Tenk deg godt om før du aksepterer hjelp av en psykopat

Nå er det jo ikke alltid du vet at det er en psykopat som bistår deg. Leserne av bloggen har nå innsikt i hvem de må være påpasselige med, men ellers i samfunnet så er mange fortsatt uvitende.

Til sistnevnte så har jeg to raske tips om hvem du ikke bør be om hjelp.

  • Mennesker som nødig vil hjelpe deg, til tross for at de står deg nær, det være seg venner eller slektninger. De finner enten 1) alltid en unnskyldning for ikke å være tilgjengelige, 2) stiller så mange betingelser for å hjelpe deg, at du føler det er lettere å klare deg selv, eller 3) du har så stor respekt for dem (les: frykt) at du ikke våger å spørre dem om assistanse.
  • Det motsatte: mennesker som så gjerne vil hjelpe at du opplever det som påtrengende.

Det er sistnevnte gruppe man mest sannsynlig vil støte på i en hjelpesituasjon, tatt i betrakting av at den første gruppen gjør seg selv så utilgjengelige.

I sistnevnte gruppe så befinner det seg både mennesker du kjenner godt, og fremmede. Fremmede “hjelpere” kan være nye naboer som er så ivrige med å hjelpe deg med flyttelasset at du nesten føler du har flyttet inn hos dem. Man skal være forsiktig med å stemple fremmede som p/n, men som en hovedregel – for sikkerhetens skyld – så stiller jeg et rødt flagg ved overdreven vennlighet. Mennesker som er så ivrige etter å hjelpe at de nærmest tar flytteeskene ut av hendene dine, vil i ni av ti tilfeller på en eller annen måte kreve en gjenytelse. Dette slår nesten aldri feil. Ofte er det snakk om naboer som ikke er så godt likt av resten av nabolaget, og nå trenger de allierte og vil innynde seg hos nye naboer som ennå ikke kjenner dynamikken i borettslaget/gaten. Det kan også være snakk om trengende mennesker som fremover vil dukke opp daglig på din dør for å prate. Og med “prate” mener jeg lange monologer om hvor synd det er på dem eller om hvor dårlige mennesker de andre naboene er. Det spiller ingen rolle hva de snakker om, for uansett tema så vil det tappe deg for energi. Energi du trenger til andre ting.

Som mange av dere vet så har jeg nylig flyttet selv. Det er derfor ikke tilfeldig at jeg bruker nettopp flytting som et eksempel. Og jeg opplevde i den forbindelse en situasjon. En nabo med hund kom forsiktig opp til meg. Han virket litt sjenert, men smilte sjarmerende. Jeg inviterte ham til å bli med, for jeg var på vei til en åker bak mitt nye hjem for å kaste ball med min egen hund. Jeg syntes det var fint at de to hundene kunne bli kjent, siden vi var naboer og hundene uten tvil kom til å støte på hverandre.

I starten hadde jeg en ping-pong samtale med mannen, slik samtaler med nye bekjentskaper skal være. Man viser interesse for hverandre annenhver gang, og vekselsvis stiller – og svarer på – spørsmål. Men dette varte i maks ti minutter. Deretter startet en eneste lang monolog fra mannen, som snakket både på inn- og utpust. Etter tyve minutter hadde jeg hørt om alle hans skader og hvor høye stillinger han hadde hatt. Etter tredve minutter hadde jeg hørt om hvor forferdelige alle hans ekser var. På det tidspunktet merket jeg at jeg begynte å bli sliten, og for fortsatt å ha energi til mine gjøremål resten av dagen så sa jeg “jeg må gå, jeg venter en telefon” og tok hunden min og gikk inn til meg selv. Jeg var faktisk nødt til å avbryte ham midt i en setning, for han ga meg for harde livet ingen mulighet til å hoppe inn i samtalen på et naturlig sted. På det tidspunktet var jeg blitt moderat irritert, akkurat nok til å være revnende likeglad med hvordan han oppfattet min avvisning.

Hadde jeg latt denne mannen snakke fritt i tredve minutter til, så måtte jeg lagt meg ned på soafen da jeg endelig kom inn til meg selv, og de praktiske gjøremålene jeg hadde planlagt måtte utsettes til en annen dag. Men der er jeg ikke lenger. Jeg lar ikke lenger folk spise av meg på den måten. Jeg er ingen gratis buffet. Og det skal heller ikke du være.

Igjen – dette trenger ikke være p/n, men det spiller ingen rolle. Det er likevel sterke røde flagg.

Men nå skulle dette innlegget handle om hjelp fra en p/n, så tilbake til det.

Gruppe to – den overivrige hjelperen.

