Narsissisten elsker ping-pong

Nei, jeg mener ikke bordspillet.

Det jeg vil skrive litt om i dag, er narsissistens tilbøyelighet til å forstyrre deg, kanskje først og fremst via elektroniske meldinger; sms-er, messenger, snapchat o.l. Det er der det blir mest tydelig, fordi når man er sammen med narsissisten ansikt til ansikt så er det mer naturlig at det foregår en rask frem-og-tilbake utveksling av ord, men også her kan det merkes at narsissisten forsøker å “vippe deg av pinnen”, selv om samtalen tilsynelatende er hyggelig.

At jeg trekker frem narsissisten spesielt, har ingen bestemt grunn. Psykopaten kan også opptre slik.

At p/n elsker ping pong blir for mange tydelig i idealiseringsfasen i en narsissistisk forføring. Da blir telefonen glohet av en melding annethvert minutt. Forskjellen er at i idealiseringsfasen ønsker objektet den ekstremt hyppige meldingsutvekslingen velkommen og blir – ja – forført av den.

Men la oss si du har en narsissistisk venn, søsken eller forelder som du egentlig er ganske forsynt av. Karakteristisk for hva vi kan kalle “narsissistisk ping pong” er at meldingene skal distrahere deg fra ditt daglige livsløp, og i stedet få deg til å fokusere på narsissisten. Spesielt tydelig blir det i perioder hvor du forsøker å distansere deg fra ham eller henne, eller når du holder på med noe fordypende – for eksempel et arbeidsprosjekt eller sorgforløp. For at du i stedet skal fokusere på dem, så bruker narsissisten forskjellige typer henvendelser.

  • Meldinger som det haster at du svarer på. De vil ofte ikke fortelle deg hva det gjelder før du svarer. Når du “biter på” og svarer, så viser det seg at saken enkelt kunne ventet noen dager eller blitt løst uten din innblanding.
  • Meldinger som skal sjokkere deg. For eksempel et avtalebrudd. Kanskje har dere avtalt at du skal bruke familiehytta i to uker, en avtale din narsissistiske bror eller søster har gått med på, men så kommer plutselig en melding “jeg kommer til hytta og blir i et par dager”. Det som skjer er at 1) dine planer blir forpurret, 2) du må reorientere planene dine, 3) hvis du velger å svare “det er ikke greit” så er det forsåvidt viktig grensesetting, men det gir også narsissisten et påskudd til å holde deg ytterligere fast; “vil du ikke være sammen med meg?”, “typisk deg, du er en jævla egoist” etc. Dette er narsissistisk forsyning. Du blir bondefanget, uansett hva du gjør. Og her kommer ping-pongen inn i bildet. En avklaring krever nemlig en hyppig meldingsutveksling. Og vips, så har din fine dag, hvor du tenkte å pleie deg selv eller utrette en viktig oppgave, blitt brukt på å fokusere på narsissisten. Alle dine gjøremål blir satt på vent og du opplever indre ufred. Det er hele poenget med narsissistisk ping-pong.
  • Hyggelige meldinger, for å få deg på glid. Du tror du er på trygg grunn. Og kanskje er du det der og da. Narsissister er livredde for å bli ignorert, og sender gjerne et par hyggelige meldinger kun for å sjekke at du ikke har lukket dem ute. Feilen objektet da ofte begår er å tenke “NN er ikke så verst likevel”. Du slipper vaktholdet, og neste gang svarer du gjerne, eller til og med tar en telefon. Men det er som regel da de slipper bomber.
  • Forslag til aktiviteter. Ofte aktiviteter de vet du ikke kan si nei til. Du samtykker fordi du, i motsetning til narsissisten, har samvittighet. Eller fordi det faktisk er en aktivitet du elsker. Eller du samtykker for å få fred. Men du får det motsatte, for det kommer umiddelbart en tsunami av henvendelser om hvordan dere skal utføre aktiviteten. Narsissisten foreslår nemlig alltid aktiviteter som krever planlegging og gjerne langt frem i tid. Da får de et påskudd til intens kontakt i oppløpet til aktiviteten. Det er med andre ord ikke aktiviteten som er viktig for dem (den avlyses ofte i siste time), men kontakten de får innvilget så snart du samtykker til den. Du vil snart angre på at du samtykket.

Hva kan du gjøre?

Selvfølgelig kan du (nesten) alltid innføre NK. Da slipper du å forholde deg til narsissistisk ping pong. Men i flere situasjoner, som i eksempelet over med familiehytta, eller i andre tilfeller hvor tillatelse og samtykke må innhentes fra en narsissist, så er du nødt til å holde en kontaktkanal åpen. Så her er mine råd.

  • Det er fristende å ta en telefon for å bli ferdig med saken, i stedet for å bruke dagen på å sende meldinger. Men her vil jeg likevel anbefale meldinger fremfor telefonsamtaler. Grunnen er at narsissisten blir ikke ferdig med saken. Det vil si, saken er sjelden viktig for dem, poenget er å forstyrre deg mest mulig. De vil derfor hele tiden ringe tilbake; “forresten, jeg glemte en ting”. Narsissisten kjeder seg, de trenger narsissistisk forsyning konstant, og de har ingen problemer med å spille all din tid. Vi som kjenner en slik narsissist, vet at de kan holde på i dagevis. Derfor, unngå samtaler. Med meldinger så har du mer kontroll.
  • Narsissisten skriver meldinger for å provosere. Din umiddelbare reaksjon er ofte av typen “den jævelen”, du koker inni deg og kaster deg over telefonen for å avverge en konflikt, for å roe ned narsissisten eller motsatt – fortelle ham eller henne hvor skapet skal stå, fordi du er møkk lei dette mennesket. Men her har du faktisk mulighet til å snu på flisa, eller skrevet på en annen måte; ta makten fra dem. I stedet for at de spiller din tid, så kan du spille deres! Svar på maks to meldinger per dag, deretter fullstendig “radio silence”. Trekk tiden ut. De vil bruke dagen på å vente på at du svarer dem, slik at de kan fortsette ping-pongen. De vil bli tiltakende frustrert av å bli satt “på vent”, og de vil la deg vite det. Men la telefonen ligge. Glem meldingen, ikke la den avlede deg fra din dag. På den måten så forteller du dem at kanskje de vil spille ping pong, men det vil ikke du, så da blir det ingen ping pong. Det er verdifull oppdragelse og grensesetting. I tillegg vil du respondere smartere hvis du gir deg selv latenstid. Slapp av, du kommer til å få nok av påminnelser fra narsissisten; “hvorfor svarer du ikke?”. Da kan du svare “svarer i morgen” eller rett og slett ignorere meldingen og påstå at du ikke så den før dagen etter, eller din telefon gikk tom for strøm. Da påfører du også narsissisten en narsissistisk skade; “så viktig er du ikke, at jeg venter på meldinger fra deg dagen lang”. Og det aller beste? De har ikke noe på deg. De har intet bevis på hvorfor du ignorerer meldinger, annet enn antakelser – men antakelser kommer de ingen vei med.
  • Svar kort. Helst maks fire-fem ord. Lange meldinger vil av narsissisten oppfattes som oppmuntrende; at de har påvirket deg siden du har behov for å svare så utførlig.
  • Hvis den enkelte melding er ufin, truende eller respektløs, så ikke svar overhodet. Hvis meldingen derimot er respektfull eller nøytral, så kan du svare hvis du orker å forholde deg til den. På den måten så “oppdrar” du p/n til å forstå at ufine meldinger blir ikke belønnet med en respons fra deg. Hvis de derimot er respektfulle, så svarer du… kanskje.
  • Hvis du faktisk kan leve med narsissistens ønsker, så svar “god ide! Det gjør vi”. Da fratar du p/n den mest potente narsissistiske forsyningen; den negative. I tillegg har du kjøpt deg litt godvilje, for narsissisten elsker ros og å bli tilgodesett. Den kan senere brukes til din fordel. Å gå med på narsissistens ønsker handler ikke alltid om å gi etter for en ondskapsfull person. Det ligger også verdifull manipulering i det.
  • Takk nei til brorparten av narsissistens forslag til aktiviteter. Du kan kanskje ikke unngå alle, men du ønsker ikke å oppmuntre til hyppige henvendelser om ting dere kan gjøre sammen. Kanskje kan du takke nei til alle aktiviteter hvor dere er på tomannshånd, men delta i aktiviteter hvor dere er flere, for eksempel bursdager, juleselskaper etc. Og da kan du “fake it” og vise litt interesse, for eksempel kan du skrive “lager du den gode potetsalaten din? Jeg kan komme og hjelpe deg en time før de andre”. Da vil ikke p/n kunne påstå at du forsøker å unngå ham/henne.

Er det kun p/n som elsker ping-pong? Neida. Du kan ha ping-pong med normale mennesker, men da er det oftest av en hyggeligere karakter, fordi begge gjensidig morer seg. En normal person vil ikke spille kommunikativ ping pong med deg for å stjele din tid eller opprøre deg. Heri ligger forskjellen. Men av og til er den ikke så enkel å speide. En p/n kan også starte med en hyggelig melding eller flere, ofte som en test for å se om du slipper dem inn etter en tid med distansering. Men typisk for en p/n er at meldingene raskt vil anta en mer mørk karakter hvis du ikke responderer raskt nok, eller hvis responsen ikke er slik de håpet.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hjelp! Fagfolk vil ikke gi mitt psykopatiske barn en diagnose

I det siste har jeg fått flere henvendelser fra nære pårørende som fortviler over å ikke bli trodd i helsevesenet. Noen av henvendelsene har vært fra foreldre, som forgjeves forsøker å få stilt en diagnose på sitt barn. Barna det er snakk om varierer i alder, de fleste i tenårene.

