Kvernetanker, grubling og loops

I tiden etter bruddet med en psykopat eller narsissist, så er det et enormt indre arbeid som skal gjøres. Arbeidet er så krevende og altoppslukende, at mange ikke klarer å fungere i hverdagen. De må sykemelde seg og mange isolerer seg. Omgang med andre mennesker blir, i en periode som varierer fra person til person, overstimulerende, triggende og totalt uinteressant.

Alt som tar fokus vekk fra det indre arbeidet virker forstyrrende. Derfor kan den som er rammet bli irritabel på familie og venner. Nærstående forstår ikke hva som skjer. De oppfører seg derfor som før, og forventer at også du er den samme. Å forklare dem hva du opplever synes å prelle av dem. De tar hensyn i noen dager, kanskje uker, men snart forventer de at du “blir deg selv igjen”. De forstår ikke at dette arbeidet tar måneder og år, og at du som regel aldri blir ditt gamle deg igjen, men en ny versjon av deg selv.

Noe så hverdagslig som å handle i butikken kan plutselig bli uoverkommelig, fordi man er gråtlabil og ikke kan konsentrere seg om nødvendige innkjøp. Man oppdager at man kommer hjem med feil varer og har glemt mange ting. Selv kom jeg en gang hjem med kattemat i posen (jeg hadde ikke katt).

Pass av barn eller kjæledyr kan bli vanskelig. Man klarer ikke å romme barnas eller dyrenes behov, og man må kanskje overlate ansvaret til andre, i hvert fall for en periode. Gode vennskap forsømmes, fordi man føler man ikke har noe å bidra med til “den gode stemningen”, og fordi vennene oppleves som forstyrrende elementer når man helst vil være i fred. Fokuset er vendt innad, ikke utad.

Hvorfor er det indre arbeidet så tidkrevende? Her er noen årsaker.

  • Man må bearbeide svik og emosjonelt bedrageri.
  • Man må reorientere seg. Man har hatt for mye tillit til andre mennesker. Man har vært naiv. Man har vært for snill. Som regel hele livet. Det er derfor ikke kun hendelsen med psykopaten som skal bearbeides, men hele din personlighet.
  • Menneskesynet forandrer seg. Man visste ikke at psykopater og narsissister opererer slik de gjør, og attpåtil beveger seg usett blant oss. Man må erkjenne at det har vært flere slike i livet, og at man har blitt manipulert mange ganger. Kanskje forandrer forholdet til foreldre, søsken, slektninger og gamle venner seg radikalt. Mange relasjoner spoles tilbake og vurderes i nytt lys.
  • Man blir sint, først på psykopaten, og deretter på seg selv. Man blir rasende fordi man har blitt utnyttet og brukt som søppeldunk av flere, i mange år.
  • Vanskelige følelser som aldri har vært der før, dukker opp, slik som raseri og hevntrang. Man blir skremt av at man er i stand til å føle og tenke slik, fordi slike følelser aldri ble tillatt og derfor er undertrykt. Man er ikke vant til å håndtere dem. Dette er alvorlig aggresjonshemming, noe mange objekter har. Man tror man selv er psykopat, som plutselig føler så mye hat.
  • Man erkjenner at man har vært glad i mennesker som ikke fortjente det, og at følelsen ikke er gjengjeldt. Dette gjelder ikke kun psykopaten, men mange relasjoner gjennom livet. Man innser at man selv er fylt med kjærlighet, men verden rundt er ikke det i samme grad. At man trodde noe annet, var fordi man projiserte sin egen godhet over på verden. Man trodde alle andre var som en selv. Man er nødt til å reforhandle verdenssynet. Verden er mye kaldere og kynisk enn man trodde. Man har allerede forandret menneskesyn. Verdenssyn handler om samfunn og politikk, altså et større bilde.
  • Man må lære seg ny adferd, som grensesetting og integritet. Man skal lære seg noe for første gang, som andre lærte i barne- og ungdomsårene. Dette krever tid og øvelse.
  • Mange forstår at de har elsket seg selv altfor lite, og at dette har ført til manglende grenser og å ta til takke med smuler. Man oppdager at man verken kjente eller verdsatte seg selv. Erkjennelsen kan være sterk og overveldende, fordi mange trodde de hadde et normalt selvbilde.