Som sagt kan det være snakk om nye bekjentskaper. Men som regel vil det være snakk om mennesker vi allerede kjenner godt, som står oss nær, og som vi allerede mistenker er dysfunksjonelle. I tillegg har de mest sannsynlig tidligere hjulpet oss, og arbeidet inn en dynamikk hvor vi har latt dem dominere oss.

Hva kjennetegner hjelp fra en p/n?

  • Den er invaderende. Du har som regel ikke bedt om den. En p/n vil overta prosjektet (hva nå enn det er – fyll inn det som passer) under påskudd av å hjelpe deg. I tilfeller hvor du er i ferd med å flytte, så vil p/n ganske snart kjenne ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du vil oppleve det som om det er ham eller henne som har flyttet inn, og du bistår dem.
  • La oss bli stående litt i opplevelsen av at p/n kjenner ditt nye hjem bedre enn du gjør. Du har kanskje gledet deg til å bli kjent med ditt hjem i ro og mak, men nå får du følelsen av at du må skynde deg, for å komme p/n i forkjøpet. Du synes det er pinlig hver gang p/n kommer inn og forteller deg “visste du at du har minst fem fuglehus på eiendommen? Visste du at det ene er falt ned?”, og du beklemt må svare “nei, det visste jeg ikke”. Eller hva med denne; p/n: “vet du egentlig hvor stor eiendommen din er?”. Du: “jeg har ikke finstudert oppmålingen, jeg tror eiendommen går bort til trærne der”. P/n: “nei, den går enda lenger. Jeg har ringt til kommunen, og jeg har snakket med naboen”. Du får en fornemmelse av at dette ikke er et velment ønske om å opplyse deg, men en konkurranse.
  • Du oppdager at hjelperen ikke gjør ting slik du ber om. Bildet blir ikke plassert på soverommet slik du ba om, men i stuen. Gressklipperen blir ikke ladet i uthuset, men i entreen. En p/n kan til og med finne på å male veggen i en annen farge enn du har instruert. En p/n vil konsekvent gå mot dine instrukser. Fordi de hjelper ikke for å være til hjelp, de hjelper for å kontrollere. De vil heller aldri gjøre slik du ba om hundre prosent, fordi de tolker det som å følge ordre. Og det er de i egne øyne for viktige til å gjøre – og du er for uviktig. Ofte orker du ikke å ta konfrontasjonen, selv om du innerst inne vet at du har grunn nok til å kaste vedkommende ut av huset. I stedet ser du mellom fingrene og tenker kanskje “jeg får bare male over selv, i den fargen jeg vil ha”. Og ofte våger du ikke å gjøre dette heller, fordi du vet du vil måtte avlevere en forklaring på et senere tidspunkt; “nå, så du likte ikke fargen jeg malte? Hva var galt med den og mitt arbeid?”. Så du lar fargen bli stående.

Det er ikke tilfeldig at p/n “hjelper” på denne måten. Det ligger mye manipulasjon og devaluering bak. Men først og fremst så er det bare slik p/n er. Det er noe du må regne med kommer til å skje hvis du aksepterer hjelp fra en p/n venn, forelder, sønn eller datter.

Så hva kan du gjøre? Du kan selvfølgelig avtakke hjelpen. Men hvis du gjør det, så forbered deg på kamp. Ja, du leste riktig. Med en p/n så må man faktisk argumentere – og unnskylde – for hvorfor man ikke trenger hjelp! Hvis en p/n har bestemt seg for å involvere seg, under dekke av “hjelp”, så er det vanskelig å bli kvitt dem.

Men du kan også kjøre på og utnytte dem så mye du kan. Og uten dårlig samvittighet. Det følger tross alt mye jobb med å flytte, og en p/n har som regel masse energi (for øvrig vil også deres energinivå bli brukt mot deg – for du er i deres øyne lat).

Men da må du også være klar over hvorfor en psykopat eller narsissist plutselig er så hjelpsom. For en ting er sikkert, de hjelper deg ikke av altruistiske årsaker.

Hvis en p/n får gjort ting raskere enn deg, så tolker de det som regel som at uten deres hjelp, så hadde tingene aldri blitt gjort. De har heller ingen forståelse for at du prioriterer annerledes enn dem. Kanskje er det viktigere for deg å få det administrative unna før det praktiske. Kanskje er det viktigste for deg å få et beboelig soverom, og at stua kan vente. Kanskje er det uvesentlig for deg at et par av flytteeskene står uåpnet i et par uker. Kanskje til og med et par måneder. Det spille ringen rolle hvor lenge, så lenge det er ditt valg. Men en p/n vil rive dem opp og med det samme begynne å plassere tingene rundt forbi. Og de forteller deg ikke hvor. Du kan derfor gå og mangle ting som du i utgangspunktet hadde kontroll på, fordi p/n har tatt seg friheten og plassere dem på steder du ikke vet om – i ditt eget hjem!

