Når psykopaten er en feit, saftig premie

Hvorfor er det så vanskelig å legge psykopaten bak seg? Når vi møter drittsekker og arrogante mennesker som behandler oss dårlig, så går vi ikke rundt og savner dem. Hvis vi må forholde oss til dem så gruer vi oss til hvert eneste møte, og hvis vi kan unngå dem eller fjerne dem fra våre liv så gjør vi det med en følelse av lettelse og velbehag. Vi undrer ikke i etterkant hva de gjør, hvem de er sammen med eller hva de tenker om oss. De blir hurtig persona non grata, vi hopper videre og fokuserer på andre ting.

Psykopaten behandlet oss dårlig. Mange av dem er arrogante, og i dag vet vi at han/hun er en drittsekk inn til margen. Hvorfor er det da så vanskelig å glemme dem? Hva er det de gjør med oss, som får oss til å tenke på dem daglig i flere år etter bruddet?

Handler det om intensiteten i relasjonen? Delvis. Psykopaten skaper en helt spesiell følelse av “oss mot verden”. Men intensitet og involvering kan ikke alene forklare den parasitten på hjernen som psykopaten blir. Mange av oss har hatt langvarige relasjoner som, når de ble slutt, var forholdsvis ukomplisert å legge fra seg. Noen kjente psykopaten i kun noen uker. Selv om det var intenst de ukene relasjonen pågikk, så er det ingen logikk i at en så kort relasjon skal prege oss resten av livet. Lengden på relasjonen eller graden av involvering er med andre ord ingen forklaring.

Var psykopaten ekstra fysisk tiltrekkende? Noen var, men langtifra alle. Mange objekter forteller at de overhodet ikke la merke til psykopatens fysikk i begynnelsen, det var intet spesielt ved dem. Noen beskriver deres psykopater som direkte frastøtende; overvektige og lite velstelte. Likevel endte denne personen med å bli den mest sexy personen vi kunne drømme om. Ikke fordi de plutselig ble vakre og velstelte, men fordi de gjorde noe med vår oppfatning av dem. Plutselig bare måtte vi ha dette mennesket!

Hadde psykopaten andre fantastiske egenskaper? Overhodet ikke. Min psykopat var kjedelig og for det meste opptatt av telefonen sin under samvær med meg, vi hadde ikke en eneste ting å snakke om. Han var sint, ufin og frekk. Likevel presterte jeg å savne ham i flere år etter bruddet.

Hvor er logikken?

Spørsmålet er om det overhodet finnes noen logikk i relasjonen med en psykopat. Det meste har dog en forklaring. Mange har forsøkt å forklare fenomenet med fysiske reaksjoner; hormoner og dopamin og oxytocin som visstnok ble produsert i rikt monn under relasjonen og som skapte en type tilknytning lik den mellom en mor og en nyfødt baby, eller at nytelsessentrene i hjernen vår ble så til de grader stimulert at vi er dømt til å savne rusen det ga oss til evig tid, eller stresshormoner som ble utløst av opp- og nedturene og som visstnok skapte en avhengighet lik den heroinbrukere opplever.

Det er nok sannhet i mye av dette. Men hjelper det oss noe særlig? Neppe. Det har ihvertfall ikke hjulpet meg til å bli kvitt parasitten, å vite at han var min heroin. Jeg er sikker på at den tidligere heroinbrukeren tenker mye mindre på heroinet etter brukets opphør, enn jeg har tenkt på psykopaten etter bruddet.

Jeg tror årsaken ligger mye i at psykopaten klarte å overbevise oss om at de var en premie av fineste sort. De skapte en desperasjon i oss og et sug etter å gjøre oss fortjent til premien som var dem. Denne følelsen av at vi har “gått glipp av noe stort” sitter i, lenge etter bruddet. Vi klarer ikke å forklare hva det er vi skal ha gått glipp av i psykopaten, for det er intet rasjonelt ved det, men følelsen sitter i likevel.

