Å vekke sovende hunder

Uttrykket “å vekke sovende hunder” var ukjent der jeg vokste opp. Vi brukte de beslektede uttrykkene “å gå rundt grøten” eller “å la ting ligge”. De har ikke helt den samme betydningen, men nesten. Vi brukte også “å vekke en sovende bjørn”, som lyder likt men handler om noe annet. Å vekke en sovende bjørn betyr å unngå fare – å ikke vekke monsteret, enten i et menneske eller i en sak. Å vekke sovende hunder handler snarere om at når man sier A så må man også si B, ellers får mottakeren (og kanskje også budbringeren) ikke indre ro og fred, noe man heller ikke får når hunden blir stående og bjeffe og gjø fordi man har vekket den, derav metaforen. Når man har vekket en sovende hund så må man også sørge for at den faller til ro igjen. Eller sagt på en annen måte; man må fortelle hele historien og unngå forvirring slik at tilhøreren får sjelefred.

Jeg ble første gang oppmerksom på uttrykket i romanen “Adjutanten” av Jørgen Norheim. Den aldrende militæroffiseren i historien er en grubler, en tenker, en filosof. I møte med gårdeieren som han leier husrom av, så opplever han at verten er kryptisk, irriterende og provoserende fordi det han sier blir hengende i løse luften, slik at den grublende offiseren blir liggende søvnløs og analysere hans ufullendte uttalelser.

Psykopaten vekket mange sovende hunder i oss. Deres handlinger og ord var ment å forvirre og gjøre oss søvnløse. Når vi løper etter dem i håp om å oppklare forvirringen de helt bevisst skapte, så er det for at hundene igjen skal falle til ro. Vi klarer ikke å finne ro der de står og bjeffer oss i øret.

Psykopaten og narsissisten rører bevisst i grøten, hele tiden. Ingenting skal være avklart, oppklart eller avtalt. Når vi tror en sak er lagt død, så vekkes den til live igjen. Hvis vi tror vi har en avtale med dem, så tåkelegger de oss til å tro at det aldri var en avtale, kun et forslag.

Les dette eksempelet på en samtale der ordsalat er tilstede og der «hundene vekkes». Ordsalat kan defineres som en brist i kontinuiteten eller stringensen i en samtale, fordi den 1) ikke følger normal logikk (for eksempel tåkelegging), 2) er kryptisk (svarene passer ikke til spørsmålene, ord blir brukt på feil sted etc., man får følelsen av å snakke med en som er dement) eller 3) «crazy making» (for eksempel å «snakke i ring»);

A: Skal vi invitere C over på middag i morgen?

B: Ja, det er greit.

Neste dag;

B: Har du sagt til C at han er invitert i kveld?

A: Nei, jeg forstod det ikke slik at vi hadde bestemt oss.

B: Jeg sa det var greit, da har vi bestemt oss. Jeg har nå beregnet ekstra mat til i kveld.

A snakker med C i telefonen.

B: Husket du å invitere ham nå?

A: Nei, det gjorde jeg ikke. Vi snakket om noe annet.

B: Hvorfor ikke?

A: Du sa det var greit, men har du egentlig lyst?

B: Ja, jeg har lyst.

A: Ok, vil du fortelle ham det da?

B: (Begynner å bli meget oppgitt) nei. Det var din idè, da inviterer du ham selv.

A snakker med C i telefonen for andre gang på samme dag, det er allerede sen ettermiddag;

A: B har lyst til at du kommer på middag i kveld.

C: Takk for invitasjonen, men jeg har allerede begynt med matlagingen.

Utvekslingen ovenfor kan være en misforståelse mellom to normale personer. Men hvis en psykopat er involvert så er det ikke snakk om en misforståelse, men om bevisst tåkelegging. B befinner seg helt til det siste i villrede om hvorvidt C kommer på middag eller ei. Legg merke til at A (som muligens er psykopat) klarer å vri det til at det er B som har tatt initiativet til invitasjonen. Dette kan påvirke relasjonen mellom B og C. For eksempel kan det bli kleint hvis B er en kvinne, gift med A, og inviterer C – som kanskje er en enslig kompis av A – på middag. Manipuleringen er komplett hvis C kanskje synes B er attraktiv.

Eller hva hvis B og C i utgangspunktet ikke er de beste venner, men at de tolererer hverandre fordi begge står A nær? Hvilken grobunn for misforståelser kan det da skape når A forteller C at B ønsker å invitere C på middag?

Legg også merke til at A venter i det lengste med å invitere C. Det sier seg selv at hvis man venter for lenge med en middagsinvitasjon, så har den inviterte allerede lagt andre planer. Alle legger en plan for middag. Kan det være at A egentlig ikke ønsket å invitere C på middag, men snarere var interessert i å «teste» B?

Ingenting er sikkert med en psykopat eller narsissist. De kan iscenesette en krangel for så å stikke av i kampens hete. I dine forsøk på å avklare krangelen eller skape forsoning så får du ikke tak i dem. De har slått av telefonen og blir borte i flere dager. I mellomtiden kverner de vonde ordene som ble sagt i ditt hode. Det preger dine dager og netter, du klarer knapt å fokusere på noe annet. Hundene er vekket og vil ikke falle til ro. Du tror du trenger psykopaten for at hundene skal falle til ro. Slik jager vi etter psykopaten for å hjelpe oss med å få hundene til å sove igjen.

Men psykopaten er ikke interessert i din sjelefred. De vekket hundene vel vitende om at vi trenger dem for å berolige hundene igjen.

Tenk i enda videre forstand. Hva kan for eksempel en psykopatisk forelder som sørger for at hunder står og bjeffer i øret til deres sønn eller datter hele livet, utrette av skade? Hvem finner den nødvendige roen til å finne ut av hvem de er i en sårbar alder; å lære seg selv og sine egne egenskaper å kjenne, slik at talentene kommer til nytte i den riktige utdannelsen og påfølgende karriere? Hvem klarer å velge den riktige partneren eller de riktige vennene når hundene ikke er rolige? Hvem klarer å tenke klart om noe som helst med urolige hunder rundt ørene? For barn av psykopatiske foreldre er dette realiteten de første tyve årene av livet eller enda lenger. Barn av psykopatiske foreldre blir ofte forvirret og havner på feil hylle i livet fordi de aldri har fått den nødvendige indre roen til å velge riktig. Den psykopatiske forelderen har sørget for at oppmerksomheten til sønnen og datteren hele tiden er et annet sted enn der den bør være.

Men du trenger ikke psykopaten for at hundene skal falle til ro. Psykopaten vil bare sørge for andre måter å vekke hundene på. Du kan selv vugge hundene i søvn igjen, ved å huske at hva psykopaten sier og gjør ikke er verdt å gruble på. Psykopaten bare kaster ut tomme ord og handlinger for å vekke hundene, for å få en reaksjon fra deg. Det finnes ingen substans eller mening. Å analysere tomme handlinger blir som å koke suppe på spiker; du vil aldri få noen smak eller næring av det. Du blir ikke mett uansett hvor lenge du grubler. Det har derfor ingen hensikt. Du kan likegodt la det være. I stedet kan du fortelle hundene «Falsk alarm! Ingenting å bry seg om. Gå og legg dere igjen».

Har du et sterkt behov for å konfrontere psykopaten?

Hvordan går det egentlig med din helbredelse? Hvis du tenker ett år tilbake i tid, vil du si at den går framover – også selv om det skjer langsomt? Vokser du i sjel og sinn, er du blitt klokere og sterkere? Eller sitter du fast i “loops” og kvernetanker? Har du problemer med å gå videre uten “den siste samtalen” eller hevn? Hvor lenge vil du si at du har stått stille; seks måneder, to år eller kanskje fem år? Husk at å tenke på psykopaten hver dag ikke er det samme som å stå stille. Det er naturlig å tenke mye på en slik relasjon, selv lang tid etter. Å stå fast handler om at du ikke finner sjelefred, selv om du har forsøkt og til tross for at det har gått lang tid.

Hvis du fortsatt har et behov for å konfrontere psykopaten, enten det er en eks partner, en forelder eller en venn, så er det som regel på grunn av ett av to; 1) det har ikke gått lang nok tid, du er i en tidlig fase og kanskje noe utålmodig, eller 2) det har gått lang tid, men noe har skjedd underveis som gjør at du står fast. Din vekst har ikke gått “etter boka”. Forsøk å identifiser om det dreier seg om en av disse to årsakene. Jeg tipper at nitti prosent av dere som opplever at dere står fast, er i en av de to kategoriene. Når du har identifisert problemet så kan du vurdere tiltak. Har du for store forventninger til hva helbredelse innebærer? Trenger du profesjonell hjelp? Er det faser du har forsøkt å utsette, omgå eller ignorere, og nå slår de deg i bakhodet som en boomerang?

Den generelle holdningen her på bloggen (og i det globale miljøet) er at man bør unngå en konfrontasjon. Det kan imidlertid være vanskelig å forstå hvorfor man bør unngå den. NK hindrer selvsagt at man kan konfrontere psykopaten. Men hvis du står fast og er desperat, vil et enkelt unntak fra NK gjøre hverdagen enklere for deg?

