Narsissisten er egentlig livredd.

Dette er en teori. En påstand.

Er det noe hold i den?

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Mest sannsynlig så er det det. Selv om det virker motsigende. For er det ikke alle andre som er livredde for narsissisten, denne tilsynelatende sterke og dominerende tyrannen? Jo, og det er en grunn til det.

Men narsissisten kommer fra et ståsted hvor de ikke klarer å forholde seg til virkeligheten. Derfor bygger de opp en fantasiforestilling om seg selv som ikke er psykotisk, men svært virkelighetsfjern. Og de terroriserer alle rundt dem til å forholde seg til sin oppdiktede persona, som er grandios, fantastisk, og kan og vet alt.

Dette kan være svært tydelig, men også svært subtilt.

Barn som har vokst opp med en narsissistisk forelder husker hvordan de gikk på eggeskall rundt vedkommende. Og grunnen til at man går på eggeskall, er nettopp fordi virkeligheten ikke skal nevnes. Det er en stor elefant i rommet, men nevnes den så eksploderer narsissisten. Virkeligheten er for narsissisten svært ubehagelig, for den minner dem på at de har store riper i lakken. Barna lærer seg å navigere rundt narsissistens triggerpunkter, og klarer de det så bevares husfreden. Og de blir eksperter i å lirke seg rundt eggeskallene. (Implisitt lærer barna at det er deres ansvar å bevare husfreden. Dette tar de meg seg inn i voksenlivet og fortsetter med å ta ansvar for andres humør og umodenheter. Det er blitt barnemat for dem – bokstavelig talt – og de reagerer derfor ikke nevneverdig når de fortsetter med å tiltrekke seg narsissister. Det må en oppvåkning til.)

Ferien dere var på skal kun omtales som fantastisk. Ingen annen beskrivelse tolereres, selv om narsissisten ødela den med sin dominerende oppførsel og sitt lunefulle humør. Dere dro kun på utflukter som narsissisten ønsket, du ble utsatt for taushetskur mye av tiden, og narsissisten ble ved to anledninger bare borte og kom tilbake sørpe full midt på natten.

Julegaven du fikk, som du vet var svært billig og ikke passer din stil i det hele tatt? Du må late som om det er den fineste gaven du noen gang har fått, og at narsissisten virkelig kjenner dine behov.

Er det noe som nager deg (utover narsissisten)? Hold det for deg selv. Du skal ikke regne med hjelp og støtte fra narsissisten. Regn heller med å bli angrepet og klandret, for å ødelegge hens fantasi om at alt er perfekt og at alle er glade.

Økonomiske vanskeligheter skal ikke nevnes. Kjøleskapet er tomt for mat, men barna til narsissisten får ikke lov til å nevne at de er sultne, fordi det krever noe av narsissisten, en egenskap hen ikke besitter; ansvarlighet. Narsissisten er egentlig selv et lite barn. De skal ikke stå til ansvar for noen. De skal være den som krever. Narsissisten mener at penger skal komme til ham eller henne uten at de behøver å jobbe for det. Når kjøleskapet er tomt, så blir de irriterte på barna som klager, for at barna bringer virkeligheten inn i deres fantasiverden. De klandrer i stedet barna for å ha spist opp all maten, eller de klandrer sine søsken eller egne foreldre for ikke å bistå økonomisk når de trenger det, “ser dere ikke at barnebarna deres sulter og mangler klær?”.

Narsissisten er egentlig en uspiselig person, men tolererer ikke annet enn dyrking av seg selv. Begår de feil eller oppfører seg klanderverdig, så skal det ikke nevnes, ellers eksploderer de.

Alle barn av narsissistiske foreldre vet dette. Men også partnere og andre nærstående personer.

Det kan imidlertid være vanskelig å sette fingeren på problemet. Man omtaler narsissisten som “hissig”, “lett antennelig” eller “urettferdig”. Eller man bare venner seg til å føye vedkommende uten å tenke over det.  Man tillegger dem egenskaper som er tross alt er normale, når det egentlig handler om en svært forstyrret avvisning av virkeligheten med alt den innebærer av hverdagslige utfordringer og personlige tilkortkommenheter; faktorer som normale og sunne mennesker forholder seg til uten at deres verden går i grus. Men narsissisten kan ikke det, fordi da vil hele den narsissistiske personlighetsstrukturen implodere, og de vil skjønne at de egentlig er svært utilstrekkelige personer. Men dette gjennombruddet skjer aldri. Den narsissistiske rustningen beskytter dem.

