Eller kanskje er det det? Men hvis du har en forestilling om at people pleaseren (heretter “pp”) er drevet av ren altruisme og et godt hjerte, vil du kanskje nyansere ditt syn. PP kan absolutt være et godt menneske, men det er ikke hva som ligger bak “pleasing”.
Først en liten begrepsavklaring, jeg ser ingen grunn til å oversette “people pleaser” til norsk, for alle forstår nok hva det betyr. Navnet forklarer også presist hva det handler om, og er nært beslektet med forsvarsmekanismen med et annet engelsk navn; “fawning”, som er en del av de fire f-ene – fight, flight, freeze og friend/fawn. I “fawning” ligger at man smigrer seg inn på noen i en faresituasjon, for å dempe fiendens aggresjon og trygge egen sikkerhet. Fawning betyr “å vifte”, altså behage noen ved å vifte dem når de er varme, med andre ord å underkaste seg, da dette i gammel tid oftest var slavenes jobb. PP har “fawning” som en del av sin permanente adferd, ikke kun i faresituasjoner, men i hverdagen og overfor både venn og fiende.
PP oppstod ikke i et vakum. Man er ikke født som PP. Det er heller ikke noe som kan oppstå i høy alder. Det oppstår i barndom eller ungdom. PP forstår imidlertid sjeldent at han eller hun er en PP før i voksen alder. De tror at deres adferd er sunn og aldri har vært til hinder for dem, men tvert imot åpnet dører (som den absolutt kan gjøre i flere tilfeller). Erkjennelsen kommer når evnen til observasjon og psykologisk innsikt tiltar med alderen, og når de identifiserer et mønster hvor de tiltrekker seg mange usunne og skadelige bekjentskaper. Det skjer ofte etter en rekke alvorlige skuffelser og svik i relasjoner. Samtidig merker de at sunnere mennesker skygger banen og holder seg på en armlengdes avstand.
Erkjennelsen er en viktig start, men veien ut av PP er lang og tung.
Ny adferd skal læres inn, samtidig som man må ta et nødvendig oppgjør med egen oppvekst og familie. PP har som regel rot i foreldre som var for (selv)opptatt til å legge merke til barna. De var tilstede rent fysisk, men ikke emosjonelt tilgjengelige. De brød seg ikke om hvordan barnet hadde det. Tvert i mot var det kun foreldrenes egne følelser som gjalt, og barnet lærte seg fort at de var ansvarlige for foreldrenes følelser. De gjorde det derfor til sin oppgave å holde forelderen så blid og føyelig som mulig, ved å behage forelderen, være på tilbudssiden, og undertrykke egne behov og meninger.
Forelderen var kanskje drevet av selvhat, og barnet følte seg uønsket og til bry. “Aha”, tenker du kanskje, “selvfølgelig en narsissistisk forelder!”. Men svaret er faktisk, ikke nødvendigvis. Det kan også være en forelder som slet med så mye indre uro og indre arbeid at barnet ble et forstyrrende element. Slike foreldre burde aldri få barn da de har mer enn nok med seg selv, men altså – ikke nødvendigvis en psykopat eller narsissist – men kanskje med en annen ustabil personlighetsforstyrrelse.
En slik forelder lærer ikke barnet å vokse og utvikle seg. De forteller ikke barnet hva de er gode til. Barnet får derfor en begrenset forståelse av egen identitet. De går ut i voksenlivet med umettede emosjonelle behov – behov som barn med sunne foreldre har fått stilt, men som PP fortsetter å forsøke å tilfredsstille som voksen. Det blir som en mangelsykdom. Når kroppen mangler et vitamin eller en mineral, blir man sugen på matvarer med det manglende næringsstoffet. En slik mangel blir en sterk drivkraft. Forestill deg krigsår, hvor befolkningen sulter. Hele dagen handler om å stå i kø og få tak i mat. Alt annet blir underordnet og må vente, deriblant selvrealisering. Slik er det også for en PP som leter etter noe de aldri fikk i oppveksten. Det blir en evig jakt og en evig kamp, som påvirker viktige livsvalg. Og PP foretar ofte feil og usunne livsvalg.
PP har, grovt inndelt, et problematisk forhold til følgende fire områder:
–Identitet. Han eller hun vet ikke hvem de er. De har aldri fått lov til å kjenne på egne grenser. Når man er grenseløs så blir man usikker på hvor man selv slutter og en annen begynner. Da klarer man ikke stå opp for seg selv. Ego-delen av identiteten blir svak. PP vet ikke hva hen er god på, eller hvilke svakheter hen har. De har ofte fått feil tilbakemeldinger fra usunne nærtstående, som ønsket å forme dem i eget bilde. En PP kjenner seg selv dårlig, og blir kjent med seg selv først som godt voksen.
