I dag vil jeg komme med fire små caser, som de som har lyst kan bruke til å trene de små grå i å avdekke manipulasjonen bak, samt finne de psykopatiske kriteriene som spiller inn. Vi vet at med en psykopat så er den bakenforliggende agendaen ikke alltid det man ser ved første øyekast. Det er viktig å være oppmerksom på dette slik at man kan respondere – eller ikke – på best mulig måte, men under ingen omstendigheter reagere. Jeg vil skrive en P bak psykopaten i casene, og O bak objektet for å gjøre det litt enklere. Dette er ikke “finn psykopaten”, den leken kan vi leke en annen gang. Poenget er som sagt å finne manipulasjonen og kriteriet. Med “manipulasjon” så mener jeg hvordan psykopaten tenker, med “kriterie” så mener jeg hvilke psykopatiske kriterier – offisielle eller uoffisielle – som er tydelige i casen. For eksempel vil de offisielle kriteriene finnes i Hare`s sjekkliste, omtalt her på bloggen men kan også ses her https://no.wikipedia.org/wiki/Psykopati .

Det finnes fasitsvar på casene men det kan også finnes flere riktige svar på samme case, vær derfor ikke redd for å hoppe i det. Gi dine bud i kommentarfeltet. Skriv enkelt 1), 2) osv foran svarene til de respektive casene. Du trenger ikke å kommentere alle casene men kun de du ønsker. Hvis du ønsker å bare reflektere over casene uten å offentliggjøre dine tanker, så er det også en god øvelse.

 

Case 1

Line (P) er sammen med sin venninne Kari (O) på shoppingtur i det lokale kjøpesenteret. I en klesbutikk der hvor Kari prøver tøy så uttaler Line “jeg var litt usikker på om jeg skulle si dette, men Torill (en tredje venninne) sa til meg her om dagen “Kari er blitt så ustelt i det siste, hun har også lagt på seg en del og synes ikke lenger å bry seg med hvordan hun ser ut”. Jeg sier det kun fordi Torill er bekymret for deg”. Uttalelsen kom som en overraskelse på Kari, som for øyeblikket egentlig hadde det helt fint i livet.

I tillegg til manipulasjon og kriterie(r), så kan du i denne casen komme med et forslag på en god respons (merk, ikke reaksjon) fra Kari.

 

Case 2

Nils (P) er sammen med sin kjæreste Olivia (O). De har vært sammen i ett år. Olivia har problemer med å bli akseptert av Nils sin familie. De er meget kalde mot henne og Olivia tenker mye på hva som er årsaken. Hun har forsøkt så godt hun kan å fremstå som en elskelig person og som en kjæreste for Nils som hans familie kan akseptere. Hun har aldri nøret opp under konflikt med dem. Likevel merker hun at de holder en viss distanse til henne og ikke er spesielt vennlige. Spesielt Nils` søster og mor behandler Olivia som en pest de må unngå. I dag sitter hun på kjøkkenet og snakker om dette med Nils.

Olivia: “jeg forstår ikke hvorfor de ikke liker meg, jeg har gjort mitt beste for å bli akseptert av dem. Jeg er redd for at ditt og mitt forhold vil ta skade hvis det fortsetter slik. Har du noen idè om hvorfor de er slik mot meg?”.

Nils: “ja jeg kan bare bekrefte at de ikke liker deg, jeg vet ikke hvorfor de ikke gjør det. De er antakelig ekstra beskyttende mot meg fordi jeg har vært sammen med dårligere kvinner tidligere. Hvis du lar min familie påvirke ditt forhold til meg, så kan du umulig være særlig glad i meg. Du får bare være tålmodig og vise deg fra din gode side, det går nok over”.

Hva kan du forestille deg har skjedd bak Olivias` rygg i dette tilfellet?

 

Case 3

Solveig (P) er mor til Olav (O). Olav er i kjærlighetssorg etter at hans siste kjæreste forlot ham. Han er derfor taus og innesluttet mens han forsøker å bearbeide sorgen. Han holder seg mest på gutterommet, og i de tilfellene hvor han beveger seg rundt i huset blant de øvrige familiemedlemmene så sier han lite. Han klarer ikke å smile like mye som før. Hans oppmerksomhet er vendt innad og ikke utad, i et forsøk på å lege sitt knuste hjerte. Hans mor synes derimot ikke å ha tålmodighet med at Olav går for halv maskin. I stedet for å gi ham den tiden han trenger til å bli seg selv igjen, så er hun sur mot ham og klager over at han er blitt lat. Ved et tilfelle får hun et raseriutbrudd og kaller ham utakknemlig fordi han ikke viser glede over alt hun og hans far gjør for ham.

Hva skjer her? Hvorfor skrur Olavs mor opp mishandlingen mot ham når han er lei seg?

 

Case 4

Trond (P) og Kjell (O) er kolleger på en sykehusavdeling. Kjell er sykepleier. Trond er Kjells sjef og overordnede. De kjenner hverandre ikke spesielt godt, for Trond har hatt sjefsstillingen i kun tre måneder. Han ble ansatt eksternt, med andre ord kom han fra en annen bedrift. Kjell derimot har arbeidet i avdelingen i flere år. Han er godt likt av både klientell og kolleger. Men Kjell er også en forsiktig og litt nervøs person. En dag blir Kjell kalt inn på Trond sitt kontor. Trond har noe å fortelle Kjell; “de pårørende til pasienten på rom 216 sier at du gjør pasienten urolig. Pasienten skal snart dø og de pårørende ønsker ikke at du pleier pasienten de dagene som er igjen”. Kjell har aldri fått en slik klage på sitt arbeid før og er overrasket over at noen pårørende har oppfattet ham slik. Han er opptatt av å være godt likt og føler derfor sterkt ubehag ved en slik irettesettelse.

Hva skjer her? Har Trond en agenda og i så fall hvilken? Hva er en god respons (ikke reaksjon) fra Kjell?

 

Minner på at jeg tar konsultasjoner over Skype for dere som er interessert i det. Aktuelle problemstillinger kan være problemer med å innføre eller vedlikeholde NK, eller hvorvidt du har en nær relasjon til en psykopat eller narsissist. Fokus kan også være å styrke selvbilde og virkelighetssans. Pris er 500 kroner for 50 minutter eller 800 kroner for 90 minutter. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon og å avtale tid. Merk at konsultasjon ikke kan erstatte behov for akutt helsehjelp. Hvis du er deprimert, suicidal eller nær et sammenbrudd så kontakt din fastlege eller legevakt. 

En leser undret hvordan hun kunne bli så hektet på den arrogante eksen; disse psykopatene som knapt har masken på (også kalt åpne/overt psykopater) og som allerede fra begynnelsen behandler objektene dårlig.

Noe som er enkelt å svare er at denne leseren er ikke alene, og at også min psykopat (den siste) var slik. Spesielt overgangsobjekter er i faresonen for devaluering helt fra begynnelsen, fordi psykopaten med overgangsobjekter har dårlig tid og trenger hurtig tilskudd av NF (narsissistisk forsyning). Ikke fullt så enkelt er det å forklare hvordan det skjer at vi lar oss behandle slik. Men jeg vil forsøke.

Det er forståelig at vi blir lurt av psykopater som idealiserer oss i månedsvis, av og til i årevis, innen de lar masken falle og viser hvem de er. Frem til det skjer så har de opptrådt som om de elsker oss over alt på jord.

Det er ikke like forståelig at vi lar oss knytte til en drittsekk. Selvbebreidelsen kan derfor være ekstra stor når forkastingen skjer og vi står der med skjegget i postkassa; “jeg har ingen unnskyldning, denne personen burde jeg ha forstått at ikke var god for meg, han/hun viste det helt fra begynnelsen”.

Jeg vil i denne teksten forsøke å trøste ofre for “drittsekk-psykopaten” og komme med noen forklaringer på hvorfor det mot alle odds kunne oppstå en tilknytning. Jeg hadde selv møtt mange drittsekker innen jeg traff psykopaten. Jeg ofret dem aldri en tanke og det var helt uaktuelt å innlede noen som helst form for relasjon med dem. Hvorfor ble det så annerledes denne gang?

For det første så er den vekslende avvisningen/pågåenheten vanedannende. Min psykopat var avvisende fra første dag, men han var ikke avvisende hele tiden. I tillegg klarte han det kunststykket å være avvisende og omklamrende samtidig. Dette hadde jeg aldri opplevd før og var i seg selv et mysterium som gjorde meg dypt nysgjerrig og som jeg ønsket svar på. Hva skjedde? Elsket han meg eller hatet han meg? Forvirringen og nysgjerrigheten holdt meg fast. De høye toppene utløste en rus som jeg ønsket tilbake hver gang nedturene kom. Svingningene var store og hyppige og kom flere ganger i uken. Kun han kunne utløse rusen i meg, derfor klorte jeg meg fast til tross for skumle episoder og nedverdigende devalueringer.

