Når psykopaten er en feit, saftig premie

Hvorfor er det så vanskelig å legge psykopaten bak seg? Når vi møter drittsekker og arrogante mennesker som behandler oss dårlig, så går vi ikke rundt og savner dem. Hvis vi må forholde oss til dem så gruer vi oss til hvert eneste møte, og hvis vi kan unngå dem eller fjerne dem fra våre liv så gjør vi det med en følelse av lettelse og velbehag. Vi undrer ikke i etterkant hva de gjør, hvem de er sammen med eller hva de tenker om oss. De blir hurtig persona non grata, vi hopper videre og fokuserer på andre ting.

Psykopaten behandlet oss dårlig. Mange av dem er arrogante, og i dag vet vi at han/hun er en drittsekk inn til margen. Hvorfor er det da så vanskelig å glemme dem? Hva er det de gjør med oss, som får oss til å tenke på dem daglig i flere år etter bruddet?

Handler det om intensiteten i relasjonen? Delvis. Psykopaten skaper en helt spesiell følelse av “oss mot verden”. Men intensitet og involvering kan ikke alene forklare den parasitten på hjernen som psykopaten blir. Mange av oss har hatt langvarige relasjoner som, når de ble slutt, var forholdsvis ukomplisert å legge fra seg. Noen kjente psykopaten i kun noen uker. Selv om det var intenst de ukene relasjonen pågikk, så er det ingen logikk i at en så kort relasjon skal prege oss resten av livet. Lengden på relasjonen eller graden av involvering er med andre ord ingen forklaring.

Var psykopaten ekstra fysisk tiltrekkende? Noen var, men langtifra alle. Mange objekter forteller at de overhodet ikke la merke til psykopatens fysikk i begynnelsen, det var intet spesielt ved dem. Noen beskriver deres psykopater som direkte frastøtende; overvektige og lite velstelte. Likevel endte denne personen med å bli den mest sexy personen vi kunne drømme om. Ikke fordi de plutselig ble vakre og velstelte, men fordi de gjorde noe med vår oppfatning av dem. Plutselig bare måtte vi ha dette mennesket!

Hadde psykopaten andre fantastiske egenskaper? Overhodet ikke. Min psykopat var kjedelig og for det meste opptatt av telefonen sin under samvær med meg, vi hadde ikke en eneste ting å snakke om. Han var sint, ufin og frekk. Likevel presterte jeg å savne ham i flere år etter bruddet.

Hvor er logikken?

Spørsmålet er om det overhodet finnes noen logikk i relasjonen med en psykopat. Det meste har dog en forklaring. Mange har forsøkt å forklare fenomenet med fysiske reaksjoner; hormoner og dopamin og oxytocin som visstnok ble produsert i rikt monn under relasjonen og som skapte en type tilknytning lik den mellom en mor og en nyfødt baby, eller at nytelsessentrene i hjernen vår ble så til de grader stimulert at vi er dømt til å savne rusen det ga oss til evig tid, eller stresshormoner som ble utløst av opp- og nedturene og som visstnok skapte en avhengighet lik den heroinbrukere opplever.

Det er nok sannhet i mye av dette. Men hjelper det oss noe særlig? Neppe. Det har ihvertfall ikke hjulpet meg til å bli kvitt parasitten, å vite at han var min heroin. Jeg er sikker på at den tidligere heroinbrukeren tenker mye mindre på heroinet etter brukets opphør, enn jeg har tenkt på psykopaten etter bruddet.

Jeg tror årsaken ligger mye i at psykopaten klarte å overbevise oss om at de var en premie av fineste sort. De skapte en desperasjon i oss og et sug etter å gjøre oss fortjent til premien som var dem. Denne følelsen av at vi har “gått glipp av noe stort” sitter i, lenge etter bruddet. Vi klarer ikke å forklare hva det er vi skal ha gått glipp av i psykopaten, for det er intet rasjonelt ved det, men følelsen sitter i likevel.

Det er som om vi gikk glipp av vår livs sjanse da psykopaten dro. Som om vi mistet en enorm karrieremulighet, eller uendelig rikdom, berømmelse eller svaret på meningen med livet. Psykopaten tok alt dette med seg, og nå sitter vi igjen bitre og med selvforakt fordi vi forspilte sjansen. Vi frykter at vi aldri får en ny sjanse, og ser tilbake på tiden med psykopaten som den eneste tiden av betydning i vårt liv, som om vi fikk fem minutter med Gud. Vi betrakter også psykopatens nye objekt som den som endte med å få alle de mulighetene vi ble frastjålet, og misunnelsen er nesten uutholdelig.

Det er en bedragerisk og meget farlig illusjon. Intet er lenger fra sannheten. Psykopaten var ingen premie. Nær sagt hvilket som helst normalt menneske i verden ville være en større premie enn ham/henne. Om noen, så var det vi som var premien, ikke dem.

Hvordan vår psyke skal fatte det, har jeg ennå ingen løsning på. Men å være seg bevisst hvordan vi tenker så vanvittig feil om dette mennesket, er vel en start?

 

Husk å like og dele tekster, slik spres det viktige ord. Husk også at bloggen har en egen facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Har du selv en personlighetsforstyrrelse?

Innen du stempler deg selv som forstyrret, forviss deg om at du ikke bare er omgitt av drittsekker.

Ordene over er ikke mine egne, men jeg har tilført dem en personlig vri. Det er nemlig slik at livene våre kan være fylt med så mye drama, sorg og forvirring at vi tror at det er vi selv som er kilden. Det kan være vi som er kilden, men hvis vi har tiltrukket oss mange dårlige personligheter som hele tiden gir oss emosjonelle og praktiske problemer, så ligger muligens roten til det onde et litt annet sted. Vi tiltrekker oss en høy andel dysfunksjonelle mennesker hvis vi er altfor tolerante uten samtidig å håndheve nødvendige personlige grenser. En høy andel dysfunksjonelle mennesker rundt oss vil være “crazy making” i den forstand at de trekker oss inn i deres drama og får oss til å miste fatningen og tidvis fornuften. I tillegg vil vi mangle normale rettesnorer hvis andelen dysfunksjonelle mennesker rundt oss blir for høy. Normale mennesker er viktige fordi de fungerer som påminnere på hva som nettopp er normalt. Uteblir de, eller andelen er for lav, så mister vi den nødvendige virkelighetsforankringen de representerer og de forstyrrede får sette dagsorden i våre liv. I de tilfellene må vi gi oss selv dispensasjon, årsakene ligger utenfor vår kontroll. Det vi eventuelt selv er skyldige i, er å stille en scene til disposisjon hvor de dysfunskjonelle kan utspille deres drama og projisere deres skyld og skam over på oss.

Vi må spørre oss selv hva vi gjør som tiltrekker oss så mange dårlige mennesker, og på best mulig måte forandre egen adferd slik at vi slutter å gi dem plass. En leser ga uttrykk for fortvilelse fordi vedkommende opplevde at de giftige fortsatte med å dukke opp i hennes liv, selv om hun forsøkte å banke grenser på plass – grenser hun aldri tidligere hadde håndhevet men nå hadde lært at hun trenger. Var ikke grensene gode nok? Kom galskapen aldri til å ta slutt? Selv om vi blir bedre kjent med oss selv og dyktigere til å vokte grensene våre, så betyr ikke det at de giftige vil slutte å banke på. Mange av oss er permanent innsmurt med honning, og det synes å være vår skjebne. Vi får kanskje aldri helt svar på hva det er som gjør oss til slike lekkerbiskener for de som ønsker å bedra og utnytte oss. Det er heller ikke meningen at vi skal unngå dem. For å unngå dem så må vi slutte å forholde oss til andre mennesker, og det skal vi ikke slutte med. Hele hensikten med rehabilitering er å gjenkjenne dem øyeblikkelig og ikke slippe dem inn når de banker på. Der vi tidligere inviterte dem inn på kaffe, så står vi nå bare med døren på gløtt og har en kort og avvisende samtale med dem. Neste steg blir å se lusa på gangen så tydelig at vi ikke engang behøver å åpne døren – vi svarer ganske enkelt ikke når de banker på.

Kan vi selv være forstyrrede når andre påfører oss drama? Kan vi bli forstyrrede av årelange inngrep og angrep fra andre forstyrrede mennesker? Kanskje har vi bare et forkvaklet syn på relasjoner? Kanskje har vi trodd at det er meningen at vi skal gi og andre skal ta? Kanskje har vi vært så ensomme og desperate at vi har knyttet oss til feil personer, men gjør det oss til forstyrrede individer?

Mange lesere kverner rundt disse spørsmålene. Etter en relasjon med en psykopat så blir vi ustabile, meget emosjonelle, vi opplever humørsvingninger og paranoia. Mange får et unaturlig stort behov for bekreftelse og kan derfor oppleves som trengende. Vi blir sinte og slår fra oss, eller vi blir fremmedgjorte for omverdenen. Følelsen av at vi ikke lenger tilhører den virkeligheten som alle andre er en del av, er kanskje den mest påtrengende lasten og den tyngste å bære for mange. Mange av disse symptomene er de samme som kjennetegner forskjellige forstyrrelser, mistanken er derfor logisk hvis du frykter at du kan ha pådratt deg en forstyrrelse. Men rehabilitering etter en psykopat er en unntakstilstand, ikke din normaltilstand. Derfor skal du aldri stille “diagnose” på deg selv den første tiden etter bruddet med en psykopat. Gi deg selv god tid innen du begynner å lure på om noe feiler deg selv.

