Når man har studert emnet psykopati og narsissisme en stund ser man de røde flaggene svært tydelig.
Man gjenkjenner dem i psykopaten man møtte, og som man lot seg invadere av.
Det er da skammen dukker opp. Skammen over hvor naiv man var. Skammen over hvor mye man tolererte. Skammen over at man tok så feil, og trodde dette var kjærlighet.
Skammen rammer naturlig nok først og fremst de som har hatt en p/n som venn eller kjæreste; psykopater man kunne valgt å unngå, men likevel omfavnet.
Barn av p/n foreldre hadde naturligvis ikke dette valget. De var nødt til å akseptere foreldrene Gud ga dem. Likevel kan også disse kjenne på en skam for å ha latt det skje. Kanskje først og fremst fordi de lot seg dominere langt opp i voksenlivet, i en alder de kunne valgt å ta avstand.
Så skammen jeg skriver om her, er kanskje noe alle objekter og ofre kjenner på.
Men du er nødt til å tilgi deg selv at du gikk i fella.
Du ble invadert av en overmakt. Du trodde kanskje du valgte dette selv, men psykopaten valgte deg, og trengte seg inn. Du forstod ikke at det var en invasjon, for de gjorde det med smiger og løfter. Når noen insisterer så kraftig at de elsker deg, så er man nødt til å ta de på ordet. Alternativet er å være skeptisk til alle mennesker man møter. Det er kanskje praktisk gjennomførbart, men ikke å anbefale. Man er nødt til å ha en liten åpning for andre mennesker, en gløtt i døren. Du er derfor nødt til å akseptere og tilgi at du feilbedømte psykopaten. Du ble lurt. Hvem som helst kan bli lurt og ført bak lyset.
Du trodde svindlere kun var ute etter penger. Du visste ikke at det finnes emosjonelle bedragere som ikke er interessert i penger (i hvert fall ikke kun penger), som er ute etter å ødelegge selve essensen i deg, livsgnisten og lidenskapen som driver deg fremover. Du ble utsatt for en åndelig voldtekt.
Du er ikke dummere enn andre. Antakelig er du klokere. Mer interessant. Ellers hadde ikke psykopaten valgt deg. De har ingenting å hente hos de som er et tomt skall, som dem selv.
Du tok skade. Noe av skaden er reversibel og kan behandles. Noe av skaden er permanent. Når man sitter der med en ødelagt fot så kan man selvfølgelig ergre seg over hvorfor man var nødt til å ta den joggeturen akkurat den dagen, og akkurat på det stedet der det lå en rot. Hvis foten er permanent skadet, slik at man aldri kan jogge igjen, så kan man sågar bli bitter.
Men hjelper det? Du befant deg dessverre på feil sted, på samme tid som psykopaten var der. Jeg traff min psykopat på jobb. Jeg var ikke nødt til å ta det jobboppdraget. Jeg var på det tidspunktet byråvikar og kunne valgt et annet oppdrag. Livet hadde sett svært annerledes ut i dag, hvis jeg hadde gjort det.
Men slik er livet bare. Man tar sjanser. Man kan ikke gardere seg mot hendelser i livet. Livet skjer. Hva som helst kan skje så snart du trer utenfor døren til ditt hjem, fordi der ute i jungelen har du ikke lenger kontroll på hvem og hva du møter. Tilfeldighetene råder.
Noen synes faktisk det er enklere å tilgi psykopaten enn seg selv, fordi det er de opplært til. Mange har vokst opp med narsissistiske omsorgspersoner. Andre skal alltid tilgis, uansett hva de utsetter deg for. Men deg selv er det noe alvorlig feil med.
Det er ikke engang sikkert du merker at du ikke har tilgitt deg selv, for du er ikke vant til å verdsette deg selv og gi deg selv omsorg. Selvpiskingen er der konstant. Den har alltid vært der og føles normal. Du har lært deg å leve med den, og du fungerer på ditt vis. Du blir faktisk utrygg de få gangene selvpiskingen ikke er tilstede og du har stått opp for deg selv. Du tenker at nå blir du straffet for å ha markert en grense og stilt deg selv først.
Ja, du gikk i en felle. Det er irriterende at du gjorde det, for du kunne lett trådd utenom. Spesielt fordi du nå vet hvordan en slik felle ser ut. I dag er den så åpenbar, at du ikke kan fatte at du gikk i den.
Men lå ikke fella midt på fortauet, der hvor det er naturlig at du ferdes? Er det ikke mer logisk å bli sint på den som la fella der, midt på fortauet?
En avgjørende faktor i å tilgi deg selv er din holdning til det som skjedde.
Du kan for eksempel godta at det lå utenfor din kontroll. Hvis det hjelper deg, så kan du gjerne tillegge andre kontrollen, for eksempel høyere makter (utover psykopaten, selvfølgelig). Du kan sågar tenke at det var en mening med det som skjedde. At du skulle lære noe. At din styrke ble testet. At du skulle våkne opp av din naivitet.
Har du bestått prøven?
Du kan, som meg, tenke at nå er i hvert fall dine synder betalt. Jeg var også en selvpisker, full av skam. Jeg hadde det best når jeg ble behandlet dårlig, fordi jeg følte jeg fortjente det. Og ja, ingen er perfekte. Jeg har også gjort dumme ting. Men etter psykopaten tenkte jeg at nå har jeg sonet tilstrekkelig for mine feilgrep. Jeg har betalt boten. Dette fjernet faktisk mye av selvpiskingen og skammen.
Du kan tenke at det kunne skjedd noe verre. Jeg skrev at jeg møtte min psykopat på jobb, og at jeg ikke hadde trengt å ta den jobben. Men hvem vet hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt en annen jobb. Jeg kunne skadet meg på jobb. Jeg kunne stukket meg på en brukt kanyle (jeg er sykepleier) og fått en alvorlig blodsykdom. Jeg kunne skadet meg på vei til jobb. Jeg kunne blitt påkjørt og drept. Poenget mitt er at vi kan ikke vite hva som ville skjedd hvis vi befant oss et annet sted. Det er ikke sikkert av vi kunne unngått fare.
Du kan også tenke at ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Kan du hente noe positivt ut av en erfaring som i den grad var negativ?
Jeg tipper at ja, det kan du.
For min egen del så vil jeg påstå at jeg har blitt langt bedre kjent med meg selv de siste ti årene. Og det var sannelig på tide, for jeg er snart femti.
Jeg kan også, med hånden på hjertet, si at jeg er blitt flinkere til å sette grenser og ta hensyn til meg selv.
Hvilke positive ting fikk du ut av din opplevelse med psykopaten?
Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]
Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
