Om narsissistisk krenkbarhet

Jeg har tidligere skrevet om krenkbarhet. Dette er et viktig emne, ikke bare relatert til objektet, men også til psykopaten og kanskje især narsissisten. Vi er iferd med å tette alle hullene i kjedereaksjonen som utløser narsissistisk raseri – et raseri litt utenom det vanlige, hvor narsissisten mister alle hemninger og faktisk kan bli meget farlig. Den utløsende årsak er en narsissistisk krenkelse som i sin tur utløser narsissistisk skade som altså kan ende i narsissistisk raseri. I dag vil jeg fortelle om den narsissistiske krenkbarheten.

Først er det viktig å poengtere at en viss krenkbarhet er nødvendig, akkurat som en mengde narsissisme er nødvendig. Krenkbarhet er noe vi lett assosierer med noe negativt, man kaller enkeltindivider eller visse grupper for “lettkrenkede” for å poengtere at de mangler humor eller at man ikke støtter deres sak. Det er riktig at krenkbarhet kan brukes som personlig eller politisk våpen og at man derfor skal være på vakt overfor de som spiller på offerrollen (for det er faktisk manipulasjon). Men uten evnen til å bli krenket så hadde vi latt alle valse over oss som de ville, for vi hadde ikke følt oss krenket uansett hva de påførte oss. I ytterste konsekvens så hadde vi latt oss myrde, fordi vi ikke hadde opplevd trusler eller angrep som krenkelser. Nettopp det siste her er meget viktig for objekter generelt og for medavhengige spesielt; vi tolererte krenkelser i form av angrep fra psykopaten og ble likevel værende i relasjonen. Verbale angrep og nedverdigelser kan lett eskalere til fysisk vold. Det er derfor ingen vesensforskjell på angrep som skader oss fysisk og angrep som ikke skader oss fysisk; begge har forakt som drivkraft. Forakt er en krenkelse mot oss som vi ikke skal tillate. Vi markerer krenkelsen ved å si ifra eller å trekke oss bort fra vedkommende. Med psykopaten så gjorde vi ingen av delene.

I etterkant av relasjonen så oppgir mange objekter at de føler seg lettere krenket enn noengang før. Det er som om et helt liv hvor de aldri har markert sin krenkbarhet, nå skal ta igjen for alle fortidens krenkelser. Ihvertfall oppleves det slik. Jeg tror det snarere handler om å finne en balanse i krenkelseslivet som man aldri har hatt eller aldri har blitt tillatt å ha. Denne balansen kan være vanskelig å finne i voksenlivet fordi den ikke har kommet på naturlig måte tidligere i livet. Jeg har selv opplevd å bli krenket som aldri før. Ting jeg tidligere lett har ristet av meg, har jeg nå båret på og brygget på til jeg nærmest var klar til å angripe krenkeren fysisk. Det kan oppleves som man selv er blitt narsissist og at sinnet man opplever er en form for narsissistisk raseri.

Det er et farlig sinne som man må jobbe med. Måten det opererer i oss på har også mye til felles med narsissistisk krenkelse, skade og raseri, men utgangspunktet er annerledes. Du er ikke narsissist eller psykopat selv om du opplever det slik. Det er denne forskjellen jeg vil lære dere i dag.

Objektets krenkelse og raseri kommer av sårbarhet og skam. Det vi opplever som angrep og krenkelser minner oss på at vi ikke tror på oss selv. Da klarer vi ikke å skille sak fra person, i tillegg til at krenkelser er noe vi har fått nok av. Derfor kan den minste krenkelse få oss til å eksplodere. Det er forståelig at objekter som har levd lange liv sammen med psykopatiske foreldre eller partnere har det slik. Men det er ikke liv laga av den grunn. Det blir meget vanskelig for oss selv og for våre omgivelser hvis vi går rundt som slike tikkende bomber. Motgiften ligger i å bygge opp vårt selvbilde. For mange så er dette hardt arbeid som må gjøres fra grunnen av. Derfor er det så viktig å kvitte oss med nærstående personer som ikke hjelper oss i dette arbeidet men som tvert imot bryter oss ned når vi sårt trenger å bygge oss opp. Disse menneskene må bort og jobben det krever påfører oss en ekstra belastning, men det er kanskje den viktigste jobben, ellers blir det som å bygge et tungt og solid hus (vårt selvbilde) på kvikksand.

Et krenkelsesfritt liv er en utopi. Krenkelsene vil aldri bli borte. Det vil derfor bli et meget vanskelig liv hvis vi enten skal løpe sikksakk for å unnslippe krenkelser i hverdagen eller eksplodere hver gang vi møter en. Vi kan ikke kontrollere alle andre. Det er derfor jeg rister oppgitt på hodet av politiske eller ideologiske pressgrupper som ønsker at hele samfunnet skal justere seg slik at individene i disse gruppene kan unngå krenkelser. Det er ikke mulig, men det er en annen sak. Det er imidlertid viktig å huske at nitti prosent av alle krenkelser ikke angår oss; de handler faktisk om at andre har en dårlig dag eller ikke kan oppføre seg. Vi skal derfor bygge oss opp til å bli trygge nok på oss selv til å forstå at de fleste krenkelser skal vi riste av oss, og de resterende skal vi konfrontere på en sunn måte.

Ok, tilgi meg en litt rotete tekst, men nå skal vi snakke om hva som kjennetegner den narsissistiske krenkelsen, slik at dere forstår forskjellen på denne og deres egen krenkbarhet.

Det pågår en hardlivet myte om at narsissisten er krenkbar fordi han/hun egentlig føler seg liten og utilstrekkelig. Både objekter og fagpersoner videreformidler denne myten. Det er riktig at utgangspunktet for en narsissistisk forstyrrelse er sterk skam. Men husk at denne skammen er belagt med tykk asfalt, undertrykket og utjevnet av en dampveivals for deretter å bli belagt med et tykt lag med betong. Når jeg beskriver den ovennevnte sårbare krenkelsen så er det fordi mange av oss har kontakt med vår skam hver dag. Narsissistens skam ligger under asfalt og betong. Den er ikke bevisst. Den ligger ikke engang rett under overflaten. Den er begravet, antakelig for resten av livet. Vi skal nå vandre inn i det forstyrrede sinn.

Narsissisten har skapt et falskt selv og dette falske selvet er grandiost. Når det grandiose selvbildet krenkes, så har det helt andre årsaker enn når det sårbare selvet krenkes. La oss se litt på en nylig hendelse fra mai i år;

https://www.vg.no/rampelys/i/OpWOgA/diana-ross-raser-over-flyplass-sjekk-foeler-seg-krenket

Saken som er lenket til, forteller om hvordan sangstjernen Diana Ross opplevde en kroppsvisitasjon i sikkerhetskontrollen på en flyplass som en krenkelse. Faktisk omtalte hun opplevelsen som et overgrep. Vanlige mennesker kan riste litt oppgitt på hodet av at denne sangstjernen blir krenket av hverdagslige ting som vi andre må finne oss i, men nettopp her ligger kimen i den narsissistiske krenkelsen. Er Diana Ross en narsissist? Det kan godt hende, men ikke nødvendigvis. Diana Ross er først og fremst en stjerne. Hun er vant til særbehandling og forventer særbehandling. Og det er en holdning vi faktisk forventer fra meget kjente personer, fordi vi deltar i å dyrke dem. Enten det er popstjerner, idrettsstjerner, kongelige eller andre som lever et lys i rampelyset fordi de har (eller ikke har) en egenskap vi ettertrakter.

Diana Ross ble ikke krenket fordi hun er sårbar. Hun føler seg ikke liten eller utilstrekkelig. Hun har rikelig med selvtillit. Hennes krenkelse oppstod derfor fordi noen (en securitas vakt) et øyeblikk ikke behandlet henne som den overordnete personen hun faktisk er og anser seg selv som, men tvert imot behandlet henne som alle andre.

Det er nettopp denne krenkelsen en narsissist eller psykopat opplever, at man i et øyeblikk ikke anerkjenner dem som de spesielle personene de selv mener at de er.

Problemet er at narsissisten mest sannsynlig ikke er en stjerne som Diana Ross. De er bare forstyrrede og grandiose. For i deres eget sinn så skal de særbehandles uten å kunne skilte med kjendisstatus eller egenskaper som tilsier at de fortjener slik behandling. Når man ikke anerkjenner deres selvopplevde høye status så begynner det å ulme i dem. Kanskje man unnlot å slippe dem foran i køen, ikke serverte dem først eller sa noe som de oppfattet som kritisk eller nedverdigende. Den bagatellmessige krenkelsen blir likevel liggende og vokse, narsissisten bærer på den og objektet vil på et senere tidspunkt få den slengt tilbake i form av sabotasje eller raseri.

Ser du nå forskjellen på den sårbare krenkelsen og den grandiose krenkelsen? Jeg håper denne teksten bidrar til å oppløse misoppfattelsen om at den krenkede narsissisten egentlig er et sårbart lite barn. Det er en farlig myte som unnskylder dem mer enn de fortjener, og gjør at objektet forblir lojal mot en farlig person.

 

Bloggen har snart bursdag. 3. juli er det fire år siden det første innlegget ble publisert. De tidligste innleggene er i dag fjernet men 3. juli er fødselsdagen likefullt. Jeg har unnlatt å tigge så ofte om midler til drift av bloggen da jeg ikke ønsker at tigging skal bli en del av budskapet. Men på den kommende bursdagen vil jeg som den ene dagen i året tillate meg å tigge. Da har du anledning til å gi bloggen en bursdagsgave! Selve bloggingen gjør jeg gratis. Imidlertid koster markedsføring penger og utgjør ca 7300 kroner i året. Det er denne summen jeg ønsker å få dekket. Dere er ca 7500 som følger bloggen så summen er faktisk under en krone per leser. Av erfaring er det kun et bittelite mindretall som gir, og det er ok. Hvis du kan avse 50 kroner så holder det at 146 lesere gjør dette. Kan du avse 100 kroner så holder det at 73 personer gjør det. Tiggingens form er ikke helt avklart men muligens det blir en innsamling a la “gofundme”, vi får se. Vil med dette forberede dere på dagen og håper dere ønsker å delta i å finansiere kommende års (det femte) markedsføring den 3. juli. På forhånd takk. 

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Mange henvender seg til bloggen og spør om det finnes en oversikt over terapeuter som besitter spesiell ekspertise innenfor feltet “psykopatisk og narsissistisk mishandling”. Jeg kan med det samme fortelle at et slikt register ikke eksisterer så langt jeg vet. Jeg har heller ingen personlig oversikt over slike terapeuter. Det er kanskje en idè å forsøke å opprette et register. I mellomtiden er det mye du kan gjøre selv for å finne den riktige terapeuten for deg.