Og her må du være forberedt på at p/n forteller andre hvor uvurderlige de har vært i flytteprosessen. Du hadde nemlig ikke klart deg uten dem! De vil fortelle sine venner at du mest sannsynlig fortsatt hadde bodd i esker om ikke det var for dem. På den måten klarer de å fremheve seg selv, samtidig som de devaluerer deg i andres påhør.

Vær også forberedt på et plutselig narsissistisk raseriutbrudd, fordi du ikke har utvist nok takknemlighet – for hjelpen du aldri ba om.

Vær også forberedt på at krav om gjengjeldelse kan komme når som helst, også tyve år senere. Hvis det er snakk om dine foreldre, så vil de kreve tilbakebetaling når de svekkes av alderdom og selv trenger praktisk hjelp. De vil bruke “husk hvor mye jeg hjalp deg” til å piske deg rundt i årevis, etter deres pipe. Vær forberedt på å til enhver tid måtte slippe hva du har i hendene for å ile dem til unnsetning. Og du kan bare glemme å påpeke “ringte du meg klokken tre på natten for å minne meg på å vanne plantene?”. De vil alltid ha en unnskyldning for hvorfor. Og den vil alltid handle om hvor dum og udugelig du er, og hvor mye du skylder dem.

Til sist må du være forberedt på at en p/n er frekk nok til å påberope seg deleierskap over ditt prosjekt, som var din ide og som du har betalt for, hvis du tillater at de hjelper deg for mye, og slipper dem inn på dine enemerker. Det finnes faktisk juridiske tvister som er vunnet av mennesker som involverte seg i prosjekter de ikke hadde et eierskap over.

Så spørsmålet er, er det verdt det?

Nei, det er ikke det.

Men igjen, du kan forandre ditt tankesett. Mange av oss her på bloggen har nå kommet langt i vår rehabilitering. Enten det er snakk om ekser, nåværende partnere, søsken, foreldre, egne barn eller venner, så vet vi nå at vi skylder dem ingenting. 

Alt var en manipulasjon. De spilte på vår samvittighet og ødela vårt selvbilde for å få oss til å tro at de var en premie og at vi skulle være takknemlige som hadde dem. Men nei. Det er tvert imot de som skylder oss.

Så du har et valg.

Be aldri om deres hjelp, og takk nei hvis de tilbyr den.

Eller utnytt dem til det ytterste, uten den minste forpliktelse til gjengjeldelse.

Valget er ditt.

 

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023. 

Å bli forkastet trigger vår frykt for avvisning

Hva er det som gjør noen til pleasere?

I mitt tilfelle var det blant annet en underliggende frykt for fordømmelse og avvisning. Jeg ble mobbet som ung for min femininitet.

For mange har også “programmering” noe å si. Disse har som regel vokst opp med p/n foreldre, hvor kjærligheten har vært betinget av at barna har vært føyelige og undertrykt egne behov.

Dine behov er en belastning for en p/n, og noe de vil slippe å forholde seg til. Du er uvesentlig. Derfor er dine behov og ønsker uvesentlige. Det gjelder enten du er partner, sønn eller datter.

Konsekvensene av å kreve egne behov tilfredsstilt av en p/n, er som regel nettopp fordømmelse eller avvisning.

Fordømmelsen kan gi seg utslag i for eksempel latterliggjøring av dine ønsker og preferanser. “Vil du ha torsk til middag? Nei fysj, at du liker det”. “Du ønsker å besøke din venninne? Jeg tror ikke du har godt av å være sammen med henne”. “Du vil dra til Tyrkia i ferien? Du vet at Tyrkia er ut, sant? Kun alkiser drar dit”.

Avvisning kan komme i form av aggresjon, sinne eller som ultimatum. “Hvis du insisterer på å oppføre deg slik, så er jeg nødt til å gjøre deg arveløs”. “Ok, du kan dra på det kurset, men da får du betale alt selv”. “Hvis ikke du gjør som jeg sier, så kan du gå på rommet ditt og sitte der til du kommer på bedre tanker”.

Avvisningen kan være i form av taushetskur. P/n foreldre kan nekte å snakke med sitt barn, fordi barnet ikke har oppført seg slik forelderen ønsker. Barnet lærer derfor å ikke være seg selv, men å være slik forelderen ønsker at det skal være. Barnet forsøker å innynde seg ved å krabbe opp på forelderens fang, men blir avvist. Barnet lærer at for at forelderen skal bli “god” igjen, så må barnet behage forelderen.

