I dag vil jeg rette oppmerksomheten mot en personlighetstype som kan være eller ikke være en psykopat. Uansett er det en type vi bør vokte oss for. Jeg snakker om den overomgjengelige personen, som har en god tone med alle og er alles «gode venn».

Er det et rødt flagg å ha en god tone med alle? Nei. Det er ikke et rødt flagg når noen er dannet og behandler alle med respekt. Det er heller ikke et rødt flagg hvis noen i frykt og usikkerhet forsøker å komme overens med alle for å unngå konflikt eller dårlig stemning. Uheldig, definitivt, men intet rødt flagg.

Derimot er det et rødt flagg når noen innynder seg hos alle. Det kan skje med smiger eller med en tilsynelatende imponerende selvkontroll. Disse personene er meget hyggelige og milde i framtoning, og får ofte komplimenter for deres gode vesen. De vet hvordan å føre en samtale som sjarmerer og skaper godvilje i deres omgivelser. De virker ofte dype og reflekterte. De spiller på lag med deg. Har de en skjult agenda? Ofte. Men det er ikke det største problemet her. Er det en skjult psykopat (covert N/P)? Kanskje, men ikke nødvendigvis. 

Normale mennesker er selektive med hvem de ønsker å omgås. Det handler ikke om skepsis eller kresenhet. Det er helt normalt å ikke ha empati og engasjement for alle. Slik må det være. Det er begrenset hvor mange vennskap man kan pleie. Normale mennesker sanser raskt hvem de har god kjemi og noe felles med. Resten velges bort. Ikke fordi det er noe i veien med dem, men fordi de ikke er en god nok match. Dette gjelder både i vennskap og i kjærlighet. En psykopat inngår i tett symbiose med en person han/hun ikke liker. Normale mennesker gjør ikke det.

Sunne mennesker er pilarer for deres nærmeste. Den innerste krets har tillit til dem og forventer lojalitet og støtte. Det er ikke naturlig å løpe til hvem som helst og forvente en like sterk lojalitet hos alle man støter på. En slik person ville blitt betraktet som manglende sosiale antenner. Uten at vi tenker over det, så graderer vi våre omgivelser inn i «nære venner», «venner» og «bekjente». Folk kan bevege seg mellom gruppene, for eksempel kan bekjente plutselig bli nære venner, og venner som ikke har gitt lyd fra seg på en stund har frivillig eller ufrivillig diffundert over i gruppen «bekjente». Det er ikke plass til et ubegrenset antall nære venner. Alle har sitt bruk. Slik fungerer vi mennesker best i det moderne sosiale liv.

Når man er venn av alle, så mangler man dybde i relasjonene. Da er ingen spesielle. Vi mennesker har behov for å føle oss spesielle. Vi vet at vi ikke kan være spesielle for alle, men vi trenger å være spesielle for noen. Motsatt er kun et fåtall utvalgte personer spesielle for oss. En person som behandler alle likt er ikke rettferdig, men overflatisk og illojal. Han/hun avslører en tilknytningsforstyrrelse.

Det trenger som sagt dog ikke handle om en psykopatisk forstyrrelse. Her er historien om Nils og paret han ble kjent med på hytta.

Nils likte å tilbringe tid på foreldrenes hytte. Så snart han hadde lenger enn to hele dager fri så kjørte han til fjells for å finne roen i hytta og den fine naturen omkring. Hytta ble gradvis mer «hans» etter hvert som foreldrene ble eldre og manglet energien som krevdes både for å reise til hytta og vedlikeholde den. Som regel dro han alene. Han hadde intet imot å være alene, faktisk foretrakk han det. Men han satt også pris på selskap, hvis selskapet var verdt hans oppmerksomhet.

En dag fikk han lyst på selskap. Han hadde lagt merke til et ungt par som hadde kjøpt en av hyttene i nærheten. Det lå en myr mellom de to hyttene hvor man ikke kunne ferdes, men det var god sikt til hverandre. Man trengte heller ikke rope for å kommunisere. Man trengte bare å prate litt høyere enn normalt. Så nær lå de to hyttene hverandre, og myren imellom bar lyd usedvanlig godt.

Nils hadde observert det unge paret i noen dager da han bestemte seg for å være en ålreit nabo og inviterte dem på middag. De to ble henrykt og takket sporenstreks ja. Det ble en kveld hvor syv timers samvær føltes som to timer. Praten gikk meget lett og latteren satt løst. Nils, som av natur knyttet seg lett til folk, håpet å se mer til paret. Når man kom så godt overens, var det etter hans erfaring som regel et gjensidig ønske om å gjenta samværet.

Men paret hørte aldri fra seg igjen, selv om de flere ganger senere var innenfor hørsels- og synsvidde. Nils begynte å mistenke at samværet ikke hadde vært så givende som han trodde, ihvertfall ikke for dem. Nils var også usikker på om paret egentlig unngikk ham bevisst. Det var det jo ingen grunn til. Men han klarte likevel ikke å slippe tanken, han følte seg lett paranoid av situasjonen. Men selvfølgelig var det uunngåelig at de kom i tale igjen. De var naboer og kunne ikke unngå å støte på hverandre.

En dag, nokså lenge etter middagen (unaturlig lenge mente Nils) støtte de på hverandre på veien. Nils takket for sist, som var ektefølte fra hans side. Paret strålte tilbake. Ingenting tydet på sure miner der i gården. «Selv takk» svarte de, «det var så hyggelig, tenk, nå er det bare eierne av tre hytter vi ikke har blitt kjent med. Av femti! Tenk det».

«Å, er det en konkurranse?» undret Nils.

«Ja, du skjønner, vi har et mål å bli kjent med alle hyttene i grenda» sa de to, nesten i munnen på hverandre. Dette var åpenbart noe de hadde diskutert og blitt enige om, og entusiasmen var synlig på topp. «Og nå har vi bare tre igjen. Vi blir invitert på middag til de fleste, slik vi ble til deg, veldig hyggelig må jeg si igjen, men det er også noen som ikke ønsker så tett kontakt, det merker vi. Men altså, de fleste liker vårt blide vesen, derfor blir vi oftest invitert inn». De skrøt av at de hadde klart å trekke «en av einstøingene ut av skallet sitt» og hadde blitt invitert inn også hos ham.

«Jaha» svarte Nils. Han visste ikke hva mer han skulle si. Noen brikker falt på plass. Paret var åpenbart ikke interessert i folk, de var i stedet interessert i å bedekke hele området. Hvem var forresten denne «einstøingen» de snakket om? Var det ham selv? Han kunne jo kanskje fremstå som en einstøing for enkelte. Det var mest trolig Enoksen i nummer 8 de snakket om. Han hadde etter ryktene moderat schizofreni og foretrakk å være alene. Var dette ekteparet klar over at de hadde forstyrret Enoksen sin fred, den som alle de andre hytteeierne respekterte? Vurderte de at deres pågåenhet kanskje var utidig? Eller at nå som Enoksen endelig hadde lukket noen inn, så forventet han at de fulgte relasjonen opp?

«Lykke til med de tre siste», sa Nils og gikk.

I historien ser vi at det neppe feiler paret noe, ihvertfall ikke i psykopatisk forstand. De er imidlertid svært overflatiske, merkelige og uomtenksomme. Deres mål var å bli kjent med flest mulig. De skulle være «alles venner». Mest sannsynlig ender de imidlertid opp med å krenke flere hytteeiere og bli ingens venner, for sunne mennesker sanser overflatiskhet og trekker seg unna. Nils, som ikke lot så mange slippe innpå seg, hadde andre forutsetninger for relasjonen. For ham stakk den dypere. For ham var paret «venner», men for dem så var Nils en «bekjent». I Nils sin verden så var en middagsinvitasjon en invitt til vennskap som man samtidig takker ja til når man aksepterer invitasjonen. Men her var åpenbart et par som fulgte helt andre normer. Han forstod at han aldri ville komme under huden på dem og det ga ham sinnsro. Da kunne han avskrive dem. 

Hvis du behandler de som har stilt opp for deg likt med de som aldri har gjort noe for deg, så forteller du at du ikke har forstått de sosiale kodene som de fleste av oss lever etter, alternativt at du ignorerer dem eller utnytter dem. I tillegg skaper du harme og bitterhet hos den førstnevnte gruppen. Når vi oppdager at våre tjenester ikke utgjør noen forskjell, så reagerer vi på det. Vi slutter også å utføre tjenester for den personen. En person som er venn med alle, skaper med andre ord ris til egen bak på sikt.

Alle trenger et hjem, et sted å høre til som man kun deler med et fåtall andre. Slike trygge havner finner man hos nære venner og pårørende. En person hvis dører står åpne for alle, er et hjem for ingen. En slik person er et hotell; et sted hvor det er godt å være noen få dager som følge av overflatisk vennlighet og service, men som snart blir upersonlig og kaldt. Alternativt et asylmottak, et sted hvor alle skal hjelpes og støttes en kort stund, men så må de sendes på dør for å gi plass til nye.

Ofte oppdager man også at vennligheten er millimeterdyp, og at det ikke skal skrapes mye før monsteret kommer frem; kalde, irritable og kverulerende vesener som slett ikke er så hyggelige som de utgir seg for å være. Det er da man vet at man bør holde seg unna.

Her er historien om kollegene Trude og Mai.

Trude og Mai var lærerkolleger. De fant raskt en god tone. Trude syntes Mai var veldig hyggelig og fordomsfri. Man kunne snakke om alt med henne, Mai var en god lytter som hadde mange gode innspill, selv om Trude av og til fikk følelsen av at Mais kunnskap var noe i overkant generell og at hun umulig kunne ha engasjert seg i alle tingene hun uttalte seg om. For eksempel syntes Trude det var usannsynlig at Mai virkelig delte hennes brennende interesse for blomsterbinding, selv om Mai ga inntrykk av det. Trude mistenke innimellom at Mai lot som om hun hadde interesse og kunnskap, for å være mest mulig omgjengelig.

