Evaluer dine vennskap hver tredje måned

Utenfrakommende som besøker denne bloggen for første gang kan kanskje få oppfattelsen av at bloggen oppfordrer til kynisme og paranoia overfor våre medmennesker. Det er forståelig at den oppfattes slik. Men husk at bloggen er ikke skrevet for dere som har deres relasjoner på stell (dere er selvfølgelig også velkomne til å lese). Bloggen er skrevet for dere som har en spesiell tiltrekningskraft på psykopater, narsissister og andre giftige. Dere som hele livet har blitt utsatt for misbruk og mikroaggresjoner av mennesker som ikke vil dere vel. Dere har helt andre forutsetninger og må være ekstra varsomme.

I dag vil jeg skrive noen ord om de vanskelige vennskapene. Det er kjent at det venter et storstilet opprydningsarbeid etter intime relasjoner med psykopater. Hele nettverket må revurderes. Dette er et viktig ledd på veien til å bli sunnere og mer funksjonelle mennesker. Dette arbeidet er vanskelig og for mange livslangt. Men det sørger for å luke ut mennesker som ønsker å manipulere, mishandle, utnytte og svindle. Det er faktisk verdt det.

Det varierer selvfølgelig hvor mange slike mennesker du har i livet. For noen var psykopaten et engangstilfelle, ingen andre i nettverket synes å ha slike trekk. Andre har en nokså jevn blanding av narsissistiske og normale mennesker rundt seg. Atter andre opplever det samme som jeg, at kanskje 80-90 prosent av de nærmeste er dominerende og behandler deg dårlig og nedverdigende. Disse menneskene må selvfølgelig bort, og nye får ikke slippe inn. Det er et formidabelt arbeid som skal gjøres, med integritet og grensesetting i fokus.

Skaden dårlige vennskap gjør på selvbildet vårt er faktisk stor. Ikke bare psykopaten kan skade oss. Hvis vi har hatt dominerende mennesker rundt oss hele livet, så tror vi at det er normalt. Det føles kjent og trygt og vi vil faktisk ha det slik. Det blir en slags gaslighting vi gjør mot oss selv. Det kan bli vanskelig å se alle de skadelige mønstrene, for det er så mange av dem.

Typisk for oss som har det slik, er at vi er svært glade i venner som egentlig ikke er glade i oss. Det blir som mange små traumebånd. Det kan være vanskelig å speide at vennskapene ikke er ekte. Men du ser det når du endelig setter foten ned, hvor mange (eller få) som tar ansvar for sin delaktighet. For dere som har prøvd så vil jeg tippe at det ikke er mange. I stedet projiserer de skylden på deg, blir fullstendig tause eller de kommer med en falsk beklagelse. Til og med falsk omsorg kan forekomme. Men ikke bit på.

Jeg taler her ikke for at du skal kaste ut alle vennene dine. Alle trenger venner. Men sunne og gode venner vil du aldri stille spørsmålstegn ved.

Hvis du er i en fase hvor du har konkludert at du har det bedre uten venner, så vil jeg at du skal revurdere den konklusjonen. Å trekke seg bort fra alt sosialt liv løser ingenting. Du blir ikke sunnere av det. Det er flukt, ikke selvhjelp. Husk at du ikke trenger titalls venner. Du trenger kun to eller tre.

Mange har en forestilling om at hvis venner først har sluppet inn, så har de rett til å være der livet ut, come rain or shine. Dette er en farlig overbevisning. Gamle vennskap har ikke egne liv. De må pleies og vannes hele tiden. Ingen har rett til å respektere deg mindre, kun fordi de har kjent deg lenge.

Jeg hadde en barne- og ungdomsvenn som jeg var svært glad i. Jeg er det fortsatt, for det er slik jeg er bygget. Men jeg vil ikke lenger la det komme ham til gode. Da vi begge kom i tredveårene så begynte han å oppføre seg arrogant. Eller han hadde alltid vært slik. Hvilket som stemmer er jeg faktisk litt usikker på. Uansett bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det slik, selv om vi hadde kjent hverandre siden vi var fem år gamle. Med tungt hjerte sluttet jeg å kontakte ham. Sluttet å sende ham meldinger på bursdagen hans. Sluttet å trygle om samvær (som jeg faktisk gjorde på slutten). Det handlet ikke om at jeg var fornærmet. Det handlet om at vennskapet ble holdt i live med kunstig åndedrett, og det var kun jeg som gjorde innblåsinger.

Etter ni år møttes vi igjen ved en tilfeldighet. Da var det som om han ble minnet på min eksistens og skrev til meg samme kveld. Jeg skrev at han kunne slå følge på en av mine turer med hunden, noe han takket ja til. Men det var ingen ydmykhet å spore i hans vesen. Hadde han grunn til å være ydmyk? Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men vi hadde vært fra hverandre i ni år. Han hadde åpenbart ikke brukt den tiden til å reflektere over noe.

De ni årene med fravær ble ikke nevnt med et ord. Jeg oppdaget at jeg ikke var meg selv sammen med ham, for jeg ville gjerne snakke om disse tingene men jeg bet dem i meg. Slik hadde det visst alltid vært. Jeg følte meg liten sammen med ham. Plutselig var jeg femten år igjen, og ikke over førti. Jeg husker jeg tenkte at så overfladiske vennskap trenger jeg ikke lenger. Da han i tillegg begynte å kritisere mitt hundehold, så takket jeg for meg.

Det handler ikke om hvorvidt han er en dårlig person. Men jeg har begynt å lytte til mine egne behov. Slike mennesker vil jeg ganske enkelt ikke ha rundt meg. Det spiller ingen rolle om vi har en lang historie sammen. Da er jeg heller alene, mens jeg leter etter et nettverk som passer meg. Folk vil komme og gå. De giftige blir fort kastet ut. Jeg må forberede meg på mye ensomhet i prosessen. Men det går faktisk bra. Jeg har det bedre med meg selv nå enn før.

Kjenner du deg igjen i dette? Da har jeg et råd til deg. Evaluer dine vennskap fortløpende. For eksempel hver tredje måned så kan du sette deg ned og tenke gjennom dine relasjoner. Vennskap er en reise. Det kan være en god reise, eller en dårlig. Hvor går reisen med din venn? Er den på vei til et kaldt og ubehagelig sted? Ta det på alvor. Hvilke vennskap gir deg fortsatt glede? Hvem får deg til å slappe av, le hjertelig og føle deg trygg? Det er faktisk ikke for mye å be om. Hvis en venn ikke fremkaller disse følelsene, så er det ingen venn. Man skal slappe av og være trygg rundt venner. Ikke gå på eggeskall.

Det er ikke snakk om å sitte med lupe og lete etter feil. Feil har vi alle sammen. Bare tenk på de ovenstående egenskapene; ro, trygghet og latter. Det er det viktigste. Og et minimumskrav. Alt annet skal vi nok klare å leve med.

Tenk også over om du respekterer din venn. Kanskje gjør du ikke det. Kanskje håner du og kritiserer ham eller henne, fordi du ikke klarer å la være. Du trenger ikke å mene noe vondt, kanskje dere har kommet inn på et spor hvor dere vekselvis angriper hverandre. Dere danser ikke sammen, kjemien er ikke der. Da skylder du faktisk dere begge å gjøre det slutt.

Venner som ikke gir deg glede, bør du fase ut. Ikke bruk mer tid på dem. Vennskap koster faktisk tid, penger og følelser. Velg dem med omhu. Som sagt, rådene gjelder for oss som må beskytte oss litt ekstra. Men kanskje burde vi alle være litt mer selektive med hverandre, stille litt høyere krav til gjensidig respekt. Kanskje hadde vi oppført oss bedre hvis vi hele tiden var på audition hos hverandre, ikke bare første gang vi møtes, for deretter å la alle masker falle.

 

Kjære lesere. Nå er det tid for årets “tiggerunde”. Den er blitt en tradisjon et par uker i juni, og leder opp til bloggens bursdag 3. juli! Kun denne ene gangen i året spør jeg om donasjoner. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Bidra til det kommende året, slik at vi kan nå enda flere. Midlene brukes uavkortet til markedsføring.
Alle som gir over 100 kroner deltar i trekningen om 3 eks. av min kommende bok om Gråsteinmetoden, som forventes utgitt i sommer. Du må da i tillegg til donasjonen, sende en kort melding til [email protected] om at du ønsker å delta i trekningen, og inkludere din adresse. På forhånd takk til alle bidragsytere!
Spleisen finner du her: http://www.spleis.no/project/179880

I vårt hus gråter vi ikke over menn

“I vårt hus gråter vi ikke over menn. I vårt hus er vi verdige og sterke.”