I voksen alder kan det bli vanskelig å finne sin stemme og sin plass. Barnet søker etter venner og partnere som kan “erstatte” forelderen, og fortelle dem hvordan de skal være.

“Betinget kjærlighet” er for øvrig et misvisende begrep, slik jeg ser det. I det ligger at kjærligheten er der, men at man må gjøre seg fortjent til den. Jeg kan strekke meg til at man må gjøre seg fortjent til respekt. Men kjærlighet fungerer ikke slik. Den enten er der, eller så er den der ikke. Hos p/n så er den der ikke. Man vil aldri få kjærlighet hos en p/n, uansett hvor føyelig man er. Barn av p/n forstår ofte dette først i voksen alder, og noen forstår det aldri.

En pleaser vil trekkes til enhver som gir dem den minste form for varme og aksept. Pleaseren aksepterer smuler. De går derfor lett i armene til utnyttere, både som partnere og venner. Deretter forsøker pleaseren å kontrollere relasjonen for å unngå avvisning eller fordømmelse. Pleaseren gjør ofte det samme som narsissisten og avslutter relasjonen først, for å beholde kontrollen og for å unngå å bli avvist. Ironisk, ikke sant?

Det sier seg selv at slike relasjoner er dømt til å mislykkes. Sunne mennesker vil sjelden ha noe med pleasere å gjøre. Giftige mennesker derimot, vil flokke seg rundt dem.

Forkasting fra en p/n oppleves ekstra brutal for et objekt som frykter å bli avvist, fordi avvisning trigger en “urskam” og en opplevelse av å være feil. Når en p/n forkaster en pleaser så oppleves det som et ekstra sterkt slag, fordi p/n først har idealisert pleaseren. Pleaseren er ekstra svak for idealisering, fordi idealisering oppleves som en anerkjennelse av at pleaseren ikke bare gjør rett, men er rett. Klart – kanskje hadde du, som jeg, satset alt for mye på denne personen. Jeg valgte å bryte opp fra mitt gamle liv og flytte to tusen kilometer for å være sammen med ham. Men å bli bedratt etter et slik forsakelse bør fremkalle forargelse, og ikke følelsen av fullstendig nedbryting og tilintetgjørelse.

Pleaseren er ikke sunn.

Men pleasing er innlært, og kan derfor avlæres.

Hvordan?

Lær deg å ikke frykte fordømmelse eller avvisning. Ikke sats alle dine kort på en enkelt relasjon. Og da mener jeg ingen relasjon. Heller ikke den du tror er ditt livs utvalgte. Hvis du satser alt, så kan du også tape alt. Ha alltid i mente at ting er midlertidig. Hvis du velger å flytte til en ny by med en partner, så spør deg selv om du vil trives på det nye stedet også selv om forholdet tar slutt. Hvis ikke du tror du vil trives, så skal du ikke flytte. Hvis du likevel flytter, så bør du sørge for en “åpen retur”, for eksempel ved å beholde din gamle leilighet, og lage en avtale med arbeidsgiver om at du kan komme tilbake til din gamle jobb innenfor ett år. Kanskje kan du be om ubetalt permisjon.

Jeg så nettopp en youtube video, der foreleseren sa “lev for noe, ikke for noen“. Foreleseren mente med dette at dine mål i livet bør handle om dine egne mål, og ikke andres. Hvis du skal involvere noen i ditt liv, så skal det være fordi de beriker livet du allerede har – og ikke fordi de skal utgjøre ditt liv. Du dør ikke av å bli avvist – eller selv å måtte avvise.

Bli mer kynisk og skeptisk til smiger og idealisering. Får du et personlig kompliment av en person som har kjent deg i fem minutter? Blås av vedkommende. De kjenner deg ikke. De har derfor intet grunnlag til å gi deg et kompliment.

Gå dine egne veier. Ikke helt, men mer enn du er vant til. Fokuser på dine prosjekter. Vil noen være med deg på hva du holder på med? Fint! Men ikke la noen avspore deg.

Ikke gå i spinn hvis noen ikke svarer sporenstreks på dine meldinger eller telefonoppringninger. Du er mest sannsynlig ikke avvist. Og er du avvist, så ligger det utenfor din kontroll. Ingen grunn til panikk. Overvei om det er et enkeltstående tilfelle eller et mønster. Kan det ligge en manipulativ agenda bak? I de fleste tilfeller så gjør det ikke det.