Det er som om vi gikk glipp av vår livs sjanse da psykopaten dro. Som om vi mistet en enorm karrieremulighet, eller uendelig rikdom, berømmelse eller svaret på meningen med livet. Psykopaten tok alt dette med seg, og nå sitter vi igjen bitre og med selvforakt fordi vi forspilte sjansen. Vi frykter at vi aldri får en ny sjanse, og ser tilbake på tiden med psykopaten som den eneste tiden av betydning i vårt liv, som om vi fikk fem minutter med Gud. Vi betrakter også psykopatens nye objekt som den som endte med å få alle de mulighetene vi ble frastjålet, og misunnelsen er nesten uutholdelig.

Det er en bedragerisk og meget farlig illusjon. Intet er lenger fra sannheten. Psykopaten var ingen premie. Nær sagt hvilket som helst normalt menneske i verden ville være en større premie enn ham/henne. Om noen, så var det vi som var premien, ikke dem.

Hvordan vår psyke skal fatte det, har jeg ennå ingen løsning på. Men å være seg bevisst hvordan vi tenker så vanvittig feil om dette mennesket, er vel en start?

 

Husk å like og dele tekster, slik spres det viktige ord. Husk også at bloggen har en egen facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Har du selv en personlighetsforstyrrelse?

Innen du stempler deg selv som forstyrret, forviss deg om at du ikke bare er omgitt av drittsekker.

Ordene over er ikke mine egne, men jeg har tilført dem en personlig vri. Det er nemlig slik at livene våre kan være fylt med så mye drama, sorg og forvirring at vi tror at det er vi selv som er kilden. Det kan være vi som er kilden, men hvis vi har tiltrukket oss mange dårlige personligheter som hele tiden gir oss emosjonelle og praktiske problemer, så ligger muligens roten til det onde et litt annet sted. Vi tiltrekker oss en høy andel dysfunksjonelle mennesker hvis vi er altfor tolerante uten samtidig å håndheve nødvendige personlige grenser. En høy andel dysfunksjonelle mennesker rundt oss vil være “crazy making” i den forstand at de trekker oss inn i deres drama og får oss til å miste fatningen og tidvis fornuften. I tillegg vil vi mangle normale rettesnorer hvis andelen dysfunksjonelle mennesker rundt oss blir for høy. Normale mennesker er viktige fordi de fungerer som påminnere på hva som nettopp er normalt. Uteblir de, eller andelen er for lav, så mister vi den nødvendige virkelighetsforankringen de representerer og de forstyrrede får sette dagsorden i våre liv. I de tilfellene må vi gi oss selv dispensasjon, årsakene ligger utenfor vår kontroll. Det vi eventuelt selv er skyldige i, er å stille en scene til disposisjon hvor de dysfunskjonelle kan utspille deres drama og projisere deres skyld og skam over på oss.

Vi må spørre oss selv hva vi gjør som tiltrekker oss så mange dårlige mennesker, og på best mulig måte forandre egen adferd slik at vi slutter å gi dem plass. En leser ga uttrykk for fortvilelse fordi vedkommende opplevde at de giftige fortsatte med å dukke opp i hennes liv, selv om hun forsøkte å banke grenser på plass – grenser hun aldri tidligere hadde håndhevet men nå hadde lært at hun trenger. Var ikke grensene gode nok? Kom galskapen aldri til å ta slutt? Selv om vi blir bedre kjent med oss selv og dyktigere til å vokte grensene våre, så betyr ikke det at de giftige vil slutte å banke på. Mange av oss er permanent innsmurt med honning, og det synes å være vår skjebne. Vi får kanskje aldri helt svar på hva det er som gjør oss til slike lekkerbiskener for de som ønsker å bedra og utnytte oss. Det er heller ikke meningen at vi skal unngå dem. For å unngå dem så må vi slutte å forholde oss til andre mennesker, og det skal vi ikke slutte med. Hele hensikten med rehabilitering er å gjenkjenne dem øyeblikkelig og ikke slippe dem inn når de banker på. Der vi tidligere inviterte dem inn på kaffe, så står vi nå bare med døren på gløtt og har en kort og avvisende samtale med dem. Neste steg blir å se lusa på gangen så tydelig at vi ikke engang behøver å åpne døren – vi svarer ganske enkelt ikke når de banker på.

