Medavhengighet, del 5; Hvordan ble du medavhengig?

Del 4 i denne serien ble publisert i august 2019.

I de aller fleste tilfeller er det snakk om at vår “family of origin”, altså den familien vi ble født inn i og ikke den vi stiftet selv, var dysfunksjonell. Mange har vokst opp i dysfunksjonelle familier nærmest uten å vite det selv, for utad var alt som det skulle. Barna ble ikke utsatt for fysisk vold, de sultet ikke eller manglet leker eller klær. Fortsatt går mange objekter rundt og lurer på hvorfor nettopp de ble utsatt for en psykopatisk relasjon, for de husker oppveksten som sunn og lykkelig.

Men her er den harde sannhet; 72% av amerikanske slekter har ett eller flere medlemmer med en avhengighet, som alkoholisme eller gambling. Ytterligere 20% har sinnslidelse i deres slekt. Til sammen utgjør det over 90% av slekter som har elementer av dysfunksjon i seg. I hvilken grad barnet som vokser opp blir i en slik familie blir påvirket og skadet, avhenger av hvor nær det eller de dysfunksjonelle slektsmedlemmene står barnet. Typisk vil dysfunksjonelle foreldre påvirke barnet mest, men også besteforeldre, tanter, onkler eller søsken kan gjøre stor skade. På den annen side så kan en sunn og normal forelder langt på vei veie opp for skaden som den dysfunksjonelle forelderen forvolder.

Med andre ord er dysfunksjon meget vanlig. Det er snarere sunne familier som er unntaket. Du står derfor ikke alene hvis du forstår at det var mange usunne elementer i din oppvekst.

Dysfunksjonelle familier kjennetegnes av mange ting. Ofte er det en “oss versus alle andre” holdning i familien. Den blir ofte implementert av dysfunksjonelle foreldre som ønsker at alt som skjer innenfor husets fire vegger forblir hemmelig. Barna får ikke lov til å fortelle hva som skjer i hjemmet til venner, lærere eller besteforeldre. Det er også mye fornektelse i dysfunksjonelle familier, blant annet om avhengigheter. Det skal ikke tales åpent om mors alkoholisme eller fars spillegalskap. Det skapes en atmosfære hvor ting ikke eksisterer hvis det ikke nevnes med ord. Barn som vokser opp slik, vokser opp med en meget skjør virkelighetsoppfattelse, fordi de ikke fikk bekreftet hva de så og hørte. Skjer det egentlig, det jeg ser? Denne opplevelsen av å befinne seg i “the twilight zone” følger dem inn i voksenlivet.

Et annet kjennetegn er usikre grenser, der hvor grensene har vært for sterke, for eksempel at hengivenhet eller kjærtegn har vært fyfy, eller kanskje det ikke har vært akseptert å bli sint eller å klage. Kanskje far var en narsissist som levde i en drømmeverden der alle skulle være positive og bekrefte hans uovertreffelighet. Slike barn kan som voksne bli usikre på når det er akseptabelt å vise følelser. De kan også få problemer med faktisk å gjenkjenne følelser. Når man ikke gjenkjenner følelser så kan man heller ikke uttrykke dem. Det er ikke vanskelig å forestille seg at dette vil skape kjempeproblemer i alle intime relasjoner.

Eller kanskje har grenser ikke eksistert overhodet; for eksempel en mor som behandler sine barn som fortrolige venninner og kompiser i stedet for sønner og døtre. En slik mor har ikke en tydelig rolle som mor, og barna blir usikre på hvordan de skal forholde seg til henne. Er hun mor i dag? Eller venninne? Eller pasient? Ikke bare mors rolle er utflytende, men barna må hele tiden vurdere hennes sinnsstemning for å vite om de har lov til å være barn i dag, eller om de må være støttende venner eller kanskje til og med pleiere. Det kan senere bli vanskelig for barnet å finne sin rolle partnerskap og vennskap.

Kanskje mor lånte bort dine mest verdsatte leker til andre barn, uten å spørre deg. Eller kanskje far konfiskerte pengene du hadde fått for å klippe gresset hos bestemor, fordi han mente du var for ung til å håndtere økonomi. Også dette er en form for grenseløshet fra foreldres side.

Det største av alle dysfunksjonelle kjennetegn er antakelig skam. I familier hvor skam har blitt brukt som oppdragelsesmetode så får barna den verste skaden, fordi de i stedet for å lære “jeg gjorde feil”, lærer “jeg er feil”. Skam programmeres inn i barna med uttalelser, blikk og handling, for eksempel tilbakeholdelse av kjærlighet (“jeg skal bli glad i deg igjen når du oppfører deg/gjør som jeg vil”).

Det er ikke slik at alle barn fra dysfunksjonelle familier blir medavhengige (eng. codependent). Men jeg våger å påstå at den store majoriteten av primærobjekter for psykopaten er medavhengige. For de fleste så vil dette ha røtter i nettopp “family of origin” eller opphavsfamilien, som vi kan kalle det. For enkelte så oppstod medavhengigheten først som voksen og ble da skapt av psykopaten som herjet med oss. Men denne formen for medavhengighet vil mest sannsynlig være midlertidig. Det betyr at så snart traumebåndet er slitt så forsvinner også medavhengigheten. For de som imidlertid har medavhengighet med seg fra opphavsfamilien, så vil den fortsatt være der selv om psykopaten er borte. For mange er derfor jobben ikke er ferdig med NK. Man kan velge å ignorere egen medavhengighet, men da vil den dukke opp igjen og igjen, resten av livet. Men det finnes håp, og i neste tekst skal vi se nærmere på selvhjelp.

Er du fortsatt i tvil om nettopp du er medavhengig?

Gå gjennom følgende liste med påstander. Listen er basert på medavhengige tankemønstre. Den er delt inn i fem mentale områder som er alle er sterkt påvirket når man er medavhengig. Jo flere påstander du kjenner deg igjen i, jo høyere vil din grad av medavhengighet være. Ikke vær redd for å nikke gjenkjennende til mange påstander, ingen ser hva du tenker. Det er viktig at du er ærlig. Å være medavhengig er ingen sykdom, skam eller dødsdom, men en mulighet til å bli bedre kjent med deg selv.

Listen er lang og tung, spesielt hvis man vil gjøre jobben riktig og nøye overveie hver eneste påstand. Slike lister er vanskelige fordi man blir konfrontert med seg selv. Men betrakt det som en øvelse, sett deg godt til rette med en kopp te eller kaffe og ta hyppige pauser.

Benektelsesmønstre;

  • Jeg har problemer med å sette ord på hva jeg føler.
  • Jeg minimerer, forandrer eller benekter mine følelser.
  • Jeg oppfatter meg selv som fullstendig altruistisk og dedikert til andres velbefinnende.
  • Jeg mangler empati for hva andre føler eller trenger.
  • Jeg projiserer mine egne negative egenskaper over på andre.
  • Jeg kan ta vare på meg selv uten hjelp fra andre.
  • Jeg maskerer min smerte på forskjellige måter, som raseri, humor eller isolasjon.
  • Jeg uttrykker negativitet eller aggresjon på indirekte og passive måter.
  • Jeg klarer ikke å ta innover meg at de jeg er tiltrukket av, er utilgjengelige

Lav selvfølelse;

  • Jeg har problemer med å ta avgjørelser.
  • Jeg dømmer hva jeg sier, tenker og gjør hardt. Jeg er aldri god nok.
  • Jeg synes det er kleint å motta anerkjennelse, oppmerksomhet og komplimenter.
  • Jeg setter høyere pris på andres godkjenning av meg, enn jeg gjør av min egen.
  • Jeg synes egentlig ikke jeg er en elskelig eller verdifull person.
  • Jeg søker konstant anerkjennelse som jeg tror jeg fortjener.
  • Jeg har problemer med å innrømme at jeg gjorde en feil.
  • Jeg trenger å ha rett i andre påsyn, og vil til og med lyve for å komme bra ut av en situasjon.
  • Jeg evner ikke å be andre ta hensyn til mine behov eller ønsker.
  • Jeg oppfatter meg selv som overlegen andre.
  • Jeg søker til andre for å føle meg trygg.
  • Jeg har problemer med å starte med prosjekter, fullføre dem og overholde tidsfrister.
  • Jeg har problemer med å prioritere på en måte som gavner meg og min helse.

Føyelighet;

  • Jeg er ekstremt lojal, og blir værende i i skadelige situasjoner/relasjoner for lenge.
  • Jeg ofrer gjerne min egen integritet og mine prinsipper for å unngå avvisning eller sinne.
  • Jeg setter mine egne interesser til side for å gi plass til andres behov og ønsker.
  • Jeg er høysensitiv/hyperårvåken for andres følelser og absorberer dem.
  • Jeg er redd for å uttrykke egne meninger og standpunkter hvis de ikke samsvarer med andres.
  • Jeg aksepterer seksuell oppmerksomhet når jeg egentlig ønsker kjærlighet.
  • Jeg tar avgjørelser uten å overveie konsekvensene.
  • Jeg legger min egen virkelighetsoppfatning til side for å unngå forandring og for å oppnå andres anerkjennelse.

Kontroll;

  • Jeg mener de fleste er ute av stand til å ta vare på seg selv.
  • Jeg forsøker å overbevise andre hva de skal tenke, gjøre og føle.
  • Jeg tilbyr råd og hjelp til andre uten at de har spurt meg om det.
  • Jeg blir irritert hvis andre avviser mitt tilbud om hjelp eller mitt råd.
  • Jeg tilbyr gaver og tjenester til de jeg ønsker å påvirke.
  • Jeg bruker seksuell oppmerksomhet for å oppnå anerkjennelse og aksept.
  • For å ha en relasjon så er jeg avhengig av at motparten trenger meg.
  • Jeg krever at mine behov blir dekket av andre.
  • Jeg bruker sjarme og karisma for å overbevise andre om min evne til å være omsorgsfull og medfølende.
  • Jeg benytter skam for å utnytte andre emosjonelt.
  • Jeg nekter å samarbeide, inngå i kompromiss eller forhandlinger.
  • Jeg har en holdning preget av likegyldighet, hjelpeløshet, autoritet eller raseri for å manipulere utfall og resultat.
  • Jeg later som jeg er enig for å få det utfallet som jeg ønsker.

Unnvikelse;

  • Jeg opptrer slik at andre ender med å avvise meg, skamme meg eller bli sinte på meg.
  • Jeg dømmer hardt det andre tenker, sier eller gjør.
  • Jeg unngår fysisk eller emosjonell intimitet for å holde distanse.
  • Jeg lar mine avhengigheter til mennesker, steder eller ting distrahere meg for å unngå intimitet.
  • Jeg bruker indirekte eller unnvikende måter å kommunisere på for å unngå konflikter og konfrontasjoner.
  • Jeg fornekter/undertrykker mine behov og følelser for å slippe og føle sårbarhet.
  • Jeg trekker folk til meg, bare for å skyve dem unna når de kommer for nær.
  • Jeg mener at uttrykk for følelser er et tegn på svakhet.
  • Jeg vil ikke vise hengivenhet.

Listen er hentet fra fra Co-dependents Anonymous (CoDa) og oversatt til norsk av bloggforfatter.

Legg merke at mange av påstandene er selvmotsigende, for eksempel “jeg oppfatter meg selv som overlegen andre” som står under lav selvfølelse. Men slik er medavhengighet; kompleks og ulogisk. Det er også forskjell på selvtillit, selvbilde og selvfølelse. For eksempel kan man ha et godt selvbilde, men middels selvtillit og lav selvfølelse. Legg også merke til at du kan oppleve mange bekreftelser i fire av listene, men ingen i den femte. Dette er normalt. For eksempel er man neppe både unnvikende og kontrollerende. Den ene av de to egenskapene vil dominere. Noen av påstandene lyder identiske med psykopatiske trekk. Vær likevel ærlig med deg selv når du vurderer påstandene. Du er ikke psykopat, men du er kanskje medavhengig.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Leserhistorie, “Brev til Psykopati og kjærlighet”

Brev til Psykopati og kjærlighet.

En gang i vinter ramla jeg bokstavelig talt over en bok kalt Psykopati og kjærlighet. Hva jeg lette etter på nettet husker jeg ikke. Jeg bestilte boka og leste den non-stop da den kom i posten noen dager seinere. Følte meg kvalm og hadde vondt i magen. Først i sist delen, om Aksept, begynte det å lysne i meg. Mye av det jeg har tenkt de siste årene føltes riktig, ble bekreftet.

Det tok enda en stund før jeg turde begynne å lese i bloggen. Og enda lenger tid før jeg så noen av videobloggene.

Jeg vil fortelle deg litt av historien min. Vel vitende om at jeg høyst sannsynlig ikke får noe direkte respons fra deg. Kanskje er det elementer i det jeg forteller du kan bruke, skrive om. Jeg tror ikke jeg er den eneste som sitter igjen etter en relasjon med et menneske jeg ikke klarer å «plassere». Og når jeg sier plassere, mener jeg fra hvilken vinkel jeg skal forstå vedkommende fra og det jeg har opplevd.