Jeg må bare slå fast med det samme, at svært få psykopater og narsissister noengang får en diagnose. Dette handler ikke bare om at de klarer å manipulere behandleren. Det sitter også langt inne hos behandlere å stille en antisosial diagnose, spesielt hos mindreårige. De fleste psykopater går derfor rundt uten diagnose, også der hvor pårørende har en sterk mistanke.

Grunnen til at behandlere kvier seg for å diagnostisere en mindreårig, er fordi man i den alderen fortsatt er i utvikling. Naturlig nok ønsker man å se an om ungdommen utvikler seg i normal retning. Når det gjelder den antisosiale diagnosen spesifikt, så har også behandlere i bakhodet om det i virkeligheten dreier seg om foreldre som projiserer deres egen psykopati og narsissisme over på barnet. Det ville i så fall ikke være første gang.

Risikoen er også stor for feildiagnose. Flere andre diagnoser kan feiltolkes som psykopati, spesielt i ung alder. For eksempel er det meget vanlig at mennesker med borderline, bipolare lidelser eller asperger manipulerer. Men det har ingenting med psykopati å gjøre. Feildiagnoser kan skje begge veier, slik at en bipolar lidelse blir behandlet som psykopati, eller en ekte psykopat får diagnosen affektiv lidelse, på grunn av noe som egentlig er hyppig narsissistisk raseri.

Men de henvendelsene jeg har fått, dreier seg neppe om det slaget. Jeg får fortvilte beskrivelser av svært manipulerende, voldelige og empatiløse tenåringer, hvor foreldrene i det offentlige helsevesenet møter veggen.

Mitt råd til disse foreldrene er å bruke mindre energi på å forsøke å overbevise fagpersoner. Det koster, tid, penger og frustrasjoner, som regel helt uten resultat. Mitt råd nummer to er å skalke dørene så snart man ikke lenger er juridisk forpliktet til barnet.

Dette er selvfølgelig brutale råd til foreldre som ønsker å hjelpe deres barn. Men sågar foreldre er nødt til å ta innover seg at barnet neppe kan hjelpes, hvis det er snakk om en fullblods psykopat. De unge psykopatene lærer seg tidlig å ta på seg forskjellige masker for å manipulere personer som ikke kjenner dem godt, det være seg fagfolk eller andre. En psykopatisk tenåring vil, som alle psykopater, være tilbøyelig til å lyve. Barnet vil oppfatte et forsøk på å tvinge frem en diagnose, som et forsøk på å skade ham/henne. De vil da rette sitt raseri mot foreldrene, som de forøvrig ikke føler emosjonell tilknytning til. For en psykopatisk ungdom så er foreldre kun nyttedyr som skal forsørge ham/henne, gi husly, mat og penger. Hvis noe av dette går mot den unge psykopatens vilje, så vil han/hun lett lyve om for eksempel vold eller seksuelle overgrep. Mange foreldre sitter i dag fengslet som følge av deres psykopatiske avkoms løgner. Psykopatiske ungdommer i umyndig alder vet også å (mis)bruke det offentlige systemet til deres fordel. Personlig mistenker jeg at mange psykopatiske ungdommer i dag befinner seg i fosterhjem etter å ha manipulert barnevernet. Tilbake sitter en uskyldig, men stemplet, forelder. Kanskje psykopatpoden ikke fikk den iphonen han/hun ønsket seg, og involverte barnevernet som hevn. Som sagt, et psykopatisk barn vil ikke føle lojalitet overfor sine biologiske foreldre.

Foreldre (eller andre som forsøker å legge psykopaten under behandleres lupe) kan avfinne seg med at barnet ikke trenger noen diagnose. De kjenner uansett deres barn bedre enn noen behandler, og må lære å stole på deres egen virkelighet. Det er ikke slik at hvis barnet blir avvist av behandlere, så er det normalt og kan hjelpes. Det er heller ikke slik at med en diagnose, så kan man avlevere barnet til det offentlige for å bli institusjonalisert resten av livet. En diagnose forandrer egentlig svært lite i relasjonen mellom barnet og foreldrene. En psykopatisk ungdom med diagnose, vil likevel gå på skole og bo hjemme som andre ungdommer.

Hederlige foreldre som har forsøkt alt, må til slutt tenke på å beskytte seg selv. En voldelig psykopatisk sønn eller datter er farlig. Foreldrene er ikke forpliktet til å hanskes med en slik. Så snart barnet er myndig så har foreldrene rett til å be barnet om å flytte ut. Ingen ytterligere kontakt er påkrevet. Hvis foreldrene ønsker å understøtte barnet økonomisk, så kan det overføres et bestemt beløp til barnet hver måned, uten at personlig kontakt er nødvendig. En psykopatisk ungdom/ung voksen vil naturligvis forsøke å kontakte foreldrene, for å be om mer penger, forståelse eller sympati. De vil også forsøke å gå via andre slektninger, for eksempel en tante eller besteforelder som de lett kan manipulere. Selvfølgelig vil de det. De er psykopater.

Det er her foreldre må lære seg å legge pliktfølelse og samvittighet til side, å ikke gi deres sønn eller datter innpass. De bør også informere andre slektninger grundig om avgjørelsen de har tatt, og be om at den blir respektert. Det handler faktisk om liv, helse og økonomi. For eksempel kan et psykopatisk barn manipulere til seg og skusle bort hele arven lenge innen foreldrene er døde, også den arven som skulle tilfalle søsken. I sjeldnere tilfeller har psykopatiske barn myrdet den ene forelderen, ofte den sterkeste som står i veien for lett manipulasjon av den mest godtroende, eller begge.

Null kontakt er eneste vei å gå. Jeg hører ofte motargumenter, “det er ikke mulig” eller “jeg er jo barnets mor/far, jeg kan ikke bare kutte kontakten, finnes det ingen vei å leve med mitt barn”? Joda, du kan gjerne leve med en psykopat, men da må du regne med å bli skadet.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet” og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

 

Psykopatene svarer

Jeg har tidligere nevnt den engelskspråklige spørresiden “Quora Digest”, hvor folk kan poste spørsmål og andre brukere, som mener seg kvalifisert, kan svare.

Mange av spørsmålene som stilles handler om psykopater. Jeg frekventerer siden en del, for mange av spørsmålene er relevante for denne bloggen. Dog har jeg i bakhodet at man aldri kan være sikker på at personene som velger å svare, er diagnostiserte psykopater. Det er ingen mulighet til å bekrefte en diagnose. Noen har en formell diagnose i følge dem selv, andre er selverklærte psykopater, mens andre muligens utgir seg for å være noe de ikke er (psykopatiske “wannabes”?). Atter andre svarer uten å være psykopater selv, men fordi de mener de sitter inne med spesiell kompetanse om emnet. Siden er derfor ikke 100 prosent vitenskapelig. Man kan også spørre seg i hvilken grad en ekte psykopat er ærlig i svarene, gitt deres manglende selvinnsikt og hang til løgn. Likevel er svarene ofte interessante og troverdige.

Jeg vil publisere noen av spørsmålene og svarene i dagens tekst. Svarene blir publisert i deres engelske originalform. Hvis noen lesere har problemer med å oversette, så be om norsk oversettelse i kommentarfeltet.

 

Anerkjenner psykopater feil og mangler de har?

Jack Hodd svarer.

Yes, I do.

  1. I see myself as smarter than everyone and anyone around me, which I begrudgingly accept as a character flaw.
  2. I’m untrustworthy, I’ll basically backstab you for a fizzy drink.
  3. I’m lazy, sometimes not even being bothered to do something that is literally right in front of me.
  4. I was once almost caught for something I was doing that was bordering on Attempted Murder, which isn’t a good thing in hindsight.
  5. I can be insensitive; I was once playing Hide and Seek with my Jewish cousin and went “Hide before the Germans find you.”
  6. I’m emotionally disconnected to everyone, even at my own mother’s funeral, I wasn’t sad nor was I crying, just a bit pissed off that she died on me.
  7. I can be quite cruel, as I once tried to convince a girl to take her own life, because I was bored back when I was a teenager.
  8. I can’t be bothered to continue this, reinforcing the laziness.

 

Hva frykter en narsissist?

Robert Torbay svarer.

A narcissist would fear you if you were able to cause them a great amount of shame.

Despite what the no contacters say, this is not the ultimate way to hurt a narcissist. If you go no contact, they have many avenues to salvage their precious image – for starters they have already smeared you as worthless and crazy. If you however are able to dumpster their image in a very public way, this causes the narcissist incredible anguish.

You see, narcissism is a defence against shame.

At some point in the development of the narcissist, the young child decides that no matter what, they would never feel shame again, not for a minute, not for a second. They would do whatever they could, no matter the cost to themselves or others, to outsource their shame.

An impossible mission.

They do this by using all the procedures you’re very familiar with – gaslighting, silent treatments, word salads, rage, blame shifting and so on.

If you are able to break through the narcissist’s defences – to psychically tar and feather them, mark them as a pariah to all who know them, you will force them to feel shame for which they would have no defence. You are essentially pinning them down and pouring it all over them, like acid onto third degree burns.