Dessverre er det sjelden kun ett skjelett i skapet. Mange gamle spøkelser dukker opp når vi begynner med den nødvendige indre rengjøringen etter bruddet; “egentlig var jeg alltid litt ustabil og hadde problemer med andre, jeg har egentlig hatt mye sorg og problemer i livet, også før psykopaten”. Kjenner du deg igjen i dette?

Selv har jeg alltid hatt mye turbulens i mine relasjoner, jeg har ofte følt behov for å bryte med folk. Jeg har ofte følt meg avvist og misbrukt på måter som for meg har vært uakseptable. Slik sett har jeg egentlig alltid hatt sterke personlige grenser, men har jeg oppført meg normalt? I dag vet jeg at mye av årsaken har ligget i at jeg alltid har knyttet meg sterkere til andre enn de har knyttet seg til meg. Dermed har jeg også hatt høyere forventninger til mine nærmeste enn de har ønsket eller evnet å innfri, og jeg har blitt skuffet gang på gang.

Jeg ønsker å sette din holdning til personlighetsforstyrrelser på en prøve. Mange av oss har et anspent forhold til personlighetsforstyrrelser, ikke minst fordi vi har stiftet kjennskap med psykopaten. Men psykopati er en ekstra farlig forstyrrelse og skiller seg ut fra de andre. Kanskje ender du, etter å ha satt deg bedre inn i emnet, på den konklusjonen at du har enkelte forstyrrede trekk. Hva så? Betyr det at du er gal, eller at du ikke kan fungere som menneske? Selvfølgelig ikke. En personlighetsforstyrrelse er ingen sinnsykdom. Det handler om at du har funnet svar på hvorfor enkelte ting i livet ditt kanskje har vært tungrodd; mer tungrodd enn nødvendig og mer tungrodd enn hvordan du har observert andre rundt deg har det. En personlighetsforstyrrelse er ikke spikret i stein. Den er menneskeskapt, og bundet til tid og rom. Det vil si at adferd som er normal i Iran kanskje blir betraktet som en forstyrrelse i Norge, og at adferd som var ønskelig i 1850, i dag blir betraktet som dysfunksjonell.

Et eksempel er min ovenstående oppdagelse av at jeg knytter meg mer til andre enn vice versa. I dagens Norge vil kanskje min tilknytningstil anses som unormal, mens den i kulturer hvor folk er sammen hele tiden kanskje vil være ikke bare akseptert men forventet. Det var også mer vanlig i Norge før i tiden at vennskap og slektskap var mer altoppslukende enn det er i dag.

Jeg vil likevel måtte erkjenne at alt jeg gjør ikke passer andre. Med bevisstgjøring kan jeg forandre min adferd slik at jeg danser mer i takt med mine omgivelser, med det resultat at mine relasjoner oppleves som mer stabile, avslappede og vellykkede.

Vær derfor ikke redd for selve begrepet “personlighetsforstyrrelse”. Det er en behandlingsbar tilstand, egentlig snarere en rekke med usunne uvaner, og ingen dødsdom eller umyndiggjørelse. Mye kan du gjøre selv, mye kan forbli slik det er (vi skal ikke “behandle bort” vår personlighet) og noe trenger du kanskje hjelp til. Det er ikke verre enn det.

 

Husk å like og dele innlegg, slik spres det gode budskap. Husk også at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Konkrete eksempler på “tåkelegging”

Tåkelegging/gaslighting er en meget bred og også noe diffus manipulasjonsteknikk. Begrepet nevnes ofte men lesere kan ha problemer med å sette fingeren på hva det egentlig er.

I motsetning til spesifikke manipuleringer som sjalusifabrikkering og “future faking” så er tåkelegging mer som et paraplybegrep å regne, som dekker over mange forskjellige typer manipuleringer med det felles mål å så tvil i objektet.

Tvilen som ønskes oppnådd kan være på objektets egen hukommelse, egen observasjonsevne eller dømmekraft, eller på egen oppfatning av mennesker, hendelser, ting og steder. Målet er at objektet skal slutte å tro på sin egen virkelighet og overlate definisjonsmakten av hva som er virkelig til manipulatoren. Når det har skjedd så står manipulatoren fritt til å overbevise objektet om hva som helst.

Således er for eksempel sjalusifabrikkering også en tåkelegging. I tillegg til å skape et trekantdrama så ønsker manipulatoren å få objektet til å tvile på sin egen attraktivitet og/eller status på relasjonen mellom objekt og manipulator.

Tåkelegging er ikke spesifikt for psykopater. Som med alle psykopatens manipuleringer så brukes de også av normale mennesker. Styrke, hyppighet og intensjon bak manipuleringene skiller psykopaten fra normale mennesker. Slik kan normale mennesker også tåkelegge, både bevisst og ubevisst. For eksempel kan mangel på energi gjøre at en normal person ikke orker å bekrefte en annens virkelighet der og da; “neida, den hatten kler deg helt fint”. Hatten kler vedkommende slettes ikke fint, men tåkeleggeren har ikke den energien det krever å vente på at motparten skal finne en ny hatt. Et annet eksempel er når sannheten skjules for en døende person; “neida, du er bare litt svak i dag, du er snart oppe og går igjen”. Intensjonen bak tåkeleggingen er enten god eller nøytral. Kanskje ønsker tåkeleggeren å så håp i den døende, eller kanskje er det vanskelig å berøre temaet død for begge parter. Det er likevel tåkelegging.

For å gjøre det lettere å gjenkjenne manipulerende tåkelegging så vil jeg i dagens tekst komme med konkrete eksempler på slik adferd. Dette er bare et lite utvalg, eksemplene er uendelig mange. De fem første eksemplene er hentet fra boken “Whole again” av Jackson MacKenzie. De øvrige er mine egne.

Å spille offer

Kanskje du forsøker å ytre ønske om at manipulatoren slutter å klandre eller latterliggjøre deg. Du bringer opp konkrete eksempler. Likevel klarer psykopaten å snu det til at det er du som skylder dem en unnskyldning for noe innbilt eller reelt som har skjedd en gang, men som er helt irrelevant i forhold til saken du forsøkte å bringe på bane.

Å bagatellisere dine følelser

Hvis du rolig og fattet ber dem om å slutte å såre deg, så kan de latterliggjøre din opplevelse; “du er hysterisk”, “du er for sensitiv”, “du har ingen humor”. Fokus er ikke lenger på at de har såret deg, men på at du reagerer feil.

Å krangle om krangelen

Du forsøker å ta opp noe ubehagelig, men ender i stedet med å krangle om måten du sa det på. Dette er manipulatorens måte å snu fokus bort fra noe ubehagelig som handler om dem, over på hvordan du ordla deg, ditt tonefall eller valg av tidspunkt.

Sympatifisking

Manipulatoren vet at du er samvittighetsfull og omsorgsfull. Når du rettmessig forsøker å ta opp et overtramp vedkommende har begått så begynner de plutselig å snakke om noe traumatisk som har skjedd dem langt tilbake, og som er fullstendig irrelevant for hva du ønsket å snakke med dem om. Plutselig er ditt forsøk på å oppklare deres overtramp, blitt til at du trøster dem og får dårlig samvittighet for at du i det hele tatt vurderte å stille vedkommende til ansvar for noe.

“Stinkbomben”

Ofte brukt av manipulatoren som siste utvei når du i fullt dagslys har tatt dem på fersken i en eller annen ugjerning. De kaster en fryktelig anklage mot deg, ofte fullstendig ubegrunnet men kanskje også noe du selv har tilstått i fortrolighet. Kanskje gjorde du noe galt for ti år siden. Dette vil nå bli brukt mot deg. Eller kanskje “elsket du dem aldri”. Plutselig må du forsvare deg mot helt ville anklager, sågar mens manipulatoren står med hånda i kakeboksen.

Tåkelegging av dømmekraft?

Kollega 1; “Denne pasienten trenger morfin, han kan knapt puste fordi han har så sterke smerter”.

Kollega 2; “Nei det ser jeg ikke. Her holder det sikkert med paracet”.

Kollega 1; “Paracet vil ikke være sterkt nok, og det tar minst en time før vi kan måle effekt. Jeg synes vi skal gi morfin nå, det tar fem minutter på å virke hvis vi gir det intravenøst”.

Kollega 2; “Det er jeg helt uenig i, pasienten har ikke så sterke smerter. Blodtrykk og puls er normalt. Du kan ikke drive med å gi morfin ved det minste tegn til hyperventilasjon. Husk også at morfin virker respirasjonshemmende”.

Kollega 1; “Hvordan kan du ikke se at denne mannen trenger morfin?”

Hvem er objekt og hvem er manipulator i dette tilfellet? Eller er det kun en diskusjon mellom to faglige oppfatninger?

Tåkelegging av observasjonsevne?

To venner ligger og ser på skyene. Den ene vennen påpeker hvordan en sky ligner eksakt på en tekanne. Den andre vennen ser det samme, men ønsker ikke å gi sin venn rett; “nei,det ser jeg ikke”. “Hva mener du?” sier den andre vennen, “det er jo tydelig et håndtak og en tut der”. “Nei, du ser feil. Det der ligner ikke noe”.