Noe du må huske på, er at selv om en terapeut innehar “ekspertise” om psykopati så betyr ikke det at vedkommende har innsikt i psykopatens mishandling av primærobjektet. Ekspertise kan bety så mangt, kanskje handler det om korrekt diagnostisering, behandling, oppfølging og eventuell medisinering av psykopaten, men en slik ekspertise vil ikke hjelpe deg som objekt. Ordet “ekspert” er forøvrig ikke en beskyttet tittel og hvem som helst som har bred kunnskap om et emne kan kalle seg en ekspert. Så når du kaster ut en trål for å finne en terapeut som kan hjelpe deg, så pass på hvilke søkeord du bruker. Kanskje du heller trenger en terapeut med innsikt i “manipulasjon” eller “psykisk mishandling” enn en ekspert på psykopati?

Det bringer oss til spørsmålet, hvem er egentlig terapeuten? Hvilken type terapeut kan du bruke? Du kan bruke en psykolog, en coach/veileder, en healer, en psykiatrisk sykepleier og mange andre. Det finnes mange yrkesgrupper som kaller seg terapeuter, det behøver ikke nødvendigvis være en statsautorisert og høyt utdannet psykolog eller psykiater du trenger. Det som er viktig, er ditt behov og hvor du befinner deg i rehabiliteringen. Hvis du er helt i begynnelsen av rehabiliteringen så er du nærmest i sjokk og krise. Da vil behandlingen du trenger være mer i form av akutthjelp for å forebygge tankekaos og suicidfare (selvmord). I en slik tilstand bør du først og fremst oppsøke det offentlige helsevesenet i form av fastlege eller legevakt. Disse kan så henvise deg videre til riktig akutthjelp – mest sannsynlig psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere. Angående psykiatere, så vil disse ganske raskt falle ut av dine valgmuligheter fordi de kun beskjeftiger seg med de aller sykeste, det er derfor ikke dem du vil støte på senere i forløpet.

Hvis du har kommet deg over denne første, akutte perioden og er kommet et stykke på vei i forløpet så har du mest sannsynlig allerede begynt å lese mye om psykopati på egenhånd. Sjansen er da stor for at du har større kunnskap om samspillet mellom psykopat og objekt enn din behandler. Du skal likevel være oppmerksom på behandlerens kunnskapsnivå om emnet, men kanskje du er kommet dit at du er mindre opptatt av bekreftelse og mer trenger hjelp til å sortere tanker? Da kan en veileder eller coach være like effektiv som en psykolog. En veileder “sykeliggjør” deg ofte mindre enn en psykolog og er ofte mer framtidsrettet og optimistisk. De er gode til å “booste” deg og dytte deg videre. Men hvis du er der at du fortsatt har behov for å spinne på stedet hvil en stund til, så er antakelig en psykolog å foretrekke.

Husk at en autorisert behandler koster mellom 800 og 1300 kroner per time (45 eller 50 minutter). Det er derfor mye penger du må regne med å bruke på et behandlingsforløp. Et behandlingsforløp kan lett koste over tyve tusen kroner i året. La det derfor ikke være tilfeldig hvem du velger. Du ville aldri bla i en Skeidar-katalog i blinde for så å finne en tilfeldig sofa til tyve tusen kroner og si “DEN kjøper jeg”. En behandler vil i tillegg påvirke deg en god del mer enn en sofa, hvilket indikerer at du bør være enda mer omhyggelig i valg av ham/henne enn et møbel. Ikke velg en behandler i panikk, selv om du er desperat etter hjelp her og nå. Det første er ikke nødvendigvis det beste. Hvis du bor på et lite sted og har tilgang til bil eller buss, så utvid din søkeradius. En god terapeut er verd en time i transport. Det er snakk om din helse.

På grunn av det høye kostnadsnivået, så er det to ting du som kunde skal være fornøyd med. Det ene har jeg allerede nevnt; terapeutens kunnskapsnivå. La oss gå litt dypere inn i det. Det kan godt være at behandleren har et høyt kunnskapsnivå om psykopati, men det kan være en teoretisk kunnskap som behandleren ikke er i stand til å relatere til et devaluert og forkastet objekt. Den beste måten for deg som søkende å teste dette ut på, er å foreta et lite intervju av behandleren i forkant. Ikke vær redd for å gjøre dette. Det er nødvendig for at du skal ha utbytte av et behandlingsforløp. En behandler som ikke forstår deg kan skade deg (forestill deg at du i kognitiv dissonans vurderer å gå tilbake til psykopaten, og terapeuten sier “ja, det er kanskje verdt et forsøk”).

I intervjuet vil jeg at du skal spørre om behandleren har hørt om disse termene; love bombing, devaluering, forkasting, triangulering, psykopatisk speiling, narsissistisk raseri, future faking, hoovering, svertekampanjer, flygende aper, det narsissistiske blikk og psykopatisk projeksjon. Hvis behandleren svarer nei så takk vedkommende for samtalen og let videre. Hvis behandleren svarer ja, så be ham/henne om kort å forklare hva de legger i begrepene. Lytt etter og hør om dere har samme forståelse. Vedkommende kan også svare “ja, men jeg bruker andre ord”. Vær klar over at visse akademikere hever seg over hva de anser som “populistiske termer”. De trenger ikke å være dårlige behandlere av den grunn, men hvis behandleren ikke snakker samme språk som deg så blir terapien hemmet. Da kan du likegodt betale en behandler for å snakke til deg på tysk eller swahili. Finn en behandler som tillater deg å bruke det språket du har lært her på bloggen og andre steder, og som forstår det språket.

Når du endelig har funnet en terapeut som forstår ditt språk så må du dessverre avvente med jubelen. En ting til må testes. Samspillet mellom behandler og kunde er på alle måter en relasjon, sågar en meget dyp og fortrolig en. Det er derfor meget viktig med god kjemi. En behandler som på et eller annet vis frastøter deg, kan du ikke fortsette i terapi hos. Dårlig kjemi vil gjøre at du ikke slapper av og dermed ikke er ærlig og kongruent. Det kan sågar skje ubevisst. For eksempel vil du hvis du er medavhengig være så vant til å opptre som gråstein at du tar dette med deg inn i behandlerkontoret nærmest uten å reflektere over det. Du vil fortsette med å pynte på sannheten, utelate viktige ting i ditt narrativ og ikke være istand til å fortelle om dine behov. En behandler kan frastøte deg på mange vis. Det kan inkludere alt fra dårlig ånde til at vedkommende er litt dominerende og derfor trigger din hyperårvåkenhet; du vil gå på eggeskall rundt ham/henne på samme vis som du gjorde rundt p/n. Det samme skjer hvis du merker en lett arroganse og fordømmende holdning i behandleren, selv om den er aldri så liten; du vil ikke føle deg trygg og behandlingen vil bli spolert. Den eneste måten å teste deres kjemi på er å bestille en prøvetime (som du selvfølgelig må regne med å betale for). Hvis du oppdager at dårlig kjemi kommer snikende inn et stykke inn i behandlingsforløpet når du allerede har hatt flere terapitimer med vedkommende, så ikke vær redd for å trekke deg ut. Du skal ikke være lojal mot terapeuten, dette er en betalt relasjon som du betaler for. Du sitter i førersetet. Ikke vær redd for å såre vedkommende, de fleste er profesjonelle og vil forstå at du vil avbryte. Det er opp til deg om du vil gi en kort forklaring på årsaken. Du er ikke forpliktet til å forklare deg hvis det gir deg ubehag. Terapi er for å bli kvitt ubehaget, ikke for å skape nytt.

Hvis økonomi forhindrer deg i å oppsøke terapi som du sårt trenger, så bestill tid hos fastlegen. Fastlegen kan henvise deg til offentlige psykologer til en brøkdel av prisen man må betale i det private markedet. Bakdelene her er imidlertid at ventetiden er lang og at du ikke kan velge behandler like fritt som i det private. Og som jeg nettopp har påpekt så er det å kunne velge riktig terapeut meget viktig i ditt tilfelle. Men sjansen er der for at du blir heldig med den behandleren du blir tildelt. Det kan derfor være verdt et forsøk.

Kommentarfeltet denne gang vil jeg vie til deres erfaringer med terapeuter. Hvis erfaringen er god, så bruk kommentarfeltet til å reklamere for deres behandler, med navn og sted for praksis. Fortell hvorfor du er fornøyd med denne behandleren, det vil være til stor hjelp for søkende lesere. Hvis du har opplevd behandlere som du ikke var fornøyd med, så fortell gjerne hvorfor det ikke fungerte for deg. Også dette kan være til hjelp for andre lesere. Men i de tilfellene hvor du ikke var fornøyd så må navnet på behandleren utelates.

Slik kan vi skape et alternativt “register” over egnede behandlere, til nytte for alle.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. “Lik” siden for å få oppdateringer om nye tekster,

videoer, annen informasjon og for å føle et slags fellesskap med likesinnede.

Rødt lys (om hvordan psykopaten saboterer for seg selv)

Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.

En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere. 

De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?

Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.

Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.

Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.

Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.

 

Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.

Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen. 

“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”

“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”

“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”

“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”

“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”

“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”

“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”

“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”

“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”

Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.

FOG

Objekter i rehabilitering hører ofte at de er på vei “ut av tåka”. Men hva menes med dette? La oss utforske dette uttrykket i dag, hvor det kommer fra og hva som legges i det.

Uttrykket har noe av den samme betydningen for tidligere objekter, som å “komme ut av skapet” har for homofile. Dette fordi man nesten kan sette en dato på å “komme ut av tåka”. Det er en milepæl, og tidslinjen i livet blir etterpå betraktet som “før og etter tåka”. Det er ingen tvil om at livet blir markant annerledes etter tåka, også dette som å “komme ut av skapet”.

Vi befant oss i spesielt tykk tåke under relasjonen med psykopaten, men hadde kanskje delvis vært innhyllet i tåke i hele våre liv, også innen vi traff psykopaten, fordi vi hadde en oppfattelse av kartet som ikke stemte med terrenget. Jeg snakker her på bloggen ofte om empater, HSP og medavhengige som hele livet har hatt uhensiktsmessig adferd som ikke tjener dem. Dette gjelder spesielt barn av narsissistiske og psykopatiske foreldre som har blitt tåkelagt hele livet, men også objekter som ikke kjenner seg igjen i disse kategoriene har ofte hatt oppfattelser om andre mennesker som ikke har vært basert på virkeligheten; “alle er gode på bunnen”, “jeg kan ha tillit til at alle vil levere tilbake gjenstander eller penger de har lånt, også fremmede som jeg ikke kjenner”, “alle er like snille som jeg er, de slemme er kun oppdiktet på TV, sitter i fengsel eller opererer i miljøer som jeg aldri vil komme i nærheten av”, “hvis de slemme kommer i nærheten av meg så kan jeg se det på dem”, “uærlige mennesker jobber ikke i mitt yrke, fordi de aldri ville fungere i min jobb som handler om omsorg for mennesker” etc etc. Ser dere hvor jeg vil hen? Kjenner du deg igjen i dette?

