Skrevet av Dag Øyvind Engen Nilsen

144 sider. Kagge forlag 2019.

 

Dag Øyvind Engen Nilsen er kjent som blant annet faglig redaktør på nettsiden psykopaten.info – en side mange av oss kjenner godt. Han beskrives av forlaget som “selvstendig rådgiver og terapeut”. Uten at jeg kjenner nærmere til mannen så lyder det som om han tar imot klienter. Et tips til dere som etterspør terapeuter med psykopatisk kunnskap.

Det er grunn til å feire hver gang det blir utgitt en relevant bok på norsk. “Psykopattesten” er definitivt relevant, men den har noen svakheter.

Noe som først villedet meg, er tittelen. Jeg mistenkte at det var en slags quiz-bok, hvor man kunne teste seg selv eller en av de nærmeste, for å finne ut om han eller hun er psykopat. I så fall var boken uinteressant for meg og jeg avventet med å gjøre meg kjent med boken.

Det viste seg så at boken ikke er en quiz-bok, men at den handler om psykopatens generelle adferd. Slik sett er den meget relevant. Men selv i et lite marked som Norge så er slike bøker utgitt før. “Psykopattesten” bør derfor skille seg ut. Den bør komme med ny innsikt og gi en eller to aha-opplevelser som man ikke finner i andre, lignende bøker. Det gjør den dessverre ikke.

Boken har god kontinuitet og er full av eksempler som mange vil kjenne seg igjen i. Den kan ikke sies å være en oppslagsbok men leses best fra perm til perm. Det er heller ikke vanskelig, den korte teksten tatt i betraktning.

For oss som interesserer oss spesielt for emnet, så er det lite nytt i boken som vi ikke allerede har funnet andre steder. Den er velskrevet, lettlest og tvers gjennom bekreftende. Men det er også alt.

På 144 halvfulle sider, og til den stive fullpris av 379 kroner, så kan man forvente mer. Boken favner bredt – hvilket er bra – men det blir overfladisk. Boken er perfekt som førstegangs bekjentskap med emnet. Den er også god for de som ikke er spesielt glade i å lese. Men man må søke til annen litteratur for å få den dype forståelsen.

Terningkast 3/4.

Selv med all min kunnskap om psykopati og narsissisme, så stod denne hendelsen med min siste psykopat lenge som et stort mysterium. Hendelsen skjedde i 2013, rett før vi skulle skilles ad på ubestemt tid. Hele relasjonen befant seg i limbo. Hvor var vi? Var vi kjærester, venner eller sågar fiender? Hva kom til å skje med oss fremover? Svar fikk jeg ikke av ham. Han sendte signaler i alle retninger. Jeg måtte derfor slåss med spørsmålene alene, selv om de i aller høyeste grad involverte ham. Jeg var forvirret, redd, trist og sint. Men jeg visste at noe også tynget ham. Jeg trodde det var fordi han slet med de samme spørsmålene, men det skulle vise seg å være noe helt annet.

Vi var kolleger og hadde vår siste vakt sammen. Det var jeg som skulle dra. Mitt midlertidige arbeidsforhold var over. Jeg hadde lyst til å dele min sorg med ham. Eller i hvert fall ha det fint sammen den siste dagen. Men fra ham fikk jeg kun kulde. Da kvelden kom og vi gikk sammen ned i garderoben for siste gang, så var jeg klar til å bryte sammen i armene hans. Mest av alt fordi alt var så uavklart. Han hadde ikke med ett ord nevnt den snarlige adskillelsen, eller forsøkt å legge noen planer for hvordan vi skulle forholde oss til hverandre fremover, med den kommende avstanden. Han hadde en gang sagt at han “kom til å hente meg”. Han sa ikke mer enn det. Den kryptiske uttalelsen ble hengende i luften og aldri brakt på bane igjen.

En slags stolthet i meg klarte dog å holde meg oppreist, uten å kollapse eller vise for mye svakhet.

Vi var i garderoben. Jeg stod med hodet i garderobeskapet og med ryggen vendt mot ham. Jeg tømte lommene for sykepleieutstyr jeg ikke lenger trengte; sårteip, sprøyter, kompresser, en liten lommelykt… Jeg spurte ham så lystig jeg kunne “vil du ha noe av dette?”. “NEI!” brølte han tilbake, og jeg forstod at han plutselig stod rett bak meg! Jeg merket hårene reise seg i nakken. Jeg snudde meg halvveis. Uten å se ham direkte i øynene så observerte jeg at han stod helt inntil meg. Han hadde kledd av seg på overkroppen. Musklene hans var spent. Armene stod litt ut fra kroppen. Han hadde bøyd hodet og øynene var helt sorte. Posituren var som om han var klar til angrep. Jeg reagerte intuitivt, “flight” mekanismen overtok styringen. “Jeg må visst på do før vi går hjem” sa jeg rolig og klarte å lirke meg forbi hans overspente kropp, selv om han egentlig blokkerte min mulighet for flukt. Men jeg gjorde meg smidig. Han stod urørlig mens jeg smøg meg forbi, smatt inn på toalettet og låste døren.

Hva gjør jeg nå, tenkte jeg. Jeg måtte selvfølgelig ikke på do. Men jeg lot som og spylte ned mens jeg forsøkte å roe meg. Jeg ble der inne i et par minutter mens hjernen jobbet på høytrykk med å analysere den plutselige aggresjonen hans, samtidig som jeg måtte foreta meg noe.

Plutselig lød det “kommer du snart?”, fra utenfor toalettet. Stemmen hans var igjen avslappet og mild. Jeg fattet ikke at stemmen kunne komme fra samme person som få minutter før pumpet seg opp som en okse mot en rød klut. “Jada”, svarte jeg. Jeg låste opp døren og lot som ingenting. Han hadde kledd på seg, klar til å gå hjem, som om intet utenom det vanlige hadde skjedd. Det var som om han hadde glemt at han nesten angrep meg bare tre minutter tidligere. Noen forklaring eller beklagelse fikk jeg aldri.

Denne hendelsen har i alle år stått som den mest uforklarlige og skremmende hendelsen han utsatte meg for. Samtidig var den også den mest bekreftende – et viktig glimt av galskapen og hatet som ikke bare red ham, men som var ham.

Men var det nok til at jeg endelig forstod at fyren levde i lala-land og at jeg trakk meg unna? Neida. Min traumebundne hjerne savnet ham intenst i etterkant, og relasjonen skulle få pågå i enda noen måneder innen jeg meget motvillig takket for meg.

Forklaringen på hendelsen gikk dog langsomt opp for meg, og den endelige eureka-opplevelsen fikk jeg etter å ha sett den vedlagte videoen til Dr. Ramani.

Psykopaten, og især narsissisten, hater å bli forlatt.

De opplever sterk separasjonsangst hver gang objektet forlater dem. Bare å forlate dem kortvarig for å gå på jobb eller i butikken utløser ubehag og misbilligelse i dem. Det er en angst lik den babyen opplever hver gang moren ikke er tilstede. Normale mennesker har jobbet seg gjennom denne angsten, og forstår at kortvarige atskillelser er nødvendige og ufarlige, men narsissisten forstår ikke dette. De henger fast i en underutviklet, umoden og primitiv håndtering av atskillelser. Dette handler om flere ting.

• De mister kontrollen over objektet.
• De mister kontrollen over narrativet, det vil si historien om hvordan relasjonen utvikler seg i deres fantasi.
• De mister narsissistisk forsyning.
• Psykopaten klarer ikke å skille atskillelse fra avvisning. Hver minste lille atskillelse blir betraktet som en avvisning.

