Denne teksten er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson.

Både jeg og andre bloggere/skribenter har brukt mye tid på å overbevise dere som leser om at det nye objektet definitivt ikke blir behandlet bedre enn deg, at de har nøyaktig den samme mishandlingen i vente.

Men hva hvis det er løgn? Hva hvis psykopaten og det nye objektet lever lykkelige alle sine dager?

Når fortvilelsen og forvirringen har lagt seg, så bruker vi veldig mye energi på å overbevise psykopaten om at det går bra med oss og at bruddet ikke har påvirket oss. I den grad vi får det til, med våre halvhjertede forsøk på NK, så ønsker vi at psykopaten skal se det. Vi bruker felles bekjente i håp om at de vil videreformidle hvor uanfektet og vellykket vi er etter å ha blitt stygt forkastet. Vi nøler med å blokkere psykopaten på facebook, for da kan ikke han/hun se (de falske) statusene våre, med bilder fra en aktiv, sosial og rik singeltilværelse etter bruddet. At vi gråter våre tårer mellom hver fotografering stopper oss ikke. Psykopaten må for enhver pris ikke se at vi er nede for telling.

Ironisk nok er det når vi har det verst at vi forsøker å fremstå best. Senere, når det faktisk går bedre med oss, så har vi ikke lenger et stort behov for å vise psykopaten det.

Hva vet jeg egentlig om min p i dag – syv år etter bruddet?

Han er fortsatt sammen med min erstatter.

De er gift.

De har fått en datter.

De flytter ofte.

Så egentlig vet jeg svært lite. Jeg vet ingenting om deres lykke eller hverdag. Men jeg er åpen for at de faktisk har det bra sammen. Det er jeg nødt til å være, nettopp fordi jeg ikke vet noe. Deres liv er utenfor min kontroll.

Og her er en ubehagelig tanke; kanskje går det betraktelig bedre med dem begge, enn det gjør med meg. For la meg være ærlig, de syv årene etter p har vært en blandet opplevelse. Jeg har både ut- og innviklet meg noe voldsomt. Og jeg er fortsatt singel. Og kanskje aller mest påfallende, jeg skriver fortsatt denne bloggen! Bloggen er i dag den 40. mest leste i Norge, men er jeg blitt en nokså suksessfull blogger, eller sitter jeg fast i en relasjon som aldri var, mens psykopaten ler hele veien til banken? Det kommer an på øyet som ser.

Men jeg er her. Han klarte ikke å utslette meg.

La meg fortelle en historie, hentet fra “Den edle kunsten å gi f**n”. Egentlig er det en skamløs rip-off. Men Mansons forlag får tilgi meg og betrakte det som reklame for boken deres.

I 1983 ble en lovende ung gitarist sparket ut av bandet sitt på den aller verst tenkelige måten. Bandet hadde nettopp signert en platekontrakt og skulle til å spille inn sin første plate. Men et par dager før innspillingen skulle begynne, ble gitaristen i bandet kastet ut, ingen advarsel, ingen diskusjon, ingen opprivende krangel; en dag vekket de ham bokstavelig talt ved å gi ham en bussbillett hjem. (Legg merke til parallellen til hvordan psykopaten forkastet oss.)

Der han satt på bussen tilbake til Los Angeles fra New York, spurte gitaristen seg igjen og igjen: Hvordan kunne dette skje? Hva galt har jeg gjort? Hva skal jeg gjøre nå? Platekontrakter er ikke noe som faller i fanget på deg hver dag, særlig ikke for rølpete, ukjente metallband. Hadde han gått glipp av den eneste muligheten han noensinne ville få?

