Boken “Psykopati og kjærlighet” kan nå bestilles

video:video

Den offisielle boken til bloggen er nå klar til forhåndsbestilling.

Den er leveringsklar medio april på Kolofon forlag.

Link til bestilling finner du her: www.kolofonshop.no

Det meste av innholdet i boken er å finne her på bloggen, slik at den passer best for dere som ønsker å bevare det beste fra bloggen mellom to permer. Eller kanskje du synes boken er en passende gave til en du kjenner.

Boken er på 260 sider og med stiv innbinding.

Boken kan bestilles direkte fra forlaget. Den kan også bestilles hos andre nettbokhandlere eller i fysiske bokforretninger. Hvis du ikke ønsker å kjøpe boken så kan du spørre ditt lokale bibliotek om de er villige til å kjøpe boken inn, da gjør du den dessuten tilgjengelig for andre. Ved å bestille boken hos din lokale bokhandler eller bibliotek så bidrar du til å promotere boken. På forhånd takk.

Med utgivelsen så avslører jeg også min identitet. Mitt navn er Daniel Sundkvist og jeg er 40 år. Jeg er opprinnelig fra Kragerø men p.t. bosatt i Oslo. Grunnen til tidligere anonymitet har vært todelt. Jeg har fryktet for represalier ved å offentliggjøre hvem jeg er. I tillegg har det hatt en funksjon å gjøre meg selv både kjønnsløs og aldersløs slik at alle uavhengig av kjønn, alder, etnisitet etc skal kunne identifisere seg med bloggens innhold. Jeg håper og tror at dette vil fortsette. Nå er tiden uansett inne for å “komme ut av skapet”.

Jeg håper boken vil falle i smak. Jeg oppfordrer dere som ønsker å kjøpe til ikke å vente for lenge da opplaget er begrenset.

Medavhengighet

Vi skal snakke om denne tilstanden som gjør at enkelte av oss har vanskeligere for å bryte båndet med psykopaten. Medavhengighet (eng. codependency) er det nærmeste offeret kommer en egen personlighetsforstyrrelse da denne psykologiske tilstanden er sterkt befestet i personligheten til offeret. Det er et par ting leseren må være klar på innen vi går videre.

-Selv om medavhengighet er et personlighetstrekk hos offeret så gir det ikke offeret skyld for den psykopatiske mishandlingen, hverken helt eller delvis. Psykopaten er et rovdyr som elsker å villede, utnytte og bedra. Selv om den medavhengige har holdt fast i relasjonen til tross for mishandlingen, så fritar det ikke psykopaten for skyld. Man kan på en måte si at den medavhengiges hus står åpent, det er likevel ikke greit at tyven tar seg til rette i huset.

-Hvis du som leser ser at du har mange trekk som kjennetegner medavhengighet så ikke opplev deg selv som forstyrret, mangelfull eller skammelig. Bruk din viten til å reparere den delen av din personlighet som fører deg inn i utnyttende relasjoner. 

Medavhengighet kjennetegnes av at den medavhengige fungerer dårlig alene. Den medavhengige er nærmest avhengig av å ha en relasjon å pleie for å oppleve seg selv som betydningsfull. Uten noen til å motta den medavhengiges ønske om å elske, pleie og dulle for en annen, så føler han/hun seg nytteløs og verdiløs. Mer enn noen annen tilstand så definerer den medavhengige sin verdi på hvorvidt det finnes noen rundt ham/henne som trenger ham/henne. Å være i en relasjon kan for den medavhengige være mer meningsbærende enn et yrke og definitivt mer enn å være enslig. Den medavhengige er ingen uten en primærpartner og er slik sett avhengig av andre, derav navnet medavhengighet.

Den medavhengige har vokst opp på et slikt vis at egenverdi ikke har stått i sentrum. Han/hun har ikke lært den selvrespekten som er nødvendig for å fungere på egenhånd. De kan være meget selvstendige og ressurssterke mennesker men formår ikke å se noen mening i et liv kun med seg selv. De sammenligner seg med andre og får i denne sammenligningen en opplevelse av seg selv som annenrangs borgere. Muligens har de vokst opp med foreldre eller andre omsorgspersoner hvor kjærligheten fra disse omsorgspersonene har vært betinget av at den unge medavhengige har tatt seg av deres emosjonelle, sjelelige og fysiske behov. Det er således egentlig den medavhengige som har vært omsorgspersonen og ikke den foresatte. 

Men så skjer det noe som gjør at i tillegg til omsorgsfunksjonen, så støtter og underbygger den medavhengige dysfunksjonalitet i den mottakende personen. Det kan være at objektet er en alkoholiker eller en mishandlende psykopat. Den medavhengige forlater ikke et slikt objekt. Den medavhengige forsøker heller ikke å styre objektets avhengighet inn på et sunnere spor men bidrar istedet til å holde ham/henne i deres dysfunksjonalitet. Omsorgen den medavhengige tilbyr får karakter av å ikke gjøre noe som forandrer dynamikken i den gjensidige avhengigheten. Den medavhengige er ubevisst redd for at hvis objektet blir sunnere, så vil det ikke lenger ha behov for den medavhengiges tilstedeværelse. Den medavhengige tror at hans/hennes evne til omsorg er det eneste positive trekket han/hun innehar og den eneste grunnen til at noen vil ønske å være sammen med ham/henne. Slik legger den medavhengige seg åpen for utnyttelse. Dette er ikke kjærlighet. Det er omklamring fra den medavhengiges side, og mishandling fra objektets side. 

