5 Feilslutninger psykopaten trekker

Til tross for deres tilsynelatende suverenitet og overlegenhet så trekker psykopaten flere feilslutninger om seg selv, deres objekter og omgivelsene forøvrig. Det er mange ting psykopaten ikke forstår. Feilslutningene skyldes først og fremst psykopatens manglende innsikt i seg selv og andre. Psykopaten blir drevet av arroganse, grandiositet og berettigelse, og dette gir dem mentale skylapper som kanskje ikke er synlige ved første øyekast da psykopaten surfer videre på overfladisk suksess, men de er der. Her er 5 av dem.

Undervurderer styrken og intelligensen til objektet

Psykopaten tror at grunnen til at objektet (i begynnelsen) lar seg lure og manipulere, er fordi objektet er mindre intelligent enn psykopaten. Dette forsterker psykopatens allerede iboende arroganse. Psykopaten evner ikke å forstå at normale mennesker klamrer seg fast til en relasjon fordi de ser potensiale i den, men at alle normale mennesker til slutt vil gi opp en relasjon som synes å stange mot en murvegg. Psykopaten undervurderer også styrken til objektet og tror at objektet aldri vil finne den nødvendige styrken til å løsrive seg. Lenge kan det se ut som om psykopaten har rett. Psykopaten manipulerer frem en desperasjon og avhengighet i objektet som lett kan tolkes som manglende styrke og intelligens, også for utenforstående; hvor mange objekter har ikke opplevd forbauselse hos venner og slektninger som ikke forstår at objektet ikke kan forlate den vulgære psykopaten? Psykopaten skaper en tåke rundt relasjonen som forvirrer og lammer objektet. Men så snart effekten av “sovestøvet” avtar så vil objektets normale intelligens trumfe psykopatens forventninger, og objektet vil begynne å forstå hva som foregår.

Tror objektet ikke kan overleve uten dem

Psykopaten tror at ingen vil klare å trollbinde objektet like sterkt som ham/henne. Dette er forsåvidt riktig, det er lite trolig at en normal partner klarer å skape den intense magien i en relasjon som psykopaten gjør. Psykopaten trekker derfor den slutning at hvis objektet forlater dem så vil de komme tilbake. Det er imidlertid feil. Enkelte objekter kommer tilbake en gang eller flere, men de fleste forlater psykopaten på permanent basis til slutt. Psykopaten tenker “du finner ingen bedre enn meg”, men normale mennesker vil heller være alene enn sammen med en person som bedrar, manipulerer og mishandler dem. Psykopaten kan selv ikke være alene, og tror at dette også gjelder for alle andre. Dette er enda en feilslutning de trekker. Det er derfor et stort sjokk for psykopaten når de forstår at objektet faktisk har forlatt dem på ordentlig. Hvis objektet vingler eller hele tiden kommer tilbake, så ser psykopaten det som en bekreftelse på at deres antakelse er riktig; objektet kan ikke overleve uten dem. Det er når objektet slutter å komme tilbake at psykopaten kortslutter. Selv om psykopaten på det tidspunktet kanskje er godt i gang med et nytt objekt, så registrerer de meget sterkt at tidligere objekter ikke synes å bry seg om dem lenger. De går imidlertid inn i en fornektelse av realitetene for å bevare deres grandiose selvbilde. Det er derfor ikke sikkert at de faktisk tar innover seg at gamle objekter og folk generelt ikke vil ha noe mer med dem å gjøre.

Deres løgner og spill blir aldri avslørt

Psykopaten føler seg overlegen alle andre. De klarer hele tiden å lure og bedra omgivelsene, samt slippe unna ansvar for deres ugjerninger. Slik blir de hele tiden bekreftet i deres overlegenhet og grandiositeten bare vokser. De mistolker imidlertid manglende konfrontasjon som at de aldri blir avslørt. At folk ikke direkte konfronterer dem, betyr ikke at folk ikke forstår hva som foregår. Når de fleste objekter forstår hele omfanget av bedraget så har de som oftest allerede innført full NK. Det betyr at de aldri kan konfrontere psykopaten, og slik må det være. Psykopaten kan derfor fortsette i den tro at de er uovervinnelige. Det er så klart en illusjon og et selvbedrag. Beviset er tydelig men de nekter å forholde seg til dem; folk forlater dem hele tiden, sågar folk som elsket dem dypt snur ryggen til dem. Det er egentlig den ultimate fallitterklæring som menneske, men psykopaten bygger i stedet opp vikarierende og alternative historier om hvorfor det skjer – historier hvor psykopaten selv alltid har rett. Det nytter derfor ikke å håpe at psykopaten skal “se lyset” og komme tilbake med ny innsikt. Når man forstår hva de er og innfører NK, så må psykopaten anses som tapt.