– sitat fra filmen “Helene” (2020).

 

Det er Helenes mor som uttaler ordene, etter at Helene faller i dyp kjærlighetssorg. Helene Schjerfbeck var en svensk-finsk kunstner på begynnelsen av 1900-tallet. Som mange kunstnere så var hun følelsesterk og humørsyk. Det er jo nettopp følelser som skaper kunst. Men – også som mange kunstnere – så kom hun stadig på kant med menneskene rundt seg, fordi hun betraktet verden annerledes, og befant seg flere ganger på randen av galskap. Hennes kjærlighetssorg over hennes livs kjærlighet, Einar Reuter, skaffet henne et opphold på psykiatrisk sykehus. Reuter var ingen psykopat, men han gjengjeldte ikke hennes følelser. Det var Helenes vennskap og kunst han var interessert i, ikke hennes romantiske kjærlighet. Han giftet seg med en annen kvinne, Tyra Arp, men heller ikke dette var nok for Helene til å gi slipp. Hun ville heller ha en bit av ham, enn å miste ham fullstendig. Frem til hennes død i 1946 så utvekslet Helene og Einar 1100 brev. Men Helenes brev ble tiltakende bitre. Hun led av å ha kontakt med en mann hun aldri kunne få fullt og helt. Men hun klarte ikke å gå videre uten ham. Ble hun holdt for narr av Einar? Neppe. Han levde for kunsten, og etter hennes død beskrev han henne som “den mest betydningsfulle personen jeg har møtt”. Einar, som var 19 år yngre enn Helene, døde først i 1968.

Kanskje burde Helene lyttet til sin mor, og sluppet Einar lenge før. Vår sjel har ikke godt av å elske noen så dypt og inderlig, når kjærligheten ikke er gjengjeldt. Det er tydelig at Helene led av en slags avhengighet eller et hekt til Einar, lik den vi kjenner som traumebånd. Det spiller ingen rolle om motparten er en psykopat eller en som per definisjon er normal. Vi har ikke godt av en så sterk tilknytning til en som ikke deler den, uansett hvor høyt de respekterer oss.

Det handler om verdighet. Det er uverdig å sørge over en som ikke fortjener vår sorg. Sorg burde være forbeholdt de som har gjort oss godt. Psykopaten gjorde oss ikke godt. Psykopaten er en tyv som invaderte våre hus og stjal vår tid, vår glede og livsgnist. Likevel sørger vi over at tyven endelig har forlatt vårt hus. Vi burde i stedet sørge over tapet av vår livsgnist og jobbe for å få den tilbake.

I komiserien “The Nanny”, som jeg vokste opp med på 90-tallet, så pågår et trekantdrama mellom teaterprodusenten Maxwell Sheffield, nanny Fine (tittelkarakteren) og Sheffields assistent Miss Babcock. Trekantdramaet blir fremstilt på humoristisk vis, og mange gode “subplots” spinner på sjalusien mellom de tre i de seks årene serien ble produsert. Sheffield ender med å gifte seg med nanny Fine. I seriens siste sesong så går det i en sjelden alvorlig scene opp for Miss Babcock hva hun har holdt på med alle årene hun har lagt seg etter Sheffield, selv etter at han giftet seg med nanny Fine. Hun sier “jeg var alltid den som ble værende for lenge på festen. Men ikke denne gang”. Hun tar sin veske og forlater rolig og rakrygget Sheffields hjem.

Tanken om verdighet har ofte stoppet meg i å gå for langt og gjøre ting som i ettertid er vanskelig å leve med. I tiden etter psykopaten var jeg forvirret, desperat og halvt gal. Jeg var i stand til å gjøre mange uverdige handlinger som jeg ville skammet meg over i dag. Jeg fantaserte om dem og satte dem nesten ut i live. I mitt halvgale sinn lød de rasjonelle. Jeg har så lært at hva vi gjør etter en psykopatisk forkasting skal vi ikke skamme oss over. Vi blir drevet til det. Jeg er likevel glad for at det verste jeg gjorde var å bedrive telefonterror mot min eks, en enkelt dag. Deretter ble det helt stille fra min side. Aldri igjen har jeg forsøkt å kontakte ham. Som med Miss Babcock, så fant jeg min verdighet til slutt.

Det ligger en styrke i gammeldags verdighet, slik den Helenes mor beskriver øverst i teksten. “I vårt hus gråter vi ikke over menn” (hvis du har elsket en kvinnelig psykopat, så kan du selvsagt bytte ut “menn” med “kvinner”). Dette skjedde rundt 1915, en tid hvor man ikke hadde mulighet til å legge seg i fosterstilling og “gråte over menn”. Man kunne faktisk dø av det. Det fantes intet hjelpeapparat eller forståelse for traumebånd slik vi kjenner det i dag. I tillegg kunne det å legge seg ned og slutte å fungere, bety forskjellen på anstendig overlevelse, og hjemløshet og sult. Inntekten stoppet rett og slett samme dag som du sluttet å stå opp om morgenen.

Slik er det heldigvis ikke i dag. I dag har vi lov til å gå ned for telling, hvis vi må, og uten å ende på fattigkassa. Men vi kan fortsatt lære noe av den gammeldagse stoiskheten, enten det var behovet for overlevelse, Gudsfrykt eller frykten for tap av anseelse som gjorde at folk børstet fortvilelsen av seg, stod opp om morgenen og tok fatt på livet igjen. De bar nok ofte på sorg, slik Helene gjorde, men de bar den inni seg, med verdighet. Din sorg er faktisk kun din. Det er meget privat. I dag blir vi oppmuntret til å dele alt. Men jeg er usikker på om det ligger verdighet i det. Min sorg er min egen hemmelighet, en kjær skatt om du vil, som jeg holder tett til brystet og som jeg heller vil vokte enn å fortelle til kreti og pleti. Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet.

 

Kjære lesere. Nå er det tid for årets “tiggerunde”. Den er blitt en tradisjon et par uker i juni, og leder opp til bloggens bursdag 3. juli! Kun denne ene gangen i året spør jeg om donasjoner. Har bloggen hjulpet deg det siste året? Bidra til det kommende året, slik at vi kan nå enda flere.
Alle som gir over 100 kroner deltar i trekningen om 3 eks. av min kommende bok om Gråsteinmetoden, som forventes utgitt i sommer. Du må da i tillegg til donasjonen, sende en kort melding til [email protected] om at du ønsker å delta i trekningen, og inkludere din adresse. På forhånd takk til alle bidragsytere!
Spleisen finner du her: http://www.spleis.no/project/179880

Jeg drømte i natt

– Om den første psykopaten, som jeg var sammen med i årene 2002 til 2004. Hvorfor akkurat han dukket opp i natt har jeg intet svar på. Vi har ikke hatt kontakt siden 2012. Men slik er det med disse menneskene, de påvirker vår sjel noe enormt. Vi er på en måte blitt besudlet av noe ondt. Sjelen kan ikke riste det av seg sånn uten videre. Spesielt gjelder det de høysensitive. Det sies at jo rikere sjelsliv man har, jo mer intenst drømmer man. Men jeg vet ikke om det er en fordel med et overaktivt indre liv. Det kan ende med at grensen mellom virkelighet og fantasi blir sløret.

Hvordan drømmer forresten psykopater? Noen mener at de ikke drømmer overhodet. Kanskje dette står i samsvar med det manglende sjelslivet. Jeg vet ihvertfall at alle psykopater jeg kjenner, påstår at de aldri drømmer. Men det er nok en myte. Det handler nok snarere om at de ikke husker drømmene, for intet gjør inntrykk på dem. Noen mener at de drømmer som alle andre, og at deres drømmer er voldelige og seksuelle. https://www.insider.com/psychopaths-have-more-sexual-and-aggressive-dreams-2018-10

Men tilbake til min drøm. Drømmen var ikke et mareritt i klassisk forstand. Jeg våknet ikke opp skrikende. Og jeg løp ikke i drømmen. Det er mye løping i mareritt. Men ikke i denne. I stedet forholdt jeg meg rolig og usedvanlig klartenkt til i en drøm å være. I drømmen var han sjarmerende, vittig og morsom foran andre, og jeg husker at jeg tenkte “dere skulle bare visst hvordan han egentlig er”.

