Åpen post

Etter forslag fra en leser så forsøker vi oss på noe jeg velger å kalle “åpen post”, hvor du kan spørre om alt mulig som ikke er begrenset til tema i en tekst. Både bloggforfatter og andre lesere kan svare på dine spørsmål. Spørsmål både om psykopaten og om rehabilitering er relevant. Ingen spørsmål er for dumme. Vi har forståelse for at mange er nye på bloggen og mangler basalkunnskap. Vi har som mål at ingen spørsmål i denne posten skal stå ubesvart. Enten svarer en annen leser eller så svarer bloggforfatter. Jeg ber om at vi hjelper hverandre her, slik at ingen blir stående med hele svarbyrden alene.

Krav til spørsmålstilleren: Forsøk å være så konkret som mulig. “Jeg sliter” er forståelig, men veldig vanskelig å svare på. Det er faktisk heller ikke et spørsmål. Forsøk å tenke etter mer nøyaktig hva du sliter med og formuler ditt spørsmål nettopp som et spørsmål, slik at svareren tydelig ser hva han/hun skal svare på. Husk at svar ikke alltid kommer prompte. Kanskje jeg eller en leser ønsker å tenke gjennom et svar best mulig innen vi svarer. Slik blir det også bedre svar. Du kan heller ikke forvente lange avhandlinger til svar, det tar mye tid å skrive. På den annen side så kan du godt få svar fra flere enn en person på ditt spørsmål.

Krav til den som svarer: Plukk det spørsmålet du føler du kan svare godt på, også selv om en annen har svart før deg. I tillegg til å svare med egne ord så forsøk å lenke til en relevant tidligere tekst her fra bloggen, eller fra et annet nettsted. Slik kan vi – ja, faktisk også jeg – få bedre oversikt over hva jeg har skrevet om de siste fire årene i tillegg til å bruke gamle tekster som kanskje utmerket svarer på spørsmålet (vi trenger ikke alltid å finne på hjulet på nytt). Vi tilstreber å lenke til relevante tekster, med andre ord lenker vi ikke til ikke-relevante tekster kun fordi vi synes de er gode, her tilstreber vi å svare på hva det blir spurt om. Bruk alltid “reply” funksjonen under spørsmålskommentaren, slik at både spørsmålstiller og andre kan se at det er postet et svar.

Til både spørsmålsstiller og den som svarer: Å be om oppklaringer er lov, men forsøk å unngå “chat” i kommentarfeltet. Husk at hver eneste kommentar må godkjennes manuelt, dessuten er det ikke spesielt interessant å lese for utenforstående.

Dette anses som en prøverunde. Faller det i smak så vil det bli en fast post.

Når fanden banker på (leserhistorie)

Jeg sitter her nå, 42 år, ribbet inn til det innerste inne. Tre og et halvt år er gått siden fanden valgte meg ut som sitt leketøy, og fem måneder og 24 dager siden siste ord ble sagt og jeg nærmest skrek til han at jeg aldri kom til å snakke til han igjen. Jeg skrek ut at jeg aldri ville se han eller jobbe med han igjen, være venn med eller ha noe som helst slags forhold til han. Hverken som venn eller kollega, kjæreste eller elskerinne, som lystrer hvert minste vink på jakt etter smuler som han måtte kaste i min retning når det passet han. At han var et gjennomgående ondt menneske som jeg ikke under noen omstendighet ville ha i mitt liv. At han var en klovn, et avvik som hadde ydmyket meg på det aller groveste. At jeg ikke eide den minste respekt for han som menneske. At han hadde tråkket på meg og såret meg langt utover det jeg trodde var mulig. Jeg fortalte han at han nå var som død for meg. At relasjonen aldri hadde eksistert og at alt var lagt dødt.
Jeg har aldri i hele mitt liv snakket med slike harde ord til et annet menneske. Aldri har jeg vært så brutal og så rå. Aldri har jeg kjent på et sånt raseri som tar over hele kroppen og hele min eksistens. Alt veltet opp og kom ut. Alle følelser jeg hadde holdt inne for ikke å støte eller fornærme, all forvirringen jeg hadde følt men som jeg hadde undertrykket fordi jeg ikke ville tro det verste, alt kom ut i form av dette ekstreme raseriet. Måten han tok imot mitt sinne, bekreftet hele relasjonen eller mangelen på at det noen gang hadde eksistert noen ekte følelser der, og viste meg hvor lite jeg hadde betydd for ham. Jeg var blitt redusert til et objekt uten betydning. Han tok i mot med et hånlig flir og med en nedlatende kommentar om at jeg var sexy når jeg var sint, før jeg fikk avsluttet det hele.
Ett par dager senere og etter ett par nedlatende meldinger om at han syntes vi burde ha sex for å ordne opp siden det ville være bra for meg, blokkerte jeg han på alle medier vi hadde hatt kontakt på. Han var heftig på å skifte om på hvilke medier vi skulle kommunisere på i forholdet vårt. Sikkert bevisst for å forvirre. Medier som han flittig hadde brukt til sjalusifabrikkering, til ghosting, til ignorering, til å lokke meg inn igjen med. I de følgende ukene etterpå kom han bort til meg på jobb hver dag for å få meg til å bryte tausheten. Han som like før i månedsvis nesten ikke lenger gadd å hilse på meg. Kun snakket til meg når det var noe han ønsket fra meg. Som sex når han ikke fikk det annet steds fra eller smisking om nye jobber. Jeg ignorerte han fullstendig. Når jeg så at han var på vei reiste jeg meg og forsvant. Det var ufattelig vanskelig. For selv om hodet mitt visste at dette var eneste utvei, fortalte følelsene mine meg at jeg ikke kunne leve uten han og hans oppmerksomhet til meg. En oppmerksomhet som nå kun eksisterte i minnene fra begynnelsen. De var ikke ekte. Han sluttet etterhvert å ta kontakt, og sluttet faktisk med å komme så ofte inn på arbeidsplassen.
Han sluttet også med den intense flørtingen med mine andre kvinnelige kolleger. Vel, ihvertfall foran meg. Skulle tro at jeg da skulle klart å fått fred og avstand nok til å la han fare. Jeg har holdt mitt ord og ikke brutt tausheten. Likevel. Her sitter jeg altså flere måneder etterpå, og ønsker at tingene hadde vært annerledes. Før ferien stakk det fremdeles i meg når han kom innom jobben. Jeg måtte ta meg sammen for ikke å gi etter å trygle på mine knær for at han skulle gi meg bare litt oppmerksomhet. Som sagt blokkerte jeg han på alle sosiale medier som vi hadde kontakt på. Ikke instagram siden kontoen hans der ikke var aktiv på 2 år. Denne opprettet han i begynnelsen av forholdet for å prøve å lage sjalusidrama, men jeg anerkjente aldri at jeg visste at han hadde opprettet den, så den ble fort passiv.
Men for ikke lenge siden oppdaget jeg at han nylig har lagt til 3 av mine tidligere kvinnelige kolleger, alle kolleger som jeg liker og er venn med. Han følger nesten ingen og ingen følger ham og han har aldri spurt om å følge meg, selv ikke når vi var i et forhold. Han legger heller ikke ut noen bilder. Den eneste han begynte å følge fra jobben for to år siden var en kollega som han begynte å legge an på etter første gang vi hadde avsluttet forholdet, da han begynte å ignorere og devaluere meg. Ingen av de som faktisk ville vært naturlig for ham å legge til har han lagt til. Men hvorfor skal dette bry meg nå? Hvorfor i all verden blir jeg opphengt i dette? For det blir jeg. Jeg vet at jeg ikke vil ha han, ikke når jeg ser han på avstand. Da ville jeg ikke rørt i han med tang. Men Sjelen min lengter fremdeles. Den lengter etter det levende, det intense som han vekket i meg for en stakket stund. For tilstanden sjelen min er i nå, blottet for alt initiativ, for all glede og for alt håp, er uholdbar.
Livet kan ikke leves slik. Kjernen min er blitt fundamentalt rystet ved, og dermed har også troen på det gode i mennesker fått banestøtet. Jeg gjenkjenner ikke dette mennesket som nå sitter her tilbake med sitt nærmest totale fravær av all godhet og varme. Jeg ser folk utenfra hele tiden, men også innenfra, på en helt ny måte, og jeg er redd. Det er mye å ta inn over seg. Det er som om selve Livet har fått en ny altoppslukende dimensjon. En forkvaklet, fordervet dimensjon i et univers jeg ikke klarer å komme ut av og løsrive meg fra. Hvor enn hardt jeg prøver, sitter jeg fast. Ingenting fenger meg, ingenting betyr noe. En bunnløs avgrunn. Før trodde jeg på. Jeg håpet. Jeg følte glede og lykke. Ikke minst følte jeg godhet og varme for andre mennesker. Det er en ekstrem sorg og redsel jeg befinner meg i. Ikke tapet av han, og det jeg trodde var en ekte relasjon med et annet menneske. Jeg forstår med hodet at den aldri fantes, denne relasjonen. Men følelsen av å ha mistet seg selv så totalt bare på grunn av ett menneske.
At jeg i min alder, etter alle de år jeg har levd og de forhold jeg har vært i og stått i, sitter her som en skygge av meg selv. Et tomt skall, med kun fluer surrende rundt råttenskapen som en gang var den fruktbare livgivende kjernen. Hvordan gjenkjente jeg ikke beistet? Hvorfor lyttet jeg ikke til min indre stemme? Hvorfor gikk jeg så på akkord med mine verdier? Og det aller mest skremmende. Hvordan kunne jeg så lett gi han innpass til mine innerste følelser, hvor jeg lot han herje, plyndre og voldta fritt i 2 år etter at vi innledet et forhold? Jeg lot han viske meg ut, for så å legge inn en dårlig kopi. Nei, jeg kjente ikke igjen djevelen. Lite visste jeg at han kommer i flere innpakninger den Onde.
Han var godt kamuflert bak intens interesse, høflighet og en noe forsagt fremtreden. Han var så oppslukt av meg trodde jeg. De intense øynene, at han kom for å snakke med meg i timevis om alt mulig. Ikke bare om jobb, faktisk nesten ikke om jobb i det hele tatt. Jeg syntes han var utrolig sjarmerende, men egentlig ikke min type. Noen år yngre var han også og gjorde hele oppmerksomheten enda mer flatterende. Han måtte jo like meg ekstremt godt, all den tiden han investerte i meg. Han enset ingen andre enn meg. Små berøringer som jeg nesten ikke visste var der. De lure blikkene som viste at vi delte noe sammen. Noe mer, et gryende vennskap, en ny kjærlighet, et godt varmt menneske jeg kunne ønske velkommen inn i livet mitt. I tillegg hadde jeg en kollega som jeg respekterte og likte godt, som snakket så varmt om han og som introduserte oss for hverandre. Garden min var nede fra starten av, og jeg lot et fremmed menneske få innpass til mitt lukkede rom på godord fra en venn. Hovedgrunnen til at jeg ignorerte magefølelsen min som faktisk varslet meg ganske tidlig, var at han var framsnakket av en annen som jeg stolte på. I ettertid forstod jeg at også denne kollegaen var ført bak lyset.
Han var så søt at de stikkende kommentarene og løftene som ble brutt litt etter litt i begynnelsen, tolket jeg som keitete sosiale utfordringer fra hans side. Jeg overså og ignorerte faresignalene fullstendig. For selv i herligheten i flørten og i den lekende lidenskapen kjente jeg på motstridende følelser. Jeg husker at jeg tidlig fortalte han at jeg syntes han var vanskelig å lese. Han trakk bare på skuldrene av det. Sa ikke stort. Jeg tolket det i beste mening og la sikkert noen ord i munnen på ham. Ikke i min villeste fantasi gikk tankene mine mot psykopat, men tenkte han bare var litt tilbakeholden. Tilnærmingen hans var også intens i kropp og uttrykk, og likevel ikke. Jeg ble rett og slett forvirret av måten han oppførte seg på, fikk ikke helt tak på han. Selv hvor mye vi snakket om alt mulig, ser jeg i dag at jeg kjenner han overhode ikke. Ikke da, ikke nå. Han er uten kjerne. Uten substans.
Da jeg spurte hva han gjorde på fritiden svarte han at han gjorde ingenting, han jobbet hele tiden. Jeg fortalte med iver om mitt liv og mine gleder i livet. Han begynte å plukke opp mine interesser og gjorde de til sine. Kjøpte fullt ski og turutstyr og ga seg i kast med sin nye engasjerende ut i det fri hobby og ville ha meg med. Han ga ut ingen eller meget begrenset informasjon om seg selv, og mye av det han sa, kunne han dagen etter mene motsatt om. Men han løy aldri, sa han, alt han sa var sannhet. Jeg stilte nemlig spørsmål til adferden hans, mye og ofte. Men i stedet for å ta avstand til denne personen som etterlot meg i en forvirrende tilstand, lot jeg han ribbe meg. Lag for lag.
I begynnelsen med nesten umerkelig avtrykk, fikk han meg til å endre på oppfatningen av meg selv, bit for bit. Så lite at jeg ikke merket det selv en gang, begynte jeg å endre karakter. Etterhvert, men egentlig ganske tidlig i forholdet, begynte han å vise humørsyke, og jeg begynte å bli redd for hva jeg kunne si rundt han. Det være seg både om jobb og private anliggender. Hvordan kunne jeg finne meg i det? Jeg laget den ene unnskyldningen for ham etter den andre. Min største sorg og redsel nå er at jeg ikke kan stole på meg selv lengre. På min dømmekraft, min erfaring, mitt hjerte. Jeg er knekt. Plattformen er revet, og i ruinene av denne må jeg redefinere meg som menneske. Referansepunktene som jeg tidligere brukte for å knytte bånd til andre rundt meg er utrygge og jeg stoler ikke på at det jeg har kan ha verdi for noen andre. Jeg stoler heller ikke på at jeg kan stå i meg selv. Jeg ønsker å tenke at kjernen min er god, at intensjonene mine er ekthet og søken mot sannhet, men hvordan kan jeg klare å bygge et reisverk på det fundamentet, når de eneste byggeklossene jeg nå sitter igjen med i alt støvet, er de han etterlot seg? Angsten. Skammen. Ydmykelsen. Skyldfølelse. Udugeligheten. Et sammensurium av vonde følelser som hele tiden veller opp i meg. Konstant. I alle sammenhenger. Jeg får ikke fred for de. Hvordan kan jeg da komme meg opp og videre?
I tillegg tenker jeg på han hver dag. Kverner. Jeg gjennomgår alle situasjonene der jeg burde tidligere tatt tak og sagt at nok er nok. Tatt tilbake respekten. Eid meg selv med hud og hår. Sagt at dette er meg og min følelse, dette finner jeg meg ikke i. Men jeg gjorde ikke det, dessverre hadde jeg tro på at han var god på bunn alt for lenge, at han ikke mente å såre, at han ikke mente å skade meg. Det høres ut som om jeg var fryktelig naiv. Jeg trodde at jeg nå kunne lese mennesker noenlunde rett, ihvertfall såpass at jeg kunne oppdage intensjonen. Men som sagt hadde jeg garden min nede. Så rent naiv vil jeg ikke si at jeg var, men jeg var ikke forberedt på den grad av kynisme til livet som han viste. Faktisk avsluttet jeg forholdet flere ganger på grunn av nettopp dårlig oppførsel og jeg tok det opp med ham hver gang. Da jeg fremdeles hadde respekt for meg selv og fremdeles ikke hadde forstått hvem eller hva han var, og omfanget av den negative påvirkning han kom til å ha på meg.
Men jeg lot meg lokke tilbake, senere også, gang på gang på gang. Etter første gang jeg slo opp og hadde tatt han tilbake, etter at han ikke kontaktet meg eller svarte på mine meldinger på en uke, begynte han å legge an på en annen kollega av meg slik som han hadde gjort med meg for å få meg hektet. Først forsiktig, så med mer Intens kontakt. Rett foran øynene på meg. Dette burde fått meg til å føle avsky for ham, men i stedet ble jeg besatt og helt oppslukt på å vinne tilbake hans gunst. Jeg som aldri hadde vært aktiv på facebook eller messenger satt inne å lusket på aktiviteten hans hele tiden. Til alle døgnets tider. Skrev til og med logg. Pur galskap!
Jeg konfronterte han med at han hadde et forhold til den andre kollegaen, noe han nektet for. Når vi var alene fikk jeg all oppmerksomhet, mens når vi var på jobb begynte han mer og mer å ignorere meg og brukte heller oppmerksomheten på henne han ikke hadde et gryende forhold til. Sakte men sikkert tilbragte vi sjeldnere og sjeldnere tid sammen. Alle visste at vi hadde hatt et forhold selv om det skulle være hemmelig og det ble ganske tydelig etterhvert at han ikke brydde seg noe om meg. Likevel var det hele tiden denne tosidigheten. Av og til helt utrolig på for så i neste øyeblikk å være helt av. Det ble uutholdelig og det var helt ufattelig ydmykende og bli så synlig kastet til side som søppel man vil bli kvitt. Jeg ble mer og mer forvirret. På den ene siden sa han at han var min venn på den andre siden gjorde han ting som absolutt tydet på det motsatte.
Så begynte han å si stygge ting til meg når vi var alene også. Ikke direkte stygge ord, men han snakket frem andre og sammenlignet meg ned. Andre var unge og pene, andre gjorde det beste arbeidet og de elsket han å jobbe sammen med. Jeg likte han med skjeggstubber fordi han da så eldre ut og mer lik meg i alder. barneoppdragelsen min var det noe i veien med. Og noe måtte være galt med meg, siden jeg var alene og ikke gift i min alder. Han sa rett ut at han skulle prøve å få flere av mine kolleger i seng. Men jeg hang på, klistret meg til håpet. For i neste øyeblikk sa han at det var bare meg. At jeg var spesiell, han hadde aldri åpnet seg sånn opp for et annet menneske enn han hadde gjort for meg.
Samtidig ble jeg mer og mer nedkjørt. Tankene og holdningene han hadde om meg ble sakte men sikkert til mine egne. Jeg ble denne stygge, udugelige, slemme personen. Utrygg i meg selv som person og i mitt arbeid. Etterhvert klarte jeg ikke å spise, appetitten var fullstendig fraværende og jeg gikk ned 15 kg. Venner rundt meg begynte å ytre sin bekymring. Dess mer avslått han ble, jo mer besatt og intens ble jeg med min lusking, overvåking og nedprioritering av meg selv. smulene ble stadig mindre og mindre. Det er ikke slik at jeg ikke visste at dette var galt, for det gjorde jeg virkelig. Jeg konfronterte ham mange ganger. Spurte han rett ut om hvordan han kunne like meg når han behandlet meg slik han gjorde. Hvorfor ville han være rundt meg, når alt pekte på at han mislikte meg så sterkt? Han svarte at det stemte ikke, han likte meg svært godt og ville gjerne ha meg som venn og elskerinne. Og jeg godtok elskerinne for det var smulene som ble kastet. Jeg skjønte ingenting men ville så gjerne, derfor valgte jeg å tro at han mente det han sa og ikke hva han viste, og at han igjen skulle bli til den interesserte, intenst oppmerksomme vennen min som viste at han likte meg i både handling og uttrykk og som jeg ble så forelsket i.
Jeg kjenner meg overhode ikke igjen i denne personen jeg ble forvandlet til sammen med ham, og skammer meg dypt over at denne siden kom frem i meg. At jeg ikke klarte å sette foten ned straks jeg fikk servert et tydelig tegn. For det ble jeg servert, klart og tydelig innimellom «godordene». Jeg anser meg selv for å være utstyrt med nok selvinnsikt og oppegående nok til å gjenkjenne galskap i både meg selv og andre når den dukker opp, og denne oppførselen var og er galskap. For utenforstående som aldri har opplevd en psykopat vil en slik oppførsel, om den blir oppdaget, synes som ren og skjær mental forstyrrelse og det er tungt å bære på. Jeg tror ikke den er mulig å forstå for en som ikke har opplevd det selv. Jeg er fremdeles besatt, jeg ønsker at han skal si at han beklager sin oppførsel, selv om jeg vet at det likevel ikke vil bety noen forskjell til eller fra. Han vil aldri kunne bli en venn. Han evner ikke å kunne gi godhet. Det eneste han evner er å plyndre, herje og voldta alt grunnleggende godt rundt seg. Sjelen min er smadret.
Denne psykopaten er en kollega som jeg jobbet tett med. Han er gift, og har barn. Allerede i utgangspunktet 3 sterke grunner til ikke å starte et intimt forhold med noen. Likevel ble jeg revet med og lokket inn. Jeg visste ikke at han var gift før han allerede hadde fanget meg i sitt nett. Det er ingen unnskyldning, og gjør egentlig bare at jeg føler at jeg fortjente behandlingen jeg fikk fra han enda mer.
Saken er den at jeg er et ensomt og følsomt menneske, jeg har alltid følt meg som en fremmed, selv i selskap med de som skal være meg nær. Jeg har erfaringer fra tidligere i livet mitt som gjør at jeg burde ha kjent igjen lusa på gangen. Jeg burde ha visst bedre og min moral burde i hvert fall gjort at jeg agerte annerledes når fakta lå på bordet. Mine verdier ble tilsidesatt og lukket ned fordi jeg trodde kjærligheten banket på døren, og når jeg lukket opp, trodde jeg det var den jeg slapp inn. Jeg var ikke forberedt på all ondskapen jeg åpnet opp for og lot slå rot, da han klarte å lukte seg frem til min akilleshæl, som er ensomhet i sin skjøreste mest lengtende form. Jeg var et enkelt bytte, og jeg var aldri ment for noe mer enn en leke.
Så i dag sitter jeg her, et halvt år etter siste ord ble ytret, like opprevet av kaoset han etterlot meg i og føler at jeg ikke kjenner meg selv. Ikke liker meg selv. Ser intet lys. La meg så få styrke til å bli helet, og til å finne tilbake til min kjerne. Styrke til å frigjøre meg fra det kalde grepet han har om meg, og maktesløsheten han har plantet i meg. La meg få stole på at det finnes godhet og varme i mennesker igjen og også i mitt hjerte. Tørre å ha tro på meg selv, slik at jeg neste gang vil kunne sette foten ned allerede i døråpningen når fanden banker på.
– Anonym
Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon, i tillegg til opplevelsen av et fellesskap med likesinnede. 