Venner og slektninger er blinde for deres manipulasjoner

Psykopaten vil alltid ha en lojal skare med mennesker rundt seg, som aldri forlater ham/henne. Dette vil oftest dreie seg om nær familie og barndomsvenner. Psykopaten bedrar og manipulerer også dem. Det betyr ikke at de nærmeste ikke forstår hva som foregår. De er overbærende, men det er noe helt annet. Denne gruppen lojale nærstående kan agere som flygende aper, men trenger ikke å være det. En trofast mor eller far kan kanskje i begrenset omfang utføre tjenester som kan betraktes som karakteristisk adferd for en flygende ape, men de vet at deres sønn eller datter ikke er ekte mennesker. En gammel barndomskamerat kan agere som en venn innimellom og holde psykopaten med selskap, men det er lenge siden han/hun har skjønt tegninga og vet å holde psykopaten på passelig avstand. Psykopaten selv oppfatter ikke dette, men omtaler kameraten som en “nær venn”. Faktisk kan slike slektninger og venner også fungere som “ansatte i psykiatrien”; de skjermer psykopaten og griper subtilt inn når de ser at han/hun er i ferd med å gå for langt mot uskyldige, for eksempel ved å advare den uskyldige eller på annet vis skremme ham/henne bort fra psykopaten.

Kan alltid returnere til gamle primærobjekter

Psykopaten tror at tidligere objekter aldri vil komme over dem, og at de når som helst kan returnere til objektene. Det er derfor noen objekter med forbauselse kan fortelle at psykopaten plutselig dukker opp etter mange år, som om ingenting har skjedd og de aldri har vært borte. Selv opplevde jeg at min første psykopat kom tilbake etter åtte års fullstendig radio silence. Psykopaten satser på at objektet aldri vil klare å slite traumebåndet mellom dem. Psykopaten tror dessuten, som beskrevet over, at hele omfanget av deres bedrag aldri blir avslørt. De tror derfor at døren alltid vil stå åpen eller ihvertfall på gløtt for en retur. De tror at eventuelle avsløringer vil være så små og begrensede at de vil kunne snakke seg ut av dem. De nekter imidlertid å bære ansvar for noe de har gjort. Tidligere objekter kan fortelle at psykopaten dukker opp etter varierende tids fravær, men når han/hun forstår at de ikke klarer å snakke seg ut av bedraget så utløser det et narsissistisk raseri. Dette henger sammen med de fantasifulle og falske historiene psykopaten forteller seg selv om relasjonen, der psykopaten alltid har rett, i tillegg til at de føler seg alvorlig krenket over å bli avslørt. Faktisk er en avsløringssituasjon blant de farligste og hvor fysisk vold kan forekomme, fordi krenkelsen er så dyp. Krenkelsen bunner i at psykopatens forstyrrede grandiositet slår sprekker. Hvis psykopaten ved en retur ikke finner døren åpen eller på gløtt, men helt stengt (som ved riktig NK), så er det likeledes et sjokk for dem. De opplever en alvorlig ripe i lakken. Men også her er de raske med å konstruere historier hvor de selv fremstår som enten helt eller offer.

 

Teksten er inspirert av den vedlagte videoen fra youtube kanalen “Assc direct”.