Jeg ville temme aggresjonen hans, og hans pågåenhet fikk meg til å tro at han ønsket at nettopp jeg skulle temme den. Hvorfor var han ellers så intens og opptatt av å være sammen med meg? Jeg må innrømme at det nok var egoet mitt som lekte med meg. Ved siden av ham så følte jeg meg så mild og nobel, nærmest som en slags mor Theresa. Jeg gikk rundt med en glorie på hodet, og trodde at min mildhet hadde makt til å polstre hans skarpe kanter. Jeg skjønte ikke at jeg aldri hadde noen makt, all makt lå hele tiden hos ham. Han visste godt hvilken effekt han hadde på meg og ville at jeg skulle tro at jeg kunne temme ham. Han lo nok hele veien til banken, dette hadde han gjort før.

Den arrogante psykopaten er ofte meget karismatisk. Det er fordi deres grandiositet og berettigelse oser ut av hver pore, forstyrrelsen skinner igjennom. Vi oppfatter det imidlertid som selvsikkerhet og trygghet. Det kan være meget attraktivt og vanskelig å stå i mot, spesielt hvis de har siktet seg inn på nettopp deg.

Vi må tenke etter om det er noe som gjorde at vi likte å bli behandlet dårlig. Var det gjenkjennelig å bli devaluert, og dermed trygt? Hadde vi kanskje omsorgspersoner i oppveksten som gjorde det samme? Bekreftet den dårlige behandlingen et skakkjørt selvbilde, og derfor på en merkelig måte løftet oss opp?

Det var øyeblikk av hengivenhet, som inviterte til håp om noe mer. En god klem, noen ømme ord. “Du er så herlig”. “Vi har en spesiell bromance du og jeg”. “Hva vi har, handler ikke bare om tid og sted”. Det var smuler, og ikke slik en normal relasjon med ekte gjensidig respekt skal være. Men jeg var sulteforet og siklet etter smulene. Jeg tenkte vel at hvis jeg håpet og ønsket sterkt nok, så ville skjevhetene rette seg opp. Det er intet feil i å håpe, men med en psykopat så er det forgjeves.

Jeg tror kanskje at den åpne psykopaten mer enn den lukkede, appellerer til å ta ansvar for dem. Den lukkede psykopaten kan lokke frem omsorg i oss med sympatifisking; løgnhistorier om misbruk i oppvekst og tidligere relasjoner. Men den åpne psykopaten er så sint og minner oss om et trassig barn som ikke klarer å sette ord på følelsene sine. Derfor var jeg aldri redd ham, selv ikke da han pustet opp sin muskuløse kropp og sto klar til å angripe meg i et glimt av narsissistisk raseri. Hvem er vel redd for sitt barn eller lillebror (han er ni år yngre enn meg) når de får et raserianfall? Jeg kunne fikse dette. Han ville takke meg og sette pris på meg for min overbærenhet. Bare gi det litt tid. Jeg fattet ikke at jeg antakelig var i reell fare.

Jeg bebreider ikke meg selv lenger. Når jeg fortsatt tenker at jeg burde ha trukket meg unna, så tenker jeg på den helt spede begynnelsen. Vi snakker her om de aller første timene og dagene. Det var her jeg burde tenkt “denne mannen er ikke snill eller trygg, skygg banen”. For tegnene var der; ordene, kroppsholdningen, blikket. Samtidig husker jeg fortsatt hvordan jeg unnskyldte ham. Jeg tenkte at han var sosialt mistilpasset og at min romslighet hadde plass til ham. Jeg var ennå ikke traumebundet og var overbevist om at jeg kunne trekke meg ut, når som helst, uten å ofre ham en ettertanke. Men hvor lang tid brukte han på å hekte meg? Jeg tipper en uke. Jeg hadde altså maks et vindue på syv skarve dager til å løsrive meg uten emosjonelle og mentale konsekvenser. Det er skremmende kort tid, en psykopat jobber fort. Men det visste jeg jo ikke den gang.

 

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster og videoer på youtube, samt annen viktig informasjon. 

 

Etter siste tekst om “creep” alarmer så har lesere spurt “hva gjør vi når vi oppdager en manipulasjon som gir den ubehagelige følelsen av at vi må komme oss bort?”.

Det er to ting som avgjør tiltak.

• Graden av ubehag. Kan du leve med ubehaget, riste det av deg og trekke på skuldrene? Eller gir det deg store kvaler å skulle forholde deg til manipulatoren?
• Graden av relasjonen. Er dette en som vedkommer deg? Kommer dere til å treffes igjen? Kan du lett unngå vedkommende eller innebærer relasjonen en sosial forpliktelse?

Det er egentlig ikke selve manipulasjonen som avgjør om tiltak er nødvendig, men hvor stort ubehag manipulatoren gir deg. Problemet er at hvis du først har blitt trigget av en person så er det vanskelig å forholde seg til den personen igjen. Ikke bare din mentale men også din fysiske alarm er utløst og den vil i fremtiden utløses av blott nærvær av denne personen, uavhengig av om vedkommende manipulerer ytterligere eller ei.

Grunnen til at den fysiske reaksjonen utløses, er fordi manipulasjonen minner deg om hvordan psykopaten – eller en annen bølle i ditt liv – oppførte seg. Kroppen husker, og når kroppen overtar styringen så er det vanskelig for din psyke å overstyre kjedereaksjonen. Når kjedereaksjonen først har startet, så vil du oppleve ukontrollert ubehag, såsom skjelvinger eller å “fryse til is”. Dette er traumatisering. Dette er PTSD. Det blir nesten umulig å holde deg rasjonell og rolig når dette skjer. Det eneste du kan gjøre er å fjerne deg så langt fra situasjonen/personen som nødvendig inntil du igjen føler trygghet.

Så spør deg selv først om det er noen mottiltak du kan gjøre. Kan du konfrontere vedkommende uten at det koster deg for mye? Kan du fortsette med å forholde deg til vedkommende men med en større og tryggere avstand enn før?

Det kan være fristende å “bekjempe” reaksjonen fordi man blir irritert på seg selv og ønsker å fungere like godt som før. Jeg anbefaler dog ikke å utsette deg selv for triggende situasjoner for å “trene” eller teste deg selv. Gjør det i så fall med stor forsiktighet. Å gjøre det innenfor trygge rammer hvor du har mulighet til retrett er positivt. Problemet er at slike situasjoner sjelden er kontrollerte, de oppstår plutselig og uten at man er forberedt. Det er en naturlig del av en hverdag i samspill med omgivelsene. Det er man jo nødt til. Men kjenn etter om du kanskje er inne i en ekstra dårlig fase. Hvis du er det, så kan det være påkrevet å minimere omgang med andre. I andre perioder kan du ha det bedre; og det kan da være en god idè å presse deg mer og utsette deg selv for sosiale situasjoner for å få mestringsfølelse og gode opplevelser. Mestringsfølelse bidrar til å våge å gjøre ting igjen – oftere og sterkere – og til å kurere PTSD. Men som sagt, ta hensyn til de dårlige periodene og ikke press deg selv når du ikke er klar. Det kan gjøre vondt verre.

Hvis en nær person, for eksempel en slektning, gir deg “creep” følelse så forsøk å minimer kontakt med denne personen. Dette er ekstra vanskelig hvis vedkommende er så nær som en forelder eller et søsken. Da er du kanskje nødt til å konfrontere ham/henne. Hvis en forelder eller et søsken i tillegg er psykopaten i ditt liv, så gjelder NK. Jeg har snakket med flere lesere av bloggen som har innført NK med en eller begge foreldre, eller ett eller flere søsken, med gode resultater. De beskriver det som om en årelang last er fjernet fra deres skuldre. Du er ikke forpliktet til å ha kontakt med nær familie som plager deg.

Der hvor du ikke ønsker eller ikke trenger å innføre NK, så kan du moderere kontakten. Kanskje klarer du ikke lenger å feriere sammen med familiemedlemmet som trigger deg. Da kan du begrense samværet til høytider noen kvelder i året. Kanskje klarer du ikke fysisk samvær, da kan du begrense kontakten til telefonsamtaler. Kanskje kan du redusere antall samtaler fra en gang per uke til en gang per måned, eller fra en time til ti minutter. Gjør hva du kan for ikke å vekke mistanke om at du trekker deg bort, men samtidig skape en trygg sone for deg selv. Vær oppmerksom på at en psykopat eller en narsissist lett vil merke en avvisning og kanskje begynne å jage etter deg for mer kontakt. Ikke bit på. Hvis påkrevet så må du være bestemt.

