Det har oppstått en situasjon i verden og i Norge. En liten, for det blotte øyet usynlig, skapning brer seg og skaper frykt. Selv om den er liten og usynlig så kan den gjøre stor skade og i verste fall ta livet av mennesker. Det er kanskje nettopp fordi den er så liten at vi frykter den, for egentlig kan vi ikke kontrollere den. Den smetter inn i vårt land og i våre hjem sittende som en parasitt på mennesker vi har kontakt med i det daglige. Jeg merker meg at myndighetene famler i blinde, de forsøker å gi inntrykk av at det lille viruset er under kontroll. Men sannheten er jo at viruset antakelig var kommet til landet lenge før den første pasienten testet positivt. Epidemier eller pandemier er forsøkt kontrollert i hele menneskets historie. Kunnskapen har øket, men det er meget arrogant å tro at vi kan kontrollere virusets bevegelser, selv i 2020. Som med alle andre pandemier så må også denne gå sin gang, inntil den dør ut av seg selv. Det skjer når så mange har vært i kontakt med viruset at den ikke lenger finnes verter som ikke er immune. På samme måte forsøker vi å innskrenke psykopatens spillerom med å spre kunnskap. Når mange nok mennesker forstår hvordan psykopaten opererer så vil de få problemer med å finne nye objekter.

Inntil det skjer så kan vi kun ta forholdsregler. Passende nok så er det mest effektive tiltaket mot viruset det samme som med psykopaten – null kontakt.

Vi fjerner risikoen for å bli infisert av virus eller psykopat ved å holde adekvat avstand til andre som kan være infisert, i psykopatens tilfelle eksempelvis flygende aper. Noe mer kan vi ikke gjøre. Vi har ingen kontroll på psykopatens tanker, handlinger eller bevegelser.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

I tiden umiddelbart etter bruddet med en psykopat så er vi forvirrede sjeler. Vi har mange spørsmål. Vi søker desperat men også med hederlige intensjoner etter svar. Psykopaten derimot spiller et spill, men det vet vi ikke. Deres trekk er fullstendig uforutsigbare. Dette bidrar til vår forvirring og desperasjon. Svarene vi søker uteblir, eller de villeder oss og gjør oss syke.

Vi tror kanskje at vi en gang hadde kontroll på psykopaten og vår relasjon med dem, men det hadde vi aldri. Kontroll var en illusjon psykopaten skapte i idealiseringsfasen, men ballen var hele tiden i deres banehalvdel. Vi ble styrt og ledet fra første stund. Etter bruddet forsøker vi å opprettholde en kontroll vi aldri hadde. Faktisk mistet vi ikke kontrollen med bruddet, vi fikk den tilbake. Når psykopaten er ute av bildet så har vi endelig kontroll over oss selv igjen. Det skal vi verdsette og benytte oss av til å blomstre og vokse, ikke til å savne et virus.

Det ligger egentlig en enorm befrielse i å gi slipp på behovet for å kontrollere alt som uansett ligger utenfor vår kontroll. Vi vil puste lettere av det. Tenk så deilig å bare slippe ansvaret, slippe bekymringen og slippe håpet om noe som aldri kommer til å skje! Det åpner opp for et vell av nye muligheter og å orientere seg mot nye, adskillig mer realistiske mål.

Vi kan ikke kontrollere virus. Faktisk er vi omgitt av dem hele tiden, hver dag. Vi stopper ikke å gå på jobb eller i butikken, eller å dra på ferier selv om vi vet at vi er sårbare for infeksjoner. Vi lever med frykten fordi vi egentlig vet at visse ting kan vi ikke påvirke. Vi aksepterer med andre ord den kjente risikoen. Når vi plutselig blir fryktsomme fordi et nytt virus tilslutter seg vår allerede enorme virusflora så skjer det fordi mediene pisker opp denne frykten. Vi leser om dødsfall, ser bilder av mennesker med munnbind og tomme butikkhyller men glemmer at i Norge så dør nesten tusen mennesker av helt vanlig influensa, hvert eneste år. Vi blir manipulert av mediene på samme måte som psykopaten manipulerte oss til tenke annerledes om oss selv og om virkeligheten, og til å se oss over skulderen når vi forsøker å plukke opp stumpene av våre liv. Akkurat som at virus er farlig så har vi i noen tilfeller grunn til å frykte psykopaten. Men bør det stoppe oss fra å leve våre liv?

