Jeg fant tilfeldigvis denne boken i en bokhandel her i Danmark. Den står altså på dansk, men det er lettlest dansk, uten tunge setninger. Skriftlig dansk ligger tett opp til bokmål. Noe av det som mest skiller dansk skrift fra norsk er ikke ordene, men kommasettingen. For en norsk leser så vil en dansk tekst oppleves mer oppstykket enn hva vi er vant til.
Boken handler om grensesetting og krenkelser. Fra baksiden;
“Kunne du tænke dig at lade være med at sige ja, når din krop siger NEJ? Kender du det, at du føler dig presset, invaderet eller nærmest kørt over? Er du træt af at føle, at du bliver brugt som et “tag-selv-bord”?
“Elsk dine grænser” lærer dig at aktivere, forstå og bruge dine grænser, og du bliver klogere på, hvor afgørende sunde grænser er for din livskvalitet”.
Boken er svært relevant for temaet vi jobber med her på bloggen. Faktisk irriterende hvor relevant den er, fordi jeg føler at boken jeg selv hadde tenkt å skrive, allerede er skrevet. Forfatteren bruker til og med de samme ordene som jeg bruker. Det finnes ikke mange bøker om dette på markedet, og dette er den første jeg har funnet som treffer spikeren på hodet i den grad.
Noen utdrag fra boken;
“Hvis du skal vælge mellem at være her i livet, som den du er, eller at lade dig underminere og miste dig selv, kan det være nødvendigt at give afkald på en eller flere relationer. Til gengæld vil der åbne sig døre til nye og sundere relationer. Du vil møde nye mennesker, som respekterer og anerkender dig, og i lyset af dem vil du forstå, hvor usunde de mistede relationer var for dig. Når du bliver nødt til at vælge relationer fra, kan det medføre tvivl og skamfølelse. Med tiden, når du mærker de positive resultater af at omgive dig med mennesker, der respekterer dig, vil du kunne slippe følelsen af at have gjort noget forkert. Du behøver aldrig skamme dig over at kræve, at andre respekterer dine grænser. På længere sigt er det sundeste for dig, at du lærer at styrke dig selv, så det ikke er farligt for dig at være sammen med mennesker, uanset hvordan de er. Fordi du mærker din egen styrke, integritet, og dine grænser.”
Her beskriver forfatteren Gråsteinmetoden, men uten å nevne den med navn;
“Hvis en kollega, en nabo eller ven, som du ikke er interesseret i på den måde, begynder at overtræde dine grænser, er det et godt tidspunkt at blive opmærksom på dit kropssprog, og hvilke signaler du sender. Øjenkontakt skal være så kort som muligt. Når du taler med ham, er det bedst at stå med siden til. På den måde signalerer du blandt andet, at du er på vej videre, og at du ikke lægger op til en længere samtale. Hvis I har noget relevant at tale om, for eksempel fagligt, så hold dig strengt til emnet, og hvis han forsøger at skifte til emner, der er helt udenfor fagligheden og måske retter sig mod seksuelle emner, er det i din interesse at stoppe det i opløbet. Du kan bare sige “kan vi vende tilbage til emnet?”. Og hvis han ikke vil forstå, at du mener det, forlader du stedet. Det er det tydeligste signal, du kan sende. Hvis du ikke er i god kontakt med din krop og ikke ved, hvor meget den fortæller omgivelserne om dig, risikerer du, at dit kropssprog afslører dig som et nemt offer.”
Bokens plusser: den er meget lett tilgjengelig. Mange vil dra umiddelbar kjensel på problematikken den tar opp. Den er så lettlest (og kort) at også de som normalt ikke liker å lese, vil komme gjennom den.
Bokens minuser: den er i overkant overflatisk. Boken har dessverre ikke utnyttet sitt fulle potensiale. Den kunne godt gå dypere for eksempel i ubehaget ved å bli krenket, og hva som skjer rent psykologisk. Løsningene handler i hovedsak om å “merke kroppen” – som forsåvidt er viktig, fordi mange lesere har lært å undertrykke kroppens signaler, men man må også ha mot og integritet til å si ifra. Det er psykologi og dette forteller boken mindre om. Jeg vet heller ikke om å “holde en grensefest” – altså en ekte fest med kake, champagne og venner, hvor man feirer sine nye grenser – vil appellere til lesere flest.
Bokens innhold og nytteverdi får terningkast 4.
Som relevans for bloggen får den terningkast 6.
Som gjennomsnitt blir det terningkast 5.
Boken blir “premie” under årets spleis, som – som vanlig – vil pågå i juni.
I dag vil jeg snakke om mitt hjertebarn – Gråsteinmetoden.
Sosial distansering er noe vi lært under covid. Nå vil jeg fortelle om “sjelelig distansering”. “Soul distancing” (heretter SD) er ikke mitt begrep. Jeg finner ikke på engelske begreper. Men jeg oversetter dem gjerne til norsk – der jeg kan. SD er omtalt av Dr. Durvasula Ramani, for mange her kjent fra youtube.
SD er egentlig bare en annen side av samme mynt. Gråsteinmetoden handler jo nettopp om å bevare sjelen. Om å ikke øse av ditt indre. Om ikke å gå dypt.
SD brukes i de tilfellene hvor vi ikke har mulighet til å fjerne oss fullstendig fra en narsissist eller psykopat.
Det betyr at vi må tåle deres nærvær i varierende grad. Kanskje nesten daglig på jobb, eller kanskje bare en eller to ganger i året, i familiesammenkomster. For mange her på bloggen gjelder det at de deler mindreårige barn med p/n, og derfor må samarbeide med dem. Atter andre har p/n foreldre som de ikke klarer å løsrive seg fra – kanskje fordi de ønsker å beholde kontakten med den andre forelderen. Man skal heller ikke kimse av den makten p/n foreldre har over egne barn – selv voksne barn. Det kan faktisk være vanskeligere å frigjøre seg fra en slik forelder, enn fra en psykopatisk partner. Det handler om at man må betrakte barndom og oppvekst med helt nye briller. Det berører noe dypere i oss, enn om vi må revurdere et samboerskap vi har inngått i voksen alder.
Alle p/n har som mål å “røre i grøten”. Med det forbinder vi selvfølgelig “lage trøbbel” for objektet, fordi det er alltid hva det ender med. Men egentlig er det mye mer nøytralt. P/n kjeder seg, de vil ha oss involvert og engasjert. Jeg snakker ikke her om dugnadsarbeid i Røde Kors. Jeg snakker om personlig engasjement. Vi skal gi, gi, gi , avsløre oss, fortelle og åpne oss fullstendig. Ganske enkelt underholde dem. Og vi skal underholde dem med vårt indre liv. P/n vil se hva som er inni. Det er det samme om det er en innpakket julegave eller en person. Og spenningen er like kortvarig. Derfor forkaster de oss når de føler de har pakket oss ut fullstendig og det ikke er mer gjemt inni oss.
P/n gjør selvfølgelig ikke det samme i retur for oss. De blottlegger seg ikke. Tror de ihvertfall selv. Problemet er at de gjør det likevel, når objektet har lært hva de skal se etter. Da avslører en p/n seg så til de grader.
Det verste i retrospekt, for oss som i årevis har åpnet oss for en p/n, er blottleggelse av sjelen. Og det er her SD kommer inn.
Det er en grunn til at du er utvalgt som objekt, enten det er av en forelder, venn eller partner. Det er fordi du har en vakker sjel. En sjel er vakker når den er fylt med godhet og empati. Der ligger dine hemmeligheter og dine sårbarheter. En p/n som får tilgang til din sjel, vil forsøke å besudle den.
Det føles skittent når det går opp for oss at vi har blottlagt vårt innerste skattekammer for en person som ikke er interessert i å ivareta det. Og den verste følelsen er kanskje at vi ikke kan spole tiden tilbake og forandre det. Åpnet er åpnet.
Denne følelsen av besudling kan antakelig sidestilles med det å bli voldtatt. Et voldtektsoffer vil forsøke å vaske bort voldtekten, fordi en uverdig person har trengt seg inn uten samtykke. Av en p/n blir vi utsatt for sjelelig voldtekt. På samme måte som et fysisk voldtektsoffer så klarte vi ikke å beskytte oss selv. Personen trengte seg inn med manipulasjon og psykisk vold.
Men den gode nyheten er at det stopper her.
Spist er spist. Men nå får ikke p/n mer, uansett hvor sulten hen blir. Ihvertfall ikke av deg.
Når du fremover kommuniserer med p/n, så pakker du sjelen godt inn i deg selv, og holder den der. Du deler ingen flere hemmeligheter eller sårbarheter med p/n.
Rådet er å holde kommunikasjonen meget overflatisk. Snakk om vær og vind, naboens prisvinnende blomster, prisene på mat. Unngå for enhver pris personlige emner. Og her må du være på vakt, for en p/n vil forsøke å grave. Hvis det er snakk om en p/n du har hatt i livet i mange år, så er det dessuten meget lett å falle tilbake i gamle mønstre hvor du pleide å mate p/n med din sjel. Du har jo tidligere betrodd deg til denne personen! Så her må du øve deg i å holde tunga beint i munnen, og aldri slappe av sammen med denne personen. For når du slapper av, så faller vaktholdet.
Men husk også at Gråstein, SD, eller hva du velger å kalle det, kan være morsomt. Egentlig er det en katt og mus lek, hvor du er musen som ikke vil bli fanget. Når du lærer deg å smette unna alle forsøk på å fange deg, så bygger det opp ditt selvbilde, fordi du opplever at du er smidigere enn p/n og har overtaket.
Du kan også more deg over at når du begynner å yte motstand, så blir p/n svært barnslig, og du får følelsen av å ha en samtale med en åtte-åring. Det i seg selv vekker blandede følelser. Du kan ikke forstå at du en gang respekterte denne personen så høyt, og du får opplevelsen av at du i alle år har solgt din integritet svært billig.