Hvis det er snakk om en venn som trigger deg så vil jeg anbefale å avslutte vennskapet. Vi kan ikke ha venner som trigger oss eller gir oss ubehag, det spiller ingen rolle om vennskapet har vart i årevis. Nå har forutsetningene forandret seg, og det må både du og din venn ta hensyn til. Husk at en venn kan ha holdt en fasade overfor deg i mange år, for så plutselig la masken falle. Du er ikke forpliktet til å bli værende i et vennskap hvis respekten opphører. Hvis det skjer, så kan du som Meredith i den vedlagte videoen foreslår, si at du trenger en pause i vennskapet, for så å bare la det koke bort i det stille.

Selv stoppet jeg ganske enkelt å svare på telefoner fra en venn jeg hadde hatt i ti år. Han forfulgte meg heldigvis ikke, men hvis han hadde ringt flere ganger eller sendt tekstmeldinger så hadde jeg bare fortsatt å ignorere dem, eventuelt hadde jeg slettet tekstmeldinger ulest. Han hadde behandlet meg dårlig en gang for mye. Jeg skyldte ham ingen forklaring.

Ved et annet tilfelle kuttet jeg kontakten med en venninne som jeg plutselig følte at jeg gikk på eggeskall rundt. Jeg hadde aldri hatt det slik med henne tidligere og den dag i dag aner jeg ikke hvorfor det plutselig ble slik. Men det pågikk en hel uke og i tillegg var det på en ferie som da ble ødelagt for meg. Det er alt jeg trenger å vite for å holde meg unna.

Hvis den personen som gir deg “creep” følelse er en del av en større gruppe, så spør deg selv om du kan holde en trygg avstand til vedkommende og fortsatt være en del av gruppen. Kan andre medlemmer i gruppen fungere som buffere? Hvem er de lojale mot; deg eller manipulatoren? Hvor stor er gevinsten av å delta i gruppen, kontra ubehaget du utsetter deg for ved å være nær vedkommende som trigger deg? Tenk litt på dette, men ikke tenk for lenge. Ikke gi det sjanse etter sjanse hvor du hver gang du har vært med på gruppeaktiviteter kommer hjem nedslått, trigget og skuffet. Hvis triggingen gjentar seg to ganger med kort tid imellom så la det være et varsel godt nok om at du ikke har gavn av å bli værende i gruppen.

Håper disse tankene hjelper deg til å ta nødvendige avgjørelser. Se også gjerne den vedlagte videoen.

 

Husk å like og dele for å spre budskapet

I dag skal vi analysere en manipulasjon. Men først litt om stempelet “creep”. Det er diskutabelt om creep overhodet har livets rett, fordi det er en nedverdigende betegnelse fra amerikansk popkultur, ofte (mis)brukt om menn som gir kvinner uønsket seksuell oppmerksomhet eller som har et suspekt utsèende.

Samtidig er det et meget dekkende ord for mennesker som gir oss gåsehud. Det kan være noe de sier eller gjør som får nakkehårene våre til å reise seg, akkurat som om det skulle sitte en edderkopp eller annet stort insekt på skulderen vår, derav navnet creep (kryp). Jeg tror vi alle har møtt slike mennesker.

Hvem gir oss gåsehud? Det kan være mennesker vi nettopp har møtt, eller gamle venner som plutselig viser en ny og ubehagelig side av seg selv. Kriteriet er at de gir oss et plutselig og voldsomt ubehag som gjør at vi ønsker å fjerne oss raskt fra vedkommende.

Det trenger definitivt ikke kun være uflide mennesker med mistenkelig utsèende som kan betegnes som “creepy”. Det trenger heller ikke å være menn. Manipulasjonen jeg nå skal fortelle om, kom fra en meget velstelt kvinne.

Kanskje er det noe ikke alle opplever, men for meg så er oversøte kvinner creepy. De er meget korrekte og overfladisk høflige. De gjør seg veldig uskyldige, er gjerne litt små og spinkle i vekst, snakker med meget forsiktige og lyse stemmer og fremstår som tilbakeholdne men klarer likevel på uforklarlig vis å presse seg på for å innynde seg. De bare skal være likt og elsket av alle. Kanskje har min aversjon mot slike kvinner noe med tidligere venninner å gjøre (jeg har hatt mange venninner). Jeg er ikke fullt på høyde med årsaken, men slike kvinner er for meg et rødt flagg i seg selv.

I en sosial gruppe jeg tilhører finnes det en slik kvinne. I tillegg til ovennevnte egenskaper så er det flere ting ved henne som jeg har reagert på helt fra begynnelsen. Hun har et flakkende blikk som liksom ikke ser deg i øynene, det er ikke rovdyraktig som psykopaten men likevel tomt. Selv om hun gjør seg sukkersøt så sprenger selvtilliten skalaen og hun har ingen problemer med å si hva hun mener. For en stund tilbake la hun meg til som venn på facebook, og fordi hun er en del av gruppen så aksepterte jeg forespørselen.

Ved en anledning da gruppen var samlet så listet hun seg bort til meg med et falskt smil. Og her kommer manipulasjonen som jeg vil dere skal tygge på.

Hun begynte med å hilse og takke for sist og satt seg ned ved siden av meg. Spurte først hvordan det gikk med hunden min og snakket kort om vær og vind. Så kom det, “du Daniel, jeg kan ikke unngå å legge merke til at du er meget aktiv på facebook. Jeg så du hadde kommentert en artikkel… og tenkte at det jo var meget upassende skrevet, men det ligner jo ikke Daniel tenkte jeg, han ville aldri skrevet noe slikt. Jeg tenker at du mente det ikke, du liker bare å provosere litt ikke sant?”.

Creep alarmen min ble utløst der jeg satt, fordi jeg umiddelbart så manipulasjonen. Før jeg gir mer informasjon om saken og før du leser videre, så stopp litt her og smak på uttalelsen som den står. Tenk etter om du allerede nå ser noe suspekt.

Da har du kanskje tenkt litt, og jeg kan avsløre at artikkelen jeg hadde kommentert under var en politisk artikkel, hvor jeg flagget mitt politiske ståsted. Den hadde altså ingenting med denne kvinnen å gjøre. Jeg kan også avsløre at utover sosialt samvær i en større gruppe, så kjenner hun meg overhodet ikke, og det er kun et halvt år siden vi ble introdusert for hverandre for første gang. Vi har aldri hatt noe med hverandre å gjøre på tomannshånd.

Stopp igjen her og analyser manipulasjonen, innen jeg kommer med min egen analyse.

Ok, det blir ingen lang analyse, men la oss se om du og jeg har tenkt likt om uttalelsen. Her kommer noen punkter.

-Hun avslører at hun forfølger meg (og kanskje andre) på sosiale medier, og hun ser ingen skam i å innrømme det.

-Hun kjenner meg overhodet ikke. Hun kan derfor ikke trekke slutninger om kommentaren “ligner meg” eller ikke.

-Hun forsøker å plassere skam i meg, ved å hentyde sterkt at min kommentar ikke er passende, pakket inn i “men det må du ha gjort for å provosere, ikke sant? Da er det greit, men du får ikke lov til å mene dette seriøst”.

-Det er et dominansetrekk. Hun gjør seg sukkersøt og underdanig på overflaten, men vil at det skal krype inn i bevisstheten min at hun er moralsk overlegen. Jeg tror ikke det er politikken som er viktig for henne. Det viktigste er muligheten til å kunne plassere skam i noen.

Kanskje kom du selv på ytterligere manipulerende elementer i uttalelsen? Poenget her er ikke å analysere så komplisert eller dypt, men å trene oss i å gjenkjenne en manipulasjon når vi blir servert en. Vi kan også trene oss i å oppdage den raskere. Ofte er det slik at uttalelser eller handlinger ligger og brygger i bakhodet, inntil vi kanskje flere dager senere plutselig får en aha-opplevelse; “NÅ skjønner jeg hva som lå bak!”. Men med trening så kan vi gjenkjenne den med det samme den dukker opp. Det vil påvirke hele vår kommunikasjon med manipulatoren å kunne ta dem på kornet umiddelbart.

Manipulatoren trenger forsåvidt ikke å være en psykopat. Jeg vil påstå at alle psykopater manipulerer, men ikke alle manipulatorer er psykopater. Selv om å manipulere definitivt er et rødt flagg, så kan det være mange personlighetstyper som manipulerer. Dessverre har mange vokst opp i dysfunksjonelle familier hvor de lærte seg at den eneste måten å få deres vilje på eller å ha et minimum av kontroll, var å manipulere. De er ikke nødvendigvis psykopater av den grunn. De har bare ikke lært seg å være ærlige.