Det første jeg vil gjøre er å fraråde deg fra en konfrontasjon. Tenk på følgende;

  • En “siste samtale” med psykopaten vil bare tilføye nye utsagn og handlinger til dine allerede overarbeidede grublerier og analyser av relasjonen. Psykopaten snakker i koder og “ordsalat”. Sjansen er stor for at du vil føle behov for enda en avklaring etter det som var ment å være “den siste avklaringen”.
  • Vær forberedt på ytterligere angrep. En konfrontasjon bærer i seg en høyere grad av aggresjon enn samtaler med andre intensjoner. En psykopat vil mest sannsynlig reagere offensivt på å bli avkrevet svar. Har du lært deg å observere i stedet for å absorbere ennå? Hvis ikke så er du mest sannsynlig ikke klar. Hvis du fortsatt er tilbøyelig til å absorbere angrep så vil psykopaten klare å påføre deg ytterligere kutt, i tillegg til de du har fra før.
  • Forventer du noe av psykopaten, slik som anger eller en beklagelse? Forbered deg på skuffelse. Psykopaten ser ikke relasjonen slik du ser den. Han/hun lever i en fantasiverden hvor de aldri har skyld eller ansvar. Hvis psykopaten har begått gjentatte overgrep mot deg (noe som er sannsynlig) uten en eneste gang å be om tilgivelse, så går det mot enhver logikk og menneskelige natur å tro at du plutselig får en beklagelse nå. Psykopaten har ikke brukt ditt fravær til å reflektere, savne deg eller se relasjonen fra ditt ståsted.

Tenk på at du trenger ikke å konfrontere psykopaten for å heles. Jeg forstår at du tror du trenger det. Men hva hvis psykopaten er død? Eller dement? Eller på annet vis utilgjengelig? Betyr det at du aldri kan heles? Nei, selvfølgelig ikke. Tenk på alle som lever videre med overgrep begått av nå døde slektninger. Kanskje det er en idè å betrakte psykopaten som nettopp død og fortelle deg selv at muligheten for en konfrontasjon rett og slett ikke er tilstede, slik at fokus vendes over på deg selv.

Hvis jeg fortsatt ikke har klart å overbevise deg om å unnvære en konfrontasjon så kan det være at du trenger å kjøre på, om ikke annet enn for å få behovet “ut av systemet” eller oppdage at det hadde ingen hensikt i utgangspunktet. Jeg forstår også behovet for at noen ord trenger å forlate dine lepper for å gi deg sjelefred. Jeg vil også legge inn en liten klausul. Der hvor jeg ikke ser noen som helst grunn til å konfrontere en eks, så kan det i visse tilfeller være nødvendig å konfrontere en forelder eller en venn fordi de er en del av et større nettverk som du fortsatt har bindinger til.

Gjør deg da noen tanker innen konfrontasjonen;

  • Vær forberedt på nødvendig flukt. Legg møtet til et nøytralt sted, gjerne offentlig (for eksempel en kafe eller en park) slik at psykopaten er nødt til å moderere sin reaksjon.
  • Kan du leve med verst tenkelige utfall? For eksempel at du blir fysisk angrepet, eller at psykopaten får inn et enda bedre “siste stikk” enn ved siste kontakt.
  • Har du et sterkt nok støttenettverk, som er villige til å ta deg imot og lindre etter konfrontasjonen?
  • Har du sterk nok tro på din egen virkelighet slik at du står støtt i den fornektelsen og projeksjonen fra psykopaten som definitivt vil komme?
  • Vær forberedt på at kanskje ingenting av konfrontasjonen vil forløpe slik du så for deg og “øvde inn” i forkant. Vær forberedt på at du ikke fikk sagt noe, eller svært lite, av det du hadde på hjertet.
  • Husk at du eksponeres for ytterligere mishandling uten noen som helst personlig gavn for deg.

Hvis du har gjennomført en konfrontasjon så ikke skam deg eller klandre deg selv hvis den ikke forløp som planlagt. Mest sannsynlig gjorde den ikke det. Tenk heller “pytt pytt, jeg gjorde et forsøk, nå kan jeg krysse det av på listen over ting jeg måtte gjøre for å gå videre”. Skriv gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet.

 

På grunn av ferie og manglende nettdekning så blir det stille fra meg resten av mai måned. Det betyr at kommentarer lagt inn i den perioden ikke vil bli publisert umiddelbart, og andre henvendelser ikke vil bli besvart før månedsskiftet. Jeg ønsker alle en flott nasjonaldag og en fin vår. 

 

Psykopaten oppmuntrer deg til å bruke tid og penger forgjeves

Mange av oss som tenker tilbake på langvarige relasjoner med psykopater og narsissister, enten det er snakk om partnere, venner eller slektninger, blir slått av noe påfallende. Vi blir selvfølgelig slått av mange ekstraordinære ting etter en slik relasjon. En av dem er hvor dårlig rådgiver psykopaten var, som om han eller hun overhodet ikke kjente våre behov eller forstod våre egenskaper. Det er ihvertfall slik vi opprinnelig unnskyldte vedkommende; at de mente vel, men kjente oss for dårlig til å hjelpe oss. Kanskje kunne vi strekke oss til at de var egoister som ikke lyttet til oss, men som aldri ville skade oss bevisst.

Senere går det opp for oss hvor pågående de var. De hadde en mening om alt, inkludert om våre liv og om ting de umulig hadde forutsetninger til å uttale seg om. Faktisk var det irriterende hvordan de blandet seg inn i alt mulig. De insisterte på at de visste bedre enn oss, hva vi burde bruke vår tid og våre penger på. Men bevisst ondskapsfulle? Nei, den sitter for langt inne.

Men når vi tenker enda hardere etter så virker det som om de bevisst sendte oss på ville veier.

En datter fortalte hvordan hennes mor oppmuntret henne til uhemmet pengebruk, selv om moren visste at datteren var enslig og i en usikker arbeidssituasjon. Datteren opplevde at moren så skjevt til henne og oppfattet henne som gjerrig når hun ikke kastet bort penger på nips og ubrukelige ting hvis de tok en bytur eller dro på ferie sammen. Datteren følte seg nesten presset til å bruke penger når hun var sammen med moren, og begynte å vegre seg for å gjøre aktiviteter med henne som innbefattet shopping. Hun trodde det var fordi moren ikke hadde økonomisk begrep, da faren hadde en god inntekt og moren derfor aldri trengte å bekymre seg om slikt. Moren sa alltid “du må jo unne deg noe, du unner deg aldri noe”, noe datteren stilte seg undrende til da hun som regel kjøpte det hun ønsket seg, nettopp fordi hun var nøysom og hadde råd.

En mann fortalte hvordan hans kamerat ville han skulle blåse sin økonomi på en dyr bil, selv om kameraten visste at mannen sparte sine penger til videreutdanning eller omskolering. Kameraten ga seg imidlertid ikke og maste om bilen hver gang de møttes, selv om mannen mer enn en gang hadde sagt tydelig ifra om at en ny bil ikke stod på agendaen. Kameraten hadde ingen personlig gavn av at mannen skulle kjøpe bilen, og mannen fortalte “jeg forstår ikke hvorfor han var så opptatt av den bilen, det var som om hans eneste mål var at jeg skulle pådra meg dyp gjeld, som om han ikke likte at jeg hadde en ryddig økonomi eller kanskje ikke ville at jeg skulle ta den utdannelsen”.

En kvinne forstår i dag hvordan hennes far rådet henne til å ta en utdannelse som overhodet ikke passet til hennes interesser eller egenskaper, og dermed en jobb hun aldri trivdes i. Hun fulgte rådet for å blidgjøre faren, men i mange år etter var hun plaget av hva hun oppfattet som en bortkastet karriere og et talent som aldri ble fullbyrdet. Hun kunne blitt noe større og bedre hvis ikke faren hadde vært så ensporet og nesten truende. Hun husker tilbake til den gang hun skulle velge utdannelse, det lå i luften at hvis hun ikke fulgte farens ønske så kom han ikke til å støtte henne økonomisk under studiet.

