Hvorfor fant jeg meg i mishandlingen?

Dagens tekst vil bli av mer personlig art enn normalt. Jeg vil skrive om hva jeg tror er mine egne årsaker til at jeg lot meg misbruke og mishandle av psykopaten(e) i mitt liv. Jeg skriver i “nå-form” om hvordan jeg hadde det de første årene etter bruddet (men ikke nødvendigvis hvordan jeg har det i dag). Hva jeg ønsker er å stimulere dere som leser til selv å reflektere over hva dere tror ligger bak deres egen toleranse for mishandling. Bevisstgjøring er første steg mot forandring.

Først en viktig begrepsavklaring og definisjon. For mange så er “mishandling” og “misbruk” tunge ord som kun skal benyttes i ekstreme tilfeller; at mishandling kun er fysisk, og misbruk kun seksuelt. Men dette er feil. Misbruk kan for eksempel være økonomisk, mishandling kan for eksempel være emosjonell. Ofte skjer det så subtilt at man ikke engang er klar over at man blir mishandlet eller misbrukt. Vær derfor ikke redd for å bruke begrepene om deg selv. Ting blir ofte klarere når du erkjenner “jeg ble faktisk mishandlet”. Hvis du hele tiden holder tilbake, “nei det var ikke så ille, andre har hatt det mye verre” så skjer tre ting; 1) du tåkelegger deg selv, 2) du unnskylder psykopaten, og 3) helingen skjer langsommere eller ikke i det hele tatt. Du kan gå rundt med fremskreden PTSD (post traumatisk stress) uten å ta det på alvor.

I mitt forsøk på å spore min høye toleranse for psykisk mishandling så må jeg også tenke tilbake på mitt liv før psykopaten. Det var jo ikke slik at han var den første som jeg lot marsjere over grensene mine og invadere meg. Hvor ligger kimen? Må jeg helt tilbake til min spede barndom og tidlig oppvekst? Eller ble den sådd i ungdommen, med mitt desperate behov for aksept som homofil? Eller ligger den i min natur, uavhengig av sosial og psykologisk påvirkning? Det er ikke godt å si. Antakelig har litt av hvert spilt inn. Noe kan jeg belaste mine omgivelser for, noe må jeg ta ansvar for selv.

Noe av det verste er selvbebreidelsen. Psykopaten er for lengst ute av bildet. Fordi han er ute av bildet, så har jeg ikke lenger noen eksterne jeg kan klandre. Mye av arbeidet med NK handler om å ikke betrakte muligheten til å oppsøke psykopaten som et alternativ. Jeg kan derfor ikke stille ham til veggs for hans overgrep. Dette er en vanskelig erkjennelse, for jeg innbiller meg at det hadde føltes utrolig godt å gi ham en verbal skyllebøtte og muligens også et velrettet slag i ansiktet. Jeg sier ikke at det hadde vært smart. Jeg sier bare at behovet er der. Det er heller ingen tvil om at han hadde fortjent det, det føles ikke greit at han slipper unna med sin forbrytelse. Jeg vil ikke bebreide meg selv for å ha et slikt behov. Men jeg må akseptere at jeg ikke får den muligheten. NK forbyr det, i tillegg vil jeg ikke risikere juridiske følger av å oppsøke ham. Han har ødelagt nok, han får ikke mer av meg nå.

Derimot bebreider jeg meg selv for at jeg lot ham gå så langt. Det føles ikke bra for selvbildet, integriteten og selvrespekten. Integriteten krever oppreisning men det får den aldri slik den vil. Jeg må derfor søke en indre oppreisning. Det er også den viktigste. Det hjelper lite å oppsøke min psykopat og slå ham i ansiktet hvis det indre arbeidet forblir ugjort. Da vil historien bare gjenta seg, med andre personer i mitt liv.

Selvbebreidelse er ikke sunt. I stort monn så vil den spise meg opp innenfra. Men i moderat monn så stimulerer den til viktig refleksjon og forandring. Her kommer noen av mine personlige årsaker til at jeg lot meg mishandle.

Jeg ble ikke bare mishandlet, jeg ble også idealisert. Blandingen av idealisering og devaluering var forvirrende. Han bygget meg opp samtidig som han rev meg ned. Hadde det vært snakk om ren mishandling eller mobbing så hadde jeg ikke hatt problemer med å trekke meg unna eller fraskrive meg alle emosjonelle bindinger, men når jeg ble misbrukt av en person som jeg trodde likte meg så tok jeg på meg mye av skylden. Jeg hadde den gang ingen forutsetning til å forstå at idealiseringen var av kalkulert, ondsinnet og forstyrret art.

Min personlighet spilte inn. Jeg var snill, tolerant, naiv, avslappet, feig og konfliktsky. En salig blanding av gode og dårlige egenskaper, som sammen laget den perfekte grobunn for psykopatisk oppmerksomhet. Hvordan jeg ble slik lar jeg her stå som uvesentlig. Poenget er at dette var meg, på godt og vondt. Jeg er nødt til å akseptere at min natur var slik og er slik til dels fortsatt. Utfordringen med å lære å elske meg selv er å akseptere egne dårlige egenskaper, ikke kun de gode. Jeg er et menneske, ikke en robot.

