Jeg skal ikke fortelle en historie nå, og jeg skal på ingen måte avsløre detaljer som kan identifisere en person jeg har jobbet med. Jeg vil punktvis fortelle om noe av opptredenen til en tidligere kollega av meg for å illustrere hvordan en narsissist eller psykopat kan kontrollere og ødelegge et arbeidsmiljø. Hvordan denne kollegaen opererte kan også overføres til narsissisten i andre settinger enn på jobb.

Hvorfor narsissist denne gang? Når man har studert både psykopaten og narsissisten dypt nok, så vet man forskjellen selv om det kan være vanskelig å sette fingeren på nøyaktig hva det er som skiller de to. Man utvikler en slags intuisjon. Men selv om man har mye viten så kan man fortsatt ikke gå inn i hodet på andre mennesker; man er fortsatt avhengig av hva de velger å avsløre om seg selv. En slik adskillelse foregår derfor på skjønn og alle kan bli lurt. Psykopaten kan fremstå som en narsissist og vice versa. Narsissisten har dog et hysteri og drama over seg som psykopaten ikke har. Narsissisten er sårbar og krenkbar på et annet nivå, og det vises ved en oppfarenhet som skiller seg fra psykopatens mer suverene, overlegne og rolige karakter. Dog kan væremåten jeg nå vil beskrive definitivt også prege psykopaten.

Settingen jeg henter disse scenene fra, er i en helseinstitusjon. Personen jeg beskriver var rent formelt underlagt meg. Dette preget samspillet mellom oss og dermed mine observasjoner, men husk at en narsissist vil forsøke å kontrollere både overordnede og underordnede. De har ingen respekt for noen. De kan være ekstra stygge mot underordnede og smigre overordnede men dette trenger ikke å være regelen. De kan også utvise avsky og respektløshet overfor overordnede hvis de finner sårbare punkter hos vedkommende som de spiller på. For eksempel så blandet denne kollegaen seg ofte inn i diskusjoner som hun ikke hadde kompetanse til å delta i. Hennes manglende kunnskap avslørte seg hele tiden, men hun forsøkte å snu det til spørsmål slik at den overordnedes faglige kompetanse ble blottlagt (istedet for hennes egen). Ofte foregikk det i plenum, i håp om at manglende faglig kompetanse skulle bli åpenbart for alle tilstedeværende. Det var dog sjelden hun lyktes med det, for utfordringene hennes var ikke vanskelige å besvare. Det var synlig irriterende for henne å bli “besvart inn i et hjørne” hvor hun ikke hadde flere spørsmål fordi hun ikke fattet svarene. Slik kan en narsissist ties, ved å svare dem slik at de er redde for å avsløre egen manglende kompetanse. Det krever litt trening men lar seg lett gjøre. Jeg la merke til at alle overordnede rundt henne hadde lært seg denne teknikken og hun kom derfor ikke langt med dem. Dog forsøkte hun seg på nye overordnede og underordnede. 

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Ok, så til noen hendelser jeg observerte med denne kollegaen.

– Assistenter, elever, lærlinger og ufaglærte på arbeidsplassen hadde generelt et lavt kunnskapsnivå og spesielt gjaldt det dem denne kollegaen var eller hadde vært personlig veileder for. De unge medarbeiderne kunne veldig lite, selv om basal pleie. Dette var underlig tatt i betraktning av hvor mange vakter flere av dem hadde tatt, men hvis man fulgte sporene av deres kunnskapsløshet så ledet de rett til min narsissistiske kollega. En narsissist vet at kunnskap er makt og vil bevisst holde tilbake kunnskap som middel for å kunne overskygge andre. Dette gjelder narsissisten i alle omgivelser. På arbeidsplassen spesielt så ønsker narsissisten at andre er usikre og derfor hele tiden løper til ham/henne for råd. Slik sikrer narsissisten ikke bare at de blir sett opp til og får lovord (“Lise vet jo alt”, “Per kan jeg spørre om hva som helst, han er min klippe”) men også at tingene blir gjort på deres måte. Ved å videreføre egne rutiner og preferanser til unge medarbeidere så kan narsissisten etterhvert lykkes i at hele den daglige driften på en pleieavdeling gjøres etter hans/hennes pipe; alt fra hvor varer skal stå i skapet til når pasienter og beboere skal legge seg om kvelden. Narsissisten klarer å få sine omgivelser til å tro at det er klienten selv som ønsker disse tingene, når det egentlig er narsissisten som gjør det (“Ole liker ikke å pusse tennene om morgenen”, men Ole har aldri gitt uttrykk for dette for Ole er dement). Det forutsetter imidlertid at narsissisten håndhever en viss form for sanksjoner overfor dem som våger å gjøre tingene på en annen måte. Narsissisten må derfor skape et miljø hvor medarbeidere er usikre og redde for å gjøre ting “feil” og hvor de går på eggeskall rundt den narsissistiske kollegaen. Det kan virke som om narsissisten kontrollerer og oppdager hvordan andre har utført oppgavene, det man kaller “haukeøyne” og “øyne i nakken”, og narsissisten er ikke redd for å konfrontere sine kolleger med slike “avvik” som egentlig ikke er avvik men individuelle måter å utføre oppgaver på som alle er like gode. Men på en arbeidsplass med en sterk narsissist så vil individualitet behandles som en forbrytelse som man er livredd for å begå. Narsissisten rapporterer gjerne slik “forbrytelser” til overordnede for selv å fremstå som den eneste som vil klientenes beste, og samtidig stille foraktede kolleger i et dårlig lys. En narsissist er typisk ofte å se på sjefens kontor, hvor han/hun forsøker å innynde seg samtidig som kolleger og sågar klienter blir svertet. Narsissisten vil ofte ha dårlig kjemi med både medarbeidere og klienter, og vil derfor forsøke å komme motparten i forkjøpet med sin egen (løgn)versjon. Spesielt stygt er dette når motparten kanskje er en forsvarsløs sykehjemsbeboer som narsissisten ikke liker. Kanskje har narsissisten mishandlet beboeren men sverter ham/henne overfor daglig leder for å dekke over sine ugjerninger. En sjef som ikke klarer å gjennomskue den forstyrrede narsissisten vil lett kunne foreta feil valg, som for eksempel å fremstille den stakkars beboeren som “vanskelig” under neste legevisitt og dermed overtale legen til å sedere (“dope ned”) vedkommende, eller irettesette eller sågar si opp en god (men svak) ansatt. Skadene en narsissist kan påføre sine kolleger er ikke til å kimse av. Kollegaen jeg beskriver i denne teksten hadde imidlertid ikke den form for makt, jeg sanset at alle overordnede hadde gjennomskuet henne men klappet henne med hårene for å holde fred. Hvis man klarer å komme dit at alle på en arbeidsplass har oppdaget at keiseren ikke har klær på, så er ikke narsissisten lenger en direkte trussel men kan likevel gjøre jobben meget sur for de som dessverre havner på samme vaktlag som ham/henne.   