Kan det stemme at disse menneskene, sågar egne foreldre, ønsket å se oss mislykket og bankerott? Hvis det er snakk om en psykopat eller narsissist så er svaret ja. Det er flere grunner til dette;

  • Når objektet synker så flyter psykopaten opp. Psykopaten næres av objektets lidelse og energi. Det motsatte skjer også; når objektet flyter opp så synker psykopaten. Objektets lykke og suksess fungerer som gift for psykopaten. Har du sett filmen “It” hvor morderklovnen vokser av objektets frykt, men svinner hen til en liten ufarlig dukke når offeret ikke lenger frykter den? Det er nettopp det som skjer. Psykopaten kan aldri sameksistere med objektet på samme nivå. I en normal relasjon bygger begge hverandre opp. Det går ikke sammen med en psykopat.
  • Misunnelse driver psykopaten. Hvis et objekt har en god økonomi så oppfatter psykopaten det som om objektet er mer vellykket. Det fungerer ikke i psykopatens grandiose verden, der ingen andre skal ha mer eller større enn ham/henne.
  • Psykopaten elsker å manipulere, svindle og narre. Andres liv og framtid er en lek for ham/henne. Hvis psykopaten klarer å lure noen til å lytte til deres råd og handle etter dem, så vokser de av at de har makt og overbevisningsevne. De føler seg smartere enn objektet. Det kan dreie seg om alt fra å investere i dårlige aksjer til valg av livspartner. En psykopatisk forelder eller venn kan overtale objektet til å gifte seg med en partner som overhodet ikke er en god match. De gjør det blant annet med tåkelegging; “han slo deg men han er god på bunnen, han er så livredd for at du skal forlate ham”, “hun var nok bare utro for at du skulle løpe etter henne, for å vise at hun er viktig for deg, hun elsker deg mest av alle”. Når det elendige ekteskapet er et faktum så vil psykopaten fortsette med å tåkelegge og på den måten legge flere dager og år til et katastrofalt samliv.

Psykopaten saboterer på flere måter; ved å få deg til å foreta valg som

  • ikke gavner deg,
  • som gavner dem, eller
  • som direkte skader deg.

Et eksempel på sistnevnte kan være at psykopaten overtaler deg til å hoppe i strikk eller fallskjerm, vel vitende om at du lider av alvorlig høydeskrekk og at en slik aktivitet snarere vil traumatisere deg enn å gi deg en god opplevelse. Psykopaten og narsissisten kjennetegnes av sterk pågåenhet og får deg hele tiden til å gå imot din natur. Du har ofte følelsen av at “dette vil jeg ikke, det føles ikke riktig” sammen med en psykopat. Problemet er at du til slutt overstyrer din egen intuisjon fordi du blir vant til det, i tillegg til at psykopaten sjarmerer eller truer deg til å overstyre den. For eksempel vil en psykopat lett kalle deg “feig” og trykke på sårbare knapper for å få deg på glid. Normale personer gjør ikke slik, de har sperrer mot å presse andre for langt.

(Historier fra lesere er hentet fra henvendelser på e-post, konsultasjoner og fra tiden med “Hjelpetelefon”. De er anonymisert og delvis fiksjonalisert slik at involverte ikke kan identifiseres men essensen er bevart).

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

Å vokse opp uten støtte

I dag vil jeg vende blikket bort fra den psykopatiske partneren og mot den psykopatiske og narsissistiske forelderen. Mange har vokst opp med en eller to psykopatiske foreldre, ofte uten å være klar over det. Når vi vet hvor lett det er for en psykopatisk partner å tåkelegge oss og forandre vår virkelighetsoppfatning så kan man forestille seg hvor tåkelagt et barn av psykopatiske foreldre er når de får den narsissistiske virkelighetsoppfatningen inn med morsmelken. Det unormale blir meget normalt for disse barna, og det er virkelig en bragd for sønner og døtre av psykopater å senere i livet skulle orientere seg mot det normale. Strengt tatt har de få eller ingen referanserammer å orientere seg etter. Det hjelper hvis det har vært ikke-psykopatiske omsorgspersoner tilstede, for eksempel den andre forelderen eller besteforeldre. Også eldre, normale søsken kan være nok til å “redde” barnet, fordi han/hun da har en fot i den normale verden.

Merk; når jeg i denne artikkelen skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis et lite barn, men barnet til den psykopatiske forelderen, uansett alder.

En psykopatisk eller narsissistisk forelder misliker egne barn. Alle barn vil før eller siden falle i unåde hos en slik forelder, også såkalte “gullbarn”, og det er umulig for barnet å forstå årsaken hvis ikke andre myndighetspersoner intervenerer og forteller barnet at “mor skal du ikke høre på” eller “far er ikke normal”. Dette skjer sjelden fordi det er et stort steg for den utenforstående å ta, og nærstående personer som kanskje har sett lusa på gangen våger ikke å intervenere fordi de da risikerer å selv falle i unåde hos psykopaten. Resultatet blir at barnet tror at den psykopatiske forelderen er som han/hun skal være og at det er barnet selv det er noe galt med. Noen ganger finnes det ingen formildende personer rundt barnet og hele slekter opptrer som flygende aper som passivt eller aktivt deltar i mishandlingen.

Manglende støtte fra en psykopatisk forelder kan vise seg ved blant annet:

  • Utskjelling og latterliggjøring foran andre. For eksempel husker en mannlig leser hvordan han som meget ung (fem-seks år) ble skammet på selveste julaften fordi han gledet seg for mye til at pakkene skulle deles ut. På et tidspunkt misoppfattet han samtalen og trodde det ble gitt klarsignal til å dele ut gaver. Han løp spent bort til juletreet og fant en gave men ble grovt irettesatt og latterliggjort av sine egne foreldre foran hele selskapet. Han husker at alle de tilstedeværende, tanter, onkler og besteforeldre, syntes å nyte at han ble irettesatt. Ingen forsøkte å trøste. Følelsen av å være “feil” kan han kjenne på den dag i dag.
  • Barnet kan angripes av andre; slektninger eller utenforstående, uten at forelderen griper inn og tar barnet i forsvar. Forelderen kan sågar oppmuntre utenforstående til å korrigere barnet og opptre som “heiagjeng”; “bra det nabo, bare sett henne på plass, hun er frekk som flatlusa”. Den psykopatiske forelderen kan også sette den normale forelderen opp mot barnet.
  • Barnet opplever ingen støtte i kriser, som i en mobbesituasjon eller ved alvorlig sykdom. En kvinnelig leser forteller hvordan hun som ung (i tyve-årene) ble alvorlig syk og hadde lange innleggelser på sykehus. Foreldrene troppet opp under hver innleggelse og satt der ved hennes side. Hun følte dog en merkelig tomhet av å ha dem der. Hun opplevde ingen støtte eller beroligelse i deres tilstedeværelse, men fikk seg ikke til å be dem om å la vær å komme. Hun tenkte at “dette er vel støtte” selv om hun ikke merket den. Hver gang gledet hun seg til de skulle reise hjem igjen og hun kunne være alene. Dette ga henne dårlig samvittighet. På et tidspunkt var hun blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne utføre praktiske dagligdagse oppgaver selv, hun var redd for at kroppen skulle kollapse og at hun måtte fraktes til sykehus i hast. Hun ba derfor om hjelp fra sine foreldre. Faren flyttet inn hos henne for å hjelpe til. Nærmest totalt sengeliggende oppdaget hun at han drakk alkohol bak hennes rygg. Hun forstod at han ikke ville være istand til å kjøre henne trygt til sykehuset hvis behovet oppstod. Hun konfronterte faren med adferden og måtte resten av hans opphold gå på nåler rundt ham fordi hun hadde våget å fortelle ham om hennes bekymring. Etter lang tids behandling ble hun til slutt friskmeldt. Samme dag forventet foreldrene at hun returnerte til full jobb. Senere har hun forstått at de blant sine venner og bekjente på hjemstedet høstet beundring for deres altruisme for deres syke datter.

Langtidsvirkningene av slike oppvekster er naturlig nok omfattende og ofte irreversible. En av konsekvensene er at barnet finner en psykopatisk partner som er lik sin far eller mor. Paradoksalt nok er det ofte først etter bruddet med denne partneren, at barnet begynner å nøste opp trådene som går helt tilbake til fødselen. Den påfølgende indre og ytre oppvasken er livsomveltende.

Andre langtidsvirkninger kan være;

  • En overdreven respekt for autoriteter.
  • En kronisk og permanent følelse av å være “feil”, underlegen og mindreverdig. At man bare har “en halv stemme” når beslutninger skal tas.
  • Livsvarige problemer med å klare å skille mellom hva som er normalt og unormalt, hva man bør tolerere og ikke tolerere.
  • Et vanvittig og utmattende jag etter å bli akseptert. Ikke bare av foreldrene, men av venner, partnere og sjefer.
  • En forventning om ikke å få støtte, selv av selvvalgte venner og partnere. Følgelig vil man da ofte ende opp med et nettverk som oppfattes som genuint, men som egentlig motarbeider en.
  • En iboende følelse av skam, og aksept for at man blir korrigert og irettesatt – selv som voksen og selv om kritikken er illegitim. Man er redd for å stå opp for seg selv fordi man er vant til å bli sablet ned hvis man gjør det.

En av de største feilene disse barna gjør er at de fortsetter å oppsøke den psykopatiske forelderen for å få emosjonell støtte, selv om de egentlig aldri har fått slik støtte. De fortsetter også å pøse ut deres innerste og dypeste lengsler og behov til tross for at deres behov aldri har blitt respektert, og ofte brukt mot dem. En leser fortalte at hun i den eksistensielle livskrisen hun befant seg i etter bruddet med en formodentlig psykopatisk partner, søkte forståelse hos sin mor. Moren viste henne dog ingen interesse eller forståelse før moren fikk det for seg at den samme adferden kunne brukes til å beskrive hennes ektemann (kvinnens far). Først da lyttet hun tilsynelatende interessert til datterens enorme sjelelige kvaler. Moren var med andre ord ikke interessert i datterens lidelse før den kunne brukes til å sverte hennes egen ektemann.

