La oss gå nøyaktig åtte år tilbake i tid.

Det er 20. oktober 2013. En søndag.

Min tid med P nærmet seg slutten. Jeg var langt nede. De siste ukene hadde vært en intens berg- og dalbane av emosjonelle inntrykk som jeg, som dengang var langt oppe i 30-årene, egentlig følte meg for gammel til. En annen person burde ikke lenger klare å påvirke meg så kraftig. Men det klarte P.

P hadde tatt meg med storm på kun få uker. Denne dagen, 20. oktober 2013, var jeg utslettet. Jeg husket ikke hvem jeg hadde vært kun to måneder tidligere. Jeg var villig til å kaste mitt gamle liv til hundene. Det eneste jeg visste, var at jeg ville være sammen med P. Jeg måtte løse mysteriet som var ham. Jeg måtte se hvor dette bar hen. Han hadde to dager før gitt uttrykk for at vi skulle være sammen lenge, men hans uttalelse var kryptisk. Han ville ikke utdype den. Min egen fantasi måtte fullføre den.

Helgen hadde vært opprørende. Vi var sammen hele den helgen. I dag vet jeg at den var full av triangulering og future faking. Men den dagen for åtte år siden så var jeg bare forvirret og i sorg. For i morgen endte vår tid sammen. Jeg skulle reise, og jeg visste ikke hvordan fremtiden ville bli. Med ham? Uten ham? Det siste alternativet var ikke til å holde ut. Jeg ville heller dø enn å tilbringe en dag til uten ham. Jeg hadde ventet på en slik mann i hele mitt liv. Jobbet for at han skulle dukke opp. Kysset mange frosker. Nå var han der. Å gi slipp på ham hadde jeg ganske enkelt ikke råd til, jeg hadde investert for mye.

Derimot var jeg i tvil om han kom til å beholde meg. En indre uro forsøkte å fortelle meg noe. Jeg følte meg hvileløs. Hvorfor var jeg urolig?

Vi var naboer, men hele formiddagen gikk uten at han ga lyd fra seg. Dette var vår siste dag sammen. Hvorfor hørte han ikke fra seg? Hadde jeg gjort noe galt? Jeg forsøkte å distrahere meg selv med å vaske leiligheten. Det var kun en låneleilighet. Den var ikke min. Mitt eget hjem var et annet sted, og dit skulle jeg i morgen. Jeg var derfor nødt til å vaske den. Jeg gikk i gang. Hentet mopp og bøtte. Fylte vann og grønnsåpe i bøtta. Men mest av alt hadde jeg lyst til å gråte. Tårene presset på.

Han hadde sendt så blandede signaler den helgen. Men jeg våget ikke å be ham forklare. Våget ikke å be om klar tale. Hvorfor våget jeg ikke? Var jeg redd ham? Kanskje. Men jeg var mest redd for å ødelegge noe som føltes veldig skjørt. Det var som om han med hele sitt kroppspråk advarte meg, “don`t rock the boat”.

Først ut på ettermiddagen kom den velkjente sms lyden. Plutselig våknet jeg til liv igjen. Full av spenning plukket jeg opp telefonen. “Klar til å gå på jobb?”. “Ja” svarte jeg. “Klar kl 15”. Vi skulle ha vakt sammen, og slå følge til jobb. Noe vi hadde gjort helt siden vi ble kjent. Han insisterte på å slå følge hver eneste dag.

Kl 15 stod jeg utenfor døren hans. Jeg trengte ikke å gå langt, hans dør var kun tre meter fra min. Han kom ut. Jeg forsøkte å lese humøret hans. Ventet på klarsignal om at jeg kunne slappe av, at han var blid og mild. Men han var ikke det. Han var sur. Han skyldte på bakrus fra festen kvelden før. En fest han hadde holdt for kollegene våre, og som han insisterte jeg skulle være med på, selv om jeg hadde jobbet kveldsvakt, ikke var hjemme før klokka 23 og var trøtt og sliten. Men han hadde banket på min dør nesten umiddelbart etter at jeg kom innenfor dørterskelen. Han hadde nærmest tryglet om at jeg ble med på festen. Jeg tenkte “han vil så gjerne ha meg der, han er kanskje litt utrygg på de andre og derfor er det trygt at jeg er der”. Jeg ga etter, hentet en cider i kjøleskapet og gikk den korte veien over til ham, i tøfler.