Som vi vet fra før, så er det “ute av syne, ute av sinn” for en psykopat, akkurat som hos små babyer. Den som ikke er innenfor rekkevidde, eksisterer ikke. Dette er antakelig forklaringen på den intense kontakten mange opplever selv under korte fravær i idealiseringsfasen, som når objektet blir bombardert med sms-er mens han eller hun er på jobb. Nærværet er så intenst. Psykopaten må hele tiden ha bekreftelse på at objektet er der, når psykopaten ikke lenger kan se objektet. Men det er også forklaringen på det motsatte – hvor raskt objektet glemmes etter en forkasting, hvor all interesse fra psykopaten opphører nærmest på minuttet, og psykopaten flyr avgårde til nye marker med et nytt objekt. Når objektet er ute av syne, så er det også ute av psykopatens bevissthet, uansett hvor tett kontakten var opp til det tidspunktet.

Separasjonsangsten kan også forklare selve fenomenet “forkasting”. Psykopaten er så redd for selv å bli forkastet, at han/hun tar kontroll ved å forkaste objektet selv, innen det uunngåelige skjer. Slik forsøker de å ha full kontroll på relasjonen og dens avslutning.

Min opplevelse i garderoben var nok min psykopats forsøk på å beholde kontrollen over noe han ikke kunne kontrollere – min avgang. Datoen var satt og han kunne ikke tviholde på meg. Den plutselige aggresjonen og den like plutselige mildheten var hans forstyrrede måte å regulere sitt ambivalente og kaotiske indre. I stedet for å legge planer for en snarlig gjenforening slik sunne mennesker gjør, så oppfattet hans psyke det som at jeg kom til å slutte å eksistere neste dag.

Men det handler ikke om kjærlighet. Hvis en sunn person trodde at partneren ville slutte å eksistere neste dag, så ville den siste dagen bli fylt med kjærlighet og hengivenhet. Min psykopat ble aggressiv og truende. Ikke fordi han elsket meg, men fordi han kun så seg selv, sin grandiositet og egne behov som jeg hadde dekket.

Som Ramani sier i videoen, psykopaten føler seg avvist selv når det er psykopaten som drar.

 

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

For de av dere som ikke har hørt om psykopatens syklus operandi, så går den i sirkel, i form av idealisering – devaluering – forkasting – (re)idealisering.

Den kan også forløpe seg slik; idealisering – devaluering – en mer moderat idealisering – devaluering – en enda mindre idealisering – devaluering – forkasting.

Sistnevnte syklus skjer med samme objekt. Førstnevnte kan skje med samme objekt, men som regel finner psykopaten et helt ferskt objekt. Å reidealisere gamle objekter gir ikke det samme “kicket”, ofte fordi det gamle objektet er så nedbrutt av devaluering at det i psykopatens øyne er ubrukelig. Dessuten elsker psykopaten nye og ferske objekter.  Objekter som ennå ikke aner hvem psykopaten er og som ikke har begynt å mistro ham eller henne. Nye objekter som er flunkende nye og ikke resirkulert (som det gamle objektet).

Psykopaten kan så finne på å gå tilbake til gamle objekter etter noen år. Da oppleves de som nye, og ikke som resirkulerte. De har dessuten fått tid til å bygge seg opp etter siste forkasting, og oser derfor av ny energi. Psykopaten håper på et revitalisert objekt, som kanskje har fått et litt annerledes utseende etter noen år, slik at psykopaten kan late som om det er en ny person. Psykopaten regner med at objektet har glemt den siste forkastingen, og er klar for en ny runddans.

Det var dette min psykopat nr. 2 gjorde med meg etter åtte års fravær. Det ble imidlertid en kort affære. Jeg oste ikke av ny energi, for jeg aldri var traumebundet til ham. Jeg gikk ikke og håpet på en ny idealisering. Jeg elsket ham ikke. Dog trodde jeg vi kunne være venner. Jeg visste ikke den gang hva han er, og hadde en naiv forestilling om at man må kunne ha en god tone med en gammel eks. Vi dro på helgetur.

Jeg hadde ikke glemt hvordan han endte relasjonen den gang for flere år siden. Men jeg stilte ingen spørsmål. Jeg var ikke desperat etter avklaring. Han fikk visst ikke den narsissistiske forsyningen han hadde håpet på av meg. Jeg var ikke en “spennende ny begynnelse”. I løpet av to dager opplevde jeg hele syklusen med idealisering, devaluering og en ny forkasting. Det ble med den ene turen.

Psykopaten går med andre ord ofte tilbake til gamle objekter. Og dette er grunnen.

Fordelen med gamle objekter, slik psykopaten ser det, er at grunnlaget allerede er der. Objektet er allerede traumebundet. Reidealiseringen trenger derfor ikke være så lang og kostbar. Den trenger ikke koste psykopaten så mange penger eller være så krevende. Det kreves kun en “lat” idealisering. Psykopaten foretar alltid en kost-nytte vurdering av gamle objekter.

Så når du går der i sorg og håper på psykopatens retur, at gammel flamme skal vekkes til live, så er det dette som skjer. Psykopaten tenker på noe helt annet enn deg.

Dette er ikke kjærlighet og ingenting å savne.

Hva ser jeg egentlig, når jeg ser bilder av min psykopat i dag? Jeg ser en fremmed mann, som om jeg aldri har kjent ham. Det stemmer forsåvidt. At mannen på bildet kjørte mitt liv fullstendig av sporet, det forstår jeg ikke i dag. Bildet vekker ingen følelser overhodet. Jeg har fullstendig dissosiert. Dette har en forklaring. Det var ikke han som person jeg elsket. Det var forestillingen han ga meg. Showet. Ideen om den fullkomne relasjon. Jeg elsket ideen, ikke ham. Han kjente jeg ikke.

 

Utenfrakommende som besøker denne bloggen for første gang kan kanskje få oppfattelsen av at bloggen oppfordrer til kynisme og paranoia overfor våre medmennesker. Det er forståelig at den oppfattes slik. Men husk at bloggen er ikke skrevet for dere som har deres relasjoner på stell (dere er selvfølgelig også velkomne til å lese). Bloggen er skrevet for dere som har en spesiell tiltrekningskraft på psykopater, narsissister og andre giftige. Dere som hele livet har blitt utsatt for misbruk og mikroaggresjoner av mennesker som ikke vil dere vel. Dere har helt andre forutsetninger og må være ekstra varsomme.

I dag vil jeg skrive noen ord om de vanskelige vennskapene. Det er kjent at det venter et storstilet opprydningsarbeid etter intime relasjoner med psykopater. Hele nettverket må revurderes. Dette er et viktig ledd på veien til å bli sunnere og mer funksjonelle mennesker. Dette arbeidet er vanskelig og for mange livslangt. Men det sørger for å luke ut mennesker som ønsker å manipulere, mishandle, utnytte og svindle. Det er faktisk verdt det.

Det varierer selvfølgelig hvor mange slike mennesker du har i livet. For noen var psykopaten et engangstilfelle, ingen andre i nettverket synes å ha slike trekk. Andre har en nokså jevn blanding av narsissistiske og normale mennesker rundt seg. Atter andre opplever det samme som jeg, at kanskje 80-90 prosent av de nærmeste er dominerende og behandler deg dårlig og nedverdigende. Disse menneskene må selvfølgelig bort, og nye får ikke slippe inn. Det er et formidabelt arbeid som skal gjøres, med integritet og grensesetting i fokus.