Jeg tror noen av årsakene til at barn av slike foreldre “aldri lærer” kan være:

  • Barnet fikk omsorg en sjelden gang via “intermitterende belønning”, slik psykopater opptrer. Som rotten som trykker på godbit-pedalen så fortsetter barnet langt inn i voksenlivet å håpe på at den emosjonelle støtten han/hun en gang fikk, vil gjenta seg.
  • Barnet tror at det får støtte når det egentlig blir motarbeidet. Et eksempel er sønnen eller datteren som stolt presenterer sin nye utkårede for sine foreldre. Den psykopatiske forelderen tar den utkårede imot med smil og åpne armer, men saboterer relasjonen ved å subtilt snakke nedsettende om sin egen sønn eller datter eller ved utilslørt utskjelling eller latterliggjøring av ham/henne, foran den utkårede.
  • Håpet om at forelderen en gang vil bli til den forelderen barnet alltid har ønsket seg er en meget sterk drivkraft. Barnet fortsetter å appellere til en samvittighet og hjertevarme som den psykopatiske forelderen ikke har.

Finnes det håp for en sønn eller datter med slike sementerte mønstre?

Ja.

  • Bli bevisst. Første steg er klarsyn. Forstå hva som har skjedd. Plasser skylden der den hører hjemme.
  • NK med psykopatiske foreldre gjelder, på samme måte som med en psykopatisk partner.
  • Jobb med det mulige, aksepter det umulige. Legg ambisjonene dine på et realistisk nivå. Du er på mange måter skadet for livet. Forsøk på å reparere disse skadene kan skape frustrasjon, depresjon og angst fordi det ikke alltid lar seg gjøre. Aksepter deg derfor for slik du er blitt; “dette er min bagasje, min last, synd det ble slik – jeg var uheldig – men jeg har ikke tenkt å bruke verdifull krutt på det”. Det betyr ikke at du ikke kan leve et rikt liv. Bruk i stedet kruttet på å gi deg selv den støtten du aldri fikk av din psykopatiske forelder.
  • Faktisk er det ofte nytteløst å bruke verdifull tid og penger på terapi. Bruk terapi der hvor du merker at du har potensiale. Dropp resten. Du har et liv å leve, du skal ikke tilbringe det i terapikontoret.
  • Rydd opp i nettverket ditt! Fjern snylterne, manipulatorene og fiendene. Venner som motarbeider deg er faktisk dine fiender. Behold de som respekterer deg.
  • Hvis du fortsatt har kontakt med din psykopatiske forelder så slutt med å presenter ham/henne for nye partnere. Vær sikker på at din nye partner kjenner deg godt innen du involverer din forelder. Lesere forteller hvordan nye kjæresteforhold og vennskap på uforståelig vis raknet etter at den psykopatiske forelderen ble involvert.
  • Bli oppmerksom på dine styrker. Barn av psykopatiske foreldre føler seg ofte sårbare og ensomme, men er faktisk meget sterke og selvstendige. De har dessuten støttet seg selv hele livet, til tross for forsøk fra den psykopatiske forelderen på å bryte ned. Tenk hvor sterk du er som har kommet dit du er i dag uten støtte, uten kjærlighet fra dine aller nærmeste og til tross for iherdig motstand fra foreldre og muligens også andre slektninger, venner og partnere som ønsker å se deg nedbrutt. Dette kan du. Vær stolt!

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

 

5 Feilslutninger psykopaten trekker

Til tross for deres tilsynelatende suverenitet og overlegenhet så trekker psykopaten flere feilslutninger om seg selv, deres objekter og omgivelsene forøvrig. Det er mange ting psykopaten ikke forstår. Feilslutningene skyldes først og fremst psykopatens manglende innsikt i seg selv og andre. Psykopaten blir drevet av arroganse, grandiositet og berettigelse, og dette gir dem mentale skylapper som kanskje ikke er synlige ved første øyekast da psykopaten surfer videre på overfladisk suksess, men de er der. Her er 5 av dem.

Undervurderer styrken og intelligensen til objektet

Psykopaten tror at grunnen til at objektet (i begynnelsen) lar seg lure og manipulere, er fordi objektet er mindre intelligent enn psykopaten. Dette forsterker psykopatens allerede iboende arroganse. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker klamrer seg fast til en relasjon fordi de ser potensiale i den, men at alle normale mennesker til slutt vil gi opp en relasjon som synes å stange mot en murvegg. Psykopaten undervurderer også styrken til objektet og tror at objektet aldri vil finne den nødvendige styrken til å løsrive seg. Lenge kan det se ut som om psykopaten har rett. Psykopaten manipulerer frem en desperasjon og avhengighet i objektet som lett kan tolkes som manglende styrke og intelligens, også for utenforstående; hvor mange objekter har ikke opplevd forbauselse hos venner og slektninger som ikke forstår at objektet ikke kan forlate den vulgære psykopaten? Psykopaten skaper en tåke rundt relasjonen som forvirrer og lammer objektet. Men så snart effekten av “sovestøvet” avtar så vil objektets normale intelligens trumfe psykopatens forventninger, og objektet vil begynne å forstå hva som foregår.

Tror objektet ikke kan overleve uten dem

Psykopaten tror at ingen vil klare å trollbinde objektet like sterkt som ham/henne. Dette er forsåvidt riktig, det er lite trolig at en normal partner klarer å skape den intense magien i en relasjon som psykopaten gjør. Psykopaten trekker derfor den slutning at hvis objektet forlater dem så vil de komme tilbake. Det er imidlertid feil. Enkelte objekter kommer tilbake en gang eller flere, men de fleste forlater psykopaten på permanent basis til slutt. Psykopaten tenker “du finner ingen bedre enn meg”, men normale mennesker vil heller være alene enn sammen med en person som bedrar, manipulerer og mishandler dem. Psykopaten kan selv ikke være alene, og tror at dette også gjelder for alle andre. Dette er enda en feilslutning de trekker. Det er derfor et stort sjokk for psykopaten når de forstår at objektet faktisk har forlatt dem på ordentlig. Hvis objektet vingler eller hele tiden kommer tilbake, så ser psykopaten det som en bekreftelse på at deres antakelse er riktig; objektet kan ikke overleve uten dem. Det er når objektet slutter å komme tilbake at psykopaten kortslutter. Selv om psykopaten på det tidspunktet kanskje er godt i gang med et nytt objekt, så registrerer de meget sterkt at tidligere objekter ikke synes å bry seg om dem lenger. De går imidlertid inn i en fornektelse av realitetene for å bevare deres grandiose selvbilde. Det er derfor ikke sikkert at de faktisk tar innover seg at gamle objekter og folk generelt ikke vil ha noe mer med dem å gjøre.

Deres løgner og spill blir aldri avslørt

Psykopaten føler seg overlegen alle andre. De klarer hele tiden å lure og bedra omgivelsene, samt slippe unna ansvar for deres ugjerninger. Slik blir de hele tiden bekreftet i deres overlegenhet og grandiositeten bare vokser. De mistolker imidlertid manglende konfrontasjon som at de aldri blir avslørt. At folk ikke direkte konfronterer dem, betyr ikke at folk ikke forstår hva som foregår. Når de fleste objekter forstår hele omfanget av bedraget så har de som oftest allerede innført full NK. Det betyr at de aldri kan konfrontere psykopaten, og slik må det være. Psykopaten kan derfor fortsette i den tro at de er uovervinnelige. Det er så klart en illusjon og et selvbedrag. Beviset er tydelig men de nekter å forholde seg til dem; folk forlater dem hele tiden, sågar folk som elsket dem dypt snur ryggen til dem. Det er egentlig den ultimate fallitterklæring som menneske, men psykopaten bygger i stedet opp vikarierende og alternative historier om hvorfor det skjer – historier hvor psykopaten selv alltid har rett. Det nytter derfor ikke å håpe at psykopaten skal “se lyset” og komme tilbake med ny innsikt. Når man forstår hva de er og innfører NK, så må psykopaten anses som tapt.

Venner og slektninger er blinde for deres manipulasjoner

Psykopaten vil alltid ha en lojal skare med mennesker rundt seg, som aldri forlater ham/henne. Dette vil oftest dreie seg om nær familie og barndomsvenner. Psykopaten bedrar og manipulerer også dem. Det betyr ikke at de nærmeste ikke forstår hva som foregår. De er overbærende, men det er noe helt annet. Denne gruppen lojale nærstående kan agere som flygende aper, men trenger ikke å være det. En trofast mor eller far kan kanskje i begrenset omfang utføre tjenester som kan betraktes som karakteristisk adferd for en flygende ape, men de vet at deres sønn eller datter ikke er ekte mennesker. En gammel barndomskamerat kan agere som en venn innimellom og holde psykopaten med selskap, men det er lenge siden han/hun har skjønt tegninga og vet å holde psykopaten på passelig avstand. Psykopaten selv oppfatter ikke dette, men omtaler kameraten som en “nær venn”. Faktisk kan slike slektninger og venner også fungere som “ansatte i psykiatrien”; de skjermer psykopaten og griper subtilt inn når de ser at han/hun er i ferd med å gå for langt mot uskyldige, for eksempel ved å advare den uskyldige eller på annet vis skremme ham/henne bort fra psykopaten.