Kan vi selv være forstyrrede når andre påfører oss drama? Kan vi bli forstyrrede av årelange inngrep og angrep fra andre forstyrrede mennesker? Kanskje har vi bare et forkvaklet syn på relasjoner? Kanskje har vi trodd at det er meningen at vi skal gi og andre skal ta? Kanskje har vi vært så ensomme og desperate at vi har knyttet oss til feil personer, men gjør det oss til forstyrrede individer?

Mange lesere kverner rundt disse spørsmålene. Etter en relasjon med en psykopat så blir vi ustabile, meget emosjonelle, vi opplever humørsvingninger og paranoia. Mange får et unaturlig stort behov for bekreftelse og kan derfor oppleves som trengende. Vi blir sinte og slår fra oss, eller vi blir fremmedgjorte for omverdenen. Følelsen av at vi ikke lenger tilhører den virkeligheten som alle andre er en del av, er kanskje den mest påtrengende lasten og den tyngste å bære for mange. Mange av disse symptomene er de samme som kjennetegner forskjellige forstyrrelser, mistanken er derfor logisk hvis du frykter at du kan ha pådratt deg en forstyrrelse. Men rehabilitering etter en psykopat er en unntakstilstand, ikke din normaltilstand. Derfor skal du aldri stille “diagnose” på deg selv den første tiden etter bruddet med en psykopat. Gi deg selv god tid innen du begynner å lure på om noe feiler deg selv.

Dessverre er det sjelden kun ett skjelett i skapet. Mange gamle spøkelser dukker opp når vi begynner med den nødvendige indre rengjøringen etter bruddet; “egentlig var jeg alltid litt ustabil og hadde problemer med andre, jeg har egentlig hatt mye sorg og problemer i livet, også før psykopaten”. Kjenner du deg igjen i dette?

Selv har jeg alltid hatt mye turbulens i mine relasjoner, jeg har ofte følt behov for å bryte med folk. Jeg har ofte følt meg avvist og misbrukt på måter som for meg har vært uakseptable. Slik sett har jeg egentlig alltid hatt sterke personlige grenser, men har jeg oppført meg normalt? I dag vet jeg at mye av årsaken har ligget i at jeg alltid har knyttet meg sterkere til andre enn de har knyttet seg til meg. Dermed har jeg også hatt høyere forventninger til mine nærmeste enn de har ønsket eller evnet å innfri, og jeg har blitt skuffet gang på gang.

Jeg ønsker å sette din holdning til personlighetsforstyrrelser på en prøve. Mange av oss har et anspent forhold til personlighetsforstyrrelser, ikke minst fordi vi har stiftet kjennskap med psykopaten. Men psykopati er en ekstra farlig forstyrrelse og skiller seg ut fra de andre. Kanskje ender du, etter å ha satt deg bedre inn i emnet, på den konklusjonen at du har enkelte forstyrrede trekk. Hva så? Betyr det at du er gal, eller at du ikke kan fungere som menneske? Selvfølgelig ikke. En personlighetsforstyrrelse er ingen sinnsykdom. Det handler om at du har funnet svar på hvorfor enkelte ting i livet ditt kanskje har vært tungrodd; mer tungrodd enn nødvendig og mer tungrodd enn hvordan du har observert andre rundt deg har det. En personlighetsforstyrrelse er ikke spikret i stein. Den er menneskeskapt, og bundet til tid og rom. Det vil si at adferd som er normal i Iran kanskje blir betraktet som en forstyrrelse i Norge, og at adferd som var ønskelig i 1850, i dag blir betraktet som dysfunksjonell.

