Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?

Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.

Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår. 

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av “skatter” som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt. 

Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.

Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette “jaget”.

Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig. 

Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste. 

Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.

Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; “jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen”. Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn”. Etterhvert kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen”. Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.

Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK. 

Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.

Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende. 

Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av “vær fornøyd med hva du har”.  

Smerten etter bruddet med en psykopat er stor. Den er også forvirrende. Hva kommer den av? Hvorfor er den så sterk og langvarig? Hvordan kan den lamme oss så voldsomt? Temaet smerte er berørt i varierende grad i mange tidligere tekster. Likevel etterspør lesere mer fokus på smerten de opplever. Derfor vil jeg skrive litt om smerte i dag.

Først vil jeg råde leserne til å ikke frykte smerte. Grunnen til det er fordi den kommer for å advare oss. Den vil fortelle oss at det er noe vi må rette oppmerksomheten mot og eventuelt reparere. Akkurat som fysisk smerte, for eksempel et sår vi har pådratt oss, så opplever vi mental smerte for å bli oppmerksom på såret. Kroppen sier “se her, her må det renses og plastres, kanskje syes”. Hvis ikke vi hadde blitt oppmerksomme på såret i form av smerte så hadde vi gått intetanende med det, inntil det ble infisert og potensielt dødelig. Det er nøyaktig det samme som skjer med mental og emosjonell smerte. Problemet er at slike sår ikke er synlige, derfor forstår vi ikke nøyaktig hva problemet er. Hva må fikses? Hvor begynner vi? Hva er klint og hva er hvete?

Smerten etter et brudd med en psykopat forteller oss at vi har vært nær en person som vi ikke har hatt godt av å være i nærheten av. Hvis vi tenker etter så oppstod ikke smerten etter bruddet. En del av den var der under hele relasjonen. Dog ble den mikset med lykkefølelse hver gang psykopaten bestemte seg for å kaste til oss en smule. Vi fortrengte derfor smerten under relasjonen, eller blandingen av godt og vondt opplevdes som så forvirrende at vi ikke klarte å skille ulykke fra lykke. I mange tilfeller forvekslet vi derfor smerte med kjærlighet.

Etter bruddet slo smerten imidlertid ut i full blomst. Det var som om smerten vi bar på under relasjonen endelig fikk sin forløsning. Ovenpå den smerten som allerede var der så kom nye smerter; smerten fra tapet av en person vi elsket og som vi trodde elsket oss. I tillegg fikk vi abstinenser. Abstinenser gjør vondt. Kroppen vrir og vrenger seg i omstillingsprosessen, vi svetter og får hete- og kuldetokter om hverandre. Dette er faktisk fysiske smerter. Så kommer ensomheten oppi alt det andre. Aldri har vi vært så ensomme. Psykopaten lot som om vi var ment for hverandre, vi la derfor våre liv i hans/hennes hender. Men plutselig er psykopaten borte. Hvem skal vi nå være sammen med? Hvem kommer til å se oss like sterkt som psykopaten gjorde? Skal vi igjen bli usynlige? Hvordan skal vi klare oss uten oppmerksomheten han/hun ga oss? Hvordan skal vi klare oss på egenhånd?

Det er ikke rart at dette gjør vondt! Det er nesten uutholdelig. Men vit at smerten etterhvert forandrer karakter. Vil du gjerne høre at den blir helt borte? Vel, jeg vil gjerne fortelle deg at det blir den. Men jeg vil du skal vite sannheten; den kommer til å vise seg så lenge du har noe ugjort med deg selv, slik at hvis du gjør den nødvendige jobben med å undersøke såret, pleie det, rense det og skifte plaster, så vil smerten forandre seg, kanskje bli borte eller sågar erstattes av velbefinnende. Hvis du derimot neglisjerer ditt kjernesår, så vil smerten fortsette med å dukke opp.