Kan alltid returnere til gamle primærobjekter

Psykopaten tror at tidligere objekter aldri vil komme over dem, og at de når som helst kan returnere til objektene. Det er derfor noen objekter med forbauselse kan fortelle at psykopaten plutselig dukker opp etter mange år, som om ingenting har skjedd og de aldri har vært borte. Selv opplevde jeg at min første psykopat kom tilbake etter åtte års fullstendig radio silence. Psykopaten satser på at objektet aldri vil klare å slite traumebåndet mellom dem. Psykopaten tror dessuten, som beskrevet over, at hele omfanget av deres bedrag aldri blir avslørt. De tror derfor at døren alltid vil stå åpen eller ihvertfall på gløtt for en retur. De tror at eventuelle avsløringer vil være så små og begrensede at de vil kunne snakke seg ut av dem. De nekter imidlertid å bære ansvar for noe de har gjort. Tidligere objekter kan fortelle at psykopaten dukker opp etter varierende tids fravær, men når han/hun forstår at de ikke klarer å snakke seg ut av bedraget så utløser det et narsissistisk raseri. Dette henger sammen med de fantasifulle og falske historiene psykopaten forteller seg selv om relasjonen, der psykopaten alltid har rett, i tillegg til at de føler seg alvorlig krenket over å bli avslørt. Faktisk er en avsløringssituasjon blant de farligste og hvor fysisk vold kan forekomme, fordi krenkelsen er så dyp. Krenkelsen bunner i at psykopatens forstyrrede grandiositet slår sprekker. Hvis psykopaten ved en retur ikke finner døren åpen eller på gløtt, men helt stengt (som ved riktig NK), så er det likeledes et sjokk for dem. De opplever en alvorlig ripe i lakken. Men også her er de raske med å konstruere historier hvor de selv fremstår som enten helt eller offer.

 

Teksten er inspirert av den vedlagte videoen fra youtube kanalen “Assc direct”.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Historiene vi forteller oss selv

Lever du i en fantasiverden? Kanskje ikke hele tiden men av og til, fordi det er så fristende? Jeg vet at jeg har gjort det og gjør det fortsatt, men mindre nå enn før. Alternative virkeligheter, eller “dagdrømming”, har gitt meg verdifull styrke og håp opp igjennom livet. For eksempel i ungdomsårene, mens jeg ventet på at jeg (eller kanskje verden) ble moden for å komme ut av skapet som homoseksuell, så fant jeg mye indre støtte i å forestille meg hvor mye enklere alt en dag ville bli. Jeg fantaserte om at jeg var en annen, et annet sted og ofte også i en annen tid. Jeg drømte om den store kjærligheten, den alle andre utforsket uten blygsel, men som jeg selv måtte utsette. Jeg ble på mange måter fratatt en sosialiseringsprosess som gjorde at da jeg senere skulle kaste meg ut i jakten på en partner så var jeg en novise der hvor andre allerede hadde god trening. Det medførte at jeg i voksen alder var i villrede og gjorde mange dårlige valg. Jeg hadde også noen merkelige forventninger til hvordan dette ville forløpe, jeg trodde at så snart jeg kom ut av skapet så ville drømmeprinsen stå der. Det kom som et slag i ansiktet hvor kroppsfokusert datingscenen generelt og det homofile miljøet spesielt er, og hvor hardt man måtte kjempe for å finne et ekte menneske. Jeg var fryktelig naiv. De mange årene med dagdrømmeri hadde holdt meg gående, men de hindret meg i å forholde meg til virkeligheten, her og nå.

En voksende desperasjon og desillusjon gjorde at jeg i 2002 endte i armene på psykopat nummer 1. Jeg var i den perioden begynt å ane at mine forventninger til en livspartner ikke stemte med virkeligheten. Mitt indre kart stemte ikke med terrenget. Jeg aksepterte derfor at jeg egentlig ikke likte fyren. Jeg tenkte at dette nok var virkeligheten; at hvis en partner virket stødig så skulle man være takknemlig og slå seg til ro. Jeg tente ikke på ham seksuelt, men tenkte at det fikk jeg bare lære meg til å gjøre. Vi hadde heller ingenting felles, ingenting å snakke om. Han hadde dog en god inntekt og virket respektabel, dessuten var han veldig maskulin og med jobb i forsvaret, noe jeg jo hadde drømt om i alle dagdrømmene min; en maskulin mann som “reddet” meg fra en middelmådig tilværelse. Dette kan jeg lære å like! tenkte jeg og lot relasjonen rulle videre. Jeg tenkte at noe var galt med meg som ikke kunne sette pris på denne mannen når han endelig var der etter så mange år i venterommet.

Ojojoj for en forvirret sjel jeg var. Likevel overbeviste jeg meg selv om at alt var på stell og at jeg hadde kontroll. En manglende evne til å forstå mine egne behov samt alvorlig realitetsbrist blandet med en overdimensjonert samvittighet og null erfaring i kjærlighet utgjorde et salig oppkok av en matrett som ingen ville kunne navngi. Jeg tror det nærmeste man kommer er “mølje” – den nordnorske gryten med torsk, lever og rogn. Jeg overså selvfølgelig de subtile trekkene; tausheten, arrogansen, forakten i øynene hans, at han kunne bli borte i lange perioder for så å komme tilbake som om fraværet aldri hadde skjedd. Men også de store tingene som blåste meg i ansiktet tolererte jeg; at jeg aldri ble presentert for familien eller vennene hans, utroskapet jeg avslørte på nett og en nesten-voldtekt på en hyttetur som jeg fikk avverget med list. Den gang var han min overmann med omtrent 30 kilo.

Jeg ble værende uansett, totalt blottet for virkelighetsoppfatning. Det måtte jo bare gå en vei. Han fikk gleden av å dumpe meg et par år senere, på en måte jeg i dag vil beskrive som oppskriften på en psykopatisk forkasting, med påfølgende hoovering noen måneder etterpå. Deretter var det stille. Jeg savnet ham aldri. For å være ærlig så satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte ikke å skille hodet fra halen på relasjonen eller dens endelikt. Livet gikk likevel forbausende lett videre. Jeg var aldri traumebundet. Men jeg hadde heller ikke lært noe.

Med årene så fortalte jeg meg selv en historie om denne relasjonen. Jeg husket den som normal. Han var normal. Jeg var normal. Vi hadde bare ingen god kjemi og relasjonen var ikke levedyktig. Det var like mye min skyld som hans. Intet unormalt hadde skjedd. De fleste kjæresteforhold ender jo, ikke sant?

Historien jeg fortalte meg selv var selvsagt riv ruskende feil. Jeg manglet fullstendig klarsyn. Jeg overbeviste meg selv om en oppfatning av fyren som unnskyldte ham og utsatte meg for fare. I stedet for å fortelle meg selv “vet du hva, for en kødd!” så ville jeg så gjerne tenke godt om ham. Jeg ville også gjerne tenke godt om meg selv. Det var enklere å tro at jeg gjorde alt rett enn å si “skjerp deg! Se alt du roter deg bort i”. Det var også enklere å fortelle andre om en eks og en relasjon som var normale, men som bare ikke fungerte av helt naturlige årsaker. Alt ble mindre komplisert av å lulle meg selv inn i en komfortabel historie.

I 2012 krysset våre veier igjen. Han satt inn et sjarmerende støt, og fordi jeg i årene imellom hadde fortalt meg selv en falsk historie om vår tidligere relasjon så aksepterte jeg at vi kunne prøve på nytt. Det var ihvertfall hva jeg trodde var hensikten. Det var kanskje min hensikt, men aldri hans. Vi avtalte en helgetur til Sverige. Denne turen har jeg fortalt om flere ganger tidligere her på bloggen, jeg vil derfor ikke gjøre det igjen nå. Den endte ikke godt, og står som en hevet pekefinger om hvorfor man aldri bør gå tilbake til en psykopat.

Poenget denne gang handler om historiene vi forteller oss selv og hvilke konsekvenser de kan få. Lever vi på en livsløgn? Spør deg selv om din oppfattelse av hendelser og mennesker (inkludert deg selv) er riktig.

En gang ble jeg vitne til at flere av mine kolleger diskuterte en annen kollega som ikke var tilstede, og hvordan hun ifølge deres historie var blitt feilbehandlet av sjefen, fordi hun aldri fikk en stilling hun visstnok var blitt lovet. Jeg kunne velge å delta i den opprørske stemningen. Jeg ville isåfall gå hjem med følelsen av at min kollega var blitt urettferdig behandlet. Det ville kanskje påvirket mitt forhold både til sjefen og til min kollega.