Det startet hurtig en skjev ordning mellom de to. Trude husket ikke helt hvordan det startet, antakelig var det Mai som spurte om skyss hjem. Saken var den at Mai bodde på veien mellom skolen hvor de jobbet og Trudes hjem, slik at Trude enkelt kunne ta med Mai på veien, forutsatt at de begynte og sluttet på arbeid samtidig, og det gjorde de ofte.

En dag satt Trude og irriterte seg over Mai. Nå hadde Trude fungert som privatsjåfør for Mai i to år, men aldri fått noe mer enn «takk for turen». Likevel kunne Mai fortelle at hun hadde gitt naboen en flaske vin fordi han en gang måket hennes oppkjørsel fri for snø. Men Trude fikk aldri noe. Mai syntes å ta for gitt at Trude ga henne skyss. Derfor hadde Trude bestemt seg for å stoppe med det. Hun hadde også blokkert Mais mulighet til å kontakte henne på facebook, det var der Mai pleide å sende en forespørsel, ofte meget sent på kvelden, «sitte på i morgen»? Trude hadde ofte allerede lagt seg for natten da meldingene kom, og ble vekket av det svake plinget telefonen ga fra seg hver gang det tikket inn en melding. Men nå plukket ikke lenger Trude Mai opp, med mindre det allerede var avtalt muntlig. Hvis Mai ikke eksplisitt spurte om skyss, så kjørte Trude fra henne. Men hun spurte fortsatt. Hele tiden. Det var som om Mai ikke tok hintene som blokkering på facebook og Trudes fraværende tilbud burde gi henne. Hun var fortsatt vennligheten selv hver gang hun spurte «sitte på hjem?». Trude begynte å mistenke at Mai var skamløs.

Trude følte seg utnyttet. Det ergret Trude at hun lot seg utnytte på denne måten.

Hun visste at hun ikke burde bry seg så mye om Mai, men Mai var et mysterium. Det var noe ved henne som Trude trengte å plassere fingeren på. Alle bilturene, selv om de var korte, hadde selvfølgelig medført mange samtaler. De kunne ikke sitte tause i bilen, til det så var turene for lange. Og samtalene avslørte ett og annet. I begynnelsen var Mai slik hun pleide å være på jobb, vennlig og sjarmerende, hun hentydet også til et slags dypere vennskap med Trude. Mai foreslo aktiviteter de skulle gjøre sammen «en eller annen gang». Men aktivitetene ble aldri noe av. Et par ganger forsøkte Trude å minne Mai på noen av disse aktivitetene som Mai jo selv hadde foreslått, men hver gang unnskyldte Mai seg og bakket ut. Trude sluttet å tro på Mais «future faking». Hun mistenkte at Mai lot som de var gode venner, kun for å få skyss og hente informasjon ut av Trude.

Samtalene i bilen viste etterhvert at Mai var usedvanlig kverulerende og lettprovosert. Det var som om all energien hun brukte på å være venn av alle ikke var en naturlig egenskap, at det faktisk kostet henne mye fordi hun ikke var slik av natur. Som om det å gå imot sin natur skapte en frustrasjon i Mai og at den skulle gå ut over Trude. Trude tenkte «dette skulle de bare visst på jobb». På jobb pratet Mai med alle. Hun smilte og lo. Aldri kverulerte hun med noen, annet enn med Trude. Nå hadde hun også begynt å gjøre det i andres påhør. Trude så en forakt i Mai, som åpenbart andre ikke la merke til. Men Trude, som var begynt å få nok av Mai, lot seg ikke sette på plass så lett. Hun var ikke redd for å motsi Mai, det var ikke det, men hvorfor gjorde hun fortsatt tjenester for en person hun ikke likte? Som ikke viste henne respekt tilbake, men tvert imot viste andre mer romslighet, som aldri hadde gjort noe for henne? Trude oppdaget at det var en grense i hennes grensesetting. Hun klarte å motsi Mai, men hun klarte ikke å nekte henne skyss. Ikke helt. 

Til slutt så løste skyssproblemet seg. Mai kjøpte endelig sin egen bil. Riktignok et vrak av en bil, og Trude tenkte at den snart ville bryte sammen og Mai igjen ville “sitte på hjem?”, men foreløpig fritok den Trude fra dette maset. Hun nøt freden i å kunne sitte i bilen alene etter jobb. Hun merket også en annen ting; i samme øyeblikk som Mai fikk egen bil, så ble Trude langt mindre interessant for henne. Det hadde Trude ingen problemer med.

I Mai ser vi nok ikke en fullblods psykopat, men flere narsissistiske trekk åpenbarer seg. Hun er i en helt annen liga enn paret i den første historien. De narsissistiske trekkene er imidlertid ikke enkle å speide for en uinnvidd. Derfor merker andre kolleger ingenting av Mais falskhet eller utnyttelse av Trude. Heldigvis er Trude selv en god observatør. Hun er dessuten ikke «hektet» av Mai og kjøper ikke hennes vennlighet og sjarme i lengden. At Trude ser gjennom Mai, selv om det ikke blir kommunisert direkte, bidrar muligens til å skru opp Mais forakt for Trude. Mai liker dårlig at Trude ikke lenger kjøper hennes «bestekompis» bedrag.

Både Trude og Nils er sensitive personer som lett knytter seg til andre. Muligens for lett. Men dette er snarere en god egenskap enn en dårlig.

Et avsluttende råd; ikke dvel ved dem som åpenbart ikke dveler ved deg. Kanskje er de en «venn av alle». Hvis dette ikke er hva du søker i en relasjon, så skal du heller ikke bli i den. Gå videre.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Dette spørsmålet ble stilt i et middagsselskap jeg nylig deltok i.

Tidligere har vi diskutert hvorvidt mindfulness kan hjelpe mot traumatisk stress. Mange av leserne er opptatt av rehabilitering etter psykopaten og hvordan den kan forløpe raskt og mest mulig smertefri. I den anledning er gode råd dyrebare.

Den postpsykopatiske rehabiliteringen er av eksistensiell art. “Eksistensiell” kan defineres som vitenskapsbasert psykologi med et stort islett av åndelighet, enten man er religiøs eller ei. De eksistensielle spørsmålene dekkes ikke, eller kun delvis, av vitenskapen. Det kan dreie seg om ting som livet etter døden, sjelesorg eller meningen med livet.

Fordi vi nå skal diskutere religiøse behandlingsmetoder så vil jeg komme med en advarsel. Den første tiden etter psykopaten er man forvirret, fortvilet og desperat. Det frarådes å kaste seg inn i lettkjøpte fristende bevegelser eller sektvirksomhet. Alle menigheter som går offensivt fram og misjonerer for deres virksomhet skal man passe seg for. De promoteres ofte av karismatiske predikanter og medlemmer som selv enten er psykopatiske eller hjernevasket. Gudstro er først og fremst en relasjon mellom deg og Gud, ikke mellom deg og menigheten. Fellesskapet med en menighet kan være verdifullt, men er sekundært til din personlige tro.

Jeg forholder meg i denne teksten til kristendommen, men det er selvfølgelig opp til hver og en som leser å forholde seg til den religionen de føler de tilhører. For mange av oss er Gudstro fjernt og fremmed. Vi er barn av tiden og religion er noe som hører fortiden til. Bibelen kan ikke lenger brukes til noe, annet enn å kaste glans over høytidene. I høytidene “koster vi på oss” å føle oss litt åndelige og høytidelige, men i hverdagen passer ikke gudsdyrkelse inn i våre liv.

Det kan føles som et tilbakeskritt, et nederlag eller pinlig å erkjenne at man er, eller ønsker å bli troende. Det passer liksom ikke inn i den opplyste tiden vi befinner oss i.

Men spør deg selv, kan vitenskap og religion overhodet ikke kombineres? Er religiøsitet det samme som å avskrive vitenskap, at man ikke lenger tror på det beviselige og målbare eller det menneskeskapte? Det ville i så fall være merkelig, for vitenskapen er full av oppdagelser man ikke kan se med det blotte øyet, som for eksempel atomer og virus.

Det er intet i veien å tro på noe man ikke kan se. Bare fordi man aldri har sett Gud i menneskelig form, betyr ikke at han ikke finnes. Gud trenger heller ikke være en “han”. Ikke engang en “hun”. Gud kan være “det”, for eksempel naturen som omgir oss. Mange får åndelige opplevelser av naturen, fordi de føler seg omgitt av noe som er større enn dem selv. Åndelighet er ikke noe hokus pokus. Har du merket hvor mye lettere løsninger og optimisme kommer når du er i fysisk aktivitet, for eksempel når du går en tur i skogen? Det er fordi bevisstheten løftes opp på et høyere nivå når vi bruker kroppen og naturen. Kropp og sjel henger sammen. Fysisk bevegelse stimulerer sinnet. Naturen fungerer som en ytterligere oppkvikker. Åndelighet kan derfor med fordel kombineres med naturopplevelser. Og det er nettopp hva Gudstro er; at det finnes noe der ute som er større enn oss selv. Denne erkjennelsen gjør ikke at vi selv blir mindre eller betydningsløse. Tvert imot, erkjennelsen får oss til å vokse. Det betyr at bagateller som rir oss blir mindre viktige og bevisstheten heves ett eller flere hakk. Vi slutter å se ned på våre føtter, men løfter i stedet blikket mot himmelen. Vi ser et større bilde en vår egen, lille situasjon.

Kristendommen beskjeftiger seg med mye av det vi opplever i rehabiliteringen etter psykopaten. For eksempel;

-Kampen mellom det gode og det onde.

-Ensomhet og fremmedgjøring.

-Tilgivelse.

-Tunge følelser som desperasjon, håpløshet og raseri.

-Karma.

-Kjærlighet. 

-Psykopati. Det figurerer faktisk flere psykopatiske skikkelser i bibelen, og de blir korrekt beskrevet, selv om ordet “psykopat” ikke brukes.

Bibelen bør leses som en klok bok med mye livsvisdom. Den skal ikke tolkes bokstavelig. Det er sistnevnte som skaper fanatisme og er roten til mye maktmisbruk opp gjennom tidene. Dette har gitt religion et dårlig rykte og en vond bismak.