Kvernetanker er spørsmål som dukker opp om og om igjen. De vil ikke slippe taket, selv om du ikke lenger ønsker dem velkommen, og selv om du har funnet et tilfredsstillende svar. Kvernetanker er de store spørsmålene, som “var min eks virkelig en psykopat?”, “elsket hen meg eller ikke?”, “det føltes så virkelig, hvordan kunne det ikke være det?”. Selv om de nettopp “kverner” så vil tankene likevel forsvinne når hjernen din blir overbevist om årsak og konsekvens.

Loops er tanker som går i ring. De er vanligst i akuttfasen. Jeg har hatt konsultasjoner med lesere som i løpet av en 90-minutters samtale kan stille de samme spørsmålene (og også fått svar) tre ganger. Dette er loops. Loops har ingen svar, de bare er der, i nær slekt med tvangstanker. De kan ikke stoppes eller kontrolleres. Av den grunn er de farlig nær å drive den som er rammet, til vanvidd. Man kan kun forsøke å distrahere dem og ellers bare vente til hjernen går lei.

Hvis du kjenner deg igjen i dette så vit at hva du går gjennom er helt normalt. Det er heller ikke noe galt med deg hvis arbeidet tar svært lang tid. Dette er individuelt. Men jeg kan fortelle at for egen del så gikk jeg med påtrengende kvernetanker i omtrent seks måneder. Deretter slapp de taket noe. Men jeg var fortsatt innadvendt og uinteressert i omverdenen i ytterligere to år.

Men nå som du vet at det ikke er noe galt med deg, her er en advarsel.

80-90% av grublingen du gjør etter psykopaten er uproduktivt spinneri som aldri finner en løsning, og som kan gjøre deg syk.

For selv om dette er noe du “må gjennom”, så betyr ikke det at det er sunt, selvutviklende eller verdifull bruk av tid.

Faktisk har det store konsekvenser. Grublingen post-psykopat kan gi deg større traumer enn hva psykopaten gjorde.

Du forsømmer gode venner og også deg selv, fordi du er så opptatt av psyken og glemmer din fysiske helse. Du glemmer å mosjonere. Du glemmer å spise sunt (eller spise overhodet). Mange gode venner gir opp og forsvinner. Og du ser dem gladelig forsvinne, fordi du ønsker å være i fred.

Du mister verdifull tid i karriereklatring. Dette kan ha konsekvenser for resten av ditt liv, for eksempel din pensjon og hvorvidt du har brukt dine evner og kapasitet til din egen tilfredsstillelse.

Isolasjonen mange velger etter psykopaten, er en traumerespons. Og den er som regel en følge av grublingen, ikke av psykopaten. Det er etterarbeidet som gjør oss “mannevonde” og at vi foretrekker alenehet. Vi tror det er selvvalgt, men egentlig handler det om at andre mennesker blir triggende, når vi tidligere, i tiden før psykopaten, og også sammen med psykopaten, var sosiale og omgjengelige vesener.

Kunnskapen gjør deg klokere, men i mange tilfeller også engstelig og bitter. Kunnskap kan ikke reverseres. Det er en grunn til at det sies “hva vi ikke vet har vi ikke vondt av”. Vi må forsone oss med at vi vet mer enn vi ønsker vi visste.

Tankespinneriet gjør også mange til eksentriske vesener. Selv så begynte jeg å snakke med meg selv. Jeg balanserte på grensen til galskap. Noen av disse faktene blir permanente, altså at de blir karaktertrekk som sementeres i din personlighet. Er det så farlig å være litt eksentrisk? Ikke nødvendigvis. Mange genier og kunstnere var eksentriske. Men ikke lykkelige, fordi det å være eksentrisk forsterker fremmedfølelsen og følelsen av å stå utenfor fellesskapet.

Ja, psykopaten tok livet av sjelen din, og nesten også kroppen din. Mange vurderte selvmord. Du er fornøyd med at du overhodet puster!

