Dagens tekst inneholder politiske synspunkter, og kan støte enkelte lesere. 

Arendalsuka nærmer seg slutten. Høydepunktet er den årlige tv-debatten som ble kringkastet direkte på torsdag. Jeg skal innrømme allerede her, at jeg ikke så debatten. De tingene jeg vil påpeke i denne teksten er annenhåndsinformasjon.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Som vanlig etter tv-debatten, så blir det synset i de forskjellige mediene. En artikkel spesielt vekket min interesse. Et kobbel av Nettavisens journalister utpekte Jonas Gahr Støre som “vinner” av debatten. Dette er i strid med min personlige oppfatning av Støre så langt.

Jeg ble derfor nødt til å lese artikkelen.

Det første som slo meg var at Nettavisens utvalg syntes følgende utsagn var Støres beste replikk; “Det er ikke strømprisene som herjer med Europa, det er Putin som herjer med Europa“. Allerede her forstod jeg at Nettavisen og jeg har et vidt forskjellig syn på strømsaken, for strømprisene begynte å stige i oktober 2021. Strømstøtten ble lansert i desember 2021. Putin angrep Ukraina i februar 2022. Da hadde allerede prisene vært utenfor politisk kontroll en stund. Så hvorfor Nettavisen mente dette var en så klok replikk, går over min fatteevne. Men akkurat den debatten skal vi la ligge her, for den er ikke relevant for bloggens tema.

Relevant er derimot neste argument som Nettavisen oppga; “Aktiv, engasjert, flyter på en naturlig autoritet som statsminister” (https://www.nettavisen.no/norsk-politikk/nettavisens-dom-jonas-gahr-store-er-vinner-av-partilederdebatten/o/5-95-610025).

Denne uttalelsen fikk meg til å reflektere, både over Støre og psykopati.

Men først til Støre. Støre har ingen “naturlig autoritet”. Han vingler og er treg med å handle. Derimot blir han lett hissig, men ikke på den gode måten. Han blir hissig når han ikke får viljen sin, og når motdebattanter eller det norske folk ikke synes å dele hans syn på ting. Han kan for eksempel bli hissig på journalister som stiller spørsmål han ikke liker (som i “Ærlig talt” på TV2) eller han blir sint når det kreves noe av ham (“Støre vil ha seg frabedt ansvaret for strømsituasjonen”, Nettavisen 19/8). Dette er ikke en mann med “naturlig autoritet”. Dette er en fullvoksen mann som får en to-årings “temper tantrums” når han ønsker å gå en annen vei enn folket han er satt til å tjene. Muligens er det narsissistisk raseri vi er vitne til.

Er Støre en narsissist eller psykopat? Det er jeg ikke kvalifisert til å uttale meg om. Men han er arrogant. Fryktelig arrogant. Arroganse er i seg selv et alvorlig rødt flagg, for arrogansen omgivelsene fanger opp er kun toppen av isfjellet. Det betyr at hva den arrogante personen utstråler er en viktig indikator på hva som befinner seg under overflaten.

Arroganse er det å gjøre seg viktig. Synonymer er hovmod, overlegenhet eller overmot. En handling eller en væremåte kan være preget av arroganse. (Store norske leksikon).

Arroganse kommer av det latinske «arrogare» som betyr «å kreve for seg selv», og kan sikte til:

Hovmod, dumstolthet

Hybris, dumdristighet (wikipedia)

Arroganse synes å kunne beskrives som å ha høye tanker om seg selv, og ha en selvopplevd følelse av å være bedre og viktigere enn andre, (oftest) uten å ha grunn til det. For meg passer denne beskrivelsen meget bra på Støre. Personlig tror jeg han bruker statsministerrollen som et springbrett for å oppnå en høyere stilling i EU-systemet (“å kreve for seg selv”) uten særlig høye tanker om det norske folk. Men denne egenskapen synes altså Nettavisens utvalg er så imponerende at de kårer ham til vinner av debatten.

For det kan være ganske lett å forveksle arroganse med autoritet, slik Nettavisen har gjort. Kun det trenede øyet kan se forskjellen.

Da jeg for 20-25 år siden var student, så hadde jeg en klassekamerat. Han var fryktelig arrogant og nedlatende. Og det tiltrakk meg som en flue til en skål med frukt. Dette var lenge før jeg lærte å tolke røde flagg riktig. Jeg innyndet meg derfor hos ham, og vi utviklet et slags vennskap. Jeg beundret hans arroganse, som jeg feiltolket som trygghet og at han var en alfahann. Det var en ære å innimellom få lov til å stå i hans skygge. Jeg skulle gjøre den samme feilen igjen mange ganger senere, inntil jeg lærte å se arroganse for hva det er.