Det er veldig lett å oppfatte noe feil, og meget vanskelig å hele tiden se ting klart. La oss ta et eksempel. Du er på en lang biltur og skal forflytte deg fra A til B. Bilturen tar et par timer. Da du setter deg i bilen og begynner på turen så er været grått og tåkete, faktisk klarer du nesten ikke å se foran deg og må kjøre med redusert fart. Men etter du har kjørt en time så letter plutselig tåka, sikten kommer tilbake, himmelen er blå opp og sola skinner. Du kan øke farten og alt føles lettere.

Dette har vi alle opplevd. Hvor mange av oss oppfatter det slik at været plutselig slo om, bokstavelig talt som lyn fra klar himmel? For det er jo unektelig slik det oppleves. “Nå ble været plutselig godt” forteller vi oss selv. Det kan selvfølgelig skje, at været brått slår om. Men mer sannsynlig er det at der er vi som har beveget oss inn i det nye været fordi vi forflytter oss. Mest sannsynlig er været fortsatt det samme der hvor vi satt oss i bilen og begynte kjøreturen, og mest sannsynlig har det vært det samme hele dagen der hvor vi nå befinner oss. Det er med andre ord ikke været som har slått om slik vi oppfatter det, det er vi som har forflyttet oss fra det dårlige til det gode været.

Denne metaforen kan også brukes om det å komme ut av tåka. Som skrevet så blir livet som regel markant annerledes ute av tåka enn det var mens vi fortsatt befant oss i tåka. Men husk at rehabilitering og oppvåkning betyr bevegelse, akkurat som når vi kjører i bilen. Derfor er livet blitt annerledes, fordi vi har forflyttet oss mentalt og emosjonelt. Vi har beveget oss ut av tåka og inn i en ny dimensjon som alltid var der, det var vi som tidligere ikke befant oss i den. Bruk derfor litt tid på å tenke over hvordan våre egne oppfattelser kan bedra oss, og at det krever mye refleksjon, bevissthet og ikke minst tilstedeværelse for å oppfatte ting riktig. Kun de færreste av oss er årvåkne (og samtidig avslappet) nok til hele tiden å oppfatte alt riktig. Hvis vi blir altfor årvåkne så kan vår oppfattelse gli over i paranoia og dette vil heller ikke være en korrekt oppfattelse av virkeligheten.

Da vi traff psykopaten så beveget vi oss fra et liv i dis til et liv i tykk tåke. Psykopaten trakk oss inn i en tilstand av forvirring, med manipulering og tåkelegging hvor ingenting lenger var virkelig, og minst av alt kjærligheten vi trodde de hadde til oss. Husk at tåkeleggingen startet allerede med idealiseringsfasen da vi ble ledet på villstrå. Vi var Snehvit som lot oss lokke til å bite av det skinnende eplet som den onde dronningen tilbød oss. Men eplet var ikke spiselig og dronningen var heller ikke så ung og pen som hun så ut til å være ved første øyekast. Å spise av eplet førte oss inn i en søvn/transe som det var meget vanskelig å våkne opp fra.

Dronningen ville ikke at Snehvit skulle våkne opp fra sin søvn/transe, fordi dronningen ønsket å være den vakreste i landet. Snehvit skulle derfor holdes sovende og dronningen var livredd for at en prins skulle vekke henne til live med et kyss. Begynner dere å se at psykopaten gjør det samme? Psykopaten er livredd for at objektet skal finne veien ut av tåka, forlate ham/henne og avsløre ham/henne. Tåka som psykopaten bevisst omslutter objektet med består derfor av flere bindende elementer som er ment å holde objektet der, hvorav den største er illusjonen om kjærlighet.

Det engelske ordet for tåke er “fog”. Passende nok så består fog av tre bokstaver som alle er forbokstavene i tre av de sterkeste bindemidlene i den psykopatiske tåka; fear (frykt), guilt (skyld/samvittighet) og obligation (pliktoppfyllelse/lojalitet). De av oss som har vært sammen med en psykopat vet at psykopaten spiller meget sterkt på disse tre elementene for å holde oss fast i et psykopatisk bånd med ham/henne.

Fear/Frykt. Det lå alltid en underliggende frykt for å “vekke monsteret” sammen med psykopaten. Objekter kan ha opplevd dette forskjellig. Sterkest var nok opplevelsen med den arrogante og lettantennelige åpne psykopaten. Med den skjulte psykopaten kan denne frykten ha vært mye mer subtil eller dukket opp senere i forløpet. Men enda mer enn frykten for konfrontasjoner så spilte psykopaten på objektets frykt for å miste relasjonen, det vil si at det lå en underkommunisert trussel om å forlate objektet hvis objektet ikke var føyelig og (umenneskelig) tolerant. Taushetskurer og ghosting kan anses som smakebiter og som øvelse på denne trusselen om brudd, slik at objektet skulle gå på tå hev og aldri være sikker på om psykopaten ville være sammen med objektet eller ei. Frykt basert på usikkerhet skaper en desperasjon i objektet og er alene et meget sterkt bindemiddel.

Skyld/samvittighet. Ved hele tiden å spille på objektets samvittighet så slipper psykopaten unna med nesten hva som helst. Skyld projiseres over på objektet; “se hva du fikk meg til å gjøre”, “jeg hadde aldri gjort…. hvis du hadde….”. Følelsen av konstant skyld gjør at objektet blir værende i relasjonen og i tillegg yter mer for å bevare den. Psykopaten spiller også på objektets samvittighet ved å gjøre seg til et trengende og uskyldig barn. Jeg har flere ganger fortalt om hvordan psykopaten ble som en lillebror for meg mer enn en partner, og man forlater ikke en lillebror i nød uansett hvor mange raseriutbrudd han har. I stedet tok jeg ansvar for både hans oppførsel og for min, dette til tross for at han på det tidspunktet nærmet seg 30 år. Andre objekter forteller om lignende opplevelser av at psykopaten var et “ekstra barn” som de i mange tilfeller faktisk var gift med.

Pliktoppfyllelse/lojalitet. Psykopaten spiller her på objektets iboende evne til, og behov for, å være ordentlig. Objektet fulgte opp avtaler og ordnet alt av oppgaver som psykopaten anså seg for hevet over eller som kjedelige; at nettverkets bursdager ble husket på og gaver kjøpt inn og at husarbeid ble utført, i tillegg til at psykopaten dro nytte av objektets indre (overdrevne) moralske veiviser på den måten at objektet aldri bannet, hevet stemmen eller gjorde seg uverdig. Da kunne psykopaten i eget hode hele tiden gå seirende ut av konflikter. Jeg skriver “overdrevne” i parentes fordi psykopaten ofte søker objekter som hadde en meget streng og selvdestruktiv moral, det vil ofte være snakk om skambaserte personligheter som er enkle å korrigere og irettesette fordi de sjelden hevder sin rett. I tillegg ble det en lek og spennende utfordring for psykopaten å drive det moralske objektet til vanvidd og ut av sin moralske komfortsone, for eksempel ved å fremprovosere at det vanligvis fattede og lavmælte objektet skriker ut sin frustrasjon i en konflikt; “haha, der kan du se, du er ikke bedre enn meg”. Tett knyttet til pliktoppfyllelse så ligger lojalitet. Et pliktoppfyllende objekt vil ikke uten videre forlate en psykopatisk partner som innimellom snur og appellerer til objektets (spesielt medavhengige) behov for føle seg uunnværlig; “jeg trenger deg, ikke forlat meg, kun du kjenner meg ut og inn”. Lojaliteten forsterkes også av den ovennevnte opplevelsen av at psykopaten ikke er en voksen partner, men et trengende barn.

Som dere ser så dekker “FOG” over de sterkeste bindemidlene i det som utgjør et psykopatisk traumebånd, selv om det også finnes flere elementer som ikke kan flokkes innunder de nevnte. Det viser også at det ideelle objektet ikke kan være hvem som helst, men mennesker som har en høy/sterk moral, er ordentlige, samvittighetsfulle og lojale nærmest til den bitre slutt, men som dessverre også er selvdestruktive og frykt/skambaserte – egenskaper som ikke er over selv om psykopaten er ute av bildet, og som mange av oss jobber med kontinuerlig i kjølvannet av relasjonen.

Men husk; det er faktisk en formidabel prestasjon å komme ut av tåka, som tar lang tid og lenge er en kamp mot kognitiv dissonans. Det er ikke for tynnhudede mennesker å finne veien ut av tykk tåke. Tvert imot kreves en meget sterk psyke. Klapp deg selv derfor på skulderen for at du er ute, eller på vei ut.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Medavhengighet, del 3; Dysfunksjonelle familier

Tenåringen Ole stirret ned på smøret. Det så ikke ut som det skulle, det var så glinsende. Ole hadde ikke lyst til å spise smøret, det smakte rart. Ole fikk ofte servert mat av foreldrene som smakte rart, men det var ikke populært å påpeke det. Foreldrene ble ikke sinte, men de avfeide ofte hans klaging på maten som “tullprat” og sa at det ikke var noe i veien med den, at den var som den skulle være. Han følte seg ofte skamfull og liten og at det var noe i veien med hans oppfattelsesevne hver gang de svarte ham slik. Han kunne ikke huske at foreldrene noensinne hadde gitt ham rett i noe. Han forsøkte seg likevel forsiktig; – smøret ser rart ut, det er ikke slik det skal være, sa han og nølte med å smøre det på brødskiven. -Neida, svarte mor, hun pekte på lokket. – Se her, det er ekstra saltet, derfor ser det vel annerledes ut. Alt smør er vel saltet, tenkte Ole, men sa ikke mer. Faren sa ingenting, han bare spiste smøret. Ole smurte nølende smøret på brødskiven og tygde av brødet. Han kikket på foreldrene, som begge satt der og latet som om smøret var akkurat som det skulle være. Ole begynte å undre om det var foreldrene som ikke var helt som de skulle være.