Da bussen kom frem til L.A. hadde gitaristen kommet over selvmedlidenheten og lovet seg selv å starte et nytt band. Han bestemte seg for at dette nye bandet skulle bli så stort at det gamle bandet hans for evig og alltid ville angre beslutningen de hadde tatt. Han ville bli så berømt at de i flere tiår ikke kunne unnslippe synet av ham på TV, stemmen hans i radioen, plakater av ham på gater og fotografier av ham i magasinene. De ville servere burgere et eller annet sted, laste inn utstyr i varebiler etter bedritne spillejobber på slitne klubber, like feite og fulle som de stygge konene sine, mens han ville rocke i vei på svære stadioner, direktesendt på TV.

Og så satte gitaristen i gang som om han var besatt av en musikalsk demon. Han brukte måneder på å rekruttere de beste musikerne han kunne finne – mye bedre musikere enn de tidligere bandkompisene hans. Han skrev dusinvis av sanger og øvde med religiøs iver. Ambisjonen hans sprang ut av et sydende raseri; hevnen ble hans muse. I løpet av et par år hadde det nye bandet hans signert sin egen platekontrakt, og ett år senere solgte den første platen deres til gull. 

Gitaristens navn var Dave Mustaine, og det nye bandet hans var det legendariske heavy metal bandet Megadeth. Megadeth kom med tiden til å selge over 25 millioner album og spilte utallige konserter verden over. I dag blir Mustaine ansett som en av de mest briljante og innflytelsesrike musikerne i sjangerens historie. 

Uheldigvis var bandet han ble sparket ut av Metallica, og de har solgt over 180 millioner plater på verdensbasis. Metallica blir av mange ansett som et av de beste rockebandene gjennom tidene. 

Først og fremst så kan du forsøke å bytte ut “rockeband” med “psykopat” og du vil kanskje se mange likhetstrekk mellom Mustaines relasjon med bandet, og din egen relasjon med p/n.

Begge ble forkastet uten forklaring, rett før et stort gjennombrudd. Metallica spilte inn sitt første album. Din psykopat giftet seg kanskje med det nye objektet. Både Mustaine og du ble tvunget til å se deres gamle lidenskap oppnå stor suksess – uten deg.

Urettferdig, ikke sant? Det finnes ingen Gud.

Eller? Som med Mustaine så kan tanken om hevn få oss til å gjøre store ting. Vi henter frem et potensiale vi ikke visste vi hadde. Ikke minst så er rehabiliteringen i seg selv en bragd av dimensjoner. For noen så fungerte bruddet som en startkabel for en lenge etterlengtet drøm eller et nødvendig oppbrudd i livet. Selv skrev jeg en bok, noe jeg lenge hadde drømt om. Og det kommer flere. Uten psykopaten hadde jeg nok aldri fått det nødvendige puffet til å komme i gang. Jeg hadde fortsatt med en karriere jeg egentlig ikke trivdes i – fordi jeg ikke var klar over hvor dårlig jeg trivdes. For mange så fungerte psykopaten som en viktig øyeåpner.

Mustaines problem var at han ikke klarte å nyte sin suksess, fordi hans gamle band fikk enda større suksess. Isolert sett så ble Mustaine en svært vellykket musiker. Men han sammenlignet hele tiden sin egen suksess med sitt gamle band. Og da nådde han i egne øyne ikke opp.

Det er en grunn til at vi ikke bør snoke for mye i psykopatens liv etter bruddet. Vi kan finne ting vi ikke liker å finne, og vi fortsetter å måle vår egen suksess – ikke etter egen målestokk – men etter om den er større eller mindre enn psykopatens.

Hvor mange bøker må jeg skrive? Hvor mange må jeg selge? Hvis jeg blir en berømt forfatter en dag, vil det slutte å plage meg at psykopaten kunne behandle meg så stygt, og så lett stifte en ny familie som han fremstår som lykkelig med? Hva hvis han blir rik? Avdelingsleder på jobb? Er dypt elsket av sin kone og barn?

Hva med deg. Hvilken målestokk bruker du? Hvor mye penger må du tjene? Hvor perfekt må ditt nye kjæresteforhold være? Hvor friske og sunne må dine barn være, innen du slutter å forsøke og overgå en psykopat som ikke engang kan se hva du driver med? Klarer du å kjempe for din egen lykke, uavhengig av hvordan det går med p?

