Tenåringen Ole stirret ned på smøret. Det så ikke ut som det skulle, det var så glinsende. Ole hadde ikke lyst til å spise smøret, det smakte rart. Ole fikk ofte servert mat av foreldrene som smakte rart, men det var ikke populært å påpeke det. Foreldrene ble ikke sinte, men de avfeide ofte hans klaging på maten som “tullprat” og sa at det ikke var noe i veien med den, at den var som den skulle være. Han følte seg ofte skamfull og liten og at det var noe i veien med hans oppfattelsesevne hver gang de svarte ham slik. Han kunne ikke huske at foreldrene noensinne hadde gitt ham rett i noe. Han forsøkte seg likevel forsiktig; – smøret ser rart ut, det er ikke slik det skal være, sa han og nølte med å smøre det på brødskiven. -Neida, svarte mor, hun pekte på lokket. – Se her, det er ekstra saltet, derfor ser det vel annerledes ut. Alt smør er vel saltet, tenkte Ole, men sa ikke mer. Faren sa ingenting, han bare spiste smøret. Ole smurte nølende smøret på brødskiven og tygde av brødet. Han kikket på foreldrene, som begge satt der og latet som om smøret var akkurat som det skulle være. Ole begynte å undre om det var foreldrene som ikke var helt som de skulle være.

I dysfunksjonelle familier er det ikke lov å si alt man mener eller oppfatter. Det er ikke “fritt ord” rundt middagsbordet, selv om alt på overflaten er som normalt; ingen er fysisk voldelige, foreldrene skjøter sitt arbeid tilfredsstillende, barna klarer seg på skolen og økonomien er på stell. I utgangspunktet er det ingenting å sette fingeren på, likevel får barna følelsen av at de ikke har en stemme, at den ikke teller eller betyr noe og at deres behov og observasjoner ikke er viktige eller sågar direkte feil.

For å spinne litt videre på historien om Ole og hans foreldre, så er historien om smøret et eksempel på foreldre som tåkelegger. Oles foreldre er arbeidsfolk og med lav eller ingen utdannelse. De har generelt lav kunnskap om oppbevaring av mat. Kjøttvarer og kjølevarer blir ofte kjøpt i utlandet og transportert over lange strekninger uten nedkjøling. De pakker aldri inn maten skikkelig og de oppbevarer råtne og fordervede matvarer i kontakt med friske matvarer. Slik blir maten dårlig selv om utløpsdatoen fortsatt ikke er passert. Derfor svarer de ofte Ole med “tullball, se her, maten er fortsatt holdbar” og forteller ham indirekte at hans smaksans er feil, at han ikke kan stole på den. Dette er tåkelegging. Ole er mer intelligent og oppvakt enn sine foreldre, han har en intellektuell kapasitet og en nysgjerrighet som overstiger deres. I foreldrenes sinn står janteloven sterkt og de liker ikke at Ole er kritisk til dem eller stiller spørsmål som de ikke kan svare på. De er redde for at han skal bli “fisefin”. I stedet for å anerkjenne hans observasjoner; “ja Ole, smøret er harskt, men det er det eneste vi har akkurat nå og du kan trygt spise det” eller betrakte hans sensitivitet som en styrke som han kan utnytte – for eksempel til å bli en god kokk, så har de blitt enige om å legge seg på en linje hvor de ikke orker å diskutere med Ole og istedet avfeier hva de oppfatter som utilfredshet fra hans side. Aller helst vil de ha et medgjørlig barn som alltid smiler og aldri kverulerer.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ole vokser derfor opp med en opplevelse av at hans meninger og observasjoner ikke er gyldige. Han føler også skam hver gang han er misfornøyd med noe og han frykter å fortelle hva han egentlig mener, både til sine venner og til sine fremtidige kjærester. Dette vil påvirke alle hans relasjoner og han vil få problemer med å skape ekte intimitet med en partner. Han har utviklet en mistillit til foreldrene som han ikke klarer å sette ord på og derfor heller ikke uttrykker, i stedet blir samvær med dem preget av en falsk illusjon om at alle har det bra. Ole er godt voksen og har hatt det mye psykisk dårlig med selvtvil og usikkerhet før han forstår hvem og hva som er årsaken til at han hele livet har hatt en følelse av å ikke bety noe alene og at han er avhengig av andre for at hans oppfattelser skal ha validitet.