Livet går videre. Kommer psykopaten til å leve lenge? Er han/hun glad og fornøyd? Hvor mange flere objekter går i fellen? Det vet vi ikke. Like sikkert som at det dør uheldige mennesker av influensa, så må vi leve med at psykopaten – akkurat som viruset – ødelegger liv. Vi kan ikke gjøre noe med det uten å utsette oss selv for infeksjon.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Dette spørsmålet har vi egentlig ikke lov til å stille og NK er til for å hjelpe oss med å legge spørsmålet på hyllen, målet er full likegyldighet for hva psykopaten gjør, tenker og oppnår. Det blir dessuten bare spekulasjoner, selv de av oss som fortsatt har en viss oversikt over psykopatens liv kan ikke vite hvordan psykopaten har det innerst inne. Men det er naturlig å undre. I tiden umiddelbart etter bruddet så er psykopatens liv og levned det eneste vi tenker på.

Det er naturlig å ønske at det skal gå psykopaten ille. Strengt tatt fortjener de ikke et godt liv. De begår store forbrytelser mot folks følelsesliv og ofte også mot deres livsgrunnlag og fysiske helse. Likevel slipper de fleste av dem unna juridiske dommer. Mange slipper også unna sosiale dommer; sanksjonene utenfor rettsalen som vi utfører mot hverandre for å korrigere antisosial oppførsel og som sørger for at vi oppfører oss pent mot hverandre. Psykopaten slipper ofte unna slike sosiale sanksjoner fordi mange ikke ser det samme som objektene har sett og i stedet hjelper psykopaten opp og frem.

Ofte får jeg henvendelser fra objekter som ønsker at jeg kan bekrefte at det går psykopaten ille, men en slik bekreftelse kan jeg ikke gi. Det er enkelte ting vi ganske enkelt må akseptere. Fakta:

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

-Mange psykopater lever lange liv.

-Mange psykopater blir pengerike.

-Mange psykopater oppnår høy aktelse og respekt.

-Mange psykopater blir høyt fagutdannede.

-Mange psykopater slår seg til ro med det nye objektet og forblir sammen med dem resten av livet.

Vi må lære å erkjenne at dette skjer innen vi kan gå “bak kulissene” for å forstå at disse objektive målestokkene for suksess ikke nødvendigvis betyr at psykopaten har det bra. For å forstå det så må vi glemme hva psykopaten selv projiserer utad via medier og i stedet bruke kunnskapen vi har tilegnet oss om psykopatiske og narsissistiske forstyrrelser. Da blir bildet noe annerledes:

-Psykopater har en moderat høyere dødelighet enn normale mennesker som følge av deres risikoadferd. De oppsøker farlige adrenalinutløsende aktiviteter og handlinger. Deres fryktløshet og blinde tro på egne ferdigheter utsetter dem (og andre) for fare. Risikoadferden kan føre til tidlig død.

-Alle psykopater er meget krenkbare. De føler de aldri blir respektert høyt nok og reagerer derfor på den minste motstand. Krenkbarheten står i veien for følelsen av lykke og tilfredshet. Krenkelsene de opplever fører til et ustabilt sinnelag og ofte til raseri, deres indre er derfor kaotisk og dette er ikke forenelig med sjelefred og velbefinnende. Det er her viktig å forstå at krenkbar ikke er det samme som sårbar. En psykopat føler seg ikke sårbar. De kan derimot føle seg krenket når deres grandiositet ikke blir anerkjent. En narsissist er ofte både krenkbar og sårbar. Personlig så var jeg tidligere sårbar fordi jeg ikke hadde et godt selvbilde. Imidlertid var jeg lite krenkbar fordi jeg møtte de fleste forulempelser med et likegyldig skuldertrekk, de påvirket meg sjelden. Jeg var med andre ord sterkt sårbar men ikke særlig krenkbar. I dag er dette bildet muligens snudd litt på hodet, mer om det lenger ned.