En ting som slo meg med ham, var at han var ikke spesielt faglig flink. Han klarte å overbevise alle rundt seg om sin faglige overlegenhet, men han ble avslørt på teoretiske eksamener og oppgaver, hvor han ofte falt gjennom og strøk. Jeg var mye mer teoretisk dyktig enn ham. Men jeg hadde motsatt problem, jeg klarte aldri å overbevise mine omgivelser om min dyktighet. Jeg hadde ingen “autoritet”.

I dag, tyve år etter vi ble uteksaminert, så har min medstudent selvfølgelig fått en kommunal lederstilling. Mens jeg fortsatt jobber på gulvet. Slik er det. De arrogante er så overbevist om deres egen fullkommenhet at de ikke finner seg i å forbli nede på rangstigen. Og kanskje enda mer interessant; de klarer å overbevise andre om denne selvopplevde fullkommenheten, blant annet ansettende instanser.

Det er sjelden de arrogante avslører deres arroganse med ord. De sier oftest de riktige tingene, og det er kanskje her overbevisningsevnen ligger. Faktisk er de meget gode på ikke å la munnen renne over med det som hode og hjerte er fylt av. Man må dermed lete andre steder, som i blikk og kroppsholdning. Kroppsspråket deres er avvisende og fordømmende. De forteller med hele deres vesen at andre er dem mindreverdige. Samtidig kan de sjarmere og gi komplimenter. Og det er når man får et kompliment av en avvisende og arrogant person, at komplimentet veier ti ganger tyngre og man blir sugen på mer. For av en eller annen grunn er det en ære og et mål å bli omfavnet av den arrogante. Det er som om man får bekreftet sin verdi mye, mye mer, enn når man blir omfavnet av en hjertevarm person. Det er ihvertfall slik jeg tenkte den gang. I dag har arroganse motsatt effekt på meg – det støter meg bort.

Og i dag ser jeg det umiddelbart. Det er derfor interessant å se hvordan journalister ikke ser det, lar seg blende og kaller åpenbar arroganse for “naturlig autoritet”.

Heldigvis er jeg ikke den eneste som reagerer. PR-rådgiver Hans Geelmuyden skrev dette som respons på Nettavisens hyllest av Støre;

Først en avklaring. Et “rødt flagg” er ikke det samme som et psykopatisk trekk. Ihvertfall ikke her på bloggen. Et rødt flagg er mer som et farevarsel om at med denne personen så bør du være på vakt, eventuelt holde deg unna. Men det kan være mange grunner til at man bør holde seg unna mennesker. Mulig psykopati eller narsissisme er kun to av disse årsakene. For eksempel er det definitivt et rødt flagg hvis en venn eller person du dater aldri betaler sin del av regningen. Men det trenger ikke være snakk om et psykopatisk trekk. Det blir bare en veldig økonomisk kostbar relasjon for deg i lengden. Et annet rødt flagg er hvis noen du kjenner aldri overholder avtaler. Igjen, det trenger ikke være en p/n. Du kan likevel ikke forholde deg til en så upålitelig person.

Sjarme vil jeg beskrive som vennlig imøtekommenhet. En sjarmerende person er blid og hyggelig, kanskje lett flørtende og med glimt i øyet. De tyr lett til humor og fungerer som en formildende faktor i en gruppe med mennesker. Men hvordan vi oppfatter sjarme er jo subjektivt. Noen synes at sjenerte mennesker er sjarmerende, og de vil neppe passe inn i min beskrivelse over.

Således er sjarme ikke et psykopatisk trekk. En psykopat kan være sjarmerende, men trenger ikke å være det. Tvert imot, en psykopat kan ofte fremstå svært usjarmerende. En psykopat er snarere karismatisk. Psykopatisk karisma er noe annet enn sjarme. Psykopatisk karisma sitter i øynene til psykopaten, og oppleves for objektet som svært tiltrekkende, nærmest erotisk. En karismatisk psykopat trenger ikke være fysisk tiltrekkende. Både Adolf Hitler og Joseph Goebbels hadde flust av kvinnelige beundrere. De hadde også begge et suggerende mentalt tak på massene, med talegaver og en karisma som klarte å overbevise tilhørerne. Men ser man bilder og gammel film av dem, så er ikke “fysisk tiltrekkende” hvordan jeg vil beskrive dem.