Jeg husker at jeg bare såvidt hadde rukket å sette meg ned og begynt å småprate med en kollega, før han utbrøt, foran alle; “Daniel liker å titte inn gjennom vinduet mitt om natten”.

For en pussig ting å si, tenkte jeg. Men når sant skal sies, så reagerte jeg med et skuldertrekk. Jeg var for trøtt til å reagere. Han hadde dessuten sagt så mange tvetydige ting de siste ukene.Og reaksjonen fra publikum var nok heller ikke den han forventet. De kikket litt underlig på ham, som om de spurte “hva er poenget ditt”? Han ble litt forfjamset.

Jeg reiste meg for å gå ut og røyke en sigarett. Han ilte etter. Hvorfor gjorde han det? Var han redd for at jeg skulle gå? I dag vet jeg at han ville suge i seg siste dråpe med narsissistisk forsyning. Han var nødt til å se om hans uttalelse hadde såret eller sjokkert meg. Men han fikk ingenting. Jeg var slik jeg pleide. Jeg tente sigaretten og inhalerte den deilige nikotinen. Han stod taus ved siden av og betraktet meg. Plutselig sa han “du, hva vi har handler ikke bare om tid og sted”. Så rart, tenkte jeg. Jeg hadde sagt nøyaktig det samme bare et par dager i forveien. Det var mine ord han gjentok. Samtidig ble jeg beroliget. Så han hadde tenkt å holde fast i meg. Slapp jeg nå å uroe meg for fremtiden?

Oppmerksomheten bykset tilbake til nåtiden. Denne søndagen. Vi var på vei til jobb. Ruslet forbi de samme husene som vi hadde gjort hver dag de siste ukene. Han sa ingenting. Bare gikk ved siden av meg som en lojal hund. Det var inntrykket jeg hadde fått av ham i løpet av denne tiden. En lojal hund. Det fremkalte omsorg i meg. Som en sårbar og litt aggressiv hund som av og til bet etter meg, men som aldri forlot min side. Jeg hadde ikke hjerte til å avvise ham, derfor fikk han lov til å dominere dagene mine.

Vi skiftet til arbeidstøy i taushet. Gikk opp på avdelingen. Begynte med de daglige rutinene hver for oss. Jeg tok imot rapport i min gruppe. Begynte å dosere medisiner. Delte dem deretter ut til mine pasienter, de var cirka tolv. Redde deretter sengene til de som var utskrevet den dagen. Det var ikke mange. På søndager skrev legene ikke ut mange, for de hadde ikke tid. Deretter forberedte jeg middagsserveringen. Etter middag skiftet jeg sårbandasjer og venefloner på de som trengte det. Jeg hang opp væskeposer, målte blodtrykk, temperatur og puls innen kveldsvisitten. Legen kom kl 19. Vi gikk gjennom pasientene inne på kontoret. Nye forordninger ble notert og iverksatt. Legen ønsket å forandre medisindoseringen til noen av pasientene. Jeg forandret forordningene på medisinkortene. Dobbeltsjekket at jeg hadde gjort det riktig. En kommafeil kunne være fatal. Men jeg brukte lenger tid enn vanlig. Hodet var ikke med meg i dag. Ikke i dag heller. Tankene gikk hele tiden til P. Han gikk riktignok rundt på samme avdeling, og vi passerte hverandre i korridoren av og til, men han så rett gjennom meg som om jeg ikke eksisterte.