Frykt for avvisning hindrer pleaseren i å holde kontakten med hederlige og gode mennesker. Pleaserens egne forestillinger står i veien. “NN vil sikkert ikke ha noe med meg å gjøre”. “Jeg vil ikke være til bry, NN har så mye på gang”. Hvis man oppfører seg som om man er til bry, så er man til bry – fordi alle må ta på pleaseren med silkehansker, for at han/hun ikke skal føle seg til bry! Oppfør deg heller som en premie! Ikke slik narsissisten gjør det, men som “jeg er heldig som har deg i livet mitt, og du er heldig som har meg i livet ditt”.

Spol tilbake til hvordan pleasingen startet, og skap et nytt utfall. I motsetning til narsissisten så er pleaseren fortsatt sitt ekte, genuine jeg. Pleaseren har ikke skapt en ny persona for å kvitte seg med skam og avvisning – slik narsissisten har gjort. I stedet lever pleaseren med skammen. Men frykten for avvisning er der. En pleaser er derfor fullt i stand til å spole tilbake, selv til tidlig barndom, for å forstå hvordan det hele startet, og hvem som var katalysatoren (ofte den ene eller begge foreldrene). Deretter kan pleaseren jobbe med å holde den ansvarlige ansvarlig (i praksis overføre skammen fra seg selv og over på forelderen, der den egentlig hører hjemme, men forelderen projiserte den over på barnet), og forandre mønster fra usunn til sunnere adferd.

 

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Psykopati og kjærlighet på Norgesturne!

Ihvertfall en liten Norgesturne, primært i Trøndelag og Nordnorge.

Men først må jeg lodde stemningen blant dere lesere!

Hvor mange kan tenke seg å møte meg, og høre et lite foredrag om psykopati og narsissisme, med mulighet til å stille spørsmål og bli kjent med andre “objekter” i ditt område?

Tema for foredraget har jeg ennå ikke avklart, her er jeg lydhør for innspill.

Men det er naturlig at foredraget retter seg mot dere som trenger det mest, det vil si lesere som sliter med deres rehabilitering og kanskje også med NK. Altså at tema blir å styrke dere i NK samt hvordan å leve gode liv etter å ha blitt utsatt for narsissistisk misbruk av partner, venn eller forelder.

Foredraget kan også rette seg mot dere som er usikre på om dere har nære relasjoner med p/n. Tema vil da bli hvordan å gjenkjenne psykopatiske og narsissistiske trekk i mennesker rundt dere.

Foredraget vil nok uansett ikke være rettet mot dere som nå har masse kunnskap om psykopati, og som har kommet langt i deres rehabilitering. Men alle er velkomne!

En (foreløpig) “turneplan” blir slik:

7. juni Stjørdal (en kort togtur fra Trondheim).

8. juni Mo i Rana.

9. juni Narvik.

11. juni Alta.

Juli (uavklart dato) Hammerfest.

20. august Tromsø.

21. august Svolvær.

23. august Bodø.

24. august Namsskogan.

25. august Oppdal.

27. august Oslo.

29. august Åmli/sørlandsområdet.

Datoene er foreløpige og ikke spikret. Det jeg trenger fra dere er en pekepinn på hvor mange som kan tenke seg å komme på foredrag, og aller viktigst HVOR. De fleste foredragene blir på kveldstid. Dere som ønsker dette, må gi meg et lite hint på mail [email protected]

Husk også å skrive hva du mest trenger å lære mer om.

Utifra deres tilbakemeldinger så kan jeg se hvilke steder interessen er størst, og hvilke steder jeg kan droppe.

Det er ikke bindende å flagge din interesse, MEN dere som skriver må være rimelig sikre på at dere vil ta turen. For typisk er at tyve personer er entusiastiske men kun tre møter opp. Jeg vil helst unngå det.

Foredrag vil vare i ca tre timer, med mulighet for forlengelse for dere som ønsker ekstra tid med meg og med andre deltakere, men neppe over fire timer.

Avgift vil bli i området 250-400 kroner. Prisen er avhengig av antall deltakere, hvor jeg finner lokaler og om det blir mulighet for bevertning.

Jeg tar imot deres interesse på mail i en måned, frem til ca 15. mai. Deretter tar jeg avgjørelse på ruteplan, og påmelding etter dette blir bindende.

Gleder meg til å høre fra dere 🙂

 

Råd til deg som ofte blir krenket

Dette er en oppfølgingsartikkel til forrige artikkel.

Alle blir krenket av og til, det er en uunngåelig del av livet og samhandling med andre mennesker. Men alle blir ikke krenket like mye. Vår adferd avgjør en del av hvor hyppige og store krenkelser vi blir utsatt for. Men mye ligger utenfor vår kontroll. Man kan derfor ikke garantere seg mot alt av krenkelser. Men man kan bestemme seg for hvordan man reagerer på krenkelsene, og jobbe mot dette.