Annonsørinnhold

Her får du tak i den søteste kalenderen for 2025

Her skiller narsissisten seg litt fra psykopaten. Narsissisten prøver ofte å være sjarmerende, der de smiler og lett får innpass i sosiale sirkler. Imidlertid lykkes det dem ofte ikke å være sjarmerende. Deres “sjarme” kan oppleves som påtrengende og narsissismen skinner snart gjennom i form av selvsentrerthet og hensynsløshet. Vi kjenner typen. Det er de som lytter til dine historier, kun for å kalkulere hvordan de kan “toppe” den; de har alltid opplevd noe bedre, verre eller større. Det trenede øyet kan avsløre narsissisten på deres “sjarme”. En ekte narsissist vil ofte reagere med avvisning eller aggresjon, hvis motparten ikke anerkjenner sjarmen de selv tror de besitter.

Men hva med sjarmerende mennesker som ikke er p/n? Hvorfor skal vi være på vakt overfor dem?

Sjarme er i sin natur overflatisk. Den er behagelig å være i nærheten av, men mangler dybde. Og her er det vanskelig å si om høna eller egget kom først. Er de sjarmerende fordi de har lært seg å dyrke overflatiskhet – som om de spiller en teaterrolle, eller er sjarmen snarere et resultat av iboende likegyldighet? Det spiller forsåvidt ingen rolle. Du vil neppe oppleve den gjensidige sjelelige tilknytningen som du ønsker deg, med en slik person. Vi som skriver og leser her på bloggen, er ofte mennesker som søker tilknytning. Hvis ikke vi opplever gjensidig tilknytning med venner og partnere, så vil vi heller være uten.

Jeg har hatt flere sjarmerende venner. Vennskapene har sjelden holdt lenge, for forventningene til relasjonene har vært på helt forskjellige plan. Der jeg har forventet en viss kontinuitet, så har den sjarmerende vennen hatt det helt fint med å la det gå et halvt år uten å gi lyd fra seg. I mellomtiden har jeg blitt sur. Så når de endelig sendte en melding med forespørsel om aktivitet, så hadde jeg bygget opp en irritasjon mot dem og hadde derfor ingenting å gi dem. Av og til fortalte jeg dem hva jeg syntes om deres likegyldighet, men det har vært som å snakke til en vegg, for deres verdensanskuelse er så totalt ulik min. De reagerte oftest med genuin forbauselse. Andre ganger har jeg svelget kamelene og latt som om det er “no big deal” at de holdt på slik. Men det har likevel alltid endt med en slags konflikt og brudd, ganske enkelt fordi kamelene ble for store for meg. Slike relasjoner vil jeg ikke ha.

Har jeg alltid lagt skylden på den sjarmerende vennen? Nei. Det handler om kompatibilitet. Det handler også om å kjenne meg selv. Jeg passer ikke med overflatiske mennesker. Jeg kan derfor ikke bruke tid på dem. Og nettopp derfor er sjarme et rødt flagg for meg. For å spare meg selv for tid jeg ikke lenger har.

Sjarmerende mennesker virker ute av stand til å knytte seg i særlig grad, for de skal være venn med alle. Hvis du er venn med alle, så er du venn med ingen, for du rekker aldri å komme i dybden med noen. Og dette synes heller ikke å bekymre den sjarmerende personen. Kjenner du deg igjen i følgende scenario? Du er på fest og har endelig fått den sjarmerende vennen på tomannshånd. Vedkommende spør om hvordan det går med deg, nikker og smiler når du forteller, og når du endelig føler deg avslappet og trygg nok til å fortelle noe som du egentlig ikke betror så mange, så blir den sjarmerende vennen distrahert av en tredje person, sier “unnskyld meg, jeg kommer snart tilbake” og forlater deg. Du tolker “snart tilbake” som maks fem minutters fravær. Du blir derfor sittende og vente, for du føler dere var godt i gang med å bli dypere kjent. Det må da sjarmøren også ha merket – at et bånd ble knyttet mellom dere? Du hadde dessuten nettopp fortalt noe fortrolig, og forventer faktisk en kommentar til hva du har fortalt. Men de fem minuttene blir til femten. Du føler deg dum som sitter der alene med drinken i hånda. Du gir opp å vente og reiser deg for å mingle med andre. Du er tross alt på fest. En halvtime senere speider du den sjarmerende vennen igjen. Nå sitter han eller hun i sofaen sammen med en fjerde person, altså en helt annen enn den de forlot deg for. Samtalen dere hadde er definitivt glemt. Det var ingen “connection” slik du trodde.

