Mindfulness – et egnet verktøy for selvbehandling av posttraumatisk stress?

Når man har vært et primærobjekt for en psykopat, så er man traumatisert – også de som var overgangsobjekter eller av andre grunner hadde korte relasjoner.

Mange sliter med å erkjenne at de er traumatisert. De forstår det i teorien, men ikke med følelsene. Det er vanskelig å tro at en relasjon kan traumatisere noen, inkludert oss selv. Traumer er noe man forbinder med krigsherjinger, tortur, voldsomme ulykker eller “traumatisk sorg”, for eksempel hvis foreldre har mister et barn. Vi rettferdiggjør gjerne andres traumer, men har vanskelig for å innrømme det om oss selv. Likevel har mange som har vært sammen med en psykopat mistet søvnen eller de har mareritt hvis de klarer å sove, er blitt skvetne og hyperårvåkne, føler seg paranoide og fremmedgjort fra samfunnet, utvikler fysiske symptomer som hodepine og hudutslett, har et høyt nivå av stress i hverdagen, er redde og engstelige og har mistet tilliten til de nærmeste.

Men traumatisert? Er jeg det?

Ja, det er du.

Jeg anbefaler ikke å gå rundt og fortelle omgivelsene “jeg var sammen med en psykopat, derfor er jeg traumatisert” (annet enn til en eventuell terapeut). Det er tvilsomt hva du vil oppnå med det. Oppfattelsen mange har av ordet “traumatisert” er lite basert på kunnskap og ofte negativt farget. Men det er viktig å erkjenne overfor deg selv at du er traumatisert.

Traumets natur kan variere, både i styrke og karakter. For mange langtidsobjekter kan traumet sammenlignes med å ha oppholdt seg i krigen. Livet sammen med psykopaten var et minefelt hvor du måtte trå forsiktig. Dette gjør noe med psyken. Du blir skvetten og lider av “granatsjokk” fordi du hadde null kontroll på når psykopaten eksploderte. Likevel gjorde du alt du kunne for å unngå at det skjedde. Frykten for å detonere en bombe blir sittende i kroppen lenge etter bruddet.

For overgangsobjekter er det kanskje mer i form av “plutselig tap av den nærmeste”. Psykopaten overtok i løpet av kort tid ditt liv og lovet så mye. Du følte deg levende og verdsatt som aldri før, og rakk å knytte din identitet og fremtid til ham/henne. Men så “poff!” så tok de en Houdini og forsvant bokstavelig talt på dagen, uten forklaring. Dette sjokket på psyken kan sammenlignes med å miste ditt livs kjærlighet i brå død. Ingen vil stille spørsmålstegn ved om sistnevnte er traumatisk.

Mange merker at de er forandret, men forstår ikke hvorfor. De vet ikke hvor de skal “sette inn ressurser” på å hjelpe seg selv. Det hjelper ikke å bygge en demning hvis det brenner, da trenger man vann. Slik fungerer psyken også. Men etter en psykopat så er alt bare forvirrende.

Etter mange samtaler med objekter så har jeg forstått dette; mange stresser fordi de søker å bli den de var før relasjonen med psykopaten. Men etter en psykopat så blir lite slik det var. Å forsøke å nullstille effekten relasjonen har på deg er forgjeves. Du vil slite deg ut og utvikle angst i forsøket. Du har fått revet av en arm. Den kommer ikke til å gro ut igjen, uansett hvor hardt du prøver å overbevise deg selv om at den fortsatt er der. Du må erkjenne at armen er borte. Det er ingen dødsdom. Livet går videre. Lær deg å fungere med den andre armen. Først da får du frigjort den kraften du trenger for å helbredes.

Deretter opplever jeg at mange søker sinnsro. Det trenger man etter flere år i en berg- og dalbane, både under og etter relasjonen. Mindfulness er et forlokkende verktøy for mange. Men fungerer det?

Mindfulness er noe så “enkelt” som en mental tilstand, men som nærmest har blitt en hel industri og en vitenskap.

Den baserer seg på de tilsynelatende enkle prinsippene;

  • Vær tilstede her og nå.
  • Døm ikke hva du føler, ser og hører.
  • Stillhet.