For å ikke bli angrepet – for det er de livredde for – så angriper de heller først. De kritiserer alle rundt seg og blir i praksis umulige å leve sammen med. De devaluerer andre i frykt for selv å bli devaluert. De manipulerer i frykt for selv å bli manipulert. De er opptatt av å kontrollere andre fordi de mener de har for lite kontroll, og frykter at hvis ikke de selv kontrollerer sine nærmeste, så vil de nærmeste kontrollere dem. De er svært paranoide. Dette er nok i all hovedsak ubevisste mekanismer.

Vi snakker her om sårbare og livredde personer, men ikke av den typen som med litt terapi vil forstå at de ikke har grunn til å føle seg truet av andre mennesker eller av virkeligheten. Narsissistene er livsfarlige vandrende håndgranater som er tilbøyelige til å detonere når som helst. De er kyniske og ondskapsfulle. De er komplett uberegnelige, og selv om man blir god til å danse rundt deres pipe så er det uunngåelig å innimellom utløse granaten. Derfor utvikler de aller nærmeste CPTSD (kompleks post traumatisk stress). Narsissisten kan ikke forandres med “litt terapi”.

Kjære lesere. Det er siste helg med spleis! 

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Eller rettere spurt; hvor stor andel er narsissister?

Spørsmålet er vanskelig fordi den nøyaktige andelen er vanskelig å fange dem opp.

Forskere har forsøkt å fastslå prevalensen ut fra visse befolkninger, for eksempel innsatte i fengsel. Men dette blir mest sannsynlig feil, da man kan regne med at andelen narsissister og psykopater er høyere i en slik befolkning enn i samfunnet for øvrig.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Terapeuter har forsøkt å fastslå andelen ut fra samtaler med ofrene/objektene. Men også dette blir feil, da mange objekter har en magnetisk kraft på narsissister og antakelig er omgitt av langt flere narsissister enn andre borgere.

Det finnes borgere som vil hevde at de aldri har møtt en narsissist. Dette er også feil. I så fall har de vært isolerte hele livet. Men noe som er riktig, er at mange aldri har hatt en nær relasjon med en narsissist. De har vært så heldige å vokse opp i sunne familier. Og nettopp fordi de er vokst opp i sunne omgivelser så har de en sterk selvtillit og identitet, noe som virker avskrekkende på narsissister som måtte prøve å innynde seg.

Forskere synes å sprike stort i andelen de oppgir, mye avhengig av hvilke kriterier som ligger til grunn for hva den enkelte forskeren klassifiserer som narsissist. Andelen som oppfyller en ren narsissistisk personlighetsforstyrrelse, er antakelig harmløst lav. Men det er i dag blitt mer vanlig å snakke om “narsissistiske personligheter”, som inkluderer alle som ikke har en klinisk forstyrrelse, men som likevel er såpass infisert av narsissistiske trekk at de vil skade menneskene omkring seg. Og da snakker vi plutselig om langt, langt flere.

I den vedlagte videoen under så hinter Ramani Durvasula (kjent for mange som har lært om narsissisme på youtube som Dr. Ramani) til at så mange som en av seks har en narsissistisk personlighet. Det tilsvarer 16-17 prosent av befolkningen, og det er en svært høy andel. Personlig så har jeg intet problem med å forestille seg det.

Men i det tallet så inkluderer Durvasula også de med milde narsissistiske trekk, så milde at de forvolder liten skade. Hun sirkler inn mer skadelige narsissister til “en av 10-12”, altså omtrent halvparten av det første tallet, eller 8-10 prosent av befolkningen (hun snakker om andelen narsissisme cirka 23 minutter inn i videoen).

Og husk, at i tillegg så kommer psykopatene.

Like relevant som å spørre om andelen narsissister, er det å spørre; er det flere narsissister i dag enn før? Også dette svarer Durvasula på i videoen.