-Selv om psykopaten er pengesterk og materielt begunstiget så står berettigelse og misunnelse i veien for mental og sjelelig metthetsfølelse; de vil alltid føle de har rett til mer og trenger mer. Det vil alltid være personer i verden som har mer enn dem, dette opplever de som utilfredsstillende.

-På samme måte måler de deres kjærlighetsliv og partner opp mot andres; “har naboen en penere kone eller en kjekkere mann enn jeg?”. De vil alltid tvile på deres valg av partner, og aldri falle helt til ro med valget, heller ikke selv om ekteskapet varer i 30 år. Deres partnere er som materielle ting (derfor kaller vi dem objekter); en annen vil alltid ha noen bedre. Dette liker ikke psykopaten.

Summa summarum så kan vi være ganske trygge på at selv om psykopaten seiler videre som om å miste oss var en lykkestjerne for dem, så vil de aldri få optimale liv. De evner ganske enkelt ikke å se det beste i livet eller å være fornøyde. Psykopaten er nå utenfor vår kontroll, vår utfordring som objekter ligger i å sørge for at vi selv ikke ender opp i samme suppa. Det er oss selv det handler om nå. Det er nemlig veldig enkelt å skakkjøre våre liv etter psykopaten. Mange objekter opplever at de i årene etter bruddet har blitt mer krenkbare, mer misunnelige og mer hissige – egenskaper vi forbinder med psykopaten. Årsakene er ikke de samme, vi er derfor ikke blitt psykopater. De er likevel ubehagelige følelser som hemmer, styrer og forsurer livene våre.

Min egen krenkbarhet har øket. Jeg opplever det ikke som positivt selv om det kan ligge en viss selvbeskyttelse i det. Årsaken til min nåværende krenkbarhet ligger ikke i at jeg er blitt psykopat, men at det har gått et “troll” i meg, det er en reaksjon mot de mange krenkelsene jeg opplevde tidligere i livet som jeg aldri reagerte på. Det er som om jeg nå har bestemt meg for at ingen skal få sjansen til å tråkke på meg igjen. Jeg møter derfor folk med piggene ute. Har det hjulpet meg i å forhindre nye krenkelser? Delvis. Har det gjort meg mer tilfreds? Nei. Jeg var en gladere og roligere person tidligere, før jeg traff psykopaten(e). Min rehabilitering i dag handler derfor blant annet om å klare å beskytte meg selv uten å være sint. Dette ser jeg på som en krevende men spennende utfordring som hjelper meg til å vokse som menneske.

Kanskje du som leser kjenner deg igjen i dette, eller det minner deg om andre personlighetsforandringer du opplever. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Det har vært mye snakk om forkasting i kommentarfeltet i det siste. Mange lurer på blant annet hvorfor ektefeller av psykopater ikke blir forkastet, og hvordan man overhodet vet at man er forkastet.

For nyankomne vil jeg repetere at “forkasting” er den siste fasen i psykopatens forstyrrede syklus i prosesseringen av objektet. Syklusen består – grovt regnet – av de tre fasene idealisering, devaluering og forkasting. I ytterste forstand så er fasene meget tydelige. Idealiseringen kan være “over the top” i form av en vanvittig kurtisering av objektet. Forkastingen kan likeledes skje meget brutalt og voldelig, i aller ytterste konsekvens i form av drap på objektet. Dette ser vi noen få ganger hvert år i Norge. I enkelte drapssaker kan man “lese mellom linjene” og se at det er en psykopatisk forkasting som har skjedd.

Men dette er ekstremitetene. Oftest er ikke fasene så tydelige, kanskje ikke synlige overhodet. Min egen idealisering skjedde for eksempel meget subtilt og fortonet seg knapt som en idealisering, men mer som et “kidnapping” hvor min psykopat hadde tilegnet seg en leke men som han ikke virket særlig fornøyd med. Jeg ble hyppig kritisert fra første stund, men ikke søren om andre skulle få kloa i leken! Han holdt meg derfor meget tett til brystet fordi jeg var hans og bare hans.