Mindfulness er tett forbundet med pustebevissthet, fordi pusten alltid er med oss og dessuten er veldig “her og nå”. Pusten avslører hvordan vi har det til enhver tid; hvis vi stresser så er vi andpustne, hvis vi er redde så puster vi overflatisk, hvis vi er rolige så puster vi langsomt og dypt.

Ved å mestre mindfulness så får man visstnok oppleve sinnsro og blir også kjent med seg selv. Man kan dessuten selv skape sinnsro, hvor som helst og når som helst. Mindfulness er ikke det samme som meditasjon, fordi teknikken også skal kunne brukes i aktivitet. Mindfulness har hentet inspirasjon fra zen-bevegelsen og buddhisme, er gjennomforsket og således ikke et new age “påfunn” eller kvakksalveri.

Mindfulness kan være til hjelp for enkelte objekter, og er derfor verdt å vurdere som verktøy til selvhjelp.

Men her kommer mine personlige betenkeligheter med mindfulness.

Mine betraktninger er basert på et overflatisk studie av emnet. Jeg vurderte det i en periode som verktøy for meg selv, men forkastet konseptet (ikke prinsippene).

Mitt inntrykk er at mindfulness overkompliserer noe som er ganske elementært og logisk.

Fordelene ved å være tilstede i øyeblikket er åpenbare, men man trenger ikke å lese lange bøker eller gå på kurs for å lære seg det. Å leve her og nå krever riktignok øvelse, og det er ikke alltid man får det til, men det handler om ren bevisstgjøring. Mindfulness selges som om “hvis man bare får det til så vil man nærmest oppleve en ny dimensjon i livet”. Mange er da dømt til å mislykkes og oppleve nederlag, for “aldri å komme dit” etter x antall mindfulness kurs. Mange opplever dessuten at de “er der” men trodde det skulle oppleves annerledes og større. Dette skjer fordi mindfulness etter min mening overselges. Da forventer man noe stort, og ofte mer enn man får; “var dette alt? Det har jeg jo gjort hele livet, helt uten kurs”. Det oppleves som et ytterligere nederlag å snakke med mindfulness-entusiaster som forteller om hvordan “de har sett lyset” etter å ha lært seg teknikken, når du ikke merker den store forskjellen. Da har du misforstått mindfulness, eller?

Problemet er at de fleste av oss er bundet til våre jordiske liv, og her skal vi være til vår dødsdag. Det betyr at hverdagen handler om dagligdagse bekymringer og praktiske gjøremål. Mange tror at sinnsro får man når alle bekymringer er løst; alle regninger betalt, alle konflikter skværet opp og huset vasket. Tenk hvor mye mange stresser for å gjøre klar til jul, slik at på julaften, DA kommer julefreden og sinnsroen.

Men hva skjer på julaften? Man bekymrer seg for om svoren ble sprø, om alle er fornøyde med gavene, om psykopaten skriver en “god jul” melding, og slik fortsetter det utover i romjulen.

Hvor ble det av sinnsroen man hadde planlagt?

Og det er poenget. Sinnsro kan ikke planlegges, verken med juleforberedelser eller mindfulness. Den kommer når den selv er klar. Det er begrenset hva man selv kan gjøre for å kontrollere den. Bekymringer vil alltid være der. Det vil alltid ligge en ubetalt regning, en relasjon som trenger å repareres eller et hustak som lekker.

Selv opplever jeg sinnsro stadig oftere. Men jeg kan faktisk ikke fortelle dere hva jeg gjør for å fremkalle den. Den kommer bare plutselig, og varer i noen minutter eller timer. Antakelig kommer den oftere fordi jeg hele tiden jobber med livet mitt post-psykopat. Jeg er blitt mer bevisst mange ting, slik jeg vet også mange av dere som leser er blitt. Slik sett har man noe kontroll, men likevel ikke.

For en uke siden opplevde jeg en hvilken som helst dag. Men et øyeblikk hadde jeg kontroll på alle gjøremålene. Jeg satt meg derfor utenfor med en kopp kaffe, mens middagen putret i gryta. Hunden var rolig og været var mildt og vindstille, kun med en lett rasling i trærnes blader (de som fortsatt klamret seg fast til grenene). Naboen jobbet rundt sitt eget hus og brant bål.