En sjarmerende person er ofte full av “future faking”. Der og da, mens du har hans eller hennes oppmerksomhet, så er dere verdens beste venner, og det er ikke grenser for hvor mye dere skal finne på sammen i framtiden. Hvis du er av den litt godtroende sorten, så vil du lett begynne å legge planer for disse aktivitetene. For du klarer ikke la være. Det ligger i din natur å være glad i mennesker, ønske å være sammen med dem og stole på dem når de sier at de også ønsker samvær med deg. Også selv om du innerst inne vet at den sjarmerende vennen neppe mente noe av det. Noen har sågar brent seg på faktisk å kontakte sjarmøren to uker senere; “du, vi snakket jo om å dra til Rhodos. Jeg har kikket litt på billetter. Jeg ser vi kan få meget billige billetter i september. Tenkte du all-inclusive?”, for å oppleve at vennen nærmest setter kaffen i halsen og lett nedlatende forteller deg “du, det var vel bare noe jeg kunne tenke meg, jeg har faktisk ikke tid, ihvertfall ikke nå i høst, men kanskje til neste år? (ny bløff)”. Hvor mange har ikke følt seg utrolig kleine i en slik setting, kun fordi man tok noen på ordet? “Ok, nei, jeg forstår det altså.. hehe… tenkte bare at .. det kunne være fint! Eh… ja… hehe… men du, vi snakkes!”.

Slik kan sjarmerende mennesker stille deg i forlegenhet. I tillegg til at du har brukt av din tid til å håpe på mer samvær med dem.

Kan sjarmøren ha distansert seg fordi de følte du var krevende og klengete? Absolutt. For akkurat som du misliker overflatiskhet, så misliker sjarmøren folk som “forventer” noe av dem, folk som alltid skal ha mer kontakt og ikke bare kan betrakte det hyggelige samværet som nettopp det – et hyggelig samvær som ikke betyr at dere skal gifte dere. Men dette skal du ikke ta personlig. Du er ikke krevende. Men du vet hva slags relasjoner du ønsker deg.

En overflatisk person dyrker nettopp overflater. De er uinteressert i hva som befinner seg under overflaten, enten det gjelder personer eller historier. De foretrekker det visuelle og er ofte opptatt av menneskers utseende, kunst og mote, fordi det er overflatisk. De er sjarmerende fordi de gir komplimenter. Men legg merke til at det oftest er det overflatiske de roser. De lever her og nå, og tenker sjelden på fortid eller fremtid. De planlegger ikke vennskap for livet. De er sjarmerende fordi de ikke lar slike ting tynge seg. Når de ikke er tynget av hverdagsproblemer, så er det jo enkelt å være lett til sinns. De vil ofte komme med “kloke” uttalelser som at “du bekymrer deg for mye, lev litt, du har ikke kontroll på hva som skjer i morgen”. Du senker skuldrene og lar deg rive med der og da. For har de ikke litt rett?

Men å leve intimt med en slik person betyr at du er den eneste i relasjonen som tar ansvar for at pengene også til neste måneds utgifter kommer inn på konto. Du er den eneste som tar ansvar for å overholde avtaler som ligger lenger enn to timer frem i tid. Og du er den eneste som sørger for at barna og hunden får mat når de skal, at de har matpakke med seg på skolen, at hunden blir luftet hver fjerde time og at barna hentes til riktig tidspunkt.

Et annet trekk med sjarmerende mennesker er at så snart ting blir kjedelig, så fordufter de. Det kan derfor være vanskelig å innføre normale hverdager med en slik person, når hver dag må være en begivenhet for at de ikke skal miste interessen. Sammen med en slik person så vil du føle seg som en “grå mus”. Du vil også føle et press om å alltid finne på nye og spennende aktiviteter, selv på en mandag, og selv om du egentlig ikke har energi til det. I tillegg må du finne deg i at andre mennesker hele tiden flokker seg rundt din partner, nettopp fordi han eller hun er så sjarmerende.

Så å leve sammen med en sjarmerende person kan være en prøvelse. Er det verdt det?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 525 kroner, 90 minutter koster 840 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.