Uttrykket “å vekke sovende hunder” var ukjent der jeg vokste opp. Vi brukte de beslektede uttrykkene “å gå rundt grøten” eller “å la ting ligge”. De har ikke helt den samme betydningen, men nesten. Vi brukte også “å vekke en sovende bjørn”, som lyder likt men handler om noe annet. Å vekke en sovende bjørn betyr å unngå fare – å ikke vekke monsteret, enten i et menneske eller i en sak. Å vekke sovende hunder handler snarere om at når man sier A så må man også si B, ellers får mottakeren (og kanskje også budbringeren) ikke indre ro og fred, noe man heller ikke får når hunden blir stående og bjeffe og gjø fordi man har vekket den, derav metaforen. Når man har vekket en sovende hund så må man også sørge for at den faller til ro igjen. Eller sagt på en annen måte; man må fortelle hele historien og unngå forvirring slik at tilhøreren får sjelefred.

Jeg ble første gang oppmerksom på uttrykket i romanen “Adjutanten” av Jørgen Norheim. Den aldrende militæroffiseren i historien er en grubler, en tenker, en filosof. I møte med gårdeieren som han leier husrom av, så opplever han at verten er kryptisk, irriterende og provoserende fordi det han sier blir hengende i løse luften, slik at den grublende offiseren blir liggende søvnløs og analysere hans ufullendte uttalelser.

Psykopaten vekket mange sovende hunder i oss. Deres handlinger og ord var ment å forvirre og gjøre oss søvnløse. Når vi løper etter dem i håp om å oppklare forvirringen de helt bevisst skapte, så er det for at hundene igjen skal falle til ro. Vi klarer ikke å finne ro der de står og bjeffer oss i øret.

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Psykopaten og narsissisten rører bevisst i grøten, hele tiden. Ingenting skal være avklart, oppklart eller avtalt. Når vi tror en sak er lagt død, så vekkes den til live igjen. Hvis vi tror vi har en avtale med dem, så tåkelegger de oss til å tro at det aldri var en avtale, kun et forslag.

Les dette eksempelet på en samtale der ordsalat er tilstede og der «hundene vekkes». Ordsalat kan defineres som en brist i kontinuiteten eller stringensen i en samtale, fordi den 1) ikke følger normal logikk (for eksempel tåkelegging), 2) er kryptisk (svarene passer ikke til spørsmålene, ord blir brukt på feil sted etc., man får følelsen av å snakke med en som er dement) eller 3) «crazy making» (for eksempel å «snakke i ring»);

A: Skal vi invitere C over på middag i morgen?

B: Ja, det er greit.

Neste dag;

B: Har du sagt til C at han er invitert i kveld?

A: Nei, jeg forstod det ikke slik at vi hadde bestemt oss.

B: Jeg sa det var greit, da har vi bestemt oss. Jeg har nå beregnet ekstra mat til i kveld.

A snakker med C i telefonen.

B: Husket du å invitere ham nå?

A: Nei, det gjorde jeg ikke. Vi snakket om noe annet.

B: Hvorfor ikke?

A: Du sa det var greit, men har du egentlig lyst?

B: Ja, jeg har lyst.

A: Ok, vil du fortelle ham det da?

B: (Begynner å bli meget oppgitt) nei. Det var din idè, da inviterer du ham selv.

A snakker med C i telefonen for andre gang på samme dag, det er allerede sen ettermiddag;

A: B har lyst til at du kommer på middag i kveld.

C: Takk for invitasjonen, men jeg har allerede begynt med matlagingen.

Utvekslingen ovenfor kan være en misforståelse mellom to normale personer. Men hvis en psykopat er involvert så er det ikke snakk om en misforståelse, men om bevisst tåkelegging. B befinner seg helt til det siste i villrede om hvorvidt C kommer på middag eller ei. Legg merke til at A (som muligens er psykopat) klarer å vri det til at det er B som har tatt initiativet til invitasjonen. Dette kan påvirke relasjonen mellom B og C. For eksempel kan det bli kleint hvis B er en kvinne, gift med A, og inviterer C – som kanskje er en enslig kompis av A – på middag. Manipuleringen er komplett hvis C kanskje synes B er attraktiv.