Senere støter de samme vennene på de eneggede tvillingene Ole og Rolf. “Jeg synes det er utrolig hvor like de er” sier den ene vennen. “Javel? Jeg ser tydelig forskjell” svarer den andre vennen. “Hvordan kan du se det?”. “Rolf har jo en føflekk på høyre kinn, som Ole ikke har” (egentlig er det omvendt – Ole har en føflekk på kinnet).

Hva med dette tilfellet? Ser vi en manipulator og et objekt?

Tåkelegging av dømmekraft og observasjonsevne

Barn av manipulerende foreldre kan vokse opp med at man ikke skal ha behov og ikke klage på noe, man skal “stå den av”. Smerter og sykdom skal ties i hjel. Hver gang barna forsøker å diskutere fysiske plager de har, for eksempel influensa, så blir de avspist med “det er helt normalt, alle er syke av og til”. Resultatet blir at at barna ikke lærer å tolke symptomer på sykdom, eller ikke tar dem på alvor, heller ikke som voksne. I verste fall kan den innlærte mistilliten til egne observasjoner gjøre at de går med langvarig hodepine uten å oppsøke lege. Når smerten ikke lenger er til å holde ut, så viser kilden seg å være en langtkommet hjernesvulst.

Å så tvil om nettverket

Som et ledd i isolering av objektet fra omgivelsene så kan en manipulerende partner overbevise objektet om venners og slektningers utilstrekkelighet. Gode venner som objektet har hatt i tyve år blir plutselig gjenstand for skeptisk analyse når manipulatoren begynner å så tvil om deres intensjoner. Objektet lar manipulatoren påvirke objektets oppfatning av vennene selv om det er objektet som kjenner dem best – objektet har kjent dem i tyve år, manipulatoren i tyve uker.

Å tåkelegge hukommelsen

Objektet gjør en tabbe. Manipulatoren benytter sjansen til å påpeke at han/hun har fortalt objektet hvordan det skal gjøres riktig (selv om det aldri skjedde). Objektet kan ikke huske at manipulatoren noengang har kommet med slike instrukser, men manipulatoren lyder så overbevist. Til slutt går objektet med på at manipulatoren muligens har fortalt de riktige instruksene, og at objektet ikke har hørt etter. Her slås mange fluer i en smekk.

  • Manipulatoren klarer å hevde sin faglige eller moralske overlegenhet (på falske premisser).
  • Manipulatoren klarer å vinne en konflikt, et dilemma eller en krangel.
  • Manipulatoren klarer å så skam i objektet, som igjen gir en følelse av overlegenhet.
  • Objektet må be manipulatoren om unnskyldning for ikke å ha hørt etter første gang.
  • Det blir lettere for manipulatoren å vinne neste dilemma; “husker du den gangen du hevdet det samme, at du ikke var blitt advart?”.
  • Objektet vil bli usikker, famlende og ikke våge å hevde seg like sterkt i fremtiden. Slik legges veien åpen for ytterligere dominanse.

Å tåkelegge hukommelse og hendelse

Objekt; “Husker du den kvelden med Lise og Trond, den var så koselig! Jeg tenker alltid tilbake på den med glede. Det er noen år siden nå, skulle vi ikke gjenta suksessen og invitere dem hit?”.

Manipulator; “Hvordan kan du huske den med glede, husker du ikke at Trond brente biffene og at du glemte potetsalaten?”.

Objekt; “Joda, men det handlet jo bare om maten. Stemningen var jo så god, vi lo så mye at vi fikk vondt i magen. Du var jo i godt humør du også, husker du ikke det?”.

Manipulator; “Det var mest skuespill fra min side, jeg synes Lise tok altfor stor plass den kvelden. Hun snakket åtti prosent av tiden. Vi andre tre måtte dele de siste tyve prosentene”.

Objekt; “Men Lise er jo den beste til å fortelle historier av oss. Jeg hadde ikke noe imot at hun snakket så mye, jeg føler jeg fikk sagt det jeg hadde å si”.

Manipulator; “Jeg husker det ikke med like stor glede som du gjør. Været var jo dårlig, vi kjørte i tre timer i uvær og nesten i grøfta på grunn av dårlig sikt, og det kun for å være sammen med dem en kveld. Jeg har ikke noe behov for å invitere dem, ihvertfall ikke nå”.

Til slutt må objektet gi opp forsøket på å invitere Trond og Lise. Men enda verre; manipulatoren har klart å påvirke objektets gode minner i en slik grad at objektet ikke lenger husker selskapet som like gledelig. I tillegg klarer manipulatoren å så tvil om Tronds og Lises egnethet som venner.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

“Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?” og andre spørsmål

Kommentarfeltet under siste tekst avlet som vanlig flere gode spørsmål. Jeg har valgt å besvare noen av dem i dagens tekst.

Når psykopaten finner et nytt objekt med en gang det blir slutt, kan det kalles en “rebound”?

Nei. Når mennesker finner seg en “rebound” kjæreste, så er det som følge av en slags fortrenging av sorg og savn, fordi det gjør vondt at det ble slutt med eksen. Mange klarer ikke å forholde seg til smerten. Atter andre klarer ikke å være alene. Det er ikke sunn adferd, men likevel normal adferd. Årsaken som ligger til grunn er som nevnt sorg og savn, hvilket indikerer at man er i stand til å knytte seg til noen. Psykopaten knytter seg til ingen, og grunnen til at han/hun finner en kjæreste ikke bare med en gang det blir slutt, men innen det blir slutt, er todelt. Den ene grunnen er sjalusifabrikkering og tåkelegging av begge objektene, den andre er at heller ikke psykopaten kan være alene, men av andre årsaker enn normale personer.

Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?

Ofte oppleves det slik, fordi psykopaten ofte hopper fra et såkalt overgangsobjekt til et langtidsobjekt. Mange av oss som deltar på bloggen (men ikke alle) var overgangsobjekter fordi vår relasjon var ekstra intens, ekstra kort og vi ble forkastet på en ekstra brutal måte fordi vi ikke opplevde en tid i forkant hvor relasjonen gikk i nedadgående spiral slik de fleste langtidsobjekter gjorde. Slik sett ble vi overrumplet annerledes enn langtidsobjektene ble (det betyr ikke at overgangsobjektene lider mer, for langtidsobjektene opplevde ofte en lengre seigpining i kraft av at relasjonen var nettopp langvarig). Men det er ikke en regel at neste relasjon alltid er mer langvarig. Psykopaten kan hoppe mellom flere overgangsobjekter på rad, eller flere langtidsobjekter på rad. Av og til blir objekter som psykopaten forestilte seg skulle være langvarige til overgangsobjekter og vice versa, fordi han/hun feilberegnet objektenes egenskaper eller attraktivitet (evne til å utsondre narsissistisk forsyning).

De av dere som ble forlatt av psykopaten, kontaktet noen gang psykopaten dere igjen? Eventuelt etter hvor lang tid, og hvorfor?

Dette er noe mange lurer på. Ofte er det slik at overgangsobjektene håper å bli kontaktet igjen, mens langtidsobjektene frykter å bli kontaktet igjen. Som en hovedregel kan man si at alle mest sannsynlig blir kontaktet igjen og alle bør også forsøke å forhindre at det skjer. Man forhindrer dette i form av NK. Grunnen til at man blir kontaktet er at både overgangsobjekter og langtidsobjekter har vært primærobjekter. Alle primærobjekter er i psykopatens hode til odel og eie, resten av livet. Derfor reagerer psykopaten ofte sterkt på objekter som klarer å vri seg fri uten psykopatens samtykke. Men også objekter som psykopaten selv har forkastet blir iakttatt og overvåket.

At psykopaten nesten alltid kontakter objektet etter bruddet betyr ikke nødvendigvis direkte kontakt i form av personlig oppmøte, via telefon eller chat. Mange tar aldri slik kontakt. Mange er opptatt med nye objekter og forsøker aldri å gå tilbake til tidligere objekter. De står likevel i kulissene og følger med. Ofte nøyes de med å få drypp av informasjon om objektene og det kan de få for eksempel via flygende aper eller overvåking av sosiale medier. Dette er også en form for kontakt. Derfor inkluderer NK også brudd med alle felles kjente og full blokkering på sosiale medier.

De av dere som er “over” bruddet med psykopaten nå, hva føler dere for psykopaten? Likegyldighet? Hat? Eller ønsker dere den personen faktisk godt videre?

Her vil det nærmest være like mange svar som det finnes tidligere primærobjekter. Men jeg tror en hovedregel er at når kognitiv dissonans er over og man er ferdig med sorg, savn, sinne og hat, så inntrer det en likegyldighet overfor psykopaten. Man slutter ganske enkelt å bry seg. Det tidligere behovet for å analysere personen forsvinner. Det kan dukke opp korte glimt av savn, sjalusi eller sinne i mange år men gnistene forsvinner like raskt som de kom. Det spiller faktisk ingen rolle hvordan det går med psykopaten og det nye objektet. Livet går videre og annet fokus blir viktigere. Det er også her vi har som mål å ende.

Det frister å aktivt finne en annen kjæreste, men er det egentlig lurt?

