Mange av oss kjenner svært godt til ubehaget det er å ha en person i livet som vi ikke liker (eller som vi kanskje tror vi liker), men som vi ikke klarer å kvitte oss med.

Det kan være en narsissist eller en giftig person. Men det viktige her er ikke en diagnose. Det viktige er at personen gir oss ubehag. Hen kan være dominerende, nedlatende eller kvass. Når hen ringer eller sender melding så knyter det seg i magen vår, fordi vi vet at vi må forholde oss til et ønske eller krav fra denne personen. Mest av alt vil vi være fri fra ham eller henne.

Men å bli fri er vanskelig. De fleste som leser denne bloggen er smertelig klar over hvilket stramt strupetak en giftig person kan ha over en. Vi leter etter en grunn til å kvitte oss med vedkommende. Men vi tenker at de ennå ikke har gjort et overtramp grovt nok til å forsvare et brudd. Vi finner liksom aldri et overtramp som er alvorlig nok. Grunnen til at vi tenker slik, er fordi vi ikke betrakter oss selv som verdifulle, og da aksepterer vi de fleste former for misbruk.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Og ofte skjer ikke et overtramp av den kaliberen vi venter på. Giftige mennesker vet hvor grensen går, og de holder seg akkurat innafor. Og hvis de begår et overtramp som gjør at vi distanserer oss fra dem, så finner de måter å hale oss i land igjen. Kanskje gir de et kompliment, eller viser en god side som manipulerer oss tilbake. Kanskje gir de en gave; “du, jeg ryddet i garderoben min, og fant denne genseren som jeg ikke har brukt. Prislappen henger fortsatt på, men det er for sent å bytte den. Jeg tenkte den passer til deg? Du kan få den”.

Kanskje tenker vi også at hvis vi først har blitt venner med noen og delt en eller flere gode opplevelser med dem, så er vi “knyttet” og de har rett til å bli værende i våre liv, uavhengig av fremtidig adferd.

Og slik går årene.

Vi er for snille.

Og for redde.

Vi leker med tanken om å ghoste dem. Hvor fristende det er. Men vi frykter konsekvensene. Kanskje kommer den giftige etter oss? Eller de sverter oss til andre, hvilket kan påvirke våre relasjoner til felles kjente.

Og kanskje aller viktigst; vi kan ikke ghoste. Det sitter for dypt inne i ordentlige mennesker som oss. Ghosting er noe narsissister og psykopater gjør. Og vi er ikke narsissister, er vi vel? Tanken om at vi kan dele personlighetstrekk og adferd med p/n får oss til å grøsse. Vi vil på ingen måte være som dem. For da kan det hende at vi ikke er bedre enn dem, og at vi selv har skyld i den dårlige relasjonen. Den tanken er uholdbar.

Men jeg utfordrer deg til å våge å holde på den tanken. Selv om du bruker samme taktikk som p/n, så gjør det deg ikke til en! Du har all rett til å fjerne deg fra mennesker som ikke er gode for deg, og du skylder dem ingen forklaring.

Tenk heller at den giftige nå skal få smake sin egen medisin.

Så er det jo slik at giftige mennesker mener de har rett på en forklaring. Det er jo slik de opererer. De får deg til å forklare alt mulig! Du skal ikke ha hemmeligheter for dem. De skal til enhver tid vite hvor de har deg. Du skal også avsløre dine sårbarheter og din skam, slik at de har skyts de kan bruke mot deg i tilfelle du forsøker å bryte deg løs fra underkastelsen.

Så her må du bryte et mønster. Du er vant til å åpne deg for disse menneskene. Ofte mot din vilje, men du gjør det likevel. Du er programmert til å gjøre det. Det kan derfor være vanskelig å bare snu dem ryggen uten forklaring. Mange får det ikke til uten å hente fram en nødvendig dose sinne og irritasjon mot denne personen. Men også dette kan være vanskelig, fordi vi er aggresjonshemmet generelt, og spesielt mot personen vi ønsker å ghoste, fordi de tidligere har slått hardt ned på våre forsøk på dissens.

Vær forberedt på en drøss med meldinger og telefonoppkall, i et forsøk på å vinne – eller skremme – deg tilbake. Disse skal du bare ignorere.