6 grunner til at du ikke bør følge med på psykopatens sosiale medier

I det siste har det vært flere innslag i kommentarfeltet hvor lesere forteller at de følger med på psykopatens sosiale medier. Årsakene kan være mange. Noen innrømmer at de ikke har klart å blokkere psykopaten på sosiale medier ennå. Noen tror det er ufarlig å følge vedkommende på facebook så lenge de ikke lenger har personlig kontakt. Andre er i undersøkelsesfasen; de er ikke sikre på hva som feiler deres eks og håper å finne svar på facebook eller instagram.

Innen du føler deg skyldig så husk at det strenge fokuset på blokkering er for ditt eget beste. Husk også at de fleste av oss har vært der, inkludert undertegnede. Lenge følte jeg det unaturlig å blokkere en person som jeg hadde hatt en spesielt intim relasjon med (vi måtte da kunne være venner?), og som jeg trodde hadde gode hensikter. Det var også svært vanskelig å gi slipp på illusjonen (som jeg fortsatt trodde på) om at vedkommende hadde tenkt å inkludere meg i resten av sitt liv. Til sist måtte jeg dog kaste inn håndkleet; det var den enorme smerten som oppstod av å ha innsyn i hvordan han seilte videre, som tvang med til å trekke meg ut. Jeg hadde ikke godt av det innsynet. Kjærlighet skal ikke forårsake en slik smerte. De to ekskluderer hverandre; hvis du har funnet ekte kjærlighet så er ikke smerten der, og hvis smerten er der så er det ikke kjærlighet. Det er såre enkelt, men det var ikke fullt så enkelt å innse mens det stod på. Derfor skal du ikke føle skam for å ha “spionert” på eksen på avstand, ei heller skal du føle deg mislykket fordi du har mistet selvdisiplinen og avblokkert eller åpnet for kontakt igjen. Men det du skal, er å fortsette å prøve, igjen og igjen inntil du lykkes. Du skal også slutte å lure deg selv; de fleste av unnskyldningene vi skaper for å få lov til å fortsette med den skadelige adferden handler om fornektelse av en sår virkelighet.

På grunn av den store interessen for psykopatens sosiale medier så vil jeg i dag skissere seks grunner til at du ikke bør følge psykopaten (eller vedkommende du mistenker er en p/n) på sosiale medier – uansett hvorfor du gjør det.

1. Det du ser er ikke virkelig.

I en gammel tekst skrev jeg om psykopatens “facebook show” og hvordan psykopaten bruker facebook til å projisere et glansbilde av sitt liv. Det er en grunn til at man kaller sosiale medier for narsissistenes gavepakke og at de der avslører seg selv. Via sosiale medier så kan de publisere et drømmeliv som de ikke har, men som de ønsker at andre skal oppfatte. Det er ingen grenser for hvor lykkelige de utgir seg for å være der, med den nye partneren, med det nye huset, med den nye jobben og med den fantastiske ferien. Bilder og selfies er ofte ledsaget av svulstige og selvhevdende beskrivelser i håp om å sanke “likes” og beundrende godord fra sine følgere. I tillegg kan de selv samle informasjon om andre. Narsissister og psykopater elsker å snoke i andres profiler og sosiale medier gir dem en mulighet til dette som ikke eksisterte tidligere.