Noen blir krenket lite, men opplever likevel seg selv som svært krenket. Andre blir krenket ofte, men opplever ikke det som spesielt ubehagelig. Opplevd krenkelse er derfor ikke det samme som at vi faktisk er blitt krenket. Følelser er ikke fakta. Hadde det vært slik, så kunne vi ikke ha normal omgang med andre mennesker, fordi andre mennesker risikerte at vi ble krenket av normal adferd og derfor måtte unngå oss. Derfor finnes det noen uskrevne (og noen skrevne) “kjøreregler” for når det er lov å oppleve seg som krenket.

Her på bloggen er nok likevel problemet snarere motsatt – leserne blir over gjennomsnittlig krenket, både i hyppighet og styrke, av fremmede som kjente, samtidig som de ikke føler de har lov til å oppfatte det som krenkelser, fordi skammen sitter så dypt i mange.

Etter forrige artikkel la jeg ut en liten spørreundersøkelse. Cirka 45 respondenter svarte på undersøkelsen. Av dere som svarte så oppga 2/3 at de mener de blir krenket oftere enn andre (1/3 svarte nei på dette spørsmålet). De fleste opplevde seg mer krenket av nære og kjente, enn av fremmede. Og på spørsmål om hvordan dere reagerer på krenkelsene, så svarte mange at de føler seg maktesløse i møte med krenkelsene. Kun et par stykker svarte at de slår kraftig tilbake mot krenkelsene. Men mange svarte at de forsøker å si ifra overfor krenkeren, og dessuten at krenkelsene har avtatt i etterkant som følge av at de sa ifra.

Noen har også oppgitt at de tror de blir mer krenket enn andre fordi de “har sterke meninger som ikke alle liker”.

Jeg vil antakelig legge ut en mer omfattende undersøkelse om dette på et senere tidspunkt, da dette er et emne jeg planlegger å fokusere på i neste bok.

Jeg vil her våge å komme med en påstand. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen. 

Det betyr at vi føler mer på krenkelsen i etterkant, enn vi gjorde der og da. Vi klarte ikke å sette krenkeren på plass slik vi gjerne ville, fordi vi følte oss små og underlegne i situasjonen. Skammen stod i veien. Skam ødelegger for selvbeskyttelsen. Det er oftest barn av p/n foreldre og de som over tid har blitt nedbrutt av en p/n partner, som opplever skam som grunnfølelse. Mange er ikke engang klar over det. Spesielt barn av p/n foreldre tror at dette er en følelse alle går med. Men det er det ikke. Sunne mennesker går ikke rundt og føler skam. Barn av p/n foreldre ble aldri riktig forsvart av foreldrene. P/n foreldre lar til og med andre korrigere (les: kjefte på) barnet, uten å forsvare eller beskytte det. Barnet lærer derfor at han/hun ikke er verdt å forsvare. De vil da heller ikke forsvare seg selv. Dette følger barnet langt inn i voksenlivet.

Øvelse består derfor i å rette anklagen der den hører hjemme – mot krenkeren. Dette er hva rådene mine skal hjelpe deg med.

Men la meg først gjenta påstanden. Vi føler oss krenket når vi oppfatter at vi ikke har klart å forsvare oss mot krenkelsen.

Gir dette mening?

Tenk på den store og muskuløse dørvakten. Han blir krenket hele tiden, av fulle mennesker som ikke slipper inn i nattklubben. Han må også tåle fysiske angrep, fordi berusede mennesker mister deres hemninger. Går han hjem og føler seg krenket etter en natts arbeid?

Neppe. Han anmelder nok alvorlige angrep. Men han opplever seg ikke krenket. Og grunnen til det våger jeg å påstå er fordi han vet at han – hvis det var nødvendig – klarer å beskytte seg selv, ved å legge enhver motpart i bakken og uskadeliggjøre dem. Han opplever at han er beskyttet av et panser – hans fysiske styrke, men også hans sterke psyke. Så kan man jo diskutere om dette er en illusjon. Ingen er udødelig, og dørvakter har også blitt drept på jobb. Men prinsippet er der likevel; de som føler seg større enn den som krenker, blir ikke krenket. I stedet vifter de vedkommende vekk som en irriterende mygg.

Det er derfor det oppleves vanskeligere å bli krenket av sin sjef, enn av en likestilt kollega. Alt handler om hvorvidt man føler seg større eller mindre enn krenkeren.

Aller vanskeligst blir det hvis man blir krenket av en som egentlig er “mindre” enn en selv, for eksempel en som er betydelig yngre eller en kollega med lavere ansiennitet – og likevel opplever at man ikke klarer å forsvare seg. Da vokser skammen til nesten uhåndterlige nivåer, og det kan bli vanskelig å regulere følelsene.