Skaden dårlige vennskap gjør på selvbildet vårt er faktisk stor. Ikke bare psykopaten kan skade oss. Hvis vi har hatt dominerende mennesker rundt oss hele livet, så tror vi at det er normalt. Det føles kjent og trygt og vi vil faktisk ha det slik. Det blir en slags gaslighting vi gjør mot oss selv. Det kan bli vanskelig å se alle de skadelige mønstrene, for det er så mange av dem.

Typisk for oss som har det slik, er at vi er svært glade i venner som egentlig ikke er glade i oss. Det blir som mange små traumebånd. Det kan være vanskelig å speide at vennskapene ikke er ekte. Men du ser det når du endelig setter foten ned, hvor mange (eller få) som tar ansvar for sin delaktighet. For dere som har prøvd så vil jeg tippe at det ikke er mange. I stedet projiserer de skylden på deg, blir fullstendig tause eller de kommer med en falsk beklagelse. Til og med falsk omsorg kan forekomme. Men ikke bit på.

Jeg taler her ikke for at du skal kaste ut alle vennene dine. Alle trenger venner. Men sunne og gode venner vil du aldri stille spørsmålstegn ved.

Hvis du er i en fase hvor du har konkludert at du har det bedre uten venner, så vil jeg at du skal revurdere den konklusjonen. Å trekke seg bort fra alt sosialt liv løser ingenting. Du blir ikke sunnere av det. Det er flukt, ikke selvhjelp. Husk at du ikke trenger titalls venner. Du trenger kun to eller tre.

Mange har en forestilling om at hvis venner først har sluppet inn, så har de rett til å være der livet ut, come rain or shine. Dette er en farlig overbevisning. Gamle vennskap har ikke egne liv. De må pleies og vannes hele tiden. Ingen har rett til å respektere deg mindre, kun fordi de har kjent deg lenge.

Jeg hadde en barne- og ungdomsvenn som jeg var svært glad i. Jeg er det fortsatt, for det er slik jeg er bygget. Men jeg vil ikke lenger la det komme ham til gode. Da vi begge kom i tredveårene så begynte han å oppføre seg arrogant. Eller han hadde alltid vært slik. Hvilket som stemmer er jeg faktisk litt usikker på. Uansett bestemte jeg meg for at jeg ikke ville ha det slik, selv om vi hadde kjent hverandre siden vi var fem år gamle. Med tungt hjerte sluttet jeg å kontakte ham. Sluttet å sende ham meldinger på bursdagen hans. Sluttet å trygle om samvær (som jeg faktisk gjorde på slutten). Det handlet ikke om at jeg var fornærmet. Det handlet om at vennskapet ble holdt i live med kunstig åndedrett, og det var kun jeg som gjorde innblåsinger.

Etter ni år møttes vi igjen ved en tilfeldighet. Da var det som om han ble minnet på min eksistens og skrev til meg samme kveld. Jeg skrev at han kunne slå følge på en av mine turer med hunden, noe han takket ja til. Men det var ingen ydmykhet å spore i hans vesen. Hadde han grunn til å være ydmyk? Ikke fordi han hadde gjort noe galt, men vi hadde vært fra hverandre i ni år. Han hadde åpenbart ikke brukt den tiden til å reflektere over noe.

De ni årene med fravær ble ikke nevnt med et ord. Jeg oppdaget at jeg ikke var meg selv sammen med ham, for jeg ville gjerne snakke om disse tingene men jeg bet dem i meg. Slik hadde det visst alltid vært. Jeg følte meg liten sammen med ham. Plutselig var jeg femten år igjen, og ikke over førti. Jeg husker jeg tenkte at så overfladiske vennskap trenger jeg ikke lenger. Da han i tillegg begynte å kritisere mitt hundehold, så takket jeg for meg.

Det handler ikke om hvorvidt han er en dårlig person. Men jeg har begynt å lytte til mine egne behov. Slike mennesker vil jeg ganske enkelt ikke ha rundt meg. Det spiller ingen rolle om vi har en lang historie sammen. Da er jeg heller alene, mens jeg leter etter et nettverk som passer meg. Folk vil komme og gå. De giftige blir fort kastet ut. Jeg må forberede meg på mye ensomhet i prosessen. Men det går faktisk bra. Jeg har det bedre med meg selv nå enn før.

Kjenner du deg igjen i dette? Da har jeg et råd til deg. Evaluer dine vennskap fortløpende. For eksempel hver tredje måned så kan du sette deg ned og tenke gjennom dine relasjoner. Vennskap er en reise. Det kan være en god reise, eller en dårlig. Hvor går reisen med din venn? Er den på vei til et kaldt og ubehagelig sted? Ta det på alvor. Hvilke vennskap gir deg fortsatt glede? Hvem får deg til å slappe av, le hjertelig og føle deg trygg? Det er faktisk ikke for mye å be om. Hvis en venn ikke fremkaller disse følelsene, så er det ingen venn. Man skal slappe av og være trygg rundt venner. Ikke gå på eggeskall.

Det er ikke snakk om å sitte med lupe og lete etter feil. Feil har vi alle sammen. Bare tenk på de ovenstående egenskapene; ro, trygghet og latter. Det er det viktigste. Og et minimumskrav. Alt annet skal vi nok klare å leve med.

Tenk også over om du respekterer din venn. Kanskje gjør du ikke det. Kanskje håner du og kritiserer ham eller henne, fordi du ikke klarer å la være. Du trenger ikke å mene noe vondt, kanskje dere har kommet inn på et spor hvor dere vekselvis angriper hverandre. Dere danser ikke sammen, kjemien er ikke der. Da skylder du faktisk dere begge å gjøre det slutt.

Venner som ikke gir deg glede, bør du fase ut. Ikke bruk mer tid på dem. Vennskap koster faktisk tid, penger og følelser. Velg dem med omhu. Som sagt, rådene gjelder for oss som må beskytte oss litt ekstra. Men kanskje burde vi alle være litt mer selektive med hverandre, stille litt høyere krav til gjensidig respekt. Kanskje hadde vi oppført oss bedre hvis vi hele tiden var på audition hos hverandre, ikke bare første gang vi møtes, for deretter å la alle masker falle.

 

“I vårt hus gråter vi ikke over menn. I vårt hus er vi verdige og sterke.”

– sitat fra filmen “Helene” (2020).

 

Det er Helenes mor som uttaler ordene, etter at Helene faller i dyp kjærlighetssorg. Helene Schjerfbeck var en svensk-finsk kunstner på begynnelsen av 1900-tallet. Som mange kunstnere så var hun følelsesterk og humørsyk. Det er jo nettopp følelser som skaper kunst. Men – også som mange kunstnere – så kom hun stadig på kant med menneskene rundt seg, fordi hun betraktet verden annerledes, og befant seg flere ganger på randen av galskap. Hennes kjærlighetssorg over hennes livs kjærlighet, Einar Reuter, skaffet henne et opphold på psykiatrisk sykehus. Reuter var ingen psykopat, men han gjengjeldte ikke hennes følelser. Det var Helenes vennskap og kunst han var interessert i, ikke hennes romantiske kjærlighet. Han giftet seg med en annen kvinne, Tyra Arp, men heller ikke dette var nok for Helene til å gi slipp. Hun ville heller ha en bit av ham, enn å miste ham fullstendig. Frem til hennes død i 1946 så utvekslet Helene og Einar 1100 brev. Men Helenes brev ble tiltakende bitre. Hun led av å ha kontakt med en mann hun aldri kunne få fullt og helt. Men hun klarte ikke å gå videre uten ham. Ble hun holdt for narr av Einar? Neppe. Han levde for kunsten, og etter hennes død beskrev han henne som “den mest betydningsfulle personen jeg har møtt”. Einar, som var 19 år yngre enn Helene, døde først i 1968.