I dysfunksjonelle familier er det ikke lov å si alt man mener eller oppfatter. Det er ikke “fritt ord” rundt middagsbordet, selv om alt på overflaten er som normalt; ingen er fysisk voldelige, foreldrene skjøter sitt arbeid tilfredsstillende, barna klarer seg på skolen og økonomien er på stell. I utgangspunktet er det ingenting å sette fingeren på, likevel får barna følelsen av at de ikke har en stemme, at den ikke teller eller betyr noe og at deres behov og observasjoner ikke er viktige eller sågar direkte feil.

For å spinne litt videre på historien om Ole og hans foreldre, så er historien om smøret et eksempel på foreldre som tåkelegger. Oles foreldre er arbeidsfolk og med lav eller ingen utdannelse. De har generelt lav kunnskap om oppbevaring av mat. Kjøttvarer og kjølevarer blir ofte kjøpt i utlandet og transportert over lange strekninger uten nedkjøling. De pakker aldri inn maten skikkelig og de oppbevarer råtne og fordervede matvarer i kontakt med friske matvarer. Slik blir maten dårlig selv om utløpsdatoen fortsatt ikke er passert. Derfor svarer de ofte Ole med “tullball, se her, maten er fortsatt holdbar” og forteller ham indirekte at hans smaksans er feil, at han ikke kan stole på den. Dette er tåkelegging. Ole er mer intelligent og oppvakt enn sine foreldre, han har en intellektuell kapasitet og en nysgjerrighet som overstiger deres. I foreldrenes sinn står janteloven sterkt og de liker ikke at Ole er kritisk til dem eller stiller spørsmål som de ikke kan svare på. De er redde for at han skal bli “fisefin”. I stedet for å anerkjenne hans observasjoner; “ja Ole, smøret er harskt, men det er det eneste vi har akkurat nå og du kan trygt spise det” eller betrakte hans sensitivitet som en styrke som han kan utnytte – for eksempel til å bli en god kokk, så har de blitt enige om å legge seg på en linje hvor de ikke orker å diskutere med Ole og istedet avfeier hva de oppfatter som utilfredshet fra hans side. Aller helst vil de ha et medgjørlig barn som alltid smiler og aldri kverulerer.

Ole vokser derfor opp med en opplevelse av at hans meninger og observasjoner ikke er gyldige. Han føler også skam hver gang han er misfornøyd med noe og han frykter å fortelle hva han egentlig mener, både til sine venner og til sine fremtidige kjærester. Dette vil påvirke alle hans relasjoner og han vil få problemer med å skape ekte intimitet med en partner. Han har utviklet en mistillit til foreldrene som han ikke klarer å sette ord på og derfor heller ikke uttrykker, i stedet blir samvær med dem preget av en falsk illusjon om at alle har det bra. Ole er godt voksen og har hatt det mye psykisk dårlig med selvtvil og usikkerhet før han forstår hvem og hva som er årsaken til at han hele livet har hatt en følelse av å ikke bety noe alene og at han er avhengig av andre for at hans oppfattelser skal ha validitet.

Er Oles foreldre psykopatisk anlagt? Det vet vi ikke. Vi vet kun at familien er dysfunksjonell fordi medlemmene ikke har vært likestilt og dissens har blitt slått ned på. Skam har blitt brukt som et verktøy for å slippe engasjere seg i Oles virkelighet. Medavhengighet med rot i barndomshjemmet kan ha mange årsaker. Kanskje er medavhengigheten nedarvet fra en mor eller far som selv er medavhengig. Ofte skapes medavhengighet rundt et familiemedlem som lider av en avhengighet, for eksempel en alkoholisert mor eller en narkotikamisbrukende sønn. Eller kanskje er det en deprimert far i huset, eller en datter med Downs syndrom hvor foreldrene ikke klarer å ivareta de øvrige barna. Medavhengighet kan skapes av at alt familiefokus rettes mot det avhengige medlemmet som hele tiden krever noe; hjelp, støtte og hensynstaken. Barn i familien lærer at de må nedprioritere seg selv og hele tiden stille det trengende medlemmet først. I mange tilfeller handler det om å gå på eggeskall rundt den trengende, noe barna tar med seg inn i fremtidige relasjoner. Barn som har vokst opp slik, vil som voksne ofte ubevisst søke etter gjenkjennelige trekk i valg av partner; en som bekrefter deres syn på seg selv som “ingen”. Som dere ser så kan medavhengighet skapes på mange måter og ikke kun av psykopatisk opphav, men en ting er sikkert; er du medavhengig så kommer du ikke fra en sunn familie.

Hva kjennetegner en dysfunksjonell familie? Kjennetegnene inkluderer;

  • “Oss mot dem”, kjennetegnes av steile fronter hvor partene skal angripe hverandre. Det kan være faste allierte; mor og datter mot far og sønn, det kan være hele familien mot ett syndebukkmedlem, eller alliansene kan variere. Uansett sammensetning så preges konfliktene av full krig i stedet for forsøk på forståelse og sindige overenskomster. Konflikter betraktes som muligheter til å “ta” hverandre for å få utløp for innestengt forakt. Det er lite respekt eller kjærlighet i slike familier.
  • Problemer fornektes eller feies under teppet. Hvis noen lider så snakkes det ikke om. En jeg kjenner forteller at han fikk kreft, men at ingen i hans familie egentlig spurte hvordan han hadde det, hverken under behandlingsforløpet eller i etterkant. Etter at han ble erklært kreftfri så skulle livet fortsette som før – umiddelbart, og de andre medlemmene forventet at han var som innen han ble syk og også at han ytet like mye som før. Ofte handler denne dynamikken om at ingen i familien ønsker at noen skal få særbehandling for alle går og bærer på en følelse av mangeltilstand og egentlig ønsker mer kjærlighet til seg selv. Ingen har noe å gi.
  • Hemmelighold. Den ovenstående fornektelsen gir grobunn til hemmeligheter. Medlemmene er ikke ærlige og åpne med hverandre, men bruker informasjon til utpressing og “gisseltaking”; “hvis du tier stille om … så skal jeg ikke avsløre at du …”. Tilliten er borte og daglig samvær og omgang preges av løgner, skepsis og skjulte agendaer. Hemmeligholdet kan også handle om “familiehemmeligheter” som ikke tillates å omtales, for eksempel at “farfar satt i konsentrasjonsleir” eller “mormor har en tysk far”. Det kan være snakk om at slekten skammer seg over aspekter i deres historie, eller at ett enkeltmedlem plasserer seg selv på en pidestall og krever respekt ut over det vanlige for noe de har vært gjennom i deres fortid, for eksempel at tante ble voldtatt i 1974 men fortsatt bruker det som en trigger slik at resten av familien må gå på eggeskall rundt henne. Spesielt familier med mye skam og maktkamp preges av hemmelighold.
  • Grenseløshet. Foreldrene kan praktisere for sterke grenser, eller ingen grenser overhodet. I begge tilfeller utvikler barnet en usikkerhet omkring hvor foreldrene slutter og barnet begynner, i tillegg til utrygghet fordi det ikke vet hva det skal forholde seg til. Eller barna får ingen anerkjennelse eller respekt for deres egne grenser, trang til privatliv etc. Kanskje buser foreldrene konsekvent inn i barnas rom uten å banke på, til tross for at barna har ytret et ønske om denne gesten. Eller foreldrene ivaretar ikke barnas integritet, ved å erte dem eller latterliggjøre dem foran egne venner eller barnas venner. I ekstra dysfunksjonelle familier så kan barnas seksuelle grenser overskrides av foreldre som forgriper seg på dem eller nesten-forgriper seg (nekter å forlate baderommet når barnet er nakent selv om barnet ber om det etc). Grensene blir også uklare hvis en mor behandler sin sønn som en ektemann eller sin datter som en venninne, eller hvis en far påtvinger barna foreldrerollen ved å kreve mer omsorg enn han selv er kapabel til å gi dem i retur.
  • Skyld- og skampreget kommunikasjon. I slike familier er kommunikasjon og dialog av en fordømmende art, i stedet støttende og bekreftende. Det foregår en maktkamp hvor det er om å gjøre å plassere seg selv moralsk på topp. Anklager og negative merkelapper er vanlig. Hverdagslig kommunikasjon tar mer form av belæring enn av respekt og kjærlighet. I slike familier vil medlemmene forsøke å unngå samvær med hverandre som innebærer samtale, og i de tilfellene hvor samtale er uunngåelig så vil samtalen være sparsommelig eller påtatt og falsk. Ingen har noen å betro seg til og søker i stedet betrodde utenfor kjernefamilien. Barn i slike familier vil ofte ta adferden med seg inn i voksenlivet, og få problemer med å kommunisere ærlig og direkte med venner og fremtidige partnere – også selv om de i disse relasjonene føler seg trygge og ikke ønsker å skjule noe.

I romanserien som startet med “Berlinerpoplene” forteller Anne Ragde om den dysfunksjonelle familien Neshov. En av karakterene er den aldrende Tormod Neshov. I bok nummer fem, “Liebhaberne”, blir han viet større plass enn i de fire foregående bøkene. Vi lærer at han hadde en relasjon til en ung tysk soldat under krigen, og at faren hans derfor tvangsgiftet ham med den dominerende Anna. Anna herset med ham fra første dag. Paret fikk etterhvert tre sønner (som viser seg å ikke være Tormod sine, men det er en annen historie) hvorav den eldste – Tor – som også har odelsretten og derfor blir værende på gården, adopterer morens nedlatende behandling av Tormod og deltar i den.

Da både Anna og også Tor er døde så får Tormod plass på et sykehjem. Han ønsker ikke å se gården hvor han ble herset med igjen, selv om han levde hele sitt liv der. På et tidspunkt har pleieren plassert ham på en stol med føttene i grønnsåpebad. Tormod blir tissetrengt og tar føttene ut av badet for å gå på do. Men han har grønnsåpe på føttene, sklir og faller på gulvet. I fallet biter han seg selv i tungen og begynner å blø fra munnen. Selv om det var et uhell, så skammer han seg over at han skadet seg. Han klarer å krabbe tilbake til grønnsåpebadet og forsøker å late som ingenting har skjedd da pleieren kommer tilbake.

Tormod demonstrerer her klassisk medavhengig adferd; han faller stygt og har behov for pleie, men undertrykker sitt eget behov for pleie for å tilfredsstille (i dette tilfellet ved ikke å bry) pleieren. I tillegg kommer skam-aspektet inn. Han er blitt herset med hele livet; først av en tyrannisk far, deretter av kone og sønn. Tormod har en grunnleggende følelse av skam, at han som person “ikke er riktig”. Han er vant til å bli verbalt angrepet og anklaget også for hendelser som er ulykker. Han skammer seg derfor at han var så “dum” som ble tissetrengt og ikke valgte å holde på urinen til det passet seg (for pleieren/andre) at han gikk på toalettet.