Eller hva hvis B og C i utgangspunktet ikke er de beste venner, men at de tolererer hverandre fordi begge står A nær? Hvilken grobunn for misforståelser kan det da skape når A forteller C at B ønsker å invitere C på middag?

Legg også merke til at A venter i det lengste med å invitere C. Det sier seg selv at hvis man venter for lenge med en middagsinvitasjon, så har den inviterte allerede lagt andre planer. Alle legger en plan for middag. Kan det være at A egentlig ikke ønsket å invitere C på middag, men snarere var interessert i å «teste» B?

Ingenting er sikkert med en psykopat eller narsissist. De kan iscenesette en krangel for så å stikke av i kampens hete. I dine forsøk på å avklare krangelen eller skape forsoning så får du ikke tak i dem. De har slått av telefonen og blir borte i flere dager. I mellomtiden kverner de vonde ordene som ble sagt i ditt hode. Det preger dine dager og netter, du klarer knapt å fokusere på noe annet. Hundene er vekket og vil ikke falle til ro. Du tror du trenger psykopaten for at hundene skal falle til ro. Slik jager vi etter psykopaten for å hjelpe oss med å få hundene til å sove igjen.

Men psykopaten er ikke interessert i din sjelefred. De vekket hundene vel vitende om at vi trenger dem for å berolige hundene igjen.

Tenk i enda videre forstand. Hva kan for eksempel en psykopatisk forelder som sørger for at hunder står og bjeffer i øret til deres sønn eller datter hele livet, utrette av skade? Hvem finner den nødvendige roen til å finne ut av hvem de er i en sårbar alder; å lære seg selv og sine egne egenskaper å kjenne, slik at talentene kommer til nytte i den riktige utdannelsen og påfølgende karriere? Hvem klarer å velge den riktige partneren eller de riktige vennene når hundene ikke er rolige? Hvem klarer å tenke klart om noe som helst med urolige hunder rundt ørene? For barn av psykopatiske foreldre er dette realiteten de første tyve årene av livet eller enda lenger. Barn av psykopatiske foreldre blir ofte forvirret og havner på feil hylle i livet fordi de aldri har fått den nødvendige indre roen til å velge riktig. Den psykopatiske forelderen har sørget for at oppmerksomheten til sønnen og datteren hele tiden er et annet sted enn der den bør være.

Men du trenger ikke psykopaten for at hundene skal falle til ro. Psykopaten vil bare sørge for andre måter å vekke hundene på. Du kan selv vugge hundene i søvn igjen, ved å huske at hva psykopaten sier og gjør ikke er verdt å gruble på. Psykopaten bare kaster ut tomme ord og handlinger for å vekke hundene, for å få en reaksjon fra deg. Det finnes ingen substans eller mening. Å analysere tomme handlinger blir som å koke suppe på spiker; du vil aldri få noen smak eller næring av det. Du blir ikke mett uansett hvor lenge du grubler. Det har derfor ingen hensikt. Du kan likegodt la det være. I stedet kan du fortelle hundene «Falsk alarm! Ingenting å bry seg om. Gå og legg dere igjen».

Hvordan går det egentlig med din helbredelse? Hvis du tenker ett år tilbake i tid, vil du si at den går framover – også selv om det skjer langsomt? Vokser du i sjel og sinn, er du blitt klokere og sterkere? Eller sitter du fast i “loops” og kvernetanker? Har du problemer med å gå videre uten “den siste samtalen” eller hevn? Hvor lenge vil du si at du har stått stille; seks måneder, to år eller kanskje fem år? Husk at å tenke på psykopaten hver dag ikke er det samme som å stå stille. Det er naturlig å tenke mye på en slik relasjon, selv lang tid etter. Å stå fast handler om at du ikke finner sjelefred, selv om du har forsøkt og til tross for at det har gått lang tid.

