Psykopaten elsker nye begynnelser

For de av dere som ikke har hørt om psykopatens syklus operandi, så går den i sirkel, i form av idealisering – devaluering – forkasting – (re)idealisering.

Den kan også forløpe seg slik; idealisering – devaluering – en mer moderat idealisering – devaluering – en enda mindre idealisering – devaluering – forkasting.

Sistnevnte syklus skjer med samme objekt. Førstnevnte kan skje med samme objekt, men som regel finner psykopaten et helt ferskt objekt. Å reidealisere gamle objekter gir ikke det samme “kicket”, ofte fordi det gamle objektet er så nedbrutt av devaluering at det i psykopatens øyne er ubrukelig. Dessuten elsker psykopaten nye og ferske objekter.  Objekter som ennå ikke aner hvem psykopaten er og som ikke har begynt å mistro ham eller henne. Nye objekter som er flunkende nye og ikke resirkulert (som det gamle objektet).

Psykopaten kan så finne på å gå tilbake til gamle objekter etter noen år. Da oppleves de som nye, og ikke som resirkulerte. De har dessuten fått tid til å bygge seg opp etter siste forkasting, og oser derfor av ny energi. Psykopaten håper på et revitalisert objekt, som kanskje har fått et litt annerledes utseende etter noen år, slik at psykopaten kan late som om det er en ny person. Psykopaten regner med at objektet har glemt den siste forkastingen, og er klar for en ny runddans.

Det var dette min psykopat nr. 2 gjorde med meg etter åtte års fravær. Det ble imidlertid en kort affære. Jeg oste ikke av ny energi, for jeg aldri var traumebundet til ham. Jeg gikk ikke og håpet på en ny idealisering. Jeg elsket ham ikke. Dog trodde jeg vi kunne være venner. Jeg visste ikke den gang hva han er, og hadde en naiv forestilling om at man må kunne ha en god tone med en gammel eks. Vi dro på helgetur.

Jeg hadde ikke glemt hvordan han endte relasjonen den gang for flere år siden. Men jeg stilte ingen spørsmål. Jeg var ikke desperat etter avklaring. Han fikk visst ikke den narsissistiske forsyningen han hadde håpet på av meg. Jeg var ikke en “spennende ny begynnelse”. I løpet av to dager opplevde jeg hele syklusen med idealisering, devaluering og en ny forkasting. Det ble med den ene turen.

Psykopaten går med andre ord ofte tilbake til gamle objekter. Og dette er grunnen.

Fordelen med gamle objekter, slik psykopaten ser det, er at grunnlaget allerede er der. Objektet er allerede traumebundet. Reidealiseringen trenger derfor ikke være så lang og kostbar. Den trenger ikke koste psykopaten så mange penger eller være så krevende. Det kreves kun en “lat” idealisering. Psykopaten foretar alltid en kost-nytte vurdering av gamle objekter.

Så når du går der i sorg og håper på psykopatens retur, at gammel flamme skal vekkes til live, så er det dette som skjer. Psykopaten tenker på noe helt annet enn deg.

Dette er ikke kjærlighet og ingenting å savne.

Hva ser jeg egentlig, når jeg ser bilder av min psykopat i dag? Jeg ser en fremmed mann, som om jeg aldri har kjent ham. Det stemmer forsåvidt. At mannen på bildet kjørte mitt liv fullstendig av sporet, det forstår jeg ikke i dag. Bildet vekker ingen følelser overhodet. Jeg har fullstendig dissosiert. Dette har en forklaring. Det var ikke han som person jeg elsket. Det var forestillingen han ga meg. Showet. Ideen om den fullkomne relasjon. Jeg elsket ideen, ikke ham. Han kjente jeg ikke.