I et rolig øyeblikk tok jeg heisen ned i kjelleren og snek meg ut for å ta en sigarett. Det var deilig å slippe å forholde meg til noen i fem minutter. Mitt indre jobbet hele tiden på høytrykk. Det opplevdes forstyrrende å forholde meg til kolleger og pasienter og deres krav. Energien jeg brukte på å opprettholde en fasade var enorm. For jeg klarte nesten ikke å konsentrere meg. Det var så banale ting pasientene krevde av meg; mer kaffe, eller så skulle de tisse, eller så var de skeptiske til medisinene de fikk, “dette er ikke mine medisiner!”. “Jo” svarte jeg så rolig jeg kunne, “du er på sykehus fordi medisinen du pleier å ta ikke lenger virker. Da må du regne med at legen forandrer medisinen din, for å se om det hjelper”. Jeg har ikke tall på alle gangene jeg måtte returnere med medisinen fordi jeg lovet å dobbeltsjekke den, selv om jeg visste at den var riktig. Det var tid jeg egentlig ikke hadde, for så mye annet ventet på å bli gjort.

Egentlig burde jeg ikke vært på jobb, så åndsfraværende som jeg var. Jeg kunne gjøre alvorlige feil. Og klumpen i magen lå der, tung og angstfremkallende. P fortsatte å ignorere meg. Kunne han ikke i det minste anerkjenne meg med et smil? Eller var han også trist fordi våre veier snart skulle skilles? Jeg hadde inderlig lyst til å tro det siste.

Endelig, og dessverre, ble klokken 22 og våre avløsere dukket opp. Endelig, fordi vakten var over. Dessverre, fordi det nå kun var timer til jeg skulle forlate P, med morgenflyet. Og ingenting rundt vår relasjon føltes avklart. Jeg stresset på innsiden. Etter avgitt rapport så gikk vi sammen ned i garderoben, fortsatt tause.

Vi skiftet til privattøy uten at vi kunne se hverandre. Det var en skillevegg imellom. Men vi kunne prate sammen. Men ingenting ble sagt. Jeg tømte lommene for utstyr; sårteip, en rull med bandasje, noen ubrukte sprøyter, en liten lommelykt. “Vil du ha noe av dette?” spurte jeg ham, bare for å bryte stillheten. “NEI!” skrek han aggressivt tilbake. Jeg skvatt. Jeg fortsatte å rydde i skapet mitt, fordi det var min siste vakt. Jeg stod med hodet i skapet for å forsikre meg om at ingenting ble gjenglemt. Plutselig merket jeg at hårene reiste seg i nakken. Hva var det ubehaget for noe? Jeg rettet meg forsiktig opp igjen. Snudde hodet langsomt. I øyekroken så jeg en skikkelse som stod nesten helt inntil meg. Det var ham. Jeg snudde hodet litt til, men løftet det ikke. Ville ikke se ham i øynene. Jeg merket at dette ikke var et godt tegn. Han stod der, i bar overkropp, musklene spent, armene hengende litt ut fra siden, som om han var klar til å angripe meg.

Jeg ble gråstein på et øyeblikk. “Jeg må visst tisse innen vi går hjem” sa jeg så uanfektet som mulig. Jeg smøg meg forbi ham. Han stod så tett at det nesten var umulig å ikke gni meg inntil kroppen hans, men det ville jeg ikke med den aggressive energien som kom fra ham. Jeg gjorde meg heller til slangemenneske, og klarte å åle meg forbi uten å berøre ham.

Jeg smatt inn på toalettet og låste døren. Jeg måtte ikke tisse. Men jeg måtte vinne tid. Hva foregikk der ute? Jeg ble værende på toalettet kanskje i ett minutt eller to, det var vanskelig å estimere tiden. Plutselig hørte jeg “kommer du snart?”. Stemmen hans var normal igjen. Hvordan kunne han skifte stemningsleie på et øyeblikk? “Kommer!” svarte jeg og lot som jeg var uberørt. Jeg skylte ned i toalettet, selv om jeg ikke hadde brukt det og gikk forsiktig ut.

