Når man har studert emnet psykopati og narsissisme en stund ser man de røde flaggene svært tydelig.

Man gjenkjenner dem i psykopaten man møtte, og som man lot seg invadere av.

Det er da skammen dukker opp. Skammen over hvor naiv man var. Skammen over hvor mye man tolererte. Skammen over at man tok så feil, og trodde dette var kjærlighet.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Skammen rammer naturlig nok først og fremst de som har hatt en p/n som venn eller kjæreste; psykopater man kunne valgt å unngå, men likevel omfavnet.

Barn av p/n foreldre hadde naturligvis ikke dette valget. De var nødt til å akseptere foreldrene Gud ga dem. Likevel kan også disse kjenne på en skam for å ha latt det skje. Kanskje først og fremst fordi de lot seg dominere langt opp i voksenlivet, i en alder de kunne valgt å ta avstand.

Så skammen jeg skriver om her, er kanskje noe alle objekter og ofre kjenner på.

Men du er nødt til å tilgi deg selv at du gikk i fella.

Du ble invadert av en overmakt. Du trodde kanskje du valgte dette selv, men psykopaten valgte deg, og trengte seg inn. Du forstod ikke at det var en invasjon, for de gjorde det med smiger og løfter. Når noen insisterer så kraftig at de elsker deg, så er man nødt til å ta de på ordet. Alternativet er å være skeptisk til alle mennesker man møter. Det er kanskje praktisk gjennomførbart, men ikke å anbefale. Man er nødt til å ha en liten åpning for andre mennesker, en gløtt i døren. Du er derfor nødt til å akseptere og tilgi at du feilbedømte psykopaten. Du ble lurt. Hvem som helst kan bli lurt og ført bak lyset.

Du trodde svindlere kun var ute etter penger. Du visste ikke at det finnes emosjonelle bedragere som ikke er interessert i penger (i hvert fall ikke kun penger), som er ute etter å ødelegge selve essensen i deg, livsgnisten og lidenskapen som driver deg fremover. Du ble utsatt for en åndelig voldtekt. 

Du er ikke dummere enn andre. Antakelig er du klokere. Mer interessant. Ellers hadde ikke psykopaten valgt deg. De har ingenting å hente hos de som er et tomt skall, som dem selv.

Du tok skade. Noe av skaden er reversibel og kan behandles. Noe av skaden er permanent. Når man sitter der med en ødelagt fot så kan man selvfølgelig ergre seg over hvorfor man var nødt til å ta den joggeturen akkurat den dagen, og akkurat på det stedet der det lå en rot. Hvis foten er permanent skadet, slik at man aldri kan jogge igjen, så kan man sågar bli bitter.

Men hjelper det? Du befant deg dessverre på feil sted, på samme tid som psykopaten var der. Jeg traff min psykopat på jobb. Jeg var ikke nødt til å ta det jobboppdraget. Jeg var på det tidspunktet byråvikar og kunne valgt et annet oppdrag. Livet hadde sett svært annerledes ut i dag, hvis jeg hadde gjort det.

Men slik er livet bare. Man tar sjanser. Man kan ikke gardere seg mot hendelser i livet. Livet skjer. Hva som helst kan skje så snart du trer utenfor døren til ditt hjem, fordi der ute i jungelen har du ikke lenger kontroll på hvem og hva du møter. Tilfeldighetene råder.

Noen synes faktisk det er enklere å tilgi psykopaten enn seg selv, fordi det er de opplært til. Mange har vokst opp med narsissistiske omsorgspersoner. Andre skal alltid tilgis, uansett hva de utsetter deg for. Men deg selv er det noe alvorlig feil med.

Det er ikke engang sikkert du merker at du ikke har tilgitt deg selv, for du er ikke vant til å verdsette deg selv og gi deg selv omsorg. Selvpiskingen er der konstant. Den har alltid vært der og føles normal. Du har lært deg å leve med den, og du fungerer på ditt vis. Du blir faktisk utrygg de få gangene selvpiskingen ikke er tilstede og du har stått opp for deg selv. Du tenker at nå blir du straffet for å ha markert en grense og stilt deg selv først.