I begynnelsen er smerten av en hvileløs og rastløs art. Man finner ikke ro og klarer ikke å sitte stille. Samtidig lindrer det ikke å bevege seg. Ingenting lindrer. Ingen stol eller stilling er behagelig. Gråten presser seg på hele tiden. Matlysten forsvinner fordi magen allerede er fylt med sorg. Ingen ord trøster, derfor hjelper det heller ikke med avledning eller distraksjon. Man kan ganske enkelt ikke flykte fra denne første, lammende smerten. Fokus og konsentrasjon blir borte, man klarer ikke å lese en bok eller se en film. I beste fall klarer man såvidt å klore seg igjennom en normal arbeidsdag.

Jeg kan fortelle at denne innledende akutte smerten går bort. Dette er en spesielt ubehagelig fase man må gjennom, men den går bort. I dag, fire år etter relasjonen med min P så kan jeg ikke huske når jeg sist hadde det slik. Det må være flere år siden allerede. Hvilke smerter har jeg i dag, så lang tid etter? Jeg kan kjenne på sorg over alt jeg har mistet og en slags utilstrekkelighet som jeg tidligere ikke merket. Men grunnen til at jeg i dag føler meg mer utilstrekkelig enn før er ikke fordi jeg var lykkeligere innen jeg traff psykopaten. Grunnen er at jeg var dummere før jeg traff ham. Jeg lyttet den gang ikke til min intuisjon og forstod ikke hvorfor jeg av og til møtte indre og ytre motgang. I dag vet jeg. Smerte kan derfor være et tegn på innsikt, at vi er blitt klokere og leser oss selv bedre. Kall det gjerne empatismerter med oss selv. 

La oss ta et lite eksempel. La oss late som at vi har en sur nabomann. Han tåler ingenting. Han kjefter så snart vår katt setter seg på hans trapp, og jager den vekk med kosten. Han ringer på hvis han mener vi har forsøplet den felles bakgården. Han klager over støy hvis vi spiller musikk etter klokken ni om kvelden, eller hvis sterk odør fra vår matlaging siver inn til ham. Han blir et irritasjonsmoment og en vi vekselvis ler av eller får grå hår av. Men utover dette så berører han oss ikke. Vi bryr oss ikke om ham og avfeier ham som irrelevant.

Så en dag får vi vite at han en gang elsket en kvinne dypt, men hun forlot ham. Vi får også vite at han hadde en sønn som tok sitt eget liv i ung alder. Vi får attpåtil vite at han vokste opp i et barnehjem frem til han var fjorten år. Deretter ble han kastet ut og måtte klare seg selv. Plutselig åpenbarer det seg en historie, en forklaring på hvorfor han i dag oppfører seg som han gjør. Vi slutter å le og får vondt av ham. Smerten er en blanding av dårlig samvittighet for våre tidligere oppfatninger og av ny innsikt. På mange måter var det enklere før, den gangen vi kunne møte mannen med et skuldertrekk. Det kan vi dog ikke lenger, fordi vi har fått kunnskap og innsikt. Ekte empati er smertefullt.

Det er denne smerten vi fortsatt av og til føler på lenge etter bruddet med psykopaten. Den handler selvfølgelig ikke om nabomannen. Den handler heller ikke om psykopaten, men om oss selv. Vi har fått fornyet innsikt i oss selv, i tillegg til empati for oss selv. Smerten er en indikator på at vi bryr oss om oss selv. Denne smerten er annerledes enn den første, akutte smerten da såret oppstår. Denne senere og dypere smerten betyr vekst, at såret gror.

Uansett hvor du er i forløpet, så “bli venn” med smerten. Lær deg å akseptere den. Smerte i seg selv er ikke farlig, den forsøker å kommunisere med oss. Ta den på alvor. Ikke forsøk å gå utenom, men stå i den. Ikke ty til alkohol, overspising, kjederøyking eller andre aktiviteter for å skyve den unna, den vil i så fall komme sterkere tilbake.

Vær også klar på at mye av smerten ikke oppstod som følge av psykopaten. Faktisk har den i mange tilfeller vært der hele tiden, lenge før han/hun gjorde deres inntog i våre liv. Ofte så tilskriver vi den psykopaten på falskt grunnlag. Følelsen av ensomhet og utilstrekkelighet var der nemlig kanskje fra vi var unge. Problemet er at sammen med psykopaten så ble den midlertidig borte, og det føltes så godt. Det skjedde fordi psykopaten på manipulerende vis lindret den. Ihvertfall i begynnelsen. For med psykopaten ble vi beruset og slapp et øyeblikk å forholde oss til oss selv. Psykopaten lever i en fantasiverden og lot oss ta del i denne verdenen. Da psykopaten forsvant så kom derfor virkeligheten tilbake i form av smerte, og vi lengter tilbake til psykopaten for at smerten igjen skal lindres. Vi tror at psykopaten er vår redningsmann/-kvinne. Men smerten har egentlig ingenting med ham/henne å gjøre og vi må søke tilbake til våre røtter for å lindre den selv. Samtidig som vi gjør den jobben, så reduseres smerten, i tillegg til at en psykopat vil møte lukkede dører for oss fordi vi ikke lenger har et like stort behov for lindring.   

Minner på neste kursdag, som blir 30/9 i Oslo. Se “arrangementer” på facebook for mer info. 

Når jeg i dag holder kurs for “nyklekkede” objekter eller snakker med dem i Hjelpetelefonen, så slår det meg hvor vanskelig det er for mange å fatte dybden i den antisosiale forstyrrelsen. Selv om vi har levd det, selv om vi kan fortelle hoderystende historier om våre psykopater, så faller vi altfor ofte tilbake på oppfattelsen av at det er snakk om “en normal person som oppfører seg grusomt”. Forferdelig og uforståelig oppførsel, men likevel et normalt menneske. Det er svært vanskelig å tenke på psykopaten som umenneskelig; han/hun trasket ved siden av oss, pustet, snakket, spiste, sov. Hvordan i all verden kan denne personen være noe annet enn menneskelig? 

Vi er ikke dumme selv om vi ikke klarer å forstå forstyrrelsen inn i dens kjerne. Svært få kan det. Avviket er så langt fra virkeligheten vi er vokst opp med å tro på, at det nesten ikke lar seg gjøre. Det er noe som heter “på seg selv kjenner man andre” og det er også slik vi vurderer både hva vi anser som normalt og hva vi anser som abnormaliteter. Vi har ingen problemer med å observere at enkelte er gale, men vi gjør det med en idè om at vedkommende opprinnelig var normal og dermed med god hjelp og eventuelt medisinering kan bli normal igjen. Hvor ofte har vi ikke hørt uttrykkene “hun klikket” eller “han ble psykotisk”? Forestillingen om at gale mennesker er friske mennesker som knakk under press stikker dypt og er nesten urokkelig. Når vi derfor skal forsøke å forstå vår psykopatiske partner, forelder, kollega, sønn eller venninne så er det med et slikt utgangspunkt om “normalitet i bunn” som vi bruker som briller. 

Dette tankesettet er velment men det forsinker også vår rehabilitering og gjør NK vanskelig, fordi vi menneskeliggjør psykopaten. En innringer jeg snakket med i hjelpetelefonen fortalte at han forsøker å dehumanisere sin eks fordi monsteret i psykopaten må fram, ellers vil han ikke klare å stå imot å gå tilbake til psykopaten. Å dehumanisere noen er vanskelig når vi fortsatt elsker og synes synd på, men egentlig nødvendig og dessuten riktigere enn vi tror.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

Når jeg i dag holder kurs og foredrag, så er det spesielt to historier som får folk til å forstå at psykopati ikke er “normalitet som har gått skeis”, men en meget alvorlig abnormalitet, nærmest en annen menneskerase som går blant oss. Jeg vil fortelle den ene historien her i dag. Det pussige er at historien ikke er spesielt skremmende. Den setter likevel et støkk i tilhørerne, hvor jeg ser at de ihvertfall i et sekund eller to klarer å fatte dybden i hva psykopati handler om.