P/n vil bli stadig mer sliten og oppgitt når de ikke lenger klarer å fange deg, slik de klarte før.
Og det er her du må være forberedt på narsissistisk raseri. Plutselig så eksploderer de og kommer med de villeste anklager. Og ofte ut av det blå! Du kan derfor skvette litt, for kanskje stod du med ryggen til, eller kanskje spiste du middag eller fulgte med på en film, altså var du i en tilstand hvor vaktholdet lå nede. Og det kan ta litt tid å reise deg igjen.
Men her er det viktig å vite hva som foregår. Den første innskytelsen er å kue deg for deres raseri. For det er hva du alltid har gjort. Men raseriet kommer som følge av desperasjon. Din SD virker! Det er et godt tegn. Jo mer effektiv din SD er, jo mer desperat vil p/n bli. Dette er krampetrekninger fordi du ikke lenger avgir den forsyningen de trenger.
Så når du har samlet deg etter den initiale oppstandelsen, så nyt showet og klapp deg selv på skulderen.
Vil du lære mer om SD/Gråsteinmetoden? Husk at du kan bestille min bok om Gråsteinmetoden i alle landets bokhandlere.
Eller du kan kjøpe den til redusert pris direkte av meg, i en bokpakke.
Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.
I dag reposter jeg en gammel tekst fra 2016. “Benken” er blant de mest leste og mest delte tekstene på bloggen.
Jeg vil fortelle en historie fra en dag med “min” psykopat.
Denne dagen skulle vi utføre en aktivitet, en utflukt. Utflukten var psykopatens forslag (som alt annet vi gjorde). Siden det var nydelig høstvær, så skulle vi sykle ut til et kjent turterreng, og gå en tur som ville føre oss opp på en høyde – et fantastisk utsiktspunkt – og der skulle vi nyte medbrakt mat og drikke. Bare vandringen alene var omtrent åtte kilometer så jeg skjønte at dette ville ta noen timer. Noen timer alene i psykopatens selskap, jeg gledet meg enormt til dette samværet. På dette tidspunktet hadde vi kjent hverandre i fjorten dager, men vært sammen hver eneste dag i dette tidsrommet, og jeg hadde allerede vendt meg til at psykopaten alltid var ved min side. Dog slo det meg at jeg visste veldig lite om ham.
Det var på returen, etter flere timer på vandring, da vi nærmet oss utgangspunktet hvor syklene våre sto, at vi fant en benk hvor vi besluttet oss for å sitte ned og hvile. Vi satt der i taushet, og speidet utover i samme retning. Benken var smal så vi satt forholdsvis tett. Jeg fisket i ryggsekken etter de siste bollene, tok en selv og tilbød psykopaten en. Han betakket.
Det var i denne stund, da vi satt der ved siden av hverandre, at alt plutselig føltes så ekte, riktig og naturlig. Jeg kjente meg så overveldende nær denne mannen som hadde fulgt alle mine skritt i to uker. Jeg visste knapt hvem han var, men jeg merket et vell av gode følelser for ham flomme innover meg. Vi var sammen. Det var bare oss to, mot resten av verden. Jeg merket en opplevelse av enorm indre fred. Jeg var skråsikker på at nå var øyeblikket kommet – som jeg hadde ventet på i mange år. Dette var mannen jeg skulle tilbringe lang tid sammen med, muligens resten av livet, og at alle hindringer som heretter skulle dukke opp kunne overvinnes, så lenge vi var sammen. Jeg var heldig. Jeg var lykkelig. Jeg var ikke ensom lenger. Jeg opplevde nærhet til et annet menneske, ikke bare fordi vi satt så tett. Det var emosjonell nærhet jeg opplevde. Psykene våre hadde på en måte smeltet sammen.
Jeg visste ikke hva som foregikk i hans hode mens jeg satt og opplevde alt dette. Jeg visste bare at der og da var det kun oss to. Dette var vårt øyeblikk, og jeg følte takknemlighet over at han viet så mye av sin tid til meg alene. Det fikk meg til å føle meg spesiell og verdsatt. Jeg undret om han nøt stunden like mye som jeg gjorde. Solen skinte på oss. Utsynet mot fjellet var fantastisk. Jeg skulle ønske vi kunne sitte der lenger, men det hadde vi ikke tid til. Vi måtte rekke butikken innen stengetid. Vi skulle handle inn til middag den kvelden. Middagen skulle vi både lage og innta sammen, bare oss to. Det var altså flere gode ting i vente.
Var jeg blitt forelsket som en tenåring? Egentlig ikke. Det var tilknytning på voksent vis jeg opplevde. Det var ikke følelsen av eufori, men av indre ro og trygghet med et annet menneske. Jeg kan den dag i dag hente frem følelsen og føle den påny. Den var sterk og fantastisk.
Men i dag, noen år etter denne hendelsen, så vet jeg også at den var basert på min virkelighet, og min virkelighet alene. Hans virkelighet? Jeg antar den så noenlunde slik ut; Hmm… jeg kjeder meg, hvor lenge må vi sitte her? Daniel er egentlig ganske kjedelig, hvorfor sier han ikke noe? Det var egentlig en kjedelig tur, kjedelig selskap. Men det fikk tiden til å gå. Han er så medgjørlig at jeg nesten må le, han går jo med på alt jeg foreslår! For en dott. Antakelig begynner han å bli forelsket i meg. Jeg må benytte meg av det, finne på sprell, se hvor høyt han er villig til å hoppe for meg. Egentlig er det patetisk hvor snill han er, eier ikke ryggrad, en slik person fortjener å bli lurt, narret, lekt med. Hmm… hva har jeg lyst på til middag i kveld? Uansett hva, så må jeg sørge for at det blir noe jeg vil ha. Jeg vil ikke at Daniel skal tro at han bestemmer noe. Jeg er ettergivende med små ting, for å gi inntrykk av at vi spiller på lag, men jeg gir ikke etter når det gjelder middag. Jeg spiser bare ting jeg liker. Jeg vedder på at jeg kan få Daniel til å betale for alt også!
Disse tankene var usynlige for meg, men flere av hans handlinger var synlige. Dagen var virkelig ikke så fantastisk som jeg lenge husket den. For i min gode tro og velvillighet så hadde jeg ignorert mange røde flagg. Tegn og signaler som tydelig viste at han innerst inne ikke hadde tanke for andre enn seg selv. Jeg ignorerte dem fordi jeg ikke visste hva de betød. Her er noen av de jeg fortsatt husker;
– Jeg er høyere enn psykopaten. Likevel valgte han den sykkelen med mest komfortabel sykkelhøyde til seg selv. Det medførte at syklingen ble betraktelig tyngre for meg, da jeg satt veldig lavt.
– Selv om psykopaten er muskuløs og bedre trent enn meg, så lot han meg bære ryggsekken med alle våre felles ting hele turen. Han tilbød seg aldri å avlaste meg.
– Jeg hadde kjøpt boller, og han hadde kjøpt smågodt. Da jeg tilbød ham en bolle, så svarte han “ok, jeg tar en bolle av deg, så tar du litt smågodt av meg”. Jeg avfeide kommentaren som småsøt, som noe et barn ville sagt, og trodde ikke han egentlig mente at det skulle fordeles så nøyaktig. I virkeligheten mente han faktisk det. I hans sinn skulle ikke han gi meg mer enn jeg hadde gitt ham. Han hadde ingen idè om sjenerøsitet mot mennesker som støttet ham.
– Mesteparten av turen foregikk i taushet. Egentlig hadde vi svært lite å snakke om. Psykopaten ga veldig lite av seg selv, og jeg veiet mine ord. Jeg hadde allerede etter fjorten dager begynt å gå på eggeskall.
– En av tingene jeg faktisk fortalte psykopaten om, var min bror som døde for mange år siden da vi begge var ungdommer. Dette viste psykopaten ingen interesse for.
– Psykopaten tok flere bilder på turen som han senere samme dag la ut på sosiale medier. Ingen av bildene inkluderte meg. Jeg ble ikke referert til og på de sosiale mediene ga han inntrykk av å ha vært på tur alene.
Var det egentlig slik at jeg ikke ville se disse tegnene som brølte meg i øret allerede den gang? Nei, det var ikke slik. Jeg så dem, men valgte å la tvilen komme ham til gode. Vi har alle vært der, og må tilgi oss selv for ikke å legge tilstrekkelig vekt på oppførsel som vi overhodet ikke hadde forutsetning til å forstå.
Men vi må forstå at tegnene vi ser ikke er tilfeldigheter eller bagateller. Når vi observerer gjentakende egoistiske handlinger av sorten jeg lister over her, attpåtil flere på samme dag, så er det ikke lenger snakk om ren uomtenksomhet fra vedkommendes side, eller at han/hun har en dårlig dag. Det er derimot viktige avsløringer av et forstyrret sinn. Psykopatens selvtjenende handlinger blir kanskje formildet av et sjarmerende ytre eller en flatterende opptreden. Men se forbi dette og la handlingene tale for seg selv, de forteller nemlig så mye og de er der hele tiden. Når vi velger å ignorere eller minimere disse nokså tydelige signalene, så gjør vi fem høns til ei fjær. Selv en normal men egoistisk person vet at man må gi for å få; at samspill med andre er en kløktig dans hvor begge veksler på å føre. Psykopaten forstår ikke det. Psykopaten føler seg berettiget til å ta uten å gi tilbake.
Noe jeg kan påta meg skyld for, var en intens tro på at ting var slik jeg ønsket de skulle være. Jeg tilpasset, formet, ekskluderte og inkluderte til alt ble en “virkelighet” som passet meg. Men hvorfor skulle jeg ikke tro at hans intensjoner var gode? Det var jo psykopaten som var pågående og ønsket et slikt intenst samvær hele tiden.