– Jeg fikk en lunken mottakelse som ny på arbeidsplassen av denne kollegaen. Jeg vil presisere at det ikke er slik at en kollega er forstyrret kun fordi vedkommende ikke tar deg imot med åpne armer hvis du er nyansatt. Selv om det ikke er spesielt høflig og faktisk et brudd på arbeidsmiljøloven, så kan det være mange grunner til at arbeidere ikke orker å engasjere seg i nye kolleger. Kanskje er det en arbeidsplass med høy arbeidsbelastning og hvor de ansatte er utbrent. Da kan tanken på en ny arbeider som ikke kjenner rutinene gjøre at gamle arbeidere gruer seg til en overgangsperiode hvor en større del av arbeidsbelastningen faller på dem selv og hvor ting ikke vil gå på skinner. Dette er beklagelig, men et ledelsesproblem. I en tid med stadige nedskjæringer på gulvnivå så er slike følelser uunngåelig. Det kan også være at arbeidsplassen har et høyt gjennomtrekk av ansatte som gjør at lojale medarbeidere ikke lenger orker å engasjere seg i nye kolleger. Ingen av disse årsakene er personlige mot deg som er nyansatt. En narsissist derimot er grandios og berettiget, og vil se det som sin rettighet å inkludere eller avvise en nyansatt. Så enkelt er det. Derfor blir man ofte møtt på en bedømmende måte av en narsissist, som om det er denne personen som avgjør om du duger i jobben eller ei. Narsissisten vil teste deg i begynnelsen for å se om du er “med eller mot” – ikke arbeidsplassen – men ham/henne. Kan du manipuleres? Vil du la deg kontrollere? Husk at du har kun få dager til å plassere deg i narsissistens sinn og der du plasseres vil du bli værende resten av din tid som hans/hennes kollega. Vil du være hans/hennes hakkekylling eller nikkedukke, eller vil du vise at du aldri kommer til å bli noen av dem? Jeg foreslår at selv om det er vanskelig og risikabelt så vis meget tidlig at du ikke lar deg styre, at du velger å tenke selv og utføre oppgavene på din måte. Ta helst konfrontasjonen med det samme og ikke vær redd for å bruke barske ord selv om det ikke ligger til deg. Du risikerer å få en permanent torn i siden av narsissisten, men han/hun vil kvie seg for å teste deg framover (dette er det nærmeste man kommer respekt av en narsissist). I tillegg er alternativet verre; at du blir gående på tåspissene rundt narsissisten i frykt for å vekke monsteret. 

– Hvis min kollega oppdaget at jeg fikk spesielt god kjemi med en pasient, pårørende eller annen kollega, så var hun raskt ute med å sverte vedkommende. Narsissisten liker ikke allianser mellom andre, da de kan komme til å true hans/hennes hegemoni. Narsissisten er avhengig av å kunne splitte og herske, det vil si ha kontroll over hvem som er venner. Spesielt gjelder dette hvis du allierer deg med en person som narsissisten har en tidligere eller pågående konflikt med. Min kollega ytret meget grove ting om personer som jeg ga uttrykk for at jeg likte. Det som skjer er at selv om du forstår manipulasjonen som foregår, så klarer noe av narsissistens gift å sive inn og påvirke din relasjon med denne tredjeparten som blir svertet. Forsøk derfor å avfeie samtalen når du ser hvilken retning den tar, eller skift tema. Da sender du et signal om at “jeg deltar ikke i sverting av andre”. Mitt råd er å stå imot alle som forsøker å farge ditt syn på mennesker du ikke kjenner. Hva det ofte er, er et forsøk på å gjøre deg til en flygende ape mot denne personen.