Men jeg valgte å ikke delta. Noe sa meg at historien jeg ble presentert var feil. Jeg visste at den gjeldende kollegaen hadde fått flere berettigede klager og advarsler, og at det antakelig var riktig av min sjef å avvente med å tilby min kollega en fast og forpliktende stilling. Jeg lot virkeligheten innhente meg, i stedet for (igjen) å la meg overbevise av en alternativ virkelighet. Jeg avstod fra å delta i hylekoret.

Det kan være vanskelig å forholde seg til virkeligheten hele tiden. Antakelig umulig, spesielt for en notorisk dagdrømmer som meg selv. Jeg er så flink til å dikte opp alternative virkeligheter at jeg antakelig hadde blitt en fabelaktig romanforfatter. Men for mye virkelighetsflukt kan skade oss. Det er derfor viktig å være tilstede i virkeligheten. Slik tilstedeværelse kan oppøves. Vokt deg for fristende og forlokkende alternative virkeligheter, a la den psykopaten tilbød oss i idealiseringsfasen. Vær også oppmerksom når du merker at du er i ferd med å tilby deg selv en alternativ virkelighet, og flyter inn i en drømmeverden. Hent deg tilbake til virkeligheten. Drømmer er noe som hører natten til. Suksess oppnås best når du ser dine reelle egenskaper og omgivelser slik de er, ikke slik du fantaserer om at de skal være.

 

Den vedlagte videoen (under) er en fortsettelse av denne teksten. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Grønne, gule og røde mennesker

Idèen til dagens tekst er ikke min egen. Den er hentet fra vloggeren Kristine Tørå, som kaller seg “angstpedagog” (se vedlagt youtube video etter teksten). Hensikten med å fargesette og triagere mennesker rundt oss er et enklere og mer oversiktlig alternativ til å lete etter forstyrrede trekk og bruke tid på å analysere om de “er eller ikke er” psykopatiske.

Fargelagt triagering blir brukt i blant annet helsevesenet, hvor røde pasienter er de mest akutt syke og trenger øyeblikkelig hjelp. Gule pasienter kan vente litt (men ikke for lenge) innen de får hjelp, mens grønne pasienter foreløpig er ganske stabile og kan vente til de røde og gule pasientene har fått hjelp.

En noe omvendt form for triagering brukes av forsvaret og i ekstreme nødsituasjoner med ressursknapphet, der de røde pasientene ikke skal vies oppmerksomhet fordi de er vanskelige å redde. Det er de grønne pasientene som skal ivaretas fordi de har den beste sjansen for å overleve. Det er snarere denne formen for selektiv triagering jeg tenker at vi kan bruke om menneskene rundt oss, og som kan hjelpe oss med å forholde oss riktig til dem.

Noen mener at de kan se andre menneskers aura, og at auraen er fargelagt. De snakker om “varme” farger og kalde farger. Hvorvidt de faktisk ser farger vet jeg ikke (jeg gjør det ihvertfall ikke), men det gir mening å fargelegge menneskelige energier. Å se for oss personer som enten grønne, gule eller røde er dessuten nokså enkelt å huske på når vi først assosierer dem med fargene, fordi det er snakk om kun tre symboltunge farger. Det betyr at når vi først har “fargelagt” en person så husker vi vedkommende som grønn, gul eller rød.

De grønne personene er kolleger, venner eller slektninger som over tid har vist at de er stabile, trygge og har gode hensikter. De gjør feil som alle andre, men de tar ansvar for deres feil uten å skygge banen eller projisere dem over på andre. De forholder seg mildt til omgivelsene. De er ikke “engler på jord”, de tåler en konfrontasjon og kan også selv ta initiativet til en konfrontasjon, men holder den på moderat nivå. De bærer ikke nag eller sprer gift. Du kan betro deg til dem uten å føle at du har “sagt for mye” eller frykte at det kommer uvedkommende for øre. Du slapper av i deres nærvær. Si til deg selv “Stig er grønn”, så slipper du hele tiden å vurdere alle Stigs handlinger fortløpende. Stig er ferdig triagert.

Gule pasienter er mennesker som oppfører seg på en måte som gjør deg usikker. Kanskje har du ikke selv opplevd noe ubehagelig med vedkommende, men du har hørt andre fortelle ufordelaktige ting. Du vet ennå ikke om det er hold i hva du har hørt eller selv har sett, derfor vil du se vedkommende an. Gule personer kan være vennlige og samarbeidsvillige, du kan fint samarbeide med vedkommende på tomannshånd men helst i gruppe. Du kan snakke løst om vær og vind men har ikke lyst til å innvie vedkommende i dine personlige anliggender. Gule personer gjør seg bra på fest, hvor dere er flere og relasjonen er overfladisk. Du ønsker ikke å ha ham/henne i din innerste sirkel, ihvertfall ikke ennå. Si til deg selv “Annette er gul”, så er du forberedt på at Annette kan overraske deg negativt uten å bli tatt på sengen av det. Du kan ikke forvente ren stabilitet og trygghet av Annette. Annette er ferdig triagert.

Røde personer er de vi så langt har omtalt med klare psykopatiske og narsissistiske trekk. De er tydelig psykopatiske eller nesten-psykopatiske. Å ha enkelte psykopatiske trekk er tilstrekkelig for å være en rød person. Om de oppfyller en diagnose eller ei er irrelevant, det er nettopp denne debatten vi skal slippe å bruke tid på ved å fargelegge dem tidlig. De røde personene bør vi unngå å være på tomannshånd med. Vi bør heller ikke ha sosial omgang med dem på gruppenivå. Hvis vi har røde personer som kolleger så kan vi mest sannsynlig implementere strategier som gjør det mulig, men det kommer an på mange faktorer, blant annet størrelsen på arbeidsplassen og hvor stor autoritet den røde kollegaen har. For eksempel hvis arbeidsplassen er liten så vil en rød kollega bli vanskelig å forholde seg til. Det samme gjelder hvis det er snakk om en sjef. I noen tilfeller bør man skifte jobb hvis man har en rød kollega. Si til deg selv “Trond er rød”. Da husker du at du må unngå Trond og gråsteinmetoden slår inn automatisk hver gang Trond dukker opp. Trond er ferdig triagert.

Vi kan triagere alle mennesker vi har den minste relasjon med. Forutsetningen er at de er der på langvarig basis, for eksempel naboer eller i den utvidede vennegjengen. Det har ingen hensikt å triagere mennesker vi kun ser en gang, eller betjeningen i butikken du handler i, som du verken skal på fest med eller arbeide sammen med.

Mennesker kan bevege seg mellom farger, men i de fleste tilfeller så vil din triagering være riktig fra starten og gjelde så lenge du kjenner vedkommende. For eksempel kan gule Annette over tid vise seg at du har misforstått henne, og at hun egentlig er en grønn person, eventuelt “grønngul” (men ikke bland inn flere farger, det vil ødelegge oversiktligheten). Men hun kan også vise seg å egentlig være en rød person. Gule personer er som det gule i trafikklyset, du vet ikke om det neste signalet blir “kjør” eller “stopp”.

Det er imidlertid lite trolig at røde Trond noengang vil bli en gul person. Når du har triagert noen til å være rød så er varselsignalene så tydelige at du sjelden vil ta feil. Din utvidede kunnskap om giftige trekk vil dessuten hjelpe deg med å sementere triageringen tidlig.

Å triagere mennesker på denne måten kan føles kynisk, men husk at triageringen foregår inni deg og er ment for deg alene. Du forteller ikke dine venner at “Stig er grønn”. Du kan fortelle at du har et godt inntrykk av Stig, men ikke at du betrakter ham som et trafikklys. Du vil nok lyde litt gal hvis du gjør det.

Ikke la din tidligere overdimensjonerte samvittighet hindre deg i å triagere. Å fargelegge noen som gule eller røde er for å hjelpe deg med å forholde deg til dem. Her er det rå og brutal observasjon som gjelder. Du skal ikke gi noen ekstra sjanser av samvittighetshensyn, når din intuisjon tydelig forteller deg at vedkommende er gul eller rød. Kun grønne personer er trygge. Ikke la ditt “gamle jeg” stå i veien for en effektiv triage.

Hvor mange mennesker innenfor hver farge bør det ideelt være i din omgangskrets? Det er meget vanskelig å estimere et slikt anslag. Men jeg vil bevege meg ut på planken og anslå at andelen bør ligge på rundt 60-30-10 (grønn-gul-rød) i prosent. Dette mener jeg selv er en realistisk fordeling. Det bør med andre ord være en majoritet av grønne personer rundt deg, men samtidig en høy andel dysfunksjonelle personligheter. Det betyr at hvis du fortsatt går med den villfarelse at “alle er gode på bunn” så må du gå noen runder med deg selv. På den andre siden, hvis du merker at du avviker sterkt fra dette estimatet, for eksempel med en lav andel grønne personer og en tilsvarende høy andel gule og røde, så er det sannsynlig at du befinner deg i et meget usunt – kanskje sågar farlig – miljø, og du bør gjøre tiltak for å etterstrebe store forandringer i livet ditt.