Kanskje burde Helene lyttet til sin mor, og sluppet Einar lenge før. Vår sjel har ikke godt av å elske noen så dypt og inderlig, når kjærligheten ikke er gjengjeldt. Det er tydelig at Helene led av en slags avhengighet eller et hekt til Einar, lik den vi kjenner som traumebånd. Det spiller ingen rolle om motparten er en psykopat eller en som per definisjon er normal. Vi har ikke godt av en så sterk tilknytning til en som ikke deler den, uansett hvor høyt de respekterer oss.

Det handler om verdighet. Det er uverdig å sørge over en som ikke fortjener vår sorg. Sorg burde være forbeholdt de som har gjort oss godt. Psykopaten gjorde oss ikke godt. Psykopaten er en tyv som invaderte våre hus og stjal vår tid, vår glede og livsgnist. Likevel sørger vi over at tyven endelig har forlatt vårt hus. Vi burde i stedet sørge over tapet av vår livsgnist og jobbe for å få den tilbake.

I komiserien “The Nanny”, som jeg vokste opp med på 90-tallet, så pågår et trekantdrama mellom teaterprodusenten Maxwell Sheffield, nanny Fine (tittelkarakteren) og Sheffields assistent Miss Babcock. Trekantdramaet blir fremstilt på humoristisk vis, og mange gode “subplots” spinner på sjalusien mellom de tre i de seks årene serien ble produsert. Sheffield ender med å gifte seg med nanny Fine. I seriens siste sesong så går det i en sjelden alvorlig scene opp for Miss Babcock hva hun har holdt på med alle årene hun har lagt seg etter Sheffield, selv etter at han giftet seg med nanny Fine. Hun sier “jeg var alltid den som ble værende for lenge på festen. Men ikke denne gang”. Hun tar sin veske og forlater rolig og rakrygget Sheffields hjem.

Tanken om verdighet har ofte stoppet meg i å gå for langt og gjøre ting som i ettertid er vanskelig å leve med. I tiden etter psykopaten var jeg forvirret, desperat og halvt gal. Jeg var i stand til å gjøre mange uverdige handlinger som jeg ville skammet meg over i dag. Jeg fantaserte om dem og satte dem nesten ut i live. I mitt halvgale sinn lød de rasjonelle. Jeg har så lært at hva vi gjør etter en psykopatisk forkasting skal vi ikke skamme oss over. Vi blir drevet til det. Jeg er likevel glad for at det verste jeg gjorde var å bedrive telefonterror mot min eks, en enkelt dag. Deretter ble det helt stille fra min side. Aldri igjen har jeg forsøkt å kontakte ham. Som med Miss Babcock, så fant jeg min verdighet til slutt.

Det ligger en styrke i gammeldags verdighet, slik den Helenes mor beskriver øverst i teksten. “I vårt hus gråter vi ikke over menn” (hvis du har elsket en kvinnelig psykopat, så kan du selvsagt bytte ut “menn” med “kvinner”). Dette skjedde rundt 1915, en tid hvor man ikke hadde mulighet til å legge seg i fosterstilling og “gråte over menn”. Man kunne faktisk dø av det. Det fantes intet hjelpeapparat eller forståelse for traumebånd slik vi kjenner det i dag. I tillegg kunne det å legge seg ned og slutte å fungere, bety forskjellen på anstendig overlevelse, og hjemløshet og sult. Inntekten stoppet rett og slett samme dag som du sluttet å stå opp om morgenen.

Slik er det heldigvis ikke i dag. I dag har vi lov til å gå ned for telling, hvis vi må, og uten å ende på fattigkassa. Men vi kan fortsatt lære noe av den gammeldagse stoiskheten, enten det var behovet for overlevelse, Gudsfrykt eller frykten for tap av anseelse som gjorde at folk børstet fortvilelsen av seg, stod opp om morgenen og tok fatt på livet igjen. De bar nok ofte på sorg, slik Helene gjorde, men de bar den inni seg, med verdighet. Din sorg er faktisk kun din. Det er meget privat. I dag blir vi oppmuntret til å dele alt. Men jeg er usikker på om det ligger verdighet i det. Min sorg er min egen hemmelighet, en kjær skatt om du vil, som jeg holder tett til brystet og som jeg heller vil vokte enn å fortelle til kreti og pleti. Mine kjærlighetshistorier skal ikke besudles av andres analyse og nysgjerrighet.

 

– Om den første psykopaten, som jeg var sammen med i årene 2002 til 2004. Hvorfor akkurat han dukket opp i natt har jeg intet svar på. Vi har ikke hatt kontakt siden 2012. Men slik er det med disse menneskene, de påvirker vår sjel noe enormt. Vi er på en måte blitt besudlet av noe ondt. Sjelen kan ikke riste det av seg sånn uten videre. Spesielt gjelder det de høysensitive. Det sies at jo rikere sjelsliv man har, jo mer intenst drømmer man. Men jeg vet ikke om det er en fordel med et overaktivt indre liv. Det kan ende med at grensen mellom virkelighet og fantasi blir sløret.

Hvordan drømmer forresten psykopater? Noen mener at de ikke drømmer overhodet. Kanskje dette står i samsvar med det manglende sjelslivet. Jeg vet ihvertfall at alle psykopater jeg kjenner, påstår at de aldri drømmer. Men det er nok en myte. Det handler nok snarere om at de ikke husker drømmene, for intet gjør inntrykk på dem. Noen mener at de drømmer som alle andre, og at deres drømmer er voldelige og seksuelle. https://www.insider.com/psychopaths-have-more-sexual-and-aggressive-dreams-2018-10

Men tilbake til min drøm. Drømmen var ikke et mareritt i klassisk forstand. Jeg våknet ikke opp skrikende. Og jeg løp ikke i drømmen. Det er mye løping i mareritt. Men ikke i denne. I stedet forholdt jeg meg rolig og usedvanlig klartenkt til i en drøm å være. I drømmen var han sjarmerende, vittig og morsom foran andre, og jeg husker at jeg tenkte “dere skulle bare visst hvordan han egentlig er”.

Det er litt uklart, men jeg tror vi var på et jobboppdrag i drømmen, han og jeg alene. Jeg opplevde at vi var på en slags misjon men husker ikke målet, men at jeg syntes det var ubehagelig å være sammen med ham. Jeg fant på unnskyldninger for å slippe unna. Drømmen kan ha vært påvirket av en virkelig hendelse. Jeg har deltatt på flere NATO øvelser i regi av forsvaret, som sykepleier, og har hatt stor glede av disse øvelsene. Men en gang forsøkte min eks å kalle meg inn til en slik øvelse, hvor han ville vært min overordnede. Han arbeider i forsvaret. Men jeg klarte å unndra meg nettopp den øvelsen. Jeg ville ikke gi ham gleden. Det var heller ikke særlig vennlig å få meg tvangsinnkalt på den måten, jeg visste han hadde trukket i trådene. Han var i posisjon til det. Jeg konfronterte ham med det på melding, men fikk aldri noe ordentlig svar.