Når man er usikker på hvem man er, kan man føle seg som en bedrager, fordi man uttrykker en personlighet til omgivelsene som ikke oppleves som ekte. Ofte føler man at man utad må kompensere for at man innvendig føler seg liten og ubrukelig. PP er tett forbundet med bedragersyndrom (“jeg må være behjelpelig og føyelig slik at andre ikke legger merke til at jeg er en bedrager”), som jeg har skrevet om her;
Bedragersyndrom
–Verdi og synlighet. En PP opplever at han eller hun kun har en halv stemme i venneflokken og samfunnet, og kanskje ingen stemme overhodet. De gir gladelig fra seg stemmeretten, kun for å få lov til å være en del av gjengen. De oppgir ingen ønsker om valg av venneaktiviteter og overlater alle beslutninger til andre. Dette med usynlighet er faktisk litt guffent. Det er akkurat som om man faktisk er usynlig, som om man gjør seg så liten at man blir borte. Jeg var selv en PP, og er det til en stor grad fortsatt. En historie fra eget liv illustrerer dette. Jeg stod en gang ved en bardisk. Det var andre kunder i baren, men ikke mange. Jeg stor med betalingskortet i hånden, det var altså åpenbart at jeg hadde tenkt å kjøpe drikke. Jeg stod ikke gjemt bak noen, jeg stod som sagt helt inntil baren. Det var ikke trangt, jeg var godt synlig. Jeg hadde kortvarig øyekontakt med bartenderne ved et par anledninger, men de anerkjente ikke at det snart var min tur, for eksempel med et nikk. De kom aldri bort til meg for å ta min bestilling. De bare fortsatte å servere andre, også de som kom etter meg. Jeg stod ikke på feil sted, for eksempel ved en del av baren som ikke var betjent. Jeg var ikke beruset. Jeg hadde ikke oppført meg utidig. Likevel fanget andre bartendernes oppmerksomhet, men ikke jeg.
Jeg var helt usynlig, som i en drøm. Bortsett fra at det var ingen drøm. Til slutt skrek jeg. På ordentlig. Noe i meg tok over, noe primitivt men også selvoppholdende, noe som ville ha en reaksjon fra omgivelsene på at jeg eksisterte og var tilstede i rommet. Jeg fikk noen korte og skremte blikk fra bartenderne, jeg tror de syntes det var ubehagelig, og sikkert pinlig (men om det var på mine vegne eller deres vet jeg ikke). Men de fortsatte å ignorere meg. Til slutt ble jeg rasende. Jeg gikk derfra. Det kan tilføyes at dette var i en tidlig fase av erkjennelse hos meg. Jeg var blitt oppmerksom på hvor usynlig jeg var, og eksperimenterte med nye adferdsmønstre. Raseriet mitt var ubehagelig, men likevel et godt tegn. Jeg kjempet mot gamle spøkelser. Jeg var likegydlig til hvordan andre oppfattet mitt utbrudd.
–Tilknytning. En PP har problemer med tilknytning. De knytter seg ofte til mennesker hvor tilknytningen ikke er gjengjeldt. De knytter seg også mer til andre, enn hva som er normalt og sunt, og mer enn hva andre gjør. Dette medfører savn, sorg og skuffelser når PP gang på gang oppdager at tilknytningen er ensidig. Likevel har de i relasjoner problemer med å være autentiske, og dette står til hinder for ekte og dyp tilknytning. Det er denne mangelen på dyp tilknytning som gir sorg. Dette henger sammen med ovenstående faktor; verdi og synlighet. En PP flagger ikke deres behov eller ønsker. De våger ikke være seg selv i noen relasjoner, i frykt for å uttrykke forventninger som vil føre til avvisning. I et partnerskap spiller de konstant annenfiolin og opplever det som naturlig at den andre både tar og får mest plass. Men sunne partnere ønsker ikke dette, og skygger banen. De som derimot synes det er ypperlig å bli tildelt førersetet, er narsissister og giftige mennesker. Det er derfor primært slike mennesker en PP omgir seg med, uten at de verken ønsker det eller helt forstår hvorfor.