Nei, det er ikke lurt. Hvis man hopper inn i en ny relasjon før man har gjort det nødvendige indre arbeidet så er risikoen meget stor for at neste kjæreste også er en ny psykopat. Man er uansett ikke klar for å fokusere på et nytt menneske innen rehabiliteringen er over eller nesten over. Frem til det skjer så vil man ikke klare å skille den nye kjæresten fra psykopaten og den nye kjæresten vil bli målt opp mot eksen i alle former og varianter. Dette er ikke rettferdig mot den nye kjæresten, da man ikke vil være i stand til å se ham/henne for den de er. Faktisk kan farlige projeksjoner forekomme, hvor man ikke klarer å skille den nye kjærestens intensjoner fra psykopatens. Relasjonen, hvis den skjer for tidlig, vil mest sannsynlig ende i en katastrofe og dette vil oppleves som enda et dypt nederlag i en tid hvor objektet sårt trenger ro, positive opplevelser og bekreftelse.

Hvor lang tid tar det før man helt kommer over psykopaten til den grad man er likegyldig og ute av tåka? For jeg mister snart motivasjon til alt av å ha denne personen i hodet, og føler nesten at han fortsatt styrer meg uten å engang være i livet mitt!!

Det er en stor belastning å komme over en psykopatisk relasjon. Belastningen blir faktisk større av å få kunnskap, fordi man i en periode blir litt besatt av opplevelsen. Jeg husker hvordan jeg lykkelig gikk videre etter bruddet med psykopat nummer en, fordi jeg aldri skjønte hva han var. Jeg var heller ikke traumebundet til ham. Men hva skjedde? Åtte år senere ble jeg dypt involvert i psykopat nummer to, og ni år senere i psykopat nummer tre. Det kan derfor betale seg å bruke den nødvendige tiden på rehabiliteringen, selv om den er lang og til tider kan virke håpløs. I lange perioder kan det oppleves som om man ikke gjør framskritt overhodet og faktisk har det verre enn man hadde tidligere. Det kan derfor hjelpe å forandre din holdning til rehabilitering fra “dette håper jeg går fort over, finnes det en snarvei?” til 1) du er i rehabilitering enten du vil eller ei. Den psykopatiske relasjonen skjedde, derfor kan du likegodt “go with the flow” for det finnes ingen vei tilbake og heller ingen snarvei, og 2) rehabilitering har ingen sluttdato. Den er en prosess som vil vare livet ut. Vi som mennesker blir aldri et “ferdig produkt”, vi utvikler oss hele tiden. Slik bør det også være, forsøk å forestille deg alternativet; at du sluttet å utvikle deg! Er det noe du egentlig ønsker? Anse rehabilitering som en oppdagelsesferd i jungelen; av og til må du gå uten mat, av og til blir du angrepet av ville dyr, men tenk på alt det spennende du oppdager! Jungelferden foregår i ditt indre, du oppdager ikke forlatte byer, nye dyrearter eller gjemte skatter, men du oppdager sider av deg selv som ingen har oppdaget før. Det er et privilegium å bli kjent med deg selv på et så dypt nivå. De fleste kommer aldri så langt for de blir ikke utfordret nok. De dør uten å forstå deres eget fulle potensiale.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Hvorfor er psykopaten så hjelpsom mot fremmede?

Dette interessante spørsmålet oppstod i kommentarfeltet under et tidligere innlegg. En leser nevnte hvordan psykopaten hadde et “enormt behov for å hjelpe andre”, blant annet lånte vedkommende bort penger til mennesker han knapt kjente. Flere lesere hang seg umiddelbart på og fortalte om lignende erfaringer. En leser fortalte om hvordan psykopaten hjalp hennes bestemor på selveste nyttårsaften med en lekk oppvaskkum. Der holdt han på hele kvelden. Bestemoren fikk senere stjerner i øynene av å ha denne helten i familien, han hadde vunnet hennes tillit og hjerte for evig tid. Leseren selv måtte utsette nyttårsfeiringen til psykopaten ble ferdig med å hjelpe bestemoren. Senere, da han endelig dukket opp på festen, så høstet han ros også hos festdeltakerne for sin innsats hos den eldre kvinnen. I denne historien så slo det meg hvor enkelt det er for psykopaten å lyve om slik oppofrende innsats, komme respektløst for sent til avtaler og i tillegg bli beundret for det.

Jeg vil allerede her spekulere i om ekstrem og upassende hjelpsomhet er et uoffisielt psykopatisk rødt flagg?

Med “upassende” så mener jeg at graden av tjenester som psykopaten tilbyr ikke står i kontrast til dybden av relasjonen. Ett eksempel er historien over med bestemoren. Den ekstreme hjelpsomheten er ikke upassende hvis relasjonen mellom psykopat og barnebarn har vart en stund, da er psykopaten en integrert del av familien. Men hvis paret har vært sammen i meget kort tid så er ikke lenger hjelpsomheten like passende. En annen leser fortalte om hvordan psykopaten under bilkjøring kunne speide vilt fremmede mennesker som bar tungt, stoppe bilen og tilby dem skyss. Samtlige takket nei, fordi selv om de riktignok trengte hjelp, så er det en hjelp man ikke aksepterer av fremmede. Dette er en finfølelse som normale mennesker har, men som psykopaten ikke har. En leser uttrykte det som at psykopaten “noen ganger utførte så mange og rare tjenester at han nesten virket dum”.

Jeg vil fortelle om min egen erfaring omkring dette. I begynnelsen av min “bromance” med psykopaten så ønsket jeg å introdusere ham for flere av mine egne venner. Han var ny på stedet mens jeg allerede hadde et fungerende nettverk. Jeg ville hjelpe ham på plass slik at han ble mindre ensom og mindre “klengete” på meg. På dette tidspunktet følte jeg ennå ingen sjalusi, jeg delte ham gjerne med andre. Jeg inviterte derfor en bekjent av meg på middag som jeg visste delte en felles interesse med min psykopat; trening.

Jeg laget lasagne for anledningen og vi tre spiste den sammen, tonen var god. De to andre mennene bestemte seg for å slå følge til treningsstudioet neste dag. Jeg hadde vakt på sykehuset og ville uansett ikke blitt med på noe slikt. Jeg syntes bare det var hyggelig at de kunne holde hverandre med selskap, da psykopaten frem til da hadde trent alene.

Neste kveld spurte jeg psykopaten hvordan det hadde vært å trene sammen. “Det var fint” svarte psykopaten, “jeg vil hjelpe ham med å skifte dekk på bilen hans”. Jeg hadde en blandet reaksjon på psykopatens utspill om å hjelpe min bekjente med å skifte dekk. “Så hyggelig” svarte jeg, men tenkte snarere “så rart”. Grunnen er at min psykopat er en muskuløs mann. Min bekjente er enda mer muskuløs. Selv klarer jeg fint å skifte dekk alene med min begrensede fysikk, det var derfor usannsynlig at min bekjente trengte hjelp til dette. Jeg undret derfor om min bekjente virkelig ba psykopaten om hjelp, eller presset psykopaten seg på og tilbød en hjelp som ingen hadde bedt om?

Jeg glemte snart hele greia, men ikke lenge, for psykopaten fortsatte å mase om dette dekkskiftet. Han utvekslet en sms-samtale med min bekjente angående dette i et par uker. Plutselig snakket han ikke mer om det, jeg spurte derfor “har du hjulpet NN med dekkskiftet nå?”. “Nei, han hadde visst gjort det selv” svarte han kort. Jeg tror aldri de trente sammen igjen, ihvertfall ikke planlagt. Jeg mistenker at min bekjente hadde gått lei av psykopatens mas om de dekkene og at han hadde tilstrekkelige sosiale antenner til å oppfatte psykopatens pågåenhet omkring noe så trivielt, som upassende.

Spørsmålene i ettertid dreier rundt hvorfor det var så viktig for ham å hjelpe en person han egentlig ikke kjente. Episoden ble enda merkeligere sett i lys av at for meg så løftet han knapt en finger for å hjelpe, selv om det var jeg som ustanselig holdt ham med selskap selv når jeg var trett, viste omsorg for ham, tolererte å bli trukket med fra aktivitet til aktivitet som jeg egentlig ikke hadde personlig interesse av og som laget de fleste av våre middager.

I dag vet vi at psykopaten ikke er tjenestevillig for å vise takknemlighet, høflighet, kjærlighet eller respekt. Årsakene er snarere en eller flere av disse:

Å sørge for et godt rykte. Psykopatens fasade er viktig, samt at ingen andre enn primærobjektet får innsyn bak masken. Et godt rykte avler støtte og sympati, slik at primærobjektet møter skepsis når sannheten om psykopaten skal fram.

Å overta primærobjektets omgangskrets. Dette har to funksjoner; å isolere objektet, samt å vende tidligere venner mot objektet, som igjen vil forsterke isolasjonen av objektet.

Å rekruttere flygende aper. Alle, fjerne og nære, er potensielle flygende aper i psykopatens øyne. Alle kan smøres med tjenester. Han/hun synes det i tillegg er ekstra spennende og en stor bonusgevinst hvis han/hun klarer å hjernevaske primærobjektets egne venner til å bli flygende aper.

Å forberede svertekampanjen som psykopaten (men ikke objektet) vet vil komme. Psykopaten trenger et publikum når svertekampanjen starter, og det viktigste publikummet er primærobjektets egen omgangskrets, fordi psykopaten vet at det er disse primærobjektet vil henvende seg til når sannheten om psykopaten kommer for en dag. Det er derfor disse som psykopaten må sørge for å alliere seg med.

Sjalusifabrikkering. Ved å være overdreven hjelpsom mot fremmede, samtidig som primærobjektet neglisjeres, så vil psykopaten fremprovosere meget potent NF (narsissistisk forsyning) i objektet, som blir forvirret, desperat og sint (eller enda mer føyelig) av å observere dette.