Tenk over i hvilken grad normale mennesker bruker sosiale medier. Normale mennesker gjør sjelden sine egentlige problemer offentlige. I de fleste tilfeller handler det om en lett forskjønnet versjon av virkeligheten. Jeg vet med meg selv at hvis jeg har en dårlig periode så forteller jeg ikke om det på facebook, jeg holder meg i stedet taus. Jeg vil ikke plage andre med mine plager, i tillegg tenker jeg at mine plager er private og kun ment for de nærmeste. Derfor publiserer jeg hovedsaklig nøytral eller positiv informasjon om meg selv. Det gir derfor ikke et komplett bilde av meg som person og er en moderat forskjønnelse av hvordan jeg har det og hvem jeg er. Med en psykopat eller narsissist så kan du gange denne effekten med ti. Det positive forsterkes ganger ti, og det negative skjules ganger ti. De bruker ekstremt mye tid, tankekraft og krefter på å publisere en falsk virkelighet. Fordi det er uvirkelig, så er det heller ikke her du finner svar på dine spørsmål.

2. Det gir dem narsissistisk forsyning.

Psykopaten og narsissisten bruker sosiale medier til å få sekundær narsissistisk forsyning. Den sekundære forsyningen er en mindre potent – men likevel viktig – form for forsyning i form av “tankeforsyning”; de klarer å forestille seg hva det gjør med deg som forkastet partner å se deres lykkelige liv plastret utover skjermen en uke etter at de dumpet deg, og det gir dem en enorm tilfredsstillelse. Det foregår en debatt om hvorvidt du legger igjen “spor” ved å klikke på deres profiler og bilder. Jeg har ennå ikke lest noe entydig om dette. Mye tyder på at så lenge du ikke har blokkert, så vil du dukke opp som “forslag om venneforespørsel” hvis du har vært inne på deres profil. Noen hevder også at hvis du er så uheldig å dobbeltklikke på et av deres bilder, så vil det bli fanget opp som en “like”. Jeg vet ikke om det er hold i disse påstandene, men vil du egentlig risikere å bli avslørt, i tillegg til å gi dem “tankeforsyning”?

3. Det er stalking.

Det spiller ingen rolle hva din intensjon er. Etter definisjonen så er hyppig oppsøking av en person du ikke lenger har en relasjon med stalking/forfølgelse. Å klikke på deres profiler kan sammenlignes med å stå utenfor deres hus hver kveld og kikke inn; det er en besettelse og ikke normalt. I verste fall kan de anmelde deg, og et besøksforbud av psykopaten MOT objektet er faktisk ikke uvanlig (og ja, du trenger ikke å fysisk stå utenfor deres hus for å få et slikt forbud). Ønsker du dette i tillegg til den ydmykelsen de allerede har utsatt deg for? Nå er ikke jeg bekymret for hva du kan finne på å gjøre mot psykopaten, deres velbefinnende bryr jeg meg ikke om. Det som er viktig her er hva slik forfølgende oppførsel gjør med deg som person. Antakelig har du et plettfritt rulleblad, god moral og ville aldri oppført deg som “gal” eller besatt. Det er viktig for din verdighet at du fortsetter slik. Ikke la psykopaten forandre din gode moral. Å trekke deg ned på deres nivå er nettopp hva de ønsker. De får en indre tilfredsstillelse av å drive folk til randen av galskap og umoral. I tillegg til en følelse av makt så får de bekreftet deres egen løgn om at “du var ikke noe å samle på, bare se hvordan du oppfører deg”. Vil du gi dem den tilfredsstillelsen? Neppe. Derfor; ikke lur deg selv til å kalle din besettelse av deres sosiale profiler for noe annet enn hva det er. Det er ikke behov for å få svar. Det er heller ikke fortsatt en relasjon. Det er stalking. Rist deg selv tilbake til virkeligheten og tenk “dette er ikke meg, slik ville jeg aldri holde på, jeg har en bedre moral enn dette”.

4. Ikke mat trollet!

Da får det næring og vokser. Det siste du vil gjøre er å fortsette å støtte dette mennesket som bedro deg, men ved å følge dem på sosiale medier så gjør du nettopp det. Du sluker et agn som de har lagt ut og deltar fortsatt i leken. Ikke gjør det. Det ligger faktisk en meget kraftfull symbolsk befrielse i å toe dine hender, si til deg selv “dette vil jeg ikke være med på lenger” og slippe tastaturet. La dem leke alene, eller med andre, men ihvertfall ikke med deg.

5. De klarer å fjernmanipulere deg.

Relasjonen med deg er over. De ga deg svært lite eller ingenting av hva de lovet deg. Men manipuleringen fortsetter så lenge du fortsetter å følge dem på facebook. Mange av statusene de legger ut er faktisk myntet på deg, selv om de ikke skriver det direkte. Bilder og tekster skreddersys for å vekke sjalusi i deg eller for å gi deg kontinuerlige “siste stikk” og kunne tråkke ansiktet ditt ned i søla litt ekstra. De får nemlig aldri nok av det. Det er ikke nok for dem å etterlate deg uten avklaring og sjelelig ruinert. De vil fortsette å tråkke på deg inntil du selv sier stopp. Hvordan gjør de det? De reiser til feriemålet hvor de lovet å reise med deg, men med den nye partneren, og lar deg se det. Eller de publiserer en sang de en gang tilegnet deg, men nå tilegner de den til en annen. Eller de skriver om hvor lidenskapelig opptatt de er av historie. De har aldri vært opptatt av historie. Det er du som er opptatt av historie. Men ved å skrive om dette så klarer de å forvirre deg, i tillegg til at de har stukket av med et av dine personlighetstrekk. Det er spooky og det er farlig, for du blir gående i en slags forvirret transe hvor du fortsetter å analysere deres påfunn, lenge etter at relasjonen er over. Hva skjer når du forblir i en innadvendt transe? Du glemmer hvem du er. Du glemmer å ta vare på deg selv og dine nærmeste. Du utsetter dine ambisjoner – din livsoppfyllelse. Og du går rett på lyktestolpen fordi du ikke er oppmerksom. Mange objekter har faktisk havnet på legevakten fordi de ikke klarer å forholde seg til omgivelsene – de er altfor opptatt med å gruble på psykopatens siste utspill hvor enn de går.

6. Det er ikke NK!

Nei, å slutte å svare på deres telefonoppkall er ikke tilstrekkelig, og det er ikke NK (null kontakt). Det er kanskje et tilstrekkelig vern mot normale mennesker vi ikke lenger ønsker å forholde oss til, men normale mennesker har ikke systematisk idealisert, devaluert og manipulert oss. Det påvirker oss derfor ikke hvis de ringer og vi ikke svarer. Men med en psykopat eller narsissist er vi i en helt annen dimensjon. Det minste livstegn fra dem vil vekke en emosjonell, fysisk og mental kjedereaksjon i deg som vil pågå i dagevis innen du igjen klarer å regulere og balansere ditt velbefinnende. Derfor; ingen telefon, ingen felles bekjente og ingen sosiale medier. Det er en grunn til at dette må repeteres igjen og igjen og igjen på bloggen. Det er derfor det er så strengt. Det er derfor vi minner hverandre på at “det du gjør er ikke NK!”. Det er ikke for å klandre, det er for å vekke deg.

 

Minner på at bloggen har bursdag den 3. juli. I år fyller vi 4 år. Jeg sier “vi” fordi det er en feiring av både blogg og lesere. I forbindelse med bursdagen vil jeg tillate meg å publisere en innsamlingsaksjon som vil pågå (mest sannsynlig) i to døgn. Jeg ønsker å begrense “pengetigging” til denne ene gangen i året hvor leserne har mulighet til å gi bloggen en fødselsdagsgave som bidrar til å holde bloggen gående i det kommende året. Pengene vil primært bli brukt til markedsføring. Andre tenkelige utgifter er for eksempel innkjøp av emnerelaterte bøker som utvalgte lesere blir bedt om å anmelde. Jeg håper flest mulig kan avse 50 eller 100 kroner når innsamlingen publiseres 2. juli og frem til jeg tar den ned igjen 4. juli. 

Link til innsamlingen:

https://www.spleis.no/project/75924

 

Om narsissistisk krenkbarhet

Jeg har tidligere skrevet om krenkbarhet. Dette er et viktig emne, ikke bare relatert til objektet, men også til psykopaten og kanskje især narsissisten. Vi er iferd med å tette alle hullene i kjedereaksjonen som utløser narsissistisk raseri – et raseri litt utenom det vanlige, hvor narsissisten mister alle hemninger og faktisk kan bli meget farlig. Den utløsende årsak er en narsissistisk krenkelse som i sin tur utløser narsissistisk skade som altså kan ende i narsissistisk raseri. I dag vil jeg fortelle om den narsissistiske krenkbarheten.

Først er det viktig å poengtere at en viss krenkbarhet er nødvendig, akkurat som en mengde narsissisme er nødvendig. Krenkbarhet er noe vi lett assosierer med noe negativt, man kaller enkeltindivider eller visse grupper for “lettkrenkede” for å poengtere at de mangler humor eller at man ikke støtter deres sak. Det er riktig at krenkbarhet kan brukes som personlig eller politisk våpen og at man derfor skal være på vakt overfor de som spiller på offerrollen (for det er faktisk manipulasjon). Men uten evnen til å bli krenket så hadde vi latt alle valse over oss som de ville, for vi hadde ikke følt oss krenket uansett hva de påførte oss. I ytterste konsekvens så hadde vi latt oss myrde, fordi vi ikke hadde opplevd trusler eller angrep som krenkelser. Nettopp det siste her er meget viktig for objekter generelt og for medavhengige spesielt; vi tolererte krenkelser i form av angrep fra psykopaten og ble likevel værende i relasjonen. Verbale angrep og nedverdigelser kan lett eskalere til fysisk vold. Det er derfor ingen vesensforskjell på angrep som skader oss fysisk og angrep som ikke skader oss fysisk; begge har forakt som drivkraft. Forakt er en krenkelse mot oss som vi ikke skal tillate. Vi markerer krenkelsen ved å si ifra eller å trekke oss bort fra vedkommende. Med psykopaten så gjorde vi ingen av delene.

I etterkant av relasjonen så oppgir mange objekter at de føler seg lettere krenket enn noengang før. Det er som om et helt liv hvor de aldri har markert sin krenkbarhet, nå skal ta igjen for alle fortidens krenkelser. Ihvertfall oppleves det slik. Jeg tror det snarere handler om å finne en balanse i krenkelseslivet som man aldri har hatt eller aldri har blitt tillatt å ha. Denne balansen kan være vanskelig å finne i voksenlivet fordi den ikke har kommet på naturlig måte tidligere i livet. Jeg har selv opplevd å bli krenket som aldri før. Ting jeg tidligere lett har ristet av meg, har jeg nå båret på og brygget på til jeg nærmest var klar til å angripe krenkeren fysisk. Det kan oppleves som man selv er blitt narsissist og at sinnet man opplever er en form for narsissistisk raseri.

Det er et farlig sinne som man må jobbe med. Måten det opererer i oss på har også mye til felles med narsissistisk krenkelse, skade og raseri, men utgangspunktet er annerledes. Du er ikke narsissist eller psykopat selv om du opplever det slik. Det er denne forskjellen jeg vil lære dere i dag.

Objektets krenkelse og raseri kommer av sårbarhet og skam. Det vi opplever som angrep og krenkelser minner oss på at vi ikke tror på oss selv. Da klarer vi ikke å skille sak fra person, i tillegg til at krenkelser er noe vi har fått nok av. Derfor kan den minste krenkelse få oss til å eksplodere. Det er forståelig at objekter som har levd lange liv sammen med psykopatiske foreldre eller partnere har det slik. Men det er ikke liv laga av den grunn. Det blir meget vanskelig for oss selv og for våre omgivelser hvis vi går rundt som slike tikkende bomber. Motgiften ligger i å bygge opp vårt selvbilde. For mange så er dette hardt arbeid som må gjøres fra grunnen av. Derfor er det så viktig å kvitte oss med nærstående personer som ikke hjelper oss i dette arbeidet men som tvert imot bryter oss ned når vi sårt trenger å bygge oss opp. Disse menneskene må bort og jobben det krever påfører oss en ekstra belastning, men det er kanskje den viktigste jobben, ellers blir det som å bygge et tungt og solid hus (vårt selvbilde) på kvikksand.