I drømmen forsøkte han ikke å skade meg. Men han nektet å la meg være i fred. Etter at jeg våknet så bar jeg ham med meg hele formiddagen. Han var igjen så nær. Følelsen var egentlig ganske nøytral. NK og tid har den effekten at det emosjonelle taket blir løsere. Og jeg var aldri traumebundet til ham. Jeg elsket ham aldri. Jeg likte ham ikke engang. Da han dro så fikk han ingen desperate meldinger fra meg. Jeg vet han ikke likte det.

Men noen tanker dukket opp. Denne mannen har – i tillegg til å jobbe i forsvaret – en høy posisjon i et kjent norsk firma som bygger infrastruktur; veier og bygninger. Han er ikke en hederlig person. Han er arrogant og pompøs. Men jeg ser han lurer alle omkring seg. I mediene fremstår han plettfri. I et øyeblikk så fikk jeg et behov for å varsle dette firmaet, og oppfordre dem til å gå hans avgjørelser etter i sømmene. Antakelig har han unndratt mange penger. Sikkerheten for de ansatte og i bygningene han har oppført kan også ha blitt komprimert. Vi vet at psykopater kutter hjørner uten omtanke eller samvittighet. Jeg er ikke et øyeblikk i tvil om at det har skjedd. Men jeg lar varselet ligge. Kanskje dumt av meg.

Du kan høre mer om ham i denne videoen.

 

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

 

Dagens tekst kan være triggende for enkelte. Temaet “falske minner” er en ubehagelig påminnelse om at vi ikke alltid kan stole på vår egen hukommelse. Falske minner innebærer at vi husker hendelser som overhodet ikke har skjedd, eller vi husker dem annerledes enn slik de faktisk skjedde. Det sier seg selv at mengden falske minner øker med avstanden til hendelsen. Avstand kan være tid, emosjonell eller mental. Det betyr at vi kan ta feil av en hendelse som skjedde for kun en uke siden, hvis vi ikke var spesielt engasjert eller interessert i hendelsen. Hvem har ikke opplevd en diskusjon hvor noen hevder at noe skjedde “sånn og sånn” og du må melde pass, selv om du var tilstede i hendelsen. Antakelig var hendelsen ikke viktig for deg og du har selektert den ut av hukommelsen. Men motparten husker den godt fordi han eller hun var mer emosjonelt berørt eller mer interessert; for eksempel hvis din venn er lidenskapelig opptatt av fotball men du bare ble med på fotballkamp for at din venn skulle slippe å gå alene. Det sier seg selv at din venn husker hvert eneste mål, mens du ikke engang husker stillingen etter endt kamp. Antakelig vil du uten betenkeligheter legge din egen oppfattelse av hvordan kampen forløp i din venns hender. Du vil også la deg overbevise hvis din venn skulle finne på å gjengi et alternativt forløp som aldri fant sted. Du vil likevel tro på den.

Hendelser blir selvfølgelig også mer diffuse med tiden. Det blir stadig vanskeligere å huske hendelser fra barne- og ungdomstiden. Mange hendelser fra de første årene faller rett og slett helt ut av hukommelsen. Vi tror kanskje vi husker ting riktig, men etter som årene går så fyller vi “hullene” med minner som aldri skjedde. Vi kan bevisst pynte på historier (hvem kan etterprøve det, liksom?), eller vi tror selv at det skjedde slik vi husker det, selv om det er feil. Hvis du er tilbøyelig til å pynte på historier – fargelegge dem for å gjøre dem mer interessante – så kan du faktisk ende med å tro på dine egne fabrikkeringer hvis du gjentar dem mange nok ganger.

Som barn opplevde jeg at nabohuset brant ned til grunnen. Det var dramatisk og gjorde inntrykk på et ungt barnesinn. Jeg husket derfor detaljer fra hendelsen, som at jeg ble vekket midt på natten, at rommet var varmt og opplyst av et oransje lys som verken var som fargen fra lyspærer eller naturlig månelys. Rommet var opplyst av brannen som raste ti meter unna. Jeg husker også nøyaktig hvilke klær min mor tok på meg. De var grønnfargede strikkeklær, matchende bukse og jakke. Jeg husker dem fordi de klødde. Resten av natten satt jeg i bilen sammen med mine foreldre og fulgte dramaet på avstand. Vi fulgte slukningsarbeidet og kunne se mennesker hoppe ut fra vinduer. Med andre ord mange lys- og lydinntrykk som gjorde at jeg husket hendelsen.

Jeg snakket aldri om mitt minne om brannen inntil jeg sent i tenårene gjenga hele hendelsesforløpet til min mor, slik jeg husket det. Hun satt bare og måpte. Ikke fordi noe jeg sa var feil, alt var riktig. Hun måpte fordi jeg ikke engang hadde fylt to år da brannen fant sted og likevel kunne huske slike detaljer.

I dag husker jeg fortsatt brannen. Men jeg kan ikke lenger være sikker på at bildene i mitt indre er slik jeg opplevde dem den gangen, eller påvirket av min egen historiefortelling fordi jeg nå har fortalt historien flere ganger.

Men hva har dette med vår relasjon med psykopaten å gjøre?

“I 1988, mens hun gikk i terapi, kom den feministiske journalisten og forfatteren Meredith Maran til en rystende erkjennelse: Faren hennes hadde misbrukt henne seksuelt da hun var barn. Det var et sjokk for henne, et undertrykt minne hun hadde vært uvitende om mesteparten av sitt voksne liv. Men i en alder av trettisju, konfronterte hun faren sin og fortalte også familien det som hadde skjedd.

Merediths kunngjøring forferdet hele familien hennes. Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst. Noen familiemedlemmer tok Merediths parti. Andre tok farens. Familietreet ble kløyvd i to. Og smerten som hadde definert Merediths forhold til faren lenge før hun kom med sin beskyldning, spredte seg nå som en muggsopp utover greinene på treet. Familien ble revet i stykker.

Så, i 1996, kom Meredith til en annen rystende erkjennelse: Faren hadde faktisk ikke misbrukt henne seksuelt (auda!). Med hjelp fra en velmenende terapeut, hadde hun faktisk diktet opp minnet selv. Hun var fortært av skyldfølelse og brukte resten av farens levetid på å forsøke å forsone seg med ham og andre familiemedlemmer gjennom stadig gjentatte beklagelser og forklaringer. Med det var for sent. Faren hennes gikk bort, og familien skulle aldri bli den samme igjen.

Det viste seg at Meredith ikke var alene. Som hun skriver i selvbiografien sin, My lie: A true story of false memory, var det mange kvinner som i løpet av 80-årene beskyldte mannlige familiemedlemmer for seksuelle overgrep for senere å gjøre helomvending og trekke beskyldningen tilbake.” (fra “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson).

Historien om Meredith er ubehagelig for oss som har hatt en nær relasjon med en psykopat og har vært plaget av sterk kognitiv dissonans, for hva hvis vi har tatt feil? Hva hvis vi la for mye i psykopatens handlinger, og at vi likevel ikke ble mishandlet? Kanskje psykopaten likevel er normal, og vår fantasi løp løpsk?