Hvis du fortsatt har et behov for å konfrontere psykopaten, enten det er en eks partner, en forelder eller en venn, så er det som regel på grunn av ett av to; 1) det har ikke gått lang nok tid, du er i en tidlig fase og kanskje noe utålmodig, eller 2) det har gått lang tid, men noe har skjedd underveis som gjør at du står fast. Din vekst har ikke gått “etter boka”. Forsøk å identifiser om det dreier seg om en av disse to årsakene. Jeg tipper at nitti prosent av dere som opplever at dere står fast, er i en av de to kategoriene. Når du har identifisert problemet så kan du vurdere tiltak. Har du for store forventninger til hva helbredelse innebærer? Trenger du profesjonell hjelp? Er det faser du har forsøkt å utsette, omgå eller ignorere, og nå slår de deg i bakhodet som en boomerang?

Den generelle holdningen her på bloggen (og i det globale miljøet) er at man bør unngå en konfrontasjon. Det kan imidlertid være vanskelig å forstå hvorfor man bør unngå den. NK hindrer selvsagt at man kan konfrontere psykopaten. Men hvis du står fast og er desperat, vil et enkelt unntak fra NK gjøre hverdagen enklere for deg?

Annonsørinnhold

NÅ: 24 superkule julekalendere på tilbud

Det første jeg vil gjøre er å fraråde deg fra en konfrontasjon. Tenk på følgende;

• En “siste samtale” med psykopaten vil bare tilføye nye utsagn og handlinger til dine allerede overarbeidede grublerier og analyser av relasjonen. Psykopaten snakker i koder og “ordsalat”. Sjansen er stor for at du vil føle behov for enda en avklaring etter det som var ment å være “den siste avklaringen”.
• Vær forberedt på ytterligere angrep. En konfrontasjon bærer i seg en høyere grad av aggresjon enn samtaler med andre intensjoner. En psykopat vil mest sannsynlig reagere offensivt på å bli avkrevet svar. Har du lært deg å observere i stedet for å absorbere ennå? Hvis ikke så er du mest sannsynlig ikke klar. Hvis du fortsatt er tilbøyelig til å absorbere angrep så vil psykopaten klare å påføre deg ytterligere kutt, i tillegg til de du har fra før.
• Forventer du noe av psykopaten, slik som anger eller en beklagelse? Forbered deg på skuffelse. Psykopaten ser ikke relasjonen slik du ser den. Han/hun lever i en fantasiverden hvor de aldri har skyld eller ansvar. Hvis psykopaten har begått gjentatte overgrep mot deg (noe som er sannsynlig) uten en eneste gang å be om tilgivelse, så går det mot enhver logikk og menneskelige natur å tro at du plutselig får en beklagelse nå. Psykopaten har ikke brukt ditt fravær til å reflektere, savne deg eller se relasjonen fra ditt ståsted.

Tenk på at du trenger ikke å konfrontere psykopaten for å heles. Jeg forstår at du tror du trenger det. Men hva hvis psykopaten er død? Eller dement? Eller på annet vis utilgjengelig? Betyr det at du aldri kan heles? Nei, selvfølgelig ikke. Tenk på alle som lever videre med overgrep begått av nå døde slektninger. Kanskje det er en idè å betrakte psykopaten som nettopp død og fortelle deg selv at muligheten for en konfrontasjon rett og slett ikke er tilstede, slik at fokus vendes over på deg selv.

Hvis jeg fortsatt ikke har klart å overbevise deg om å unnvære en konfrontasjon så kan det være at du trenger å kjøre på, om ikke annet enn for å få behovet “ut av systemet” eller oppdage at det hadde ingen hensikt i utgangspunktet. Jeg forstår også behovet for at noen ord trenger å forlate dine lepper for å gi deg sjelefred. Jeg vil også legge inn en liten klausul. Der hvor jeg ikke ser noen som helst grunn til å konfrontere en eks, så kan det i visse tilfeller være nødvendig å konfrontere en forelder eller en venn fordi de er en del av et større nettverk som du fortsatt har bindinger til.