Jeg ble emosjonelt bedratt. Han fikk meg til å tro at vi var sjelevenner og at vi skulle være sammen i mange år. Det er naturlig at jeg godtok humørsvingninger fra en person jeg hadde en nær relasjon med, som en partner eller en bror. Dette er personer vi er “dømt til å være sammen med” og som vi blir kjent med på godt og vondt. Her lå bedraget, han tok seg til rette som om han alltid hadde vært der, som en partner eller en bror. Problemet var imidlertid at han ikke var en partner eller en bror. Da mishandlingen startet så hadde jeg kjent ham i under en uke.

Jeg var sårbar der og da. Jeg hadde udekkede behov. Noen av behovene var av mer permanent art, andre var midlertidige. Han fant dem umiddelbart og lindret dem. Det føltes så godt at jeg tviholdt på ham. Å avvise ham ville være det samme som å takke nei til smertestillende medikamenter når armen var revet av. Sårbarheten reduserte også min motstandskraft og min vilje og evne til å stå i konflikt. Det var enklere å tolerere hans devaluering enn å konfrontere ham.

Jeg var trygg i rollen som underdanig. Jeg lot meg villig dominere. Var jeg programmert slik? Jeg vet ikke. Jeg tenkte “veien til en manns hjerte er å la ham få viljen sin”. Jeg tenkte at det var min rolle i livet; utglatteren; den som ryddet opp etter at den dominante hadde rotet det til. Jeg identifiserte meg med de snille men unnvikende mennene og kvinnene jeg så på film, de som stod bak tyrannen og fungerte som en formildende omstendighet når alt annet var drama.

Jeg trodde at hans mishandling var hans måte å vise sine egne sårbare sider. Det lyder absurd, men jeg betraktet hans humørsvingninger som en tillitserklæring; han våget å vise meg hvem han var, og det var min plikt å vise meg tilliten verdig. Med andre ord skulle jeg være stolt av hans mishandling og misbruk av meg. Selvbedraget hadde virkelig nådd nye høyder.

Det ville gå seg til. Han testet meg. Han ville se om jeg tok ham som han var, med hud og hår. Fordi jeg trodde vi skulle være sammen lenge, så ga jeg ham tid til å bli trygg på meg. Jeg trodde jeg ville bli belønnet for min rolle som dørmatte inntil videre, når vi hadde funnet vår rytme. Han ville oppdage at jeg var et bedre menneske enn andre (selvbedrag igjen?). Det skjedde selvfølgelig ikke. En psykopat forlater objektet på høyden av mishandlingen, uten avklaring, uten beklagelse eller ansvar og uten takknemlighet.

“Jeg kunne simpelthen ikke mærke meget i kroppen. Jeg kunne ikke mærke, hvis der var nogle der var urimelige overfor mig.” – Lars Sørensen, psykoterapeut

Kroppslig nummenhet. Eller snarere handlet det om manglende evne til å forstå hva kroppen fortalte meg. Kroppen vet og kroppen snakker alltid sant. Det er derfor vi får gåsehud når noe skremmer oss, vi får svette håndflater når vi er nervøse og det kribler i magen når vi er glade eller forelsket. Kroppen forsøkte å fortelle meg at relasjonen ikke var bra for meg, men jeg evnet ikke å lytte.

Kjenner du deg igjen i noen av disse årsakene? Har du flere å tilføye? Skriv dem i kommentarfeltet.

 

Husk at det blir livestream med meg på youtube førstkommende torsdag d. 30. fra kl 20 til 21.30. Opprett en youtube profil og delta du også 🙂 

Ønsketekst: Når du må bryte med hele familien

Mange leser bloggen som følge av andre relasjoner enn med en partner. Også slektninger, venner og kolleger kan skape mye psykopatisk trøbbel. Spesielt psykopatiske foreldre kan gi oss livsvarige skader som hemmer oss i livsutfoldelsen. Noe ikke alle er klar over, er at man også kan traumebindes til slektninger og venner. Alle psykopater idealiserer, for så å veksle mellom idealisering og devaluering. Det kan virke like bindende når en venn gjør dette, som når en romantisk partner gjør det.

Enkelte lesere står i den tragiske situasjonen at de vurderer å måtte bryte med hele deres familie. Det kan være snakk om kjernefamilien; far, mor og søsken, eller storfamilien som også inkluderer besteforeldre (hvis de fortsatt lever), tanter, onkler og søskenbarn.