Et eksempel er min ovenstående oppdagelse av at jeg knytter meg mer til andre enn vice versa. I dagens Norge vil kanskje min tilknytningstil anses som unormal, mens den i kulturer hvor folk er sammen hele tiden kanskje vil være ikke bare akseptert men forventet. Det var også mer vanlig i Norge før i tiden at vennskap og slektskap var mer altoppslukende enn det er i dag.

Jeg vil likevel måtte erkjenne at alt jeg gjør ikke passer andre. Med bevisstgjøring kan jeg forandre min adferd slik at jeg danser mer i takt med mine omgivelser, med det resultat at mine relasjoner oppleves som mer stabile, avslappede og vellykkede.

Vær derfor ikke redd for selve begrepet “personlighetsforstyrrelse”. Det er en behandlingsbar tilstand, egentlig snarere en rekke med usunne uvaner, og ingen dødsdom eller umyndiggjørelse. Mye kan du gjøre selv, mye kan forbli slik det er (vi skal ikke “behandle bort” vår personlighet) og noe trenger du kanskje hjelp til. Det er ikke verre enn det.

 

Husk å like og dele innlegg, slik spres det gode budskap. Husk også at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å bli oppdatert om nye tekster, youtube videoer og annen informasjon. 

Konkrete eksempler på “tåkelegging”

Tåkelegging/gaslighting er en meget bred og også noe diffus manipulasjonsteknikk. Begrepet nevnes ofte men lesere kan ha problemer med å sette fingeren på hva det egentlig er.

I motsetning til spesifikke manipuleringer som sjalusifabrikkering og “future faking” så er tåkelegging mer som et paraplybegrep å regne, som dekker over mange forskjellige typer manipuleringer med det felles mål å så tvil i objektet.

Tvilen som ønskes oppnådd kan være på objektets egen hukommelse, egen observasjonsevne eller dømmekraft, eller på egen oppfatning av mennesker, hendelser, ting og steder. Målet er at objektet skal slutte å tro på sin egen virkelighet og overlate definisjonsmakten av hva som er virkelig til manipulatoren. Når det har skjedd så står manipulatoren fritt til å overbevise objektet om hva som helst.

Således er for eksempel sjalusifabrikkering også en tåkelegging. I tillegg til å skape et trekantdrama så ønsker manipulatoren å få objektet til å tvile på sin egen attraktivitet og/eller status på relasjonen mellom objekt og manipulator.

Tåkelegging er ikke spesifikt for psykopater. Som med alle psykopatens manipuleringer så brukes de også av normale mennesker. Styrke, hyppighet og intensjon bak manipuleringene skiller psykopaten fra normale mennesker. Slik kan normale mennesker også tåkelegge, både bevisst og ubevisst. For eksempel kan mangel på energi gjøre at en normal person ikke orker å bekrefte en annens virkelighet der og da; “neida, den hatten kler deg helt fint”. Hatten kler vedkommende slettes ikke fint, men tåkeleggeren har ikke den energien det krever å vente på at motparten skal finne en ny hatt. Et annet eksempel er når sannheten skjules for en døende person; “neida, du er bare litt svak i dag, du er snart oppe og går igjen”. Intensjonen bak tåkeleggingen er enten god eller nøytral. Kanskje ønsker tåkeleggeren å så håp i den døende, eller kanskje er det vanskelig å berøre temaet død for begge parter. Det er likevel tåkelegging.

For å gjøre det lettere å gjenkjenne manipulerende tåkelegging så vil jeg i dagens tekst komme med konkrete eksempler på slik adferd. Dette er bare et lite utvalg, eksemplene er uendelig mange. De fem første eksemplene er hentet fra boken “Whole again” av Jackson MacKenzie. De øvrige er mine egne.

Å spille offer

Kanskje du forsøker å ytre ønske om at manipulatoren slutter å klandre eller latterliggjøre deg. Du bringer opp konkrete eksempler. Likevel klarer psykopaten å snu det til at det er du som skylder dem en unnskyldning for noe innbilt eller reelt som har skjedd en gang, men som er helt irrelevant i forhold til saken du forsøkte å bringe på bane.

Å bagatellisere dine følelser

Hvis du rolig og fattet ber dem om å slutte å såre deg, så kan de latterliggjøre din opplevelse; “du er hysterisk”, “du er for sensitiv”, “du har ingen humor”. Fokus er ikke lenger på at de har såret deg, men på at du reagerer feil.

Å krangle om krangelen

Du forsøker å ta opp noe ubehagelig, men ender i stedet med å krangle om måten du sa det på. Dette er manipulatorens måte å snu fokus bort fra noe ubehagelig som handler om dem, over på hvordan du ordla deg, ditt tonefall eller valg av tidspunkt.

Sympatifisking

Manipulatoren vet at du er samvittighetsfull og omsorgsfull. Når du rettmessig forsøker å ta opp et overtramp vedkommende har begått så begynner de plutselig å snakke om noe traumatisk som har skjedd dem langt tilbake, og som er fullstendig irrelevant for hva du ønsket å snakke med dem om. Plutselig er ditt forsøk på å oppklare deres overtramp, blitt til at du trøster dem og får dårlig samvittighet for at du i det hele tatt vurderte å stille vedkommende til ansvar for noe.

“Stinkbomben”

Ofte brukt av manipulatoren som siste utvei når du i fullt dagslys har tatt dem på fersken i en eller annen ugjerning. De kaster en fryktelig anklage mot deg, ofte fullstendig ubegrunnet men kanskje også noe du selv har tilstått i fortrolighet. Kanskje gjorde du noe galt for ti år siden. Dette vil nå bli brukt mot deg. Eller kanskje “elsket du dem aldri”. Plutselig må du forsvare deg mot helt ville anklager, sågar mens manipulatoren står med hånda i kakeboksen.

Tåkelegging av dømmekraft?

Kollega 1; “Denne pasienten trenger morfin, han kan knapt puste fordi han har så sterke smerter”.

Kollega 2; “Nei det ser jeg ikke. Her holder det sikkert med paracet”.

Kollega 1; “Paracet vil ikke være sterkt nok, og det tar minst en time før vi kan måle effekt. Jeg synes vi skal gi morfin nå, det tar fem minutter på å virke hvis vi gir det intravenøst”.

Kollega 2; “Det er jeg helt uenig i, pasienten har ikke så sterke smerter. Blodtrykk og puls er normalt. Du kan ikke drive med å gi morfin ved det minste tegn til hyperventilasjon. Husk også at morfin virker respirasjonshemmende”.

Kollega 1; “Hvordan kan du ikke se at denne mannen trenger morfin?”

Hvem er objekt og hvem er manipulator i dette tilfellet? Eller er det kun en diskusjon mellom to faglige oppfatninger?

Tåkelegging av observasjonsevne?

To venner ligger og ser på skyene. Den ene vennen påpeker hvordan en sky ligner eksakt på en tekanne. Den andre vennen ser det samme, men ønsker ikke å gi sin venn rett; “nei,det ser jeg ikke”. “Hva mener du?” sier den andre vennen, “det er jo tydelig et håndtak og en tut der”. “Nei, du ser feil. Det der ligner ikke noe”.

Senere støter de samme vennene på de eneggede tvillingene Ole og Rolf. “Jeg synes det er utrolig hvor like de er” sier den ene vennen. “Javel? Jeg ser tydelig forskjell” svarer den andre vennen. “Hvordan kan du se det?”. “Rolf har jo en føflekk på høyre kinn, som Ole ikke har” (egentlig er det omvendt – Ole har en føflekk på kinnet).

Hva med dette tilfellet? Ser vi en manipulator og et objekt?