Det er imidlertid lite trolig. Det er mer sannsynlig at våre minner om psykopaten blir forvrengt med tiden og ikke umiddelbart etter bruddet. Kognitiv dissonans skjer den første tiden, når hendelsene er meget ferske og vi faktisk har en stålhukommelse. Psykopaten skjerper sansene våre, og vi husker hvert eneste ord, blikk og gest som om den nettopp skjedde. Det er et godt råd å skrive hendelsene ned, så detaljert som mulig, innen det første året etter bruddet er gått. For tro meg, hvis NK virker som den skal, så vil psykopaten bli fjern og minnene kan spille oss et puss. Det kan da være en lurt å ha skrevet ned historiene i sin sanne form, slik at du kan hente frem de gamle papirene og få en påminnelse; “stemmer det, det var sånn det skjedde!”.

Du kan også lese historien om Meredith litt annerledes. “Faren benektet umiddelbart at han hadde gjort noe som helst”. Faren var sikker på sin egen uskyld og tviholdt på sin virkelighet til sin dødsdag. Men hva hvis Meredith hadde vært en psykopat, og tåkelagt faren? Hadde faren da vært like sikker? Vi vet at psykopaten er ekspert på å så tvil i objektet. Kanskje hadde Meredith klart å plante et falskt minne i faren, slik at han til slutt ga etter og innrømmet et overgrep han aldri hadde begått. Han hadde havnet i fengsel og Meredith hadde blitt trodd av alle. Dette er jo et scenario vi kjenner til fordi det skjedde med oss, om enn i andre varianter.

Minnet vårt fungerer dessuten også motsatt av hva som skjedde med Meredith, det forskjønner fortiden. Hvor mange husker ikke ferier som fantastiske, når de egentlig var fulle av uhell; flyet var forsinket, hotellet var ikke som forventet, vi ble matforgiftet og været var dårlig. Men vi husker den ene dagen med flott vær og deilig badevann, og lar den prege minnet om hele ferien. Eller hvem opplever ikke at konflikter plutselig blir uvesentlige med årene, og vi søker tilbake til mennesker vi tidligere tok avstand fra. Vi rister oppgitt på hodet av oss selv og av hverandre, og kan ikke forstå at slike bagateller en gang var så viktige og dramatiske for oss. Dette er vel og bra hvis det faktisk dreier seg om bagateller. Men slike hukommelsestap er farlige hvis de fører til at vi husker alvorlige hendelser som mindre alvorlige. Vi kan da gjenta tabbene eller søke forsoning med skadelige mennesker fra vår fortid.

“Forskere ved University of Washington kontaktet i 1995 familiene til 24 studenter og spurte etter viktige begivenheter i barndommen deres. Så presenterte de hver student for fire slike hendelser. Tre av dem var sanne. Den følgende var løgn: Studentene fikk vite at de en gang var blitt borte for foreldrene sine på et kjøpesenter. Etter en stund med redsel ble de gjenforent med mamma og pappa. Ingen av studentene husket dette, men da de senere ble intervjuet om episoden, hadde seks av dem klare minner om den. De husket til og med flere detaljer enn de ble presentert for første gang de hørte om den. 

Siden har forskere fått forsøkspersoner i lignende studier til å tro at de har møtt Snurre Sprett i Disneyland, sølt en bolle med punsj på brudens foreldre i et bryllup, reist med varmluftballong og sett fly styrte i en boligblokk.” (fra “Skriv enkelt og smart” av Trygve Aas Olsen).

Det er ikke bare folk med livlig fantasi som er tilbøyelige til dette. Alle kan oppleve falske minner. Vær skeptisk til folk som er skråsikre på at gamle hendelser forløp på et visst sett. Ikke alltid ta andres hukommelse for god fisk. Manglende ydmykhet for at hjernen vår kan spille oss et puss er ikke attraktivt, for det gjør den. De kan ha rett, men sjansen er stor for at de tar feil. Vi bør alle forholde oss ydmyke når vi skal gjenfortelle hendelsesforløp. Men ikke så ydmyke at andre kan plante falske minner i oss. Tenk på foreldre som overbeviser deg om at du kastet opp av spent forventning på julaften i 1993. De gjentar historien til du tror på den. De forteller den også til dine venner. De mener intet vondt, for de tror på den selv også. Men de tar feil. De blander deg med din bror. Feiltakelsen hadde aldri kommet for dagen hvis du godtok historien uten videre, ikke forhørte deg med din bestemor eller ikke plutselig husket at julen i 93 feiret du ikke med familien for du var innlagt på sykehus med blindtarmbetennelse. Kanskje dine foreldre lærer seg å være mindre skråsikre på dine vegne i fremtiden.

Tenk deg det samme skje med mer alvorlige hendelser, som at du ble anklaget for noe som du aldri har gjort, slik Merediths far ble. Psykopaten er meget selvsikker. Ingenting feiler deres hukommelse. Og hvis du våger å motsi deres versjon, så er noe i veien med deg. Vær derfor en detektiv. Ikke aksepter andres versjon uten videre. Ikke vær redd for å bli stemplet som “vanskelig” eller “mistroisk”. Det er faktisk en fordel, hvis det får andre til å tenke seg om to ganger innen de projiserer falske minner på deg.

 

Husk å like og dele tekster. 

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

 

Opprinnelig utgitt i 2017. Oversatt til norsk i 2019 på Gyldendal forlag. Pocketutgave på 275 sider.

Svenske Thomas Erikson står også bak bøkene “Omgitt av idioter” og “Omgitt av dårlige sjefer”. Han arbeider altså ikke kun med psykopati. I stedet har han utviklet en serie med bøker som man kanskje kan si handler om vanskelige og dårlige personer generelt.

Han er mest kjent for DISA-modellen, som ikke er hans egen men grunnlagt av William Moulton Marson. Erikson har presentert modellen for det skandinaviske publikum med stor suksess. “Omgitt av psykopater” alene har solgt over 115,000 eksemplarer i Skandinavia.

Er boka verdt suksessen? Jeg vil allerede her si at ja, det er den. Forklaring følger.

DISA-modellen er en rød tråd i alle bøkene, også i denne. DISA-modellen grovdeler befolkningen inn i fire farger etter hvilke egenskaper de har; dominerende personer er røde, inspirerende personer er gule, stabile personer er grønne og analytiske personer er blå. Da har vi også fått forklart bokstavene i DISA.

Marson (og Erikson) mener at alle normale mennesker er dominert av en – maks to – av fargene. En person kan være hundre prosent rød, eller førti prosent blå, førti prosent gul og tyve prosent grønn (da er blå og gul de dominerende fargene).

I “Omgitt av psykopater” forklarer Erikson at dette ikke gjelder psykopatene. De er fargeløse. De kan skifte personlighet etter behov og kan derfor ikke plasseres i en farge.

I boken lærer vi hvordan psykopaten manipulerer de forskjellige fargene (mennesketypene). Det betyr at psykopaten må omstille seg etter de forskjellige fargenes egenskaper. Det gikk opp et lys for meg av å lese dette. Det er logisk, og forklarer hvordan også ressurssterke mennesker kan bli ofre for en psykopat. Blå og røde mennesker anses av Erikson å være de vanskeligste ofrene for psykopaten å manipulere, fordi de ikke lar seg dominere (rød) eller de krever svar på all tvetydighet (blå). Verken blå eller røde personer er redde for konfrontasjon og konflikt. Men selv disse lar seg altså manipulere av dyktige psykopater. Erikson forklarer hvordan på en god måte.

Det forklarer også hvorfor psykopaten ikke behandler alle slik han behandlet meg – fordi han må manipulere dem annerledes. Jeg vil med andre ord si at “Omgitt av psykopater” hadde noe å tilby meg, selv om jeg etterhvert har lest ganske mye litteratur om emnet.