Men det motsatte kan også skje, slik det har skjedd et par ganger for meg. Fullstendig radio silence. Giftige mennesker skal ikke jage etter noen. Det er de for viktige til. Det er du som skal jakte på dem! Du skal bli desperat når kontakten blir brutt, enten det er du eller dem som ghoster. I den giftiges hode eksisterer ingen relasjon mellom dere, men et maktspill. Mange vil derfor late som om du er uvesentlig for dem, hvis du plutselig blir borte. De gjør det i håp om at du skal se hvilken suveren person du har mistet og krype tilbake til dem i unåde. De evner ganske enkelt ikke å fatte at du faktisk vil være fri fra dem – så fantastiske som de er. 

Så å ghoste noen kan være enklere enn du tror. Men uansett eventuelle reaksjoner fra deres side, så stå i din avgjørelse. I motsetning til når en p/n ghoster, så ghoster du for å beskytte seg selv. Ikke fordi du ønsker å fremprovosere narsissistisk forsyning.

Det er ganske enkelt en nødvendighet å kvitte deg med skadelige mennesker, enten de kaller seg din venn, din forelder, din bror, søster, kjæreste eller kollega.

Og du trenger ikke å forklare dem hvorfor du går. Uansett hva du sier, så vil de vri og vrenge på det til å passe deres syn, og legge skylden på deg. Du kan likegodt spare deg bryet.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

Da jeg var barn, var det et hørespill i Barnetimen på radio som gjorde et uutslettelig inntrykk på meg: “Veien til Agra” av Aimee Sommerfelt. Det handler om to søsken, 13-årige Lalu og søsteren Maya, som lider av en alvorlig øyesykdom som vil gjøre henne blind. De to gir seg ut på en lang og strevsom vandring mot sykehuset i Agra, som kan helbrede hennes sykdom. På veien møter de mange prøvelser og farer, som slanger, sjakaler og både snille og onde mennesker. Men de holder ut, og når sykehuset til slutt hvor Maya blir helbredet.

Lite visste jeg den gang at jeg ofte skulle komme til å tenke på ” Veien til Agra” som en symbolsk tittel for den veien jeg selv skulle gå som voksen. Fra mørke og avmakt til lys, frihet og glede. Og da må jeg gå mange år tilbake i tid, til den gang jeg var ung, nyutdannet og akkurat hadde fått drømmejobben. Livet smilte! I tillegg hadde jeg via felles venner akkurat møtt selveste Drømmemannen – mannen som hadde alt, alt jeg hadde drømt om og håpet på, og mer til. Jeg visste at mange andre kvinner var betatt og forelsket i ham, og jeg kunne nesten ikke fatte at jeg var den utvalgte. Jeg har aldri vært så forelsket, aldri så lykkelig. Det var som å befinne seg i en drøm.

Likevel var det små ting ved ham som jeg stusset på. Noe kunne jeg sette ord på, noe ikke; det var mer en intuitiv fornemmelse av at det strålende og plettfrie bildet av seg selv han presenterte, ikke stemte helt. Det skjedde ting som fikk meg til å føle forvirring og ubehag fordi det ikke samsvarte med det perfekte inntrykket han skapte. Jeg har så ofte stilt meg selv spørsmålet i ettertid: Hva om jeg hadde tatt den viktige intuisjonen, forvirringen, ubehaget og spørsmålene dette skapte i meg, på alvor den gang? Faktum er at dersom jeg hadde gjort det, ville jeg spart over et tiår med enorm smerte og mitt liv ville sett helt annerledes ut i positiv forstand.

Men han tok meg fullstendig med storm. Aldri hadde jeg møtt en flottere og mer fantastisk mann. Familie og venner var også svært begeistret for ham. Han hadde en høy utdannelse, en meget god jobb, en nydelig leilighet, var kunstnerisk, veldig morsom og den vakreste mannen jeg hadde sett i mitt liv. Jeg var fullstendig solgt! Etter halvannet år ble vi samboere og halvannet år etter det giftet vi oss. Så kom våre to barn med to års mellomrom. Det var da jeg hadde født vårt første barn at jeg merket en veldig stor forandring. Han ble provosert av de minste ting jeg gjorde, han opptrådte truende og uforutsigbart og han virket ikke interessert i meg i det hele tatt lenger. Hans stormkurtise var definitivt, over, og rommet mellom oss ble fylt av hans dominerende, utålelige adferd mot meg, ikke minst som mor – og en stadig innsnevring av mitt livsrom. Stadige stikk, kritikk og (oftest uforståelige) sinneutbrudd fra ham. Ting jeg skulle og ikke skulle gjøre. Han bestemte maten vi skulle spise, han nektet meg å være med og handle inn. Han nektet meg å være med familie og venner; det kunne være nok at en venninne røkte, så fikk jeg ikke lov å treffe henne. Han ødela telefonsvareren min flere ganger, slik at jeg ikke skulle ha kontakt med omverdenen og de kjære menneskene mine. Måten han fikk meg akkurat dit han ville, var ved å skape et lite helvete for meg hvis jeg gikk i mot hans vilje.