Plutselig var den der, den følelsen som jeg vet hva er. Indre fred. Plutselig hørte jeg alle naturlydene så tydelig; fuglekvitter, raslingen fra bladene, til og med knitringen fra bålet et par hundre meter unna hørte jeg. Jeg fikk en følelse av god tretthet. Alt var så behagelig. Jeg var fullt tilstede der og da.

Sinnsro kommer ikke som følge av en teknikk man har lært på kurs. Den kommer når ting sammenfaller i øyeblikket; du har ingen kroppslige plager – ingen kløe eller hodepine, klærne sitter behagelig, du hører ingen ubehagelige lyder, temperaturen er perfekt og du har noe å glede deg over, enten det er en koselig sms, at middagen skal smake godt eller at du nettopp har gjort et godt kjøp. Da åpner sansene seg, man lukter, ser og hører alt. Man lever her og nå.

Et annet prinsipp i mindfulness er at man ikke skal dømme hva man ser. Prinsippet er i tett slekt med “observer ikke absorber” og slik sett et meget klokt og nyttig prinsipp. Men igjen, man trenger ikke å “mestre en teknikk” for å øve seg i dette. Man trenger ikke å “kroppskanne” for å komme i den riktige bevissthetstilstanden. For dette er alt mindfulness er. Egentlig en genial filosofi i all dens enkelhet.

Det siste prinsippet i mindfulness er “stillhet”. Det er ikke snakk om fravær av trafikkstøy, men indre stillhet. Først når man har fjernet alt av forstyrrende tanker og holdninger så kan man bli kjent med seg selv; den vi egentlig er ment å være, vårt “ur jeg”. Mindfulness advarer om at mye ubehagelig bagasje kan dukke opp når alle forsvarsmekanismer er borte.

Det siste har mindfulness sikkert rett i. Men jeg er skeptisk til at alle “forstyrrende” tanker må bort innen man blir kjent med seg selv. For hvem er vi hvis vi ikke tenker? Er det ikke våre tanker og holdninger som gjør oss til hvem vi er, som avslører våre sanne jeg overfor oss selv? Er det i det hele tatt mulig å fjerne alle tanker, uten å bli bevisstløs? Og hvordan kan bevisstløshet hjelpe oss?

Enten er det noe ved mindfulness som jeg ikke fatter, eller så forsøker metoden å komplisere noe som egentlig er veldig enkelt og fint, og late som det kun er tilgjengelig for de få – de som anstrenger seg og lærer teknikken. Vurder selv. Kjør gjerne debatt i kommentarfeltet.

 

LØP OG KJØP! Akkurat nå selger Ark min bok fra 2017 til kun 209 kroner (30% rabatt).

http://ark.no/boker/Daniel-Sundkvist-Psykopati-og-kjaerlighet-9788230015988?fbclid=IwAR2nKfM_m69D2aEhFY_emy4I0ZT6t76M8XpmP0zTmLawyILyQ0UL6goFtxA

 

 

Psykopaten er skadefro i stedet for takknemlig

Psykopaten reagerer ikke som andre mennesker. Objekter som har levd med en psykopat, kan fortelle at psykopaten reagerer på pussige måter. En psykopats reaksjon kan være så utidig og malplassert at feilreaksjonen er tydelig for alle med den minste grad av bevissthet. Det vanligste er imidlertid at reaksjonen er mer subtil og ikke like lett å sette fingeren på. Kun det trenede øye ser at reaksjonen er “utafor”, og utenforstående vil ikke reagere overhodet.

Som kjent så går objekter på nåler rundt psykopaten, er mer oppmerksomme på en skjult agenda bak ord og handlinger, og kanskje en smule paranoide. En moderat grad av paranoia er naturlig hvis man har intimkjennskap til en psykopat. Objektet merker at noe ikke er i vater, som et bilde som henger litt skjevt, men ikke i ubalanse nok til at man bør eller kan kommentere det. Man ville bli oppfattet som nevrotisk hvis man rettet på alle bilder. Noen, med et mindre trent øye, ville lett kunne argumentere for at bildet slett ikke henger skjevt. Likevel klarer man ikke å glemme bildet. Man blir minnet på at “her er det noe som ikke stemmer” hver gang man passerer veggen hvor bildet henger. Det er vårt behov for balanse som ikke finner ro, hvis et bilde henger skjevt eller en psykopat ikke reagerer helt slik man hadde forventet av en normal og sunn person.