Samtidig har den medavhengige en trang til å straffe mishandleren med passiv aggresjon. Den medavhengige er således ikke blind for mishandlingen som pågår, men er ikke i stand til å bryte mønsteret fordi det har meningsbærende betydning. Den medavhengige overbeviser seg selv om at psykopaten trenger ham/henne, men har ingen sunn strategi for hvorfor et slikt behov er tilstede hos objektet. Det skal gå meget langt før den medavhengige stiller et ultimatum til den alkoholiserte partneren om å slutte å drikke. Tvert imot vil den medavhengige ofte tolerere alkoholismen og sågar hjelpe sin dysfunksjonelle partner med å skjule den for omverdenen. Ved utenfrakommende kritiske spørsmål så vil den medavhengige ofte være unnvikende, diffus og svare på en måte som forsvarer alkoholmisbruk, psykopatisk mishandling, utroskap eller økonomisk utnyttelse; “NN klarer seg ikke uten meg”, “han/hun er hele mitt liv/jeg er hele hans/hennes liv”, “NN slår meg kanskje men det er fordi vi er så nær hverandre”. Den medavhengige har en tendens til å skape irritasjon og resignasjon hos utenforstående som ser relasjonen mye tydeligere og forsøker å “vekke” den medavhengige. Ofte gir de opp med en nokså korrekt opplevelse av at den medavhengige faktisk ønsker og dyrker den dysfunksjonelle relasjonen.  

Å befinne seg i en medavhengig rolle krever en høy grad av fornektelse. Relasjonens realitet når ikke helt opp i den medavhengiges bevissthet. Å innse at relasjonen bør brytes og forlates ville bety at den medavhengige igjen blir alene og blir nødt til å jobbe med sin trang til å søke dysfunksjonelle partnere. 

Den medavhengige har mange uselviske og martyr-lignende karaktertrekk, samtidig som han/hun også selv er en manipulator. Den medavhengige kan gi og gi uten å forvente gjengjeldelse. Han/hun er omsorgsfull, men omsorgen den medavhengige tilbyr har en grad av tvangshandling i motsetning til den sunne omsorgen som gis frivillig. Det kan betraktes som en positiv egenskap som har gått for langt. Den medavhengige tar gjerne ansvar for andres ve og vel men er ikke i stand til å ta ansvar for seg selv.

Den medavhengige er en magnet på psykopater som følge av deres vilje og evne til å yte grenseløst, samtidig som den medavhengige tiltrekkes av psykopatens evne til å få andre til å føle seg spesielle. Det er altså en gjensidig tiltrekning mellom den medavhengige og psykopaten eller narsissisten. Den medavhengige er meget villig til å danse med psykopaten, men det resulterer i giftige og voldelige relasjoner etterhvert som den medavhengige viser seg klengete og forventningsfull. Den medavhengige søker å få stillet sin angst i psykopatens nærvær, men psykopaten er ikke istand til å dekke emosjonelle behov hos noen. I tillegg forakter psykopaten sterkt objekter som han/hun oppfatter som patetiske. Psykopaten vender likevel tilbake til den medavhengige på grunn av den medavhengiges evne til å gi, men det er med både selvforakt og forakt at psykopaten gjør dette. 

Den medavhengige aksepterer forakten. Det eneste han/hun krever er at psykopaten blir værende i relasjonen. Den medavhengiges harme og bitterhet vekkes hvis psykopaten forbryter seg mot dette ene kravet og forlater den medavhengige, eller initierer en svingdørs-relasjon hvor han/hun kommer og går hele tiden. Da kommer den passiv aggressive forakten opp i den medavhengiges bevissthet, hvor han/hun klandrer psykopaten for å forlate ham/henne når den medavhengige har ofret så mye. Slik forsøker den medavhengige å kontrollere objektet. 

Jeg oppfordrer alle som mistenker at de lider av denne tilstanden til å oppsøke ytterligere litteratur om emnet. Behandlingsprognosene er gode. Trekk som er en del av personligheten kan ikke kureres, bare modereres. Men den medavhengige er ofte meget behandlingsbar fordi det er et sterkt ønske om å bli sunnere. Bevissthet om egen tilstand kan medføre gode resultater hvor den medavhengige kan bryte mønsteret, akseptere seg selv og delta i mer normale relasjoner hvor han/hun opptrer mindre klengete og også dekker egne behov i stedet for utelukkende andres. 

Jeg vil avslutte med å minne om kurskveld i Bodø den 27. april for dere som bor innenfor rekkevidde. Se “kommende arrangementer” på facebook siden for mer info. God søndag 🙂

Når psykopaten sniker seg ut av relasjonen

Psykopaten har en alternativ metode å forkaste offeret på, som ikke innebærer det som på engelsk kalles “ghosting”. Ghosting er når psykopaten forsvinner plutselig. Han/hun blir borte fra den ene dagen til den neste, og svarer ikke lenger på dine henvendelser selv om dere senest i går hadde en tilsynelatende hyggelig samtale. Ghosting forårsaker ofte desperasjon hos offeret fordi intet offer har forkasting i tankene. Det mest nærliggende er derfor å tro at noe har skjedd med psykopaten og offeret gir seg i kast med å finne ut hvor psykopaten befinner seg. Venner kontaktes og tråder forsøkes samles. Offeret er engstelig og frykter det verste, men ingen vil åpne døren hvis offeret møter opp hjemme hos psykopaten. Plutselig er psykopaten tilbake og begynner igjen å poste på facebook, denne gang med bilder av seg selv og den nye partneren. Traumet som ghosting kan skape i et offer er utilgivelig. Forestill deg frykten og sjokket hos en partner som tror at hans/hennes kjæreste er skadet eller kidnappet, for så plutselig å oppdage at ikke bare lever kjæresten i beste velgående, men kjæresterelasjonen er over og eksen har allerede funnet en ny partner. Dette kan utvikle seg innenfor en uke. 