Denne konflikten i meg kan forklares på denne måten, sikkert springende og litt fragmentert. Jeg vet ikke «hva» vedkommende er. Hvilke diagnoser, merkelapper som ligger til grunn. OM det overhode er noen diagnoser der. Antageligvis ikke. Personen jeg i noen år var/forsøkte å være kjærest med, er en godt voksen mann. Jeg må vel også kunne kalles godt voksen. Mine varsellamper lyste fort opp. Jeg ignorerte, men jeg brukte også tid på å spørre han ut.

Her må jeg skyte inn at jeg noen år tidligere, ved hjelp av familierådgivningskontoret i byen, venner og familie, hadde klart å komme ut av en lang relasjon (særboer, men vi giftet oss!) fra en mann med bipolar lidelse, «pluss en ting til» som han sa, da han fortalte meg om diagnosen han hadde fått, godt inn i relasjonen. Da jeg endelig var kommet ut av dette dysfunksjonelle forholdet, hadde jeg gjennomlevd nok for et helt liv, og var slettes ikke lysten på mer psykiske belastninger fra andres selvmedisinering og ikke-erkjente (p)sykdom.. Så tanken på ny kjærest var fjern. Men samtidig var jeg redd for at jeg aldri mer skulle være sammen med noen. Siden jeg var tenåring hadde jeg vært kontinuerlig i forhold. Hatt flere samboere og en langvarig særboer/ektemann til slutt. Ingen av disse relasjonene kan vel kalles sunne. Mye rus og ansvarsløshet. Som 20-åring søkte jeg om omsorgslønn på sosialkontoret for å ta meg av min narkomane samboer, det sier ikke så lite.

Samtidig som jeg avsluttet dette lange forholdet begynte jeg i Al-anon. Jeg leste om psykopati og narsissisme, var til og med på en kurskveld arrangert av en eller annen forening, om å lære å se forskjellen på det. Akkurat som om jeg var på leting etter bekreftelser for at det ikke var dette jeg hadde vært i nærheten av i mitt lange forhold. Jeg jobbet intenst med å hele mine indre sår, bli sterkere og nøt faktisk min nye frihet, stillhet, ro og fred. Jeg ønsket meg en kjærest, men var ikke på leting. I alle fall ikke aktivt.

Men på et arrangement hos ei venninne havnet jeg ved samme bordet med en mann jeg kjente til, men ikke kjente. Vi hadde det hyggelig, traff hverandre i en eller annen slags lek om ord og humor. Jeg ble sjarmert, men gjorde ingenting for å komme i kontakt med han etterpå. Han på sin side forsvant fra festen, uten et ord. Dette skulle vise seg å være en vanlig måte å gjøre det på. Bare gå.

Noen måneder etter møttes vi igjen. Jeg var på vei til byen, jeg var glad og lett da han kom kjørende mot meg. Vi hilste, jeg gikk videre, og i det jeg rundet hjørnet snudde jeg meg og så at han hadde snudd bilen og kom etter meg. Dette gjorde meg glad, men jeg fortsatte å gå. Jeg fulgte planen min. På hjemveien stakk jeg innom lokalbutikken, og der var han. Selvfølgelig tok vi følge hjem. Vi bor jo i nærheten av hverandre. Han viste med tydelighet at han var interessert. Han ville låne telefonen min og ringte opp seg selv. Slik fikk han nummeret mitt, og jeg fikk hans (det ser så banalt ut når jeg skriver det her! Nå ser det jo ut som et skikkelig sjekke-triks!).

Vi begynte å møtes. Gikk tur. Satt i hagen hans. Han presenterte seg som beskjeden og sjenert. Lenge siden han hadde hatt kjærest. Sakte men sikkert ble jeg surret inn i en oppfatning av at han og jeg hadde noe felles. Og jeg må bare innrømme at mye av grunnen til at jeg ble så fascinert var at han var så rolig og vennlig. Han ville gå sakte fram. Jeg var nok langt mer «påtent», hadde lyst på kroppskontakt og sex. Han holdt igjen, fordi som han sa «han var i en ikke-relasjon med en dame han hadde forsøkt å være kjærest med i noen måneder». De møttes sjeldent, og når de møttes hadde hun som regel invitert andre også (nok en gang ser jeg hvor vilt dette ser ut, når jeg skriver det her). Han fikk henne aldri alene, bare de to (nå tenker jeg at det gjorde hun lurt i! Så må jeg legge til at de to har en historie sammen. De var kjærester i ungdommen, før de fikk barn på hver sin kant. Så vidt jeg vet er de fortsatt venner).

Men altså, han syntes han måtte avslutte denne «ikke-relasjonen» (hans benevnelse), før han gikk skrittet videre med meg. Når vi så gjorde det, var inne i hverandres leilighet og overnattet sammen, 3-4 uker etter, endret ting seg. Første gang jeg kom hjem til han etter en slik helg, så han ikke på meg, var unnvikende, «rar». Jeg følte bare at jeg hadde lyst til å gå. Men jeg tvang meg til å bli. Var redd for å såre. I løpet av helgen hadde han etter sex for andre gang, sagt «jeg tror jeg har fått kjærest» til meg. Jeg ble paff, svarte at har du, så har vel jeg også det da? Husker jeg syntes dette gikk veldig fort. Nå tenker jeg at DER festet han et grep. Jeg trodde jeg hadde blitt kjærest med en som var sjenert, som ikke hadde hatt kjærest og sex på lenge, men forsto etterhvert at der tok jeg feil.

Til å kalle seg selv loner har han hatt en usannsynlig mengde damer. Det kom fram etterhvert.

Jeg ser at jeg kan fortelle i det uendelige. Det var ikke hensikten da jeg begynte å skrive. Gjennom de to årene denne relasjonen varte opplevde jeg stadig små drypp av ting som gjorde meg forvirret, flau. Han ville ofte ikke ligge med meg, og gjorde samtidig et stort nummer av at jeg «alltid» ville, at han aldri behøvde å «kjempe» for å «få» meg. Min seksualitet ble til dels latterliggjort og avvist. Han kunne si og gjøre narr av at jeg pustet tungt, alle de tingene kroppene til oss mennesker gjør når vi har sex. Jeg opplevde at hele relasjonen ble uberegnelig. Han ville ikke legge planer med meg. Middagsinvitasjonen på fredagskvelden kunne komme 30 minutter før servering, selv om det var mat som jeg så hadde stått og kokt i flere timer. Jeg følte uro før jeg ringte han. Var redd han ikke svarte meg. Og det gjorde han ofte ikke. Husker en gang. Jeg ringte. Han svarte med en tekstmelding: jeg sover. Gjett hvordan jeg følte meg! Skamfull. For å forstyrre, for å vekke han, mase.

Jeg kan dra mange slike «rare» opplevelser. Til ingen nytte! Det er bare til å plage seg selv med.

Mange av de opplevelsene jeg har hatt har jeg forsøkt å forstå ut fra hans behov og tydelige føringer. Ja, jeg kaller det føringer. Han fortalte meg om sine forventinger til meg. Oppdro meg. Uten at jeg skulle få gjøre det samme, ha forventninger til han.

Aldri har jeg før opplevd å bli sagt de styggeste ting til, på en vennlig og overbærende måte. Taushetskurer. Om jeg hadde opplevd noe hyggelig, fått fine tilbakemeldinger av noen og fortalt det til han, ble han helt taus. Om jeg fortalte om vanskelige hendelser og erfaringer i livet mitt var han også helt taus. Jeg fikk beskjed om at han ikke kom til å svare meg på email om jeg skrev mailer til han, og begrunnet det med at han var ordblind. Ikke var han typen til å gå hånd i hånd. En hel masse regler fikk jeg presentert.

Jeg hadde mange metoder å takle dette på. Jeg svelga stolthet og flauhet, savn og sorg. Jeg strittet i mot, lo av hans latterliggjøring av meg, forsøkte å være føre var. Det skjedde ofte når vi hadde vært ute på noe at han kjørte hjemover til bydelen vår, uten et ord, og bare parkerte utenfor hos meg. Fortsatt uten å si noe som helst. Første gang jeg opplevde at han gjorde slik skjønte jeg ingenting. Han stoppet bilen der, så på meg som om han spurte «skal du ikke gå ut?». Jeg følte igjen skammen, ble flau og sint. Gikk lydig ut. Etterhvert begynte jeg forsiktig å spørre når vi var på vei hjemover om hva slags planer han hadde, eller jeg foreslo noe vi kunne gjøre sammen. Det var jo helg! Masse kjæreste-tid, i mitt hode! Bare for å slippe nedverdigelsen. Eller jeg ba om å bli sluppet av i byen, late som at jeg hadde noe jeg skulle der. Og andre ganger kunne han svinge inn foran blokken der jeg bor, parkere, og invitere seg selv med inn. Fortsatt uten å kommunisere med et eneste ord.

Nå er jeg nok en gang i sving med å fortelle!

Skal forsøke å summere. Mange av de tingene jeg opplevde har jeg i ettertid gitt en forståelse av at det antagelig er en udiagnostisert asperger jeg har vært sammen med. Om han er udiagnostisert er heller ikke sikkert.

Jeg vet ikke!

Her ligger kilden til svingningene i følelser. Jeg kan jo ikke være sint på en asperger! Han kan ikke bedre. Hjernen hans funker ikke på den måten som er «vanlig».

Jeg vet ikke om jeg føler meg dårlig behandlet av en asperger eller om det faktisk er en mann der som ville skade meg. Jeg fikk flere tells. En av dem skrev jeg om på bloggen din nylig. Om at han hadde oppdratt vennene sine til å akseptere at han er som han er.. En som ikke svarer når folk ringer, en som i lange perioder går under bakken, som plutselig forsvinner.

Da jeg en gang fortalte litt om opplevelsene med ex-mannen min sa han «stakkars deg, også møtte du meg?». Eller «alle tror at jeg er så snill, men jeg er jo ikke det».

Eller hva med denne, «det er du som bestemmer hvordan ex-mannen din og meg også, hvordan vi behandler deg». Det er ingen tell, slik jeg forstår det, men en klar ansvarsfraskrivelse for hvordan han behandlet meg.

Dette er forresten noe jeg ofte hører. Det er vi som bestemmer hvordan folk skal behandle oss. Jeg klarer ikke å være enig. Ja, det er opp til hver enkelt å sette grenser. Men det er jammen også slik at enhver er ansvarlig for sine handlinger og uttalelser. Jeg er selv ansvarlig for alt jeg sier. For alle mine valg. Også dårlige valg. I det ligger også mye skam. Jeg er lei meg og jeg skjemmes for hva jeg har utsatt meg for. Jeg er skamfull og lei meg for hvordan jeg etterhvert ble i denne siste relasjonen. Jeg ble en jeg ikke vil være. En jeg ikke ER. Jeg har alltid, uansett belastninger hatt en kjerne i meg som jeg klarte å beholde. En slags godhet og styrke om egen verdi. I denne siste relasjonen forsvant denne kjernen. Jeg ble forferdelig sårbar. Kraftløs, sikkert ganske needy, nesten jamrende. Turde ikke ha særlig kontakt med venninner fordi jeg var redd for å bare være lei meg.

Tror mange allikevel så det. Til og med søsteren hans sa det til han, under påhør av moren deres og han selv, «du behandler ikke kjærestene dine bra», hvorpå han skoggerlo.

Jeg er ute av det. Men jeg sliter. Mannen er i gang med ny dame. Hun bor i nabogaten min, og jeg har dem utenfor huset mitt til stadighet. Hånd i hånd (NÅ er han en hånd-i-hånd-guy!) strener de smilende forbi meg når jeg står og jobber i hagen. Lykkelige.

Det er lenge siden jeg sluttet å hilse på han. Jeg praktiserer NK. Egentlig har jeg lyst til å knuse kneskålene hans. Smadre skallen. Voldsfantasier er fantasier. Jeg handler ikke på dem. Mannen har gjort meg så vondt. Og jeg innser at jeg har tatt over. Fortsetter å gjøre meg vondt ved å henge fast i fortiden, fordi jeg ønsker å forstå. Plagsomt er det også å ha han innpå meg i nærområdet. Når jeg reiser bort puster jeg friere. Men jeg skvetter hver gang jeg ser en bil som hans. Selv når jeg er på andre siden av landet.

Og nå må innrømme at jeg i vinter brøt NK. Etter at jeg i flere måneder hadde observert bilen hans parkert i mitt nabolag, falt bitene på plass. Det var selvfølgelig en ny relasjon på gang. Da hang jeg lapp på bilen hans en natt. «Det er nok nå nn. Bilen din skal aldri overhode noen gang stå parkert i mitt nabolag når du har deg oppi nn-gate. Det plager meg. Dette er ingen diskusjon».

Bilen har ikke stått der siden. Men de spaserer forbi. Etter at jeg brøt relasjonen har jeg sittet lite på verandaen min. Jeg er lite ute i hagen. Jeg går lite tur i nærområdet. Når jeg gjør det, er jeg skvetten og oppmerksom på folk jeg møter.