Det er litt uklart, men jeg tror vi var på et jobboppdrag i drømmen, han og jeg alene. Jeg opplevde at vi var på en slags misjon men husker ikke målet, men at jeg syntes det var ubehagelig å være sammen med ham. Jeg fant på unnskyldninger for å slippe unna. Drømmen kan ha vært påvirket av en virkelig hendelse. Jeg har deltatt på flere NATO øvelser i regi av forsvaret, som sykepleier, og har hatt stor glede av disse øvelsene. Men en gang forsøkte min eks å kalle meg inn til en slik øvelse, hvor han ville vært min overordnede. Han arbeider i forsvaret. Men jeg klarte å unndra meg nettopp den øvelsen. Jeg ville ikke gi ham gleden. Det var heller ikke særlig vennlig å få meg tvangsinnkalt på den måten, jeg visste han hadde trukket i trådene. Han var i posisjon til det. Jeg konfronterte ham med det på melding, men fikk aldri noe ordentlig svar.

I drømmen forsøkte han ikke å skade meg. Men han nektet å la meg være i fred. Etter at jeg våknet så bar jeg ham med meg hele formiddagen. Han var igjen så nær. Følelsen var egentlig ganske nøytral. NK og tid har den effekten at det emosjonelle taket blir løsere. Og jeg var aldri traumebundet til ham. Jeg elsket ham aldri. Jeg likte ham ikke engang. Da han dro så fikk han ingen desperate meldinger fra meg. Jeg vet han ikke likte det.

Men noen tanker dukket opp. Denne mannen har – i tillegg til å jobbe i forsvaret – en høy posisjon i et kjent norsk firma som bygger infrastruktur; veier og bygninger. Han er ikke en hederlig person. Han er arrogant og pompøs. Men jeg ser han lurer alle omkring seg. I mediene fremstår han plettfri. I et øyeblikk så fikk jeg et behov for å varsle dette firmaet, og oppfordre dem til å gå hans avgjørelser etter i sømmene. Antakelig har han unndratt mange penger. Sikkerheten for de ansatte og i bygningene han har oppført kan også ha blitt komprimert. Vi vet at psykopater kutter hjørner uten omtanke eller samvittighet. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det har skjedd. Men jeg lar varselet ligge. Kanskje dumt av meg.

Du kan høre mer om ham i denne videoen.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

 

Falske minner

Dagens tekst kan være triggende for enkelte. Temaet “falske minner” er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke alltid kan stole på vår egen hukommelse. Falske minner innebærer at vi husker hendelser som overhodet ikke har skjedd, eller vi husker dem annerledes enn slik de faktisk skjedde. Det sier seg selv at mengden falske minner øker med avstanden til hendelsen. Avstand kan være tid, emosjonell eller mental. Det betyr at vi kan ta feil av en hendelse som skjedde for kun en uke siden, hvis vi ikke var spesielt engasjert eller interessert i hendelsen. Hvem har ikke opplevd en diskusjon hvor noen hevder at noe skjedde “sånn og sånn” og du må melde pass, selv om du var tilstede i hendelsen. Antakelig var hendelsen ikke viktig for deg og du har selektert den ut av hukommelsen. Men motparten husker den godt fordi han eller hun var mer emosjonelt berørt eller mer interessert; for eksempel hvis din venn er lidenskapelig opptatt av fotball men du bare ble med på fotballkamp for at din venn skulle slippe å gå alene. Det sier seg selv at din venn husker hvert eneste mål, mens du ikke engang husker stillingen etter endt kamp. Antakelig vil du uten betenkeligheter legge din egen oppfattelse av hvordan kampen forløp i din venns hender. Du vil også la deg overbevise hvis din venn skulle finne på å gjengi et alternativt forløp som aldri fant sted. Du vil likevel tro på den.

Hendelser blir selvfølgelig også mer diffuse med tiden. Det blir stadig vanskeligere å huske hendelser fra barne- og ungdomstiden. Mange hendelser fra de første årene faller rett og slett helt ut av hukommelsen. Vi tror kanskje vi husker ting riktig, men etter som årene går så fyller vi “hullene” med minner som aldri skjedde. Vi kan bevisst pynte på historier (hvem kan etterprøve det, liksom?), eller vi tror selv at det skjedde slik vi husker det, selv om det er feil. Hvis du er tilbøyelig til å pynte på historier – fargelegge dem for å gjøre dem mer interessante – så kan du faktisk ende med å tro på dine egne fabrikkeringer hvis du gjentar dem mange nok ganger.

Som barn opplevde jeg at nabohuset brant ned til grunnen. Det var dramatisk og gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg husket derfor detaljer fra hendelsen, som at jeg ble vekket midt på natten, at rommet var varmt og opplyst av et oransje lys som verken var som fargen fra lyspærer eller naturlig månelys. Rommet var opplyst av brannen som raste ti meter unna. Jeg husker også nøyaktig hvilke klær min mor tok på meg. De var grønnfargede strikkeklær, matchende bukse og jakke. Jeg husker dem fordi de klødde. Resten av natten satt jeg i bilen sammen med mine foreldre og fulgte dramaet på avstand. Vi fulgte slukningsarbeidet og kunne se mennesker hoppe ut fra vinduer. Med andre ord mange lys- og lydinntrykk som gjorde at jeg husket hendelsen.

Jeg snakket aldri om mitt minne om brannen inntil jeg sent i tenårene gjenga hele hendelsesforløpet til min mor, slik jeg husket det. Hun satt bare og måpte. Ikke fordi noe jeg sa var feil, alt var riktig. Hun måpte fordi jeg ikke engang hadde fylt to år da brannen fant sted og likevel kunne huske slike detaljer.

I dag husker jeg fortsatt brannen. Men jeg kan ikke lenger være sikker på at bildene i mitt indre er slik jeg opplevde dem den gangen, eller påvirket av min egen historiefortelling fordi jeg nå har fortalt historien flere ganger.

Men hva har dette med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

“I 1988, mens hun gikk i terapi, kom den feministiske journalisten og forfatteren Meredith Maran til en rystende erkjennelse: Faren hennes hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn. Det var et sjokk for henne, et undertrykt minne hun hadde vært uvitende om mesteparten av sitt voksne liv. Men i en alder av trettisju, konfronterte hun faren sin og fortalte også familien det som hadde skjedd.

Merediths kunngjøring forferdet hele familien hennes. Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst. Noen familiemedlemmer tok Merediths parti. Andre tok farens. Familietreet ble kløyvd i to. Og smerten som hadde definert Merediths forhold til faren lenge før hun kom med sin beskyldning, spredte seg nå som en muggsopp utover greinene på treet. Familien ble revet i stykker.

Så, i 1996, kom Meredith til en annen rystende erkjennelse: Faren hadde faktisk ikke misbrukt henne seksuelt (auda!). Med hjelp fra en velmenende terapeut, hadde hun faktisk diktet opp minnet selv. Hun var fortært av skyldfølelse og brukte resten av farens levetid på å forsøke å forsone seg med ham og andre familiemedlemmer gjennom stadig gjentatte beklagelser og forklaringer. Med det var for sent. Faren hennes gikk bort, og familien skulle aldri bli den samme igjen.

Det viste seg at Meredith ikke var alene. Som hun skriver i selvbiografien sin, My lie: A true story of false memory, var det mange kvinner som i løpet av 80-årene beskyldte mannlige familiemedlemmer for seksuelle overgrep for senere å gjøre helomvending og trekke beskyldningen tilbake.” (fra “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson).

Historien om Meredith er ubehagelig for oss som har hatt en nær relasjon med en psykopat og har vært plaget av sterk kognitiv dissonans, for hva hvis vi har tatt feil? Hva hvis vi la for mye i psykopatens handlinger, og at vi likevel ikke ble mishandlet? Kanskje psykopaten likevel er normal, og vår fantasi løp løpsk?

Det er imidlertid lite trolig. Det er mer sannsynlig at våre minner om psykopaten blir forvrengt med tiden og ikke umiddelbart etter bruddet. Kognitiv dissonans skjer den første tiden, når hendelsene er meget ferske og vi faktisk har en stålhukommelse. Psykopaten skjerper sansene våre, og vi husker hvert eneste ord, blikk og gest som om den nettopp skjedde. Det er et godt råd å skrive hendelsene ned, så detaljert som mulig, innen det første året etter bruddet er gått. For tro meg, hvis NK virker som den skal, så vil psykopaten bli fjern og minnene kan spille oss et puss. Det kan da være en lurt å ha skrevet ned historiene i sin sanne form, slik at du kan hente frem de gamle papirene og få en påminnelse; “stemmer det, det var sånn det skjedde!”.