“Omgitt av psykopater” er ingen faglig tungvekter. Den er populistisk. Den er lettlest fordi den skal nå ut til flest mulig, og det er en god ting. Samtidig ligger her ett av bokens få minus. Mange lesere av min blogg er beleste innenfor den psykopatiske litteraturen. For dem (og for meg) kunne boken med fordel vært en grad mer utfordrende.

Her er en merkelig opplevelse jeg fikk av å lese boken, i kraft av å være hobbyforfatter. Jeg opplevde at Erikson hadde kopiert mye av hva jeg selv har skrevet. Dette var umiddelbart litt ubehagelig, fordi “det er jo MINE tanker, han har stjålet dem”. Men både min bok og “Omgitt av psykopater” ble utgitt i 2017, så vi hadde ingen mulighet til å kopiere hverandre. Likhetene er nok snarere et utslag av at vi tenker meget likt omkring psykopati. Det er også lite sannsynlig at han har lest min marginale bokutgivelse. Rivaliseringen er dessuten for min del meget overflatisk. I dette feltet er vi på samme lag, jo flere som kan informere om psykopati på riktig måte, jo bedre.

Gjør Erikson det på riktig måte? Etter min mening, ja.

Terningkast 5.

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.

Jeg har ikke tenkt å skrive om noe jeg har sagt. Det er selve uttrykket «hva var det jeg sa» jeg ønsker å snakke om i dag. Uttrykket er kontroversielt. Man får umiddelbart et indre bilde av noen som står med hevet pekefinger, gjerne over en sammenkrøpet stakkar som angrer på noe han eller hun har gjort. Det er laget både filmer og sanger med den engelske tittelen, “I told you so”.

Uttrykket er kontroversielt fordi det har noe arrogant og belærende over seg. Det er en dobbel ergrelse når uttrykket blir brukt mot en selv. Selvfølgelig fordi man har tatt feil om noe, men også fordi den som bruker uttrykket sjelden gjør det velment. Det ligger skadefryd i bruken. Det ligger berettigelse. Det ligger et ønske om å vise sin overlegne moral. Det ligger et ønske om å devaluere. Jeg vil hevde at i 90 prosent av tilfellene hvor noen sier “hva var det jeg sa” så kommer det ut av munnen til narsissist.

Grunnen er at det er ikke dannet å si “hva var det jeg sa”. Ordentlige mennesker holder seg for gode til å bruke uttrykket. De trenger ikke å gjøre det, for det ligger i luften at de hadde rett og at motparten tok feil. For eksempel hvis du har gitt et velment råd som din venn valgte å ikke følge, og brant seg. En god venn vil da i stedet trøste fremfor å påpeke hvor rett den hadde. Det er usømmelig å være mer opptatt av å ha rett, når vennen har dummet seg ut. Ordentlige mennesker ønsker ikke å “gni det inn”. Skammen er allerede tykk.

En narsissist derimot, klarer ikke å dy seg. De er skadefro ved enhver anledning. De har heller ikke de nødvendige sosiale antennene til å fatte hva som sømmer seg. De trenger den narsissistiske forsyningen de får av å se ergrelsen i motpartens ansikt når “hva var det jeg sa” forlater deres lepper. Ergrelsen og ydmykelsen.

Finnes det så tilfeller hvor normale og sunne mennesker bruker uttrykket? Ja, så klart. Her er noen eksempler.

– I tilfeller hvor motparten (som tok feil) var usedvanlig påståelig, og kanskje til og med stiftet en alvorlig krangel som satt relasjonen på spill. Her er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”.

– En bekymret far eller mor som forsøker å forhindre sitt barn i å begå en stor tabbe. Barnet lytter ikke til sin forelder og begår tabben. Her er det også på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Merk dog at det er snakk om store tabber som setter barnets (eller andres) sikkerhet i fare. Barn og unge skal ha lov til å begå små tabber og lære av dem på egenhånd, uten hele tiden å få en bedrevitende finger i ansiktet. Å begå tabber er en naturlig del av å bli en klok voksen.

– Hvis du er under 10 år.

– Hvis du mistenker at vedkommende som har feil er en narsissist, som selv liker å hevde sin rett overfor andre, så er det på sin plass å si “hva var det jeg sa”. Disse menneskene trenger man ikke å skåne. La dem føle skammen de selv så gjerne påfører andre.

Narsissisten er en bedreviter av natur. Det er i mine øyne liten tvil om hvem som først ytret “hva var det jeg sa”. Kun en narsissist kunne finne på å si noe slikt. Faktisk våger jeg å påstå at hvis en person ofte bruker dette uttrykket, så er det et rødt flagg på lik linje med tåkelegging, “future faking”, idealisering, devaluering og alle de andre kriteriene vi etterhvert har blitt kjent med. Vær på vakt for en slik person.

Det finnes mennesker som ikke selv tåler å bli avvist, men som gjerne avviser andre.

Så finnes det de som ikke liker eller våger å avvise andre, men som aksepterer å bli avvist selv.

Også finnes det de som blir trigget av begge tilfeller.

Ingen av de tre har sunn adferd.

Den første gruppen er den vi ofte forbinder med psykopatiske og narsissistiske personligheter. Den andre deres motstykke – de skambelagte. I den siste gruppen finner man kanskje medavhengige, høysensitive og personer med PTSD. Det finnes så mange “merkelapper”. Men ikke vær redd for merkelappene. Bruk dem i stedet til innsikt og hjelp.

Det er ubehagelig å bli avvist. Selv sunne mennesker synes det. Men det er forskjell på å kjenne at noe er ubehagelig for så å riste det av seg, og å bli trigget og traumatisert av noe som mennesker opplever hver dag, noe som er en uunngåelig del av menneskelig samkvem.

Når du er opptatt av at andre skal akseptere deg, så vil en avvisning oppleves som en bekreftelse på en antakelse du har om at du er mislikt. Så klart vil dette være triggende. Det kan føre til mange ting. Kanskje blir du overbevist om at du er en dårlig person, og begynner å oppføre deg deretter fordi du forventer avvisning. Eller kanskje blir du et permanent offer.

Men ingenting av dette skjer hvis du forteller deg selv to ting; at du er god nok, og at hva andre mennesker tenker om deg har du ingenting med.

Jeg har nok selv tilhørt kategori to av de ovennevnte gruppene. I dag, som et ledd i min rehabilitering, så befinner jeg meg nok mer i den første kategorien – sammen med psykopatene. Grunnen til det er at jeg forsøker å være motsatt av hva jeg har vært hele livet. Målet er ikke å ende opp der, men som en øvelse i å bli komfortabel med et annet mønster enn hva jeg alltid har hatt. Endemålet er å falle ut av alle gruppene. Jeg ønsker å tenke “jeg er ok, du er ok” og ikke lenger bli trigget av avvisning.

Hvordan går det så med min rehabilitering på dette området? Det går faktisk ganske bra. Men det går ikke bra hver dag. Jeg faller fortsatt inn i gamle mønstre av og til, der jeg er livredd for å bli mislikt av noen. Spesielt gjelder dette autoritetspersoner, som sjefene på jobb. Akkurat der får jeg øvet meg ordentlig om dagen, fordi vi har fått en meget arrogant sjef som knapt hilser på meg. På dager hvor mitt gamle jeg er dominerende, så kan jeg tenke nå har han oppdaget at jeg gjør en slett jobb, snart blir jeg kalt inn på teppet.