Innen jeg går videre så vil jeg presisere at hvis man i det hele tatt vurderer å kutte all kontakt med hele familien, så er det mest sannsynlig fordi man trenger å gjøre det. For de fleste av oss så er familien konstant, i tynt og tykt, på godt og vondt, noen vi bare må leve med, uansett hva de finner på. Å bryte kontakten med en forelder eller et søsken er nærmest utenkelig for de fleste. Det sitter enda lenger inne å bryte med en hel familie. Derfor er det et alvorlig rødt flagg hvis du vurderer å bryte med din familie. Å forlate ens egen familie er litt som å utslette fortiden. Det er en skremmende tanke. Ikke minst er det ensomt. Som nevnt over så er man også traumebundet til psykopatiske foreldre og søsken. Det betyr at man tror man trenger dem selv om de er meget dysfunksjonelle. Kanskje er du sågar limet i familien; den eneste normale klippen som holder alle samlet og som skaper fred familiemedlemmene i mellom. Faktisk har du brukt store deler av livet ditt på å skape forsoning mellom deg selv og familien eller mellom de andre familiemedlemmene, slik at julefeiringen og den årlige hytteturen blir til å overkomme. Faktisk er det familien som trenger deg. Likevel har traumebåndet en sådan effekt at det er du som tror du trenger dem, selv om din familie egentlig aldri har støttet deg eller bygget deg opp.

Når bruddet skjer eller er i emning, så projiserer din familie all skam over på deg. Dette kan være meget vanskelig å stå i, og er for mange grunnen til at det er enklere å bryte med hele familien enn med ett eller to medlemmer.

Mange lurer på om det er mulig å ha flere psykopater i slekten. Rent statistisk så er det lite sannsynlig at det finnes flere enn en psykopat i din familie (hvis noen overhodet). Hvis vi tar utgangspunkt i en prosent fullblods psykopater, at psykopati er medfødt og ikke arvelig, så betyr det at en psykopat i familien er forholdsvis sjelden. Hvis en storfamilie har 25 medlemmer så betyr det at hver fjerde familie har en fullblods psykopat i slekten.

Derimot kan en psykopat avle flere narsissister. Barn av psykopater blir ofte selv narsissister eller medavhengige. Nå kaster jeg ut teser uten kilder her, men mange vil kjenne seg igjen i denne påstanden. Barn av psykopater blir ofte narsissister fordi de sosialiseres inn i psykopatens verden. Barn blir kraftig påvirket av deres foreldre, og en oppvekst med en psykopatisk forelder vil få mange barn til å adoptere den samme adferden. Alternativt blir barnet meget empatisk og føyelig, og ofte medavhengig. En søskenflokk kan således bestå av en blanding av narsissister og empater/medavhengige.

Jeg har hørt om hele narsissistiske slekter, der den dysfunksjonelle narsissismen, som er sosialisert, har gått i arv fra generasjon til generasjon. Slike slekter legges ofte merke til, er ofte fryktet i lokalmiljøet for deres tilbøyelighet til å stå sammen og terrorisere omgivelsene, og blir ofte omtalt som «den gjengen er gale». Men innad i slike slekter er det mye drama, og stakkars den ene empaten i familien. Alle de andre narsissistiske medlemmene vil projisere deres skam over på det ene medlemmet som absorberer skammen.

Jeg vil nå oppsummere noen av grunnene til at enkelte ser det nødvendig å bryte kontakten med hele deres familie.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men resten av familien synes ikke å forstå problemet. De andre medlemmene vil forsøke å beholde utbryteren i familien, og agerer derfor som flygende aper. Det pussige er at et medlem kan ha vært utsatt for misbruk et helt liv. Alle har sett det. Likevel reagerer de med mistro og overraskelse når vedkommende en dag sier «nå er det nok, nå går jeg». Det kan være meget vanskelig å beholde sin virkelighetsoppfatning i en slik kollektiv tilsløring av misbruket som har foregått.

Husk at mange søsken har lagt merke til misbruket men sett mellom fingrene for å unngå at misbruket rammer dem. Misbruket kan utøves av en forelder eller et annet dominerende søsken. Når «hoggestabben» i familien truer med å bryte ut, så frykter de gjenværende at misbrukeren nå må finne en ny hoggestabbe. Kanskje blir det en av dem. Det beste er derfor å overtale utbryteren til å bli værende. Det er meget absurd å oppleve familiemedlemmer påstå at «det har ikke vært ment slik du tror» eller «du overdriver» når årelangt og alvorlig misbruk legges på bordet. En slik tåkelegging alene er grunn nok til å si takk for seg til hele familien, selv om kun et enkelt medlem er hovedårsaken til problemet.

– Kun en eller to medlemmer er p/n, men det blir for komplisert å hele tiden løpe sikk-sakk blant resten av familien for å unngå å støte på det ene familiemedlemmet. Man må hele tiden forklare hvorfor man ikke kan delta i enkelte juleselskaper, bursdager og familiesammenkomster, eller slekten må holde to selskaper – ett hvor du ikke kan være tilstede og ett hvor du er tilstede. I slike tilfeller et det kanskje mindre tale om NK med hele familien, og mer snakk om at man langsomt trekker seg ut av alle familieanliggender. Risiko for å støte på det psykopatiske medlemmet med påfølgende sterkt ubehag er for stor til at det er verdt å holde kontakt med resten av familien.

– Hele familien synes å ha deltatt i misbruket. Ingen i slekten har noengang satt foten ned eller vernet den utsatte. Her er det snakk om slekter hvor 80-90 prosent av medlemmene er p/n.