Et krenkelsesfritt liv er en utopi. Krenkelsene vil aldri bli borte. Det vil derfor bli et meget vanskelig liv hvis vi enten skal løpe sikksakk for å unnslippe krenkelser i hverdagen eller eksplodere hver gang vi møter en. Vi kan ikke kontrollere alle andre. Det er derfor jeg rister oppgitt på hodet av politiske eller ideologiske pressgrupper som ønsker at hele samfunnet skal justere seg slik at individene i disse gruppene kan unngå krenkelser. Det er ikke mulig, men det er en annen sak. Det er imidlertid viktig å huske at nitti prosent av alle krenkelser ikke angår oss; de handler faktisk om at andre har en dårlig dag eller ikke kan oppføre seg. Vi skal derfor bygge oss opp til å bli trygge nok på oss selv til å forstå at de fleste krenkelser skal vi riste av oss, og de resterende skal vi konfrontere på en sunn måte.

Ok, tilgi meg en litt rotete tekst, men nå skal vi snakke om hva som kjennetegner den narsissistiske krenkelsen, slik at dere forstår forskjellen på denne og deres egen krenkbarhet.

Det pågår en hardlivet myte om at narsissisten er krenkbar fordi han/hun egentlig føler seg liten og utilstrekkelig. Både objekter og fagpersoner videreformidler denne myten. Det er riktig at utgangspunktet for en narsissistisk forstyrrelse er sterk skam. Men husk at denne skammen er belagt med tykk asfalt, undertrykket og utjevnet av en dampveivals for deretter å bli belagt med et tykt lag med betong. Når jeg beskriver den ovennevnte sårbare krenkelsen så er det fordi mange av oss har kontakt med vår skam hver dag. Narsissistens skam ligger under asfalt og betong. Den er ikke bevisst. Den ligger ikke engang rett under overflaten. Den er begravet, antakelig for resten av livet. Vi skal nå vandre inn i det forstyrrede sinn.

Narsissisten har skapt et falskt selv og dette falske selvet er grandiost. Når det grandiose selvbildet krenkes, så har det helt andre årsaker enn når det sårbare selvet krenkes. La oss se litt på en nylig hendelse fra mai i år;

https://www.vg.no/rampelys/i/OpWOgA/diana-ross-raser-over-flyplass-sjekk-foeler-seg-krenket

Saken som er lenket til, forteller om hvordan sangstjernen Diana Ross opplevde en kroppsvisitasjon i sikkerhetskontrollen på en flyplass som en krenkelse. Faktisk omtalte hun opplevelsen som et overgrep. Vanlige mennesker kan riste litt oppgitt på hodet av at denne sangstjernen blir krenket av hverdagslige ting som vi andre må finne oss i, men nettopp her ligger kimen i den narsissistiske krenkelsen. Er Diana Ross en narsissist? Det kan godt hende, men ikke nødvendigvis. Diana Ross er først og fremst en stjerne. Hun er vant til særbehandling og forventer særbehandling. Og det er en holdning vi faktisk forventer fra meget kjente personer, fordi vi deltar i å dyrke dem. Enten det er popstjerner, idrettsstjerner, kongelige eller andre som lever et lys i rampelyset fordi de har (eller ikke har) en egenskap vi ettertrakter.

Diana Ross ble ikke krenket fordi hun er sårbar. Hun føler seg ikke liten eller utilstrekkelig. Hun har rikelig med selvtillit. Hennes krenkelse oppstod derfor fordi noen (en securitas vakt) et øyeblikk ikke behandlet henne som den overordnete personen hun faktisk er og anser seg selv som, men tvert imot behandlet henne som alle andre.

Det er nettopp denne krenkelsen en narsissist eller psykopat opplever, at man i et øyeblikk ikke anerkjenner dem som de spesielle personene de selv mener at de er.

Problemet er at narsissisten mest sannsynlig ikke er en stjerne som Diana Ross. De er bare forstyrrede og grandiose. For i deres eget sinn så skal de særbehandles uten å kunne skilte med kjendisstatus eller egenskaper som tilsier at de fortjener slik behandling. Når man ikke anerkjenner deres selvopplevde høye status så begynner det å ulme i dem. Kanskje man unnlot å slippe dem foran i køen, ikke serverte dem først eller sa noe som de oppfattet som kritisk eller nedverdigende. Den bagatellmessige krenkelsen blir likevel liggende og vokse, narsissisten bærer på den og objektet vil på et senere tidspunkt få den slengt tilbake i form av sabotasje eller raseri.

Ser du nå forskjellen på den sårbare krenkelsen og den grandiose krenkelsen? Jeg håper denne teksten bidrar til å oppløse misoppfattelsen om at den krenkede narsissisten egentlig er et sårbart lite barn. Det er en farlig myte som unnskylder dem mer enn de fortjener, og gjør at objektet forblir lojal mot en farlig person.

 

Bloggen har snart bursdag. 3. juli er det fire år siden det første innlegget ble publisert. De tidligste innleggene er i dag fjernet men 3. juli er fødselsdagen likefullt. Jeg har unnlatt å tigge så ofte om midler til drift av bloggen da jeg ikke ønsker at tigging skal bli en del av budskapet. Men på den kommende bursdagen vil jeg som den ene dagen i året tillate meg å tigge. Da har du anledning til å gi bloggen en bursdagsgave! Selve bloggingen gjør jeg gratis. Imidlertid koster markedsføring penger og utgjør ca 7300 kroner i året. Det er denne summen jeg ønsker å få dekket. Dere er ca 7500 som følger bloggen så summen er faktisk under en krone per leser. Av erfaring er det kun et bittelite mindretall som gir, og det er ok. Hvis du kan avse 50 kroner så holder det at 146 lesere gjør dette. Kan du avse 100 kroner så holder det at 73 personer gjør det. Tiggingens form er ikke helt avklart men muligens det blir en innsamling a la “gofundme”, vi får se. Vil med dette forberede dere på dagen og håper dere ønsker å delta i å finansiere kommende års (det femte) markedsføring den 3. juli. På forhånd takk. 

Hva bør du tenke på i valg av terapeut?

Mange henvender seg til bloggen og spør om det finnes en oversikt over terapeuter som besitter spesiell ekspertise innenfor feltet “psykopatisk og narsissistisk mishandling”. Jeg kan med det samme fortelle at et slikt register ikke eksisterer så langt jeg vet. Jeg har heller ingen personlig oversikt over slike terapeuter. Det er kanskje en idè å forsøke å opprette et register. I mellomtiden er det mye du kan gjøre selv for å finne den riktige terapeuten for deg.

Noe du må huske på, er at selv om en terapeut innehar “ekspertise” om psykopati så betyr ikke det at vedkommende har innsikt i psykopatens mishandling av primærobjektet. Ekspertise kan bety så mangt, kanskje handler det om korrekt diagnostisering, behandling, oppfølging og eventuell medisinering av psykopaten, men en slik ekspertise vil ikke hjelpe deg som objekt. Ordet “ekspert” er forøvrig ikke en beskyttet tittel og hvem som helst som har bred kunnskap om et emne kan kalle seg en ekspert. Så når du kaster ut en trål for å finne en terapeut som kan hjelpe deg, så pass på hvilke søkeord du bruker. Kanskje du heller trenger en terapeut med innsikt i “manipulasjon” eller “psykisk mishandling” enn en ekspert på psykopati?

Det bringer oss til spørsmålet, hvem er egentlig terapeuten? Hvilken type terapeut kan du bruke? Du kan bruke en psykolog, en coach/veileder, en healer, en psykiatrisk sykepleier og mange andre. Det finnes mange yrkesgrupper som kaller seg terapeuter, det behøver ikke nødvendigvis være en statsautorisert og høyt utdannet psykolog eller psykiater du trenger. Det som er viktig, er ditt behov og hvor du befinner deg i rehabiliteringen. Hvis du er helt i begynnelsen av rehabiliteringen så er du nærmest i sjokk og krise. Da vil behandlingen du trenger være mer i form av akutthjelp for å forebygge tankekaos og suicidfare (selvmord). I en slik tilstand bør du først og fremst oppsøke det offentlige helsevesenet i form av fastlege eller legevakt. Disse kan så henvise deg videre til riktig akutthjelp – mest sannsynlig psykologer, psykiatere og psykiatriske sykepleiere. Angående psykiatere, så vil disse ganske raskt falle ut av dine valgmuligheter fordi de kun beskjeftiger seg med de aller sykeste, det er derfor ikke dem du vil støte på senere i forløpet.

Hvis du har kommet deg over denne første, akutte perioden og er kommet et stykke på vei i forløpet så har du mest sannsynlig allerede begynt å lese mye om psykopati på egenhånd. Sjansen er da stor for at du har større kunnskap om samspillet mellom psykopat og objekt enn din behandler. Du skal likevel være oppmerksom på behandlerens kunnskapsnivå om emnet, men kanskje du er kommet dit at du er mindre opptatt av bekreftelse og mer trenger hjelp til å sortere tanker? Da kan en veileder eller coach være like effektiv som en psykolog. En veileder “sykeliggjør” deg ofte mindre enn en psykolog og er ofte mer framtidsrettet og optimistisk. De er gode til å “booste” deg og dytte deg videre. Men hvis du er der at du fortsatt har behov for å spinne på stedet hvil en stund til, så er antakelig en psykolog å foretrekke.

Husk at en autorisert behandler koster mellom 800 og 1300 kroner per time (45 eller 50 minutter). Det er derfor mye penger du må regne med å bruke på et behandlingsforløp. Et behandlingsforløp kan lett koste over tyve tusen kroner i året. La det derfor ikke være tilfeldig hvem du velger. Du ville aldri bla i en Skeidar-katalog i blinde for så å finne en tilfeldig sofa til tyve tusen kroner og si “DEN kjøper jeg”. En behandler vil i tillegg påvirke deg en god del mer enn en sofa, hvilket indikerer at du bør være enda mer omhyggelig i valg av ham/henne enn et møbel. Ikke velg en behandler i panikk, selv om du er desperat etter hjelp her og nå. Det første er ikke nødvendigvis det beste. Hvis du bor på et lite sted og har tilgang til bil eller buss, så utvid din søkeradius. En god terapeut er verd en time i transport. Det er snakk om din helse.

På grunn av det høye kostnadsnivået, så er det to ting du som kunde skal være fornøyd med. Det ene har jeg allerede nevnt; terapeutens kunnskapsnivå. La oss gå litt dypere inn i det. Det kan godt være at behandleren har et høyt kunnskapsnivå om psykopati, men det kan være en teoretisk kunnskap som behandleren ikke er i stand til å relatere til et devaluert og forkastet objekt. Den beste måten for deg som søkende å teste dette ut på, er å foreta et lite intervju av behandleren i forkant. Ikke vær redd for å gjøre dette. Det er nødvendig for at du skal ha utbytte av et behandlingsforløp. En behandler som ikke forstår deg kan skade deg (forestill deg at du i kognitiv dissonans vurderer å gå tilbake til psykopaten, og terapeuten sier “ja, det er kanskje verdt et forsøk”).

I intervjuet vil jeg at du skal spørre om behandleren har hørt om disse termene; love bombing, devaluering, forkasting, triangulering, psykopatisk speiling, narsissistisk raseri, future faking, hoovering, svertekampanjer, flygende aper, det narsissistiske blikk og psykopatisk projeksjon. Hvis behandleren svarer nei så takk vedkommende for samtalen og let videre. Hvis behandleren svarer ja, så be ham/henne om kort å forklare hva de legger i begrepene. Lytt etter og hør om dere har samme forståelse. Vedkommende kan også svare “ja, men jeg bruker andre ord”. Vær klar over at visse akademikere hever seg over hva de anser som “populistiske termer”. De trenger ikke å være dårlige behandlere av den grunn, men hvis behandleren ikke snakker samme språk som deg så blir terapien hemmet. Da kan du likegodt betale en behandler for å snakke til deg på tysk eller swahili. Finn en behandler som tillater deg å bruke det språket du har lært her på bloggen og andre steder, og som forstår det språket.