Så til rådene.

  • Først skal du tenke godt etter; kan jeg kontrollere denne krenkelsen, eller ligger den utenfor min kontroll?
  • Alt som ligger utenfor din kontroll skal du bare slippe. For eksempel hvis en fremmed person du aldri har møtt og aldri kommer til å møte igjen, helt uprovosert går opp til deg og kaller deg en “fitte” eller “pikk”, eller anklager deg for noe du ikke har gjort, for eksempel en beruset person som sier “du dyttet meg”. Du vet at vedkommende kun er ute etter bråk, og at du er helt tilfeldig utvalgt. Du er bare på feil sted til feil tid. Du kan ikke gjøre noe med det, annet enn å fjerne deg fra situasjonen. Det handler ikke om feighet. Men blir du trengt opp i et hjørne så må du være parat til å bruke fysisk makt for å beskytte deg. Her kan for eksempel selvforsvarskurs styrke din tro på at du er i stand til å beskytte deg selv.
  • Men så har du de krenkelsene som ligger helt eller delvis innenfor din kontroll. Og nå blir det straks mye vanskeligere. Et eksempel er kritikk fra sjefen, fordi du har prestert dårlig på jobb. Eller det kan være krenkelser som har utgangspunkt i din adferd – også selv om det er helt uskyldig adferd, eller adferd du ikke kan (eller skal) forandre på. Disse krenkelsene er du nødt til å forholde deg til. Men her må du holde tunga beint i munnen. En p/n vil for eksempel alltid snu krenkelser til at de handler om noe du har gjort eller sagt. Din adferd blir brukt mot deg. Det betyr ikke at du har gjort noe galt. En god regel kan derfor være at du aldri automatisk skal godta all kritikk. Du skal først vurdere om kritikken er berettiget. Problemet for objekter er at de automatisk påtar seg skyld, nærmest som en refleks. Ofte kommer den ubehagelige erkjennelsen først i etterkant; “nei vent nå litt, der var jeg altfor raskt ute. Dette er jo ikke min skyld!”. Men for sent. Det er ofte umulig å gå tilbake på skyld man allerede har tatt på seg. Du kan her øve deg i å si “jeg hører hva du anklager meg for og jeg skal vurdere anklagen”. Da har du ennå ikke påtatt deg skyld, og saken skal opp for din indre domstol. Da er det mye lettere å komme tilbake på et senere tidspunkt og si “nå har jeg tenkt på hva du har anklaget meg for, og kommet frem til at anklagen ikke er legitim fordi….. (fyll inn det som passer)”. Dette kan brukes mot alle, også din sjef! En slik respons vil også bli akseptert av de fleste. Og har du etter refleksjon (og ikke som automatikk) kommet frem til at du har gjort en feil, så sier du selvfølgelig “nå har jeg tenkt over din anklage og kommet frem til at du har rett. Dette er hva jeg foreslår vi gjør…..”. Det viktige i alle saker er at du ikke lar skammen trigge deg, men holder deg rolig og rasjonell, og er en objektiv dommer mot deg selv.
  • Så har du gråsone-krenkelsene. De som virker helt tilfeldige – at du bare var på feil sted til feil tid. Men var de helt tilfeldige? Disse krenkelsene er hva jeg selv og andre lesere beskriver som å være “en rød klut” eller å “ha et frimerke på seg”, hvor både fremmede og kjente hele tiden angriper en ut av det blå, som om man provoserer dem bare ved å være tilstede. Disse krenkelsene er svært vanskelige å definere og også vanskelige å bli trodd på, fordi for alle andre så fremstår krenkelsene som helt tilfeldige og nærmest innbilt, når du forsøker å forklare dem. Men de er ikke innbilte. Her mangler det forskning og knagger å henge opplevelsene på. Disse hendelsene er så underlige, ubehagelige og ikke minst uforutsigbare at du kan ikke gjøre annet enn å oppøve deg en “paratbeskyttelse”. Når du går inn i ukjente situasjoner, selv så banale situasjoner som å handle i butikken, så må du være forberedt på mikroaggresjoner. Det kan fungere forebyggende at du blir mer kroppsbevisst. Mange av oss forsøker å gjøre oss små og “gjemme oss” i møte med andre mennesker, nærmest av natur. Gjør det motsatte. Rett deg opp, se folk direkte i øynene, vis at du ikke lar deg pille på nesen. Du kan faktisk også øve deg i å gå inn i situasjoner sint og skeptisk, uten at du blir en sint person, som et skuespill. Jeg vil ikke gå nærmere inn på denne øvelsen her fordi den krever en egen tekst, men kun nevne den.