Også her vil jeg tilslutte meg Durvasulas konklusjon. Det er antakelig ikke flere narsissister i dag enn før. Det var rikelig med narsissister også i gamle dager. De blir hyppig omtalt i for eksempel klassisk litteratur, dog ikke som “narsissister”, men man kan gjenkjenne dem. En av de mest kjente narsissistene i klassisk litteratur, diskutabelt den mest kjente, er Scrooge.

Derimot er det trekk i vår moderne og teknologiske verden som forsterker den narsissismen som alltid har vært der, for eksempel sosiale medier, og reality show hvor narsissismen virkelig får utfoldet seg – og også tiltrekker seg seere og fans. Fokuset på børs, aksjehandel, kapitalisme og materielle verdier er også et mekka for narsissister. Også motsatsen til kapitalisme – religion og new age filosofi, tiltrekker seg narsissisme, fordi det handler om å dyrke – ikke materiell velstand – men seg selv (ekstrem selvrealisering). Som Durvasula sier, så fungerer alt dette som en “amplifier” (forsterker) for narsissisme. Så til tross for den omfattende spredningen av kunnskap om narsissisme, så har narsissismen likevel svært gode kår i dagens verden.

Før du ser videoen hvor Durvasula blir intervjuet av skuespilleren Mayim Bialik, kjent fra “Big bang theory”, så ta deg tid til å støtte årets Spleis innen den avsluttes den 3. juli:

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Det er etterhvert blitt allment kjent at psykopater og narsissister kjeder seg lett. Det skal hele tiden skje noe, og aldri skjer det nok. Ferien er ikke variert nok. Filmen er ikke skummel nok. Boka er ikke morsom nok. Museet er ikke interessant nok. Fallskjermhoppingen er ikke spennende nok. Du er ikke spennende nok.

Men har du tenkt over hvor kjedelig narsissisten selv er?

Ikke? Kanskje ikke så rart. For narsissisten fyrte opp under vårt følelsesliv som ingen annen. Livet ble en berg- og dalbane. Og det er vel strake motsatsen av å være kjedelig.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Eller?

Problemet er at dette er det eneste interessante ved dem. Den innledende fasen, hvor gnister tennes. Magien de introduserer i livene våre.

Men alle som har vært sammen med en p/n over lengre tid, vet at alt går i stå og blir repetitivt. Narsissisten begynner å gjenta seg selv. De har intet nytt å by på. Relasjonen blir hurtig redusert til enten konflikt eller taushet. Dette får oss til å gruble over denne personen, som har en slik underlig og uforutsigbar adferd. Dette må være dypt vann, tenker vi.

Men der tar vi feil. Vannet er svært, svært grunt. Narsissisten reflekterer ikke og har ingen lidenskap for noe. Ingen hobbyer de brenner for. Ingen emner er de opptatt av, som gjør dem spennende å snakke med. De har noen få historier som er forlokkende første gang du hører dem, men du oppdager snart at det finnes ingen flere historier. Og nettopp derfor reduseres relasjonen til krangel, fordi det er det eneste de har å by deg. Til slutt går de til og med lei av kranglingen, og du bare ignoreres, som om du ikke er der.

Selv i de tilfellene hvor de faktisk har litt innsikt i noe, så får du ikke lov til å spørre inntil. Du får ikke lov til å grave, for det andre oppfatter som engasjerte samtaler, oppfatter narsissisten som kritikk og mistenksomhet. Mot dem. Når du spør og gjerne vil vite mer om hva de har å fortelle, så blir de i stedet avvisende og sinte. Hvorfor spør du så mye? Er det fordi du mistror dem?

Igjen kommer projeksjonen til syne. De tror at andre er som dem; mistroiske og skeptiske. De forstår ikke hvordan genuin interesse for noe eller noen uttrykkes. For de har ikke denne interessen selv. Du er interessert i dem. Men de er ikke interessert i deg.

Og oftest så har de ikke mer å fortelle. Dine spørsmål oppleves derfor som forhør. De vet at du med dine spørsmål til slutt kommer til å avsløre at ballongen er full av luft og ingenting annet. Emnet de later som om de kan så mye om? De har lest et par overflatiske artikler. Det er alt de vet. Og spør du, så blir de svar skyldig. Da er det bedre å reagere med aggresjon, slik at du ikke våger å spørre mer. Narsissisten overholder faktisk det småmorsomme ordtaket “det er bedre å holde munn og la folk tro du er dum enn å åpne den og fjerne all tvil”.