Alternativet til ghosting er når psykopaten ikke bryter kontakten, men sniker seg bort fra alle løfter og forpliktelser han/hun har gitt. Det skjer mindre plutselig, men er desto mer provoserende og feigt. Når offeret opplever at relasjonen glipper ut av hendene som vann mellom fingrene, så forårsaker også dette desperasjon og frykt. Fordi kontakten fortsatt er der, så vil offeret henvende seg til psykopaten i desperate forsøk på å få relasjonens status definert, men dette vil aldri bli imøtegått. Det er flere grunner til at psykopaten velger en slik form for snikforkasting fremfor ghosting;

-Desperasjonen hos offeret stiger gradvis. Offeret vil bli mer pågående og forvirret. Dette er verdifull narsissistisk forsyning.

-Psykopaten ønsker å observere den stigende desperasjonen for eksempel i telefonen eller via skype, derfor vil han/hun beholde kontakten med offeret. Dette er ikke mulig ved “ghosting”.

-Psykopaten ønsker ikke å forkaste offeret, men sluse det inn i psykopatens harem eller fanklubb.

Psykopatens fanklubb er den store og vide kretsen av bekjente rundt psykopaten som bejubler ham/henne, først og fremst på sosiale medier. Det kan dreie seg om flere hundre personer og de fleste av dem har psykopaten ingen personlig kontakt med.

Psykopatens harem er den innerste krets av fanklubben. Dette er personer psykopaten treffer personlig av og til, for eksempel i festsammenheng. Det vil typisk dreie seg om 20 til 30 personer, en broket forsamling bestående av kompiser, flygende aper, ekser og håpefulle som ønsker å bli den neste primærpartneren. Psykopatens harem vil inneholde mange personer av det motsatte kjønn (eller samme kjønn avhengig av psykopatens legning) og ha et forholdsvis høyt seksualisert innslag.

Når et offer som tidligere var primærpartner eller i en periode har befunnet seg i den mottakende ende av psykopatens hyperfokus og forføring blir forsøkt overført til en av disse utvidede gruppene, så er det en fornærmelse mot både offeret som person og mot relasjonens kongruens. Mange ofre lar seg likevel degradere fordi det som skjer er så forvirrende og fordi det oppleves så vondt å miste psykopaten. Offeret nøyes med smuler og resonnerer at det er bedre enn ingenting, eller kanskje relasjonen senere går tilbake til sin opprinnelige høye status hvis offeret er tålmodig.

Typisk vil relasjonen gå fra “vi skal bo sammen” til “vi tar en kaffe en dag” på få uker. Psykopaten vil dog ikke kommunisere relasjonens nedgradering. Han/hun vil late som om løfter aldri er gitt og at han/hun aldri har bygget opp forhåpninger hos deg. Hvis du selv våger å bringe temaet på banen så får du høre at “det var ikke ment sånn”, “du har misforstått” eller til og med “det har jeg aldri sagt”, “hva innbiller du deg, trodde du jeg ville ha deg som kjæreste?” og narsissistisk raseri for at du våger å være uenig i relasjonens utvikling.

Psykopaten vet at hvis han/hun ønsker å beholde deg i sitt harem for å fortsatt kunne trekke narsissistisk forsyning ut av deg, så må overgangen skje på en måte som gjør at du aksepterer den. Han/hun vil da spille på løgner, sjarme og future faking for å overtale deg til å godta løsningen. Du reagerer med vantro og skepsis, men fordi psykopatens planer for deres relasjon er så underkommunisert så henger du med etter fingertuppene for å se hvordan dette utvikler seg.

Utfasingen virker så naturlig og overbevisende at vi begynner å tvile på vår egen oppfattelse av relasjonen. Vi ønsker en anerkjennelse av at psykopaten definerer relasjonen på samme måte som vi gjør, men da det uteblir så kommer spørsmålene; “var vi ikke så intime som jeg trodde?”, “hvordan kan vi oppfatte dette så forskjellig?”, “har jeg misforstått dybden i relasjonen?”. Vi kan sågar resonnere at vi åpenbart kun har vært venner med psykopaten, og at psykopaten da må være en ekstra snill person som gir venner så mye oppmerksomhet som han/hun har gitt deg; “behandler NN alle vennene sine med så mye oppmerksomhet, at det føles som kjærlighet?”.

Vi kan også lure på om vi har gjort noe for å frastøte psykopaten, men hvis vi spør så får vi ulne svar eller tydelige signaler om å ikke være så klengete. Vi distanserer oss for ikke å vekke misnøye, men forvirringen og sorgen er komplett. Hvorfor er psykopaten plutselig så uinteressert? Vi gir enda mer og utsletter oss selv i et siste forsøk på å behage psykopaten.

Frekkheten og berettigelsen som ligger bak en slik arrogant behandling av deg og relasjonen dere har hatt, er følbar og et sikkert tegn på den antisosiale forstyrrelsen da den avslører psykopatens manglende evne til tilknytning. Psykopaten føler seg hevet over de uskrevne sosiale lovene som vi andre følger og regner med at alle følger. Psykopaten kan fortsatt skru på sjarmen for deg, men det skjer på en overlegen måte. Du har utspilt din rolle. For deg er relasjonen fortsatt ny, spennende og på opptur, men psykopaten kjeder seg og er allerede klar for noe nytt. Han/hun liker ikke det gamle, kjente og trygge. Relasjonen var for ham/henne som det nye plagget du kjøpte. Det fyller deg med eufori og lykke i en uke, men så svinner den rusgivende effekten. 