By doing this, you have overwhelmed all their defences, there is no way they can explain to so many people at once whatever it is you have done to their image. The way they look at the narcissist has changed – gone is the adoration, the respect, the worship, it is replaced by disgust, repulsion, derision.

Here is where they lose it, become utterly insane and act in the most shameless ways possible.

They become, as esteemed Dr Vaknin has pointed out many, many times, Secondary Psychopaths.

This is what lurks underneath the mask of sanity, somebody totally crazy, deranged, a shameful lunatic.

Horribly embarrassing to be exposed for what they are, and if you have the power to do this to them, to utterly invert their grandiosity, of course they will fear you. No contact would only fell the most weakened, supply hungry of narcissists.

Shame is their kryptonite.

 

Kan en psykopat føle hjertesorg?

Athena Walker svarer.

When I broke up with my first boyfriend, he cried.

I stared at him unsure of what the problem was. What a strange reaction, I thought to myself. I couldn’t imagine what would cause that. I wouldn’t remember this situation at all if it weren’t for him doing so. I don’t remember his name, nor what he looked like, but I do remember him crying.

Vexing.

I had pets, they died. I never cried.

Psychopaths do not get heartbroken. That isn’t something that we can experience.

We can cry. A great deal of physical pain might cause that reaction. However, I have a high pain tolerance. I used to dance when I had sprains or hairline fractures in my shin.

Crying as manipulation is very effective though. That I did do. People respond to crying girls. I learned that lesson when I was very young. I am still well aware of that lesson, but dislike using it. Crying is uncomfortable physically. The sinus pressure gives me headaches, and there are more effective ways to get what I want.

Also, as an adult that isn’t the reputation I would prefer to have. An adult woman that cries all the time is not someone that people want to be around. I wouldn’t want to be around them.

So, can we cry? Yes.

Do we cry because we are heartbroken? No.

 

Kan psykopater bli fornærmet?

Syn Mae svarer.

This question has quite a few solid responses, so I’ll make mine short.

It’s very difficult to offend a psychopath as their self-confidence is extremely high and their emotionality notoriously low. If you’re someone they respect you’re more likely to be able to perhaps insult a psychopath with some nifty word choice, but it’s quite short lived in the rare times it occurs. Generally? Seconds, if that. Rather than offended it displays as more of an annoyance. Again it’s quite difficult. Emotionally fueled things like “Wow, how could you say that to me?” will never genuinely be said by a psychopath after the fact. The times I’ve said things out of vexation that have annoyed my S.O are forgotten quickly and have never been mentioned again — not even once. Once he’s over it, he will never think or speak of it again. I’d imagine other psychopaths are similar.

Hope I provided some interesting insight

 

Kan en narsissist bli knust, slik de selv knuser deres ofre?

Sylvie Aimee svarer.

Incredibly, yes! Why? Because the Narcissist lives with their failures and the disasters they make of every relationship every single day.

Behind that smirking, plastered-on face of denial and blamelessness lurks a lot of inner turmoil. Yes, they lie about their actions but they are well aware of just how defective they are.

Narcissists are controlled by their lack of providing for their own simplest need: loving and feeling love.

No matter how much you want to hurt them, they’re already destroyed people.

You don’t even need a match.

 

Er en psykopat mentalt sterkere enn andre personer?

Ken Heilbrunn svarer.

Psychopathy is easy to understand, once you know the basic brain abnormality/variant involved: small amygdalae.

The amygdalae are little mounds of brain tissue that sit at the top of the brain stem. They receive input from our senses of sight and sound and other sources of potential danger. If that occurs, and if there are no inhibitory signals, the amygdalae trigger a reflex fight-or-flight reaction in our brains. In other words, they trigger danger and are responsible for danger avoiding/managing action.

The amygdalae in psychopaths are relatively small. Result: Psychopaths do not feel fear/danger the way the rest of us do. They are born this way. Rare cases of stroke that wipes out the amygdalae have also been reported, causing these patients to have lost their sense of fear from things like snakes and heights.

To summarise how psychopaths experience life, they simply do not care. They feel no attachment to people or to things. They can say and do things without the slightest feeling of remorse, shame, or guilt. What sometimes comes out of their mouths is the most fantastical gibberish, spoken with deceptive confidence. They are con artists of the highest order. They have the feeling capacity of robots.

What you call “psychologically stronger” is really freedom from the constraints and rules of society, which, if violated, cause us to feel guilt and shame. Psychopaths do not feel much of anything. They know right from wrong. But knowing and feeling are two different things.

Thus free to act in their own self interests, they forever remain calm, cool, and collected. This is in contrast to the rest of us self-doubters. In fact, this perceived “strength” and stability draw us to them for comfort and security. They make for efficient fearless leaders, which is perhaps why nature/evolution kept them around.

But underneath that calm, cool, and collected facade resides a coward, in most cases. They are sheep in wolf’s clothing.

 

Hvorfor er psykopater fryktløse?

Jay Whistler svarer.

It mainly has to do with attentional-processing.

Here’s an example: Let’s say you have a 1-in-ten-million chance of getting hit by a car crossing the street. If I came to you and said “Be careful, you have a 1-in-ten-million chance of dying crossing that street!” you’d think I was crazy, and rightfully so. Why be worried about odds so low?

Your brain is constantly doing calculations in terms of risk-assessment. “How dangerous is this really?”, “What’s the worst that can happen?” or even “Is this dangerous at all?” and you’ll notice, the more dangerous something is perceived, the most fixated your attention is on it and the more worried you are of it. People with OCD for example might be fixated on one threat like germs and are processing it as if it will almost definitively harm or kill them.

The issue with psychopathy is that we have great difficulty in processing how risky a situation really is. We might know it’s dangerous, but be unaware about how dangerous. If the odds of dying from something are 1/100, our brain sees it more like 1/100,000, if not lower. So it pays little attention and mental fixation on the threat.

Most psychopaths aren’t entirely fearless however. If the odds of death are around 50%, our brain might weigh it at around a 1/20 and we might start to be more attentive, fixated, and hypervigilent.

We are mostly fear-resistant, if not fearless, because of this lapse in attention. There is a distinct difference in the way the danger is evaluated in our head. Little-to-no risk, no emotional reaction. This goes for everyone, but the process is weakened in psychopaths.

 

Og siste spørsmål i dag,

Hvordan får psykopaten så mange til å like dem?

“Cameron” svarer.

I’ll throw out a couple of different reasons.

  • Curiosity

Most people who have interest in psychopathy do so in this “cult classic” follower mentality. They care to understand psychopathy on a level just deeper than what Hollywood presents because they realize psychopathy is bit more than that. But they don’t care to the degree that it would take to truly understand psychopathy, closer to research-level knowledge. Most of YOU are psychological “cherry-pickers”, if you will. The result is the same stupid questions keep getting asked, over and over.

  • Attraction to narcissistic traits

It is my belief that a true narcissist is far more charming than a psychopath. Still, psychopaths have a good bit of superficial charm, narcissism, and brimming confidence that can be seen as admirable and even attractive. Narcissistic traits can enhance the boldness we possess making many of us, not all of us, stand out. We are different. We know we are different. You get to see first hand that we are in fact different and you like it. 😉

  • Implied superiority

Just the label alone brings about this idea of a fearless badass capable of any feat from saving lives to the most clever serial killer and everything else in between. The psychopath. The “apex” predator. Bold. Fearless. Calculating. These adjectives seem to be tied rather tightly the label. What’s conveniently forgotten are all the negatives (if those negatives haven’t been spun in to other edgy attractive qualities) associated with psychopathy. Many of us have a checkered past. (I do.) Many fail to reach their potential. (I have.) Many of us lack the capacity and desire to contribute to society in a worthwhile way. Many of us impact others (family, friends, etc) in negative ways and it barely affects us, if at all. (True of me as well.) But to the casual onlooker bad boys/bad girls are desirable.

Husk å like og dele tekster du er fornøyd med. Husk også at bloggen har en egen facebookside med samme navn. Lik/følg siden for å få oppdateringer om nye tekster, you tube videoer og annen informasjon. 

https://www.facebook.com/Psykopati-og-kj%C3%A6rlighet-1475239182789610

 

 

 

 

Homomiljøet la min vei åpen for psykopatene

Advarsel: denne teksten stiller homobevegelsen i et ufordelaktig lys, og enkelte kan føle seg støtt. 

Vi hadde alle en historie før psykopaten. For mange av oss la fortiden veien åpen for en narsissistisk forføring – en forføring vi ikke hadde falt for hvis vår historie, opp til det punktet, var annerledes. Ikke alle har en slik historie. Noen objekter var sunne og ressurssterke mennesker og falt likevel for psykopaten, men uten at forklaringen lå i fortiden. Men for meg, og jeg mistenker mange av dere som leser, var det ikke slik. Møtet med psykopaten var verken tilfeldig eller uunngåelig.

Jeg hadde min barndom og ungdom i øst/sørlandsbyen Kragerø. Halve slekten stammer fra de traktene. Og hele slekten er telemarkinger (med unntak av ett finsk innslag som ga meg mitt etternavn). Kragerø var på mange måter et fint sted å vokse opp, trygt for barn og idyllisk. Stedet, og enkelte nære slektninger, ga meg mange gode verdier som jeg bærer med meg den dag i dag. Men noe mekka for homofile var det ikke, da det representerer begynnelsen på bibelbeltet og bar preg av det. Men religion alene skal ikke ha skylden. I Kragerø satt janteloven dypt i mange. Man skulle ikke skille seg for mye ut, slettes ikke økonomisk, men heller ikke sosialt eller kulturelt. Litt uforståelig kanskje, sett i lys av at byen er kjent for å huse mange kunstnere. Men det hjalp meg lite i min ferd mot å finne min plass på 80- og 90-tallet.