Men ikke vær det. Ikke legg listen så lavt. Du overlevde, ja, men nå må du sørge for å leve, ikke kun eksistere.

For å gjøre det så er du nødt til, etter rimelig tid, å presse deg ut i deltakelse i samfunnet igjen. Du må igjen takke ja til invitasjoner og også selv invitere. Når du selv inviterer så krever det at du holdet et rent og ryddig hjem. Å ivareta hjemmet ditt er viktig for trivselen i en tid med indre kaos. Rene og ryddige omgivelser er mer lindrende for sjelen enn du kanskje tenker over.

Du kan for eksempel starte med å begrense tiden du tillater deg selv å kverne. Du kan sette av noen timer hver dag hvor du er alene og ikke forstyrres av andre, for eksempel på kvelden mellom klokken 20 og 22. Da kan du slå av telefonen og la tankene spinne. Men klokka 22 vender du tilbake til verden igjen og forholder deg til den. Du trekker pusten dypt og tar deg sammen. Du går en siste tur med hunden, pusser tennene dine og planlegger programmet for neste dag.

Du må gå på jobb. Kanskje har du vært sykemeldt en stund. Men nå må du jobbe. Du kan jobbe deltid i en overgang, hvis fulltid blir for mye, for fort. Men du må tilbake på jobb. Kanskje har din refleksjonsperiode lært deg at du er i feil jobb. Da gjør du hva du kan for å finne en bedre jobb. Men dette skal ikke brukes som en sovepute for fortsatt å være sykemeldt. Du må tilbake på jobb! Hvorfor? Fordi det er verdifull distraksjon, fordi det gjør deg trøtt (og dermed får du mindre tid til å grave i fortiden), fordi du føler deg nyttig og fordi en stabil inntekt er viktig for ditt velvære.

Kanskje trenger du hjelp til å sortere tankene dine. Du kan oppsøke en terapeut. Men dette må gjøres parallelt med at du tar livet ditt tilbake og ikke brukes som et påskudd til å utsette livet.

Kanskje kan jeg hjelpe deg. Da kan du booke en konsultasjon med meg.

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

 

Minner også på Juli-salg på bøker!

Få “Psykopati og kjærlighet” fritt tilsendt for kun 219 kroner (butikkpris 360).

Få “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” fritt tilsendt for kun 168 kroner (butikkpris 270).

Tilbudet gjelder t.o.m. 31. juli. Bestill på [email protected]

Narsissisten har et skittent sinn

 

Juli-salg på bøker!

Få “Psykopati og kjærlighet” fritt tilsendt for kun 219 kroner (butikkpris 360).

Få “Men tankene mine får du aldri – om Gråsteinmetoden” fritt tilsendt for kun 168 kroner (butikkpris 270).

Tilbudet gjelder t.o.m. 31. juli. Bestill på [email protected]

Debatt: Hva ser du på bilder av din psykopat?

I min siste tekst beskrev jeg hvordan min eks avslører hvem han er, i hva han legger ut på sosiale medier.

Teksten kan du lese her:

Min narsissist forsøker å overbevise om at han kan elske

Avsløringene kommer både i bilder og i tekst.

Kanskje har du noen gamle bilder av din psykopat liggende. Kanskje har du også sett nyere bilder. Kanskje har du studert bildene i et nytt lys etter at du lært om psykopati og narsissisme. Og kanskje avslører bildene noe som andre ikke ser, og som du selv først har lagt merke til nå.

Hva ser du på bildet?

Vanskelig å vite hva du skal se etter? Det handler om posering, posisjonering, blikk, kroppsholdning og samspill med andre på bildet (der det er flere).

Kanskje kan denne videoen gi deg noen tips.

 

 

Et bilde kan faktisk fortelle mye om en psykopat. Jeg vil påstå at det er så avslørende, at det kan brukes om en del av en diagnostisering. Det vil selvfølgelig aldri skje i faglig regi. Men vi objekter kan bruke det som verdifull bekreftelse.

Del med meg og andre lesere, hva forteller bilder av din psykopat deg om ham eller henne?