Det er helt ufattelig at psykopaten forventer at du skal godta en slik nedgradering, men de gjør det for så mange har akseptert det før deg. Mitt råd til ofre som opplever at dette er i ferd med å skje eller som det allerede har skjedd for, er å hoppe av. Bryt kontakten. Behold din integritet og selvrespekt og forlat dette mennesket. Du vil aldri få tilbake din plass på tronen. Det er ingen heder i å befinne seg i en psykopats harem, det er ikke normalt å omgi seg med ekser på den måten som psykopaten gjør det.

Problemet er at psykopaten fortsetter å gi deg smuler (eng. dosing) for å holde på deg, men du sulter. Kjærlighet er ikke å sulte. Kjærlighet er å føle seg mett og tilfreds. Ved å innføre NK så forteller du psykopaten klart og tydelig at du ser hva som skjer og at denne nedverdigende behandlingen finner du deg ikke i. Psykopaten vil neppe savne deg, men det vil sette et støkk i ham/henne at du har såpass bein i nesa at du setter foten ned. Det hadde han/hun nemlig ikke regnet med, psykopaten velger ikke denne metoden med ofre som han/hun tror vil gjennomskue den.  

“Hva hvis jeg ønsker å bli værende?”

Hele tiden maser både jeg og de fleste av leserne om NK. Det er en grunn til at dette blir repetert som den eneste løsningen, men jeg forstår at bloggen risikerer å miste lesere som insisterer på å bli værende sammen med psykopaten, Det finnes lesere som velger å tro på kjærligheten – selv sammen med en psykopat – og er villige til å miste en del av seg selv for å være sammen med personen de elsker. Når valget er tatt av et voksent menneske og basert på god kunnskap om situasjonen de befinner seg i, så aksepterer jeg det selv om jeg personlig synes det er et dårlig valg. Alle skal likevel føle seg velkommen på bloggen. Det skal ikke være flaut eller pinlig å innrømme at “jeg velger å bli i relasjonen, selv om jeg vet at min partner er psykopat”. Noen har religiøse verdier som forutsetter at de blir værende sammen med sin psykopatiske ektefelle. Andre har verdier som går på forpliktelse til sin partner, kanskje de ikke klarer å bryte med psykopaten fordi de ikke ønsker det.

Det finnes ett tilfelle hvor jeg fordømmer et slik valg, og det er hvis det er barn med i bildet. Har du mindreårige barn som er avhengige av deg og er nødt til å følge deg inn i relasjonen så har du ganske enkelt ikke lov til å ta dette valget på vegne av dem. En ting er at du selv som voksen velger å la deg mishandle av en psykopatisk partner. Noe ganske annet er å tillate at også dine barn har en psykopat i deres liv.

Men ok, tilbake til dette med å velge et liv med psykopaten. Jeg forstår det så godt. Jeg hadde valgt det selv, hvis situasjonen den gang hadde vært bittelitt annerledes. Jeg har ikke hørt en eneste historie hvor offeret har gledet seg til å forlate den psykopatiske partneren. Jeg tror alle disse valgene har blitt gjort med tungt hjerte og hvor offeret har strukket seg til det ytterste for å hente frem relasjonen slik den var i begynnelsen. Mange ofre brukte sine siste krefter på å forlate relasjonen, og det forteller litt om hvor mye som ble investert for å få relasjonen til å fungere. Psykopaten blir ofte forlatt med stor sorg og fortvilelse over at det ikke fungerte. Noen forlot relasjonen motvillig som følge av omstendigheter som gjorde at de ikke hadde et annet valg, og mange ble forkastet av psykopaten selv. 

Jeg forstår at noen velger å bli værende.

De som velger å bli værende er ofte inneforstått med at de vil miste selvstyreretten. Det er et bevisst valg de tar. Livet uten psykopaten blir for tungt. Livet er psykopaten. 

“Psykopaten kommer i forskjellige styrker. Ikke alle er like ille. Min partner er innimellom snill og omsorgsfull”.

Vel, en psykopat er ganske rigid og spekteret forholdsvis snevert. En narsissist derimot befinner seg på et vidt spekter fra den forholdsvis milde varianten til den maligne narsissisten som er psykopatens toeggede tvilling. Det er opp til deg selv å vurdere hvor din partner befinner seg. Vær dog klar over at selv om din partner tidvis viser omtanke, så er det ikke av kjærlighet til deg. Ved å bli værende så gjør du et bevisst valg å ikke motta kjærlighet. Du bare gir kjærlighet, og det du får tilbake er noe annet. Det er en form for belønning når psykopaten er fornøyd med deg, som en arbeidsgiver gir sin ansatt som har vært ekstra arbeidsom og føyelig.

Vær også klar over at for å overleve sammen med en psykopat, så må du ha ekstra sterke grenser og et usynlig “skjold” mot devaluering. Å finne de mest hensiktsmessige grensene kan være vanskelig, for jo sterkere dine grenser er, desto mer intenst vil psykopaten mishandle deg. Psykopaten hater grenser og vil presse og presse og presse på dem for å bryte deg ned. Grenser gjør ham/henne ganske enkelt rasende. Psykopaten hater også motsatt grenseløshet og betrakter et grenseløst offer som svakt og patetisk. Psykopaten har ingen respekt for grenseløshet og vil mest sannsynlig forkaste et offer som aldri sier stopp.