Problemet med det morderne samfunnet er etter mitt syn at vi har fjernet oss for mye fra det åndelige. Vitenskap og opplysning har gitt oss mange forklaringer og svar som tidligere ikke fantes, men lite trøst. Du merker det når en krise rammer deg hardt, som for eksempel møtet med psykopaten. Du får svar på ting du ikke tidligere forstod, et kriseteam på ti personer kan stå klare på en halv time for å fortelle deg at «nå er du i akuttfasen, den vil vare fra åtte timer til tre døgn, så vil du få det bedre og gå over i neste fase», men du føler deg ikke trøstet. Sjelen er ikke tilfredsstilt. Den finner ikke ro. Vitenskap kan ikke hjelpe deg. Åndelighet gir oss en trøst som forskning ikke kan gi.

Det lyder som jeg ser intet negativt ved Gudstro. Og sannheten er at jeg er positivt innstilt, men ikke udelt. Husk at mye i bibelen, spesielt i det nye testamentet, er naivt og noe vi etter psykopaten vet er uklokt. For eksempel “vend det andre kinnet til” og “vær mot andre som du ønsker at de skal være mot deg”. Dette vil ikke gavne oss i møtet med en narsissist eller en psykopat. Hvis du vender det andre kinnet til en psykopat, så vil han/hun slå til du er hudløs, og nyte hvert sekund.

Husk at Jesus var menneskelig, med menneskelige svakheter. Han tok ikke høyde for at psykopater og narsissister fantes, og trodde – som vi selv gjorde – at andre mennesker fungerer og resonnerer som vi gjør. Fordi han selv følte skam, så trodde han at alle var tilbøyelige til å føle skam. “Vend det andre kinnet til” var noe han levde etter, fordi han trodde at det ville få overgriperen til å føle skam over å slå. Men han tok feil. Ondskapen er skamløs.

Min personlige tro har ligget der latent siden jeg var barn, med en oppvekst i bibelbeltet. Den har ikke alltid vært nært tilstede. Jeg har aldri vært en praktiserende kristen. Men den har vært tilgjengelig når jeg trengte den som mest. Men hvordan kan du finne Gud hvis du er et barn av naturvitenskapen og forskningsbasert kunnskap? Hvordan vet du at «han» er der? Du må være søkende og åpen. Du kan være kritisk, men ikke skeptisk. Skepsis fungerer avstengende.

Det sies at Gud kommer når du trenger ham. Dette er en sannhet med modifikasjoner. Det dukker ikke opp en mann i kjortel med stav og skjegg, når du treffer veggen og ligger nede for telling. Gud åpenbarer seg ikke slik. Gud er de kreftene som av en eller annen grunn løfter deg opp når du har en tung dag. Det kan være snakk om den ovennevnte åndelige opplevelsen i natur og aktivitet, eller i form av en nabo som sier noen kloke ord akkurat da du trengte dem. Det kan være musikk, en sangtekst eller poesi, som gir deg en «eureka» opplevelse. Det kan være arven du fikk da du desperat trengte penger, eller din egen viljestyrke når du trenger å dra deg selv opp av en hengemyr. Alle opplever dette av og til, uansett hvor religiøs du tror du er. Hvis du ikke finner, så spør deg selv hva du egentlig leter etter. Åndelige veiledere kan hjelpe deg. Oppsøk en prest hvis du er nysgjerrig på denne siden av deg selv, eller hvis en terapeut ikke klarer å hjelpe deg fullt og helt.

Jeg tror den aller største fordelen ved å ha Gudstro, er at man slutter å føle seg ensom. Hvis man har tro i hjertet, så går man aldri alene. De kristne føler at Gud hele tiden er med, slår følge på livets vei og passer på. De takler derfor utfordringer med en forunderlig grad av fred og sinnsro. De slutter å overanalysere; “det er Guds vilje” alternativt «naturens gang» eller «tilfeldighetenes luner». Ofte er det enkle det beste. Kanskje man derfor ikke bør forkaste gudstro hvis man fortsatt sliter etter psykopaten. Kanskje religion har noe for seg, i kombinasjon med mer forskningsbaserte tiltak?

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

 

Advarsel: har du nylig brutt med en person du mistenker er psykopat eller fortsatt befinner deg i en relasjon med en psykopat, så anbefales at du ikke tar stilling til dette spørsmålet. Hvis du er i en forvirringstilstand eller fortsatt traumebundet så trenger du først og fremst avstand til psykopaten. Spørsmålet om hvorvidt psykopati kan behandles må ikke brukes som påskudd til å bli værende i relasjonen. 

La oss avslutte 2020 med en spennende debatt. Med utgangspunkt i den populære dokumentaren laget av NRK så spør jeg; kan psykopati behandles?

NRK produserte i inneværende år dokumentaren “Psykopaten” som et innslag i serien “Innafor”. Dokumentaren synes først og fremst å rette seg mot ungdom, men er etter min mening severdig for alle aldersgrupper. Programmets hemsko er at man forsøker å presse et meget komplisert tema inn på kun seksti minutter. Det er da uunngåelig at temaet behandles overflatisk og at enkelte klisjeer videreføres. Emnet psykopati trenger en egen serie for å ytes rettferdighet og den nødvendige dybden. I “Psykopaten” behandles temaet etter mitt syn så godt det lar seg gjøre innenfor den begrensede tidsrammen.

I programmet presenteres vi blant annet for to psykologer, begge visstnok med doktorgrad i psykopati. De to har vidt forskjellige holdninger til om psykopati kan og bør behandles.

Jeg vil her transkribere begge intervjuene. Vi starter med Aina Gullhaugen, som presenteres som “psykologspesialist i Stendi”. Stendi presenterer seg selv på deres nettside som “Norges største omsorgsaktør som driver landsdekkende virksomhet innenfor barnevern”. I transkripsjonen står “I” for intervjuer/programleder, og “AG” for Gullhaugen.

I: For du driver med behandling av psykopati? For det går an?

AG: Det går an. Før tenkte man mer svart-hvitt. Man er født sånn. Enten er man det eller ikke. Alternativet var i mange år som det ble sagt, på fleip, nærmest, at man låser dem inne og kaster nøkkelen i de verste sakene. Nå tenker man at man kan ha grader av det, og kanskje litt av og på. 

I: Hva slags endring kan man få til?

AG: Tenker man at psykopati er utviklet av vanskelige miljøbetingelser, som overkontroll og mangel på omsorg, må man nøste i det. Jeg nøster og har nøstet i flere saker, og jeg tror man kan komme et godt stykke med flere enn man har trodd. Hvis du vokser opp uten å oppleve ordentlige relasjoner, uten at du har fått prøvd ut hvem du er, vil du ikke fungere i dagens samfunn, men du må det. Så du må ta noen snarveier og holde deg flytende. Men du må ikke vise hvor dårlig det står til. Da vil du ikke bli elsket. Det er et kav for å holde seg flytende. Og noe som gjør at det er så vanskelig å få dem til å innrømme noe, for de har ingen andre strategier. De andre verktøyene som vi andre har, mangler, og det blir utålelig for omgivelsene. 

I: Tror du at alle som har de trekkene, kan bli en god kjæreste, kollega eller venn?

AG: Vi har ikke nok informasjon til å si at det ikke er mulig. Man kan velge å være positiv. Det handler om forståelse. Akkurat som at man har hatt dårlig forståelse for andre ting. Ting går fremover. Det er helt rimelig å forvente at noen år fram i tid er vi et helt annet sted i behandling av psykopati. 

Senere i programmet får vi møte Asle Sandvik, også han med “doktorgrad i psykopati” og ansatt ved politihøyskolen i Stavern. Sandvik representerer et noe annerledes syn enn Gullhaugen.

AS: I forhold til behandling av psykopati er det mange kontroverser. Noen studier har vist at psykopater blir verre av behandling. De blir flinkere psykopater. Terapi handler om følelser. Hvis de ikke kan så mye om følelser, lærer de kanskje mer. De lærer mer om hvordan det er og blir flinkere til å bruke dem. 

I: Hva med de som har kun noen av trekkene? Det kan være problematisk likevel. Det er jo mange skalaer og veldig sammensatt. 

AS: Kan man forandre andre mennesker? Vi snakker om personlighet. Hvis jeg kjente deg, kan jeg forandre deg? Jeg tror ikke det blir positivt. For å forandre personlighetstrekk må man ville det selv. Psykopater oppsøker ikke hjelp, de har ikke noe problem selv. Det er et problem når de ikke synes de har et problem som må fikses. De med høy grad av psykopatiske trekk mener de har en fordel i verden. 

I: Hva tenker du hvis jeg sier jeg synes synd på dem?

AS: Det viser at du har empati, men de synes ikke synd på seg selv. Hvorfor er det synd på dem? 

I: Det er trist at 50,000 mennesker ikke får til å høre til. Som ikke får til å ha meningsfulle relasjoner. 

AS: De mener at de får det til. De vil ikke være enige i det. Det er de som har forstått livets spill, de er på toppen. Når du synes synd på dem, vil de ikke tenke at det er flaks, men at du er en taper, for du har ikke skjønt at de er på toppen. 

Hvem har rett, Gullhaugen eller Sandvik? Gir kanskje begge mening, eller representerer noen av dem et uheldig syn på behandling av psykopati? Legg forøvrig merke til at intervjuer/NRK opererer med formodningen om at 1 prosent av befolkningen er fullblods psykopater.

Programmet er fortsatt tilgjengelig på nrk.no og kan ses i sin helhet her:

https://tv.nrk.no/serie/innafor/2020/MDDP12100420/avspiller

For å krydre debatten legger jeg også ved en artikkel fra 2012 i Psykologitidsskriftet, med samme tema og samme tittel som denne teksten. En av forfatterne er nettopp Aina Gullhaugen. Utdrag fra artikkelen:

“Det er faglig enighet om at psykopati kjennetegnes ved en narsissistisk og svikefull mellommenneskelig stil, manglende anger og medfølelse, samt impulsstyrt og lite planlagt atferd.”