«Det foregikk en usagt «lek» hjemme hos oss. Pappa drakk tungt nesten hver eneste helg. Under påvirkning av alkohol ble han vanskelig og ekkel. Leken bestod i at ingen skulle konfrontere ham med fylleslaget dagen etterpå. Til gjengjeld var han mer føyelig og ydmyk den dagen hvis alle deltok i leken. Det var som regel da vi kunne be om penger eller tjenester. Men nåde den som ikke lekte leken og konfronterte ham med at han – igjen – hadde ødelagt familiehelgen, uansett hvor forsiktig man hintet til det. Da var helvete løs og den dagen kunne man regne med utskjelling og taushetskur. Han reduserte aldri mengden alkohol, syntes aldri å angre på sin egoistiske trang til å drikke, for det gjentok seg like sikkert som at sola stod opp. Vi vet ikke hva som trigget drikkingen, vi bare visste at denne helgen kom pappa til å drikke, vi merket det på ham.»

– anonym leser

Innen man bryter med en hel familie er det viktig å forberede seg både mentalt og rent praktisk. Hold hodet kaldt og litt kynisk. Ikke fortell om dine planer med mindre du er sikker på at det finnes lojale medlemmer som støtter deg. I tilfeller der du vurderer å bryte med hele din familie så er det imidlertid lite sannsynlig at det finnes slike medlemmer. Du står derfor oftest helt alene i ditt brudd.

Sørg for å hente alle gjenstander som har betydning for deg ut av barndomshjemmet. Dette må muligens gjøres litt etter litt for ikke å vekke mistanke.

Forbered deg på at du vil bli gjort arveløs. I de tilfellene der det psykopatiske medlemmet har hatt økonomisk makt over deg, så må du sørge for at du står på egne ben innen du bryter. Kanskje har du blitt «betalt» for misbruket ved at det har drysset noen tusen kroner i året på deg. Disse pengene må du forberede deg på å klare deg uten. Kanskje kan du øke din stillingsbrøk eller ta deg en ekstrajobb. Gjør dette helst innen du bryter. Den økte arbeidsmengden kan dessuten hjelpe deg til å beholde fokus på noe annet, for tvil og tankekjør etter et slikt brudd vil unektelig komme.

Forbered deg på at både psykopaten og flygende aper vil forsøke å hente deg inn igjen. De vil gjøre det med løfter, trusler, ved å spille på din samvittighet eller ved å undergrave din selvstendighet rent praktisk. De vil sverte deg overfor dine omgivelser og overfor din arbeidsgiver der det er mulig. En narsissistisk familie er som en sekt, og dissidenter tillates ikke.

Kanskje aller viktigst; forbered deg på ensomhet. Du er så vant til å bruke din energi på familien at deres plutselige fravær vil etterlate et stort tomrom som umiddelbart føles som å være forlatt. Vær forberedt på at ditt følelsesliv kan regrere til det lille barnet som føler seg avhengig av mor og far. Egentlig er det frihet du føler, men det vet du ennå ikke. Ensomheten kan oppleves så sterk at du vurderer å krype tilbake til familien. Vær også forberedt på at de deler av ditt sosiale nettverk som er lenket til din familie, også vil forsvinne. Svertingen som unektelig vil komme, sørger for det. Det er viktig å huske at du med tid og stunder vil reorientere deg og finne nye pillarer i livet. Den initielle ensomheten må rett og slett utholdes.

«Jeg brøt først med kun min mor. Hun var den verste. Samvær med henne ble etterhvert en garanti for konflikt. Hun ble faktisk verre med alderen, kunne skjelle meg ut på det groveste, selv om jeg var godt voksen. Når far ikke var tilstede så slo hun virkelig under beltestedet. Hun drev meg så langt at jeg fantaserte om å drepe henne. Jeg forstod at dette egentlig ikke var meg og at ingen andre enn henne drev meg til dette mørke stedet. Jeg måtte bryte kontakten rett og slett for ikke å eksplodere en dag og risikere å havne i fengsel.

En stund hadde jeg kontakt med min far. Via ham fikk jeg vite at min mor ikke tok noen som helst skyld på seg selv for bruddet. Hun angret ingenting. I stedet forsøkte hun å så splid også mellom far og meg. Til slutt gikk det ikke å beholde kontakt med far. Han skyldte på bruddet mellom mor og meg for at hans blodtrykk hadde blitt faretruende høyt, selv om han hele livet hadde pøst på med store mengder salt i maten. Jeg forstod at han kom til å forsøke å overtale med til å gjenopprette kontakten inntil jeg gjorde det og at jeg aldri ville få fred. Derfor brøt jeg også med ham.»

– anonym leser

For mange er høytidene i ensomhet det verste. Selv om julekvelden egentlig aldri var spesielt hyggelig, så var det faste holdepunkt i tilværelsen og en tradisjon å være sammen med familien på visse datoer. Forbered deg på hvor vanskelig det kan bli å sitte alene i høytidene når du vet at resten av familien er samlet. Jeg anbefaler å trene på ensomheten innen bruddet. Hvis det er mulig så fortell din familie at du skal jobbe i påsken eller av en annen grunn ikke kan være med på årets fellesferie. Ved å trene på dette ett år eller to i forkant av bruddet så blir overgangen mindre dramatisk.