Problemet forsterkes når de isolerer deg. Du får ikke lenger liv til å kontakte venner og familie, eller andre mennesker som kan stimulere ditt tankeliv. Derfor går du utelukkende sammen med dette intetsigende vesenet som en p/n er. Du kommer til å stagnere og visne. Det er faktisk farlig. Du blir dummere av å være sammen med en p/n. Du kan også bli syk, for kropp og psyke henger sammen. Hvis ikke du stimuleres psykisk med gode samtaler, tankevekkende idèer og nye opplevelser, så reagerer kroppen. Det kalles isolasjonsskader. Men du forstår ikke at du får slike skader, for det er det jo kun de som sitter i fengsel som får. Og du sitter jo ikke i fengsel, for du får lov til å gå på butikken og på jobb. Kanskje har du til og med kontakt med en eller to venner som narsissisten har godkjent. Du tror du er fri. Men det er man aldri sammen med en p/n.

Har du kjent en p/n i tyve år eller lenger? Kanskje en partner, venn, forelder eller søsken? Har du noengang tenkt over at de ikke har utviklet seg på den tiden? Adferden er den samme. Reaksjonene er de samme. Politiske og religiøse idèer er de samme. Til og med ordene som kommer ut av deres munn er de samme som da dere ble kjent første gang. Men man må kjenne dem lenge for å oppdage dette. Og det kan ta år, før det går opp for oss. Nye bekjentskaper merker det ikke. Derfor elsker narsissisten å treffe nye mennesker; blanke ark som de kan blende, forføre og narre.

Det vil aldri oppleves stimulerende å tilbringe mye tid sammen med en narsissist. De er kjedelige som tørt brød. Repetitive og robotaktige. De har ingenting å tilby deg, det er helt tomt.

Den gangen dere ble kjent, så var det som om de tilbød deg nybakt brød. Og hvem elsker ikke nybakt brød!

Du kjente lukten av det deilige brødet. Du la inn en bestilling, og bestillingen ble akseptert.

Men det kom aldri noe brød.

Og nå blir du enten skjelt ut for å forvente nybakt brød, eller du blir fortsatt fortalt at brødet kommer, så lenge du føyer deg nok, kommer deg gjennom hinderløypa, hopper så høyt de ber deg hoppe, klatrer opp enda et fjell og svømmer over enda en elv.

Da kommer brødet. Kanskje.

Og du klatrer opp fjellet. Og svømmer over elva. For du vet at brødet er der. Du luktet det jo!

Men lukten var en illusjon, lik vannspeiling i ørkenen. Drevet av din egen sult. Du var sulten, fordi du manglet noe i livet. Men du får aldri stilt den sulten sammen med en p/n.

Husker du da narsissisten gikk lei av deg og begynte å ghoste, og du var livredd for at du var blitt for kjedelig for ham eller henne? Det er ironisk at narsissisten, som krever så mye stimulans av andre, selv kjeder sine objekter ihjel – i alle tilfeller åndelig, og i noen tilfeller også fysisk.

Kom deg bort fra den dødelig kjedelige narsissisten.

Og bak brødet selv!

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

La oss snakke om merkelige og underlige ting som psykopaten og narsissisten gjør; ting som kan være vanskelige å plassere og som ikke nødvendigvis har med kjente psykopatiske trekk å gjøre. Ikke nødvendigvis skremmende eller voldelige ting. Ikke engang ting som de fleste psykopater gjør, men adferd som får deg til å heve øyebrynene og spørre “hva skjedde egentlig nå?”.

En p/n gjør disse tingene hele tiden. Hvis man har en nær relasjon, så slutter man dessverre å reagere på alt. Tilvenningen ødelegger terskelen for hva som overrasker eller sjokkerer oss. Men fortsatt, selv etter lange relasjoner med p/n, så gjør eller sier de ting som får oss til å bli både fascinert og sjokkert over deres adferd.