Det er i den forbindelse viktig å poengtere at medavhengighet ikke er en ufarlig lidelse. Ubehandlet fører den ofte til for tidlig død. Den medavhengige mangler grenser og klarer ikke å beskytte seg selv, for eksempel ved ikke å avvise farlige mennesker, men inkludere dem i sitt liv og sågar vende tilbake til dem. Å omgi seg med farlige mennesker vil naturlig nok ofte føre til fysisk vold. Som historien om Tormod illustrerer, så er egenomsorgsevnen også svært dårlig. Den medavhengige vil undertrykke skader og lidelser, og unnlate å oppsøke lege for sin egen del. I tillegg til faren for drap, skader og sykdom så er også selvmordsrisikoen stor, da den medavhengige ofte er deprimert og mangler evne til å forstå sin egen tilstand.

(Serien fortsetter. Tanker og eksempler er hentet fra forfatteren selv samt fra “Codependency for dummeies” av Darlene Lancer).

 

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. Det kan heller ikke erstatte profesjonell terapi av psykolog eller psykiater).

 

Stater og bevegelser kan være psykopatiske

Takk til alle som har kommet med gode forslag til nye tekster. Jeg kan ha idètørke og da er det veldig fint å ha en idèbank som den dere bistår med å gå til. Til dere som venter utålmodig på deres ønsketekst så vil jeg si at bloggen skal bestå i lang tid fortsatt, og jeg kan ikke skrive om alt med en gang for da er det plutselig ingenting igjen til å holde liv i bloggen. Det handler også om å skrive det som opptar meg for øyeblikket, det hodet mitt er fylt med. Bestillingstekster er vanskeligere.

Du som synes nettopp din problemstilling mangler kan søke mye kunnskap, råd og bekreftelse i kommentarfeltet. Nettopp kommentarfeltet er et sted hvor dere har briljert lenge, og spesielt i det siste. Det er helt rørende å se hvor mye dere skriver, åpner dere og støtter hverandre. Så godt som alle er respektfulle og relevante. Gledelig er det også at et par menn har kastet seg inn og kommenterer aktivt, sammen med gamle og nye kvinnelige lesere.

Dere som er helt ferske kan også ha nytte av å lese min bok. Boken er en slags “førstehjelp” for objekter, fordi alt det basale står der. Selv om bloggen stadig repeterer basalkunnskap om psykopaten, så vil den ofte bevege seg til steder for viderekomne, hvor dere “nyklekkede” objekter kanskje ikke føler dere helt hjemme. Det er en naturlig utvikling for en såpass spesifisert blogg som er inne i sitt fjerde år, at vi ikke står stille på basisnivå. Men alle tekster skrevet fra 1. januar 2016 er fortsatt tilgjengelige og vil inneholde mye basiskunnskap.

Apropos gamle tekster så er det enkelte som har etterlyst et slags register som gjør det enklere å finne tilbake til eldre tekster man trenger her og nå, i stedet for å måtte bla seg nesten fire år tilbake. Andre ønsker seg “festede” innlegg hvor de mest brukte manipuleringsteknikkene står oppsummert. Jeg jobber med saken men foreløpig har den tekniske delen av bloggen ingen slike funksjoner. Det er beklagelig. Men jeg har deres behov i bakhodet.

I dagens tekst vil jeg gjøre en liten avstikker og bevege meg fra mikroskopisk og relasjonelt nivå, til makroskopisk samfunnsnivå. Hvor mange av dere har tenkt over at psykopati og narsissisme også kan gjennomsyre politikk, religion og ideologi?

Jeg tipper at mange har forstått at psykopati ikke bare handler om individer men også kan overføres til lover, styresett og sågar hele stater. De fleste av oss tenker nok på Hitler som psykopat. Hitler klarte å projisere sine psykopatiske trekk og sin galskap over på et helt folk, via stadig mer polariserende og marginaliserende lover, mandater, pålegg, påbud og forbud, og det tyske folk deltok tiltakende i hans prosjekt. De aksepterte en stadig sterkere tilvenning til ondskap. De tolererte etterhvert hat mot jøder, en ekspansjon av det tyske rike, undertrykkelse av andre nasjoner og at de selv var et herrefolk. Man kan likevel ikke si at hele det tyske folk til slutt ville oppfylle kriteriene for en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Antakelig var det i 1945 ikke flere tyske individer som hadde oppfylt denne diagnosen, enn andelen nordmenn i 2019. Den gradvise tilvenningen kan derimot sammenlignes med et objekt som blir tåkelagt og manipulert av sin personlige psykopat.

Vi har nok alle også hørt historier om religiøse sekter som har begått kollektivt selvmord, manipulert og forført av en karismatisk og psykopatisk leder, som har fått dem til å overgi alt sitt jordisk gods i tro på dommedag eller at materielle gjenstander og “mamon” ikke frigjør sjelen og derfor bør doneres til spesifikke bankkonti (som regel de religiøse ledernes personlige konti).

Vi grøsser ved tanke på disse historiens eksempler på kollektiv psykopati. Men hvor mange av oss tenker over at det skjer fortsatt i dag, og kanskje sågar fra statsledere eller ideologer som vi anser som pålitelige og troverdige? Kanskje fra vår egen elite, de som styrer oss, forvalter oss og påvirker oss?

Det ville være utopi å tro at vi i dag er fri for manipulerende påvirkning, tatt i betraktning at slik påvirkning har eksistert til alle tider. Det er lite trolig at vi i dag har nådd et slags “endepunkt” hvor demokrati, rasjonalitet og fri tenkning har nådd sin optimale topp. Faktum er at vi fortsatt er omringet av statlige og private selskap og bevegelser som forsøker å påvirke oss med deres egen agenda; som gjør sitt beste for å tåkelegge oss til å akseptere og tolerere en politisk eller økonomisk linje, akkurat på samme vis som våre personlige psykopater forsøkte å ensrette oss og frata oss evnen til fri vilje og fri (kritisk) tenking.

Et aktuelt eksempel er den pågående bompengedebatten, hvor politikere tilsynelatende ønsket å heve bompengeinnkrevingen inn i himmelen. De har ansett bilister som en kilde til ekstra skatt og en utømmelig skattekiste (parasittisme) for å finansiere mye mer enn bare veibygging. Det vil si helt til folket nå sier stopp. Folkebevegelsen mot bompenger truer med å innta politikken, og står i enkelte byer med så mye som 20% oppslutning innenfor det kommende valget til høsten. En ensaks folkebevegelse truer altså med å velte godt etablerte partier som Arbeiderpartiet og Høyre. Nå begynner de samme politikerne som ønsket å suge bilistene tørre, å påstå at “de alltid egentlig var imot bompenger” (tåkelegging). Mange vil mene at vi har dypt uærlige mennesker som forvalter oss, og de kan ha rett. Dette er ikke et tegn på at vi har nådd et demokratisk toppunkt, men tvert i mot et sykdomstegn for Norge anno 2019.

Og hva med klimakrisen? Mange hevder at den er blitt en slags “nyreligion” og at man blir korsfestet hvis man ikke tror på den. Personlig har jeg alltid hatt følelsen av at det ligger noe suspekt over fenomener og bevegelser som kommer veldig plutselig og blir altomfattende. Kan det være at noen som forvalter oss har en skjult agenda her, eller noe å tjene på at vi fokuserer enormt på klima? Kan klimaforskningen være bestilt? Kan det ligge en økonomisk gevinst bak, eller kan det være en avledningsmanøver for at vi skal se bort fra noe annet, noe som vestlige myndigheter ikke vil at vi skal se? Og hva skjedde med ozonlaget, som var en tidligere krise som man hørte om på alle kanter da jeg var barn og tenåring, er det plutselig ingen krise lenger?

Og hva med Facebook, som har begynt omfattende sensur i noe de kaller en kamp mot “hatytringer”? Det lyder jo på overflaten som et hederlig og legitimt tiltak. Men mange har oppdaget at de utestenger utelukkende konservative meninger og stemmer, og noen hevder at selskapet egentlig har en agenda om å påvirke det kommende amerikanske valget i 2020. Men deres sensur strekker seg også til norske brukere. Jeg har selv venner som har opplevd at de har blitt utestengt eller fått “karantenetid” nærmest uten å forstå hvorfor, som følge av offentlige kommentarer (under fulle navn) som de trodde var uskyldige.

Metoo kampanjen ble lenge (og kanskje fortsatt) oppfattet som nødvendig, rettferdig og legitim av vanlige kvinner (og menn). Men etter det nødvendige rettsoppgjøret mot Harvey Weinstein – den seksuelle predatoren som startet det hele, så synes den ene saken etter den andre å ikke holde vann og kollapse. Senest ble senator Brett Kavanagh frifunnet for anklagene som var rettet mot ham. En del usunne trekk ved Metoo begynte å åpenbare seg. Ett av dem var at forkjemperne synes å ville omgå normale rettsprinsipper og mente at en anklage i seg selv burde være nok til å få en mann dømt. To andre kontroverser kom også til syne; 1) kampanjen ble markedsført som kjønnsnøytral, men i praksis åpenbarte seg et sett med regler for menn og et annet for kvinner. I Norge har dette vært spesielt tydelig i de respektive sakene omkring Trond Giske og Trine Skei Grande, og hvilke konsekvenser de fikk for både mediedekning og deres karrierer. 2) Metoo synes å være mest opptatt av menn med makt, og har så langt vist liten interesse for menn “på gulvet”. Metoo`s dobbelmoral og hykleri kom dermed tydelig til syne på begge områder. Kan det være at Metoo ikke er en hederlig bevegelse, men et verktøy for å vippe menn med makt av tronen, og erstatte dem med (forhåpentlig) kvinner? Hvem ville ønske det? Vi vet jo at feminismen lenge har vært spesielt fokusert på den skjeve kjønnsfordelingen blant eliten.

Asylinnvandring blir i utgangspunktet ansett som humanitær. Men hva vil en så fremmed religion som islam i Norge, og hvorfor blir innvandrerkritikere så sterkt svertet og forsøkt fortiet? Hva er det vi frykter med at noen stiller kritiske spørsmål? Muslimer i Belgia har etter vårens valg vunnet seter i det belgiske parlamentet, og proklamerer nå åpenlyst at de vil jobbe for å danne en muslimsk stat i Belgia. Så hva skjer her, er den muslimske innvandringen og politiske innflytelsen en humanitær nødvendighet, eller et kalkulert kupp av vesten?