På samme måte fikk jeg heller ikke lov til å dra på besøk til min familie i en annen landsdel. Så i alle de over ti år vi var gift, kunne jeg ikke dra til min familie på ferier og høytider, slik jeg pleide før jeg traff ham. Men vedrørende mine foreldre var bildet helt annerledes; til dem viste han frem et helt strøkent, blendende glansbilde av seg selv; sjarmøren. Det var alltid så fryktelig på veien hjem fra mine foreldre, da han ble sitt onde selv igjen og gikk fra sjarmør til tyrann; sitt Janus-ansikt. Etter at vi fikk vårt andre barn, flyttet vi til en annen by, og jeg hadde håp om at det å få vårt eget hus i en hyggelig småby skulle føre til positive forandringer i vårt ekteskap. Men den gang ei. Alt ble bare mye verre etter at vi hadde flyttet.

Det som holdt meg oppe i den tiden, var det flotte nettverket og fine aktiviteter rundt barnas skole og småbarnstid; et fantastisk fint sosialt nettverk med masse fine mennesker, som ga meg uendelig mye glede og kraft. Noe annet som var utrolig viktig for meg var min fantastiske og dyktige fastlege, som jeg hadde tett kontakt med. Det var han som sa til meg at min mann var en psykopat og ga meg innblikk i hvordan denne alvorlige personlighetsforstyrrelsen arter seg. Jeg fikk også veldig god støtte fra søsken, annen familie og mine nærmeste venner. Og så betød jobben enormt mye i alle de årene jeg tilbrakte i dette forferdelige, nedbrytende og destruktive ekteskapet. En jobb jeg elsket, med dyktige og flotte kolleger.

Etter 3 år hvor forholdene hjemme ble stadig mer foruroligende og uholdbare pga min manns psykopatiske adferd både mot meg og barna, søkte jeg rådgivning en gang i måneden hos det lokale krisesenteret. Dette var helt avgjørende for meg i tiden frem mot skilsmissen og at jeg endelig til slutt klarte å bestemme meg for å skilles. Jeg anbefaler alle å bruke den tjenesten! Jeg skrev lange brev til min rådgiver der, hvor jeg fikk tømt mitt fortvilte hjerte og så tok vi det opp på neste time. Hun fortalte meg hvordan jeg best skulle kommunisere med barna om dette og snakke med dem om hva de opplevde med far. Jeg visste nå hva som måtte komme for at vi skulle få det godt, få et liv uten mishandling og vold. JURK beskriver vold i nære relasjoner med 4 typer vold: Fysisk, psykisk, sosial og økonomisk vold. Vi ble utsatt for alle fire typer av psykopaten.

Da dagen til slutt kom, var det i en ekstrem og kritisk situasjon med psykopaten. Da dro jeg med barna til krisesenteret. Jeg var helt skjelven og totalt utmattet, men aller mest lettet over at vi nå endelig, etter alle de årene med psykopaten, var fri. Nå var det over, tenkte jeg, fra nå av skulle vi få hjelp og støtte av flinke folk på krisesenteret. Det som siden skjedde var at psykopaten, vill av raseri for at vi dro, skrudde skruen til enda et hakk mot meg, som straff. For å gjøre en lang, sjokkartet og ekstremt smertefull historie kort; min mann klarte å manipulere både lederen av krisesenteret og barnevernet fullstendig, og få dem til å sluke hans løgner om meg rått. Plutselig hadde jeg tre motstandere under skilsmissen i stedet for èn. De to ble hans lydige marionetter under hele denne prosessen. De gjorde alt i sin makt for å ta fra meg mine barn – jeg skulle ikke en gang få se dem! – hvor utrolig det enn høres (jeg hadde ikke trodd det var mulig dersom jeg ikke hadde opplevd det selv!)

