God jul

Jeg husker den første julen uten psykopaten. Jeg hadde på det tidspunktet allerede hatt NK (null kontakt) i ni måneder, fordi bruddet skjedde på vinteren. Jeg var derfor ikke lenger helt frynsete, slik jeg var den første tiden, men det var likevel en tung høytid. Jeg var fortsatt traumebundet, hvilket vil si at jeg fortsatt trodde at det var et gjensidig og sterkt bånd mellom oss. En del av meg var fortsatt overbevist om at han ville komme tilbake, at det hele måtte være en dårlig spøk. Noe annet ville være utenkelig, da det var han som i sin tid innledet relasjonen og kjørte en meget intens kampanje for å “vinne meg over”. Det falt meg ennå ikke inn, at noen kunne gjøre dette uten følelser involvert og uten emosjonell tilknytning. Jeg hadde hørt om “narsissistisk forsyning” men ennå ikke fattet alt det innebærer.

Jeg valgte å jobbe på helligdagene for å ikke tenke så mye på at jeg, i tillegg til å mangle psykopaten, også var langt fra min slekt. Og jula handler ikke bare om selve julaften. Man har også romjul, og adventstid. Tankene vandret ofte tilbake til den forrige julen, da devalueringen pågikk og jeg virkelig kjempet for å bevare en relasjon jeg trodde var det nærmeste jeg hadde kommet ekte kjærlighet i mitt den gang 37 år lange liv. Han hadde på det tidspunktet, i kjent psykopatisk stil, begynt å “groome” et nytt primærobjekt. Groome betyr å “forberede” og “programmere”. Han var altså i ferd med å erstatte meg. Det ble imidlertid ikke ytret og jeg visste ingenting. Men jeg merket at han var i ferd med å glippe, og det skapte en desperasjon i meg. I dag vet vi at det er denne desperasjonen som psykopatene og narsissistene søker å produsere. De næres av den. Derfor slapp han meg ikke helt. Det ble flere samtaler på chat, skype og i telefonen den julen. Hensikten hans var å næres av min desperasjon, det kunne han jo ikke uten å høre meg eller se meg. Selv trodde jeg at mine mistanker om distansering var paranoide, siden han kontaktet meg så ofte. Jeg våget derfor ikke å lufte dem. Likevel hadde jeg en nagende følelse av at noe var veldig, veldig feil.

Om han fikk så mye næring av meg? Både og. Jeg hadde begynt å mislike ham for hans oppførsel. Ikke bare for den ufortjente distanseringen, men stygge ting han hadde sagt og gjort helt siden begynnelsen, for arrogansen og den kroniske ansvarsfraskrivelsen. Jeg hadde ikke glemt noen av hans ord eller handlinger, selv om jeg så langt unnskyldte ham og håpet på en snuoperasjon som aldri kom. Det er jo dette med at objektet bygger opp en trass mot psykopaten over tid, som gjør relasjonen meget uverdig, med alvorlige og hyppige konflikter. Men som vi vet, i et traumebånd med en psykopat, så går forakt, avhengighet og kjærlighet hånd i hånd. Jeg holdt nok derfor mye igjen. Spesielt i en telefonsamtale på nyttårsaften da jeg virkelig ikke hadde noe å si til ham, mistillit blandet med frykt og sorg gjorde meg målløs. Tungen var lammet. Det var som om jeg instinktivt visste at jeg ikke måtte utlevere mer til ham. Han endte med å nærmest brøle “jeg har bedre ting å bruke pengene på enn dette” og slang på røret, rasende fordi jeg ikke ga ham noe NF. Det var altså det siste han skulle fortelle meg det året; en saftig devaluering, som han selvfølgelig aldri oppklarte eller beklaget. Meningen var nok at jeg skulle gå urolig inn i det nye året.

Relasjonen gikk utforbakke etter dette. Vi holdt kontakten i cirka to måneder til, fordi jeg klorte meg fast etter neglene. Men det var en lidelse for meg, mens han groomet ikke bare ett nytt primærobjekt, men to – fordi det første glapp. Til slutt orket jeg ikke å holde på ham lenger, det var som å forsøke å gripe vann med hendene, og bestemte meg for at jeg sørget best alene. Jeg gikk.

Den neste julen begravde jeg meg som sagt i arbeid. Men nyttårsaften hadde jeg fri. Jeg orket ikke noe stort selskap, det hadde blitt forstyrrende. Samtidig hadde jeg ikke lyst til å sitte helt alene. Det hadde seg slik at to kolleger manglet planer. Det passet meg utmerket å være tre. Stille og rolig, ikke for mye støy, og det var hyggelige mennesker. Jeg inviterte dem derfor til meg. Jeg lagde en middag som de roste opp i skyene. Jeg tok det som et tegn på at jeg var istand til å fokusere på noe annet enn psykopaten igjen. Det ble faktisk en fin nyttårsaften og akkurat det jeg trengte.

Når du nå skal inn i selve Julen, så tenk på hva du trenger. Ikke tenk på hva andre trenger (med mindre du har små barn). Voksne mennesker klarer seg. Hvis ikke du ønsker å delta i alle juleselskapene, så ikke ha dårlig samvittighet for det. Det er ikke slik at selskapet stopper opp uten deg. Det er ingen sosial forbrytelse å utebli, og du har ingen forklaringsplikt. Samtidig er det kanskje fint å se noen ansikter i julen. Steng deg derfor ikke helt inne.

Det er blitt tradisjon på bloggen å fokusere på takknemlighetsøvelser i julen (nå for fjerde året). Takknemlighet fortrenger bitterhet, de to kan ikke eksistere i samme rom samtidig. Kanskje er du bitter eller sint, eller bare sørgmodig. Kanskje er du akkurat der nå, hvor meningen med alt er revet bort. Hva har du å leve for? Og julen kan bare dra dit hvor solen ikke skinner! Det er når du føler du ikke har noe å være takknemlig for, at det er viktig å være takknemlig. Derfor, gjør det til en rutine å takke for alle de små tingene. Du kan takke inni deg eller du kan si det høyt. Du trenger ikke å mene det, ikke i begynnelsen. Si det likevel. “Takk for at jeg har luft i lungene”. “Takk for at jeg klarte å spise en brødskive i dag”. “Takk for at jeg orket å snakke ti minutter med min beste venn”. “Takk for at jeg har en venn”. “Takk for at jeg klarte å stå opp før tolv, og at jeg dusjet”. “Takk for at jeg klarte å gå på jobb og hadde en helt grei arbeidsdag”. “Takk for at jeg har noen kroner i banken og mat i kjøleskapet, jeg er heldig”. “Takk for at hunden min var lydig i dag”. “Takk for at det ikke regnet”. “Takk for at jeg orket å gå en liten tur i det milde været”. “Takk for at planten min ikke er død til tross for at den ikke har fått vann”. “Takk for at den fremmede mannen smilte til meg”. “Takk for at strøm og vannforsyning fungerer”.

“Takk for at psykopaten er borte”.

God jul 🙂

Når du respekterer andre for høyt

Det nærmer seg jul, og tankene veksler mellom hvor jeg kan kjøpe best ribbe, at hunden trenger en dusj og inniblant alt sammen vandrer tankene til psykopatrelaterte ting. De siste dagene har jeg tenkt på at noe av det som gjør oss sårbare, er at vi respekterer andre mennesker for mye.

Med “vi” mener jeg ikke alle mennesker. Ikke alle respekterer hverandre for mye. Mange respekterer ikke andre mennesker overhodet (deriblant psykopaten). Denne teksten er ikke myntet på dem. Heller ikke veloppdragne mennesker respekterer andre for mye, hvis de i den korrekte oppdragelsen fikk ispedd en god dose respekt for seg selv. Men de av oss som både er veloppdragne og samtidig tillegger andres meninger mer vekt enn våre egne, vil antakelig respektere andre for mye. Problemet er at det i tillegg til å føles helt normalt, er vanskelig å snu en så innarbeidet holdning til våre medmennesker.

En altfor høy respekt for andre mennesker kan skade oss, fordi deres humør bestemmer om vi har det bra eller ei den dagen. Når vi respekterer for høyt, så er vi redde for å bli dømt. Vi foretar derfor valg som vi håper kan tilfredsstille andre og ikke fordi de gavner oss. Vi kuer oss når andre blåser seg opp. Dette er ikke nødvendigvis som følge av vår relasjon med psykopaten. Tvert imot, det er en av årsakene til at psykopaten fant oss. Disse egenskapene hadde vi i oss fra før.  Vi har tidligere gått på nåler for noen, enten det var psykopatiske slektninger eller bøller som mobbet oss. Det kan også ha vært unnfallende omsorgspersoner som aldri lærte oss å respektere oss selv. Årsaken vil jeg ikke gå i dybden i her, men istedet gi deg verktøy til å vurdere om du respekterer andre mer enn hva som er normalt og sunt.

Opplever du ofte andre som truende?

Har du følelsen av at andre kan utslette deg, om ikke fysisk så psykisk?

Føler du usikkerhet og ubehag rundt de fleste autoriteter?

Hvis noen krenker deg, godtar du det der og da, men enten 1) lar kritikken påvirke deg voldsomt, eller 2) utvikler motforestillinger mot personen som krenket deg i ditt indre?

Hvis du observerer andre gjøre overtramp, for eksempel en bilfører som kjører alt for fort og skaper potensielt farlige situasjoner, klarer du å erkjenne at vedkommende gjør noe feil, eller tenker du “alle har forskjellige kjøremønster, de vet sikkert hva de gjør og kjører uansett bedre enn jeg”?

Det er nemlig slik at hvis vi respekterer andre for høyt, så unnskylder vi alt de gjør, også fremmede. Vi tror at dette er normal overbærenhet, for vi har tenkt slik hele livet. Det ville ikke falle oss inn å tenke noe dårlig om en fremmed person som oppfører seg litt dumt.

Når det kommer tettere på oss, hvis en person vi kjenner eller arbeider sammen med bebreider oss for noe, så er det vanskelig for oss å tenke at “nei, han/hun tar feil om meg”. Istedet absorberer vi bebreidelsen fordi andres meninger veier tyngre enn våre egne. Selv om vi kognitivt klarer å forstå at vedkommende er urimelig, så klarer vi ikke å føle det. Følelsen vennes mot oss selv.

Allerede fra 20-årene så blir det nesten umulig å snu et slikt personlighetstrekk. Hvis det har fått lov til å feste seg i personligheten din frem til da, så er det stort sett kommet for å bli værende resten av livet. Men hvis du kjenner deg igjen i dette, så er det likevel enkelte ting du kan gjøre for å forandre ditt tankesett. I dag vil jeg lære deg en slik øvelse.

Husk at alle har svin på skogen. Noen flere enn andre. Husk også at arrogansen en person utviser, øker parallelt med antall svin. Det betyr at jo mer en person dømmer og kritiserer, jo mer har han/hun å skjule.

Du har sikkert lest og hørt om mange negative statistikker opp gjennom livet. “1 av 5 er utro”, “40% svindler på skatten”, “20% tenner på seksuelle perversjoner”, “15% er lyver mer enn de må”, “30 prosent betaler ikke tilbake penger de låner av venner” etc etc. Du kan bruke fantasien til resten. Hvis man legger sammen alle disse prosentene, så blir det flere hundre prosent. Det betyr at de fleste av oss ikke bedriver bare en, men flere lyssky aktiviteter.

Personene du respekterer så høyt, fortjener med andre ord neppe den respekten du gir dem.

Neste gang du føler deg psykisk truet av en person som dominerer deg, så se ham/henne for deg naken og avkledd, både i direkte og metaforisk forstand. Tenk at kollegaen som kritiserer ditt arbeid, nettopp stod inne på personaltoalettet og tok halverotiske bilder av seg selv i speilet, som han legger ut på nettdatingprofilen sin.

Den eldre kvinnen i pels som arrogant snøftet mot deg i butikken fordi du kjøpte to øl eller en pakke med tamponger, hun spiser som en gris, og tørker fingrene på duken eller trekket på spisestolen, i tillegg til at hun bruker PELS!

Sjefen som herser med deg, han går rett hjem etter jobb og masturberer til porno av jenter og gutter som er halvparten så gamle som ham selv.

Din nabo som terroriserer deg, får penger utbetalt fra NAV som hun ikke har krav på og har svindlet seg til.

Det trenger ikke å være sant. Men alle har noe å skjule, og ingen kan kaste sten. Lær deg rett og slett å respektere dine medmennesker mindre. Ingen er så moralsk suverene at du trenger å føle deg mindreverdig sammen med dem.

Trekk andre ned på landjorda, og deg selv litt opp. Det er ikke sikkert du blir tøffere av det eller mindre konfliktsky. Som sagt, disse personlighetstrekkene er vanskelige å snu når de først er der. Men kanskje det kan få deg til å riste andres negative projiseringer raskere av deg, og kanskje også gi deg en liten latter….

….. når du ser din tyrann for ditt indre øye, naken og overvektig, danse salsa med en babykyse på hodet og rangle i hånden, i bleie, foran kongefamilien.

 

Senskader

Etter ønske fra en (og muligens flere) leser, så vil jeg i dag skrive om senskader etter den psykopatiske relasjonen.

Med senskader så menes plager og hemninger som kan oppstå lenge etter at traumet er overstått. Traumet vil i dette tilfelle være den psykopatiske relasjonen. Det kan være snakk om plager som har vært der hele tiden siden bruddet og aldri mistet sin kraft, eller plager som ikke var der i begynnelsen men som dukket opp på et senere tidspunkt.

Sistnevnte plager er kanskje de vanskeligste å forholde seg til, fordi de ikke like lett kan relateres til traumet, i tillegg til at vi har en forestilling om at “tiden leger alle sår” og at livet blir enklere etterhvert som distansen til tiden med psykopaten blir større. Med andre ord at det hele tiden er en oppadgående kurve og at vi ikke plutselig vil støte på hindere lenge etter at risikoen er tilbakelagt.

Rehabilitering krever intens jobbing og bevissthet. Hvis ikke vi er bevisste nok, så har psyken en tendens til å angripe oss bakfra, med uventede tilbakeslag av elementer som vi ikke har viet nok oppmerksomhet. Men selv de av oss som har jobbet målrettet og bevisst hele tiden, kan bli “tatt på sengen” av frykter vi trodde vi hadde kommet over og ballast vi trodde vi hadde lagt fra oss.

Aller først så er det viktig å erkjenne at vi er traumatisert. Ikke tro at du har kommet gjennom en tett relasjon med en psykopat uten å være det. Traumer er noe mange tror er forbeholdt dem som har vært gjennom krigshandlinger, bilulykker eller grov vold, og selv da først etter at man har vært til utredning hos fagfolk og der fått de riktige bokstavene – i dette tilfellet PTSD.

Mange har kanskje også en forestilling om at traumatiserte mennesker er uføre og sitter hjemme og skjelver, og ikke kan arbeide eller fungere sosialt. Dette er alt en misforståelse. Du trenger ikke et stempel fra fagfolk for å vite at du er traumatisert. Du trenger heller ikke å sitte hjemme, lammet. Alt du trenger å vite, er at du fungerer markant annerledes og sammenlagt dårligere, sammenlignet med hvordan du fungerte innen traumet.

“Sammenlagt dårligere” betyr at enkelte ting kanskje er bedre enn før, men at flere ting holder deg tilbake, slik at det samlede regnskapet går i minus og du går rundt med en følelse av at livet er tyngre enn det burde være, din erfaring, situasjon og alder tatt i betraktning.

La oss se på noen ting som kan betraktes som senskader etter å ha vært gjennom den psykopatiske trommelen.

-Du er blitt “rar”. Du har ikke mistet din kognitive evne og du er ikke sinnslidende, men du har blitt litt eksentrisk. Selv begynte jeg å prate høyt med meg selv, selv om jeg ellers er fullstendig klar og orientert. Kanskje du har lagt til deg noen litt underlige vaner eller sågar tvangstanker. Ting som ikke er alvorlige nok til å kreve behandling, men som får deg til å stusse litt over deg selv.

-Øket krenkbarhet. Du er blitt hyperbevisst på når andre oppfører seg respektløst mot deg. Det er en beskyttelsesmekanisme, sprunget ut fra idèen om at “jeg skal aldri la noen utnytte meg igjen”. Du ender opp med å analysere nærmest hvert eneste utsagn fra kolleger, venner eller fremmede; “var det der sarkasme? Nedsettende? Respektløst”?

-Du er blitt aggressiv og oppfarende. Henger sammen med øket krenkbarhet. Dette er kanskje den mest alvorlige senskaden for noen, fordi den blokkerer for harmoni og balanse i livene våre. Aggresjonen er en kombinasjon av flere ting. En av dem er en forsinket aggresjon mot din personlige psykopat. I tillegg kommer en aggresjon mot verden forøvrig, fordi du føler at du generelt har funnet deg i for mye, ikke bare fra psykopaten. Nå skal du gjenreise din tapte integritet gjennom et helt liv, og du bjeffer mot kolleger, venner og fremmede. Små ting kan hisse deg opp, som at noen kikker arrogant på deg eller sniker seg foran deg i køen. Du tror det er fordi alle ser at de kan tråkke på deg.

Dette må ikke avfeies som paranoia eller vrangforestillinger. Det er en naturlig reaksjon på manglende beskyttelse av deg selv. Men fordi den kan skape uhensiktsmessige situasjoner både for deg og andre, så må du være meget bevisst på å jobbe med dette. Hvis ikke du klarer arbeidet selv eller med støtte fra dine nærmeste, så kan sinnemestringskurs være en god investering. Sinnemestring er ikke bare for voldelige ektemenn. Sinnemestring er for alle som bærer på nettopp sinne.

-Skam over å være aggressiv. Mange av oss føler skam over den ovennevnte aggresjonen, eller til og med for bare å sette grenser overfor andre. Vi tror at vi må skjule den siden av oss som er sint, og at hvis folk fikk se hvem vi egentlig er, så ville de dømme oss. Kanskje tror vi at vi selv er blitt psykopater fordi vi har fått en ny og mørkere side, og at vi må bære en maske for ikke å vise den, akkurat slik vår psykopatiske partner gjorde. Det blir ytterligere skam og mye bekymring av slikt.

Skammen er et resultat av en lang relasjon med psykopaten, eller av at vi hadde psykopatiske omsorgspersoner i oppveksten. Når man har lært av en psykopat å legge lokk på seg selv, så faller det seg ikke naturlig å være selvhevdende. Det ligger en frykt i mange at de vil bli fordømt for å markere seg. Resultatet har blitt aggresjonshemning. Nå er vi kanskje ikke så hemmet lenger, men vi har ikke lært å være aggressive “på den riktige måten”. Vi famler; hva er for sterk markering, hva er for svak? Masken vi bærer har altså ikke noe med en slags “sekundærpsykopati” å gjøre, men skam over at vi ikke klarer å være sinte med integritet.

-Eksistensiell frykt. Den eksistensielle frykten øker ironisk nok med kunnskapsnivået. Fordi vi nå vet mye om psykopati og narsissisme, så ser vi det overalt. Vi føler at vi knapt kan bevege oss blant mennesker lenger uten å se ondskap. Vi får stadig små sjokk av å se så mange avsløre deres psykopatiske trekk. Det blir som å se råtnende lik inniblant alle de levende. Skal jeg fortelle en litt ubehagelig sannhet? Det er ikke noe du innbiller deg. De er der ute, i hopetall. Din evne til å se dem kan hemme deg eller hjelpe deg, det er litt opp til deg hva du gjør det til. Det er en gave og en forbannelse på samme tid. Det blir litt som å amputere benet. Du får aldri benet tilbake, så du kan velge mellom å sitte hjemme og sture eller hoppe ut i verden på et ben og gjøre det beste ut av det.

-Øket sensitivitet. Henger tett sammen med eksistensiell frykt. Vi blir trigget av alle de psykopatiske trekkene vi ser hos andre, fordi de minner oss på våre tidligere psykopater. Triggingen kan få store konsekvenser, alt fra at vi mister tråden i en samtale og fokus på arbeidsoppgavene til at vi ligger søvnløse flere netter på rad. Denne økte sensitiviteten er ikke til å kimse av, og antakelig har vi en mindre eller større dose av PTSD eller C-PTSD (Complex Post Traumatic Stress Disorder). En god begynnelse er å være bevisst hvorfor du har det slik. Deretter kan du søke hjelp hvis triggingen hemmer deg i for stor grad.

-Du klarer ikke å knytte deg til andre i samme grad som før. Dette kan være både et pluss og et minus. Kanskje knyttet du deg for lett tidligere? Samtidig har du ikke lyst til å bli fullstendig likeglad i andre og gå alene resten av livet. Du bekymrer deg fordi du tror du har tapt din evne til å elske. Denne senskaden er naturlig nok et resultat av “brent barn skyr ilden”.  Men nettopp dette ordtaket kan du overføre til din relasjon med mennesker. Du skal stå side ved side med ilden, da varmer den deg. Lar du deg oppsluke og forsøker å gå inn i ilden, så blir du brent. Kanskje hadde du en tendens til å overengasjere deg i dine partnere? I så fall var du en god match for psykopaten, som heller ikke forstår hvor han/hun slutter og den andre begynner. Forsøk å huske at selv om dere er sammen, så er dere fortsatt to individer.

Vær også klar over fysiske plager som kan oppstå lenge etter bruddet. Dine mange psykiske plager både under og etter relasjonen med psykopaten er en belastning for kroppen. Betennelser og kroniske plager kan bli resultatet. Ikke alle er merkbare umiddelbart. De kan ligge å ulme og bryte ut lenge etter at relasjonen er brutt og du tilsynelatende har gått videre. Plagene bør behandles av lege etterhvert som de oppstår, slik at de ikke får tid til å utvikle seg til noe alvorligere. Sinnsro og harmoni kan lindre plager og dessuten stagge ondartede fysiske prosesser. Kroppen stabiliserer seg når du har det bra psykisk. Det er derfor mange grunner til at psykososial mestring er viktig.

Vil du bidra til min neste bok?

I forbindelse med mitt neste bokprosjekt om “Gråsteinmetoden” så ønsker jeg innspill fra leserne. Hva er/betyr gråsteinmetoden for deg? Hvordan har du brukt den, mot giftige foreldre, partnere, venner eller kolleger? Har den hjulpet deg i giftige situasjoner?

Jeg ønsker å inkludere leserhistorier eller uttalelser – fra dere som har et noenlunde godt grep om hva gråsteinmetoden er og hvordan den brukes – i manuskriptet. Dette er altså ikke en appell til dere som ikke vet hva metoden går ut på.

Om du har noe på hjertet om gråsteinmetoden, så skriv til [email protected]ail.com. Alle historier/uttalelser som blir inkludert i manuskriptet, blir anonymisert. Historier ønskes fra både kvinner og menn. Marker alle mailer med “Gråsteinmetoden” i emnefeltet. På forhånd takk.

Det er ingen nær tidsfrist på dette. Lever derfor gjerne historier utover vinteren og våren. Boken forventes publisert om ca ett år fra i dag.