Å forsikre seg om at andre skylder dem noe. Det er alltid et regnskap i psykopatens hode, de glemmer aldri en tjeneste de har gjort for noen (men gjerne tjenester andre har gjort for dem) og de skal alltid komme ut med gevinst. Hva de har gjort for andre, skal betales tilbake dobbelt. De anser tjenester de har gjort for andre som gjeld som de har rett til en dag å innkreve. Kjennetegnende for en psykopat eller en narsissist er også at de tilbyr deg hjelp som du ikke har bedt om eller trenger og sågar opplever som uønsket, påtrengende eller brysom, for så å kalle deg utakknemlig når du ikke føler deg forpliktet til å gjengjelde tjenesten.

 

Husk at det hele helgen er 10% rabatt (på allerede nedsatt pris) på min bok og alle andre bøker på adlibris.com. Bruk rabattkode LES2019. Prisen på boken blir da 232 kroner, mot fullpris 298.

https://www.adlibris.com/no/bok/psykopati-og-kjarlighet-9788230015988?fbclid=IwAR1BjeZs1JR_qwk7Iv1nJbf1_sekpAckaizgVDPK40vtzQQygNgh0z8P2rs

Hvordan å fastslå graden av psykopati

Et eller annet sted på skalaen tipper en person over fra å være “normal” til å bli en psykopat. Mange er opptatt av hvor dette skillet går. Det er jo i og for seg et interessant spørsmål, selv om søken etter dette svaret kan nærme seg en usunn besettelse, især i tiden rett etter bruddet.

Mange lurer på om nettopp deres psykopat er normal eller ikke. Jeg var selv opptatt av dette. I begynnelsen leste jeg om psykopati for om mulig å utelukke at min eks var rammet. Jeg ønsket at han skulle være normal. Jeg innbilte meg at hvis han var normal så ville noe av det jeg trodde vi hadde være ekte også fra hans side, og kanskje han til og med ville returnere til meg.

Så denne tanken er helt normal, men den er ikke spesielt betryggende eller sunn. I dag så pleier jeg å spørre nye objekter som kverner rundt dette spørsmålet “er det slik at du vil avvise ham/henne for deres dårlige behandling av deg hvis vedkommende er psykopat, men du vil tolerere nøyaktig den samme dårlige behandlingen hvis jeg klarer å overbevise deg om at han/hun er normal?”.

Det handler med andre ord om hvorvidt du lar deg behandle dårlig, ikke om hva terroristen er. Det er likevel helt legitimt å lure på om noen du kjenner godt er psykopatisk. Det er liten vits i å lure på om noen du kjenner mindre godt er det, fordi å måle noen opp mot tyve psykopatiske kriterier krever en viss nærhet over tid. Det har ingen hensikt å diagnostisere for eksempel en kollega som du ikke vet noe om, kun fordi du har hatt et par uoverensstemmelser med vedkommende. I disse tilfellene er det lov å si “denne personen har jeg ingen god kjemi med og vil holde meg unna” og eventuelt være gråstein mot vedkommende, men ikke at vedkommende er psykopat.

Når du imidlertid kjenner noen godt så er det lov å diagnostisere ham eller henne i ditt indre. Og her gjelder to prinsipper. Det ene er at du kan glemme å lene deg til helsevesenet. Kun fordi vedkommende aldri har vært i behandleres søkelys, så er ikke det en indikator på at vedkommende er frisk. Vi har altfor høy tillit til at alle syke mennesker blir fanget opp av det offentlige og at kun vurderingene til faglig kvalifiserte gjelder. En ekte psykopat vil aldri komme i nærheten av noen faglig disseksjon, med mindre han/hun blir fengslet og tvangsobservert. Prinsipp nummer to er at du kan glemme å få støtte fra dine omgivelser. De tenker det samme som hva jeg skriver over; “du kan ikke kalle noen en psykopat, det kan kun en terapeut”. Dessuten har de som regel sett en helt annen side av vedkommende enn den du har sett.

Du står med andre ord helt alene med dine mistanker, og det må du lære å leve med.

Du må derfor stole på dine egne observasjoner. Det er en ekstra stor utfordring hvis man hele livet har vært en som ikke har hatt sterke meninger om noe og alltid latt tvilen komme andre til gode. Kanskje har du til og med latt andre definere virkeligheten fordi de fleste kamper ikke har vært viktige for deg; “synes du det er fint vær i dag? Ok. For meg ser det litt overskyet ut og truende regn, men det er vel fint vær som du sier, slik at vi kan ta den skogsturen”. Halvveis ut i skogsturen så begynner det å hølje ned. Du er likevel ikke en som sier “hva var det jeg sa”. Du bemerker for deg selv at du hadde rett, men neste gang lar du likevel andre bestemme om det er godt eller dårlig vær. Hvis du kjenner deg igjen i dette så begynn å legg mindre vekt på andres vurderinger, og mer vekt på dine egne. Til slutt vil du ikke lenger være avhengig av hva andre tenker om din eks. Husk at det er din eks, forelder eller venn, ikke deres.

Å bestemme graden av psykopati kan være vanskelig. Noe du kan ha som grunntanke, er at mennesker som viser tilbøyelighet til å være giftige, har en eller annen grad av narsissisme eller psykopati i seg. Hvor høy grad er underordnet. Hold deg unna og behandle dem som om de allerede har en fullblods forstyrrelse. Det betyr at hva de sier og mener er irrelevant. Umyndiggjør dem i ditt indre. Vi hadde ikke gått inn i en psykiatrisk avdeling og lagt våre liv i hendene til mennesker med vrangforestillinger og psykoser. La det samme gjelde når du beveger deg ute i hverdagen. Livet er ikke svart/hvitt. Det finnes syke mennesker utenfor psykiatriens vegger, og friske mennesker innenfor.

Noe annet som kan hjelpe deg litt på vei i spørsmålet, især med din eks, er graden av idealisering. Graden av idealisering avslører nemlig også graden av grandiositeten i deres indre, og dermed også langt på vei graden av hele forstyrrelsen. Jo mer grandios vedkommende er, jo mindre vil idealiseringen av deg være. Det betyr at en psykopat som er ekstra grandios, og dermed ekstra forstyrret, vil ha lite behov for å idealisere objektet. Psykopaten som er ekstra grandios vil tenke at idealisering ikke er nødvendig, fordi tillatelse til å bli inkludert i deres nærmeste sirkel er tilstrekkelig belønning. Der vil du bli værende, helt av egen fri vilje – også hvis du blir misbrukt og mishandlet, fordi psykopaten er så fantastisk. En sterkere idealisering kan derimot indikere mindre grandiositet og større grad av innsikt, fordi psykopaten (ja, fortsatt psykopat) forstår at idealisering er nødvendig for å knytte objektet til seg og at det ikke er sikkert at objektet finner psykopaten interessant nok uten idealisering – med andre ord er vedkommende mindre grandios og derfor også mindre forstyrret.

Således var min psykopat nummer tre meget forstyrret, fordi han bare “tok” meg og jeg skulle akseptere og like det. Graden av idealisering var minimal.

Med psykopat nummer to så var graden av idealisering også minimal men av en helt annen årsak; jeg var ikke primærobjektet men et sekundærobjekt. I hans tilfelle så var det hele tiden jeg som oppsøkte ham. Han kunne forholde seg helt passiv og fikk likevel NF (narsissistisk forsyning) av meg, helt gratis. Han syntes det var verdifullt og underholdende nok til å leke med meg i et par år, men noe primærobjekt var jeg aldri. Primærforsyningen hentet han helt andre steder, først og fremst hos sin kvinnelige kjæreste, som jeg vet at han forlot/gikk tilbake til ustanselig, samt triangulerte med andre kvinner. Vær med andre ord også oppmerksom på dette, at hvis du aldri opplevde noen idealisering av betydning, så var du muligens aldri et primærobjekt.

 

Det blir dessverre ingen direktesending på youtube kommende torsdag. Følg med på “arrangementer” på facebook for å se neste sending. 

Festen

Det er ikke den kjente danske filmen med samme navn jeg vil skrive om. Jeg vil skrive om en høyst selvopplevd fest som fant sted for nøyaktig seks år siden i dag. Grunnen til at jeg husker datoen er fordi enkelte datoer har brent seg fast i hukommelsen. Det handler ikke om en pågående besettelse av psykopaten. Traumebåndet gjør at objektene husker tidspunkter, lukter, steder og sågar hele samtaler sylskarpt i lang tid etter relasjonen. Kjenner dere igjen opplevelsen av at en hendelse med psykopaten som skjedde for to eller tre år siden, huskes og ikke minst føles som om den skjedde forrige uke? Det er nesten som om en relasjon med en psykopat åpner for et tidligere ubrukt potensiale i hjernen som vi ikke visste at vi hadde. I dag har jeg glemt mange av samtalene jeg gikk og husket på i så lang tid. Jeg har også glemt flere datoer, det er hva NK gjør – den sletter langsomt de lagrede filene – og det er positivt. Men enkelte datoer glemmer jeg nok aldri.