Min advokat under skilsmissen var dypt sjokkert da hun kontaktet lederen for krisesenteret for å høre om hun kunne vitne for meg under rettssaken om barnefordelingen som min mann anla. Da svarte angjeldende leder at hun veldig gjerne ville vitne – på min manns side, for å ta fra meg mine barn. Også barnevernet var svært aktive for dette og hadde flere møter med min mann. Han forlangte utredning av sakkyndig, og så tok det 10 måneder, da barna bodde hos ham i sitt faste nærmiljø, venner og skole, og jeg hadde vanlig samvær i min nye bolig en times kjøring unna, før alt snudde med sakkyndig-rapporten: Da kom endelig sannheten for en dag, og jeg fikk full omsorg for mine barn. Da var det endelig over! “Sannheten skal gjøre dere fri” heter det. Og det var virkelig sant for oss. Det dette viste tydelig, var at mens de to lederne var lette bytter for psykopatens løgner og manipulasjon, var det først på ekspertnivå at han ble avslørt. Det sier også mye om hvor fatalt det kan være at hjelpeapparatet ikke innehar den nødvendige fagkunnskap om hvorledes psykopatene opererer og reagerer i et skilsmisseoppgjør. Det fikk jeg og mine barn smertelig erfare.

Det gikk veldig bra med både meg og barna mine. Dette marerittet i mitt liv er lenge siden nå. Jeg var utrolig heldig med å ha en god jobb, og en stor og svært ressursrik familie som støttet meg praktisk, mentalt og økonomisk. Og jobben var en dyp glede hele veien. Og gode venner som aldri sviktet. Og ikke minst den utrolig sterke kraften i et menneske som morskjærligheten er! Og for meg personlig handler det også om min Gudstro som bar meg igjennom. Og kunnskap om psykopati. Det var så sterkt for meg å finne Daniels blogg; jeg satt i dagevis og leste og hørte på hans utrolig kloke foredrag og har lest bøkene hans; ren og skjær helbredelse, så tusen takk til Daniel! Jeg gikk også i terapi lenge etter skilsmissen, som betød mye. Jeg har i det hele tatt fått utrolig mye hjelp. Ja, psykopater finnes i blant oss, som rovdyr med annerledes hjerner, totalt blottet for medmenneskelighet og empati. De er som kjøttetende planter; vakre å se på og livsfarlige. En stygg og farlig avart av mennesker. Men de gode blant oss er mange, mange flere. Som bærer frem godhet, lys og kjærlighet. Som gjør at ondskapen taper – til slutt.

– Mavosa

Det finnes flere måter du som leser og har nytte av bloggen kan hjelpe, uten å bruke en krone.

-Lik, del og kommenter innlegg. Slik blir de sett av flere, også av brukere som ennå ikke har oppdaget bloggen.

-Jeg trenger lesere av mine bøker til å legge igjen anmeldelser, for eksempel på ark.no og norli.no. Det legges selvfølgelig ingen føringer på hva du skriver i anmeldelsen. Ris og ros er begge viktig. Så har du lest en av mine bøker og har en mening om den? Skriv en anmeldelse! På forhånd takk. 

-Du kan skrive og sende en leserhistorie lik den over her, til [email protected] . Alle historier er av interesse. Din historie kan leses av potensielt ti tusen lesere! (Jeg forbeholder meg dog retten til å språkvaske tekstene).

En mannlig leser skriver i kommentarfeltet under denne teksten

En repetisjon: Hva er et traumebånd?

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Hei!
Jeg er kjærest på 8. måned med ei som har sterke traumebånd til sin ex, og siden de har felles barn (som han vet å utnytte) er han en person hun ikke kan velge å ha null kontakt med. Før jeg fikk begrep om hva traumebånd er hadde jeg en uggen følelse av at hun hele tiden ble dratt inn av hans fremstøt, og det ble så ille til slutt at jeg ikke klarte å stå stilletiende og se på hvordan han gradvis tok fortrinn over meg, og 2 av månedene har vi så og si ikke vært sammen. Vi har begynt å finne tilbake til hverandre, men traumebåndet (som vi begge nå har forstått det til å være) er fremdeles sterkt tilstede, og vi merker begge hva det gjør med hverandre.

Hva kan jeg forvente fremtida til å være som kjærest til ei med sterke traumebånd til sin ex? Spurt på en annen måte, kan hun i det hele tatt ha en kjærest (som f.eks. meg) så lenge hun er [sterkt] preget av traumebåndet?

Jeg har alltid rådet mine lesere til å ikke å hoppe inn i nye relasjoner før man er ferdig med p/n. Med det mener jeg å gjøre hva man kan for å bryte traumebåndet. Samtidig er risikoen stor for at man etablerer en relasjon med en ny p/n, hvis man ikke har gjort det nødvendige bevissthetsarbeidet med å slutte å tiltrekke seg (og tiltrekkes av) mennesker med psykopatiske trekk.