Jeg vil at dere skal se den vedlagte videoen av predikanten Ann Barnhardt (advarsel; den er lang). Barnhardt hevder i videoen at bevegelser som feminisme og LGBT, samt religioner som islam er gjennomsyret av psykopati og at tilhengerne gjøres til narsissister. Man kan være enig eller uenig med henne i dette, hennes ståsted er definitivt farget av religionkonservatisme. Men hun har meget god innsikt i psykopatiske og narsissistiske kriterier og klarer på imponerende vis å synliggjøre hvordan store grupper kan inneha de samme trekkene som vi hittil på bloggen kun har diskutert på individnivå. Poenget med denne teksten/videoen er ikke at dere som leser skal adoptere Barnhardts syn på visse ideologier eller religioner, men lære dere til å tenke kritisk også om myndigheter samt på egenhånd å kunne avsløre at også store bevegelser kan tåkelegge oss på samme måte som psykopaten gjorde.

Stater, religioner, ideologier, bevegelser og selskaper som vi har trodd har hatt gode intensjoner, kan ha en skjult agenda og utvise psykopatiske trekk som dobbelmoral, parasittisme, løgn, berettigelse (krav om særbehandling og fordeler), tåkelegging, offermentalitet og ansvarsfraskrivelse. Slik forholdt vi oss også til psykopatene i våre liv; vi trodde de var gode på bunnen, men det viste seg å ikke stemme. Det er all grunn til å være skeptisk til institusjoner som utviser de nevnte trekkene. Hev derfor blikket opp og ut, og anse dette som neste nivå i å avsløre manipulasjon. Dette er definitivt for viderekomne. Snart klarer ingen å manipulere dere igjen.

Kommentarfeltet denne gang ønsker jeg å tilegne diskusjon omkring hva dere ser i bevegelser rundt oss i 2019. Jeg vil minne på at når det er snakk om politikk, religion og ideologi så skal man trå varsomt, men at vi i denne tråden kan åpne våre sinn uten å føle oss personlig krenket av noe. Poenget her er å trene oss selv og hverandre i å se psykopati på makronivå.

Psykopaten mener at han/hun har rett til deg

Dette henger sammen med berettigelse, som mange av oss vet er ett av de tyve offisielle kriteriene for psykopati. Men hvordan forklare berettigelse, og hvordan relatere det til din relasjon med psykopaten?

Berettigelse handler om følelsen av å fortjene noe uten egentlig å ha gjort seg fortjent til det, i motsetning til å ønske seg noe. Å ønske seg noe er normalt, det innebærer en forståelse av at “jeg ønsker meg det, men det betyr ikke at jeg får det. Men kanskje jeg får det hvis jeg er snill eller hvis jeg klarer å tjene nok penger til å skaffe meg det jeg ønsker meg”. Berettiget tankegang tar mer form av “jeg skal ikke behøve å jobbe for de tingene jeg ønsker meg, jeg fortjener det fordi jeg er meg. Å jobbe for ting er noe andre må. For meg er det tilstrekkelig å manipulere andre til å gi meg det jeg ønsker meg. Jeg fortjener det fordi andre er dumme nok til å la seg manipulere. Jeg er bedre enn dem. Derfor fortjener jeg større kakestykker enn dem. Jeg fortjener også annen form for særbehandling. Hvis ting frivillig faller ned i mine hender, så er det mitt og jeg behøver ikke å sette pris på det”.

Jeg har mange ganger beskrevet hvordan jeg følte meg “tatt” av psykopaten. Det skjedde raskt og det var aldri noe spørsmål om jeg selv var interessert i relasjonen. Som den vedlagte videoen beskriver, så spiller det ingen rolle for psykopaten om du selv er interessert i dem, eller hvorvidt de har noe å tilby deg. De tar for gitt at du er interessert i dem, eller de er så arrogante at de ikke bryr seg. Din mening om dem betyr ingenting. De har aldri gjort det nødvendige indre arbeidet hvor de måler seg selv opp mot andre; ikke i verdi, men om man er kompatibel eller ei. Det er ikke viktig for psykopaten å være kompatibel med objektet, for de hadde aldri til hensikt å knytte seg. Deres intensjon handler om makt, kontroll og parasittisme (et annet av de tyve kriteriene). De knytter seg , ikke til.

Dette rimer med min indre undring under relasjonen med P; “hvorfor er han så opptatt av meg? Vi har svært lite felles”. Jeg har også beskrevet hvordan psykopaten egentlig var veldig kjedelig og ikke hadde noe annet å tilby enn intensitet. Intensitet var det eneste han kjente til. Han stilte nok aldri spørsmålet “hva har jeg å tilby Daniel? Hvorfor gidder han å være sammen med meg?”. Det interesserte ham ikke. Han bare så en person som han mente seg berettiget til og den personen (jeg) skulle ganske enkelt finne seg i å være gjenstand for å bli eiet av ham for en stakket stund.

Vær oppmerksom på at videoen beskriver narsissisten i høyere grad enn psykopaten.

Renselsesritualer

Vi skal fortsette med temaet medavhengighet, men det er et tungt tema – både for meg og for dere – så tankene mine forsøker liksom å vandre bort fra det tunge og over til noe lettere. I går vandret de til det å rense seg for psykopatens gift og påvirkning ved hjelp av ritualer, det som på engelsk kalles “cleansing” eller “purging”. Vi har kanskje alle sett spøkelsesfilmer hvor mediumet går gjennom det hjemsøkte huset, gjør noen symbolske handlinger og sier noen symbolske ord, gjerne fra bibelen, for så å avslutte med de forløsende ordene “this house is clean”. Men ofte ender det med de like ikoniske ordene “they`re back”, når den opprinnelige renselsen ikke hadde den ønskede effekten og spøkelsene aldri forlot huset.

Så dagens spørsmål er; har renselsesritualer noe for seg, når man ønsker å fjerne psykopaten fra sinn og kropp?

Psykopaten (be)fester seg som vi vet mye sterkere i oss enn normale relasjoner. At psykopaten er en parasitt vet vi. Andre ord som kan brukes er “okkupasjon”, “infeksjon” eller “besettelse”. Det siste gir assosiasjoner til demoner og eksorsisme, og nettopp eksorsisme er det mange som føler behov for. Psykopaten er i tankene dag og natt, uke etter uke, måned etter måned og – i mange tilfeller – år etter år. Mange merker at normale metoder for distraksjon og avledning ikke virker; det hjelper lite å reise, å jobbe doble skift eller å finne seg verdens mest oppslukende hobby. Psykopaten er der likefullt, og opptar verdifull oppmerksomhet og energi.

Vi sier at man har “noe på hjernen” og når det gjelder den psykopatiske besettelsen så er det definitivt slik. Samtidig er ikke begrepet dekkende, for det oppleves også som om psykopaten har inntatt kropp og sjel. Den psykopatiske besettelsen har dermed en åndelig dimensjon i tillegg til den mentale og den fysiske dimensjonen.

Vi er i varierende grad åndelig anlagt. Noen er svært åndelig anlagt. Andre ikke i det hele tatt. Å være åndelig kan være knyttet til religion, men det behøver ikke å være det. Dette gjenspeiler også ritualene vi velger; de kan være hentet fra gamle religiøse skrifter eller moderne bevegelser som mindfulness, yoga eller feng shui (som forsåvidt er en meget gammel tradisjon i Kina, men moderne i vesten).

Selv er jeg middels åndelig anlagt. Jeg synes emnet er spennende, tiltrekkende og har noe for seg – til en viss grad. Men jeg er ikke så opptatt av eksterne ritualer. Min åndelighet kommer innenfra. I min første tid etter bruddet med psykopaten så var det som regel tilstrekkelig for meg å tenne ett eller to stearinlys, fordi jeg opplevde at det stimulerte det arbeidet som foregikk inni meg. Elektrisk lys hadde ikke samme effekt; det var for sterkt, blendende og statisk. Den levende flammen derimot var mildere, samtidig som den beveget seg og jobbet seg nedover mot skaftet av stearinlyset. Den levende flammen kastet dessuten skygger og nådde ikke fram til hver eneste krok, men etterlot deler av rommet i mørke. Kanskje var det i skyggene at det åndelige i meg hadde sitt spillerom.

En gang gikk jeg litt lenger. Det hadde på det tidspunktet gått to år siden NK. Jeg hadde definitivt kommet over i en ny og bedre fase, men han var der fremdeles og spøkte i meg, like levende som før. Jeg fungerte bedre og bedre men var samtidig desperat etter å bli kvitt ham. Jeg begynte å frykte at han kom til å sitte på skulderen resten av livet. Samtidig følte jeg fortsatt en lengsel og dragning mot det jeg trodde vi hadde. Dette er litt hva som skjer i NK; jeg forstod at jeg ikke kunne kontakte ham direkte men projiserte i stedet mitt behov for kontakt over på steder som var knyttet til ham. Alt dette kan det være vanskelig å være bevisst og krefter man ikke helt forstår eller har kontroll på drar oss hit og dit. Å bli kvitt en djevel er ikke enkelt arbeid.

Men en dag gikk jeg en lang tur til en stor sten på et fjell hvor han og jeg en gang hadde vært. Det eneste bildet jeg noengang tok av ham ble tatt mens han satt på huk ved siden av den stenen. Det var et sted nesten fritt for mennesketrafikk, for ikke mange orket den lange og krevende turen opp til stenen. Egentlig gjorde ikke jeg det heller, jeg husker hvordan jeg ble diltende etter den dagen P og jeg gikk turen, han var i mye bedre fysisk form enn jeg. Men to år senere, i min dragning mot steder vi hadde felles så fikk jeg uventede krefter og det var som om jeg ble meget lett på foten da jeg denne gang gikk den samme turen alene.

Med meg i vesken så hadde jeg et håndskrevet brev. Jeg hadde stilet det til ham og skrevet i “du” form. Det var ikke veldig langt men omtalte sviket han utsatte meg for, men også det gode som jeg selv representerte i relasjonen; den ekte kjærligheten og troen på at hva han lot som om han ga meg kunne jeg ha tillit til.

Jeg satt meg på stenen. Normalt var det et meget værhardt og utsatt sted, men den dagen var vinden mild og strøk meg varsomt på kinnet. Jeg frøs ikke, selv om det var oktober. Det var helt stille, ingenting forstyrret freden. Jeg drakk først en kaffe jeg hadde medbrakt. Deretter lukket jeg øynene og tenkte tilbake på den dagen vi gikk opp på fjellet. Jeg valgte å hente frem følelsene fra den dagen, innen jeg visste at han var en manipulator. Jeg var så lykkelig. Jeg ga meg selv lov til å sørge over hvordan jeg trodde livet skulle bli med ham. Jeg dømte ikke meg selv. Jeg var ikke naiv eller patetisk, jeg var klar for kjærligheten. Ingenting galt med det.