Når du endelig har funnet en terapeut som forstår ditt språk så må du dessverre avvente med jubelen. En ting til må testes. Samspillet mellom behandler og kunde er på alle måter en relasjon, sågar en meget dyp og fortrolig en. Det er derfor meget viktig med god kjemi. En behandler som på et eller annet vis frastøter deg, kan du ikke fortsette i terapi hos. Dårlig kjemi vil gjøre at du ikke slapper av og dermed ikke er ærlig og kongruent. Det kan sågar skje ubevisst. For eksempel vil du hvis du er medavhengig være så vant til å opptre som gråstein at du tar dette med deg inn i behandlerkontoret nærmest uten å reflektere over det. Du vil fortsette med å pynte på sannheten, utelate viktige ting i ditt narrativ og ikke være istand til å fortelle om dine behov. En behandler kan frastøte deg på mange vis. Det kan inkludere alt fra dårlig ånde til at vedkommende er litt dominerende og derfor trigger din hyperårvåkenhet; du vil gå på eggeskall rundt ham/henne på samme vis som du gjorde rundt p/n. Det samme skjer hvis du merker en lett arroganse og fordømmende holdning i behandleren, selv om den er aldri så liten; du vil ikke føle deg trygg og behandlingen vil bli spolert. Den eneste måten å teste deres kjemi på er å bestille en prøvetime (som du selvfølgelig må regne med å betale for). Hvis du oppdager at dårlig kjemi kommer snikende inn et stykke inn i behandlingsforløpet når du allerede har hatt flere terapitimer med vedkommende, så ikke vær redd for å trekke deg ut. Du skal ikke være lojal mot terapeuten, dette er en betalt relasjon som du betaler for. Du sitter i førersetet. Ikke vær redd for å såre vedkommende, de fleste er profesjonelle og vil forstå at du vil avbryte. Det er opp til deg om du vil gi en kort forklaring på årsaken. Du er ikke forpliktet til å forklare deg hvis det gir deg ubehag. Terapi er for å bli kvitt ubehaget, ikke for å skape nytt.

Hvis økonomi forhindrer deg i å oppsøke terapi som du sårt trenger, så bestill tid hos fastlegen. Fastlegen kan henvise deg til offentlige psykologer til en brøkdel av prisen man må betale i det private markedet. Bakdelene her er imidlertid at ventetiden er lang og at du ikke kan velge behandler like fritt som i det private. Og som jeg nettopp har påpekt så er det å kunne velge riktig terapeut meget viktig i ditt tilfelle. Men sjansen er der for at du blir heldig med den behandleren du blir tildelt. Det kan derfor være verdt et forsøk.

Kommentarfeltet denne gang vil jeg vie til deres erfaringer med terapeuter. Hvis erfaringen er god, så bruk kommentarfeltet til å reklamere for deres behandler, med navn og sted for praksis. Fortell hvorfor du er fornøyd med denne behandleren, det vil være til stor hjelp for søkende lesere. Hvis du har opplevd behandlere som du ikke var fornøyd med, så fortell gjerne hvorfor det ikke fungerte for deg. Også dette kan være til hjelp for andre lesere. Men i de tilfellene hvor du ikke var fornøyd så må navnet på behandleren utelates.

Slik kan vi skape et alternativt “register” over egnede behandlere, til nytte for alle.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. “Lik” siden for å få oppdateringer om nye tekster,

videoer, annen informasjon og for å føle et slags fellesskap med likesinnede.

Rødt lys (om hvordan psykopaten saboterer for seg selv)

Torill og Natalie går i samme klasse på videregående, i tillegg til at begge er med i en utvidet venninnegruppe. Derfor må de ofte forholde seg til hverandre, selv om de ikke er nære venninner. Torill er ikke en grå mus, men hun har et forsiktig og snilt vesen, tror det beste om alle og blir oppriktig forbauset hver gang noen er spydige eller frekke mot henne. Hver gang det skjer så tenker hun “NN har en dårlig dag” eller “jeg er heldigere stilt enn NN, så jeg tåler det”. Heldigvis skjer det ikke så ofte. Torill har merket seg at Natalie av en eller annen grunn som Torill ikke forstår, synes å være mer opptatt av Torill enn hva som er vanlig når man egentlig bare er bekjente. Natalie kommenterer ofte hva Torill gjør og sier, og det forvirrende er at Natalies kommentarer kan være meget fine og omtenksomme, men også direkte giftige, og de veksler hele tiden slik at Torill knapt vet hvordan hun skal forholde seg til Natalie. Torill vedkjenner at det er noe spesielt ved Natalie selv om Torill ikke klarer å sette fingeren på hva det er. Natalie gjør noe med Torill, hvis Natalie gir et kompliment eller ros, så er det akkurat som om det kribler i kroppen til Torill og hun føler seg voldsomt oppløftet. De ambivalente signalene som Natalie sender er utmattende for Torill, for Torill klarer ikke å forholde seg likegyldig til dem. Selv om hun ikke er spesielt interessert i Natalie så er hun ofte sliten etter sosiale sammenkomster hvor Natalie har vært til stede, og hun bruker mer tid på å gruble over Natalies intensjoner enn hun bør gjøre.

En dag er det kroppsøving på timeplanen, og klassen leker “Rødt lys” som oppvarming; leken hvor man skal være førstemann til å nå den av elevene som står med ryggen til, men hvis noen fortsatt beveger seg etter at eleven har snudd seg og ropt “rødt lys!” så må vedkommende gå helt tilbake til startlinjen. Denne gang har gymlæreren sagt at klassen har lov til å sabotere for hverandre så lenge det skjer udetektert av den eleven som står med ryggen til. Å sabotere kan for eksempel være å gi sidemannen et lite dytt slik at han/hun mister balansen og må gå tilbake til start. Torill stod stille og konsentrerte seg om leken, kanskje hun kunne legge seg tettere opp til Gunnar som stod nærmest og dytte forsiktig på ham? Hun var midt i denne vurderingen da noe løp inn i henne bakfra. Torill var ikke forberedt på det voldsomme sammenstøtet, hun stupte forover og fikk en smertefull nakkesleng fordi hun ikke hadde vært forberedt og stålsatt seg. Eleven som stod forrest med ryggen til snudde seg og proklamerte “rødt lys” midt i svalestupet til Torill. Hun landet på benene, men selvfølgelig ble hun bedt om å gå tilbake til start. “Og du også Natalie” sa eleven. Da forstod Torill at det var Natalie som hadde løpt i henne bakfra med voldsom kraft. Selv om også Natalie måtte gå tilbake til start, så la Torill merke til at hun hadde et nesten makabert tilfredsstilt uttrykk i ansiktet. Det var som om hun storkoste seg over at hun hadde løpt hardt inn i Torill, gleden – som minnet om en slags skadefryd – strålte ut av henne. Hun syntes ikke å være det minste affisert av at hun selv også måtte gå tilbake til start. Torill, som var litt sjokkert og forvirret, følte hun måtte “tåle steken”, lot som om hun ikke fikk vondt av sammenstøtet, flirte selv litt og sa til Natalie “der ødela du for deg selv også, hehe”. Men Torill følte seg dum. Det var noe med hele situasjonen som var meget ubehagelig og Torill visste ikke hvordan hun skulle reagere. 

De neste dagene minnet ømheten i nakken henne på hendelsen. Hun klarte ikke å riste det glisende selvtilfredse uttrykket til Natalie av netthinnen. Det var som om Natalie hevnet seg på henne for noe, som om hun fikk en slags utløsning av å løpe inn i Torill. Men Torill klarte ikke å komme på noe som helst hun kunne ha gjort mot Natalie som fortjente en slik represalie. Men Torill grublet så mye på dette at hun til slutt kom til å huske en situasjon som hadde oppstått omtrent fjorten dager før hendelsen i gymtimen. Natalie hadde kranglet med en av de andre jentene i venninnegjengen og nærmest krevet at de øvrige jentene skulle velge side, ingen fikk lov til å være nøytrale. Et par av jentene hadde støttet Natalie, men resten – det vil si flesteparten – hadde støttet den andre jenta. Torill var nok en av dem, selv om hun hadde anstrengt seg for å ikke gjøre noen stor sak ut av det. Hun ville allerhelst være nøytral men da Natalie nærmest stilte henne til veggs så hadde hun ytret noen vage ord til støtte for den andre jenta. Torill husket fortsatt det meget ubehagelige blikket Natalie fikk da hun forstod at Torill ikke valgte hennes side. Torill husket ikke lenger hva som hadde utløst krangelen mellom Natalie og jenta – så bagatellmessig var det – men hun husket Natalies blikk, det var så fullt av forakt at Torill skvatt og ikke klarte å se Natalie inn i øynene. Men så husket Torill at Natalie liksom snudde på flisa allerede samme kveld og ble gøyal og vennlig igjen, som om opptrinnet aldri hadde skjedd. Men kunne det virkelig være dette Natalie gikk og bar på? Torill hadde vondt for å tro at Natalie bar nag mot henne for noe så lite. Og hva da med alle de andre jentene som valgte side mot Natalie?

Historien over illustrerer mange ting, blant annet den narsissistiske krenkbarheten og hvordan narsissisten føler seg berettiget til å utøve hevn på alle som har krenket ham/henne, selv for “krenkelser” som egentlig bare har oppstått som følge av naturlig omgang med andre, især i større grupper. Men i narsissistens øyne så er de små krenkelsene store overgrep, fordi de ikke underbygger hans/hennes grandiose syn på seg selv. Men først og fremst så illustrerer historien hvor langt narsissisten og psykopaten er villig til å gå for å sabotere for andre. De er faktisk villige til å gå under selv, så lenge det rammer den de ønsker å ramme. Å sabotere for hverandre under lek kan være ille nok, men langt alvorligere blir det hvis p/n bestemmer seg for å ramme objektets karriere, økonomi, familieliv eller helse. Det er i deres sinn ingen vesensforskjell på sabotasje i lek eller sabotasje som kan true selve livet til objektet, fordi de er grenseløse. De vet ikke når de skal stoppe eller når hevnaksjonen står helt ute av proporsjon i forhold til den opprinnelige “forbrytelsen”. De er også passivt aggressive og vil snarere hevne seg med handlinger enn å verbalt drøfte krenkelsen med objektet.

Fordi den opprinnelige fornærmelsen eller krenkelsen er bitteliten, så er det nærmest umulig å holde seg på trygg grunn sammen med en p/n, fordi nær sagt hva som helst kan krenke dem. I tillegg er det også umulig å verge seg, fordi objektet knapt er oppmerksom på at et overtramp har funnet sted. Objektet har mest sannsynlig behandlet psykopaten nøyaktig likedan som alle andre, men likebehandling i seg selv kan utløse en narsissistisk krenkelse fordi psykopaten forventer særbehandling. Det beste man kan gjøre er derfor å unngå all kontakt med en p/n. Dette er imidlertid vanskelig hvis man ikke forstår hva vedkommende er, eller hvis begge er knyttet til en større gruppe som har sosial verdi for objektet og som han/hun nødig vil ofre.

Psykopatens villighet til selv å gå under kan få alvorlige konsekvenser for objektet. Tenk etter hvordan vi tenker om andres selvbegrensning; “men det vil han da aldri finne på mot deg, for da vil han jo tape tusenvis av kroner”, “hun vet at hun ikke kan gå så langt mot meg, for da taper hun ansikt overfor alle kjente”. Vi er trygge på at ting ikke eskalerer for langt, fordi folk legger lokk på seg selv, derfor går vi rundt uten å forvente de verste former for sanksjoner, represalier eller konsekvenser. Men med en p/n så gjelder ikke dette. Psykopaten er som sagt grenseløs. Man kan aldri være sikker på at en p/n stopper seg selv. De er villige til selv å lide så lenge de klarer å vippe objektet av pinnen og er derfor kapable til hva som helst.

Konsekvensen for psykopaten er at han/hun tilslutt går for langt. Til syvende og sist så saboterer psykopaten for seg selv, enten de tar andre med seg i fallet eller ei. Deres grenseløshet og hensynsløshet slår til slutt tilbake på dem selv. Grådighet, hevnlyst, misunnelse og sjalusi er ikke oppskriften på et godt liv.

 

Et par tekster tilbake så skrev jeg om dyfunksjonelle familier. I den forbindelse svarte noen av dere på en liten spørreundersøkelse jeg la ut. Per 17/6 så har 57 lesere svart på denne undersøkelsen. Av disse svarte hele 68% at de vokste opp i helt eller delvis dysfunksjonelle familier.

Jeg vil gjengi noen av kommentarene som ble levert i undersøkelsen. 

“Far i huset laget regler som bare han ikke trengte å følge, la ut hint for å teste mine holdninger, bestemte pengebruk og overgrep.”

“Min mor er svært kontrollerende og opptatt av å holde fasaden. Far sleit med depresjon, angst og lav selvtillit og endte opp som alkoholiker. Barnas emosjonelle behov var fullstendig oversett eller fornektet.”

“Følelsen av å være usynlig. Hele tiden føle på stemningen. Se andre du er glad i bli krenket (søsken) . Ikke bli støttet og geleidet i noen sammenheng. Et dypt intenst savn etter kjærlighet og omsorg.”

“Alkoholmisbruk blandt begge foreldrene mine. Mor mye alene med oss da far var sjømann. Ingen som viste positive følelser for barna, lite kos og anerkjennelse.”

“Min mor, bestemor og oldemor giftet seg alle med en alkoholiker. Min far forsvant ut av livet mitt når jeg var 2. I en alder av 7 fikk jeg en voldelig pedofil stefar.”

“Vold, alkoholmisbruk, narcissistisk stefar, kald mor, ingen kjærlighet.”

“Fysisk og psykiske overgrep. Hjemme var som å leve i en krigssone. Tok sjelden med venner hjem p g a tilstanden hjemme.”