Når man ennå ikke har slitt traumebåndet med en psykopatisk eks, så er det urettferdig mot den nye partneren. Dette fordi man ikke er fullt tilstede i den nye relasjonen, men fortsatt lever i den gamle, og kanskje måler den nye partneren opp mot den fantastiske idealiseringsfasen man ble utsatt for av den psykopatiske eksen.

Selv om man har sluttet å tiltrekkes av psykopater og narsissister, og forstår at idealiseringsfasen ikke er noe man kan forvente av normale partnere, så er man fortsatt triggbar og kanskje noe paranoid. Man leter etter psykopatiske trekk hos de fleste mennesker man møter. Det blir svært vanskelig for en ny partner å stå i denne projiseringen.

Selv om vi selv er uskyldige, så har vi eks objekter et ansvar for ikke å belaste andre uskyldige med skaden vi ble påført.

Det er derfor gode grunner til å vente minst to år – og i mange tilfeller lenger – innen man etablererer en ny kjæresterelasjon.

På den annen side så skal vi ikke nekte oss selv muligheten til trygge og gode relasjoner med normale partnere, hvis og når sjansen byr seg.

Mange lesere forteller at de i dag har gode relasjoner med ikke-psykopatiske partnere. Dette er en nødvendig del av rehabiliteringen, og ikke minst en aldri så liten “vise fingeren” til en psykopatisk eks som gjorde hva han eller hun kunne for å ødelegge deg for fremtidige partnere.

Mannen som skriver kommentaren over er kommet i en skvis. Han er “partneren etter psykopaten”, og opplever ettervirkningene som hans kjæreste sliter med etter hennes relasjon med en psykopat.

Han skriver at relasjonen påvirkes av hans kjærestes pågående traumebånd med eksen. Hun har dessuten barn med sin eks og det er derfor sannsynlig at traumebåndet vil vedvare.

Så spørsmålet er, hvor mye støtte og forståelse kan man forvente av en ny partner, for å stå ut med en “skadet sjel”?

Og vil man alltid være traumebundet til en psykopatisk eks, når man ikke kan innføre NK?

For å svare på det første spørsmålet først, så nei. Jeg tror det er fullt mulig å slite båndet, selv om man ikke har full NK. Men det krever svært hardt arbeid.

Mitt eget traumebånd til min eks p/n er brutt. Jeg kan med hånden på hjertet si at han ikke ville klare å re-etablere båndet igjen i dag. Det hadde vært ubehagelig å møte ham igjen, men ikke fordi traumebåndet fortsatt er aktivert. Ubehaget hadde vært der fordi han ganske enkelt er en aggressiv og ubehagelig person. Jeg hadde betraktet ham som det patetiske vesenet han er.

Men det har tatt ni år med hardt arbeid å komme dit, og jeg har hatt NK med ham siden sommeren 2014. Så det betyr at det krever enda hardere arbeid å slite båndet, for en som fortsatt har kontakt, for eksempel via felles barn.

Lesere forteller at de også har klart å bryte båndet, for eksempel “Mary”, som ofte skriver sin historie i kommentarfeltet og hjelper andre der. Hun har brukt omtrent like lang tid som jeg selv har. Og hun har hatt delvis kontakt med sin eks, via felles barn og barnebarn.

Både “Mary” og jeg har tidvis tunge stunder. Men det er ikke det samme som at traumebåndet fortsatt er aktivt. Det har med alle følgene etter slike relasjoner, alt som er ødelagt og alle mulighetene vi aldri fikk på grunn av disse menneskene.

Så hva skal jeg svare den fortvilte leseren?

Han spør hvordan fremtiden vil se ut, i et forhold med denne kvinnen som fortsatt er sterkt traumebundet til sin eks.

Denne mannen fungerer antakelig som en viktig motpol for henne. Et slags anker hun kan klamre seg til, når dragningen mot eksen er stor.

Men samtidig er det ikke rettferdig å forvente at mannen skal bli i relasjonen kun for å “redde” henne fra det psykopatiske båndet med en eks. For dette kan fortsatt ta flere år. Han befinner seg nå i et slags trekantdrama, og den psykopatiske eksen spiller dem antakelig opp mot hverandre.