Litt innsikt synker inn. Uansett hvordan jeg skal kunne definere han, så forteller mine reaksjoner både den gang og nå mye om hvor usunn og helseskadelig denne relasjonen var for meg. Jeg skulle ønske det var ugjort. Dette trengte jeg virkelig ikke! Eller, det var akkurat hva jeg trengte på veien til min egen tilfriskning? Dessverre, eller heldigvis kanskje, har dette gjort meg mye mer skeptisk. Jeg er totalt uinteressert i noen ny mann. Jeg holder tanken på å inngå i et nytt forhold på mer enn en arms avstand. Jeg tør ikke mer. Stoler ikke på meg selv, når jeg gjør slike ødeleggende ting ovenfor meg selv. Stoler heller ikke på andre.

For tro det eller ei. Jeg ble advart på forhånd, tidlig i denne relasjonen. Den felles venninnen vår, hun som holdt arrangementet der vi ble kjent, ville slettes ikke snakke med meg om dette forholdet. Hun kuttet rett og slett kontakten med meg. En annen sa direkte til meg at jeg måtte være forsiktig, at han ikke var helt god. Jeg svarte at det begynte jeg å forstå. Og jeg gjorde jo det, 5-6 måneder inn i forholdet. Men da satt jeg for godt fast. Og ville så gjerne.

For min del er nok mye av det jeg skriver her om nå knyttet til min dysfunksjon. Når relasjoner begynner å gå skeis gjør jeg hva som helst for å bli der. For å få det til å funke. Jeg strekker meg altfor langt. Tilpasser meg. Protesterer mot det jeg er uenig i, men i praksis blir det slik at den andre styrer. Legger premissene. Og jeg svelger.

Nå i ettertid har flere sagt at han slettes ikke er noen sunn mann.

Jeg er glad jeg er ute av det. Men er forferdelig lei meg for å ha blitt så følelsesmessig mørbanket.

Jeg nevnte tidligere i brevet at han selv kaller seg loner. Da forholdet kom til opphør var det jeg som gikk. Men han holdt tak i meg gjennom månedene etterpå. Det kunne være at jeg ble invitert når moren eller datteren hans var på besøk. Vi møttes tilfeldig på tur, han snudde og tok følge med meg. Uten å snakke.

Snakke gjorde han derimot noen uker etter at jeg hadde gått fra han, bokstavelig talt. Da pepra han meg med «hyggelige» utsagn, fortsatt sagt med vennlig og lavmælt stemme, «at å være sammen med deg var som å være sammen med en dame fra Thailand, som ikke kunne språket og ikke hadde venner». Eller «det er ikke riktig av meg å være sammen med deg, fordi du er så helhjerta i dette, mens jeg bare kommer haltende halvhjerta etter».

Eller om å være loner, «jeg kan ikke være sammen med noen».

Alle disse utsagnene svir. Han er i gang med sitt tredje forhold etter meg, med en dame rett bak skogen her hvor jeg bor.

Jeg har ikke snakket med han på noen år. Den endelige avslutningen av kontakt kom da han en dag ville invitere meg ut på kino. Så hyggelig, tenkte jeg. «Spørs hvor mye du ler etterpå», hørte jeg i telefonen før jeg la på, men fikk ikke spurt hva han mente. Vi møttes, han kjøpte kinobillettene i luka. Så startet han samtalen med følgende: «Grunnen til at jeg ba deg ut, ja, trur du ikke, jeg rota meg borti en ny dame, og har fått meg kjærest igjen».

Da smalt det i toppen min. Jeg skjelte han ut i en halvtime i lobbyen. Han hørte på. Eller, antagelig så han munnen min bevege seg. Filmen ble ignorert. For første gang tok jeg skikkelig igjen.

Så rolig sier han, «skal du sitte her eller skal vi ta følge oppover bakkene?». Utrolig nok går jeg sammen med han. Slik jeg har gjort så mange ganger før. I taushet. Med en diger boble av gruff mellom oss, en dirrende diger usikkerhet, og sikkert i håp om en smule innrømmelse og beklagelse fra han om at han var lei seg for hvordan han hadde behandlet meg.

Det er fortsatt ganske ubegripelig at jeg gikk med han oppover. At jeg ikke ble der jeg var.

Men jeg fikk benyttet muligheten til å gi han tilbake en del saker som tilhørte han, der på trappen utenfor huset hvor jeg bor. Jeg svingte mellom gråt og sinne. Helt til jeg reiste meg fra trappen og sa at nå er det nok. Dette gidder jeg ikke lenger. Hold deg langt unna meg i framtiden. Jeg vil ikke se deg her.

Det var det.

Tilbake til nå. Hele tiden svinger jeg mellom sinne, sorg, medfølelse/medlidenhet(?). I det hele tatt en ganske forvirrende situasjon. Jeg vet ikke hvem han er. Jeg har hørt hans egen historie om seg selv. Men det stemmer ikke med det jeg ser. Han ville ikke treffe vennene mine. Men faren min ville han møte!

Han ville ikke være sammen med meg når flere var til stede. Han ville ikke gå ut med meg. Ville ikke gå på konserter, kino (bortsett fra det siste treffet), slike ting man gjerne gjør når man er sammen. Han ville ikke kysse. Så ville han det likevel en annen dag.

Han kunne ringe meg, men hvis jeg ikke svarte eller ringte tilbake få minutter etterpå, var det han som ikke svarte meg. Da jeg traff han noen dager etterpå lurte jeg på hvorfor han hadde ringt, men ikke tatt telefonen når jeg ringte tilbake. Nei, det var fordi han opprinnelig hadde ringt for å be meg ut, men så hadde han møtt en på veien, de hadde gått ut i stedet, og da jeg ringte var han opptatt med denne andre personen.

Au, nok en gang falt jeg i forteller-fellen!

Jeg har så mye på hjertet! Så mange opplevelser jeg strever med. Tross god hjelp fra psykolog og fortsatt kontakt med familierådgivningskontoret.

Disse har jeg hatt kontakt med hele tiden mens jeg var på vei ut av den forrige relasjonen, inn i den nye, og ut igjen. Nå tar begge to selvkritikk (særlig psykiaterne på fam.rådgivningskontoret) for at de på sett og vis dyttet meg inn i relasjonen når jeg fortalte om hvor usikker jeg var der, at jeg ikke klarte å slappe av sammen med han. Nylig sa hun at de ville så gjerne at jeg skulle finne en trygg mann, og at det kanskje var mitt varslings-apparat som var for anspent. Det var det tydeligvis ikke.

For jeg delte varselflaggene med dem. Nei, ikke alle. Noen beholdt jeg for meg selv, fordi jeg så gjerne ville at det skulle være fint og godt. «Hvis bare»-tenkningen er sterk hos sånne som meg. Hvis bare jeg gjør, finner ut, hvordan jeg skal tilpasse meg sånn at han synes jeg blir mindre plagsom, mindre krevende, mer selvstendig. Ja, vet ikke hva.

Da jeg var ute av relasjonen og hadde gjort den siste finalen så lettet jeg på sløret til venner. Alle som en reagerte knallsterkt på hvordan han hadde snakket om meg, til meg. De kjenner ikke igjen hans fortelling om meg. Ex-stedatteren min (fra ex-mannen) ble fly forbanna da jeg fortalte han hadde kalt meg «dame fra Thailand».

Jeg opplever å ha god støtte blant venner som har kjent meg fra før. Overraskende nok har også søsteren hans gitt meg mye støtte (det var hun som sa han behandlet kjærestene sine så dårlig, under påhør av han og moren deres). «Godt du kom deg ut av dette», sier hun. «Skjønner godt at du ble forvirret».

Hun sier om sin bror «han stikker meg der jeg er gladest» og har i perioder valgt han bort. Datteren hans kaller han en «jeg-vet-best-person». Men de er familie! En familie som også har gitt meg mye kjærlighet og varm oppmerksomhet etter bruddet. Med noe jeg har opplevd som oppriktig medfølelse. Jeg tror de så endringen i meg gjennom de to årene. Fra å være sterk og stolt, til å bli spakere og tausere, forsiktig og følende med en tå prøvende ut i luften. Redd for å få «blikket» på meg. Ja, det hadde jeg glemt. Men jeg har det på foto. Blikket. Hat-blikket fra han, mens hele familien sitter samlet rundt et restaurantbord. Det var bare jeg som så de øynene. De var ment som en advarsel. Og det virket.

Byen er liten, og datteren hans er oppvokst med barna til ex-mannen min. «Jeg tror de er ganske like, pappa og pappa´n til NN» sa hun en gang til meg.

Skynder meg å tilføye at hverken hans søster eller datter bor i byen her. Men ja, potensielle apekatter. Jeg sier selvfølgelig ikke negative ting om faren hennes. Men vi har vært på ferie sammen, hun har opplevd samspillet mellom oss, sett fortvilelsen min. Hun har øyne, er godt inn i 20-årene og sett nye damer komme å gå siden det ble slutt mellom foreldrene hennes da hun var 8 år. Søsteren har sett det samme. Vennene hans har sett det.

Oppsummering: Det ble langt dette. Hulter i bulter. Selv om jeg har forsøkt å holde igjen. Jeg startet brevet med forvirringen i å ikke vite hva som ligger bak ex-kjærestens rare væremåte. Og jeg har tenkt asperger. Med den kommer skyldfølelsen for hvor sint jeg er. Psykiateren og psykologen jeg snakker med sier begge at det absolutt er sammenheng mellom asperger og psykopati/narsissisme. Jeg spurte psykologen i vår en gang om hvor det blir av alle de voksne aspergerne, de som ikke fikk noen diagnose i barndommen (asperger er jo en relativt ny diagnose). «Det er de vi finner igjen i voksen alder, med diverse personlighetsforstyrrelser», sa psykologen.

Det gir mening. I alle fall for de av oss som (kanskje, uten å vite om det) forelsker oss i en høyt fungerende autist, som det også heter. Eller, som et tidligere «navn» på asperger forteller, psykopatisk autisme. Det gir også mening. Ikke rart foreldrene til de barna som fikk en slik diagnose ble sinte! Derved ble navnet asperger, etter «oppfinneren».

Igjen. Jeg vet ikke om jeg har vært sammen med en med asperger syndrom eller en renspikka narsissist eller psykopat. At han var ekstremt usunn for meg er helt sikkert. Og at jeg sliter med ettervirkningene. Med den forståelsen jeg har i dag, kan jeg si at jeg i alle fall har hatt narsissisme tett på meg, i mange år. Jeg har endelig klart å erkjenne at også ex-mannen må kunne «plasseres» der. Om siste forsøk på kjærest også er det, vet jeg ingenting om. Men det er mange ting som tyder på det, at han både var beregnende og manipulerende. Uberegnelig. Og alt under et dekke av vennlighet.

Jeg tenker at det ikke var noen god jord hos han. Om det er meningen at vi skal få vokse sammen og hos de vi knytter oss til, så var det veldig skrinn jord i hans hage. Gjerrig og magert. Ingen gjødsel. Lite vann. Man måtte klare seg på veldig lite. Og det gode kom plutselig, i små drypp. Helt uten forvarsel eller logikk. Det var kanskje det jeg ventet på.

Har tenkt mye på det du skriver om idealiseringsfasen. Om vi noen gang var der. Tror ikke helt det. Devalueringen startet ganske fort.

Han fortalte selv at en av «feilene» hans var at han satte hver nye kjærest opp på en pidestall i begynnelsen av forholdet. Så når dagen kom og de gjorde første feilen, falt alt sammen. Dette fortalte han meg noen uker/måneder inn i forholdet. Også en tell?

Virkningen på meg ble en redsel for å gjøre feil. Selv om jeg på alle mulige vis viste han og fortalte han, tidlig, at jeg ikke er feilfri. Det er ingen. Vi gjør feil. Alle sammen. Hemmeligheten er å være raus mot hverandre, sa jeg. Det mener jeg fortsatt. Men tror den rausheten har sin pris. Hemmeligheten er snarere å vite hvem man kan være raus med, og hvem som ikke fortjener oppmerksomheten og rausheten fra en.

Gud hjelpe. Nå må jeg snart avslutte!

Jeg har kvidd meg for å skrive. Dette er vanskelige temaer. Ikke noe jeg snakker med venner om. Å prate med andre med samme erfaringer kan fort bli en destruktiv spiral, og det ønsker jeg ikke.

Du har så vidt vært innom tema medavhengig. Kjenner begrepet godt og kan si jeg kjenner meg selv igjen der. For noen år siden, mens jeg fortsatt var sammen med kjæresten begynte jeg i en gruppe kalt ACA. Adult Children of Alcoholics and Dysfunctional Families. De følger ett 12-trinnsprogram slik AA, NA, Al-anon også gjør. Uten tvil må jeg si at dette er det beste jeg har funnet. Det gir meg mulighet til å se livet mitt som en helhet, der jeg får mulighet til å se livet mitt i dag som et resultat av fortidens reaksjonsmønstre. Veldig kort fortalt.

Dessverre er gruppen liten. Men vi møtes. Og deler erfaringer. Fordi vi følger et strengt møteplans-mønster, leser tekster, assosierer, deler, ramler vi aldri ned i den spiralen jeg er redd for å komme i sammen med andre, der ordet hele tiden skal være fritt. Vi får ikke avbryte eller kommentere hverandres delinger bl.a. Jeg leser i «Den store røde boka», har vært på møter i utlandet, jobber med trinnene (litt fram og tilbake det, når jeg må gjøre det alene). Noe i det du skriver sier meg at du kjenner til ACA, men det kan jeg heller ikke vite. For meg er i alle fall det et skritt på veien til å kunne bli friskere å ta sunnere valg av venner, familiemedlemmer, livet generelt.