Mange ofre er tykkhudede og selvironiske, hvilket gjør at de klarer seg utmerket i devaluerende omgivelser. Mange er vokst opp med psykopatiske foreldre og møter kritikk, latterliggjøring, taushetskur eller manipulasjon med et skuldertrekk. Jeg var selv slik i begynnelsen av relasjonen med min P. Lite bet på. Jeg elsket ham likevel. Det var først når han begynte å glippe, at jeg ble desperat. Da han begynte å leke med selve relasjonens fundament så merket jeg at min grense var nådd. Jeg tålte devaluering så lenge han fortsatt var der. Jeg tålte ikke at han truet med å ta relasjonen fra meg. Da gikk jeg.

Husk at dette er hva de gjør hvis du tåler devalueringen. De vil heve innsatsen. De vil alltid skru mishandlingen opp et hakk. De er ikke fornøyd før de rammer deg. Hvis du tåler alt de finner på i relasjonen, så vil de til slutt true selve relasjonen. Husk også at selv om du tåler mishandlingen så er det likevel mishandling. Den gjør noe med deg. Psykopaten er ikke et mildere eller bedre menneske, bare fordi du tåler deres helt horrible grenseoverskridelser. For å bli værende så forutsetter det at mishandlingen er såpass lavgradig at du ikke blir syk av den. 

Denne teksten henvender seg til godt voksne, kunnskapsrike og velreflekterte ofre som velger å bli værende i relasjonen med psykopaten. Vit at dere er hjertelig velkomne her på bloggen. Teksten er ikke ment som et påskudd til å bli værende til deg som er ny, forvirret og i en avhengighetssituasjon. Gjelder dette deg så har du ikke den nødvendige dømmekraften og trenger å komme ut av tåka for å ta det viktige valget. Mitt råd er da å bryte kontakten, fjern deg fra manipulasjonen, tilegn deg kunnskap og bli deg selv. Hvis du etter lang tid uten kontakt – helst et par år – fortsatt ønsker å gå tilbake til psykopaten så er det ditt valg. Du vil ikke i denne bloggen lære hvordan å overleve sammen med psykopaten, bloggen oppmuntrer ikke til dette. Du skal likevel være hjertelig velkommen. 

Denne teksten er inspirert av youtube-kanalen “From surviving to thriving”.

 

Forbered deg riktig på Null Kontakt

I dag vil jeg minne oss på hvorfor NK er så viktig. Denne teksten vil primært henvende seg til dere som enten ennå ikke har innført NK eller dere som har prøvd men ikke helt får det til. Den kan også være en motivasjon for dere som har en pågående NK.

Null kontakt (NK) er noe annet enn “jeg lar bare være å svare”. NK er omfattende og innebærer for mange en fullstendig omlegging av livsstilen. Noen må flytte, slutte i jobben og/eller kutte ut halve sitt sosiale nettverk for at NK skal fungere i nødvendig målestokk. En undervurdering av hvor omfattende NK er kan medføre at den ikke lykkes. 

Hvis du er der at du bare unnlater å svare på henvendelser fra din giftige venn, eks eller slektning, så er ikke det NK. Kanskje er det tilstrekkelig for deg med dette begrensede tiltaket, men for sikkerhets skyld kan vi liste opp årsakene til at dette i de fleste tilfeller ikke vil være tilstrekkelig.

-NK skal hindre deg i å høre psykopatens stemme eller se hans/hennes ansikt. Du har ikke godt av noen av delene. Mest sannsynlig elsker du fortsatt dette mennesket. Å se ham/henne visuelt eller høre deres stemme vil trigge din evne til kjærlighet og din hang til nostalgi. Psykopaten er dessuten manipulerende og magnetisk og han/hun trenger bare blikkontakt eller noen få ord med deg for å overbevise deg om å bli værende i den destruktive relasjonen. NK beskytter deg mot å bli manipulert tilbake. Derfor er både treff og telefonsamtaler utelukket. Hvis psykopaten vet hvor du bor og lett kan banke på din dør, så må du vurdere å flytte.

-NK skal hindre deg i få få informasjon om psykopatens liv etter bruddet med deg. Du har ikke godt av å se hans/hennes sosiale profiler. Der blir en illusjon av deres perfekte liv med deres nye partner utstilt. “Utstillingen” er ment å ramme deg og alle andre som psykopaten ønsker å straffe, sjalusifabrikkere eller hjernevaske. Den falske illusjonen får deg til å tro at du har gått glipp av en fantastisk person og du blir fristet til å bryte NK. Den vil også fremkalle følelser i deg som er skadelige og ødelegger din indre fred, så som nostalgi, sinne og opplevelsen av mindreverd. NK skal beskytte deg mot dette. Det er derfor viktig å blokkere sosiale medier. 

-Psykopaten ønsket i mange tilfeller å sabotere ditt liv. Jeg vet at min psykopat ødela jobboppdrag jeg hadde i vente, i tillegg til vennskap. Han fikk denne muligheten fordi jeg ga ham informasjonen han trengte for å sabotere. Han kontaktet mine potensielle arbeidsgivere og venner. NK hindrer psykopaten i å få den nødvendige informasjon for å kunne sabotere ditt liv. Psykopaten bør ikke vite hvor du bor, hvem du har kontakt med eller hvilket arbeidsforhold du har. Hvis du ikke kan holde deg unna sosiale medier eller stenge dine profiler så sørg for ikke å legge ut informasjon som avslører noe som psykopaten kan bruke mot deg, alternativt kan du publisere villedende informasjon. Fjern ditt telefonnummer og din adresse fra “gule sider” og annen offentlig tilgang. Kutt all kontakt med bekjente og venner du har felles med psykopaten. Du kan ikke stole på noen. Dette er ikke fordi deres felles venner er dårlige mennesker eller upålitelige, men fordi psykopaten lett kan overtale dem til å avsløre informasjon om deg.