Forbered deg også på at det kan bli vanskelig å fortelle omgivelsene hvorfor du er alene på julaften. Jeg vil råde deg til ikke å lyve eller «pynte på» historien. Det kan fort bli en vane å skape seg en alternativ historie. Det kan også bli vanskelig å fortelle sannheten senere. Vær derfor ærlig helt fra begynnelsen både overfor deg selv og dine omgivelser; «jeg har brutt med min familie, det var nødvendig, og jeg skammer meg ikke». Det er bedre å si minst mulig enn å lyve. Stå rak.

 

Dere som ikke hadde mulighet til å bidra i årets innsamling, kan støtte bloggen helt gratis ved å like og dele tekster. På forhånd takk. 

Kritiske spørsmål

Av og til får bloggen kritiske henvendelser. Hvis de leveres som en kommentar så publiseres de, så sant ordlyden tillater det. Enda sjeldnere, kanskje en eller to ganger i året, så får jeg ekstra kritiske henvendelser der ordlyden avslører at avsenderen ikke liker at bloggen eksisterer. Disse kommentarene publiseres ikke. Men de kritiske spørsmålene er i seg selv legitime. I stedet for å publisere de krasse kommentarene, så vil jeg i denne teksten samle de spørsmålene kritikerne synes å gjenta i deres kritikk. Teksten kan henvises til fremover, for spørsmålene dukker hele tiden opp.

Hvem er du?

Jeg er utdannet sykepleier, i skrivende stund 43 år gammel. Jeg har jobbet i helsevesenet siden 1994, inkludert i psykiatrien, men det er ikke den erfaringen som gjør meg kompetent i emnet psykopati. Jeg har jobbet i flere land, først og fremst i Norge og Island, men også i Danmark og Tyskland. Jeg har hatt intime relasjoner med minst tre psykopater, da jeg var 26, 35 og 36 år gammel. Erfaringene jeg skriver om stammer hovedsaklig fra disse relasjonene. Nå har jeg drevet blogg i fem år og fått drøssevis med historier fra lesere – både publiserte og upubliserte – jeg skriver derfor av og til også om psykopatiske relasjoner jeg har begrenset erfaring fra selv, men som leserne har lært meg, eventuelt en kombinasjon; så som psykopatiske slektninger, venner og kolleger.

Hvis du ikke er psykiater, hvilken troverdighet har du til å skrive om dette?

Med risiko for å lyde pompøs, den største. Og vi er mange. Det finnes ingen større kunnskapsbase enn de som har hatt intime relasjoner med psykopater. Grunnen til det er at psykopaten har en evne til å bære masker sammen med alle andre, inkludert fagpersoner og behandlere. Sammen med de nærmeste er imidlertid masken ofte av. Det hjelper derfor ikke å være psykiater, psykolog, forsker eller lege hvis psykopaten velger å ikke vise hva som er bak masken i omgang med disse. Hva fagpersoner imidlertid har, er viktig teoretisk kunnskap. Denne kunnskapen – sammen med erfaringene til de nærstående – danner sammen det beste grunnlaget for å uttale seg om psykopati. Behandlere har erkjent at det kun er de pårørende som får «titte bak masken». Derfor er intervjuer med pårørende blitt en omfattende del av diagnostiseringen av en psykopat.

Det er sjelden den som uttaler seg om psykopati besitter begge kvalifikasjonene. De fleste behandlere har ikke selv intimerfaring med psykopater, og de fleste pårørende er ikke psykiatere eller forskere. Hvis kun de som besitter begge kvalifikasjonene hadde lov til å uttale seg, så hadde vi knapt hatt materiale om psykopater, og de ville kunne herje fritt fordi ingen visste hvordan de opererer.

Hva dere som etterlyser troverdighet egentlig sier, er «kun utdannede historikere kan diskutere historiske hendelser» eller «kun meteorologer kan snakke om været». Dette er selvfølgelig vås. Det finnes ingen bedre kvalifikasjon enn de som av ren lidenskap (eller i dette tilfellet, desperasjon) har kastet seg over emner, selv om det er på «hobbybasis». Diplomer og universitetsgrader er intet bevis på at man vet best. De gir heller ingen enerett til å uttale seg.

Psykopater og narsissister er ikke det samme. Hvorfor blander du de to forstyrrelsene i bloggen din?

En fagperson med kun pensumkunnskap vil definitivt påpeke at de to er vidt forskjellige. Det er også enkelte gode argumenter for det. Årsak, indre liv og behandlingsmuligheter kan skille de to betraktelig. Men for ofrene er dette av ingen betydning, da begge forstyrrelsene er farlige for omgivelsene og har mange av de samme uttrykkene. Et offer må vekk fra vedkommende. Pronto. Det er det viktigste. Da spiller det liten rolle om det er snakk om en narsissist eller en psykopat. Skal vi virkelig diskutere det, mens offeret taper verdifull tid?