Historien handler om hvordan vi som objekter trår feil i oppfattelsen av andre mennesker generelt, og psykopaten spesielt. Vi trår feil når vi antar at andre mennesker tenker som oss. Vi projiserer automatisk vår egen tankegang, samvittighet og moral over på menneskene vi møter, uten i det hele tatt å spørre oss det viktige spørsmålet “er denne personen egentlig slik jeg tror?”. Historien handler også om hvordan normale mennesker knytter dypere bånd med andre, og hvordan psykopaten ikke gjør det.
Problemet er at psykopaten installerer i oss en virkelighet som har til hensikt å føre oss på ville veier. Psykopaten vil ha oss til å tro at de befinner seg i den samme virkeligheten som oss. De får oss til å tro at vi trygt kan elske dem. Det blir edderkoppen som forteller flua “bare kom nærmere”. Og vi lystrer.
Men samværet hans hadde en agenda. Hans virkelighet var så fjern fra min som den kunne bli. Jeg hadde ingen anelse og satt godt i musefella – der på benken. Og her ligger historiens moral. To mennesker sitter sammen på en benk. De sitter tett, og speider i samme retning utover landskapet. I taushet tilbyr den ene den andre en bolle. Den andre takker nei.
Fra utsiden ligner det et fantastisk vennskap med gjensidig lojalitet og omtanke. Men de to befinner seg ikke i den samme virkeligheten. Den ene har et ønske om et dypere bånd. Den andre ikke. De er ikke venner. De er fiender.
Info om den tidligere utlyste “Norgesturneen”.
Responsen har vært middels. Majoriteten av dere som ønsker foredrag, bor i Oslo-området. Interessen på småstedene er derfor for lav til at det kan lønne seg å holde foredrag. For eksempel koster det ofte 1500 kroner å leie et lokale – selv et lite ett. Billettprisen blir derfor for høy hvis kun fire-fem personer melder seg på.
Imidlertid har dere som ønsker et foredrag, utvist et så brennende ønske at jeg antakelig kommer til å tilby et alternativ; et kurs over to-tre dager på min Bed & Breakfast i Danmark. Jeg kan tilby 12 sengeplasser, men en ideell gruppe vil være på ca 8 deltakere. Da kan vi gå dypere inn i tingene og dere har dessuten sjanse til å bli bedre kjent med både meg og hverandre. Info om dette kommer senere.
Det blir foredrag i Oslo. Det kan imidlertid være det først blir i høst/vinter. Jeg kommer tilbake til tid og sted på et senere tidspunkt.
Hvis noen fortsatt har et ekstra sterkt ønske om å treffe meg på min ferd fra sør til nord – som uansett skjer nå i juni – så kan det avtales individuelle konsultasjoner. Kontakt meg da på [email protected]
Et traumebånd kan være vanskelig å beskrive med ord. Samtidig så er du ikke i tvil om du er traumebundet når du forstår hva som skjer. Det er faktisk meget lett å oppdage en traumebinding når du har kunnskapen.
Traumebånd kalles også “psykopatisk bånd”. Det er alltid psykopatisk eller narsissistisk misbruk som forårsaker et traumebånd. Ja, dette har jeg grublet på lenge og grundig, og konkludert at ingen normale mennesker traumebinder. Heller ingen andre forstyrrelser traumebinder, uten at de har et sterkt islett av narsissisme i seg.
Det er de blandede signalene som traumebinder. Man blir ikke traumebundet til en person som kun gjør gode ting. Man blir heller ikke traumebundet til en person som kun gjør dårlige ting. En traumebinder kan lett forveksles med en normal person som ikke er perfekt – for det er ingen – og av og til gjør dårlige ting. En traumebinder er imidlertid alltid en grunnleggende ondskapsfull person som vet at hvis hen kun behandler folk dårlig, så har de ingen problemer med å flykte. De må derfor “sukre ondskapen”.
Det er dog en ting som skiller en traumebinder fra en normal person som gjør dårlige ting. En traumebinder oppleves som en bølle eller en mobber som veldig gjerne vil være sammen med deg. En normal person gir ikke denne følelsen.
Traumebånd har ikke noe med PTSD å gjøre (selv om de to kan opptre samtidig). Ved PTSD så forsøker man å unngå kilden som trigger stress. Ved traumebånd så skjer det motsatte – man trekkes mot kilden som trigger stress.
En person med PTSD og traumebånd, hvor den psykopatiske personen trigger begge deler, kan derfor oppleve to krefter – som hver trekker i motsatt retning – samtidig. Da begynner jo de psykologiske mekanismene som styrer å bli svært kompliserte. Ikke rart det kan være vanskelig å nøste opp alene.
Det er ikke kun psykopatiske partnere som traumebinder. Også venner og foreldre kan traumebinde (og sikkert også egne psykopatiske barn). Også steder eller ting kan traumebinde, for eksempel hvis et objekt gjerne vil bo i et hus hvor psykopatisk misbruk har funnet sted. Vedkommende opplever at de er knyttet til stedet, for eksempel barndomshjemmet, men egentlig handler det om traumebånd.
Man kan også være traumebundet til en jobb, for eksempel der kolleger eller sjefen er psykopatiske, ved å bli værende i den eller vende tilbake til den, fordi den oppleves “kjent og trygg”, selv om man blir dårlig behandlet.
Traumebinding kan også kalles en “trollbinding”, fordi den traumebundne på mange måter er forhekset og blendet til å tro at hen må ha binderen i sitt liv. Traumebinding er avhengig av tåkelegging fra binderen, som er avhengig av at objektet ikke opplever virkeligheten slik den er.
Hva er symptomene på et traumebånd?
Det kan lett forveksles med kjærlighet og oppleves av objektet som kjærlighet, sågar som sterk kjærlighet. Objekter som traumebindes beskriver ofte kilden som “deres livs kjærlighet”.
Objektet tror at den som har forårsaket problemene, er den samme som vil/kan løse dem. Og her kommer svært akrobatiske forsvarsmekanismer i sving, for eksempel at de problemene som kilden har skapt, var “uhell”, og at kilden har et ønske om å løse problemene bare de blir klar over at de har forårsaket dem (altså at kilden lever i uvitenhet om problemene han/hun har skapt).
Den traumebundne er fornøyd med smuler og har svært lave forventninger til kilden. For eksempel oppmerksomhet fra partner, eller anerkjennelse fra sjefen. Den traumebundne arbeidstakeren har ingen problemer med å se kolleger med lavere ansiennitet bli forfremmet foran ham/henne. Igjen trer forsvarsmekanismene i sving; “jeg har ingen ønsker om forfremmelse, jeg har det fint der jeg er”, “jeg har ikke evner til mer ansvar”, “den yngre kollegaen er mye mer skikket enn jeg er”. Objektet opplever at de ikke fortjener bedre – og er fornøyd med en lavere plass i hierarkiet enn de strengt tatt har krav på.
Den traumebundne oppsøker dårlig behandling, fordi det oppleves kjent og trygt. Derfor kan en enkelt traumebinding – for eksempel i barndommen – ha ringvirkninger for hele det sosiale livet, fordi den bundne fortsetter med å finne partnere og venner som behandler en dårlig. Det er derfor meget viktig å bryte sirkelen.
Er den bundne blind for de dårlige egenskapene til kilden? Blir kilden glorifisert? Ikke nødvendigvis. Men objektet bagatelliserer, normaliserer og unnskylder de dårlige egenskapene som p/n besitter.
Den bundne føler seg avhengig av p/n på et praktisk og/eller økonomisk nivå. Det kan være en innbilt avhengighet, der den bundne er manipulert til å tro at de ikke klarer seg alene, eller det kan være en reell avhengighet, der p/n har fratatt den bundne alt ansvar, der p/n selv har utført alle praktiske gjøremål og uten å lære den bundne disse ferdighetene.
Hvordan slite båndet?
For at objektet skal bli fri, så må det 1) erkjenne at det eksisterer en traumebinding, og 2) identifisere hvem som traumebinder – og det er ikke alltid den man tror ved første øyekast. Kanskje tror objektet umiddelbart at det er far som traumebinder, fordi han er den mest dominerende part, når den egentlige binderen er mor, eller kanskje et søsken (som regel et eldre søsken).
Alt dette tar tid å erkjenne og avsløre, ofte flere år. Det starter ofte med en opplevelse av motvilje mot binderen, som ikke har vært der tidligere. Og i lang tid – dette alene kan ta mange år – så sliter objektet med dårlig samvittighet for å føle motvilje mot binderen. Men motviljen forsvinner ikke, så objektet har ikke annet valg enn å reflektere over hvorfor motviljen er der. Men prosessen er tung og objektet må gjennom mange vonde konflikter både med p/n, eventuelle flygende aper, men også seg selv. Den manglende støtten kan oppleves svært ensom og ikke minst “crazy making”. Er det objektet som er gal som oppfatter alt annerledes enn andre? Husk at de eneste objektet har å lene seg på, er mennesker som også har p/n i livet, med andre ord mennesker som neppe ser det samme som objektet. Mennesker som har sett det opp gjennom årene, har vendt p/n ryggen og er ikke tilgjengelige for objektet. Dette gjelder spesielt hvis binderen er en nær slektning.
Kan traumebåndet brytes uten å ekskludere binderen fra sitt liv? I mange tilfeller er det vanskelig å bryte kontakten.
Ja, det er mulig. Men det forutsetter at du ikke er hektet på binderen. Det vil jo sjelden være tilfelle med slektninger. Men er det en eks partner så må du stille deg selv spørsmålet; ønsker jeg at det skal fungere mellom oss to igjen? Hvis ja, så er du fortsatt hektet, og da må NK være målet.
