Org. tittel “If you tell”, av Gregg Olsen

Oversatt til norsk i 2022.

Finnes i papirform, som e-bok og som lydbok. Denne anmeldelsen er basert på lydboken.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Det er litt tilfeldig hvilke bøker jeg anmelder her på bloggen. Det handler selvfølgelig om hvilke bøker jeg selv prioriterer å lese i en travel hverdag. Markedet for bøker om psykopati har eksplodert. Noen av bøkene jeg leser gjør sterkt inntrykk. Andre vil jeg advare mot. Det finnes antakelig mye god litteratur om emnet som jeg ikke får lest. En ting har jeg lært; en bok om psykopati er ikke nødvendigvis god, kun fordi den presenteres som “fagbok”. Ofte er det like mye kunnskap å hente i populærsjangeren.

En annen ting jeg vil påpeke er at mye litteratur aldri nevner ordet “psykopati” eksplisitt. Det kan være at ordet er for betent, eller at forfatteren ganske enkelt ikke skjønner at de beskriver en psykopat. Men som leser med en viss kunnskap så forstår man likevel at det er psykopati som beskrives.

True crime har alltid avlet en viss interesse, men i det siste har sjangeren tatt av. Kanskje fordi fortellere er blitt flinkere til å formidle og gjøre ekte historier mer fascinerende og spennende, slik at de kan rivalisere skjønnlitteratur og fiksjonskrim. Det handler om hvordan man vinkler historien, og de små detaljene.

Nettopp de små detaljene er viktige når man skal portrettere en psykopat. En psykopat blir blass hvis man kun fokuserer på mord. Hvordan var psykopaten som barn? Hvordan ble hen oppfattet av foreldre, venner og behandlere hen kom i kontakt med? Lærere? Skolesykepleieren? De første kjærestene?

Alt dette kommer fram i “Mamma var seriemorder”.

Boken forteller den sanne historien om Michelle Knotek, som allerede som barn viste tydelige tegn på psykopati. Hun ble tidlig en erfaren løgner og manipulator. Michelles biologiske mor ble myrdet, og Michelle ble adoptert av hennes biologiske far og stemor. Både faren og stemoren oppdro henne med kjærlighet og omtanke. Likevel utviklet Michelle sterke psykopatiske trekk. Dette er viktig informasjon for de som undrer om psykopati er medfødt eller som et resultat av omsorgssvikt. Noe boken imidlertid ikke belyser, er hva som skjedde i Michelles første to-tre leveår, ganske enkelt fordi det ikke finnes informasjon om, eller vitner til, denne perioden.

Som voksen så får Michelle tre egne døtre, Sam, Lexi og Tori. Og det er døtrene som forteller historien til forfatteren Gregg Olsen. I tillegg til døtrene så bodde Michelles ektemann David, samt hennes nevø Shane Watson, under samme tak. Både nevøen og døtrene ble utsatt for varierende grad av tortur, manipulasjon, gaslighting og straff. I boken forteller døtrene hvordan helt absurd mishandling ble normalisert i deres hoder. De forstod at noe var galt med moren. Likevel unnskyldte de henne og elsket henne. De trodde også, til en viss grad, at mishandlingen de var utsatt for, var noe alle barn opplevde.

Den verste mishandlingen gikk imidlertid utover to leieboere i huset. Den første, Kathy Loreno, ble trukket inn i Michelle Knoteks liv som venninne. Kathy fikk tillit til Michelle, og etter at hun røk uklar med sin egen familie, så aksepterte hun å flytte inn i familien Knoteks hus. Det begynte fint, og Kathy følte seg som en del av familien. Men snart begynte devalueringen og mishandlingen. Etter hvert ble Kathy tvunget til nedverdigende handlinger, som å gjøre husarbeid naken, sove på gulvet, og ligge i bagasjerommet når familien skulle på utflukt. Michelle Knotek hadde en egen evne til å overbevise de hun mishandlet om at de fortjente det og at det var til deres eget beste.

Kathy Loreno ble nektet medisinsk behandling og etter flere spark mot hodet, som Michelle tvang sønnen Shane til å utføre, så fikk Kathy et hjerneslag og ble delvis paralysert. Hun mistet taleevnen. Og fortsatt ble hun nektet legetilsyn. Etter å ha utviklet lungebetennelse fordi hun ikke klarte å svelge mat og drikke, som endte i luftrøret og lungene, så døde hun i Knoteks hjem. Michelle Knotek rapporterte aldri dødsfallet. Liket ble brent og alle spor etter Kathy Loreno ble slettet. Til Lorenos familie fortalte hun at Loreno hadde flyttet ut av huset og stukket av med en kjæreste.