Dagens tekst er ment å oppmuntre til debatt i kommentarfeltet. Fortell andre lesere hva du har opplevd, slik at vi kan lære av hverandres erfaringer men også more oss på psykopatens bekostning. For deres adferd er ikke bare skummel, den er også latterlig.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg vil begynne med noen eksempler.

–Stirrer på deg når du sover. Jeg har ikke selv opplevd dette (eller det vet jeg jo ikke, for jeg har sovet). Men jeg har hørt flere objekter fortelle om at de kan våkne av at p/n stirrer på dem. Det kan være midt på natten, eller under en lur på dagtid. Når p/n så oppdager at objektet har våknet og oppdager at de blir stirret på, så har p/n respondert forskjellig. Noen ser hurtig vekk og later som om de aldri stirret, mens andre fortsetter å stirre, tilsynelatende blottet for forståelse for at det er upassende og merkelig.

Årsak? Vanskelig å si.

En p/n sover lite. Det er faktisk vitenskapelig bevist. De sovner umiddelbart og våkner tidlig. De trenger ikke mye søvn, antakelig fordi de aldri opplever emosjonelle inntrykk – inntrykk som gjør at vi andre “normosensitive” trenger hvile til å prosessere opplevelsene. Så kanskje sitter de bare og venter på at også du skal våkne fordi de kjeder seg, og håper at de kan stirre deg våken?

En annen, litt mer skummel årsak, kan være at de studerer deg. Husk at de er ikke som oss, de bare later som. De er rovdyr. De betrakter også oss som en annen rase, og da helst som byttedyr. Når du sover, så får de endelig muligheten til å studere deg nøye, uten å måtte vike blikket for at du ikke skal mistenke noe.

–Reiser seg og går midt i en samtale. Dette har jeg selv opplevd, flere ganger faktisk. P/n kan reise seg og gå midt i en opphetet diskusjon. Først tror man at de reiser seg for å strekke på benene, eller for å hente kaffe på kjøkkenet. Man blir derfor litt paff når de faktisk forlater rommet og ikke kommer tilbake. De snur ryggen til deg og går, mens du er midt i en setning eller en forklaring. Det kan som sagt være i en opphetet diskusjon, men også i hva de fleste vil kalle normale samtaler. Det er både respektløst og nedlatende å forlate noen på den måten, men først og fremst er det sjokkerende.

Hvorfor gjør p/n dette? Som regel gjør de det når de ikke liker samtaleemnet. Kanskje er de i ferd med å bli avslørt i noe. Kanskje går de bare lei og mangler det moralske kompasset som gjør at vi andre blir værende til motparten har snakket ferdig. Hvem vet.

–Kommer med forslag, for så å drepe sine egne forslag. En p/n kan få idèer, faktisk også gode idèer og løsninger. Men så snart du kjøper idèen og samtykker, så venner de seg mot sitt eget forslag og snakker det ned. Følelsen man sitter igjen med er “dette var rart, det er jo deres forslag som de for fem minutter siden selv foreslo”. Likevel ender de opp med å argumentere mot sine egne forslag.

Årsak? Vi snakker om en psykopat, det har antakelig ingen logisk årsak. Men det kan handle om et behov for å kverulere, og da er kveruleringen viktigere enn å finne løsninger eller hvem som “eier” løsningene. Derfor kverulerer de også på sine egne idèer.

Har du videreutviklet og ekspandert deres idè, fordi du likte den? Da er det i deres hode ikke lenger deres egen idè, og de vil slå ned på den.

–Du kan sitte med en p/n i timevis, uten at ett ord blir sagt. Samvær med en p/n kan være svært tungt, også når de ikke saboterer eller kalkulerer, men bare sitter der. For det er hva de gjør mye av tiden. De bare sitter der, uten å si noe, og det virker ikke som at de synes det er unaturlig eller ubehagelig. Du derimot, har sosiale antenner og merker når det er passende å tie, og når det blir underlig å være taus. Det handler ikke om å skravle hele tiden, men å anerkjenne at det er andre mennesker i rommet. Psykopaten derimot, kan stirre tomt ut i rommet som om du ikke er der. Som en robot som har gått i dvale.