 

Kjære lesere. Årets spleis er snart over. Har du ennå ikke bidratt? Det er fortsatt tid! Kun denne ene gangen i året spør jeg om donasjoner. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Bidra til det kommende året, slik at vi kan nå enda flere. Midlene brukes uavkortet til markedsføring. Spleisen avsluttes på bloggens bursdag, 3. juli. 
Alle som gir over 100 kroner deltar i trekningen om 3 eks. av min kommende bok om Gråsteinmetoden, som forventes utgitt i sommer. Du må da i tillegg til donasjonen, sende en kort melding til [email protected] om at du ønsker å delta i trekningen, og inkludere din adresse. På forhånd takk til alle bidragsytere!
Spleisen finner du her: http://www.spleis.no/project/179880

Evaluer dine vennskap hver tredje måned

Utenfrakommende som besøker denne bloggen for første gang kan kanskje få oppfattelsen av at bloggen oppfordrer til kynisme og paranoia overfor våre medmennesker. Det er forståelig at den oppfattes slik. Men husk at bloggen er ikke skrevet for dere som har deres relasjoner på stell (dere er selvfølgelig også velkomne til å lese). Bloggen er skrevet for dere som har en spesiell tiltrekningskraft på psykopater, narsissister og andre giftige. Dere som hele livet har blitt utsatt for misbruk og mikroaggresjoner av mennesker som ikke vil dere vel. Dere har helt andre forutsetninger og må være ekstra varsomme.

I dag vil jeg skrive noen ord om de vanskelige vennskapene. Det er kjent at det venter et storstilet opprydningsarbeid etter intime relasjoner med psykopater. Hele nettverket må revurderes. Dette er et viktig ledd på veien til å bli sunnere og mer funksjonelle mennesker. Dette arbeidet er vanskelig og for mange livslangt. Men det sørger for å luke ut mennesker som ønsker å manipulere, mishandle, utnytte og svindle. Det er faktisk verdt det.

Det varierer selvfølgelig hvor mange slike mennesker du har i livet. For noen var psykopaten et engangstilfelle, ingen andre i nettverket synes å ha slike trekk. Andre har en nokså jevn blanding av narsissistiske og normale mennesker rundt seg. Atter andre opplever det samme som jeg, at kanskje 80-90 prosent av de nærmeste er dominerende og behandler deg dårlig og nedverdigende. Disse menneskene må selvfølgelig bort, og nye får ikke slippe inn. Det er et formidabelt arbeid som skal gjøres, med integritet og grensesetting i fokus.

Skaden dårlige vennskap gjør på selvbildet vårt er faktisk stor. Ikke bare psykopaten kan skade oss. Hvis vi har hatt dominerende mennesker rundt oss hele livet, så tror vi at det er normalt. Det føles kjent og trygt og vi vil faktisk ha det slik. Det blir en slags gaslighting vi gjør mot oss selv. Det kan bli vanskelig å se alle de skadelige mønstrene, for det er så mange av dem.

Typisk for oss som har det slik, er at vi er svært glade i venner som egentlig ikke er glade i oss. Det blir som mange små traumebånd. Det kan være vanskelig å speide at vennskapene ikke er ekte. Men du ser det når du endelig setter foten ned, hvor mange (eller få) som tar ansvar for sin delaktighet. For dere som har prøvd så vil jeg tippe at det ikke er mange. I stedet projiserer de skylden på deg, blir fullstendig tause eller de kommer med en falsk beklagelse. Til og med falsk omsorg kan forekomme. Men ikke bit på.

Jeg taler her ikke for at du skal kaste ut alle vennene dine. Alle trenger venner. Men sunne og gode venner vil du aldri stille spørsmålstegn ved.

Hvis du er i en fase hvor du har konkludert at du har det bedre uten venner, så vil jeg at du skal revurdere den konklusjonen. Å trekke seg bort fra alt sosialt liv løser ingenting. Du blir ikke sunnere av det. Det er flukt, ikke selvhjelp. Husk at du ikke trenger titalls venner. Du trenger kun to eller tre.

Mange har en forestilling om at hvis venner først har sluppet inn, så har de rett til å være der livet ut, come rain or shine. Dette er en farlig overbevisning. Gamle vennskap har ikke egne liv. De må pleies og vannes hele tiden. Ingen har rett til å respektere deg mindre, kun fordi de har kjent deg lenge.