La oss si du har en konflikt gående med psykopaten. Psykopaten vil gjerne ha konflikten løst. Han/hun presser og presser til du gir etter og møter dem på halvveien. Det kan være små bagateller som egentlig ikke koster deg noe, eller for deg meget viktige saker, hvor du faktisk ofrer en hel del ved å inngå i et kompromiss.

Men hvilken reaksjon får du?

På overflaten får du kanskje et “takk, det var fint at du gjorde”, psykopaten virker fornøyd og i godt humør. Men i psykopatens øyne ser du noe annet enn takknemlighet over at saken er løst. Du ser skadefryd, a la “hehe, jeg visste NN ville gi etter”, “jeg får det alltid som jeg vil” eller “lurte deg! Nå vil jeg fortelle vennene våre at det var mine fantastiske pedagogiske evner som løste floken”.

Psykopaten hopper av gårde litt for glad. Det er ikke lettelsens glede når en bekymring løftes fra ens skuldre. Det er en hånlig glede. Du får følelsen av å bli nedverdiget for å ha strukket ut en hånd.

Det får deg til å revurdere ditt standpunkt. Ombestemme deg. Du ønsker å trekke din imøtekommenhet tilbake. Du forstår for sent at psykopaten oppfatter din imøtekommenhet som en personlig seier for ham/henne. Du angrer deg og blir irritert på deg selv. Du føler du ga bort din integritet gratis og vil ha konflikten tilbake. Men du kan ikke, for du er et hederlig menneske, og når du har lovet noe så holder du ord.

Dette er hva en psykopat og en narsissist vil gjøre med din innsats for å samarbeide med dine nærmeste, inkludert ham/henne. Husk at en psykopat er antisosial. Det betyr at vedkommende aldri følger de samme normene og den samme etikken som vi andre føler oss bundet til for at samkvem med de nærmeste og storsamfunnet skal skje mest mulig knirkefritt.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

Godteposen

Det er de små tingene som kjennetegner en psykopat. De tingene kun de nærmeste legger merke til, fordi de kan se dem i en større kontekst sammen med mange andre små ting. Selvfølgelig kjennetegnes psykopaten også av de store tingene, de som lager overskrifter, som økonomisk svindel, vold, emosjonelt bedrag og drap.

Isolert sett så vil de små tingene neppe vekke særlig oppsikt. Ihvertfall ikke hvis man ikke kjenner psykopaten godt. Bekjente kan kanskje rynke litt på nesen av uttalelser psykopaten kommer med, fakter eller små handlinger. Men bekjente som ser psykopaten sjelden vil ikke kunne se de små tingene i en større sammenheng. Det er heller ikke å forvente. Man skal ikke sette alvorlige merkelapper på noen basert på kun små glimt av deres personligheter. Små glimt kan være tilfeldige eller bli mistolket. Å avsløre en psykopat krever intimkjennskap.

Når man kjenner psykopaten godt så stiller derimot de små tingene seg i et helt annet lys. La meg fortelle historien om psykopaten og godteposen. Noen av dere har hørt bruddstykker av historien tidligere. Her kommer hele historien.

I kjent psykopatisk stil så la psykopaten opp til en romantisk kveld, kun med meg og ham. Han hadde tidligere gjort det samme, for så å invitere andre til kvelden, men denne gang lovet han at det kun skulle bli oss to. Planleggingen startet en hel uke i forveien, men meny og valg av underholdning. Min psykopat var en kontrollfreak. Lite fikk lov til å skje spontant. Han var også meget presis. Nå vet jeg at sistnevnte kan være en del av programmeringen; de er punktlige i starten for at du skal føle deg respektert, men når devalueringen starter så kan de komme både en og to timer for sent, eller ikke i det hele tatt.