“Mor er dominerende,kritisk. Morfar var en person med sterke psykopatiske trekk.”

“”Usynlig” far. Konfliktsky. Naiv og godtroende. Overfladisk relasjon med mine foreldre (spesielt med min far). Lite støttende foreldre. Overfladisk relasjon med mine søsken. Ingen “lim” i familien.”

Takk til alle som svarte og fortsatt svarer.

FOG

Objekter i rehabilitering hører ofte at de er på vei “ut av tåka”. Men hva menes med dette? La oss utforske dette uttrykket i dag, hvor det kommer fra og hva som legges i det.

Uttrykket har noe av den samme betydningen for tidligere objekter, som å “komme ut av skapet” har for homofile. Dette fordi man nesten kan sette en dato på å “komme ut av tåka”. Det er en milepæl, og tidslinjen i livet blir etterpå betraktet som “før og etter tåka”. Det er ingen tvil om at livet blir markant annerledes etter tåka, også dette som å “komme ut av skapet”.

Vi befant oss i spesielt tykk tåke under relasjonen med psykopaten, men hadde kanskje delvis vært innhyllet i tåke i hele våre liv, også innen vi traff psykopaten, fordi vi hadde en oppfattelse av kartet som ikke stemte med terrenget. Jeg snakker her på bloggen ofte om empater, HSP og medavhengige som hele livet har hatt uhensiktsmessig adferd som ikke tjener dem. Dette gjelder spesielt barn av narsissistiske og psykopatiske foreldre som har blitt tåkelagt hele livet, men også objekter som ikke kjenner seg igjen i disse kategoriene har ofte hatt oppfattelser om andre mennesker som ikke har vært basert på virkeligheten; “alle er gode på bunnen”, “jeg kan ha tillit til at alle vil levere tilbake gjenstander eller penger de har lånt, også fremmede som jeg ikke kjenner”, “alle er like snille som jeg er, de slemme er kun oppdiktet på TV, sitter i fengsel eller opererer i miljøer som jeg aldri vil komme i nærheten av”, “hvis de slemme kommer i nærheten av meg så kan jeg se det på dem”, “uærlige mennesker jobber ikke i mitt yrke, fordi de aldri ville fungere i min jobb som handler om omsorg for mennesker” etc etc. Ser dere hvor jeg vil hen? Kjenner du deg igjen i dette?

Det er veldig lett å oppfatte noe feil, og meget vanskelig å hele tiden se ting klart. La oss ta et eksempel. Du er på en lang biltur og skal forflytte deg fra A til B. Bilturen tar et par timer. Da du setter deg i bilen og begynner på turen så er været grått og tåkete, faktisk klarer du nesten ikke å se foran deg og må kjøre med redusert fart. Men etter du har kjørt en time så letter plutselig tåka, sikten kommer tilbake, himmelen er blå opp og sola skinner. Du kan øke farten og alt føles lettere.

Dette har vi alle opplevd. Hvor mange av oss oppfatter det slik at været plutselig slo om, bokstavelig talt som lyn fra klar himmel? For det er jo unektelig slik det oppleves. “Nå ble været plutselig godt” forteller vi oss selv. Det kan selvfølgelig skje, at været brått slår om. Men mer sannsynlig er det at der er vi som har beveget oss inn i det nye været fordi vi forflytter oss. Mest sannsynlig er været fortsatt det samme der hvor vi satt oss i bilen og begynte kjøreturen, og mest sannsynlig har det vært det samme hele dagen der hvor vi nå befinner oss. Det er med andre ord ikke været som har slått om slik vi oppfatter det, det er vi som har forflyttet oss fra det dårlige til det gode været.

Denne metaforen kan også brukes om det å komme ut av tåka. Som skrevet så blir livet som regel markant annerledes ute av tåka enn det var mens vi fortsatt befant oss i tåka. Men husk at rehabilitering og oppvåkning betyr bevegelse, akkurat som når vi kjører i bilen. Derfor er livet blitt annerledes, fordi vi har forflyttet oss mentalt og emosjonelt. Vi har beveget oss ut av tåka og inn i en ny dimensjon som alltid var der, det var vi som tidligere ikke befant oss i den. Bruk derfor litt tid på å tenke over hvordan våre egne oppfattelser kan bedra oss, og at det krever mye refleksjon, bevissthet og ikke minst tilstedeværelse for å oppfatte ting riktig. Kun de færreste av oss er årvåkne (og samtidig avslappet) nok til hele tiden å oppfatte alt riktig. Hvis vi blir altfor årvåkne så kan vår oppfattelse gli over i paranoia og dette vil heller ikke være en korrekt oppfattelse av virkeligheten.

Da vi traff psykopaten så beveget vi oss fra et liv i dis til et liv i tykk tåke. Psykopaten trakk oss inn i en tilstand av forvirring, med manipulering og tåkelegging hvor ingenting lenger var virkelig, og minst av alt kjærligheten vi trodde de hadde til oss. Husk at tåkeleggingen startet allerede med idealiseringsfasen da vi ble ledet på villstrå. Vi var Snehvit som lot oss lokke til å bite av det skinnende eplet som den onde dronningen tilbød oss. Men eplet var ikke spiselig og dronningen var heller ikke så ung og pen som hun så ut til å være ved første øyekast. Å spise av eplet førte oss inn i en søvn/transe som det var meget vanskelig å våkne opp fra.

Dronningen ville ikke at Snehvit skulle våkne opp fra sin søvn/transe, fordi dronningen ønsket å være den vakreste i landet. Snehvit skulle derfor holdes sovende og dronningen var livredd for at en prins skulle vekke henne til live med et kyss. Begynner dere å se at psykopaten gjør det samme? Psykopaten er livredd for at objektet skal finne veien ut av tåka, forlate ham/henne og avsløre ham/henne. Tåka som psykopaten bevisst omslutter objektet med består derfor av flere bindende elementer som er ment å holde objektet der, hvorav den største er illusjonen om kjærlighet.

Det engelske ordet for tåke er “fog”. Passende nok så består fog av tre bokstaver som alle er forbokstavene i tre av de sterkeste bindemidlene i den psykopatiske tåka; fear (frykt), guilt (skyld/samvittighet) og obligation (pliktoppfyllelse/lojalitet). De av oss som har vært sammen med en psykopat vet at psykopaten spiller meget sterkt på disse tre elementene for å holde oss fast i et psykopatisk bånd med ham/henne.

Fear/Frykt. Det lå alltid en underliggende frykt for å “vekke monsteret” sammen med psykopaten. Objekter kan ha opplevd dette forskjellig. Sterkest var nok opplevelsen med den arrogante og lettantennelige åpne psykopaten. Med den skjulte psykopaten kan denne frykten ha vært mye mer subtil eller dukket opp senere i forløpet. Men enda mer enn frykten for konfrontasjoner så spilte psykopaten på objektets frykt for å miste relasjonen, det vil si at det lå en underkommunisert trussel om å forlate objektet hvis objektet ikke var føyelig og (umenneskelig) tolerant. Taushetskurer og ghosting kan anses som smakebiter og som øvelse på denne trusselen om brudd, slik at objektet skulle gå på tå hev og aldri være sikker på om psykopaten ville være sammen med objektet eller ei. Frykt basert på usikkerhet skaper en desperasjon i objektet og er alene et meget sterkt bindemiddel.

Skyld/samvittighet. Ved hele tiden å spille på objektets samvittighet så slipper psykopaten unna med nesten hva som helst. Skyld projiseres over på objektet; “se hva du fikk meg til å gjøre”, “jeg hadde aldri gjort…. hvis du hadde….”. Følelsen av konstant skyld gjør at objektet blir værende i relasjonen og i tillegg yter mer for å bevare den. Psykopaten spiller også på objektets samvittighet ved å gjøre seg til et trengende og uskyldig barn. Jeg har flere ganger fortalt om hvordan psykopaten ble som en lillebror for meg mer enn en partner, og man forlater ikke en lillebror i nød uansett hvor mange raseriutbrudd han har. I stedet tok jeg ansvar for både hans oppførsel og for min, dette til tross for at han på det tidspunktet nærmet seg 30 år. Andre objekter forteller om lignende opplevelser av at psykopaten var et “ekstra barn” som de i mange tilfeller faktisk var gift med.

Pliktoppfyllelse/lojalitet. Psykopaten spiller her på objektets iboende evne til, og behov for, å være ordentlig. Objektet fulgte opp avtaler og ordnet alt av oppgaver som psykopaten anså seg for hevet over eller som kjedelige; at nettverkets bursdager ble husket på og gaver kjøpt inn og at husarbeid ble utført, i tillegg til at psykopaten dro nytte av objektets indre (overdrevne) moralske veiviser på den måten at objektet aldri bannet, hevet stemmen eller gjorde seg uverdig. Da kunne psykopaten i eget hode hele tiden gå seirende ut av konflikter. Jeg skriver “overdrevne” i parentes fordi psykopaten ofte søker objekter som hadde en meget streng og selvdestruktiv moral, det vil ofte være snakk om skambaserte personligheter som er enkle å korrigere og irettesette fordi de sjelden hevder sin rett. I tillegg ble det en lek og spennende utfordring for psykopaten å drive det moralske objektet til vanvidd og ut av sin moralske komfortsone, for eksempel ved å fremprovosere at det vanligvis fattede og lavmælte objektet skriker ut sin frustrasjon i en konflikt; “haha, der kan du se, du er ikke bedre enn meg”. Tett knyttet til pliktoppfyllelse så ligger lojalitet. Et pliktoppfyllende objekt vil ikke uten videre forlate en psykopatisk partner som innimellom snur og appellerer til objektets (spesielt medavhengige) behov for føle seg uunnværlig; “jeg trenger deg, ikke forlat meg, kun du kjenner meg ut og inn”. Lojaliteten forsterkes også av den ovennevnte opplevelsen av at psykopaten ikke er en voksen partner, men et trengende barn.

Som dere ser så dekker “FOG” over de sterkeste bindemidlene i det som utgjør et psykopatisk traumebånd, selv om det også finnes flere elementer som ikke kan flokkes innunder de nevnte. Det viser også at det ideelle objektet ikke kan være hvem som helst, men mennesker som har en høy/sterk moral, er ordentlige, samvittighetsfulle og lojale nærmest til den bitre slutt, men som dessverre også er selvdestruktive og frykt/skambaserte – egenskaper som ikke er over selv om psykopaten er ute av bildet, og som mange av oss jobber med kontinuerlig i kjølvannet av relasjonen.

Men husk; det er faktisk en formidabel prestasjon å komme ut av tåka, som tar lang tid og lenge er en kamp mot kognitiv dissonans. Det er ikke for tynnhudede mennesker å finne veien ut av tykk tåke. Tvert imot kreves en meget sterk psyke. Klapp deg selv derfor på skulderen for at du er ute, eller på vei ut.

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Medavhengighet, del 3; Dysfunksjonelle familier

Tenåringen Ole stirret ned på smøret. Det så ikke ut som det skulle, det var så glinsende. Ole hadde ikke lyst til å spise smøret, det smakte rart. Ole fikk ofte servert mat av foreldrene som smakte rart, men det var ikke populært å påpeke det. Foreldrene ble ikke sinte, men de avfeide ofte hans klaging på maten som “tullprat” og sa at det ikke var noe i veien med den, at den var som den skulle være. Han følte seg ofte skamfull og liten og at det var noe i veien med hans oppfattelsesevne hver gang de svarte ham slik. Han kunne ikke huske at foreldrene noensinne hadde gitt ham rett i noe. Han forsøkte seg likevel forsiktig; – smøret ser rart ut, det er ikke slik det skal være, sa han og nølte med å smøre det på brødskiven. -Neida, svarte mor, hun pekte på lokket. – Se her, det er ekstra saltet, derfor ser det vel annerledes ut. Alt smør er vel saltet, tenkte Ole, men sa ikke mer. Faren sa ingenting, han bare spiste smøret. Ole smurte nølende smøret på brødskiven og tygde av brødet. Han kikket på foreldrene, som begge satt der og latet som om smøret var akkurat som det skulle være. Ole begynte å undre om det var foreldrene som ikke var helt som de skulle være.

I dysfunksjonelle familier er det ikke lov å si alt man mener eller oppfatter. Det er ikke “fritt ord” rundt middagsbordet, selv om alt på overflaten er som normalt; ingen er fysisk voldelige, foreldrene skjøter sitt arbeid tilfredsstillende, barna klarer seg på skolen og økonomien er på stell. I utgangspunktet er det ingenting å sette fingeren på, likevel får barna følelsen av at de ikke har en stemme, at den ikke teller eller betyr noe og at deres behov og observasjoner ikke er viktige eller sågar direkte feil.