– Min kollega avslørte sin narsissisme på mange vis, et av dem var hennes trang til konkurranse. Vårt arbeid bestod i å arbeide med pleie av mennesker, men selv dette klarte hun å finne konkurranse i. Konkurranseelementet i hennes hode handlet for eksempel om hvor lang tid man brukte på morgenstell av en beboer. Hvis hun oppfattet en kollega som langsommere enn henne så var hun raskt ute med å poengtere hvor mange minutter hun selv brukte på den gjeldende beboeren (og dette var selvsagt langt færre minutter enn hva andre arbeidere brukte). Selv om hun var opptatt med sine egne gjøremål, så klarte hun likevel å bruke en slags stoppeklokke på andres gjøremål. Narsissistens behov for kontroll er kjent. Men forestill deg hvor mye ressurser en narsissist eller en psykopat bruker på å kontrollere andre, når de faktisk vet tiden tre eller fire kolleger på vaktlaget bruker på deres gjøremål! Det er utenkelig for normale mennesker å holde på slik og fordrer nærmest en sjette sans…. eller at man er forstyrret. Det er nemlig slik at for å klare en slik bragd, så må narsissisten være ekstremt årvåken, og dette går selvfølgelig på bekostning av noe, for selv om narsissisten har et skjær av overmenneskelig kapasitet over seg, så er de ingen overmennesker. Deres egenskaper har en forklaring. De bruker så mye ressurser på å kontrollere andre at de blir irritable og stresset. I tillegg bruker de ingen ressurser på refleksjon, moral eller etikk. Dette frigjør plass til hva som for andre synes å virke overmenneskelig, fordi vi tror at deres usedvanlig gode oversikt kommer i tillegg til hva vi kan kalle normale egenskaper. Det gjør den imidlertid ikke, den er der i stedet for normale egenskaper. En dag jeg var ekstra sliten så brukte jeg min kollegas konkurranseinstinkt mot henne. Jeg sa “jeg kan ikke stelle NN og AA på under en time”. “Ikke det? Det er lett, det kan jeg” svarte hun og satte dermed i gang med å stelle de to svært tunge brukerne for å bevise sin påstand. Det betød at jeg slapp det tunge arbeidet, og hadde mer overskudd til resten av vakten enn på en normal dag. Det ekstra overskuddet brukte jeg på andre viktige oppgaver, i tillegg til å late som jeg var meget imponert over hennes innsats; “nei se, du klarte det jo! Det hadde aldri jeg klart”. Sekundærgevinsten av å underbygge hennes grandiositet, var at jeg fikk en stjerne i boken hennes. Poenget med dette er å vise hvordan man kan manipulere en narsissist, ikke at man skal konkurrere om pleie av mennesker. Jeg tenkte nemlig med gru på hvordan hun måtte ha overkjørt de to stakkars beboerne for å rekke å stelle dem så raskt. 

Ok, dette var noen av observasjonene jeg gjorde av denne kollegaen. Jeg håper de kan hjelpe dere til å gjenkjenne en narsissist både på jobb og privat. I neste uke skal vi fortsette i samme bane, og snakke om psykopatiske ledere. 

Vi er omgitt av “kloke ord”, ordtak, begreper, uttrykk og visdom som liksom skal være så universelle og hjelpe oss til å foreta riktige valg i livet. Etter relasjonen med psykopaten så gir mange av disse visdomsordene meg kvalmefornemmelser, alternativt får jeg trang til latter, for jeg ser hvor feil de er og hvor skadelig det kan være å leve etter dem. Jeg må innrømme at jeg må ta meg i akt for ikke å skrive nokså spydige eller sarkastiske kommentarer når slike “memes” blir lagt ut på facebook av venner eller grupper, eller når jeg hører dem ytret ellers ute i verden som “vedtatte sannheter” eller gitt som råd til meg selv eller tredjeparter.

I dag på denne deilige søndagen så kan vi leke oss litt med å komme på slike uttrykk som vi vet ikke stemmer. Bruk kommentarfeltet til å fortelle om ordtakene du kommer på som har mistet sin mening for deg, og hvorfor du mener de er feil eller misvisende. 

Jeg vil begynne med noen som jeg kommer på her og nå.

“Kjærligheten overvinner alt”. Kanskje det mest skadelige av dem alle? Vi vet at overfor en psykopat eller narsissist så overvinner kjærligheten ingenting, og objektet vil omkomme av utmattelse innen det skjer. Mange av oss hadde faktisk dette ordtaket langt fremme i bevisstheten da vi fortsatt under relasjonen trengte motivasjon for all innsatsen vi la inn for å hente frem bittelitt anerkjennelse fra psykopaten. Personlig så kommer jeg aldri igjen til å ta disse ordene i min munn, hverken overfor meg selv eller til en venn som trenger råd. Ordtaket er direkte farlig. 

“Tro kan flytte fjell”. En noe mildere versjon av ordtaket over, fordi det også kan handle om ambisjoner innenfor karriere eller politikk, og det er positivt. Men likevel et farlig ordtak som får oss til å tro at vi kan hente frem det gode i psykopaten, bare vi prøver hardt nok. 