Kjør debatt!

 

DET ER SISTE DAG MED INNSAMLING! Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Nytt i år er at du kan bidra ved å kjøpe skrapelodd. Spleisen avsluttes 3. juli. 

Min narsissist forsøker å overbevise om at han kan elske

Advarsel. Å følge en eks som er psykopat eller narsissist på sosiale medier anbefales ikke. Null Kontakt betyr, i tillegg til opphør av direkte kontakt, også opphør av overvåking og tilgang til informasjon. Å overvåke en psykopat man er traumebundet til, kan føre til at traumebåndet blir livslangt og aldri sliter. Begrenset informasjon om psykopaten kan aksepteres når kognitiv dissonans er over og traumebåndet er brutt.

Å følge min eks på sosiale medier kan umiddelbart føles som et hardt slag i magen. Alt er så perfekt. Han virker så lykkelig med sin familie. For en utenforstående er det umulig å mistenke at det er skjær i idyllen. Selv for et belest objekt kan det være vanskelig å avsløre hva som er feil ved fremstillingen. Det er lett å konkludere at du var feil, at det er din skyld at det ble brudd, at narsissisten egentlig er et elskende vesen – men at du var uelskbar.

Men det har gått mange år og min kognitive dissonans er over. Jeg slites ikke lenger mellom to forståelser av ham. Jeg forstår nå at hva vi hadde ikke var ekte (for andre enn meg). Jeg har sluttet å tillegge ham gode intensjoner han aldri hadde. Jeg ser ham i klart lys. Jeg vet han er en svært forstyrret og farlig mann. Min eks er en malign narsissist. Og med klarsyn er det lett å se hva som er feil med hvordan han fremstiller seg selv på SoMe.

Feilen er nettopp det perfekte. Alt han legger ut er velregissert og humorløst. Barna (han har nå to) er stadig hos profesjonell fotograf for å foreviges, og resultatet legges selvfølgelig ut på facebook. Og som alle narsissister, legger han av og til ut bilder av hva han har på tallerkenen. Heller ikke på tallerkenen er noe tilfeldig. Alt er så delikat velanrettet, at maten kan brukes i en reklame.

Kona smiler, barna smiler, og han smiler selv. Det er vanskelig å tro at familien blir misbrukt. Og for å være ærlig, det er ikke sikkert de blir. Ikke ennå. Barna er fortsatt så små. Han har vært sammen med kona i elleve år. For langtidsobjekter kan det gå mange år innen misbruket begynner for alvor.

Samtidig vet jeg at alle barn av narsissister tar skade, og skaden begynner nesten umiddelbart i livet. De mangler kanskje ingenting av materielle goder, men de blir neglisjert og ikke respektert som egne personer. De er der for å stille narsissisten i et godt lys, som en forlengelse av ham eller henne.

Men hva avslører min eks aller mest?

Måten han i hvert eneste innlegg forteller hvor dypt han elsker både kone og barn. Det er ikke grenser for hvor rikt vokabularet er for å beskrive dette.

Og hva er galt med det? Er det ikke romantisk å kringkaste sin kjærlighet, dessuten etter å ha vært sammen i så mange år?

Her er greia. Normale mennesker er ikke romantiske og amorøse hele tiden. De viser sin kjærlighet først og fremst med handlinger, og ikke med ord. Normale mennesker tar sjelden svulstige ord i sin munn. Og her kan spesielt skandinaver være litt trauste, vi går ikke rundt og sier “jeg elsker deg” i tide og utide. Normale partnere har intet behov for å fortelle andre at de elsker deg. Den eneste personen som trenger å vite det, er deg.

Det blir noe krampaktig over å legge kjærlighetserklæringer ut til offentligheten på den måten. Det er som om narsissisten trenger å overbevise hele verden om at hen er i stand til å elske.

Og det er nettopp hva det er, et forsøk på å overbevise. Narsissisten føler ikke kjærlighet, de imiterer den. Og fordi de ikke er i stand til å fange opp de små og subtile tegnene på kjærlighet som vi andre fanger opp, mellom våre foreldre, mellom vennepar, mellom venner, mellom oss selv og andre vi er glad i, så fanger de i stedet opp den romantiserte formen for kjærlighet, for den er så tydelig. Den man ser på film, og leser i litteraturen. Det er den romantiserte kjærligheten de forsøker å etterligne og gjenskape. De forstår ikke at den er unormal og overdrevet.