For å spinne litt videre på historien om Ole og hans foreldre, så er historien om smøret et eksempel på foreldre som tåkelegger. Oles foreldre er arbeidsfolk og med lav eller ingen utdannelse. De har generelt lav kunnskap om oppbevaring av mat. Kjøttvarer og kjølevarer blir ofte kjøpt i utlandet og transportert over lange strekninger uten nedkjøling. De pakker aldri inn maten skikkelig og de oppbevarer råtne og fordervede matvarer i kontakt med friske matvarer. Slik blir maten dårlig selv om utløpsdatoen fortsatt ikke er passert. Derfor svarer de ofte Ole med “tullball, se her, maten er fortsatt holdbar” og forteller ham indirekte at hans smaksans er feil, at han ikke kan stole på den. Dette er tåkelegging. Ole er mer intelligent og oppvakt enn sine foreldre, han har en intellektuell kapasitet og en nysgjerrighet som overstiger deres. I foreldrenes sinn står janteloven sterkt og de liker ikke at Ole er kritisk til dem eller stiller spørsmål som de ikke kan svare på. De er redde for at han skal bli “fisefin”. I stedet for å anerkjenne hans observasjoner; “ja Ole, smøret er harskt, men det er det eneste vi har akkurat nå og du kan trygt spise det” eller betrakte hans sensitivitet som en styrke som han kan utnytte – for eksempel til å bli en god kokk, så har de blitt enige om å legge seg på en linje hvor de ikke orker å diskutere med Ole og istedet avfeier hva de oppfatter som utilfredshet fra hans side. Aller helst vil de ha et medgjørlig barn som alltid smiler og aldri kverulerer.

Ole vokser derfor opp med en opplevelse av at hans meninger og observasjoner ikke er gyldige. Han føler også skam hver gang han er misfornøyd med noe og han frykter å fortelle hva han egentlig mener, både til sine venner og til sine fremtidige kjærester. Dette vil påvirke alle hans relasjoner og han vil få problemer med å skape ekte intimitet med en partner. Han har utviklet en mistillit til foreldrene som han ikke klarer å sette ord på og derfor heller ikke uttrykker, i stedet blir samvær med dem preget av en falsk illusjon om at alle har det bra. Ole er godt voksen og har hatt det mye psykisk dårlig med selvtvil og usikkerhet før han forstår hvem og hva som er årsaken til at han hele livet har hatt en følelse av å ikke bety noe alene og at han er avhengig av andre for at hans oppfattelser skal ha validitet.

Er Oles foreldre psykopatisk anlagt? Det vet vi ikke. Vi vet kun at familien er dysfunksjonell fordi medlemmene ikke har vært likestilt og dissens har blitt slått ned på. Skam har blitt brukt som et verktøy for å slippe engasjere seg i Oles virkelighet. Medavhengighet med rot i barndomshjemmet kan ha mange årsaker. Kanskje er medavhengigheten nedarvet fra en mor eller far som selv er medavhengig. Ofte skapes medavhengighet rundt et familiemedlem som lider av en avhengighet, for eksempel en alkoholisert mor eller en narkotikamisbrukende sønn. Eller kanskje er det en deprimert far i huset, eller en datter med Downs syndrom hvor foreldrene ikke klarer å ivareta de øvrige barna. Medavhengighet kan skapes av at alt familiefokus rettes mot det avhengige medlemmet som hele tiden krever noe; hjelp, støtte og hensynstaken. Barn i familien lærer at de må nedprioritere seg selv og hele tiden stille det trengende medlemmet først. I mange tilfeller handler det om å gå på eggeskall rundt den trengende, noe barna tar med seg inn i fremtidige relasjoner. Barn som har vokst opp slik, vil som voksne ofte ubevisst søke etter gjenkjennelige trekk i valg av partner; en som bekrefter deres syn på seg selv som “ingen”. Som dere ser så kan medavhengighet skapes på mange måter og ikke kun av psykopatisk opphav, men en ting er sikkert; er du medavhengig så kommer du ikke fra en sunn familie.

Hva kjennetegner en dysfunksjonell familie? Kjennetegnene inkluderer;

  • “Oss mot dem”, kjennetegnes av steile fronter hvor partene skal angripe hverandre. Det kan være faste allierte; mor og datter mot far og sønn, det kan være hele familien mot ett syndebukkmedlem, eller alliansene kan variere. Uansett sammensetning så preges konfliktene av full krig i stedet for forsøk på forståelse og sindige overenskomster. Konflikter betraktes som muligheter til å “ta” hverandre for å få utløp for innestengt forakt. Det er lite respekt eller kjærlighet i slike familier.
  • Problemer fornektes eller feies under teppet. Hvis noen lider så snakkes det ikke om. En jeg kjenner forteller at han fikk kreft, men at ingen i hans familie egentlig spurte hvordan han hadde det, hverken under behandlingsforløpet eller i etterkant. Etter at han ble erklært kreftfri så skulle livet fortsette som før – umiddelbart, og de andre medlemmene forventet at han var som innen han ble syk og også at han ytet like mye som før. Ofte handler denne dynamikken om at ingen i familien ønsker at noen skal få særbehandling for alle går og bærer på en følelse av mangeltilstand og egentlig ønsker mer kjærlighet til seg selv. Ingen har noe å gi.
  • Hemmelighold. Den ovenstående fornektelsen gir grobunn til hemmeligheter. Medlemmene er ikke ærlige og åpne med hverandre, men bruker informasjon til utpressing og “gisseltaking”; “hvis du tier stille om … så skal jeg ikke avsløre at du …”. Tilliten er borte og daglig samvær og omgang preges av løgner, skepsis og skjulte agendaer. Hemmeligholdet kan også handle om “familiehemmeligheter” som ikke tillates å omtales, for eksempel at “farfar satt i konsentrasjonsleir” eller “mormor har en tysk far”. Det kan være snakk om at slekten skammer seg over aspekter i deres historie, eller at ett enkeltmedlem plasserer seg selv på en pidestall og krever respekt ut over det vanlige for noe de har vært gjennom i deres fortid, for eksempel at tante ble voldtatt i 1974 men fortsatt bruker det som en trigger slik at resten av familien må gå på eggeskall rundt henne. Spesielt familier med mye skam og maktkamp preges av hemmelighold.
  • Grenseløshet. Foreldrene kan praktisere for sterke grenser, eller ingen grenser overhodet. I begge tilfeller utvikler barnet en usikkerhet omkring hvor foreldrene slutter og barnet begynner, i tillegg til utrygghet fordi det ikke vet hva det skal forholde seg til. Eller barna får ingen anerkjennelse eller respekt for deres egne grenser, trang til privatliv etc. Kanskje buser foreldrene konsekvent inn i barnas rom uten å banke på, til tross for at barna har ytret et ønske om denne gesten. Eller foreldrene ivaretar ikke barnas integritet, ved å erte dem eller latterliggjøre dem foran egne venner eller barnas venner. I ekstra dysfunksjonelle familier så kan barnas seksuelle grenser overskrides av foreldre som forgriper seg på dem eller nesten-forgriper seg (nekter å forlate baderommet når barnet er nakent selv om barnet ber om det etc). Grensene blir også uklare hvis en mor behandler sin sønn som en ektemann eller sin datter som en venninne, eller hvis en far påtvinger barna foreldrerollen ved å kreve mer omsorg enn han selv er kapabel til å gi dem i retur.
  • Skyld- og skampreget kommunikasjon. I slike familier er kommunikasjon og dialog av en fordømmende art, i stedet støttende og bekreftende. Det foregår en maktkamp hvor det er om å gjøre å plassere seg selv moralsk på topp. Anklager og negative merkelapper er vanlig. Hverdagslig kommunikasjon tar mer form av belæring enn av respekt og kjærlighet. I slike familier vil medlemmene forsøke å unngå samvær med hverandre som innebærer samtale, og i de tilfellene hvor samtale er uunngåelig så vil samtalen være sparsommelig eller påtatt og falsk. Ingen har noen å betro seg til og søker i stedet betrodde utenfor kjernefamilien. Barn i slike familier vil ofte ta adferden med seg inn i voksenlivet, og få problemer med å kommunisere ærlig og direkte med venner og fremtidige partnere – også selv om de i disse relasjonene føler seg trygge og ikke ønsker å skjule noe.

I romanserien som startet med “Berlinerpoplene” forteller Anne Ragde om den dysfunksjonelle familien Neshov. En av karakterene er den aldrende Tormod Neshov. I bok nummer fem, “Liebhaberne”, blir han viet større plass enn i de fire foregående bøkene. Vi lærer at han hadde en relasjon til en ung tysk soldat under krigen, og at faren hans derfor tvangsgiftet ham med den dominerende Anna. Anna herset med ham fra første dag. Paret fikk etterhvert tre sønner (som viser seg å ikke være Tormod sine, men det er en annen historie) hvorav den eldste – Tor – som også har odelsretten og derfor blir værende på gården, adopterer morens nedlatende behandling av Tormod og deltar i den.

Da både Anna og også Tor er døde så får Tormod plass på et sykehjem. Han ønsker ikke å se gården hvor han ble herset med igjen, selv om han levde hele sitt liv der. På et tidspunkt har pleieren plassert ham på en stol med føttene i grønnsåpebad. Tormod blir tissetrengt og tar føttene ut av badet for å gå på do. Men han har grønnsåpe på føttene, sklir og faller på gulvet. I fallet biter han seg selv i tungen og begynner å blø fra munnen. Selv om det var et uhell, så skammer han seg over at han skadet seg. Han klarer å krabbe tilbake til grønnsåpebadet og forsøker å late som ingenting har skjedd da pleieren kommer tilbake.

Tormod demonstrerer her klassisk medavhengig adferd; han faller stygt og har behov for pleie, men undertrykker sitt eget behov for pleie for å tilfredsstille (i dette tilfellet ved ikke å bry) pleieren. I tillegg kommer skam-aspektet inn. Han er blitt herset med hele livet; først av en tyrannisk far, deretter av kone og sønn. Tormod har en grunnleggende følelse av skam, at han som person “ikke er riktig”. Han er vant til å bli verbalt angrepet og anklaget også for hendelser som er ulykker. Han skammer seg derfor at han var så “dum” som ble tissetrengt og ikke valgte å holde på urinen til det passet seg (for pleieren/andre) at han gikk på toalettet.

Det er i den forbindelse viktig å poengtere at medavhengighet ikke er en ufarlig lidelse. Ubehandlet fører den ofte til for tidlig død. Den medavhengige mangler grenser og klarer ikke å beskytte seg selv, for eksempel ved ikke å avvise farlige mennesker, men inkludere dem i sitt liv og sågar vende tilbake til dem. Å omgi seg med farlige mennesker vil naturlig nok ofte føre til fysisk vold. Som historien om Tormod illustrerer, så er egenomsorgsevnen også svært dårlig. Den medavhengige vil undertrykke skader og lidelser, og unnlate å oppsøke lege for sin egen del. I tillegg til faren for drap, skader og sykdom så er også selvmordsrisikoen stor, da den medavhengige ofte er deprimert og mangler evne til å forstå sin egen tilstand.

(Serien fortsetter. Tanker og eksempler er hentet fra forfatteren selv samt fra “Codependency for dummeies” av Darlene Lancer).

 

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. Det kan heller ikke erstatte profesjonell terapi av psykolog eller psykiater).

 

Stater og bevegelser kan være psykopatiske

Takk til alle som har kommet med gode forslag til nye tekster. Jeg kan ha idètørke og da er det veldig fint å ha en idèbank som den dere bistår med å gå til. Til dere som venter utålmodig på deres ønsketekst så vil jeg si at bloggen skal bestå i lang tid fortsatt, og jeg kan ikke skrive om alt med en gang for da er det plutselig ingenting igjen til å holde liv i bloggen. Det handler også om å skrive det som opptar meg for øyeblikket, det hodet mitt er fylt med. Bestillingstekster er vanskeligere.

Du som synes nettopp din problemstilling mangler kan søke mye kunnskap, råd og bekreftelse i kommentarfeltet. Nettopp kommentarfeltet er et sted hvor dere har briljert lenge, og spesielt i det siste. Det er helt rørende å se hvor mye dere skriver, åpner dere og støtter hverandre. Så godt som alle er respektfulle og relevante. Gledelig er det også at et par menn har kastet seg inn og kommenterer aktivt, sammen med gamle og nye kvinnelige lesere.

Dere som er helt ferske kan også ha nytte av å lese min bok. Boken er en slags “førstehjelp” for objekter, fordi alt det basale står der. Selv om bloggen stadig repeterer basalkunnskap om psykopaten, så vil den ofte bevege seg til steder for viderekomne, hvor dere “nyklekkede” objekter kanskje ikke føler dere helt hjemme. Det er en naturlig utvikling for en såpass spesifisert blogg som er inne i sitt fjerde år, at vi ikke står stille på basisnivå. Men alle tekster skrevet fra 1. januar 2016 er fortsatt tilgjengelige og vil inneholde mye basiskunnskap.