Mustaine klarte ikke å forhindre at bandet som behandlet ham så urettferdig, ble rike og verdensberømte. Han tenkte nok mang en dag at “det der skulle vært meg”, akkurat som vi selv har tenkt når vi har sett p sammen med det nye objektet. Det kan hende at Mustaines bitterhet hindret ham i å nyte sin egen suksess, selv om bruddet med det gamle bandet var en direkte motivasjon og drivkraft for den. Det vet vi ikke. La oss håpe at han i dag er i stand til å være stolt av seg selv og hva han har oppnådd.

Du har ingen kontroll på hva som skjer med psykopaten. Selvfølgelig fortjener han/hun ingen lykke. Men det finnes vellykkede psykopater. Ingenting hindrer dem, de skyr ingen midler. På uhederlig vis kommer de seg opp og frem.

Ikke la det stoppe deg i å gledes over hva du selv har oppnådd.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. 

Dagens tekst er inspirert av boken “Den edle kunsten å gi f**n” av Mark Manson. Språkbruken i denne teksten kan virke støtende på noen.

Hvordan kan det “å gi faen” hjelpe deg i rehabiliteringen? Og hvordan kan en bok som egentlig ikke handler om verken psykopater, tåkelegging eller PTSD hjelpe deg?

Under og etter relasjonen med en p/n så tar alt veldig stor plass. Psykopaten tar stor plass. Sorgen og smerten tar stor plass. Behovet for avklaring tar stor plass. Det er en grunn til at det er plass til lite annet. De fleste husker hvordan alt som tidligere vekket lidenskap i oss ble likegyldig, og hvordan fokus på andre ting enn psykopaten og oss selv, slik som jobb og venner, bare forsvant. I lang tid bare eksisterte vi. Livet vårt utfoldet seg i en meget snever boble av smerte og forvirring, og vi levde bare en dag av gangen.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Mark Mansons budskap er å huske på hvor små vi er i det store bildet. Vi skal være på denne jorden i et brøkdels sekund. Vi burde bruke den korte og dyrebare tiden til å gi mer f…, ikke i livet, men i motgangen vi møter. Livet skal leves til det fulle. Det som ofte hindrer oss i optimal livsutfoldelse, er måten vi møter motgang. Livet kan, ifølge Manson, ikke renskes for smerte og motgang. Det er måten vi løser motgang på, som gjør oss lykkelige. Livet har egentlig ingen mening annet enn å løse problemer. Og så dør vi.

Lidelse og smerte har en verdi, for når vi løser problemet så går det kun oppover. Det er oppturene som gir oss følelsen av å leve. Først da setter vi pris på ting.

Lidelse gir mening når man selv har valgt den, kanskje for å tjene en større sak. Tenk for eksempel på nonner og munker. De lider kanskje ikke, men de forsaker mye for å tjene noe større enn dem selv. De spiser ikke mer enn de må. De sover på harde senger og må stå opp tidlig hver eneste dag. De eier ingen materielle verdier. De arbeider hele dagen for å kunne produsere det de trenger. De har kun hverandre og bønnen.

Valgte vi vår lidelse etter psykopaten? Nei. Men lidelsen fungerte som en viktig transformasjon. Vi forstod at “dette fungerer ikke, det er noe i livet mitt jeg må løse”. Veien ut av lidelsen gikk, for de fleste av oss, oppover. Å gå i motbakke er så klart et slit, men på toppen er utsikten så mye klarere.

Jeg husker også at jeg opplevde sorgen som et godt sted å være. Ikke fordi jeg gjorde meg selv til et offer, men hjernen beskyttet meg mot ytterligere belastning, og pakket alt og alle rundt meg inn i bomull.