 

Husk at jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner (henholdsvis 550 og 880 kroner for konsultasjoner med oppstart fra klokken 16 til 20 samt i helger). Bestill tid på [email protected]il.com Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi av psykolog eller psykiater. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt

 

Historiene vi forteller oss selv

Lever du i en fantasiverden? Kanskje ikke hele tiden men av og til, fordi det er så fristende? Jeg vet at jeg har gjort det og gjør det fortsatt, men mindre nå enn før. Alternative virkeligheter, eller “dagdrømming”, har gitt meg verdifull styrke og håp opp igjennom livet. For eksempel i ungdomsårene, mens jeg ventet på at jeg (eller kanskje verden) ble moden for å komme ut av skapet som homoseksuell, så fant jeg mye indre støtte i å forestille meg hvor mye enklere alt en dag ville bli. Jeg fantaserte om at jeg var en annen, et annet sted og ofte også i en annen tid. Jeg drømte om den store kjærligheten, den alle andre utforsket uten blygsel, men som jeg selv måtte utsette. Jeg ble på mange måter fratatt en sosialiseringsprosess som gjorde at da jeg senere skulle kaste meg ut i jakten på en partner så var jeg en novise der hvor andre allerede hadde god trening. Det medførte at jeg i voksen alder var i villrede og gjorde mange dårlige valg. Jeg hadde også noen merkelige forventninger til hvordan dette ville forløpe, jeg trodde at så snart jeg kom ut av skapet så ville drømmeprinsen stå der. Det kom som et slag i ansiktet hvor kroppsfokusert datingscenen generelt og det homofile miljøet spesielt er, og hvor hardt man måtte kjempe for å finne et ekte menneske. Jeg var fryktelig naiv. De mange årene med dagdrømmeri hadde holdt meg gående, men de hindret meg i å forholde meg til virkeligheten, her og nå.

En voksende desperasjon og desillusjon gjorde at jeg i 2002 endte i armene på psykopat nummer 1. Jeg var i den perioden begynt å ane at mine forventninger til en livspartner ikke stemte med virkeligheten. Mitt indre kart stemte ikke med terrenget. Jeg aksepterte derfor at jeg egentlig ikke likte fyren. Jeg tenkte at dette nok var virkeligheten; at hvis en partner virket stødig så skulle man være takknemlig og slå seg til ro. Jeg tente ikke på ham seksuelt, men tenkte at det fikk jeg bare lære meg til å gjøre. Vi hadde heller ingenting felles, ingenting å snakke om. Han hadde dog en god inntekt og virket respektabel, dessuten var han veldig maskulin og med jobb i forsvaret, noe jeg jo hadde drømt om i alle dagdrømmene min; en maskulin mann som “reddet” meg fra en middelmådig tilværelse. Dette kan jeg lære å like! tenkte jeg og lot relasjonen rulle videre. Jeg tenkte at noe var galt med meg som ikke kunne sette pris på denne mannen når han endelig var der etter så mange år i venterommet.

Ojojoj for en forvirret sjel jeg var. Likevel overbeviste jeg meg selv om at alt var på stell og at jeg hadde kontroll. En manglende evne til å forstå mine egne behov samt alvorlig realitetsbrist blandet med en overdimensjonert samvittighet og null erfaring i kjærlighet utgjorde et salig oppkok av en matrett som ingen ville kunne navngi. Jeg tror det nærmeste man kommer er “mølje” – den nordnorske gryten med torsk, lever og rogn. Jeg overså selvfølgelig de subtile trekkene; tausheten, arrogansen, forakten i øynene hans, at han kunne bli borte i lange perioder for så å komme tilbake som om fraværet aldri hadde skjedd. Men også de store tingene som blåste meg i ansiktet tolererte jeg; at jeg aldri ble presentert for familien eller vennene hans, utroskapet jeg avslørte på nett og en nesten-voldtekt på en hyttetur som jeg fikk avverget med list. Den gang var han min overmann med omtrent 30 kilo.

Jeg ble værende uansett, totalt blottet for virkelighetsoppfatning. Det måtte jo bare gå en vei. Han fikk gleden av å dumpe meg et par år senere, på en måte jeg i dag vil beskrive som oppskriften på en psykopatisk forkasting, med påfølgende hoovering noen måneder etterpå. Deretter var det stille. Jeg savnet ham aldri. For å være ærlig så satt jeg igjen som et stort spørsmålstegn. Jeg klarte ikke å skille hodet fra halen på relasjonen eller dens endelikt. Livet gikk likevel forbausende lett videre. Jeg var aldri traumebundet. Men jeg hadde heller ikke lært noe.