Ja, du gikk i en felle. Det er irriterende at du gjorde det, for du kunne lett trådd utenom. Spesielt fordi du nå vet hvordan en slik felle ser ut. I dag er den så åpenbar, at du ikke kan fatte at du gikk i den.

Men lå ikke fella midt på fortauet, der hvor det er naturlig at du ferdes? Er det ikke mer logisk å bli sint på den som la fella der, midt på fortauet?

En avgjørende faktor i å tilgi deg selv er din holdning til det som skjedde.

Du kan for eksempel godta at det lå utenfor din kontroll. Hvis det hjelper deg, så kan du gjerne tillegge andre kontrollen, for eksempel høyere makter (utover psykopaten, selvfølgelig). Du kan sågar tenke at det var en mening med det som skjedde. At du skulle lære noe. At din styrke ble testet. At du skulle våkne opp av din naivitet.

Har du bestått prøven?

Du kan, som meg, tenke at nå er i hvert fall dine synder betalt. Jeg var også en selvpisker, full av skam. Jeg hadde det best når jeg ble behandlet dårlig, fordi jeg følte jeg fortjente det. Og ja, ingen er perfekte. Jeg har også gjort dumme ting. Men etter psykopaten tenkte jeg at nå har jeg sonet tilstrekkelig for mine feilgrep. Jeg har betalt boten. Dette fjernet faktisk mye av selvpiskingen og skammen.

Du kan tenke at det kunne skjedd noe verre. Jeg skrev at jeg møtte min psykopat på jobb, og at jeg ikke hadde trengt å ta den jobben. Men hvem vet hva som hadde skjedd hvis jeg hadde tatt en annen jobb. Jeg kunne skadet meg på jobb. Jeg kunne stukket meg på en brukt kanyle (jeg er sykepleier) og fått en alvorlig blodsykdom. Jeg kunne skadet meg på vei til jobb. Jeg kunne blitt påkjørt og drept. Poenget mitt er at vi kan ikke vite hva som ville skjedd hvis vi befant oss et annet sted. Det er ikke sikkert av vi kunne unngått fare.

Du kan også tenke at ingenting er så vondt at det ikke er godt for noe. Kan du hente noe positivt ut av en erfaring som i den grad var negativ?

Jeg tipper at ja, det kan du.

For min egen del så vil jeg påstå at jeg har blitt langt bedre kjent med meg selv de siste ti årene. Og det var sannelig på tide, for jeg er snart femti.

Jeg kan også, med hånden på hjertet, si at jeg er blitt flinkere til å sette grenser og ta hensyn til meg selv.

Hvilke positive ting fikk du ut av din opplevelse med psykopaten?

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. Merk gjerne mailen med “Daniels brevkasse”. 

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. Merk gjerne mailen med “Daniels brevkasse”. 

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. Merk gjerne mailen med “Daniels brevkasse”. 

De fleste av oss kjenner til rollene “gullbarn” og “syndebukkbarn”.

Rollene har selvfølgelig stor betydning for barna som får dem tildelt, men de er kun en grovinndeling.

Narsissistiske foreldre har et mylder av mulige roller de tildeler barna sine. Fellesnevneren er at ingen av rollene har barna valgt selv.

Annonsørinnhold

Oversikt over salgene: De beste kuppene nå

Normale og sunne foreldre tildeler ikke barna sine roller. De avventer og lar barna først utvikle sin egen personlighet, og finner så en rolle som passer til barnet.

Men narsissister er ikke normale og overhodet ikke sunne. De klarer ikke å betrakte egne barn som egne individer adskilt fra dem selv. Det handler ikke om en “overdreven kjærlighet” eller “separasjonsangst” selv om den manglende evnen til å bryte symbiosen kan virke slik for utenforstående. Det handler om eierskap, at fordi barnet en gang har vokst inni den narsissistiske moren, og fordi både den narsissistiske moren og faren i fellesskap oppdrar barnet, gir det klær, mat og husly, så står barnet til evig tid i gjeld til den narsissistiske forelderen (husk at for en narsissist så er enhver relasjon en transaksjon, også relasjonen med egne barn). Barnet har å oppfylle foreldrenes ønsker, “til barnets beste” slik den narsissistiske forelderen selv vil hevde. Og gjør ikke barnet det, så blir det påført skyld og skam, som er narsissistens største og beste virkemiddel til å kontrollere egne barn.

