Har du noen gang følt deg presset til å være morsom, som om det er forventet av deg, og hvis du ikke lever opp til forventningene så blir du avvist?
I så fall har du blitt påtvunget rollen som klovn!
For psykopater og narsissister er vi andre for nyttedyr å regne. Vi er kun av interesse hvis de kan få noe ut av oss. Kanskje har vi penger. Kanskje vi kan hjelpe dem opp og fram karrieremessig. Kanskje kjenner vi noen eller er i slekt med noen, som de ønsker å innynde seg hos. Kanskje har vi makt eller status. Kanskje kan vi beskytte dem. Kanskje kan vi gi dem alibi. Listen er endeløs.
Uansett hva så handler det aldri om oss som personer, men hva vi kan tilby narsissisten av goder.
Et gode kan være “den morsomme vennen” som får narsissisten til å le. Da blir vi akseptert i kraft av å være deres underholdning. Men så snart vi har en dårlig dag, ingen morsom historie å fortelle, men kanskje i stedet ønsker å snakke om det som tynger oss, så ser vi raskt ryggen på narsissisten. Da kommer de plutselig på at de har en annen avtale og de får hastverk med å forlate deg. Eller mer direkte og maskeløst- de forteller deg hvor “kjedelig du har blitt” og fnyser nedlatende av deg.
Men hvordan havnet du i klovnerollen i utgangspunktet?
Visste du at behovet for å få andre til å le, kan være en traumerespons? Det kalles “klovnesyndrom”.
https://en.wikipedia.org/wiki/Sad_clown_paradox
https://www.iflscience.com/sad-clown-paradox-why-you-should-check-in-on-your-funny-friends-66845
Hvis du vokste opp med narsissister, så var kanskje den eneste gangen du ble lyttet til når du var morsom. Hvis du var lei deg ble du ignorert. Hvis du var sint ble du straffet. Hvis du var nysgjerrig ble du møtt med irritasjon. Den eneste gangen du ble bifalt, var når du var søt og morsom.
Hvis du ble mobbet i ungdomsårene eller på andre måter ikke ble akseptert, så oppdaget du at hvis du var morsom så avtok mobbingen, eller du fikk innpass i vennegjenger som ellers aldri ville inkludert deg. Du lærte at når folk ler så kan de ikke skade deg.
Ikke bare lærte du at å være morsom var en “inngangsbillett” eller en avledningsmanøver for misbruk. Du lærte også at du var aller morsomst når du gjorde narr av deg selv. Selvironi ble ditt varemerke som du tok med deg inn i voksenlivet.
Selvironi er ofte en god egenskap. Den viser at du ikke tar deg selv så høytidelig. Den virker avvæpnende. Men når selvironi er et resultat av traume, så handler det om å håne deg selv. Det er som om du sier “se her, jeg nedverdiger meg selv for å slippe at du gjør det”. Du forteller andre, gjennom humor, hvor mye du er verdt – ingenting.
Psykopater og narsissister har ingen selvironi. De gjør aldri narr av seg selv, fordi de nekter å stille seg selv i et dårlig lys.
Objekter tror at hvis de ikke er selvironiske, er de kanskje narsissister, og det ønsker de ikke å være. Derfor fortsetter de med selvironien, for å distansere seg selv fra narsissisme. Det kan være beroligende å på den måten forsikre seg selv om at “jeg er heldigvis ingen narsissist”. Men overdrevet selvironi er ugunstig i en rehabiliteringsfase hvor man forsøker å reparere et livslangt ødelagt selvbilde. Da må man øve seg i å verdsette seg selv, og faktisk hevde seg selv foran andre. Selvironi kan slik sett være skadelig, fordi det alltid finnes de blant publikum som oppfatter din selvironi som at du forteller sannheten om deg selv. De ler ikke med deg, men av deg.
Jeg har selv vært klovn. Ikke alltid. Og ikke for alle. Men jeg har lagt merke til at enkelte venner har hatt en forventning om at jeg er morsom. Og de dagene jeg ikke klarte å være morsom, fikk jeg følelsen av å skuffe dem. Det handlet altså like mye om meg selv som om vennene. Og ikke alle disse vennene var narsissister, men også folk som trodde at jeg ville være klovn fordi det kun var slik de hadde sett meg.
Jeg har også hatt gode opplevelser med å være morsom. Jeg har holdt komiske taler foran forsamlinger som ikke kjente meg, og som derfor ikke hadde plassert meg i en bestemt kategori. Talene ble så godt mottatt at jeg i en periode vurderte å bli stand-up komiker. Jeg tror mange komikere egentlig er traumatiserte. I humor har de funnet deres overlevelsesmekanisme. Attpåtil en som kan skaffe dem et levebrød. Er dette negativt? Ikke hvis humoren heler dem. De mest vellykkede komikerne er de som klarer å bearbeide tunge opplevelser ved å dele dem med publikum på en lun og humoristisk måte. Det er kun negativt hvis klovnedrakten egentlig er en vernedrakt og en tvangstrøye.
I dag har jeg sluttet å være morsom. I hvert fall har jeg sluttet å la meg presse til å være morsom. Jeg sluttet å være morsom da jeg oppdaget at det ble forventet av meg. Da jeg oppdaget at enkelte personer rundt meg ble sure eller sågar giftige hvis jeg forsøkte å sette meg i respekt. Jeg skulle ikke kreve noe, jeg skulle bare underholde, syntes å være holdningen.
Jeg kan fortsatt være morsom, men da sammen med folk som jeg vet tåler å se flere sider av meg, ikke kun den morsomme. Og skal jeg være ærlig? Å være morsom er utmattende.
Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.