“Studier av fengselspopulasjoner finner at 50–80 % av innsatte tilfredsstiller kriteriene for antisosial personlighetsforstyrrelse, mens 15–25 % tilfredsstiller kriteriene for psykopati.”

“En sterk behandlingspessimisme har preget litteraturen og underminert klinikeres søken etter effektive intervensjoner. Psykopater blir i enkelte land idømt dødsstraff ut fra en argumentasjon om at de ikke kan gjennomgå en moralsk reformasjon.” 

“Behandling av personer med følelseskalde, manipulerende og narsissistiske personlighetstrekk er utfordrende. Frykt, håpløshet eller en opplevelse av å bli manipulert er vanlige reaksjoner i møte med disse menneskene.”

“Det finnes trolig individer med karakter og atferd så ekstrem at de befinner seg utenfor hva vi kan behandle. Men å avvise at behandling kan ha positiv effekt for mange personer med psykopatidiagnose, forekommer oss å være forhastet.”

Artikkelen kan leses i sin helhet her:

https://psykologtidsskriftet.no/fagartikkel/2012/12/kan-psykopati-behandles

 

Jeg vil benytte anledningen til å ønske alle mine lesere en god jul. Hvis høytiden blir for vanskelig så kan konsultasjon med meg bestilles på mail til [email protected] Vær dog oppmerksom på at jeg har begrenset kapasitet i julen/romjulen. Frem til 2/1 så koster 50 minutters konsultasjon 600 kroner, 90 minutters konsultasjon koster 960. Hvis du opplever dyp krise eller har selvmordstanker så kontakt din fastlege umiddelbart, eller din lokale legevakt utenfor fastlegens åpningstid.

Har du noen gang trengt hjelp og sågar fått tilbud om hjelp, men hatt følelsen “denne personen ønsker jeg ikke hjelp fra”?

Det kan så klart ha mange årsaker, men ofte vil det dreie seg om din intuisjon som forteller deg at du ikke burde involvere deg med vedkommende eller stå i noen form for gjeld til ham/henne. Hvis du ikke kjenner vedkommende godt så kan din intuisjon gå imot dine rasjonelle tanker og skape indre konflikt, for egentlig har du ingen grunn til å være skeptisk. Men du er det likevel. Det vil i slike tilfeller ofte dreie seg om en psykopat eller en narsissist, og din intuisjon skal du lytte til. Dessverre gjør vi ikke alltid det og vi lar den rasjonelle logikken trumfe intuisjonen. Mange har sittet i klisteret som følge av det, hvor de senere får problemer med å riste psykopaten av seg. Psykopaten bruker nemlig sitt tilbud om hjelp til å få en fot innenfor døren til ditt liv, og når foten først er plassert der så trekker de den ikke frivillig til seg.

Enten det er den nye naboen som tilbyr deg hjelp, eller slektninger eller gamle venner, så er det ikke reell hjelp du får hvis vedkommende er en psykopat eller narsissist.

Hjelp skal være en uselvisk handling. Det er likevel naturlig å forvente godvilje og takknemlighet i retur når man tilbyr hjelp. Man skal ikke hjelpe under alle omstendigheter. For eksempel er helsepersonell ikke pålagt å yte helsehjelp hvis pasienten truer eller yter motstand. Det betyr at hvis pasienten eller pårørende viser motvilje eller opptrer ubehagelig så har ambulansearbeideren, sykepleieren eller legen lov til å nekte å yte helsehjelp. Man gjentar ikke tilbud om hjelp til en person som er utakknemlig eller tar din hjelp for gitt, fordi det blir å belønne arroganse. Men utover dette så har man ikke lov til å kreve gjengjeldelse for hjelp, fordi det da ikke lenger er å betrakte som hjelp, men i stedet en slags kontrakt om motytelse.

Med psykopaten så er “hjelp” nettopp en slik kontrakt. Problemet er at den er usagt og kamuflert som uselvisk hjelp. Den hjelpen psykopaten yter betraktes som innskudd i en bankkonto hvor den forrenter seg, inntil psykopaten senere – oftest på mest mulig ubeleilig tidspunkt – forventer et uttak i form av gjengjeldelse. Og psykopaten glemmer ikke. Når det gjelder tjenester så har han/hun elefanthukommelse. Tyve år gamle hendelser, som du ikke engang oppfattet som hjelp, blir husket i detalj. I den psykopatiske logikk så har de rett til å opparbeide forakt og bitterhet mot deg hvis du lar det gå for lang tid uten å gjengjelde tjenesten.

Hva du derimot har gjort for dem, blir lett glemt. De skylder deg ingenting. Dine tjenester er i deres øyne kun å forvente mot at du får sole deg i glansen av deres selskap. Husk at berettigelse og grandiositet er en del av den psykopatiske forstyrrelsen. Den skinner gjennom i de fleste av deres utsagn og handlinger, hvis man bare forstår å speide den. Å motta tjenester er deres rett og noe de ikke behøver å være takknemlige for. Å yte tjenester er derimot et enormt privilegium – for deg – og du skal ikke få glemme det.

Ofte tilbyr psykopaten og narsissisten hjelp man ikke har bedt om, for senere å forvente gjengjeldelse. Det ligner på innkastere man opplever i sydligere strøk, der hvor mennesker river deg ut fra gaten og inn i deres hjem hvor de oppvarter deg på beste vis. Du som turist er usikker på hva som skjer. Men når du har spist og drukket så blir verten plutselig truende og forlanger betaling for oppvartingen.

Vær på vakt mot slik kunstig oppofrelse. Tilsynelatende vennlighet og omsorg fra en psykopat er aldri ekte. Ikke engang fra din egen forelder, hvis din mor eller far har en slik forstyrrelse.

Hvis du ikke er desperat etter hjelp og egentlig klarer å hjelpe deg selv, så takk alltid nei. Hvis det innebærer at motparten blir fornærmet over din avvisning så hold likevel stand. Se på det som en bekreftelse på at tilbudet om hjelp ikke var ektefølt. Det er ikke sikkert at motparten er psykopat. Takk likevel nei. Vend deg til å hjelpe deg selv, der det er mulig. Hjelpeløshet er upraktisk for deg, i tillegg fungerer det som et trekkplaster på usunne mennesker. Som sagt trenger det ikke å dreie seg om en psykopat, det kan også dreie seg om en pleaser eller medavhengig som trenger å hjelpe andre for å føle seg verdig. Mange av oss tilhører faktisk denne kategorien. Men også disse er usunne og du gjør best i å klare deg selv.

Vær oppmerksom på hvem du forteller om dine behov. Ikke fortell hvem som helst at du trenger flyttehjelp, at du er deprimert eller at du sliter med å fullføre arbeidsoppgavene dine i tide. Det er ikke sikkert et den som trer frem som en reddende engel, er nettopp det. Hjelp bør først og fremst ytes av mennesker du kjenner og har tillit til. Dette er en toveis gate. Vi bør også vokte oss for mennesker som for tidlig appellerer til vår sympati og ber oss om tjenester.

Hva skjer hvis du allerede har tatt imot hjelp fra en p/n, og skaden er skjedd?

Du bør sørge for å gjengjelde tjenesten hurtig og tydelig. Har du for eksempel mottatt flyttehjelp av noen du mistenker er p/n, så bør du meget raskt – helst i løpet av de neste dagene – invitere vedkommende på middag. En enkelt middag i selskap med p/n er å foretrekke fremfor å stå i langvarig gjeld til ham/henne. Du må gjøre det tydelig allerede i invitasjonen at det er “som takk for flyttehjelpen”. Under middagen kan du for eksempel gjenta “nå er jeg glad for at jeg har fått betalt deg tilbake for den gode hjelpen du ga”. På den måten har du tydelig markert hvorfor du inviterte vedkommende, og at du betrakter tjenesten som gjengjeldt. Psykopaten har ikke noe annet valg enn å slette flyttehjelpen fra din “gjeld”.

Noe annet du kan gjøre er å umiddelbart etter at p/n har hjulpet deg er å si “tusen takk. Dette betrakter jeg som gjengjeldelse for at jeg hjalp deg med eksamensoppgaven din. Nå trenger du ikke lenger å tenke på at du skylder meg noe”. Psykopaten har selvfølgelig aldri tenkt på at de skylder deg noe, men de kan heller ikke protestere mot ditt argument. Det ligger unaturlig for normale mennesker å holde et slik regnskap, men hvis man mistenker at motparten er p/n så må man tenke som dem og spille på deres bane.

Du kan betale for tjenesten, også selv om p/n insisterer på at det var en vennetjeneste. Sørg for å overføre eller vippse et beløp, og skriv tydelig i kommentarfeltet “takk for at du vannet blomstene mens jeg var borte”. Igjen – selv om det føles unaturlig å betale en venn eller nabo som har tilbudt seg å gjøre noe gratis, eller for en tjeneste som strengt tatt ikke kostet dem nevneverdig anstrengelse, så husk at det er bedre å betale noen lapper enn å stå i gjeld til en du mistenker er p/n.

Hva du da må være oppmerksom på er at vedkommende snart vil tilby deg hjelp til noe annet. Du skal nemlig alltid stå i gjeld til ham/henne. Du må da passe på å ikke gå i fellen på ny.

Dette forutsetter selvfølgelig at du raskt forstår at vedkommende er p/n. Det gjør man imidlertid ikke alltid. Man kan kjenne en person i årevis innen en slik mistanke vekkes. Du risikerer at du i god tro har mottatt hjelp fra vedkommende i årevis, uvitende om at p/n har ført nøye regnskap og begynner å bli utålmodig med å heve avkastning.

Hvis du i p/n sitt hode ikke har betalt avdrag på din gjeld, så må du være forberedt på at det vil bli brakt på bane i tide og utide, også i urelaterte sammenhenger. Grunnen til at p/n gjør dette, er blant annet

• for å avlede/distrahere fra et ubehagelig emne, for eksempel at du har konfrontert p/n med noe lyssky de ønsker å legge lokk på.
• for at du skal tilgi et nytt overtramp fra p/n.
• fordi de er bitre over at du er utakknemlig, i deres øyne så har de hentet månen til deg.
• for at du skal tillate pågående misbruk, “jeg gjorde det for deg den gang, så du har best å finne deg i hva jeg gjør mot deg nå”.
• for å gi deg dårlig samvittighet.
• for å devaluere deg, gi inntrykk av at du er en egoistisk og dårlig person.
• for å true deg.