Narsissisten forstår heller ikke at kjærlighet er intim og en privatsak, noe to personer deler seg imellom, som deres egen hemmelighet og som ikke hele verden skal innvies i. Og nå snakker jeg ikke om at den må skjules. Når to personer gifter seg så antar omgivelsene at det er fordi de er glade i hverandre. Slik sett er ekteskap eller samboerskap en åpenlys erklæring. Men det stopper der. Det er for eksempel en grunn til at vi føler avsky når to personer kliner eller sågar har samleie i offentlighet. Både fysisk og verbal bekreftelse på kjærlighet er noe som hører hjemme innenfor husets fire vegger.

Jeg mistenker at kona biter på, enn så lenge. Jeg tipper at hans handlinger ofte får henne til å stusse, men så legger han ut disse offentlige innleggene hvor han plasserer henne på en pidestall foran hele verden. Det oppleves smigrende, og er årsaken til at hun ser mellom fingrene på de røde flaggene.

Publikum forstår ikke at min eks sin lovprising av hans familie ikke er ekte. De blir revet med. Jeg tipper at kona får høre “så heldig du er som har NN, han er så glad i deg”. Hun gjennomgår mest sannsynlig tre faser.

I den første fasen blir hun euforisk av slike kommentarer. Hun lar dem bygge seg opp, “ja, jeg er heldig”. Hun viser stolt frem sin narsissist. Denne fasen kan vare i flere år.

I den andre fasen får de samme kommentarene henne til å stusse. Hun er ikke lenger like overbevist. Hun ser at andre beundrer ham, mer enn hun gjør selv. Men fortsatt opplever hun kommentarene som betryggende og bekreftende, “jeg tar nok feil, alle bemerker jo hvor flott han er og at han elsker meg”. Også denne fasen kan pågå i flere år.

I den siste fasen bare fnyser hun av kommentarene. Hun vet at han langt fra er den han utgir seg for å være, men hun holder det for seg selv og forblir sammen med ham. Foreløpig. Igjen, denne fasen kan pågå i flere år.

Hvilken fase hun befinner seg i nå, vet jeg ikke.

Problemet oppstår den dagen hun ikke lenger orker å være sammen med ham, og bryter fri. Hva skal hun fortelle de som lot seg blende av alle hans offentlige kjærlighetserklæringer? De som var misunnelige på henne for at hun hadde en slik grom kar? Hun sa seg jo lenge selv enig i deres komplimenter, og lot dem bygge henne opp.

Slik er alle hans kjærlighetserklæringer plottet og kalkulert. Han vet at det en dag (selv om det kanskje er lenge til) blir brudd. Da vil han ha ryggen fri. Han vet hun får problemer med å overbevise felles venner om hvilken tyrann han var når ingen andre så det.

Narsissistens kringkasting av sin kjærlighet avslører med andre ord to ting;

  1. Dens overdrevne karakter avslører at hen ikke forstår verken kjærlighetens vesen eller at den er privat og intim.
  2. Han sikrer seg publikums sympati, til den dagen det blir brudd.

 

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Nytt i år er at du kan bidra ved å kjøpe skrapelodd. Spleisen avsluttes 3. juli. 

Jeg er ikke din klovn!

Har du noen gang følt deg presset til å være morsom, som om det er forventet av deg, og hvis du ikke lever opp til forventningene så blir du avvist?

I så fall har du blitt påtvunget rollen som klovn!

For psykopater og narsissister er vi andre for nyttedyr å regne. Vi er kun av interesse hvis de kan få noe ut av oss. Kanskje har vi penger. Kanskje vi kan hjelpe dem opp og fram karrieremessig. Kanskje kjenner vi noen eller er i slekt med noen, som de ønsker å innynde seg hos. Kanskje har vi makt eller status. Kanskje kan vi beskytte dem. Kanskje kan vi gi dem alibi. Listen er endeløs.