Årsak? Psykopaten er egentlig gørrkjedelig. De er helt tomme innvendig. De vet at de gjentar seg selv hele tiden. Det er derfor primært mennesker som kjenner dem godt, som opplever denne underlige og lange tausheten, det vil si de aller nærmeste. Psykopaten har ingenting å tilby. Når det samme er sagt hundre ganger, så er det akkurat som om de vet at de likegodt kan tie.

En annen årsak kan være at de ønsker at du skal stå for snakkingen. Kun du skal utlevere deg, og forsyne dem med informasjon som de senere kan bruke mot deg. Selv så vil de fortelle minst mulig, for å beskytte seg selv, slik at du ikke skal kunne ha noe på dem hver gang det kommer et oppgjør.

Hva som er sikkert, er at samtaler med p/n er kjedelige og overflatiske. Har de ingenting å snakke om fordi de aldri reflekterer? Er de kyniske og holder tilbake mest mulig informasjon om seg selv? Antakelig begge deler.

-Ekstrem ubesluttsomhet. Ofte om irrelevante ting, som hvor man skal spise (hvis man skal spise ute). Man kan gå i timevis for å finne en restaurant som passer psykopaten. Og man rekker å bli sulten og grinete innen de finner et sted de er fornøyde med.

Men er psykopaten vinglete? Nei, det handler ikke om vingling. På andre områder kan de være svært besluttsomme. De kan bruke lenger tid på å velge en restaurant, enn de bruker på å kjøpe et nytt hus.

Årsak? P/n elsker å avvise gode forslag. De finner noe feil ved alt, og skal ha siste ordet. Du blir sur underveis, og å få deg sur kan være et mål i seg selv. Da blir resten av dagen ødelagt for deg, men reddet for dem, for de har klart å skape dårlig stemning og får masse deilig narsissistisk forsyning av det.

Psykopaten er impulsiv av natur. De har ikke lidenskap for noe. Derfor har de heller ingen preferanser, eller – i tilfellet spisesteder – noen favorittrestaurant. Ingenting er viktig for dem, annet enn å leke med objektet. De kan bryte ut “jeg elsker sushi!” og “dette er det beste stedet jeg har spist!”, for så aldri å nevne verken sushi eller stedet igjen. Når du på et senere tidspunkt foreslår å gå tilbake til stedet som de syntes var så fantastisk, så bare trekker de på skuldrene og sier “vi kan godt gå et annet sted”.

–Fobi mot hevede røster. Objektet blir hele tiden hysjet på i offentlige settinger, spesielt når det kanskje er i ferd med å fortelle noe og nærme seg et poeng, og bedt om å “senke stemmen”. Det er nesten som om man må hviske til psykopaten for å ha en samtale. Det vanlige mennesker oppfatter som engasjert samtale, oppfatter psykopaten som roping.

Årsak? Igjen, usikkert. Kanskje er det for at objektet skal føle skam. Kanskje vil psykopaten hindre objektet i fullføre sitt resonnement, for å skape sinne og frustrasjon hos objektet. Hva hadde vært bedre forsyning enn om objektet mistet besinnelsen i full offentlighet?

-Sykelig opptatthet av gjenstander. En leser fortalte meg at hun i voksen alder brøt kontakten med sin mor – som hun antar er en narsissist. Hun har fortsatt begrenset kontakt med faren. Og via ham kommer av og til litt informasjon om moren henne for øret.

Da kvinnen var ung og flyttet inn i sin første leilighet, så ga moren henne et servise i innflyttingsgave. Kvinnen fortalte at som voksen så var serviset den eneste gaven av en viss størrelse som hun noensinne har fått av moren. Ifølge moren var serviset “veldig dyrt” men kvinnen er usikker på hvorvidt dette er sant. For henne var det ikke noe spesielt unikt ved serviset. Det holdt lav/medium kvalitet og med et uinteressant mønster. Men hun beholdt det og tok det også i bruk når moren var på besøk, for å slippe å forklare hvorfor serviset ikke var fremme.

Da bruddet med moren var et faktum, så ryddet kvinnen gradvis bort serviset. Det var i ferd med å bli gammelt, og kvinnen hadde aldri likt serviset spesielt godt. Nå trengte hun heller ikke lenger frykte at moren ville etterlyse serviset, ettersom moren ikke lenger var gjest i huset.