Sånn.

Jeg har stor forståelse for at du ikke kan svare hver og i sær. Men håper tema jeg har forsøkte å belyse er noe du kanskje har sett i andres brev og tekster. Jeg tror ikke jeg er alene i å lure på hva det er jeg har vært med på..

Med vennlig hilsen Anonym

 

Brevet er gjengitt med tillatelse fra forfatter. Enkelte elementer er forandret fra originalen, for å bevare anonymitet. 

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon (i perioden 10/10 til 12/11 kun telefon). Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Psykopaten er i konstant overlevelses-modus

Vi har nå forstått at psykopaten og narsissisten ikke synes å bry seg om konsekvensene av deres handlinger. Dette har mange årsaker. En av dem er muligens at psykopaten hele tiden befinner seg i overlevelses-modus.

Jeg har ofte skrevet at narsissistisk forsyning er like viktig for psykopaten som oksygen. Eller mat. Dette er ingen klisje. Akkurat som oksygen eller mat, så kan ikke psykopaten lagre narsissistisk forsyning (heretter NF). NF forbrennes med en gang. Det betyr at livet blir en konstant jakt på mer NF. Psykopaten har selv en opplevelse av at de vil dø hvis de ikke umiddelbart finner NF og sørger for en konstant tilførsel. Det er derfor de får panikk hvis en primærkilde (primærobjekt) plutselig forlater dem. Det er også grunnen til at de som regel sørger for å ha flere objekter simultant; sekundærobjekter, gamle og nye primærobjekter som kan forsyne dem i tilfelle en eller flere forsyninger svikter.

De kan bli rasende hvis et objekt holder tilbake NF. For dem så oppleves det som om objektet nekter dem oksygen eller mat, og ønsker å drepe dem. Dette lyder latterlig, men husk at deres sinn er forstyrret. Det kan dessuten forklare behovet for hevn som oppstår mot objektet. Objektet er ofte selv intetanende om at de har holdt tilbake NF. For objektet så har det i stedet handlet om et forsøk på å sette opp nødvendige grenser mot den grenseløse psykopaten.

Når man er i overlevelses-modus, så er tanker om langtidskonsekvenser en luksus man ikke har råd til. Hvis man er konstant sulten men uten penger til mat, så stjeler man for å overleve. At det er moralsk galt er underordnet. Overlevelse er det eneste som betyr noe. Kun her og nå teller. Hvis psykopaten må lyve om en framtid sammen med objekter for å få NF umiddelbart, så forsvarer det løgnen. Når livssituasjonen føles tryggere så kan man reflektere over rett og galt og ta hensyn til andre. Problemet er at psykopaten aldri kommer opp på et tryggere nivå. Opplevelsen av fare og trussel er konstant. Hver eneste dag er fylt med potensielle minefelt og muligheten for at NF vil bli strupet.

Svært få av oss forstod at psykopaten kjempet for å overleve. Vi hadde ingen forutsetning for å forstå det, for det skjer kun i psykopatens hode. De er ikke reelt utsatt for konstant fare. Hva mange av oss imidlertid opplevde, var et behov for å berolige dem, uten at vi selv helt forstod hvorfor. Vi snappet opp humørsvingningene og rastløsheten deres. Vi ble opptatt av å vise at vi var der for dem, at de kunne slappe av sammen med oss og at vi ikke kom til å forlate dem. Vi trodde det var hva de trengte av oss, og på sett og vis var det nettopp hva de trengte.

Problemet er at psykopaten ikke lar seg berolige. Omsorg hjelper ingenting, tvert imot – det vekker deres mistenksomhet. Når vi viser dem kjærlighet og trygghet, så leter de etter en skjult agenda bak vår atferd. De kan ikke slappe av. De er jo i overlevelses-modus. Å be dem om å slappe av er i deres sinn det samme som å slippe vaktholdet. Da kan trusselen lett overmanne dem i et bakholds-angrep. Det er derfor en svakhet å slippe vaktholdet. Kjærlighet og mildhet er også en svakhet. Vi objekter må jo være dumme som ikke forstår at alt er en trussel. Når vi er så dumme så fortjener vi å bli angrepet og utnyttet. Slik tenker psykopaten. At vi dessuten ber dem om å roe ned jakten på NF, gjør dem rasende. Det er ille nok at vi ikke er i stand til å beskytte oss selv, når vi i tillegg forlanger av dem at de skal gi avkall på mat og oksygen, så er vi ikke deres venn men deres fiende.

Dagens tekst er inspirert av den vedlagte videoen. Videoen er lang, emnet om “overlevelse” blir dekket ca 32 til 42 minutter inn i videoen. 

 

Til alle livestream-elskere. Det blir ny direktesending på youtube også i dag, som vanlig starter vi klokka 20 og holder på til 21.30. Flest mulig oppfordres til å delta. Forrige uke hadde vi flere nye deltakere. For dere som ennå ikke har deltatt men ønsker å delta, så anbefaler jeg å opprette en youtube profil. Deretter er det bare å finne bloggens youtube kanal (samme navn som bloggen) og sitte parat kl 20. Vel møtt 🙂 

 

Narsissisten lever i en fantasiverden

I denne teksten vil jeg fremheve narsissisten. Min personlige oppfatning er at hva jeg vil skrive om i dag, synes å karakterisere narsissisten sterkere enn psykopaten. Der hvor psykopaten muligens har et sterkere grep om virkeligheten, så er narsissisten mer tilbøyelig til å skape seg en alternativ virkelighet.

Mange av oss henfaller lett til dagdrømmeri, vi har en god fantasi og bruker mye tid på å ønske oss et annet liv, et annet sted og kanskje i en annen tid. Det kan selvfølgelig ligge triste årsaker bak en slik tilbøyelighet. Kanskje har livet ikke vært så enkelt som vi håpet. Fantasier blir en flukt fra et liv som ikke passer oss. På den positive siden så kan fantasier om et bedre liv fungere som en god motivator for forandring. Fantaster er ofte lekne av natur, og blir dessuten ofte gode fortellere og romanforfattere!

Narsissisten går hakket lengre enn fantasten. Der hvor fantasten fortsatt kan rives tilbake til virkeligheten når hverdagen innhenter ham/henne, så har narsissisten skapt et fantasibilde av seg selv som er mer permanent og som for ham/henne er virkelig, dog er de nærmeste pårørende ofte uenige i hvordan narsissisten fremstiller seg selv. Det er når omgivelsene minner narsissisten på at han/hun ikke er den personen han/hun i eget sinn forestiller seg, at det danner narsissistiske sår og vekker narsissistisk raseri.

Narsissisten er i eget sinn meget populær, supergodt kvalifisert og har alltid rett. Hver eneste gang noen er uenige med ham/henne så fungerer dette som en ubehagelig påminnelse om at så ikke er tilfelle. Narsissisten tolererer ikke slike avvik fra sitt fantasibilde. I stedet for å revurdere sitt syn på seg selv eller ganske enkelt ignorere sin motstander, så rettes alvorlig harme og raseri mot vedkommende. Raseriet kommer kanskje ikke til overflaten der og da, men narsissisten glemmer aldri en person som har våget å trosse ham/henne. Narsissisten betrakter alle uenigheter som personlige angrep og hevnen kan komme på et senere tidspunkt.

Her ligger også kimen til narsissistens relasjoner med egne barn. Barn av narsissister forteller ofte at relasjonen til mor eller far var god – kanskje til og med supergod – da barna var små. Det var da barna ble eldre at konfliktene ble hyppigere og dypere. Dette skyldes at narsissisten ikke betrakter barn eller dyr som en trussel mot deres fantasibilde. Barn og hunder er enkle å overbevise, de er føyelige og elsker ubetinget. Når barna vokser opp så øker imidlertid selvstendigheten og egne overbevisninger. Dette tåler den narsissistiske forelderen dårlig. Resultatet blir at narsissisten forsøker å holde sin voksende sønn eller datter nede med enten infantilisering, idealisering, eller hvis idealisering ikke fungerer – devaluering, i form av kritikk, drama og gift. Dessverre ser ikke den nå voksne sønnen eller datteren tegninga og bruker altfor lang tid på å innføre NK. De tar i stedet devalueringen til seg og forsøker å få tilbake den moren eller faren de husker fra de var barn.

Truls fikk med årene et stadig mer problematisk forhold til sin egen mor. Han husker ikke helt når eller hvorfor det startet. Han pleide å tenke at moren ble surere og vanskeligere med alderen. Han undret om det kun var han som så morens vanskelige sider. Faren så dem også, men faren forklarte det med “slik er hun bare”. Truls undret om faren unnskyldte moren fordi moren alltid hadde behandlet faren dårlig. Men Truls husket fortsatt en tid da moren var elskelig og trygg, selv om det begynte å bli svært mange år siden. Nå så han ikke lenger engang glimt av den moren hun pleide å være.

Han la merke til at moren var blid så lenge han jattet med henne om ting og tang. Men problemet var at moren var svært kunnskapsløs og “enkel”, og egentlig ikke en sympatisk person. Truls syntes det var vanskelig å la være med å korrigere henne på alle feiloppfatninger hun hadde. Samtidig visste han at hvis han gjorde det så var det som å åpne Pandoras eske og moren ble svært krenket og giftig. Han la merke til at hun ikke forstod forskjell på hva som var hennes sak og hva hun ikke hadde noe med å blande seg i. Hun virket grenseløs. Hun kunne kaste hans ting fra barndommen uten å spørre ham. Faren klaget over at hun hele tiden ryddet bort ting uten å fortelle hvor hun la dem, slik at han ikke fant dem igjen. Det kunne være viktige papirer som han brukte lang tid på å lete etter. En gang for mange år siden, den gang man kun hadde papirbilletter, så måtte foreldrene avlyse en reise fordi moren hadde ryddet vekk flybillettene. Da faren senere fant dem i et skap og konfronterte henne med det, så blånektet hun på at hun hadde ryddet dem vekk. 

Han husker en gang hennes sjef på jobben ble langtids sykemeldt. Moren hadde troppet opp hjemme hos sjefen og forlangt å vite om “sjefen var psykisk syk” og at de ansatte på jobb hadde begynt å snakke. Truls fikk hakeslepp da moren på hjemmebane skrøt av hvor handlekraftig hun hadde vært på vegne av de ansatte, da hun troppet opp hjemme hos sjefen. Han hadde forklart moren at slikt gjør man ikke, at sykdom er private anliggender og at de ansatte ikke hadde krav på å vite hvorfor sjefen var syk. Moren hadde reagert med å anklage Truls for å være dårlig likt av sine venner. Det er riktig at mange av Truls sine venner hadde forlatt ham i en sårbar periode noen år tidligere. Nå brukte moren denne kunnskapen som skyts fordi Truls hadde våget å korrigere henne. Truls forstod at dette ikke er normal atferd, men morens tilstand er fortsatt et mysterium for ham.

I historien ser vi hvordan Truls` mor forventer skryt og enighet hele veien. Hennes narsissistiske forstyrrelse har ført henne inn i en fantasiverden hvor hun alltid har rett, alltid gjør rett og aldri har skyld. Stemningen er god så lenge moren aldri utfordres, men når Truls våger å korrigere henne så stikker han en nål i fantasiboblen. Det tåler moren dårlig. Han får smake på narsissistisk raseri ved at moren drar opp gammelt grums om ham som hun har kjennskap til. Truls vet ennå ikke hva som feiler moren, og han begår den feilen å fortsatt tro at han trygt kan fortelle henne hva som skjer i hans liv. Han tillegger moren normale egenskaper og håper fortsatt på forståelse. Derfor har hun fått vite om hans konflikt med tidligere venner. Dette blir nå brukt mot ham, selv om det er fullstendig irrelevant for saken Truls ønsket å snakke om – hennes utidige besøk hos den syke sjefen. Truls vet ikke at moren er narsissist eller at en narsissist aldri tåler å bli konfrontert med seg selv.

Legg også merke til at moren er styrt av impulser. Hva som er rett og galt, er hva moren føler i det gjeldende øyeblikket. Hun føler at personalet har krav på å vite hva som feiler sjefen, kun fordi de er nysgjerrige. Hun resonnerer ikke at det ikke spiller noen rolle hva de ansatte prater om, de har uansett ikke rett til å vite noe som sjefen ikke selv velger å fortelle om sin egen helse. Neste dag kan moren gå fullstendig i motsatt retning, fordi hun føler noe annet. Det er for eksempel lite sannsynlig at hun mener andre har rett til å vite alt om henne. En narsissist styres ikke av moral eller etiske retningslinjer. Hva som er riktig er hva de til enhver tid føler er riktig.