Du kan også lese historien om Meredith litt annerledes. “Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst”Faren var sikker på sin egen uskyld og tviholdt på sin virkelighet til sin dødsdag. Men hva hvis Meredith hadde vært en psykopat, og tåkelagt faren? Hadde faren da vært like sikker? Vi vet at psykopaten er ekspert på å så tvil i objektet. Kanskje hadde Meredith klart å plante et falskt minne i faren, slik at han til slutt ga etter og innrømmet et overgrep han aldri hadde begått. Han hadde havnet i fengsel og Meredith hadde blitt trodd av alle. Dette er jo et scenario vi kjenner til fordi det skjedde med oss, om enn i andre varianter.

Minnet vårt fungerer dessuten også motsatt av hva som skjedde med Meredith, det forskjønner fortiden. Hvor mange husker ikke ferier som fantastiske, når de egentlig var fulle av uhell; flyet var forsinket, hotellet var ikke som forventet, vi ble matforgiftet og været var dårlig. Men vi husker den ene dagen med flott vær og deilig badevann, og lar den prege minnet om hele ferien. Eller hvem opplever ikke at konflikter plutselig blir uvesentlige med årene, og vi søker tilbake til mennesker vi tidligere tok avstand fra. Vi rister oppgitt på hodet av oss selv og av hverandre, og kan ikke forstå at slike bagateller en gang var så viktige og dramatiske for oss. Dette er vel og bra hvis det faktisk dreier seg om bagateller. Men slike hukommelsestap er farlige hvis de fører til at vi husker alvorlige hendelser som mindre alvorlige. Vi kan da gjenta tabbene eller søke forsoning med skadelige mennesker fra vår fortid.

“Forskere ved University of Washington kontaktet i 1995 familiene til 24 studenter og spurte etter viktige begivenheter i barndommen deres. Så presenterte de hver student for fire slike hendelser. Tre av dem var sanne. Den følgende var løgn: Studentene fikk vite at de en gang var blitt borte for foreldrene sine på et kjøpesenter. Etter en stund med redsel ble de gjenforent med mamma og pappa. Ingen av studentene husket dette, men da de senere ble intervjuet om episoden, hadde seks av dem klare minner om den. De husket til og med flere detaljer enn de ble presentert for første gang de hørte om den. 

Siden har forskere fått forsøkspersoner i lignende studier til å tro at de har møtt Snurre Sprett i Disneyland, sølt en bolle med punsj på brudens foreldre i et bryllup, reist med varmluftballong og sett fly styrte i en boligblokk.” (fra “Skriv enkelt og smart” av Trygve Aas Olsen).

Det er ikke bare folk med livlig fantasi som er tilbøyelige til dette. Alle kan oppleve falske minner. Vær skeptisk til folk som er skråsikre på at gamle hendelser forløp på et visst sett. Ikke alltid ta andres hukommelse for god fisk. Manglende ydmykhet for at hjernen vår kan spille oss et puss er ikke attraktivt, for det gjør den. De kan ha rett, men sjansen er stor for at de tar feil. Vi bør alle forholde oss ydmyke når vi skal gjenfortelle hendelsesforløp. Men ikke så ydmyke at andre kan plante falske minner i oss. Tenk på foreldre som overbeviser deg om at du kastet opp av spent forventning på julaften i 1993. De gjentar historien til du tror på den. De forteller den også til dine venner. De mener intet vondt, for de tror på den selv også. Men de tar feil. De blander deg med din bror. Feiltakelsen hadde aldri kommet for dagen hvis du godtok historien uten videre, ikke forhørte deg med din bestemor eller ikke plutselig husket at julen i 93 feiret du ikke med familien for du var innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse. Kanskje dine foreldre lærer seg å være mindre skråsikre på dine vegne i fremtiden.

Tenk deg det samme skje med mer alvorlige hendelser, som at du ble anklaget for noe som du aldri har gjort, slik Merediths far ble. Psykopaten er meget selvsikker. Ingenting feiler deres hukommelse. Og hvis du våger å motsi deres versjon, så er noe i veien med deg. Vær derfor en detektiv. Ikke aksepter andres versjon uten videre. Ikke vær redd for å bli stemplet som “vanskelig” eller “mistroisk”. Det er faktisk en fordel, hvis det får andre til å tenke seg om to ganger innen de projiserer falske minner på deg.

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

 

Anmeldelse av “Omgitt av psykopater”

Opprinnelig utgitt i 2017. Oversatt til norsk i 2019 på Gyldendal forlag. Pocketutgave på 275 sider.

Svenske Thomas Erikson står også bak bøkene “Omgitt av idioter” og “Omgitt av dårlige sjefer”. Han arbeider altså ikke kun med psykopati. I stedet har han utviklet en serie med bøker som man kanskje kan si handler om vanskelige og dårlige personer generelt.

Han er mest kjent for DISA-modellen, som ikke er hans egen men grunnlagt av William Moulton Marson. Erikson har presentert modellen for det skandinaviske publikum med stor suksess. “Omgitt av psykopater” alene har solgt over 115,000 eksemplarer i Skandinavia.

Er boka verdt suksessen? Jeg vil allerede her si at ja, det er den. Forklaring følger.

DISA-modellen er en rød tråd i alle bøkene, også i denne. DISA-modellen grovdeler befolkningen inn i fire farger etter hvilke egenskaper de har; dominerende personer er røde, inspirerende personer er gule, stabile personer er grønne og analytiske personer er blå. Da har vi også fått forklart bokstavene i DISA.

Marson (og Erikson) mener at alle normale mennesker er dominert av en – maks to – av fargene. En person kan være hundre prosent rød, eller førti prosent blå, førti prosent gul og tyve prosent grønn (da er blå og gul de dominerende fargene).

I “Omgitt av psykopater” forklarer Erikson at dette ikke gjelder psykopatene. De er fargeløse. De kan skifte personlighet etter behov og kan derfor ikke plasseres i en farge.

I boken lærer vi hvordan psykopaten manipulerer de forskjellige fargene (mennesketypene). Det betyr at psykopaten må omstille seg etter de forskjellige fargenes egenskaper. Det gikk opp et lys for meg av å lese dette. Det er logisk, og forklarer hvordan også ressurssterke mennesker kan bli ofre for en psykopat. Blå og røde mennesker anses av Erikson å være de vanskeligste ofrene for psykopaten å manipulere, fordi de ikke lar seg dominere (rød) eller de krever svar på all tvetydighet (blå). Verken blå eller røde personer er redde for konfrontasjon og konflikt. Men selv disse lar seg altså manipulere av dyktige psykopater. Erikson forklarer hvordan på en god måte.

Det forklarer også hvorfor psykopaten ikke behandler alle slik han behandlet meg – fordi han må manipulere dem annerledes. Jeg vil med andre ord si at “Omgitt av psykopater” hadde noe å tilby meg, selv om jeg etterhvert har lest ganske mye litteratur om emnet.

“Omgitt av psykopater” er ingen faglig tungvekter. Den er populistisk. Den er lettlest fordi den skal nå ut til flest mulig, og det er en god ting. Samtidig ligger her ett av bokens få minus. Mange lesere av min blogg er beleste innenfor den psykopatiske litteraturen. For dem (og for meg) kunne boken med fordel vært en grad mer utfordrende.

Her er en merkelig opplevelse jeg fikk av å lese boken, i kraft av å være hobbyforfatter. Jeg opplevde at Erikson hadde kopiert mye av hva jeg selv har skrevet. Dette var umiddelbart litt ubehagelig, fordi “det er jo MINE tanker, han har stjålet dem”. Men både min bok og “Omgitt av psykopater” ble utgitt i 2017, så vi hadde ingen mulighet til å kopiere hverandre. Likhetene er nok snarere et utslag av at vi tenker meget likt omkring psykopati. Det er også lite sannsynlig at han har lest min marginale bokutgivelse. Rivaliseringen er dessuten for min del meget overflatisk. I dette feltet er vi på samme lag, jo flere som kan informere om psykopati på riktig måte, jo bedre.

Gjør Erikson det på riktig måte? Etter min mening, ja.

Terningkast 5.