Normale mennesker vet at å få barn var foreldrenes eget valg og at barnet ikke hadde noen bestemmelsesrett i dette. Normale mennesker vil i varierende grad erkjenne at barnet derfor ikke skylder foreldrene noe, heller ikke når foreldrene blir gamle og selv trenger hjelp. Man kan dog inntil et punkt argumentere at hvis det er snakk om spesielt gode og omsorgsfulle foreldre så kanskje barnet skylder dem noe, om ikke annet fordi den gode forelderen ofret så mye.

Men en narsissistisk forelder var aldri en god forelder, selv om de selv mener at de var det. Barn av narsissistiske foreldre skylder derfor ikke mor eller far noe som helst.

Men det tar dessverre lang tid før barnet forstå dette. Når det til slutt går opp for barnet, er det ofte allerede godt voksent og har valgt løpebane, partner og bosted etter den narsissistiske forelderens ønske, eller i det minste sterkt påvirket av forelderen. Alle de store og viktige valgene som avgjør et godt eller dårlig liv, er altså i høy grad bestemt av forelderen.

Grunnen til at det tar så lang tid før barnet forstår dette, er fordi narsissisten har groomet barnet til å bli slik narsissisten selv ønsker, men gitt barnet følelsen av å ha valgt alt selv. Slik går narsissisten fri hvis valgene viser seg å bli katastrofal (noe de ofte gjør), og toer da sine hender for all skyld og alt ansvar.

Narsissisten har bevisst belønnet de “riktige” valgene, og fordømt valg narsissisten selv ikke liker. De har skjøvet barnet i en bestemt retning. “Du som er så flink med mennesker, bør jo bli sykepleier”. Som voksen går det kanskje opp for barnet at det var forelderen selv om ønsket å bli sykepleier, og oppfyller egne ambisjoner gjennom barnet, men barnet selv opplever motgang og nederlag i sitt yrkesvalg. Til slutt går det opp for (det nå voksne) barnet, at hans eller hennes egenskaper og talenter ligger et helt annet sted, men at det nå er for sent å foreta det riktige valget.

Å bli tildelt en rolle som ikke eksponerer hvem barnet egentlig er, forvirrer barnets autentisitet. Når barnet ikke blir den det er ment å være, vokser det opp med en følelse av motvilje og utilfredshet, som om det ikke finner ro. Men den diffuse følelsen er forvirrende og vanskelig for ungdommer å forstå. Da er veien kort til å havne på skråplanet, noe også mange barn av narsissistiske foreldre gjør.

Som voksen fortsetter mangelen på autentisitet. Dette er noe potensielle venner og partnere merker, og trekker seg unna. Igjen står en forvirret sønn eller datter som ikke forstår hvorfor sunne mennesker forlater dem mens dysfunksjonelle partnere og venner står i kø for å være sammen med dem.

Men nettopp som voksen blir barnet oppmerksom på rollen de ble tildelt. Spesielt merkbart blir det hvis barnet har flyttet langt bort og sjelden treffer forelderen. Sønnen eller datteren har nå fått mulighet til sin rettmessige autonomi og lever sitt liv uten daglig påvirkning av den narsissistiske forelderen. Når de så en sjelden gang møtes så merker sønnen eller datteren hvordan de presses inn i en rolle de kjenner meget godt, men ikke lenger lever i. Når de da er sammen med forelderen opplever de en form for regresjon eller infantilisering som de mer eller mindre frivillig deltar i – inntil de ikke gjør det lenger.

Det kan medføre alvorlig bitterhet når sønnen eller datteren blir klar over at han eller hun har latt forelderen styre valg som var avgjørende for et godt liv. Bitterheten og raseriet rettes ofte mot forelderen, som også er det riktige stedet å plassere den, og er ofte avgjørende for at det voksne barnet bryter all kontakt med en narsissistisk forelder.

Dessverre retter sønnen eller datteren også bitterheten innad, mot seg selv, fordi dette er hva de er programmert til å gjøre. De kan piske seg selv i årevis for at de lot seg styre i så stor grad. Dette er vanskelig å bearbeide, og ofte grunnen til at barn av narsissister må oppsøke helsehjelp og terapi.