-Tiden du bruker på en psykopat eller narsissist er bortkastet. Før du vet ordet av det, så har du brukt mange år på et sort hull. Psykopaten er en tidstyv som stjeler din tid, ditt liv og din energi. NK gir deg mulighet til å bruke den tiden du har igjen på noe verdifullt. 

Det er viktig å forberede deg godt for at NK skal bli vellykket. Her er noen av fallgrubene du må være oppmerksom på.

-Overgangen fra å være dypt involvert og aktiv i et annet menneskes liv til fullstendig “radio silence” er stor. Det kan oppleves som et ubehagelig vakuum. 

-Hvis ikke du er mentalt enig med deg selv i at relasjonen er høyt problematisk og ikke fungerer, så er det lett å tre inn i relasjonen igjen. Vilje, forståelse og selvdisiplin må være på plass. Forbered deg på at NK i en overgang er som å leve uten oksygen. Forestill deg panikken du må gjennom. 

-Vær forberedt på abstinens og et sterkt behov for å gjenopprette kontakt. Først hele tiden, deretter i bølger. 

-Relasjonens opp- og nedturer var avhengighetsdannende. Kroppen er nå vant til denne spenningen og et plutselig opphør kan føre til ubalanse i utskillelsen av hormoner, adrenalin og andre stresstoffer i tillegg til ruslignende endorfiner. Vær forberedt på kroppslig ubehag som dessuten gir psykisk ubehag.

-Det finnes ingen “litt” eller “moderat” NK, eller midlertidig NK. Forbered deg på fullstendig avhold resten av livet. 

-Forbered deg på ingen unnskyldning eller oppriktig anger fra psykopatens side. Forbered deg også på hva en slik taushet kan gjøre med deg, hvis psykopaten ikke “kjemper for å få deg tilbake”. Det kan skape sterke følelser av mindreverd. Forbered deg også på sinne som følge av den rene og skjære arrogansen de utviser.

-Forbered deg på å klare deg uten avklaring eller “siste ord”.

-Vær forberedt på at det oppstår et stort hull i livet ditt som tidligere ble fylt av psykopaten. Dette hullet må du forberede deg på å fylle med andre ting så det ikke blir så merkbart. Hvis ikke du klarer å holde deg aktiv og til en viss grad distrahert, så vil behovet for rekontakt være stort slik at psykopaten igjen kan fylle hullet fordi du 1) ikke klarer det selv, eller 2) ikke klarer å leve med tomheten.

-Vær forberedt på at psykopaten vil forsøke å bryte gjennom dine barrierer. Han/hun gjør det ikke av savn eller kjærlighet, men fordi en psykopat ikke tåler å bli ignorert og du skal straffes for ditt forsøk på å bryte deg løs. Vær derfor forberedt på begge scenarier 1) en psykopat som forsøker å få deg i tale, og 2) en psykopat som ikke forsøker å få deg tale. Begge scenarier er vanskelige, på hver sin måte. 

-Ikke fortell psykopaten eller noen andre om dine planer for NK. Å avsløre dem gir psykopaten mulighet til å komme deg i forkjøpet og sabotere dine planer før du får begynt.

-Når NK er igangsatt så kan du lage en avtale med en betrodd venn, som du kan kontakte når fristelsen til å bryte NK er stor.

-Forbered deg på å ikke få tilbakebetalt hvis psykopaten skylder deg penger. En slik gjeld brukes ofte som unnskyldning til å bryte NK – av begge parter. Er det snakk om store beløp og du har dokumentasjon på lånet, så la advokat ta seg av all kontakt. Hvis ikke så anse pengene for tapt.

Ved å forberede seg grundig både mentalt og praktisk så øker det sjansen for at NK lykkes og varer. Det er likevel ingen garanti for at du ikke mislykkes. Vær derfor ikke fordømmende mot deg selv hvis du må forsøke flere ganger, men vær forberedt.

NK er ment å beskytte deg. Som gulrot kan du bruke at det er den beste hevnen mot en psykopat som har behandlet deg umenneskelig. Hvorfor rammer NK psykopaten og narsissisten så hardt? Det er flere grunner til hvorfor NK er så effektivt som våpen mot en psykopat eller narsissist;

-Å ta initiativ til NK er det samme som å ta makten og kontrollen tilbake. Du har også selv bestemt tidspunkt. Du har tatt kontroll over situasjonen. Dette liker psykopaten dårlig. 

-Du signalerer med NK at du ikke lenger ønsker å ha noe med psykopaten å gjøre. Dette oppfatter psykopaten som massiv kritikk.

-Du foreslår med NK at psykopaten ikke er god nok for deg; igjen massiv kritikk.

-Du kutter med NK psykopatens narsissistiske forsyningslinje fra deg. Hvis ikke psykopaten i tide har en ny kilde til forsyning på plass, så forårsaker dette panikk og kaos i psykopatens indre. 

Lesertips hvis du fortsatt synes NK er uoverkommelig:

“No contact – how to beat the narcissist” av H. G. Tudor

“How to do no contact like a boss” av Kim Saeed

“The no contact rule” av Natalie Liu

Lykke til. Bruk kommentarfeltet til å støtte og hjelpe hverandre. Fortell om både vellykkede og mislykkede strategier. Husk at dine bommerter kan være til hjelp for andre.

 

 

“Min intuisjon var intakt i relasjonen med P. Hvorfor lyttet jeg ikke til den?”

Vi er kommet til vinnerteksten i vår kommentar-konkurranse. Leseren som bidro med kommentar nummer ett tusen ønsker svar på dette spørsmålet.