Annonsørinnhold

Sportskuppene du gjør nå

Et annet eksempel er en subtil forkasting. Det er ikke sikkert at psykopaten fysisk forsvinner, som vi normalt forbinder med en forkasting. Objektet merker kanskje kun at relasjonen på uforklarlig vis er gått inn i en dårlig periode. Dette kan jo skje i enhver normal relasjon og det er også dette objektet ofte resonnerer. Det er vanskelig å forstå at det dreier seg om en psykopatisk forkasting. Plutselig er forkastingen over og psykopaten er der igjen med brask og bram. Objektet tenker at “godt, nå er alt normalt igjen”. Det som egentlig skjer er at psykopaten starter en ny syklus med samme objekt, og re-idealiserer på nytt. Relasjonen er nullstilt i psykopatens hode.

Husk at psykopaten lever i en fantasiverden, deres tankegang er så virkelighetsfjern at de klarer å overbevise seg selv om at samme objekt nå er en annen person. De har selv ingen identitet og kan omforme seg til hvem som helst; de kan være en hippie sammen med et primærobjekt eller en vennegjeng, for uken etter å bli en forretningsmann/kvinne i pen dress og med stresskoffert. På samme måte klarer de i deres indre å omforme objektet, selv om objektet selv ikke oppfatter seg som forandret.

Syklusen idealisering-devaluering-forkasting er først og fremst en indre prosess i psykopaten. Det er ikke selvsagt at objektet merker fasene på kroppen. Noe annet som er viktig å huske, er at en syklus kan gå veldig fort – for eksempel med overgangsobjekter – eller den kan gå veldig langsomt, over flere år, for eksempel med ektefeller, hvor idealiseringen alene kan strekke seg ut over flere år, og likeledes kan forkastingen bli en lang seigpinende affære. Fasene i syklusen behøver heller ikke være like lange. Mellom en lang idealisering og en like lang forkasting kan for eksempel ligge en kort devaluering. Det vanligste er imidlertid en lang devaluering og en kort forkasting, men det finnes ingen fasit.

Dette kan forklare hvorfor noen, spesielt overgangsobjekter, opplever at det neste objektet får noe de selv aldri fikk; en ordentlig relasjon med offentlige kjærlighetserklæringer, samboerskap, ekteskap og romantiske ferier. Det er dette som oppleves så knusende og kan få kvernespørsmålene til å romstere i årevis; hvorfor var jeg ikke god nok? Men alle tidligere primærobjekter kan være trygge på at det nye objektet vil gjennomgå nøyaktig den samme syklusen som de selv gjennomgikk. Det er bare forskjell på lengde og uttrykk.

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

I dag vil jeg igjen rette fokus mot et kriterie som jeg ennå ikke har sett fagfolk omtale, men som objekter har følt på kroppen.

Å sette ord på psykopatens karisma er vanskelig. Det er en “kald” karisma. Når psykopaten idealiserer oss så skrur de på sjarmen, men hva slags sjarme er det? Selv opplevde jeg meget begrenset sjarme. Jeg fikk en “lat” idealisering. Antakelig forstod psykopaten at han ikke trengte å yte særlig mye for å hekte meg. Andre objekter opplevde sterkere og mer pågående sjarme. Men jeg tror sjarmen til alle psykopater, uavhengig av grad, har det til felles at den kan avsløre dem.

Hvordan kan man avsløre psykopatens sjarme? I retrospekt så ser jeg at psykopaten var kvikk i replikken og kunne innimellom lyde høystemt. Mulig så jeg også noe glimt i øyet og fikk kanskje et og annet forførende blunk, men jeg husker det som en aggressiv sjarme, hvor det bak et kompliment faktisk lå en trussel. Han var egentlig en meget sint mann, og enhver kommentar som skulle få meg på gli, ble egentlig spyttet mot meg. Bak de tilsynelatende positive ordene lå det et “vi gjør som jeg sier”. Det var aldri noen god og varm stemning rundt ham. På et tidspunkt husker jeg at vi satt i hver vår ende av en sofa og så på film. Jeg fikk plutselig behov for å krype bort til hans ende av sofaen og sette meg i armkroken hans, øyeblikket føltes rett. Lenge tenkte jeg tilbake på dette øyeblikket som et lunt øyeblikk, men i dag forstår jeg at mitt behov for å sitte inntil ham var for å skape varme der ingen varme fantes.