Han stod og ventet ved utgangen. Han virket sur. Men det var normalt. Det fantes ikke spor av den aggressive oksen som kun to minutter tidligere stod og truet meg. Borte som dugg for solen. Hvordan er det mulig, tenkte jeg. Hvem er egentlig denne mannen?

Vi gikk ut på parkeringsplassen. En felles kollega skulle gi oss skyss hjem. Jeg var fortsatt berørt av hendelsen i garderoben. Vi stod litt utenfor bilen hennes. Både hun og jeg røk sigaretter. Jeg forsøkte å smile og småprate med henne. Men jeg stotret. Forsøkte å le, men det ble keitete. P hadde trukket seg litt unna og betraktet oss på avstand. Da la jeg merke til det. Blikket. Det var djevelens blikk. Et skadefro blikk. Smilende, men ikke varmt. Øynene var fulle av forakt. I en brøkdel av et sekund fattet jeg det. Han hater meg. Tanken ble borte igjen på et øyeblikk, forvirret av vår historie de siste ukene. Men likevel, for første gang fattet jeg i et glimt hvem han var.

Vi kjørte hjem. Jeg fortsatte å småprate med vår kollega. Han satt mutt i baksetet og tittet ut av vinduet.

Da vi kom hjem spurte han om vi skulle spise kveldsmat sammen. Det var blitt så sent at det var mer riktig å kalle det nattmat.

“Jeg har ikke noe” svarte jeg, “jeg har spist meg ut fordi jeg skal dra i morgen”.

“Du kan få av meg” sa han.

“Jeg trenger ingenting, men du kan ta maten din med inn til meg og holde meg med selskap mens jeg rydder”.

Fem minutter senere kom han inn med en tallerken med brødskiver som han hadde smurt til seg selv.

Han satt og åt i taushet mens han betraktet at jeg ryddet i kjøkkenskapene. Tørrvarer og matrester jeg ikke hadde brukt la jeg i en pose til ham. For hver ting jeg fant spurte jeg “liker du dette?”. Han nikket. Dette gjentok seg til skapene var tomme. Han ville ha alt sammen. Selv ville jeg ikke ha noe, på grunn av den begrensede mengden med flybagasje jeg kunne ta med meg.

Jeg var sorgfull. Hans merkelige adferd den kvelden, som han aldri ga noen forklaring på, samtidig som han ikke syntes å ha noen beroligende ord gjorde at jeg ga ham opp. Ihvertfall der og da. Det var bedre å sørge over oss alene enn med ham tilstede. Hva hadde jeg forventet? Jeg aner ikke. Kanskje var det naturlig av ham å foreslå at vi skulle dele seng denne siste natten. Jeg ønsket det. Men jeg forstod at jeg ikke kunne ha normale forventninger til ham. Jeg sa “nå må du gå. Jeg skal opp tidlig og må legge meg”. Der og da var jeg svært lei av ham. Mitt kroppspråk må ha avslørt det, for han reiste seg litt forfjamset opp. Det selvsikre uttrykket forsvant. Han syntes å lete etter ordene, han som vanligvis var så munnrapp. Han fikk sagt “eh… vil du jeg skal hjelpe deg med bagasjen i morgen?”. “Nei” svarte jeg. Ikke nei takk. “Det klarer jeg selv”. Jeg lød nok mer bestemt enn han var vant til, for han fikk plutselig hastverk. Han ble forvirret av den plutselige avvisningen. Han skyndet seg bort til meg, tok meg i hånden. Ingen klem. Intet kyss. Han sa noen ord til avskjed som hadde passet bedre til en forretningsforbindelse.