Vedkommende forklarer videre “etter forholdet med P, husker jeg riktig mange situasjoner hvor jeg intuitivt hadde notert meg at hans oppførsel/væremåte ikke var mine verdisett. Jeg hadde notert meg mange ting i forholdet, men som jeg unngikk å konfrontere ham med. Kanskje visste jeg godt at det ville forårsake problemer hvis jeg konfronterte ham. Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så til slutt å miste likevel?”.

Jeg tror veldig mange kjenner seg igjen i opplevelsen av forsøke å holde på relasjonen slik den var i begynnelsen, men merke at den gradvis glipper etterhvert som devalueringen tiltar for så å slippe taket helt under forkastingen eller når man selv velger å forlate den desperate situasjonen. Mange opplevde at intuisjonen gjorde seg hørbar ikke bare fra devalueringen startet, men fra relasjonens første dag. Antakelig var vi mer oppmerksom på vår intuisjon i begynnelsen av relasjonen enn senere.

Vi entrer ikke en relasjon med en forventning om røde flagg. Vi vet at alle relasjoner har sin bakside. Vi forventer ikke perfeksjon. Psykopatens røde flagg er subtile, spesielt i begynnelsen. Senere er tegnene mer tydelige men vi gjenkjenner ikke hva vi ser. Psykopatisk opptreden og tankesett er ikke likt noe fra vår erfaring med normale mennesker. At ting faller på plass tar tid. Det er mange dermed mange faktorer med en naturlig forklaring som gjør at vi ikke lyttet til vår intuisjon.

Mange av oss likte ikke psykopaten i begynnelsen. Jeg husker selv at jeg oppfattet psykopaten som sleip, det var noe falskt over ham, noe upålitelig med blikket og jeg syntes han var altfor selvhevdende. Han kalte meg en “besserwisser” etter bare få timer bekjentskap. Jeg husker jeg tenkte “hvem gjør det? Hvem er så freidig mot mennesker de nettopp har møtt?”. Samtidig ble jeg forvirret “liker han meg eller liker han meg ikke? Hvorfor kaller han meg nedlatende ting samtidig som han viser så sterk interesse for meg?”, og dette var innen det manipulative skifte, altså før jeg ble hektet og mens jeg fortsatt var kapabel til å forlate hele relasjonen uten å ense det en ettertanke. 

Det vi gjorde som mange mennesker med intakte grenser ikke gjør, var å bli værende likevel. Vi gir mennesker ekstra sjanser av medfølelse for dem. Vi rasjonaliserer og unnskylder deres oppførsel selv om den trigger vår intuisjon. Her er noen av de bevisste tankene som dukket opp i meg i begynnelsen av relasjonen. Kanskje kjenner du noen av dem igjen?

-Bare fordi han ikke er som meg så betyr ikke det at noe er i veien med ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Jeg har godt av en ny type menneske i livet mitt. Jeg gir ham en sjanse.

-Han er sosialt klønete, det er synd på ham. Jeg gir ham en sjanse.

-Han vet ikke hvordan man snakker til mennesker, jeg kan vise ham hvordan. Jeg gir ham en sjanse.

-Han virker veldig interessert i meg. Kanskje han synes det er vanskelig å uttrykke det på riktig måte. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han er ensom og ny i byen. Jeg gir ham en sjanse.

-Det er litt smigrende at han har låst siktet på meg av alle mennesker. Jeg gir ham en sjanse. 

-Han virker falsk men det gjør ofte sjenerte mennesker fordi de er usikre og redde for å bli avvist. Jeg gir ham en sjanse. 

Det er egentlig logisk at vi ikke lyttet til vår intuisjon med slike rasjonaliseringer. Problemet er at 1) ikke en eneste av mine rasjonaliseringer over stemte med virkeligheten, og 2) ting mellom oss eskalerte fort til mye verre. Jeg klarte fortsatt å undertrykke min intuisjon.

Etter bare fem dagers bekjentskap eksploderte han ut av det blå under en middag. Hvordan klarte jeg å akseptere det?

Jeg aksepterte det forsåvidt ikke. Jeg holdt meg unna i flere dager, men jeg må innrømme at han allerede pirret meg og jeg håpet på at han en dag skulle dukke opp med en unnskyldning eller en fullgod forklaring for sin oppførsel. Jeg reagerte altså med en viss normalitet. Det var riktig av meg å trekke meg unna. Samtidig ventet jeg på hans retur i det skjulte. Det sunne og hensiktsmessige hadde vært å løsrive meg fra denne personen med kropp og sjel, slukke håpet og med det samme erkjenne at “dette vil jeg ikke ha i livet mitt”. 

Men jeg valgte å vente, slik at da han endelig etter noen dager returnerte til meg så var jeg fullt beredt til å ta ham tilbake. Han merket at jeg var klar. Jeg fikk aldri noen unnskyldning eller forklaring. Hvorfor skulle han beklage eller forklare til noen som var så imøtekommende? Han kom tilbake på psykopatisk vis, som om ingenting utenom det vanlige hadde hendt. Hans retur var en typisk psykopatisk mishandlings-test, hvor de ser hvor mye transgresjon du tolererer, for så å skru mishandlingen opp et hakk hvis du ikke setter bremsene på. Jeg bestod den testen med glans.

Min gjeninntreden i relasjonen var nok med en viss avventing. “Når skal unnskyldningen eller forklaringen komme?”. Men det som skjer er at det kommer aldri noen tilfredsstillende forklaring, så man griper etter de tegn man finner, på at psykopaten har menneskelige egenskaper, slik at for eksempel når psykopaten åpner bildøren for deg blir til “aha – dette er hans måte å vise at han beklager sin oppførsel for to uker siden”.