“Det er aldri så galt at ikke det er godt for noe”. Et ordtak som får objektet til å bli stående i devaluering og misbruk alt for lenge, fordi devalueringen kanskje har en skjult positiv betydning, en viktig lærdom eller et budskap som objektet ikke ser umiddelbart, men som kanskje blir åpenbart med tid og tålmodighet. 

“Se bjelken i eget øye før du ser flisen i andres”. Et ordtak som i dag ikke får meg til å se bjelken, men rødt. Dette ordtaket legger til rette for å unnskylde ondskapsfulle menneskers ugjerninger, noe vi gjorde i rikt monn sammen med psykopaten. Det ligger også implisitt at det er objektet som er den gale, det er objektet som tar feil.

Deres tur 🙂 

Det er dette som er så vanskelig å forklare for andre. Venner ser ofte tydelig hva som skjer, men mister respekten for oss fordi vi blir værende i relasjonen eller returnerer til psykopaten etter et tilsynelatende vellykket brudd. Hvorfor finner vi oss i misbruk og mishandling? Vi blir forklaringer skyldig. Vi kan ikke forklare det for omgivelsene, for vi forstår det knapt selv.

Det er forskjell på mishandling som skjer i en lang relasjon og mishandlingen som skjer umiddelbart etter at psykopaten ble kjent med oss. Når vi tolererer mishandling fra en psykopat eller narsissist etter å ha kjent vedkommende i lang tid, ofte flere år, så er det fordi vi har et velkjent traumebånd med vedkommende. Vi har en “historie” sammen og dette blir til en viss grad akseptert av omgivelsene så lenge mishandlingen ikke går over styr. Venner kan til og med overtale deg til å tolerere mishandlingen i stedet for å hjelpe deg med å løsrive deg; “sånn er det når man har kjent hverandre så lenge som dere har, de dårlige sidene kommer frem”, “dere gjør dumme ting med hverandre fordi relasjonen har nådd et dypere nivå”. Det er nesten logikk i det.

Mye mindre logisk er når vi aksepterer mishandling nærmest fra første dag.

Annonsørinnhold

Vårnyheter hos Ellos: Få 33% rabatt på hele bestillingen

Hvis en fremmed hadde angrepet deg verbalt og/eller fysisk så hadde du ikke unnskyldt vedkommende. Du hadde anmeldt vedkommende hvis angrepet var alvorlig nok. I alle tilfeller hadde du snudd ryggen til og gått. Du hadde aldri forsøkt å reparere relasjonen dere imellom, for det eksisterte ingen relasjon. Du hadde tvert imot vært glad for at vedkommende ikke var en del av ditt nettverk. Du hadde kanskje båret hendelsen med deg en liten stund, tenkt “herregud for en idiot”, blitt sint, skremt eller skuffet, men du hadde aldri tenkt kjærlige tanker om en fremmed person som angriper deg. Det hadde vært meget enkelt å legge personen bak deg med et lettelsens sukk.

Dette vet psykopaten. Psykopaten danner derfor en illusjon om en meget tett relasjon veldig fort. Det er derfor de er så intense i begynnelsen, de ønsker å få deg til å tro at de er genuint interessert i deg som person og at dere har en meningsfull relasjon gående. Grunnen til det er at vi faktisk lar oss misbruke av personer vi tror står oss nær, selv om det lyder utrolig. Vi forstår at når man har kjent en person i tyve år så vil det dukke opp ubehagelig oppførsel. Vi tror det er en del av det å ha en dyp relasjon. Vi tror sågar at det ikke bare er en uunngåelig konsekvens av en dyp relasjon, men et bevis på at relasjonen er dyp! Slik klarer vi å tolke misbruk som et kompliment; “han er sur fordi han er trygg på meg”, “hun kritiserer meg fordi hun har høyere forventninger til meg som står henne så nær”. Psykopaten lar oss tro at vi har kjent dem i tyve år, når vi bare har kjent dem i to uker og egentlig ikke kjenner dem i det hele tatt. 

Jeg husker opplevelsen av å bli kurtisert av en mann som hatet meg. Det var så åpenbart, men likevel så forvirrende. Jeg var lykkelig samtidig som jeg hadde trang til å kaste opp. Dobbelsignalene gjorde meg fysisk dårlig. Har du hatt denne følelsen sammen med noen? Jeg kan nærmest garantere at vedkommende er en psykopat eller narsissist. 

Psykopaten vet at vi ikke lar oss mishandle av en fremmed. Vi låner ikke ut ti tusen kroner til en person vi nettopp har møtt. Men til psykopaten gjør vi det, fordi han/hun har fått oss til å tro at relasjonen er ekte og at den vil vare. Vi ønsker å gi noe tilbake for den enorme interessen psykopaten har vist oss. Vi “belønner” derfor psykopaten med vår tillit. Kanskje får han/hun låne bilen vår en helg, kanskje får de bo i vår leilighet mens vi er på ferie. Like viktig som tilliten vi gir til psykopaten er signaleffekten til omgivelsene. Vi er på null komma niks blitt stolte av denne personen som har bergtatt oss. Dessuten kan vi endelig fortelle våre venner og bekjente at vi er attraktive for noen; “jada, han har nærmest flyttet inn”, “vi ses daglig”, “jeg ga henne noen tusen for å dekorere stua mi, du skjønner vi er så gode venner nå”. Noen psykopater bruker din stolthet til å devaluere deg ved ikke å anerkjenne relasjonen. Det blir derfor et stort gap mellom din fremstilling av relasjonen og hva vennene dine observerer; “men, han har jo aldri nevnt deg på facebook eller lagt ut et bilde av dere” og “hvorfor vil hun aldri være sammen med deg offentlig?”. Husk at dette er bevisst taktikk fra psykopatens side. men vi skyver mistankene til side, for aldri har vi følt oss så nær noen.