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Hva var det jeg sa

Jeg har ikke tenkt å skrive om noe jeg har sagt. Det er selve uttrykket «hva var det jeg sa» jeg ønsker å snakke om i dag. Uttrykket er kontroversielt. Man får umiddelbart et indre bilde av noen som står med hevet pekefinger, gjerne over en sammenkrøpet stakkar som angrer på noe han eller hun har gjort. Det er laget både filmer og sanger med den engelske tittelen, “I told you so”.

Uttrykket er kontroversielt fordi det har noe arrogant og belærende over seg. Det er en dobbel ergrelse når uttrykket blir brukt mot en selv. Selvfølgelig fordi man har tatt feil om noe, men også fordi den som bruker uttrykket sjelden gjør det velment. Det ligger skadefryd i bruken. Det ligger berettigelse. Det ligger et ønske om å vise sin overlegne moral. Det ligger et ønske om å devaluere. Jeg vil hevde at i 90 prosent av tilfellene hvor noen sier “hva var det jeg sa” så kommer det ut av munnen til narsissist.

Grunnen er at det er ikke dannet å si “hva var det jeg sa”. Ordentlige mennesker holder seg for gode til å bruke uttrykket. De trenger ikke å gjøre det, for det ligger i luften at de hadde rett og at motparten tok feil. For eksempel hvis du har gitt et velment råd som din venn valgte å ikke følge, og brant seg. En god venn vil da i stedet trøste fremfor å påpeke hvor rett den hadde. Det er usømmelig å være mer opptatt av å ha rett, når vennen har dummet seg ut. Ordentlige mennesker ønsker ikke å “gni det inn”. Skammen er allerede tykk.

En narsissist derimot, klarer ikke å dy seg. De er skadefro ved enhver anledning. De har heller ikke de nødvendige sosiale antennene til å fatte hva som sømmer seg. De trenger den narsissistiske forsyningen de får av å se ergrelsen i motpartens ansikt når “hva var det jeg sa” forlater deres lepper. Ergrelsen og ydmykelsen.

Finnes det så tilfeller hvor normale og sunne mennesker bruker uttrykket? Ja, så klart. Her er noen eksempler.

– I tilfeller hvor motparten (som tok feil) var usedvanlig påståelig, og kanskje til og med stiftet en alvorlig krangel som satt relasjonen på spill. Her er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”.

– En bekymret far eller mor som forsøker å forhindre sitt barn i å begå en stor tabbe. Barnet lytter ikke til sin forelder og begår tabben. Her er det også på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Merk dog at det er snakk om store tabber som setter barnets (eller andres) sikkerhet i fare. Barn og unge skal ha lov til å begå små tabber og lære av dem på egenhånd, uten hele tiden å få en bedrevitende finger i ansiktet. Å begå tabber er en naturlig del av å bli en klok voksen.

– Hvis du er under 10 år.

– Hvis du mistenker at vedkommende som har feil er en narsissist, som selv liker å hevde sin rett overfor andre, så er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Disse menneskene trenger man ikke å skåne. La dem føle skammen de selv så gjerne påfører andre.

Narsissisten er en bedreviter av natur. Det er i mine øyne liten tvil om hvem som først ytret “hva var det jeg sa”. Kun en narsissist kunne finne på å si noe slikt. Faktisk våger jeg å påstå at hvis en person ofte bruker dette uttrykket, så er det et rødt flagg på lik linje med tåkelegging, “future faking”, idealisering, devaluering og alle de andre kriteriene vi etterhvert har blitt kjent med. Vær på vakt for en slik person.

Ikke vær redd for å avvise eller selv å bli avvist

Det finnes mennesker som ikke selv tåler å bli avvist, men som gjerne avviser andre.

Så finnes det de som ikke liker eller våger å avvise andre, men som aksepterer å bli avvist selv.

Også finnes det de som blir trigget av begge tilfeller.

Ingen av de tre har sunn adferd.

Den første gruppen er den vi ofte forbinder med psykopatiske og narsissistiske personligheter. Den andre deres motstykke – de skambelagte. I den siste gruppen finner man kanskje medavhengige, høysensitive og personer med PTSD. Det finnes så mange “merkelapper”. Men ikke vær redd for merkelappene. Bruk dem i stedet til innsikt og hjelp.

Det er ubehagelig å bli avvist. Selv sunne mennesker synes det. Men det er forskjell på å kjenne at noe er ubehagelig for så å riste det av seg, og å bli trigget og traumatisert av noe som mennesker opplever hver dag, noe som er en uunngåelig del av menneskelig samkvem.

Når du er opptatt av at andre skal akseptere deg, så vil en avvisning oppleves som en bekreftelse på en antakelse du har om at du er mislikt. Så klart vil dette være triggende. Det kan føre til mange ting. Kanskje blir du overbevist om at du er en dårlig person, og begynner å oppføre deg deretter fordi du forventer avvisning. Eller kanskje blir du et permanent offer.

Men ingenting av dette skjer hvis du forteller deg selv to ting; at du er god nok, og at hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med.

Jeg har nok selv tilhørt kategori to av de ovennevnte gruppene. I dag, som et ledd i min rehabilitering, så befinner jeg meg nok mer i den første kategorien – sammen med psykopatene. Grunnen til det er at jeg forsøker å være motsatt av hva jeg har vært hele livet. Målet er ikke å ende opp der, men som en øvelse i å bli komfortabel med et annet mønster enn hva jeg alltid har hatt. Endemålet er å falle ut av alle gruppene. Jeg ønsker å tenke “jeg er ok, du er ok” og ikke lenger bli trigget av avvisning.

Hvordan går det så med min rehabilitering på dette området? Det går faktisk ganske bra. Men det går ikke bra hver dag. Jeg faller fortsatt inn i gamle mønstre av og til, der jeg er livredd for å bli mislikt av noen. Spesielt gjelder dette autoritetspersoner, som sjefene på jobb. Akkurat der får jeg øvet meg ordentlig om dagen, fordi vi har fått en meget arrogant sjef som knapt hilser på meg. På dager hvor mitt gamle jeg er dominerende, så kan jeg tenke nå har han oppdaget at jeg gjør en slett jobb, snart blir jeg kalt inn på teppet.

“Øvelses-meg” derimot, forsøker å lære litt av psykopaten og tenker for en blærete tosk, han er sikkert homofob. Feit er han også (overdriv gjerne til det grenser til en karikatur, humor tar brodden av det verste naget). På slike dager sender jeg hans arrogante blikk i retur, og jeg ler av ham inni meg. Faktisk er dette et sunnere sted å være enn førstnevnte sted. Problemet er at også “øvelses-meg” gir sjefen (eller fyll inn den som passer) for stor plass. Vi skal ikke gi mennesker som ikke vedkommer oss stor plass. De skal knapt fylle noe i oss overhodet. Så tenker du kanskje “men sjefen vedkommer meg jo”. Ja, han eller hun vedkommer deg åtte timer om dagen, fem dager i uken. Det tilsvarer 40 av ukens 168 timer. Du er sammen med deg selv 168 timer i uken. Du er sammen med din samboer 128 timer i uken. Gi folk den plassen i ditt liv som de faktisk tar. Ikke mer. Det betyr at hvis din sjef går utover din arbeidstid og også beslaglegger din fritid, så er du i din fulle rett til å avvise det.

På dager hvor jeg finner en balanse mellom “gamle-meg” og “øvelses-meg”, føler jeg meg sterkest. Da slapper jeg av og bryr meg egentlig ikke så mye om min sjef eller andre mennesker som trigger meg. Disse dagene blir det stadig flere av.

Nå er ikke sjefen en som plager meg nevneverdig. Jeg har flere sjefer. Faktisk kan det gå en hel uke uten at jeg ser ham. Men han er et eksempel på en person som trigger meg når jeg ser ham, bare med sin tilstedeværelse. Hvis du har mange slike personer i livet som trigger deg, så blir hverdagen vanskelig. Derfor er det så viktig å øve seg på å akseptere avvisning. Det ligger stort sett utenfor din kontroll. Selv om du strekker deg langt for å unngå avvisning, så vil alltid noen avvise deg likevel. Noen vil avvise deg nettopp fordi du strekker deg så langt. Du vil dessuten tiltrekke deg giftige personer fordi du fremstår så føyelig og usikker.

Avvisning er en krenkelse. Les deg opp på hva en krenkelse innebærer. Tenk over hva en krenkelse betyr for deg.

Tenk på disse fire konstellasjonene.

1. En ment krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

2. En ment krenkelse som ikke oppfattes som en krenkelse.

3. En ikke-krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

4. En ikke-krenkelse som heller ikke oppfattes som en krenkelse.

De fleste er nok enige om at nummer 4 er den vanligste, heldigvis. Mesteparten av tiden så går vi ikke rundt og krenker hverandre, og vi oppfatter heller ikke det meste vi utsettes for som en krenkelse. Mange vil imidlertid mene at nummer 3 har fått altfor stor plass i dagens samfunn. De kaller det “krenkelsesamfunnet”. Der ønsker vi ikke å være, verken som samfunn eller på personlig nivå. Det er imidlertid der mange av oss er når vi lett føler oss avvist.

Men hvem av de fire tror du er den farligste? Det er faktisk nummer 2. Hvis noen krenker oss uten at vi reagerer på krenkelsen så tar vi en risiko. Da snur vi ryggen til. I urtider så kunne det lett ende med en kniv i ryggen. Å identifisere krenkelser er en levning fra den gang vi måtte være mye mer på vakt enn i dag. Den gang var det en livsnødvendighet. Derfor var det også så viktig å hevne en krenkelse. Ikke på grunn av tapt ære, men rett og slett for å berge livet. Det var deg eller krenkeren.

I dag er det kanskje ikke fullt så farlig å ignorere en krenkelse. Vi har lært oss moderne måter å deeskalere konflikter. Men krenkelser skal tas på alvor, ellers kan det gå ille. Tenk på om ikke det var vår ignorering av krenkelser som gjorde at vi ble værende hos psykopaten – en farlig person som hele tiden krenket oss.

Når din date avviser deg etter første date, hvordan reagerer du? Tenker du at alle verdens åtte milliarder innbyggere også kommer til å avvise deg, fordi de alle tenker likt og alle vil se at du er en sjofel person på første date? Tenker du at daten din har avvist deg fordi du har et frastøtende utseende, og at hele verdens befolkning har samme smak som din date?

Å akseptere avvisning er å si at “ok, det er muligens noe sannhet  i det. So what?”. Det er også å se det irrasjonelle i dine antakelser om at det finnes et universelt komplott mot deg, der alle kommer til å avvise deg, og ingen kommer til å like deg hvis du viser dem ditt sanne jeg. Eller at en person vet hvem du er etter å ha møtt deg kun en gang.

Lær deg i stedet å avvise de som avviser deg. I stedet for å gruble over hvorfor de avviste deg og kanskje jage etter dem for å bli akseptert, så send deres avvisning i retur, rett i fleisen på dem. Du trenger ikke å si det til dem med ord. Hvis alle skulle fortelle hva de synes om hverandre ærlig og direkte, så ville det fullstendig fjerne fokus fra de viktige tingene. Det viktige er at vi må samarbeide for å gjennomføre arbeidsdagen, for å gjøre våre ærend og for å gjøre juleselskapet til en trivelig kveld og ikke en kveld hvor du hvert år risikerer at en slektning forteller deg hvor sterkt de misliker deg denne gang.

Kun en sjelden gang er det nødvendig å uttrykke din misnøye med noen verbalt. Det meste av tiden holder vi det for oss selv. Det er en grunn til at vi synes mennesker som er altfor ærlige er frastøtende. Drittsekker, rett og slett. Selv bærer de deres ærlighet med stolthet. De har også sine støttespillere. Neste gang du hører noen si “Klara er så kul og tøff, hun sier akkurat hva hun mener, jeg digger henne” så hold deg unna denne personen. En person som “digger” mennesker som er høye på seg selv, er en person uten integritet. Og Klara? Hun er ikke kul og tøff. Tvert imot, Klara mangler sosiale antenner.

Å avvise noen er derfor en øvelse du gjør inni deg nitti prosent av tiden. Du gjør det ved å blåse av denne personen, hvem de er og hva de mener om deg. Å avvise noen er å ikke ta deres utsagn og handlinger med deg hjem. Hjemme skal du være sammen med deg selv, eventuelt din samboer og dine barn.

Hvis du for eksempel tar en person med deg hjem fra jobb (ikke fysisk), så spør deg selv “hvorfor er du med meg hjem?”, “hvorfor tenker jeg fortsatt på deg kl 20?”, “hvorfor er jeg mer opptatt av deg enn av hunden min, som har vært alene hele dagen og trenger oppmerksomhet og kos?”. Hunden er ditt ansvar den kvelden, ingen andre.

Hvis slike kvernetanker dukker opp, så kan det være at du har problemer med å avvise andre. Du gir dem for stor betydning, og antakelig deg selv for liten. Da vet du hva du har å jobbe med.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Psykopaten holder ikke avtaler

Det er et gjennomgående mønster hos psykopater og narsissister at de ikke holder avtaler. Det skjer fordi de er upålitelige av natur. I tillegg ønsker de ikke å gi deg hva du trenger og ønsker. Deres grandiositet hever dem over sosiale forpliktelser som avtaler innebærer. Slik respekt unner de ikke sine “undersåtter”. Men det er ikke alltid så lett å oppdage, noen psykopater kan virke meget pålitelige, også for de som kjenner dem.

Hva er en avtale?

  • Å møtes til et avtalt tidspunkt, fordi man skal gjøre en aktivitet som å gå på kino, spille ball eller utveksle felles barn. P/n er ofte forsinket, eller møter ikke opp i det hele tatt.
  • Å dra på felles ferie. Ferien er bestilt og betalt (av deg). Du har sørget for fri på jobb. Kvelden før avreise ringer p/n og melder avbud, fordi “far er syk” eller han/hun ikke fikk fri fra jobben likevel.
  • Å forandre adferd. Kanskje har du forklart p/n at du ikke ønsker å bli kalt “idiot” eller “hore”. P/n lover å ikke gjøre det igjen. Men snart gjør de det igjen.
  • Å ikke ha kontakt. Du trenger fri fra p/n. Dere avtaler to måneders pause. Likevel begynner p/n å sende meldinger allerede etter fjorten dager.
  • Større avtaler, som å flytte sammen eller gifte dere. Av og til holder p/n slike avtaler, men ofte er det snakk om framtidsbløff (future faking) og ingenting skjer. Bryllupet blir hele tiden utsatt, og til slutt skjønner du at det aldri blir noe av. Men da har du allerede brukt meget lang tid, ofte flere år, på å vente på at det skal skje.

Ofte blander p/n pålitelighet med upålitelighet, slik at du blir forvirret eller beholder troen på at han/hun er en pålitelig person fordi de holder avtaler “av og til”.

Eller de gjør som min psykopat gjorde. Han var pinlig presis de første ukene. Vi snakker om på minuttet. Han kunne også avtale merkelige tidspunkter, som “10.35”. Da var han der presis 10.35. Slik nøyaktighet er i seg selv et rødt flagg, fordi det ikke er normalt.

Grunnen til at han var så presis, er fordi han av natur egentlig er stikk motsatt. Jeg var i idealiseringsfasen og ble “groomed” eller programmert av ham. Nøyaktigheten var med andre ord en kalkulert adferd fra hans side. Jeg skulle programmeres til å tro at han var pålitelig. Vår hjerne fungerer slik at førsteinntrykket sitter klistret veldig lenge og det benytter psykopaten seg av. Dette har jeg skrevet mer om her.

Vanens makt

Han var pålitelig nesten til det siste. Vår relasjon gikk meget fort nedad bakke og han fikk ikke mulighet til å devaluere meg særlig lenge. Han kom to timer for sent til et besøk hos meg. Jeg hadde laget varm mat og dette visste han. Jeg stresset for å holde maten varm til han kom. Han var hele tiden “rett rundt hjørnet”. Da han endelig kom virket han misfornøyd.

Samme kveld unnlot han helt å møte til en planlagt tur på byen. Det var en fullstendig 180-graders vending fra hvordan han så langt hadde vært, som jeg akkurat rakk å oppleve. Helgen skulle nemlig vise seg å bli vår siste.

Hva skiller psykopatiske avtalebrudd fra en distre og uansvarlig, men normal, person?

Det er ikke lett å avsløre forskjellen. Normale mennesker kan være både upålitelige og usympatiske, uten å være psykopater. Du må derfor kjenne andre sider av personen. Etterhvert forstår du at avtalebruddene ikke bunner i vimsete adferd, men bevisst sabotasje samt grunnleggende respektløshet og forakt.

Du vil også oppdage at der den vimsete personen beklager sin oppførsel, så får du aldri en reell beklagelse fra psykopaten, eller han/hun blir aggressiv når du ønsker å snakke om avtalebruddene.

Psykopaten går også mange hakk lenger enn normale personer. De bryter ganske alvorlige avtaler, som giftemål eller feriereiser. Eller tilbakebetaling av stor gjeld.

Til sist oppdager du at du gir psykopaten mange flere sjanser enn du ville gitt en normal person. Du finner deg i mer. Du klorer deg fast. Du er hektet og traumebundet.

Et annet rødt flagg er også et plutselig mønsterbrudd, slik min psykopat gjorde. Du får ikke bare følelsen av endret adferd, men en helt ny personlighet.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Slik jobber du med egen skam

Denne teksten er for dere som siden forrige tekst mistenker at dere har en skambasert personlighet.

Å jobbe med egen skam handler mye om holdning. Det er mange holdninger man kan innta. De tre mest vanlige holdningene er muligens disse.

  • “Livet er ødelagt. Jeg hater mine foreldre/min eks/mine mobbere som har påført meg dette. Jeg er bitter og hatefull. Jeg er så gammel nå at mine muligheter til å forandre livet er passert.”.
  • “Slik er jeg blitt. Jeg vil kanskje aldri bli den personen jeg ønsker å være hundre prosent, men man får gjøre det beste man kan med de kortene man har utdelt. I poker er det ikke alltid slik at den med de beste kortene vinner. Den med en dårlig hånd kan også vinne”.
  • “Dette vil jeg fikse! Jeg vil gjøre alt jeg kan på egen hånd, og det jeg ikke klarer å fikse vil jeg få hjelp til. Jeg nekter å la skam definere meg, fordi den er påført meg av mennesker som ikke vil meg vel. Jeg skal bli den jeg er ment å være!”.

Det er selvfølgelig mest frigjørende å innta den siste holdningen. Men den midterste er nok den mest realistiske. Antakelig er mange også innom den første holdningen fra tid til annen. Ingenting i veien med det, men det er ikke et sted du ønsker å stå fast.

Holdning handler også om din forestilling av hva skam er. På Wikipedia blir skam definert som “følelse av bevisstheten eller forståelsen av vanære, unåde eller fordømmelse. Ekte skam er assosiert med ekte vanære, unåde eller fordømmelse. Falsk skam er assosiert med falsk fordømmelse som i den problematiske formen for falsk skam: «han tok det vi gjorde mot ham på seg selv»“. Andre kilder kan kanskje definere skam noe annerledes. Hvis din egen oppfatning av skam avviker radikalt fra den gjengse oppfatningen, så kanskje du ikke gjenkjenner din skambaserte personlighet. Da vet du heller ikke hva du skal jobbe med. Hvis du har vært omgitt av dysfunksjonelle mennesker som har formet deg, så kan det være at din virkelighetsoppfatning er definert av mennesker som ikke vil deg vel, og at den er fordreid. Det kan være du tror skam er noe vi bør leve med. Spør deg selv derfor hva du mener skam er. Alle religioner har et forhold til skam. I strenge religioner påvirker skam menneskeverdet. Vi blir født syndende og skammen bærer vi med oss hele livet. Livet blir en evig kamp for å bevege seg bort fra den medfødte synden og skammen, i forsøk på å bli et bedre menneske. Preger religion din oppfatning av skam? Er skam primært negativt – noe tungt som undertrykker oss, eller primært positivt – en sosial regulator, hvis uten vi ikke kunne fungert sammen i storsamfunnet?

Skam er faktisk et takknemlig felt å jobbe med selv. Det kan til og med være morsomt. Ihvertfall er det oppløftende. Mitt arbeid med egen skam betrakter jeg som en tung, men spennende sosial utfordring.

Tidligere ble jeg ydmyk overfor de som trigget min skam. Jeg beundret dem sågar. Jeg elsket alle som ville være min venn, til tross for at jeg var et slik uverdig vesen. At de kritiserte meg var noe jeg betraktet som naturlig. Jeg var jo tross alt feil. Jeg belønnet dem med min sjenerøsitet for å holde ut med meg. Slik virket skammen på meg. Mange av disse menneskene var selvfølgelig narsissister. Et par av dem fullblods psykopater. Men det skjønte jeg jo ikke den gang.

Når noen påfører deg skam, så er det egentlig en projisering av egne negative følelser. De orker ikke å bære dem selv, og plasserer dem på deg. Det er således snakk om en falsk skam og ikke en ekte skam, ifølge definisjonen fra wikipedia over, fordi det handler mer om en skam du er blitt påført enn at du faktisk har gjort noe skambelagt. Med en skambasert personlighet så er du mottakelig for slik projisering. Du aksepterer, uten å stille spørsmål, å ta på deg andres skyld. Fordi du er skambasert så har du i egne øyne automatisk skyld. Det er derfor meget lett for giftige personer å overbevise deg om at deres skyld er din. Psykopatene i mitt liv gjorde dette, og jeg beundret dem for det. Jeg elsket dem og absorberte gladelig deres negative energi. Det jeg egentlig gjorde, var å be dem om tilgivelse for deres egen tilkortkommenhet, ikke min.

Nå ser jeg det nesten umiddelbart når noen forsøker å påføre meg skam for noe som ikke er mitt, men deres. Jeg beundrer dem ikke lenger, jeg forakter dem. Det er nesten morsomt å returnere deres projisering, og se deres forbauselse når jeg ikke aksepterer den. Dette gjelder både personer jeg kjenner og hvor projisering har virket før, og nye personer som aldri tidligere har påført meg skam, men som forsøker for første gang. Jeg forstår nå at det er noe ved meg som gjør at folk prøver seg, og at jeg antakelig ikke kan forandre det. Men jeg kan forandre min reaksjon.

Skjoldet virker ikke alltid. Skam er ofte grundig innarbeidet og stikker dypt. Paratresponsen er ennå ikke tilstede i enhver situasjon. Det er viktig at du ikke opplever det som et nederlag. Da påfører du bare deg selv ytterligere skam.

Skjoldet trenger nemlig ikke alltid å virke. Nå ser du likevel hva som skjer, og kan ta avstand fra personer som projiserer egen skam over på deg. Du inviterer dem ikke lenger med på spillekvelder, slik du kanskje gjorde før. Eller tilbyr dem din positive energi, slik du alltid har gjort.

Det tyngste ved “skamarbeid” er muligens å romme all forakten mot alle som avslører seg. Vi var jo vant til å tro det beste om alle. Det var naivt av oss, men likevel en lystigere holdning til våre medmennesker enn den vi trenger å innta i dag. Å innta en mer skeptisk holdning tar mye plass, fordi vi bruker mye tid på sorg for alle vi må holde oss unna. Det er mulig at dette blir lettere med tiden. For eksempel kan du velge å le av disse menneskene i stedet for å forakte dem. Det tar brodden av negativ energi. Selv har jeg nå kommet så langt i skamarbeidet, at jeg kan riste på hodet og smile når en kollega eller bekjent forsøker å påføre meg skam. Med personer du har hatt en dypere relasjon til så er det imidlertid ikke så enkelt, hvis de var en stor del av ditt liv og kanskje til og med har bidratt til å forme din skambaserte personlighet.

Er NK nødvendig mot sistnevnte gruppe? Noen ganger ja, men ofte er det nok med et vellykket skjold. Hvis du klarer å avvise hvert eneste forsøk på projisering, så vil de ikke lenger ha makt over deg. Tvert i mot, du vil få makten. Jeg har selv opplevd hvordan mennesker som tidligere påførte meg skam, nå er blitt meget ydmyke og nærmest tjenestevillige, fordi de vet at jeg ikke lenger trenger dem. Jeg kan forlate dem hvert øyeblikk, hvis jeg bestemmer meg for det. Når du kommer dit, så koster det deg ingenting å beholde dem i livet ditt.

Det verste du kan gjøre er nemlig å isolere deg helt. Det er kanskje fristende å gjøre det. Men skamarbeid er ikke mulig uten å være sammen med andre mennesker. Skamarbeid er relasjonsarbeid. Hvem som helst kan bli kvitt skam ved å være alene. Men den vil komme tilbake så snart andre mennesker er tiltede. Isolering er derfor ingen løsning. Skam er relasjonsindusert; det er relasjoner som har påført deg skam. Det er også kun relasjoner som kan fjerne skammen. Slik sett er skamarbeid egentlig samarbeid.

Skamarbeid er også selvstendighetsarbeid, når du gjør deg mindre avhengig av andres bekreftelse. Når du slutter å løpe etter aksept, “se meg. Lik meg. Elsk meg. Døm meg ikke. Jeg vil slikke dine sko så lenge du aksepterer meg”. Tenk hvor mye av dette som egentlig bunner i skam, som ikke engang terapeuter er klar over. Men å bli mindre avhengig av andre er ikke det samme som å unngå sosialt samvær. Gevinsten kommer i form av samvær som ikke lenger påfører deg skam, og hvor du er sosial – ikke fordi du trenger andres bekreftelse, men fordi du velger det selv. Fordi det gir deg glede og ro.

Apropos terapi. Hvis du merker at dette blir for mye å jobbe med alene, så ikke nøl med å oppsøke profesjonell hjelp. Fordelen nå er at du vet hva som er kjernen. Du trenger ikke å bruke de ti første konsultasjonene sammen med terapeuten på å finne det ut. Du sparer masse tid og penger. Nå kan du troppe opp på psykologens kontor og gå rett på sak; “jeg har skam. Jeg trenger hjelp til å frigjøre meg fra skammen”. Vær åpen for at det også kan være andre elementer tilstede, men ikke la terapeuten forvirre deg med andre “diagnoser” de heller ønsker å tillegge deg. Det kan nemlig være at terapeuten nettopp har vært på kurs og ivrer etter å utprøve en ny terapi. Det kan også være at terapeuten selv har skam, synes det er et ubehagelig felt å jobbe med, og derfor ønsker at noe annet “feiler” deg. Problemet er at det gjelder ikke deg. Du skal ikke la det skje.

Lykke til.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Er du usikker på om du har en skambasert personlighet? Slik kan du teste deg selv

Hva vil det si å ha en skambasert personlighet? Mange er ikke klar over at de har skam. De beskriver seg selv som “unnvikende”, “sjenert”, “konfliktsky” eller kanskje til og med “feig”, uten egentlig å forstå hva som ligger bak.

“Skambasert personlighet” er så langt jeg vet min egen betegnelse. Men andre skribenter har brukt lignende betegnelser. Skam har også vært gjenstand for forskning. Men det blir skrevet og snakket for lite om dette. Problemer er underkommunisert. Da vil heller ikke alle forstå hva de sliter med.

Hva kjennetegner en skambasert personlighet? Dette er min egen beskrivelse, og ikke basert på forskning som jeg kjenner til.

  • Du gjør ikke feil, du er feil. Du klarer ikke å tråkke i salaten uten å tro at hele du er mislykket.
  • Du rødmer, svelger, svetter og kjenner fysisk ubehag når du blir kritisert eller irettesatt. Ironisk nok skjer det samme hvis du får et kompliment.
  • Hvis noen kritiserer deg, selv om du er voksen, så føler du deg som et lite barn som blir plassert i skammekroken. Også personer som er yngre enn deg eller med mindre autoritet klarer å frembringe denne reaksjonen i deg.
  • Du har en enorm respekt, som grenser til frykt, for autoriteter som for eksempel din sjef, noen med høyere rang eller lengre fartstid enn deg selv.
  • Du har en varierende grad av sosial angst. Den trenger ikke å være så markert at den hemmer deg, men den er der. Du blir enormt utrygg sammen med kvasse mennesker. Men du elsker å være sammen med varme og trygge mennesker. Grupper hvor både kvasse og trygge mennesker er tilstede, gir deg ubehag fordi du vet ikke om du skal slappe av eller være nervøs. Men aller best slapper du av når du er alene. Å være sammen med andre tapper deg for energi, og du trenger å være alene for å lade opp.
  • Kroppen din tror at kritikk eller “kjeft” kan fysisk utslette deg. Den reagerer med “fight or flight” (som regel det siste) selv på moderat eller konstruktiv kritikk.
  • Du synes det er vanskelig å hevde deg eller beskytte deg selv. Du synes det er enklest å bare akseptere kritikk, selv irrasjonell kritikk, og ta på deg skylden bare for å slippe ubehaget ved å stå i en uenighet eller konflikt.
  • Du er mildt paranoid. Du lurer av og til på om folk snakker om deg fordi de har oppdaget at du er “feil”. Du bare går og venter på at en slik avsløring skal finne sted, fordi du opplever deg selv som falsk og ikke genuin. Du kan til og med avslutte relasjoner og si opp jobben fordi du vil forsvinne innen de oppdager det.
  • Alle gjør feil. Men når du gjør feil så forsøker du å skjule feilen og dekke over den, i stedet for å akseptere den og “eie” ditt eget feiltrinn. Selv små og ubetydelige feil forsøker du å skjule.
  • Du blir satt ut av spill og rett og slett lammet hvis noen angriper deg. Hjernen din fungerer ikke under angrep, enten de er emosjonelle, psykiske eller fysiske. Det er ingenting i veien med din intelligens, men du kommer for sent på en smart respons, først lenge etter at angrepet er over.
  • Du har liten tro på deg selv. Antakelig har du talenter som du aldri får utviklet, fordi du mener du bør være fornøyd på en lavere hylle i livet. Du står i veien for deg selv og din egen utvikling og karriere.

Dette er kun de kjennetegnene jeg kommer på i skrivende stund. Det finnes mange flere. Kanskje du selv kommer på noen, da kan du skrive dem i kommentarfeltet.

Hvis du kjenner deg igjen i flere av kjennetegnene, så er sjansen der for at du har en skambasert personlighet. Da forstår du bedre hva du strir med. Skammen ble antakelig påført deg tidlig i livet, så tidlig at det kan være vanskelig å spore opprinnelsen. Antakelig har du erfart den samme omsorgssvikten som narsissister har. Faktisk deler du og narsissisten de samme erfaringene. Men der hvor narsissisten “valgte” å forkaste sitt egentlige “jeg” og skape et nytt og grandiost jeg som de kan leve med uten å føle skam (det narsissistiske jeg er skamløst som en direkte reaksjon på for mye påført skam i tidlig alder), så har du “valgt” å beholde ditt egentlige jeg. Du er fortsatt den du ble født som. Men det er vanskelig, og du får ofte følelsen av at “nå var jeg ikke meg selv”; at du er en splittet person.

Vi blir påført skam for å sette oss ut av spill. Giftige mennesker, narsissister og psykopater elsker å påføre andre skam. Men hvis vi har en skambasert personlighet, så påfører vi oss selv skam. Vi overtar stafettpinnen der hvor den giftige forelderen eller partneren ikke lenger er tilstede. Det trenger de ikke å være, for nå gjør vi jobben for dem.

Den gode nyheten er at skam er forholdsvis enkelt å jobbe med, når du først er klar over at det er skam du opplever. Der hvor dine egne følelser tidligere forvirret deg, så kan du nå nokså presist sette fingeren på dine reaksjoner; “aha, der ble skammen min vekket”. Da bruker du ikke lenger tid på å være forvirret og du kan raskere respondere adekvat. Det vil også bli vanskeligere for andre å påføre deg skam, fordi du nå forstår hva som skjer.

Men nå til “selvtesten”. Jeg har oppdaget en ting som jeg personlig mener ganske klart avslører skambaserte personligheter. Det er egentlig meget åpenbart.

Skambaserte personligheter har problemer med å beskytte seg selv. Det er fordi skammen trigges når kritikk og angrep rammer dem selv. Men de har derimot ingen problemer med å forsvare andre som er viktige for dem, for eksempel egne barn, partneren eller en god venn. Da er de umiddelbart kampklare. Det er fordi skammen ikke trigges på andres vegne. Når urett rammer en annen som står den skambaserte nær, så bretter han/hun opp ermene så lett som bare det og blir plutselig meget kvikk og klar i responsen. Det er altså ikke noe i veien med beredskapen. Det har heller aldri vært snakk om feighet. Det er ganske enkelt hjernen som ikke fungerer når skammen trigges. Rene innlærte mønstre overtar og kroppen tar styringen. Hjernen skrus av.

Hvis du nikker gjenkjennende til dette. Hvis du er en som gjemmer deg når konflikten handler om deg selv, men som ikke har noe problem med å storme inn på rektors kontor og fortelle hvor skapet skal stå hvis barnet ditt blir mobbet på skolen, så har du mest sannsynlig en skambasert personlighet.

Legg merke til at en narsissist gjør det stikk motsatte; de vil forsvare seg selv med nebb, klør og ufine metoder, men ikke deres egne barn. Det som rammer dem er andres feil. Det som rammer andre er deres egen feil.

Samme støpeskje, stikk motsatt personlighet.

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.