Men via faren fikk kvinnen vite at moren stadig maste om serviset. “Har du sett serviset når du er der?” spør moren ham etter han har hatt samvær med datteren.

Jeg tenker et par ting om denne historien. For det første så har moren mistet kontakten med datteren, noe som for normale foreldre ville være svært sårt. Men moren er mer opptatt av et servise hun ga datteren for tyve (?) år siden enn å forsøke å reparere relasjonen. Dette er selvfølgelig ikke adferd til en sunn mor.

For det andre så blir en gave fra en p/n aldri helt din. Du har ikke råderett over gaven, kun bruksrett. Du kan ikke gjøre hva du vil med den, og en p/n vil med jevne mellomrom etterlyse gaven, slik at du må sørge for å ha den utstilt i ditt hjem – også selv om du ikke liker den. Det er ikke uvanlig for en p/n å kreve gaven i retur, hvis du på et eller annet vis mishager dem.

Din tur 🙂

Kjære lesere. Det er juni og spleismåned! 

Kan man avsløre en narsissist (eller psykopat) på måten de tekster på?

Dere som kjenner meg vet at jeg pleier å si “ett rødt flagg er ikke nok, man må kjenne personen i dybden”.

Men når det gjelder måten en narsissist tekster på, så er den så avslørende i seg selv at jeg vil påstå at det er nok til å avsløre vedkommende, forutsatt at man vet hvordan en p/n tekster og ser et mønster over tid.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Det finnes unntak fra denne regelen, men det virker som om en p/n foretrekker å tekste framfor å ringe. De ringer også. Men alle som har hatt en intim relasjon med en p/n vet hvordan man tekster frem og tilbake i timevis, ofte sent på kvelden, når det enkleste hadde vært å hatt en samtale, og blitt ferdig.

Noen av grunnene til at de foretrekker å tekste er:

• De sender ofte fellesmeldinger. Dette kan være samme melding som de kopierer og sender til flere, eller de sender personlige meldinger til flere objekter, men som betyr at de blir opptatt med å svare flere og ikke har tid til muntlige samtaler med hver enkelt.
• Å tekste er mer avhengighetsdannende enn å ringe. Objektet går og venter på det velkjente varselet om at det har kommet en tekst, og griper spent telefonen. Dette vet p/n. Dette er også grunnen til at primærobjekter nærmest blir traumatisert av lyden telefonen avgir når det kommer en tekst etter bruddet med p/n. De må ofte skifte varseltone eller slå av lyden for å orke å forholde seg til telefonen post-psykopat.
• Det kan ødelegge søvnen til objektet. Dette er bevisst strategi. Hvis de ringer midt på natten så blir de svar skyldig. Men å sende en melding er “lov”. De vet at de vekker objektet, som venter på melding fra dem, samtidig som objektet ikke kan påpeke at det er upassende å sende meldinger så sent.

I idealiseringsfasen svarer ofte p/n raskt på meldinger. Men de kan også la det gå en stund, fordi de vet at objektet fokuserer på dem og ikke fungerer ordentlig mens de venter på meldinger. Slik kan de holde objektet i ånde i timevis. P/n vet at den uforutsigbare svartiden er lammende og hektende.

Senere i relasjonen så bruker de stadig lenger tid på å svare, og når devalueringen er på sitt verste så svarer de ofte ikke i det hele tatt. Jo viktigere det er for objektet å få svar, jo lenger tid bruker p/n på å svare. Dette er for å skape frustrasjon og desperasjon i objektet. Det ligger også et nedlatende signal i det, “du er ikke verdt min tid”. Og dette er jo hva devaluering handler om. Det ligger i ordet. P/n skal tydeliggjøre at objektet ikke lenger har verdi.

Og her ligger den store avsløringen av en p/n. Normale og sunne mennesker lar ikke noen vente på svar. Det kan drøye litt hvis de sitter i møter eller lignende, men normale mennesker svarer innen rimelig tid. Og hvis man presiserer at man trenger svar raskt, så får man også svar raskt. Noen mennesker er distre av natur, og glemmer ofte å svare. Men da vet man at de er slik, og at det ikke ligger noe annet bak.