Men dette er ikke en nær venn. Dette er faktisk en fremmed som angriper oss. Og vi tar vedkommende imot med åpne armer, gir ham/henne penger og gaver i tillegg til å tolerere humørsvingninger, foraktfulle blikk og nedverdigende kommentarer. Alt fordi vedkommende har fått oss til å tro at vi er sjelevenner, tvillingsjeler eller “meant to be”. Det er svindel, ikke annet. Vi går til sengs med fienden.

Selv om relasjonen bare varte i tre uker eller har pågått i tredve år, så var det slik det startet for de fleste. Likevel snudde vi ikke ryggen til og gikk, slik vi burde. Vi ble værende. Vi forelsket oss til og med i angriperen. Lær å forstå hvordan det skjedde. At det ikke var annet enn strategi fra psykopatens side. Strategi for å få innpass i våre liv og tilgang til våre ressurser. 

I forrige uke la jeg ut en spørreundersøkelse om hvorvidt leserne synes det er greit å omtale offentlige personer for psykopatiske eller nær-psykopatiske aktiviteter. Bakgrunnen var oppropet mot psykologen Turid Kavli, som skapte blandede reaksjoner hos leserne. 130 svarte på undersøkelsen. 64% svarte “ja, det er greit” og 36% svarte “nei, det er ikke greit”. Takk til alle som deltok.

Resultatet er med på å forme fremtidig eksponeringspolitikk på bloggen. Selv om flertallet mener at slik eksponering er greit, så er andelen skeptikere så høy at eksponering av offentlige personer vil holdes på et lavt nivå. Lesere må likevel være inneforstått med at det av og til vil skje. Jeg håper det er iorden at jeg benytter spørreundersøkelser flere ganger fremover, og takker på forhånd for deltakelse. 

Etterspillet etter en relasjon med en psykopat er enormt smertefullt. Det er normalt etter et tap, at savnet og sorgen er sterkest umiddelbart og deretter langsomt mildnes inntil man kan leve med det. Smerten etter relasjonen med en psykopat er imidlertid litt annerledes, den synes å toppe – ikke helt i begynnelsen – men en stund etter bruddet. Hvordan kan det ha seg at smerten ikke er verst aller først? Bruddet med en psykopat føles umiddelbart forvirrende for mange, og som en lettelse for noen. Noen beskriver at de er så viljesterke rett etter bruddet at de ikke merker smerten. Men de fleste opplever at en enorm smerte kommer snikende (eller som en bombe) når psykopaten har vært borte en stund. Dette kan kanskje forklares med at det går opp for oss på et senere tidspunkt at psykopaten aldri kommer tilbake, at han/hun mener alvor med forkastingen, og at sorgen først slår inn når vi forstår at han/hun er borte for godt. Denne erkjennelsen fungerer som et forsinket sjokk fordi vi trodde vi hadde en ekte og eksepsjonell relasjon som kunne repareres. Mange beskriver også at smerten kom parallelt med tilegnelsen av kunnskap, når det etterhvert gikk opp for oss hvem vi hadde med å gjøre. Jeg våger å komme med en tredje teori; at smerten kommer fordi vi trer inn i en ny dimensjon.

Smerte påvirkes av om vi kan kontrollere årsaken eller ikke. Smerte oppleves også sterkere når vi er usikre på om den forsvinner eller om den overhodet kan lindres. Hvis vi vet at smerten av at vi la fingeren på den varme kokeplaten lindres og til slutt forsvinner av å putte fingeren i kaldt vann eller smøre på aloe vera, så er smerten både innenfor vår kontroll og vår kunnskap. Det medfører at vi kan leve med den verkende fingeren uten å bli engstelige og samtidig klare å fokusere på andre gjøremål mens smerten pågår. Smerten etter bruddet med en psykopat er annerledes. For det første så er det for mange første gang vi opplever en slik intens åndelig smerte. For det andre så er vi usikre på hva den skyldes. For det tredje så tror vi at psykopaten er den eneste som kan lindre den, og han/hun er etter bruddet utenfor vår kontroll. Smerten blir derfor meget skremmende og en kilde til angst. Vi spør desperat “jeg holder det ikke ut, hva er dette? Når går det over?”. Det blir vanskelig å fungere normalt mens smerten pågår. 