Han skriver at traumebåndet fortsatt er “sterkt tilstede”. Man kan da anta at båndet ennå ikke er i nærheten av å bli brutt. Det er altså graden som er avgjørende her. Et svakt traumebånd tror jeg de fleste nye partnere kan håndtere.

Selv om jeg unner kvinnen en normal relasjon etter den psykopatiske relasjonen, så øyner jeg ikke håp om et snarlig traumebåndbrudd mellom henne og eksen. Han har åpenbart fortsatt stor makt over henne, og hun har antakelig flere år med jobb foran seg.

Å være sammen med en person som er sterkt traumebundet, kan sammenlignes med å være sammen med en rusmisbruker. Lojaliteten vil være svært svingende, og ofte ligge hos rusen.

Det blir tungen på vektskålen i min vurdering av situasjonen.

Det er selvfølgelig opp til denne leseren om han vil bli værende i relasjonen. Men han kan forvente fortsatt flere år i en triangulering hvor han er en helt uskyldig part. Han vil aldri få en fredelig relasjon i tosomhet med kvinnen, så lenge eksen er i bildet. Eksen vil antakelig konstant røre opp trøbbel mellom dem, og mellom dem og barna. Han, som psykopat eller narsissist, vil ikke sitte stille og se på at kvinnen etablerer et sunt forhold med en ny mann. Han vil ganske enkelt ikke la det skje. Vi snakker her om evige intervensjoner og forstyrrelser, og kanskje også juridiske tvister. I ekstreme tilfeller fare for fysisk skade. For det er hva psykopater gjør. De søker ikke fred og forsoning, de søker uro.

Det blir derfor feil – for meg – å råde leseren til å bli værende i relasjonen.

Hva tenker dere lesere?

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.

La meg si det slik.

En psykopat er alltid en mobber.

Da jeg var sammen med min siste p, så fikk jeg av og til følelsen av at jeg var sammen med min mobber fra ungdomstiden.

På ungdomsskolen så ble jeg trakassert av en medelev, for min femininitet og homoseksuelle legning. Dette var i alderen 13-16, på begynnelsen av 90-tallet. Det var andre tider. Men en mobber opererer på samme måte i dag som den gang, og alltid.

Poenget er at jeg vet hvordan en mobber opptrer. Og med min p så fikk jeg den underlige følelsen av at min mobber fra ungdomstiden var kommet tilbake, og at han denne gang ønsket å være sammen med meg hele tiden. Det var jo en svært merkelig, motsigende og ambivalent opplevelse.

Assosiasjonen kom nok fordi jeg merket at min “beundrer” også var en mobber. Kanskje mobbet han meg ikke like direkte som min plageånd fra tenårene, men jeg sanset at han hadde en mobbers natur.

Det handler selvfølgelig om at vår p/n forakter oss og håner oss. Det ligger i deres natur å fornedre og nedverdige, akkurat som en mobber. Men det kan gå lang tid innen man fatter det, fordi det mikses med så mange forvirrende signaler.

Selv psykopater som på overflaten opptrer korrekt og respektfullt, er mobbere i sinn og sjel. Jo mer kløktig en psykopat er, jo mer finurlig og usynlig skjer mobbingen. Den dummeste psykopaten er den åpne mobberen.

Så alle psykopater er mobbere.

Men er alle mobbere psykopater?

Det frister å si “ja”. Men jeg sier nei, for det finnes unntak.

Det finnes mobbere som bare er dårlige personer.

Det finnes sosialt klønete personer, som opptrer på en måte som kan oppfattes som mobbing.

Det finnes mobbere som er usikre på seg selv, og den eneste måten de klarer å få en følelse av kontroll og makt, er ved å mobbe.

Det finnes sågar mobbere som er fascinert av, liker, eller er forelsket i mobbeofferet! De mobber fordi de ikke kjenner til en annen måte å knytte seg til den de er forelsket i.

Ingen av ovenstående gjør dem til en psykopat.

Likevel tror jeg majoriteten av mobbere i barne – og ungdomsalder er psykopater som er i ferd med sosialisere sin psykopati. Mobbing avslører en formidabel mangel på empati for offeret. Det avslører også sterke sadistiske trekk, fordi mobberen nyter å se offeret vri seg. Makten blir en rus for den psykopatiske mobberen.

Normale barn er ganske enkelt ikke i stand til å mobbe med samme intensitet og nytelse.