Gjør deg da noen tanker innen konfrontasjonen;

• Vær forberedt på nødvendig flukt. Legg møtet til et nøytralt sted, gjerne offentlig (for eksempel en kafe eller en park) slik at psykopaten er nødt til å moderere sin reaksjon.
• Kan du leve med verst tenkelige utfall? For eksempel at du blir fysisk angrepet, eller at psykopaten får inn et enda bedre “siste stikk” enn ved siste kontakt.
• Har du et sterkt nok støttenettverk, som er villige til å ta deg imot og lindre etter konfrontasjonen?
• Har du sterk nok tro på din egen virkelighet slik at du står støtt i den fornektelsen og projeksjonen fra psykopaten som definitivt vil komme?
• Vær forberedt på at kanskje ingenting av konfrontasjonen vil forløpe slik du så for deg og “øvde inn” i forkant. Vær forberedt på at du ikke fikk sagt noe, eller svært lite, av det du hadde på hjertet.
• Husk at du eksponeres for ytterligere mishandling uten noen som helst personlig gavn for deg.

Hvis du har gjennomført en konfrontasjon så ikke skam deg eller klandre deg selv hvis den ikke forløp som planlagt. Mest sannsynlig gjorde den ikke det. Tenk heller “pytt pytt, jeg gjorde et forsøk, nå kan jeg krysse det av på listen over ting jeg måtte gjøre for å gå videre”. Skriv gjerne om din opplevelse i kommentarfeltet.

På grunn av ferie og manglende nettdekning så blir det stille fra meg resten av mai måned. Det betyr at kommentarer lagt inn i den perioden ikke vil bli publisert umiddelbart, og andre henvendelser ikke vil bli besvart før månedsskiftet. Jeg ønsker alle en flott nasjonaldag og en fin vår. 

Mange av oss som tenker tilbake på langvarige relasjoner med psykopater og narsissister, enten det er snakk om partnere, venner eller slektninger, blir slått av noe påfallende. Vi blir selvfølgelig slått av mange ekstraordinære ting etter en slik relasjon. En av dem er hvor dårlig rådgiver psykopaten var, som om han eller hun overhodet ikke kjente våre behov eller forstod våre egenskaper. Det er ihvertfall slik vi opprinnelig unnskyldte vedkommende; at de mente vel, men kjente oss for dårlig til å hjelpe oss. Kanskje kunne vi strekke oss til at de var egoister som ikke lyttet til oss, men som aldri ville skade oss bevisst.

Senere går det opp for oss hvor pågående de var. De hadde en mening om alt, inkludert om våre liv og om ting de umulig hadde forutsetninger til å uttale seg om. Faktisk var det irriterende hvordan de blandet seg inn i alt mulig. De insisterte på at de visste bedre enn oss, hva vi burde bruke vår tid og våre penger på. Men bevisst ondskapsfulle? Nei, den sitter for langt inne.

Men når vi tenker enda hardere etter så virker det som om de bevisst sendte oss på ville veier.

Annonsørinnhold

Tyvstart på Black Friday-salget: Se de råeste tilbudene nå

En datter fortalte hvordan hennes mor oppmuntret henne til uhemmet pengebruk, selv om moren visste at datteren var enslig og i en usikker arbeidssituasjon. Datteren opplevde at moren så skjevt til henne og oppfattet henne som gjerrig når hun ikke kastet bort penger på nips og ubrukelige ting hvis de tok en bytur eller dro på ferie sammen. Datteren følte seg nesten presset til å bruke penger når hun var sammen med moren, og begynte å vegre seg for å gjøre aktiviteter med henne som innbefattet shopping. Hun trodde det var fordi moren ikke hadde økonomisk begrep, da faren hadde en god inntekt og moren derfor aldri trengte å bekymre seg om slikt. Moren sa alltid “du må jo unne deg noe, du unner deg aldri noe”, noe datteren stilte seg undrende til da hun som regel kjøpte det hun ønsket seg, nettopp fordi hun var nøysom og hadde råd.