Jeg husker da jeg for mange år siden var utvekslingsstudent i Tyskland. Jeg bodde hos en vertsfamilie og den lille gutten i huset insisterte på å få lov til å røre i spagettien en dag vi laget middag. “Greit” tenkte jeg, “han må jo begynne en gang”. Han stod på en stol og rørte under mitt oppsyn. På et tidspunkt kokte det litt for kraftig og noen dråper kokende vann landet på underarmen hans. Den lille gutten ble helt hysterisk og løp rundt. “I alle dager” tenkte jeg, “har han aldri brent seg før?”. Til slutt gikk det opp for meg at nei, det hadde han ikke. Jeg tilnærmet meg derfor hans reaksjon på en helt annen måte. Jeg forklarte ham hvorfor det var smertefullt og at det ville gå over. Vi gikk på badet og smurte salve på den berørte huden. Ganske snart roet han seg. 

Etter den psykopatiske relasjonen så er vi er det lille barnet som har brent seg på fingeren for første gang. I tillegg mangler vi en omsorgsperson som kan fortelle oss hva som skjer. Det er slettes ikke merkelig at smerten oppleves så intens som den gjør når vi verken har kunnskap eller kontroll.

Smerten etter bruddet med en psykopat er av eksistensiell og åndelig art. Den er for eksempel ikke fysisk (selv om mange kan få fysiske plager som sekundærsmerter). At smerten er eksistensiell og åndelig, betyr at vi er blitt konfrontert med livets bakside. Man kan også si livets ukjente side. Vi har sett baksiden av månen – en side de fleste aldri får se. Vi ble kastet rundt i vårt livssyn og måtte definere alt på nytt. Etter vår omgang i den eksistensielle trommelen så fikk smerten en ny karakter av at vi trådte inn i en ny dimensjon. Hva mener jeg med det?

Mange opplever at de etter den psykopatiske relasjonen føler seg løsrevet fra andre mennesker, det gir en følelse av isolasjon og ensomhet. Plutselig har vi ikke lenger like mye til felles med andre som før. Kanskje bryr vi oss ikke like mye om andre som før. Vi har fått andre verdier og er kanskje blitt mer irritable fordi vi ikke lenger kjører i samme spor som andre. Dette medfører at vi ikke lenger er koordinerte og synkrone med andre, og ofte på kollisjonskurs. Denne følelsen kan lett forveksles med depresjon, nedsatt aggresjonskontroll eller at vi har mistet all sosial intelligens. Men jeg tror snarere den kan sammenlignes med følelsen man hadde fått hvis en nordmann med et knips plutselig ble plassert i Nairobi og nå skulle lære seg å fungere sammen med kenyanere. Følelsen av desorientering og kravet til nyorientering hadde vært formidable og nesten uoverkommelige når flyttingen ikke var planlagt og man ikke var forberedt. Akkurat slik vi heller ikke var forberedt på bruddet med psykopaten.

Den nye dimensjonen er egentlig et nytt bevissthetsnivå. Vi lever nå våre liv parallelt med andre og ikke sammen med dem i samme grad som tidligere. Det er derfor vi klamrer oss til fora, blogger og nettsteder om psykopati fordi de er de eneste stedene hvor vi finner andre som lever i samme dimensjon som oss. Den nye dimensjonen kan oppleves mørk og truende. Vi kan få følelsen av å ha trådt inn i skumringslandet. På overflaten er alt som før; solen står opp om morgenen, butikkene åpner og folk ler og snakker om de samme tingene som alltid. Likevel ulmer det en uhyggelighet under overflaten, som om vi vet noe ingen andre vet; en hemmelighet vi ikke ønsker å holde på men som ingen vil høre om. Hvorfor ser ikke andre mennesker det samme som du ser? Du hallusinerer jo ikke, så hvorfor ser du noe helt annet enn andre gjør?

Bagateller bryr deg ikke. “Small talk” gir deg ikke noe. Du orker ikke å snakke om gardinfarger lenger. Og hvorfor ser ikke dine kolleger at den nyansatte er manipulerende og giftig? Det meste av tiden går du rundt for deg selv. Du forstår ikke andre lenger, deres interesser og ambisjoner fenger deg ikke. Ja, det lyder unektelig som depressiv likegyldighet; at vi har falt mellom to stoler og helt utenfor alt av sosial tilhørighet.

Smerten i denne nye dimensjonen er ikke lenger “en knute i magen”, slik den var konstant etter bruddet. Knuten er oppløst, den kan fortsatt komme tilbake i bølger men er både svakere og hurtigere overstått. Matlysten er tilbake. Faktisk går det helt fint å utføre de daglige oppgavene samtidig som knuten er der. Det er ikke den som er problemet lenger. Problemet nå oppleves mer kronisk og vi lurer på om vi noengang kommer til å finne veien tilbake til menneskeheten.

Utfordringen ligger i å finne en mening i den nye dimensjonen, for mange av oss kommer til å bli værende der en stund. Er den egentlig bare mørk? Det er mulig å finne en slags fred og ro i den. Jeg lar meg ikke lenger stresse av bagateller. De store tingene tar jeg meg av, de blir gjort. Men nå synes jeg det er godt å bare sitte stille og reflektere. For all del, jeg nyter også “hjernedøde” ting, som å se på TV. Men mine programvalg har forandret seg. Jeg gjennomskuer andres manipulasjoner mye lettere, også fra offentlige institusjoner. Jeg har skiftet nyhetsformidlere, jeg ser at mange nyhetskanaler har en agenda og at man ikke kan stole på at de formidler nyheter på nøytralt vis. Det er unektelig trist å måtte forlate troen på at alt man ser og hører er riktig, men det er også en gave å gjennomskue manipulasjonene.    