For å beholde binderen i ditt liv, så må du komme til et mentalt sted hvor du blåser av alt p/n sier og gjør. Du trenger ikke å vise det, men du må gjøre det inni deg. Du kan ikke ta denne personen på alvor. Betrakt alt som forlater vedkommendes lepper med svært skeptiske ører. Da blir hen irrelevant og “trollbindingen” blir brutt.
Den største utfordringen ved å beholde en tidligere traumebinder i ditt liv, er ikke risikoen for å bli bundet igjen. Den største utfordringen blir å legge lokk på ditt raseri, når det går opp for deg hvilken manipulering vedkommende har utsatt deg for, og utnyttet din godhet. Hvis du merker at det frister å “ty til øksa” så er det best å likevel innføre NK. Du skal ikke ende i fengsel for denne personen, hen har gjort nok skade på deg.
Husregler for bloggen
Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
Vi kommenterer aldri under fullt navn.
Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.
Narsissister er sårbare, dramatiske og desperate mennesker.
Desperasjonen ligger i alle forsvarsmekanismene de har opprettet for å unngå opplevelsen av skam.
Sårbarheten ligger i frykten for at noen skal trenge gjennom forsvarsmekanismene. Her ligger narsissistens aggressive “angrip før jeg selv blir angrepet” tilbøyelighet.
Tilbøyeligheten til drama ligger både i deres manipulasjoner for å få narsissistisk forsyning ved å spille mennesker opp mot hverandre, men også når forsvarsmekanismene kommer til uttrykk, for eksempel via projeksjon, fornektelse, narsissistisk raseri, bitterhet, forakt og offermentalitet (fordi alle andre er urettferdige mot dem).
Mye av dette er ubevisst hos narsissisten.
Narsissisten flyter på fysisk attraktivitet og karisma. De har ingenting annet å tilby.
Etterhvert som de blir eldre, så svinner den fysiske attraktiviteten. Mange blir også innhentet av fortiden – overgrep de har begått gjennom livet kommer for dagen og blir fortalt av ofrene. Mennesker unngår dem. Eldre narsissister må ofte flytte fordi de blir ignorert og avvist på deres gamle hjemsted.
De blir rett og slett forlatt, og kan kun klore seg fast til mennesker som fortsatt er bundet til dem; eventuelle partnere og barn de fortsatt har kontakt med, og naive flygende aper som ennå ikke har forstått tegninga eller klart å frigjøre seg.
Etterhvert som nettverket svinner, så øker presset på de få menneskene narsissisten har igjen, fordi det nå er færre mennesker å suge narsissistisk forsyning fra. Det er nå narsissisten risikerer at de siste nærstående forlater dem. Disse er imidlertid ofte så manipulert og ødelagt at narsissisten klarer å holde dem fast livet ut.
Med alderen blir narsissisten tiltakende bitter av å bli forlatt og ignorert, i stedet for å bli beundret og hjulpet (som de mener de fortjener). De blir ofte overlatt til seg selv, samtidig som kroppen skranter og de får problemer med å utføre praktiske oppgaver. De klarer nok fortsatt å tiltrekke seg noen naive hjelpere, men på en desperat og sørgelig måte.
Men det er ikke slik at evnen til refleksjon øker med alderen. Det er ikke slik at det plutselig går et lys opp for dem, hvor de forstår all uretten de selv har begått, og forsøker å bøte på den. De vil dø, fortsatt overbevist om at de gjorde rett, og alle andre gjorde feil.
Men hva med psykopaten?
En påstand som jeg hører, og også selv har observert og refererer til, er at psykopaten utvikler seg motsatt av narsissisten og blir mildere med alderen. Stemmer dette?
Ja, mener jeg. Jeg vil forsvare denne påstanden.
Grunnen er at psykopaten allerede i utgangspunktet er en roligere og mindre dramatisk person enn narsissisten. Det betyr overhodet ikke at de er bedre mennesker. Tvert imot, psykopaten er enda mer grandios. De opplever seg selv så suverene og overlegne andre mennesker, at ingen truer dem. Derfor blir de ikke like lett provoserte som narsissisten. Psykopaten frykter ikke skam, slik narsissisten ubevisst gjør, for psykopaten er skamløs – i ordets rette betydning. Psykopaten er kaldere og mer kalkulert, og plotter derfor ofte langt mer avanserte overgrep enn narsissisten er i stand til.
Som en digresjon så har jeg lyst til å sitere den beste litterære beskrivelsen av en psykopats kalkulerte kjølighet som jeg kjenner til.
“No one would have believed in the last years of the nineteenth century that this world was being watched keenly and closely by intelligences greater than man’s and yet as mortal as his own; that as men busied themselves about their various concerns they were scrutinised and studied, perhaps almost as narrowly as a man with a microscope might scrutinise the transient creatures that swarm and multiply in a drop of water. With infinite complacency men went to and fro over this globe about their little affairs, serene in their assurance of their empire over matter. It is possible that the infusoria under the microscope do the same. No one gave a thought to the older worlds of space as sources of human danger, or thought of them only to dismiss the idea of life upon them as impossible or improbable. It is curious to recall some of the mental habits of those departed days. At most terrestrial men fancied there might be other men upon Mars, perhaps inferior to themselves and ready to welcome a missionary enterprise. Yet across the gulf of space, minds that are to our minds as ours are to those of the beasts that perish, intellects vast and cool and unsympathetic, regarded this earth with envious eyes, and slowly and surely drew their plans against us. And early in the twentieth century came the great disillusionment”.
En litt tung tekst på engelsk. Men det er fordi den ble skrevet i 1897, av H. G. Wells, som en del av hans science-fiction roman “The war of the worlds”. Den handler faktisk om romvesener! Men det er samtidig en perfekt beskrivelse av den kalkulerte psykopaten. Om Wells bevisst beskrev psykopaten til fingerspissene, og deretter projiserte trekkene over på de ondskapsfulle romvesenene, er uvisst. Analogien med romvesener er forøvrig ikke så fjern, for psykopater er definitivt en annen rase, om ikke en annen art. De går blant oss. Ligner på oss. Snakker som oss. Kler seg som oss. Men de er rovdyr forkledt som mennesker.
Men med alderen så synes psykopaten å miste sin psykopatiske energi, sin evne og sin lyst til å kalkulere sabotasjeaksjoner. Objekter som har levd tett på aldrende psykopater, forteller at psykopaten synes å bli enklere å leve med, mer samarbeidsvillig, og objektet går ikke lenger på eggeskall på samme måte som før.
Det er nok noe i dette.
Men igjen. Det er ikke fordi psykopaten plutselig er blitt en angrende og godhjertet person. Det handler ikke om ny innsikt eller en ydmyk “oppvåkning”. Psykopatien ligger der fortsatt, rett under overflaten, og vil komme til syne hvis psykopaten blir utfordret, for eksempel på makt.
Under denne teksten så vil jeg legge ut en video om dette emnet. Men det er ikke en tilfeldig video jeg har valgt. Jeg legger den ut med en betenkelighet.
Det florerer med youtube videoer om psykopati og narsissisme. Dette har eksplodert de siste ti årene. I utgangspunktet er det svært positivt at bevisstheten sprer seg. Men man må også være på vakt. Det finnes kanaler laget av mennesker som selv ble avslørt å være narsissister, og som nå er fjernet fra youtube. Det finnes også videoer som egentlig handler om normale (men vanskelige) mennesker, og hvor skaperen ikke synes å ha forstått dybden i narsissisme eller psykopati. Dette er en felle som er meget lett å gå i, fordi hjernen hele tiden ønsker å tolke den psykopatiske adferden på normalt og rasjonelt vis. Dette merker jeg også på meg selv.
Videoen jeg legger ut er muligens et eksempel på sistnevnte.
Videoen beskriver mange narsissistiske trekk korrekt, men kommer også med tvilsomme påstander. For eksempel denne;
“In addition, narcissists may regret acting in a way that pushes away the few individuals they care about, if they act on their need for revenge”.
Det er normale mennesker som gjør dette.
Å være normal betyr ikke nødvendigvis at man er en god person. Det betyr kun at man ikke har en forstyrrelse eller sinnssykdom.
Hvis man bryr seg om noen, også selv om det kun gjelder en håndfull personer i løpet av et helt livsløp, så er man ingen narsissist. Normale mennesker kan være sololøpere, eremitter, eller bry seg mer om ting og maskineri enn om mennesker.
En narsissist vil heller aldri angre på å ha “støtt mennesker fra seg”. For det første vil de aldri erkjenne at det var de som støtte noen bort. Og da kan de heller aldri angre på egne ugjerninger.
Man trenger heller ikke være narsissist for å være en hevngjerrig person.
Mange er drittsekker som unge, men blir mer ydmyke med alderen. De er ikke narsissister.
Videoen har ellers mange viktige poenger. Se og bedøm selv.
De fleste forbinder love bombing med å bli dyrket og beundret. Det er forsåvidt riktig. Samtidig kjenner mange seg ikke igjen i denne formen for love bombing, for det var ikke slik de ble “fanget”. Det kan oppstå skamfølelse av at de aldri ble kurtisert og dyrket, men likevel bet på. Det kan også oppstå misunnelse mot de som var så “heldige” å bli ordentlig love bombet, selv om man forstår at det var manipulativt og falskt. Til sist så kan det så tvil i objektet; “ble jeg egentlig love bombet? Kanskje var jeg ikke utsatt for en p/n?”.
Til det så kan jeg svare at den overkurtiserende love bombingen er kun en av flere måter å love bombes på.
I videoen nederst i denne saken så forteller Dr. Ramani om fire forskjellige former for love bombing. De fire måtene representerer fire forskjellige typer p/n, som alle love bomber forskjellig, og faktisk også fire forskjellige typer objekter! Så følg med. Kanskje kjenner du igjen både din p/n og deg selv. I så fall vil enda flere brikker falle på plass i mysteriet som er den psykopatiske relasjonen. Her oppsummerer jeg de fire formene Dr. Ramani snakker om.