En ytterligere observasjon er at faren ikke deler Truls sin oppfatning av moren. Dette er fordi faren ikke er morens barn, men hennes partner. En narsissist spiller roller, det betyr at de forandrer seg avhengig av hvem de er sammen med. Selv under samme tak så har moren spilt forskjellige roller overfor far og sønn. Faren har derfor ikke opplevd den transformasjonen som Truls har opplevd – fra en morsom og trygg mor, til en fiende. Faren ble kanskje opprinnelig idealisert da relasjonen med moren oppstod, men i hele deres ekteskap så har moren vært den samme. Faren har vendt seg til henne og blitt “sløv av vane”. Kanskje er han også en flygende ape. Derfor opplever Truls at han stanger hodet mot en usynlig mur når han forsøker å få bekreftet sine opplevelser hos faren. Faren deler kun delvis Truls` oppfatning av moren. Både Truls og faren er tåkelagt av moren, men på hver sin måte, derfor spriker deres oppfatning av henne.

 

Førstkommende torsdag 24/9 så blir det ny livestream på youtube. Tidspunktet er som alltid 20 til 21.30. Sett av tiden og delta 🙂

Ønsketekst: Hvordan unngå flere dysfunksjonelle relasjoner

Jeg får ofte henvendelser fra fortvilte lesere som opplever at rådene ikke virker. De dumper borti den ene psykopaten etter den andre, og er desperate etter en slags magisk løsning som får dem til å forsvinne. Men en slik magisk løsning finnes ikke. I tillegg er det å legge ansvaret for egen smerte over på andre; ta dette bort fra meg.

Fakta: Psykopatene er ikke forsvunnet fra jordens overflate, kun fordi vi har fått kunnskap.

Hvordan bør vi forholde oss til at de fortsatt er her, og fortsatt finner oss?

Vi må skru forventningene opp eller ned – alt ettersom – til et realistisk nivå. At vi blir flinkere til grensesetting betyr nettopp det – vi er blitt flinkere. Det betyr ikke at psykopatene slutter med å prøve seg. Å tro at man som 40- eller 50-åring skal bli en som oser av integritet hvis det ligger i vår natur å være empater og pleasere, er en utopi. Vi har ikke sluttet å svette vår gamle odør, som psykopatene sniffer opp som vampyrer som lukter blod.

Vi kan regne med at å lære oss grenser som vi aldri hadde, tar omtrent like lang tid som tiden vi har levd innen vi begynte å jobbe med forandringen. Det betyr at hvis du er 30 år så har du – med intens jobbing og bevissthet – grensene på plass når du er 60. En 40 åring som hele livet har vært en pleaser vil være 80 år innen han/hun har grenser på plass som andre hadde da de var 10 år. Dette skjer fordi en 40 åring brukte de første 40 årene av sitt liv til å sementere et mønster der han/hun ikke hadde grenser. Det er veldig mange år og sitter derfor meget dypt. Selvfølgelig tar det minst like mange år å snu et så innarbeidet mønster. Fem år etter at det indre arbeidet har startet, så er 40-åringen en åttendel på vei. En åttendedel er ingen bagatell om man går riktig vei, men det illustrerer hvor lang tid det tar.

Å tro at man skal komme dit på “et par år” er selvfølgelig utopi. Da er man dømt til å bli frustrert og tro at man ikke kommer noen vei.

Mitt råd: spar deg frustrasjonen og gled deg over de framskrittene du faktisk gjør.

Hvilke framskritt opplever jeg selv etter nettopp fem år i denne prosessen?

  • Jeg tror ikke lenger det beste om folk. Når man tror det beste om folk så tror man også at deres handlinger og kommentarer kommer av god vilje; “ingen mener noe vondt innerst inne”. Man ser derfor mellom fingrene. Man konfronterer aldri. Men nå vet jeg bedre. Hvis jeg opplever gift, så vet jeg at det mest sannsynlig ikke kommer av god vilje, derfor ønsker jeg ikke lenger å la folk slippe unna med det. Forståelsen for nødvendigheten av konfrontasjon, og viljen til å konfrontere er på plass. Evnen jobber jeg fortsatt med.
  • Hvis jeg ser tegnene som jeg vet er typiske for p/n så slipper jeg ikke folk inn. De henger kanskje fortsatt på meg, men jeg avtaler ikke fritidsaktiviteter med dem. Jeg sender ikke venneforespørsler på facebook. Jeg forteller dem intet personlig om meg selv. Jeg kan gi dem komplimenter, men da kun for å manipulere dem.
  • De kan fortsatt skape frustrasjoner for meg. Angrepene kommer fortsatt. En psykopat eller narsissist som merker at han/hun stanger hodet i et usynlig skjold kan bli meget intens og ubehagelig. Men jeg er ihvertfall ikke lenger emosjonelt investert i dem. Det betyr at jeg har ingen illusjon om at det finnes en ekte relasjon mellom oss. Jeg tar ikke deres fremstøt på alvor, og jeg forventer heller ingenting av dem. Jeg lurer ikke på hvorfor de har humørsvingninger, hvorfor de ikke kontakter meg eller hvorfor de ikke holder hva de har lovet. Tvert imot, selv om de kan forsure min dag, så unner jeg meg et lite smil om leppene; de er avslørt. Dette frigjør enormt med indre plass i meg, som tidligere ble fylt av future fakende psykopater som jeg gikk og ventet på.
  • Sjelden, men av og til virker gråsteinmetoden og grensesetting helt etter planen. Psykopaten trekker seg tilbake som en vampyr som søker skygge etter å ha kommer for nær sollys. Da vet jeg at jeg er på riktig vei. Med årene som kommer så vil gråsteinmetoden virke bedre og bedre.
  • En uunngåelig konsekvens er at det er færre folk rundt meg. Jeg er mer alene. Jeg har definitivt skrudd ned empatimotoren. Jeg bryr meg ikke like mye om andre og jeg lar dem eie deres egne problemer. Dette merkes selvfølgelig og flere vender meg ryggen. Dette kan oppleves som at jeg er mindre populær og mislikt, i forhold til før. Men jeg har lært meg å betrakte det som frigjørende.
  • Jeg har ennå ikke kommet dit at jeg tiltrekker meg sunne mennesker. Det betyr at jeg befinner meg i en slags sosial limbo, der de usunne er i ferd med å forsvinne, men de sunne er ennå ikke kommet. Det bidrar til øket alenehet. Sunne mennesker kommer når de ser at jeg er meg selv i alle situasjoner og i stand til å stå opp for meg selv. Dette jobber jeg med daglig, og kommer til å gjøre i mange år fortsatt.

Psykopater kan komme i både venneforkledning og kjæresteforkledning. Jeg har inntrykk av at mange lesere er mest bekymret over å støte på dem i kjæresteforkledning. Først vil jeg si at det er god grunn til å være like oppmerksom på de som kommer i venneforkledning, selv om de ikke er like intense. Venner er meget viktig, og psykopatvenner kan gjøre stor skade, ikke minst fordi man ikke er like fokusert på dem og halvveis står med ryggen til.

Spør deg selv også hvor viktig det egentlig er med en kjæreste. Mange lever alene i dag, det er ikke forbundet med skam og trenger ikke å være ensomt eller mindre rikt.

Men jeg forstår lengselen etter en mer intim relasjon. Det er noe helt spesielt.

Hvis du virkelig fortsatt ønsker å prøve deg på kjærligheten, så er dette mine råd, post-psykopat.

  • Vær realistisk. Drømmeprins(ess)en finnes ikke. Det var vår hang til dagdrømmeri som la veien åpen til psykopaten, psykopatisk idealisering og rusen den ga oss. Lojale og hederlige mennesker er kjedelige i forhold til en psykopat. Problemet er at når man først har “smakt psykopat” så vil man ha mer og det er vanskelig å nøye seg med det som tidligere var godt nok. Man håper å finne en normal person som kan gi den psykopatiske rusen. De finnes ikke. Det er det samme som å be en hund om å være ulv. Hvis du ikke klarer å “tenne på” det kjedelige eller normale, så er det kanskje best at du fortsetter å være enslig inntil videre.
  • Ta deg god tid. En psykopat har hastverk. Ved å stå litt på bremsene så klarer du å skille ut de fleste psykopater allerede her. Jeg vil estimere at forutsatt at du gir lite/ingen narsissistisk forsyning, så er de fleste psykopater borte i løpet av tre måneder. Den tiden har vi alle. Ingen relasjon haster så mye at vi ikke kan gi den minst tre måneder til å utvikle seg, helst mer. Å bruke to til fire år på å utvikle en kjærlighetsrelasjon er ikke unormalt.
  • Ikke vær paranoid. Alle har litt psykopat i seg. Det kan være et blikk, et utsagn, et litt for svulstig løfte som minner om future faking, et litt for sent svar på en henvendelse som minner om taushetskur. Alle ting faller på plass når du tar deg god tid. Det er helhetsbildet av en person som avgjør hvem han/hun er.
  • Ikke fortell alt, “don`t overshare, keep some mystery”. Ditt behov for å fortelle om din skadeskutte fortid er alltid større enn andres behov for å høre om den, selv den mest tålmodige engel blant oss. Vi vil så gjerne forsikre oss om at en partner forstår hvorfor vi reagerer som vi gjør, men hvorfor “selge deg selv” som en skadeskutt fugl? Er det attraktivt for noen tror du? Og er det overhode realistisk? Vi er mer enn vår erfaring med en psykopatisk forelder eller en psykopatisk kjæreste. Husk at alle har noe bagasje. Spør deg selv; hvorfor er akkurat din fortid så spesiell? Det er den ikke.
  • Du er spesiell, men ikke på grunn av dine skader. Du er spesiell for din empati, din nestekjærlighet og sjenerøsitet, akkurat de egenskapene som trakk psykopaten til deg. Finn dem fram igjen når en person har vist seg som en verdig mottaker. La den andre bevise seg verdig først. Vi gir ikke lenger oss selv til noen gratis. Dumpet de deg innen du kom så langt? Vel, da slapp du muligens enda en dysfunksjonell relasjon. 

Lykke til!

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

“Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv”

Dette skriver “Anonym” under en tidligere tekst. Kommentaren i sin helhet kommer her;

Jeg er 38 år og gjennomgår omtrent det du beskriver. Jeg var sosial og populær og mer “vellykket” i alderen 27–37 enn jeg noen gang turte håpe på i oppveksten. Men nå har jeg havnet i en oppvåkningsfase som først og fremst handler om vennskapsrelasjoner. Jeg har tidligere brutt med en psykopatisk kjæreste og hadde en vond oppvåkning som følge av det. Nå er det som om vennskapsrelasjonene står for tur. Jeg så et meme på nettet med påskrift: “I’m running out of people I actually like.” Slik er det, selv om “like” er litt banalt i sammenhengen — det går mer på det å ha noen å dyrke relasjoner med og omgås overhodet. Jeg tok tidligere for gitt at vennskap handlet om å støtte hverandre, vise hverandre omsorg og ikke minst gi like mye som man får. Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg. Jeg har vært grenseløst naiv og tatt for gitt at min tilnærming til andre er tilnærmet universell (med noen unntak). Jeg har møtt alle med et åpent sinn, noe som i lang tid gjorde meg fryktelig populær. “Alle” digget meg og ville være sammen med meg, flere sa at jeg var helt herlig å være sammen med. Jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt — og var nok dermed også et ekstremt lett bytte for giftige folk. Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv opp gjennom 20- og 30-årene.

Jeg har av nødvendighet brutt med familien min som består av narsissister og medavhengige, og har dermed følt meg ekstra avhengig av gode venner. Jeg har tenkt at gode venner kan erstatte familien jeg ikke har. Nå skjønner jeg at det godt skal gjøres. Jeg skjønner også at jeg må finne en slags indre klippe i meg selv, og tror jeg har det i meg, men jeg må også innrømme at jeg er redd for å bli ensom nå idet jeg nærmer meg 40. Jeg føler meg lost. Mye av tryggheten jeg mente å ha opparbeidet meg som voksen, virker med ett irrelevant. Jeg må tenke helt nytt rundt vennskap, relasjoner og hva det er, hvem jeg slipper inn, og hvordan jeg regulerer graden av tilknytning og fortrolighet. Det føles som jeg er på vei inn i en ny livsfase. Jeg tror det er en klokere en, men jeg er også redd den skal bli tom og trist.

Den velskrevne kommentaren gjorde inntrykk på meg, den har så mange viktige elementer. Kanskje er det først og fremst fordi jeg relaterer til det meste “Anonym” skriver. Likevel tror jeg den viser essensen i hva mange av leserne har slitt med, ikke kun noen få. “Anonym” skriver om en trist oppvåkning der han/hun innser at deler av livet har vært basert på en illusjon. Illusjonen om at man er godt likt og respektert av et nettverk som egentlig ikke respekterer deg, de bare later som for å oppnå goder av deg. Nettverket vil i de fleste tilfeller bestå av både venner og familie.

Du har noe å gi som de ønsker, men de vil ikke betale for det. De vil ha det gratis. Når vi gir dem noe gratis, så mister varen sin verdi. Tenk på alle gratisting du har i ditt hjem; gaver fra bokklubber, billig nips, gaver fra bekjente som ikke betyr noe for deg. Behandler du disse tingene med like stor andakt som brosjen fra din avdøde bestemor, eller den nye sofaen til tredve tusen? Mest sannsynlig verdsetter du tingene høyere hvis du ikke har fått dem gratis, hvis du måtte spare penger en stund for å tilegne deg dem eller bygge opp en spesiell relasjon til personen som ga deg dem.