Tåkelegging av dømmekraft og observasjonsevne

Barn av manipulerende foreldre kan vokse opp med at man ikke skal ha behov og ikke klage på noe, man skal “stå den av”. Smerter og sykdom skal ties i hjel. Hver gang barna forsøker å diskutere fysiske plager de har, for eksempel influensa, så blir de avspist med “det er helt normalt, alle er syke av og til”. Resultatet blir at at barna ikke lærer å tolke symptomer på sykdom, eller ikke tar dem på alvor, heller ikke som voksne. I verste fall kan den innlærte mistilliten til egne observasjoner gjøre at de går med langvarig hodepine uten å oppsøke lege. Når smerten ikke lenger er til å holde ut, så viser kilden seg å være en langtkommet hjernesvulst.

Å så tvil om nettverket

Som et ledd i isolering av objektet fra omgivelsene så kan en manipulerende partner overbevise objektet om venners og slektningers utilstrekkelighet. Gode venner som objektet har hatt i tyve år blir plutselig gjenstand for skeptisk analyse når manipulatoren begynner å så tvil om deres intensjoner. Objektet lar manipulatoren påvirke objektets oppfatning av vennene selv om det er objektet som kjenner dem best – objektet har kjent dem i tyve år, manipulatoren i tyve uker.

Å tåkelegge hukommelsen

Objektet gjør en tabbe. Manipulatoren benytter sjansen til å påpeke at han/hun har fortalt objektet hvordan det skal gjøres riktig (selv om det aldri skjedde). Objektet kan ikke huske at manipulatoren noengang har kommet med slike instrukser, men manipulatoren lyder så overbevist. Til slutt går objektet med på at manipulatoren muligens har fortalt de riktige instruksene, og at objektet ikke har hørt etter. Her slås mange fluer i en smekk.

  • Manipulatoren klarer å hevde sin faglige eller moralske overlegenhet (på falske premisser).
  • Manipulatoren klarer å vinne en konflikt, et dilemma eller en krangel.
  • Manipulatoren klarer å så skam i objektet, som igjen gir en følelse av overlegenhet.
  • Objektet må be manipulatoren om unnskyldning for ikke å ha hørt etter første gang.
  • Det blir lettere for manipulatoren å vinne neste dilemma; “husker du den gangen du hevdet det samme, at du ikke var blitt advart?”.
  • Objektet vil bli usikker, famlende og ikke våge å hevde seg like sterkt i fremtiden. Slik legges veien åpen for ytterligere dominanse.

Å tåkelegge hukommelse og hendelse

Objekt; “Husker du den kvelden med Lise og Trond, den var så koselig! Jeg tenker alltid tilbake på den med glede. Det er noen år siden nå, skulle vi ikke gjenta suksessen og invitere dem hit?”.

Manipulator; “Hvordan kan du huske den med glede, husker du ikke at Trond brente biffene og at du glemte potetsalaten?”.

Objekt; “Joda, men det handlet jo bare om maten. Stemningen var jo så god, vi lo så mye at vi fikk vondt i magen. Du var jo i godt humør du også, husker du ikke det?”.

Manipulator; “Det var mest skuespill fra min side, jeg synes Lise tok altfor stor plass den kvelden. Hun snakket åtti prosent av tiden. Vi andre tre måtte dele de siste tyve prosentene”.

Objekt; “Men Lise er jo den beste til å fortelle historier av oss. Jeg hadde ikke noe imot at hun snakket så mye, jeg føler jeg fikk sagt det jeg hadde å si”.

Manipulator; “Jeg husker det ikke med like stor glede som du gjør. Været var jo dårlig, vi kjørte i tre timer i uvær og nesten i grøfta på grunn av dårlig sikt, og det kun for å være sammen med dem en kveld. Jeg har ikke noe behov for å invitere dem, ihvertfall ikke nå”.

Til slutt må objektet gi opp forsøket på å invitere Trond og Lise. Men enda verre; manipulatoren har klart å påvirke objektets gode minner i en slik grad at objektet ikke lenger husker selskapet som like gledelig. I tillegg klarer manipulatoren å så tvil om Tronds og Lises egnethet som venner.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner mellom klokken 17 og 21 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

“Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?” og andre spørsmål

Kommentarfeltet under siste tekst avlet som vanlig flere gode spørsmål. Jeg har valgt å besvare noen av dem i dagens tekst.

