hadde tenkt å innfri dine behov. Gå videre….

….mot et enklere, rikere og mer behagelig liv.