“Øvelses-meg” derimot, forsøker å lære litt av psykopaten og tenker for en blærete tosk, han er sikkert homofob. Feit er han også (overdriv gjerne til det grenser til en karikatur, humor tar brodden av det verste naget). På slike dager sender jeg hans arrogante blikk i retur, og jeg ler av ham inni meg. Faktisk er dette et sunnere sted å være enn førstnevnte sted. Problemet er at også “øvelses-meg” gir sjefen (eller fyll inn den som passer) for stor plass. Vi skal ikke gi mennesker som ikke vedkommer oss stor plass. De skal knapt fylle noe i oss overhodet. Så tenker du kanskje “men sjefen vedkommer meg jo”. Ja, han eller hun vedkommer deg åtte timer om dagen, fem dager i uken. Det tilsvarer 40 av ukens 168 timer. Du er sammen med deg selv 168 timer i uken. Du er sammen med din samboer 128 timer i uken. Gi folk den plassen i ditt liv som de faktisk tar. Ikke mer. Det betyr at hvis din sjef går utover din arbeidstid og også beslaglegger din fritid, så er du i din fulle rett til å avvise det.

På dager hvor jeg finner en balanse mellom “gamle-meg” og “øvelses-meg”, føler jeg meg sterkest. Da slapper jeg av og bryr meg egentlig ikke så mye om min sjef eller andre mennesker som trigger meg. Disse dagene blir det stadig flere av.

Nå er ikke sjefen en som plager meg nevneverdig. Jeg har flere sjefer. Faktisk kan det gå en hel uke uten at jeg ser ham. Men han er et eksempel på en person som trigger meg når jeg ser ham, bare med sin tilstedeværelse. Hvis du har mange slike personer i livet som trigger deg, så blir hverdagen vanskelig. Derfor er det så viktig å øve seg på å akseptere avvisning. Det ligger stort sett utenfor din kontroll. Selv om du strekker deg langt for å unngå avvisning, så vil alltid noen avvise deg likevel. Noen vil avvise deg nettopp fordi du strekker deg så langt. Du vil dessuten tiltrekke deg giftige personer fordi du fremstår så føyelig og usikker.

Avvisning er en krenkelse. Les deg opp på hva en krenkelse innebærer. Tenk over hva en krenkelse betyr for deg.

Tenk på disse fire konstellasjonene.

1. En ment krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

2. En ment krenkelse som ikke oppfattes som en krenkelse.

3. En ikke-krenkelse som oppfattes som en krenkelse.

4. En ikke-krenkelse som heller ikke oppfattes som en krenkelse.

De fleste er nok enige om at nummer 4 er den vanligste, heldigvis. Mesteparten av tiden så går vi ikke rundt og krenker hverandre, og vi oppfatter heller ikke det meste vi utsettes for som en krenkelse. Mange vil imidlertid mene at nummer 3 har fått altfor stor plass i dagens samfunn. De kaller det “krenkelsesamfunnet”. Der ønsker vi ikke å være, verken som samfunn eller på personlig nivå. Det er imidlertid der mange av oss er når vi lett føler oss avvist.

Men hvem av de fire tror du er den farligste? Det er faktisk nummer 2. Hvis noen krenker oss uten at vi reagerer på krenkelsen så tar vi en risiko. Da snur vi ryggen til. I urtider så kunne det lett ende med en kniv i ryggen. Å identifisere krenkelser er en levning fra den gang vi måtte være mye mer på vakt enn i dag. Den gang var det en livsnødvendighet. Derfor var det også så viktig å hevne en krenkelse. Ikke på grunn av tapt ære, men rett og slett for å berge livet. Det var deg eller krenkeren.

I dag er det kanskje ikke fullt så farlig å ignorere en krenkelse. Vi har lært oss moderne måter å deeskalere konflikter. Men krenkelser skal tas på alvor, ellers kan det gå ille. Tenk på om ikke det var vår ignorering av krenkelser som gjorde at vi ble værende hos psykopaten – en farlig person som hele tiden krenket oss.

Når din date avviser deg etter første date, hvordan reagerer du? Tenker du at alle verdens åtte milliarder innbyggere også kommer til å avvise deg, fordi de alle tenker likt og alle vil se at du er en sjofel person på første date? Tenker du at daten din har avvist deg fordi du har et frastøtende utseende, og at hele verdens befolkning har samme smak som din date?

Å akseptere avvisning er å si at “ok, det er muligens noe sannhet  i det. So what?”. Det er også å se det irrasjonelle i dine antakelser om at det finnes et universelt komplott mot deg, der alle kommer til å avvise deg, og ingen kommer til å like deg hvis du viser dem ditt sanne jeg. Eller at en person vet hvem du er etter å ha møtt deg kun en gang.

Lær deg i stedet å avvise de som avviser deg. I stedet for å gruble over hvorfor de avviste deg og kanskje jage etter dem for å bli akseptert, så send deres avvisning i retur, rett i fleisen på dem. Du trenger ikke å si det til dem med ord. Hvis alle skulle fortelle hva de synes om hverandre ærlig og direkte, så ville det fullstendig fjerne fokus fra de viktige tingene. Det viktige er at vi må samarbeide for å gjennomføre arbeidsdagen, for å gjøre våre ærend og for å gjøre juleselskapet til en trivelig kveld og ikke en kveld hvor du hvert år risikerer at en slektning forteller deg hvor sterkt de misliker deg denne gang.

Kun en sjelden gang er det nødvendig å uttrykke din misnøye med noen verbalt. Det meste av tiden holder vi det for oss selv. Det er en grunn til at vi synes mennesker som er altfor ærlige er frastøtende. Drittsekker, rett og slett. Selv bærer de deres ærlighet med stolthet. De har også sine støttespillere. Neste gang du hører noen si “Klara er så kul og tøff, hun sier akkurat hva hun mener, jeg digger henne” så hold deg unna denne personen. En person som “digger” mennesker som er høye på seg selv, er en person uten integritet. Og Klara? Hun er ikke kul og tøff. Tvert imot, Klara mangler sosiale antenner.

Å avvise noen er derfor en øvelse du gjør inni deg nitti prosent av tiden. Du gjør det ved å blåse av denne personen, hvem de er og hva de mener om deg. Å avvise noen er å ikke ta deres utsagn og handlinger med deg hjem. Hjemme skal du være sammen med deg selv, eventuelt din samboer og dine barn.

Hvis du for eksempel tar en person med deg hjem fra jobb (ikke fysisk), så spør deg selv “hvorfor er du med meg hjem?”, “hvorfor tenker jeg fortsatt på deg kl 20?”, “hvorfor er jeg mer opptatt av deg enn av hunden min, som har vært alene hele dagen og trenger oppmerksomhet og kos?”. Hunden er ditt ansvar den kvelden, ingen andre.

Hvis slike kvernetanker dukker opp, så kan det være at du har problemer med å avvise andre. Du gir dem for stor betydning, og antakelig deg selv for liten. Da vet du hva du har å jobbe med.

 

Lesere har mulighet til å kjøpe min bok “Psykopati og kjærlighet” direkte av meg til en litt lavere pris; 250 kroner inkludert frakt (20-25% rabatt fra fullpris). Da støtter du også bloggens arbeid direkte ved å omgå sentraldistribusjon og bokhandler. Skriv til [email protected] hvis du ønsker tilbudet. Hvis du i tillegg vedlegger din historie (maks 500 ord) så skriver jeg to eller tre personlige råd til deg i boka.