Det er vanskelig å parere slik manipulering. Det beste du kan gjøre er å stålsette deg for hva som kommer, slik at p/n ikke klarer å trykke på dine knapper. Husk at alt en p/n sier er uvesentlig og ugyldig, men for å komme dit så må du forstå i dybden hvem p/n er. Det er ikke alltid du er i form til det. Det er lett å glemme at p/n ikke er et normalt menneske. Man kan bli vippet av pinnen alene av alt psykopaten går og husker på; “jeg som gjør alt for deg, husker du da jeg hentet deg i 1998, men behandler du meg med respekt for det?”. Det kan dreie seg om ting normale venner og slektninger gjør for hverandre som en selvfølge. Du blir målløs av at slike gamle hendelser kommer på banen. Du vet ikke hva du skal svare. Din taushet tolker derimot p/n som at de har overtaket. Det gir dem vann på mølla.

Har du slike mennesker i din krets? Trekk deg stille unna.

 

I morgen torsdag 10/12 så blir det livestream på youtube, den siste i år. Tidspunktet er som vanlig fra klokka 20 til 21.30. For nye seere så har bloggen en youtube kanal med samme navn som bloggen. Livestreams er gratis og åpne for alle, men for å delta så må du ha en youtube profil. Hvis du ikke har en slik profil så opprett en i god tid til i morgen. Det holder å opprette den en gang, da kan du delta på alle fremtidige livestreams. Vel møtt 🙂

 

Denne kommentaren ble lagt inn av en leser kalt “J”.

“Kan du skrive litt mer om hva man kan gjøre med følelsen av å føle seg alene etter bruddet? Da jeg var med psykopaten, ble vedkommende min mening i livet. Men nå som det er slutt, føles det ufattelig ensomt og jeg føler meg nesten isolert. Jeg kan føle at jeg ikke er verdt noe, og at ingen kommer til å elske meg eller like meg fordi jeg er så “ødelagt”. Og det å tenke på at jeg føler det slik, mens psykopaten har gått videre, gjør at skammen stiger så mye fordi det føles som jeg er den syke og unormale.”

Det er viktig å være forberedt på to “ensomheter” etter bruddet med psykopaten. Den første inntrer rett etter bruddet og kommer av at psykopatens fravær skaper et enormt vakuum og tomrom, som han/hun tidligere fylte.

Tenk på hvor mye tid du brukte på å analysere psykopaten, i tillegg til all den tiden du faktisk tilbrakte med vedkommende. Min psykopat okkuperte meg hele tiden med aktiviteter på fritiden. Den tiden vi ikke var sammen rent fysisk, ulmet han konstant i tankene mine. Jeg mistenker at dette er hva “J” mener med at psykopaten var “meningen med livet”. Mening med livet kan være at noe holder oss gående, noe som sysselsetter oss og som vi kan “løse”. Den er ikke alltid godartet. Husk at Hitler ga mening med livet til veldig mange mennesker. De fikk en ideologi, noe å støtte seg til og noen å se opp til. Alle disse vanlige tyskere var ikke onde mennesker, de var søkende. Tysklands nederlag etter første verdenskrig og den påfølgende depresjonen i 30-årene la veien åpen for en leder som kunne gi folket hva de manglet.

Kjenner du deg selv igjen i dette? Manglet du noe da psykopaten presenterte seg? For veldig mange av oss så er svaret ja. Med psykopaten så gjorde vi som det tyske folk; vi var søkende og knyttet oss til mørke krefter, i tro på at det var svaret.

Men det er ikke alt vi var bevisst at vi manglet før psykopaten gjorde oss oppmerksom på det. Selv mente jeg at jeg hadde et greit liv, med gode venner, god jobb og ambisjoner om videreutdanning. Jeg dvelte ikke så mye ved ting jeg manglet, men psykopaten blottla mine dypeste ønsker og vekket det latente begjæret i meg. Faktum er at jeg manglet mye. Det var meget lett å avlede meg fra det livsløpet jeg selv hadde lagt opp til, fordi det var et vikarierende livsløp, eller sagt på en annen måte – en meningsløs mening med livet som jeg skapte for meg selv i mangel av noe bedre. Da psykopaten lovet meg noe bedre (future faking) så kastet jeg mine gamle ambisjoner på båten raskere enn jeg klarte å tenke “vent nå litt…”.

Når alt dette over natten blir borte så føler man seg meget ensom. Hvem skal du nå tenke på? Hvem skal fylle tomrommet som har oppstått? Tomrommet blir fylt med falske minner og nostalgi om relasjonen med psykopaten, og det er meget fristende å gå tilbake til ham/henne.

Den neste fasen i ensomheten er av mer eksistensiell art. Til slutt savner du ikke lenger psykopaten. Likevel føler du deg ensom. Hvordan kan det skje? Denne eksistensielle ensomheten kan ikke lindres av å være sammen med venner, for du føler deg likevel ensom. Du føler deg fremmedgjort og annerledes. Du ser verden annerledes. Du har fått et tredje øye, som andre ikke synes å ha.

Men dette er kun en del av årsaken. Etter bruddet med psykopaten så blir vi bedre kjent med oss selv. Mange av oss oppdager at vi har problemer med intimitet. Antakelig har det alltid vært slik. Vi ser med misunnelse hvor lett andre “danser” sammen, også venner. Vi skulle ønske vi selv hadde det slik. Vi føler oss utenfor, selv når vi er innenfor. Det er akkurat som om det finnes en sosial kode som vi ikke har klart å knekke, selv som voksne.

Ett av symptomene på dette har jeg selv opplevd; det har vært påfallende lett å bryte med venner. Jeg savner dem ikke slik jeg burde. Og det er gjensidig. Kun narsissistene i mitt liv har meldt seg (hoovering). Resten har jeg aldri hørt fra igjen, til tross for at jeg trodde vi var nære venner. Grunnen til dette er at hva jeg trodde var intime relasjoner, ikke var det. Den manglende intimiteten skyldes forsvarsverker fra min side (og muligens fra noen av vennene også, men det ligger utenfor min kontroll). Jeg har ikke vist hvem jeg er. Jeg har ikke flagget mine ønsker, behov og standpunkt. Husk at intimitet krever kontaktflater. Vår kontaktflate skal berøre andres kontaktflate for å skape intimitet. Med forsvarsverk imellom kontaktflatene så er ikke berøring mulig. Da berører vi ikke den andre, men hans/hennes forsvarsverk. Forsvarsverkene er vi knapt bevisst, vi vet ikke at vi har reist dem. Vi tror selv vi er genuine og kongruente, og forstår derfor ikke at vi ikke blir elsket og verdsatt fullt ut. Dette knekker selvtilliten vår.

Jeg viste aldri hvem jeg er. Jeg var sikkert hyggelig og morsom å være sammen med og vennskapene ble holdt i live fra år til år, men det er ikke nok. Ikke hvis man ønsker intimitet. Hvor mange hyggelige og morsomme bekjentskaper har ikke vært innom livet ditt, men som ikke vekket din interesse fordi du aldri ble kjent med dem?

Forsvarsverker skyldes ofte en sementert og permanent gråsteinmetode. Vi er blitt så vant til å beskytte oss at vi ikke tenker over at vi gjør det. Vi vet ikke lenger hvordan vi ikke skal være gråstein. For noen startet dette i barndommen som følge av narsissistiske og psykopatiske foreldre, andre er blitt slik etter langvarige relasjoner med psykopatiske partnere. Men det er alltid det ene eller det andre, ingen blir gråstein av seg selv.

Hva kan du gjøre som voksen?

Bli kjent med deg selv. Våg å være deg selv. Ta et oppgjør med fortiden din. Forsøk å finne det tidspunktet da du ble en permanent gråstein, når mistet du deg selv?

Øv deg i å vise verden hvem du er. Dette vil ta tid, vær tålmodig. Ikke vær redd for å blottlegge deg. Å rive ned forsvarsverket vil ikke gjøre deg mer sårbar, tvert i mot. Å være ekte betyr også å si ifra om hva du ikke finner deg i. Dette er en styrke og ikke en sårbarhet, som vil holde giftige mennesker på avstand. Dessuten, nå vet du hvem du skal passe deg for og ikke invitere inn i ditt liv.

Folk vil etter hvert fatte interesse for deg fordi du er ekte og ærlig. Borte blir profitørene som ønsker å utnytte deg. Men også dette vil ta tid. I mellomtiden må du lære å nyte ditt eget selskap. Slutt å savne noen som kan “redde” deg fra ensomheten. Ingen kan redde deg. Det er ikke derfor vi har venner. Husker du hvor ensom du følte deg, selv sammen med venner? Å omgi deg med folk vil ikke lindre ensomheten din. Redd deg selv. Du er god nok.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Når man har vært et primærobjekt for en psykopat, så er man traumatisert – også de som var overgangsobjekter eller av andre grunner hadde korte relasjoner.

Mange sliter med å erkjenne at de er traumatisert. De forstår det i teorien, men ikke med følelsene. Det er vanskelig å tro at en relasjon kan traumatisere noen, inkludert oss selv. Traumer er noe man forbinder med krigsherjinger, tortur, voldsomme ulykker eller “traumatisk sorg”, for eksempel hvis foreldre har mister et barn. Vi rettferdiggjør gjerne andres traumer, men har vanskelig for å innrømme det om oss selv. Likevel har mange som har vært sammen med en psykopat mistet søvnen eller de har mareritt hvis de klarer å sove, er blitt skvetne og hyperårvåkne, føler seg paranoide og fremmedgjort fra samfunnet, utvikler fysiske symptomer som hodepine og hudutslett, har et høyt nivå av stress i hverdagen, er redde og engstelige og har mistet tilliten til de nærmeste.

Men traumatisert? Er jeg det?

Ja, det er du.