En av dem er 19. oktober 2013. Jeg bodde fortsatt som nærmeste nabo med min psykopat og kollega, og denne kvelden skulle han være vertskap for fest. De fleste av gjestene var felles kolleger og dermed personer jeg også kjente. Jeg husker hvordan han forberedte festen i lang tid, skaffet høyttalere og snakket om den ustanselig. Det lød som om det skulle bli hans livs fest. Selv hadde jeg fortalt ham ettertrykkelig at jeg ikke kunne komme fordi jeg hadde arbeidshelg på sykehuset. Derfor hadde vi på hans initiativ en alenekveld, kun oss to, kvelden før festen. Vi lagde middag. Vi gikk på Europris. Han overtalte meg til å kjøpe et par kilo smågodt som jeg trodde han og jeg skulle spise av den kvelden hjemme hos ham. Jeg reagerte på at det var i overkant mye, men tenkte at vi da hadde nok til flere kvelder. Men smågodtet kom aldri på bordet.

Jeg husker jeg ruslet opp trappen til inngangsdøren min den kvelden festen fant sted. Klokken var like før 23 og jeg var trett i hode og ben etter å ha løpt rundt på sengeposten og betjent pasienter i åtte timer. Jeg la merke til summing inne fra leiligheten hans, festen var visst godt i gang, men jeg så frem til å legge meg. Jeg skulle på jobb også neste dag.

Jeg hadde vel vært hjemme i fem minutter og begynte å gjøre meg klar til natt da det banket på døren. Det var ham. Han spurte pent om ikke jeg ville komme inn på festen, “bare en liten stund”. Han smilte søtt men også litt lurt og fandenivoldsk. Jeg hadde egentlig ikke lyst, men syntes også det var smigrende at han så gjerne vil ha meg tilstede. Vi var på det tidspunktet seks uker inn i hva jeg oppfattet som en semi-romantisk relasjon, en “bromance” som han selv kalte det, og i min naivitet tenkte jeg at han ville ha den personen han var mest trygg på ved sin side, fordi han tross alt ikke kjente våre felles kolleger like godt som han kjente meg. Jeg tenkte at han var litt sosialt usikker sammen med dem. Jeg pleiet også idèen om at han ønsket å vise meg frem, som et trofè han var stolt av, at han liksom ville fortelle verden at “Daniel og jeg er perlevenner og kanskje enda mer”. Idèen gjorde meg varm og tent. Ikke forstod jeg at intensjonen hans var en helt annen og adskillig mørkere.

Jeg protesterte halvhjertet et par ganger men han nærmest tryglet meg om å komme på festen. Til slutt ga jeg etter; “ok, jeg kan ta en cider, men ikke mer”. Han strålte da jeg ga etter og gikk inn til seg selv igjen. Han hadde vunnet også den kampen. Jeg slukket noen lys, hentet en cider i kjøleskapet og gikk de tre meterne over til ham, det var ikke lengre mellom våre leiligheter. Man kunne gå tørrskodd over, til og med i snøstorm.

Jeg banket ikke på. Døren var åpen og ingen hadde uansett hørt det. Likevel la jeg merke til mangelen på “partyfaktor”. Denne festen som han hadde snakket opp i dagevis, hvor var den gode stemningen? Stemningen var hyggelig nok, men mer som man forventer i en kafè på dagtid. Normalt så pleier en fest å toppe seg i 23-tiden, da har folk drukket i tre-fire timer og man begynner å forberede seg på å flytte menigheten ut på byen. Men inne hos ham satt ti-tolv gjester og pratet lavmælt. Noen pratet ikke i det hele tatt. Musikken spilte i bakgrunnen, men ikke skyhøyt. Det var jeg glad for med min moderate hodepine etter kveldens arbeidsøkt. Jeg kjente alle gjestene og de nikket anerkjennende til meg da jeg kom inn. Et par av dem ble enda oppriktig glade for å se meg, som om jeg kom og “reddet den dødsdømte festen”. Jeg vet ikke om de oppfattet festen som kjedelig, men det var tanken som slo meg da jeg så reaksjonen deres. Jeg var ikke kjent som noen partyløve blant mine kolleger, men jeg ble oppfattet som en morsom og vellikt kollega. Dette visste min psykopat.

“Daniel kjøper bare smågodt som jeg ikke liker” smalt det fra ham. Jeg hadde knapt satt meg. Han kastet et blikk på skålen med to kilo smågodt som stod midt på bordet. Smågodt jeg hadde betalt. Intet annet syntes å ha blitt servert. I dag forstår jeg at det var hans plan hele tiden at smågodtet ikke skulle brukes til våre alenekvelder men til festen, som jeg ikke engang skulle delta på. I hans forstyrrelse oppfattet han det likevel som legitimt å utnytte meg til det formålet. Han smilte lurt til meg, som for å pakke inn spydigheten. Ingen kommenterte hans kommentar, og selv trakk jeg bare på skuldrene. Jeg var for trett i hodet til å la meg affektere.

Min manglende reaksjon – og muligens den manglende reaksjonen fra publikum – må ha ergret ham, for han pønsket ut et vis å skru opp latterliggjøringen av meg. Hans nye offensiv kom ikke øyeblikkelig, han ventet nok på et mer beleilig tidspunkt. Kanskje forstod han også at han ikke kunne angripe meg for hardt og for tidlig, for da risikerte han å miste anseelse blant gjestene. Jeg rakk derfor å slappe av litt, begynne på cideren og falt inn i en hyggelig samtale med en av gjestene, Sindre, da det igjen smalt fra psykopaten “Daniel titter inn vinduet mitt om natten”. Det kom helt ut av det blå og egentlig oppfattet jeg kun mitt navn, men jeg skjønte hvilken sammenheng han tok det utifra. En uke tidligere hadde jeg tittet inn gjennom vinduet i inngangsdøren hans klokken tre om natten fordi jeg lurte på om han var våken etter nettopp å ha kommet hjem fra en tur på baren. Jeg fikk selv ikke sove og ønsket å gå inn til ham. Det var helt mørkt i leiligheten hans men han hadde åpenbart likevel observert at jeg tittet inn, iakttatt meg i smug. I løpet av uken vår sammen nevnte han ikke sin observasjon med et ord, men nå kastet han fakkelen ut, antakelig i håp om at den skulle tenne kontrovers rundt min person; at jeg skulle bli mindre vellikt. Jeg merket at angrepene hans tiltok i styrke men jeg var fortsatt for likeglad til å bry meg. I stedet reiste jeg meg for å ta en røyk på altanen.

Han var lynkjapp med å følge etter. Hvorfor det, undret jeg. Han hadde aldri tidligere holdt meg med selskap mens jeg røk. Hva ville han nå? Jeg var vel litt irritert på ham. Han tok på seg sko, smatt ut døren etter meg og stilte seg ved siden av meg. Han smilte. Jeg plukket sigaretten fram fra lommen og tente den. Det var intet ondskapsfullt i blikket hans der og da. Vi stod der et kort øyeblikk i stillhet. “Det vi har sammen, handler ikke bare om tid og sted” sa han plutselig. Jeg forstod ikke helt hvor det kom fra. Settingen og tidspunktet var feil. Men det er det som regel med en psykopat, de har ingen finfølelse for hva, hvor og når det passer seg å si ting. Det røde flagget ble dog raskt overdøvet i mitt indre, av at dette var nettopp en slik ting jeg hele tiden gikk og håpet på at han ville si. Det var som om jeg ble beroliget, at jeg alltid kom til å være spesiell for ham og at han aldri ville forlate meg. Jeg skulle nok tolerere hans keitete utsagn og oppførsel hvis han alltid ville være der. Jeg ble myk som smør og kysset ham på kinnet.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Kan normale mennesker ha flygende aper?

I dag ønsker jeg å skrive om et tema som ble berørt under direktestrømmingen på youtube i går kveld. For dere som ikke er informert, så har bloggen også en youtube kanal hvor jeg legger ut videoer omkring temaet psykopati. Enkelte torsdager så har vi såkalt livestream som foregår på direkten og hvor seerne kan delta i en direktechat med spørsmål og innspill. Hvis du ønsker å delta i kommende direktestrømminger så må du opprette en youtube profil/konto og ellers bare følge med på når neste direktestrømming finner sted, det legges ut under “arrangementer” på bloggens facebook side. Men det var en digresjon.

Det er kjent at psykopater og narsissister omgis av flygende aper – lojale hjelpere som fungerer som psykopatens forlengede sanser; hånd, øyne og ører – og som rapporterer tilbake til psykopaten alt de ser og hører, for eksempel om primærobjektet. Av og til deltar flygende aper også i direkte sabotasje på objektets eiendeler eller sågar kropp, altså at de kan skade objektet på vegne av psykopaten.

Men kan normale mennesker også ha flygende aper i sin omgangskrets? Svaret er ja, det trenger ikke nødvendigvis å stå en psykopat i sentrum. Det som kjennetegner en flygende ape er en form for ukritisk og sykelig lojalitet. Graden av lojalitet kan variere, fra den reneste dyrking av en “herre” hvor apen gjør alt han/hun blir befalt, til et fullstendig fravær av dyrking, men hvor apen i god tro støtter den gjeldende personen som står i sentrum, fordi vedkommende fremstår som overbevisende, troverdig og sympatisk.

Flygende aper kan også deles inn i aktive og passive, og det henger ofte sammen med den ovennevnte dyrkingen/fravær av dyrking, der hvor de mest fanatisk lojale er villige til å gå meget langt i å utøve aktive handlinger på vegne av personen i sentrum, til de passive apene som utelukkende viser mental og moralsk støtte men som aldri deltar i aktive handlinger. Deres lojalitet blir kun synlig når det blir et spørsmål om valg av side, for eksempel kan de passivt delta i utfrysningen av et objekt men aldri delta i direkte skading av vedkommende eller på egenhånd starte en svertekampanje. Flygende aper befinner seg også på alle stadier mellom de to ytterpunktene av aktiv og passiv.