Noe annet jeg har lært, er at de liker å bygge opp forventningene dine. En begivenhet blir blåst voldsomt opp i forkant, det kan være en bursdag, middag, reise eller gave. Når det så skjer så blir det et stort antiklimaks. De gjør dette fordi de liker å merke skuffelsen i objektet. Psykopater er ikke mennesker som liker å glede andre, heller ikke i idealiseringsfasen. Å glede andre gir dem ingenting. Hvis en psykopat lover deg noe stort, så kan du derfor være sikker på at det ender med et brak.

Uansett. Til kvelden hadde psykopaten bestemt at vi først skulle gå på årets lokale handelsstevne. Det foregikk i en stor gymsal, hvor de hadde stilt ut alt fra biler til lokale varer som håndarbeid, pølser og lefser. Deretter skulle vi gå hjem til ham for å kokkelere en tre-retters middag. Deretter skulle vi se film. Bom bom bom. Spikret og med lite rom for forandringer.

Dagen før var vi innom europris. For kvelden etter “vår” kveld, så skulle psykopaten holde fest for sine kolleger. Han trengte noen høyttalere. I samme slengen ble vi enige om å kjøpe en pose med smågodt til når vi skulle se film på kosekvelden vår. Jeg fikk ansvaret for å blande. Jeg spurte ham hva han likte. Han foretrakk sjokoladebiter. Jeg forsøkte derfor å blande så godt jeg kunne, med ting vi begge likte. Posen ble hurtig meget stor og skulle vise seg nesten ett kilo! Han lot meg betale for hele posen, slik han ofte gjorde. Det var ikke noe jeg lot ergre meg der og da. Jeg var ikke den som talte ører når noe skulle spleises. Men jeg må tilføye at i dag, så er jeg det. Med mindre jeg kjenner vedkommende godt og vet at de selv er sjenerøse, så spanderer jeg ikke lenger uhemmet på andre. Opplevelser med psykopaten og andre utnyttere har forandret meg.

Uansett. Kvelden kom og forløp som planlagt, inntil godteposen skulle på bordet. Dit kom den nemlig aldri. Vi hadde spist middag og skulle se film. Han lot meg motvillig velge. Han ønsket å se en film om Supermann, som den gang var nokså ny. Jeg syntes imidlertid den startet altfor voldsomt. Jeg var ikke i humør til den type action og spurte om vi kunne bytte film. Han aksepterte det. Det endte med en tegnefilm om en hund som ble lappet sammen som monsteret i Frankenstein; “Frankenweenie” eller noe slikt. Jeg fulgte filmen, men han demonstrerte sin misnøye med å være opptatt med med telefonen, nærmest filmen igjennom.

Godteposen kom fortsatt ikke på bordet, og jeg spurte ikke etter den. Jeg minnes at jeg tenkte disse tingene;

– Han har glemt at vi har posen.

– Jeg er uansett så mett at jeg ikke orker noe.

Rasjonaliseringer, fornektelser og unnskyldninger for små røde flagg var blitt mitt varemerke. Hadde jeg ikke stoppet i tide, så ville det stå på min gravstøtte “han så det ikke komme, ignorerte sitt eget mord”.

Kvelden opprant og jeg takket for meg etter å ha konstatert at det ble ikke mer enn dette. Ingen klining eller annen kos tok han initiativ til. Jeg tenkte litt sarkastisk at det måtte nok vært klarert på forhånd, hvis det skulle skje. Jeg trengte ikke å gå langt hjem til meg selv, jeg bodde tre meter unna.

Neste kveld holdt han festen for sine kolleger. Jeg var invitert men hadde egentlig ikke energien. Jeg kom hjem fra jobb først klokka 23. Jeg stakk likevel innom en kort tur. Jeg la fort merke til at stemningen var lite løssluppen. Folk satt rolig i setene deres og snakket lite, ikke en slik stemning man forventer på en fest som har pågått i et par timer.

Og hva stod i en skål på bordet? Jo, godteposen. Mitt godteri. Som jeg hadde kjøpt til han og meg. Dette serverte han nå gjestene. Så vidt jeg kunne se så fikk de ingenting annet.

Han presterte til og med å kommentere, foran alle; “ja Daniel klarte å unngå og kjøpe en eneste bit som jeg liker”.