Jeg anbefaler ikke å gå rundt og fortelle omgivelsene “jeg var sammen med en psykopat, derfor er jeg traumatisert” (annet enn til en eventuell terapeut). Det er tvilsomt hva du vil oppnå med det. Oppfattelsen mange har av ordet “traumatisert” er lite basert på kunnskap og ofte negativt farget. Men det er viktig å erkjenne overfor deg selv at du er traumatisert.

Traumets natur kan variere, både i styrke og karakter. For mange langtidsobjekter kan traumet sammenlignes med å ha oppholdt seg i krigen. Livet sammen med psykopaten var et minefelt hvor du måtte trå forsiktig. Dette gjør noe med psyken. Du blir skvetten og lider av “granatsjokk” fordi du hadde null kontroll på når psykopaten eksploderte. Likevel gjorde du alt du kunne for å unngå at det skjedde. Frykten for å detonere en bombe blir sittende i kroppen lenge etter bruddet.

For overgangsobjekter er det kanskje mer i form av “plutselig tap av den nærmeste”. Psykopaten overtok i løpet av kort tid ditt liv og lovet så mye. Du følte deg levende og verdsatt som aldri før, og rakk å knytte din identitet og fremtid til ham/henne. Men så “poff!” så tok de en Houdini og forsvant bokstavelig talt på dagen, uten forklaring. Dette sjokket på psyken kan sammenlignes med å miste ditt livs kjærlighet i brå død. Ingen vil stille spørsmålstegn ved om sistnevnte er traumatisk.

Mange merker at de er forandret, men forstår ikke hvorfor. De vet ikke hvor de skal “sette inn ressurser” på å hjelpe seg selv. Det hjelper ikke å bygge en demning hvis det brenner, da trenger man vann. Slik fungerer psyken også. Men etter en psykopat så er alt bare forvirrende.

Etter mange samtaler med objekter så har jeg forstått dette; mange stresser fordi de søker å bli den de var før relasjonen med psykopaten. Men etter en psykopat så blir lite slik det var. Å forsøke å nullstille effekten relasjonen har på deg er forgjeves. Du vil slite deg ut og utvikle angst i forsøket. Du har fått revet av en arm. Den kommer ikke til å gro ut igjen, uansett hvor hardt du prøver å overbevise deg selv om at den fortsatt er der. Du må erkjenne at armen er borte. Det er ingen dødsdom. Livet går videre. Lær deg å fungere med den andre armen. Først da får du frigjort den kraften du trenger for å helbredes.

Deretter opplever jeg at mange søker sinnsro. Det trenger man etter flere år i en berg- og dalbane, både under og etter relasjonen. Mindfulness er et forlokkende verktøy for mange. Men fungerer det?

Mindfulness er noe så “enkelt” som en mental tilstand, men som nærmest har blitt en hel industri og en vitenskap.

Den baserer seg på de tilsynelatende enkle prinsippene;

• Vær tilstede her og nå.
• Døm ikke hva du føler, ser og hører.
• Stillhet.

Mindfulness er tett forbundet med pustebevissthet, fordi pusten alltid er med oss og dessuten er veldig “her og nå”. Pusten avslører hvordan vi har det til enhver tid; hvis vi stresser så er vi andpustne, hvis vi er redde så puster vi overflatisk, hvis vi er rolige så puster vi langsomt og dypt.

Ved å mestre mindfulness så får man visstnok oppleve sinnsro og blir også kjent med seg selv. Man kan dessuten selv skape sinnsro, hvor som helst og når som helst. Mindfulness er ikke det samme som meditasjon, fordi teknikken også skal kunne brukes i aktivitet. Mindfulness har hentet inspirasjon fra zen-bevegelsen og buddhisme, er gjennomforsket og således ikke et new age “påfunn” eller kvakksalveri.

Mindfulness kan være til hjelp for enkelte objekter, og er derfor verdt å vurdere som verktøy til selvhjelp.

Men her kommer mine personlige betenkeligheter med mindfulness.

Mine betraktninger er basert på et overflatisk studie av emnet. Jeg vurderte det i en periode som verktøy for meg selv, men forkastet konseptet (ikke prinsippene).

Mitt inntrykk er at mindfulness overkompliserer noe som er ganske elementært og logisk.

Fordelene ved å være tilstede i øyeblikket er åpenbare, men man trenger ikke å lese lange bøker eller gå på kurs for å lære seg det. Å leve her og nå krever riktignok øvelse, og det er ikke alltid man får det til, men det handler om ren bevisstgjøring. Mindfulness selges som om “hvis man bare får det til så vil man nærmest oppleve en ny dimensjon i livet”. Mange er da dømt til å mislykkes og oppleve nederlag, for “aldri å komme dit” etter x antall mindfulness kurs. Mange opplever dessuten at de “er der” men trodde det skulle oppleves annerledes og større. Dette skjer fordi mindfulness etter min mening overselges. Da forventer man noe stort, og ofte mer enn man får; “var dette alt? Det har jeg jo gjort hele livet, helt uten kurs”. Det oppleves som et ytterligere nederlag å snakke med mindfulness-entusiaster som forteller om hvordan “de har sett lyset” etter å ha lært seg teknikken, når du ikke merker den store forskjellen. Da har du misforstått mindfulness, eller?

Problemet er at de fleste av oss er bundet til våre jordiske liv, og her skal vi være til vår dødsdag. Det betyr at hverdagen handler om dagligdagse bekymringer og praktiske gjøremål. Mange tror at sinnsro får man når alle bekymringer er løst; alle regninger betalt, alle konflikter skværet opp og huset vasket. Tenk hvor mye mange stresser for å gjøre klar til jul, slik at på julaften, DA kommer julefreden og sinnsroen.

Men hva skjer på julaften? Man bekymrer seg for om svoren ble sprø, om alle er fornøyde med gavene, om psykopaten skriver en “god jul” melding, og slik fortsetter det utover i romjulen.

Hvor ble det av sinnsroen man hadde planlagt?

Og det er poenget. Sinnsro kan ikke planlegges, verken med juleforberedelser eller mindfulness. Den kommer når den selv er klar. Det er begrenset hva man selv kan gjøre for å kontrollere den. Bekymringer vil alltid være der. Det vil alltid ligge en ubetalt regning, en relasjon som trenger å repareres eller et hustak som lekker.

Selv opplever jeg sinnsro stadig oftere. Men jeg kan faktisk ikke fortelle dere hva jeg gjør for å fremkalle den. Den kommer bare plutselig, og varer i noen minutter eller timer. Antakelig kommer den oftere fordi jeg hele tiden jobber med livet mitt post-psykopat. Jeg er blitt mer bevisst mange ting, slik jeg vet også mange av dere som leser er blitt. Slik sett har man noe kontroll, men likevel ikke.

For en uke siden opplevde jeg en hvilken som helst dag. Men et øyeblikk hadde jeg kontroll på alle gjøremålene. Jeg satt meg derfor utenfor med en kopp kaffe, mens middagen putret i gryta. Hunden var rolig og været var mildt og vindstille, kun med en lett rasling i trærnes blader (de som fortsatt klamret seg fast til grenene). Naboen jobbet rundt sitt eget hus og brant bål.

Plutselig var den der, den følelsen som jeg vet hva er. Indre fred. Plutselig hørte jeg alle naturlydene så tydelig; fuglekvitter, raslingen fra bladene, til og med knitringen fra bålet et par hundre meter unna hørte jeg. Jeg fikk en følelse av god tretthet. Alt var så behagelig. Jeg var fullt tilstede der og da.

Sinnsro kommer ikke som følge av en teknikk man har lært på kurs. Den kommer når ting sammenfaller i øyeblikket; du har ingen kroppslige plager – ingen kløe eller hodepine, klærne sitter behagelig, du hører ingen ubehagelige lyder, temperaturen er perfekt og du har noe å glede deg over, enten det er en koselig sms, at middagen skal smake godt eller at du nettopp har gjort et godt kjøp. Da åpner sansene seg, man lukter, ser og hører alt. Man lever her og nå.

Et annet prinsipp i mindfulness er at man ikke skal dømme hva man ser. Prinsippet er i tett slekt med “observer ikke absorber” og slik sett et meget klokt og nyttig prinsipp. Men igjen, man trenger ikke å “mestre en teknikk” for å øve seg i dette. Man trenger ikke å “kroppskanne” for å komme i den riktige bevissthetstilstanden. For dette er alt mindfulness er. Egentlig en genial filosofi i all dens enkelhet.

Det siste prinsippet i mindfulness er “stillhet”. Det er ikke snakk om fravær av trafikkstøy, men indre stillhet. Først når man har fjernet alt av forstyrrende tanker og holdninger så kan man bli kjent med seg selv; den vi egentlig er ment å være, vårt “ur jeg”. Mindfulness advarer om at mye ubehagelig bagasje kan dukke opp når alle forsvarsmekanismer er borte.

Det siste har mindfulness sikkert rett i. Men jeg er skeptisk til at alle “forstyrrende” tanker må bort innen man blir kjent med seg selv. For hvem er vi hvis vi ikke tenker? Er det ikke våre tanker og holdninger som gjør oss til hvem vi er, som avslører våre sanne jeg overfor oss selv? Er det i det hele tatt mulig å fjerne alle tanker, uten å bli bevisstløs? Og hvordan kan bevisstløshet hjelpe oss?

Enten er det noe ved mindfulness som jeg ikke fatter, eller så forsøker metoden å komplisere noe som egentlig er veldig enkelt og fint, og late som det kun er tilgjengelig for de få – de som anstrenger seg og lærer teknikken. Vurder selv. Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet.

 

LØP OG KJØP! Akkurat nå selger Ark min bok fra 2017 til kun 209 kroner (30% rabatt).

http://ark.no/boker/Daniel-Sundkvist-Psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?fbclid=IwAR2nKfM_m69D2aEhFY_emy4I0ZT6t76M8XpmP0zTmLawyILyQ0UL6goFtxA

 

 

Psykopaten reagerer ikke som andre mennesker. Objekter som har levd med en psykopat, kan fortelle at psykopaten reagerer på pussige måter. En psykopats reaksjon kan være så utidig og malplassert at feilreaksjonen er tydelig for alle med den minste grad av bevissthet. Det vanligste er imidlertid at reaksjonen er mer subtil og ikke like lett å sette fingeren på. Kun det trenede øye ser at reaksjonen er “utafor”, og utenforstående vil ikke reagere overhodet.