Grandios love bombing.
Dette er den klassiske love bombingen som vi kjenner til, med overdreven kurtisering, sjarme, komplimenter og spandabel pengebruk. Dr. Ramani trekker fram filmen “Pretty woman” som en klassisk grandios love bombing. Pretty woman er jo en romantisk komedie og har lite med psykopati å gjøre. Men den viser på en ypperlig måte hvordan enkelte objekter opplevde idealiseringsfasen. Et mer relevant eksempel er “The Tinder swindler”, der den ekte psykopaten brukte penger han hadde svindlet fra tidligere objekter, til å utsette nye objekter for grandios love bombing.
Grandios love bombing utføres av nettopp den grandiose psykopaten og narsissisten. Alle psykopater er grandiose, men hos den grandiose psykopaten er det et ekstra fremtredende trekk. Den grandiose psykopaten har meget høye tanker om seg selv, og mener de har rett til den dyreste servicen, de beste reisene, de flotteste bilene og den vakreste partneren, uten at deres egen attraktivitet, personlige egenskaper eller økonomisk inntjening skulle tilsi at de fortjener dette.
Hva den grandiose psykopaten gjør når hen love bomber objektet, er å invitere objektet inn i sin fantasi. Det er egentlig ikke objektet psykopaten kurtiserer, men seg selv. Objektet er kun en utsmykning den grandiose psykopaten mener hen fortjener. Objektet blir så henrevet at beundringen projiseres tilbake på psykopaten, og underbygger psykopatens grandiositet.
Objektet som lettest faller for en grandios love bombing, er typisk de som drømmer om Disneyland, som beskrevet i forrige tekst.
2. Spirituell love bombing.
Den spirituelle psykopaten er kanskje yoga-instruktøren eller den religiøse guruen. Den velgjørende psykopaten, som kanskje vier mye tid til veldedig arbeid, som jobber i kirkens bymisjon og er dypt engasjert i byens hjemløse, som drar til Brasil for å redde regnskogen eller utrydningstruede dyrearter. Kanskje meget aktiv i Greenpeace eller Amnesty. Eller de lever i et slags spirituelt kollektiv på et isolert sted, hvor “peace and love” er det eneste man trenger for å leve.
Psykopatien er meget subtil og viser seg på snikende vis, ved at denne personen kanskje ikke er så empatisk som man får inntrykk av ved første øyekast. En slik psykopat vil ha et enormt narsissistisk harem, hvor objektet snart oppdager at hen må dele psykopaten med flere andre objekter.
Love bombing av en slik p/n er ikke grandios. Love bombingen skjer ved at objektet blir bergtatt av å bli viet oppmerksomhet av tilsynelatende en så fantastisk person som bare utstråler god energi og varme, nærmest en liten gud.
Hvem er objektet som faller for en slik psykopat? Antakelig et søkende objekt som selv er åndelig anlagt. Som leter etter svar på eksistensielle spørsmål og har mangel på menneskelig varme som kjernesår. Kanskje mangler objektet også fellesskapsfølelse, og drømmer om å være en del av en større gruppe hvor man tar vare på hverandre, lik den “familien” som den spirituelle psykopaten tilhører. Typisk er at psykopaten krever at objektet må bryte båndene til egen familie for å være en del av gruppen (isolering av objektet).
Men dette blir spekulasjoner, for jeg må innrømme at selv om jeg personlig også er meget søkende etter eksistensielle svar, så ville jeg aldri falt for en slik psykopat. Jeg ville nok snarere, ihvertfall tidligere, falt for den grandiose psykopaten.
3. Betryggende love bombing.
Utføres av den selvhøytidelige/selvrettferdige psykopaten. Den selvhøytidelige psykopaten er fastlåst, fordømmende, belærende, foraktfull, distansert, meget gjerrig og moraliserende. Denne psykopaten elsker å ha rett, og du vil hele tiden høre “hva var det jeg sa”. Du får aldri reell støtte av en slik psykopat. Alle dine ulykker og uhell vil tilskrives feil valg du selv har tatt. Ikke særlig sjarmerende, eller hva? Det stemmer. Denne psykopaten er blant de minst sjarmerende psykopatene.
Så hvordan kan en slik uspiselig psykopat love bombe?
Vel, det handler mer om hva de er enn hva de gjør. Den selvhøytidelige psykopaten vil være meget prinsippfast, korrekt, pliktoppfyllende og punktlig. De vil møte opp til avtalt tid, hente deg på flyplassen (hvis de sier de skal gjøre det), ha styr på økonomien og i det hele tatt virke voksne, modne og med alt på stell.
Dette vil virke meget forlokkende på objekter som har levd i kaos, og som kanskje er søkende etter en lederskikkelse som partner. En som tar vare på dem og forteller dem hva de skal gjøre.
For objekter som har hatt upålitelige partnere som kanskje var utro eller hadde lav moral, så vil den selvhøytidelige psykopaten med deres høye moral fremstå som en “trygg havn”. For slike objekter så vil den selvhøytidelige psykopatens “ryddighet” virke forførende.
Senere så blir det selvsagt tydelig at psykopatens høye moral kun gjelder alle andre, og ikke dem selv. Objektet vil også snart oppleve at de aldri klarer å leve opp til den selvhøytidelige psykopatens høye standard. De vil snart føle seg meget små og utilstrekkelige.
4. Resultatorientert love bombing.
Denne type love bombing utføres av hva Dr. Ramani kaller den “uaktsomme” psykopaten og narsissisten. Den uaktsomme psykopaten er meget uinteressert. De bryr seg aldri om objektets behov (det gjør ingen psykopater, men den uaktsomme psykopaten later aldri som om de gjør det). Hen er uromantisk og distansert. Tar sjelden eller aldri selv initiativ til hyggelig samvær. Bedriver ofte ghosting og blir taus og fraværende i lange perioder. Alle psykopater fremstiller seg selv som “premier”, men hos den uaktsomme psykopaten så er trekket spesielt fremtredende. Her må objektet virkelig jobbe hardt for å få deres oppmerksomhet.
Og nettopp her ligger love bombingen fra en slik psykopat. Den handler verken om hvem de er eller hva de gjør, men hva de ikke gjør.
Denne psykopaten vil tiltrekke seg objekter som er vant til å bli ignorert og avvist, og som gjerne gjør alt arbeidet i relasjonen. De er vant til en betinget kjærlighet, altså å være meget snill og hardtarbeidende for å få godkjennelse og klapp på skulderen. Dette stammer som regel fra oppveksten. Disse objektene vil ofte føle seg verdiløse uten å jobbe hardt for å få noen smuler. Deretter henger objektet seg fast i relasjonen for harde livet, fordi de har investert så mye og jobbet så hardt for å få det til å fungere.
Med andre ord ikke spesielt sunne objekter. Den gode nyheten er at dette er innlærte mønstre som også kan avlæres.
I tillegg til Dr. Ramanis fire former for love bombing, så vil jeg tilføye to typer som jeg selv har observert.
5. Intellektuell love bombing.
Utføres av den “snakkende” psykopaten, som umiddelbart viser deg tillit og forteller om seg selv og sitt liv. Forteller, forteller og forteller. Hen viser også tidvis interesse for objektet – nok til at objektet opplever samtalene som gjensidig interesse og givende. Denne typen psykopat fremstår verken som grandios, uaktsom eller spirituell, men tvert imot som jordnært sjarmerende, intelligent og fornuftig.
Love bombingen skjer ved at objektet blir sjarmert og betatt av den umiddelbare tilliten – og at psykopaten er så åpen og så gjerne inkluderer objektet i sin tankeverden. Det får objektet til å føle seg spesiell og utvalgt, ikke på den grandiose kurtiserende måten, men på intellektuelt nivå. Det er også først og fremst på intellektuelt nivå tilknytningen skjer, og ikke på emosjonelt eller seksuelt nivå – selv om dette kan komme på et senere tidspunkt.
Senere oppdager objektet at alle timene med samtaler ikke synes å ha påvirket psykopaten slik det burde. Det er ikke normalt å dele så mye uten å bli tilknyttet. Relasjonen synes ikke å avansere til neste nivå. Psykopaten oppleves som flyktig og overfladisk. Objektet lurer på om hen ikke har gitt psykopaten den feedbacken som de burde. Kanskje begynner objektet å sende meldinger for å forklare seg bedre, i frykt for at noe skulle blitt feiltolket eller at objektet ikke har vært støttende nok. Disse meldingene vil bære preg av beklagelser og usikkerhet; “jeg mente det ikke slik eller slik altså….. jeg uttrykte meg nok litt dumt der….. jeg har tenkt på det du sa og vil gi deg helt rett!”. Men desperasjonen synes å gjøre alt verre, og og den snakkende psykopaten er fraværende i stadig lengre perioder.
Jeg vil tro at objekter som er tilbøyelige til å falle for denne typen psykopat er svært ressurssterke og intelligente, som ser gjennom den grandiose love bombingen, og som aldri hadde giddet den resultatorienterte love bombingen. De gjennomskuer også den spirituelle psykopaten, og den betryggende selvhøytidelige psykopaten trenger de ikke. Der alle disse faller gjennom, så stimulerer den snakkende psykopaten deres intellekt.
6. Intensiv love bombing.
Utføres av flere typer psykopater (ikke den uaktsomme) men kjennetegnes av at kurtisering og dyrking er fraværende. I stedet fremstår psykopaten som litt stakkarslig, ensom og/eller søkende. Senere kommer det frem at psykopaten verken er stakkarslig eller søkende, men svært selvsikker og arrogant. Men da er det for sent, objektet har allerede blitt hektet til en djevel i forkledning.