Da jeg først ble klar over min seksualitet en gang i sen barndom/tidlig ungdom, så var jeg aldri usikker på min seksuelle legning. Jeg forsøkte aldri å “late som”, for eksempel ved å ha en seksuell relasjon med ei jente. Hvis såkalt omvendingsterapi var tilgjengelig så ville jeg aldri benyttet meg av det, for jeg syntes det var fantastisk å like gutter, det føltes helt riktig for meg. Men jeg tidde om min legning; for mine venner, for mine foreldre og for mine religiøse besteforeldre. Jeg var tålmodig, sikker på at min tid ville komme. Jeg var også, for å være ærlig, en nerd. Mine interesser lå ikke i seksuell utforskning. De lå i bøker og filosofi. Jeg leste tykke bøker fra jeg var syv år. Jeg elsket spesielt historie. Og jeg bygget lego til jeg var så gammel at det ble pinlig.

Da jeg var 21 år gammel så flyttet jeg fra Kragerø for godt. Først til en mellomstor by i Danmark, der jeg skulle bli sykepleier. Og det var her jeg begynte å leve ut min legning. Min sosiale og seksuelle selvtillit var på dette tidspunktet på høyden. Jeg hadde ennå aldri hatt et forhold til en mann, men jeg tilskrev det at jeg ennå ikke hadde kommet ut av skapet og faktisk knapt møtt en åpen homofil person. Det var en del av livet jeg ennå ikke hadde tatt fatt på, og grugledet meg til å gjøre. Jeg trodde jeg var fysisk attraktiv. Jeg var sikker på at bare jeg begynte å vise meg i de riktige miljøene så ville alle komme meg i møte og alt ville falle på plass. Jeg ville komme “hjem”.

På denne tiden skjedde mye samtidig. Jeg kom ut av skapet og ble presentert for homofile miljøer. Passende nok gjorde internett akkurat da sitt allmenne inntog, og med et modem som måtte plugges inn i telefonkontakten (som betød at det ikke var mulig å bruke telefonen mens man var pålogget) så kunne jeg treffe andre homofile menn i cyberspace. I begynnelsen føltes det tryggere enn å møte dem ansikt til ansikt.

Men jeg var fryktelig naiv. Jeg tror min evne til romantisering og fantasi jobbet mot meg, og jeg var overhodet ikke forberedt på den kalde kynismen som preget den homofile datingarenaen. Jeg trodde seriøst at hvis man fikk god kontakt med en mann online og hadde hyggelige samtaler, så ville resten være barnemat, da var man i praksis kjærester. Men jeg stiftet tidlig bekjentskap med ghosting; at chattepartnere som hadde gjort et positivt inntrykk, ganske enkelt aldri tok kontakt igjen. Jeg fattet ikke, og har den dag i dag problemer med å forstå, hvordan man kan bruke timer og dager på å snakke med en person, for så bare å ignorere vedkommende. Men i dag vet jeg ihvertfall at det forekommer ofte, og har lært å ikke dvele ved det.

Jeg lærte også at mange ikke er den de utgir seg for å være på nett. Jeg chattet etterhvert med mange gutter og menn. Det tvang seg selvfølgelig frem krav om å møtes ansikt til ansikt, noe jeg hele tiden visste var uunngåelig. Jeg ønsket det jo selv også. Jeg ville ha en kjæreste, og forstod at kjærlighetslivet måtte forlate cyberspace og foregå i den virkelige verden. Men jeg prokrastinerte så lenge jeg kunne. Det var primært i Aalborg jeg begynte å treffe gutter personlig – den nærmeste “storbyen” hvor det fantes et betydelig homofilt miljø, med homofile barer og andre ting jeg tidligere bare hadde fantasert om. Så der begynte jeg å frekventere.

Det gikk opp for meg at uansett hvor mange timer man hadde brukt på hyggelig chat, og uansett hvor god kjemien opplevdes online, så var den fysiske opplevelsen det eneste viktige for guttene. Og jeg kom ganske enkelt til kort. Min feminine fremtoning var ikke hva guttene så etter. Mager var jeg også. Og jeg ble avvist, igjen og igjen. De mange forsøkene på kontakt førte i beste fall til et og annet kortvarig og overflatisk vennskap.

Jeg vil ikke legge all skyld på mennene jeg traff. Jeg hadde selv en høy standard, bygget opp under alle årene på venterommet hvor jeg tålmodig dagdrømte. Drømmene om noe stort som jeg hadde i vente, holdt meg gående. Jeg hadde derfor en høy forventning da jeg endelig entret scenen. Jeg skulle ha kjæreste! Nå skulle det endelig skje, og intet mindre enn drømmemannen var aktuelt. Jeg var totalt uforberedt på alle de merkelige vesenene som frekventerte denne scenen. Hvor var drømmemannen? Han så da ikke slik ut. Jeg var nok langt på vei selv like intolerant som de som avviste meg. “Intolerant” ble også nicket jeg ga meg selv på datingsiden jeg hvor jeg var aktiv (siden het dating.dk og dette var i årene 2000-2002. Siden har jeg ikke brukt profilen. Ifjor fikk jeg en melding fra dating.dk, adressert til “intolerance” og med beskjed om at hvis jeg ikke logget meg på innen en frist, så ville profilen blir slettet. Min profil hadde altså vært ubrukt men tilgjengelig i 18 år!).

I 2002 la jeg Danmark og de homofile i Nordjylland bak meg, og flyttet til Oslo. Jeg var sikker på at der ville alt bli bedre. Min seksuelle selvtillit var kraftig realitetsorientert, men fortsatt intakt. Jeg var fortsatt skråsikker på at drømmemannen fantes og at jeg ville finne ham. Jeg rasjonaliserte nederlagene i Danmark med “danskene forstod meg ikke” eller “det var jo ikke der jeg hadde tenkt å etablere meg”. Jeg var nå blitt 25 år men fortsatt uten et ordentlig kjærlighetsforhold.

Jeg begynte å arbeide på Ahus og skrudde opp min datingfrekvens. I Oslo opplevde jeg at det fantes ubegrenset med datingvillige menn, og i en periode datet jeg en ny mann hver uke. Men å få en date nummer to var svært vanskelig. Jeg merket raskt at jeg ble følelsesmessig avstumpet, for hvis daten denne uken ble mislykket, så hadde jeg jo planlagt en ny neste uke! Jeg la knapt nok merke til personen jeg hadde foran meg i de forskjellige settingene for daten, på kafè, på fin restaurant, hjemme hos en av oss (risikabelt) eller kino (tåpelig datingsted, for hvem blir kjent på kino?). Jeg så ikke mennesket for den han var. Og jeg tror motparten hadde det likedan. Det var et kjøttmarked.

Jeg frekventerte de forskjellige homofile barene i byen. I frykt for å gå alene så følte jeg at jeg måtte ha noen homofile venner. Det ble til at jeg fant dårlige venner, kun for ikke å bli sett alene på byen. Jeg trengte ganske enkelt noen å være sammen med. Hvis de var villige til å bli sett sammen med meg, så var de gode nok. Standarden på mitt sosiale liv ble hurtig rekordlav, med venner som utnyttet, manipulerte, ghostet, var illojale og ganske enkelt ikke brydde seg. Jeg følte meg fryktelig ensom og sårbar på den tiden, og det syntes nok på utsiden.

Jeg var aldri bekvem i det homofile miljøet. Jeg observerte hvordan andre blomstret og tilsynelatende levde fantastiske liv. Jeg snakket med menn som levde i en slags homofil boble, uten kontakt med den heterofile verden. De hadde kun homofile venner, hadde homofile jobber (for eksempel flyvert eller frisør) og oppsøkte kun homofil kultur. De drakk og knullet. Det var livene deres. Da Oslo Pride debuterte i 2004 så ble det den nye meningen med livet for mange, og de brukte store deler av året til å engasjere seg i forberedelsene til pride, satt kanskje i diverse komiteer som planla program og show. Jeg beundret dem og foraktet dem samtidig. Jeg beundret hvordan de kjente hverandre og dro fordeler av hverandre. Man var enten “inne” eller “ute”. Slik ville jeg også ha det! Jeg ville være “inne”. Men jeg likte ikke alkoholismen, arrogansen, kynismen og den “bitchy” sjargongen. Det var overhodet ikke meg. Hvis jeg prøvde å etterape dem, så ble det keitete og gjennomskuelig. Mine omgivelser oppfattet på et øyeblikk når jeg ikke var meg selv. Det var i det hele tatt svært vanskelig å være seg selv i det miljøet. Jeg følte hele tiden at jeg stod med en fot innenfor, men også en fot utenfor, som om jeg var på vei ut døren men uten å klare å få med meg den tunge foten som fortsatt var innenfor og sårt ønsket å være der. For jeg ville så gjerne være akseptert. Det var likevel den foten som stod plantet utenfor som ble min redning. Den holdt meg fokusert på hva jeg tenkte på som “den virkelige verden”, utenfor den homofile boblen.