 

Neste livestream på youtube blir (høyst sannsynlig) torsdag 16. april.

 

Still alltid psykopaten til ansvar

Når vi lar mennesker slippe unna med ugjerninger, så belønner vi dem for å skade andre. Det gjelder på individnivå mellom mennesker, men også på statlig nivå mellom domstol og forbryter. I fravær av en statlig oppnevnt domstol så må vi selv fungere som dommer og jury i våre liv. Det er ikke slik at usynlige høyere makter vil gripe inn og dømme for oss. Det er dessverre ikke så enkelt. Det kan gi sjelefred å overlate våre psykopater til deres skjebne, men det er ikke det samme som at de blir straffet for hva de gjorde mot oss.

Vi skal ikke jage etter dem for å fullbyrde en slags hevn, men vi skal stille dem til veggs. Det er flere måter å gjøre det på uten å tre over en juridisk grense.

  • Vi kan konfrontere dem innen de forsvinner ut av våre liv. Det kan være viktig for sjelefreden å få sagt noen sannhetens ord innen de glipper ut av våre hender, for å hindre at vi går rundt med anger a la “jeg burde ha sagt” resten av livet. En psykopat er frekkere enn flatlus og det kan være enormt frustrerende å gå glipp av muligheten til å fortelle dem det. Å ha en opplevelse av at de seiler videre uten noensinne å bli stilt til veggs kan drive en til vanvidd. Men vil det gjøre noe inntrykk på dem å høre noen sannhetens ord? Både og. Du viser klart og tydelig at de er avslørt og at du ikke finner deg i mer tull, dette kan medvirke til at de lar deg være i fred. Men husk også ordtaket om at det er liten vits å bryte med grisen; den elsker det og du blir skitten.
  • Derfor er et indre oppgjør vel så effektivt som et ytre oppgjør. Et indre oppgjør foregår inni deg, uten at du konfronterer noen. Du avskriver psykopaten fra videre deltakelse i ditt liv. Du stiller ham/henne mentalt til ansvar, og slutter å dikte opp unnskyldninger for deres ugjerninger. Gjort på en riktig måte så betyr det at de ikke lenger kommer noen vei med deg. De vil ikke kunne løpe til deg for tjenester, eller for å rekruttere deg som flygende ape. Du slutter å vise dem sjenerøsitet eller hjertevarme. Du har skrudd av deres tilgang til deg fullstendig, for de har vist at de ikke fortjener den.
  • Er psykopaten din kollega som misbruker, bedrar eller sverter deg? Slutt å frykte vedkommende. La det i stedet gå en djevel i deg, en psykopat på arbeidsplassen er en liten terrorist som må avsløres. Vær en varsler, ikke en underkuet flygende ape. Psykopater på jobb bryter ned andres integritet og ansiennitet. Bruk arbeidsplassens avviksystem hver gang vedkommende bryter prosedyrer. Slutt å skåne vedkommende overfor sjef eller kolleger. Men hold deg profesjonell for ikke å tape ansikt.
  • Er psykopaten en nær slektning? Innfør NK selv om det er din egen mor, eller kanskje et søsken. Vis at de ikke kan misbruke “blod er tykkere enn vann” til å tråkke på deg. Respekt er ikke en menneskerett, respekt skal man vise seg fortjent til, også innenfor familien. Bli sint hvis urett er begått. Når man blir tilstrekkelig sint så forsvinner frykten for sanksjoner og represalier. Kanskje har den nære slektningen manipulert hjernen din til å tro at det ligger kjærlighet bak deres overgrep, men dette må du rett og slett bare ignorere, eller som det heter på engelsk – get over it!

Din evne til å være overbærende er egentlig beundringsverdig. Men den blir misbrukt av mennesker som betrakter den som en svakhet og et leketøy – noe de kan strekke for å se hvor langt innen den sliter. Still dem til ansvar! Vis at dette finner du deg ikke i.

Å stille en psykopat til ansvar er ikke det samme som å eksponere dem, det trenger du ikke å gjøre hvis du ikke er komfortabel med det. Det er deres gjerninger som skal avsløres, og det gjelder uansett hva de er, en psykopat? En manipulator? Bare et dårlig menneske? Det spiller ingen rolle. Det er ikke slik at en dårlig person bør slippe unna med kalkulerte ugjerninger, kun fordi du ikke ser mange psykopatiske trekk i vedkommende.

Ser du kalkulert urett begått mot andre? Fortell offeret at du ser hva som skjer. Ikke vær en tåkelegger eller en flygende ape. Ikke vær den som sier “han er ikke slik mot meg” eller “det inntrykket har jeg ikke”. Det burde ikke overraske oss lenger at manipulatorer viser forskjellige masker til sine omgivelser. Vær den som bekrefter andres virkelighet, de fleste mennesker er ikke psykotiske og vi har ingen rett til å behandle dem som om de er det; “ok, jeg har ikke samme opplevelse, men jeg tror deg på din”.

Se forøvrig min youtube video om dette.

 

Når hjemmekarantene gir deg for god tid til å tenke på psykopaten

Mange av oss har plutselig fått adskillig mer tid mellom hendene. Koronakarantene kan gjøre det vanskelig å finne tilstrekkelig distraksjon fra analysering av psykopaten. Noen kjenner angsten som knapt er lagt under lokk komme krypende tilbake. I den anledning er det av betydning hvor i rehabiliteringen man befinner seg. Jeg vil grovdele rehabiliteringen i tre faser.

Fase 1: Den tidlige fasen, varer kanskje i ett til to år. Her hjelper det lite med distraksjon, man bærer uansett psykopaten med seg hele tiden. Fasen preges av sorg, lett for å ta til tårer og “klump i magen”. Man vil helst være alene, andre mennesker oppleves som forstyrrende. Det er vanskelig å finne lindring, man vandrer rastløst og hvileløst rundt som en vandød.

Fase 2: Mellomfasen, varer også i et par år. Man søker langsomt tilbake til menneskeheten. Sosial kontakt med andre går lettere. Man lar seg distrahere og klarer å lede oppmerksomheten over på andre ting enn psykopaten, ihvertfall i korte perioder. Smil og latter kommer delvis tilbake. Men man er fortsatt skjør og psykopaten lurer rett under det tynne mentale forsvaret man har klart å bygge opp.

Fase 3: Senfasen. Inntrer etter kanskje 2-4 år og varer i ubestemt tid. Psykopaten er ikke lenger nært tilstede. Tilknytningen, “det psykopatiske bånd”, synes brutt og man betrakter sin egen relasjon med psykopaten som om det gjaldt en annen. Livet handler stort sett om andre ting enn psykopaten, men det betyr ikke at man har fått det bedre; man blir lett trigget, PTSD og et ødelagt verdenssyn kan bidra til at man er sint og oppfarende, med null tålmodighet for andres manipulasjoner, utnyttelse og respektløshet. Man har fortsatt en jobb å gjøre, men den handler lite om psykopaten.

I senfasen så vil karantenetid neppe oppleves særlig belastende, ihvertfall ikke mer belastende enn livet ellers og psykopaten vil være passe dypt begravet uansett hvor mye tid man får til å reflektere.

I de to første fasene vil mye fritid imidlertid innebære en stor risiko for at det psykopatiske bånd gjenopprettes og at angsten kommer tilbake. Heling forsinkes og utsettes. Når det psykopatiske bånd oppleves sterkere så er sjansen stor for at man tar usunne valg, som å oppheve NK og kontakte psykopaten. I verste fall kan karantenetid gå på helsen løs og man blir deprimert, desperat eller suicidal.

Hva kan man gjøre for å komme seg gjennom koronakarantene med psykopaten i hodet?

Noen vil trenge terapi som midlertidig løsning. Ikke vær redd for å kontakte en psykolog eller terapeut (ev. fastlege) hvis du merker at “dette klarer jeg ikke”. De fleste tilbyr i dag videokonsultasjoner. Det er viktig at du erkjenner overfor deg selv at du har det vanskelig og forteller noen om det. Da er det bedre å bruke en person som er utdannet innenfor feltet og tar betalt for faktisk å høre at folk har det vanskelig, enn å slite ut personlige relasjoner som kanskje ikke tåler mer prat om psykopaten. Noen av oss opplever at inntekten går ned for øyeblikket og anser at vi kanskje ikke kan ta oss råd til terapi akkurat nå. Samtidig bruker vi kanskje mindre penger enn normalt fordi vi knapt kommer ut av hjemmet. Uansett kan det være vel anvendte penger og også et nyttig tidsfordriv, fordi du nå faktisk har tid til å jobbe med deg selv. Ofte får man får lekser av terapeuten som går på nettopp dette. Følelsen av å ikke stå alene er også oppbyggende; selv om terapeuten tar betalt så betyr ikke det at han/hun ikke står med deg i vanskelighetene.

Still deg selv noen viktige spørsmål:

Er ubehaget og de vanskelige følelsene farlige?