Der og da føltes det vemodig og vanskelig, men samtidig godt å bli kvitt ham. Jeg avsluttet ryddingen og gikk for å legge meg. Det ante meg at de neste dagene og ukene ville bli svært vanskelige. Men jeg orket ikke å tenke så mye mer. Det var sent. Jeg var så sliten i hodet.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

En leser sendte meg en mail. I mailen stod dette.

Jeg er filletante til en gutt på 6 år. Han er sønn av min brors kone, og de to er utenlandske. Denne gutten har en personlighet jeg ikke forstår, og aldri har sett maken til noen gang hos et barn. Det kan kanskje ha med kultur og arv å gjøre, jeg vet ikke. Han er tilsynelatende snill og sjarmerende ved første øyekast, men har en krevende oppførsel helt uten grenser, og helt uten forståelse for andre, andres ting eller følelser. Han gjør bevisst ting han vet er ulovlig, og nyter det. Han er kun ute etter å sprenge grenser, og driver særlig moren til vanvidd. Han har vanskelig for å sette seg inn i andres situasjon, og opptrer manipulerende og ansvarsløst ut i fra hva man kan forvente av en 6-åring. Husets hund ble systematisk plaget av ham på det grusomste før den til slutt ikke orket mer og døde. Men han kan også plutselig være kjærlig og hjelpsom, før det like plutselig kan gå en f*** i ham og han gjør de utroligste ting.

Han har en utspekulert driv og energi som jeg aldri har opplevd hos noe barn før, og en hjerne som kan pønske ut de utroligste idèer lynkjapt. Helst slike han vet er provoserende for andre. Han rusler rundt i huset og ødelegger gjerne noe helt bevisst. Når det blir oppdaget vises ingen skam, men heller en slags tilfredshet for oppmerksomheten det gir. Som tante er han langt utenfor ”min kontroll”, og jeg vil helst ikke ha ham på besøk. Jeg stoler ikke på en slik personlighet, og er urolig for hvordan det kan gå med ham i fremtiden. Dette er ikke bare en uoppdragen guttunge, men det er indre krefter.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå

Psykopati-universet er et betent tema for mange. Emnet “psykopatiske barn” gir kanskje enda større berøringsangst. De fleste har en høy terskel for å kalle et barn “psykopatisk”. Også fagfolk. Aldersgrensen for å stille en psykopati-relatert diagnose er 18 år. Det er gode grunner til det. Begrepet “psykopat” er så belastet at man ikke ønsker å stemple barn. Det er faktisk også slik at enkelte forstyrrelser og dysfunksjon kan man vokse av seg. Fagfolk ønsker å se om dette skjer med det “utfordrete” barnet innen man stiller en diagnose. Til sist så synes foreldre å ha en motforestilling om at det feiler deres barn noe. De unnskylder barnets dets destruktive adferd og tydelige mangel på samvittighet, til langt opp i tenårene og voksenliv. Dette forsinker naturligvis prosessen med å diagnostisere, da barnet sent kommer under behandleres lupe, hvis det overhodet gjør det.

Man kan kanskje si at bakdelen med forsinket diagnose er at barnet ikke får den hjelpen det trenger. Men det forutsetter at psykopati kan behandles. Psykopati kan som kjent vanskelig behandles. Det hjelper ikke om barnet fortsatt er ungt og påvirkelig. Psykopatien er der allerede fra fødselen (dette er fortsatt til debatt, men det synes å være konsensus om at psykopati er medfødt, mens narsissisme er ervervet i tidlig alder).

En tidlig diagnostisering er derfor etter min mening ikke nødvendig for å behandle barnet (for det kan man ikke), men for skadebegrensning. Foreldre trenger å vite hva som feiler barnet deres, slik at de kan ta de nødvendige forhåndsreglene for å begrense barnets skade på dem selv, andre barn, søsken, besteforeldre, dyr, materiell eiendom og økonomi.