En mann fortalte hvordan hans kamerat ville han skulle blåse sin økonomi på en dyr bil, selv om kameraten visste at mannen sparte sine penger til videreutdanning eller omskolering. Kameraten ga seg imidlertid ikke og maste om bilen hver gang de møttes, selv om mannen mer enn en gang hadde sagt tydelig ifra om at en ny bil ikke stod på agendaen. Kameraten hadde ingen personlig gavn av at mannen skulle kjøpe bilen, og mannen fortalte “jeg forstår ikke hvorfor han var så opptatt av den bilen, det var som om hans eneste mål var at jeg skulle pådra meg dyp gjeld, som om han ikke likte at jeg hadde en ryddig økonomi eller kanskje ikke ville at jeg skulle ta den utdannelsen”.

En kvinne forstår i dag hvordan hennes far rådet henne til å ta en utdannelse som overhodet ikke passet til hennes interesser eller egenskaper, og dermed en jobb hun aldri trivdes i. Hun fulgte rådet for å blidgjøre faren, men i mange år etter var hun plaget av hva hun oppfattet som en bortkastet karriere og et talent som aldri ble fullbyrdet. Hun kunne blitt noe større og bedre hvis ikke faren hadde vært så ensporet og nesten truende. Hun husker tilbake til den gang hun skulle velge utdannelse, det lå i luften at hvis hun ikke fulgte farens ønske så kom han ikke til å støtte henne økonomisk under studiet.

Kan det stemme at disse menneskene, sågar egne foreldre, ønsket å se oss mislykket og bankerott? Hvis det er snakk om en psykopat eller narsissist så er svaret ja. Det er flere grunner til dette;

• Når objektet synker så flyter psykopaten opp. Psykopaten næres av objektets lidelse og energi. Det motsatte skjer også; når objektet flyter opp så synker psykopaten. Objektets lykke og suksess fungerer som gift for psykopaten. Har du sett filmen “It” hvor morderklovnen vokser av objektets frykt, men svinner hen til en liten ufarlig dukke når offeret ikke lenger frykter den? Det er nettopp det som skjer. Psykopaten kan aldri sameksistere med objektet på samme nivå. I en normal relasjon bygger begge hverandre opp. Det går ikke sammen med en psykopat.
• Misunnelse driver psykopaten. Hvis et objekt har en god økonomi så oppfatter psykopaten det som om objektet er mer vellykket. Det fungerer ikke i psykopatens grandiose verden, der ingen andre skal ha mer eller større enn ham/henne.
• Psykopaten elsker å manipulere, svindle og narre. Andres liv og framtid er en lek for ham/henne. Hvis psykopaten klarer å lure noen til å lytte til deres råd og handle etter dem, så vokser de av at de har makt og overbevisningsevne. De føler seg smartere enn objektet. Det kan dreie seg om alt fra å investere i dårlige aksjer til valg av livspartner. En psykopatisk forelder eller venn kan overtale objektet til å gifte seg med en partner som overhodet ikke er en god match. De gjør det blant annet med tåkelegging; “han slo deg men han er god på bunnen, han er så livredd for at du skal forlate ham”, “hun var nok bare utro for at du skulle løpe etter henne, for å vise at hun er viktig for deg, hun elsker deg mest av alle”. Når det elendige ekteskapet er et faktum så vil psykopaten fortsette med å tåkelegge og på den måten legge flere dager og år til et katastrofalt samliv.

Psykopaten saboterer på flere måter; ved å få deg til å foreta valg som

• ikke gavner deg,
• som gavner dem, eller
• som direkte skader deg.