Psykopaten trenger hjelp, ikke sverting slik denne bloggen bedriver

Nei, psykopaten trenger ikke hjelp. Psykopaten har det helt fint. De fleste psykopater liker hvem de er. Det er ofrene som trenger hjelp.

Det diskuteres hvorvidt narsissisten er mer lidende. Narsissisme er muligens skamdrevet, og narsissisten kan oppleve smerte i den grad de kjenner på skammen. Men for de fleste narsissister er skammen så undertrykt at de opplever seg selv som fantastiske mennesker, akkurat som psykopaten.

Da jeg selv var «nyklekket» offer så deltok jeg i et par lukkede amerikanske nettfora for psykopatofre. Jeg opplevde faktisk å bli utestengt fra ett av dem. Årsak? Såkalt «perpetrator sympathizing» eller løst oversatt «sympati for psykopaten». Det som skjedde var at det gjeldende forumet mente seg infiltrert av en psykopat og at jeg støttet hans rett til å stille spørsmål. Jeg var fersk og uvitende. Om han virkelig var en psykopat? Det er mulig. Jeg husker at han ordla seg meget høflig og syntes derfor han hadde rett til å være der. Enkelte av disse lukkede nettforaene er overdrevet paranoide.

Men det er en grunn til at sympati med psykopaten er strengt forbudt. Jeg håndhever selv en moderat versjon av dette på min blogg. Det er nemlig slik at sympati hindrer ofrene i å bryte traumebåndet med psykopaten. Å bryte båndet er ytterst nødvendig. Vi ser derfor ikke ting fra to sider når det gjelder en psykopat. I en slik relasjon finnes det kun en overgriper og et offer, ingen gråsoner. Det er meget vanskelig å få offeret til å innse at psykopaten ikke er en «normal person med mange dårlige sider». En normal person kan hjelpes. Det kan ikke psykopaten. De må forlates.

Forøvrig sverter ikke bloggen psykopaten. Den forteller bare den nødvendige sannheten. Psykopater er ondsinnede rovdyr i menneskedrakt. De konsumerer ofre og spytter dem ut. De bedriver emosjonelt bedrag for sportens skyld. Selv om de fleste psykopater ikke dreper, så er det psykopater som står bak de fleste mord. Når normale mennesker dreper, så er det ofte som flygende aper for en psykopat. Tenk på det tyske folk og Hitler. Tygg på den.

Det heter ikke psykopat

Det spiller ingen rolle hva det kalles i dag. I morgen heter det noe annet. Vi kan ikke forholde oss til at et råd finner på å skifte navn på forstyrrelsen hvert femte år. Det kan kalles «brokkolisyndrom» for alt jeg bryr meg. Forstyrrelsen er den samme nå som før, uansett hva den kalles. «Psykopat» er et begrep de fleste har et forhold til, selv om det er blitt en klisje. Derfor bruker vi den betegnelsen i bloggen.

Hvis du har hatt intime relasjoner med så mange psykopater, er det ikke deg selv det er noe i veien med?

Dette er et godt spørsmål. Selvransakelse er høyaktuelt etter en relasjon med en psykopat. Hvordan havnet jeg der? Hvorfor så jeg ikke tegnene? Hvorfor fant jeg meg i den nedlatende behandlingen?

De fleste ofre går gjennom en delvis eller fullstendig omveltning av eget liv etter en relasjon med en psykopat. For mange blir aldri livet det samme, og hva psykopaten forårsaket av skade er kun en liten del av det. Det er offerets personlige prosess som forårsaker det meste av forandringen, lenge etter at psykopaten er ute av offerets liv.

Relasjonen var likevel ikke offerets skyld. Hvis du lar huset ditt stå åpent for så å oppleve et innbrudd, så vil definitivt forsikringsselskapet bruke det mot deg. For alle andre er det åpenbart at det ene og alene er tyven som bærer den moralske skylden.

Psykopatens foretrukne ofre er nettopp åpne og tolerante mennesker. Ofte litt naive mennesker med enkelte udekkede behov og manglende grenser, men også med sterke empatiske egenskaper og mye livslys. Det er dette lyset psykopaten trekkes mot, som insekter rundt en lykt i mørket. Svake mennesker uten livskraft er derfor uinteressante for psykopaten.

Således er det et kompliment men også en oppvekker å bli valgt ut av en psykopat. Oppvekker på den måten at psykopaten fungerer som «nå må du våkne! Du har en jobb å gjøre med deg selv!».

Fordi psykopaten foretrekker visse mennesketyper, så opplever flere ofre såkalte serierelasjoner med psykopater, der de forlater den ene psykopaten for så å etablere en relasjon med en ny, og de forstår ikke hva som skjer. De reflekterer heller ikke like mye over det som de burde, for det har blitt «normalen». De tror at kjærlighet betyr mishandling og avvisning. Som regel er det ikke offeret som finner psykopaten, men psykopaten som finner dem. Psykopaten er som sagt et rovdyr, de tolererer ikke å bli jaktet på. De skal selv stå for jakten. Ofre som opplever slike serierelasjoner kalles «magneter», som i psykopatmagneter. Det er intet hokus pokus i dette, det er ren tiltrekningslogikk. Og det er helt utenfor offerets kontroll.