Uansett hva så handler det aldri om oss som personer, men hva vi kan tilby narsissisten av goder.

Et gode kan være “den morsomme vennen” som får narsissisten til å le. Da blir vi akseptert i kraft av å være deres underholdning. Men så snart vi har en dårlig dag, ingen morsom historie å fortelle, men kanskje i stedet ønsker å snakke om det som tynger oss, så ser vi raskt ryggen på narsissisten. Da kommer de plutselig på at de har en annen avtale og de får hastverk med å forlate deg. Eller mer direkte og maskeløst- de forteller deg hvor “kjedelig du har blitt” og fnyser nedlatende av deg.

Men hvordan havnet du i klovnerollen i utgangspunktet?

Visste du at behovet for å få andre til å le, kan være en traumerespons? Det kalles “klovnesyndrom”.

https://en.wikipedia.org/wiki/Sad_clown_paradox

https://www.iflscience.com/sad-clown-paradox-why-you-should-check-in-on-your-funny-friends-66845

Hvis du vokste opp med narsissister, så var kanskje den eneste gangen du ble lyttet til når du var morsom. Hvis du var lei deg ble du ignorert. Hvis du var sint ble du straffet. Hvis du var nysgjerrig ble du møtt med irritasjon. Den eneste gangen du ble bifalt, var når du var søt og morsom.

Hvis du ble mobbet i ungdomsårene eller på andre måter ikke ble akseptert, så oppdaget du at hvis du var morsom så avtok mobbingen, eller du fikk innpass i vennegjenger som ellers aldri ville inkludert deg. Du lærte at når folk ler så kan de ikke skade deg.

Ikke bare lærte du at å være morsom var en “inngangsbillett” eller en avledningsmanøver for misbruk. Du lærte også at du var aller morsomst når du gjorde narr av deg selv. Selvironi ble ditt varemerke som du tok med deg inn i voksenlivet.

Selvironi er ofte en god egenskap. Den viser at du ikke tar deg selv så høytidelig. Den virker avvæpnende. Men når selvironi er et resultat av traume, så handler det om å håne deg selv. Det er som om du sier “se her, jeg nedverdiger meg selv for å slippe at du gjør det”. Du forteller andre, gjennom humor, hvor mye du er verdt – ingenting.

Psykopater og narsissister har ingen selvironi. De gjør aldri narr av seg selv, fordi de nekter å stille seg selv i et dårlig lys.

Objekter tror at hvis de ikke er selvironiske, er de kanskje narsissister, og det ønsker de ikke å være. Derfor fortsetter de med selvironien, for å distansere seg selv fra narsissisme. Det kan være beroligende å på den måten forsikre seg selv om at “jeg er heldigvis ingen narsissist”. Men overdrevet selvironi er ugunstig i en rehabiliteringsfase hvor man forsøker å reparere et livslangt ødelagt selvbilde. Da må man øve seg i å verdsette seg selv, og faktisk hevde seg selv foran andre. Selvironi kan slik sett være skadelig, fordi det alltid finnes de blant publikum som oppfatter din selvironi som at du forteller sannheten om deg selv. De ler ikke med deg, men av deg.

Jeg har selv vært klovn. Ikke alltid. Og ikke for alle. Men jeg har lagt merke til at enkelte venner har hatt en forventning om at jeg er morsom. Og de dagene jeg ikke klarte å være morsom, fikk jeg følelsen av å skuffe dem. Det handlet altså like mye om meg selv som om vennene. Og ikke alle disse vennene var narsissister, men også folk som trodde at jeg ville være klovn fordi det kun var slik de hadde sett meg.

Jeg har også hatt gode opplevelser med å være morsom. Jeg har holdt komiske taler foran forsamlinger som ikke kjente meg, og som derfor ikke hadde plassert meg i en bestemt kategori. Talene ble så godt mottatt at jeg i en periode vurderte å bli stand-up komiker. Jeg tror mange komikere egentlig er traumatiserte. I humor har de funnet deres overlevelsesmekanisme. Attpåtil en som kan skaffe dem et levebrød. Er dette negativt? Ikke hvis humoren heler dem. De mest vellykkede komikerne er de som klarer å bearbeide tunge opplevelser ved å dele dem med publikum på en lun og humoristisk måte. Det er kun negativt hvis klovnedrakten egentlig er en vernedrakt og en tvangstrøye.