–Trygghet. En PP har en slags kronisk angst og følelse av utrygghet. Faktisk er frykt hovedmotoren bak PP, sammen med programmering. En PP finner ingen trygghet i seg selv, og søker ofte til andre for å berolige og bekrefte dem. For å oppnå dette behager de motparten (“gjør du meg trygg hvis jeg er føyelig?”). Likevel blir de færreste det vi kan kalle “nervevrak”; uføre som tar beroligende medisin. Tvert i mot, en PP forstår ikke alltid engang at angsten styrer dem. De tror det er normalt. De tar ingen medisiner, og fungerer i dagligdagen. En PP er egentlig vanvittig sterk, men til en høy pris.
Angsten henger sammen med at deres foreldre aldri ga dem nødvendige livsferdigheter som kunne gjøre dem tryggere. En PP må lære ting på egenhånd, og ofte senere enn andre. Ikke fordi de mangler livserfaring eller ikke tar lærdom av sine feil. Problemet er at de selv må oppleve alle feil, for å lære av dem. Foreldrene var ikke omsorgsfulle nok til å gi dem livsvisdom, råd eller advarsler. Det handler for eksempel om praktiske ferdigheter. En PP jeg kjenner, drømte om å eie et hus. Hen kjøpte et hus. Men ingen hadde fortalt om hvordan å holde skadedyr eller fukt unna. Vedkommende fikk derfor både rotte i huset og også en omfattende fuktskade, og måtte søke informasjon om forebygging selv. En oppegående forelder lærer avkommet slike ting som ledd i barnets selvstendighetsprosess, men en narsissistisk eller selvopptatt forelder neglisjerer dette.
Veien ut av people pleasing er som sagt lang og tung. Erkjennelsen og oppvåkningen i seg selv er omfattende. Og den er kun begynnelsen. Men det er likevel essensielt, jeg vil påstå livsviktig, at en PP endrer adferd og blir sunnere. Og det er fullt mulig.
Jeg vil her komme med to vitkige tips på veien:
- Legg fra deg ditt behov for å “redde” andre. Slutt å gå over land og hav for å hjelpe noen som aldri har bedt om hjelp. Enda et eksempel fra eget liv; PP starter som sagt tidlig i livet, og jeg var også PP som barn og ung. Vi skal tilbake til rundt 1990. “In bed with Madonna” var en ny film og en snakkis blant oss unge. Da den kom ut på VHS var jeg snar med å anskaffe meg den. Jeg snakket den opp til en bekjent, og han ville låne den. Det var greit for meg. Men i stedet for å vente til neste passende anledning med å overlevere kassetten, fant jeg den fram allerede samme dag, og jogget (jeg jogger ellers aldri!) gjennom en skog og over et lite fjell for å overrekke ham den. Han ble litt paff da jeg dukket opp og kikket rart på meg. Og det er hele poenget. Sunne mennesker opplever pleasing som ubehagegelig. Et annet eksempel; En av dine venner, eller din partner, forteller deg om sitt liv eller ganske enkelt hvordan deres dag har vært. Hvis du er en PP så vandrer tankene dine umiddelbart til hvordan du kan gjøre ting enklere for dem. Problemet er at din venn aldri har bedt om å bli “fikset”. De har bare fortalt deg om deres hverdag og de hverdagslige utfordringene de har hatt. De har ikke bedt om verken ditt råd eller din inngripen. Ditt behov for å hjelpe opplever de som en invasjon. De kan faktisk også oppleve det som nedverdigende. Selv om intensjonen din er god, så kan din iver etter å hjelpe sende helt andre signaler enn du tenker over. Å hele tiden skulle hjelpe en annen person kan oppfattes som kritikk – at den andre personen ikke lever sitt liv riktig ifølge deg. De vil oppleve at de ikke kan fortelle deg noe uten at du forsøker å fikse det. Til slutt vil de slutte med å fortelle deg noe og i siste instans trekke seg ut av ditt liv. Derfor; hjelp dem som ber om det og aldri før de ber om det. Hjelp også kun de som står deg nær og som du vet setter pris på din hjelp, og selv er villige til å hjelpe deg i retur.
- Å bli sunnere kan føles fremmed. Nå skal du tre inn i en sunnere rolle, en rolle som er ukjent for deg. Det ukjente kan være utrygt, og utrygg var du kanskje dessuten fra før. Nå blir det enda verre! Faktisk kan rehabiliteringen forsterke din følelse av bedragersyndrom, for nå er du ihvert fall en helt annen enn du føler deg som! Men denne fremmedfølelsen er der kun i en overgang. Ikke la den presse deg tilbake i gamle usunne roller. Fortsett fremover.
Lykke til 🙂
Trenger du en å snakke med om dette eller andre ting relatert til narsissistisk misbruk?
Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 650 kroner, 90 minutter koster 1040 kroner. Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