Med årene så fortalte jeg meg selv en historie om denne relasjonen. Jeg husket den som normal. Han var normal. Jeg var normal. Vi hadde bare ingen god kjemi og relasjonen var ikke levedyktig. Det var like mye min skyld som hans. Intet unormalt hadde skjedd. De fleste kjæresteforhold ender jo, ikke sant?

Historien jeg fortalte meg selv var selvsagt riv ruskende feil. Jeg manglet fullstendig klarsyn. Jeg overbeviste meg selv om en oppfatning av fyren som unnskyldte ham og utsatte meg for fare. I stedet for å fortelle meg selv “vet du hva, for en kødd!” så ville jeg så gjerne tenke godt om ham. Jeg ville også gjerne tenke godt om meg selv. Det var enklere å tro at jeg gjorde alt rett enn å si “skjerp deg! Se alt du roter deg bort i”. Det var også enklere å fortelle andre om en eks og en relasjon som var normale, men som bare ikke fungerte av helt naturlige årsaker. Alt ble mindre komplisert av å lulle meg selv inn i en komfortabel historie.

I 2012 krysset våre veier igjen. Han satt inn et sjarmerende støt, og fordi jeg i årene imellom hadde fortalt meg selv en falsk historie om vår tidligere relasjon så aksepterte jeg at vi kunne prøve på nytt. Det var ihvertfall hva jeg trodde var hensikten. Det var kanskje min hensikt, men aldri hans. Vi avtalte en helgetur til Sverige. Denne turen har jeg fortalt om flere ganger tidligere her på bloggen, jeg vil derfor ikke gjøre det igjen nå. Den endte ikke godt, og står som en hevet pekefinger om hvorfor man aldri bør gå tilbake til en psykopat.

Poenget denne gang handler om historiene vi forteller oss selv og hvilke konsekvenser de kan få. Lever vi på en livsløgn? Spør deg selv om din oppfattelse av hendelser og mennesker (inkludert deg selv) er riktig.

En gang ble jeg vitne til at flere av mine kolleger diskuterte en annen kollega som ikke var tilstede, og hvordan hun ifølge deres historie var blitt feilbehandlet av sjefen, fordi hun aldri fikk en stilling hun visstnok var blitt lovet. Jeg kunne velge å delta i den opprørske stemningen. Jeg ville isåfall gå hjem med følelsen av at min kollega var blitt urettferdig behandlet. Det ville kanskje påvirket mitt forhold både til sjefen og til min kollega.

Men jeg valgte å ikke delta. Noe sa meg at historien jeg ble presentert var feil. Jeg visste at den gjeldende kollegaen hadde fått flere berettigede klager og advarsler, og at det antakelig var riktig av min sjef å avvente med å tilby min kollega en fast og forpliktende stilling. Jeg lot virkeligheten innhente meg, i stedet for (igjen) å la meg overbevise av en alternativ virkelighet. Jeg avstod fra å delta i hylekoret.

Det kan være vanskelig å forholde seg til virkeligheten hele tiden. Antakelig umulig, spesielt for en notorisk dagdrømmer som meg selv. Jeg er så flink til å dikte opp alternative virkeligheter at jeg antakelig hadde blitt en fabelaktig romanforfatter. Men for mye virkelighetsflukt kan skade oss. Det er derfor viktig å være tilstede i virkeligheten. Slik tilstedeværelse kan oppøves. Vokt deg for fristende og forlokkende alternative virkeligheter, a la den psykopaten tilbød oss i idealiseringsfasen. Vær også oppmerksom når du merker at du er i ferd med å tilby deg selv en alternativ virkelighet, og flyter inn i en drømmeverden. Hent deg tilbake til virkeligheten. Drømmer er noe som hører natten til. Suksess oppnås best når du ser dine reelle egenskaper og omgivelser slik de er, ikke slik du fantaserer om at de skal være.

 

Den vedlagte videoen (under) er en fortsettelse av denne teksten. 