Som kjent så går objekter på nåler rundt psykopaten, er mer oppmerksomme på en skjult agenda bak ord og handlinger, og kanskje en smule paranoide. En moderat grad av paranoia er naturlig hvis man har intimkjennskap til en psykopat. Objektet merker at noe ikke er i vater, som et bilde som henger litt skjevt, men ikke i ubalanse nok til at man bør eller kan kommentere det. Man ville bli oppfattet som nevrotisk hvis man rettet på alle bilder. Noen, med et mindre trent øye, ville lett kunne argumentere for at bildet slett ikke henger skjevt. Likevel klarer man ikke å glemme bildet. Man blir minnet på at “her er det noe som ikke stemmer” hver gang man passerer veggen hvor bildet henger. Det er vårt behov for balanse som ikke finner ro, hvis et bilde henger skjevt eller en psykopat ikke reagerer helt slik man hadde forventet av en normal og sunn person.

La oss si du har en konflikt gående med psykopaten. Psykopaten vil gjerne ha konflikten løst. Han/hun presser og presser til du gir etter og møter dem på halvveien. Det kan være små bagateller som egentlig ikke koster deg noe, eller for deg meget viktige saker, hvor du faktisk ofrer en hel del ved å inngå i et kompromiss.

Men hvilken reaksjon får du?

På overflaten får du kanskje et “takk, det var fint at du gjorde”, psykopaten virker fornøyd og i godt humør. Men i psykopatens øyne ser du noe annet enn takknemlighet over at saken er løst. Du ser skadefryd, a la “hehe, jeg visste NN ville gi etter”, “jeg får det alltid som jeg vil” eller “lurte deg! Nå vil jeg fortelle vennene våre at det var mine fantastiske pedagogiske evner som løste floken”.

Psykopaten hopper av gårde litt for glad. Det er ikke lettelsens glede når en bekymring løftes fra ens skuldre. Det er en hånlig glede. Du får følelsen av å bli nedverdiget for å ha strukket ut en hånd.

Det får deg til å revurdere ditt standpunkt. Ombestemme deg. Du ønsker å trekke din imøtekommenhet tilbake. Du forstår for sent at psykopaten oppfatter din imøtekommenhet som en personlig seier for ham/henne. Du angrer deg og blir irritert på deg selv. Du føler du ga bort din integritet gratis og vil ha konflikten tilbake. Men du kan ikke, for du er et hederlig menneske, og når du har lovet noe så holder du ord.

Dette er hva en psykopat og en narsissist vil gjøre med din innsats for å samarbeide med dine nærmeste, inkludert ham/henne. Husk at en psykopat er antisosial. Det betyr at vedkommende aldri følger de samme normene og den samme etikken som vi andre føler oss bundet til for at samkvem med de nærmeste og storsamfunnet skal skje mest mulig knirkefritt.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

Det er de små tingene som kjennetegner en psykopat. De tingene kun de nærmeste legger merke til, fordi de kan se dem i en større kontekst sammen med mange andre små ting. Selvfølgelig kjennetegnes psykopaten også av de store tingene, de som lager overskrifter, som økonomisk svindel, vold, emosjonelt bedrag og drap.

Isolert sett så vil de små tingene neppe vekke særlig oppsikt. Ihvertfall ikke hvis man ikke kjenner psykopaten godt. Bekjente kan kanskje rynke litt på nesen av uttalelser psykopaten kommer med, fakter eller små handlinger. Men bekjente som ser psykopaten sjelden vil ikke kunne se de små tingene i en større sammenheng. Det er heller ikke å forvente. Man skal ikke sette alvorlige merkelapper på noen basert på kun små glimt av deres personligheter. Små glimt kan være tilfeldige eller bli mistolket. Å avsløre en psykopat krever intimkjennskap.

Når man kjenner psykopaten godt så stiller derimot de små tingene seg i et helt annet lys. La meg fortelle historien om psykopaten og godteposen. Noen av dere har hørt bruddstykker av historien tidligere. Her kommer hele historien.

I kjent psykopatisk stil så la psykopaten opp til en romantisk kveld, kun med meg og ham. Han hadde tidligere gjort det samme, for så å invitere andre til kvelden, men denne gang lovet han at det kun skulle bli oss to. Planleggingen startet en hel uke i forveien, men meny og valg av underholdning. Min psykopat var en kontrollfreak. Lite fikk lov til å skje spontant. Han var også meget presis. Nå vet jeg at sistnevnte kan være en del av programmeringen; de er punktlige i starten for at du skal føle deg respektert, men når devalueringen starter så kan de komme både en og to timer for sent, eller ikke i det hele tatt.

Noe annet jeg har lært, er at de liker å bygge opp forventningene dine. En begivenhet blir blåst voldsomt opp i forkant, det kan være en bursdag, middag, reise eller gave. Når det så skjer så blir det et stort antiklimaks. De gjør dette fordi de liker å merke skuffelsen i objektet. Psykopater er ikke mennesker som liker å glede andre, heller ikke i idealiseringsfasen. Å glede andre gir dem ingenting. Hvis en psykopat lover deg noe stort, så kan du derfor være sikker på at det ender med et brak.

Uansett. Til kvelden hadde psykopaten bestemt at vi først skulle gå på årets lokale handelsstevne. Det foregikk i en stor gymsal, hvor de hadde stilt ut alt fra biler til lokale varer som håndarbeid, pølser og lefser. Deretter skulle vi gå hjem til ham for å kokkelere en tre-retters middag. Deretter skulle vi se film. Bom bom bom. Spikret og med lite rom for forandringer.

Dagen før var vi innom europris. For kvelden etter “vår” kveld, så skulle psykopaten holde fest for sine kolleger. Han trengte noen høyttalere. I samme slengen ble vi enige om å kjøpe en pose med smågodt til når vi skulle se film på kosekvelden vår. Jeg fikk ansvaret for å blande. Jeg spurte ham hva han likte. Han foretrakk sjokoladebiter. Jeg forsøkte derfor å blande så godt jeg kunne, med ting vi begge likte. Posen ble hurtig meget stor og skulle vise seg nesten ett kilo! Han lot meg betale for hele posen, slik han ofte gjorde. Det var ikke noe jeg lot ergre meg der og da. Jeg var ikke den som talte ører når noe skulle spleises. Men jeg må tilføye at i dag, så er jeg det. Med mindre jeg kjenner vedkommende godt og vet at de selv er sjenerøse, så spanderer jeg ikke lenger uhemmet på andre. Opplevelser med psykopaten og andre utnyttere har forandret meg.

Uansett. Kvelden kom og forløp som planlagt, inntil godteposen skulle på bordet. Dit kom den nemlig aldri. Vi hadde spist middag og skulle se film. Han lot meg motvillig velge. Han ønsket å se en film om Supermann, som den gang var nokså ny. Jeg syntes imidlertid den startet altfor voldsomt. Jeg var ikke i humør til den type action og spurte om vi kunne bytte film. Han aksepterte det. Det endte med en tegnefilm om en hund som ble lappet sammen som monsteret i Frankenstein; “Frankenweenie” eller noe slikt. Jeg fulgte filmen, men han demonstrerte sin misnøye med å være opptatt med med telefonen, nærmest filmen igjennom.

Godteposen kom fortsatt ikke på bordet, og jeg spurte ikke etter den. Jeg minnes at jeg tenkte disse tingene;

– Han har glemt at vi har posen.

– Jeg er uansett så mett at jeg ikke orker noe.

Rasjonaliseringer, fornektelser og unnskyldninger for små røde flagg var blitt mitt varemerke. Hadde jeg ikke stoppet i tide, så ville det stå på min gravstøtte “han så det ikke komme, ignorerte sitt eget mord”.

Kvelden opprant og jeg takket for meg etter å ha konstatert at det ble ikke mer enn dette. Ingen klining eller annen kos tok han initiativ til. Jeg tenkte litt sarkastisk at det måtte nok vært klarert på forhånd, hvis det skulle skje. Jeg trengte ikke å gå langt hjem til meg selv, jeg bodde tre meter unna.

Neste kveld holdt han festen for sine kolleger. Jeg var invitert men hadde egentlig ikke energien. Jeg kom hjem fra jobb først klokka 23. Jeg stakk likevel innom en kort tur. Jeg la fort merke til at stemningen var lite løssluppen. Folk satt rolig i setene deres og snakket lite, ikke en slik stemning man forventer på en fest som har pågått i et par timer.

Og hva stod i en skål på bordet? Jo, godteposen. Mitt godteri. Som jeg hadde kjøpt til han og meg. Dette serverte han nå gjestene. Så vidt jeg kunne se så fikk de ingenting annet.

Han presterte til og med å kommentere, foran alle; “ja Daniel klarte å unngå og kjøpe en eneste bit som jeg liker”.

Den gang trakk jeg bare på skuldrene.

I dag forstår jeg at han hele tiden hadde planlagt at godteposen skulle brukes på festen. Han lot meg likevel tro at den var ment til oss, slik at han kunne få meg til å betale for den. Ingenting var tilfeldig med den mannen. Han glemte aldri noe. Så hvorfor trodde jeg at han “glemte” å stille den på bordet den kvelden da vi bare var oss to?

Hvis han kunne slippe unna med å få noe billigere, selv om det innebar å bedra mannen han påstod han hadde en “bromance” med, så var det innafor i hans øyne. Han regnet kanskje også med dobbel gevinst; å få en slags reaksjon fra meg som han kunne fryde seg over, men det fikk han aldri. Eller kanskje han regnet med at jeg var for undertrykket til å kommentere det.

Hvem vet med dem.

Men jeg kommenterer det nå.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

 

Nei, det er ingen blødersykdom (hemofili). Det er ingen sykdom overhodet, men kanskje er det en seksuell legning.