Jeg er blitt sintere i den nye dimensjonen. Antakelig har jeg også blitt modigere men jeg er blitt mer sint enn modig. Jeg kan derfor oppleve meg selv som feig innimellom. Det gjorde jeg ikke før. Er jeg da blitt feigere enn før? Nei. Jeg ser urettferdighet mot meg selv og andre tydeligere, og reagerer på det. For det meste må jeg reagere inni meg. Av og til reagerer jeg utadrettet. Det føles godt å klare å si ifra av og til, selv om jeg ikke klarer det hver gang. Det er kanskje like greit, for ofte så overreagerer jeg. Jeg er med andre ord ikke feigere enn før, for før så reagerte jeg ikke i det hele tatt. Det var ikke toleranse, det var sløvhet. Den nye dimensjonen har gjort min bevissthet tydeligere, skarpere og mer selektiv. Det er en gave i forkledning. Har du det også slik?

Det hjelper ikke å ønske seg tilbake til den vi var, for vi er ikke den personen lenger. Det betyr ikke at livet er over eller at resten av livet bare skal gjennomføres. Du skal fortsatt leve det! Finn deg derfor til rette i den nye dimensjonen. Det er av og til vondt å være der, men det var det faktisk også før. Husker du den gang du støtt og stadig ble slått i ansiktet (metaforisk), men du forstod ikke hvorfor fordi du var naiv? Nå har du både evnen og viljen til å komme din motstand i forkjøpet. Ikke vær redd for å benytte deg av det. 

Ja, det er spørsmålet. Skal man tilgi? Trenger man å tilgi? Kan psykopatens handlinger overhodet tilgis? Hva skjer med objektet hvis det ikke makter – eller ikke velger – å tilgi? Finnes det alternativer til tilgivelse? Disse tankene ble avlet av spennende kommentarer i kommentarfeltet til et nylig innlegg. 

Jeg tror at aller først så må vi skille mellom begrepene akseptere og tolerere. Uavhengig av om tilgivelse velges eller ei, så er det viktig at vi i vårt indre aksepterer hva som skjedde med oss, men uten å tolerere.

Hvorfor akseptere? Fordi vi kan ikke forandre på det som har skjedd. Det skjedde. Punktum. Å ikke forsone seg med at det skjedde, vil bety at vi vil tilbringe resten av livet i en slags mental loop hvor vi bare går i ring. Vi vil forsøke å skape alternative utfall med våre sinn. “Hva hvis?”, “men…” og “jeg fatter ikke at…” vil kverne og kverne til vi risikerer å miste forstanden. Det er viktig å se at vi selv hadde makt og påvirkning i mange valg vi foretok i den psykopatiske relasjonen. Vi kan ikke slette at relasjonen skjedde. Vi har ikke ansvar for at psykopaten fant oss og krenket oss, men vi alene har ansvar for vår egen rehabilitering etter bruddet.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: De beste kuppene du gjør nå

Hvorfor ikke tolerere? Fordi hvis vi tolererer så risikerer vi at syklusen gjentar seg, med en annen psykopat eller sågar med den samme psykopaten. Vi er nødt til å erkjenne mishandlingen som har skjedd. Aller helst bør vi bli sinte, meget sinte. Men velrettet klandring kan fortsatt ligge langt frem i tid for mange. Det er derfor viktig at vi erkjenner misbruk og mishandling her og nå, og umiddelbart reagerer hvis lignende behandling gjentar seg. Å se at mishandling har skjedd har først og fremst med egenverd å gjøre. Vi må lære oss å verdsette oss selv så høyt at vi ikke tolererer mishandling mot oss selv som vi ikke hadde tolerert mot noen vi er glad i. Slutt å absorber andres gift. Ingen har rett til å bruke deg som søppeldunk kun fordi du er snill og tolerant.

Når du har gjort deg noen tanker om begrepene toleranse og aksept, så kan du begynne å vurdere tilgivelse. Enkelte lesere har gitt uttrykk for at tilgivelse er den eneste veien å gå, og at uten å tilgi så blir man bitter. De presiserer at tilgivelse er for egen del og ikke for psykopatens. Spør deg selv om det er riktig for deg å tilgi.

Jeg tror spørsmålet om hvorvidt man er nødt til å tilgi for å gå videre henger sammen med blant annet filosofisk ståsted. Hvis man tror på tilfeldigheter og at ingenting er forutbestemt av skjebnen eller høyere makter så vil man lettere akseptere at den psykopatiske relasjonen skjedde, uten å ha behov for å tilgi. Så finnes det et spekter på vei mot de meget spirituelle. Blant dem som vil få store kvaler av å akseptere er for eksempel de som har stor tro på karma. De vil ha problemer med å forstå hvorfor en vanskelig og vond opplevelse som en psykopatisk relasjon skulle ramme nettopp dem. Det er også kanskje de spirituelle som har vanskeligst med å oppnå indre fred før de klarer å overbevise seg selv om at det går psykopaten dårlig. De vil søke etter en høyere mening med opplevelsen som muligens ikke er der og som de derfor aldri vil finne. Kanskje har disse objektene større gavn av å tilgi.

Forsøk å plassere deg selv på dette spekteret. Er du en pragmatiker eller mer spirituelt anlagt?