Apropos gamle tekster så er det enkelte som har etterlyst et slags register som gjør det enklere å finne tilbake til eldre tekster man trenger her og nå, i stedet for å måtte bla seg nesten fire år tilbake. Andre ønsker seg “festede” innlegg hvor de mest brukte manipuleringsteknikkene står oppsummert. Jeg jobber med saken men foreløpig har den tekniske delen av bloggen ingen slike funksjoner. Det er beklagelig. Men jeg har deres behov i bakhodet.

I dagens tekst vil jeg gjøre en liten avstikker og bevege meg fra mikroskopisk og relasjonelt nivå, til makroskopisk samfunnsnivå. Hvor mange av dere har tenkt over at psykopati og narsissisme også kan gjennomsyre politikk, religion og ideologi?

Jeg tipper at mange har forstått at psykopati ikke bare handler om individer men også kan overføres til lover, styresett og sågar hele stater. De fleste av oss tenker nok på Hitler som psykopat. Hitler klarte å projisere sine psykopatiske trekk og sin galskap over på et helt folk, via stadig mer polariserende og marginaliserende lover, mandater, pålegg, påbud og forbud, og det tyske folk deltok tiltakende i hans prosjekt. De aksepterte en stadig sterkere tilvenning til ondskap. De tolererte etterhvert hat mot jøder, en ekspansjon av det tyske rike, undertrykkelse av andre nasjoner og at de selv var et herrefolk. Man kan likevel ikke si at hele det tyske folk til slutt ville oppfylle kriteriene for en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Antakelig var det i 1945 ikke flere tyske individer som hadde oppfylt denne diagnosen, enn andelen nordmenn i 2019. Den gradvise tilvenningen kan derimot sammenlignes med et objekt som blir tåkelagt og manipulert av sin personlige psykopat.

Vi har nok alle også hørt historier om religiøse sekter som har begått kollektivt selvmord, manipulert og forført av en karismatisk og psykopatisk leder, som har fått dem til å overgi alt sitt jordisk gods i tro på dommedag eller at materielle gjenstander og “mamon” ikke frigjør sjelen og derfor bør doneres til spesifikke bankkonti (som regel de religiøse ledernes personlige konti).

Vi grøsser ved tanke på disse historiens eksempler på kollektiv psykopati. Men hvor mange av oss tenker over at det skjer fortsatt i dag, og kanskje sågar fra statsledere eller ideologer som vi anser som pålitelige og troverdige? Kanskje fra vår egen elite, de som styrer oss, forvalter oss og påvirker oss?

Det ville være utopi å tro at vi i dag er fri for manipulerende påvirkning, tatt i betraktning at slik påvirkning har eksistert til alle tider. Det er lite trolig at vi i dag har nådd et slags “endepunkt” hvor demokrati, rasjonalitet og fri tenkning har nådd sin optimale topp. Faktum er at vi fortsatt er omringet av statlige og private selskap og bevegelser som forsøker å påvirke oss med deres egen agenda; som gjør sitt beste for å tåkelegge oss til å akseptere og tolerere en politisk eller økonomisk linje, akkurat på samme vis som våre personlige psykopater forsøkte å ensrette oss og frata oss evnen til fri vilje og fri (kritisk) tenking.

Et aktuelt eksempel er den pågående bompengedebatten, hvor politikere tilsynelatende ønsket å heve bompengeinnkrevingen inn i himmelen. De har ansett bilister som en kilde til ekstra skatt og en utømmelig skattekiste (parasittisme) for å finansiere mye mer enn bare veibygging. Det vil si helt til folket nå sier stopp. Folkebevegelsen mot bompenger truer med å innta politikken, og står i enkelte byer med så mye som 20% oppslutning innenfor det kommende valget til høsten. En ensaks folkebevegelse truer altså med å velte godt etablerte partier som Arbeiderpartiet og Høyre. Nå begynner de samme politikerne som ønsket å suge bilistene tørre, å påstå at “de alltid egentlig var imot bompenger” (tåkelegging). Mange vil mene at vi har dypt uærlige mennesker som forvalter oss, og de kan ha rett. Dette er ikke et tegn på at vi har nådd et demokratisk toppunkt, men tvert i mot et sykdomstegn for Norge anno 2019.

Og hva med klimakrisen? Mange hevder at den er blitt en slags “nyreligion” og at man blir korsfestet hvis man ikke tror på den. Personlig har jeg alltid hatt følelsen av at det ligger noe suspekt over fenomener og bevegelser som kommer veldig plutselig og blir altomfattende. Kan det være at noen som forvalter oss har en skjult agenda her, eller noe å tjene på at vi fokuserer enormt på klima? Kan klimaforskningen være bestilt? Kan det ligge en økonomisk gevinst bak, eller kan det være en avledningsmanøver for at vi skal se bort fra noe annet, noe som vestlige myndigheter ikke vil at vi skal se? Og hva skjedde med ozonlaget, som var en tidligere krise som man hørte om på alle kanter da jeg var barn og tenåring, er det plutselig ingen krise lenger?

Og hva med Facebook, som har begynt omfattende sensur i noe de kaller en kamp mot “hatytringer”? Det lyder jo på overflaten som et hederlig og legitimt tiltak. Men mange har oppdaget at de utestenger utelukkende konservative meninger og stemmer, og noen hevder at selskapet egentlig har en agenda om å påvirke det kommende amerikanske valget i 2020. Men deres sensur strekker seg også til norske brukere. Jeg har selv venner som har opplevd at de har blitt utestengt eller fått “karantenetid” nærmest uten å forstå hvorfor, som følge av offentlige kommentarer (under fulle navn) som de trodde var uskyldige.

Metoo kampanjen ble lenge (og kanskje fortsatt) oppfattet som nødvendig, rettferdig og legitim av vanlige kvinner (og menn). Men etter det nødvendige rettsoppgjøret mot Harvey Weinstein – den seksuelle predatoren som startet det hele, så synes den ene saken etter den andre å ikke holde vann og kollapse. Senest ble senator Brett Kavanagh frifunnet for anklagene som var rettet mot ham. En del usunne trekk ved Metoo begynte å åpenbare seg. Ett av dem var at forkjemperne synes å ville omgå normale rettsprinsipper og mente at en anklage i seg selv burde være nok til å få en mann dømt. To andre kontroverser kom også til syne; 1) kampanjen ble markedsført som kjønnsnøytral, men i praksis åpenbarte seg et sett med regler for menn og et annet for kvinner. I Norge har dette vært spesielt tydelig i de respektive sakene omkring Trond Giske og Trine Skei Grande, og hvilke konsekvenser de fikk for både mediedekning og deres karrierer. 2) Metoo synes å være mest opptatt av menn med makt, og har så langt vist liten interesse for menn “på gulvet”. Metoo`s dobbelmoral og hykleri kom dermed tydelig til syne på begge områder. Kan det være at Metoo ikke er en hederlig bevegelse, men et verktøy for å vippe menn med makt av tronen, og erstatte dem med (forhåpentlig) kvinner? Hvem ville ønske det? Vi vet jo at feminismen lenge har vært spesielt fokusert på den skjeve kjønnsfordelingen blant eliten.

Asylinnvandring blir i utgangspunktet ansett som humanitær. Men hva vil en så fremmed religion som islam i Norge, og hvorfor blir innvandrerkritikere så sterkt svertet og forsøkt fortiet? Hva er det vi frykter med at noen stiller kritiske spørsmål? Muslimer i Belgia har etter vårens valg vunnet seter i det belgiske parlamentet, og proklamerer nå åpenlyst at de vil jobbe for å danne en muslimsk stat i Belgia. Så hva skjer her, er den muslimske innvandringen og politiske innflytelsen en humanitær nødvendighet, eller et kalkulert kupp av vesten?

Jeg vil at dere skal se den vedlagte videoen av predikanten Ann Barnhardt (advarsel; den er lang). Barnhardt hevder i videoen at bevegelser som feminisme og LGBT, samt religioner som islam er gjennomsyret av psykopati og at tilhengerne gjøres til narsissister. Man kan være enig eller uenig med henne i dette, hennes ståsted er definitivt farget av religionkonservatisme. Men hun har meget god innsikt i psykopatiske og narsissistiske kriterier og klarer på imponerende vis å synliggjøre hvordan store grupper kan inneha de samme trekkene som vi hittil på bloggen kun har diskutert på individnivå. Poenget med denne teksten/videoen er ikke at dere som leser skal adoptere Barnhardts syn på visse ideologier eller religioner, men lære dere til å tenke kritisk også om myndigheter samt på egenhånd å kunne avsløre at også store bevegelser kan tåkelegge oss på samme måte som psykopaten gjorde.

Stater, religioner, ideologier, bevegelser og selskaper som vi har trodd har hatt gode intensjoner, kan ha en skjult agenda og utvise psykopatiske trekk som dobbelmoral, parasittisme, løgn, berettigelse (krav om særbehandling og fordeler), tåkelegging, offermentalitet og ansvarsfraskrivelse. Slik forholdt vi oss også til psykopatene i våre liv; vi trodde de var gode på bunnen, men det viste seg å ikke stemme. Det er all grunn til å være skeptisk til institusjoner som utviser de nevnte trekkene. Hev derfor blikket opp og ut, og anse dette som neste nivå i å avsløre manipulasjon. Dette er definitivt for viderekomne. Snart klarer ingen å manipulere dere igjen.

Kommentarfeltet denne gang ønsker jeg å tilegne diskusjon omkring hva dere ser i bevegelser rundt oss i 2019. Jeg vil minne på at når det er snakk om politikk, religion og ideologi så skal man trå varsomt, men at vi i denne tråden kan åpne våre sinn uten å føle oss personlig krenket av noe. Poenget her er å trene oss selv og hverandre i å se psykopati på makronivå.

Psykopaten mener at han/hun har rett til deg

Dette henger sammen med berettigelse, som mange av oss vet er ett av de tyve offisielle kriteriene for psykopati. Men hvordan forklare berettigelse, og hvordan relatere det til din relasjon med psykopaten?

Berettigelse handler om følelsen av å fortjene noe uten egentlig å ha gjort seg fortjent til det, i motsetning til å ønske seg noe. Å ønske seg noe er normalt, det innebærer en forståelse av at “jeg ønsker meg det, men det betyr ikke at jeg får det. Men kanskje jeg får det hvis jeg er snill eller hvis jeg klarer å tjene nok penger til å skaffe meg det jeg ønsker meg”. Berettiget tankegang tar mer form av “jeg skal ikke behøve å jobbe for de tingene jeg ønsker meg, jeg fortjener det fordi jeg er meg. Å jobbe for ting er noe andre må. For meg er det tilstrekkelig å manipulere andre til å gi meg det jeg ønsker meg. Jeg fortjener det fordi andre er dumme nok til å la seg manipulere. Jeg er bedre enn dem. Derfor fortjener jeg større kakestykker enn dem. Jeg fortjener også annen form for særbehandling. Hvis ting frivillig faller ned i mine hender, så er det mitt og jeg behøver ikke å sette pris på det”.

Jeg har mange ganger beskrevet hvordan jeg følte meg “tatt” av psykopaten. Det skjedde raskt og det var aldri noe spørsmål om jeg selv var interessert i relasjonen. Som den vedlagte videoen beskriver, så spiller det ingen rolle for psykopaten om du selv er interessert i dem, eller hvorvidt de har noe å tilby deg. De tar for gitt at du er interessert i dem, eller de er så arrogante at de ikke bryr seg. Din mening om dem betyr ingenting. De har aldri gjort det nødvendige indre arbeidet hvor de måler seg selv opp mot andre; ikke i verdi, men om man er kompatibel eller ei. Det er ikke viktig for psykopaten å være kompatibel med objektet, for de hadde aldri til hensikt å knytte seg. Deres intensjon handler om makt, kontroll og parasittisme (et annet av de tyve kriteriene). De knytter seg , ikke til.

Dette rimer med min indre undring under relasjonen med P; “hvorfor er han så opptatt av meg? Vi har svært lite felles”. Jeg har også beskrevet hvordan psykopaten egentlig var veldig kjedelig og ikke hadde noe annet å tilby enn intensitet. Intensitet var det eneste han kjente til. Han stilte nok aldri spørsmålet “hva har jeg å tilby Daniel? Hvorfor gidder han å være sammen med meg?”. Det interesserte ham ikke. Han bare så en person som han mente seg berettiget til og den personen (jeg) skulle ganske enkelt finne seg i å være gjenstand for å bli eiet av ham for en stakket stund.

Vær oppmerksom på at videoen beskriver narsissisten i høyere grad enn psykopaten.