I dag har jeg sluttet å være morsom. I hvert fall har jeg sluttet å la meg presse til å være morsom. Jeg sluttet å være morsom da jeg oppdaget at det ble forventet av meg. Da jeg oppdaget at enkelte personer rundt meg ble sure eller sågar giftige hvis jeg forsøkte å sette meg i respekt. Jeg skulle ikke kreve noe, jeg skulle bare underholde, syntes å være holdningen.

Jeg kan fortsatt være morsom, men da sammen med folk som jeg vet tåler å se flere sider av meg, ikke kun den morsomme. Og skal jeg være ærlig? Å være morsom er utmattende.

 

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Nytt i år er at du kan bidra ved å kjøpe skrapelodd. Spleisen avsluttes 3. juli. 

 

 

Hvorfor kaller man psykopatens offer “objekt”?

 

Kjære lesere. Årets innsamling er i gang. Har bloggen hjulpet deg i året som har gått? Hjelp meg med å nå ut til flere ofre.

Nytt i år er at du kan bidra ved å kjøpe skrapelodd. Spleisen avsluttes 3. juli. 

Følelser er fakta

Ihvertfall for narsissisten. Narsissister og psykopater har problemer med å forholde seg til fakta. Alle som har forsøkt å diskutere med narsissister (og det har alle som har kjent en narsissist, for de er kverulanter av rang) vet dette. En diskusjon med en narsissist utvikler seg nesten alltid til en krangel, fordi narsissisten ikke er i stand til å lytte, og fordi motparten blir så frustrert over ikke å bli hørt. Det er uunngåelig at det ender i roping, skriking og personlig klander. Narsissisten driver ganske enkelt motparten til vanvidd med sin egosentrisme, påståelighet og lemfeldige omgang med fakta.

For en narsissist så handler en diskusjon om liv og død, fordi det å ta feil er forbundet med skam. Narsissisten kan ikke bare innrømme feil og gå videre. Derfor vil de aldri, aldri innrømme at de tok feil eller gjorde noe feil. At det for dem handler om liv og død blir synlig fordi diskusjoner med en narsissist faktisk kan ende i drap. Det er når narsissisten kommer i kontakt med egen skam, at de er farligst.

Fordi narsissisten virker så oppblåst og selvsikker, så kan det være vanskelig for folk å fatte hvor skjør hen egentlig er. Også jeg, som skriver her, og dere som leser og har mye kunnskap om emnet, har problemer med å fatte omfanget. Narsissistens personlighetsstruktur er meget rigid. Hele adferden handler om å unngå skam. De beveger seg derfor i en svært trang tunnel. Fleksibilitet er utelukket, og dette gjelder også evnen til å ta til seg ny informasjon, revurdere standpunkt og omstille seg til ny viten. Når en holdning har satt seg i narsissisten (oftest i tidlig alder), så blir den der resten av livet. Alle som har kjent en narsissist i tyve år eller mer, vet at narsissisten har nøyaktig de samme meningene og bruker sågar de samme ordene for å argumentere for sitt ståsted, som de gjorde for tyve og tredve år siden.

De kan si ting som lyder klokt for utenforstående. Utenforstående kan sågar bli imponert over narsissistens refleksjoner. Men igjen, de som kjenner dem, vet at ordene går på repeat og mangler dybde. Narsissisten forstår ganske enkelt ikke betydningen av hva de selv sier. De gjentar bare ting de har hørt fra andre, eller de har snappet opp kloke fraser de har lest i en bok eller sett på TV, og gjengir dem som sine egne.