Annonsørinnhold

Norge: Topp 10 høyfjellshotell du vil elske

Vi forveksler ofte karisma med sjarme, men egentlig er det to forskjellige ting. Min psykopat hadde en sterk karisma men lite sjarme. Hvis jeg skal definere karisma på min egen måte, så vil jeg kalle det en meget potent utstråling av dyrisk maskulinitet og seksualitet. Det blir en uimotståelig miks som drar deg inn. At jeg kaller det en maskulin kraft betyr ikke at kvinnelige psykopater ikke har karisma, vi er alle ying og yang og kvinnelige psykopater har et høyt innslag av maskulin aggresjon. Det jeg mener er at karismaen sier “jeg er sterk, la meg beskytte deg”. For en som hadde vært enslig de fleste av sine nesten førti år og innimellom var mektig lei av å klare alle hverdagens strabaser alene, så var en slik karisma enormt inviterende og forlokkende.

Ekte sjarme har varme. Du føler deg inkludert, omfavnet, trygg og akseptert i nærheten av slik sjarme. Ekte sjarme er lun. Den har et høyt innslag av godartet humor, og smiler med øynene. Psykopaten smiler ikke med øynene. Munnen kan smile, men øynene er foraktfulle. Ekte sjarme kan ha til hensikt å påvirke deg, men uten å bedra deg.

Han så godt ut. Et pent og guttete ansikt. Håret alltid veltrimmet. En veltrenet kropp som han bar rakrygget og med stolthet. Man smeltet fort hvis han gadd å ofre en litt oppmerksomhet. Egentlig hadde jeg noe å lære av hans selvfølgelige måte å ta plass i verden på. Har du lagt merke til hvordan attraktive mennesker får mer gratis? En mindre attraktiv person må jobbe mye hardere for å bli oppfattet som sjarmerende. Det er knapt rettferdig, men slik er vi innrettet. Mange, både kvinner og menn, har gått i den fellen at de legger for mye vekt på fysisk attraktivitet, for snart å oppdage at de har bundet seg til et ekte troll.

Attraktive mennesker blender oss nemlig. Men vi går hurtig lei av pene ansikter, samtidig som vi venner oss til mindre pene ansikter. Den personen du i begynnelsen syntes så vemmelig ut? Når personligheten trer frem så glemmer du utseendet til vedkommende og ser hva som ligger bak. Kanskje trer en pen sjel frem og du begynner faktisk å oppfatte vedkommende som vakker. Ikke dermed sagt at alle pene mennesker er dårlige og alle mindre pene mennesker er gode. Det er bare for å illustrere hvor enkle vi er å lure av et glatt lag og noen velvalgte ord. I starten.

En dag stod vi og ventet på trikken. Han gjorde ofte narr av meg fordi jeg ennå brukte en doro-telefon. Selv hadde han selvfølgelig alltid siste iphone modell. Jeg sjekket stadig klokken på telefonen for å se hvor langt unna trikken kunne være, det var kaldt og jeg var rastløs. “Hva gjør du?” sa han, “sjekker du facebook?” og lo kort, vel vitende om at jeg ikke hadde muligheter for internett i min telefon. Jeg forgudet hans eplekjekke væremåte og det visste han. Men egentlig var spydigheter og forakt pakket inn i de fleste tingene han sa til meg. Det var ren respektløshet.

Sjarme uten varme er for øvrig et av de sjeldne røde flaggene som man kan spotte meget tidlig i relasjonen, i løpet av de første timene og dagene, så sant man lærer seg hva man skal se etter. Kriteriet er således i eksklusivt selskap med noen ytterst få andre kriterier, som “intensitet” og “det narsissistiske blikk”.

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster og youtube videoer, og annen informasjon. 

Svaret er ja – her på bloggen. Utenfor bloggen vil du derimot møte blandet mottakelse av å stemple noen som “psykopat”. Hvorfor? Dette interessante spørsmålet dukket opp i kommentarfeltet. I dag har jeg lyst til å løfte det opp i en egen tekst så alle kan delta i debatten.