I dag lærer jeg leserne av bloggen hvordan å observere i stedet for å absorbere. Se ut og ikke inn. Mine erfaringer kommer mye fra denne tiden. Sammen med andre homofile ble jeg overdrevet selvbevisst. Jeg var usunt opptatt av hvordan jeg selv ble oppfattet. Jeg rødmet lett, skammet meg lett og andre homofile fremkalte hele tiden ubehagelige følelser i meg. Det var ikke et godt sted å være. Likevel trodde jeg det var der jeg hørte hjemme. Senere skulle jeg oppdage at mange homofile lever fullverdige liv utenfor det homofile miljøet. Utenfor London pub. Utenfor Pride og politisk homoaktivisme. De er kanskje såvidt innom miljøet for å hente en passende partner, men trekker seg så ut igjen. Men på den tiden manglet jeg integriteten som trengtes for å betrakte det slik. Min forsinkede debut var rett og slett et problem. Der andre kom ut av skapet som 16-åringer og visste nøyaktig hvordan de skulle navigere i miljøet som en kjent skipper i skjærgården, så var jeg som 25-30 åring en novise, en kløne, og allerverst – totalt uattraktiv som kjæreste.

Det var i denne tilstanden av “jeg er feil” at psykopat numero uno dukket opp, i 2003. Denne teksten handler ikke om ham. Den handler om hvordan tilgangen til meg ble åpnet for ham og psykopatene som kom etter. Jeg vil derfor ikke bruke mye tekst her på å beskrive ham og vår relasjon. Poenget er at jeg den gang oppfattet ham som min redning. Han var kald, rolig, maskulin og offiser i forsvaret. Alt jeg i min naivitet trodde jeg ønsket meg. Så jeg kjøpte hva han solgte. Det skulle selvfølgelig senere vise seg at han var langt fra noen redning, men det skjønte jeg ikke der og da. Jeg fattet ikke hvorfor jeg ikke klarte å elske den mannen som på utsiden var alt jeg hadde drømt om. Jeg trodde at noe var galt med meg. At jeg var utakknemlig. Her hadde høyere makter forært meg en mann, slik jeg hadde tryglet og bedt om, også fikk jeg det likevel ikke til å fungere. Det var et dobbelt nederlag. Den dårlige samvittigheten over hvor utakknemlig jeg var, gjorde meg langt mer føyelig i relasjonen enn hva jeg burde ha vært. Den psykopatiske forståelsen kom først mange år senere, men dette var en mann som var meg utro, som skjulte meg for sine nærmeste, som foraktet meg, som var fraværende i uker av gangen, som forsøkte å voldta meg og som til slutt forkastet meg etter den psykopatiske boka. Likevel så jeg intet galt i å ha en relasjon med ham, også etter bruddet. Men jeg elsket ham aldri. I dag vet jeg hvorfor. Og jeg har selvfølgelig ikke lenger dårlig samvittighet for det.

Men tilbake til homomiljøet. I dag har vi – miljøet og jeg – et kjølig og distansert forhold, og jeg har det fint med det. Vi står så langt fra hverandre som vi kan, både kulturelt, sosialt, verdimessig og politisk. Jeg kommer sjelden overens med andre homofile, det eneste vi har til felles er vår legning, og det er ikke nok. Men det føles godt i dag å stå trygt på mitt sted, en helt annen opplevelse enn for femten år siden.

Med tid og avstand så kan jeg i dag gjøre meg noen betraktninger om hvorfor jeg den gang opplevde den homofile scenen som et så avvisende sted. Hvor røk homomiljøet og jeg uklar?

Jeg tror homomiljøet delvis må unnskyldes den kalde skulderen det ga meg (og unektelig mange andre). Homofile, i hvert fall de på min alder og eldre, er fulle av skam. Avvisningen av andre homofile er en ren projeksjon av eget selvbilde. Sammen med andre homofile blir man konfrontert med de sidene ved seg selv som er skambelagte. Det kan være at man er feminin, eller at egen seksualitet er “skitten”. Hvis du ikke klarer å akseptere din egen seksualitet (selv om du av ren natur blir drevet til å tilfredsstille den) så vil andre homofile med den samme “skitne” seksualiteten vekke avsky i deg. Hvis du ble mobbet for din feminitet, så vil andre feminine menn trigge den forakten du har til deg selv. Resultatet blir at mange medlemmer i miljøet har piggene ute, det handler om å dømme andre innen du selv blir dømt, og det vil du for enhver pris unngå for det er så ubehagelig. Mange forsøker å lindre ubehaget med rusmidler. Det ser ikke ut til å falle dem inn at de faktisk kan forlate miljøet og likevel ha det godt. De tror de er nødt til å ta del i det for å oppfylle seg selv, slik jeg også en gang trodde.

Men hva som ikke kan unnskyldes, er den politiske dobbelstandarden. Homofile aktivister krever at alle andre skal akseptere dem, og at intoleranse mot homofile bør straffeforfølges. De heterofile blir naturlig nok “fienden” som skal straffes. Men hvordan kan homofile kreve det når de er deres egen verste fiende? Jeg har aldri møtt så lite aksept for hvem jeg er blant heterofile, som jeg gjorde da jeg forsøkte å få innpass i det homofile miljøet.

Men det var en digresjon.

Tilbake til tema. Hvordan ble DIN vei lagt åpen for psykopaten? Har du en historie å fortelle? Fortell den gjerne i kommentarfeltet.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

 

 

Nytt år, nye umuligheter

Er det egentlig slik at man kan rense seg for dumheter og skam, og starte med blanke ark kun fordi vi skriver et nytt år?

Både og. Vi lever våre liv i et kontinuum. Fortiden vår blir ikke slettet kun som følge av en kalender.

Samtidig representerer året en syklus. Årstidene gjentar seg som om det var første gang. Dyrene gjentar sine rutiner, gang på gang, år etter år. Fuglene hekker til samme tid. Bjørnene kryper ut av hiet til samme tid. Elgene kalver til samme tid. Vepsene er ekstra sinte sent i august, akkurat som i fjor. Når ett års syklus er forbi, så begynner det på nytt. Naturen tenker ikke på snøen som falt i fjor, den bare går i gang med å dekke alt med nye lag. Slik sett kan man godt si at man får en ny sjanse til å leve sitt liv mer riktig enn i fjor.

Men det trenger ikke å skje 1. januar. Syklusen kan like godt starte om sommeren. Eller til påske. Det er jo ikke kalenderen som renser deg, det er din egen innstilling til livet. Det med å tilgi seg selv for ukloke valg og umulige relasjoner, er en sjanse man gir seg selv når man har båret på fortiden lenge nok. For eksempel vet du når det ikke lenger blir vanskelig å holde NK, for du merker det på deg at “nå er jeg klar”.

Enkelte ting kan man ikke riste av seg, selv om man gjerne vil. Nederlaget oppleves stort når man går på limpinnen igjen. Kanskje lot man enda en psykopat inn på livet. Kanskje lot man enda en gang den dominerende vennen herse med seg, selv om man hadde lovet seg selv på tro og ære, at neste gang det skjedde så ville man lekse opp for den frekke vennen en gang for alle! Også skjedde det ikke. Man måtte gå slukøret hjem og erkjenne at man ble pillet på nesen – igjen.

Så hvor realistisk er det egentlig å tro at undere vil skje, kun fordi kalenderen skifter fra desember til januar? Ikke særlig realistisk. Likevel har vi en tilbøyelighet til å huske tilbake på forgangne år som “gode” eller “dårlige”; “2020 var et dårlig år. Da kom korona, og jeg traff psykopaten”. Det kan virke som om å kategorisere årene gir oss en oversikt over våre levde liv.

Så hva vil du gjøre med 2022? Vil du bare ta det som det kommer? Eller øyner du håp om bedring? Forandring? Vil du vokse? Vil du endelig fokusere på noe annet enn psykopaten, og ta et kurs eller begynne på en lengre utdannelse? Hvorfor ikke. En venninne sa til meg da jeg luftet for henne at jeg ønsket å arbeide med noe annet sykepleie de årene jeg har igjen av arbeidslivet, “livet er kort, gjør det”. Hun var jo ikke den første som har sagt nettopp det. Men hun hadde nettopp tatt farvel med en gammel studievenninne som kort tid etter døde av hjernekreft, og min venninne var preget av det. Ideen jeg luftet for henne var å drive et pensjonat eller B&B, slik at jeg kunne disponere tiden min bedre selv, og kanskje kunne skrive mer. Og hun lar meg ikke glemme det. Hver gang vi møtes så minner hun meg på min drøm, slik at jeg ikke skal fortsette i en middelmådig tilværelse; “Daniel, har du sjekket pensjonater som er til salgs?”.

Vi har en plikt overfor oss selv, til å gjøre våre egne liv så store som mulig. 

Og med det så ønsker jeg mine lesere et godt nytt 2022, og takk for 2021.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hva skiller psykopatisk intensitet fra normal intensitet?

Vi snakker her om idealiseringsfasen. For dere som er usikre på hva som menes med den, så er det begynnelsen på den psykopatiske relasjonen. Den er også fundamentet for det psykopatiske traumebåndet – båndet som er så slitesterkt og så mye vanskeligere å løsrive seg fra, enn normale bånd. I idealiseringsfasen så binder psykopaten eller narsissisten objektet til seg ved hjelp av intens kurtisering. Objektet blir ganske enkelt blendet av store ord, løfter og gaver. Det er nettopp blendingen som gjør at objektet ikke tydelig ser alt som taler imot at idealiseringen er ekte.