Det som kanskje aller mest kjennetegner en flygende ape, er deres ukritiske støtte til personen i sentrum. De stoler blindt på vedkommende og spør aldri om virkeligheten er slik vedkommende person fremstiller den. En flygende ape har problemer med å tenke selv, er enkel å indoktrinere og vil for eksempel være et enkelt offer for ideologier eller politiske retninger som hele tiden oppstår. De vil ukritisk kaste seg på en bølge og marsjere i takt med andre, uten å reflektere særlig mye over deres standpunkter. De vil repetere mantra som de har hørt og lært, og er således meget gode budbringere i for eksempel psykopatens svertekampanje mot et objekt. En flygende ape ønsker sårt en leder som de kan lene seg til, enten en statsleder eller en personlig leder innenfor deres nære omgangskrets.

Personlig heller jeg mot å kalle flygende aper for mindre intelligente. Jeg har sterke aversjoner mot slike mennesker som ukritisk støtter en person eller en sak (selv om den personen de støtter kan ha gode hensikter). Flygende aper er meget farlige nettopp på grunn av deres manglende evne eller vilje til å reflektere over egne veivalg. De har forårsaket stor skade i historien, for eksempel på hele nasjoner men også på uskyldige enkeltpersoner. I dagens nyhetsbilde er det flust av flygende aper som ukritisk støtter og sprer forskjellige ideologier, bare følg med på aviser og tv nyheter så ser du dem, hver dag, og de finnes både på høyre- og venstresiden.

Jeg vil i den forbindelse våge meg ut i en litt farlig hypotese. Hvis vi ser på noe som er veldig aktuelt i vår tid – popstjerner. Følg med på hvordan publikum oppfører seg. Det er normalt å like musikk, foretrekke en musikksjanger og kanskje også å ha en favorittartist. Det er normalt å gå på konserter for å nyte kunsten som musikk er, og her skiller jeg ikke på kommersiell musikk og alternativ musikk – alt er kunst for den som nyter den. Men observer publikum, de som sitter stille og rolig på de bakre radene kontra gruppen med hardcore fans som står nærmest mulig scenen der de hopper og hoier, med plakater påskrevet “we love you” med enorme bokstaver. De hoier og skriker så mye at de umulig kan høre musikken. Det er fordi de ikke er der for å lytte til musikken, men for å dyrke en person. Har man slike tilbøyeligheter så våger jeg å påstå at man er en flygende ape i emning.

Men hvis man tror man kan speide en flygende ape ut fra lav intelligens så vil man ta feil, de kan være både velutdannede og veltalende. Av og til blir en flygende ape sågar skjøvet i front mens den egentlige personen i sentrum står i bakgrunnen. Apens manglende evne til å tenke selv er ikke nødvendigvis synlig på overflaten. De vil ofte ha sterke meninger om enkeltpersoner eller politiske saker og deres argumentasjon kan virke logisk, men hvis utfordret på deres syn så kan de reagere med aggresjon nettopp fordi de støtter seg til argumentene i motsetning til å ha tenkt dem selv.

Det er med andre ord den flygende apens egne egenskaper som bestemmer om vedkommende er en flygende ape eller ei. Det er ikke hvorvidt det står en psykopat i sentrum som er avgjørende. Derfor kan en flygende ape saktens være lojal mot en normal person eller mot en person med gode hensikter. Men fordi en psykopats karisma (tiltrekningskraft) og behov for å overbevise ofte er større enn en normal person, så er konsekvensen at det oftere står en psykopat i sentrum for apens lojalitet og dyrkning. En psykopat har bedre evne til, og større behov for, å omgi seg med flygende aper enn normale personer. En normal person vil oftere overlate overlojale støttespillere til seg selv av respekt for deres autonomi. En sunn person vil dessuten forsøke å støtte en flygende ape i å ta egne valg, så snart den sunne personen oppdager at han/hun blir dyrket.

Illusjonen av den evigvarende relasjon

Hva innebærer det å finne “den rette”? Mange går rundt og leter etter “den rette” uten å vite hvem det egentlig er. Det er noe de har lest om i romaner, blader og sett på film, det lyder så fint og de vil så gjerne ha det, men de leter i blinde. “Den rette” er forestillingen om en person som man er oppimot hundre prosent kompatibel med, og det trenger forsåvidt ikke være snakk om en romantisk partner. “Den rette” kan også være en venn – en såkalt sjelevenn. Forestillingene om hva man kan forvente av “den rette” varierer fra person til person, og strekker seg fra nokså realistiske forventninger til forventninger ingen kan leve opp til, som at man aldri mer skal krangle og at “den rette” vil behandle oss som en kongelig.

Jeg tror at urealistiske forventninger er grunnen til at mange går rundt og leter etter “en rett” som ikke eksisterer. Disse vil lete forgjeves. Det er lov å drømme om den perfekte relasjonen, men hvis man forsøker å sette drømmen ut i livet så risikerer man å forbli enslig. Kravene er ganske enkelt for høye. Men så har du motsatsen – objektene til psykopaten – som er villige til å slette alle krav og undertrykke egne behov i bytte mot at psykopaten blir værende i deres liv. Hva skjedde? Hvordan endte vi der? Hvordan gikk vi fra “denne personen vil jeg gjerne leve med” til “denne personen vil jeg gjerne leve for“?

Dyrking av en partner har aldri ført noe godt med seg. Det er fordi man ved dyrking ikke er likeverdige i relasjonen. Man trenger ikke å være like, svært få partnere er det – heller ikke likekjønnede. Selv i likekjønnede partnerskap virker det som om en viss grad av ulikhet fungerer best. Jeg tror det er derfor for eksempel et høyt innslag av feminisme vil ødelegge enhver relasjon, i hvert fall hvis målet er likhet. Motsetninger tiltrekker hverandre og utfyller hverandre. Motsetninger trenger ikke å bety at man ikke kan finne felles interessepunkter eller at man ikke har noe å prate om. Vellykket kommunikasjon handler ikke om at man må være like. Vellykket kommunikasjon handler om likeverdighet og tillit – at begge partnere våger å lufte sitt innerste for hverandre.

Men mange av oss kom så langt at vi var villige til å dyrke vår psykopatiske partner. Jeg vet at jeg var kommet dit. Jeg var villig til å senke meg selv flere hakk under ham, aldri utfordre ham og gi ham alt jeg hadde i bytte mot en grad av lojalitet som jeg kunne leve med. Jeg kan love dere at selv om vi hadde klart å beholde psykopaten i våre liv litt lenger, så hadde en slik dyrking aldri fungert i lengden. Det eneste som fungerer er likeverdighet i parforholdet, hvor begge føler at de har en stemme og ingen frykter den annen parts reaksjoner eller sanksjoner.

Gjensidig respekt er også påkrevet. Det betyr at hvis man ikke respekterer seg selv så har man et problem, fordi man da vil behandle partneren med den samme respektløsheten som man behandler seg selv. De av oss som ikke respekterer oss selv høyt nok vil derfor tjene mye på å jobbe bevisst med dette innen vi drar på partnerjakt.

Den skjeve kjøpslåingen vi var villige til å inngå etter “det manipulative skiftet” i relasjonen med psykopaten (det punktet hvor vi går fra å bli idealisert til selv å idealisere) innebar et sterkt ønske om at relasjonen skulle vare evig. Vi var kommet til et punkt hvor psykopaten var blitt vårt oksygen som vi verken kunne eller ville klare oss uten. Da relasjonen tok slutt så rev det derfor eksistensgrunnlaget bort under føttene våre. Vi fikk ikke lenger puste. Vi ønsket heller ikke lenger å puste hvis psykopaten ikke var ved vår side. Dragningen mot denne personen var meget sterk og mange ga etter. NK var meget vanskelig.

Jeg husker jeg var i villrede. Hva var nå meningen med livet? Jeg hadde ventet på “den rette” i tyve år (jeg var på det tidspunktet 37 år gammel). Når jeg ikke engang klarte å holde på ham som jeg trodde var ment for meg, kom jeg noengang til å klare å holde på noen overhodet? Var dette ene toget gått? Måtte jeg nå forberede meg på et liv i ensomhet?

Forestillingen min om “den rette” baserte seg på at når jeg hadde funnet ham, så skulle relasjonen vare livet ut. Jeg tror dette gjelder mange – at vi leter fordi premien er verdt letingen, og den vil vare livet ut. Av dette kommer uttrykket “å kysse mange frosker”; å date forskjellige potensielle partnere er prøveforestillinger før den store premieren. Det er med andre ord lov å feile på prøveforestillingene, men premieren skal være perfekt – og den skal spille evig.

Men når jeg tenker etter så blir jeg lett hoderystende til mine egne illusjoner om alle disse spektakulære relasjonene jeg har drømt om, for ingen relasjoner varer evig. Ikke engang de livslange relasjonene varer evig. Som regel dør den ene partneren før den andre, og den partneren som fortsatt lever må leve resten av sitt liv uten sin partner.