Når en narsissist føler noe, så er det i deres hode sant. De har ikke evnen til å skille følelser fra fakta. De vil presentere følelser som fakta. I deres hode så er følelsene deres mulig å bevise. De er også overbevist om at andre ser det samme som dem, og blir derfor både krenket og hissige når andre kommer med innvendende kommentarer.  Motsatt så kan fakta presenteres som “mening”. Hvor mange som har diskutert med en narsissist, kjenner ikke igjen tilfeller hvor de har presentert fakta, bare for å høre narsissisten proklamere “og det er din mening”?

Jeg har et eksempel som jeg har skrevet om tidligere. En narsissistisk slektning av meg opplevde en gang at sjefen på jobb ble langtids sykemeldt. Min slektning var tillitsvalgt på jobben (oh, the irony…). De ansatte fikk tildelt en interimleder, men fikk aldri vite den fulle sannheten om hvorfor den egentlige lederen var sykemeldt så lenge. Praten begynte å gå på jobb, slik den ofte gjør. De ansatte snakket sammen om hva som kunne feile den gamle lederen. Det er naturlig at slike ting blir omtalt. Men normale mennesker vet at sykdom er en privatsak. Mange sykemeldte spiller likevel med åpne kort for å unngå nettopp spekulasjoner, men det er ikke en forpliktelse. Men for min narsissistiske slektning, så var de ansattes undringer ensbetydende med at de hadde rett til å vite hva som feilte lederen. Min slektning oppsøkte derfor lederen i hennes hjem og forlangte å vite hvorfor hun var sykemeldt. Min slektning spurte rett ut “er det psykisk?”.

Dette vet jeg, fordi min slektning selv skrøt av hvor handlekraftig hun var. Men da detaljene i historien ble klare, så fikk jeg hakeslepp. Jeg forklarte min slektning at verken hun eller de ansatte hadde en lovfestet rett til å vite hva som feilte sjefen, at kun fordi deres trang til å vite var stor, betyr ikke det at de hadde rett til å forlange svar. Men forgjeves. Min slektning avviste kategorisk at hun hadde gått over streken.

Det samme gjelder når en narsissist har dannet seg en mening om en person. Hvis personen har gjort noe som narsissisten misliker, så er personen ond. Det hjelper ikke at andre har motstridende opplevelser av personen. Hvis narsissisten har bestemt seg, så er personen ond, og det baserer seg på narsissistens opplevelse av personen og ikke på kunnskap om vedkommendes liv og levned. Narsissisten nekter da å lytte til innvendinger fra andre. Og denne meningen bærer narsissisten med seg resten av livet, uavhengig av hvor mange gode ting den gjeldende personen gjør senere. Det finnes ingen plass i narsissistens psyke til motstridende informasjon.

Det kan få fatale følger når en narsissist tror at deres mening om en person er fakta. Gjennom historien har mange narsissister tatt loven i egne hender og dannet lynsjemobber for å ta livet av antatt skyldige personer, men før skyld er bevist (eller motbevist) i en rettsal. Dette skjer fordi i narsissistens hode, så er deres følelser om personen i seg selv et bevis på at hen er skyldig.

Derfor er det så uendelig tragisk når intetanende mennesker lytter til narsissistens råd og meninger, og lar dem påvirke deres livsvalg. De tror narsissistens mening har tyngde. De alvorligste konsekvensene opplever narsissistens sønner og døtre, som kanskje har valgt livsløp etter narsissistens ønsker. Det kan være snakk om bosted, valg av partner og valg av utdannelse. Ting som, når det først går opp for dem hvem mor eller far er, er for sent å rette opp i.

Men også andre, for eksempel vi som har lidd under en narsissists forkastning, har tatt grundig feil. Vi har hatt alvorlige emosjonelle pinsler på grunnlag av hva (vi tror) narsissisten mener om oss. Vi har følt oss avvist av en person hvis mening vi aldri burde lagt vekt på. Vi har latt oss devaluere av en skjør to-åring, som aldri så oss for den vi var. Likevel var vi nær suicidale av å ha blitt avvist av denne personen.

Det var en dyrekjøpt lekse.

 

Hør mer om emnet her: 

Din tilknytningsstil kan ødelegge for deg

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Snillhet er en egenskap, ikke en handling

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over telefon eller video. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.