Når vi gir andre mennesker av oss selv gratis så er det fordi vi ønsker å være snille og å bli verdsatt. Men det motsatte skjer, vi blir tatt for gitt og faller faktisk i verdi i andres øyne. De vil løpe til mer utfordrende marker for å finne seg en partner. Kanskje de beholder oss fordi det er kjekt å ha et gratis suppekjøkken i nødens stund. Men faktisk er det litt kleint å stå i suppekø. Man ønsker egentlig ikke å være der. Og senere vil man ikke innrømme overfor andre at man manglet penger til mat og måtte stå i den køen.

Samme syn kan mennesker få på oss når vi kun er en gratisløsning. Det blir flaut å vise seg sammen med oss og man vil ikke innrømme overfor andre at man pleier kontakt.

Her kommer overskriften fra “Anonym” til sin rett; Jeg orker nesten ikke tenke på hvor mye forakt jeg egentlig må ha møtt uten å skjønne det selv.

For å ta noe positivt først; så flott at du endelig våkner opp. Kanskje har så mange som 90% av menneskene i ditt liv vært utnyttere som foraktet deg bak din rygg. Dette inkluderer også nære familiemedlemmer som foreldre og søsken. Når du har ristet av deg den initielle bølgen av plutselig klarsyn, vemmelse og skam som skyller over deg og nesten slår deg over ende, så er det viktig å gå mer rasjonelt til verks; i hvilke konkrete situasjoner har forakten kommet til syne? Hvorfor så du det ikke den gang? Når startet det? Hva har du selv gjort som har trigget en utnyttelse, hvorfor nettopp deg? Hva kan du gjøre annerledes? Og ikke minst, hvem i dine omgivelser er utnyttere?

Det er noe som heter “vær forsiktig med hva du aksepterer, for du forteller andre hvordan de skal behandle deg”. Livsløpet med utnyttelse startet ofte i meget ung alder. Den gang hadde vi ikke slik innsikt. Vi var tenkende vesener, men vi handlet likevel utifra barnlig umodenhet og reflekser. Da vi ble eldre så hadde mønsteret allerede satt seg godt fast og var blitt til vår virkelighet, vi så ikke umiddelbart noe behov for å forandre oss. Vi trodde det fungerte for oss. Som “Anonym” også skriver; jeg ble helt høy på hvor lettlikt jeg tydeligvis omsider var blitt.

Alle tegnene på at vi egentlig ikke var respektert eller likt, sank ikke inn; all hjelpen som uteble når vi trengte den, de ubesvarte anropene, gavene vi fikk som hadde en femtedel av den verdien vi selv ga, de kvasse kommentarene fra folk som ikke fryktet represalier fra oss, alle rådene vi aldri ba om som vi tolket som forsøk på å hjelpe, men som egentlig var forsøk på å styre og kontrollere oss. Listen er lang.

Vi trenger å sette oss ned og puste litt. Vi må skride til verks med å rydde opp. Men først må vi gi oss selv litt tid til å fordøye sjokket. Vi er kanskje 30, 40 eller 50 år når dette går opp for oss. Det er snakk om lange liv som vi delvis har misforstått. Det er ikke snakk om bortkastede liv. Livet består av mange elementer, sosiale relasjoner er kun en av dem. Men det er et viktig element som vi nå må revurdere. Det er ingen grunn til depresjon. Hagen må lukes for ugress, slik at de ekte blomstene får plass. Dette er helt naturlig arbeid, som vi har forsømt. Rydd ditt liv for parasitter og gi kun plass til mennesker som gir deg noe; god lukt, fine farger og glede.

Bli glad i deg selv. Gir denne korte setningen deg en ekkel bismak? Da liker du ikke deg selv og du har en jobb å gjøre. Vi har ikke verdsatt oss selv, derfor ga vi av oss selv gratis. Men er det noe vi nå har lært, så er det at den eneste du kan stole på, er deg selv. Livslange venner kan vise seg å være andre enn du har trodd, til og med dine egne foreldre. Du har faktisk ingen andre å støtte deg til enn deg selv. Slutt derfor å snakk deg selv ned, du har ikke råd til å miste deg også. Når du ikke tar hensyn til egne behov, så tråkker du på din aller beste venn.

Lær å være alene. Har andre mennesker egentlig gavnet deg så mye som du tror? Hvorfor er det egentlig så viktig for deg å være sammen med andre? Er det for at vellykkethet måles i antall venner, eller for at distrahering avleder deg fra det lukearbeidet som venter? Hagen gror over av ugress, du kan ikke ignorere den lenger. Du er nødt til å fortelle parasitten “jeg har ikke tid til deg lenger, jeg har en hage som må lukes og du er en av dem som må røskes opp med rota”.

Føler du nå at jeg oppmuntrer deg til å trekke deg bort fra all sosial kontakt? Hvordan føles egentlig det? Er det hatefullt å oppmuntre til alenehet? Føler du at jeg oppmuntrer til bitterhet og hat mot de som står deg nær? I så fall, er det kanskje people pleaseren i deg som snakker, som fortsatt hardnakket tror på det beste i alle?

Jeg kan trøste deg med at du kommer ikke til å være alene. Du kommer fortsatt til å være sammen med andre mennesker. Men du skal ikke løpe etter dem i håp om å bli akseptert. Du skal lære deg å  halve veien, for så å stoppe og se om de kommer deg i møte. Kommer de, så gled deg over samværet med en person som er villig til å gå deg i møte. Kommer de ikke, så snur du og går tilbake. La dem fare. Bruk energien du tidligere brukte på å gå hele veien selv mens den andre stod stille, til å gå hjem til deg selv. Der du hører hjemme. 

Psykopaten mister alltid sine venner

(Advarsel. Denne teksten har en høyere personlig svertefaktor enn normalt).

Det er ikke slik at alle som står rundt psykopaten, gjennomskuer ham/henne. Kun en liten “utvalgt” gruppe av de nærmeste pårørende – ektefeller, foreldre, søsken, barn og primærobjekter – får se hva som befinner seg under masken, og heller ikke blant dem vil alle forstå hva de ser. Alle andre, og de utgjør den store majoriteten, vil hele livet tro at det dreier seg om en normal person. De vil aldri mistenke ugler i mosen. Tvert imot, de ender ofte med å beundre psykopaten for sjarmen, selvtilliten og kunnskapen (enkelte åpne psykopater er dog så arrogante at de støter de fleste fra seg).

Likevel mister alltid psykopaten sine venner. De klarer ikke å holde på mennesker. Alle som står dem tilstrekkelig nær vil brenne seg og enten bli forkastet eller flykte selv. For resten så er bekjentskapet så overfladisk og flyktig at det kan pågå i mange år, men vil som regel brenne ut som en kinaputt, uten dramatikk. Mange vil imidlertid ha en følelse av å ha blitt sviktet av psykopaten, spesielt gjelder dette for flygende aper som kanskje har utført diverse tjenester men som aldri har fått betaling eller reell takknemlighet. De oppdager også ofte at når psykopaten ikke lenger har bruk for dem så vender han/hun dem ryggen.

“Etter en del bilkræsj i det sosiale livet mitt i det siste er analysen like ubehagelig som den er klar: Jeg har blitt utnyttet av folk som ser det opportune i mitt ønske om å være en lyttende, oppofrende giver, men uten å oppleve noen forpliktelse til å stille opp på samme vis tilbake. Jeg har alltid sett på det som en selvsagt og uskreven kontrakt. Nylig opplevde jeg at folk jeg alltid har støttet og vært gråtepute for, ga meg radio silence da jeg ba om hjelp og støtte i en vanskelig tid. Jeg ble faktisk sjokkert, ikke bare overrasket. Jeg innser at de har betydd mer for meg enn jeg har betydd for dem. Jeg har vært gladere i dem enn de har vært i meg.” (skrevet av “anonym” i et tidligere kommentarfelt)

Her beskriver “anonym” hvordan narsissister og psykopater oppfører seg når man plutselig trenger gjengjeldelse for tjenester man har gjort dem. Det er mulig at “anonym” har hatt mange av dem i sitt nettverk. Kanskje har “anonym” sågar vært flygende ape for flere, uten å være klar over det selv. Å være flygende ape trenger ikke å handle om at man har deltatt aktivt i en svertekampanje mot noen eller “vært slem” på vegne av psykopaten. Det handler om å tro på psykopaten. En flygende ape kan således være – som anonym – en oppofrende lytter. Opprinnelig var vi alle flygende aper for våre psykopater.

Det er i denne fasen, når psykopaten forkaster venner han/hun ikke lenger har bruk for, at flygende aper ofte våkner opp. De forstår kanskje ikke at de har vært flygende aper, men de irriterer seg over at de stod så villig til tjeneste. Enkelte vil i denne fasen – hvis de deltok i en svertekampanje på psykopatens vegne – “skifte side” og innse at det var objektet som hadde moralen på sin side hele tiden. Noen vil da forsøke å oppsøke objektet for å beklage, andre gjør aldri det – men de støtter objektet i sitt stille sinn og angrer sin delaktighet i en svertekampanje. Alle føler seg brukt, tygget på og spyttet ut. Hvis du sitter igjen med denne følelsen etter et brudd, så er det mest sannsynlig en N/P du har hatt som venn.

Det er dog normalt at venner som ikke er dype venner, egentlig kun bekjente, kommer og går. Det skjer med alle. Derfor reagerer vi kanskje ikke så mye når psykopaten hele tiden bytter ut mennesker. Kanskje hadde han/hun alltid med seg en venn på festen i et par år, vennskapet virket solid og etablert og vedkommende var blitt et fast innslag i vennegjengen, men så plutselig slutter psykopaten å ta med seg denne vennen. Vi spør “hva skjedde med NN”?, får en rask, halvlogisk forklaring og trekker på skuldrene. Snart tar psykopaten en ny venn med seg på de sosiale sammenkomstene. Den forrige vennen blir aldri nevnt igjen.

Psykopaten har et enormt gjennomtrekk av mennesker i livet, men hyppig utskifting av venner kjennetegner også det moderne liv, hvor folk flytter mye på seg og mennesker er blitt en forbruksvare. Bare se på dating apper, hvor lett det er å forkaste andre mennesker. Psykopaten kan derfor lett gjemme seg bak den urbaniserte kulturen. Det er faktisk meget vanskelig å avsløre at det dreier seg om manglende evne til tilknytning og psykopatisk forkastning når mennesker i psykopatens liv bare blir borte.

I den forrige teksten, “De 3 fryktene”, så fortalte jeg hvordan jeg brøt NK og tok en titt på psykopatens sosiale medier (anbefales ikke før du er sterk nok). Jeg lærte mye av en kort titt. Jeg lærte at psykopaten har giftet seg med min erstatter og også fått et barn med henne. Jeg vil nå fortelle dere enda en ting jeg oppdaget.

Psykopaten og jeg hadde opprinnelig kanskje så mange som 20-30 felles kjente. Dette var i 2014. Noen av dem stod psykopaten meget nær. Kun jeg var et primærobjekt, men psykopaten hadde flere han pleiet tett kontakt med, blant annet en venn som han trente sammen med hver eneste dag og som stilte opp for ham. Også flere andre beundret psykopaten så mye at de forsøkte å ha samvær med ham så ofte som mulig. Jeg vet at for noen varte denne kontakten i noen år, men NK hindrer meg i full oversikt.

Men så hopper vi til 2019. Psykopaten hadde da nettopp fått en datter sammen med sitt nye objekt. Bilde av den nyfødte ble lagt ut på facebook som seg hør og bør, og fikk over 200 likes. Jeg tenker her at hvis man har noen som venn på facebook så klikker man “liker” under et bilde av en nyfødt baby, også selv om man har et perifert forhold til foreldrene og vanligvis ikke liker noe annet de poster på sosiale medier.

Men her kommer avsløringen. Av våre opprinnelige 20-30 felles kjente så var det kun en eneste felles bekjent som hadde likt bildet. Det betyr mest sannsynlig at alle de andre ikke lenger er på psykopatens facebook. Hva har skjedd? Her er de to hovedgrunnene, slik jeg ser det.

  • Noen hadde han tettere kontakt med enn andre. En av dem trente han som sagt mye med. En annen var han hyppig på sykkeltur med. En tredje proklamerte stolt at han hadde truffet psykopaten da han besøkte hans hjemby. En fjerde mente psykopaten var det “snilleste mennesket i verden” etc etc. Ingen av disse hadde likt babybildet. De har stått psykopaten såpass nær at noe mer dramatisk har skjedd enn at relasjonen bare “fadet ut”. Antakelig har han sviktet dem på psykopatisk vis, og de har gitt ham opp.
  • Majoriteten av de 20-30 har nok aldri gjennomskuet ham som psykopat, men de har gått lei av den vanvittige dyrkingen av seg og sitt som han driver med på sosiale medier. Antakelig har han sjelden likt noe de selv har lagt ut. Det lyder banalt, men det er slik sosiale medier fungerer; lik og bli likt. De har merket grandiositeten hans, men uten å kunne sette ord på det. Etterhvert har de slettet ham som venn.