Den gang trakk jeg bare på skuldrene.

I dag forstår jeg at han hele tiden hadde planlagt at godteposen skulle brukes på festen. Han lot meg likevel tro at den var ment til oss, slik at han kunne få meg til å betale for den. Ingenting var tilfeldig med den mannen. Han glemte aldri noe. Så hvorfor trodde jeg at han “glemte” å stille den på bordet den kvelden da vi bare var oss to?

Hvis han kunne slippe unna med å få noe billigere, selv om det innebar å bedra mannen han påstod han hadde en “bromance” med, så var det innafor i hans øyne. Han regnet kanskje også med dobbel gevinst; å få en slags reaksjon fra meg som han kunne fryde seg over, men det fikk han aldri. Eller kanskje han regnet med at jeg var for undertrykket til å kommentere det.

Hvem vet med dem.

Men jeg kommenterer det nå.

ETTERLYSNING. Jeg etterlyser små historier om “gråsteinmetoden” til bruk i min bok som jeg for tiden jobber med. Jeg ønsker å krydre teksten med historier fra leserne. Det kan hende jeg bruker hele din historie, eller kun enkelte sitater (som jeg velger ut). Det jeg ønsker er refleksjoner rundt følgende;

– Hva er gråsteinmetoden for deg?

– Har du bevisst brukt gråsteinmetoden, hvordan skjedde det, fungerte det?

– Har du ubevisst brukt metoden, for så senere forstå at det var gråsteinmetoden?

– Hvilket inntrykk har du av metoden. Er den god? Skummel? Vanskelig?

Dette er ikke en henvendelse til dere som aldri har hørt om gråsteinmetoden. Det er en forespørsel til dere som har en vag anelse eller et klart inntrykk av metoden, og kanskje til og med bevisst jobber med den. Jeg ønsker historier fra både kvinner og menn.

Maks 500 ord per historie. Det er altså ikke plass til lange forklaringer. Bruddstykker er nok. Det kan f eks skrives slik:

“Jeg brukte gråsteinmetoden på min eldre bror. Han var alltid en bølle mot meg. Jeg ble instinktivt meget privat når han var til stede. Jeg ønsket ikke å fortelle ham noe. Jeg forstod at alle opplysninger jeg ga ham ville han bruke mot meg, selv om jeg kun var åtte år. Allerede den gang brukte jeg metoden, selv om jeg ikke visste at den har et navn.”

Ved å sende inn så samtykker du til at hele eller deler av historien publiseres i boken. Alle historier publiseres anonymt eller kun med fornavn. Send historier til [email protected]

På forhånd takk.

Emofili, hva er det?

 

Nei, det er ingen blødersykdom (hemofili). Det er ingen sykdom overhodet, men kanskje er det en seksuell legning.

Emofili defineres som en evne til å bli raskt og dypt forelsket. Det handler således ikke om seksuell tenning, men om å knytte sterke følelsesmessige bånd tidlig i relasjonen.

Vi har forstått at tilknytningsevnen varierer, fra den ikke-eksisterende hos psykopaten, til en høy evne til å knytte seg hos empater, høysensitive og medavhengige.

Ikke bare det, men emofili knyttes opp til en hang til å forelske seg i psykopater, narsissister og mennesker med en machiavellisk holdning. For dere som heller ikke har hørt om machiavellisme så er det en personlighetstype som kjennetegnes av sluhet, falskhet og en kynisk likegyldighet for moral. Machiavellisme utgjør sammen med narsissisme og psykopati “den mørke triaden” (“dark triad”) innenfor personlighetstrekk.

Den høye risikoen for å knytte seg til psykopater forklares med at emofile mennesker har et rosenrødt og urealistisk syn på kjærlighet. Da er det enklere å overse røde flagg som dukker opp tidlig i relasjonen. Dette må vi vel bare innrømme *kremt* at vi kjenner igjen.

Så nå har altså en tilbøyelighet til knytte seg lett til mennesker også et navn.

Les mer her.

Har du disse personlighetstrekkene? Da har du lettere for å forelske deg i psykopater

www.psychologytoday.com/us/blog/new-science-narcissism/202009/do-you-fall-in-love-easily-you-might-fall-narcissist