Hvilke skader kan psykopatiske barn påføre andre? Psykopatiske barn vil først utføre deres sadisme på skapninger som er svakere enn dem selv, det vil si mindre barn og dyr. Deretter vil de øke innsatsen og manipulere godtroende voksne, for eksempel fremmede, lærere og besteforeldre. De vil tidlig lære seg å lyve og føre pårørende bak lyset for å skjule deres ugjerninger eller for å oppnå økonomisk gevinst. De vil lure økonomiske midler ut av deres besteforeldre, og de lærer å skylde på søsken for deres egne ugjerninger. De lærer seg tidlig å virke troverdige pg plukke ut egnede ofre. Mange av barna som i skolealder fremstår som mobbere, har i realiteten en antisosial personlighetsforstyrrelse. Husk dog at ikke alle mobbere er psykopater. Det er heller ikke slik at alle psykopater mobber. Mobbing kan i beste fall brukes til å vekke mistanke om en diagnose, men er ingen diagnose i seg selv.

Jeg vil kanskje legge ekstra vekt på deres hang til å plage dyr. Psykopatiske barn vil hurtig miste interessen for kjæledyr. De vil slutte å pleie og fore deres gullfisker, marsvin og andre smådyr, og de vil erte og plage større dyr, som hunder og katter. De vil vanskjøtte dem og la dem sulte og dø, hvis ingen griper inn. Dette er en tidlig indikator og et rødt flagg, for dere som har observert slik adferd hos et barn. Foreldre gjør en stor feil når de skaffer deres barn, som de allerede har observert mangler samvittighet, et kjæledyr. Kanskje gjør de det i håp om at et kjæledyr vil vekke kjærlig adferd i barnet, men de gambler med dyrets velferd ved å gjøre det.

Andre røde flagg (men ikke alene bevis) er barn som ikke eier sjenanse, skam eller ydmykhet. Det er ikke normalt at barn er direkte eller truende mot voksne. Dette vitner om en fryktløshet som barn ikke skal ha. Det er heller ikke normalt at barn smigrer. Smiger vitner om en manipulerende tilbøyelighet. En studie foretatt ved universitetet i Michigan i 2016 konkluderer at de samme symptomene på psykopati hos voksne, også kan ses hos barn. Dette inkluderer overflatisk sjarme og manglende empati. Studien trekker frem seks tegn som kan bidra til å “avsløre” et psykopatisk barn.

• Barnet viser ikke tegn til skyld eller skam etter dårlig oppførsel.
• Barnet fremstår egoistisk – vil ikke dele leker eller godteri med andre barn.
• Straff påvirker ikke barnets adferd.
• Barnet lyver.
• Barnet er “snikete” og lusker rundt deg.
• Ekstreme “temper tantrums”/raserianfall som går langt utover normalt sinne hos barn.
• Tidlig plaging av dyr.

Som med voksne så er det helhetsbildet som gjelder. De fleste barn har løyet. De fleste barn har også nektet å dele godteri. Husk at alle barn er født som små narsissister. Men på et tidspunkt viker normale barns adferd fra det psykopatiske barnet. Dette blir synlig i fire-fem års alder. Mangel på empati kan observeres så tidlig som i 2-års alder (Waller, Dishion, Shaw, Gardner, Wilson og Hyde, 2016).

Det finnes mange grøsserfilmer som handler om psykopatiske barn. De fleste av oss betrakter psykopatiske barn som ekstra skummelt. Som skrevet over så har vi en høy terskel for å tro vondt om barn. Vi ønsker så sterkt å tro at de er uskyldsrene engler. Det er noe åndelig og religiøst over det hele. Skrekkfilmer om onde barn selger derfor ekstra godt, fordi det av publikum oppleves som en “guilty pleasure”. Filmene vil ofte overdrive barnas ondskap for den dramatiske effekten, men disse filmene er mer realistiske enn vi ønsker å tro. Især ett punkt synes å gå igjen; den tidlige benektingen fra nærstående – foreldre og psykologer – at barnet er ondt av natur. Volden eskalerer innen de voksne “får opp øynene”. I filmene er det ofte en voksen som fatter mistanke, men møter motbør fra andre voksne når han eller hun forsøker å varsle. Frem til slutten (som ofte blir absurd) så ligger disse filmene meget tett opp til virkeligheten.