Vi liker å bruke forskjellige monstre som metaforer for psykopaten, blant annet vampyrer og Dracula. Et annet kjent monster vi enkelt kan bruke som en metafor er Frankensteins monster og nå vil jeg forklare hvorfor. Historien om hvordan Dr. Victor Frankenstein skapte et levende vesen av forskjellige kroppsdeler fra avdøde mennesker må virkelig ha sjokkert publikum da den ble utgitt i 1818. Datidens gudfryktige og puritanske folk hadde knapt lest noe så makabert. Historien er tidløs, på den måten at moderne mennesker – vidt forskjellige fra de som vandret på jorden i 1818 – fortsatt leser historien med interesse og med jevne mellomrom kommer fortsatt nye filmatiseringer på markedet. Men hva har psykopaten med Frankensteins monster å gjøre? Faktisk svært mye.

Hva psykopaten primært har til felles med Frankensteins monster er at ikke psykopatens legeme, men derimot hans/hennes personlighet, er sammensatt av deler fra andre mennesker. Ikke så mye som et fnugg av psykopatens personlighet tilhører psykopaten selv. Men dette er vanskelig å observere fordi trekkene kommer fra mennesker vi aldri har møtt, men som psykopaten har hatt eller fortsatt har i livet sitt; foreldre, tidligere ekser, mennesker han/hun ser opp til eller figurer fra film, TV og popverdenen. Psykopaten plukker “litt her og litt der” og resultatet blir noe som vi antar er originalt og psykopatens egne identitet. Men slik er det ikke. Alt er lånt. Ekstra guffent er det når vi senere ser også oss selv sydd inn i dette morbide lappeteppet.

I begynnelsen, i idealiseringsfasen, så opptar psykopaten nesten hele vår personlighet med hud og hår; interesser, verdier, tonefall, språk, tilogmed ganglag, Alle andres bidrag til psykopatens identitet blir i denne fasen undertrykt og han/hun er nesten hundre prosent oss. Ikke alle objekter kjenner seg igjen i dette. Jeg kjente heller ikke meg selv igjen i psykopatens speiling av meg. Men grunnen til at vi ofte ikke gjør det, er ikke fordi det ikke skjer. Det har andre årsaker. Her er noen.

-Psykopaten speiler oss feil. Dette skjer ofte fordi han/hun finner oss i en sårbar situasjon i livet. Det er egentlig ikke slik vi normalt er. Vi oppdager det derfor ikke når psykopaten speiler oss, for vi gjenkjenner ikke oss selv. Feilspeiling skjer også hvis psykopaten ganske enkelt er en urutinert imitator.

-Vi er ikke forberedt på denne meget skumle egenskapen. Å tro at noen prøver å kopiere hvert minste trekk ved oss hører til i skrekkfilmens verden og er ikke noe vi er forberedt på at skjer med oss selv, i levende live, i vår vanlige hverdag.

-Ikke hele vår personlighet blir speilet, men kanskje 80 prosent. De resterende 20 prosentene som ikke tilhører oss, oppfatter vi som bevis på at psykopaten styres av egen fri vilje, ambisjon, individualitet og personlighet.

-Vi var ikke primærobjektet, eller idealiseringsfasen var over. Psykopaten har mange objekter, men kun den som til enhver tid er primærobjekt, blir speilet. Speilingen avtar også når devalueringen tiltar. Dette skjer fordi speiling blir kun brukt initialt, som et middel til å hekte oss. 

Når devalueringen er et faktum så forsvinner speilingen for godt, for aldri å komme tilbake. Men det som overtar er at psykopaten beholder ett eller noen få trekk fra oss og inkorporerer det/dem i hans/hennes falske personlighet, sammen med trekkene han/hun har samlet på fra tidligere objekter. Psykopaten har nå en fot fra en eks, en arm fra en annen eks, torsoen til en skuespiller han/hun idealiserte, halsen til en klassekamerat han/hun så opp til for femten år siden, hodet til en forelder og ett kne fra deg. Akkurat som Frankensteins monster. Psykopaten går videre uten deg, men med en del av deg. Nå vil jeg fortelle hvordan jeg oppdaget at min psykopat hadde opptatt en bit fra meg.

En dag snakket jeg i Hjelpetelefonen med en fortvilet kvinne. Kvinnen stod i fare for å bryte NK og trengte hjelp til å unngå det. Jeg fortalte henne om en gang jeg selv brøt NK og hva jeg oppdaget. Det skjedde ett år etter at jeg innførte NK første gang. I et svakt øyeblikk tittet jeg på min psykopats instagram profil som på det tidspunktet var åpen (merk at psykopater ofte har åpne og offentlige profiler, de har mange ekser og eks venner som de ønsker skal ha tilgang til deres fremstilling av det perfekte liv). Jeg rakk å se en del bilder innen jeg forstod at jeg slettes ikke hadde godt av titten, og lukket pc`en. Reaksjonen min på å bryte NK var voldsom, jeg begynte å skjelve og ble kvalm. Mitt hovedbudskap til denne kvinnen var at det tok meg tre hele dager å bli meg selv igjen, bare etter å ha sett på noen bilder av min psykopat. Det var derfor en stor bommert å bryte NK og jeg gjorde det aldri igjen. 

Men jeg fortalte også kvinnen om ett av bildene jeg rakk å se innen jeg lukket datamaskinen. Dette bildet var ikke av psykopaten selv, men av en reproduksjon av et kunstverk. Reproduksjonen hang på veggen i stuen hans. Han hadde skrevet en kommentar under bildet, som lød omtrent slik; “ett av de få homofile trekkene jeg har, er min lidenskap for kunst”. Det gikk lang tid før jeg begynte å stusse på denne kommentaren. Faktisk mange måneder. Men så slo det meg at under den tiden jeg var sammen med ham, så nevnte han aldri kunst med ett ord. Ikke et maleri han likte. Ikke en skulptur. Ikke et navn på en kunstner. Ingenting! Også påstod han at han hadde en lidenskap for kunst? Jeg fikk det ikke til å stemme.

Plutselig slo det meg – det er jeg som har interesse for kunst. Faktisk er min interesse ikke særlig stor, men jeg har ett ekte maleri på veggen, og en gang psykopaten var på besøk så fortalte jeg ham omfattende om historien bak mitt maleri. Det er alt som skulle til. Viser du en side av deg selv som psykopaten opplever som beundringsverdig, selv om den er aldri så liten, så er sjansen stor for at de stjeler din egenskap eller lidenskap og gjør den til sin egen. Det er også derfor det kan gå så lang tid innen du forstår at du ble speilet, for ofte fanget psykopaten opp noe som egentlig ikke er en stor del av deg, men som du i et kort øyeblikk viste ham/henne. Psykopaten kan ikke selv føle lidenskap for noe og må derfor stjele andres lidenskap.

Denne historien er en av to historier jeg pleier å fortelle publikum hvis jeg sanser at de ikke helt formår å gape over det uvirkelige ved den antisosiale forstyrrelsen, for er det noe folk opplever som skummelt så er det mennesker som ikke er ekte. Derfor er roboter skumle, fordi intelligens uten følelser er skummelt. Monstre er heller ikke ekte. Det er derfor monstre er skapt for å skremme. Mennesker som imiterer, etteraper og stjeler identiteter er skremmende. Det gir assosiasjoner til utenomjordiske eller underjordiske ondskapsfulle umennesker som later som om de er oss. Og det med rette. For det er slik psykopaten er.