Den neste leieboeren, homofile Ronald Woodworth, ble utsatt for nøyaktig den samme behandlingen. Han ble tatt under Michelle Knoteks vinger etter at det ble slutt mellom ham og kjæresten, og han fungerte dårlig som følge av dette bruddet. Han ble invitert til å flytte inn hos familien Knotek (merk at både Woodworth og Loreno ble fanget opp av Michelle da de var i sårbare faser).

Men det som startet bra, utviklet seg snart til alvorlig mishandling. Woodworth ble tvunget til å hoppe ned på betong fra verandaen i andre etasje, flere ganger. Føttene hans ble ødelagt som følge av hoppene. Også han ble nektet legehjelp. Sårene ble infisert og han døde av (mest sannsynlig) blodforgiftning. Opprinnelig ville Michelle Knotek også la hans lik brenne, men det var brannforbud på grunn av skogbrannfare og liket ble i stedet grav ned på familiens tomt. Liket ble senere gravd opp igjen av kriminalteknikere og brukt som fellende bevis mot Michelle og David Knotek.

Men det fantes også et tredje offer.

Nevøen Shane ble mistenksom overfor tanten, og fikk den eldste datteren Tori overbevist om dette. De to var jevnaldrende og knyttet et spesielt tett bånd. Nevøen måtte senere bøte med livet for sin mistenksomhet, ettersom tanten fryktet at han ville sladre om forholdene i huset Knotek. Til døtrene fortalte hun at Shane hadde reist til Alaska for å arbeide innen fiskeri. Lenge trodde Tori på denne løgnen, men sannheten gikk langsomt opp for henne.

En ting jeg bet merke i, er hvordan Michelle Knotek er sadistisk, men ikke blodtørstig. Og dette er et viktig poeng. En psykopat er avhengig av levende ofre. Da Michelle Knoteks ofre dør, så reagerer hun nærmest med irritasjon; at det er ubeleilig og at hun nå må gjøre en jobb for å slette alle spor. I kjent stil tar hun ikke ansvar for dødsfallene. Hun klandrer ofrene for deres død. Men det er ikke drapene som driver henne. Det er muligheten for ydmykelse av ofrene mens de lever.

“Mamma var seriemorder” er av generell interesse for studenter av psykopati, og av spesiell interesse for de som vil lære mer om kvinnelig psykopati og hva som eventuelt skiller den fra den mannlige varianten (etter min mening, ikke mye).

I boken får du det meste av hva vi diskuterer her på bloggen. Her finnes flygende aper, spesielt i ektemannen Davids skikkelse, og mer perifere folk som blir manipulert og lurt, men også mennesker som etter hvert våkner opp og fatter mistanke. Spesielt stemoren holder et mistenksomt øye med stedatteren, selv om hun på overflaten elsker datteren og forsøker å ha et normalt forhold til henne for å ha tilgang til barnebarna (gråsteinmetoden?).

Døtrene måtte gjennom flere år med kognitiv dissonans, innen de gikk til det skritt å avsløre moren overfor myndighetene. De tre døtrene var også underveis på forskjellige stadier i erkjennelsen, og de måtte samstemmes innen de tok det nødvendige juridiske skrittet. Denne prosessen er ypperlig beskrevet i boken.

Michelle Knotek har sittet i fengsel siden 2004. Hun blir i disse dager løslatt. Døtrene er de sterkeste motstanderne av morens løslatelse. De er overbevist om at moren vil drepe igjen. Deres samarbeid med forfatteren Gregg Olsen er ment som en advarsel.

“Mamma var seriemorder” er drivende god. Den er vanskelig å legge fra seg.

Som ren “underholdning” får boken terningkast fem.

Som relevant for bloggens innhold får den terningkast seks!

Verden er ikke så sort som psykopater ser den.

Men den er heller ikke så hvit som empater ser den; de som tror at det meste er “riktig” i verden, både politisk og psykososialt, og at det finnes noe godt i alle mennesker.

Mange empater vil svare på min overskrift med “jeg er ingen av delene, for verden er ikke slik, jeg nekter derfor å gå med på premisset”.

Javel. I så fall har du allerede inntatt rollen som byttedyr.

For selv om de menneskelige rovdyrene er få, så er de naive blant oss de første byttedyrene.

La oss innse det, det er en “spis eller bli spist” verden. Den har faktisk alltid vært slik. Historisk sett har verden vært et meget brutalt sted. Historisk sett, så har menneskeheten vært sivilisert kun i de siste fem minuttene. Og kun i deler av verden. Klan- og stammesamfunnet er fortsatt normen i store deler av verden, og der har den moderne rettsstaten begrenset eller ingen makt.

Tidligere vokste alle mennesker opp i klan- og stammesamfunn, også i Norge. Stammene passet på sine egne, og lå i konstant krig med andre stammer, i kamp om de begrensede ressursene.

Stammene ble til større grupper. Kanskje en union mellom nabolandsbyer. Deretter utvidet gruppetilhørigheten seg til regioner. I Norgeshistorien ser vi hvordan landet var oppdelt i mange små regioner, med mange småkonger, innen man klarte å samle landet til “ett folk”. Men det var ingen automatikk i at for eksempel en trønder skulle føle fellesskap med en finnmarking eller en telemarking eller en bergenser. Dette har kun gått seg til etter mange hundre år med holdningsarbeid, slik at vi nå alle kaller oss “nordmenn”.

I dag forsøker politikere å utvide “stammen” til å inkludere hele verden. Det kalles globalisme. Men mye tyder på at det ikke er vellykket. Det finnes med andre ord en grense for hvor stor en stamme eller folkegruppe kan bli, uten at medlemmene mister fellesskapsfølelsen og tillit til hverandre.

Men tilbake til historien før sivilisasjonen.

Har du noen gang tenkt på hvorfor vi er høflige mot hverandre? Hvordan høflighet oppstod? Mange vil, med rette, hevde at høflighet er noe som hører “gamle dager” til, og at vi i dag ikke lenger er høflige.

Mennesker har ikke alltid vært høflige. Det ligger faktisk ikke i den menneskelige natur å være høflig og respektfull mot fremmede. Høflighet ble en nødvendighet da stammekulturen gikk i oppløsning, og folk ble urbane.

Da mennesker som ikke tilhørte samme stamme skulle dele bosted (byene) så ble man nødt til å ta hensyn til hverandre. Man ble også nødt til svært raskt å vise at man hadde gode intensjoner. Man oppfant etikken, eller rettere sagt etikette. Slik begynte man å smile til fremmede, ta hverandre i hånden, si “god dag” og “takk”. Dette var en nødvendighet for at fremmede skulle fungere sammen friksjonsfritt i en tid da det var like vanlig å angripe fremmede som å ta dem i hånden.

Empater har lett for å tro at det ligger i menneskets natur å være respektfulle mot hverandre. Men det gjør det altså ikke. Høflighet mot fremmede er, historisk sett, en ganske ny oppfinnelse, og noe mennesket måtte lære seg mot sin natur.

Psykopaten er et rovdyr.

Men ikke bare det. Psykopaten finner sine byttedyr blant sin egen rase. Dette er naturstridig. Det har faktisk et navn; “intraspecies predator”.

https://www.sott.net/article/218599-Intraspecies-Predator-How-A-Psychopath-Sees-The-World

Nettopp at det er naturstridig styrker teorien om psykopaten som en egen menneskerase, adskilt fra oss andre. Psykopaten ligner på oss, men er ikke oss. Psykopaten er ikke menneskelig.

Mange av oss som leser her, inkludert meg selv, har vært byttedyr. Og ikke kun en gang. Det burde holde nå. Vi har forstått at verden ikke er “kumbaya” slik vi trodde – full av mennesker som vil hverandre vel.

Likevel sitter det langt inne å gå ut av rollen. Vi ønsker selvfølgelig ikke å være byttedyr lenger. Men vi ønsker heller ikke å være rovdyr, som psykopaten. Vi har det dessuten ikke i oss, egenskapen mangler. Så hva er alternativet?

Kanskje har vi noe å lære av machiavellisten. Machiavellisten er, av en grunn som er litt uforståelig for meg, en del av “the dark triad” (den mørke triaden – psykopaten, narsissisten og machiavellisten).

Machiavellisten er ikke et rovdyr. Machiavellisten er en opportunist. Denne egenskapen deler hen med psykopaten, men skiller også de to. I motsetning til psykopaten, så jakter ikke machiavellisten på mennesker. Machiavellisten jakter på muligheter.

Machiavellisten griper muligheter det øyeblikket de oppstår, uten omtanke eller refleksjon over konsekvenser. Når det kommer til muligheter, er machiavellisten hensynsløs. Machiavellisten er kald og kynisk hvis en mulighet byr seg. De overkjører gjerne andre i prosessen, og bryr seg ikke hvis de skader noen i deres jakt på muligheter. Men det er ikke skadefryd eller sadisme som driver dem, på samme måte som psykopaten og narsissisten.