Som med alle, så forsøker det psykopatiske barnet å finne sin plass blant andre. Men i motsetning til normale barn, som lærer å legge fra seg sin narsissisme (som alle barn har til en viss grad) og blir empatiske og hensynsfulle samfunnsborgere, så øver det psykopatiske barnet seg på å forfine sine manipulasjonsteknikker og “gli inn i mengden”, slik at de blir vanskelige å detektere. Som sagt, det er den dummeste psykopaten som ikke mestrer kunsten å operere under radaren, og blir den åpne mobberen.

Psykopat er man fra fødselen av. Det er derfor ikke slik at barn er uskyldige eller “misforstått” når de tidlig viser psykopatiske trekk.

Problemet den gang jeg var ung, og fortsatt i dag, er at den unge mobberen ikke blir fanget opp som den psykopaten han eller hun er. De blir i stedet betraktet som mistilpasset, og man behandler dem med forståelse og spesialundervisning, når hva de egentlig trenger er en sanksjon så hard at de begraver sin psykopati langt ned i underbevisstheten, og lærer å frykte å avsløre den senere i livet. Jeg kan forestille meg at psykopatiske barn i tidligere tider ble så grundig tuktet for deres antisosiale adferd, at de som voksne var mye mer forsiktige med å leve ut sin psykopati.

Men slik behandler man jo ikke barn i dag. Barn har rett til beskyttelse mot overgrep. Men kanskje er det derfor psykopatene er mer synlige i dag, fordi man ikke lenger har mulighet til å tukte psykopatien ut av psykopatiske barn.

Derfor slipper de unna. Dette tar de med seg inn i voksenlivet. De har lært at de kan gjøre hva de vil, med få og milde konsekvenser.

Men også i vår tid har den voksne mobberen i de fleste tilfeller lært seg å mobbe på en mer subtil måte. Å få offeret til å tro at mobber og offer er gode venner, gir den psykopatiske mobberen en ekstra nytelse. Den voksne mobbingen tar oftest form av baksnakking, sverting og sabotasje bak offerets rygg, mer enn direkte og åpenlys mobbing.

I voksen alder er så godt som samtlige mobbere psykopater eller narsissister. Normale barn som i barndom og ungdom var mobbere, har på naturlig vis vokst av seg sin mobbende adferd, og utviklet tilstrekkelig empati og sosiale antenner til å slutte med den, som regel innen de fyller 20 år.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er synlige kun for primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindre viktige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn. 
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected] . Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med jobb og hund, katt og høns, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Kroppen forteller oss mye.

Antakelig mye mer enn vi tar til oss.

Kroppen husker alle tidligere traumer og krenkelser, og advarer oss når vi er i ferd med å utsettes for nye.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Vi kan tjene mye på å lære oss å stole på fysiske advarsler, ikke kun de mentale.

I nærheten av ondskap så vil magen knyte seg, musklene spenne seg eller vi får “tåkehjerne” og klarer ikke lenger å tenke klart.

Dette opplever vi når vi er i nærheten av psykopater og narsissister, også psykopater som vi møter for første gang. Vi har kanskje ikke klart å plassere dem rent mentalt, men kroppen “vet” før psyken gjør det, og magen vil knyte seg på et tidlig stadium i bekjentskapet.

Forestill deg at du er i en forsamling for første gang. Du kjenner ikke de andre deltakerne i forsamlingen, eller kanskje du kjenner kun en eller to. Men tidlig merker du deg en person som er spesielt høyrøstet og har et ubehagelig blikk. Rent mentalt har du ennå ikke vurdert vedkommende som en p/n. Det er altfor tidlig. Men allerede vegrer du deg for å se vedkommende i øynene, fordi det føles ubehagelig. Du begynner også å legge lokk på deg selv i form av beskyttelse. Du føler du ikke kan tale fritt, og du blir meget selvbevisst. Du ønsker ikke å tiltrekke deg denne personens oppmerksomhet, og transformerer deg instinktivt til en anonym grå mus, i håp om at du skal falle utenfor vedkommendes radar.

Samtidig skammer du deg litt over din egen reaksjon. Til tross for din kunnskap om psykopati, så synes du det er altfor tidlig å dømme vedkommende. Du avskriver din reaksjon som overdrevet, som PTSD og paranoia.

Men er det paranoia?

Det er jo umulig å si for sikkert. Ofte får du aldri vite mer om personen som du reagerer så sterkt på, for dette er et engangsmøte.

Og PTSD gjør oss lett triggbare. Kroppen tenker “bedre føre var enn etter snar” og en kropp herjet av PTSD er tilbøyelig til å overreagere.

Det er fakta.