Manson skriver, “dersom lidelse er uunngåelig, hvis vi ikke kommer utenom problemene våre, er ikke spørsmålet vi bør stille oss selv “hvordan gjør jeg slutt på lidelsen”, men “hvorfor lider jeg, i hvilken hensikt lider jeg?”

Manson kritiserer dagens “hyggekultur”, at vi skal kose oss hele tiden, aldri krenkes og aldri møte motgang. Han siterer filosofen Alan Watts når han beskriver “bakvendtloven”; tanken om at jo mer du forsøker å ha det bra, jo mindre tilfreds blir du, fordi det å forsøke understreker at du mangler noe i utgangspunktet. Å ønske seg positiv erfaring er en negativ erfaring. Å akseptere negativ erfaring, er en positiv erfaring.

Dette kan kanskje forklare hvorfor så mange føler ingenting hjelper i tiden etter psykopaten. Man vil så gjerne ha det bedre, men ingen tiltak løser noe i mer enn ti minutter. Kanskje er det fordi vi ikke aksepterer lidelsen. At vi er altfor opptatt med å fortelle oss selv “her kan jeg ikke være” og krabbe ut av hullet, i stedet for å se etter hva som egentlig finnes i hullet. Når vi desperat klorer og graver oss ut i skitt og sand som bare får oss til å falle ned igjen, så kanskje vi overser at det i hullet befinner seg en stige? Eller en lykt? Når du lider, så kikk deg rundt. Hva ser du der du er akkurat nå.

Kanskje oppdager du at du hele livet har brydd deg for mye.

“De fleste av oss strever livet igjennom med at vi gir for lite faen når vi befinner oss i situasjoner der ingen har gjort seg fortjent til at vi skal bry oss.” – Manson

Jeg tolker Manson dithen at vi bør gi mer faen i folk som gir oss motgang, men også i folk som ikke gir oss direkte motgang, men som ganske enkelt ikke bryr seg om oss.

Jeg har selv masse å lære av begge tilfellene. Jeg kan ergre meg hele dagen over en krenkelse. Mitt ego er av og til – etter psykopaten – i ulage fordi jeg har sverget på tro og ære at jeg aldri skal la meg tråkke på igjen. Men hva medfører det? Jeg kan få dagen ødelagt av ting som ligger utenfor min kontroll, fordi jeg ikke kan kontrollere andre menneskers adferd. Jeg kan kun kontrollere min egen. Hvis jeg blir rasende hver gang et fremmed menneske gir meg et avvisende blikk, så er det ikke den fremmede som får et problem, det er jeg selv.

Før psykopaten (og delvis fortsatt) så innbilte jeg meg selv at mennesker som jeg bare hadde kontakt med to ganger i året – og da som regel på mitt initiativ – var gode venner. Fordi de var elskelige, morsomme og hyggelige så fortalte jeg meg selv betryggende (men falske) historier om at jeg var omgitt av gode venner. Jeg var ikke direkte omgitt av fiender. Men jeg trodde at jeg hadde en plass i hjertene til folk som egentlig ga faen i meg. De syntes det var kjekt at jeg inviterte dem på middag av og til, eller at jeg hjalp dem med eksamensforberedelsene, og det var det.

Manson har mer klokt på hjertet.

“Når vi blir eldre og kan dra nytte av erfaringene vi har gjort oss (og av at vi har sett så mye tid gli ut av hendene våre) begynner vi å legge merke til at ting sjelden får varige konsekvenser for livet vårt. De folk hvis oppfatninger en gang betydde så mye for oss, er ikke lenger til stede i livet vårt. Smertefulle avvisninger viste seg senere å ha vært av det gode”.

Nå er jeg der. Og jeg har vært der en stund. Jeg er sjeleglad for at P er ute av livet mitt. Jeg hadde antakelig vært tyve år eldre i kropp og sjel hvis jeg fortsatt danset rundt hans pipe, ensom, uslitt og oppbrukt. Jeg gir fullstendig f… i hva han tenker om meg i dag. Jeg bryr meg ikke om hva han gjør. Dette som for syv år siden var det eneste viktige (jeg bryr meg dog litt om hvor han er, fordi jeg kjører forbi to hundre meter unna huset hans noen ganger i året, men det gir meg et emosjonelt blaff).

Jeg er der. Men hvor er du?

Manson har forøvrig likevel noen tanker omkring narsissistisk adferd.

“Følelsen av å være berettiget lukker deg inn i en slags narsissistisk boble som fordreier alt på en slik måte at det bekrefter nettopp denne følelsen. Folk som føler seg berettiget betrakter alle hendelser i livet sitt enten som en bekreftelse av, eller trussel mot sin egen overlegenhet. Dersom noe godt skjer i livet deres, skjer det fordi de har prestert noe fantastisk. Dersom det skjer noe kjipt, skjer det fordi noen er misunnelige og forsøker å trekke dem ned. De berettigede er uimottakelige. De lurer seg til å tro hva det måtte være, bare det bygger opp under deres følelse av overlegenhet. De opprettholder en mental fasade uansett hva det måtte koste, selv om det noen ganger innebærer at de må utsette folk rundt dem for fysisk eller emosjonell vold.”

Dette har vi jo kjent på kroppen. Men er det ikke godt å se det i så tydelig skrift? Med p/n kommer du ingen vei. Alt de ødela for deg vrir de til å bli din egen skyld. De tar intet ansvar. Men DU kan ta ansvar for ditt eget ve og vel. Gi faen i psykopaten!

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Vel, nesten på direkten.

Narsissistisk raseri kommer som følge av en narsissistisk krenkelse (også kalt narsissistisk skade eller sår). Det som skiller en narsissistisk krenkelse fra en ikke-narsissistisk krenkelse er at psykopatens eller narsissistens grandiositet blir rammet. Psykopaten opplever krenkelsen som enormt nedlatende og at deres viktige status ikke blir respektert. Krenkelsen kan være av malign art, med andre ord noe enhver ville blitt krenket over. Men den kan også være så benign som et blikk eller en avvisning, som aldri var ment som en krenkelse, kanskje bare et “nei”.

Især narsissisten er spesielt sårbar for slike ikke-krenkelser, det vil si krenkelser som ikke ville krenket sunne mennesker. Derfor kalles det også “narsissistisk krenkelse” og ikke en psykopatisk krenkelse. Likevel kan det være svært vanskelig å vurdere om noen er psykopat eller narsissist basert på reaksjonen alene. Der hvor narsissisten blir krenket fordi deres ego er truet, så krenkes psykopaten fordi deres overordnete posisjon er truet. For eksempel “backtalk” fra en person som psykopaten anser å være underordnet. En p/n vil alltid være fullstendig blind for sin egen rolle i konflikten.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Den narsissistiske krenkelsen fører til et narsissistisk raseri. Raseriet kan vise seg umiddelbart i form av en utblåsning av de sjeldne, eller det kan ligge og ulme til p/n finner et bedre tidspunkt å slippe det løs. Fordi det siste ofte skjer, så aner objektet ofte ikke hva raseriet kommer av. Raseriet kan komme flere måneder etter hendelsen(e) som utløser det. Sunne mennesker har lagt det bak seg, men p/n gjør ikke det. P/n glemmer ikke en krenkelse. Faktisk kan det være livsfarlig å forbli i en psykopats liv, hvis man har krenket ham/henne. Hevnen kommer alltid, og ofte med renter. Der hvor normale menneskers aggresjon avtar med tiden, så vokser den i en p/n.

Noe annet som kjennetegner narsissistisk raseri, er at det er “skittent”. P/n bruker alle dine sårbarheter mot deg og et narsissistisk oppgjør er ikke et angrep på saken, men mot deg som person. Du tar ikke feil, du er feil. Ofte har argumentene ingenting med krenkelsen å gjøre. P/n angriper ikke for å oppklare noe men for å skade deg.

Det direkte raseriet er faktisk det minst farlige, selv om det med en p/n alltid er en viss fare for fysisk vold. Det farligste raseriet er det du ikke ser, der hvor p/n i stedet for å pøse eder og galle over deg, bruker raseriet til å sabotere dine relasjoner, din økonomi eller din karriere bak din rygg. Det gjør nemlig at du tror du er trygg, at saken er lagt bak dere, og at du forblir i relasjonen.

Jeg vil nå fortelle om en egenopplevd og nylig opplevelse av narsissistisk krenkelse og påfølgende raseri. I mitt arbeid som sykepleier støter man av og til på dette hos maktpersoner, men sjelden så tydelig som nå.

Jeg trengte en gang å tilkalle en lege. En ung, nesten nyutdannet lege sågar, derfor var det narsissistiske raseriet så avslørende. Jeg nevner dette for å gjøre oppmerksom på at en p/n er berettiget og krever spesiell respekt uavhengig av opparbeidet status. De betrakter seg selv som spesielle, uten å ha evner eller bragder som tilsier at de er det, kun i kraft av å eksistere. Jeg vil for ordens skyld påpeke at jeg ikke stiller noen diagnose på personen, men på adferden.

Da jeg via telefon forsøkte å tilkalle legen for å utføre en helserelatert oppgave, så fikk jeg en leksjon i hvor mye vi sykepleiere maste på denne legen, og at han ikke kunne utføre alle oppgavene vi påla ham. Fordi jeg nettopp var kommet på jobb og aldri hadde forventet noe av denne legen tidligere, så ble jeg irritert over responsen hans. Jeg svarte “hvis du er misfornøyd så får du ta det opp med ledelsen”. Jeg la på.

Det var dette som utløste krenkelsen, at jeg la på. Det skulle senere også vise seg at en mulig årsak var at jeg er sykepleier og i denne unge legens øyne underordnet. Legen likte muligens ikke at underordnete kontaktet ham direkte. Det var irrelevant for den unge legen at jeg er tyve år hans senior, både i alder og erfaring.

En time senere ringte derfor legen tilbake og ville snakke med sykepleieren “som la på”. Jeg ble hentet og fikk høre hva legen hadde på hjertet. Den påfølgende ordvekslingen finnes på lydlogg. Dessverre får jeg av juridiske årsaker ikke lov til å transkribere samtalen. Men jeg vil gjengi noen punkter ut fra hukommelsen. Igjen vil jeg påpeke at jeg ikke stiller diagnose på vedkommende. Jeg forteller at det er slik narsissistisk raseri ser ut.

“Så du synes det var greit, det du gjorde? Er det ok å oppføre seg slik mot en kollega synes du?

Jeg må faktisk gå overtid for å gjøre det du forlanger, er det ok å forvente av meg synes du, at jeg skal bruke fritiden min til dette?

Jeg forlanger å få vite ditt fulle navn.

Jeg vil minne deg på at jeg har din uforskammethet på lydlogg”.

På dette tidspunktet så ante det meg at et narsissistisk raseri var i ferd med å utfolde seg. Jeg valgte derfor å tie, fordi jeg mistenkte at vedkommende ville avsløre seg hvis han fikk lov til å fortsette tiraden fritt. Narsissistisk raseri har nemlig en tendens til å eskalere. En p/n vil egge seg selv opp, man kan si at de kaster bensin på eget bål. De blir ruset av sitt raseri. Og jeg fikk rett, det gikk ikke lang tid før trusselen kom.

“Jeg vil minne deg på at jeg kjenner ledelsen. Jeg vet hvem som er din sjef. Jeg har god kontakt med toppene i byen og kan sørge for at du ikke får jobbe. Den eneste som kommer til å bli skadelidende karrieremessig, er deg. Jeg har tenkt å gå videre med dette”.

Etter å ha tillatt legen å utfolde seg tilstrekkelig, så svarte jeg “dette gidder jeg ikke å høre på, du får bare gå videre med saken”, og la på.

Legg merke til at hensikten med samtalen var først å så skam i meg, deretter frykt. Jeg skulle tro at opptrinnet var min skyld alene, slik at jeg tiet om saken og aksepterte sanksjonene som skulle komme.

Men denne gang lot jeg meg ikke skamme. Jeg tiet heller ikke. Jeg gikk rett til ledelsen med saken.

Legen ble kalt inn til et møte. Saken fikk følger for ham. Ingen for meg.

Jeg kan ikke love at utfallet alltid blir slik. Men slik adferd bør man eksponere, uansett. Hvis du blir utsatt for noe lignende på jobb eller privat, så ikke brenn inne med hendelsen. Fortell om den, uten å skamme deg.

Temaet “eksponering” har forøvrig tidligere vært diskutert her på bloggen. Senest i mai 2018. Dette er hva jeg skrev den gang. 

Bør psykopaten eksponeres?

(Den forrige teksten i Hare serien ble publisert i mars 2020)

I Hare-serien lærer vi om de offisielle kriteriene for å stille en psykopatisk/antisosial diagnose. Offisielt er det 20 kriterier. 12 må oppfylles for å få en diagnose. Vi lærer om kriteriene for å forstå at en person ikke er en psykopat kun fordi hun lyver mye, eller fordi han er notorisk utro. Når vi har kunnskap så er vi bedre i stand til å bedømme de vi møter. Vi blir også i stand til å påpeke når begrepet “psykopat” blir brukt utidig, og til å argumentere hvorfor.

Imidlertid oppdager mange av oss at psykopaten som plaget oss ikke bare oppfyller 12 kriterier, men kanskje så mange som 16,17 eller 18. Hvis du kan nikke gjenkjennende til så mange kriterier om en person du kjenner intimt, så behøver du ikke lenger å være i tvil. Personer vi kjenner intimt inkluderer nære venner, søsken vi er vokst opp med, foreldre eller partnere.

Eksempler på personer vi ikke kjenner intimt nok til å uttale oss om er fjerne slektninger, personer vi nettopp har begynt å date, eller bekjente. Det er for tidlig å kalle disse personene “psykopater” eller insinuere noe slikt overfor tredjeparter. Det er likevel lov å være oppmerksom på røde flagg og trekke seg unna vedkommende.

Når det gjelder kriterie 12 – tidlig atferdsproblemer – så er det vanskelig for partnere å vurdere. Mange psykopater holder sin fortid skjult, eller de lyver om den. De eneste som er i stand til å uttale seg om dette kriteriet, er foreldre og søsken, samt de første ungdomskjærestene. Men også deres historier må man ta med en klype salt. Mange foreldre benekter deres barns adferd eller de beskytter psykopatiske barn ved å skjønnmale deres oppvekst på en måte som dekker over tidlige psykopatiske tegn. Noen primærobjekter har likevel klart å danne seg et bilde av psykopatens barne- og ungdomsår som antyder at psykopatien var synlig allerede den gang. Noe som er vanlig er at det inniblant alle familiemedlemmene som beskytter psykopaten eller som aldri har sett et problem, dukker opp en slektning som er villig til å fortelle sannheten. For eksempel et søsken som ble spesielt plaget av psykopaten, eller en onkel eller tante som aldri ble sjarmert av deres psykopatiske nevø eller niese.

Selv har jeg fått øynene opp for ett av barna i min egen slekt. Det er noe galt med barnet. Men det virker ikke som barnets foreldre ser det som jeg ser. Enkelte andre slektninger er imidlertid oppmerksomme på barnet. Jeg er en såpass fjern slektning at jeg ikke kan stille noen diagnose. Jeg kan kun se at “det er noe galt”.