 

Husregler for bloggen

  1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
  2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
  3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
  4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
  5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
  6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
  7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
  8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
  9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
  10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Grønne, gule og røde mennesker

Idèen til dagens tekst er ikke min egen. Den er hentet fra vloggeren Kristine Tørå, som kaller seg “angstpedagog” (se vedlagt youtube video etter teksten). Hensikten med å fargesette og triagere mennesker rundt oss er et enklere og mer oversiktlig alternativ til å lete etter forstyrrede trekk og bruke tid på å analysere om de “er eller ikke er” psykopatiske.

Fargelagt triagering blir brukt i blant annet helsevesenet, hvor røde pasienter er de mest akutt syke og trenger øyeblikkelig hjelp. Gule pasienter kan vente litt (men ikke for lenge) innen de får hjelp, mens grønne pasienter foreløpig er ganske stabile og kan vente til de røde og gule pasientene har fått hjelp.

En noe omvendt form for triagering brukes av forsvaret og i ekstreme nødsituasjoner med ressursknapphet, der de røde pasientene ikke skal vies oppmerksomhet fordi de er vanskelige å redde. Det er de grønne pasientene som skal ivaretas fordi de har den beste sjansen for å overleve. Det er snarere denne formen for selektiv triagering jeg tenker at vi kan bruke om menneskene rundt oss, og som kan hjelpe oss med å forholde oss riktig til dem.

Noen mener at de kan se andre menneskers aura, og at auraen er fargelagt. De snakker om “varme” farger og kalde farger. Hvorvidt de faktisk ser farger vet jeg ikke (jeg gjør det ihvertfall ikke), men det gir mening å fargelegge menneskelige energier. Å se for oss personer som enten grønne, gule eller røde er dessuten nokså enkelt å huske på når vi først assosierer dem med fargene, fordi det er snakk om kun tre symboltunge farger. Det betyr at når vi først har “fargelagt” en person så husker vi vedkommende som grønn, gul eller rød.

De grønne personene er kolleger, venner eller slektninger som over tid har vist at de er stabile, trygge og har gode hensikter. De gjør feil som alle andre, men de tar ansvar for deres feil uten å skygge banen eller projisere dem over på andre. De forholder seg mildt til omgivelsene. De er ikke “engler på jord”, de tåler en konfrontasjon og kan også selv ta initiativet til en konfrontasjon, men holder den på moderat nivå. De bærer ikke nag eller sprer gift. Du kan betro deg til dem uten å føle at du har “sagt for mye” eller frykte at det kommer uvedkommende for øre. Du slapper av i deres nærvær. Si til deg selv “Stig er grønn”, så slipper du hele tiden å vurdere alle Stigs handlinger fortløpende. Stig er ferdig triagert.

Gule pasienter er mennesker som oppfører seg på en måte som gjør deg usikker. Kanskje har du ikke selv opplevd noe ubehagelig med vedkommende, men du har hørt andre fortelle ufordelaktige ting. Du vet ennå ikke om det er hold i hva du har hørt eller selv har sett, derfor vil du se vedkommende an. Gule personer kan være vennlige og samarbeidsvillige, du kan fint samarbeide med vedkommende på tomannshånd men helst i gruppe. Du kan snakke løst om vær og vind men har ikke lyst til å innvie vedkommende i dine personlige anliggender. Gule personer gjør seg bra på fest, hvor dere er flere og relasjonen er overfladisk. Du ønsker ikke å ha ham/henne i din innerste sirkel, ihvertfall ikke ennå. Si til deg selv “Annette er gul”, så er du forberedt på at Annette kan overraske deg negativt uten å bli tatt på sengen av det. Du kan ikke forvente ren stabilitet og trygghet av Annette. Annette er ferdig triagert.

Røde personer er de vi så langt har omtalt med klare psykopatiske og narsissistiske trekk. De er tydelig psykopatiske eller nesten-psykopatiske. Å ha enkelte psykopatiske trekk er tilstrekkelig for å være en rød person. Om de oppfyller en diagnose eller ei er irrelevant, det er nettopp denne debatten vi skal slippe å bruke tid på ved å fargelegge dem tidlig. De røde personene bør vi unngå å være på tomannshånd med. Vi bør heller ikke ha sosial omgang med dem på gruppenivå. Hvis vi har røde personer som kolleger så kan vi mest sannsynlig implementere strategier som gjør det mulig, men det kommer an på mange faktorer, blant annet størrelsen på arbeidsplassen og hvor stor autoritet den røde kollegaen har. For eksempel hvis arbeidsplassen er liten så vil en rød kollega bli vanskelig å forholde seg til. Det samme gjelder hvis det er snakk om en sjef. I noen tilfeller bør man skifte jobb hvis man har en rød kollega. Si til deg selv “Trond er rød”. Da husker du at du må unngå Trond og gråsteinmetoden slår inn automatisk hver gang Trond dukker opp. Trond er ferdig triagert.