Nei. Angsten i seg selv kan ikke skade deg. Uroen kan ikke beveges bort. Du er ikke iferd med å bli gal selv om det føles slik. Våg å stå i følelsene. Ikke forsøk å rasjonalisere dem bort, det er svært lite rasjonelt ved en relasjon med en psykopat. Du kommer ikke til å dø av den mentale smerten. Det er forsøkene på flukt som kan være farlige. Det er her mange tar impulsive og uoverveide avgjørelser, som forsøk på å ta sitt eget liv fordi smerten er så sterk, eller å bli avhengig av beroligende midler og alkohol.

Men smerten er der for å gjøre deg oppmerksom på noe. Det er derfor viktig at du ikke bare aksepterer smerten, men også lytter til hva den forsøker å fortelle deg. Ofte dreier det seg ikke om psykopaten men om et kjernesår fra tidligere i livet. Kanskje er det snakk om skam. Kanskje er det snakk om frykt for å bli forlatt eller avvist. Kanskje har psykopaten åpnet en dyptliggende frykt for ikke å være attraktiv. Kanskje er det mobbing i ungdomsårene som plutselig kommer tilbake i full styrke. Kanskje oppdager du at foreldrene dine ikke var de gode menneskene du har innbilt deg at de var. Jeg skal ikke plante idèer i hodet ditt her. Det er ikke jeg som vet hva smerten din forteller deg, det er din jobb å finne ut av det.

“Jeg orker ikke flere kvernetanker, jeg blir gal”

Nei, du blir ikke gal. Men du blir veldig, veldig lei. Men husk at også kvernetankene er der av en årsak. Mest sannsynlig er du ikke klar til å legge psykopaten til side, hele relasjonen må gjennomarbeides. Hjernen vår elsker nye tanker, den blir stimulert av alt som er nytt og interessant. Den vil derfor, når tiden er inne, selv søke å lede tankene over på andre ting. Vi som har vært i rehabilitering en stund vet at det skjer med tiden; langsomt blir det både lettere og mer givende å “skru psykopaten av”. Men inntil det skjer så skal du ikke være redd for å ha psykopaten der, dag og natt.

Jeg husker da jeg en periode holdt på å kaste opp av å tenke på min psykopat, så lei var jeg av å ha ham der hele tiden. Jeg ble nødt til å se humoristisk på det. Om morgenen når jeg våknet og han var der med et pang, så sa jeg høyt til meg selv “god morgen, du er der fortsatt ja din lille klegg”, så smilte jeg og gikk i gang med dagens oppgaver. Ting blir mindre skummelt når du ler av dem. Husker du scenen i Harry Potter, der elevene lærte å trylle om deres største frykter til noe komisk? Edderkoppen fikk rulleskøyter på alle åtte ben slik at den skled og mistet kontrollen, den skumleste læreren ble kledd i dameklær med sminke og fjær. Slik kan det gjøres, du ufarliggjør psykopaten i ditt indre. Ting har en tendens til å ta mindre plass når du gir dem mer plass, i stedet for å febrilsk forsøke å stue dem vekk. Gjør du det siste, så vil den overfylte kofferten være umulig å lukke, eller den vil sprekke i sømmene og plaggene vil tyte ut.

Hvorfor ikke bare la den være åpen? Når du har gått noen runder med deg selv så vil du oppdage at du ikke trenger alle plaggene du har pakket. Du vil fjerne dem ett om gangen og det vil føles som en lettelse. Til slutt har du fjernet så mange plagg at det blir enkelt å lukke kofferten. 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Hare 11/20; Promiskuøs seksuell adferd

Vi er kommet til det ellevte kriteriet i serien om de tyve kriteriene som brukes til å diagnostisere en psykopat. Per i dag så skal tolv av de tyve kriteriene oppfylles for å få diagnosen antisossial/dyssosial personlighetsforstyrrelse. Men mange objekter får den samme opplevelsen som jeg fikk; at våre eks venner/partnere oppfyller ikke bare tolv kriterier men nesten alle kriteriene. Hvis du har denne opplevelsen så vær ikke i tvil. Vi er riktignok ikke fagfolk de fleste av oss, men vi kjenner våre ekser bedre enn de fleste fordi vi hadde en intim relasjon med dem. Tillegg derfor ikke din egen vurdering av psykopaten mindre vekt enn vurderingen til en utenforstående profesjonell behandler.

Selv om din egen analyse viser at din nåværende eller tidligere venn kun oppfyller åtte-ti kriterier og det ikke er nok til å få en formell diagnose, så er det alvorlig nok til å skygge banen.

“The psychopath frequently engages in promiscuous sexual behavior or has many short-term marital relationships, both items on Robert Hare’s seminal Psychopathy Checklist. Ali and Chamorro-Premuzic  for example, found that primary psychopathy was linked to more promiscuity and less commitment.

Psychopaths don’t engage in promiscuous sex because they love sex so much; it’s more about boosting their ego when they feel rejected, obtaining power, or defending against the boredom psychopaths often feel. Plus, sex – especially with a stranger – allows the psychopath to get incredibly quick access to another person at their most sexually intimate and vulnerable.

Because psychopaths constantly have their eye on a goal, getting someone in a vulnerable position allows them to take more advantage of them. If someone is lonely, they may be more susceptible to the sexual advances of a psychopat – even if their instinct tells them something about this new person seems off or, as is sometimes the case, they seem “too good to be true.” – Dr. Seth Meyers

Mye har vært skrevet om psykopatens seksuelle eskapader på denne bloggen, spesielt i kommentarfeltene. Et bilde av psykopatens seksualitet trer frem, og noe av det som går igjen er;

  • Psykopaten er nærmest aseksuell. Oppfatningen av psykopaten som aseksuell underbygges av objekter som forteller om sterke og intense relasjoner med psykopaten – uten noengang å ha hatt sex med dem. I tillegg synes objektets kjønn å være uvesentlig.
  • Andre objekter har kun sex med psykopaten, og andre aktiviteter er uinteressant. Forsøk på en normal romanse blir avvist av psykopaten.
  • Sexen har ingen emosjonelle aspekter. Den inkluderer ikke kjærtegn, kos, hengivenhet eller hensyn til partnerens opplevelse av sexen. Mange objekter opplever at de blir bedt om å reise hjem umiddelbart etter akten.
  • Sexen synes ikke å fungere som bindemiddel for psykopaten. Derimot er den et meget sterkt bindemiddel for objektet.
  • Psykopaten har egentlig sex med seg selv – også sammen med en partner. Partneren fungerer som en pornofilm eller et pornoblad som psykopaten masturberer til.
  • Sex brukes som belønning eller straff (sexnekt).
  • Sexen har ofte elementer av vold, sadisme eller ekstremiteter.

Når vi i dag vet at psykopaten ikke er lojal mot noen, kjeder seg og tenner på å erobre andre, så er det knapt noen overraskelse at han/hun er tilbøyelig til å være utro og promiskuøs, det ligger nærmest implisitt i historien om psykopaten. Likevel hører jeg av og til objekter som blånekter at psykopaten har vært dem utro. Selvfølgelig kan det skje, men overveiende sannsynlig er at objektet ennå ikke har oppdaget utroskapet fordi psykopaten er en mester i å spille spill. Det å skjule to (eller flere) sexpartnere for hverandre er i seg selv et spennende mål for psykopaten; hvor lenge kan spillet foregå? Hvor naive og lettlurte er psykopatens nærmeste? Jo lenger spillet kan skjules, jo mer suveren føler psykopaten seg. Objektene skjules for hverandre med manipulasjon og aggresjon, for eksempel opplever noen objekter at de nærmest trues ut av huset når psykopaten ikke lenger vil ha dem der, eller psykopaten er meget utilfreds hvis de dukker opp uanmeldt. Da risikeres nemlig det nøye planlagte spillet.

De objektene som har oppdaget utroskap, kan mest sannsynlig gange antallet med fem til ti, så vil de komme nærmere det faktisk antall utroskap.

Som Dr. Meyers skriver så handler ikke promiskuøsiteten om sexen i seg selv, men det å få hurtig tilgang til det mest intime i et (fremmed) objekt, å ikke bli avvist, å føle makt (det å kunne sjarmere noen i seng uten sterk motstand) og fordi psykopaten kjeder seg i et fast forhold. Ingenting handler om å bygge opp objektet. Alt handler om å bygge opp psykopaten selv.

Litt på sidelinjen så bekrefter Dr. Meyers at psykopaten helst går etter objekter når de er på sitt mest sårbare, for eksempel ensomme eller når objektet sitter alene i en bar og er ekstra åpen for tilnærmelser.

Jeg husker en liten historie om min psykopat. Han hadde vært ute på byen med noen kolleger. Jeg var selv ikke med. På det tidspunktet var vi på høyden i vår relasjon. Jeg fikk senere høre fra en av de som var tilstede at psykopaten “prøvde seg på alle jentene i baren”. Det er intet stort poeng i denne historien, men i ettertid føyer den seg inn i et bilde av en person som var opptatt av å erobre. Objektets personlighet, egenverdi og attraktivitet, inkludert min egen, er likegyldig for ham.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt