Dagens tekst kan være triggende for enkelte. Temaet “falske minner” er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke alltid kan stole på vår egen hukommelse. Falske minner innebærer at vi husker hendelser som overhodet ikke har skjedd, eller vi husker dem annerledes enn slik de faktisk skjedde. Det sier seg selv at mengden falske minner øker med avstanden til hendelsen. Avstand kan være tid, emosjonell eller mental. Det betyr at vi kan ta feil av en hendelse som skjedde for kun en uke siden, hvis vi ikke var spesielt engasjert eller interessert i hendelsen. Hvem har ikke opplevd en diskusjon hvor noen hevder at noe skjedde “sånn og sånn” og du må melde pass, selv om du var tilstede i hendelsen. Antakelig var hendelsen ikke viktig for deg og du har selektert den ut av hukommelsen. Men motparten husker den godt fordi han eller hun var mer emosjonelt berørt eller mer interessert; for eksempel hvis din venn er lidenskapelig opptatt av fotball men du bare ble med på fotballkamp for at din venn skulle slippe å gå alene. Det sier seg selv at din venn husker hvert eneste mål, mens du ikke engang husker stillingen etter endt kamp. Antakelig vil du uten betenkeligheter legge din egen oppfattelse av hvordan kampen forløp i din venns hender. Du vil også la deg overbevise hvis din venn skulle finne på å gjengi et alternativt forløp som aldri fant sted. Du vil likevel tro på den.

Hendelser blir selvfølgelig også mer diffuse med tiden. Det blir stadig vanskeligere å huske hendelser fra barne- og ungdomstiden. Mange hendelser fra de første årene faller rett og slett helt ut av hukommelsen. Vi tror kanskje vi husker ting riktig, men etter som årene går så fyller vi “hullene” med minner som aldri skjedde. Vi kan bevisst pynte på historier (hvem kan etterprøve det, liksom?), eller vi tror selv at det skjedde slik vi husker det, selv om det er feil. Hvis du er tilbøyelig til å pynte på historier – fargelegge dem for å gjøre dem mer interessante – så kan du faktisk ende med å tro på dine egne fabrikkeringer hvis du gjentar dem mange nok ganger.

Som barn opplevde jeg at nabohuset brant ned til grunnen. Det var dramatisk og gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg husket derfor detaljer fra hendelsen, som at jeg ble vekket midt på natten, at rommet var varmt og opplyst av et oransje lys som verken var som fargen fra lyspærer eller naturlig månelys. Rommet var opplyst av brannen som raste ti meter unna. Jeg husker også nøyaktig hvilke klær min mor tok på meg. De var grønnfargede strikkeklær, matchende bukse og jakke. Jeg husker dem fordi de klødde. Resten av natten satt jeg i bilen sammen med mine foreldre og fulgte dramaet på avstand. Vi fulgte slukningsarbeidet og kunne se mennesker hoppe ut fra vinduer. Med andre ord mange lys- og lydinntrykk som gjorde at jeg husket hendelsen.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Jeg snakket aldri om mitt minne om brannen inntil jeg sent i tenårene gjenga hele hendelsesforløpet til min mor, slik jeg husket det. Hun satt bare og måpte. Ikke fordi noe jeg sa var feil, alt var riktig. Hun måpte fordi jeg ikke engang hadde fylt to år da brannen fant sted og likevel kunne huske slike detaljer.

I dag husker jeg fortsatt brannen. Men jeg kan ikke lenger være sikker på at bildene i mitt indre er slik jeg opplevde dem den gangen, eller påvirket av min egen historiefortelling fordi jeg nå har fortalt historien flere ganger.

Men hva har dette med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

“I 1988, mens hun gikk i terapi, kom den feministiske journalisten og forfatteren Meredith Maran til en rystende erkjennelse: Faren hennes hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn. Det var et sjokk for henne, et undertrykt minne hun hadde vært uvitende om mesteparten av sitt voksne liv. Men i en alder av trettisju, konfronterte hun faren sin og fortalte også familien det som hadde skjedd.

Merediths kunngjøring forferdet hele familien hennes. Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst. Noen familiemedlemmer tok Merediths parti. Andre tok farens. Familietreet ble kløyvd i to. Og smerten som hadde definert Merediths forhold til faren lenge før hun kom med sin beskyldning, spredte seg nå som en muggsopp utover greinene på treet. Familien ble revet i stykker.