Det vil ikke si at det er normalt eller ønskelig å manipulere. Man kan ikke ha naturlig omgang med en manipulator, da de ofte har en snikete opptreden som ingen er komfortable med. Ja, de kan med rette kalles creepy.

Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle om egne møter med mennesker som har gitt deg gåsehud.

 

 

Minner på at jeg er tilgjengelig for konsultasjoner via skype eller messenger. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Ta kontakt på [email protected] for mer informasjon.

Netflix serie, åtte episoder, produsert i 2018.

Anmeldelsen er basert på min subjektive vurdering av serien, som jeg så i sin helhet i løpet av to døgn. Dere som ikke ønsker noen avsløringer av innhold bør stoppe å lese her.

Jeg var veldig begeistret for podcasten med samme navn, som ble produsert i 2016 og publisert på bloggens facebook side i fjor. Det som tiltrakk meg var gjenkjennelses faktoren. Selv om min egen relasjon med psykopaten ikke var så dramatisk som historien om psykopaten John Meehan, så hadde jeg ingen problemer med å forestille meg at relasjonen kunne ha utviklet seg i den retningen, hadde den fortsatt. I tillegg likte jeg hvordan podcasten fokuserte på de subtile tegnene som kjennetegner en psykopat, mer enn de enkeltstående dramatiske hendelsene som ellers ofte får fokuset.

Jeg var derfor meget spent da jeg oppdaget at Netflix hadde produsert en streaming serie om relasjonen mellom John og Debra – som han var gift med frem til hans dødsdag.

Det mangler ikke på filmede dramatiserte portretter av psykopater, både fiktive og basert på virkeligheten. Faktisk er de fleste thrillere og grøssere basert på karakterer med psykopatiske trekk. For å være ærlig så holder jeg meg unna nitti prosent av dem, ihvertfall som studier i psykopati. I de fleste filmer får man aldri et ordentlig innblikk i hva en psykopat er, ikke engang i dramatiseringer basert på ekte psykopater. Salgspunktet synes å være dramatiske mord, eller produsentene pynter på sannheten for å gjøre det høydramatisk og mer underholdningsvennlig, til en slik grad at historien mister all troverdighet.

Jeg kan med en gang avsløre at “Dirty John” går ikke i denne fellen. Her får vi det meste som kjennetegner psykopaten; løgnaktighet, utroskap, berettigelse, parasittisme, manglende empati, manglende skyld, manglende samvittighet, grandiositet, sågar de forskjellige narsissistiske blikk har produsentene klart å fremstille (hvis man ser godt etter). Vi får servert gode og troverdige tolkninger av narsissistisk raseri, svertekampanjen, maskeskift, maskefall og speiling av objektet. Jeg vet ikke om produsentene har konferert med eksperter på psykopati eller om de bare har rekonstruert detaljer i den virkelige historien om John og Debra til fingerspissene, men resultatet er uansett en gavepakke til studenter av psykopati.

Jeg vil trekke fram enkelte (for meg) spesielt viktige scener.

-I første episode ser vi hvordan Debra avviser Johns tilnærming til sex på deres første date. Johns reaksjon på avvisningen er meget troverdig fremstilt. Jeg ber folk bite seg merke i hva som ligger bak hans reaksjon og at avvisning er noe av det verste man kan gjøre mot en psykopat eller en narsissist. Denne scenen tipper jeg dessuten har en høy gjenkjennelsesfaktor for mange lesere. Mange av oss opplevde røde flagg under det første møtet, og var på nippet til å avskrive psykopaten. Det burde vi ha gjort, mens vi fortsatt hadde klarsyn. Men psykopaten lot oss ikke gå, og trakk oss på forskjellige vis tilbake.

-Debra gjør midtveis i serien et (nesten) helhjertet forsøk på å forlate John. Men nysgjerrighet, manglende avklaring og traumebånd gjør at hun går tilbake. Legg merke til den manglende avklaringen hun får. John er tilsynelatende angerfull, men serverer henne kun løgner og krokodilletårer for å få henne på gli. Lesere som sliter med å holde seg unna psykopaten fordi de trenger en avsluttende samtale, bør studere denne scenen spesielt godt. Hvis du mot alle odds blir innvilget en samtale, slik Debra ble, så er det kun for å føre deg ytterligere bak lyset.

-Selv om scenen er meget kort, så ble Johns biseksualitet hintet om. Da han deltar på ett av sine AA møter så kommer det frem at han har hatt sex med den mannlige rådgiveren. I dette tilfellet så var det i utpressingsøyemed. Men poenget her er hvordan psykopater er i stand til å ha fysiske eller romantiske relasjoner med hvem som helst. Vi vet i dag at det ikke handler om seksualitet, men om hva de kan tjene på relasjonen. Den korte scenen var en viktig bekreftelse for meg som hadde en relasjon med en “heteroseksuell” mann, inneklemt mellom to langvarige relasjoner han hadde med kvinner.

-Mot slutten av serien får vi se hvordan Debra ønsker å annullere ekteskapet med John, og går til rettssak mot ham for alle tingene han har utsatt henne og døtrene for. Hun innvilger et kafèbesøk med John på tomannshånd, for å tilby ham penger for å la familien være i fred. Den korte dialogen de to imellom utfolder seg omtrent slik:

Debra; “Hvis ikke det er penger du vil ha for å la oss være, hva vil du da ha?”

John; “Jeg vet ikke”

Debra; “Men noe må det vel være?”

John; “Ja, noe er det”. Han ser på henne med det klassiske psykopatiske hatefulle blikket og går.

I scenen klarer produsentene å fange opp ett av de mange karakteristiske blikkene, som mange av oss vil kjenne igjen. Faktisk gjør skuespilleren som spiller John (Eric Bana) det så bra at vi som eks objekter kan bli trigget og føle ubehag av de forskjellige blikkene alene. Uansett, i denne scenen lærer vi at det er ikke penger som driver psykopaten, men hatet, ondskapen, kjedsomheten og “katt-og-mus” leken med objektet.

-Vi får vite at John har hatt en langvarig relasjon med en kvinne før Debra; Tonya, og at han har to biologiske døtre med henne. Sin tidligere familie har han åpenbart brutt all kontakt med, men via tilbakeblikk får vi vite at han trakasserte og truet Tonya på det groveste. Tilbakeblikket får vi mens han fortsatt idealiserer Brenda. Lesere kan lære av denne scenen. Jeg får på bloggen ofte spørsmål om hvordan psykopaten kan behandle det nye objektet så pent, når han behandlet spørsmålstilleren så dårlig. Mange lesere sliter med denne forestillingen. Men i denne scenen forstår vi at psykopaten ikke er blitt mindre psykopatisk selv om det nye objektet blir behandlet som kongelig. Vi forstår også at den kongelige behandlingen alltid tar slutt, og at psykopaten vil vende seg mot også det nye objektet.

Både John og Debra spilles eksemplarisk av deres respektive skuespillere. Jeg holder en ekstra knapp på Eric Bana fordi en troverdig psykopat må være veldig utfordrende å spille, men også Debra spilles meget bra av Connie Britton. Debra virker litt passiv og delvis lammet gjennom hele serien og som om hun spiller på et begrenset register, men dette skyldes neppe underspilling fra Brittons side for det er nettopp i en slik tilstand en person som først er i tåka, deretter i kognitiv dissonans, vil være. Jeg vet ihvertfall at jeg var slik selv. Selv i desperasjon etter svar så var jeg sløvet ned av en slags transe fordi alt arbeidet foregikk på innsiden. Dette kommer meget fint fram i Debras rollefigur.

Til slutt vil jeg nevne et par minus. De er ikke mange, men for meg hemmet de noe av seeropplevelsen.

-Johns rusmisbruk får for stort fokus. Det er riktig at nitti prosent av psykopater har en avhengighet, det kan være alkohol, narkotika, sex, shopping eller hva som helst. I Johns tilfelle så er han avhengig av opioider (morfin) som han blant annet skaffer til veie ved å stjele fra sykehuset hvor han har jobbet som sykepleier. Som følge av hans manglende empati så gir han smertepregede pasienter saltvann mens han putter opioidet i egen lomme.

Det er iorden for meg at dette blir dramatisert til en viss grad. Problemet med for stort fokus er at uinnvidde kan tro at Johns psykopati skyldes rusmisbruket, og ikke omvendt. Studenter av psykopati vet at psykopaten trekkes mot rus fordi de opplever tomhet, mangler indre liv og identitet. Med andre ord kommer psykopatien først. Men det er ikke sikkert den jevne seer forstår dette.

-Debras eldste datter Veronica er ment å fremstilles som den eneste som tenker klart og som aldri aksepterer John. Hun har hele tiden mistanke om at John er en bedrager og forsøker å få moren ut av den psykopatinduserte tåka. Veronica er handlekraftig og observant. Mitt problem med Veronica er at hun fremstilles så usympatisk at jeg et par ganger faktisk heiet på John. Jeg vet ikke om produsentene på dette området har vært tro mot den virkelige Veronica, i så fall skal hun jo være slik. Jeg forteller kun hvordan jeg reagerer på karakteren.

For det brede publikum så står nok “Dirty John” til terningkast fire. For å komme høyere så er serien for stillestående. Publikum trenger nok en smule mer action. Den har likevel bred appell og ikke minst er den en god instruksjon i røde psykopatiske flagg. Enkelte vil heldigvis snappe dette opp. Dessverre vil de fleste forlate tv skjermen med en tro på at “dette vil ikke skje meg”.

For objekter, eks objekter og studenter av psykopati så er imidlertid “Dirty John” terningkast seks. Jeg tror den største lærdommen vi kan ta av serien er at det ikke er et kompliment å bli forfulgt, oversvevet eller “hoovret” av psykopaten. Har psykopaten latt deg være fullstendig i fred etter bruddet og du føler at din relasjon med ham/henne aldri eksisterte? Vær glad for det. 

Fordi NK er det viktigste enkelttiltaket vi kan gjøre etter en relasjon med en psykopat, så fokuserer jeg på dette emnet ikke kun en gang, men med jevne mellomrom. Det er viktig å alltid ha langt fremme i bevisstheten hvorfor vi har NK med psykopaten eller narsissisten som plaget oss.

Jevnlig får jeg henvendelser fra fortvilte lesere som ikke klarer å innføre NK, eller ikke klarer å holde fast i den; de gir etter og åpner opp for kontakt med psykopaten. Dette oppleves som et nederlag eller en skam, og bidrar til et allerede tilsvinet selvbilde og knuser selvtilliten.

Å innføre NK krever evne og vilje. Hjelpetelefonen rapporterer om innringere som ikke ønsker å innføre NK. Tvert imot, de ønsker en slags dispensasjon for å bli værende i relasjonen. Hverken jeg eller telefonvaktene vil noensinne støtte en leser eller innringer i å bli værende i en relasjon med en psykopat eller narsissist. Det er det samme som å oppfordre noen til å fortsette med et heroinmisbruk; “jada, bare fortsett du. Ring oss gjerne og beklag deg hver gang du har fått et dårlig skudd”. Det er faktisk å gjøre narr av vår innsats. Disse innringerne må klare seg selv. Hvis derimot viljen er tilstede, så hjelper vi gjerne med å gi mot og kunnskap til å ta de nødvendige steg mot NK.

Første gang man innfører NK så er det kanskje ikke helhjertet, og det skal faktisk være slik. Jeg pleier å si at “NK må komme først, forståelsen etterpå”. Det sier jeg fordi det tar så lang tid – ofte flere år – å forstå at NK er nødvendig, at det kan man ikke vente på. Man må derfor starte prosessen med NK før forståelsen er på plass. Kognitiv dissonans blir en parallell følgesvenn som av og til jobber med, av og til mot, NK. Det viktige er at man begynner, selv om man kanskje “sprekker” en eller flere ganger. Når det skjer, så begynner man bare på nytt. Ikke bruk energi på å skamme deg hvis selvdisiplinen brister. Den energien trenger du til ditt neste forsøk.

For hver gang man innfører NK så styrkes disiplinen og forsøkene blir stadig mer helhjertet. Dette skjer fordi objektet oppdager at ingenting forandres hvis man går tilbake til psykopaten. Psykopaten har ikke reflektert i ditt fravær, han/hun har ingen anger eller ny innsikt å by på hvis du går tilbake; ingen vilje til å forbedre seg eller gjøre noe annerledes. Tvert imot, de fleste opplever at devalueringen tiltar hver gang de returnerer. Psykopaten resonnerer annerledes enn normale mennesker. Der hvor normale mennesker kanskje tenker “så hyggelig at Marthe gir meg en ny sjanse, det er dyrebart og denne gang skal jeg ikke forspille sjansen”, så tenker psykopaten “så Ole kommer tilbake til tross for hvor dårlig jeg behandlet ham? Herregud så dum han er, det betyr at han liker og fortjener mishandlingen og jeg kan skru den opp ett hakk eller to”.

Det er derfor forståelig – og kanskje også nødvendig – at man returnerer til psykopaten en eller flere ganger for å forstå alvoret i situasjonen. Det er noe som heter at man er nødt til å nå “rock bottom” for å forandre skadelig og selvdestruktiv adferd. For eksempel så må kanskje alkoholikeren miste både jobb, hjem og venner innen han/hun forstår at adferden ikke fungerer lenger, det er ikke tilstrekkelig kun å miste jobben for å få den nødvendige innsikten og erkjennelsen. Det betyr at objektet må synke dypt nok innen det forstår at sirkelen må brytes og ny adferd er tiltrengt. Hvor dypt hver enkelt må synke for å nå rock bottom er individuelt. Bloggen håper at kunnskap kan bidra til at objektet ikke trenger å synke fullt så dypt innen mønsteret brytes. Men objekter er som alle mennesker forskjellige; noen lytter til andre som har vært gjennom det samme og lærer av dem, andre må oppleve tingene selv innen de forstår.

Jeg vil skissere min egen kamp med NK, som et eksempel på hva jeg tror er en ganske typisk prosess. Jeg vil forklare utviklingen som en tidslinje.

Mars: siste ordinære samtale/chat mellom psykopaten og meg. Det ble sagt ord fra hans side som fikk meg til å bryte sammen. Ordene var en manipulasjon/devaluering av den sorten som fikk begeret til å flyte over, med andre ord at han gikk over streken (psykopaten vil alltid øke devalueringen for å se hvor mye objektet finner seg i). Sammenbruddet var en nødvendig katalysator i meg til første forsøk på å bryte kontakten, slik sett kan et sammenbrudd også fungere som et gjennombrudd. Jeg visste ikke hva NK er, jeg visste bare at denne relasjonen ikke var bra for meg og at jeg måtte bort fra den, men jeg forstod ikke hvor bundet jeg var til denne mannen eller hvor vanskelig det ville bli å fjerne meg fra hans liv.

Fem dager senere, fortsatt Mars: etter å ha analysert meg halvgal og ligget søvnløs i fem døgn så tok jeg steget og fjernet ham som venn på Facebook (det var på det tidspunktet vår primære kontaktkanal). Tiltaket føltes som å slå av en respirator og jeg hev etter pusten. Ingen umiddelbar respons fra ham. Etter å ha fått roen tilbake, så følte jeg meg sterk og målrettet i begynnelsen. Men selvdisiplinen begynte å vakle etterhvert som tiden gikk og jeg ikke hørte fra ham. Selv om det var jeg som brøt kontakten, så klarte han med sin taushet å få meg til å føle meg avvist og det ble meget vanskelig å fastholde NK. Jeg trengte så inderlig en bekreftelse på at han merket mitt fravær.

April, nøyaktig en måned etter at jeg fjernet ham fra Facebook: han ringer, fra et nummer han aldri ga meg, men som var knyttet til hans navn på gule sider. Det ringer lenge, sikkert to minutter. Jeg visste ikke på det tidspunktet at det var ham (nummeret søkte jeg opp etterpå) men det ante meg, for jeg hadde ventet på det og den psykiske forbindelsen mellom oss opplevdes fortsatt meget sterk. Jeg fikk en opptur av å ikke svare, følte jeg hadde overtaket. Men følelsen var kortvarig, for det ble kun med denne ene oppringingen. Ingen oppfølgende tekstmelding kom og ingen nye oppkall. Igjen så skjedde det at overtaket ble til en følelse av avvisning. Fra eufori til nede for telling – store svingninger, hele tiden. Etter tre dager ga jeg etter og sendte ham en sms. Intet svar. Følelsen av avvisning ble sterkere, i tillegg til at han fortsatt var i tankene mine døgnet rundt, over en måned etter siste ordinære kontakt. Hva ville han sagt hvis jeg svarte den telefonen? Hva tenkte han om oss? Jeg forstod at å holde meg unna denne mannen ville bli mye vanskeligere enn jeg trodde og at han var under huden min på et helt annet nivå enn noen tidligere relasjon jeg hadde hatt (traumebånd, men det visste jeg ennå ikke).

April til Juni: jeg slet. Han var i tankene mine konstant. Jeg fungerte svært dårlig. Jeg blokkerte/avblokkerte ham på Facebook mange ganger, nesten daglig (første gang slettet jeg ham kun som venn, å blokkere betyr at man ikke kan se profilen). Hver gang jeg blokkerte så ble jeg svak fordi jeg var fristet til å se hva han la ut offentlig på sin profil, og det var mye. Jeg følte at jeg var avhengig av denne siste forbindelsen med ham; å kutte den viste seg nesten umulig. Samtidig forstod jeg at det skadet meg å ha innsyn i hans liv når jeg ikke lenger var en del av det. Jeg fikk følelsen av at han snakket til meg gjennom profilen, at han skrev ting og la ut bilder for å ramme meg. Jeg ble paranoid og smårar.

Medio Juni: jeg bryter sammen igjen og kontakter ham via telefon – som hele tiden har vært åpen. Jeg holder ikke ut de ubesvarte spørsmålene lenger. Han svarer ikke. Jeg ringer kanskje tyve ganger den dagen, oppfører meg som en gal, noe jeg aldri har gjort før. Jeg møter vekselvis stengt og åpen telefon (han blokkerer meg og avblokkerer igjen flere ganger denne dagen, men svarer aldri). Innen kveld er jeg blitt en desperat nervebunt, en geleklump på gulvet. Jeg skriver en melding hvor jeg trygler ham om å blokkere meg på facebook, slik at kontrollen kommer ut av mine hender. Da kan jeg ikke lenger avblokkere, selv om jeg blir fristet. Han svarer heller ikke på denne meldingen, men han gjør som jeg ber om og blokkerer meg. Og hva tenker jeg i mitt traumebundede sinn? At hans innvilgning av mitt ønske var en kjærlig handling. Jeg var med andre ord fortsatt milevis fra å se mishandlingen han hele tiden hadde utsatt meg for.

Men det var der, da jeg lå som en geleklump på gulvet, at jeg nådde min “rock bottom”; det nødvendige bunnpunktet for å forandre adferd. Utslaget ble at jeg fikk en opplevelse av meg selv som uverdig, jeg kjente ikke meg selv igjen. Det gamle jeg ville aldri bedrevet telefonterror mot noen. Hittil hadde min NK hatt feil utgangspunkt; selv om jeg forstod at jeg trengte å løsrive meg, så ville jeg aller helst fremprovosere en reaksjon i ham og kanskje sågar reparere relasjonen. Dette er ikke NK, men det er en helt normal begynnelse. Nå fattet jeg at ekte NK er når man oppriktig forteller seg selv “dette vil jeg ikke mer”. Jeg nådde mitt bunnpunkt etter ett forsøk på å returnere. Noen trenger mange forsøk, men det spiller ingen rolle. Til slutt går det opp for deg at du ikke kan synke dypere.

Jeg kom meg etterhvert opp fra gulvet (metaforisk), børstet skitten av klærne og ble edru. Med andre ord begynte tankene å klarne opp, slik de gjør når man innfører ekte NK og kommer ut av den psykopatinduserte tåka. Jeg kontaktet ham aldri igjen. Da tankene klarnet så trengte jeg kun få dager på å se at det jeg trodde var kjærlighet egentlig var ondskap, og tanken om psykopati slo meg for første gang. Jeg begynte å studere emnet. Alt falt på plass. Kimen ble lagt for min egen rehabilitering men også kunnskapen som jeg i dag formidler her på bloggen.

Jeg håper denne teksten hjelper deg til å ta fatt på NK – igjen eller for første gang, eller fortsette pågående NK, uten skam eller tvil.

 

Svaret er; vel, det er litt opp til deg selv. Er du klar til å lukke en ny person inn?

Vi kom alle fra forskjellige utgangspunkt da psykopaten fant oss. Noen av oss hadde lange, normale og betydningsfulle relasjoner bak oss. Noen hadde hatt relasjoner, men med andre psykopater. Andre hadde levd det meste av sine liv som enslige, og trodde de ble belønnet av høyere makter da psykopaten kom og tok dem med storm.

Felles for mange er at psykopaten tok oss til nye høyder – der hvor kjærligheten kanskje bør ta oss. Vi ble så levende og sanset så sterkt. For en liten periode, så fikk vi en smak av himmelen. Vi så hvilket potensiale livet har. Da vi så ble revet ned fra pidestallen og devaluert, så er det naturlig at mange mistet meningen med livet. Hvis livet har så stort potensiale, men vi ble nektet å leve det ut og kanskje aldri vil få oppleve det igjen, hva er da vitsen med det, med kjærligheten, med å fortsette og sette den ene foten foran den andre? Hva er det vi da streber mot?

Psykopaten ga oss en gave, tross alt. Vi fikk føle noe som mange mennesker aldri får oppleve. De som fortsatt jager etter materielle goder i middelmådige ekteskap og samboerskap, de vet ikke om noe bedre. Men vi gjør, for vi fikk smake på det. Sammen med psykopaten så blomstret vi slik vi er ment å blomstre. Hvem kan forbanne psykopaten når han/hun viste oss hvordan vi bruker livets kapasitet til det fulle, og ikke bare en liten del av det?

Den feilen vi imidlertid gjør, er å tro at det var psykopaten som brakte dette til oss, som om opplevelsen av magi kom utenfra, plassert i oss av noe som er utenfor vår kontroll. Men der gjør vi en stor feil, for det var ikke andres følelser vi følte. De var våre egne, skapt inne i oss, av oss selv. Det eneste psykopaten gjorde, var å trigge dem og vekke dem til live. Det betyr at de fortsatt er der, klare til å vekkes til live påny. Vi har evnen til å føle stort, bruke sansene og danse, og ta livet inn på et helt annet nivå enn mange andre. Det er egentlig grunn til å feire, ikke sørge.

Når vi tror vi sørger over psykopatens exit, så er det egentlig noe annet vi sørger over; at den indre magien ble borte. Den forsvant med psykopaten. Vi tror derfor at psykopaten tok den med seg og vi drømmer om at han/hun skal komme tilbake med den. Men de tok ingenting med seg, vi har den fortsatt inne i oss. Den sluknet bare, fordi vi ble såret og forlatt. Så er det opp til deg, har du tenkt å la den forbli slukket for alltid, eller vil du tenne den igjen?

Magien er din egen. Tenk å ha en slik fantastisk evne til fantasi, håp og inspirasjon! Ikke mange har det. Det er hovedsaklig kunstnersjeler som har dette boende i seg. Ikke på den måten at vi alle maler kunstverk eller skriver dikt, de fleste av oss har helt tradisjonelle jobber. Men vi har det boende i oss å drømme og skape noe ekstraordinært. Og da psykopaten fant oss, så skapte vi magi. Vi klarte å gjøre noe helt ordinært til noe stort og betydningsfullt. Min psykopat? Han hadde et gjennomsnittlig utseende, var kjedelig å være sammen med og hadde svært lite å gi. Jeg klarte å trylle den kjedelige deigklumpen til en prins. Var det han som gjorde dette? Nei, det var jeg som gjorde det.

Det er opp til meg om jeg vil gjøre det igjen, med en ny person. Ikke om jeg kan gjøre det igjen. Det er ikke et spørsmål om å kunne. For vi kan. Det er derfor et spørsmål om å ville.

Faktorer som usikkerhet og motløshet spiller selvsagt inn. Våger vi å satse igjen? Dette er naturlige hindere. Men det står likevel på viljen, ikke på evnen.

Er vi villige til å gjenskape magien med en ordinær person? En person som ikke er så pågående og intens som psykopaten var, men som er normal og som er istand til å gjengjelde vår respekt og vår kjærlighet?

Jeg er opptatt av å slippe alt vi ikke kan kontrollere. Mange av oss forsøker å få andre til å like oss. Det er en kunst å forstå at det klarer vi aldri. Vi kan ikke bestemme at andre skal like oss. Det ligger utenfor vår kontroll. Vi kan derfor ikke la avvisninger ta motet fra oss. Vi skal slippe det, ikke eie det. Hvis noen velger å like oss, så er det ikke fordi vi har bestemt det, overbevist ham/henne eller fordi vi blir belønnet for vår innsats. Det er helt og holdent i den andre denne avgjørelsen skjer, akkurat som magien vi selv bestemte at psykopaten skulle få lov til å vekke i oss.

Hvordan kan jeg med hånden på hjertet påstå at vår påvirkning på andre ligger utenfor vår kontroll? Det kan jeg fordi du kan gjøre nøyaktig det samme fremstøtet på to forskjellige personer, hvor den ene kan være positivt mottakelig, mens den andre vil reagere likegyldig eller avvisende. Det betyr at det er lov å vise interesse for noen, men at responsen er utenfor din kontroll.

Ikke la flammen i deg forbli slukket for godt. Det ville være en synd og en grov forsømmelse. Du tror kanskje den ligger utenfor din kontroll, at andre må tenne den. Men den var alltid i dine hender og i din egen makt. Lær deg å bruke den, kontrollere den og verne om den som glass rundt et stearinlys, slik at den ikke slukker.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster og youtube videoer, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

(Denne teksten gjelder også for fedre)

Jeg har lenge unngått dette emnet, fordi jeg har ingen personlig erfaring med det å ha barn med en psykopat. Jeg har tenkt at bloggen ikke handler om dette, noe som forsåvidt er riktig. Men det er klart at en slik blogg også vil tiltrekke seg lesere som er foreldre, og disse ønsker også svar og hjelp. Selv om jeg mangler personlig erfaring så har jeg etter over tre år med blogg og to år med hjelpetelefon samlet en del kunnskap som lesere og innringere har gitt meg. Jeg har bitt meg merke i noen holdninger som går igjen. Jeg vil omtale dem her, kanskje de kan hjelpe noen til å forholde seg til det å ha barn med en psykopat på en litt enklere måte.

Du får ingen juridiske råd i denne teksten. Det finnes to nettsteder jeg kjenner til, som fokuserer forholdsvis mye på den juridiske biten. Jeg foreslår at dere besøker disse nettstedene og følger rådene de gir. De to er psykopaten.info og lucifersdatter.blogg.no.

Nå vil jeg komme med mine betraktninger omkring det å ha barn med en psykopat. Aller først vil jeg rette en pekefinger, for jeg har gjentatte ganger opplevd tvilsomme holdninger fra foreldre. Først en myte;

“NK gjelder ikke meg, for jeg må samarbeide med psykopaten”. Ja, det er riktig at man må ha en viss grad av kontakt med den psykopatiske motparten, men det er en myte at dette gir dispensasjon fra NK. Prinsippene i NK gjelder fortsatt. Den eneste forskjellen er at man kan ikke gjennomføre den siste biten, den som lukker alle former for kontakt. Man skal likevel legge seg så tett opp til NK som mulig. Det betyr å blokkere alle kontaktkanaler unntatt en (som regel telefonen). Det gjelder å ikke ha felles venner eller bekjente. Det gjelder å ikke snoke på vedkommendes sosiale medier. Det gjelder å ikke diskutere noe som helst annet enn hva som angår barna, og også dette på et minimum (akkurat dette kan være en utfordring, det skal jeg komme litt tilbake til).

Noe annet jeg opplever er nesten sinte foreldre som kontakter meg – eller en annen telefonvakt – og mener at vi skal sitte inne med en slags magisk løsning på hvordan å håndtere en psykopatisk motpart. Noe alle må ha klart for seg (og de fleste også har) er at kun du har ansvar for ditt liv. Du har ikke skyld i at du ble rottefanget av psykopaten. Likevel gjorde hver og en av oss et personlig valg da vi lot det skje, og ikke minst hvis vi fikk barn med ham/henne. Det er ikke opp til andre å løse dette. Du var uheldig, men du må selv ta ansvar for livsvalg som du selv var delaktig i (og det er nesten alle, bortsett fra det å bli født). Først når du har erkjent dette, så kan vi sammen gå ett steg videre. Og kanskje enda ett.

Når man har fått barn med en psykopat, så er det slik det er. Du har kanskje hørt uttrykket “å gjøre det beste ut av de kortene man har fått utdelt”. Uttrykket henviser til poker, hvor man får utdelt to kort, og så skal man forsøke å få mest mulig gevinst – alternativt tape minst mulig – med de to kortene man har. To normale foreldre sitter med bedre kort på hånden enn deg, det kan du ikke gjøre noe med, men du kan likevel komme langt med dine dårlige kort; du kan spille smart, satse på riktig tidspunkt eller du kan velge å bløffe.

Slik er det også ellers i livet. Noen er penere enn oss. Noen er smartere enn oss. Noen er heldigere enn oss. De fikk utdelt bedre kort ved fødselen, eller senere i livet. Det kan vi ikke gjøre noe med. Vi kan kun gjøre det beste ut av våre egne kort. Når vi får barn med en psykopat, så blir oddsene for gevinst plutselig mye dårligere. Men fortsatt gjelder det at vi kan kun bruke de kortene vi har, og gjøre det beste ut av det. Vi kan med andre ord ikke omgjøre foreldreskapet eller forme den psykopatiske forelderen til å bli normal. Det hjelper heller ikke å ønske det.

Vi klarer antakelig ikke å bløffe oss selv (og alle andre) til å tro at vi sitter med to ess, for det gjør vi ikke. Spiller vi som om vi har to ess, når vi egentlig har en treer og en sekser, så vil vi tape stort. Derfor må vi legge forventningene og standarden ganske mye lavere enn normalt. Overført til relasjonen med en psykopatisk eks som vi har barn sammen med, så betyr det at vi bare kan glemme å noengang få til et normalt samarbeid med vedkommende.

Jeg har snakket med meget fortvilte foreldre som gråter og er i ferd med å gå i oppløsning, fordi de prøver å samarbeide med psykopaten. Men uansett hva de gjør, så stikker psykopaten kjepper i hjulene for samarbeidet. Derfor er det så viktig å innse at man aldri vil få det samarbeidet som to normale foreldre har. Hvis du har som mål at samarbeidet skal bli normalt med gjensidig respekt og sjenerøsitet, så vil du gå i oppløsning før det skjer. Du vil bli tidlig gammel, du vil bli gråhåret og rynkete av all fortvilelsen. Du vil rive det grå håret ut. Du vil gå opp i limingen. Og aller viktigst; du vil ikke kunne være en god forelder for dine barn.

Fortvilte foreldre forteller at psykopaten kjemper for mer omsorg, i noen tilfeller full omsorgsrett. De sverter den normale forelderen. Nå venter kanskje en rettssak. Men igjen; nå vet vi at det er hva psykopaten gjør, de sverter. Det bør derfor ikke overraske noen. Tvert imot, du kan forvente at det skjer. Legg derfor sjokket fra deg, for det tilfører bare en ekstra belastning. Deretter må du håndtere ett krav om øket omsorg eller en rettssak med ro. Jeg forstår at mange foreldre (antakelig alle) er livredde for å miste omsorg til en psykopatisk forelder. Risikoen er reell, og det har skjedd mer enn en gang at den psykopatiske forelderen går triumferende ut av en tvist. Dette er et mareritt for dere som vet hvordan en psykopatisk forelder kan ødelegge sine egne barn. La oss fastslå det med det samme; vi vet at det er meget uheldig.

Men det hjelper lite å være livredd. Du kan ikke kontrollere utfallet av en slik tvist, fordi utfallet ligger ikke i dine hender. Det eneste du kan gjøre, er å være fattet, rolig, stabil, kongruent og konsistent. Med kongruent mener jeg ekte. Med konsistent så mener jeg at du må fortsette med å være den forelderen du har vært. Du må fortsatt sette grenser. Barna må fortsatt legge seg kl 20, selv om det betyr at den psykopatiske forelderen blir favorisert for en stund, fordi han/hun lar barna bestemme sin egen leggetid. For psykopaten er barnas gunst en konkurranse. Den konkurransen kan du ikke delta i. Barn er lettpåvirkelige og vil – ihvertfall en stund – favorisere den forelderen som er mest ettergivende. Det kan du ikke gjøre noe med. Barn vil ikke trives lenge med grenseløshet. De vil før eller siden søke tilbake til den forelderen som er mest konsekvent, fordi det er tryggest. Med en psykopat så vil du antakelig tape mange slag, men du vil – ved å være den jeg beskriver over – vinne krigen.

Foreldre jeg snakker med blir konstant motarbeidet av den psykopatiske forelderen; tidspunktet for overlevering er feil, sokkene som ble sendt med er feil, de betaler for lite for klær og skiutstyr eller skolesaker, hele tiden finner psykopaten noe å påpeke. Husk at dette er hva psykopaten gjør, og de stopper ikke. Glem derfor å være ettergivende hele tiden. Lær å si nei, og begynn med en gang.  Du behøver heller ikke å besvare hver eneste tekstmelding. Psykopaten kan kontrollere deg med telefonen hvis du lar ham/henne gjøre det, ved at du sjekker den hvert femte minutt i frykt for konsekvensene hvis du overser en melding. Legg denne frykten fra deg og ignorer konsekvensene. Dette er telefonterror og må behandles som sådan.

Psykopaten vil nemlig gladelig slite deg ut, slik at du mister hvile, mister besinnelsen og fremstår som en dårlig forelder. Grenser eller ignorering fra din side vil antakelig utløse et narsissistisk raseri. Det er ubehagelig, men lettere å leve med enn hvis du sliter deg selv ut for å behage ham/henne. Det er en myte at føyelighet vil skape fred med en psykopat. Tvert imot, psykopaten vil bare strekke strikken lenger og lenger – til den sliter. Dette gjelder uansett om man har barn med dem eller ikke.

Den psykopatiske forelderen manipulerer advokater, dommere og saksbehandlere. Få fagpersoner har kunnskap om psykopati. Dette kan du ikke forvente. Regn derfor med at psykopaten vil bli imøtegått som en normal person. Det eneste du kan gjøre er å fortsette å være den rolige, saklige og kongruente forelderen som du gjerne vil være. Du skal parere angrep og anklager på en rolig måte. Fortell også gjerne hvilke bekymringer du har om den psykopatiske forelderen. Men ikke overdriv, ikke lyv og ikke lag drama. Dommeren kan likevel bestemme i din disfavør. Dette kan du ikke gjøre noe med. Lær deg forskjellen på hva som er innenfor din kontroll, og hva som er utenfor. Ikke bruk krutt på å forandre det som er utenfor din kontroll.

Kan verst tenkelige scenario skje, at psykopaten vinner full hovedomsorg for barna? Ja, det skjer hele tiden. Bør du bekjempe det med nebb og klør? Både ja og nei. Du skal tale din sak, men du skal ikke slite deg ut på å vinne omsorg for barna. I kamp med en psykopat er det en reell sjanse for å miste både forstand og økonomisk grunnlag. Hvis det skjer, så kan du ikke engang hjelpe deg selv, og allerminst barna.

“Men hvis psykopaten får barna så vil han/hun ødelegge dem!”. Ja det kan skje, det skjer hele tiden. Barn av psykopater blir ofte dysfunksjonelle. Men hjelper det at du mister forstanden i forsøket på å forhindre det? Neppe. Husk at psykopaten ofte klarer å ødelegge barna også når den normale forelderen er fullt til stede. Til og med når kontakten med barna er minimal, så kan psykopaten ødelegge dem. Vil det hjelpe at du konstant går og frykter at det skjer? Neppe.

“Men psykopaten klarer å vende barna mot meg!”. Ja, det er også vanlig. Du vil bli svertet. Som sagt, det er hva psykopater gjør. Regn med at det skjer. Ikke la det overraske deg. Frata psykopaten alle overraskelsesmomenter, ellers får de overtaket. Istedet kan du være forberedt. Barn er lettpåvirkelige, det kan du ikke gjøre noe med. Husk at de fleste barn etterhvert vil begynne å tenke selv. Ofte vil psykopatens manipulasjon bli tydelig for dem og de vil ta avstand fra ham/henne. Mange vil etterhvert se at den beste forelderen hele tiden har vært deg. Det kan skje når de er ti år, femten, tyve eller femti. Når det skjer er utenfor din kontroll. Du kan bare fortsette med å være stabil, trygg og tilgjengelig. Noen barn vil forbli manipulert hele livet. Dette er barna som uansett hva du gjør vil fungere som psykopatens forlengede arm, fordi de bruker sine liv på å jage etter psykopatens aksept. Disse barna kan du anse som tapt. Du kan likevel elske dem, mest sannsynlig så vil ihvertfall en bit av din kjærlighet nå gjennom manipulasjonen og inn til dem. Mer kan du ikke gjøre. 

Ikke lev som om du har to ess på hånden i din kamp mot psykopaten. Du vil bli avslørt og tape stort. Men med en treer og en sekser, litt hell og en god dose kløkt, så kan du få en straight. Den er mer verdt enn par i ess.

 

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn; “Psykopati og kjærlighet”. Lik siden for å få varsler om nye tekster, delta i spørreundersøkelser om psykopati, få informasjon om utgivelser og tilbud, samt se kommentarer fra andre brukere. 

Jeg har tidligere skrevet om hvordan psykopaten tar din verdighet. I en video har jeg også forklart hvordan psykopaten kan ødelegge din karriere og sørge for at du ikke oppfyller din mulighet til å bli noe større. Det jeg vil snakke om i dag er i samme gate men litt mer hverdagslig, på den måten at objektet kjenner på det hver eneste dag.

Alle husker kanskje hvordan psykopaten i idealiseringsfasen invaderte hver eneste tanke vi hadde, men at det var på en god måte. Vi sanset alt mye sterkere enn før og vi ble inspirert. Jeg husker jeg følte meg så oppløftet. Ikke som følge av at psykopaten ga meg komplimenter (for det gjorde han ikke) men fordi jeg følte jeg var kommet “hjem” med ham. Jeg husker jeg gikk en tur tidlig en søndag formiddag mens han fortsatt lå og sov fordi vi begge hadde vært på fest den natten. Alt var så stille og fredelig utenfor, været føltes så mildt til tross for at en hard høst var igang. Jeg gikk opp på et lite fjell, det var en middels anstrengende tur, men den føltes så lett. Det var som om jeg lekende hoppet hele veien til fjellet, som et lite barn. Benene føltes så lette og jeg kunne gått mange kilometer til uten anstrengelse. Jeg husker jeg var stolt og at jeg pustet så uanstrengt. Jeg fikk idèer til sanger (jeg skrev noe musikk på den tiden) og følte jeg kunne takle hva som helst av motbør.

Slik får psykopaten frem det gode i oss i begynnelsen.

Snart så snur imidlertid idealisering til devaluering. Vi føler oss fortsatt invadert, men ikke lenger på den gode måten. Psykopaten får oss til å begynne å tvile på oss selv og vi analyserer på høytrykk. Det er denne analyseringen som stjeler vårt fokus; fokus som vi egentlig trenger til å navigere i en normal hverdag. Vanligvis navigerer vi vår hverdag på automatikk, uten å tenke over det. Det er først når alle våre reserver blir okkupert at vi oppdager at vi faktisk trenger en god dose energi og fokus for å klare en hverdag.

Jeg husker hvordan all inspirasjon og stolthet forsvant som dugg for solen og ble erstattet med frykt – ikke for ham direkte, men for å miste ham – fordi signalene han sendte plutselig ble usikre, tvetydige og markant annerledes. Benene føltes ikke lenger lette men fikk tilbake sin normale tyngde. På slutten av vår korte relasjon så rakk jeg ikke annet enn å gå på jobb, utføre lett husarbeid og så bruke resten av tiden på å forsøke å oppklare hans mildt sagt mystiske opptreden. Jeg orket ikke annet enn det. For første gang opplevde jeg narsissistisk raseri, rovdyrblikk og kryptiske utsagn som jeg bevisst og ubevisst forsøkte å tolke, dag og natt.

En devaluering er farlig på mange måter, ikke kun for hva den gjør med din mentale helse. Har du tenkt på at du antakelig var mer utsatt for ulykker enn normalt, under din siste tid med psykopaten? Det skjer nettopp fordi du ikke lenger klarer å navigere normalt, psykopaten distraherer og avsporer deg. Jeg husker hvordan jeg tråkket i hull, kunne gå rett på lyktestolper og var ukonsentrert under bilkjøring. Jeg sa mange uforståelige og dumme ting fordi jeg ikke var konsentrert under samtalen. Mine ferdigheter på jobb ble satt tilbake minst ti år fordi jeg ikke var psykisk tilstede under utførelsen av mine oppgaver.  Det resulterte i at kunder, pasienter og pårørende ble misfornøyde med min utførelse og ga uttrykk for det. Jeg var bare heldig når min snille avdelingsleder aldri påpekte min nedsatte arbeidskapasitet.

Dette var ikke alt. Det skjedde også mer uforklarlige ting. Det var som om hellet mitt tok slutt. Plutselig fikk jeg både fartsbot og parkeringsbot, etter tyve års plettfri kjørsel. Flyreiser ble kansellert eller omdirigert. Jeg mistet ting. Jeg tapte penger. Husholdningsapparater sluttet å virke. Jeg ble tildelt meget vanskelige sykepleiestudenter å veilede. Jeg ble trukket sist når fordeler skulle deles ut. Noe av dette kan kanskje tilskrives den nedsatte konsentrasjonen, men mye kan ikke det. Jeg var blitt bærer av den negative energien til psykopaten, og det var som om universet stemplet meg og slo tilbake.

Spesielt dette med ulykker skal du være oppmerksom på. Det kan i verste fall koste deg livet å kjøre (eller gå) ut i et sterkt trafikkert kryss fordi du ikke følger med på trafikklysene. Du kan glemme å skru av varmeovner, kokeplater eller farlig apparatur hjemme og på jobb. Fokuset på psykopaten tar all din oppmerksomhet og din energi, og det er direkte farlig.

For mange av oss er dette et tilbakelagt kapittel. Men mange av dere er der akkurat nå. Husk at det ikke er en normal person som setter deg i en slik tilstand. Hvis du merker at en person stjeler ditt fokus på denne måten, så vær trygg på at det ikke er en normal person. Det er heller ikke kjærlighet. Kjærlighet kan stjele ditt fokus, men på en trygg og god måte. En person som påstår at han/hun elsker deg, men som gjør deg til en person som fungerer dårligere enn før, elsker deg ikke. Fjern deg fra en slik person og innfør NK.