Jeg opplever for tiden en større pågang enn normalt for konsultasjoner og andre henvendelser. Jeg har dessverre meget begrenset svarkaspasitet frem til slutten av juli. Jeg tar heller ingen konsultasjoner før 23. juli. Dere som opplever akutte kriser bes kontakte fastlege eller legevakt. Dere som kan vente kan henvende dere for å avtale tid etter 23. juli.

Maskefall

Arve legg ei hand på skuldra mi. Han spør om eg ikkje vil vere med han heim, seier at dette ikkje er bra for meg.

Eg protesterer, han grip hardare om skuldra mi. -Han elsker deg ikkje, eg så det på han.

Han lar orda henge, eg vrir meg under grepet hans.

-Håkon. Bli med meg. Det er over no. Kom tilbake.

Mjuke ord mot øyret mitt, skjegget hans som stikk og kitlar mot halsen min.

Eg samlar kreftene, opnar døra, dyttar Arve unna. Han aukar volumet på stemma, kaster av seg maska.

-Jævla hore. Ingen vil ha deg, din feige drit. Når han kastar deg på dør, så ikkje kom til meg og grin. Det er over!

Eg slår att døra framfor ansiktet hans, adrenalinet driv meg oppover, eg tar trappa i to steg om gongen. Dyttar Arve bakover i hovudet, pakkar han og orda hans vekk som best eg kan.

Fra «Håkon» av Åsmund H. Eikenes

Litteraturen er full av psykopatiske skikkelser. Ofte blir ikke betegnelsen «psykopat» brukt, slik at leseren selv må tolke at det er en udiagnostisert psykopat det er snakk om. Beskrivelser som «dominerende», «kontrollerende», «manipulerende» eller «voldelig» blir brukt i stedet. Kanskje forfattere er redde for psykopat-fella; at selve ordet psykopat er en klisje som har tapt troverdighet og derfor ikke hører hjemme i litteratur som ønsker å bli tatt på alvor. Ofte beskriver forfattere psykopater og narsissister til fingerspissene, uten selv å vite hvilken innsikt de viser. Andre ganger er forfatteren fullt bevisst at de har en psykopat med i handlinga.

I forrige tekst skrev jeg om hoovering. I utdraget øverst, fra romanen «Håkon», så blir hovedpersonen forsøkt hoovret tilbake av sin eks kjæreste, Arve. Arve tar i dette tilfellet direkte kontakt og tropper opp utenfor leiligheten som Håkon har flyttet til etter bruddet. Arve nøyer seg ikke med hoovering på avstand, men oppsøker Håkon personlig. Arve er en spesielt pågående og voldelig psykopat, som på et tidspunkt i romanen nesten drepte Håkon med fysisk vold.

Det som er interessant i utdraget er at vi som leser blir vitne til et psykopatisk maskefall. Ikke bare det, men Håkon forstår selv at det er snakk om et maskefall. På karakteristisk psykopatisk vis så trykker Arve nærmest vilkårlig på Håkons emosjonelle knapper, for å se hva som gir sterkest reaksjon. Trykkingen skjer raskt, fra et forsøk på sympati og innynding det ene øyeblikket («vi er sjelevenner», «han elsker deg ikke, du har det best hos meg, det er oss to mot verden»), for i neste øyeblikk å devaluere fullstendig. Håkon forstår at den devaluerende Arve er den virkelige Arve, den som utsondrer gift og forakt. På dette tidspunktet har Håkon kjent Arve i syv år og forsøkt å forlate ham et par ganger. Romanen beskriver forøvrig også meget godt traumebåndet som Arve skaper mellom de to, og hvordan Håkon rent intellektuelt forstår at han må bort fra Arve, men likevel opplever kjærlige følelser til tross for (eller kanskje på grunn av?) at Arve nesten har drept ham.

Utdraget beskriver et meget tydelig maskefall. Men maskefall er ikke alltid så tydelige som i utdraget. Maskefall vises på mange måter, ofte subtilt. Når vi får en følelse av at «her er det noe som ikke stemmer», så har vi opplevd et maskefall. Maskefall er først og fremst når en person plutselig viser en motsatt side av den vi trodde vedkommende var. Hvis en person har vært usympatisk helt fra begynnelsen, så er det ikke snakk om et maskefall. Man må derfor ha kjent vedkommende en stund, før man kan «diagnostisere» et maskefall. Et maskefall trenger heller ikke nødvendigvis handle om at en person går fra å være «god» til å være «ond», selv om det ofte vil vise seg på den måten.