Love bombingen består av intensiteten i seg selv. Når noen viser så massiv interesse, så oppleves det svært flatterende. Kanskje ikke i begynnelsen, men objektet blir raskt vant til – og avhengig av – oppmerksomheten. Disse psykopatene har en tendens til først å fremstå som uattraktive, kanskje til og med frastøtende, men i objektets indre transformeres de til å bli den mest sexy personen i verden. Når den intense oppmerksomheten brått slutter så oppstår derfor uttalte abstinenssymptomer. Objekter som er blitt intensivt love bombet, sitter kanskje igjen med den vanskeligste “avrusingen”.
Hvilke objekter faller for den intensive, men usjarmerende, love bombingen?
Svært empatiske objekter, som gjerne vil omfavne alle. Disse objektene “synes synd på” alle sosiale avvik og vil gjerne inkludere dem. Også ensomme objekter som har mangel på oppmerksomhet som kjernesår vil ofte falle for denne type love bombing.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Denne syklusen går på repeat. De gjør det med hvert eneste primærobjekt, og også mange sekundærobjekter. Og det gjelder ikke kun partnere, men også venner og slektninger. De kan også gjøre det flere ganger med samme objekt.
Idealiseringsfasen er muligens den farligste og mest manipulative fasen. Det er her løgnen festes.
Og hva er løgnen? Den er at du er verdens mest perfekte skapning.
For la oss innse det. Det er 8 milliarder mennesker i verden. Og vi er neppe den mest perfekte av dem. Ikke engang i nærheten.
Det er en trist erkjennelse, men også en frigjørende erkjennelse. Virkelighet er alltid mer frigjørende enn fantasi.
P/n lever i en fantasi. Hva de gjør i idealiseringsfasen, er å invitere deg til å delta i deres fantasi. Og du takker ja, du vil gjerne delta i deres fantasi, for det er et fantastisk sted å være. Men det sier seg selv, at de ikke vil gå bra i lengden. For virkeligheten vil før eller siden alltid innhente normale mennesker. Så der p/n fortsetter å leve i fantasien, så blir du etterhvert tvunget til å forholde deg til virkeligheten. Og det er her problemene i relasjonen starter.
Eksempler på der din virkelighet kolliderer med psykopatens fantasier er:
Økonomi. Dere kan ikke kjøpe alt p/n mener han/hun fortjener, for det samsvarer ikke med hva dere tjener.
Hukommelse. P/n husker hendelser slik han/hun ønsker de skjedde. Du derimot, husker dem slik de faktisk skjedde. Men tåkelegging slører din hukommelse. Du blir påvirket av psykopatens fantasier om hva som ble sagt og gjort.
Husk at fantasier ikke er det samme som psykoser. Det er ingenting i veien med psykopatens hukommelse. Når det kommer til ting du sa eller gjorde feil, så husker de plutselig lynskarpt hva som skjedde. Derfor er psykopati ingen sinnslidelse, men en forstyrrelse.
Den grandiose idealiseringen innebærer at objektet plasseres på en pidestall og dyrkes. Den appellerer til våre drømmer om å bli beundret, kurtisert, føle oss viktige, og la oss innrømme det; å kunne dominere noen – at noen føyer våre minste vink, det være seg å bygge opp vårt ego eller gjøre praktiske oppgaver for oss, beskytte oss og kanskje også betale våre regninger.
Har du næret slike drømmer? Ikke skam deg. Det er helt naturlig å drømme om dette.
Men det er også viktig å være klar over at det kun er en drøm, som ikke har noe med virkeligheten å gjøre. Problemet er at p/n overbeviste oss om at det ikke trenger å være en drøm. Det kan bli virkelighet! Og vi lot oss bedra.
Kurtiseringen p/n beæret oss med, opplevdes som hentet ut av en film. Romantiske filmer som næret våre fantasier, som trøstet oss når vi i tålmodig ensomhet ventet på en…. ja, nesten hvem som helst.
Vi kunne derfor knapt tro det var sant da ikke hvermansen dukket opp og viste interesse for oss, men en ridder på hvit hest!
Men så skjedde det uunngåelige, og virkeligheten slo oss over ende. Nå vet vi at når noe er for godt til å være sant, så er det fantasi.
Faktum er at hvis du blir idealisert av noen som har kjent deg i to dager, så vet du at det er falskt. Ingen kjenner deg etter to dager, for da har de kun sett bruddstykker av deg. Og kun svært usunne mennesker dyrker noen de ikke kjenner.
Det er for øvrig en grunn til at du opplevde idealiseringsfasen som å leve i en film. Det er nemlig fra film som p/n henter sine idèer. En psykopat har ikke styr på hvordan kjærlighet oppleves, verken av seg selv eller andre. Derfor gjør de som på film! For den litterære og dramatiserte kjærligheten er den eneste de kan forholde seg til. Og derfor overdriver de love bombingen. Dessuten oppdager de at det virker. Objektet lar seg henrive og blir alvorlig hektet, hvis p/n gjør som på film.
Men lar alle seg hekte av en slik grandios love bombing?
Nei. Og det er her vi må gå i oss selv og studere vår egen tilbøyelighet til å tro på fantasier. Det betyr ikke at vi skal slutte å drømme. Mange drømmer er realiserbare. Men ikke denne.
Hvorfor hadde vi et behov for å bygges opp?
Hvorfor trengte vi å føle oss viktige?
Hvorfor var vi ensomme? Og hvorfor trodde vi at man må være to for å leve et godt liv?
Du kan bygge opp deg selv. Da er du ikke avhengig av at andre gjør det for deg.
Ja, du er viktig – for deg selv. Og det mener jeg ikke sarkastisk. Når vi forstår at vi er viktige for oss selv, så beskytter vi oss selv bedre og tar valg som er bra for oss. Det er derfor viktig at du forstår den verdien du har for deg selv, og ivaretar den.
Men å tro at du kan være viktig for andre? Du vil være viktig for en håndfull mennesker. Men de aller fleste vil – ja, la oss holde oss i virkeligheten – driter i deg.
Så, hva er innafor å drømme om, og hva bør du legge fra deg?
Drøm om realiserbare drømmer, om hva du vil gjøre med livet ditt. Det være seg hvor du vil bo og hva du vil jobbe med. Hvor mange penger du vil ha (ja, det er innafor å drømme om rikdom. Det er også mulig å tjene mest mulig). Om steder du vil besøke (også en motivator for å tjene mest mulig), og hvordan du vil være som person. Vil du være glad og sjarmerende? Det lar seg gjøre! Ønsker du deg mange og gode venner? Lar seg også gjøre! Det ligger i din makt å bli den personen du ønsker å være. Og jeg snakker ikke her om maskeskift a la psykopaten.
Hva bør du legge fra deg? Fantasier om å bli reddet. Ingen kommer til å redde deg. Det er lov å tro på høyere makter, men Gud hjelper den som hjelper seg selv. Det samme gjør mennesker. De blir tiltrukket av deg, hvis de ser at du jobber hardt og har god moral og integritet.
Hva mer bør du legge fra deg? Fantasier om å kontrollere andre. Selv om du jobber hardt og har god moral, og tiltrekker deg mennesker, så har du ingen kontroll på hvem du tiltrekker. Du må ta dem som kommer, og kan velge blant disse.
Du bør heller ikke fantasere om å få en djevel tilbake i livet ditt.
Er det noe i veien med å fantasere? Ikke i det hele tatt. Fantasi er nødvendig. Hvordan skulle ellers de gode romanene oppstå? De gode historiene? Teknologiske oppfinnelser stammer også fra det som i utgangspunktet var en fantasi. Men her snakker vi om fantasier som beriker og skaper framdrift. Ikke fantasier som ødelegger livet ditt.
Husk at ingen bor i Disneyland. Der slukkes lysene om kvelden og Tornerose går hjem til virkeligheten.
Minner om at bloggen drar på Norgesturne til sommeren.
Foreløpig er 75% av dere som har meldt interesse, bosatt i Oslo. Det spøker derfor for småstedene. Men det er ikke for sent. Jeg kartlegger interessen frem til ca 15, mai. Deretter beslutter jeg hvor det eventuelt blir foredrag/treff. Ønsker du et foredrag i din nærhet? Skriv til [email protected]
Nå er det jo ikke alltid du vet at det er en psykopat som bistår deg. Leserne av bloggen har nå innsikt i hvem de må være påpasselige med, men ellers i samfunnet så er mange fortsatt uvitende.
Til sistnevnte så har jeg to raske tips om hvem du ikke bør be om hjelp.
Mennesker som nødig vil hjelpe deg, til tross for at de står deg nær, det være seg venner eller slektninger. De finner enten 1) alltid en unnskyldning for ikke å være tilgjengelige, 2) stiller så mange betingelser for å hjelpe deg, at du føler det er lettere å klare deg selv, eller 3) du har så stor respekt for dem (les: frykt) at du ikke våger å spørre dem om assistanse.
Det motsatte: mennesker som så gjerne vil hjelpe at du opplever det som påtrengende.
Det er sistnevnte gruppe man mest sannsynlig vil støte på i en hjelpesituasjon, tatt i betrakting av at den første gruppen gjør seg selv så utilgjengelige.
I sistnevnte gruppe så befinner det seg både mennesker du kjenner godt, og fremmede. Fremmede “hjelpere” kan være nye naboer som er så ivrige med å hjelpe deg med flyttelasset at du nesten føler du har flyttet inn hos dem. Man skal være forsiktig med å stemple fremmede som p/n, men som en hovedregel – for sikkerhetens skyld – så stiller jeg et rødt flagg ved overdreven vennlighet. Mennesker som er så ivrige etter å hjelpe at de nærmest tar flytteeskene ut av hendene dine, vil i ni av ti tilfeller på en eller annen måte kreve en gjenytelse. Dette slår nesten aldri feil. Ofte er det snakk om naboer som ikke er så godt likt av resten av nabolaget, og nå trenger de allierte og vil innynde seg hos nye naboer som ennå ikke kjenner dynamikken i borettslaget/gaten. Det kan også være snakk om trengende mennesker som fremover vil dukke opp daglig på din dør for å prate. Og med “prate” mener jeg lange monologer om hvor synd det er på dem eller om hvor dårlige mennesker de andre naboene er. Det spiller ingen rolle hva de snakker om, for uansett tema så vil det tappe deg for energi. Energi du trenger til andre ting.