  • Er du blant dem som ofte blir overkjørt av fremmede? Jeg var nylig i en butikk for å returnere to varer, samt kjøpe nye varer. Begge varene jeg ville returnere var selvfølgelig ubrukt. Men den ene var åpnet, den andre var uåpnet. Det som skjedde, var at kvinnen i kassa faktisk kjeftet på meg for den varen som var åpnet. Jeg måtte da forstå at hun ikke kunne ta imot den! Den ville hun jo ikke få solgt igjen! Jeg kranglet aldri på dette, likevel følte jeg meg korrigert som et lite barn. Jeg ble helt paff, og manglet derfor ord. Dette er et vanlig scenarie for oss som aldri har saftige gloser parat som vi kan sende i retur. Vi blir overrumplet, gang på gang. Og det skjedde som det ofte gjør; jeg dro hjem men klarte ikke riste saken av meg og ble tiltakende frustrert utover dagen for at jeg lot meg tiltales på den måten. Problemet var at jeg følte at kvinnen slapp unna med krenkelsen. Det betyr at hun antakelig ble mer selvsikker av hendelsen, mens jeg ble brutt ned. Erkjennelsen trigget meg så mye at raseriet tok overhånd. Det var da jeg sa til meg selv “Daniel, nå setter du deg ned og tenker gjennom hva du faktisk kan gjøre med dette”. Så her er hva jeg gjorde. Man har i dag mange muligheter til å fortelle om dårlige opplevelser i butikker og etater. Blant annet sender butikken ofte ut automatiserte feedback-skjema etter registrerte kjøp (som regel ikke dagligvarebutikker, men de fleste andre butikker gjør dette). Men jeg kom på en metode som nok “stikker” enda mer. De fleste butikker har i dag promoteringssider på facebook. Der har du mulighet til å legge igjen anmeldelser. De er riktignok ikke anonyme, men fordelen er at alle kan lese dem! Såvidt jeg vet så kan administratorer ikke fjerne dem. De ligger der til offentlig skue, og slike anmeldelser er fryktet av forretninger. Så der publiserte jeg en beskrivelse av hendelsen. Nå kan andre potensielle kunder faktisk se at personalet skjeller ut kundene sine. Og det viktigste; etter å ha skrevet anmeldelsen så opplevde jeg at jeg klarte å forsvare meg mot krenkelsen. Jeg fikk “renset” meg for den og kunne slippe den. Faktisk var det bedre enn om jeg hadde tatt et oppgjør meg kundebehandleren der og da. Kassaområdet er ofte videoovervåket, og det kunne lett sett ut som om jeg var den kranglevorne kunden hun behandlet meg som. Men jeg forholdt meg helt rolig. Så rådet er – bruk de tilbakemeldingsmulighetene du har. Du kan skrive en anmeldelse, du kan kontakte ledelsen etc etc. Det finnes alltid en mulighet til å klage på offentlige bedrifter, både private og kommunale eller statlige. Det er synd at du må bruke tid på dette, men når du foretar deg noe så blir du styrket. Du har gjort en innsats for din integritet og selvbeskyttelse. Du har overstyrt skammen som forteller deg at “dette må du finne deg i”. Som en bonus så kan det hende den dårlige kundebehandleren får seg en skrape. Mest sannsynlig så er du ikke den eneste han/hun har krenket. Det er derfor viktig at du gir tilbakemelding.
  • Selv om verbale “paratsvar” er noe du med fordel kan øve deg i, så er det i mange situasjoner best å holde seg taus. Det føles dårlig i ettertid å la seg overkjøre av en rappkjeftet tufs, men i mange situasjoner stiller det deg i et bedre lys å ikke si noe (og motparten i et dårligere), for eksempel i offentlige settinger. I private settinger så stiller det seg litt annerledes og du kan ikke igjen og igjen la deg overkjøre av den samme personen. Før eller siden er du nødt til å si ifra. Helst før. Det samme gjelder i semi-private settinger, for eksempel i en skoleklasse eller på jobb. Og hvordan forholder du deg da? Kjør debatt! Bruk kommentarfeltet.

 

BOKPAKKETILBUD! Du får begge mine bøker “Psykopati og kjærlighet” og “Tankene mine får du aldri” for kun 460 kroner inkl. frakt (butikkpris 609 kroner), hvis du bestiller direkte av meg. Skriv til [email protected] hvis du ønsker å benytte deg av tilbudet. NB! Leveringstid vil variere, siden jeg ikke lenger er bosatt i Norge men sender bøkene neste gang jeg er i Norge for å redusere fraktkostnadene, vanligvis innen to-tre uker. Tilbudet passer derfor for deg som ikke trenger å få bøkene raskt. Tilbudet varer i hele 2023.