Så, i 1996, kom Meredith til en annen rystende erkjennelse: Faren hadde faktisk ikke misbrukt henne seksuelt (auda!). Med hjelp fra en velmenende terapeut, hadde hun faktisk diktet opp minnet selv. Hun var fortært av skyldfølelse og brukte resten av farens levetid på å forsøke å forsone seg med ham og andre familiemedlemmer gjennom stadig gjentatte beklagelser og forklaringer. Med det var for sent. Faren hennes gikk bort, og familien skulle aldri bli den samme igjen.

Det viste seg at Meredith ikke var alene. Som hun skriver i selvbiografien sin, My lie: A true story of false memory, var det mange kvinner som i løpet av 80-årene beskyldte mannlige familiemedlemmer for seksuelle overgrep for senere å gjøre helomvending og trekke beskyldningen tilbake.” (fra “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson).

Historien om Meredith er ubehagelig for oss som har hatt en nær relasjon med en psykopat og har vært plaget av sterk kognitiv dissonans, for hva hvis vi har tatt feil? Hva hvis vi la for mye i psykopatens handlinger, og at vi likevel ikke ble mishandlet? Kanskje psykopaten likevel er normal, og vår fantasi løp løpsk?

Det er imidlertid lite trolig. Det er mer sannsynlig at våre minner om psykopaten blir forvrengt med tiden og ikke umiddelbart etter bruddet. Kognitiv dissonans skjer den første tiden, når hendelsene er meget ferske og vi faktisk har en stålhukommelse. Psykopaten skjerper sansene våre, og vi husker hvert eneste ord, blikk og gest som om den nettopp skjedde. Det er et godt råd å skrive hendelsene ned, så detaljert som mulig, innen det første året etter bruddet er gått. For tro meg, hvis NK virker som den skal, så vil psykopaten bli fjern og minnene kan spille oss et puss. Det kan da være en lurt å ha skrevet ned historiene i sin sanne form, slik at du kan hente frem de gamle papirene og få en påminnelse; “stemmer det, det var sånn det skjedde!”.

Du kan også lese historien om Meredith litt annerledes. “Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst”. Faren var sikker på sin egen uskyld og tviholdt på sin virkelighet til sin dødsdag. Men hva hvis Meredith hadde vært en psykopat, og tåkelagt faren? Hadde faren da vært like sikker? Vi vet at psykopaten er ekspert på å så tvil i objektet. Kanskje hadde Meredith klart å plante et falskt minne i faren, slik at han til slutt ga etter og innrømmet et overgrep han aldri hadde begått. Han hadde havnet i fengsel og Meredith hadde blitt trodd av alle. Dette er jo et scenario vi kjenner til fordi det skjedde med oss, om enn i andre varianter.

Minnet vårt fungerer dessuten også motsatt av hva som skjedde med Meredith, det forskjønner fortiden. Hvor mange husker ikke ferier som fantastiske, når de egentlig var fulle av uhell; flyet var forsinket, hotellet var ikke som forventet, vi ble matforgiftet og været var dårlig. Men vi husker den ene dagen med flott vær og deilig badevann, og lar den prege minnet om hele ferien. Eller hvem opplever ikke at konflikter plutselig blir uvesentlige med årene, og vi søker tilbake til mennesker vi tidligere tok avstand fra. Vi rister oppgitt på hodet av oss selv og av hverandre, og kan ikke forstå at slike bagateller en gang var så viktige og dramatiske for oss. Dette er vel og bra hvis det faktisk dreier seg om bagateller. Men slike hukommelsestap er farlige hvis de fører til at vi husker alvorlige hendelser som mindre alvorlige. Vi kan da gjenta tabbene eller søke forsoning med skadelige mennesker fra vår fortid.

“Forskere ved University of Washington kontaktet i 1995 familiene til 24 studenter og spurte etter viktige begivenheter i barndommen deres. Så presenterte de hver student for fire slike hendelser. Tre av dem var sanne. Den følgende var løgn: Studentene fikk vite at de en gang var blitt borte for foreldrene sine på et kjøpesenter. Etter en stund med redsel ble de gjenforent med mamma og pappa. Ingen av studentene husket dette, men da de senere ble intervjuet om episoden, hadde seks av dem klare minner om den. De husket til og med flere detaljer enn de ble presentert for første gang de hørte om den. 

Siden har forskere fått forsøkspersoner i lignende studier til å tro at de har møtt Snurre Sprett i Disneyland, sølt en bolle med punsj på brudens foreldre i et bryllup, reist med varmluftballong og sett fly styrte i en boligblokk.” (fra “Skriv enkelt og smart” av Trygve Aas Olsen).

Det er ikke bare folk med livlig fantasi som er tilbøyelige til dette. Alle kan oppleve falske minner. Vær skeptisk til folk som er skråsikre på at gamle hendelser forløp på et visst sett. Ikke alltid ta andres hukommelse for god fisk. Manglende ydmykhet for at hjernen vår kan spille oss et puss er ikke attraktivt, for det gjør den. De kan ha rett, men sjansen er stor for at de tar feil. Vi bør alle forholde oss ydmyke når vi skal gjenfortelle hendelsesforløp. Men ikke så ydmyke at andre kan plante falske minner i oss. Tenk på foreldre som overbeviser deg om at du kastet opp av spent forventning på julaften i 1993. De gjentar historien til du tror på den. De forteller den også til dine venner. De mener intet vondt, for de tror på den selv også. Men de tar feil. De blander deg med din bror. Feiltakelsen hadde aldri kommet for dagen hvis du godtok historien uten videre, ikke forhørte deg med din bestemor eller ikke plutselig husket at julen i 93 feiret du ikke med familien for du var innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse. Kanskje dine foreldre lærer seg å være mindre skråsikre på dine vegne i fremtiden.

Tenk deg det samme skje med mer alvorlige hendelser, som at du ble anklaget for noe som du aldri har gjort, slik Merediths far ble. Psykopaten er meget selvsikker. Ingenting feiler deres hukommelse. Og hvis du våger å motsi deres versjon, så er noe i veien med deg. Vær derfor en detektiv. Ikke aksepter andres versjon uten videre. Ikke vær redd for å bli stemplet som “vanskelig” eller “mistroisk”. Det er faktisk en fordel, hvis det får andre til å tenke seg om to ganger innen de projiserer falske minner på deg.

Husk å like og dele tekster. 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Opprinnelig utgitt i 2017. Oversatt til norsk i 2019 på Gyldendal forlag. Pocketutgave på 275 sider.

Svenske Thomas Erikson står også bak bøkene “Omgitt av idioter” og “Omgitt av dårlige sjefer”. Han arbeider altså ikke kun med psykopati. I stedet har han utviklet en serie med bøker som man kanskje kan si handler om vanskelige og dårlige personer generelt.

Han er mest kjent for DISA-modellen, som ikke er hans egen men grunnlagt av William Moulton Marson. Erikson har presentert modellen for det skandinaviske publikum med stor suksess. “Omgitt av psykopater” alene har solgt over 115,000 eksemplarer i Skandinavia.

Annonsørinnhold

45 lekre festkjoler for den stilsikre: Finn din favoritt

Er boka verdt suksessen? Jeg vil allerede her si at ja, det er den. Forklaring følger.

DISA-modellen er en rød tråd i alle bøkene, også i denne. DISA-modellen grovdeler befolkningen inn i fire farger etter hvilke egenskaper de har; dominerende personer er røde, inspirerende personer er gule, stabile personer er grønne og analytiske personer er blå. Da har vi også fått forklart bokstavene i DISA.

Marson (og Erikson) mener at alle normale mennesker er dominert av en – maks to – av fargene. En person kan være hundre prosent rød, eller førti prosent blå, førti prosent gul og tyve prosent grønn (da er blå og gul de dominerende fargene).

I “Omgitt av psykopater” forklarer Erikson at dette ikke gjelder psykopatene. De er fargeløse. De kan skifte personlighet etter behov og kan derfor ikke plasseres i en farge.

I boken lærer vi hvordan psykopaten manipulerer de forskjellige fargene (mennesketypene). Det betyr at psykopaten må omstille seg etter de forskjellige fargenes egenskaper. Det gikk opp et lys for meg av å lese dette. Det er logisk, og forklarer hvordan også ressurssterke mennesker kan bli ofre for en psykopat. Blå og røde mennesker anses av Erikson å være de vanskeligste ofrene for psykopaten å manipulere, fordi de ikke lar seg dominere (rød) eller de krever svar på all tvetydighet (blå). Verken blå eller røde personer er redde for konfrontasjon og konflikt. Men selv disse lar seg altså manipulere av dyktige psykopater. Erikson forklarer hvordan på en god måte.

Det forklarer også hvorfor psykopaten ikke behandler alle slik han behandlet meg – fordi han må manipulere dem annerledes. Jeg vil med andre ord si at “Omgitt av psykopater” hadde noe å tilby meg, selv om jeg etterhvert har lest ganske mye litteratur om emnet.

“Omgitt av psykopater” er ingen faglig tungvekter. Den er populistisk. Den er lettlest fordi den skal nå ut til flest mulig, og det er en god ting. Samtidig ligger her ett av bokens få minus. Mange lesere av min blogg er beleste innenfor den psykopatiske litteraturen. For dem (og for meg) kunne boken med fordel vært en grad mer utfordrende.

Her er en merkelig opplevelse jeg fikk av å lese boken, i kraft av å være hobbyforfatter. Jeg opplevde at Erikson hadde kopiert mye av hva jeg selv har skrevet. Dette var umiddelbart litt ubehagelig, fordi “det er jo MINE tanker, han har stjålet dem”. Men både min bok og “Omgitt av psykopater” ble utgitt i 2017, så vi hadde ingen mulighet til å kopiere hverandre. Likhetene er nok snarere et utslag av at vi tenker meget likt omkring psykopati. Det er også lite sannsynlig at han har lest min marginale bokutgivelse. Rivaliseringen er dessuten for min del meget overflatisk. I dette feltet er vi på samme lag, jo flere som kan informere om psykopati på riktig måte, jo bedre.

Gjør Erikson det på riktig måte? Etter min mening, ja.

Terningkast 5.

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Jeg har ikke tenkt å skrive om noe jeg har sagt. Det er selve uttrykket «hva var det jeg sa» jeg ønsker å snakke om i dag. Uttrykket er kontroversielt. Man får umiddelbart et indre bilde av noen som står med hevet pekefinger, gjerne over en sammenkrøpet stakkar som angrer på noe han eller hun har gjort. Det er laget både filmer og sanger med den engelske tittelen, “I told you so”.

Uttrykket er kontroversielt fordi det har noe arrogant og belærende over seg. Det er en dobbel ergrelse når uttrykket blir brukt mot en selv. Selvfølgelig fordi man har tatt feil om noe, men også fordi den som bruker uttrykket sjelden gjør det velment. Det ligger skadefryd i bruken. Det ligger berettigelse. Det ligger et ønske om å vise sin overlegne moral. Det ligger et ønske om å devaluere. Jeg vil hevde at i 90 prosent av tilfellene hvor noen sier “hva var det jeg sa” så kommer det ut av munnen til narsissist.

Grunnen er at det er ikke dannet å si “hva var det jeg sa”. Ordentlige mennesker holder seg for gode til å bruke uttrykket. De trenger ikke å gjøre det, for det ligger i luften at de hadde rett og at motparten tok feil. For eksempel hvis du har gitt et velment råd som din venn valgte å ikke følge, og brant seg. En god venn vil da i stedet trøste fremfor å påpeke hvor rett den hadde. Det er usømmelig å være mer opptatt av å ha rett, når vennen har dummet seg ut. Ordentlige mennesker ønsker ikke å “gni det inn”. Skammen er allerede tykk.

En narsissist derimot, klarer ikke å dy seg. De er skadefro ved enhver anledning. De har heller ikke de nødvendige sosiale antennene til å fatte hva som sømmer seg. De trenger den narsissistiske forsyningen de får av å se ergrelsen i motpartens ansikt når “hva var det jeg sa” forlater deres lepper. Ergrelsen og ydmykelsen.

Finnes det så tilfeller hvor normale og sunne mennesker bruker uttrykket? Ja, så klart. Her er noen eksempler.

– I tilfeller hvor motparten (som tok feil) var usedvanlig påståelig, og kanskje til og med stiftet en alvorlig krangel som satt relasjonen på spill. Her er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”.

– En bekymret far eller mor som forsøker å forhindre sitt barn i å begå en stor tabbe. Barnet lytter ikke til sin forelder og begår tabben. Her er det også på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Merk dog at det er snakk om store tabber som setter barnets (eller andres) sikkerhet i fare. Barn og unge skal ha lov til å begå små tabber og lære av dem på egenhånd, uten hele tiden å få en bedrevitende finger i ansiktet. Å begå tabber er en naturlig del av å bli en klok voksen.

– Hvis du er under 10 år.

– Hvis du mistenker at vedkommende som har feil er en narsissist, som selv liker å hevde sin rett overfor andre, så er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Disse menneskene trenger man ikke å skåne. La dem føle skammen de selv så gjerne påfører andre.

Narsissisten er en bedreviter av natur. Det er i mine øyne liten tvil om hvem som først ytret “hva var det jeg sa”. Kun en narsissist kunne finne på å si noe slikt. Faktisk våger jeg å påstå at hvis en person ofte bruker dette uttrykket, så er det et rødt flagg på lik linje med tåkelegging, “future faking”, idealisering, devaluering og alle de andre kriteriene vi etterhvert har blitt kjent med. Vær på vakt for en slik person.