Vi kan triagere alle mennesker vi har den minste relasjon med. Forutsetningen er at de er der på langvarig basis, for eksempel naboer eller i den utvidede vennegjengen. Det har ingen hensikt å triagere mennesker vi kun ser en gang, eller betjeningen i butikken du handler i, som du verken skal på fest med eller arbeide sammen med.

Mennesker kan bevege seg mellom farger, men i de fleste tilfeller så vil din triagering være riktig fra starten og gjelde så lenge du kjenner vedkommende. For eksempel kan gule Annette over tid vise seg at du har misforstått henne, og at hun egentlig er en grønn person, eventuelt “grønngul” (men ikke bland inn flere farger, det vil ødelegge oversiktligheten). Men hun kan også vise seg å egentlig være en rød person. Gule personer er som det gule i trafikklyset, du vet ikke om det neste signalet blir “kjør” eller “stopp”.

Det er imidlertid lite trolig at røde Trond noengang vil bli en gul person. Når du har triagert noen til å være rød så er varselsignalene så tydelige at du sjelden vil ta feil. Din utvidede kunnskap om giftige trekk vil dessuten hjelpe deg med å sementere triageringen tidlig.

Å triagere mennesker på denne måten kan føles kynisk, men husk at triageringen foregår inni deg og er ment for deg alene. Du forteller ikke dine venner at “Stig er grønn”. Du kan fortelle at du har et godt inntrykk av Stig, men ikke at du betrakter ham som et trafikklys. Du vil nok lyde litt gal hvis du gjør det.

Ikke la din tidligere overdimensjonerte samvittighet hindre deg i å triagere. Å fargelegge noen som gule eller røde er for å hjelpe deg med å forholde deg til dem. Her er det rå og brutal observasjon som gjelder. Du skal ikke gi noen ekstra sjanser av samvittighetshensyn, når din intuisjon tydelig forteller deg at vedkommende er gul eller rød. Kun grønne personer er trygge. Ikke la ditt “gamle jeg” stå i veien for en effektiv triage.

Hvor mange mennesker innenfor hver farge bør det ideelt være i din omgangskrets? Det er meget vanskelig å estimere et slikt anslag. Men jeg vil bevege meg ut på planken og anslå at andelen bør ligge på rundt 60-30-10 (grønn-gul-rød) i prosent. Dette mener jeg selv er en realistisk fordeling. Det bør med andre ord være en majoritet av grønne personer rundt deg, men samtidig en høy andel dysfunksjonelle personligheter. Det betyr at hvis du fortsatt går med den villfarelse at “alle er gode på bunn” så må du gå noen runder med deg selv. På den andre siden, hvis du merker at du avviker sterkt fra dette estimatet, for eksempel med en lav andel grønne personer og en tilsvarende høy andel gule og røde, så er det sannsynlig at du befinner deg i et meget usunt – kanskje sågar farlig – miljø, og du bør gjøre tiltak for å etterstrebe store forandringer i livet ditt.

 

Neste livestream på youtube blir (høyst sannsynlig) torsdag 16. april.

 

Still alltid psykopaten til ansvar

Når vi lar mennesker slippe unna med ugjerninger, så belønner vi dem for å skade andre. Det gjelder på individnivå mellom mennesker, men også på statlig nivå mellom domstol og forbryter. I fravær av en statlig oppnevnt domstol så må vi selv fungere som dommer og jury i våre liv. Det er ikke slik at usynlige høyere makter vil gripe inn og dømme for oss. Det er dessverre ikke så enkelt. Det kan gi sjelefred å overlate våre psykopater til deres skjebne, men det er ikke det samme som at de blir straffet for hva de gjorde mot oss.