For idealisering kan være ekte. Idealisering i seg selv har ikke spesielt med psykopati å gjøre. For eksempel kan man idealisere en popartist som man forguder. Et lite barn kan idealisere en forelder, et søsken eller en annen slektning som barnet elsker. Beundringen i slike tilfeller er ekte. Det som kjennetegner en idealisering, er at man ikke ser skyggesidene hos den man idealiserer. Man ser kun de gode sidene. Idealisering er forblindende.

Psykopatisk idealisering mistolkes ofte som at det er psykopaten som idealiserer objektet, fordi objektet plasseres på en pidestall. Men psykopaten idealiserer ikke. Psykopaten idealiserer ingen. De er grandiose og betrakter seg selv som viktigere enn alle andre, inkludert objektet. Psykopaten er som regel fullt bevisst at objektet vil bli devaluert på et senere tidspunkt. Psykopaten er ikke blendet, men kalkulerende. Derimot er det den intense oppmerksomheten de vier objektet, som får objektet til å idealisere psykopaten. Det er objektet som blir forblindet og kun ser psykopatens gode sider. Når vi snakker om “idealiseringsfasen” så handler det med andre ord om objektets idealisering av psykopaten, og ikke omvendt.

Hva som imidlertid påføres objektet av psykopaten er, som nevnt ikke idealisering, men intensitet. Idealiseringsfasen kan derfor likegodt (og kanskje mer dekkende) kalles intensitetsfasen. Psykopaten plasserer nemlig ikke alltid objektet på en pidestall, men han/hun vil alltid være intens. Min egen opplevelse av psykopaten var slett ikke at han forgudet meg, for forakten for meg kom tidlig og hyppig. Men han var pågående, hele tiden. Ikke en dag passerte uten at han ville ha samvær. Jeg fikk ganske enkelt ikke mulighet til å fokusere på andre enn ham.

Så, hva skiller egentlig psykopatisk intensitet fra en forelskelse, eller en besatt forelder? Er det ikke vanlig at et forelsket par blir oppslukt av hverandre, og vil være sammen hele tiden? Er det ikke vanlig at en overbekymret mor (eller far) vil ha kontroll på sitt barn og derfor peprer barnet med henvendelser, selv om barnet er 20 år? Det handler jo ikke om psykopati, eller? Vel, en kontrollerende mor eller far kan være en narsissist, det er slettes ikke uvanlig. En narsissistisk forelder vil også fordekke deres kontrollbehov som “omsorg”. Derfor er det ikke uvanlig at barn av narsissistiske foreldre både blir 40 og 50 år innen de forstår hvem de har blitt utsatt for, nettopp fordi de har vært overbevist om at det handlet om omsorg.

Når det gjelder forelskede par så er det i hvert fall en ting som skiller psykopatisk intensitet fra normal og forelsket intensitet. Og det er starttidspunktet. Svært få blir forelsket første dag de møtes. Ja, det er noe som heter “kjærlighet ved første blikk”, men kjærlighet ved første blikk er verken vanlig eller spesielt sunt. Det vanlige er at man observerer en person, for eksempel en kollega eller en medstudent, i uker, måneder og sågar år, innen en forelskelse vekkes. Senere, når forelskelsen er et faktum, så er det lite som skiller intensiteten det forelskede paret opplever og ønsker, fra den psykopatiske intensiteten.

Men dette har ikke psykopaten tid til å vente på. De trenger NF (narsissistisk forsyning) umiddelbart! De er også avhengige av å blende objektet raskt, innen objektet ser hvem de virkelig er. De kan derfor ikke vente i uker eller måneder på at en forelskelse skal utvikle seg i eget tempo, også fordi de selv aldri kommer til å forelske seg. De har ikke evnen. Og ikke er de interessert. Det er andre ting de vil ha, og behovsutsettelse er ikke psykopatens sterke side. Derfor er det først og fremst innsettelsestidspunktet for intensiteten som kan avsløre en psykopat.

Min psykopat spilte aldri forelsket med meg. Derimot spilte han forelsket med min arvtaker. Og der kunne jeg se, innen jeg blokkerte kontakten, en keitete variant av forelskelse. Det var en forelskelse for galleriet. Han var meget opptatt av at publikum skulle oppfatte ham som forelsket. Derfor kringkastet han uttalelser på sosiale medier som for normale mennesker er fortrolige og forbeholdt hverandre. Min arvtaker kjøpte nok forestillingen med hud og hår, for det var liten tvil om at hun var forelsket. Hun var også blendet, og oppfattet nok aldri den keitete forelskelsen i riktig kontekst.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

 

Lar psykopaten noen gang masken falle for moro skyld?

Vi forstår nå hva et psykopatisk maskefall er. Vi har sett det skje. Men ikke bare det, nå vet vi også hva som ligger bak.

Vi vet at psykopaten av ymse årsaker innimellom lar masken falle, og vi får se et glimt at ondskapen bak. Årsaker kan være at psykopaten blir provosert, eller som en glipp.

Et maskefall kan vise seg på forskjellige vis;

  • Som raseri. De mister hemningene. Raseriet er av en spesiell karakter som skiller den fra normalt raseri. Derfor kalles den “narsissistisk raseri”. Det er et spesielt ondskapsfullt raseri, hvor den karakteristiske psykopatiske berettigelsen kommer til syne. Psykopaten glemmer masken i et slikt raseri, eller de blir så rasende at de ikke bryr seg om objektet får et glimt bak masken. Faren for fysisk vold er stort under et narsissistisk raseri, fordi psykopaten er spesielt krenket. Psykopaten har ingen respekt for objektet. Objektet har i psykopatens øyne ingen egenverdi. Det er derfor ingenting som hemmer dem i å skade eller drepe objektet. Det eneste som hindrer dem er at de vil få et forklaringsproblem i retten, i tillegg til det (u)praktiske arbeidet som følger i kjølvannet, som å ledsage objektet til legevakten, eller å kvitte seg med liket.
  • Som tomhet. Psykopaten er egentlig ingen. Uten masken så blir det synlig i form av et tomt blikk og tiltaksløshet. Vitner har forklart at når psykopaten tror han/hun er alene og ikke klarer å aktivisere seg selv, så ligner de en robot som går i dvale. De sitter urørlige i stolen og kikker tomt fremfor seg, som om all hjerneaktivitet har stoppet opp.
  • Forvirring. Et maskefall kan vise seg i form av at psykopaten leter etter den riktige masken. Det kan skje når de har speilet for mange mennesker, og glemmer hvilken maske de bærer for hver enkelt. Det kan også vise seg i de sjeldne tilfellene hvor psykopaten har to primærobjekter, for eksempel i overganger hvor de devaluerer det gamle og idealiserer det nye. Objektet (både nytt og gammelt) kan da oppleve at psykopaten opptrer på en fremmed måte i flere minutter, sågar i flere timer.
  • Som åpenbar skadefryd. Psykopatens masker er nesten vanntette. Men en av de få følelser de ikke klarer å skule, er skadefryd. Skadefryd er så potent for psykopaten, at den vil skinne gjennom masken.

Men så er spørsmålet – kan psykopaten iscenesette et maskefall for moro skyld? Har de overhodet kontroll på maskefallene, eller skjer det kun, som de ovennevnte eksemplene, når de mister kontrollen?

Quora Digest er en spørreside hvor brukerne kan legge ut åpne spørsmål uten å stile spørsmålet til en bestemt person Så kan andre brukere som føler seg kvalifisert, svare på spørsmålet. På siden opererer blant annet en selvutnevnt (?) psykopat som kaller seg Michael Murphy. Han skriver at han har en antisosial diagnose. Ett av spørsmålene han svarer på lyder “Psykopater – lar dere noen gang maskene falle bare for å se hva som skjer og hvor mye dere slipper unna med?”.

Murphy svarer, på engelsk;

Oh, we know exactly what would happen. The person who we’re talking to would initially chuckle thinking that we’re joking. Once they find out we’re not, the smile on their face would swiftly turn into utter terrified shock. In the unlikely chance that they didn’t run away immediately, the shock would be followed by disbelief, anger and ultimately fear. This is the projected scenario for what would happen if the mask was fully dropped. Even in the presence of other psychopaths, I am unwilling to completely unmask. Everybody wears a mask to some degree, and no human can behave appropriately in their most natural and savage state, regardless of their personality disorders.

Loosening the mask by only a small margin would not carry such extreme consequences. The problem with doing this to somebody we know is that after a long and incessant time of affability, our friend would be very surprised that we’ve suddenly changed our behavior. I see no reason for ever doing something like this. I know quite well what happens when you’re rude to people, after all I had gotten years of experience in that field as a child and teenager. Messing with people this way is not a common pastime for psychopaths, we see no reason to compromise our image.

The only instance in which I’ll ever deliberately drop my mask is when I’m with people who want me to, and are capable of dealing with it.

Sammendrag på norsk. Psykopater har full kontroll på maskene, og vet veldig godt hva som vil skje hvis de lar dem falle. Det vil føre til sjokk, mistro og frykt hos motparten. Men psykopaten lar det nødig skje. Murphy ser ingen grunn til å la masken falle, annet enn når han er sammen med folk som kan takle det.

