Creep alarm!

I dag skal vi analysere en manipulasjon. Men først litt om stempelet “creep”. Det er diskutabelt om creep overhodet har livets rett, fordi det er en nedverdigende betegnelse fra amerikansk popkultur, ofte (mis)brukt om menn som gir kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet eller som har et suspekt utsèende.

Samtidig er det et meget dekkende ord for mennesker som gir oss gåsehud. Det kan være noe de sier eller gjør som får nakkehårene våre til å reise seg, akkurat som om det skulle sitte en edderkopp eller annet stort insekt på skulderen vår, derav navnet creep (kryp). Jeg tror vi alle har møtt slike mennesker.

Hvem gir oss gåsehud? Det kan være mennesker vi nettopp har møtt, eller gamle venner som plutselig viser en ny og ubehagelig side av seg selv. Kriteriet er at de gir oss et plutselig og voldsomt ubehag som gjør at vi ønsker å fjerne oss raskt fra vedkommende.

Det trenger definitivt ikke kun være uflide mennesker med mistenkelig utsèende som kan betegnes som “creepy”. Det trenger heller ikke å være menn. Manipulasjonen jeg nå skal fortelle om, kom fra en meget velstelt kvinne.

Kanskje er det noe ikke alle opplever, men for meg så er oversøte kvinner creepy. De er meget korrekte og overfladisk høflige. De gjør seg veldig uskyldige, er gjerne litt små og spinkle i vekst, snakker med meget forsiktige og lyse stemmer og fremstår som tilbakeholdne men klarer likevel på uforklarlig vis å presse seg på for å innynde seg. De bare skal være likt og elsket av alle. Kanskje har min aversjon mot slike kvinner noe med tidligere venninner å gjøre (jeg har hatt mange venninner). Jeg er ikke fullt på høyde med årsaken, men slike kvinner er for meg et rødt flagg i seg selv.

I en sosial gruppe jeg tilhører finnes det en slik kvinne. I tillegg til ovennevnte egenskaper så er det flere ting ved henne som jeg har reagert på helt fra begynnelsen. Hun har et flakkende blikk som liksom ikke ser deg i øynene, det er ikke rovdyraktig som psykopaten men likevel tomt. Selv om hun gjør seg sukkersøt så sprenger selvtilliten skalaen og hun har ingen problemer med å si hva hun mener. For en stund tilbake la hun meg til som venn på facebook, og fordi hun er en del av gruppen så aksepterte jeg forespørselen.

Ved en anledning da gruppen var samlet så listet hun seg bort til meg med et falskt smil. Og her kommer manipulasjonen som jeg vil dere skal tygge på.

Hun begynte med å hilse og takke for sist og satt seg ned ved siden av meg. Spurte først hvordan det gikk med hunden min og snakket kort om vær og vind. Så kom det, “du Daniel, jeg kan ikke unngå å legge merke til at du er meget aktiv på facebook. Jeg så du hadde kommentert en artikkel… og tenkte at det jo var meget upassende skrevet, men det ligner jo ikke Daniel tenkte jeg, han ville aldri skrevet noe slikt. Jeg tenker at du mente det ikke, du liker bare å provosere litt ikke sant?”.

Creep alarmen min ble utløst der jeg satt, fordi jeg umiddelbart så manipulasjonen. Før jeg gir mer informasjon om saken og før du leser videre, så stopp litt her og smak på uttalelsen som den står. Tenk etter om du allerede nå ser noe suspekt.

Da har du kanskje tenkt litt, og jeg kan avsløre at artikkelen jeg hadde kommentert under var en politisk artikkel, hvor jeg flagget mitt politiske ståsted. Den hadde altså ingenting med denne kvinnen å gjøre. Jeg kan også avsløre at utover sosialt samvær i en større gruppe, så kjenner hun meg overhodet ikke, og det er kun et halvt år siden vi ble introdusert for hverandre for første gang. Vi har aldri hatt noe med hverandre å gjøre på tomannshånd.

Stopp igjen her og analyser manipulasjonen, innen jeg kommer med min egen analyse.

Ok, det blir ingen lang analyse, men la oss se om du og jeg har tenkt likt om uttalelsen. Her kommer noen punkter.

-Hun avslører at hun forfølger meg (og kanskje andre) på sosiale medier, og hun ser ingen skam i å innrømme det.

-Hun kjenner meg overhodet ikke. Hun kan derfor ikke trekke slutninger om kommentaren “ligner meg” eller ikke.

-Hun forsøker å plassere skam i meg, ved å hentyde sterkt at min kommentar ikke er passende, pakket inn i “men det må du ha gjort for å provosere, ikke sant? Da er det greit, men du får ikke lov til å mene dette seriøst”.

-Det er et dominansetrekk. Hun gjør seg sukkersøt og underdanig på overflaten, men vil at det skal krype inn i bevisstheten min at hun er moralsk overlegen. Jeg tror ikke det er politikken som er viktig for henne. Det viktigste er muligheten til å kunne plassere skam i noen.

Kanskje kom du selv på ytterligere manipulerende elementer i uttalelsen? Poenget her er ikke å analysere så komplisert eller dypt, men å trene oss i å gjenkjenne en manipulasjon når vi blir servert en. Vi kan også trene oss i å oppdage den raskere. Ofte er det slik at uttalelser eller handlinger ligger og brygger i bakhodet, inntil vi kanskje flere dager senere plutselig får en aha-opplevelse; “NÅ skjønner jeg hva som lå bak!”. Men med trening så kan vi gjenkjenne den med det samme den dukker opp. Det vil påvirke hele vår kommunikasjon med manipulatoren å kunne ta dem på kornet umiddelbart.

Manipulatoren trenger forsåvidt ikke å være en psykopat. Jeg vil påstå at alle psykopater manipulerer, men ikke alle manipulatorer er psykopater. Selv om å manipulere definitivt er et rødt flagg, så kan det være mange personlighetstyper som manipulerer. Dessverre har mange vokst opp i dysfunksjonelle familier hvor de lærte seg at den eneste måten å få deres vilje på eller å ha et minimum av kontroll, var å manipulere. De er ikke nødvendigvis psykopater av den grunn. De har bare ikke lært seg å være ærlige.

Det vil ikke si at det er normalt eller ønskelig å manipulere. Man kan ikke ha naturlig omgang med en manipulator, da de ofte har en snikete opptreden som ingen er komfortable med. Ja, de kan med rette kalles creepy.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle om egne møter med mennesker som har gitt deg gåsehud.

 

 

Minner på at jeg er tilgjengelig for konsultasjoner via skype eller messenger. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon.

En anmeldelse av “Dirty John”

Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.

Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.

Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.

Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.

Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.

Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.

Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.

-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.

-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.

-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.

-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:

Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”

John; “Jeg vet ikke”

Debra; “Men noe må det vel være?”

John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.

I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.

-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.

Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.

Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.

-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.

Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.

-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.

For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.

For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det. 

NK (null kontakt) er en prosess

Fordi NK er det viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre etter en relasjon med en psykopat, så fokuserer jeg på dette emnet ikke kun en gang, men med jevne mellomrom. Det er viktig å alltid ha langt fremme i bevisstheten hvorfor vi har NK med psykopaten eller narsissisten som plaget oss.

Jevnlig får jeg henvendelser fra fortvilte lesere som ikke klarer å innføre NK, eller ikke klarer å holde fast i den; de gir etter og åpner opp for kontakt med psykopaten. Dette oppleves som et nederlag eller en skam, og bidrar til et allerede tilsvinet selvbilde og knuser selvtilliten.

Å innføre NK krever evne og vilje. Hjelpetelefonen rapporterer om innringere som ikke ønsker å innføre NK. Tvert imot, de ønsker en slags dispensasjon for å bli værende i relasjonen. Hverken jeg eller telefonvaktene vil noensinne støtte en leser eller innringer i å bli værende i en relasjon med en psykopat eller narsissist. Det er det samme som å oppfordre noen til å fortsette med et heroinmisbruk; “jada, bare fortsett du. Ring oss gjerne og beklag deg hver gang du har fått et dårlig skudd”. Det er faktisk å gjøre narr av vår innsats. Disse innringerne må klare seg selv. Hvis derimot viljen er tilstede, så hjelper vi gjerne med å gi mot og kunnskap til å ta de nødvendige steg mot NK.

Første gang man innfører NK så er det kanskje ikke helhjertet, og det skal faktisk være slik. Jeg pleier å si at “NK må komme først, forståelsen etterpå”. Det sier jeg fordi det tar så lang tid – ofte flere år – å forstå at NK er nødvendig, at det kan man ikke vente på. Man må derfor starte prosessen med NK før forståelsen er på plass. Kognitiv dissonans blir en parallell følgesvenn som av og til jobber med, av og til mot, NK. Det viktige er at man begynner, selv om man kanskje “sprekker” en eller flere ganger. Når det skjer, så begynner man bare på nytt. Ikke bruk energi på å skamme deg hvis selvdisiplinen brister. Den energien trenger du til ditt neste forsøk.

For hver gang man innfører NK så styrkes disiplinen og forsøkene blir stadig mer helhjertet. Dette skjer fordi objektet oppdager at ingenting forandres hvis man går tilbake til psykopaten. Psykopaten har ikke reflektert i ditt fravær, han/hun har ingen anger eller ny innsikt å by på hvis du går tilbake; ingen vilje til å forbedre seg eller gjøre noe annerledes. Tvert imot, de fleste opplever at devalueringen tiltar hver gang de returnerer. Psykopaten resonnerer annerledes enn normale mennesker. Der hvor normale mennesker kanskje tenker “så hyggelig at Marthe gir meg en ny sjanse, det er dyrebart og denne gang skal jeg ikke forspille sjansen”, så tenker psykopaten “så Ole kommer tilbake til tross for hvor dårlig jeg behandlet ham? Herregud så dum han er, det betyr at han liker og fortjener mishandlingen og jeg kan skru den opp ett hakk eller to”.

Det er derfor forståelig – og kanskje også nødvendig – at man returnerer til psykopaten en eller flere ganger for å forstå alvoret i situasjonen. Det er noe som heter at man er nødt til å nå “rock bottom” for å forandre skadelig og selvdestruktiv adferd. For eksempel så må kanskje alkoholikeren miste både jobb, hjem og venner innen han/hun forstår at adferden ikke fungerer lenger, det er ikke tilstrekkelig kun å miste jobben for å få den nødvendige innsikten og erkjennelsen. Det betyr at objektet må synke dypt nok innen det forstår at sirkelen må brytes og ny adferd er tiltrengt. Hvor dypt hver enkelt må synke for å nå rock bottom er individuelt. Bloggen håper at kunnskap kan bidra til at objektet ikke trenger å synke fullt så dypt innen mønsteret brytes. Men objekter er som alle mennesker forskjellige; noen lytter til andre som har vært gjennom det samme og lærer av dem, andre må oppleve tingene selv innen de forstår.

Jeg vil skissere min egen kamp med NK, som et eksempel på hva jeg tror er en ganske typisk prosess. Jeg vil forklare utviklingen som en tidslinje.

Mars: siste ordinære samtale/chat mellom psykopaten og meg. Det ble sagt ord fra hans side som fikk meg til å bryte sammen. Ordene var en manipulasjon/devaluering av den sorten som fikk begeret til å flyte over, med andre ord at han gikk over streken (psykopaten vil alltid øke devalueringen for å se hvor mye objektet finner seg i). Sammenbruddet var en nødvendig katalysator i meg til første forsøk på å bryte kontakten, slik sett kan et sammenbrudd også fungere som et gjennombrudd. Jeg visste ikke hva NK er, jeg visste bare at denne relasjonen ikke var bra for meg og at jeg måtte bort fra den, men jeg forstod ikke hvor bundet jeg var til denne mannen eller hvor vanskelig det ville bli å fjerne meg fra hans liv.

Fem dager senere, fortsatt Mars: etter å ha analysert meg halvgal og ligget søvnløs i fem døgn så tok jeg steget og fjernet ham som venn på Facebook (det var på det tidspunktet vår primære kontaktkanal). Tiltaket føltes som å slå av en respirator og jeg hev etter pusten. Ingen umiddelbar respons fra ham. Etter å ha fått roen tilbake, så følte jeg meg sterk og målrettet i begynnelsen. Men selvdisiplinen begynte å vakle etterhvert som tiden gikk og jeg ikke hørte fra ham. Selv om det var jeg som brøt kontakten, så klarte han med sin taushet å få meg til å føle meg avvist og det ble meget vanskelig å fastholde NK. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse på at han merket mitt fravær.

April, nøyaktig en måned etter at jeg fjernet ham fra Facebook: han ringer, fra et nummer han aldri ga meg, men som var knyttet til hans navn på gule sider. Det ringer lenge, sikkert to minutter. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var ham (nummeret søkte jeg opp etterpå) men det ante meg, for jeg hadde ventet på det og den psykiske forbindelsen mellom oss opplevdes fortsatt meget sterk. Jeg fikk en opptur av å ikke svare, følte jeg hadde overtaket. Men følelsen var kortvarig, for det ble kun med denne ene oppringingen. Ingen oppfølgende tekstmelding kom og ingen nye oppkall. Igjen så skjedde det at overtaket ble til en følelse av avvisning. Fra eufori til nede for telling – store svingninger, hele tiden. Etter tre dager ga jeg etter og sendte ham en sms. Intet svar. Følelsen av avvisning ble sterkere, i tillegg til at han fortsatt var i tankene mine døgnet rundt, over en måned etter siste ordinære kontakt. Hva ville han sagt hvis jeg svarte den telefonen? Hva tenkte han om oss? Jeg forstod at å holde meg unna denne mannen ville bli mye vanskeligere enn jeg trodde og at han var under huden min på et helt annet nivå enn noen tidligere relasjon jeg hadde hatt (traumebånd, men det visste jeg ennå ikke).

April til Juni: jeg slet. Han var i tankene mine konstant. Jeg fungerte svært dårlig. Jeg blokkerte/avblokkerte ham på Facebook mange ganger, nesten daglig (første gang slettet jeg ham kun som venn, å blokkere betyr at man ikke kan se profilen). Hver gang jeg blokkerte så ble jeg svak fordi jeg var fristet til å se hva han la ut offentlig på sin profil, og det var mye. Jeg følte at jeg var avhengig av denne siste forbindelsen med ham; å kutte den viste seg nesten umulig. Samtidig forstod jeg at det skadet meg å ha innsyn i hans liv når jeg ikke lenger var en del av det. Jeg fikk følelsen av at han snakket til meg gjennom profilen, at han skrev ting og la ut bilder for å ramme meg. Jeg ble paranoid og smårar.

Medio Juni: jeg bryter sammen igjen og kontakter ham via telefon – som hele tiden har vært åpen. Jeg holder ikke ut de ubesvarte spørsmålene lenger. Han svarer ikke. Jeg ringer kanskje tyve ganger den dagen, oppfører meg som en gal, noe jeg aldri har gjort før. Jeg møter vekselvis stengt og åpen telefon (han blokkerer meg og avblokkerer igjen flere ganger denne dagen, men svarer aldri). Innen kveld er jeg blitt en desperat nervebunt, en geleklump på gulvet. Jeg skriver en melding hvor jeg trygler ham om å blokkere meg på facebook, slik at kontrollen kommer ut av mine hender. Da kan jeg ikke lenger avblokkere, selv om jeg blir fristet. Han svarer heller ikke på denne meldingen, men han gjør som jeg ber om og blokkerer meg. Og hva tenker jeg i mitt traumebundede sinn? At hans innvilgning av mitt ønske var en kjærlig handling. Jeg var med andre ord fortsatt milevis fra å se mishandlingen han hele tiden hadde utsatt meg for.

Men det var der, da jeg lå som en geleklump på gulvet, at jeg nådde min “rock bottom”; det nødvendige bunnpunktet for å forandre adferd. Utslaget ble at jeg fikk en opplevelse av meg selv som uverdig, jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gamle jeg ville aldri bedrevet telefonterror mot noen. Hittil hadde min NK hatt feil utgangspunkt; selv om jeg forstod at jeg trengte å løsrive meg, så ville jeg aller helst fremprovosere en reaksjon i ham og kanskje sågar reparere relasjonen. Dette er ikke NK, men det er en helt normal begynnelse. Nå fattet jeg at ekte NK er når man oppriktig forteller seg selv “dette vil jeg ikke mer”. Jeg nådde mitt bunnpunkt etter ett forsøk på å returnere. Noen trenger mange forsøk, men det spiller ingen rolle. Til slutt går det opp for deg at du ikke kan synke dypere.

Jeg kom meg etterhvert opp fra gulvet (metaforisk), børstet skitten av klærne og ble edru. Med andre ord begynte tankene å klarne opp, slik de gjør når man innfører ekte NK og kommer ut av den psykopatinduserte tåka. Jeg kontaktet ham aldri igjen. Da tankene klarnet så trengte jeg kun få dager på å se at det jeg trodde var kjærlighet egentlig var ondskap, og tanken om psykopati slo meg for første gang. Jeg begynte å studere emnet. Alt falt på plass. Kimen ble lagt for min egen rehabilitering men også kunnskapen som jeg i dag formidler her på bloggen.

Jeg håper denne teksten hjelper deg til å ta fatt på NK – igjen eller for første gang, eller fortsette pågående NK, uten skam eller tvil.

 

Leserhistorie

17 år gammel.

Jeg sa til ham at jeg fristet ham. Ta meg om du kan, prøv å se om du klarer fange meg. Lekende og smilende danset jeg flørtende rundt ham. Dette var normal oppførsel, det visste jeg. Men det jeg ikke visste var at jeg inviterte ham, jeg utfordret han. Og han skulle aldri gi opp. Mørke øyne fulgte hvert eneste steg jeg tok, hver eneste bevegelse. Han så meg inn i sjelen, og jeg så ingenting.

Så mange ganger fikk han tid til å lære å kjenne meg. Alt handlet om meg, alt vi snakket om var meg. Jeg husker at jeg spurte nysgjerrig tilbake for å virke høflig, men jeg kan ikke huske å egentlig ha fått noen svar. Jeg var så oppslukt at jeg ikke merket hvordan mine egne spørsmål ble kastet tilbake på meg igjen. Det er der riftene startet, det er der tomrommene begynte å skapes. Jo mer han lærte om meg jo mer vågal ble han.

Når du får hundre gode ord og tilbakemeldinger merker du ikke så mye av de få negative. Men når negativiteten kommer av i form av hendelser du ikke selv tror er gale, begynner forsvaret å svekkes. Usikkerheten av det du trodde før og det du plutselig skal innstille deg etter nå blir bare større og større. Han begynte å se på meg med sorte øyne.

Det skumleste var forandringene, ikke av ham, ikke av meg, men omgivelsene, mitt syn på omverden. Alt som før var trygt ble en usikkerhet, fordi jeg fikk hets for måten jeg så verden på. Så med mindre han sa til meg hvordan jeg skulle håndtere ting, se på ting, ble jeg usikker og det ble dyrket flere usikre plasser. Gater jeg hadde gått tusenvis av ganger før forandret seg inni meg. Jeg visste aldri hvor usikkerheten kom fra, men jeg trodde alltid at jeg var tryggest med ham.

Jeg var på et synkende skip, og jeg merket vel etterhvert at dette var mer et bekjentskap jeg skulle trekke meg sakte ut av. Jeg var ikke forberedt på protest, jeg var ikke forberedt på terror. Det var nemlig ikke normal oppførsel. Og det hadde jeg aldri opplevd før.

Sjokket av å si noe klart å tydelig til å plutselig bli slått tilbake, avvist. Dette var ikke lenger mitt valg, vårt forhold skulle være på hans premisser, han var ikke redd for å si det. Og jeg var forvirret nok til å tro at han hadde retten til å bestemme dette. Så vi beveget oss videre.

Kreftene til å stå i mot, kreftene til å si imot ble svakere med tiden. Gnisten, lekenheten, gleden var slukket for lenge siden og jeg vet ikke hvorfor han ville holde det gående. Jeg ble kjedelig med tiden og jeg var så tappet for energi at jeg ikke orket å krangle mer. Så han fant seg nye ofre.

Gleden jeg ytret da han fortalte meg om et nytt forhold han hadde fått til en jente var stor. Og han reagerte voldsomt på det. Jeg vet nå at han håpet på sjalusi, han håpet på kamp. Og derfor varte ikke det forholdet lengre en noen uker. Han måtte finne en som kunne vekke noe inni meg. Han ville vekke meg til live igjen. Han ville høre hvordan jeg pustet når jeg var redd igjen.

Jeg ble aldri droppet, ikke mer en noen måneder iallefall. Jeg vet ikke hvorfor han holdt på meg når alt jeg gjorde var å gjøre han frustrert og sint med vilje. Jeg sluttet å bry meg fordi jeg brydde meg ikke om meg selv engang. Fanget på rommet av fortvilelse og utmattelse. Kuttene ble dypere og dypere, endelig kunne jeg se at jeg var såret, jeg var ikke i tvil lenger. Jeg kjente klumpen i magen, men jeg var så vant til den at jeg ikke visste hva den betydde lenger. Smerte ble min lidenskap og jeg skulle kjenne det.

25 år gammel.

Jeg er «ute» av grepet til psykopaten. Jeg har innført NK, jeg har samboer, jeg har slettet ham fra sosiale medier. Det er det jeg forteller vennene mine hvis de spør. Sannheten er vel at jeg bryter NK et par ganger årlig når han oppsøker meg ute og at jeg tenker på ham minst en gang i måneden. Om det er en lukt, en sang eller ord som får tankene til å vandre tilbake, vet jeg ikke. Men det skjer fra tid til annen. Jeg tror triggeren ligger i at livet mitt med psykopaten var intesnt, raskt, skremmende, spennende og uforutsigbart. Flere år med høy puls, skjelvinger, eventyr og frykt. Når masken hans falt gjensto det enda flere år der setninger jeg sa måtte formuleres lurt og strategisk, der jeg lærte om kroppspråk for å kunne kontrollere mitt eget foran ham. Vi spilte et spill sammen, han la ut feller for meg som jeg tråkket i gang på gang. Men jeg lærte om ham og jeg fisket etter informasjon, leste meg opp på nettet, begynte å skrive tekster for å huske. Det var ikke før jeg fikk ham på skikkelig stor avstand jeg fikk en utenfor kroppen opplevelse, der alle brikkene begynte å falle på plass. Spørsmålene ble store og jeg følte jeg måtte ha svar på alt for å komme meg videre. Det ble netter med grubling, tårer og håpløshet. Jeg kunne forstå men jeg forsto det ikke. Jeg var så hemmet, i så lang tid hadde jeg hatt en dårlig magefølelse, og den stemte. Skyldfølelsen kom snikende, hvorfor tok jeg ikke de røde flaggene på alvor? I prosessen visste jeg at jeg ikke kunne spørre ham om noe, han ville aldri innrømme at han var psykopat, han vil aldri innrømme at han manipulerte meg og lurte meg trill rundt. Savnet ble stort og abstinensene begynte å skyte fart. Jeg brukte uker på å analysere alle episodene vi hadde hatt sammen. Kyssene han prøvde seg på som ble avvist, alle slagene jeg ga ham med hånden min, jo mer jeg avviste og jo mer jeg ble fysisk sint på ham jo mer moret han seg. Det var dette han ville, hisse meg opp til maks, slite meg ut. Få meg til å berøre ham, samme om det var med hat eller med kjærlighet. Så lenge jeg ga ham noe. Det var som å være i relasjonen på nytt, bare jeg var klar i hodet denne gangen. Jeg kunne ikke huske hvilken farge han hadde på øynene, jeg glemte etterhvert hvordan stemmen hans var. Det ble frustrerende. Jeg planla vårt neste møte i våkne netter uten søvn, selv om jeg visste at vi ikke skulle møtes mer.

Til han.

Du sa du egentlig ikke kjente meg så godt da alt startet. Men det du visste var at du skulle være løven, og jeg skulle være bambi.

Ung, på glattisen. Var jeg kanskje et lett offer. Eller hva syntes du?

Forholdene rundt oss, tegnet en strek mellom oss. Du krysset aldri den streken i starten. Men du var den eneste som visste om den. Samlet allierte, smigret min omgangskrets, kapret all troverdighet i ditt favør.

Jeg var aldri din, og du var aldri min.

Det var litt av en karuselltur du stelte i stand for oss. Jeg fikk ikke engang velge om jeg ville være med. Billetten kunne ikke leveres tilbake.

Ingen vil si at jeg var heldig, der du lekte med livet mitt, på kanten av stupet. Jeg drømte i svart og hvitt. Du gjorde alt så uklart.

Du forstyrret freden jeg hadde, en fredfull plass å være. Det eksisterer ikke i din verden. Jeg måtte bli litt svimmel før du forgrep deg, før du lærte om meg. For en liten anelse kunne ødelagt alt for deg. Men, det visste du jo.

Folk kom, og folk gikk. Vi gikk fra hverandre flere ganger. Men vi endte alltid “tilfeldigvis” i samme rom igjen. Og når vi ikke var på talefot eller hva jeg skal kalle det så voktet du meg på trening, med andre jenter på volleyballlaget som unnskyldning.

Jeg tror ikke at du hadde regnet med den kampen jeg ga deg. Jeg tror ikke du regnet med at all din innsats aldri ville innlede til et offisielt forhold. For det var det eneste du ville, fra dag en. “Jeg elsker deg” var ordene du brukte etter du hadde kjent meg i en uke. Det var hurtigheten på det hele som fikk meg til å stå litt støpt i bakken for noen minutter. Det er kanskje den eneste gangen du virkelig tråkket feil i din plan. For hadde du ventet, vet jeg ikke hvor vi hadde stått nå. Og det er jeg glad for. Etter å ha sett alt dette.

Nå.

Forholdet jeg er i nå er rolig, behagelig, trygt og drama fritt. Jeg er glad for det, jeg elsker det. Men på samme tid så er jeg avhengig av måten psykopaten fikk meg til å føle meg så grusomt i live på. Det å spille spill med ham var min realitet i så mange år at jeg vet ikke hvordan jeg skal slutte. Planlegging av strategier, skjelvingen i hendene som jeg kjempet i mot er ikke her lenger. Det som føltes ut som et helt liv er borte og jeg savner det noen ganger. Jeg er avhengig av å være avhengig av ham. Det er som en rus jeg ikke klarer å kontrollere, og når jeg er i den rusen vil jeg ta kontakt, provosere og få en reaksjon. Men når jeg ikke er i rusen så skammer jeg meg for i det hele tatt å ha tenkt de tankene. For jeg hater psykopaten, men jeg elsker ham på samme tid. Og det blir bare et stort forvirrende hat/elsk forhold jeg ikke klarer bestemme meg for. Avhengig av å føle noe mer, avhengig av angsten han ga meg, det er vanskelig å lære å gå på nytt uten ham, det er vanskelig og snakke med nye mennesker når jeg leter etter faresignal. Jeg har dannet et skall rundt meg, som bare psykopaten kan bryte.

Så hvordan skal det gå? Jeg er ikke fanget fysisk lenger. Selv om han enda prøver seg. Ringvirkningen på hendelsen surrer enda i hodet mitt, men jeg kan ikke legge meg ned. Lærdommene har kommet med fordeler og ulemper. Jeg er ikke lenger bitter på alle årene jeg «mistet», jeg prøver å være glad for hvor det har tatt meg. Selv om tankemønsteret mitt er endret betyr det ikke at det er feil. Det å være skeptisk til andre mennesker bruker jeg som en styrke og som et forsvar. Jeg vet at jeg aldri vil falle for en psykopat igjen. Jeg møter mine viktigste år nå og fremover. Fremdeles ung, og med tillatelse til å være dum. Fremdeles meg, på et annet nivå. Smilet og gleden er tilbake i små øyeblikk. Dansende kan du også finne meg, i et rom alene. Takknemlig for de små tingene, for folkene som har hjulpet meg gjennom episodene. Fortsatt svak, men ikke skjelvende. Fortsatt klar for et nytt trekk fra hans side, men ikke fortvilet over at det kan skje. Angsten har ikke sluppet taket, men det er greit.

Anonym

“Var det alt? Kommer jeg aldri til å oppleve en like stor kjærlighet igjen?”

Svaret er; vel, det er litt opp til deg selv. Er du klar til å lukke en ny person inn?

Vi kom alle fra forskjellige utgangspunkt da psykopaten fant oss. Noen av oss hadde lange, normale og betydningsfulle relasjoner bak oss. Noen hadde hatt relasjoner, men med andre psykopater. Andre hadde levd det meste av sine liv som enslige, og trodde de ble belønnet av høyere makter da psykopaten kom og tok dem med storm.

Felles for mange er at psykopaten tok oss til nye høyder – der hvor kjærligheten kanskje bør ta oss. Vi ble så levende og sanset så sterkt. For en liten periode, så fikk vi en smak av himmelen. Vi så hvilket potensiale livet har. Da vi så ble revet ned fra pidestallen og devaluert, så er det naturlig at mange mistet meningen med livet. Hvis livet har så stort potensiale, men vi ble nektet å leve det ut og kanskje aldri vil få oppleve det igjen, hva er da vitsen med det, med kjærligheten, med å fortsette og sette den ene foten foran den andre? Hva er det vi da streber mot?

Psykopaten ga oss en gave, tross alt. Vi fikk føle noe som mange mennesker aldri får oppleve. De som fortsatt jager etter materielle goder i middelmådige ekteskap og samboerskap, de vet ikke om noe bedre. Men vi gjør, for vi fikk smake på det. Sammen med psykopaten så blomstret vi slik vi er ment å blomstre. Hvem kan forbanne psykopaten når han/hun viste oss hvordan vi bruker livets kapasitet til det fulle, og ikke bare en liten del av det?

Den feilen vi imidlertid gjør, er å tro at det var psykopaten som brakte dette til oss, som om opplevelsen av magi kom utenfra, plassert i oss av noe som er utenfor vår kontroll. Men der gjør vi en stor feil, for det var ikke andres følelser vi følte. De var våre egne, skapt inne i oss, av oss selv. Det eneste psykopaten gjorde, var å trigge dem og vekke dem til live. Det betyr at de fortsatt er der, klare til å vekkes til live påny. Vi har evnen til å føle stort, bruke sansene og danse, og ta livet inn på et helt annet nivå enn mange andre. Det er egentlig grunn til å feire, ikke sørge.

Når vi tror vi sørger over psykopatens exit, så er det egentlig noe annet vi sørger over; at den indre magien ble borte. Den forsvant med psykopaten. Vi tror derfor at psykopaten tok den med seg og vi drømmer om at han/hun skal komme tilbake med den. Men de tok ingenting med seg, vi har den fortsatt inne i oss. Den sluknet bare, fordi vi ble såret og forlatt. Så er det opp til deg, har du tenkt å la den forbli slukket for alltid, eller vil du tenne den igjen?

Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det. Det er hovedsaklig kunstnersjeler som har dette boende i seg. Ikke på den måten at vi alle maler kunstverk eller skriver dikt, de fleste av oss har helt tradisjonelle jobber. Men vi har det boende i oss å drømme og skape noe ekstraordinært. Og da psykopaten fant oss, så skapte vi magi. Vi klarte å gjøre noe helt ordinært til noe stort og betydningsfullt. Min psykopat? Han hadde et gjennomsnittlig utseende, var kjedelig å være sammen med og hadde svært lite å gi. Jeg klarte å trylle den kjedelige deigklumpen til en prins. Var det han som gjorde dette? Nei, det var jeg som gjorde det.

Det er opp til meg om jeg vil gjøre det igjen, med en ny person. Ikke om jeg kan gjøre det igjen. Det er ikke et spørsmål om å kunne. For vi kan. Det er derfor et spørsmål om å ville.

Faktorer som usikkerhet og motløshet spiller selvsagt inn. Våger vi å satse igjen? Dette er naturlige hindere. Men det står likevel på viljen, ikke på evnen.

Er vi villige til å gjenskape magien med en ordinær person? En person som ikke er så pågående og intens som psykopaten var, men som er normal og som er istand til å gjengjelde vår respekt og vår kjærlighet?

Jeg er opptatt av å slippe alt vi ikke kan kontrollere. Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det. Hvis noen velger å like oss, så er det ikke fordi vi har bestemt det, overbevist ham/henne eller fordi vi blir belønnet for vår innsats. Det er helt og holdent i den andre denne avgjørelsen skjer, akkurat som magien vi selv bestemte at psykopaten skulle få lov til å vekke i oss.

Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende. Det betyr at det er lov å vise interesse for noen, men at responsen er utenfor din kontroll.

Ikke la flammen i deg forbli slukket for godt. Det ville være en synd og en grov forsømmelse. Du tror kanskje den ligger utenfor din kontroll, at andre må tenne den. Men den var alltid i dine hender og i din egen makt. Lær deg å bruke den, kontrollere den og verne om den som glass rundt et stearinlys, slik at den ikke slukker.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster og youtube videoer, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

Når du har barn med psykopaten

(Denne teksten gjelder også for fedre)

Jeg har lenge unngått dette emnet, fordi jeg har ingen personlig erfaring med det å ha barn med en psykopat. Jeg har tenkt at bloggen ikke handler om dette, noe som forsåvidt er riktig. Men det er klart at en slik blogg også vil tiltrekke seg lesere som er foreldre, og disse ønsker også svar og hjelp. Selv om jeg mangler personlig erfaring så har jeg etter over tre år med blogg og to år med hjelpetelefon samlet en del kunnskap som lesere og innringere har gitt meg. Jeg har bitt meg merke i noen holdninger som går igjen. Jeg vil omtale dem her, kanskje de kan hjelpe noen til å forholde seg til det å ha barn med en psykopat på en litt enklere måte.

Du får ingen juridiske råd i denne teksten. Det finnes to nettsteder jeg kjenner til, som fokuserer forholdsvis mye på den juridiske biten. Jeg foreslår at dere besøker disse nettstedene og følger rådene de gir. De to er psykopaten.info og lucifersdatter.blogg.no.

Nå vil jeg komme med mine betraktninger omkring det å ha barn med en psykopat. Aller først vil jeg rette en pekefinger, for jeg har gjentatte ganger opplevd tvilsomme holdninger fra foreldre. Først en myte;

“NK gjelder ikke meg, for jeg må samarbeide med psykopaten”. Ja, det er riktig at man må ha en viss grad av kontakt med den psykopatiske motparten, men det er en myte at dette gir dispensasjon fra NK. Prinsippene i NK gjelder fortsatt. Den eneste forskjellen er at man kan ikke gjennomføre den siste biten, den som lukker alle former for kontakt. Man skal likevel legge seg så tett opp til NK som mulig. Det betyr å blokkere alle kontaktkanaler unntatt en (som regel telefonen). Det gjelder å ikke ha felles venner eller bekjente. Det gjelder å ikke snoke på vedkommendes sosiale medier. Det gjelder å ikke diskutere noe som helst annet enn hva som angår barna, og også dette på et minimum (akkurat dette kan være en utfordring, det skal jeg komme litt tilbake til).

Noe annet jeg opplever er nesten sinte foreldre som kontakter meg – eller en annen telefonvakt – og mener at vi skal sitte inne med en slags magisk løsning på hvordan å håndtere en psykopatisk motpart. Noe alle må ha klart for seg (og de fleste også har) er at kun du har ansvar for ditt liv. Du har ikke skyld i at du ble rottefanget av psykopaten. Likevel gjorde hver og en av oss et personlig valg da vi lot det skje, og ikke minst hvis vi fikk barn med ham/henne. Det er ikke opp til andre å løse dette. Du var uheldig, men du må selv ta ansvar for livsvalg som du selv var delaktig i (og det er nesten alle, bortsett fra det å bli født). Først når du har erkjent dette, så kan vi sammen gå ett steg videre. Og kanskje enda ett.

Når man har fått barn med en psykopat, så er det slik det er. Du har kanskje hørt uttrykket “å gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt”. Uttrykket henviser til poker, hvor man får utdelt to kort, og så skal man forsøke å få mest mulig gevinst – alternativt tape minst mulig – med de to kortene man har. To normale foreldre sitter med bedre kort på hånden enn deg, det kan du ikke gjøre noe med, men du kan likevel komme langt med dine dårlige kort; du kan spille smart, satse på riktig tidspunkt eller du kan velge å bløffe.

Slik er det også ellers i livet. Noen er penere enn oss. Noen er smartere enn oss. Noen er heldigere enn oss. De fikk utdelt bedre kort ved fødselen, eller senere i livet. Det kan vi ikke gjøre noe med. Vi kan kun gjøre det beste ut av våre egne kort. Når vi får barn med en psykopat, så blir oddsene for gevinst plutselig mye dårligere. Men fortsatt gjelder det at vi kan kun bruke de kortene vi har, og gjøre det beste ut av det. Vi kan med andre ord ikke omgjøre foreldreskapet eller forme den psykopatiske forelderen til å bli normal. Det hjelper heller ikke å ønske det.

Vi klarer antakelig ikke å bløffe oss selv (og alle andre) til å tro at vi sitter med to ess, for det gjør vi ikke. Spiller vi som om vi har to ess, når vi egentlig har en treer og en sekser, så vil vi tape stort. Derfor må vi legge forventningene og standarden ganske mye lavere enn normalt. Overført til relasjonen med en psykopatisk eks som vi har barn sammen med, så betyr det at vi bare kan glemme å noengang få til et normalt samarbeid med vedkommende.

Jeg har snakket med meget fortvilte foreldre som gråter og er i ferd med å gå i oppløsning, fordi de prøver å samarbeide med psykopaten. Men uansett hva de gjør, så stikker psykopaten kjepper i hjulene for samarbeidet. Derfor er det så viktig å innse at man aldri vil få det samarbeidet som to normale foreldre har. Hvis du har som mål at samarbeidet skal bli normalt med gjensidig respekt og sjenerøsitet, så vil du gå i oppløsning før det skjer. Du vil bli tidlig gammel, du vil bli gråhåret og rynkete av all fortvilelsen. Du vil rive det grå håret ut. Du vil gå opp i limingen. Og aller viktigst; du vil ikke kunne være en god forelder for dine barn.

Fortvilte foreldre forteller at psykopaten kjemper for mer omsorg, i noen tilfeller full omsorgsrett. De sverter den normale forelderen. Nå venter kanskje en rettssak. Men igjen; nå vet vi at det er hva psykopaten gjør, de sverter. Det bør derfor ikke overraske noen. Tvert imot, du kan forvente at det skjer. Legg derfor sjokket fra deg, for det tilfører bare en ekstra belastning. Deretter må du håndtere ett krav om øket omsorg eller en rettssak med ro. Jeg forstår at mange foreldre (antakelig alle) er livredde for å miste omsorg til en psykopatisk forelder. Risikoen er reell, og det har skjedd mer enn en gang at den psykopatiske forelderen går triumferende ut av en tvist. Dette er et mareritt for dere som vet hvordan en psykopatisk forelder kan ødelegge sine egne barn. La oss fastslå det med det samme; vi vet at det er meget uheldig.

Men det hjelper lite å være livredd. Du kan ikke kontrollere utfallet av en slik tvist, fordi utfallet ligger ikke i dine hender. Det eneste du kan gjøre, er å være fattet, rolig, stabil, kongruent og konsistent. Med kongruent mener jeg ekte. Med konsistent så mener jeg at du må fortsette med å være den forelderen du har vært. Du må fortsatt sette grenser. Barna må fortsatt legge seg kl 20, selv om det betyr at den psykopatiske forelderen blir favorisert for en stund, fordi han/hun lar barna bestemme sin egen leggetid. For psykopaten er barnas gunst en konkurranse. Den konkurransen kan du ikke delta i. Barn er lettpåvirkelige og vil – ihvertfall en stund – favorisere den forelderen som er mest ettergivende. Det kan du ikke gjøre noe med. Barn vil ikke trives lenge med grenseløshet. De vil før eller siden søke tilbake til den forelderen som er mest konsekvent, fordi det er tryggest. Med en psykopat så vil du antakelig tape mange slag, men du vil – ved å være den jeg beskriver over – vinne krigen.

Foreldre jeg snakker med blir konstant motarbeidet av den psykopatiske forelderen; tidspunktet for overlevering er feil, sokkene som ble sendt med er feil, de betaler for lite for klær og skiutstyr eller skolesaker, hele tiden finner psykopaten noe å påpeke. Husk at dette er hva psykopaten gjør, og de stopper ikke. Glem derfor å være ettergivende hele tiden. Lær å si nei, og begynn med en gang.  Du behøver heller ikke å besvare hver eneste tekstmelding. Psykopaten kan kontrollere deg med telefonen hvis du lar ham/henne gjøre det, ved at du sjekker den hvert femte minutt i frykt for konsekvensene hvis du overser en melding. Legg denne frykten fra deg og ignorer konsekvensene. Dette er telefonterror og må behandles som sådan.

Psykopaten vil nemlig gladelig slite deg ut, slik at du mister hvile, mister besinnelsen og fremstår som en dårlig forelder. Grenser eller ignorering fra din side vil antakelig utløse et narsissistisk raseri. Det er ubehagelig, men lettere å leve med enn hvis du sliter deg selv ut for å behage ham/henne. Det er en myte at føyelighet vil skape fred med en psykopat. Tvert imot, psykopaten vil bare strekke strikken lenger og lenger – til den sliter. Dette gjelder uansett om man har barn med dem eller ikke.

Den psykopatiske forelderen manipulerer advokater, dommere og saksbehandlere. Få fagpersoner har kunnskap om psykopati. Dette kan du ikke forvente. Regn derfor med at psykopaten vil bli imøtegått som en normal person. Det eneste du kan gjøre er å fortsette å være den rolige, saklige og kongruente forelderen som du gjerne vil være. Du skal parere angrep og anklager på en rolig måte. Fortell også gjerne hvilke bekymringer du har om den psykopatiske forelderen. Men ikke overdriv, ikke lyv og ikke lag drama. Dommeren kan likevel bestemme i din disfavør. Dette kan du ikke gjøre noe med. Lær deg forskjellen på hva som er innenfor din kontroll, og hva som er utenfor. Ikke bruk krutt på å forandre det som er utenfor din kontroll.

Kan verst tenkelige scenario skje, at psykopaten vinner full hovedomsorg for barna? Ja, det skjer hele tiden. Bør du bekjempe det med nebb og klør? Både ja og nei. Du skal tale din sak, men du skal ikke slite deg ut på å vinne omsorg for barna. I kamp med en psykopat er det en reell sjanse for å miste både forstand og økonomisk grunnlag. Hvis det skjer, så kan du ikke engang hjelpe deg selv, og allerminst barna.

“Men hvis psykopaten får barna så vil han/hun ødelegge dem!”. Ja det kan skje, det skjer hele tiden. Barn av psykopater blir ofte dysfunksjonelle. Men hjelper det at du mister forstanden i forsøket på å forhindre det? Neppe. Husk at psykopaten ofte klarer å ødelegge barna også når den normale forelderen er fullt til stede. Til og med når kontakten med barna er minimal, så kan psykopaten ødelegge dem. Vil det hjelpe at du konstant går og frykter at det skjer? Neppe.

“Men psykopaten klarer å vende barna mot meg!”. Ja, det er også vanlig. Du vil bli svertet. Som sagt, det er hva psykopater gjør. Regn med at det skjer. Ikke la det overraske deg. Frata psykopaten alle overraskelsesmomenter, ellers får de overtaket. Istedet kan du være forberedt. Barn er lettpåvirkelige, det kan du ikke gjøre noe med. Husk at de fleste barn etterhvert vil begynne å tenke selv. Ofte vil psykopatens manipulasjon bli tydelig for dem og de vil ta avstand fra ham/henne. Mange vil etterhvert se at den beste forelderen hele tiden har vært deg. Det kan skje når de er ti år, femten, tyve eller femti. Når det skjer er utenfor din kontroll. Du kan bare fortsette med å være stabil, trygg og tilgjengelig. Noen barn vil forbli manipulert hele livet. Dette er barna som uansett hva du gjør vil fungere som psykopatens forlengede arm, fordi de bruker sine liv på å jage etter psykopatens aksept. Disse barna kan du anse som tapt. Du kan likevel elske dem, mest sannsynlig så vil ihvertfall en bit av din kjærlighet nå gjennom manipulasjonen og inn til dem. Mer kan du ikke gjøre. 

Ikke lev som om du har to ess på hånden i din kamp mot psykopaten. Du vil bli avslørt og tape stort. Men med en treer og en sekser, litt hell og en god dose kløkt, så kan du få en straight. Den er mer verdt enn par i ess.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

Psykopaten tar din energi og ditt fokus

Jeg har tidligere skrevet om hvordan psykopaten tar din verdighet. I en video har jeg også forklart hvordan psykopaten kan ødelegge din karriere og sørge for at du ikke oppfyller din mulighet til å bli noe større. Det jeg vil snakke om i dag er i samme gate men litt mer hverdagslig, på den måten at objektet kjenner på det hver eneste dag.

Alle husker kanskje hvordan psykopaten i idealiseringsfasen invaderte hver eneste tanke vi hadde, men at det var på en god måte. Vi sanset alt mye sterkere enn før og vi ble inspirert. Jeg husker jeg følte meg så oppløftet. Ikke som følge av at psykopaten ga meg komplimenter (for det gjorde han ikke) men fordi jeg følte jeg var kommet “hjem” med ham. Jeg husker jeg gikk en tur tidlig en søndag formiddag mens han fortsatt lå og sov fordi vi begge hadde vært på fest den natten. Alt var så stille og fredelig utenfor, været føltes så mildt til tross for at en hard høst var igang. Jeg gikk opp på et lite fjell, det var en middels anstrengende tur, men den føltes så lett. Det var som om jeg lekende hoppet hele veien til fjellet, som et lite barn. Benene føltes så lette og jeg kunne gått mange kilometer til uten anstrengelse. Jeg husker jeg var stolt og at jeg pustet så uanstrengt. Jeg fikk idèer til sanger (jeg skrev noe musikk på den tiden) og følte jeg kunne takle hva som helst av motbør.

Slik får psykopaten frem det gode i oss i begynnelsen.

Snart så snur imidlertid idealisering til devaluering. Vi føler oss fortsatt invadert, men ikke lenger på den gode måten. Psykopaten får oss til å begynne å tvile på oss selv og vi analyserer på høytrykk. Det er denne analyseringen som stjeler vårt fokus; fokus som vi egentlig trenger til å navigere i en normal hverdag. Vanligvis navigerer vi vår hverdag på automatikk, uten å tenke over det. Det er først når alle våre reserver blir okkupert at vi oppdager at vi faktisk trenger en god dose energi og fokus for å klare en hverdag.

Jeg husker hvordan all inspirasjon og stolthet forsvant som dugg for solen og ble erstattet med frykt – ikke for ham direkte, men for å miste ham – fordi signalene han sendte plutselig ble usikre, tvetydige og markant annerledes. Benene føltes ikke lenger lette men fikk tilbake sin normale tyngde. På slutten av vår korte relasjon så rakk jeg ikke annet enn å gå på jobb, utføre lett husarbeid og så bruke resten av tiden på å forsøke å oppklare hans mildt sagt mystiske opptreden. Jeg orket ikke annet enn det. For første gang opplevde jeg narsissistisk raseri, rovdyrblikk og kryptiske utsagn som jeg bevisst og ubevisst forsøkte å tolke, dag og natt.

En devaluering er farlig på mange måter, ikke kun for hva den gjør med din mentale helse. Har du tenkt på at du antakelig var mer utsatt for ulykker enn normalt, under din siste tid med psykopaten? Det skjer nettopp fordi du ikke lenger klarer å navigere normalt, psykopaten distraherer og avsporer deg. Jeg husker hvordan jeg tråkket i hull, kunne gå rett på lyktestolper og var ukonsentrert under bilkjøring. Jeg sa mange uforståelige og dumme ting fordi jeg ikke var konsentrert under samtalen. Mine ferdigheter på jobb ble satt tilbake minst ti år fordi jeg ikke var psykisk tilstede under utførelsen av mine oppgaver.  Det resulterte i at kunder, pasienter og pårørende ble misfornøyde med min utførelse og ga uttrykk for det. Jeg var bare heldig når min snille avdelingsleder aldri påpekte min nedsatte arbeidskapasitet.

Dette var ikke alt. Det skjedde også mer uforklarlige ting. Det var som om hellet mitt tok slutt. Plutselig fikk jeg både fartsbot og parkeringsbot, etter tyve års plettfri kjørsel. Flyreiser ble kansellert eller omdirigert. Jeg mistet ting. Jeg tapte penger. Husholdningsapparater sluttet å virke. Jeg ble tildelt meget vanskelige sykepleiestudenter å veilede. Jeg ble trukket sist når fordeler skulle deles ut. Noe av dette kan kanskje tilskrives den nedsatte konsentrasjonen, men mye kan ikke det. Jeg var blitt bærer av den negative energien til psykopaten, og det var som om universet stemplet meg og slo tilbake.

Spesielt dette med ulykker skal du være oppmerksom på. Det kan i verste fall koste deg livet å kjøre (eller gå) ut i et sterkt trafikkert kryss fordi du ikke følger med på trafikklysene. Du kan glemme å skru av varmeovner, kokeplater eller farlig apparatur hjemme og på jobb. Fokuset på psykopaten tar all din oppmerksomhet og din energi, og det er direkte farlig.

For mange av oss er dette et tilbakelagt kapittel. Men mange av dere er der akkurat nå. Husk at det ikke er en normal person som setter deg i en slik tilstand. Hvis du merker at en person stjeler ditt fokus på denne måten, så vær trygg på at det ikke er en normal person. Det er heller ikke kjærlighet. Kjærlighet kan stjele ditt fokus, men på en trygg og god måte. En person som påstår at han/hun elsker deg, men som gjør deg til en person som fungerer dårligere enn før, elsker deg ikke. Fjern deg fra en slik person og innfør NK.

De forskjellige varianter av “tells”

Jeg har inntrykk av at det råder en høy grad av forvirring omkring hva en “tell” er, derfor vil jeg bruke en tekst på å skissere alle kategorier og underkategorier av tells som jeg kommer på.

“Tell” er selvfølgelig ikke et norsk ord. Det kan best oversettes som en avsløring, en innrømmelse eller innsikt, litt avhengig av hvordan ordet brukes på engelsk, for eksempel “I can tell” som betyr “jeg ser/forstår” eller å se/forstå det usagte/nonverbale. Det betyr også å forklare eller fortelle noe, som i “I will tell you something”.

I psykopatisk betydning så vil jeg definere en tell som et glimt av sannhet. Det handler om at psykopaten, av forskjellige årsaker, et øyeblikk avslører en sannhet om seg selv som vedkommende under andre omstendigheter ville forsøke holdt skjult. Som vi vet så er sannheten om psykopatens indre ikke barnevennlige saker, og ikke noe psykopaten ville klart å hekte objekter med hvis objektene hadde kunnskap om disse egenskapene fra starten. De lekker derfor ut som små drypp – eller tells – senere i relasjonen. En forutsetning er at det må komme fra psykopatens egen munn, det er derfor ikke en tell hvis en tredjepart forteller noe sant om psykopaten.

For det første så kan en tell være bevisst eller ubevisst – eller det jeg kaller en “glipp”. Når psykopaten kommer med en “glipp tell” så har han/hun ikke rukket å overveie uttalelsen og den er derfor fri for manipulative hensikter. Eksemplene er mange, for eksempel kan du besøke en dyrehage sammen med psykopaten, og mens dere snakker om løst og fast og stemningen er god, så kan psykopaten plutselig utbryte “jeg likte å pine dyr da jeg var yngre”. Et annet eksempel er hvis psykopatens beste kamerat eller venninne ringer, du svarer telefonen fordi psykopaten er opptatt med noe annet, og når du gir beskjed om oppkallet så svarer psykopaten “jeg hater ham/henne”.

Psykopaten kan deretter reagere på to måter på sin egen glipp; enten blir han/hun oppmerksom på hva de har avslørt og forsøker å forklare det bort, eller de tenker ikke over hva de har sagt og fortsetter umiddelbart som før. Objektet reagerer også på to vis, enten med å spørre inntil hva psykopaten mener med utsagnet, eller forholde seg taus men forundret og forvirret over at psykopaten hater sin egen beste venn som han/hun ellers er sammen med hele tiden.

Dette er altså den ubevisste og uplanlagte formen for tell – glippen. Når det gjelder planlagte og manipulative tells, så har vi straks flere varianter:

Tell som advarsel. Her har vi også flere underkategorier. Den ene er den “samvittighetsfulle” advarselen, hvor psykopaten i et glimt gir objektet en mulighet til å flykte. Psykopaten kan uttale “jeg er ikke god for deg, jeg kan skade deg, du bør forlate meg”. Hvis objektet blir urolig av en slik uttalelse og spør inntil, så vil psykopaten imidlertid ikke snakke mer om det. Øyeblikket er over, og masken er på plass igjen. Det som dessverre imidlertid ofte skjer, er at objektet får medfølelse for psykopaten, og istedet for å ta uttalelsen på alvor og forlate psykopaten, så forsøker objektet å trøste og bevise at psykopaten tar feil, at objektet elsker psykopaten og ikke tar skade av å være sammen med ham/henne. Bare denne holdningen alene kan forlenge relasjonen med flere år, fordi objektet tviholder på sin intensjon om å overbevise psykopaten om at psykopaten ikke er skadelig for ham/henne.

Den samme uttalelsen, “jeg kan skade deg, du bør forlate meg”, kan imidlertid også brukes i manipulativt øyemed, hvor psykopaten enten 1) ønsker å teste om objektet tar psykopaten på alvor eller ikke tror på uttalelsen, eller 2) søker sympati (“sympatifisking”). Sympatifisking er spesielt hyppig brukt av lukkede (covert) psykopater, men kan også brukes av åpne psykopater.

Tell som advarsel kan også anta en annen form, uttalt for eksempel under et raserianfall; “jeg kan skade deg, jeg sørget for at min forrige kjæreste havnet på sykehus da han/hun gjorde det samme som deg”. I dette tilfellet er det imidlertid ikke snakk om en test eller sympatifisking, men en trussel for å holde objektet underkastet, føyelig og på tå hev. Merk at det likevel er en tell så lenge uttalelsen er sann og avslører en egenskap eller en agenda som psykopaten har.

Tell som anklage/projisering/paranoia. Denne formen for tell er litt vanskeligere å avsløre, fordi den krever en grad av kunnskap om psykopati. Objekter blir derfor ofte oppmerksom på denne varianten først når de har begynt å mistenke at formidleren har en psykopatrelatert forstyrrelse. I denne tellen ligger en avsløring av hva psykopaten tenker eller foretar seg, for eksempel kan han/hun angripe objektet med anklager om utroskap, tyveri, incestuøse handlinger eller økonomisk svindel. Mest sannsynlig er det psykopaten selv som bedriver de tingene som de anklager objektet for å gjøre. Dette er projisering, og psykopaten avslører sine uetiske handlinger akkurat på det tidspunktet, for eksempel skattesvindel eller utroskap. En projisering er sjelden bevisst og psykopaten er overbevist om at objektet bedriver den samme lyssky aktiviteten som han/hun egentlig bedriver selv. At det er mulig å forholde seg så innsiktsløst til egne aktiviteter sier mye om hvor forstyrret en psykopat er.

Psykopater og narsissister er paranoide vesener. Dette kommer av noe så enkelt som “på seg selv kjenner man andre”. Det betyr at psykopaten, akkurat som normale mennesker, tror at andre tenker som han/hun gjør. Det betyr imidlertid dermed også at psykopaten mistenker at andre mennesker manipulerer i like høy grad som han/hun selv, i tillegg til å utføre grensekriminelle og uetiske aktiviteter. Dette gjør at psykopaten hele tiden ser seg over skulderen og preges av paranoia.

Tell som paranoia kan også handle om tankeprojisering; “jeg vet du hater foreldrene mine”. Objektet blir forvirret av at psykopaten tillegger ham/henne tanker som ikke er der, og fordi han/hun har et utmerket forhold til psykopatens foreldre. Egentlig er det psykopaten selv som hater sine egne foreldre. Men istedet for å forstå at psykopaten her har avslørt sine tanker om egne foreldre, så legger objektet seg i selen for å overbevise både psykopaten og foreldrene om at objektet ikke hater dem.

 

Jeg håper dette bidrar til en bedre forståelse av hva en “tell” er. 

Minner på at siste frist til å lese tekster fra 2015 er 31. januar. Disse eldste tekstene blir slettet fra bloggen 1. februar. 

Jeg har ikke lenger behov for å “skvære opp”

Før i tiden ble jeg forvirret og lei meg hvis det kom “vondt blod” mellom meg selv og en jeg hadde en god tone med. Det kunne være en nær venn eller en kollega. Forvirringen kom av at jeg ikke alltid forstod hvorfor den gode tonen forsvant. Jeg var likevel beredt til å ta på meg deler – eller sågar mesteparten – av skylden. Jeg tenkte at jeg sikkert hadde tråkket på noen tær i vanvare. Alt jeg ville var å få den gode tonen tilbake. Jeg var en fredselsker, og jeg satt vennskap høyt.

Jeg var preget av alle ordtakene som forteller hvor viktig vennskap er, at “hvis du vil vite hvor rik du er, tell vennene dine, ikke kronene” etc, samt en barndoms- og ungdomstid hvor venner var få. Dette var delvis selvforskyldt fordi jeg foretrakk å leke med meg selv. Som voksen ble jeg imidlertid mye mer sosial og elsket å omgi meg med mennesker som viste interesse for meg. Men jeg manglet sosial trening. Som gamle lesere i dag vet, så var nok en stor porsjon av disse menneskene narsissistisk anlagt, men det så jeg ikke. Jeg elsket bare det faktum at daglig var det en eller annen som tok kontakt. Det er helt naturlig å like et slikt liv, for det er slik livet bør være.

Imidlertid var jeg fredselskende av litt usunne årsaker. Jeg var redd for konflikter fordi jeg ikke ville at noen skulle tenke eller si negative ting om meg. Et liv med denne frykten kan lett bli et paranoid liv, i tillegg til at man hele tiden slukker potensielle branner, selv om man selv ikke er brannstifteren. Man går også rundt og forsøker å være en elskelig versjon av seg selv, en versjon som kanskje bare delvis er ekte. Det virker muligens en stund, men til slutt må du si til deg selv “vet du hva, andre får ta ansvar for sitt eget, jeg kan ikke tvinge hele verden til å like meg. La de og dramaet deres fare”.

Jeg lot vennskap fare, også før psykopaten, men jeg passet alltid på å ha en siste, verdig samtale hvor jeg takket for meg og ønsket vedkommende alt godt. Kanskje var dette hederlig av meg og slik man bør avslutte et vennskap, men igjen – jeg gjorde det fordi jeg ville ha et rent rulleblad og fryktet dårlig karma, også selv om vennskapets opphør skjedde fordi motparten hadde behandlet meg dårlig og jeg var gått lei.

Slik sett har jeg aldri vært helt grenseløs. Jeg har satt ned foten flere ganger. Man skulle derfor tro jeg ikke var spesielt attraktiv for en psykopat som snuser opp de integritetsløse. Men psykopatene fant meg likevel, og i hendene til et par av dem så ble jeg likevel fort grenseløs, og til leire som de kunne forme som de ville.

I dag har jeg skiftet holdning til alt dette, og kanskje blitt i overkant kynisk. Hvis noen har behandlet meg dårlig, så har jeg intet behov for å rense luften. Jeg kutter tvert. Husk at giftige mennesker ikke bare liker drama og at det rammer deg, de liker også at du bærer på et behov for å snakke om hva som har skjedd mellom dere. Hvis du får til en samtale om emnet, så får du ofte ordsalat eller dårlige unnskyldninger som du ikke kan bruke til noe. Den giftige motparten derimot, får ekte ord og følelser fra deg, som de næres av. Ikke gi dem det.

Hvis en venn – ny eller gammel – har skapt ubehageligheter for meg, så går jeg. Det viktige her er ikke om ubehagelighetene er et engangstilfelle eller skjer over tid. Så snart jeg ser et mønster eller forstår at de ubehagelige handlingene har vært bevisst og kalkulerte, så går jeg. Jeg sier ikke et ord. Det er ikke nødvendig. De vet hva de har gjort. Hvis de har gjort et overtramp og trenger at du gjør dem oppmerksomme på det, så er de så blottet for selvinnsikt at det blir som å ha et vennskap til en femåring. Det er jeg heller ikke interessert i, jeg er ingen barnehageassistent på fritiden.

Ofte er det tungt. Antakelig har du hatt hjertet med deg inn i hver eneste relasjon, både de nære og de ikke fullt så nære. Hvert brudd representerer derfor en liten sorgprosess. Men ikke fall i den fellen å angre og returnere til tilbakelagte relasjoner, og gjenreise brente broer. Ikke brygg på fortiden. Ta den med deg, men ikke kok ny kaffe på gammel grut. Giftige mennesker går og venter på nettopp dette. De ønsker en ny runde til å behandle deg dårlig. Og har du brutt med en normal person så husk at selv om du inderlig ønsket det, så var det ikke ment å være. Kanskje har man intet felles eller dårlig kjemi. Ingenting galt i det. Legg det bak deg, og omgi deg med dramafrie mennesker. Kanskje har du også godt av å knytte deg litt mindre til menneskene rundt deg. Slapp av og ha det moro, i stedet for å gi for mye (og dermed også forvente mye tilbake).

Husk også at i de tilfellene hvor du selv er helt uskyldig i konflikten, så skal du ikke godta et forslag om å “skvære opp” fra motparten. I det å “skvære opp” så ligger nemlig et kompromiss; jeg tar min del av skylden og du tar din del av skylden, også setter vi en strek over saken. Det lyder kanskje som et redelig og fristende forslag, for du ønsker at det vonde skal gå over og aksepterer derfor kanskje en slik løsning. Men hvis du er uskyldig i noe, så skal du ikke godta å ta på deg noe av skylden. Det eneste du skal godta, er en fullstendig tilståelse fra motparten og et eierskap av all skyld. DA kan du muligens sette strek, hvis vedkommende også viser en innsats for at det aldri skjer igjen.

Giftige mennesker vil bevisst skape drama og konflikt, som i sin tur forårsaker hjertesorg og bekymringer for deg, for så å foreslå at dere skal dele skylden. Det er frekkhetens nådegave. Ikke la det skje. Plasser alt ansvar der det hører hjemme. I de tilfellene hvor du har vært en fredselsker, så er det ikke hos deg.

Psykopatens kontrollbehov

Et menneskes behov for kontroll kan ha rot i mange ting, psykopati er bare en av dem. For eksempel kan engstelige mennesker få angst hvis ting er uforutsigbare eller utenfor deres kontroll. De vil derfor forsøke å styre begivenheter og menneskene rundt seg, men de er ikke psykopater. Deres behov for kontroll på omgivelsene er slik sett ikke et ønske om å kontrollere mennesker, men om å kontrollere angsten. Som med de fleste av kriteriene for psykopati, så er det først når man kjenner også andre sider ved vedkommende, at man kan bedømme ut fra et helhetsbilde. Et enkelt kriterie gjør ingen til psykopat.  Dog vil måten psykopaten kontrollerer mennesker på, skille seg noe fra andre menneskers kontrollmønster.

Vi vet allerede at psykopaten betrakter de nærmeste som eiendeler, som ikke-mennesker uten egen vilje eller integritet og uten egne behov. Psykopaten har ikke noe begrep om hva et mennesker er. De har ingen selvforståelse av å være “jeg” på samme måte som normale mennesker har. Når de ikke har innsikt i seg selv, så kan de heller ikke ha innsikt i andre. De styres nærmest på autopilot, på instinkt og drevet av den alvorlige forstyrrelsen de har. Deres manglende individualitet er nettopp fordi de ikke kan reflektere over hvem de er. Et menneskelig rovdyr her verken evne eller vilje til slik refleksjon, for da hadde de sett seg selv i forhold til andre og oppdaget at vi alle fungerer sammen. Psykopaten plasserer seg selv på toppen av næringskjeden og klamrer seg fast der, uten å spørre seg selv om de har de nødvendige egenskapene eller rettigheten til å være der.

Derfor er andre mennesker ikke individer med egen verdi. Uvedkommende er for psykopaten bare potensielle byttedyr. De nærmeste er forlengelser av ham/henne selv, tilstede for å dekke psykopatens egne behov. Spesielt gjelder dette primærobjektet, som psykopaten i en kortere eller lengre periode inngår i en forstyrret symbiose sammen med. Primærobjektet opplever denne symbiosen som et traumebånd, psykopaten opplever den som at objektet absorberes inn i ham/henne og blir til en kroppsdel, hvor grensene mellom objekt og psykopat viskes ut.

Herfra stammer det ekstraordinære kontrollbehovet som psykopaten har over primærobjektet, fordi det egentlig ikke er et behov men en rettighet psykopaten opplever at han/hun har. Når psykopaten kontrollerer objektet, så kontrollerer han/hun i eget sinn seg selv. Når objektet oppleves som en del av psykopaten, så er det som om en egen arm eller et eget ben ikke lystrer når objektet går sin egen vei. Derfor slår psykopaten så hardt ned på objektets frie vilje. Enda verre (og innimellom farlig) blir det da, hvis objektet selv velger å bryte relasjonen, men det skal vi ikke gå i dybden på her.

I begynnelsen av relasjonen så kan det virke som om psykopaten aksepterer og sågar understøtter objektets autonomi, men dette er bare pro forma og psykopaten vil etterhvert ta kontroll over objektets hverdag. Merk at psykopaten ikke har samme behov for å kontrollere sekundærobjekter, for eksempel venner og slektninger, med mindre en venn eller slektning er primærobjektet – som også kan være tilfelle. Hvis derimot objektet forsøker å kontrollere psykopaten, om det er aldri så lite, så kan dette vekke et narsissistisk raseri. Det behøver ikke være et forsøk på kontroll så lenge psykopaten oppfatter det som kontroll. Her avslører psykopaten sin antisosiale tilbøyelighet; gi-og-ta er et ukjent fenomen. I tillegg projiserer psykopaten sin egen opptreden over på objektet og tror at fordi kontroll er hans/hennes intensjon og agenda, så er det slik alle tenker; alle ønsker å dominere hverandre. I dette ligger ytterligere en avsløring eller “tell” av psykopatens indre, kalde og konkurransepregede verden.

Min egen psykopat hadde dårlig tid (jeg var et overgangsobjekt). Det betød at han ikke hadde ro til en transittperiode hvor han lot som om han respekterte min autonomi for å vinne min tillit. Han overtok styringen fra første dag. Når psykopaten gjør dette, så tar de en sjanse. Sjansen er stor for at objektet vil reagere sterkt på en plutselig dominanse fra en annen person, og umiddelbart trekke seg unna. Psykopaten må derfor være ekstra sikker på at objektet aksepterer å gi fra seg makt og tolererer en slik overtakelse, som kan betegnes som en invasjon og okkupasjon. Hvis psykopaten har vurdert byttet riktig – og det er de gode til – så vil det utvalgte objektet føyelig underkaste seg. I mitt tilfelle så var jeg mer enn klar til å overlate styringen til en som jeg oppfattet som en reddende ridder. Jeg var på det tidspunktet sliten av å være alene og å skulle ta alle små og store avgjørelser selv. En invasjon var, hvor sært det enn lyder, velkommen.

Jeg husker hvordan han var nærmest besatt av klokken. Avtaler skulle holdes på minuttet, og han var like streng med seg selv som med andre. Det kom ikke på tale å være to minutter forsinket til noe, og han kunne godt finne på å avtale et møte klokken 14.55 og ikke klokken 15. Jeg vet at mange psykopater kan opptre slik i begynnelsen av relasjonen for å senere la objektet vente i timevis når devalueringen tiltar. Så langt kom imidlertid ikke jeg med ham, han opptrådte punktlig hele veien. Ikke kun jeg, men også andre bemerket hvor punktlig han var. Jeg husker en enkelt gang da han ikke rakk fram til avtalt tidspunkt, men det var fordi han insisterte på å finne frem til en ukjent adresse på egenhånd, til fots, og nektet å ta en taxi. Her tror jeg det var snakk om at ett trekk (punktlighet/kontroll) kolliderte med to andre trekk (gjerrighet og en overdreven tro på egen orienteringsevne).

Han var særdeles lite spontan. Ting skulle planlegges, selv små ting som å stikke innom til kaffe (vi bodde tre meter fra hverandre), og i god tid. Det var ingen plass til fleksibilitet. Hvis jeg ønsket å gjøre noe på et tidspunkt hvor han trente (han tilbrakte mye tid i treningstudio) så kunne jeg bare glemme å gjøre det med ham. Han kunne ikke flytte sine rutiner så mye som 15 minutter. Det var en del av “groomingen” av meg at jeg ikke kunne dukke opp når jeg ville. Slik klarer psykopater å skjule ting for primærobjektet, for eksempel at de har flere objekter på gang, at de er gift eller at de ikke har en jobb.

Derimot forventet han en parattilgjengelighet av meg som var stikk motsatt av hva han selv var villig til, men denne dobbelmoralen så han ikke. Igjen, det handler om at jeg var blitt en del av ham, en kroppsdel som skulle lystre. Og i dag som jeg vet hvordan hans forstyrrede sinn tenker, så blir mye av hans forvirrende opptreden forståelig. For hvem ville ikke reagere sterkt hvis din egen arm ikke gjorde som du hadde tenkt? Ikke lenger grep etter kaffekoppen når du ville ha den, men i stedet tok oppvaskbørsten og begynte å slå på kjøleskapet med den. Antakelig ville du bli meget bekymret, redd eller kanskje sint. Du hadde ikke tolerert at din arm fikk sin egen vilje. Du hadde ikke hatt forståelse for det.

Jeg kjenner mennesker som skal vite alle mine planer. De vil helst ha datoer for mine bevegelser innen jeg har dem selv. Jeg har ofte reagert med en slags indre, udefinerbar trass mot slik “fisking”. Tidligere har jeg ikke klart å sette ord på min motvilje mot å opplyse om slike ting, som egentlig er upersonlige. Men når noen forsøker å kartlegge dine bevegelser, så vær på vakt. Vedkommende trenger ikke å være en psykopat eller narsissist, men det er en inngripen i din selvråderett. En psykopat vil ofte bagatellisere en slik inngripen som en praktikalitet eller “small talk”; “du skjønner jeg må vite når du skal… for da kan jeg….”, men dette er kontroll kamuflert som godvilje og interesse. En psykopat vil også forsøke å plassere skam eller dårlig samvittighet i deg for ikke å samarbeide og for å være tilbakeholden om “trivialiteter”. Men det er ikke trivielt eller praktisk nødvendig å opplyse noen om alle dine planer. Din motvilje mot å utlevere tilsynelatende uskyldig informasjon skal du ta på alvor, fordi det er et indre varsel om at noen forsøker å kompromittere din autonomi. Øv deg i å parere med ” det vet jeg ikke”, det har ingen betydning” eller til og med “det har du ikke noe med”.