Jeg sier det rett ut. Den største feilen blir begått av foreldre med skylapper. De nekter å se deres lille “engel” som den han eller hun egentlig er. Forståelig? Ja. Vi som har hatt psykopatiske partnere gjorde det samme selv, vi gikk med skylapper. Det er dessuten veldig taust fra fagfolk omkring dette emnet. Den nevnte berøringsangsten er stor. Det er derfor lite informasjon der ute som kan “vekke” sovende foreldre.

Foreldre av psykopatiske barn kan reagere på flere måter. Noen inntar forsvarsposisjonen. De økende anklagene fra naboer, slektninger, lærere og barnehagepersonell som rapporterer om at barnet oppfører seg anti-sosialt, blir møtt med økende projisering mot de som rapporterer; barnehagepersonalet er inkompetent, det er skolens skyld at de ikke kan tilrettelegge undervisningen, det andre barnet provoserte sikkert først, læreren som kastet deres sønn på gangen burde sparkes, helsesøsteren som våger å lufte sine observasjoner er sikkert ikke en ekte helsesøster. Jeg tror vi alle har møtt slike foreldre, som nekter å ta realiteten innover seg og som også nekter å ta ansvar for all skaden deres sønn eller datter gjør.

Foreldre kan også reagere med apati. De føler seg maktesløse. Barnet er ute av kontroll. De ser ugjerningene, men føler de er nødt til å tolerere dem “fordi det er et barn”. Deres forsøk på oppdragelse og korrigering har prellet av barnet som vann på gåsa. Slike foreldre har kanskje til og med oppsøkt hjelp, men fått beskjed om at “hun vil vokse det av seg”. Men de opplever at det ikke skjer og blir handlingslammet.

Ofte reagerer de to foreldrene på forskjellig vis, der den forelderen ser virkeligheten, men den andre forelderen beskytter barnet. Dette skaper en konflikt og er ødeleggende for samliv og familieliv.

Så har vi den beste sorten foreldre. De som med åpne øyne ser hva som skjer, og som forsøker å gjøre noe med problemet. Jeg har hørt en vandrerhistorie som jeg muligens har fortalt dere før. Et kjærlig og religiøst ektepar fikk en sønn, som de tidlig oppfattet manglet empati og samvittighet. De forstod at de ikke kunne lære ham disse egenskapene når han åpenbart ikke følte dem. Men de elsket ham og oppdro ham etter kristen etikk. De lærte ham at hver gang han havnet i konflikt med noen, så skulle han alltid “se på seg selv først”, altså vurdere hva han selv hadde bidratt med i konflikten. Han lærte det som et mantra, som en robot om du vil. Og det virket. Hver gang han var i konflikt så gransket han sin egen adferd, i stedet for å alltid projisere skylden over på motparten. Hva skjedde? Mannen lærte ikke samvittighet eller empati, men han vokste opp og fikk en familie. Han ble en vellykket forretningsmann. Psykopatien skinte av og til gjennom, men ikke verre enn at familien kunne leve med det. Og barna sine lærte han det samme som han selv hadde lært av sine kjærlige foreldre; “se alltid på deg selv først”.

Betyr dette at psykopati kan korrigeres eller dempes, hvis behandlingen settes inn på riktig tidspunkt, og av mennesker med hjertet på rett plass? Bedøm selv. Historien over er visstnok sann.

Les historien om Samantha her (lettlest engelsk).

http://www.theatlantic.com/magazine/archive/2017/06/when-your-child-is-a-psychopath/524502/

Se video om røde flagg hos psykopatiske barn her.