Et eksempel på sistnevnte kan være at psykopaten overtaler deg til å hoppe i strikk eller fallskjerm, vel vitende om at du lider av alvorlig høydeskrekk og at en slik aktivitet snarere vil traumatisere deg enn å gi deg en god opplevelse. Psykopaten og narsissisten kjennetegnes av sterk pågåenhet og får deg hele tiden til å gå imot din natur. Du har ofte følelsen av at “dette vil jeg ikke, det føles ikke riktig” sammen med en psykopat. Problemet er at du til slutt overstyrer din egen intuisjon fordi du blir vant til det, i tillegg til at psykopaten sjarmerer eller truer deg til å overstyre den. For eksempel vil en psykopat lett kalle deg “feig” og trykke på sårbare knapper for å få deg på glid. Normale personer gjør ikke slik, de har sperrer mot å presse andre for langt.

(Historier fra lesere er hentet fra henvendelser på e-post, konsultasjoner og fra tiden med “Hjelpetelefon”. De er anonymisert og delvis fiksjonalisert slik at involverte ikke kan identifiseres men essensen er bevart).

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer. 

I dag vil jeg vende blikket bort fra den psykopatiske partneren og mot den psykopatiske og narsissistiske forelderen. Mange har vokst opp med en eller to psykopatiske foreldre, ofte uten å være klar over det. Når vi vet hvor lett det er for en psykopatisk partner å tåkelegge oss og forandre vår virkelighetsoppfatning så kan man forestille seg hvor tåkelagt et barn av psykopatiske foreldre er når de får den narsissistiske virkelighetsoppfatningen inn med morsmelken. Det unormale blir meget normalt for disse barna, og det er virkelig en bragd for sønner og døtre av psykopater å senere i livet skulle orientere seg mot det normale. Strengt tatt har de få eller ingen referanserammer å orientere seg etter. Det hjelper hvis det har vært ikke-psykopatiske omsorgspersoner tilstede, for eksempel den andre forelderen eller besteforeldre. Også eldre, normale søsken kan være nok til å “redde” barnet, fordi han/hun da har en fot i den normale verden.

Merk; når jeg i denne artikkelen skriver “barn” så mener jeg ikke nødvendigvis et lite barn, men barnet til den psykopatiske forelderen, uansett alder.

En psykopatisk eller narsissistisk forelder misliker egne barn. Alle barn vil før eller siden falle i unåde hos en slik forelder, også såkalte “gullbarn”, og det er umulig for barnet å forstå årsaken hvis ikke andre myndighetspersoner intervenerer og forteller barnet at “mor skal du ikke høre på” eller “far er ikke normal”. Dette skjer sjelden fordi det er et stort steg for den utenforstående å ta, og nærstående personer som kanskje har sett lusa på gangen våger ikke å intervenere fordi de da risikerer å selv falle i unåde hos psykopaten. Resultatet blir at barnet tror at den psykopatiske forelderen er som han/hun skal være og at det er barnet selv det er noe galt med. Noen ganger finnes det ingen formildende personer rundt barnet og hele slekter opptrer som flygende aper som passivt eller aktivt deltar i mishandlingen.

Annonsørinnhold

Kjempetilbud hos strømmegigant: Få halv pris livet ut

Manglende støtte fra en psykopatisk forelder kan vise seg ved blant annet:

• Utskjelling og latterliggjøring foran andre. For eksempel husker en mannlig leser hvordan han som meget ung (fem-seks år) ble skammet på selveste julaften fordi han gledet seg for mye til at pakkene skulle deles ut. På et tidspunkt misoppfattet han samtalen og trodde det ble gitt klarsignal til å dele ut gaver. Han løp spent bort til juletreet og fant en gave men ble grovt irettesatt og latterliggjort av sine egne foreldre foran hele selskapet. Han husker at alle de tilstedeværende, tanter, onkler og besteforeldre, syntes å nyte at han ble irettesatt. Ingen forsøkte å trøste. Følelsen av å være “feil” kan han kjenne på den dag i dag.
• Barnet kan angripes av andre; slektninger eller utenforstående, uten at forelderen griper inn og tar barnet i forsvar. Forelderen kan sågar oppmuntre utenforstående til å korrigere barnet og opptre som “heiagjeng”; “bra det nabo, bare sett henne på plass, hun er frekk som flatlusa”. Den psykopatiske forelderen kan også sette den normale forelderen opp mot barnet.
• Barnet opplever ingen støtte i kriser, som i en mobbesituasjon eller ved alvorlig sykdom. En kvinnelig leser forteller hvordan hun som ung (i tyve-årene) ble alvorlig syk og hadde lange innleggelser på sykehus. Foreldrene troppet opp under hver innleggelse og satt der ved hennes side. Hun følte dog en merkelig tomhet av å ha dem der. Hun opplevde ingen støtte eller beroligelse i deres tilstedeværelse, men fikk seg ikke til å be dem om å la vær å komme. Hun tenkte at “dette er vel støtte” selv om hun ikke merket den. Hver gang gledet hun seg til de skulle reise hjem igjen og hun kunne være alene. Dette ga henne dårlig samvittighet. På et tidspunkt var hun blitt så dårlig at hun ikke lenger kunne utføre praktiske dagligdagse oppgaver selv, hun var redd for at kroppen skulle kollapse og at hun måtte fraktes til sykehus i hast. Hun ba derfor om hjelp fra sine foreldre. Faren flyttet inn hos henne for å hjelpe til. Nærmest totalt sengeliggende oppdaget hun at han drakk alkohol bak hennes rygg. Hun forstod at han ikke ville være istand til å kjøre henne trygt til sykehuset hvis behovet oppstod. Hun konfronterte faren med adferden og måtte resten av hans opphold gå på nåler rundt ham fordi hun hadde våget å fortelle ham om hennes bekymring. Etter lang tids behandling ble hun til slutt friskmeldt. Samme dag forventet foreldrene at hun returnerte til full jobb. Senere har hun forstått at de blant sine venner og bekjente på hjemstedet høstet beundring for deres altruisme for deres syke datter.

Langtidsvirkningene av slike oppvekster er naturlig nok omfattende og ofte irreversible. En av konsekvensene er at barnet finner en psykopatisk partner som er lik sin far eller mor. Paradoksalt nok er det ofte først etter bruddet med denne partneren, at barnet begynner å nøste opp trådene som går helt tilbake til fødselen. Den påfølgende indre og ytre oppvasken er livsomveltende.

Andre langtidsvirkninger kan være;

• En overdreven respekt for autoriteter.
• En kronisk og permanent følelse av å være “feil”, underlegen og mindreverdig. At man bare har “en halv stemme” når beslutninger skal tas.
• Livsvarige problemer med å klare å skille mellom hva som er normalt og unormalt, hva man bør tolerere og ikke tolerere.
• Et vanvittig og utmattende jag etter å bli akseptert. Ikke bare av foreldrene, men av venner, partnere og sjefer.
• En forventning om ikke å få støtte, selv av selvvalgte venner og partnere. Følgelig vil man da ofte ende opp med et nettverk som oppfattes som genuint, men som egentlig motarbeider en.
• En iboende følelse av skam, og aksept for at man blir korrigert og irettesatt – selv som voksen og selv om kritikken er illegitim. Man er redd for å stå opp for seg selv fordi man er vant til å bli sablet ned hvis man gjør det.