Psykopat er dessverre blitt et utvannet begrep. Når et ord blir overbrukt og feilbrukt så mister det sin betydning, eller sagt på en annen måte – det mister respekten og slagkraften det en gang hadde. Til slutt trekker man bare på skuldrene av ordet, og mistro blir i stedet kastet tilbake som en boomerang på den som våget å bruke det. Jeg har bitt meg merke i at det samme er i ferd med å skje med ordet “rasist” og andre belastede begreper. Utvanning og misbruk gjelder derfor flere ord som egentlig bør brukes med andakt, respekt og kun der det er på sin plass.

Her er to av de vanligste motargumentene man møter hvis man våger å si “psykopat”;

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

– Det heter ikke psykopat, det heter antisosial/dyssosial. Når motparten møter deg med dette argumentet så spør deg selv om dette er en person du egentlig orker å diskutere noe så personlig som din egen mishandling med. Selv om argumentet teknisk sett er riktig, så har vedkommende mest sannsynlig kun overflatekunnskap og ønsker å imponere lytteren med hvor “oppdatert” han eller hun er. Dette er mest sannsynlig ikke en person som kommer til å romme dine betroelser med respekt eller verdighet. Mitt råd er bare å svare “ok” og trekke deg unna uten å kaste deg inn i en samtale om psykopati, din egen kunnskap er uansett på et helt annet (høyere) nivå. Du kan eventuelt svare “det spiller ingen rolle hva det heter i dag, i morgen heter det noe annet, en psykopat er en psykopat til evig tid, uansett hva som er “inn” å kalle det”.

– Du har ingen kompetanse til å uttale deg om noe slikt, er du kanskje psykiater? Her kan jeg love dere at jeg selv har blitt utfordret, mange ganger. I vårt moderne kunnskapssamfunn så er vi besatt av autorisasjoner, doktorgrader og evidensbasert forskning og det er egentlig ikke noe i veien med dette. Genuin vitenskap som ikke er “bestilt” eller farget av ideologi, fører samfunnet fremover og oppover. Det samme gjør kunnskap og utdannelse. Men folk har satt seg fast i en forestilling om at man skal være utdannet innenfor nærmest alt man uttaler seg om, ihvertfall tunge emner som psykopati. Men her er noen basale fakta om psykopatisk fagkompetanse;

• Det finnes ingen egen utdannelse i psykopati.
• Psykopati er kun en liten del av en psykiaters pensum, og en enda mindre del av en leges grunnutdannelse.
• Hva en lege eller psykiater lærer om psykopati er kun overfladisk klinikk, og dykker på ingen måte ned i objekters opplevelse av å ha en intim relasjon med en psykopat.
• De få som faktisk er utdannede eksperter på emnet, er en liten håndfull (på verdensbasis) psykiatere, psykologer og forskere som har spesialisert seg.

Skal altså kun disse ørfå forskerne ha lov til å uttale seg om psykopati, mens alle andre må tie? Nei selvfølgelig ikke. Å bagatellisere din kunnskap og talerett om psykopati på det grunnlag at du ikke har noen utdannelse om emnet, blir det samme som å nekte tidsvitner å uttale seg om noe de har opplevd fordi de ikke er relevant utdannet. Nekter de samme kverulantene mennesker som levde under andre verdenskrig å fortelle om krigen, hvis de ikke er utdannede historikere?

Men hva kan du gjøre når du møter slike? Egentlig ikke mer enn i det forrige eksempelet; si “ok” og forlat samtalen. Det viktigste er at du har kunnskapen i ditt indre, for deg selv. Bær den og vokt den som en dyrebar hemmelighet. Det er nemlig meget ubehagelig og uverdig å få sin personlige historie misforstått, mistrodd eller dømt av folk som overhodet ikke har begrep, men som tror de har det. Og enda verre; selv om du innerst inne vet at du har mer kunnskap enn dem, så kan deres skepsis likevel ryste din virkelighet og få den til å vakle.