Deretter leste jeg brevet høyt. Brukte full kraft, da ingen kunne høre meg. Tok meg god tid til å kjenne hva jeg hadde skrevet. Det tok noen minutter, kanskje fem eller seks. Etter høytlesingen rev jeg brevet i biter og kastet bitene ned i den dype dalen. De ble fort fanget av vinden og danset lenge rundt mens de dalte nedover og landet vidt forskjellige steder over et stort område. Jeg pakket sakene og tok fatt på hjemturen.

Hjalp det meg å utføre dette ritualet? Tja. Det var ikke spesielt effektivt i å fjerne ham fra min bevissthet for evig og alltid (antakelig ikke i det hele tatt). Å tro at rehabiliteringen skal gå raskere eller skifte retning ved hjelp av ritualer eller annen avledning er en utopi. Til det kreves tid, kunnskap og mentalt arbeid og svært lite kan erstatte den jobben som kreves eller skape snarveier. Men det hjalp der og da. Jeg følte jeg hadde gjort noe for sjelen min. Den trengte det sårt. Jeg tror slike ritualer først og fremst er viktig for å anerkjenne at man har et behov og for ikke å undertrykke lidelse. Slik sett er det jeg-bekreftende og jeg-styrkende.

Dette med høytlesning av brev tror jeg er en gjenganger for mange. Noen leser det foran peisen innen de kaster brevet i flammene. Andre leser det høyt for betrodde venner. Noen er tvunget til å bli værende i et hjem de har delt med psykopaten og forteller at de har brent røkelse eller salvie i alle rom for å rense huset for psykopatens energi. Noen har brent gaver fra psykopaten og gjenstander knyttet til ham/henne i et bål i hagen mens de sier noen ord for seg selv, enten alene eller i selskap med noen de føler seg trygge med. Renselsesritualer kan anta mange former, helt etter personlig behov og hvor åndelig anlagt objektet er.

Har du selv utført et lignende rituale? Hvordan var din opplevelse av utførelse og effekt? Eller ønsker du å gjøre det men vet ikke helt hvordan du skal gripe det an eller om det har noe for seg? Fortell gjerne om det i kommentarfeltet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

“Bæsje-testen”

Det frastøtende navnet til tross, det er den beste betegnelsen på noe psykopaten gjør i hele relasjonen, men spesielt i begynnelsen, også i de tilfellene hvor objektet tilsynelatende blir idealisert.

Hvordan er det psykopaten tester objektet tidlig i relasjonen? Han/hun bæsjer (ikke bokstavlig) på objektet bittelitt for å se om objektet finner seg i det. Hensikten er å se om du er brukbar som primærobjekt og søppelkontainer. Den mentale bæsjingen kan skje i form av en provokasjon eller en utfordring, kanskje litt kritikk, et avtalebrudd eller en latterliggjøring. Det skjer meget subtilt. Spesielt hvis bæsjingen er omringet av kraftig idealisert så vil objektet ikke forstå at han/hun blir testet. Det vil likevel gi objektet en forbigående følelse av å ha blitt stukket, om enn aldri så lite. Nettopp derfor husker mange objekter at de ble testet når de tenker etter. Senere i relasjonen så kommer kritikken så ofte at den knapt ikke skiller seg ut. Men det mange husker som litt pussige utsagn i begynnelsen av relasjonen men som de ristet av seg som en misforståelse, var mest sannsynlig et ledd i bæsje-testen.

Jeg husker i dag veldig godt de to første gangene psykopaten bæsjet på meg. Innen jeg fortsetter så vil jeg beklage ordvalget i denne teksten, men jeg synes ikke det blir riktig å forskjønne psykopatens intensjon og opptreden. Hvis du vemmes av den litt barnslige betegnelsen jeg har valgt, så bør du også vemmes av psykopaten, for dette er nettopp hva de gjør og er; bæsj. Det er ikke friske og oppegående mennesker som bevisst tenker “nå skal jeg være respektløs og ekkel for å se om NN tåler det” hvis man genuint ønsker en relasjon. Det er også en direkte oversettelse av det engelse uttrykket “the poop test”.

Ok, tilbake til de første gangene jeg ble bæsjet på. Den første testen var allerede første dag vi hadde hilst på hverandre. Vi dro på handletur. På vei hjem fra butikken så kikket vi på en øy ute i havet med et bratt fjell inn mot midten. Skyene hadde liksom lagt seg over fjellet som et teppe. Jeg kom med en semi-filosofisk betraktning av synet, og responsen hans var; “så du er litt sånn besserwisser du, eller?”. Det ble sagt med glimt i øyet men likevel uironisk. Jeg husker nokså tydelig hva jeg tenkte. Jeg tenkte at det var en merkelig ting å kalle noen etter å ha kjent dem i kun noen timer, man setter ikke merkelapper på noen etter så kort tid og spesielt ikke hvis man forsøker å innlede et vennskap. Jeg tenkte også “gud, han vet ikke hva besserwisser er” for jeg hadde ikke vært påståelig eller belærende. Men jeg gjorde som jeg tror veldig mange av oss gjorde; jeg unnskyldte ham og konkluderte med at han var litt for selvsikker for sitt eget beste. “Det brenner han seg nok ofte på” tenkte jeg, men bestemte meg for at han skulle slippe å brenne seg på meg. Jeg skulle være tolerant, omfavnende og tilgivende. Jeg stotret et eller annet til svar som jeg i dag ikke husker ordrett, men jeg husker at jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare til slikt. Men resultatet var likefullt at jeg besto den første testen i hans øyne, det vil si at jeg ikke besto den i normale menneskers øyne. Hva jeg burde ha gjort var å svare “hva mener du med det?” (respondert uten å reagere), sendt ballen tilbake til ham og gjort ham svar skyldig. Da hadde han kanskje gravd sin grav dypere og jeg hadde forstått ved fødselen av relasjonen at den ikke var levedyktig. Men berøringsangsten min var for stor og jeg var forvirret.

Hva psykopatene gjør når man består den første testen, er at de skrur neste test opp ett hakk; de bæsjer enda litt mer på oss. Det skjedde da også i mitt tilfelle noen få dager senere. Jeg hadde invitert ham på middag. Han kom til avtalt tid men virket åndsfraværende og lunefull. Han mumlet noe om forsikringsproblemer men under hele middagen satt jeg på eggeskall. Han spiste fort og skulte på meg det meste av tiden. Hvis jeg forsøkte å spørre ham om noe, så svarte han kortest mulig og på en nesten aggressiv maner. Det jeg i retrospekt ser at skjedde her, var at han ikke skrudde testen opp ett hakk; han tok kjempesats og hoppet over flere hakk. Han hadde hastverk med meg. Som fortalt tidligere så var jeg et overgangsobjekt. Psykopatene har dårlig tid med overgangsobjekter fordi de trenger narsissistisk forsyning raskt. De vet også helt fra starten at det ikke er overgangsobjektene de vil satse på. Men overgangsobjektet vet det ikke selv, til tross for en avkortet og billig versjon av idealiseringsfasen, så blir de solgt en drøm som aldri før.

Men han tok en risiko med sitt kjempehopp. De fleste med normale grenser ville sagt “takk for meg” ved denne hendelsen. Seriøst, hvem finner seg i å bli behandlet slik av en nesten fremmed middagsgjest? Vel, egentlig gjorde ikke jeg heller det. Jeg holdt meg borte fra ham i flere dager etter denne hendelsen. Problemet var at vi var kolleger, og også naboer. Han ville før eller siden se meg igjen, og da det skjedde så la han inn et lite sjarmstøt. Jeg skriver “lite” fordi det egentlig kun var noen velvalgte og selvsikre ord, men likevel nok til at jeg ga ham en ny sjanse. Det riktige av meg hadde vært å ikke gå en millimeter lenger med ham før han ga meg en oppriktig erkjennelse av sin oppførsel og en unnskyldning. Dette vet vi jo er falskt ment når det kommer fra en psykopats munn. Men jeg visste den gang ikke hva han er, og en unnskyldning burde vært et minimum. Såpass selvrespekt burde jeg hatt. Men jeg forlangte ikke engang det, mine grenser var nesten ikke-eksisterende. Jeg var tilbake under hans kontroll helt uten motstand, og snart var han igang med å planlegge nye aktiviteter vi skulle gjøre sammen.

Bæsje-testen tiltok snart i styrke og hyppighet, men da la jeg ikke lenger merke til den. Et eller annet sted i forløpet ble jeg traumebundet, og da finner man seg i alt. Hvis man hadde antydning til grenser før, så kan jeg love at siste rest av autonomi forsvinner når traumebåndet slår inn.

Grunnen til at denne testingen er karakteristisk først og fremst i begynnelsen av relasjonen, er fordi senere i forløpet så er det egentlig ikke lenger en test, det er ren devaluering. Psykopaten har utslettet grensene til objektet og trår ikke lenger forsiktig, den sporadiske bæsjingen har blitt til konstant diarè over et offer som står i en storm av direkte og indirekte kritikk, sjalusifabrikkering, manipulering, latterliggjøring, varme/kulde og ghosting.

Denne gang ønsker jeg å utfordre leserne til å fortelle om deres bæsje-test, og da er det først og fremst de første dagene som er interessante. Hvis ikke du husker det tydelig så forsøk å tenk etter surrealistiske hendelser og utsagn fra begynnelsen av relasjonen, som mest sannsynlig var du som ble bæsjet på. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

 

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon. 

Medavhengighet, del 2

I del 1 skrev jeg om kjennetegn ved medavhengighet. De fleste av dere har nå hatt mulighet til å lese teksten, reflektere, kanskje lære mer om medavhengighet fra andre kilder og konkludert hvorvidt du har liten grad, moderat grad eller stor grad av medavhengighet. For dere som har plassert dere selv i siste gruppe så er det meget viktig å begynne arbeidet med å heles. Dette arbeidet kan du gjøre selv (uten dyr terapi) men det er hardt arbeid og mest sannsynlig så vil du behøve støtte fra dine omgivelser. Som med alle avhengigheter så er avhengighet av mennesker fylt med benektelse, manipulasjon, selvbedrag og unnskyldninger. Sistnevnte handler om hvordan vi snakker til oss selv; “joda, jeg vet jeg har et problem, men jeg er så gammel og dette har grodd fast i meg, jeg orker ikke å ta fatt på arbeidet” eller “joda jeg har et problem, men mange har mye større problemer enn jeg har”. Joda, andre har også problemer, men det hjelper ikke deg at andre har problemer. Ønsker du ikke et friere liv med bedre relasjoner til andre og til deg selv?