Som mange av dere vet så har jeg nylig flyttet selv. Det er derfor ikke tilfeldig at jeg bruker nettopp flytting som et eksempel. Og jeg opplevde i den forbindelse en situasjon. En nabo med hund kom forsiktig opp til meg. Han virket litt sjenert, men smilte sjarmerende. Jeg inviterte ham til å bli med, for jeg var på vei til en åker bak mitt nye hjem for å kaste ball med min egen hund. Jeg syntes det var fint at de to hundene kunne bli kjent, siden vi var naboer og hundene uten tvil kom til å støte på hverandre.
I starten hadde jeg en ping-pong samtale med mannen, slik samtaler med nye bekjentskaper skal være. Man viser interesse for hverandre annenhver gang, og vekselsvis stiller – og svarer på – spørsmål. Men dette varte i maks ti minutter. Deretter startet en eneste lang monolog fra mannen, som snakket både på inn- og utpust. Etter tyve minutter hadde jeg hørt om alle hans skader og hvor høye stillinger han hadde hatt. Etter tredve minutter hadde jeg hørt om hvor forferdelige alle hans ekser var. På det tidspunktet merket jeg at jeg begynte å bli sliten, og for fortsatt å ha energi til mine gjøremål resten av dagen så sa jeg “jeg må gå, jeg venter en telefon” og tok hunden min og gikk inn til meg selv. Jeg var faktisk nødt til å avbryte ham midt i en setning, for han ga meg for harde livet ingen mulighet til å hoppe inn i samtalen på et naturlig sted. På det tidspunktet var jeg blitt moderat irritert, akkurat nok til å være revnende likeglad med hvordan han oppfattet min avvisning.
Hadde jeg latt denne mannen snakke fritt i tredve minutter til, så måtte jeg lagt meg ned på soafen da jeg endelig kom inn til meg selv, og de praktiske gjøremålene jeg hadde planlagt måtte utsettes til en annen dag. Men der er jeg ikke lenger. Jeg lar ikke lenger folk spise av meg på den måten. Jeg er ingen gratis buffet. Og det skal heller ikke du være.
Igjen – dette trenger ikke være p/n, men det spiller ingen rolle. Det er likevel sterke røde flagg.
Men nå skulle dette innlegget handle om hjelp fra en p/n, så tilbake til det.
Gruppe to – den overivrige hjelperen.
Som sagt kan det være snakk om nye bekjentskaper. Men som regel vil det være snakk om mennesker vi allerede kjenner godt, som står oss nær, og som vi allerede mistenker er dysfunksjonelle. I tillegg har de mest sannsynlig tidligere hjulpet oss, og arbeidet inn en dynamikk hvor vi har latt dem dominere oss.
Hva kjennetegner hjelp fra en p/n?
Den er invaderende. Du har som regel ikke bedt om den. En p/n vil overta prosjektet (hva nå enn det er – fyll inn det som passer) under påskudd av å hjelpe deg. I tilfeller hvor du er i ferd med å flytte, så vil p/n ganske snart kjenne ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du vil oppleve det som om det er ham eller henne som har flyttet inn, og du bistår dem.
La oss bli stående litt i opplevelsen av at p/n kjenner ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du har kanskje gledet deg til å bli kjent med ditt hjem i ro og mak, men nå får du følelsen av at du må skynde deg, for å komme p/n i forkjøpet. Du synes det er pinlig hver gang p/n kommer inn og forteller deg “visste du at du har minst fem fuglehus på eiendommen? Visste du at det ene er falt ned?”, og du beklemt må svare “nei, det visste jeg ikke”. Eller hva med denne; p/n: “vet du egentlig hvor stor eiendommen din er?”. Du: “jeg har ikke finstudert oppmålingen, jeg tror eiendommen går bort til trærne der”. P/n: “nei, den går enda lenger. Jeg har ringt til kommunen, og jeg har snakket med naboen”. Du får en fornemmelse av at dette ikke er et velment ønske om å opplyse deg, men en konkurranse.
Du oppdager at hjelperen ikke gjør ting slik du ber om. Bildet blir ikke plassert på soverommet slik du ba om, men i stuen. Gressklipperen blir ikke ladet i uthuset, men i entreen. En p/n kan til og med finne på å male veggen i en annen farge enn du har instruert. En p/n vil konsekvent gå mot dine instrukser. Fordi de hjelper ikke for å være til hjelp, de hjelper for å kontrollere. De vil heller aldri gjøre slik du ba om hundre prosent, fordi de tolker det som å følge ordre. Og det er de i egne øyne for viktige til å gjøre – og du er for uviktig. Ofte orker du ikke å ta konfrontasjonen, selv om du innerst inne vet at du har grunn nok til å kaste vedkommende ut av huset. I stedet ser du mellom fingrene og tenker kanskje “jeg får bare male over selv, i den fargen jeg vil ha”. Og ofte våger du ikke å gjøre dette heller, fordi du vet du vil måtte avlevere en forklaring på et senere tidspunkt; “nå, så du likte ikke fargen jeg malte? Hva var galt med den og mitt arbeid?”. Så du lar fargen bli stående.
Det er ikke tilfeldig at p/n “hjelper” på denne måten. Det ligger mye manipulasjon og devaluering bak. Men først og fremst så er det bare slik p/n er. Det er noe du må regne med kommer til å skje hvis du aksepterer hjelp fra en p/n venn, forelder, sønn eller datter.
Så hva kan du gjøre? Du kan selvfølgelig avtakke hjelpen. Men hvis du gjør det, så forbered deg på kamp. Ja, du leste riktig. Med en p/n så må man faktisk argumentere – og unnskylde – for hvorfor man ikke trenger hjelp! Hvis en p/n har bestemt seg for å involvere seg, under dekke av “hjelp”, så er det vanskelig å bli kvitt dem.
Men du kan også kjøre på og utnytte dem så mye du kan. Og uten dårlig samvittighet. Det følger tross alt mye jobb med å flytte, og en p/n har som regel masse energi (for øvrig vil også deres energinivå bli brukt mot deg – for du er i deres øyne lat).
Men da må du også være klar over hvorfor en psykopat eller narsissist plutselig er så hjelpsom. For en ting er sikkert, de hjelper deg ikke av altruistiske årsaker.
Hvis en p/n får gjort ting raskere enn deg, så tolker de det som regel som at uten deres hjelp, så hadde tingene aldri blitt gjort. De har heller ingen forståelse for at du prioriterer annerledes enn dem. Kanskje er det viktigere for deg å få det administrative unna før det praktiske. Kanskje er det viktigste for deg å få et beboelig soverom, og at stua kan vente. Kanskje er det uvesentlig for deg at et par av flytteeskene står uåpnet i et par uker. Kanskje til og med et par måneder. Det spille ringen rolle hvor lenge, så lenge det er ditt valg. Men en p/n vil rive dem opp og med det samme begynne å plassere tingene rundt forbi. Og de forteller deg ikke hvor. Du kan derfor gå og mangle ting som du i utgangspunktet hadde kontroll på, fordi p/n har tatt seg friheten og plassere dem på steder du ikke vet om – i ditt eget hjem!
Og her må du være forberedt på at p/n forteller andre hvor uvurderlige de har vært i flytteprosessen. Du hadde nemlig ikke klart deg uten dem! De vil fortelle sine venner at du mest sannsynlig fortsatt hadde bodd i esker om ikke det var for dem. På den måten klarer de å fremheve seg selv, samtidig som de devaluerer deg i andres påhør.
Vær også forberedt på et plutselig narsissistisk raseriutbrudd, fordi du ikke har utvist nok takknemlighet – for hjelpen du aldri ba om.
Vær også forberedt på at krav om gjengjeldelse kan komme når som helst, også tyve år senere. Hvis det er snakk om dine foreldre, så vil de kreve tilbakebetaling når de svekkes av alderdom og selv trenger praktisk hjelp. De vil bruke “husk hvor mye jeg hjalp deg” til å piske deg rundt i årevis, etter deres pipe. Vær forberedt på å til enhver tid måtte slippe hva du har i hendene for å ile dem til unnsetning. Og du kan bare glemme å påpeke “ringte du meg klokken tre på natten for å minne meg på å vanne plantene?”. De vil alltid ha en unnskyldning for hvorfor. Og den vil alltid handle om hvor dum og udugelig du er, og hvor mye du skylder dem.
Til sist må du være forberedt på at en p/n er frekk nok til å påberope seg deleierskap over ditt prosjekt, som var din ide og som du har betalt for, hvis du tillater at de hjelper deg for mye, og slipper dem inn på dine enemerker. Det finnes faktisk juridiske tvister som er vunnet av mennesker som involverte seg i prosjekter de ikke hadde et eierskap over.
Så spørsmålet er, er det verdt det?
Nei, det er ikke det.
Men igjen, du kan forandre ditt tankesett. Mange av oss her på bloggen har nå kommet langt i vår rehabilitering. Enten det er snakk om ekser, nåværende partnere, søsken, foreldre, egne barn eller venner, så vet vi nå at vi skylder dem ingenting.
Alt var en manipulasjon. De spilte på vår samvittighet og ødela vårt selvbilde for å få oss til å tro at de var en premie og at vi skulle være takknemlige som hadde dem. Men nei. Det er tvert imot de som skylder oss.
Så du har et valg.
Be aldri om deres hjelp, og takk nei hvis de tilbyr den.
Eller utnytt dem til det ytterste, uten den minste forpliktelse til gjengjeldelse.
Valget er ditt.
BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.