Når psykopaten finner et nytt objekt med en gang det blir slutt, kan det kalles en “rebound”?

Nei. Når mennesker finner seg en “rebound” kjæreste, så er det som følge av en slags fortrenging av sorg og savn, fordi det gjør vondt at det ble slutt med eksen. Mange klarer ikke å forholde seg til smerten. Atter andre klarer ikke å være alene. Det er ikke sunn adferd, men likevel normal adferd. Årsaken som ligger til grunn er som nevnt sorg og savn, hvilket indikerer at man er i stand til å knytte seg til noen. Psykopaten knytter seg til ingen, og grunnen til at han/hun finner en kjæreste ikke bare med en gang det blir slutt, men innen det blir slutt, er todelt. Den ene grunnen er sjalusifabrikkering og tåkelegging av begge objektene, den andre er at heller ikke psykopaten kan være alene, men av andre årsaker enn normale personer.

Pleier relasjonen med et nytt objekt å være langvarig?

Ofte oppleves det slik, fordi psykopaten ofte hopper fra et såkalt overgangsobjekt til et langtidsobjekt. Mange av oss som deltar på bloggen (men ikke alle) var overgangsobjekter fordi vår relasjon var ekstra intens, ekstra kort og vi ble forkastet på en ekstra brutal måte fordi vi ikke opplevde en tid i forkant hvor relasjonen gikk i nedadgående spiral slik de fleste langtidsobjekter gjorde. Slik sett ble vi overrumplet annerledes enn langtidsobjektene ble (det betyr ikke at overgangsobjektene lider mer, for langtidsobjektene opplevde ofte en lengre seigpining i kraft av at relasjonen var nettopp langvarig). Men det er ikke en regel at neste relasjon alltid er mer langvarig. Psykopaten kan hoppe mellom flere overgangsobjekter på rad, eller flere langtidsobjekter på rad. Av og til blir objekter som psykopaten forestilte seg skulle være langvarige til overgangsobjekter og vice versa, fordi han/hun feilberegnet objektenes egenskaper eller attraktivitet (evne til å utsondre narsissistisk forsyning).

De av dere som ble forlatt av psykopaten, kontaktet noen gang psykopaten dere igjen? Eventuelt etter hvor lang tid, og hvorfor?

Dette er noe mange lurer på. Ofte er det slik at overgangsobjektene håper å bli kontaktet igjen, mens langtidsobjektene frykter å bli kontaktet igjen. Som en hovedregel kan man si at alle mest sannsynlig blir kontaktet igjen og alle bør også forsøke å forhindre at det skjer. Man forhindrer dette i form av NK. Grunnen til at man blir kontaktet er at både overgangsobjekter og langtidsobjekter har vært primærobjekter. Alle primærobjekter er i psykopatens hode til odel og eie, resten av livet. Derfor reagerer psykopaten ofte sterkt på objekter som klarer å vri seg fri uten psykopatens samtykke. Men også objekter som psykopaten selv har forkastet blir iakttatt og overvåket.

At psykopaten nesten alltid kontakter objektet etter bruddet betyr ikke nødvendigvis direkte kontakt i form av personlig oppmøte, via telefon eller chat. Mange tar aldri slik kontakt. Mange er opptatt med nye objekter og forsøker aldri å gå tilbake til tidligere objekter. De står likevel i kulissene og følger med. Ofte nøyes de med å få drypp av informasjon om objektene og det kan de få for eksempel via flygende aper eller overvåking av sosiale medier. Dette er også en form for kontakt. Derfor inkluderer NK også brudd med alle felles kjente og full blokkering på sosiale medier.

De av dere som er “over” bruddet med psykopaten nå, hva føler dere for psykopaten? Likegyldighet? Hat? Eller ønsker dere den personen faktisk godt videre?