Psykopater og narsissister vil ofte omgi seg med mange beundrere og virke populære, men hvis man observerer dem over lengre tid så ser man at fanklubben stadig byttes ut. Psykopaten får lett kontakt med andre, men de klarer ikke å holde på kontakten.

Vær derfor trygg på at psykopaten ikke opplever intimitet med noen. Det lyder forferdelig å fryde seg over dette. Men som tidligere primærobjekt så er det viktig å forstå at intet var i veien med deg. Du gjorde så godt du kunne for å leve opp til psykopatens krav og for å bli verdsatt, men psykopaten verdsetter ingen. Selvfølgelig slår dette tilbake på dem, hele tiden. Om de lider av det eller forstår at de kan takke seg selv, er usikkert. Men vit at det skjer. Betrakt det som karma og uten å ha dårlig samvittighet. Det er slik psykopaten selv velger å leve.

 

En kort kommentar til “Dirty John” sesong 2, som nå er sluppet på Netflix. Min holdning til serien baserer seg på gjennomsyn av de to første episodene. Dessverre opplever jeg ikke historien om Betty Broderick som et like godt studie av en psykopat, som John Meehan var (sesong 1). Det kan godt hende at den virkelige Betty Broderick var en psykopat, men det har de ikke klart å gjengi i filmatiseringen. Blant annet de nostalgiske erindringene som Brodericks karakter får om sitt tidligere familieliv gir inntrykk av en person som har evnen til å knytte seg til andre personer. Broderick var åpenbart en gal morder, men ikke nødvendigvis en psykopat. Det kan være hele serien er fascinerende likevel (jeg så kun de to første episodene), men ikke psykopatisk relevant slik jeg ser det. 

 

 

De 3 fryktene

Når relasjonen med psykopaten er over – og ofte før – så opplever mange at psykopaten etablerer en ny relasjon med et nytt objekt, poster lykkelige bilder av den nye konstellasjonen på sosiale medier som om de to allerede er godt gift, og som om du aldri eksisterte – selv om psykopaten senest for en måned siden planla en fremtid sammen med deg. Det var ikke slik at psykopaten genuint trodde på en fremtid med deg eller at noe tragisk skjedde mellom dere som gjorde at psykopaten måtte finne en ny partner. Den eneste som trodde dette var deg. Psykopaten løy, og planla et brudd lenge før du så det komme.

Sjokket av å se psykopaten gå videre på den måten som er så karakteristisk for en psykopat, er så traumatisk at det fester seg som et fysisk og kroppslig minne. Det kommer til uttrykk blant annet som frykt. I den første tiden etter bruddet så frykter vi primært tre ting.

  1. At den nye relasjonen skal vare lenger enn relasjonen med oss. Vi ønsker at den skal være et blaff og at psykopaten skal returnere til oss. Senere, når det går opp for oss at vi hele tiden fant oss i nedverdigende mishandling for å beholde psykopaten, så ønsker vi at den nye partneren skal oppleve den samme mishandlingen. Når det (tilsynelatende) ikke skjer, så gjør det noe med oss. Noe blir ødelagt i oss. Hvorfor var vi verdt å mishandle? Hvorfor foraktet psykopaten oss? Hvorfor fant vi oss i det? Når vi til vår store skrekk oppdager at den nye relasjonen virker mer stabil, lykkeligere og mer varig enn relasjonen med oss, så melder frykt nummer to seg.
  2. At psykopaten gifter seg med det nye objektet. Det var oss psykopaten skulle gå ned midtgangen i kirken med. For noen av oss lovet psykopaten det direkte. For andre ble det sterkt implisert. For atter andre ble det vagt hintet til og vårt håp og fantasi gjorde resten av jobben. Uansett gjør det noe med oss når det skjer. Hvorfor var ikke jeg god nok? Hvorfor får den nye partneren det jeg ble lovet? Når vi maktesløse må se på at psykopaten gir andre den lykken vi ble lovet, så dukker frykt nummer tre opp.
  3.  At psykopaten får barn med det nye objektet. Det betyr liksom en forsegling av hans/hennes nye relasjon. Så lenge “kun” de to første tingene skjer, så er det fortsatt håp om en skilsmisse. Det ville trøste oss å se at han/hun ikke kan være sammen med noen. At det ikke gjaldt bare oss. At psykopaten er en rastløs vagabond som ikke får noen relasjoner til å fungere i lengden. Det ville bety at problemet lå hos ham/henne. Men når psykopaten får et barn med det nye objektet så opplever vi ytterligere et nederlag. Nå vet vi at psykopaten blir bundet til det nye objektet i atten år – også selv om de skiller seg. Vi har tapt.

Eller?….

Jeg har brutt NK. Jeg har tittet bak jernteppet – som NK skal være, slik at du som leser skal slippe å gjøre det. Historien er nemlig svært lik med alle disse psykopatene og narsissistene. Alle de tre fryktene har i dag materialisert seg med min psykopat. Han er fortsatt sammen med min erstatter (etter seks år), de har giftet seg og også fått ett barn sammen.

For det første, hva gjør det med meg å observere dette fra sidelinjen etter seks år? Svært lite. Til tross for (eller kanskje på grunn av) omfattende engasjement i personen og saken i form av denne bloggen, så har jeg nesten fullstendig disossiert meg fra ham. Disossiasjonen er forsterket av at jeg knapt kjenner ham igjen på de få bildene jeg har sett. Dette har intet med at han har forandret seg så mye på seks år. Faktisk har han knapt forandret seg. Derimot har det med psykopatisk kameleonadferd å gjøre. Han er en annen nå. Dette har manifestert seg i annerledes ansiktstrekk og en annen stil enn han hadde sammen med meg. Jeg har rett og slett vanskeligheter med å fatte at det er samme person som en gang hyperfokuserte og jaktet på meg. La denne kjensgjerningen fungere som en trøst for dere som tror at smerten aldri vil ta slutt.

For det andre, her kommer noen fakta om samlivet med den nye partneren.

  • Alt er en konkurranse. Alt skal gjøres bedre og større enn normalt. Et ekteskap med en psykopat blir neppe inngått på tinghuset, for å si det slik. I min psykopats tilfelle så ble hele brudefølget flydd til sydligere strøk og fotografert av en innleid fotograf fra Norge. Det må ha kostet en liten formue. En formue jeg vet han ikke besitter. Antakelig har han satt seg i gjeld for begivenheten, og kanskje uten at bruden er klar over det.
  • Paret ser superlykkelige ut på bildene. Ved første øyekast kan en uinnvidd person bli rørt, men samtidig få følelsen av at det er litt “over the top”. For det er nettopp hva det er, når det ikke er grenser for lykke. Hennes lykke/frykt er muligens ekte, hun er antakelig traumebundet og ekteskapet er for henne en garanti for at han nå er hennes. For hva har skjedd i løpet av de seks årene de har vært sammen? Antakelig har han kontinuerlig sjalusifabrikkert henne og i perioder gjort henne usikker på om relasjonen kom til å holde. Antakelig har hun kjempet med forvirring hele veien, men fordi hun er traumebundet så vil hun ha ham for enhver pris. Nå vil hun vise for hele verden at han er hennes, hun sier “jeg vant, så back off!”. Hun tror han er en premie. Kan man klandre henne for det? Overhodet ikke, det er jo det samme som vi en gang sterkt ønsket for oss selv.
  • Barnet fungerer muligens som ytterligere en garantist for å beholde ham. Hvorfor gikk det hele seks år innen barnet kom? Det kan tenkes at hun lenge har presset på for å få barn med ham, men at han har holdt igjen i kjent psykopatisk stil for å gjøre henne usikker på om relasjonen kom til å vare. Da barnet endelig kom, så falt hun midlertidig til ro, men den fortsatt underliggende usikkerheten er synlig i en kommentar hun har skrevet under et bilde av barnet; “et bevis på ekte kjærlighet”. Dessverre finnes det et par tragiske fakta om psykopater og deres barn. Vi vet alle hvor ille det kan gå med barn av psykopatiske foreldre. Barn er heller ingen garanti for at relasjonen med objektet kommer til å holde. Noen psykopater forlater objektet nettopp på grunn av barnet, han/hun tåler ikke en ny hverdag der barnet får den oppmerksomheten som tidligere tilfalt psykopaten. De tåler heller ikke at de nå må dele kjærligheten med en ny person. Barnet er en rival, ikke noe de er stolte av og ønsker å beskytte. I mange ekteskap med en psykopat så blir barnet en kilde til konstant konflikt.

Vi har flere lesere på bloggen som var i hennes sko. De har ekteskap på ti, tyve og sågar tredve år med psykopaten bak seg. De kan skrive under på at mishandlingen viste sitt stygge hode før eller siden. Summa summarum så skal du være glad for at du slapp unna med en kortere relasjon enn det nye objektet. Det betyr at du har vunnet. Du har vunnet mer tid til deg selv enn det nye objektet fikk. Føler du likevel et stikk av sjalusi? Da har du fortsatt en jobb å gjøre med deg selv, du er ikke helt ferdig. Det gjør ikke noe, livet er en prosess. Du kan likevel lene deg tilbake i godstolen med et lite glass vin og feire at du var den som slapp unna.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Sympati for djevelen

Denne teksten skrev jeg i desember 2015. Den ble opprinnelig publisert på nettstedet psykopaten.info

 

Å fortsatt føle kjærlighet for psykopaten etter bruddet med en psykopat er dessverre meget vanlig. Selv om man har forstått at relasjonen er skadelig og har klart å løsrive seg eller blitt forkastet, så er det meget vanskelig å slutte å elske psykopaten. Kjærligheten man har til en psykopat er ikke rendyrket kjærlighet. Den er blandet med avhengighet og noe som kalles det psykopatiske bånd eller «traumebånd» og er derfor meget slitesterk.

Tett beslektet med kjærlighet er følelsen av sympati. For mange kan sympati for psykopaten være ekstremt vanskelig å riste av seg, selv lenge etter bruddet, og selv etter at man begynner å komme ut av tåka og forstår at man har hatt nærkontakt med en psykopat. Vi føler sympati fordi vi er empatiske og elskende mennesker. Våre empatiske egenskaper er hovedårsaken til at psykopaten singlet oss ut til å begynne med. I tillegg opplevde mange at psykopaten brukte sympati som «hektemiddel». Psykopaten fortalte kanskje historier som vekket sympatien i deg, eller opptrådte på en måte som fikk hjertet ditt til å svelle. Selv opplevde jeg min psykopat som en lillebror som søkte trygghet i meg.

Likevel fortalte min psykopat aldri historier som skulle vekke sympati, ei heller gjorde han seg «stakkarslig». Faktisk hadde han aldri masken på når vi to var alene, hvilket betyr at jeg så den ekte psykopaten bak masken helt fra starten. Om dette var skremmende? Både ja og nei. Jeg ante ikke den gangen hva det var jeg observerte. I stedet for den nakne sannhet så trodde jeg at jeg så en maske som var hard og tøff, men at han var myk og sårbar bak masken.

Psykopaten klarte likevel å hekte meg og spille på min sympati – nærmest uten å si et ord, men med en opptreden som var vekselsvis engleaktig, Jeg oppfattet psykopaten som en meget oppsøkende person, en som forsøkte desperat å «passe inn», en som opplevde seg selv som marginalisert. Jeg tror at den tidvise engelen ikke var en manipulasjon men ekte. Han opplevde faktisk seg selv som uskyldig. Dette var alt som skulle til for at jeg utviklet sterk sympati. En sympati jeg fortsatt kan kjenne på den dag i dag, lenge etter bruddet.

En psykopat er slave av sin tilstand. Han/hun kan ikke forandre seg, og er dømt til et liv hvor de bare opplever overfladiske glimt av følelsene som normale mennesker har. Det betyr at psykopaten aldri føler dyp glede, smerte, sorg, kjærlighet eller takknemlighet. Det blir et meget fargeløst og kjedelig liv. Derfor søker psykopaten så mye ekstern stimulans. Psykopaten er dømt til å gjenta det samme mønsteret, igjen og igjen. Idealisering, devaluering, forkasting. Han/hun må hele tiden ha større, bedre, nyere.

Derfor er psykopaten hele tiden søkende. Hele tiden på farten. Hele tiden opptatt med noe. Han/hun er løven i «Trollmannen fra Oz» på leting etter hjertet sitt. Løven ønsket seg mot. Psykopaten ønsker seg livsglede – det han/hun ser vi andre har, men ikke opplever selv.

Det pågår en diskutabel oppfatning blant terapeuter og fagfolk om at især narsissister opplevde en omfattende omsorgssvikt som barn, og at denne omsorgssvikten, som må ha nærmet seg en størrelsesorden av traumatisk art, forårsaket en personlighetsforstyrrelse. Hele dette bildet av psykopaten som traumatisert tidlig i livet, sammen med et handikappet og søkende voksenliv, gir grobunn for følelse av medynk, sympati, empati og medfølelse for psykopaten. Men bildet er ikke nødvendigvis riktig.

Når vi som elsker psykopaten lar oss overbevise om at deres forstyrrelse er utenfor deres kontroll, så sveller hjertet – igjen! Vi blir dels sjokkerte, dels validert, men også sorgtunge. Å vite at den personen vi elsker har en «diagnose» kan forsterke vår følelse av sympati. I starten tenker vi kanskje sågar «men JEG elsker ham/henne så dypt. Selv om ingen andre har klart det hittil, så kan min kjærlighet forandre ham/henne og redde relasjonen vår».