Kanskje bør empaten bli mer lik machiavellisten, og slutte å ta hensyn til andre på bekostning av seg selv. Empaten kommer for sent til avtaler, fordi hen lot andre gå først på bussen. Empaten kan gå glipp av karrieremuligheter, sågar kjærlighet, fordi hen synes det er ubehagelig å trenge seg på og “selge seg selv”. Slik rammes både muligheter, økonomi og livsglede.

Empater må lære jungelens lov, slik at de ikke blir byttedyr igjen. Det kan være ubehagelig å måtte hevde seg og klatre i næringskjeden, fordi det innebærer å ikke slippe alle andre frem i køen, men i stedet selv trenge seg frem. Det er et menneskesyn som strider mot empatens prinsipper. Men dine prinsipper vil ikke beskytte deg.

Mye tyder på at høflighetens æra nærmer seg slutten. Den kan ende opp som en kortvarig fotnote i historien. Vi ser tegnene i samfunnet. Vold og svindel øker hver måned, selv i Norge. I andre land vi liker å sammenligne oss med, som Sverige, Tyskland og England, så går utviklingen enda raskere. Psykopatene vil tre tydeligere fram, fordi de ikke lenger trenger å gjemme seg bak en respektfull maske. Machiavellismen tvinger seg fram, fordi å ikke gripe muligheten umiddelbart kan bety forskjellen på liv og død. Og de som har større tilbøyelighet til machiavellisme, vil overleve lengst. De som ikke har overlevelsesinstinkt, vil bukke under.

Tiden er inne for å bestemme deg. Hvem vil du være?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner. Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Mange av dere som leser er på god vei til å bli sunnere. Den tidligere selvsaboterende adferden viker plass for sunnere grenser og sunnere selvhevdelse. Mange har sluttet å gjemme seg og øver seg på å ta sin rettmessige plass i verden.

Psykopaten var selvsagt katalysatoren for denne forandringen. Relasjonen med psykopaten var “rock bottom”. Man kunne ikke synke lavere og den eneste veien var opp. Man ble oppmerksom på en tilbøyelighet til people pleasing som aldri var så hensiktsmessig som man trodde. Det var en overlevelsesstrategi, som betydde at man hele tiden slapp andre fram i køen, foran en selv.

Etter å ha vært rettmessig sint på psykopaten, så blir man sint på seg selv fordi man tillot at det skjedde.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Deretter kommer en ubehagelig fornemmelse. Man blir klar over at man hele livet har latt seg tråkke på, også av mange andre enn psykopaten. Relasjoner blir betraktet i et nytt lys. Slektninger man trodde var gode venner, var egentlig ganske dominerende og nedlatende. Den ene kjæresten du hadde som du trodde var normal og som du husker med glede, var egentlig ganske likegyldig til deg. Jeg snakker ikke om psykopater her. Bare normale mennesker som egentlig aldri brydde seg om deg og så sitt snitt til å behandle deg med mindre respekt fordi du tillot det.

Folk generelt fra din fortid var egentlig ikke så snille som du husker dem. Det var en fantasi du kreerte, for å kunne leve med din fortid og overbevise seg selv om at du har hatt et greit liv.

Men med et snikende ubehag så går sannheten opp for deg.

Selv om erkjennelsen er ubehagelig og skaper sinne mot folk du tidligere husket med nostalgi, så finnes det et viktig pluss her, og det er at du er i ferd med å bli sunnere. Normalitetssansen din er i ferd med å falle på plass der den bør være, en del år forsinket, men dog.

Jeg hadde en kompis i tenårene. Vi var mye sammen, og han var en av mine få guttevenner. Nettopp derfor fikk han en ekstra stjerne i boka. Og sant nok, han var helt normal, og vi var mye sammen. Han ga inntrykk av å være lojal.

Utover i tyve-årene så svant kontakten fordi vi flyttet hvert til vårt, inntil vi begge bodde i Oslo. I denne tiden savnet jeg ham veldig. Jeg husket ham som min klippe i en turbulent tid, da tenårene naturlig nok var ekstra vanskelige for en homofil gutt som var i ferd med å komme ut av skapet. Vi snakker om slutten av 80-tallet og første halvdel av 90-tallet.