Vi skal ikke jage etter dem for å fullbyrde en slags hevn, men vi skal stille dem til veggs. Det er flere måter å gjøre det på uten å tre over en juridisk grense.

  • Vi kan konfrontere dem innen de forsvinner ut av våre liv. Det kan være viktig for sjelefreden å få sagt noen sannhetens ord innen de glipper ut av våre hender, for å hindre at vi går rundt med anger a la “jeg burde ha sagt” resten av livet. En psykopat er frekkere enn flatlus og det kan være enormt frustrerende å gå glipp av muligheten til å fortelle dem det. Å ha en opplevelse av at de seiler videre uten noensinne å bli stilt til veggs kan drive en til vanvidd. Men vil det gjøre noe inntrykk på dem å høre noen sannhetens ord? Både og. Du viser klart og tydelig at de er avslørt og at du ikke finner deg i mer tull, dette kan medvirke til at de lar deg være i fred. Men husk også ordtaket om at det er liten vits å bryte med grisen; den elsker det og du blir skitten.
  • Derfor er et indre oppgjør vel så effektivt som et ytre oppgjør. Et indre oppgjør foregår inni deg, uten at du konfronterer noen. Du avskriver psykopaten fra videre deltakelse i ditt liv. Du stiller ham/henne mentalt til ansvar, og slutter å dikte opp unnskyldninger for deres ugjerninger. Gjort på en riktig måte så betyr det at de ikke lenger kommer noen vei med deg. De vil ikke kunne løpe til deg for tjenester, eller for å rekruttere deg som flygende ape. Du slutter å vise dem sjenerøsitet eller hjertevarme. Du har skrudd av deres tilgang til deg fullstendig, for de har vist at de ikke fortjener den.
  • Er psykopaten din kollega som misbruker, bedrar eller sverter deg? Slutt å frykte vedkommende. La det i stedet gå en djevel i deg, en psykopat på arbeidsplassen er en liten terrorist som må avsløres. Vær en varsler, ikke en underkuet flygende ape. Psykopater på jobb bryter ned andres integritet og ansiennitet. Bruk arbeidsplassens avviksystem hver gang vedkommende bryter prosedyrer. Slutt å skåne vedkommende overfor sjef eller kolleger. Men hold deg profesjonell for ikke å tape ansikt.
  • Er psykopaten en nær slektning? Innfør NK selv om det er din egen mor, eller kanskje et søsken. Vis at de ikke kan misbruke “blod er tykkere enn vann” til å tråkke på deg. Respekt er ikke en menneskerett, respekt skal man vise seg fortjent til, også innenfor familien. Bli sint hvis urett er begått. Når man blir tilstrekkelig sint så forsvinner frykten for sanksjoner og represalier. Kanskje har den nære slektningen manipulert hjernen din til å tro at det ligger kjærlighet bak deres overgrep, men dette må du rett og slett bare ignorere, eller som det heter på engelsk – get over it!

Din evne til å være overbærende er egentlig beundringsverdig. Men den blir misbrukt av mennesker som betrakter den som en svakhet og et leketøy – noe de kan strekke for å se hvor langt innen den sliter. Still dem til ansvar! Vis at dette finner du deg ikke i.

Å stille en psykopat til ansvar er ikke det samme som å eksponere dem, det trenger du ikke å gjøre hvis du ikke er komfortabel med det. Det er deres gjerninger som skal avsløres, og det gjelder uansett hva de er, en psykopat? En manipulator? Bare et dårlig menneske? Det spiller ingen rolle. Det er ikke slik at en dårlig person bør slippe unna med kalkulerte ugjerninger, kun fordi du ikke ser mange psykopatiske trekk i vedkommende.

Ser du kalkulert urett begått mot andre? Fortell offeret at du ser hva som skjer. Ikke vær en tåkelegger eller en flygende ape. Ikke vær den som sier “han er ikke slik mot meg” eller “det inntrykket har jeg ikke”. Det burde ikke overraske oss lenger at manipulatorer viser forskjellige masker til sine omgivelser. Vær den som bekrefter andres virkelighet, de fleste mennesker er ikke psykotiske og vi har ingen rett til å behandle dem som om de er det; “ok, jeg har ikke samme opplevelse, men jeg tror deg på din”.

Se forøvrig min youtube video om dette.