Dette skjer fordi vi ennå ikke har lært nok om psykopati. Og fordi vi lenge skal slite med noe som kalles kognitiv dissonans.

Kogntitiv dissonans er når hjernen vår utkjemper et slag med seg selv. Vår nye viten om psykopati kjemper mot hva vi fortsatt ønsker og håper er sant – at psykopaten elsket oss. Det blir en kamp mellom følelser og fakta. Fakta vinner til slutt, men kampen er lang og meget slitsom. Den kan pågå i flere år, og oppleves som et ping-pong spill hvor ditt personlige standpunkt kan skifte flere ganger i løpet av samme dag. Kognitiv dissonans er så omfattende at jeg tror emnet skal få sitt eget innlegg på et senere tidspunkt.

Når vi synes synd på en person så ønsker vi å bygge denne personen opp. Det er antakelig slik vi har oppført oss i hele relasjonen med psykopaten; vi har ønsket å bygge ham/henne opp og har derfor også akseptert og tolerert mye mishandling, på samme måte som man har en høyere toleranse for svakere personers nykker og aggresjon. Denne holdningen av sympati for psykopaten tar vi muligens også med oss ut av relasjonen, og gir næring selv etter opphør av all kontakt. Vel, skjer dette, så har vi gjort en grov feil hele tiden, dog uten å vite det. Vi har forsøkt å bygge opp en person hvis selvbilde allerede fra før er overdimensjonert. Psykopaten trengte aldri å bygges opp. Hans/hennes grandiose selvbilde er selve motoren bak mange av deres overgrep mot andre mennesker, og vi har vært med på å støtte og underbygge det. Derfor – hvis ikke du har klart å legge sympatien for psykopaten død tidligere, så gjør det nå.

Til syvende og sist så står følelsen av sympati i veien for vår egen helbredelse. Vår kjærlighet til psykopaten arbeider mot oss.

Når sympati for psykopaten trenger seg på, så må vi alltid ha klart for oss at:

  • Det er ingenting i veien med psykopatens intellekt, han/hun er fullt klar over hva de gjør.
  • Psykopaten kan ikke forandres. Din sympati eller kjærlighet hjelper ikke. Psykopaten ønsker å forbli som han/hun er, fordi de føler seg overlegne.
  • Psykopaten har helt bevisst ført deg bak lyset, lekt med dine følelser og med viten og vilje bedratt deg emosjonelt, psykisk og eksistensielt.
  • Psykopaten forakter deg.
  • Alt du og psykopaten hadde sammen, var skuespill.

Når alt dette virkelig går opp for oss, så er det vanskelig å føle noe som helst av sympati for dette mennesket som kalte seg vår sjelevenn. Hvis ikke denne erkjennelsen er tilstrekkelig til å vippe vår sympati av pinnen, så fortjener vi virkelig en hederspris som “tidenes mest tolerante”, alternativt “tidenes dørmatte”. Men slapp av, det ER nok til å kvele siste rest av sympati. Vi må bare forstå det først. Ta det innover oss. Og når vi gjør det, så faller vi ofte i en ny felle; når sympati blir erstattet med følelser av hat, sinne og bitterhet.

Selv om hat og bitterhet er en mer naturlig reaksjon på psykopatens opptreden enn sympati, så har begge disse følelsene til felles at de handler om psykopaten. Din helbredelse kretser fortsatt rundt en annen person, og ikke rundt den som skal helbredes – deg.

Og da mener jeg ikke at du er den som har vært syk. Men det er du som skal finne veien tilbake til livet. Den veien må handle om deg, ikke psykopaten.

Når psykopaten ikke lenger er en del av ditt liv så spiller det ingen rolle hva han/hun gjør eller tenker om deg. Det spiller heller ingen rolle hva du selv gjør eller tenker om ham/henne – det vil uansett ikke ha noen innflytelse på psykopaten. Du vil veksle mellom det ene standpunktet om at psykopaten vil «våkne opp» og innse at du er den eneste riktige og komme tilbake, og det andre standpunktet om et ønske om hevn. Dette er kognitiv dissonans som river deg i fillebiter.

Men det er uinteressant hva du ønsker. Psykopaten hører deg ikke lenger.

Å være bitter mot en psykopat er som å selv drikke gift men håpe at det skader ham/henne (ukjent sitat, noe omskrevet av meg).

Det positive med psykopaten ute av bildet, er at du kan lide og heles i ditt eget tempo. Du trenger ikke lenger være konstant oppegående og givende, slik du måtte være sammen med psykopaten. Du kan nå være tro mot dine følelser. Leve gjennom dem, ikke utenom. Du kan tillate deg å ha dårlige dager. I samlivet med psykopaten så lærte vi oss å legge lokk på mange følelser, følelser psykopaten ikke likte eller tillot at vi hadde, og sågar fikk oss til å skamme oss over å ha. Det behøver vi ikke lenger.

Dette inkluderer hat og bitterhet. Det er en fase du må gjennom. Ikke vær redd for å kjenne på den. Men ikke bli sittende fast i den. For den følelsen vi ønsker å sitte igjen med, når alt er spist, er likegyldighet.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

Gi litt mer faen

“Jeg blomstret litt i 20-30 årene, da jeg fikk mange gode tilbakemeldinger på utseende og væremåte. Men jeg ser nå i ettertid at jeg ikke følte meg verdig. Jeg ser i ettertid at det har vært flere P/N i livet mitt, jeg har nok vært et ekstremt lett bytte.”

Dette skriver “Rikke”, en av bloggens lesere, i kommentarfeltet. Det ligger mye selvinnsikt i sitatet. Det er også veldig gjenkjennelig, akkurat som Rikke så følte jeg en oppgangstid i livet i den samme perioden. Men hva skjedde da jeg nærmet meg 40? Livet sluttet å seile i medvind. I en alder da jeg trodde man skulle bli tryggere og alt faller på plass, så ble jeg i stedet mer sårbar og famlende. Ting som nå burde ha gått på skinner, gjorde ikke det lenger. Jeg så jevnaldrede rundt meg gjøre karrierehopp og stråle av selvtillit mens jeg selv ble kastet tilbake til en ny pubertet. Jeg ble stående på stedet hvil og opplevde sågar stygge tilbakeslag. Det var en meget ubehagelig indre og ytre reise. Det handlet ikke om en “midtlivskrise” eller en frykt for at ungdommen nå var over. Snarere handlet det om at jeg begynte på en kamp som de fleste på min alder er ferdige med for lenge siden. Det føltes som gjenopptrening etter et hjerneslag. Jeg ble plutselig oppmerksom på alle krenkelsene i livet, jeg ble sint og oppfarende, kuttet ut mange mennesker i livet og slapp svært få nye inn.

Hva skjedde? Hvor var det avslappede jeg blitt av? Hvorfor fungerte det ikke lenger å være mitt gamle jeg, det som hadde hjulpet meg opp og fram i mange år (trodde jeg)? Det var fryktelig tungt å skulle reorientere meg i en så moden alder. Jeg erkjente etterhvert at dette ikke lenger handlet om psykopaten. Han påvirket riktignok livet mitt enormt, men ikke mye, i lang tid etterpå.

Noe av svaret finnes i sitatet øverst. “Jeg blomstret, da jeg fikk gode tilbakemeldinger på mitt utseende og væremåte”. Hvor viktige er egentlig andres tilbakemeldinger? Jeg vil påstå at de er rimelig viktige. Vi har alle hørt skrekkhistorier om mennesker med dårlig oppførsel som aldri tar andres hint om forbedringspotensiale. Gode venner fungerer som viktige korrigeringer og stabilitetsfaktorer i livene våre. Gode tilbakemeldinger kan føre oss inn i en god sirkel hvor vi faktisk blir så gode som hva tilbakemeldingene sier. Det kalles å “bygges opp”. Og nettopp her ligger essensen; tilbakemeldingene må komme fra gode venner som kjenner oss godt og vil oss vel. Så snart tilbakemeldingene kommer fra mennesker som kun kjenner oss overfladisk eller som har en usikker agenda så må vi avskrive dem, enten tilbakemeldingene er gode eller dårlige. Folk som ikke kjenner oss godt nok, vet intet om våre indre liv. De vet ikke om vi tenker gode eller dårlige tanker. Dermed er de aller fleste utelukket fra å bedømme oss.

Andre mennesker har lov til å reagere spontant på våre handlinger og utsagn, men vi kan ikke la deres reaksjoner styre hvordan vi oppfatter oss selv. Å tillegge andres virkelighet om oss større vekt enn vår egen virkelighet, vil villede oss ut på vinglete veier. Tenk hvor skjøre og avhengige vi blir når andres oppfatning av oss skal bestemme om vi får en god eller dårlig dag. Hvem som helst vil kunne projisere deres negativitet over på oss og lett vippe oss av pinnen, slik psykopaten gjorde.

Som Rikke så klokt impliserer i sitt notat; så snart hun sluttet å få gode tilbakemeldinger så sluttet hun også å blomstre. Med risiko for å lyde litt paranoid, hva hvis noen går sammen om å bryte oss ned, for eksempel på arbeidsplassen, som et slags komplott? Hva hvis psykopaten og hans/hennes flygende aper bestemmer seg for å angripe oss, uansett hva vi har gjort? Skal det være så enkelt å slukke våre lys, kun fordi vi er avhengige av gode tilbakemeldinger?

Øvelsen ligger i å ikke ta kritikk for hardt. All kritikk er subjektiv fra avsenderen. En kollega av meg sa en gang at hun ville ta det fryktelig tungt hvis hun fikk en negativ tilbakemelding fra ledelsen på jobb. Jeg er enig med henne i at det ville være nedverdigende. Men er kritikk fra en sjef alltid berettiget? Nå vet vi at 60% av sjefer har psykopatiske trekk (merk; det betyr ikke at 60% er psykopater). Mange sjefer er derfor inhabile. Kanskje kritikk fra en slik sjef faktisk er et kompliment, at de ønsker å bryte deg ned fordi de ser at du gjør det bra og er en trussel. Sjefen har makt til å sparke oss, det kan vi ikke gjøre noe med, men det betyr ikke at alt som kommer ut av deres munner er gull.

Og hva med venner og slektninger. Kan vi være sikre på at de verdsetter oss like høyt som vi verdsetter dem? I mitt tilfelle oppdaget jeg over en periode til min skrekk at deres handlinger tilsa at så ikke var tilfelle. Det betydde at de var større i mitt liv enn jeg var i deres. Ingen forbrytelse i det, maktubalanse finnes faktisk i de fleste relasjoner. Men det medførte at jeg var villig til å gjøre større endringer i livet for deres skyld enn de strengt tatt fortjente. Jeg trengte en oppvekker for å lære å sette ned foten, selv om det innebar en risiko for å miste dem. Jeg var altfor sårbar for avvisning. Da klimakset kom, så viste det seg at hva jeg trodde var dype og slitesterke vennskap, egentlig var meget skjøre forbindelser. De var neppe psykopater, de var bare dårligere venner enn jeg trodde. Jeg verdsatte dem for høyt.

Vi må slutte å være redde. Redde for ikke å gjøre alt riktig. Redde for ikke å gjøre en god faglig jobb. Redde for kritikk. Redde for ikke å gjøre alle til lags. Redde for å bli forlatt. Redde for at psykopaten behandler det nye objektet bedre enn oss. Redde for hva psykopaten tenker om oss. Slik frykt gjør at vi hopper, vender og bøyer oss for andre, til vi ikke lenger vet hvem vi er. Av og til mister vi venner, av og til mister vi jobbene våre. Det er ikke verdens undergang. Som Per Fugelli sa innen han døde; nøkkelen til et lykkelig liv er å gi litt mer faen. Det er mulig å ha det godt uten andres aksept og konstante gode tilbakemeldinger. For meg har det hjulpet å erkjenne at verden er ikke riktig, den er gal. Ikke forvent for mye av den. Lev og utnytt hver dag så godt du kan.

 

Til dere som likte historien om “Dirty John” så kan jeg fortelle at Netflix nå slipper sesong 2. Der sesong 1 handlet om psykopaten John Meehan, så kalles sesong 2 “The Betty Broderick story”. Jeg vet lite annet enn at vi denne gang skal stifte bekjentskap med Betty Borderick som endte med å myrde sin eksmann og hans nye kone i 1989. Det gjenstår å se om dette er et like godt studie av en psykopat som sesong 1 var. Jeg vet at mange psykopatiske faktorer var tilstede, slik som omfattende forfølging av eksmannen med gjentatte besøksforbud,  en manglende aksept av at han hadde funnet en ny partner og fraværende empati for egne barn. Blant annet kjørte hun sin bil inn i eksmannens nye hjem, selv om deres felles barn var tilstede i huset. Broderick sitter fortsatt fengslet. Hennes søknader om permisjon er gjentatte ganger avslått, på grunnlag av at hun “aldri har vist anger eller forståelse for at hun har begått en alvorlig forbrytelse”. Slippdato er 14. august.