I de fleste tilfeller så blir ikke relasjonene brutt av dødsfall. De koker bort eller de oppløses av gjensidig forståelse og enighet om å sette hverandre fri. Det som engang var så fint og flott, er det ikke lenger. Og det er ingenting i veien med det! Relasjoner er ment å være flyktige. Det gjør dem ikke mindre verdige eller mindre verdt å kjempe for. Vi har uansett aldri mer enn her og nå. Dette gjelder også våre relasjoner med psykopaten. Vi kan ha elsket vedkommende mer enn noen annen, men vi må slutte å tro at vår kjærlighet kan holde noen fast. Vi hadde vår tid med vedkommende, og nå er den over. Slik er det bare, og det er helt naturlig. Heller ikke psykopatens relasjon med den nye partneren, vår erstatter, kommer til å vare evig. Enten dør en av dem, eller så blir relasjonen brutt av psykopatens natur. Det kan skje i morgen eller om tredve år. Relasjonen tar under alle omstendigheter en gang slutt.

Det gjelder også vennskap. Jeg leste en gang en bok kalt “venner for harde livet” av Lange og Slagsvold. Boken handlet ikke om psykopati, men om det idylliserte vennskapsidealet, og om hvordan jaget etter perfekte vennskap skaper mer stress enn hygge og ekte intimitet.

Jeg traff nylig en gammel barndomsvenn som jeg ikke hadde sett på ni år. Gjensynet var ikke spesielt hjertelig. Det var hyggelig nok, men det ga meg svært lite. Mannen som stod foran meg hadde vokst fra meg, og antakelig hadde det skjedd lenger tilbake enn for ni år siden, antakelig sluttet vi å treffes den gang fordi vennskapet allerede var dødt. Jeg har ofte tenkt på ham opp gjennom årene, men forestillingen om et vennskap er ofte helt annerledes enn realiteten. Han ønsket at vi skulle treffes igjen med middag og vin, men det var faktisk en lettelse å kunne fortelle meg selv at jeg ikke har noe behov for å se ham igjen, i stedet for å håpe at vennskapet kunne gjenopplives og blusse opp igjen. Jeg vil alltid være glad i denne mannen for hans lojalitet i barne- og ungdomsårene, men det var den gang. Det var godt å se at han har det bra i dag, mer enn det trenger jeg ikke å vite om ham.

Ha det derfor i tankene når dragningen mot psykopaten blir for stor. Ingen relasjon varer evig, enten dere var sammen i seks uker eller seks år, så ikke forsøk å hold fast som om det er en naturlov at dere skal være sammen. Dere var bare to personer som møttes og som i et øyeblikk var en del av hverandres liv. Men nå er dere ikke lenger det. Og det er helt greit.

 

Minner på at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, vlogger (youtube videoer) og annen informasjon. 

 

 

Å kommentere på en blogg er ingen menneskerett

I dag vil jeg gå inn på et lite sidespor og snakke om noe annet enn psykopati. Jeg ønsker å fortelle om selve bloggdriften.

Bloggen vokser, som er ønskelig, men med veksten så vokser også alt av positiv og negativ menneskelig adferd.

De som kun leser bloggen men aldri gjør seg til kjenne merker vi ikke så mye til. I dag følger 8000 personer bloggen på facebook. Statistikk jeg får fra leverandøren viser at dobbelt så mange, omkring 16000, er oppmerksom på bloggen. Grunnen til at mange leser en slik blogg uten å følge den på facebook er fordi mange objekter ikke ønsker å gi et hint om at de er “på sporet” av psykopaten. En annen årsak er at mange ikke har facebook konto. De kan likevel lese bloggen, som er uavhengig av facebook.

Til enhver tid så er kun en håndfull mennesker aktive i kommentarfeltet. Men kommentatorer kommer og går. Noen er trofaste kommentatorer i lange perioder, andre skriver bare en enkelt kommentar eller et par. En av årsakene til at kommentatorer forsvinner er at de får det bedre og ikke lenger trenger å være så opptatt av bloggen. Men selv om det til enhver tid kun er et begrenset antall kommentatorer så har to-tre hundre lesere vært aktive i kommentarfeltet siden oppstarten i 2015. Det er med andre ord mange som har bidratt aktivt, mest på godt – men som jeg vil snakke om i dag, av og til på vondt.

Men innen jeg går videre vil jeg skryte av de 98 prosentene av dere som er respektfulle og ydmyke i kommentarfeltet, både mot hverandre og mot meg som bloggforfatter. Dere trenger ikke å ta notis av dagens tekst, men dere er velkommen til å lese den for å få dypere innsikt i bloggdrift. Jeg vil gi dere en liten titt bak kulissene.

I løpet av årene med blogg så har jeg opplevd noen råtne epler, hvorav den mest ekstreme var en kvinnelig leser som i 2017 trodde hun og jeg var personlige venner. Hun evnet ikke å forstå at hun bare var en av mange lesere. Hennes adferd nærmet seg forfølgelse (stalking). Hun ble blokkert.

Både bloggen og youtube kanalen har også tiltrukket seg flere psykopater og narsissister. Enkelte av dem har gjort seg til kjenne. Også disse blir blokkert.

De ekstreme tilfellene er få og tydelige. De er lette å få øye på. Grensetilfellene derimot er vanskeligere å skille ut, fordi det kan være snakk om noe så elementært som at vi har forskjellige måter å ordlegge oss på. Og det bringer meg til dagens tema, er en blogg et fristed for alle som ønsker å ytre seg?

Svaret er nei. En blogg er ikke et offentlig sted. En blogg er privat eiendom, alle som kommenterer der er gjester og plikter å oppføre seg deretter. Det er ingen menneskerett å kommentere på en blogg. En blogg er ingen nettavis, den er mer som en dagbok. En blogger jobber alene, og når du leser så får du innsikt i vedkommendes liv og innerste tanker.

Når du kritiserer en bloggtekst, så kritiserer du derfor ikke et “system” eller et apparat. Du kritiserer en enkeltperson. For eksempel kan man i en nettavis kritisere en enkelt artikkel eller sågar journalisten som skrev den. Men en journalist har en redaktør og en redaksjon i ryggen. Det har ikke en blogger.

Enkelte blogger som min oppmuntrer av naturlige årsaker til et aktivt kommentarfelt og i en viss grad til debatt. Å ha opplevd en psykopat er ensomt. Vi ønsker derfor å stå sammen, vi ønsker å lese andres erfaringer for å lære og for å sammenligne. Vi ønsker å skrive om egne erfaringer for å tømme oss for gift, for å få støtte og bekreftelse og for å forstå hva vi har opplevd. Slik skal det være. Det betyr ikke at du kan skrive akkurat det som faller deg inn.

En blogger jobber som sagt alene. Det står ikke en “nemnd” og vurderer dine kommentarer. Å moderere et kommentarfelt tar mye tid. Jeg har alene moderert ca 6500 kommentarer siden oppstart. Det betyr at jeg ikke har mulighet til å finanalysere hver enkelt kommentar. Hvis jeg velger å fjerne en kommentar eller en kommentator, så har jeg ikke tid til å gi deg en personlig begrunnelse for hvorfor. Du er en av veldig mange lesere. Jeg er bare en.

Det er ditt ansvar å sørge for at ditt budskap kommer klart og tydelig fram. Hvis jeg opplever en tvetydighet i din kommentar så kan jeg velge å slippe den gjennom, men det kan også hende at jeg fjerner den. Et eksempel er “stikk” til meg (eller andre kommentatorer) pakket inn i en lang kommentar med ordsalat. Ofte blir det et tolkningsspørsmål og jeg kan ta feil av dine intensjoner. Men igjen, jeg har ikke tid til å finanalysere dem. Jeg har heller ikke tid til å diskutere dem med deg. Du plikter å vise dem.

Jeg kan fjerne enkeltkommentarer eller jeg kan utelukke alle kommentarene fra en bestemt kommentator. Hvis jeg merker at du dominerer for mye og din gjennomgangstone er negativ – altså at du har vist en negativ holdning gjennom flere kommentarer – så kan du bli fjernet for all fremtid. Du får ingen forklaring på hvorfor. Jeg har en blogg å drive. Har du ingen kommentarskikk så kommer ikke jeg til å fortelle deg det. Du blir bare fjernet. Dominanse og/eller negativitet vil påvirke stemningen i kommentarfeltet og kan få andre lesere som ønsker å kommentere til å nøle. Det kan også redusere min egen motivasjon til å fortsette.

Det er lov å kritisere tekster fra meg og kommentarer fra andre. Men i kritiske kommentarer står jeg overfor en vurdering. Er din kritikk oppbyggende? Berikende? Saklig? Konstruktiv? Velbegrunnet? Berettiget? I så fall slippes kommentaren antakelig gjennom. Hvis jeg derimot tviler på dine intensjoner så lover det ikke godt. Eller sagt på en annen måte, hvis jeg ikke liker tonen din så er du ute. Det lyder kanskje udemokratisk men en blogg er ikke et demokrati, den er et diktatur. Jeg er alene om å passe på mitt eget velbefinnende i tillegg til skjøre lesere (vi er alle skjøre i lang tid etter et brudd med en psykopat). Hvis du merker at ditt syn skiller seg markant fra mitt så hindrer ingenting deg i å starte din egen blogg. Min blogg derimot, er ikke din søppelfylling.

Jeg lyder kanskje streng men det er nødvendig. Jeg skal overleve som blogger og leserne skal få mest mulig rehabilitering ut av tekstene. Men veldig streng er jeg dog ikke. Av 6500 innleverte kommentarer så har jeg kanskje stoppet 80. 98-99% av kommentarer slipper med andre ord gjennom.

God kommentarlyst 🙂