Forskjellen er at det er ro over teksting med normale venner. Disse vennene skaper ikke den samme desperasjonen som p/n gjør. Man går ikke og analyserer hvorfor den normale vennen ennå ikke har svart, slik man gjør med en p/n. Man går ikke og stadig plukker opp telefonen for å lese gjennom sine egne meldinger, for å se om man har ordlagt seg på en måte som kan misforstås eller fornærme.

Denne desperasjonen er manipulert frem av p/n. De vet at å tekste er et svært effektivt manipulasjonsmiddel. Noe av grunnen er at man så mye bedre kan manipulere med skriftlige ord, enn med tale og kroppsspråk. Når man tekster, så kan man legge mye mellom linjene, insinuere, være tvetydig og akkurat knapp nok til at objektet står igjen med hundre ubesvarte spørsmål.

Det pussige er, at dobbeltmoralen ligger metertykk. For når p/n selv krever svar, så skal objektet svare umiddelbart. Ellers er helvete løs, og objektet blir bombardert med meldinger. Som regel er det ikke engang viktig, det som p/n krever så hurtig svar på.

Også dette har noen grunner:

• I devalueringen leter p/n etter den minste anledning til å forbanne objektet. At objektet ikke “adlyder” raskt nok er en slik anledning.
• P/n er berettiget. Å ikke svare dem umiddelbart kolliderer med hens grandiositet. De opplever det som en omvendt devaluering, at objektet ikke mener p/n er viktig nok til å svare sporenstreks. Men dette er projeksjon. P/n tror at alle andre tenker som dem, og dermed at alle bruker teksting til å manipulere hverandre.
• P/n er kronisk sjalu og mistenksom. Svarer du ikke umiddelbart? Da har du fått en ny elsker som p/n ikke vet om, og du er sammen med vedkommende.
• P/n tåler ikke avvisning. De tåler avvisning så dårlig at de kommer i ubalanse hvis de opplever seg avvist. Et forsinket svar fra objektet opplever de som en avvisning. Da mister de alle hemninger og blir svært desperate selv – lik den desperasjonen som de selv manipulerer frem i objektet.

Mitt råd hvis du merker et slikt mønster? Det viktigste er at du ikke lar deg hekte. Forsøk å identifisere mønsteret tidlig. Det er noe som heter “drep det ved fødselen” og det gjelder her, for hvis du blir hektet så er det for sent. Har du nettopp møtt en flamme? Sender hen tretti meldinger på en kveld? Er meldingene svært idealiserende og innyndende? Skriver vedkommende at hen tenker på deg hele tiden, men klarer likevel ikke å ringe deg? Stort rødt flagg. Forsøk å holde deg emosjonelt distansert. Slutt å svare på meldinger etter klokka 21. Vær konsekvent.

Dette gjelder også venner som gjør seg kostbare og ønsker at du skal jage etter dem. Ikke gjør det. Bare la deres meldinger “henge der”, ubesvarte, og slutt å bruke teksting som kontaktform. Oppdra dem til å være konkrete i meldinger, og hvis ikke de er det så blir heller ikke noe avtalt. Ett eksempel.

Du, på en søndag: “Hei! Skal vi treffes lørdag kl 17?”

Hen, dagen etter: “Hei! Jeg er usikker på om jeg kan, jeg melder deg når jeg vet!”.

Ikke etterspør svar. Legg andre planer. Hvis vedkommende svarer lørdag formiddag: “Hei! Jeg kan treffe deg kl 17 i dag. Møtes utenfor kinoen?”, så er det mest sannsynlig fordi du var siste utvei når ingen annen hadde mulighet, eller at vedkommende ønsket at du daglig skulle spørre dem “vet du om du er fri på lørdag nå?” og gi dem en ego boost.

Du: “Sorry, men jeg har lagt andre planer nå”.

Hvis du ikke har lagt andre planer og kjeder deg, så er det lov å svare “Ok, jeg kommer”. Poenget her er å ikke delta i tankespill eller ping-pong hvor det tar dagevis å få bekreftet en enkel avtale.

Skal du på ferie i Danmark eller på kontinentet i sommer?