I mitt tilfelle var det blant annet en underliggende frykt for fordømmelse og avvisning. Jeg ble mobbet som ung for min femininitet.
For mange har også “programmering” noe å si. Disse har som regel vokst opp med p/n foreldre, hvor kjærligheten har vært betinget av at barna har vært føyelige og undertrykt egne behov.
Dine behov er en belastning for en p/n, og noe de vil slippe å forholde seg til. Du er uvesentlig. Derfor er dine behov og ønsker uvesentlige. Det gjelder enten du er partner, sønn eller datter.
Konsekvensene av å kreve egne behov tilfredsstilt av en p/n, er som regel nettopp fordømmelse eller avvisning.
Fordømmelsen kan gi seg utslag i for eksempel latterliggjøring av dine ønsker og preferanser. “Vil du ha torsk til middag? Nei fysj, at du liker det”. “Du ønsker å besøke din venninne? Jeg tror ikke du har godt av å være sammen med henne”. “Du vil dra til Tyrkia i ferien? Du vet at Tyrkia er ut, sant? Kun alkiser drar dit”.
Avvisning kan komme i form av aggresjon, sinne eller som ultimatum. “Hvis du insisterer på å oppføre deg slik, så er jeg nødt til å gjøre deg arveløs”. “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.
Avvisningen kan være i form av taushetskur. P/n foreldre kan nekte å snakke med sitt barn, fordi barnet ikke har oppført seg slik forelderen ønsker. Barnet lærer derfor å ikke være seg selv, men å være slik forelderen ønsker at det skal være. Barnet forsøker å innynde seg ved å krabbe opp på forelderens fang, men blir avvist. Barnet lærer at for at forelderen skal bli “god” igjen, så må barnet behage forelderen.
I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass. Barnet søker etter venner og partnere som kan “erstatte” forelderen, og fortelle dem hvordan de skal være.
“Betinget kjærlighet” er for øvrig et misvisende begrep, slik jeg ser det. I det ligger at kjærligheten er der, men at man må gjøre seg fortjent til den. Jeg kan strekke meg til at man må gjøre seg fortjent til respekt. Men kjærlighet fungerer ikke slik. Den enten er der, eller så er den der ikke. Hos p/n så er den der ikke. Man vil aldri få kjærlighet hos en p/n, uansett hvor føyelig man er. Barn av p/n forstår ofte dette først i voksen alder, og noen forstår det aldri.
En pleaser vil trekkes til enhver som gir dem den minste form for varme og aksept. Pleaseren aksepterer smuler. De går derfor lett i armene til utnyttere, både som partnere og venner. Deretter forsøker pleaseren å kontrollere relasjonen for å unngå avvisning eller fordømmelse. Pleaseren gjør ofte det samme som narsissisten og avslutter relasjonen først, for å beholde kontrollen og for å unngå å bli avvist. Ironisk, ikke sant?
Det sier seg selv at slike relasjoner er dømt til å mislykkes. Sunne mennesker vil sjelden ha noe med pleasere å gjøre. Giftige mennesker derimot, vil flokke seg rundt dem.
Forkasting fra en p/n oppleves ekstra brutal for et objekt som frykter å bli avvist, fordi avvisning trigger en “urskam” og en opplevelse av å være feil. Når en p/n forkaster en pleaser så oppleves det som et ekstra sterkt slag, fordi p/n først har idealisert pleaseren. Pleaseren er ekstra svak for idealisering, fordi idealisering oppleves som en anerkjennelse av at pleaseren ikke bare gjør rett, men er rett. Klart – kanskje hadde du, som jeg, satset alt for mye på denne personen. Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse bør fremkalle forargelse, og ikke følelsen av fullstendig nedbryting og tilintetgjørelse.
Pleaseren er ikke sunn.
Men pleasing er innlært, og kan derfor avlæres.
Hvordan?
Lær deg å ikke frykte fordømmelse eller avvisning. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Hvis du satser alt, så kan du også tape alt. Ha alltid i mente at ting er midlertidig. Hvis du velger å flytte til en ny by med en partner, så spør deg selv om du vil trives på det nye stedet også selv om forholdet tar slutt. Hvis ikke du tror du vil trives, så skal du ikke flytte. Hvis du likevel flytter, så bør du sørge for en “åpen retur”, for eksempel ved å beholde din gamle leilighet, og lage en avtale med arbeidsgiver om at du kan komme tilbake til din gamle jobb innenfor ett år. Kanskje kan du be om ubetalt permisjon.
Jeg så nettopp en youtube video, der foreleseren sa “lev for noe, ikke for noen“. Foreleseren mente med dette at dine mål i livet bør handle om dine egne mål, og ikke andres. Hvis du skal involvere noen i ditt liv, så skal det være fordi de beriker livet du allerede har – og ikke fordi de skal utgjøre ditt liv. Du dør ikke av å bli avvist – eller selv å måtte avvise.
Bli mer kynisk og skeptisk til smiger og idealisering. Får du et personlig kompliment av en person som har kjent deg i fem minutter? Blås av vedkommende. De kjenner deg ikke. De har derfor intet grunnlag til å gi deg et kompliment.
Gå dine egne veier. Ikke helt, men mer enn du er vant til. Fokuser på dine prosjekter. Vil noen være med deg på hva du holder på med? Fint! Men ikke la noen avspore deg.
Ikke gå i spinn hvis noen ikke svarer sporenstreks på dine meldinger eller telefonoppringninger. Du er mest sannsynlig ikke avvist. Og er du avvist, så ligger det utenfor din kontroll. Ingen grunn til panikk. Overvei om det er et enkeltstående tilfelle eller et mønster. Kan det ligge en manipulativ agenda bak? I de fleste tilfeller så gjør det ikke det.
Frykt for avvisning hindrer pleaseren i å holde kontakten med hederlige og gode mennesker. Pleaserens egne forestillinger står i veien. “NN vil sikkert ikke ha noe med meg å gjøre”. “Jeg vil ikke være til bry, NN har så mye på gang”. Hvis man oppfører seg som om man er til bry, så er man til bry – fordi alle må ta på pleaseren med silkehansker, for at han/hun ikke skal føle seg til bry! Oppfør deg heller som en premie! Ikke slik narsissisten gjør det, men som “jeg er heldig som har deg i livet mitt, og du er heldig som har meg i livet ditt”.
Spol tilbake til hvordan pleasingen startet, og skap et nytt utfall. I motsetning til narsissisten så er pleaseren fortsatt sitt ekte, genuine jeg. Pleaseren har ikke skapt en ny persona for å kvitte seg med skam og avvisning – slik narsissisten har gjort. I stedet lever pleaseren med skammen. Men frykten for avvisning er der. En pleaser er derfor fullt i stand til å spole tilbake, selv til tidlig barndom, for å forstå hvordan det hele startet, og hvem som var katalysatoren (ofte den ene eller begge foreldrene). Deretter kan pleaseren jobbe med å holde den ansvarlige ansvarlig (i praksis overføre skammen fra seg selv og over på forelderen, der den egentlig hører hjemme, men forelderen projiserte den over på barnet), og forandre mønster fra usunn til sunnere adferd.
Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.
Ihvertfall en liten Norgesturne, primært i Trøndelag og Nordnorge.
Men først må jeg lodde stemningen blant dere lesere!
Hvor mange kan tenke seg å møte meg, og høre et lite foredrag om psykopati og narsissisme, med mulighet til å stille spørsmål og bli kjent med andre “objekter” i ditt område?
Tema for foredraget har jeg ennå ikke avklart, her er jeg lydhør for innspill.
Men det er naturlig at foredraget retter seg mot dere som trenger det mest, det vil si lesere som sliter med deres rehabilitering og kanskje også med NK. Altså at tema blir å styrke dere i NK samt hvordan å leve gode liv etter å ha blitt utsatt for narsissistisk misbruk av partner, venn eller forelder.
Foredraget kan også rette seg mot dere som er usikre på om dere har nære relasjoner med p/n. Tema vil da bli hvordan å gjenkjenne psykopatiske og narsissistiske trekk i mennesker rundt dere.
Foredraget vil nok uansett ikke være rettet mot dere som nå har masse kunnskap om psykopati, og som har kommet langt i deres rehabilitering. Men alle er velkomne!
En (foreløpig) “turneplan” blir slik:
7. juni Stjørdal (en kort togtur fra Trondheim).
8. juni Mo i Rana.
9. juni Narvik.
11. juni Alta.
Juli (uavklart dato) Hammerfest.
20. august Tromsø.
21. august Svolvær.
23. august Bodø.
24. august Namsskogan.
25. august Oppdal.
27. august Oslo.
29. august Åmli/sørlandsområdet.
Datoene er foreløpige og ikke spikret. Det jeg trenger fra dere er en pekepinn på hvor mange som kan tenke seg å komme på foredrag, og aller viktigst HVOR. De fleste foredragene blir på kveldstid. Dere som ønsker dette, må gi meg et lite hint på mail [email protected]
Husk også å skrive hva du mest trenger å lære mer om.
Utifra deres tilbakemeldinger så kan jeg se hvilke steder interessen er størst, og hvilke steder jeg kan droppe.
Det er ikke bindende å flagge din interesse, MEN dere som skriver må være rimelig sikre på at dere vil ta turen. For typisk er at tyve personer er entusiastiske men kun tre møter opp. Jeg vil helst unngå det.
Foredrag vil vare i ca tre timer, med mulighet for forlengelse for dere som ønsker ekstra tid med meg og med andre deltakere, men neppe over fire timer.
Avgift vil bli i området 250-400 kroner. Prisen er avhengig av antall deltakere, hvor jeg finner lokaler og om det blir mulighet for bevertning.
Jeg tar imot deres interesse på mail i en måned, frem til ca 15. mai. Deretter tar jeg avgjørelse på ruteplan, og påmelding etter dette blir bindende.