Hva jeg tror selv? Jeg tror Murphy snakker delvis sant, og delvis lyver. Psykopaten vil ha mye å tape på unødvendige maskefall. Samtidig skaper et maskefall sterke reaksjoner hos motparten, slik Murphy skriver. Som vi vet så er sterke reaksjoner viktig NF (narsissistisk forsyning). Jeg anser det derfor som trolig at psykopaten vil la masken falle i hungertilstander, når de er desperate etter NF. Men det kan ikke skje overfor hvem som helst. Det må skje sammen med folk som (tror de) kjenner psykopaten godt, ellers vil ikke reaksjonen være sterk nok. Samtidig må vedkommende ikke kjenne psykopaten altfor godt (for eksempel foreldre), for da har de trolig sett maskefall tidligere, og reaksjonen blir svakere (her må jeg tilføye at et psykopatisk maskefall er så absurd, skremmende og ekkelt, at selv om man vet hva som skjer så er det vanskelig å ikke avgi en sterk reaksjon). De første maskefallene foran et objekt som de nettopp har idealisert, er antakelig de mest potente og derfor også mest fristende.

 

Se Murphys svar, og også andre relaterte spørsmål og svar, her:

https://www.quora.com/Psychopaths-do-you-ever-drop-your-mask-just-to-see-what-happens-and-to-see-how-much-you-can-get-away-with/answer/Michael-Murphy-720

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Når NK ikke oppleves tilfredsstillende

Etter alt psykopaten gjorde, skal NK (null kontakt) liksom være gjengjeldelse god nok? Psykopaten ruinerte deg, emosjonelt, psykisk, økonomisk eller fysisk – eller alt sammen – og din fullstendige utestengelse av ham/henne skal få dem til å angre, betale deg tilbake og forstå hvor urettferdig de behandlet deg? Eller gi dem kvaler, smerte og ødelegge dem, slik de ødela deg?

Nei. Det ødelegger dem ikke. Det er ikke straff hard nok, for hva de gjorde mot deg.

Men ingenting du kan gjøre vil være det. Du kan ikke påvirke dem slik de påvirket deg, for de kan ikke elske og føle slik du gjorde. De knytter seg ikke til noen, slik du gjorde. Det er derfor ikke mulig å skade dem, skuffe dem eller gi dem sorg for noe som handler om relasjoner og mellommenneskelige bånd. Det er kun du som ble skadet, fordi du våget å ha en relasjon med dem. Psykopaten hadde aldri en relasjon med deg.

Så nei. Det er ikke tilfredsstillende nok med NK. Du sitter igjen med følelsen av å la dem slippe unna. Og det gjør de jo på sett og vis. Men husk, de slipper ikke unna seg selv. De vil alltid være jagende etter noe de ikke kan få, og evig misfornøyde.

Men du, du slipper heller ikke unna deg selv. For selvfølgelig er NK en straff. Men du er ikke i stand til å se det.

I relasjonen så var du den tålmodige og den støttende. Den som ventet men aldri lagde bråk. Den som godtok og tolererte. Den som betalte. Den som var føyelig og snill, men som gråt bak lukkede dører.

Psykopaten var den som bedro og var illojal. Som lokket deg inn i en falsk relasjon med store ord og fagre løfter. Som skuffet og såret deg, uten noen gang å beklage det.

Og du tror at psykopaten var premien? Nei. Det var du som var premien. Selvfølgelig er det et tap for psykopaten å miste deg. Og de vet det innerst inne. De vil aldri savne deg som menneske. Men selvfølgelig var det et tap for dem å miste deg, du bygget dem jo opp. Du ga dem en gratis tur. I tillegg ga din exit dem en stygg ripe i lakken – på et eller annet nivå så forstod de at du likevel ikke syntes de var noe å samle på. For da hadde du jo kommet tilbake.

Så hvis NK ikke oppleves tilfredsstillende, så er det ikke fordi det ikke er straff hard nok. Det er fordi du ikke betrakter deg selv som en premie god nok. Da vet du hva du har å gjøre, du må snu om på ditt selvbilde; du var en premie for dem. De var heldige som traff deg. Selvfølgelig er det straff at de ikke lenger blir inkludert i ditt liv.

Husk også at NK ikke er for å straffe dem, men for å beskytte deg. Det er noe som heter at “første gang man dreper så er det vanskelig. Andre og tredje gang er det enkelt”. Alle seriemordere sier dette. Det er en terskel som skal overtres, deretter blir det rutine. Nå skal du ikke drepe psykopaten fysisk (men fantasier er lov). Hva jeg mener er at psykopaten kanskje var din første NK. Det oppleves vanskelig for en ordentlig person som er lojal, føyelig og en pleaser å kutte personer så tvert – “slik gjør man da ikke?”.  Men det var faktisk en god ting at du måtte gjennom det. For giftige mennesker vil ikke ha nubbesjans i ditt liv fremover. Det vil bli rutine å bryte med alle som er skadelige for deg.

Jeg kan love deg at NK blir tilfredsstillende. Med tiden.

 

SISTE SJANSE FØR JUL! Til å gi en gave til deg selv eller til noen du tror trenger det.

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Siste bestilling for å nå frem til jul er 15/12.

 

 

Helbredelse betyr å være i bevegelse

Psykopaten trengte ikke å heles. Kun du måtte gjennom en tung oppvåkning med påfølgende helbredelse. 

Tygg litt på uttalelsen. Den forklarer hvorfor bruddet var svært forvirrende og tungt for deg, mens psykopaten gikk videre som om du ikke eksisterte. Han/hun fant seg raskt en ny partner og syntes ikke å ofre deres historie med deg en eneste tanke.

Hvor ble det av savnet? Nostalgien? Alt dere hadde sammen?

Du trodde dere var i en gjensidig relasjon som begge investerte i. Men det var kun du som investerte din økonomi, din fremtid og dine følelser. Psykopaten bare lot som.

I en langvarig relasjon så investerte psykopaten noen kroner og noe tid, men ingenting som ikke ga tidobbel avkastning tilbake. I en kort relasjon så investerte psykopaten kun store ord. Og de er gratis. For deg derimot, så kostet relasjonen (og etterspillet) penger, svette og tårer. Og i enkelte tilfeller blod.

Men nå står du der. Relasjonen skjedde. Det bare er slik og kan ikke gjøres om. Hvor går du nå?

Rehabiltering fordrer at du beveger deg og holder deg i bevegelse. Det er vanlig at vi står stille den første tiden etter bruddet. Vi står stille for å orientere oss. Men etter en stund med orientering så må du sette deg selv i bevegelse.

Forestill deg at du står under en tordensky. Du blir kald og våt, og i fare for å bli syk. Du kan ikke bli stående lenge, for da får du lungebetennelse. Du kan kun stå lenge nok til å velge en retning ut av uværet. Du vet ikke hvilken vei du skal gå, for du ser ingen ende på skyen. Det er dessuten mørkt og vanskelig å få oversikt.

Det viktigste er at du begynner å gå. Bare gå. Kanskje har du valgt feil retning, og beveger deg inn i uværets episenter, der det er enda kaldere og våtere. Men det gjør ikke noe. Alt du trenger å gjøre, er å fortsette å gå. Til slutt vil du komme ut på den andre siden, der det ikke lenger er uvær, men tørt og varmt.

Hva betyr dette i din hverdag? Det betyr at når tiden etter psykopaten føles håpløs og intet synes å hjelpe, så beveg deg. Gjør som gullfisken Dory i “Oppdrag Nemo”; fortsett å svømme, fortsett å svømme, fortsett å svømme, svømme, svømme…

Du holder deg i bevegelse ved å gjøre dine daglige gjøremål, gå på jobb, treff nye mennesker. Kanskje skifter du jobb. Kanskje flytter du. Kanskje tar du en ny utdannelse eller et kortere kurs for å lære noe nytt. Du fortsetter å reise til dine favorittsteder. Du plukker opp hobbyene dine. Du engasjerer deg i politiske saker. Du stopper ikke, selv om dagene føles tunge og du møter motbør.

Dette er bevegelse. Til slutt er du ute av uværet.

Men blir du stående på stedet hvil, så er det ikke sikkert uværet letter. Da er du i stormens nåde, og kan kun håpe på at skyen passerer av seg selv.

Ikke vær den personen, den som overlater egen skjebne til andre. Den som tigger om å bli behandlet pent. Ta kontrollen selv. Bestem selv hvordan du vil behandles, og hvilket humør du skal være i.

 

Du kan kjøpe både min første bok “Psykopati og kjærlighet”, og min nye bok “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” direkte av meg til reduserte priser.

“Psykopati og kjærlighet” får du for 250 kroner inkl. frakt (24% rabatt på butikkpris).

“Men tankene mine får du aldri” får du for 200 kroner inkl. frakt (20% rabatt på butikkpris).

Kjøper du en av hver så får du ytterligere 10% rabatt, det betyr begge bøkene for 405 kroner inkl. frakt (i stedet for 450). 

Ta kontakt på [email protected] hvis du er interessert i dette tilbudet.   

Integritet versus autoritet

I min siste video på youtube snakker jeg om respekt.

Respekt, eller rettere mangel på respekt, er et tema som engasjerer mange lesere. Mange har hele livet slitt med å bli møtt med tilstrekkelig respekt. Relasjonen med psykopaten var egentlig en bekreftelse på denne opplevelsen, for psykopaten respekterer ingen, og vil invadere dem de respekterer minst (les: inngå i en nær relasjon).

Å oppleve konstant respektløshet kan være farlig for din karriere og personlige utvikling. Du kan rett og slett stagnere. Du har lav status i venneflokken, slekten og på jobb. Du bruker dine krefter på å oppnå et minimum av respekt, der hvor andre får det helt naturlig og i stedet kan bruke deres tid på faglig utvikling og forfremmelse. Du opplever at andre suser forbi deg i anerkjennelse og status. Dette er verken bra for psyke, motivasjon, velvære eller lommebok.