Likevel skal vi ta kroppens signaler på alvor. Kroppen forsøker å advare oss om noe som er potensielt truende. Kroppen var sammen med deg i relasjonen med din p/n, og den ønsker ikke at du skal utsettes for det samme igjen. Derfor går alarmen; “Danger! Danger!” når den opplever en gjenkjennelig person eller situasjon.

Den setter deg i fight-or-flight-modus. Flykt eller kjemp.

Husker du da du var sammen med psykopaten, hvor klønete du ble? Du gikk inn i stolper. Du tråkket i hull. Du slo hodet i skapdøren som du hadde glemt å lukke. Du stotret når du snakket.

Det var akkurat som om psykopaten forstyrret koordineringsevnen din. Som om hen gikk direkte inn i dine nervebaner og blokkerte den fine kommunikasjonen mellom hjerne, ben og armer. Du beveget deg og ytret deg svært uelegant.

Men så snart psykopaten forsvant utenfor en viss radius, for eksempel hver gang hen forlot huset, så kom koordineringsevnen din tilbake. Ord og bevegelser ble igjen avslappet og finstemte. Med mindre psykopaten med ord eller handling etterlot deg i en stresset tilstand – slik de ofte gjør.

Du var derfor ikke klønete av natur. Det var noe annet som skjedde.

Tenk på det. Du var i nærheten av ren ondskap. Ondskap gjør noe med energifeltet rundt psykopaten. Og du – og jeg – og alle som har hatt en nær relasjon med en p/n, befant oss ofte innenfor dette energifeltet. Tenk på hva det gjorde med deg å hele tiden bli utsatt for slik ondsinnet, hatsk og fiendtlig stråling – ikke så ulik radioaktiv stråling, og skaden den påfører de som befinner seg i nærheten.

Varme mennesker har motsatt effekt på oss. Det føles godt å befinne seg i deres nærhet, og vi vil gjerne sitte tett på dem, til og med berøre dem.

Overtro? Alternativ New Religion?

Nei. Atomkraft er energi. Den kan brukes til for eksempel elektrisitet. Alle mennesker produserer også energi. Energien får oss til å bevege oss og fungere. Og mye av energien stråler ut av kroppen og omgir oss. Andre merker den, og de som står nær oss påvirkes av den. Det er ren fysikk.

Vi kan derfor trygt stole på hva kroppen forteller oss. Det er ikke alltid vi kan handle deretter. For eksempel kan vi ikke alltid forlate den giftiges selskap. Men vi kan lære oss å observere hva kroppen forteller oss; “jeg hører deg, og skal ta hva du forteller til etterretning”. For eksempel er det forskjell på å grue seg til noe, og “gruglede” seg. Det kan lønne seg å lære forskjellen. Når vi gruer oss til noe, for eksempel et jobbintervju eller et familieselskap, så kan det være fordi det beste for oss er å holde seg unna, selv om det betyr at du mister sjansen til en stilling. Hvis du derimot grugleder deg til et jobbintervju, så kan det være av entusiasme og fordi du svært sterkt ønsker deg stillingen, og det er noe annet enn å grue seg. For eksempel grugledet vi oss til julaften da vi var barn. Og det var neppe fordi vi ønsket å slippe julaften. Men følelsen var litt den samme som skrekk; magen knøt seg og vi mistet matlysten. Ikke mange barn spiser store mengder julegrøt på formiddagen før julaften. Spenningen er for stor.

Det handler om energier. Kroppen frigjør energi når den er høyspent. Vi blir rastløse for å bli kvitt overskuddsenergien.

Energien kan være positivt eller negativt ladet. Det kan lønne seg å kjenne forskjellen. Deretter kan vi handle på hva kroppen forteller oss.

På sikt er det viktig å lære seg å slappe av, for kroppen har ikke godt av å være i konstant beredskap. Da utvikler den sykdommer og plager. Mange av oss har fått sykdommer og plager etter å ha vært eksponert for psykopatens negative energifelt over lang tid. Akkurat som mennesker som utsettes for radioaktiv stråling.

Det er en grunn til at kroppen advarer oss, for å si det slik.

Jeg tilbyr konsultasjoner over Skype eller telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK (null kontakt), løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. Det kan også handle om å opparbeide din virkelighetsoppfattelse. 50 minutter koster 550 kroner, 90 minutter koster 880 kroner. Bestill tid på [email protected]. Vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp eller profesjonell terapi. Er du deprimert eller sliter med posttraumatisk stress så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt.