Er man en narsissist hvis man bryter med egne foreldre?

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Ble du “rar” etter psykopaten?

Selv korte relasjoner med en psykopat eller narsissist kan gi PTSD. Det er garantert at lange relasjoner gjør det, enten det er snakk om et mangeårig samboerskap eller ekteskap med en p/n, eller oppvekst med en p/n forelder.

PTSD, eller posttraumatisk stress, kan anta mange former. Når det er snakk om traumer forårsaket av relasjoner så snakker man dessuten om kompleks PTSD, fordi man får noen tilleggssymptomer som tradisjonell PTSD ikke omfatter. Det dreier seg om det mellommenneskelige aspektet. I tillegg til “skvettenheten” og hyperårvåkenheten – som er typisk for PTSD – så rommer kompleks PTSD også fremmedfølelse, aggresjon og skepsis til menneskeheten.

Derfor er det ikke rart hvis man utvikler underlig adferd etter en slik relasjon.

Hvis du fortsetter å fungere sånn noenlunde post-psykopat; at du klarer å stå opp om morgenen, gå på jobb, betale regningene og pleie et par viktige relasjoner, så er det faktisk en bragd og vitner om hvor sterk du er som menneske.

Men la oss snakke litt om endret adferd etter en relasjon med en psykopat eller narsissist. Du er nemlig ikke blitt gal. Men muligens er du blitt litt eksentrisk. Dette er altså helt normalt.

Selv så begynte jeg å snakke med meg selv etter relasjonen med (den tredje) psykopaten. Jeg har fortsatt ingen god forklaring på hvorfor. Kanskje var det overskuddsenergi som måtte ut. Kanskje var det fordi behovet for bekreftelse på hva jeg tenkte og følte var så stort, og ingen i umiddelbar nærhet til å bekrefte meg, at jeg nærmest “splittet” meg selv i to, for å gi meg selv den bekreftelsen. Ja, når du nå leser forklaringen, så kan du være sikker på at jeg i en periode var redd for å bli gal! Men det ble jeg altså ikke. Men fortsatt kan jeg finne på å snakke med meg selv. Det er altså snakk om en permanent adferdsendring. Forskjellen er at nå retter jeg praten mot hunden i stedet for ut i tom luft.

Jeg hadde også i noen år noe som lignet på tics. Kall det muskelspenninger. Jeg var anspent, nervøs og på vakt. Dette resulterte i delvis ukontrollerte og brå bevegelser, især brå hånd- og hodebevegelser, som om jeg hadde mistet finmotorikken. Jeg slo ofte glass ned fra bordet fordi jeg ikke klarte å koordinere bevegelsen. Men dette er borte i dag.

Hadde mine adferdsendringer vært alvorlige eller sosialt hemmende, så ville jeg kanskje gått til legen med dem. Men husk at adferdsendringer kan være svært ressurskrevende og kostbare å forandre. Og ofte lykkes det uansett ikke. Gå derfor ikke rundt med skam over at du har utviklet enkelte fakter. Hvis du kan leve med dem, så gjør det. Det er viktig å forstå at de er normale, forutsetningene tatt i betraktning. Husk også at med tiden så går mye over av seg selv, eller det blir mindre uttalt.

Men hvilke andre adferdsendringer forteller tidligere objekter om? Følgende eksempler er hentet fra videoen nederst i teksten.

Skepsis til hva andre mennesker forteller. Handler om en generell skepsis til andre menneskers hensikt og agenda. Det er en naturlig  forsvarsmekanisme etter å ha blitt utsatt for mangeårig manipulasjon. Det er viktig å være bevisst faren for å bli en permanent gråstein, fordi dette ødelegger evnen til ekte intimitet med andre mennesker.

Pokeransikt i sosiale tilstelninger. Når man har levd lenge med en p/n, så blir man rent intuitivt en gråstein for ikke å avsløre hva man føler og tenker, fordi man har lært at å være autentisk vil bli brukt mot deg.

Overdrevet rengjøring. Sammen med en p/n så mister man kontrollen. Man blir også hele tiden utsatt for kritikk. Overdrevet rengjøring av hus og hjem kan handle om å gjenvinne kontrollen, men også om å verne seg mot kritikk. Hvis omgivelsene er plettfrie, så kan ingen “ta deg” på noe. En tredje grunn til overdrevet rengjøring er å “vaske bort” psykopaten, både mentalt og fysisk, især hvis man bor i en bolig hvor psykopaten har oppholdt seg mye. Mange opplever da boligen som besudlet av noe ondt.

Dobbelsjekking. Kanskje du alltid må sjekke om du faktisk låste døren eller slo av komfyren. Ifølge videoen handler dette om utrygghet, og det stemmer nok. Men jeg vil tilføye påvirkningen av tåkelegging/gaslighting. Tåkelegging gjør at vi ikke stoler på vår egen hukommelse. Selv om vi vet at vi låste døren, så er ikke det nok til å gi oss trygghet, fordi psykopaten overbeviste oss om at vi hele tiden husker feil. Vi sjekker derfor døren en ekstra gang, for sikkerhets skyld. En god øvelse mot tvil og behovet for dobbelsjekking, er å være bevisst tilstede når du gjør viktige ting, og gjerne si høyt til deg selv “nå låste jeg safen” eller “nå fikk hunden mat” (ja se, å snakke med seg selv kan av og til komme godt med).

Behov for å gjøre ting alene, for eksempel spise alene eller reise alene. Å foretrekke å gjøre ting alene kan være en måte å ta tilbake sin selvstendighet. Selvstendigheten er nemlig det første offeret, når man er sammen med en p/n. Sammen med en p/n så mister man all autonomi. Behov for å spise alene kan handle om psykopatens merkelige forhold til mat. Kanskje ble du kritisert for å ikke spise ordentlig, eller for å spise for mye eller for lite. Eller for ofte eller for sent. Eller kanskje spiste du feil mat. Du skulle i det hele tatt skamme deg for å spise. Psykopaten kan til og med ha forsøkt å forgifte maten din, eller du mistenkte at hen gjorde det. Dette skapte en aversjon i deg mot å spise med andre tilstede. Du ønsker ganske enkelt å være i fred under måltidene, nå som du har sjansen til det.

Stamming når du snakker, især når du skal fortelle om din psykopat. Jeg synes ikke videoen forklarer særlig godt hvorfor man stammer som følge av CPTSD, utover at også dette er en forsvarsmekanisme. Jeg vil derfor tilføye min egen teori, den er ikke dyp eller komplisert. Jeg tror stammingen forekommer fordi temaet er triggende. Egentlig har man ikke lyst til å snakke om psykopaten, derfor stammer man. Det betyr ikke at det er skadelig å snakke om psykopaten. Antakelig er det hensiktsmessig, men det kommer an på hvem du forteller til. Hvis det er en annen psykopat eller narsissist som forsøker å “tvangsåpne” deg om din historie, så er stammingen et tegn på at kroppen ikke ønsker å dele med denne skadelige personen. Ytterligere en grunn til stamming, er fordi man er redd for ikke å bli trodd.

Hvis du stammer i generelle samtaler, uavhengig av tema, så er det muligens som følge av å konstant ha gått på eggeskall rundt psykopaten. Ganske enkelt en frykt for å prate. Hver gang du åpnet munnen så ble du angrepet. Å plutselig kunne få tale fritt og avslappet rundt trygge mennesker kan derfor være vanskelig. Man kan ikke bare skru av en bryter, selv om psykopaten er borte.

Behov for å unnskylde deg hele tiden. Din oppfattelse av eget ansvar er blitt fullstendig rasert av psykopaten. Du vet ikke lenger hva du har grunn til å beklage. Derfor beklager du hele tiden, for bagateller, for hva andre har gjort mot deg, og gjerne i forkant – før du overhodet vet om du kommer til å gjøre noe du blir nødt til å beklage. Du innleder en samtale med å beklage, uvisst av hvilken grunn. Det er som om du beklager for bare å være tilstede, for å ha møtt opp.

Unngår øyekontakt. Flakkende blikk under samtaler. Vi vet at psykopaten og narsissisten har et eget blikk, kalt “psycopathic stare”. Å se inn i dette blikket er svært ubehagelig, fordi man ser inn i noe sjelløst, noe empatiløst og noe ondskapsfullt. Psykopaten har en tendens til å stirre på deg uten å blunke. Direkte øyekontakt kunne faktisk også trigge psykopaten og utløse vold, som om hen ble provosert av at du våget å se dem i øynene. Vi lærte oss å unngå dette blikket. Objekter kan fortelle at de i årevis delte hjem med en p/n uten å se vedkommende i øynene. Dette bærer man selvfølgelig med seg ut i samfunnet, selv om psykopaten ikke lenger er et problem, og kan være svært tidkrevende å avlære.

Hyperventilering når du skal markere et poeng. Gode idèer, egne initiativ og autentisitet ble slått hardt ned på av psykopaten, ofte i form av latterliggjøring. Det kan derfor oppleves triggende å for eksempel skulle presentere egne idèer på jobb eller i møter i borettslaget. Ideen kan være god, men du kvier deg for å fremføre den. Psykopaten kan også ha implementert i deg at ingen er interessert i å høre hva du har å si, fordi du er dum og kunnskapsløs. Kroppen din forbereder seg derfor på angrep når du skal lufte dine meninger. Det trigger sterk angst å uttale seg offentlig. Derfor hyperventilerer du.

Avfeie komplimenter. “Ikke komplimenter meg, jeg er ikke god nok”. Positive omgivelser kan virke truende, fordi det er ukjent. Objekter som er vokst opp med psykopater er ikke vant til å omgi seg med positivitet og kjærlighet. Komplimenter kan derfor være direkte ubehagelige. Objektet vet ikke hvordan de skal respondere på dem. Det kan også handle om en mistanke om at den som gir komplimentet, er en falsk smisker, fordi de eneste tidspunktene en p/n gir komplimenter, er når de vil oppnå noe, og dette er hva objektet er vant til.

I tillegg til listen over så vil jeg nevne åndsfravær. Det er vanlig å bli ukonsentrert, distre og fjern etter en relasjon med en psykopat. Omgivelsene oppfatter det som om du ikke er tilstede i nuet. Det blir vanskelig å følge tråden i en samtale, især hvis den er hva jeg vil kalle triviell, om vær og vind eller om mennesker som ikke vedkommer deg. Vi har ikke det mentale overskuddet til “small talk” når vi er i rehabilitering, fordi det foregår så mye indre arbeid. Hjernen luker ut det som ikke er av betydning. Omgivelsene kan oppfatte deg som uinteressert, noe som igjen kan føre til konflikter og skadede relasjoner fordi folk blir fornærmet.

Objekter som tidligere var sosiale motorer kan oppleve å bli beskyldt for ikke lenger å være “underholdende” nok.

Spesielt store selskaper med mange parallelle sosiale interaksjoner kan være vanskelig. Et objekt som trenger fred, kan bli overstimulert og irritabel av for mange mennesker. Det er derfor mange velger å kutte sosial kontakt inn til beinet det første året, eller de første par årene, etter bruddet med psykopaten.

Har du opplevd andre fakter enn de nevnte? Fortell om dem i kommentarfeltet.

 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

 

 

Graden av psykopati

Da jeg først begynte å mistenke at min eks har en antisosial personlighetsforstyrrelse, alternativt malign narsissisme, så ble jeg svært opptatt av om han oppfylte kriteriene for en diagnose.

Jeg finstuderte kriteriene for psykopati. Først så gjorde jeg det for å utelukke at han er en. Jeg ønsket sterkt at han var normal, fordi det ga håp om å redde relasjonen. At han hadde samvittighet og ville se lyset til slutt, og komme tilbake til meg med anger slik at vi kunne bli et normalt par.

Jeg var full av benektelse. Forsvarsmekanismene jobbet på høygir. Jeg unnskyldte, fortrengte og rasjonaliserte. Men virkeligheten trengte seg på. Ting ble tydeligere jo lenger han holdt seg vekk, og slik er det med distanse – hjernetåken letter og man ser klarere. Først måtte jeg medgi at han nok oppfylte to-tre kriterier. Det ville i så fall gjøre ham normal, for det sies at vi alle oppfyller minst to psykopatiske kriterier.

Men senere økte erkjennelsen. Og i dag står det klart for meg at han oppfyller minst 16 kriterier (av tyve). Noen i stor grad og noen i mindre grad. Men han befinner seg altså langt over grensen for å få en diagnose (12 kriterier). Vel å merke hvis han noen gang hadde kommet i hendene på fagfolk. Og det gjør han aldri. Derfor har han ingen diagnose. Han går løs blant folk, lik de fleste fullblods psykopater.

Som sagt, i begynnelsen var behovet for å stille en diagnose stort. Jeg visste selvsagt at jeg ikke var formelt kvalifisert til å stille en diagnose. Men det var ikke viktig for meg. Det var ikke viktig å få ham studert av en ekspert. Jeg visste at jeg kjente ham godt nok til å stille en diagnose for mitt indre, for min egen del. Derfor finleste jeg kriteriene og satt dem i perspektiv.

En overflatisk liste over kriteriene ser du her https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati

For en dypere forståelse av kriteriene kan du for eksempel lese “Without conscience” av Robert Hare.

Legg også merke til de tidligere brukte kriteriene fra 1941, basert på Hervey Cleckleys studier. Selv om de i dag ikke gjelder, så er de likevel relevante.

Her kan du score den du mistenker for psykopati, forutsatt at du kjenner vedkommende godt nok https://psychology-tools.com/test/pcl-22

I dag er jeg ikke lenger så opptatt av selve diagnosen. Men jeg kontaktes regelmessig av lesere som er det. De vil at jeg skal stille en diagnose på den giftige i deres liv. Det kan jeg selvfølgelig ikke. Jeg kan kun fortelle dem hva de skal være oppmerksomme på. Men jeg forstår deres behov. De er i dag i den fasen jeg var i den gang jeg selv var opptatt av diagnoser. Så det er ganske enkelt en fase man må gjennom, som en viktig øyeåpner.

Men senere i livet bør man legge behovet for å stille en diagnose til side. Man vil nemlig fortsatt støte på giftige mennesker, og noen av dem vil være psykopater eller narsissister. Men hva de er bør spille en mindre rolle. Spør deg selv dette, tror du at du kan ha en relasjon med en person som “kun” oppfyller ni eller ti kriterier på psykopati, som ikke er nok til å få en diagnose? Tror du at en slik person er ufarlig? Hvordan vil et vennskap med en slik person se ut, eller enda verre – et tett samliv?

Det som er viktig, er hvordan de virker på deg. Tømmer de deg for energi og lager problemer for deg? Får du ubehag av å være i nærheten av dem? Det er alt du trenger å vite. Du trenger ikke lenger å kjenne dem godt nok til å stille en diagnose, for det krever at du tilbringer ganske mye tid med dem, og det skal du ikke. Trekk deg ut så snart du kjenner ubehaget. Ofte vil det være fordi det er gjenkjennelig. Psykopaten ga deg et traume. Et traume er fysisk, kroppen husker. Den reagerer når noe er gjenkjennbart. Derfor skal du stole på den når den varsler deg. Den varsler med fysisk ubehag når du er i nærheten av giftige og farlige mennesker.

Behovet for å stille en diagnose handlet også om usikkerhet. Vi stolte ikke på vår egen oppfattelse av situasjonen. Vi trengte noen andre til å fortelle oss at dette var en skadelig person. Derfor søkte jeg til kunnskap om psykopati. Derfor er vi i en periode opptatt av å fortelle venner og slektninger om hva vi opplevde. Forståelse fra omgivelsene er så klart viktig, fordi du gjennomgår en metamorfose. Men det handlet vel så mye om at vi trengte bekreftelse og nærmest søkte om tillatelse fra andre til å stole på vår egen intuisjon. Vi søkte tillatelse fra folk som ikke kjente p/n like godt som vi gjorde. Fra mennesker som ikke var skadet av denne personen. Er det ikke ironisk?

Men det var den gang. Nå skal du lære å stole på din egen oppfatning, hvis ikke du gjør det allerede. Nå vet vi at giftige mennesker har flygende aper som de påvirker. Du kan derfor ikke stole på andres oppfatning av denne personen. De kan nemlig være under vedkommendes innflytelse. De kan sågar være hjernevasket av sverting av deg, slik at du vil få en skadelig tilbakemelding; “NN er jo en topp person”, “du overdriver”, “sikker på at det ikke er deg det er noe i veien med”? Selv mennesker som ikke er påvirket av den giftige, vil ikke ha forutsetninger til å kunne bekrefte deg. Du kan ikke legge ditt liv i deres hender. Du må stole på deg selv.

Derfor skal du huske disse tingene.

  • Behovet for å stille en diagnose er forståelig i begynnelsen, men senere er det av mindre betydning hva vedkommende er. Det viktige er hvordan du opplever ham eller henne.
  • I stedet for å la andre styre din oppfattelse av en person, så kan du selv være den toneavgivende; “han er en drittsekk”, “hun er falsk”. Da har du kastet det ut i universet, ikke som et spørsmål, men som en konstatering. Ikke vær redd for å gjøre det. Om du gjør det for ditt indre eller i offentlighet, er opp til deg. Men ikke vær opptatt av å skåne skadelige mennesker. Hvem vet, kanskje hjelper du noen andre, som selv er i tvil om vedkommendes karakter. Og ikke minst har du advart folk mot denne personen. Da er det deres egen feil hvis de lar seg villede av vedkommende.

 

Husk å følge bloggen på facebook. Der legges oppdateringer om nye tekster, samt annen info og diskusjoner. Følg meg her https://www.facebook.com/profile.php?id=100066410033301&locale=nb_NO

Psykopatiske sønner og døtre

Da jeg jobbet på legevakten så møtte en dag en eldre kvinne opp i luken. Vi satt på hver vår side av skuddsikkert glass, men jeg kunne høre henne. Mens jeg registrerte henne i systemet så ringte hennes telefon. Hun svarte den fordi hun ventet på å bli registrert. Jeg vet ikke om hun var klar over det, men høyttaleren i hennes telefon var på, slik at jeg kunne høre samtalen. Innringeren var åpenbart hennes datter, fordi hun hele tiden tiltalte kvinnen som “mamma”.

Datteren var et svært manipulativt og rasende menneske, som i løpet av den korte samtalen flere ganger truet med å enten ta sitt eget liv eller kutte all kontakt med moren, hvis ikke moren gjorde som datteren ville. Samtidig hørte jeg ingen tegn til psykose eller kognitiv svikt hos datteren. Hun var åpenbart voksen, viljesterk og ved sine “fulle fem”. Men det var ren manipulasjon.

Den eldre kvinnen sa ikke stort i samtalen. Det var tydelig at hun hadde hørt dette før, flere ganger. Hun bare svarte “javel” innimellom. Hun så trett ut. Hennes ærend på legevakten hadde ingenting med familielivet å gjøre, så det var en ren tilfeldighet at datteren ringte på det tidspunktet og at jeg overhørte samtalen.

Da hun la på så visste jeg ikke helt om jeg skulle blande meg. Det mest respektfulle ville kanskje være å late som jeg ikke hørte noe. Men jeg valgte å fortelle kvinnen at jeg hadde hørt hva som ble sagt, og at datteren hennes lød manipulativ og en hun burde vokte seg for. Jeg sa ikke mer enn det, og jeg nevnte verken psykopati eller narsissisme. Man vet aldri hvordan folk reagerer. Det er godt kjent at selv grovt mishandlede ofre kan finne på å forsvare overgriperen. Kvinnen hørte hva jeg sa men kommenterte det ikke.

Temaet om psykopatiske barn er tabubelagt (for ordens skyld, når jeg skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis mindreårige. Det kan også handle om voksne sønner og døtre), for man skal ikke tenke dårlig om barn. Man skal gi dem gode oppvekstvilkår for å gi dem en best mulig sjanse i livet. Man skal ikke tillegge dem onde intensjoner, men alltid finne det beste i barnet. Og hvis barnet opptrer uregjerlig og aggressivt, så skal man finne sårbarheten i barnet.

Det er denne forestillingen foreldre, lærere, barnevern, psykologer, dommere og pedagoger bruker som rettesnor. Og den fungerer svært dårlig på psykopatiske og narsissistiske barn, fordi den gir dem et fripass. La oss ta utgangspunkt i at psykopater er født som psykopater, og maligne narsissister utvikler deres narsissisme i tidlige barneår, la oss si i alderen 1-3 år. Jeg har vitenskapelig belegg for å påstå dette, men det er ikke noe jeg vil bruke tid på her.

Det vil si, at i 5-årsalderen så er ondskapen i både psykopatiske og narsissistiske barn godt sementert. Tegnene vil være der, som plaging av dyr, egoisme (barnet tar alt godteriet selv og vil ikke dele med seg), løgner og å utsette andre barn for skade og sabotasje, som for eksempel å dytte et annet barn ned trappen for så å lyve meget kaldt og kalkulert om hendelsesforløpet.

Barn blir beskyttet. Det ligger instinktivt i oss å beskytte barn, både våre egne og andres.

Men for egne barn så har foreldre skylapper som man ikke har for andres barn. Typisk er at andre voksne mennesker begynner å stille spørsmålstegn ved det psykopatiske barnets adferd. Men barnets egne foreldre nekter å se det. De voksne begynner å krangle seg imellom. Uvennskap oppstår, fordi naboforeldrene retter alvorlige anklager mot foreldrene til det psykopatiske barnet. Deres katt er plutselig blitt borte. Dekkene på bilen deres er punktert. Deres sønn brakk armen da han falt ned av et tre, og nabomoren så at parets (psykopatiske) sønn helt tydelig dyttet ham ned fra treet. Men foreldrene til den psykopatiske sønnen beskytter ham med nebb og klør. De gjør seg heller til uvenn med tidligere venner enn å innse realitetene om deres barn.

I mellomtiden står den psykopatiske sønnen i kulissene og nyter showet. Han lærer at han kan slippe unna med svært alvorlige overgrep. Han lærer også hvor lett det er å skape splittelse i sine omgivelser. Dette kan han bruke til sin fordel.

Problemet er foreldrene. De beskytter det psykopatiske barnet, når de snarere bør beskytte omgivelsene mot barnet, og skjerme barnet for å skadebegrense. Barnet er – så lenge det er barn – deres ansvar. De har satt det til verden. De er dermed også ansvarlige når deres barn går rundt og plager dyr og andre barn.

Men foreldre med slik innsikt er det dessverre få av.

I de tilfellene hvor barnet har utviklet en malign narsissisme som følge av omsorgssvikt (omfattende skamming av barnet), eller motsatt, en overdrevet dyrking av barnet, så er også foreldre ansvarlig for barnets destruktive adferd.

Jeg vil ikke moralisere her, utover at disse tingene er nødt til å nevnes i en tekst om psykopatiske/narsissistiske barn.

Flere lesere står nå fram om deres psykopatiske barn, og det er bra. For selvfølgelig finnes de. Alle psykopater og narsissister er noens sønner og døtre. Selv om oppvåkningen skjer sent, så har de fleste foreldre handlet i beste mening. Foreldre er like mye ofre for psykopaten som alle andre. Ihvertfall hvis barnet er født som psykopat eller har utviklet en narsissisme til tross for foreldres forsøk på sunn innflytelse.

Alle foreldre av psykopatiske barn som har henvendt seg til meg, har voksne barn. Det tyder på at hos de fleste så kommer erkjennelsen av det psykopatiske barnet på et sent tidspunkt i livet, eller narsissismen hos sønnen eller datteren har med årene vokst og forverret seg, samtidig som forelderens energi til å håndtere barnet har falt med alderen. Til slutt kommer det til et punkt hvor det blir uhåndterlig. De fysiske og psykiske kompensasjonsmekanismene hos forelderen er ikke lenger tilstrekkelige. Benektelsen blir svakere, og virkeligheten trenger inn. Det kan sammenlignes med en demning som slår sprekker og ikke lenger klarer å holde på vannet. Fortvilelsen er stor hos disse foreldrene. Ikke bare er barnets manipulasjoner en påkjenning, men også erkjennelsen om barnets tilstand kan være et sjokk. Men det sitter langt inne å slå hånden av den psykopatiske sønnen eller datteren. Man gir ikke opp sine egne barn, vel?

Her er mine råd til foreldre av voksne psykopater.

-Psykopatiske sønner og døtre er selvfølgelig like skadelige som andre psykopater. Mer så, fordi de overfor foreldrene sjelden bærer masker. Eldre foreldre blir med andre ord utsatt for et konstant maskefall. Forestill deg størrelsen på angrepene fra en psykopat som hele tiden er psykopatisk! Samtalen jeg forteller om i starten av denne teksten gir en pekepinn. Eldre foreldre vil konstant være utsatt for press og manipulasjoner, og ofte handler det om klandring for alt forelderen har gjort feil, og om økonomiske forhold. Foreldre av psykopater gir ofte bort alt de har til deres psykopatiske barn. Barnet bryr seg selvfølgelig ikke om hvorvidt mor eller far har penger igjen til mat eller strømregningen. I det psykopatiske barnets øyne er det uansett forelderens skyld alt sammen, så at de må betale for seg, selv om barnet nå er 50 år gammelt, er bare rett og rimelig (psykopatisk berettigelse).

Noen psykopatiske barn dreper deres forelder, og personlig tror jeg at mange slike tilfeller aldri blir oppdaget. Når forelderen når en viss alder, så er det forventet at de dør av naturlige årsaker. Det blir derfor sjelden etterforsket. Men i virkeligheten kan det dreie seg om drap. Kanskje kvelning, eller at det psykopatiske barnet over lengre tid har forgiftet dem med deres egne piller, for eksempel blodfortynnende medisin. Dette kan barnet få til enten forelderen bor hjemme eller på sykehjem.

Men så lenge forelderen har noe det psykopatiske barnet vil ha, for eksempel utbetalt pensjon, så har de ingen interesse av å myrde dem. Jeg sier dette kun for å belyse den faren mange foreldre faktisk står overfor.

-Man er ikke forpliktet til å holde kontakt med egen sønn eller datter, hvis sønnen eller datteren er skadelig. Det hersker en forestilling om at man ikke kan innføre NK med egne barn. Men det kan man selvfølgelig. Kun ens egne forestillinger står i veien. Forestillingene kan handle om at man ikke har vært en god nok forelder, fortjener mishandlingen, og derfor må stå i den. Man kan også unnskylde barnet med en eller annen lyte; “hun har alltid vært alene og ensom”, “han har aldri hatt økonomisk styring”. Men tenker man slik, så er man en samvittighetsfull forelder og har antakelig alltid gjort sitt beste for barnet, selv om det kanskje ikke alltid strakk til. Ingen skal finne seg i mishandling, uansett. Kontakten til barnebarn kan også veie svært tungt, og det er forståelig. Man beholder heller kontakten med den skadelige datteren enn å miste kontakten med barnebarna. Foreldre av psykopatiske barn kan også være bevisste om at barnebarna blir skadet av forelderen, og ønsker å være tilstede i håp om å kunne balansere skaden på barnebarnet.

Dette må være opp til hver enkelt. Personlig så mener jeg det ikke er verdt det. Hvis barnebarna blir brukt som middel til å holde deg som gissel; “du vet jeg har problemer med økonomien, hvis ikke du betaler barnehageregningen så får du ikke se Ola!”, så er dette trusler og utpressing. Det skal man aldri gi etter for. Selv ikke fra egne barn. Og husk at til slutt så blir barnebarna gamle nok til å ta sine egne valg. Da kan de komme til deg uten at din sønn eller datter kan hindre dem. Men jeg har ikke selv barnebarn, og jeg kan forestille meg sorgen hos besteforeldre som nektes tilgang til barnebarna.

-Mistenker du at barnebarn blir mishandlet så ikke nøl med å kontakte de rette instanser, selv om det betyr at du må angi din egen sønn eller datter. Politianmeld der det er påkrevet. Kontakt barnevernet hvis nødvendig. Eller ring inn bekymringsmelding til fastlege eller legevakt. Det er tilfeller i Norge hvor foreldre har vanskjøttet deres barn til døde. Besteforeldre har ant mistanke men ikke handlet i tide eller på korrekt måte. I ettertid har besteforelderen fått store problemer med å tilgi seg selv. Historien om Christoffer Gjerstad (mishandlet til døde av mor og stefar i 2005, åtte år gammel) er et kjent eksempel av mange.

-Legg tabuene til side. Ja, det er ditt eget barn. Og ja, kanskje var du ikke verdens beste forelder (hvem er det?). Du skal likevel ikke finne deg i mishandling. Har du først prøvd å snakke fornuft med ditt barn uten at det hjelper (og det gjør det ikke med en p/n), så er du nødt til å handle. Du har kun ett liv, og dine siste år skal være gode. Det er de ikke med en psykopatisk sønn eller datter, og kommer neppe til å bli det. Du må legge drømmen om i din alderdom å være omgitt av kjærlig slekt til side, for i ditt tilfelle kommer det ikke til å skje. Kanskje har du andre slektninger som ikke skader deg. Fokuser heller på dem. Feir begivenheter med dem. Hold ditt narsissistiske barn på en armlengdes avstand, med streng overholdelse. Blir din distansering ikke respektert, så innfør NK. Husk at du aldri kan forandre en voksen psykopat. Du kan heller ikke oppdra dem. Det eneste du kan gjøre, er å tvinge dem til å følge dine regler. Det betyr at å bryte dine regler får konsekvenser. Vær bestemt! Husk også at det er enklere å innføre regler når du er 50 år enn når du er 70, så ikke utsett dette.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

Tre filmer

Jeg ser ofte filmer som har en direkte eller indirekte relevans for temaet her på bloggen. Ofte er de filmene som ikke direkte omhandler psykopati og narsissisme, like gode som de som gjør det, fordi de krever litt mer innlevelse og tankevirksomhet for å oppdage relevansen.

Disse filmene har elementer av håp, optimisme, inspirasjon og/eller realisme som gjør dem verdt å se for oss (eks)objekter av psykopater og narsissister.

I det siste har jeg sett tre filmer med en slik indirekte relevans, som har gjort inntrykk på meg, og som jeg anbefaler til leserne (dere som ikke ønsker for mye av plottene avslørt, bør stoppe å lese her).

 

A man called Otto (2022)

A man called Otto er en dramakomedie, med hovedvekt på drama, men med flere lune og småmorsomme scener. Muligens den mest kjente av de tre filmene jeg omtaler her, ikke minst fordi hovedkarakteren, Otto, spilles av Tom Hanks.

Otto er en eremitt og en bitter mann. Han bor riktignok i et boligbyggelag omgitt av naboer, men han ignorerer og unngår sine naboer. De gangene han er nødt til å forholde seg til en nabo, så er han fiendtlig og nokså aggressiv. Han signalerer klart og tydelig at han ikke ønsker mer kontakt med dem enn aller nødvendigst.

Men så flytter det inn en ny familie i Ottos nærhet, som ikke kjenner til hans menneskefiendtlighet. De nekter å la ham være i fred. De inkluderer ham i sine liv, og seg selv i hans. De er påtrengende og tar ikke et nei for et nei. Først yter Otto motstand, for han er svært lei av andre mennesker (lyder kjent?).

Underveis i filmen så får vi vite mer om Ottos bakgrunn og historie. Det viser seg at han er enkemann, og at kona muligens døde som følge av feilbehandling på sykehuset hvor hun en gang ble innlagt. Som følge av dette så ble Otto mistroisk og mistet troen på menneskeheten. Men først av alt så handler hans avstand til mennesker om sorg etter et tap som han mener kunne vært unngått.

Men etterhvert så klarer den nye familien å trekke ham ut av sitt skall, og Otto oppdager på nytt gledene ved å tilhøre et fellesskap. Han rekker på nytt å knytte bånd til mennesker innen han i slutten av filmen selv dør.

Budskapet i filmen synes å være at man har det best sammen med andre. Alenehet, selv om den er selvvalgt, er ikke veien til lykke.

Det er selvsagt lov å være uenig i dette budskapet. Men hvorfor er filmen relevant for oss? Fordi mange lesere her på bloggen har problemer med å finne tilbake til fellesskapet. Fremmedfølelsen er stor. Mange opplever at den manglende forståelsen og det nye menneskesynet ikke lenger er kompatibelt med fellesskap, fordi vi nå føler et for stort gap mellom vår egen og andres virkelighetsforståelse.

Selv om årsak og utgangspunkt er forskjellig, så vil mange kjenne seg igjen i Ottos bitterhet. De vil også kjenne seg igjen i hans “mennesketrøtthet”. Andre mennesker er blitt en plage og en byrde. Derfor kan det være stor trøst i å se Ottos famlende vei tilbake til samhold med andre. Etter å ha sett filmen så oppstår en erkjennelse av at “jeg har vært alene lenge, og det har vært nødvendig, men nå må jeg finne tilbake til menneskeheten igjen” og filmen fungerer slik sett som et vennlig dytt i den retningen.

På grunn av dens popularitet så er filmen lett tilgjengelig, for eksempel på flere streamingtjenester eller til leie på youtube eller blockbuster.

 

Good grief (2023)

Filmen promoterer seg selv som dramakomedie, men personlig så har jeg problemer med å se komedieelementet i filmen. Jeg vil snarere kalle den et lunt filosofisk drama.

I begynnelsen møter vi det homofile paret Marc og Oliver. Marc og Oliver er et velstående par som holder julefest for deres venner. Men samme kveld så omkommer Oliver i en taxiulykke på vei til togstasjonen. Marc står plutselig alene og det er hans sorg over tapet av Oliver som resten av filmen handler om.

Marc sliter med tapet av ektemannen som han elsket dypt. Tilsynelatende var han også høyt elsket av Oliver.

I tiden etter Olivers død så dukker et par overraskelser opp. Blant annet oppdager Marc at Oliver eier en leilighet i Paris som Marc ikke visste om.

På julefesten, kort tid innen Oliver omkom, så ga han Marc et forseglet julekort. Dette kortet har Marc vegret seg for å åpne etter Olivers død, fordi det ville være for smertefullt. Men på ettårsdagen for Olivers død så bestemmer Marc seg for å åpne kortet.

Til Marcs store overraskelse så har Oliver skrevet i kortet at han har funnet en annen mann og tenkt å utforske den nye relasjonen. Han skriver indirekte i kortet at han mener at han og Marc bør bryte opp.

Resten av filmen handler om Marcs forsoning med at relasjonen han hadde med Oliver ikke var slik han trodde. Han har brukt ett år på å sørge over hva han trodde var en gjensidig og dyp kjærlighet, men så viser det seg at Oliver ikke hadde tenkt å bli hos ham.

Hvorfor er den relevant for oss her på bloggen? Fordi mange av oss gikk gjennom nøyaktig den samme sjokkartede oppvåkningen som Marc gjorde, ofte lang tid etter bruddet. Vi trodde vi hadde funnet gjensidig kjærlighet som så gikk tapt for oss (for Marc sin del i form av dødsfall, for vår del i form av forkasting). Senere oppdaget vi at relasjonen ikke var slik vi trodde. Det er svært lett å identifisere seg med Marc sine kvaler.

Filmen er så vidt jeg vet en Netflix original og kun tilgjengelig på Netflix.

 

Renfield (2023)

Skrekkomedie. Denne filmen må tas med en stor klype salt for den er svært tullete og blodig. Den har likevel et plott som vil interessere mange her på bloggen.

De som kjenner den originale historien om Dracula vet at han hadde en flygende ape som han kalte Renfield. Renfield var opprinnelig advokat, men nå under Draculas manipulasjon og hypnose. Han hadde som oppgave å løpe Draculas ærend i dagslys – et tidspunkt hvor Dracula selv ikke kunne bevege seg utendørs, og dessuten skaffe ham tilgang til menneskeblod.

I “Renfield” er handlingen lagt til nåtiden i New Orleans, og det går langsomt opp for Renfield at han er i et usunt maktmisforhold med Dracula (spilt av Nicolas Cage). Han oppsøker en selvhjelpsgruppe for medavhengige, hvor han lærer hvordan han kan ta tilbake makten i eget liv og frigjøre seg fra Draculas grep.

Renfield forsøker å innføre NK og kjøper en leilighet som han innreder i pastellfarger. Han er i ferd med å få sitt liv tilbake og bli lykkelig. Han har fått nye venner. Men selvfølgelig vil ikke Dracula la ham gå og han hentes inn igjen ved hjelp av løfter, trusler og manipulasjon (lyder kjent?).

Hvorfor er filmen relevant? Fordi historien faktisk er en direkte analogi til relasjonen mellom et objekt og en psykopat eller narsissist. Og i selvhjelpsgruppen som Renfield deltar i, så diskuteres narsissisme åpenlyst.

Pussig nok så har jeg tidligere trukket frem historien om Dracula som en god metafor for en slik relasjon, men da har jeg først og fremst hatt Draculas forhold til Mina – Draculas kjærlighetsobjekt – i tankene. Men åpenbart finnes det ytterligere en relevant relasjon i historien om Dracula, både i den originale skrekkhistorien og i denne komedieversjonen.

“Renfield” er tilgjengelig flere steder innenfor streaming og leie.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 600 kroner (pris per 1/1 2024), 90 minutter koster 960 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Hva hindrer deg i å beskytte deg selv?

Selvbeskyttelse lyder fint i teorien, men kan være vanskelig i praksis.

Mange mennesker der ute trenger ikke hjelp til å beskytte seg selv. De klarer det fint på egenhånd. Med hjelp av sunne oppvekstvilkår har de lært å si nei når de trenger det, stenge uønskede mennesker ute og ikke la seg utnytte, og uten at de tenker over det i etterkant i form av dårlig samvittighet eller frykt for represalier.

Men så finnes det også en stor gruppe mennesker som ikke har lært seg denne viktige egenskapen. De er kanskje snille av natur. Så snille at de blir utnyttet, og kanskje uten å forstå det. Eller de vokste opp med narsissistiske foreldre som lærte dem at de ikke er til i verden for egen del, men for andres. Eller de har hatt psykopatiske partnere som hardt har slått ned på alle tegn til autonomi. Eller de er høysensitive og skyr alle former for konflikter. Det er lettere å gi etter. De er people pleasers som måler sin egenverdi i hvor vellikte de er av andre.

Listen er lang. De fleste som leser denne bloggen tilhører sistnevnte gruppe. De kan være vellykkede på mange områder i livet, men selvbeskyttelse er ikke et av dem, med det resultat at de hele tiden opplever problemer i relasjoner, kanskje taper penger på dårlige valg og mister karrieremuligheter. Kanskje går de også glipp av kjærlighet og lykke. De forteller seg selv at de får være fornøyd med et liv på en lavere hylle enn der de egentlig trenger å være, enten fordi selvbildet er så dårlig, fordi de tror de fortjener det eller fordi de har lært seg å sette pris på smuler. Sistnevnte er ikke nødvendigvis negativt. Den som setter pris på små gleder er rik. Problemet oppstår når man bruker det som påskudd til å stagnere og ikke utnytter egen kapasitet og evne.

Men i dag vil jeg skrive om konkret selvbeskyttelse. Eller rettere, hva som hindrer deg i å beskytte deg selv, både indre og ytre faktorer. Et eksempel er en konflikt som du vegrer deg for å ta, selv om du vet at du bør ta den og har den moralske retten på din side. Du tror du “unngikk en kule” ved å la konflikten gå over i det stille. Men egentlig har du bare skapt et større og vedvarende problem. Det er noe som heter at du aldri skal la deg overkjøre, fordi du lærer folk hvordan de skal behandle deg. Og svært mange, også mennesker som klinisk kan kalles normale, vil falle for fristelsen.

Her er en noen barrierer som hindrer deg i å ta fatt i problemet.

Generell frykt. Frykt for sanksjoner eller represalier fra motparten, eller frykt for at vedkommende skal like deg dårligere. Frykt for å miste relasjoner. Frykt for å bli svertet. Frykt for vold. Frykt for å bli alene og ensom.

People pleasing. Noen er redd for å bli utstøtt hvis de ikke hele tiden føyer andre. Men det er faktisk ikke slik at folk liker deg dårligere for å “ta en kamp”. Folk ser opp til mennesker med integritet, som står opp for seg selv eller andre. Selv normale mennesker misliker folk som lar seg tråkke på. Dette er et faktum, selv om det er barskt. Tenk deg en jobbsituasjon på et kontor. Sjefen har funnet en hakkekylling som alltid må arbeide overtid, som må tåle kjeft og som får de kjedeligste og tyngste arbeidsoppgavene. Vedkommende finner seg i det.

De andre ansatte har lagt merke til det og begynt å snakke om det. Narsissistene blant kollegene har begynt å oppføre seg som sjefen mot den ansatte og behandler hen like dårlig, for de ser at de kan slippe unna med det. Men også normale kolleger oppfatter hen som patetisk, selv om de ikke deltar i mobbingen. De ser en person som ikke står rakrygget i stormen, og det maner til forakt. Enkelte får medlidenhet. De forsøker å støtte vedkommende og gi hen mot til å hevde seg selv. Men husk at medlidenhet ikke er det samme som respekt. Ingen respekterer en svak person.

Tenk på en spillefilm. Helten i filmen kan starte som svak, ignorert, isolert og utfryst, og vi kan ha medfølelse. Dette er utgangspunktet i mange filmer. Men vi heier ikke på hen før hen konfronterer sine demoner, står opp for seg selv, oppnår hva hen ønsker seg og ender som sterk.

Det er med andre ord en myte at man blir godt likt av å være føyelig. Du har derfor alt å tjene og ingenting å tape på å hevde deg selv bedre.

Frykt for å bli utslettet. Noen har en irrasjonell forestilling om at en konflikt kan utslette dem. De betrakter seg selv som så maktesløse, og andre som så allmektige, at en helt ufarlig konflikt gir dem følelsen av at de kan bli knust og tilintetgjort. Øvelsen her ligger i å fortelle seg selv at ingen med rette kan angripe deg for å ta et standpunkt, og at mest sannsynlig kommer ingen til å gjøre det. Et verbalt munnhuggeri, selv om det oppleves ubehagelig, er ikke farlig. Du vil ikke bli utslettet. Mange benytter en overlevelsesmekanisme, “fight”, “flight”, “freeze” eller “fawn”. Men dette er malplasserte strategier. Overlevelsesmekanismene er ment for å beskytte deg mot livsfare, men vil være uhensiktsmessige når det dreier seg om mellommenneskelig omgang. Hverdagskonflikter er ikke livstruende. Men kroppen din er opplært til å tro det. Øv deg i å holde hodet kaldt, selv om du føler deg mentalt truet eller avvist (se min video om “fawning” her  https://www.youtube.com/watch?v=E81eus5pwGw&lc=Ugx9WewIm9H17tM-RWJ4AaABAg ).

“Imposter syndrome”. Andre har “imposter syndrome”, som betyr at de har en grunnleggende følelse av at de er dårlige personer, og at en konflikt vil avsløre at de egentlig ikke er egnet til jobben de har, eller at de ikke er verdige vennskapet. “Imposter syndrome” er basert på en følelse av at de hele tiden må skjule hvor dårlige mennesker de er, og derfor ikke våger å lufte tanker, behov og ønsker. De spiller hele tiden skuespill i omgang med andre. De må spille skuespill for at ingen skal oppdage hvem de egentlig er. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så har du mest sannsynlig hatt narsissistiske omsorgspersoner i oppveksten.

Innlærte mønstre. Her er det like mye snakk om gamle uvaner som bevisst frykt. Du har alltid vært den som har glattet over konflikter og stilt andre foran deg selv. Å plutselig konfrontere andre, selv der det er på sin plass, oppfatter du som aggressivt (av deg) og forbinder med en rolle som ikke passer deg. Du er redd for at andre skal bli redde deg! Du er redd for å skremme venner, partner, barn eller barnebarn. Det er en viktig verdi for deg at andre oppfatter deg som snill, varm og en “trygg havn”. Du er selv ikke bevisst om dette er slik du ble opplært til å være, eller om det er en naturlig del av din personlighet. Du vet heller ikke om det er en ubevisst frykt som styrer deg, eller om du egentlig ikke frykter konflikter – du ønsker bare ikke å ta dem. Du har aldri grublet over dette. Du bare er slik.

Manglende selvinnsikt. Du forstår ganske enkelt ikke hvordan du fungerer. Du ser ikke hvordan du virker på andre. Du betrakter deg selv som en løve, men egentlig er du en mus som gjemmer deg hver gang noen gjør ting ubehagelig.

Underdanighet. Noen er vant til å bli dominert og har innfunnet seg med det. Frykt kan være en faktor, men trenger ikke å være det. Det er snakk om roller. Er selvbildet dårlig? Kanskje, men ikke nødvendigvis. Tenk på Askepott. Er Askepott redd? Ikke nødvendigvis. Men hun har innfunnet seg med at det er hennes lodd i livet å bli hundset av stemor og stesøstre. Har Askepott dårlig selvbilde? Ikke slik historien blir fortalt. Hun drømmer om prinsen. Hun synes hun er prinsen verdig, og er ikke blyg eller underdanig i møte med ham.

I tidligere tider hadde man slaver. De var underdanige, men ikke nødvendigvis svake. Mange hadde trang, vilje og evne til å bryte løs. De fleste innfant seg dog med deres rolle som nederst på rangstigen. Den dagen de ble frigjort, så valgte mange faktisk å bli værende hos deres tidligere herrer. Mange vil kalle dette “Stockholm syndromet”, og med rette. Men det kan like gjerne ha handlet om roller. Roller føles trygt, fordi man vet hvem man er og hva som forventes av en. Eventuell frykt handler ikke alltid om det kjente. Frykten handler kanskje om det ukjente – det å bryte opp og gå ut i noe nytt som man ikke har kontroll over. Det kunne være skremmende for de som hadde vært slaver hele livet, å plutselig bli frie mennesker. Det handler ikke her om betalt versus ubetalt arbeid, men det å venne seg til at et annet menneske bestemmer over deg, ditt liv og dine valg. Hvis den som bestemmer over deg er en person du har tillit til, så kanskje du ikke selv legger merke til at du er underdanig og bærer denne holdningen med deg ut i alle livets arenaer.

Sårbarhet og krenkbarhet. Alle mennesker har et minimum av sårbarhet og krenkbarhet, også de tøffe og sterke. Alle er født sårbare og avhengige. Senere utvikler vi oss i litt forskjellige retninger, med ulike styrker og svakheter. Sårbarheten kan hindre oss i å beskytte oss selv, fordi vi gjemmer oss. Det er ikke de som roper høyest om krenkelser som er de alvorligst krenkede (for eksempel i mediene). De som blir krenket mest, er de som føler seg for små til å poengtere det. De lider i taushet.

Forestillingen om at du kun har en halv stemme. Du har gjemt deg hele livet og dermed blitt usynlig, både for deg selv og for andre. Du overlater hele tiden definisjonsmakten til andre. Når noe skal avgjøres, så overlater du det siste ord til andre, også selv om det angår deg. Når vennegjengen skal på tur så lar du dine venner bestemme destinasjonen. Når en krangel oppstår så lar du den andre får siste ord. Din stemme teller liksom ikke like mye som andres. I ren opptelling så gjør den det, men du er ikke overbevist om at din mening betyr like mye som andres. Dette signalerer du ubevisst til omgivelsene, og det blir fanget opp av andre. De slutter derfor å spørre deg. I vennegjengen blir du bare spurt om du vil “være med” på aktiviteter som allerede er diskutert av andre. På jobben slutter kolleger å spørre deg til råds, selv om du har lenger ansiennitet enn dem. Når du skal forsvare deg selv, så tror du ikke fullt og helt selv på ditt eget forsvar. Det blir ikke troverdig. Du forsvarer deg ikke med overbevisning, for du er kun en halv person.

Du lar andre invadere deg. I en konflikt så dreier deg seg om å forsvare seg og forhindre en invasjon. Forestill deg at du er et land med landegrenser mot et annet land. Nabolandet er en annen person. Det land som lar nabolandet invadere og okkupere seg, har tapt.

Kanskje skjer det vet at du blir truet med oppsigelse fra jobben, eller med vold fra din partner. Det blir stilt ultimatum og blir truet til å legge ned ditt forsvar. Det er ikke din skyld at du ble angrepet av et annet land. Kanskje ønsket du bare å leve i fred med nabolandet. Men hvis du faktisk blir angrepet og invadert av et annet land, så er du forpliktet til å forsvare deg. Det står i grunnloven.

Pålegg deg selv verneplikt, slik land gjør med sine innbyggere for å opprettholde et paratforsvar. Dra hele tiden på repøvelse, slik at du ikke glemmer deg og legger ned vaktholdet. Repøvelsen skjer i ditt indre, hvor du forteller deg selv at du er en suveren nasjon med krav om at dine grenser blir respektert.

Hvis en invasjon har skjedd fordi du ikke kunne forhindre den, så er det din plikt å drive geriljakrig og sabotere for motparten som har invadert deg.

Overdrevet samvittighet. Vår samvittighet skiller oss fra psykopatene og narsissistene. Men noen har en uregulert og overdimensjonert samvittighet som jobber mot oss og hindrer oss i å beskytte oss selv. En slik samvittighet har gått amok. Vi kan få dårlig samvittighet av å si “nei”, eller føle at vi såret noen ved å fortelle dem noen sannhetens ord. Enten så lar vi være å beskytte oss for ikke å såre andre, eller vi ber i ettertid om tilgivelse for at vi markerte våre grenser. Vi synes en krenkelse er lettere å leve med enn dårlig samvittighet. Har du en samvittighet som er så overaktiv at den ikke er bra for deg?

Du er ikke vant til at andre beskytter deg. Man skulle tro at de som sjelden eller aldri blir forsvart av andre, utvikler en større evne til å beskytte seg selv. Men tendensen er snarere motsatt. Hvis foreldre, slektninger, venner eller kolleger sjelden tar deg i forsvar, så sender de et signal om at du ikke er verdt å forsvare. Denne “beskjeden” absorberes av psyken din, som medfører at du selv blir overbevist om at du ikke er verdt å beskytte, og du legger ned forsvaret av det selv. Motgiften til dette er å øve deg på å betrakte deg selv som en verdigjenstand. Verdigjenstander blir beskyttet i form av forskjellige sikkerhetstiltak, fordi de er verdifulle. For eksempel får besøkende i Louvre ikke lov til å stå nærmere enn tre meter fra maleriet “Mona Lisa”. Gull blir transportert i armerte biler med sikkerhetsvakter. Du må lære deg å bli din egen armerte verditransport.

Mennesker med en overaktiv samvittighet har en tendens til å overanalysere enhver interaksjon med andre mennesker. Husk at selvbeskyttelse er en paratreaksjon. Det er ingen tid til å analysere. Bruker du for lang tid på å vurdere et forsvar, så er du kanskje allerede invadert.

 

Disse utgjør noen faktorer som hindrer deg i å beskytte deg selv. Som du ser er noen av svært usunn karakter, mens andre er mer forståelige og vanlige. Kanskje kommer du på flere. Skriv dem gjerne i kommentarfeltet. Fordelen er at alle de nevnte faktorene kan du gjøre noe med, selv om noen krever mer jobbing enn andre. Ingen er genetiske eller på annet vis “spikret i stein”. Men det krever innsikt, bevisstgjøring og en erkjennelse av at en del av personligheten din ikke gagner deg.

 

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.

 

 

 

 

Var idealiseringen ekte?

Først vil jeg ønske alle nye og gamle lesere et godt nytt år. Bloggen går nå inn i sitt niende år, og fortsatt har jeg mer på hjertet.

Ikke lag forsetter for det nye året. Det vil si, du kan hvis du vil, jeg skal ikke bestemme det. Men forsetter har lite med et nytt år å gjøre. Det hjelper for eksempel ikke å forsøke å gå ned noen kilo kun fordi kalenderen viser 1. januar, hvis du ikke er klar for det. Det samme gjelder andre ting, som å slutte å røyke, eller å innføre NK med psykopaten.

Et nytt år er egentlig starten på en ny syklus. Alt starter på nytt og gjentar seg. Det er naturen som går sin gang. Og slik sett kan du betrakte et nytt år som at du får en ny sjanse til å lykkes med det som du ikke lyktes med i det året du har lagt bak deg. Treet som av en eller annen grunn ikke blomstret i fjor, kanskje fordi det var for kaldt og for solfattig, får en ny sjanse i år. Kanskje var du ikke sterk nok til å ta et oppgjør med psykopaten i fjor. Men i år får du en ny mulighet.

Å ta avstand fra psykopaten handler mye om tankekjør. Det er en kvern vi ganske enkelt må gjennom. Mens det står på, så går kverna på høytrykk hver eneste dag, hele dagen. Det føles som om man blir gal. Men grunnen til at vi ikke får fred før det er over, er fordi hele livssynet vårt skal endres, og en del av oss stritter imot. Vårt syn på samfunnet og menneskene i det, stikker for dypt og har vært der for lenge.

Samtidig stikker vi ikke hodet i sanden. Virkeligheten skriker oss i ansiktet, og selv om den står i sterk kontrast til den virkeligheten vi ønsker og hele livet har trodd på, så kan vi ikke ignorere den. Verden er virkelig ikke slik vi trodde. Og husk at hvis du går gjennom denne “nyfødselen”, så er det fordi du er et oppvakt menneske. Mange fortsetter å stikke hodet i sanden, fordi det er mer komfortabelt å tro på såkalte livsløgner. Disse oppsøker ikke sannheten. Men du gjør. For du er en detektiv. Først var det ditt eget liv du ville oppklare. Senere utvidet det seg til “samfunnsløgnene”; politikken og verdiene som styrer storsamfunnet og som påvirker oss hver eneste dag. Ihvertfall var det slik for meg.

En av de tingene som objekter kverner mest på, er hvorvidt idealiseringsfasen var ekte eller ei. Det var under idealiseringen vi ble hektet. Idealiseringsfasen er slik sett den farligste fasen vi ble utsatt for. Vi hadde aldri blitt hektet hvis psykopaten gikk rett på devalueringsfasen uten først å ha “beæret” oss med en idealiseringsfase.

Mange ble dyrket og plassert på en pidestall under idealiseringsfasen. Men det er egentlig ikke dette som kjennetegner fasen mest. Det som utgjør idealiseringsfasen er at vi ble grundig studert av psykopaten eller narsissisten. Det var i idealiseringen psykopaten ble kjent med oss, for å forstå hvilke verktøy hen senere kunne bruke i devalueringen. “Idealiseringsfase” er slik sett et misvisende ord. Fasen kunne likegodt kalles “studiefasen”.

I idealiseringsfasen så ble vi lagt under mikroskopet. Psykopaten studerte hvordan vi fungerer. Først og fremst ble våre behov og sårbarheter studert. Våre behov ble først oppfylt, for senere å bli nektet oss. Sårbarheten vår ble studert for å øve kontroll på oss. Våre gode egenskaper ble studert for å utnyttes, og for å ødelegges.

Dette krevde intenst samvær med oss. Psykopaten kan ikke studere oss på avstand. I stedet ville de være sammen med oss hele tiden. Vi oppfattet det som opptakten til et samliv. Psykopaten var nødt til å speile oss for at vi skulle holde ut å være sammen med dem så mye av tiden. De var nødt til å sjarmere oss, slik at vi skulle oppfatte dem som gode mennesker. Men selv så hatet de det, fordi det ikke ligger i deres natur å stille noen andre foran seg selv.

Jeg husker det var mange ting som skurret i idealiseringsfasen med min p. Han var svært opptatt av meg, men valgte likevel de beste tingene til seg selv. De beste kakestykkene, den nyeste sykkelen. Jeg la merke til dette. Problemet var at jeg ikke handlet på det. I stedet så jeg mellom fingrene, og konkluderte at han var sosialt klønete.

Gjennom årenes løp så har jeg finstudert idealiseringsfasen, og en nyanse trer fram. Psykopater og narsissister har forskjellige motiv for idealiseringen, men dette merkes ikke nødvendigvis av objektet.

Psykopaten vet at idealiseringen ikke er ekte. Hen vet at det er en fase de må gjennom for å hekte objektet, og de kan ikke vente til den er over, fordi den er slitsom for dem. De hater å late som om de elsker objektet, når de egentlig kun føler forakt og avsky. Derfor stopper fasen så snart de merker at objektet er hektet. Denne snuoperasjonen var så brå at de fleste objekter la merke til den, og klarer å plassere den nøyaktig til tidspunktet da de ga seg hen. Ofte var det noe objektet sa som ble vendepunktet. Men ord er ikke nødvendige. Psykopaten merker forskjellen i energien fra et objekt som holder hen på en armlengdes avstand, og når de slipper hen inn i hjertet.

Hos en narsissist derimot, så synes idealiseringsfasen å være mer ekte. Ikke ekte slik den var for objektet. Men narsissisten tenker kun i svart og hvitt. Den positive responsen fra objektet bygger narsissisten opp. Idealiseringen blir gjensidig. Narsissisten elsker å bli beundret, og de elsker beundreren for å beundre dem (psykopaten trenger ikke å bygges opp, de er ikke i samme grad avhengige av andres bekreftelse). Det vil si, kun til objektets mer menneskelige egenskaper dukker opp. Mennesker er komplekse vesener. Men dette kan ikke narsissisten leve med. Mennesker er enten gode eller dårlige. Dette er slik spedbarn betrakter mor og far, inntil de blir eldre og lærer at mennesker har både gode og dårlige sider, og at begge må aksepteres. Narsissisten synes å aldri ha kommet ut av denne måten å oppfatte mennesker på. De betrakter mennesker slik spedbarn gjør. Når objektets mindre attraktive sider til slutt kommer fram, som er uunngåelig, så snur narsissisten 180 grader og objektet blir plutselig et dårlig menneske. Det kan dreie seg om for eksempel grensesetting, og første gang objektet sier “nei” til narsissisten. Det kan også være at objektet en enkelt dag slutter å smile. Ingen mennesker kan smile hele tiden. Virkeligheten slår inn og ødelegger narsissistens fantasiverden. Nå starter devalueringen.

Konklusjonen er derfor at sammen med en psykopat så var idealiseringen hele tiden kalkulert og planlagt. Den var aldri ekte. Psykopaten spilte skuespill, og visste at hen gjorde det. Sammen med narsissisten så var idealiseringen ekte – en kort stund. Men den kunne aldri vare, og var dømt til å gå over i en devaluering. Dessuten var du sammen med et spedbarn i en voksen kropp.

Men som sagt, så merker ikke nødvendigvis objektet denne forskjellen mellom en psykopat og en narsissist.

Det er idealiseringsfasen som er det største hinderet for en rask rehabilitering, fordi objektet hele tiden vender tilbake til denne fantastiske tiden i sitt indre. Det dukker hele tiden opp et “men”. Men han elsket meg jo, han sa det selv. Men hun gjorde jo alt for meg de første ukene. Men han lovet jo. Men hun virket så forelsket.

Spriket mellom ord og handling er så vanskelig å fatte. Likeledes er spriket mellom den første tiden og det helvetet som senere utfoldet seg, like vanskelig å fatte. Vår evne til resonnement, analyse, naivitet og tilgivelse holder oss fast, og saboterer vår rehabilitering. Ofte går vi tilbake til psykopaten fordi vi gir opp den kognitive dissonansen, bare for å bli forkastet enda en gang. Til slutt fatter vi endelig at denne personen ikke vil oss vel.

Men fortsatt, mange år etter at psykopaten er borte, så kan vi nostalgisk tenke tilbake på de første fantastiske ukene og månedene. Så dypt inntrykk gjorde idealiseringsfasen.

 

FOREDRAG I TRONDHEIM SENTRUM! Jeg holder foredrag et sted i Trondheim sentrum lørdag 3. februar. Foredraget vil skje på formiddagen/tidlig ettermiddag. Varighet ca tre timer. Foredraget er betinget av minimum seks deltakere. Meld derfor din interesse på [email protected]

Det må påregnes et deltakergebyr på 300-400 kroner, avhengig av hvor jeg finner lokale.

 

 

Kun offeret kan studere psykopaten

Forskning på psykopati og narsissisme er svært viktig.

Vår moderne forståelse av psykopati er basert på Robert Hares forskning. Hare er canadier født i 1934 og han lever fortsatt. Han er kriminolog og psykolog. Det er Hare som gjennom studier av psykopater formulerte det vi kaller “Hares sjekkliste for psykopati”. Hans kriterier for psykopati ledsages av en manual for klinisk diagnostisering. Denne manualen er kun tilgjengelig for behandlere som stiller diagnosen, primært leger og psykiatere.

Verdt å nevne er at psykopatien ikke ble “født” med Robert Hare. Fenomenet var også studert og satt ord på av andre før ham. Mest kjent er Hervey Cleckleys “The Mask og Sanity” fra 1941. Også her i Norge har psykopaten lenge vært på dagsordenen, blant annet i “Psykopatenes diktatur” av Ingjald Nissen fra 1944. Nissen ble muligens inspirert av Cleckley. Legg merke til at begrepet “psykopat” ble brukt allerede den gang.

Hare studerte primært dømte psykopater mens de sonet sine dommer i fengsel. Han utvidet senere sitt arbeid til å inkludere psykopatiske bedriftsledere generelt og psykopater i finansverdenen spesielt. Resultatet ble boken “Snakes in suits”. Det er fra dette arbeidet vi har lært at andelen psykopater øker jo nærmere toppen i et makthierarki vi kommer, fordi psykopaten alltid vil klatre oppover, på vei mot mer makt. Det er derfor andelen psykopatiske politikere er svært høy. Men det er ikke i politikken vi finner de smarteste psykopatene, i følge Hare, fordi i politikken finnes makt men begrenset med penger. De smarteste psykopatene sitter øverst i finansverdenen, der de kan tilkarre seg både makt og penger.

Selv om de dømte psykopatene som Hare studerte kom fra det som på engelsk kalles “all walks of life”, det vil si alle samfunnslag, så klarte han ikke å fange opp de vi kaller “hverdagspsykopatene”; psykopatene som holder seg innenfor loven og aldri kommer i fengsel, og det vil si de fleste (en “hverdagspsykopat” betyr ikke at personen er mindre psykopatisk. Det betyr at hen er bedre sosialisert og derfor går blant oss udetektert og uarrestert). Og her ligger begrensningen i hans arbeid. Han studerte psykopater i lenker, og ikke psykopater i fri utfoldelse. Hares psykopater visste at de ble studert, og gjorde derfor hva vi i dag vet psykopater gjør; de manipulerte og tok på seg masker. Hare gjennomskuet dem langt på vei, men han fikk likevel ikke studert dem i psykopatens reir; deres eget hjem, hvor den primære psykopatien utøves, mot partnere og nærmeste familie.

Jeg fikk denne halvfrekke kommentaren på bloggen, av en leser som kaller seg “Jon”.

Hei,

jeg lurer bare på hva din faglige bakgrunn innenfor psykologi er? Scroller litt raskt gjennom her og ser du fremmer mange påstander som en definitiv sannhet, og før jeg leser videre vil det være fint å vite hva slags faglig tyngde du har i grunn når du skriver disse innleggene?

Ser også du tilbyr konsultasjoner, så regner jo med du har noe fagkunnskap, men samtidig har du ikke skrevet noe om deg selv under fanen “om meg”, og det finner jeg å være litt rart. Setter pris på svar, takk.

Jeg må innrømme at jeg er møkk lei disse bedreviterne som av og til frekventerer bloggen, hvorav jeg regner med at en høy andel er psykopater som ønsker å forhindre at allmennkunnskap om deres opptreden spres.

Likevel så stiller “Jon” spørsmål som ikke kan skyves under teppet. Fordi mange vil lure på det samme. Vi lever i spesialiseringens tidsalder og hvis påstander ikke kommer fra en “ekspert” så vil den i de flestes øyne kun være en subjektiv påstand med begrenset troverdighet.

Dette er hva jeg svarte Jon.

Hei Jon!

Dette er en personlig blogg, ikke en fagblogg.

I både bloggen, og kanskje enda mer i den tilhørende youtube-kanalen forteller jeg masse om meg selv og min bakgrunn. Bloggen er snart ni år gammel og jeg kan ikke presentere meg selv hele tiden. Bloggen skal handle minst mulig om meg. Men forstår at nye lesere lurer på hvem jeg er. Eldre lesere, og lesere som har lest hele bloggen, vet hvem jeg er.

Kort om min bakgrunn finner du for eksempel i synopsisen på min bok “Psykopati og kjærlighet”, her: https://www.ark.no/produkt/boker/hobbyboker-og-fritid/psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?gad_source=1&gclid=Cj0KCQiAyeWrBhDDARIsAGP1mWQ0_HPeCV-bNjenNuILc7ZHqihjWFIFwwQyXrHgRnoQSl-Ze6UeukEaAgAVEALw_wcB

Det du kaller “påstander” er observasjoner som alle objekter opplever, og som aldri vil bli fanget opp av forskere eller vitenskapsfolk, med mindre forskerne selv blir utsatt for en narsissistisk love bombing og flytter sammen med psykopaten for å leve i en intim relasjon med ham eller henne.

Denne bloggen er for de som har slitt med en psykopat eller narsissist i nære relasjoner. De trenger sårt bekreftelse og støtte. De er også de sanne ekspertene på psykopater, for de har levd med dem. Andre nysgjerrige er hjertelig velkomne, men hva de betrakter som “definitive sannheter” er uinteressant, for bloggen er ikke primært for dem.

Ang. konsultasjoner. Ja, jeg har fagkunnskap. Men du trenger ikke det for å tilby konsultasjoner. Du kan kalle deg “spåkone” og opprette en tjeneste hvis du ønsker. Det er helt opp til brukeren om de vil benytte seg av tjenesten, så lenge de vet hva de går til.

Forøvrig var det lurt av deg å nevne “om meg” fanen. Jeg har faktisk aldri vurdert den funksjonen. Men det vil jeg gjøre.

 

Den viktigste delen av mitt svar er nok at det er psykopatens aller nærmeste som er de reelle ekspertene. Det er de som har sett maskefallene over tid. Det er de som har levd med psykopaten 24/7, “pustet inn” psykopaten, og kun offeret har kommet nært nok til å se hvem han eller hun egentlig er.

Psykopaten er et rovdyr. Tenk på psykopaten som en ulv (eller en krokodille, en hvithai eller et annet rovdyr). Jeg mener ikke å kalle ulven ondskapsfull, men ulven er arrogant, aggressiv, og styres av instinkt og overlevelse akkurat som en psykopat. Ulven er intelligent men samtidig primitiv. Også dette som psykopaten.

Ulven er vill, og lar seg kun studere på avstand. Den slipper ingen mennesker innpå seg. Den er ikke tam nok, og vil mest sannsynlig angripe hvis et menneske kommer for tett på. Slik er også psykopaten.

Kun byttedyret kommer tett nok på ulven. Dessverre lever de sjelden lenge nok til å advare andre mot ulven.

Psykopatens instinkt er også å angripe. Men psykopaten er et “sosialisert” rovdyr som beveger seg blant menneskene, for det er blant menneskene den henter sine bytter. Psykopaten vet at hen ikke kan angripe alle i full offentlighet. Den finner andre måter å angripe på. Den skjuler sitt sanne jeg ved hjelp av masker, slik at ingen skal forstå at det “går en ulv blant oss”.

Kun byttedyret i form av et primærobjekt får se hvem psykopaten egentlig er bak masken. Innerst inne så ønsker psykopaten å drepe objektet når hen er ferdig med det, slik at det ikke kan løpe ut i verden og advare andre.

Men selv om objektet ikke blir fysisk drept, så blir de likevel fortært. Tygget opp og spyttet ut igjen, som et skinn av det mennesket de opprinnelig var.

Så hvordan forhindrer psykopaten at byttedyret, altså objektet, løper ut i verden og forteller andre at psykopaten er en ulv i fåreklær?

Først og fremst gjennom gaslighting. Det får objektet til å feiltolke både selve mishandlingen og intensjonen bak mishandlingen.

Gjennom devaluering sørger psykopaten for at objektet mister troen på seg selv, ikke våger å stå opp mot psykopaten og i stedet lar seg fortære.

Og til sist sørger sverting for at omgivelsene ikke tror på objektet, når de slipper fri og løper ut i verden for å advare.

Men husk dette;

Det var aldri meningen at vi skulle overleve.

Det var heller aldri meningen at vi skulle slippe fri. Vi skulle være fanget i psykopatens klør til vår dødsdag. Vi var gisler. Dette kan forklare hvorfor psykopaten holder slik fast i oss, ikke lot oss dra og hoovret oss tilbake da vi likevel dro. Men av og til har de ikke noe annet valg enn å slippe oss. Kanskje har de funnet et bedre byttedyr. Kanskje har de mishandlet oss akkurat for mye, slik at vi mistet troen på dem og brøt løs, men samtidig for lite, slik at vi fortsatt hadde kraft og vilje til å bryte løs. Derfor må vi grundig hjernevaskes slik at psykopaten kan bevare sin hemmelighet som overgriper, slik at når vi bryter løs så er vi forvirrede og opptrer lite overbevisende.

Primærobjektet har delt bur med ulven, og har førstehåndskunnskap om ulvens adferd. Forskerne må nøye seg med å stå på utsiden av buret, for de slipper ikke inn. Objektet er forskernes øre og øyne.

Så poenget i denne teksten er todelt.

  1. Forskere kommer ikke psykopaten nær nok til å fange opp detaljene i psykopatens adferd. Psykopaten holder dem på avstand, med fiendtlighet og med masker. Forskere kan i beste fall kun studere psykopaten på avstand, eller i fanget tilstand (fengsel). Dette gir et begrenset grunnlag til å forstå psykopaten.
  2. Primærobjektet er psykopatens byttedyr og sitter mellom tennene på psykopaten. Objektet er den eneste som psykopaten slipper innenfor intimsonen. Men objektet mangler den riktige konteksten og er derfor usikker på hva de faktisk observerer. Til dette trenger objektet hjelp fra forskningen og psykologien.

For å forstå psykopaten, så er derfor objektet og vitenskapen gjensidig avhengig av hverandre. Og et enkelt objekt er ikke nok til å forklare psykopatens vesen. Erfaringene fra flere objekter må samles, og til dette trenger vi forskere. Objekter er også forskjellige, og ikke alle er like observante. Mange objekter er derfor avhengige av forskere for å tolke observasjonene riktig. Men både fagfolk og utenforstående publikum (som “Jon” i kommentarfeltet) bør ha det klart for seg at objektet er den egentlige eksperten på psykopati.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

 

Psykopaten spiller dum

Dette er et vanlig trekk hos såkalte skjulte narsissister.

Personlig liker jeg ikke begrepet “skjult” narsissist. Derfor benytter jeg begrepet lite i bloggen. Men leseren vil støte på begrepet i andre informasjonskanaler, og på engelsk kalles det “covert” narsissist. Betegnelsen blir brukt om en psykopat eller narsissist som ikke er like arrogant, fiendtlig og aggressiv som den mer åpne narsissisten. Den skjulte narsissisten spiller på hjelpeløshet, hjelpsomhet og uskyld, og er en som folk raskere får tillit til enn en arrogant narsissist. Narsissismen er den samme, men den skjulte narsissisten har funnet en metode som fungerer bedre for dem.

Så det er viktig å være oppmerksom på også den skjulte narsissisten. Grunnen til at jeg ikke bruker begrepet så mye, er fordi jeg ikke synes denne narsissisten er skjult. Når man vet hva man skal se etter, så er den skjulte narsissisten like åpen og tydelig som den arrogante narsissisten. Den skjulte narsissisten er innyndende, og man merker umiddelbart falskheten og mangelen på autentisitet. Det følger dessuten alltid intriger med en skjult narsissist, så det er bare å følge sporene.

Den skjulte narsissisten har en større tilbøyelighet til å spille uskyldig og dum enn den åpne narsissisten. Grunnen er at ikke mange vil kjøpe at en selvhevdende, arrogant og bedrevitende narsissist er dum. Den åpne narsissisten ønsker ikke å gi inntrykk av at hen er dum. Men bare for å presisere, så kan psykopater og narsissister av alle avstøpninger spille dumme når trengt opp i et hjørne og alle andre taktikker som “blame shifting”, klandring og angrep er forsøkt.

Psykopater spiller dumme når de forsøker å unnslippe ansvarliggjøring for deres ugjerninger. Vi ser det i politikken hele tiden i disse dager, blant annet i strømsaken, hvor politikere hevder de ikke visste at den såkalte “tredje energipakke” ville føre til astronomiske strømpriser for norske forbrukere. Men innen de spilte dumme, så har de forsøkt seg på løgner (det skyldes “tørrår”, “krigen i Ukraina” etc), og latterliggjøring av de som forteller sannheten ved å kalle dem konspirasjonsteoretikere. Jonas Gahr Støre har også vist tendenser til aggresjon mot journalister som stiller kritiske spørsmål, noe jeg selv bevitnet i “Ærlig talt” på TV2.

Det er egentlig irrelevant hvem blant politikere som har diagnoser. Det er bare å konstatere at manipulasjonsteknikker vi kjenner fra psykopatiens verden blir brukt over en bred politisk fjøl. Men hvis jeg skal komme med et personlig estimat etter hva jeg bevitner av norske politikere, så vil jeg tippe at 30% av politikere er psykopater og narsissister (der det i bunnlinjen gjelder omtrent 5%).

I den private sfære finner vi narsissistiske venner, slektninger og kjærester som gjerne spiller dumme hvis det kan redde dem fra ansvarliggjøring og skyld. Typiske utsagn er;

“Jeg gjorde det kun for å hjelpe”, gjerne etterfulgt av å spille fornærmet, slik at du ender med å trøste overgriperen, og slår en strek over saken for å blidgjøre ham/henne.

“Ok, det hørte jeg ikke”. En narsissist som har stålhukommelse på alt du har sagt og gjort, også mange år tilbake i tid, har plutselig ikke fått med deg at du ettertrykkelig sa “ikke fortell dette til Hans. Det er fortrolig mellom oss”.

“Jeg trodde ikke du mente det seriøst”. Som om du hadde en klovnenese på når du sa “da har jeg bestilt tur til oss i mars”. Eller som om alt du sier er useriøst ment hvis du ikke presiserer at det er seriøst.

“Jeg visste ikke at det var så viktig for deg”, da de passet din hund uten å gi ham parkinsonmedisinen, og etter at du sa “husk å gi Fido medisinen hans hver morgen, det er meget viktig”. Også brukt for å latterliggjøre hva som betyr noe for deg; “dette er noe andre mennesker aksepterer, men for deg så er det sååååå viktig”.

“Du vet, jeg har ikke styr på slike ting jeg”. Ofte sagt av en skjult narsissist for å få deg til å arbeide for ham eller henne. Selvsagt gratis.

“Det var ikke ment slik”. Dette lyder jo nesten som en beklagelse, ikke sant? Men kun nesten. Grunnen er at frasen blir brukt av de fleste, også av mennesker som genuint mener å beklage. Men når det kommer ut av en psykopats munn, så er betydningen at du ikke har forstått meningen. Det er du som har mistolket psykopatens gode intensjoner.

“Ja da gjorde jeg vel det da”, ofte sagt når du har konkrete bevis på psykopatens ugjerning, og i en tone som mellom linjene sier “no big deal” og avfeid helt uten beklagelser eller erkjennelser av at deres handlinger har forårsaket problemer for deg. Og nåde deg hvis du ikke slipper saken etter en slik innrømmelse!

Skriv gjerne om personlige opplevelser i kommentarfeltet.

Det er viktig å huske at også normale mennesker kan bruke de ovennevnte frasene. Det er når det blir et mønster, og en vanlig og forventet respons fra en person, at man kan mistenke psykopati og narsissisme.

Hvis du ikke lar psykopaten slippe unna med å spille dum, men i stedet fortsetter å konfrontere dem, så kan du regne med narsissistisk raseri.

Psykopaten ser nemlig på denne teknikken, ikke som en måte å slippe billig unna på, men som en måte å la deg slippe billig unna, selv om det er dem selv som har et forklaringsproblem. En psykopat tenker nemlig “hen skal bare være glad for at jeg ikke blir rasende”. Og fordi vi kanskje er vant til at hen oftest reagerer med raseri, så trekker vi et lettelsens sukk når vedkommende “kun” spiller dum, og vi tenker “denne konfrontasjonen var enkel, heldigvis”.

Så ja, du fikk kanskje sagt ditt uten at det eskalerte til vold, men det sier mer om konfliktterskelen som objekter lever med.

Og psykopaten lærte aldri noe. De vil gjenta den samme feilen på et senere tidspunkt.

Du vil aldri komme noen vei med dem. Og det er også hensikten med alle psykopatens reaksjoner på ansvarliggjøring. Du skal slutte å konfrontere dem, enten ved at du ikke våger eller at du ganske enkelt gir opp, slik at de slipper unna med alle deres forbrytelser og opprettholder deres grandiose selvbilde. En psykopat kan i eget hode aldri gjøre feil.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.

 

 

Psykopaten visste hele tiden at du er en god person

Det er derfor de brukte tid på deg.

De mest kalkulerte og bevisste psykopatene hadde helt fra begynnelsen planer om å ødelegge deg. De så hvor autentisk og ekte du var. De misliker autentiske mennesker. Det betyr at de mislikte deg helt fra begynnelsen. Love bombingen var aldri ekte.

De mer naive psykopatene ønsket først å benytte seg av dine gode egenskaper. De hadde et ønske om å alene nyte godene du ga. De hadde også en forestilling om at din godhet kunne smitte over på dem, hvis de hadde et tett samvær med deg (dette forklarer muligens intensiteten i relasjonen). Idealiseringen og love bombingen var ekte, ihvertfall en liten stund. Men etterhvert som de oppdaget at dine gode egenskaper ikke smittet over på dem uansett hvor tett på deg de var, og at du var sjenerøs også mot andre og ikke kun mot dem, så vokste misunnelsen og deres intensjoner forandret karakter, fra å ville sole seg i din glans, til å ville ødelegge deg.

Så uansett utgangspunkt, så ender det alltid med et ønske om å ødelegge deg.

Hvorfor mislike psykopaten din godhet?

Fordi å anerkjenne at du var en god person, stiller dem selv i et dårlig lys, fordi de vet at du er bedre enn dem. Da føler de seg små. En psykopat eller narsissist er ikke liten, de er tvert imot grandiose. Din godhet truer derfor deres grandiose forestilling om seg selv. De er derfor nødt til å gjøre deg til en dårligere person. De gjør det ved å skamme og devaluere deg, og projisere egne negative egenskaper over på deg. De kaller deg løgner, utro og falsk. Nøyaktig de samme tingene som de selv er. De er nødt til å nedverdige deg, for selv å ha det bra.

Problemet er når vi ender opp med å bli hva de kaller oss.

Et eksempel er når vi begynner å lyve for å unngå å trigge deres raseri. Kanskje løy vi aldri før vi møtte p/n. Men så lærte vi at å fortelle sannheten fikk svært dårlige konsekvenser for oss, fordi p/n er fordømmende og opptatt av straff. Vi sluttet derfor å fortelle sannheten. P/n oppdaget at vi løy, og nå kunne de endelig, med rette og med stor skadefryd, kalle oss løgnere, selv om vi løy kun for å beskytte oss selv. Den bevisste psykopaten vet at det var de som med deres devalueringer trakk deg ned til deres nivå. Den naive psykopaten tror at du alltid var slik, at du spilte skuespill da du var god, og at de nå har avslørt deg.

Et annet eksempel er når de driver objektet til vanvidd, slik at objektet eksploderer i frustrasjon og raseri. Da kan de endelig anklage objektet for å være en “galning” som mister hodet og ikke har kontroll.

Hvis vi lyver vel vitende om at vi lyver og at det kun er overfor psykopaten vi lyver, så er det et ledd i Gråsteinmetoden. Gråsteinmetoden kan være lærerik og morsom, fordi vi bevisst manipulerer psykopaten og vet at det er skuespill. Å bevisst være gråstein truer ikke vår autentisitet. Men hvis vi ikke er bevisst at vi er gråstein i form av skuespill, så kan vi bli forvirret omkring hvem vi er, føle skam, og autentisiteten og selvbildet tar skade.

Det handler om at psykopaten hele tiden bearbeider din egen oppfatning av deg selv, slik at den ender opp med å passe til deres “fortelling” om deg, og den er at du er mindreverdig og talentløs. De endrer også din oppfatning av hvordan verden fungerer, og din oppfatning av psykopaten selv, slik at de slipper unna med alle deres løgner og deres lyssky opptreden. Tåkelegging (gaslighting) er i så henseende et virksomt middel.

Det faktum at de jobbet så hardt for å forandre deg, forteller oss at de vet at du er en god person.

De visste hele tiden at de ikke hadde noen grunn til å hate deg. Derfor jobbet de så hardt med å projisere egne egenskaper over på deg, slik at de kunne speile seg i deg, og straffe seg selv – via deg. Det lyder som svært forstyrrede mentale prosesser, og det er nettopp hva de er. Husk at objektet ikke er et eget individ, men en forlengelse av dem selv.

Utfordringen etter en kort eller lang relasjon med en psykopat, er å bli autentisk igjen. De som har den lengste veien å gå for å bli autentiske er barn av psykopatiske foreldre, fordi de så tidlig måtte lære seg å skjule hvem de egentlig var. De skjulte ønsker, behov, talenter og drømmer. Barn av p/n som mistet for mye av seg selv på veien, ender ofte selv med å bli narsissister. De barna som som har klart å bevare seg selv til tross for psykopatisk misbruk, er de som hele tiden mistenkte at noe var galt med forelderen. De våget bare ikke å si det høyt. Mest sannsynlig hadde de andre gode mennesker i livet, for eksempel en tante eller besteforelder, som de i hemmelighet målte forelderen opp imot.

De som har størst håp om å kunne bli autentiske personer, er de som hele tiden visste at de ikke var autentiske utad, fordi de ikke klarte det. Men de var alltid tro mot seg selv på innsiden. De har ikke mistet seg selv. Det de trenger å lære, er å våge å være seg selv ikke kun når de er alene, men også sammen med andre.

I et kommentarfelt under en youtube video så leste jeg denne kommentaren, som jeg bet meg merke i.

“At the end of my marriage, I cried to my husband and asked him why, why is he so cruel to the kids and I? He said do u really wanna know and I said yes! He said because you make me so fn sick to my stomach, your so fn genuine. You give everyone the benefit of the doubt, you are always happy and find the positive in everything. I cant fn stand you, my family cant stand you. And those fn kids are just like u!!”.

I kommentaren spør en kvinne sin ektemann hvorfor han har vært så slem mot henne og barna.

Han svarer “Vil du virkelig vite det? Det er fordi det gjør meg kvalm at du er så ekte. Du lar alle komme tvilen til gode, du er alltid glad og finner noe positivt i alt. Jeg tåler deg ikke. Min familie tåler deg ikke. Og våre barn er akkurat som deg!”.

En aldri så liten “tell” der altså.

 

DESEMBERSALG! Kjære lesere. I sommer kjørte jeg et knalltilbud på mine bøker som var ganske populært. Jeg vil gjenta tilbudet nå i desember. Du får min bok “Psykopati og kjærlighet” for kun kroner 210 inkludert frakt innenfor Norge (butikkpris 349 kroner). “Men tankene mine får du aldri” får du for kun kroner 150 inkludert frakt (butikkpris 260). Skriv til [email protected] hvis du er interessert. Tilbudet gjelder i hele desember.