Dette kan være en sår sannhet å svelge for mange. Siden relasjonen med psykopaten så har jeg selv blitt meget bevisst på om jeg blir møtt med tilstrekkelig respekt. Hvis jeg opplever mangel på respekt så oppleves det som meget triggende, og jeg kan bli oppfarende mot den personen jeg oppfatter som respektløs.

Er dette en sunn strategi? Både ja og nei. For det første så ligger den mye utenfor min kontroll. Den er blitt en slags innebygget refleks, en forsvarsmekanisme, og muligens en del av hvordan kroppen og psyken min takler PTSD (post traumatisk stress). Jeg er fullt klar over at jeg i enkelte tilfeller har dummet meg ut når min reaksjon har vært overdrevet eller malplassert. I mange tilfeller, selv om du opplever respektløshet, er det mer effektfullt å tie.

Fordelen er at jeg er blitt mye mer årvåken for respektløshet, der hvor jeg tidligere mente jeg fortjente den “fordi jeg var feil”, og lett underkastet meg dominerende personer. Dette er det slutt på for evig og alltid. Jeg er ikke lenger redd for å svare tilbake, eller se folk rett i øynene med forakt, der hvor de fortjener det. Dette gjelder sågar en av mine sjefer, som tidlig bestemte seg for at jeg ikke fortjente respekt. Jeg opplever ikke en slik situasjon som enkel, heller ikke i dag. Det er sårt å bli plukket ut som hatobjekt der hvor andre blir møtt med velvillighet.

Men jeg har i dag innsikt til å stå imot. Der hvor jeg tidligere brukte masse tankekraft på å undre hva jeg hadde gjort galt og dessuten forsøkte å innynde meg, så dropper jeg i dag dette. Det er nytteløst, svært tappende og belønner dessuten motparten. Så hva gjør jeg i dag? Når det gjelder sjefen så stoppet jeg ganske enkelt å hilse på ham når jeg passerte ham, og jeg kikker olmt på ham når han er tilstede. Dette lyder kanskje rart og barnslig. Men det er dessverre en nødvendighet for oss som tiltrekker oss respektløshet. Vi er nødt til å vise at “jeg ser deg, rygg unna”. Og det virker! Denne sjefen unngår i dag å se meg i øynene. Hvis jeg er tilstede, så skynder han seg videre. Han blander seg ikke lenger i mine saker, og jeg forholder meg i stedet til en annen sjef.

I videoen om respekt så er jeg innom temaet integritet versus autoritet. Når det kommer til å oppnå respekt, så spiller disse to med og mot hverandre. Integritet kan kalles vår indre moral. Er vi ærlige og kongruente? Har vi god moral og rettferdighetssans? Er vi gode mennesker som lever etter de ti bud? Vår integritet er ikke synlig for andre, fordi den foregår på innsiden. Den er kun synlig for andre hvis den også speiler seg i våre handlinger. Og det gjør den ikke automatisk, for av og til handler vi mot vår integritet, av og til med.

Autoritet er vår utstråling, hvordan vi fører oss og snakker, selvbeherskelse og kroppsholdning. Vår autoritære utstråling (eller mangel på sådan) er synlig for andre og bestemmer hvordan vi blir møtt av våre omgivelser, uavhengig av vår selvopplevde integritet.

Forestill dere to grafer. Den ene “integritet” og den andre “autoritet”. Man kan befinne seg hvor som helst på grafene. Sunne mennesker vil ligge høyt på begge grafene. De har en god moral (integritet) og utstråler tilstrekkelig autoritet til å bli respektert. Hos disse menneskene vil integritet og autoritet stort sett være samstemte. Men det er normalt å ligge hvor som helst på grafene. Svært få er så sunne at de har en optimal plassering begge steder. Integritet og autoritet trenger ikke å henge sammen.

I videoen nevner jeg et eksempel på personer med lav integritet og høy autoritet. Jeg snakket om fangevokterne i konsentrasjonsleire under krigen, som deltok i tortur og drap av fanger (lav integritet). Men de ble likevel respektert av fangene basert på ren frykt (høy autoritet). Et annet eksempel kan være korrupte politikere eller bedriftsledere, som blir høyt respektert (høy autoritet), selv om de har en dårlig moral (lav integritet). Et tredje eksempel er psykopatene vi selv stiftet bekjentskap med. Især de åpne psykopatene vil ha en høy autoritet (arroganse og nedlatenhet) og lav integritet (lyver, manipulerer, har en skjult agenda).

Svært usunne mennesker vil ha både en lav integritet og lav autoritet. De kan ha en slett moral, og blir heller ikke møtt med respekt. Et eksempel er innsatte i fengsler, som blir hundset og mobbet av medfanger. Fordi de sitter i fengsel så har de antakelig oppført seg antisosialt ved å stjele, svindle eller skade (lav integritet). Samtidig har de ikke den nødvendige autoriteten (lav autoritet) til å bli møtt med respekt av sine medfanger. Derfor ender de nederst på rangstigen i fengselet.

Så har du oss, objektene. Vi har betraktet oss selv som snille og rettferdige, og skårer slik sett høyt på integritet. Men det er ikke alltid slik omgivelsene ser oss, fordi vi samtidig skårer lavt på autoritet. Eller sagt på en annen måte, vi klarer ikke å hevde vår høye indre integritet. Hadde vi også skåret høyt på autoritet, så hadde mest sannsynlig ikke psykopaten funnet oss. Hvis vår høye indre integritet ikke vises i våre handlinger, så vil det dessuten trekke oss ned på integritetgrafen. Det kan være fordi vi ikke våger å handle etter vårt indre kompass, fordi vi er redde for represalier eller for å bli dømt. I slike tilfeller så skårer vi – i tillegg til lavt på autoritet – også kun medium på integritet. Relevant er mennesker med en iboende høy integritet, men som blir behandlet som om de har lav integritet, for eksempel av den psykopatiske partneren eller av en narsissistisk forelder. Deres handlinger og ord blir møtt med skepsis, som om de har en skjult agenda eller er kunnskapsløse. De vil ofte etterhvert absorbere behandlingen og til slutt både oppfatte seg selv og oppføre seg som om de har lav integritet, ved å luske rundt og være uærlige.

Hva kan du bruke denne modellen til? Du kan bruke den til å klatre på autoritetgrafen. Som sagt så er det ikke alle som har naturlig autoritet. Og noen av oss vil aldri få det. Noen av oss må jobbe dobbelt så hardt for å oppnå halvparten av den autoriteten som andre utstråler helt naturlig. Det kan være ting vi ikke rår over, som vårt utseende eller vårt opphav. Kan man oppleve respektløshet på grunn av utseendet? Javisst. Folk blir dømt på utseendet hele tiden. Fete mennesker opplever mye respektløshet. Tynne mennesker likeså. Feminine menn, som jeg selv, er et annet eksempel. Andre kan oppleve respektløshet på grunn av hudfarge. Eller rynker. Eller tynt hår. Eller asymmetri i ansiktet (at man ikke er attraktiv). Men det er da ikke rettferdig, tenker du kanskje. Riktig. Men verden er ikke rettferdig, den bare er. Så må vi gjøre det beste ut av det, mens vi befinner oss i den.

Selvrespekt er viktig, men som jeg også nevner i videoen så er det ikke alltid nok. Man får ikke automatisk respekt av andre av å ha høy respekt for seg selv. Som vi nå er smertelig klar over, så finnes det mange mennesker som gir f i din selvrespekt, hvis den ikke samtidig beskyttes av høy autoritet.

Hva selvrespekt derimot kan hjelpe deg med, er å gjenkjenne respektløshet og styre unna de som prøver seg. Når selvrespekten er lav, så er vi ikke istand til å gjenkjenne og styre unna. Derfor havnet mange av oss i klørne til psykopaten. Men med høy selvrespekt så klarer du å si “vet du hva, jeg kjøper ikke hva du prøver å selge”. Selvrespekt er derfor viktig, men du kan likevel aldri kontrollere andres reaksjon på deg. Eller sagt på en annen måte, du kan aldri tvinge noen til å respektere deg. Det eneste du kan gjøre, er å signalere mishag og avstand, for eksempel slik jeg gjør med sjefen i den ovennevnte historien.

Og faktisk vil jeg råde noen av dere til å synke bittelitt på integritetgrafen; vær litt mindre snille, rett og slett mindre engleaktige. Det er ikke ditt ansvar alene å redde slekten, nettverket eller verden. Det er ikke din jobb alene å hele tiden skape god stemning i familieselskapet, eller å løse andres konflikter. Det er ikke din jobb alene å gi økonomisk hjelp til den som hele tiden skusler bort sine penger, eller å forsvare den som du mener blir urettferdig behandlet, men som egentlig er istand til å forsvare seg selv (det er forskjell på å vise din støtte og å drive en personlig kampanje på vegne av noen). For høy integritet kan faktisk stå i veien for å styrke din autoritet, fordi det hindrer deg i å si “drit og dra” til alle som fortjener det. Du er ganske enkelt for veloppdratt og ordentlig. Det ligger ingen selvbeskyttelse i det.

Temaet integritet vil forøvrig oppta stor plass i min kommende bok “Men tankene mine får du aldri”. Nå er den like rundt hjørnet, og publiseres i god tid før jul.

Min siste video om respekt og selvsrespekt kan du se her.