En av de største feilene disse barna gjør er at de fortsetter å oppsøke den psykopatiske forelderen for å få emosjonell støtte, selv om de egentlig aldri har fått slik støtte. De fortsetter også å pøse ut deres innerste og dypeste lengsler og behov til tross for at deres behov aldri har blitt respektert, og ofte brukt mot dem. En leser fortalte at hun i den eksistensielle livskrisen hun befant seg i etter bruddet med en formodentlig psykopatisk partner, søkte forståelse hos sin mor. Moren viste henne dog ingen interesse eller forståelse før moren fikk det for seg at den samme adferden kunne brukes til å beskrive hennes ektemann (kvinnens far). Først da lyttet hun tilsynelatende interessert til datterens enorme sjelelige kvaler. Moren var med andre ord ikke interessert i datterens lidelse før den kunne brukes til å sverte hennes egen ektemann.

Jeg tror noen av årsakene til at barn av slike foreldre “aldri lærer” kan være:

• Barnet fikk omsorg en sjelden gang via “intermitterende belønning”, slik psykopater opptrer. Som rotten som trykker på godbit-pedalen så fortsetter barnet langt inn i voksenlivet å håpe på at den emosjonelle støtten han/hun en gang fikk, vil gjenta seg.
• Barnet tror at det får støtte når det egentlig blir motarbeidet. Et eksempel er sønnen eller datteren som stolt presenterer sin nye utkårede for sine foreldre. Den psykopatiske forelderen tar den utkårede imot med smil og åpne armer, men saboterer relasjonen ved å subtilt snakke nedsettende om sin egen sønn eller datter eller ved utilslørt utskjelling eller latterliggjøring av ham/henne, foran den utkårede.
• Håpet om at forelderen en gang vil bli til den forelderen barnet alltid har ønsket seg er en meget sterk drivkraft. Barnet fortsetter å appellere til en samvittighet og hjertevarme som den psykopatiske forelderen ikke har.

Finnes det håp for en sønn eller datter med slike sementerte mønstre?

Ja.

• Bli bevisst. Første steg er klarsyn. Forstå hva som har skjedd. Plasser skylden der den hører hjemme.
• NK med psykopatiske foreldre gjelder, på samme måte som med en psykopatisk partner.
• Jobb med det mulige, aksepter det umulige. Legg ambisjonene dine på et realistisk nivå. Du er på mange måter skadet for livet. Forsøk på å reparere disse skadene kan skape frustrasjon, depresjon og angst fordi det ikke alltid lar seg gjøre. Aksepter deg derfor for slik du er blitt; “dette er min bagasje, min last, synd det ble slik – jeg var uheldig – men jeg har ikke tenkt å bruke verdifull krutt på det”. Det betyr ikke at du ikke kan leve et rikt liv. Bruk i stedet kruttet på å gi deg selv den støtten du aldri fikk av din psykopatiske forelder.
• Faktisk er det ofte nytteløst å bruke verdifull tid og penger på terapi. Bruk terapi der hvor du merker at du har potensiale. Dropp resten. Du har et liv å leve, du skal ikke tilbringe det i terapikontoret.
• Rydd opp i nettverket ditt! Fjern snylterne, manipulatorene og fiendene. Venner som motarbeider deg er faktisk dine fiender. Behold de som respekterer deg.
• Hvis du fortsatt har kontakt med din psykopatiske forelder så slutt med å presenter ham/henne for nye partnere. Vær sikker på at din nye partner kjenner deg godt innen du involverer din forelder. Lesere forteller hvordan nye kjæresteforhold og vennskap på uforståelig vis raknet etter at den psykopatiske forelderen ble involvert.
• Bli oppmerksom på dine styrker. Barn av psykopatiske foreldre føler seg ofte sårbare og ensomme, men er faktisk meget sterke og selvstendige. De har dessuten støttet seg selv hele livet, til tross for forsøk fra den psykopatiske forelderen på å bryte ned. Tenk hvor sterk du er som har kommet dit du er i dag uten støtte, uten kjærlighet fra dine aller nærmeste og til tross for iherdig motstand fra foreldre og muligens også andre slektninger, venner og partnere som ønsker å se deg nedbrutt. Dette kan du. Vær stolt!

Husk at bloggen har en facebookside med samme navn. Lik siden for å få informasjon om nye blogger, vlogger og arrangementer.