En tvilsom fordel ved å snakke om psykopater er at det er et ord de fleste har et forhold til. Svært få vil spørre “hva er en psykopat?”, de fleste tror de vet hva en psykopat er. Alle har en forestilling om psykopati, men de færreste har den riktige forestillingen. De fleste har hentet sin almenkunnskap fra Hollywood. Et mindretall har sett mer vitenskapelige dokumentarer på TV eller lest populistiske semi-vitenskapelige artikler i tabloidaviser eller ukeblader (og faktisk lagt seg på minnet hva de har lest). Disse artiklene har en viss nytteverdi men er også fylt av klisjeer og stereotyper. En enda mindre gruppe har en særinteresse for emnet enten i form av yrkesvalg eller av personlig interesse, og har langt over gjennomsnittlig kunnskap. Når du kaster ut begrepet “psykopat” så kan du derfor regne med at majoriteten av ditt publikum har en Hollywood-forestilling om hva du forteller. Du ender mest sannsynlig med å diskutere epler med en som snakker om appelsiner.

Jeg diskuterer selv nødig psykopati med folk utenfor denne bloggen. Jeg forsikrer meg i så fall først om at samtalepartneren har en spesiell interesse for emnet og er en engasjert lytter (noe som selvfølgelig ofte skjer når folk får høre hva jeg beskjeftiger meg med på fritiden). Enkelte ganger har jeg dog selv brakt emnet på banet, for å teste hvor landet ligger hos motparten. Gjennom min jobb i helsevesenet så er jeg naturlig nok omgitt av leger. Psykopati er ingen stor del av deres grunnutdannelse, men alle har hatt berøring med emnet via pensum og enkelte tror de er autoriteter på området. En gang diskuterte jeg “gråsteinmetoden” med en eldre lege av den arrogante sorten. Jeg la det fram som om gråsteinmetoden er en gammel og vidt kjent vitenskap. I virkeligheten er det ikke en vitenskap overhodet, og begrepet dukket opp første gang for bare ti år siden. Det er derfor helt usannsynlig at denne legen, som ikke har jobbet i klinikken på mange år men har hatt en administrativ stilling, hadde hørt om metoden. Men det nektet han å innrømme. Han manglet ydmykhet til å spørre “hva er det?”. Han lot i stedet som om han hadde full innsikt og kverulerte med meg om noe jeg visste han ikke hadde styr på. Det ble faktisk underholdende, men det finnes mange slike kverulanter og i lengden orker man ikke å sette sin egen levde virkelighet ut på prøve for offentlig godkjennelse på den måten.

På den positive siden så møtte jeg en gang fantastisk innsikt i psykopati hos en adskillig yngre og langt mer ydmyk lege. Jeg ble meget imponert og fascinert av hvor dypt den unge mannen hadde satt seg inn i emnet uten egen erfaring, kun av å fordype seg i pensum og psykiatrisk praksis.

Men dette gjaldt leger. For folk flest betyr ikke “psykopat” en alvorlig personlighetsforstyrrelse, men er et synonym for “idiot”, “drittsekk”, “bitch”, “voldskriminell”, “seriemorder”, “seksualforbryter” eller andre feilaktige assosiasjoner. I deres ører lyder “psykopat” som dårlig vokabular og mistanken faller tilbake på deg som ytrer ordet; ikke at du nødvendigvis er en psykopat selv, men at du er enfoldig eller useriøs. Du vil i slike ører ikke vinne gehør eller troverdighet ved å bruke “psykopat” i din fortelling.

Mange har også en forståelig aversjon mot “drittslengere” og offermentalitet. Det er derfor med stor risiko man kaster seg ut i det vannet som heter “jeg-er-nødt-til-å-fortelle-deg-dette-og-håper-du-tror-meg”. Jeg tror ikke folk flest har noe imot genuine mennesker som er ærlige og søker støtte, men hvordan skal de klare å skille mellom deg og han eller hun som elsker å tråkke andre verbalt ned i søla, når ikke de kjenner deg godt? Mange objekter har opplevd at de møter skepsis til og med hos nære venner og slektninger av å bruke merkelappen “psykopat”.

Kanskje derfor like greit å formulere deg uten å bruke ordet?

Husk å like og dele. 

Årets første livestream på youtube blir kommende torsdag 6/2 fra klokken 20 til 21.30. Sett av tid og bli med 🙂