Det er egentlig fascinerende hvilken mental akrobatikk vi utviser for å rettferdiggjøre at vi fortsatt bør delta i relasjonen. Vi ønsker så hardt å tro på at dette er århundrets relasjon og det største som kommer til å skje oss. Vi tror derfor at vi aldri kommer til å finne noe lignende hvis vi velger å gå. Vi er livredde for å miste dette som føles så spesielt. Men vår mentale akrobatikk begynner å nærme seg grensen for hvor tøyelig den kan være. Vi klarer å bøye oss bakover. Vi klarer sågar med anstrengelse å gå ned i spagat og å legge føttene bak hodet. Men vi klarer ikke å dreie hodet 180 grader. Virkeligheten vil derfor til slutt trenge gjennom.

Psykopaten nevner aldri elefanten i rommet. Hans/hennes merkelige oppførsel vedvarer uforklart, og vi går rundt med et udekket behov for forklaring. Dette skaper ironisk nok en bryggende harme i oss mot psykopaten som vi ikke våger å ytre men som til slutt vil hjelpe med å løsrive oss. Vi legger merke til at psykopaten fortsetter som om ingenting har hendt. Vi har allerede lært oss at å spørre ikke er populært og kan risikere relasjonen. Vi vil ikke risikere noe. Men vi går hele tiden på tvers av vår integritet. Det finnes intet kompromiss, alt skal skje på psykopatens premisser. Vi går i mot våre verdier og prinsipper som vi fint klarte å leve etter innen vi traff psykopaten. Nå må vi kaste alt til havs og henger etter fingertuppene mens intuisjonen skriker stadig høyere, men den leker vi “whack-a-mole” med. Dere vet, det spillet på tivoli hvor et jordekorn dukker opp av forskjellige hull og man skal slå det i hodet med en hammer slik at det igjen forsvinner, men bare midlertidig for det dukker snart opp av et nytt hull og stadig hyppigere. Snart gjør vi ikke annet enn å slå vår egen intuisjon i hodet for psykopatens uforklarlige oppførsel overmanner oss.

Etter relasjonen er det oss selv vi banker i hodet. “Hvorfor gikk jeg ikke tidligere?”, “hvorfor tok jeg ikke tegnene alvorlig”, “har jeg mistet all realitetssans?”. 

Vår intuisjon spiller sammen med vårt selvverd. Personer med lavt selvverd er vant til å ikke lytte til intuisjonen fordi andre har tatt styringen. Ofte startet det fra barnsben av at man alltid lyttet til foreldre og søsken uansett hva intuisjonen fortalte oss. Man vokste opp med en tro at “mamma og pappa vet best” og vi opplevde det som trygt. Men noe skjedde i utviklingen av vår egen autonomitet. Det kan ha vært noe i oss selv som ikke ville frigjøre oss mentalt fra autoritære personers innflytelse. Narsissistiske eller psykopatiske foreldre vil heller ikke la barnets dømmekraft utvikle seg normalt, slik at vi blir usikre på vår egen inutisjon. Narsissistiske foreldre vil alltid la sitt syn skjære gjennom og ikke lære barnet at “ok, det gjør du rett i”. Vi vet kanskje hva vi vil men “jeg konsulterer med mamma og pappa for sikkerhets skyld”. Hvis autoritære personer mener noe som går på tvers av vår intuisjon så går vi gladelig i mot vår intuisjon for å tilfredsstille denne autoritære figuren eller fordi vi blindt stoler på deres avgjørelse og ikke vil ta ansvar for våre egne liv. Hvordan skal vi i voksen alder plutselig lytte til vår intuisjon når vi ikke er vant til det?

Personer med trygt selvverd stoler på deres egen dømmekraft, ingen autoritære figurer kan rokke ved den. En slik person har respekt for seg selv. “Jeg hører hva du sier men jeg merker at min avgjørelse er best for meg”. Det er ikke det samme som stahet eller manglende evne til samarbeid. Det er meget viktig at dere som tilhører den førstnevnte kategorien jobber hardt og lenge med å komme i den sistnevnte kategorien. Denne egenskapen kan oppøves og det er aldri for sent. 

“Var jeg i hele forholdet redd for å miste, for så å miste likevel?”. Ja. Det er uunngåelig at relasjonen med en psykopat ender. Til slutt blir vi konfrontert med vår store frykt som har vært å miste relasjonen. Vår store skrekk blir til virkelighet men også vår redning. Det ligger faktisk et enormt indre mot bak vår aksept av å gi slipp på noe som for oss var så dyrebart. Vi tror relasjonen slutter fordi psykopaten ikke kan pleie langvarige relasjoner, og dette er forsåvidt riktig. Psykopaten kan ikke pleie noe som helst. Men ikke gi psykopaten all ære for å avslutte det umulige. Det er også vårt eget selvverd som til slutt gjør seg gjeldende. Hvis vi er den som til slutt pakker sakene og går, så er det fordi selvverdet slo inn. Vi går kanskje meget motvillig og med hjertet i halsen, men med en forståelse av at “dette går ikke lenger”, “dette kan jeg ikke finne meg i (selv om jeg har lyst til å fortsette)” eller en endelig innrømmelse av at “P er ikke den jeg trodde han/hun var” (som regel etter et bedrag så stort at P ikke lenger kan late som det ikke skjedde). Selv om strikken var strukket meget langt, lenger enn i noen tidligere relasjon, så lytter vi til slutt til vår intuisjon.

Også selv om du blir forkastet eller har gått tilbake til psykopaten to eller tjue ganger, så gjelder det samme. Det er selvverdet som gjør at det aldri blir noen enogtyvende gjenforening. 

Din intuisjon var der hele tiden. Stol på den. Stol på din egen dømmekraft. Ikke la det skje igjen, at du overstyrer den når den forsøker å redde deg.