Emofili defineres som en evne til å bli raskt og dypt forelsket. Det handler således ikke om seksuell tenning, men om å knytte sterke følelsesmessige bånd tidlig i relasjonen.

Vi har forstått at tilknytningsevnen varierer, fra den ikke-eksisterende hos psykopaten, til en høy evne til å knytte seg hos empater, høysensitive og medavhengige.

Ikke bare det, men emofili knyttes opp til en hang til å forelske seg i psykopater, narsissister og mennesker med en machiavellisk holdning. For dere som heller ikke har hørt om machiavellisme så er det en personlighetstype som kjennetegnes av sluhet, falskhet og en kynisk likegyldighet for moral. Machiavellisme utgjør sammen med narsissisme og psykopati “den mørke triaden” (“dark triad”) innenfor personlighetstrekk.

Den høye risikoen for å knytte seg til psykopater forklares med at emofile mennesker har et rosenrødt og urealistisk syn på kjærlighet. Da er det enklere å overse røde flagg som dukker opp tidlig i relasjonen. Dette må vi vel bare innrømme *kremt* at vi kjenner igjen.

Så nå har altså en tilbøyelighet til knytte seg lett til mennesker også et navn.

Les mer her.

Har du disse personlighetstrekkene? Da har du lettere for å forelske deg i psykopater

www.psychologytoday.com/us/blog/new-science-narcissism/202009/do-you-fall-in-love-easily-you-might-fall-narcissist

Så langt har jeg gjennom fem artikler om medavhengighet gitt deg verktøy for å kunne vurdere om tilstanden gjelder deg. Men husk at fem artikler er kun å skrape overflaten. Hvis du mistenker at du er hardt rammet av medavhengighet så anbefaler jeg at du selv oppsøker litteratur og dykker ned i den. Mye er skrevet, primært på engelsk. Det kan også være nødvendig med terapi. Terapi kan være en psykolog eller psykoterapeut som kjenner til emnet, eller en coach/veileder. Coacher har sjelden den samme innsikten i mentale tilstander som psykologer, men de er spesialister i å motivere til forandring og “heie deg fram”. Medavhengighet er nettopp en avhengighet og derfor kan man også bruke 12-trinns programmer, som fungerer på alle avhengigheter. Dette kan være et alternativ for deg som ikke ønsker privat terapi men som ønsker å følge en gruppe som møtes til 12-trinns kurs.

Forutsatt at du er interessert og dedikert, så er det mye du kan gjøre selv. Som jeg har skrevet før; medavhengighet er verken en sykdom eller en dødsdom. For mange er medavhengighet en trygg og behagelig sovepute. Det vanskeligste med medavhengighet er derfor ikke konsekvensene av medavhengigheten, men å erkjenne at man er medavhengig og trenger forandring.

Også selv om man erkjenner at man trenger forandring, så kan det være vanskelig å gå i gang. Det er altfor enkelt å utsette, minimere eller nedprioritere heling og rehabilitering. Hele prosessen kan føles overveldende. Du kan tenke at “nei dette orker jeg ikke, jeg er for gammel. Jeg er som jeg er”. På gode dager kan du dessuten bli lullet inn i en livsløgn; “nei vet du Daniel, jeg har overdrevet problemet, jeg har det egentlig ganske fint”. Alene det å ta ansvar for eget liv, er ubehagelig.

Men her er fordelen med å jobbe deg ut av medavhengighet; øvelsene foregår mens du lever som før.  Bortsett fra å eventuelt oppsøke 12-trinns møter så trenger du ikke å sette av tid hver dag for å trene opp ditt nye jeg. Du trenger ikke å sette av tid for å gå på trening, eller betale for et gymabonnement. Du trener mens du utfører dine daglige rutiner. Hva du dog kommer til å gjøre mer av, er å reflektere over din daglige omgang med deg selv og andre. Det skjer fordi med oppvåkning og kunnskap kommer hverdagslige hendelser og samtaler plutselig i et nytt lys.

Hva en medavhengig først og fremst trenger å trene opp, er kongruens (ekthet). Derfor bør du etter hver eneste interaksjon med et annet menneske, spørre deg selv; var jeg meg selv nå? Klarte jeg å uttrykke mine egentlige behov, ønsker og standpunkt? Hvis jeg klarte det, hvordan gjorde jeg det? Hvis jeg ikke klarte det, hva hindret meg?

Nummer to på lista er å opparbeide intimitet. Den medavhengige har frarøvet seg selv muligheten til ekte intimitet med venner, kjærester og familie. Fraværet av initimitet skyldes nettopp mangelen på kongruens. Hvordan avsløres at fravær av intimitet? Ved at du har en følelse av fremmedgjøring, at du er litt løsrevet og frakoblet fra dine omgivelser. Kjenner du den følelsen?

Initimitet oppnår man først når man er seg selv. Her tenker mange medavhengige “men jeg er jo meg selv”. Men hvis du er medavhengig, så har du neppe vært deg selv på svært lenge. Du har vært lukket så lenge at du tror det er normalt. Mange som har omgitt seg med giftige mennesker hele livet, har blitt til permanente Gråstein (jmf Gråsteinmetoden). Jeg lærer folk Gråsteinmetoden for å unnslippe psykopater og narsissister, men hvis du er sterkt medavhengig så trenger du faktisk å lære hvordan du ikke er Gråstein.

Jeg vil fraråde deg å involvere venner og familie i din rehabilitering. Disse menneskene kan faktisk være årsaken til at du er medavhengig, og vil neppe gi deg den støtten du trenger. De kan ha egeninteresse av å holde deg i en medavhengig posisjon, og frykter at du blir så selvstendig at du utfordrer dem. Hvis du er helt sikker på at din partner eller dine venner er lojale og sunne, så kan du vurdere å fortelle dem hva du holder på med, men ikke ta imot råd fra mennesker som ikke selv har gjort seg godt kjent med temaet.

Tidlig i rehabiliteringen så er det viktig at du spoler tilbake i tid. Når ble kimen til medavhengighet lagt? Du trenger ikke å finne nøyaktig tidspunkt. Det er tvilsomt at det handler om en enkelthendelse. Det ligger muligens også så langt tilbake i tid at du neppe kan jobbe med det. Men du må identifisere gamle dysfunksjonelle mønstre hos deg selv og dine foreldre. Deretter starter jobben med å skape et annet utfall, som Supermann som skrur tiden tilbake for å redde Lois Lane. Du kan naturligvis ikke skru tiden tilbake, men du kan erkjenne at “oj, det var faktisk ikke meningen jeg skulle bli slik. Jeg skulle egentlig bli til en annen”. Det er ikke for sent.

Det kan være at du må ta et oppgjør med egne foreldre, eller kanskje en mobber. En konfrontasjon er kanskje ikke mulig, for mobberen er ute av bildet, eller dine foreldre er døde, eller hvis de er årsaken til din medavhengighet så vil de neppe erkjenne noen skyld. Oppgjøret må mest sannsynlig skje inne i deg. Det kan være du må minimere kontakten med dine foreldre betraktelig, eller kutte den helt. Ditt nye kongruente jeg er ikke kompatibelt med dysfunksjon. Du kan ikke lenger brenne inne med alt du har på hjertet. Rehabilitering består i å sette ord på ting som ulmer, ting ditt gamle jeg ikke kunne uttrykke. Hvis du skal øve deg i å bli mer ærlig og direkte, så vil samvær med dine foreldre mest sannsynlig bli meget ubehagelig og gledesløst, eller du blir tvunget inn i den samme gamle rollen som du nå ønsker å forandre. Derfor kan samvær med dine foreldre være kontraproduktivt.

Hvis du velger å ta en konfrontasjon, så vær forberedt på å bli angrepet. Ikke tro at du kan forandre dem. Det eneste positive en slik konfrontasjon kan medføre, er at du forteller dem “nå ser jeg dere og hva dere gjør, dere er avslørt”. Det er forsåvidt et meget viktig steg. Men det handler om deg, ikke dem.

Nummer tre på listen å jobbe med skammen. Problemet er at skammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen. Jeg har selv nokså høy grad av medavhengighet. La meg fortelle en liten historie som skjedde for ikke så veldig lenge siden.

Jeg var i matbutikken sammen med en kollega. Min kollega og jeg tøyset mye. Jeg er vet at jeg har en høy latter. Jeg kan også lyde meget feminin (her erkjenner jeg egenskaper som jeg muligens har skammet meg mye over, det er første steg). Min kollega fikk meg til å le og jeg lo høyt. Ei lita jente, kanskje 10-11 år gammel, kikket olmt på meg. I ren refleks så stoppet jeg å le. Blikket, selv til ei lita jente, utløste “urskammen” i meg og fikk en voksen mann til å legge lokk på seg selv. Urskammen er så ubevisst og innarbeidet i kroppen at jeg nesten ikke har kontroll på den. Urskammen stammer fra noen som fra meget tidlig alder forsøkte å begrense meg i å være mitt sanne jeg. Jeg skulle skamme meg for å være meg. Jeg var feil. 

I dag er jeg mye mer bevisst urskammen. Jeg jobber med den daglig. Men som dere ser, det er årelangt arbeid. Forskjellen er at jeg i dag er klar over at den ble plassert i meg av noen utenfra. Jeg er altså ikke lenger sint på meg selv, jeg er sint på andre. Bare det å plassere skylden der den hører hjemme, er en viktig del av “skamarbeidet”.

Nå har du fått tre områder å jobbe med.

Noen viktige punkter til slutt:

• Mange medavhengige føler seg triste når de egentlig er sinte.
• Ubearbeidet sinne og harme kan omdannes til skyldfølelse og skam, og påvirker dine nåværende relasjoner.

Vi skal arbeide videre med rehabiliteringen også i de neste delene.

Tankene i dagens tekst er hentet fra bloggforfatter, samt kapittel 6 og 8 i “Codependency for dummies” av Darlene Lancer. 

 

På torsdag 29/10 holder jeg forelesning om Gråsteinmetoden på “facebook live”. Se vedlagt link for mer informasjon. Merk, dette er et betalingsarrangement.

http://www.facebook.com/events/738837340310303