Blir du bitter av å ikke tilgi? Og hva skjer med vår evne og vilje til å tilgi, når psykopaten aldri ber om tilgivelse? Mange hevder med god grunn at tilgivelse er ment for dem som ber om den og samtidig viser at de ønsker å gjøre bot. Psykopaten gjør ingen av delene. 

Om man blir bitter tror jeg henger sammen med evnen til å akseptere. Kan du akseptere at du tilfeldigvis befant deg i psykopatens vei og ble objekt for hans/hennes oppmerksomhet? Kan du akseptere at det tilfeldigvis var du som fikk denne oppmerksomheten, og at devalueringen av deg ikke var personlig? Kan du akseptere at psykopaten er forstyrret og derfor ikke kan svare på dine ubesvarte spørsmål? Kan du akseptere at psykopaten er en løgner, og at relasjonen var falsk?

Hvis du gjerne vil tilgi men ikke får det til så spør deg selv hva som hindrer deg i å tilgi. Når du har identifisert hinderet så kan overveie om du kan gjøre noe med det. Lær å slippe det som ligger utenfor din kontroll og jobb med det som ligger innenfor din kontroll. Det sier seg selv at en slik søken må skje uten å bryte NK. Du må finne svar uten å kontakte psykopaten. Hva psykopaten gjør og tenker er nå fullstendig utenfor din kontroll. Kanskje klarer du ikke å tilgi uten å få en ektefølt unnskyldning fra ham/henne. Hvis svaret ikke finnes uten å kontakte psykopaten, så slipp spørsmålet.

En god grunn til å velge tilgivelse er når vi innser at vårt sinne og vår smerte ikke hjelper oss. Når vi over lang tid går og har det dårlig og er ulykkelige. Det er da bedre å tilgi enn for eksempel å lindre smerte med rusmidler eller andre avhengigheter, eller på andre måter begrense våre egne liv. Å tilgi kan redusere angst og depresjon. Legg da alle prinsipper om rettferdighet til side. Psykopaten har gjort utilgivelige ting og fortjener ikke din tilgivelse, men du tilgir for å få ditt eget liv på rett spor igjen. 

Hvis du velger å tilgi og tilgivelsen i seg selv medfører at du ser på psykopaten med mildere øyne, så ikke la din indre fred gjøre at du besvarer for eksempel en henvendelse fra psykopaten. Oppretthold NK selv om du ikke lenger er sint eller såret. Psykopaten trenger ikke å vite at han/hun er tilgitt. Tilgivelsen er for deg selv og ikke for ham/henne. Husk at tilgivelse ikke er det samme som å tolerere. Det er heller ikke det samme som å late som om intet har skjedd.

Hvis du alltid har vært en tilgivende person men oppdager at i forhold til psykopaten så står du bom fast, så tilgi deg selv. Du er ikke blitt et dårligere menneske. Husk at på psykopaten så kan vi ikke bruke de samme unnskyldningene som vi normalt bruker for å tilgi; “ingen er perfekt”, “alle kan oppføre seg dumt”, “jeg vet hvor vondt det er å ikke bli tilgitt, derfor tilgir jeg” eller “folk gjør så godt de kan” gjelder ikke om et rovdyr i menneskeform som med viten og vilje kreerte en falsk relasjon med oss for å skade oss. 

Kanskje er det viktigere å tilgi deg selv fordi du lot deg mishandle, enn det er å tilgi psykopaten for hans/hennes ugjerninger. Har du klart å identifisere hvem av dere det egentlig er du trenger å tilgi?

Ofte har vi problemer med å tilgi fordi vi føler oss underlegne. Å tilgi krever en viss grad av storhetsfølelse. Dette må ikke forveksles med grandiositet, som er et forstyrret trekk hos blant annet psykopaten. Men ofte opplever vi oss krenket – ikke fordi krenkelsen er så stor – men fordi vi føler oss maktesløse enten i forhold til selve krenkelsen eller i forhold til krenkeren. Musa føler seg unektelig mer truet når elefanten ikke respekterer den, enn når lusa ikke gjør det. Når vi opplever oss selv som ei mus sammen med et annet menneske så er noe i veien med selvfølelsen vår. Andre mennesker er likeverdige oss, ikke merverdige. Å forstå dette kan hjelpe oss til å tilgi – eller å akseptere uten å føle oss krenket. 

Har religiøst ståsted noe å si for din evne og vilje til å tilgi? Vil du kunne finne hjelp i bibelen eller i andre religiøse skrifter?

Vil det være lettere å tilgi hvis livet etter psykopaten bringer deg noe bedre enn hva du hadde? Kanskje treffer du en god partner, eller kanskje ser du stor lærdom og videre innsikt i din opplevelse med psykopaten. Har du klart å bygge opp livet ditt tilstrekkelig, slik at du til tross for smerten psykopaten forårsaket klarer å se noe positivt i det? Hvis du tror at et bedre liv vil hjelpe deg til å gå videre men ennå ikke har klart å oppnå det, så vet du hva du har å gjøre. 

Den spennende debatten må gjerne fortsette i kommentarfeltet under denne teksten.

Lesetips:

“Forgive for good” av Dr. Fred Luskin (2002)

“Forgiveness is a choice” av Robert Enright (2001)