Mange har levd et liv som medavhengige uten å være klar over hva som har hemmet dem. De trodde kanskje at det handlet om et ekstra stekt tilknytningsbehov eller at andre hadde det likedan. Den medavhengiges forbannelse er todelt; det synes ikke utenpå. Den medavhengige kan være velstelt og vellykket utad. Det medfører at ingen omkringstående reagerer og ingen intervenerer, i motsetning til for eksempel pårørende og kolleger til en alkoholiker som ser at den rammede langsomt forfaller og at jobb, karriere og sosialt liv blir skadelidende. Slik er det ikke med den medavhengige. I tillegg er allmenkunnskapen om medavhengighet meget lav eller ikke-eksisterende. Som nevnt i del 1 så er medavhengighet ikke en anerkjent diagnose. Det betyr at omgivelsene ikke vet hva de skal se etter. De kan stusse over pussig opptreden fra den medavhengige, men konkludere med at det er snakk om eksentrisitet eller innenfor normalen. Slik kan den medavhengige gå gjennom livet uten å forstå at noe er i veien. Bortsett fra at mye er i veien; relasjoner synes aldri helt å fungere og den medavhengiges liv kan være fylt av mye sorg, forvirring og fortvilelse av å føle seg utilstrekkelig.

I denne delen vil jeg snakke litt om oppvåkningsfasen; det å våkne opp fra benektelses- eller uvitenhetstilstanden nevnt over, og å samle vilje og verktøy til å heles.

Hvorfor kan du ikke gjøre dette arbeidet alene? Hvorfor er støtte så viktig?

Her møter den medavhengige muligens sin første vegring, som ironisk nok også er et tegn på medavhengigheten; nemlig at den medavhengige er ofte sterk og selvstendig og ønsker ikke å bry noen. Nettopp dette er fordi den medavhengige ikke er vant til å stille seg selv først, få sine behov dekket eller kreve noe av sine nærmeste.

Hva slags støtte trenger den medavhengige? Støtten de nærmeste kan og må gi er av jeg-styrkende og jeg-bekreftende art. Den medavhengige må oppmuntres til å uttrykke “jeg trenger”, “jeg føler” og “jeg ønsker” sannheter. Bare det å si sannheten er en utfordring for den medavhengige, fordi de er vant til å nikke samtykkende til idèer de egentlig ikke liker. De er også vant til å se på mange ting som “uviktige” og som bagateller, og lever etter mottoet “å velge sine kamper med omhu”. Problemet er at for mange medavhengige så synes ingen kamp å være stor nok å kjempe for. Dette er konfliktskyhet. Den medavhengige overlater derfor ikke bare små valg (hvilken kake skal vi ha i bryllupet?) men også store beslutninger (hvor skal vi bo?) til andre.

Den støttendes oppgave blir å lytte og bekrefte (men ikke nødvendigvis innvilge). Den støttende må oppmuntre den medavhengige til å uttrykke sannheter når det er synlig at den medavhengige undertrykker behov eller lyver om dem (for eksempel passiv aggresjon). Dette arbeidet krever mye av de støttende. Da det som regel er den medavhengige som har “våknet opp” og tilegnet seg kunnskap så må de støttende instrueres av den medavhengige selv i hvordan de skal støtte. Denne innledende samtalen kan i seg selv være en belastning, og medavhengige beskriver det som å “komme ut av skapet”, for eksempel som alkoholiker eller som homoseksuell. De støttende er vanligvis partnere, venner, foreldre og andre slektninger. Vær dog oppmerksom på at det er stor sjanse for at nettopp foreldrene er årsaken til medavhengigheten, og at partneren vedlikeholder den, ved at de er psykopatisk eller narsissistisk anlagte. Den medavhengige vil i beste fall kun få pro forma støtte fra slike pårørende og kan ikke regne med støtte som fremmer vekst. Støtten må i slike tilfeller hentes andre steder, for eksempel fra ikke-giftige venner og fra 12-stegs programmer som er tilgjengelig i de fleste byer.

Vær en detektiv som spionerer på deg selv.

Se deg selv litt utenfra. Observer hvordan du oppfører deg sammen med andre og hvordan du reagerer på negative og positive henvendelser. Betrakt deg selv som en forsker som står og noterer ned alle observasjoner i en notisblokk. Bring dette gjerne inn i din virkelige verden og noter dine observasjoner i en ekte notisblokk. Les hva du har skrevet, som om det gjelder en annen. Hva ser du? Ser du et mønster? Trekker du deg unna konflikt? Sier du ja når du egentlig mener nei? Hvordan håndterer du kritikk? Hva føler du? Det kan være ubehagelig og flaut å møte seg selv i døra, men hvis du går inn i spionleken med liv, lyst og uten sensur så kan det nesten bli spennende å oppdage usunne mønstre hos deg selv.

Dette er ekte bevisstgjøring. Når du har oppdaget mønstrene så begynner arbeidet med å forandre adferd. Ikke tro at du kan forandre hele din personlighet, det er meget krevende og nærmest umulig. Og hvorfor skulle du ønske det? Din personlighet har mye godt i seg. Fokuser istedet på å lære ny og funksjonell adferd, der hvor selvrespekten er høyere enn hva den tidligere har vært. Første steg i innlæring av ny adferd er å være ærlig med deg selv. Likte du egentlig varen du kjøpte? Smakte den dyre restaurantmiddagen godt? Synes du kommentaren fra din venn var innafor? Ville du egentlig se den filmen på kino?

Ditt gamle jeg tenkte kanskje “maten var god nok”, “filmen var ok”, “den kommentaren kan jeg glatt overse”. Men stemmer det? Hadde du egentlig lyst til å bytte varen du kjøpte? Naget det deg i etterkant at du ikke fortalte din venn at kommentaren var upassende?

Når du har lært deg å være mer ærlig med deg selv, så er neste steg å forandre selve adferden. Det betyr ikke at du skal bli kranglevoren eller kverulerende. Du skal lære deg å respondere, ikke reagere. Å respondere betyr å svare på hva du ser eller hører, ikke å svare med følelsene. Du trenger ikke å vise at du er sint, du kan fortelle det; “hva du sa til NN gjorde meg opprørt”, “måten du avviste meg på likte jeg ikke”. Dette er å respondere uten å reagere. Ett tips er å gi deg selv litt tid innen du responderer. Dette er nytt terreng. Du er kanskje vant til å svare sporenstreks, men nå skal du lære deg å lytte til hva du egentlig ønsker å si innen du sier det. Selv om det krever litt latenstid og øyeblikk av “pinlig taushet” i en samtale så skal du tillate det, du skal heller ikke la deg distrahere av utålmodige eller frekke motparter; “vel, har du tenkt å svare i dag?”, for det som kommer ut av din munn etter at du har gitt deg selv en mulighet til å tygge på svaret, er noe helt annet og mye mer kongruent enn hva du tidligere ville svart. Latenstiden blir kortere etterhvert som du blir vant til å være mer tro mot deg selv. Til slutt er det helt naturlig for deg å svare noe som gavner deg og ikke alle andre. Du vil konfrontere eller ytre din oppriktige mening med samme letthet som du forteller hva du skal spise til middag i dag.

I din lek som detektiv så er det viktig å tenke tilbake på ditt liv og kanskje finne kilden til din medavhengighet. Detektiv arbeid er ikke bare observasjon, men også refleksjon. Når startet det? Har du alltid vært slik? Man kan like det eller ei, men roten til mye vondt startet med mor (far får viktig betydning først senere i livet). I begynnelsen av livet klarte vi ikke å skille mellom oss selv og mor, vi trodde mor var oss og vice versa, fordi mor dekket alle våre behov. Neste steg i utviklingen av vårt eget “jeg” var at vi forstod at vi og mor var separate personer, men vi var overbevist om at mor (og alle andre) eksisterte ene og alene for vår skyld, for å tjene oss. Dette er den narsissistiske fasen og forsåvidt den tilstanden som en voksen person med narsissistisk personlighetsforstyrrelse har blitt stående fast i. Den medavhengige står ikke fast her, men det har skjedd en annen tilknytningsskade som tilskrives omtrent samme alder. Hvis mor nekter å la barnet løsrive seg på naturlig vis, så vokser barnet opp og tror at det er en forlengelse av mor og at dets oppgave er å føye henne (og senere alle andre personer). Hvis mor tvinger barnet til å løsrive seg for tidlig fordi hun er kald, uempatisk og muligens narsissistisk anlagt, så vil barnet forsøke å oppnå mors gunst og aksept ved å hele tiden søke tilbake til henne og føye henne i alle hennes luner. Både den premature og den forsinkede løsrivelsen kan føre til medavhengighet i det voksne liv. En tredje felle er at mor lar barnet løsrive seg til normal tid, men hun bekrefter ikke barnet i dets søken etter å finne et trygt og sterkt “jeg” med rett til egne behov og egne meninger. Kanskje barnet blir skammet hvis det er egenrådig, straffet for å være ulydig eller latterliggjort for å mene at tomat smaker vondt, og deretter tvunget til å spise den likevel. Mor gjør på den måten skade på barnet som trenger å lære at det er både akseptabelt og nødvendig å ha sin egen vilje. Som voksen vil et slikt barn vegre å markere seg der det er nødvendig, i frykt for represalier eller latterliggjøring; “jeg er imot at Norge blir medlem i EU, er det ok for deg”?

Kan man utvikle medavhengighet senere i livet og av andre årsaker? Antakelig. Det er tenkelig at andre dominerende personer i livet, for eksempel far, søsken eller en langvarig relasjon med en p/n kan skape en “falsk” medavhengighet. Min egen grad av medavhengighet skyldes muligens en søken etter aksept som homofil. Jeg fryktet avvisning og ble ekstra føyelig for at andre skulle akseptere meg for min femininitet og seksuelle legning. Det betyr at jeg utviklet en medavhengighet så sent som i tenårene, eller perioden akselererte en medavhengighet som allerede var tilstede. En fordel ved en slik senere utviklet medavhengighet er at den er enklere å reversere fordi den sitter løsere.

(Serien fortsetter, tanker og tips er hentet fra bloggforfatteren i tillegg til “Co dependency for dummies” av Darlene Lancer.)

 

Husk at jeg tilbyr skype konsultasjoner om psykopati og NK. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] Merk at slik konsultasjon ikke kan erstatte terapi hos autoriserte behandlere. Er du plaget av depresjon eller angst så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.