Jeg har mange samtaler med lesere hvor dette er problemet. Jeg pleier å forklare med en referanse til poker. Vi har alle fått utdelt kort i livet. Noen har fått gode kort, men mange har fått dårlige. Kortene bestemmes av en blanding av medfødte egenskaper og oppvekstvilkår. Begge deler ligger utenfor barnets kontroll. For eksempel hjelper det lite med gode medfødte talenter, hvis dårlig økonomi i hjemmet gjør at foreldrene ikke har råd til å utvikle talentet hos barnet, betale for den riktige utdannelsen etc.

Motsatt kan begrensede medfødte evner føre til at barnet likevel får et optimalt liv, hvis foreldrene har kapasitet og økonomi til å utnytte de begrensede evnene til det ytterste. Dette er bare ett eksempel på hvordan de to kan spille mot hverandre.

Uansett hvilke kort du har fått utdelt, så er det de kortene du har. Du kan ikke bytte dem ut. Du er nødt til å gjøre det beste med kortene du har.

Mennesker som har fått utdelt dårlige kort, tror ofte at alle andre sitter med to ess på hånden. Dette er selvfølgelig feil. Men mange klarer å spille sine kort på en smart måte.

Kanskje fikk du utdelt en toer og en femmer. Dårlige kort med andre ord. Men hvis du kjenner til poker, så vet du at med en toer og en femmer kan du få en “straight” og vinne spillet, eller du kan få et “hus” som er enda bedre. Det handler om å være smart og ha is i magen, blandet med litt flaks.

Du kan komme langt med dine dårlige kort. Ikke la rollen dine narsissistiske foreldre ga deg definere hvem du er, eller avgjøre hvem du skal være resten av ditt liv.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Kjenner du deg igjen i at du aldri spør andre om hjelp? Kanskje du legger stolthet i din uavhengighet? Kanskje knytter du sågar din identitet til aldri å klare deg selv?

Kanskje har du vokst opp med narsissistiske omsorgspersoner, eller du havnet tidlig i et langvarig forhold med en p/n kjæreste. Ditt forhold til eget hjelpebehov blir formet av det. Jeg vil liste opp noen årsaker her.

• Dine behov ble latterliggjort eller ganske enkelt ignorert. Du stoppet å fortelle at du var sulten, tørst, søvnig, gruet deg til å gå på skolen, var forelsket eller hadde hjemlengsel. Du lærte at dine behov var komiske eller unormale (hvis du ble ertet eller hånet for dem) eller alltid kom sist i køen (hvis du ble lyttet til, men likevel ignorert). Det er lett å avfeie et barns behov som uviktig, men skaden det gjør på barnets selvverd er livslang.
• Du lærte at det var viktigere å observere andres behov fremfor dine egne, ganske enkelt for å overleve i hverdagen. Når var far i godt humør? Når måtte du være forsiktig? Når passet det å fortelle storesøster at du måtte tisse, uten at hun eksploderte eller kalte deg et “bleiebarn”? Som voksen ikke bare ber du aldri om hjelp, du forstår heller ikke at du trenger hjelp når du gjør det, for du er ikke vant til å kjenne etter hva du trenger.
• Du knytter din identitet til å overfungere for å bli anerkjent. Og en som fungerer svært godt, ber aldri om hjelp, ikke sant?
• Å be om hjelp knyttes til skam. Det er pinlig. Du føler deg udugelig. Du er redd for å bli avvist. Hvis noen nekter å hjelpe deg med et gjøremål så er det synonymt med en avvisning av deg som person.
• Du kvier deg for å bry noen. Du er redd for å bli oppfattet som brysom. Tenk hvis folk ikke har lyst til å være sammen med deg lenger, fordi du er trengende? Tenk hvis de slutter å like deg og inkludere deg? Nei. Bedre å lide i stillhet, eller flytte bolig helt alene. Det er jo heller ikke andres ansvar at du velger å flytte, ikke sant? Nå har du dessuten flyttet to ganger på fem år. Nei, nå kan du ikke bry dine venner med dette mer (du glemmer at du ba heller ingen om hjelp forrige gang du flyttet).
• Du har forstått hva som utgjør en narsissist. De ber om hjelp hele tiden og forventer at andre skal løse alle deres problemer. Slik ønsker du i hvert fall ikke å fremstå, så du går heller i den andre grøften.
• Du kjenner deg selv, i hvert fall til en viss grad. Du vet at hvis noen hjelper deg med noe, så føler du at du skylder dem tidobbelt tilbake. Du finner ikke ro før du får gjengjeldt tjenesten, og nærmest maser om du kan hjelpe i retur. Det er slitsomt å ha det slik (både for deg og for den du maser på). Derfor ber du nødig om hjelp.
• Selv om du kjenner en elektriker eller snekker som kan hjelpe deg med spesialarbeid, så betaler du heller en fremmed full pris for å gjøre jobben for deg. Du er svært var på at dine venner skal føle seg utnyttet.
• Du betrakter det offentlige hjelpeapparatet som noe som er der “for andre” og ikke for deg. Alle andre har større og viktigere behov enn deg. Du vil ikke misbruke fellesskapets midler, selv om du også betaler skatt. Du kvier deg for å oppsøke lege før det er akutt.

Men hvordan har du det selv med at andre ber deg om hjelp?

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Her tror jeg vi finner et bredere spekter med adferd. Kanskje kjenner du deg igjen i en av disse;

• Du sier ja, nærmest uansett hva andre ber deg om. Du elsker at de spør deg. Du føler deg sett og viktig. Det bygger deg opp å gjøre ting for andre.
• Du sier ja, men føler deg brydd. Du er introvert og liker ikke forstyrrelser.
• Du sier ja, men betrakter den som spør med lett forakt (dette viser du ikke, tvert i mot, du smiler og er hyggelig). Du synes at folk som ber andre jobbe for seg er patetiske og hjelpeløse. Det er derfor du selv aldri ber om hjelp, du ønsker ikke å være patetisk.
• Du sier ja, men betrakter alle tjenester som utnytting. Du kjenner igjen en giftig utnytter når du ser en (og her har du mest sannsynlig rett). Dette punktet har ofte årsak i tidlige erfaringer med omsorgspersoner som ga deg ansvaret for å gjøre deres jobb, for eksempel å oppdra yngre søsken eller i tidlig alder å bli en forsørger for dine egne foreldre. Kanskje hadde du venner som ba deg passe hunden deres, slik at de kunne gå på en fest du ikke var invitert på.
• Du sier nei, men plages av at du satt en grense. Du får dårlig samvittighet, og forsikrer deg flere ganger at det er ok for den du måtte avvise. Du lover å gjøre det godt igjen, selv om du faktisk ikke skylder dem noe (de ba deg om hjelp – som er lov, men de har ikke gjort deg en tjeneste).

Å bryte dette mønsteret kan være vanskelig. Spørsmålet er om det også er nødvendig eller overhodet mulig, for det fungerer jo for deg på et vis. Problemet er at å være altfor selvstendig også er isolerende. For antakelig stopper det ikke der. Antakelig verner du så mye om din sårbarhet at du heller ikke deler noe av deg selv.

Tenk på at du faktisk kan støte folk fra deg ved ikke å be om hjelp. Når folk får vite at du har utført en monumental oppgave uten å invitere dem, så kan de føle seg uviktige i ditt liv, at du ikke bryr deg og heller vil slite deg ut enn å ha dem der.

Du kan øve deg. Be om hjelp, selv om du føler du ikke trenger det. Det trenger ikke å være en stor ting. Se hvem som stiller opp og hvordan de gjør det. Virker de brydd? Kommer de umiddelbart eller må du purre på dem? Møter de opp bare for å få jobben gjort og så haste videre? Hvem sier nei, selv om tjenesten du ber om er liten og du vet de har mulighet? (bare så det er sagt, det er lov for dine venner å si nei, det er likevel lov å forvente et minimum når du ellers aldri ber om hjelp, spesielt hvis det er venner du selv alltid stiller opp for). Hvem virker glade for å hjelpe deg og gjerne setter seg ned for en samtale og en kaffe etter at jobben er gjort?

Du kan også la meg hjelpe deg.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

NYHET! “DANIELS BREVKASSE”! Ønsker du å få ditt problem opplest på min youtube-kanal, kommentert av meg? Skriv din historie, minimum 1000 dog maksimum 2000 ord, og få en video viet ditt problem. Kriteriet er at du må akseptere at din historie blir lest opp offentlig. Du får råd og tips av meg i videoen, helt gratis. NB: Din historie er ikke det samme som et leserbrev. Det må være en eller flere klare problemstillinger som du ønsker svar på. Din historie må også være rimelig detaljert, derfor 1000-2000 ord. Din historie sendes til [email protected]

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Husk å anonymisere alle du omtaler, inkludert deg selv. 

Spillefilm med bl.a. Meryl Streep, Julia Roberts, Ewan McGregor og Benedict Cumberbatch.

USA 2013.

Regissert av John Wells.

Annonsørinnhold

Superkupp innen sport og friluft du gjør nå

Denne perlen av en film kom jeg over av ren tilfeldighet en kveld jeg kjedet meg. Jeg lette etter en film å streame på Primevideo (så der er den i hvert fall tilgjengelig, den er også tilgjengelig på DVD hos Platekompaniet), og var litt forbauset over at jeg aldri hadde hørt om denne filmen, til tross for kjente skuespillere og at den allerede er tolv år gammel.

Jeg sjekker alltid både wikipedia og imdb.com før jeg bruker to timer av mitt liv på en film jeg ikke vet noe om (jeg begynner å bli godt voksen, er travel, tid er det mest verdifulle jeg har og to timer er et godt jafs av min dag).

På imdb har filmen karakteren 7,2, som er ganske bra, og på wikipedia kunne jeg lese at den noe merkelige tittelen er fordi handlingen er lagt til Osage county, på prærien i Oklahoma, i august, og at den handler om en “dysfunksjonell familie med sterke kvinner”. På norsk er tittelen visstnok “Familien”.

Dysfunksjonalitet kan jo handle om mye rart og ikke nødvendigvis noe som fenger, men filmens profil syntes å passe det lunet jeg var i der og da, så jeg valgte å se filmen.

I korte trekk handler det om en familie med mor (Streep), far (Sam Shepard) og tre døtre (Roberts, Juliette Lewis og Julianne Nicholson), hvor moren er alvorlig (?) kreftsyk og dessuten misbruker av opiater, og faren en falmet poet og forfatter.

En dag forsvinner faren, og den utvidede familien samles i Osage County. Morens søster, hennes mann og sønn kommer også. I tillegg har den ene datteren med seg eksmann og datter, og en annen datter har med seg sin forlovede. Den tredje datteren er singel og har viet sitt liv til å pleie den tilsynelatende syke moren. En hushjelp er også tilstede.

Hele filmen handler om familiedramaet som utspiller seg på godset over et par dager.

Det slo meg ganske tidlig at familien handler om en narsissistisk slekt på sitt verste (beste?). Filmen fokuserer, som wikipedia skriver, på kvinnene. Det er først og fremst moren (Streep) og hennes søster (Margo Martindale) som er de tydeligste narsissistene. Især Streep spiller en fremragende narsissist som styrer slekten med jernhånd. Her kommer så mange narsissistiske trekk fram, at det er en fryd for oss som har en særinteresse for dette. Hvordan det har påvirket og langt på vei ødelagt døtrene blir også ypperlig framstilt.

Jeg har ved flere anledninger nevnt hvordan narsissisme kan gå i arv over mange generasjoner. Det kommer etter hvert fram at moren og søsteren selv hadde en narsissistisk mor. Hvis du ser filmen, så kan du jo speide etter narsissisme i de tre døtrene. Er noen av dem blitt narsissister? Empater? Eller noe annet?

Hva med faren, som er forsvunnet, hvem er han? En flygende ape? En medavhengig? Primærobjekt?

Jeg vil ikke avsløre så mange detaljer. Filmen har ikke et stort plott med et stort klimaks. Det er ingen psykopatiske seriemordere her. Det er slik sett en “stille” film, men bråkete på samme tid. Morens mange narsissistiske raserianfall sørger for sistnevnte. Realistisk og gjenkjennelig. Alle narsissistiske familier har familiehemmeligheter. Narsissistenes overgrep skal ikke avsløres, og hele familien skal delta i å dekke disse til. Også dette er et tema i filmen.

Lenger opp i teksten satt jeg spørsmålstegn ved alvorlighetsgraden i morens kreftsykdom. Det var ikke tilfeldig. For moren synes å være i svært god form, til tross for at hun visstnok er døende. Narsissister styrer som kjent ofte familien med mer eller mindre reelle sykdommer. Noen av dem er “døende” i flere tiår.

Etter å ha sett filmen satt jeg igjen med et inntrykk av at wikipedia ikke har forstått filmens tematikk. De “sterke kvinnene” er definitivt viljesterke, men også svært forstyrrede. Narsissisme nevnes ikke på wikipedia, og heller ikke i filmen. Men narsissisme er hva det handler om.

Både Meryl Streep og Julia Roberts ble Oscar-nominert for deres roller. Filmen anbefales sterkt.

Underholdningsverdi: terningkast fem.

Relevans for bloggens tema: terningkast seks.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

I dagens tekst vil jeg oppfordre til forsiktighet.

Mange opplever en “utrensking” i sitt sosiale nettverk etter en opplevelse med en psykopat eller narsissist. For dere som er nye her og lurer på hvorfor, så handler det om at man ofte oppdager at man har flere p/n og utnyttere rundt seg, og også disse må bort. Det handler også om at man selv er i forandring. Man lærer seg å sette grenser og ta hensyn til egne behov. I en overgangsfase er man kanskje også reaktiv og oppfarende. Dette kan oppleves som et sjokk på venner og bekjente, som kanskje trekker seg unna. Noen av disse er dårlige venner som ikke liker at du har begynt å ta hensyn til deg selv, og disse skal du bare la gå. Men noen er kanskje også gode venner som ikke helt forstår hva som skjer med deg. Din forandring kan for utenforstående oppleves dramatisk, og dette er du nødt til å ta hensyn til. Det kan lønne seg å fortelle enkelte gode venner hva som skjer og hvorfor. De vil forstå, til en viss grad.

Jeg skriver “til en viss grad”, for du kan ikke forvente at en venn skal forstå hva som skjer med deg fullt ut, selv om vennen er velment og gjerne vil støtte deg. Psykopatisk mishandling er ikke bare psykisk vold. Det er mer enn det. Det er åndelig vold. Ofte vet du ikke selv hva som har skjedd med deg. Å skulle forklare det for andre kan være vanskelig. Likevel er taletrangen stor. Den varer dessuten lenge, og det er vanlig å gjenta seg selv hele tiden. Vennene vil oppleve deg som “hakk i plata” og at du er varig skadet. Her er faren stor for å ødelegge gode vennskap.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Du er i kognitiv dissonans og i en periode trenger du bekreftelse hver dag, og ofte flere ganger om dagen, på at du har oppfattet din relasjon med en p/n riktig. Det blir feil å bruke gode venner til dette formålet, selv om du ikke mener å plage dem, og selv om de gjerne vil støtte og hjelpe deg.

Grunnen er tosidig. Som sagt så vil venner neppe forstå deg fullt ut, selv om de prøver aldri så hardt (og det, må vi være ærlige på, gjelder de færreste). Det er ikke fordi de er dumme eller mangler psykologisk innsikt. Tvert imot, hvis de aldri har hatt personlig erfaring med en p/n, så er det fordi de er sunne og ingen p/n har våget seg på dem.

De vil derfor forsøke å veilede deg fra deres eget ståsted og egne erfaringer, og som regel handler det om nokså sunne relasjoner og “sunne” brudd. Men det passer ikke til hva du har vært gjennom. Derfor opplever dine venner at du ikke lytter til dem og deres råd. De bruker mye tid på å forsøke å forstå deg, bare for å se at du neste uke er like frustrert, desperat og trengende, og uten at du har gjort hva de rådet deg til. Da er veien kort til å tenke at det er nytteløst å hjelpe deg, og at du er en “tapt sak”. De kan dessuten bli fornærmet for at du ikke tar hva de sier på alvor. De vil langsomt trekke seg bort fra deg, for å beskytte seg selv. Vennskapet har fått en kanskje irreversibel skade, og kanskje er det over for godt.

Så har vi ditt ståsted. Du er i en forvirrende situasjon hvor du gir slipp på mange relasjoner, og du kan tolke deres distansering som at de vender deg ryggen og at kanskje også denne vennen er en narsissist! Du er kanskje frustrert over at dine venner ikke forstår deg fullt ut, selv om du har brukt masse tid på å forklare. Du føler de gir deg ubrukelige råd; “gå ut i naturen og pust”, “kast deg ut i datingmarkedet igjen”, “det er flere fisk i havet”, “du trenger bare å være sammen med vennene dine” – og det aller verste “men var dere ikke to om problemene?”. Det er riktig at disse rådene er ubrukelige. Jeg fikk dem selv av mine venner, og det var ingen hjelp i dem overhodet. Tvert imot, noen av dem kunne gjøre ytterligere skade. Problemet er at jeg ikke kunne forvente at mine venner skulle forstå min ekstraordinære situasjon. Og det skjedde nok en gang eller to at jeg feiltolket og kastet babyen ut med badevannet.

Tidsaspektet er også et problem. Dine sunne venner har en forestilling om hvor lenge man kan forvente å være i sorg etter et brudd med en kjæreste (det kan også gjelde en venn eller en forelder). Men uansett hvor tålmodige de er, så vil du etter en p/n overskride denne forestillingen med god margin. Dine venner vil ikke forstå hvorfor det tar så lang tid å bli deg selv igjen. De vil, naturlig nok, tenke at det er noe i veien med deg siden du ikke går gjennom en naturlig sorgprosess i tid og omfang.

Jeg anbefaler at du forsøker å involvere dine gode venner minst mulig. Du kan si ting som “jeg kommer til å være litt fjern en stund og kanskje dårlig selskap” eller “jeg går gjennom noe uvanlig akkurat nå”. Du kan også fortelle dem at du er i ferd med å forandre deg og be om forståelse for det. Noe må du fortelle, nettopp fordi de er gode venner.

Men jeg fraråder å snakke om din p/n hver eneste gang dere møtes. Hvis du merker at du har en ekstra dårlig dag, så er det bedre å kansellere eventuelle avtaler dere har – for vennskapets skyld. Forsøk å være blid når dere er sammen, og vær selv en god venn. Selv om det i en periode er vanskelig å fokusere på andre, spør hvordan vennen din har det, og fokuser på dem. Hjernen din har faktisk godt av å “slippe deg selv” en liten stund! Du kan kutte ned på lengden på samværet hvis det føles belastende. Kanskje klarer du kun en time med samvær, før du igjen må fokusere på ditt indre arbeid. Fortell din venn på forhånd at du i dag kun har tid til en kort kafetur. Sørg for at den korte tiden dere har sammen er kvalitetstid. Noe samvær, selv om det er mindre enn før, er bedre enn ingenting.

Men hva med de du mistenker er dårlige venner? De har du lov til å teste! Her kan du nemlig bruke din tilstand som en test. Vil de være der for deg nå når du er nedfor, fortvilet, desperat og trenger noen å snakke med? Vil de fordufte når de oppdager at du ikke lenger fokuserer på dem, og at de er den som må støtte og betrygge? Du vil raskt finne ut hvem som er gode venner og hvem som er overflatiske utnyttere, med denne testen. Og det kan være du får deg noen overraskelser. Kanskje de vennene du trodde stod deg nærmest, slettes ikke gjør det, men at andre trer inn fra periferien og viser seg å være dem du kan stole mest på.

Poenget er, du vil ikke bruke opp gode venner. Du vil at de fortsatt skal være der, også når akuttfasen er over (og den kommer til å gå over). Da er det bedre å bruke profesjonelle samtalepartnere. Kanskje en terapeut eller psykolog; mennesker som har som jobb å fokusere på deg og ta dine problemer på alvor. Dette er selvfølgelig betalingstjenester, fordi det er deres jobb. Men det er en god investering. Og med den riktige terapeuten eller coachen kan du komme langt med kun en eller to samtaler. Det viktige er at du blir såpass hørt og sett at du klarer å gjøre resten av jobben mest mulig alene, og uten å bruke opp dine gode venner. Du kan også bestille en konsultasjon med meg (se info under).

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.