Barne- og ungdomspsykopati er mindre dokumentert enn voksne psykopater. Man har for eksempel ikke lov til å stille noen diagnose før barnet er 18 år. Det er en grunn til det. Mange barn kan vise psykopatisk adferd som egentlig har andre årsaker og som de vokser av seg. Å få en antisosial diagnose er en enorm belastning. Det blir feil å belaste en ung person med dette, ihvertfall hvis det er noe annet enn psykopati ungdommen sliter med.

Bakdelen ved å forby en tidlig diagnose at problemet får lov til å eskalere. Psykopater lærer seg å bli “gode” psykopater fra tidlig alder. Når de er 18 så er mange allerede godt trenet, blant annet i å skjule deres psykopati. De få som havner i behandleres søkelys blir derfor ikke alltid fanget opp.

En annen uheldig effekt av sen diagnose er at selv om man ikke gir unge psykopater en slik diagnose, så er det merkelig nok akseptert å gi dem andre diagnoser, som ADHD, schizofreni, asperger etc. Mange unge psykopater risikerer å få feil diagnose og dermed også feil behandling, inkludert sterke medikamenter, og en sanksjonsfri tilnærming til deres handlinger. For eksempel kan tortur av dyr bli møtt med forståelse og en toleranse som egentlig ikke er akseptabel. Barnet lærer at hvis det spiller “offer”, gir uttrykk for falsk anger eller gråter på kommando, så blir det tilgitt og ugjerningen får ingen konsekvenser.

“Most psychopaths begin to exhibit serious behavioral problems at an early age. These might include persistent lying, cheating, theft, fire setting, truancy (skulking), class disruption, substance abuse, vandalism, violence, bullying, running away and precocious sexuality.”

– Robert Hare

Hvis man i det hele tatt kan behandle eller moderere psykopater, så må muligheten for best resultat være størst tidlig i livet. Et forbud mot tidlig diagnose er til hinder for denne muligheten.

Eller spiller det egentlig noen rolle? Er alle psykopater dømt til å utvikle deres psykopati i full blomst, uansett tidlig innsettende tiltak?

Jeg har hørt en ubekreftet historie om et kjærlig og velfungerende par som fikk en psykopatisk sønn en gang på 40- eller 50-tallet. Paret hadde intet begrep om psykopati. Men de merket at sønnen manglet normale evner for empati og samvittighet. De kunne ikke lære ham empati. Men de lærte ham at hver gang han havnet i konflikt med en annen person, så måtte han “se på seg selv”, altså hva han selv hadde bidratt med til å utløse konflikten. Dette ble en slags mantra for sønnen, som hver gang han havnet i konflikt gjorde nøyaktig som foreldrene hadde lært ham. Han vokste opp og lærte aldri dypere følelser, men ble en noenlunde velfungerende mann som ble gift, selv fikk to barn og skjøttet en bedrift med god inntjening.

Mange barn og ungdommer har en turbulent oppvekst. Det kan være vanskelig å skille ekte psykopater fra barn som “prøver seg fram” for å finne sin plass i livet. En indikator kan være hvis barn som vokser opp i velfungerende familier (som det kjærlige paret i historien), likevel viser en adferd som den Hare beskriver, konsekvent og over tid.

Hare trekker spesielt frem grusomhet mot dyr og yngre søsken som en avslørende indikator.

“”The shocking things he did to his baby sister`s doll felt like warnings, but we brushed them aside”, one mother told me. “But when he actually tried to smother his sister in her crib and snipped the skin of her neck with a pair of scissors, we realized with horror that we should have trusted our worst intuitions from the start”.”

“Adult psychopaths usually describe their childhood cruelty towars animals as normal events, matter-of fact, and even enjoyable. A man who scored high on the psychopathy checklist chuckled as he told us that when he was ten or eleven he shot “an irritating mutt (bikkje)” with a pellet gun. “I shot him in the ass and he cried and crawled around for awhile and died”.”

– fra “Without conscience” av Robert Hare.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 600 og 960 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected] Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.