Da vi begge endte opp i Oslo så ba jeg ham av og til om samvær. Og han stilte opp, hvilket bekreftet mitt syn på ham som en lojal klippe. Men det var hele tiden jeg som ba om samvær. Jeg unnskyldte ham dette, for han var i ferd med å stifte familie mens jeg fortsatt var enslig. Men det kom til et punkt hvor jeg nærmest tryglet om samvær. En dag i 2010 inviterte han meg derfor hjem til seg og sin familie. Dette var før min relasjon med den siste psykopaten og før min egen oppvåkning, men jeg husket at jeg reagerte på hvor arrogant han oppførte seg under dette besøket. Intet sensasjonelt skjedde, men jeg følte meg dum og som om jeg gikk på eggeskall rundt ham, i hans eget hjem. Som om han egentlig ikke orket å ha meg der, og kun inviterte meg fordi jeg ba om det. Da jeg dro derfra var det med et så sterkt ubehag at jeg tenkte “nei, aldri mer, dette utsetter jeg ikke meg selv for igjen, det var uverdig”.

Jeg ba aldri om samvær igjen. Jeg sluttet å sende ham fødselsdagshilsener. Jeg gikk videre.

Vi spoler ni år frem i tid, og en bil sakker farten ved siden av meg mens jeg går tur med hunden i min barndomsby. Vinduet ruller ned. Det var ham. Han spurte om vi kunne møtes, nå som vi begge var på besøk i hjembyen. Jeg tilbydde ham å gå sammen med meg mens jeg luftet hunden. Han svarte at han kunne ikke der og da, men at han gjerne ville gå med neste dag. Greit.

Neste dag møttes vi for å gå tur med hunden. Men det gikk ikke lang tid før han kritiserte meg for noe uvesentlig, jeg tror det hadde med hunden å gjøre. Antakelig gjorde han ikke mer enn han alltid hadde gjort. Han var seg selv. Men det var ikke jeg. I de ni årene siden vårt forrige møte hadde jeg vært gjennom en forvandling. Jeg tenkte “her har det gått ni år siden vi så hverandre sist. Du later som om det har gått ni dager, og det går maks ti minutter før du kritiserer meg. Har du vært slik hele tiden?”. Jeg var i ferd med å bli sunnere, og merket at han presset meg inn i den rollen jeg tidligere hadde hatt sammen med ham, som underdanig. Og enda verre, jeg merket hvordan jeg nesten refleksivt lot ham gjøre det. Settingen var jo riktig, hjembyen hvor det meste av vår relasjon hadde utspilt seg. En regresjon til et tidligere og dysfunksjonelt stadium var ikke bare svært enkelt, det var nesten fristende.

Men nei. Jeg var ferdig med mitt gamle jeg. Og mitt nye jeg ville ikke lenger dette.

Jeg sa ingenting. Jeg bare gjorde turen kortere enn planlagt. Da vi skulle skilles, ville han invitere meg på middag. Noe gamle Daniel hadde betraktet som en ære. Tenk at han vier meg slik oppmerksomhet! Men jeg bare svarte at ja, det kunne vi sikkert en gang.

Jeg har aldri snakket med ham igjen.

I retrospekt så gjenkjente jeg hendelser fra vår relasjon som minner om triangulering. Jeg erkjente også at han ikke hadde vært så støttende som jeg ønsket å huske, i en tid hvor jeg ble utsatt for mobbing (ikke av ham). Selv om han hadde mange gode egenskaper, så var det en forskjønnelse av fortiden, og av ham, som jeg selv stod for. Og det er bare en av mange fantasier jeg har skapt for å gjøre fortiden enklere å leve med.

Å erkjenne at fortiden slett ikke var slik du ønsker å huske den, er ubehagelig. Men igjen, poenget er at dette er et positivt ubehag, fordi det forteller deg at du er blitt sunnere. Virkelighetsoppfattelsen din balanseres. Det er uansett noe du er nødt til å ta med deg i din rehabilitering. Ikke lukk øynene for det ubehagelige. Se på det med åpne øyne og smak på det. Ingen følelser er farlige. De er bare følelser, og de forsøker å fortelle deg noe. Merk hva det gjør med deg å se tidligere hendelser i et nytt lys. Føler du skam? Blir du pinlig berørt? Blir du rasende? Det kan oppleves overveldende. Du kan føle deg forvirret eller til og med gal av at alle disse “boksene” åpnes. Det oppleves i hvert fall ikke som sunnhet! Men sunnhet er nettopp hva det er.

Fortiden er over, den kan du ikke gjøre noe med. Men du kan bruke dine erfaringer til å skape en sunnere framtid.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 625 kroner, 90 minutter koster 1000 kroner (pris per 1/1 2025). Bestill tid på [email protected]

Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.