Jeg hadde en barne- og ungdomsvenn som jeg var svært glad i. Jeg er det fortsatt, for det er slik jeg er bygget. Men jeg vil ikke lenger la det komme ham til gode. Da vi begge kom i tredveårene så begynte han å oppføre seg arrogant. Eller han hadde alltid vært slik. Hvilket som stemmer er jeg faktisk litt usikker på. Uansett bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det slik, selv om vi hadde kjent hverandre siden vi var fem år gamle. Med tungt hjerte sluttet jeg å kontakte ham. Sluttet å sende ham meldinger på bursdagen hans. Sluttet å trygle om samvær (som jeg faktisk gjorde på slutten). Det handlet ikke om at jeg var fornærmet. Det handlet om at vennskapet ble holdt i live med kunstig åndedrett, og det var kun jeg som gjorde innblåsinger.

Etter ni år møttes vi igjen ved en tilfeldighet. Da var det som om han ble minnet på min eksistens og skrev til meg samme kveld. Jeg skrev at han kunne slå følge på en av mine turer med hunden, noe han takket ja til. Men det var ingen ydmykhet å spore i hans vesen. Hadde han grunn til å være ydmyk? Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men vi hadde vært fra hverandre i ni år. Han hadde åpenbart ikke brukt den tiden til å reflektere over noe.

De ni årene med fravær ble ikke nevnt med et ord. Jeg oppdaget at jeg ikke var meg selv sammen med ham, for jeg ville gjerne snakke om disse tingene men jeg bet dem i meg. Slik hadde det visst alltid vært. Jeg følte meg liten sammen med ham. Plutselig var jeg femten år igjen, og ikke over førti. Jeg husker jeg tenkte at så overfladiske vennskap trenger jeg ikke lenger. Da han i tillegg begynte å kritisere mitt hundehold, så takket jeg for meg.

Det handler ikke om hvorvidt han er en dårlig person. Men jeg har begynt å lytte til mine egne behov. Slike mennesker vil jeg ganske enkelt ikke ha rundt meg. Det spiller ingen rolle om vi har en lang historie sammen. Da er jeg heller alene, mens jeg leter etter et nettverk som passer meg. Folk vil komme og gå. De giftige blir fort kastet ut. Jeg må forberede meg på mye ensomhet i prosessen. Men det går faktisk bra. Jeg har det bedre med meg selv nå enn før.

Kjenner du deg igjen i dette? Da har jeg et råd til deg. Evaluer dine vennskap fortløpende. For eksempel hver tredje måned så kan du sette deg ned og tenke gjennom dine relasjoner. Vennskap er en reise. Det kan være en god reise, eller en dårlig. Hvor går reisen med din venn? Er den på vei til et kaldt og ubehagelig sted? Ta det på alvor. Hvilke vennskap gir deg fortsatt glede? Hvem får deg til å slappe av, le hjertelig og føle deg trygg? Det er faktisk ikke for mye å be om. Hvis en venn ikke fremkaller disse følelsene, så er det ingen venn. Man skal slappe av og være trygg rundt venner. Ikke gå på eggeskall.

Det er ikke snakk om å sitte med lupe og lete etter feil. Feil har vi alle sammen. Bare tenk på de ovenstående egenskapene; ro, trygghet og latter. Det er det viktigste. Og et minimumskrav. Alt annet skal vi nok klare å leve med.

Tenk også over om du respekterer din venn. Kanskje gjør du ikke det. Kanskje håner du og kritiserer ham eller henne, fordi du ikke klarer å la være. Du trenger ikke å mene noe vondt, kanskje dere har kommet inn på et spor hvor dere vekselvis angriper hverandre. Dere danser ikke sammen, kjemien er ikke der. Da skylder du faktisk dere begge å gjøre det slutt.

Venner som ikke gir deg glede, bør du fase ut. Ikke bruk mer tid på dem. Vennskap koster faktisk tid, penger og følelser. Velg dem med omhu. Som sagt, rådene gjelder for oss som må beskytte oss litt ekstra. Men kanskje burde vi alle være litt mer selektive med hverandre, stille litt høyere krav til gjensidig respekt. Kanskje hadde vi oppført oss bedre hvis vi hele tiden var på audition hos hverandre, ikke bare første gang vi møtes, for deretter å la alle masker falle.

 

Kjære lesere. Nå er det tid for årets “tiggerunde”. Den er blitt en tradisjon et par uker i juni, og leder opp til bloggens bursdag 3. juli! Kun denne ene gangen i året spør jeg om donasjoner. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Bidra til det kommende året, slik at vi kan nå enda flere. Midlene brukes uavkortet til markedsføring.
Alle som gir over 100 kroner deltar i trekningen om 3 eks. av min kommende bok om Gråsteinmetoden, som forventes utgitt i sommer. Du må da i tillegg til donasjonen, sende en kort melding til [email protected] om at du ønsker å delta i trekningen, og inkludere din adresse. På forhånd takk til alle bidragsytere!
Spleisen finner du her: http://www.spleis.no/project/179880

I vårt hus gråter vi ikke over menn

“I vårt hus gråter vi ikke over menn. I vårt hus er vi verdige og sterke.”

– sitat fra filmen “Helene” (2020).

 

Det er Helenes mor som uttaler ordene, etter at Helene faller i dyp kjærlighetssorg. Helene Schjerfbeck var en svensk-finsk kunstner på begynnelsen av 1900-tallet. Som mange kunstnere så var hun følelsesterk og humørsyk. Det er jo nettopp følelser som skaper kunst. Men – også som mange kunstnere – så kom hun stadig på kant med menneskene rundt seg, fordi hun betraktet verden annerledes, og befant seg flere ganger på randen av galskap. Hennes kjærlighetssorg over hennes livs kjærlighet, Einar Reuter, skaffet henne et opphold på psykiatrisk sykehus. Reuter var ingen psykopat, men han gjengjeldte ikke hennes følelser. Det var Helenes vennskap og kunst han var interessert i, ikke hennes romantiske kjærlighet. Han giftet seg med en annen kvinne, Tyra Arp, men heller ikke dette var nok for Helene til å gi slipp. Hun ville heller ha en bit av ham, enn å miste ham fullstendig. Frem til hennes død i 1946 så utvekslet Helene og Einar 1100 brev. Men Helenes brev ble tiltakende bitre. Hun led av å ha kontakt med en mann hun aldri kunne få fullt og helt. Men hun klarte ikke å gå videre uten ham. Ble hun holdt for narr av Einar? Neppe. Han levde for kunsten, og etter hennes død beskrev han henne som “den mest betydningsfulle personen jeg har møtt”. Einar, som var 19 år yngre enn Helene, døde først i 1968.

Kanskje burde Helene lyttet til sin mor, og sluppet Einar lenge før. Vår sjel har ikke godt av å elske noen så dypt og inderlig, når kjærligheten ikke er gjengjeldt. Det er tydelig at Helene led av en slags avhengighet eller et hekt til Einar, lik den vi kjenner som traumebånd. Det spiller ingen rolle om motparten er en psykopat eller en som per definisjon er normal. Vi har ikke godt av en så sterk tilknytning til en som ikke deler den, uansett hvor høyt de respekterer oss.

Det handler om verdighet. Det er uverdig å sørge over en som ikke fortjener vår sorg. Sorg burde være forbeholdt de som har gjort oss godt. Psykopaten gjorde oss ikke godt. Psykopaten er en tyv som invaderte våre hus og stjal vår tid, vår glede og livsgnist. Likevel sørger vi over at tyven endelig har forlatt vårt hus. Vi burde i stedet sørge over tapet av vår livsgnist og jobbe for å få den tilbake.

I komiserien “The Nanny”, som jeg vokste opp med på 90-tallet, så pågår et trekantdrama mellom teaterprodusenten Maxwell Sheffield, nanny Fine (tittelkarakteren) og Sheffields assistent Miss Babcock. Trekantdramaet blir fremstilt på humoristisk vis, og mange gode “subplots” spinner på sjalusien mellom de tre i de seks årene serien ble produsert. Sheffield ender med å gifte seg med nanny Fine. I seriens siste sesong så går det i en sjelden alvorlig scene opp for Miss Babcock hva hun har holdt på med alle årene hun har lagt seg etter Sheffield, selv etter at han giftet seg med nanny Fine. Hun sier “jeg var alltid den som ble værende for lenge på festen. Men ikke denne gang”. Hun tar sin veske og forlater rolig og rakrygget Sheffields hjem.

Tanken om verdighet har ofte stoppet meg i å gå for langt og gjøre ting som i ettertid er vanskelig å leve med. I tiden etter psykopaten var jeg forvirret, desperat og halvt gal. Jeg var i stand til å gjøre mange uverdige handlinger som jeg ville skammet meg over i dag. Jeg fantaserte om dem og satte dem nesten ut i live. I mitt halvgale sinn lød de rasjonelle. Jeg har så lært at hva vi gjør etter en psykopatisk forkasting skal vi ikke skamme oss over. Vi blir drevet til det. Jeg er likevel glad for at det verste jeg gjorde var å bedrive telefonterror mot min eks, en enkelt dag. Deretter ble det helt stille fra min side. Aldri igjen har jeg forsøkt å kontakte ham. Som med Miss Babcock, så fant jeg min verdighet til slutt.

Det ligger en styrke i gammeldags verdighet, slik den Helenes mor beskriver øverst i teksten. “I vårt hus gråter vi ikke over menn” (hvis du har elsket en kvinnelig psykopat, så kan du selvsagt bytte ut “menn” med “kvinner”). Dette skjedde rundt 1915, en tid hvor man ikke hadde mulighet til å legge seg i fosterstilling og “gråte over menn”. Man kunne faktisk dø av det. Det fantes intet hjelpeapparat eller forståelse for traumebånd slik vi kjenner det i dag. I tillegg kunne det å legge seg ned og slutte å fungere, bety forskjellen på anstendig overlevelse, og hjemløshet og sult. Inntekten stoppet rett og slett samme dag som du sluttet å stå opp om morgenen.

Slik er det heldigvis ikke i dag. I dag har vi lov til å gå ned for telling, hvis vi må, og uten å ende på fattigkassa. Men vi kan fortsatt lære noe av den gammeldagse stoiskheten, enten det var behovet for overlevelse, Gudsfrykt eller frykten for tap av anseelse som gjorde at folk børstet fortvilelsen av seg, stod opp om morgenen og tok fatt på livet igjen. De bar nok ofte på sorg, slik Helene gjorde, men de bar den inni seg, med verdighet. Din sorg er faktisk kun din. Det er meget privat. I dag blir vi oppmuntret til å dele alt. Men jeg er usikker på om det ligger verdighet i det. Min sorg er min egen hemmelighet, en kjær skatt om du vil, som jeg holder tett til brystet og som jeg heller vil vokte enn å fortelle til kreti og pleti. Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet.

 

Kjære lesere. Nå er det tid for årets “tiggerunde”. Den er blitt en tradisjon et par uker i juni, og leder opp til bloggens bursdag 3. juli! Kun denne ene gangen i året spør jeg om donasjoner. Har bloggen hjulpet deg det siste året? Bidra til det kommende året, slik at vi kan nå enda flere.
Alle som gir over 100 kroner deltar i trekningen om 3 eks. av min kommende bok om Gråsteinmetoden, som forventes utgitt i sommer. Du må da i tillegg til donasjonen, sende en kort melding til [email protected] om at du ønsker å delta i trekningen, og inkludere din adresse. På forhånd takk til alle bidragsytere!
Spleisen finner du her: http://www.spleis.no/project/179880

Jeg drømte i natt

– Om den første psykopaten, som jeg var sammen med i årene 2002 til 2004. Hvorfor akkurat han dukket opp i natt har jeg intet svar på. Vi har ikke hatt kontakt siden 2012. Men slik er det med disse menneskene, de påvirker vår sjel noe enormt. Vi er på en måte blitt besudlet av noe ondt. Sjelen kan ikke riste det av seg sånn uten videre. Spesielt gjelder det de høysensitive. Det sies at jo rikere sjelsliv man har, jo mer intenst drømmer man. Men jeg vet ikke om det er en fordel med et overaktivt indre liv. Det kan ende med at grensen mellom virkelighet og fantasi blir sløret.

Hvordan drømmer forresten psykopater? Noen mener at de ikke drømmer overhodet. Kanskje dette står i samsvar med det manglende sjelslivet. Jeg vet ihvertfall at alle psykopater jeg kjenner, påstår at de aldri drømmer. Men det er nok en myte. Det handler nok snarere om at de ikke husker drømmene, for intet gjør inntrykk på dem. Noen mener at de drømmer som alle andre, og at deres drømmer er voldelige og seksuelle. https://www.insider.com/psychopaths-have-more-sexual-and-aggressive-dreams-2018-10

Men tilbake til min drøm. Drømmen var ikke et mareritt i klassisk forstand. Jeg våknet ikke opp skrikende. Og jeg løp ikke i drømmen. Det er mye løping i mareritt. Men ikke i denne. I stedet forholdt jeg meg rolig og usedvanlig klartenkt til i en drøm å være. I drømmen var han sjarmerende, vittig og morsom foran andre, og jeg husker at jeg tenkte “dere skulle bare visst hvordan han egentlig er”.

Det er litt uklart, men jeg tror vi var på et jobboppdrag i drømmen, han og jeg alene. Jeg opplevde at vi var på en slags misjon men husker ikke målet, men at jeg syntes det var ubehagelig å være sammen med ham. Jeg fant på unnskyldninger for å slippe unna. Drømmen kan ha vært påvirket av en virkelig hendelse. Jeg har deltatt på flere NATO øvelser i regi av forsvaret, som sykepleier, og har hatt stor glede av disse øvelsene. Men en gang forsøkte min eks å kalle meg inn til en slik øvelse, hvor han ville vært min overordnede. Han arbeider i forsvaret. Men jeg klarte å unndra meg nettopp den øvelsen. Jeg ville ikke gi ham gleden. Det var heller ikke særlig vennlig å få meg tvangsinnkalt på den måten, jeg visste han hadde trukket i trådene. Han var i posisjon til det. Jeg konfronterte ham med det på melding, men fikk aldri noe ordentlig svar.

I drømmen forsøkte han ikke å skade meg. Men han nektet å la meg være i fred. Etter at jeg våknet så bar jeg ham med meg hele formiddagen. Han var igjen så nær. Følelsen var egentlig ganske nøytral. NK og tid har den effekten at det emosjonelle taket blir løsere. Og jeg var aldri traumebundet til ham. Jeg elsket ham aldri. Jeg likte ham ikke engang. Da han dro så fikk han ingen desperate meldinger fra meg. Jeg vet han ikke likte det.

Men noen tanker dukket opp. Denne mannen har – i tillegg til å jobbe i forsvaret – en høy posisjon i et kjent norsk firma som bygger infrastruktur; veier og bygninger. Han er ikke en hederlig person. Han er arrogant og pompøs. Men jeg ser han lurer alle omkring seg. I mediene fremstår han plettfri. I et øyeblikk så fikk jeg et behov for å varsle dette firmaet, og oppfordre dem til å gå hans avgjørelser etter i sømmene. Antakelig har han unndratt mange penger. Sikkerheten for de ansatte og i bygningene han har oppført kan også ha blitt komprimert. Vi vet at psykopater kutter hjørner uten omtanke eller samvittighet. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det har skjedd. Men jeg lar varselet ligge. Kanskje dumt av meg.

Du kan høre mer om ham i denne videoen.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.