Her vil det nærmest være like mange svar som det finnes tidligere primærobjekter. Men jeg tror en hovedregel er at når kognitiv dissonans er over og man er ferdig med sorg, savn, sinne og hat, så inntrer det en likegyldighet overfor psykopaten. Man slutter ganske enkelt å bry seg. Det tidligere behovet for å analysere personen forsvinner. Det kan dukke opp korte glimt av savn, sjalusi eller sinne i mange år men gnistene forsvinner like raskt som de kom. Det spiller faktisk ingen rolle hvordan det går med psykopaten og det nye objektet. Livet går videre og annet fokus blir viktigere. Det er også her vi har som mål å ende.

Det frister å aktivt finne en annen kjæreste, men er det egentlig lurt?

Nei, det er ikke lurt. Hvis man hopper inn i en ny relasjon før man har gjort det nødvendige indre arbeidet så er risikoen meget stor for at neste kjæreste også er en ny psykopat. Man er uansett ikke klar for å fokusere på et nytt menneske innen rehabiliteringen er over eller nesten over. Frem til det skjer så vil man ikke klare å skille den nye kjæresten fra psykopaten og den nye kjæresten vil bli målt opp mot eksen i alle former og varianter. Dette er ikke rettferdig mot den nye kjæresten, da man ikke vil være i stand til å se ham/henne for den de er. Faktisk kan farlige projeksjoner forekomme, hvor man ikke klarer å skille den nye kjærestens intensjoner fra psykopatens. Relasjonen, hvis den skjer for tidlig, vil mest sannsynlig ende i en katastrofe og dette vil oppleves som enda et dypt nederlag i en tid hvor objektet sårt trenger ro, positive opplevelser og bekreftelse.

Hvor lang tid tar det før man helt kommer over psykopaten til den grad man er likegyldig og ute av tåka? For jeg mister snart motivasjon til alt av å ha denne personen i hodet, og føler nesten at han fortsatt styrer meg uten å engang være i livet mitt!!

Det er en stor belastning å komme over en psykopatisk relasjon. Belastningen blir faktisk større av å få kunnskap, fordi man i en periode blir litt besatt av opplevelsen. Jeg husker hvordan jeg lykkelig gikk videre etter bruddet med psykopat nummer en, fordi jeg aldri skjønte hva han var. Jeg var heller ikke traumebundet til ham. Men hva skjedde? Åtte år senere ble jeg dypt involvert i psykopat nummer to, og ni år senere i psykopat nummer tre. Det kan derfor betale seg å bruke den nødvendige tiden på rehabiliteringen, selv om den er lang og til tider kan virke håpløs. I lange perioder kan det oppleves som om man ikke gjør framskritt overhodet og faktisk har det verre enn man hadde tidligere. Det kan derfor hjelpe å forandre din holdning til rehabilitering fra “dette håper jeg går fort over, finnes det en snarvei?” til 1) du er i rehabilitering enten du vil eller ei. Den psykopatiske relasjonen skjedde, derfor kan du likegodt “go with the flow” for det finnes ingen vei tilbake og heller ingen snarvei, og 2) rehabilitering har ingen sluttdato. Den er en prosess som vil vare livet ut. Vi som mennesker blir aldri et “ferdig produkt”, vi utvikler oss hele tiden. Slik bør det også være, forsøk å forestille deg alternativet; at du sluttet å utvikle deg! Er det noe du egentlig ønsker? Anse rehabilitering som en oppdagelsesferd i jungelen; av og til må du gå uten mat, av og til blir du angrepet av ville dyr, men tenk på alt det spennende du oppdager! Jungelferden foregår i ditt indre, du oppdager ikke forlatte byer, nye dyrearter eller gjemte skatter, men du oppdager sider av deg selv som ingen har oppdaget før. Det er et privilegium å bli kjent med deg selv på et så dypt nivå. De fleste kommer aldri så langt for de blir ikke utfordret nok. De dør uten å forstå deres eget fulle potensiale.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.