Et maskefall er som regel skummelt, fordi det ofte dreier seg om en person vi stoler på. Selve maskefallet trenger ikke å være skummelt i seg selv, men opplevelsen gir et «gufs», der nakkehårene kan reise seg. Det handler om at den uskrevne mellommenneskelige sosiale kontrakten blir brutt. Når vi gir oss hen til noen og involverer oss så forventer vi at motparten er ekte og tar vare på vår hengivelse. Et maskefall gir oss et glimt av at vi har involvert oss i noen som ikke er et ekte menneske, men et umenneske – en robot. Det er denne erkjennelsen som forårsaker «gufset» i det øyeblikket det går opp for oss. Her følger noen eksempler på psykopatiske maskefall.

– Narsissistisk raseri; plutselig og eksplosivt sinne, som regel forårsaket av at psykopaten føler seg krenket. Raseriet er nok hva objekter først og fremst assosierer med maskefall.

– Ansiktsforandringer. For eksempel kan psykopaten bli «fjern» som om de ikke er tilstede i situasjonen eller ikke kjenner objektet igjen. Objekter som har delt seng med psykopater kan fortelle at i de første øyeblikkene når psykopaten våkner, så er det som om de ikke gjenkjenner objektet. Dette varer i kun noen øyeblikk, inntil de «rister masken på plass». Ansikttrekkene kan også forandre seg i så stor grad at det motsatte skjer; objektet kjenner ikke psykopaten igjen. Dette skjer som regel etter en periode med adskillelse mellom objekt og psykopat, der hvor psykopaten i mellomtiden har speilet andre objekter. Når en gjenforening skjer, så kan det ta en stund før psykopaten husker hvilken personlighet han/hun hadde sammen med vedkommende objekt. Objekter kan fortelle at dette «personlighetskiftet» faktisk er fysisk synlig i ansiktet til psykopaten.

– «Kameleonadferd». Hvis en person forandrer seg radikalt, avhengig av hvem de er sammen med, gjerne flere ganger i løpet av samme dag.

– Det narsissistiske blikk. Rovdyrblikk eller blikk fullt av forakt. «Studieblikket», der objektet føler seg studert, observert og iakttatt som om det er første gang psykopaten ser objektet, selv om de har kjent hverandre en stund (studieblikket er også meget vanlig i begynnelsen av bekjentskapet, men da kan man ennå ikke kalle det et maskefall).

– Plutselig giftighet fra en person du er trygg på, uten umiddelbar anger eller forlegenhet. Normale mennesker er ikke giftige mot venner eller partnere. Giftighet fra en person du har tillit til er derfor et alvorlig maskefall. Giftighet kan vise seg i ordbruk, handling og sverting.

– Fraværende samsvar mellom handling og ord. Psykopaten kan handle stikk i strid med hvilke verdier han/hun har gitt uttrykk for å ha. De nærstående får en følelse av at «dette var rart». Dette er også et maskefall, selv om det ikke handler om raseri eller avslørende blikk. Gjentakende og alvorlige løgner, løftebrudd og sverting er også for maskefall å regne.

Er alle maskefall en indikasjon på psykopati? Normale mennesker kan plutselig eksplodere, men da er det som regel en rimelig grunn til det. Normale mennesker kan også til en viss grad forandre personlighet. Det er normalt å tilpasse oss personen vi er sammen med. Slike individuelle tilpasninger vil imidlertid ikke gi den samme følelsen av «denne personen kjenner jeg ikke igjen» som med en psykopat. Det er for eksempel ikke raseriet i seg selv som er et maskefall, men hvorvidt vi kjenner personen igjen i raseriet, og hva som utløste raseriet. Normale mennesker mister ikke seg selv i så stor grad at det kan betraktes som et maskefall. Til sist kan normale mennesker også «trykke på andres knapper», men det skjer i en slags desperasjon og i frykt, og ikke systematisk som psykopaten gjør. Når psykopaten trykker på knapper, så går de gjennom en sjekkliste. Dette blir etterhvert tydelig for objekter som kjenner dem. Konklusjonen blir derfor at maskefall stort sett er forbeholdt psykopater og narsissister, og alvorlig psykisk syke mennesker som schizofrene etc.

 

Årets innsamling for å bidra til neste års drift av bloggen nærmer seg slutten. Innsamlingen avsluttes i morgen den 3. juli. Deretter blir det ikke mer “pengemas” før neste år til samme tid. Hvis du ikke har bidratt og har muligheten til det, så ber jeg deg pent om å gjøre det nå i sluttinnspurten. Midlene blir i hovedsak brukt til markedsføring av bloggen, slik at vi kan nå ut til enda flere objekter. Hjertelig takk på forhånd!

Følg i så fall denne lenken https://www.spleis.no/project/114245

Alle som bidrar med 100 kroner eller mer, kan delta i trekningen av tre eksemplarer av min bok “Psykopati og kjærlighet”, utgitt i 2017. Innsamlingen vil antakelig ende på 30-40 givere. Med tre vinnere så har du derfor gode odds for å vinne, ca 1:10. Hvis du ønsker å delta så må du sende en kort mail til [email protected] der du skriver hvor mye du har gitt, under hvilket nick og ditt fulle navn og adresse. 

Merk at trekning av vinnere skjer først den 22/7. Hvis du har bidratt men ennå ikke sendt en mail så har du fortsatt god tid.