Er Oles foreldre psykopatisk anlagt? Det vet vi ikke. Vi vet kun at familien er dysfunksjonell fordi medlemmene ikke har vært likestilt og dissens har blitt slått ned på. Skam har blitt brukt som et verktøy for å slippe engasjere seg i Oles virkelighet. Medavhengighet med rot i barndomshjemmet kan ha mange årsaker. Kanskje er medavhengigheten nedarvet fra en mor eller far som selv er medavhengig. Ofte skapes medavhengighet rundt et familiemedlem som lider av en avhengighet, for eksempel en alkoholisert mor eller en narkotikamisbrukende sønn. Eller kanskje er det en deprimert far i huset, eller en datter med Downs syndrom hvor foreldrene ikke klarer å ivareta de øvrige barna. Medavhengighet kan skapes av at alt familiefokus rettes mot det avhengige medlemmet som hele tiden krever noe; hjelp, støtte og hensynstaken. Barn i familien lærer at de må nedprioritere seg selv og hele tiden stille det trengende medlemmet først. I mange tilfeller handler det om å gå på eggeskall rundt den trengende, noe barna tar med seg inn i fremtidige relasjoner. Barn som har vokst opp slik, vil som voksne ofte ubevisst søke etter gjenkjennelige trekk i valg av partner; en som bekrefter deres syn på seg selv som “ingen”. Som dere ser så kan medavhengighet skapes på mange måter og ikke kun av psykopatisk opphav, men en ting er sikkert; er du medavhengig så kommer du ikke fra en sunn familie.

Hva kjennetegner en dysfunksjonell familie? Kjennetegnene inkluderer;

• “Oss mot dem”, kjennetegnes av steile fronter hvor partene skal angripe hverandre. Det kan være faste allierte; mor og datter mot far og sønn, det kan være hele familien mot ett syndebukkmedlem, eller alliansene kan variere. Uansett sammensetning så preges konfliktene av full krig i stedet for forsøk på forståelse og sindige overenskomster. Konflikter betraktes som muligheter til å “ta” hverandre for å få utløp for innestengt forakt. Det er lite respekt eller kjærlighet i slike familier.
• Problemer fornektes eller feies under teppet. Hvis noen lider så snakkes det ikke om. En jeg kjenner forteller at han fikk kreft, men at ingen i hans familie egentlig spurte hvordan han hadde det, hverken under behandlingsforløpet eller i etterkant. Etter at han ble erklært kreftfri så skulle livet fortsette som før – umiddelbart, og de andre medlemmene forventet at han var som innen han ble syk og også at han ytet like mye som før. Ofte handler denne dynamikken om at ingen i familien ønsker at noen skal få særbehandling for alle går og bærer på en følelse av mangeltilstand og egentlig ønsker mer kjærlighet til seg selv. Ingen har noe å gi.
• Hemmelighold. Den ovenstående fornektelsen gir grobunn til hemmeligheter. Medlemmene er ikke ærlige og åpne med hverandre, men bruker informasjon til utpressing og “gisseltaking”; “hvis du tier stille om … så skal jeg ikke avsløre at du …”. Tilliten er borte og daglig samvær og omgang preges av løgner, skepsis og skjulte agendaer. Hemmeligholdet kan også handle om “familiehemmeligheter” som ikke tillates å omtales, for eksempel at “farfar satt i konsentrasjonsleir” eller “mormor har en tysk far”. Det kan være snakk om at slekten skammer seg over aspekter i deres historie, eller at ett enkeltmedlem plasserer seg selv på en pidestall og krever respekt ut over det vanlige for noe de har vært gjennom i deres fortid, for eksempel at tante ble voldtatt i 1974 men fortsatt bruker det som en trigger slik at resten av familien må gå på eggeskall rundt henne. Spesielt familier med mye skam og maktkamp preges av hemmelighold.
• Grenseløshet. Foreldrene kan praktisere for sterke grenser, eller ingen grenser overhodet. I begge tilfeller utvikler barnet en usikkerhet omkring hvor foreldrene slutter og barnet begynner, i tillegg til utrygghet fordi det ikke vet hva det skal forholde seg til. Eller barna får ingen anerkjennelse eller respekt for deres egne grenser, trang til privatliv etc. Kanskje buser foreldrene konsekvent inn i barnas rom uten å banke på, til tross for at barna har ytret et ønske om denne gesten. Eller foreldrene ivaretar ikke barnas integritet, ved å erte dem eller latterliggjøre dem foran egne venner eller barnas venner. I ekstra dysfunksjonelle familier så kan barnas seksuelle grenser overskrides av foreldre som forgriper seg på dem eller nesten-forgriper seg (nekter å forlate baderommet når barnet er nakent selv om barnet ber om det etc). Grensene blir også uklare hvis en mor behandler sin sønn som en ektemann eller sin datter som en venninne, eller hvis en far påtvinger barna foreldrerollen ved å kreve mer omsorg enn han selv er kapabel til å gi dem i retur.
• Skyld- og skampreget kommunikasjon. I slike familier er kommunikasjon og dialog av en fordømmende art, i stedet støttende og bekreftende. Det foregår en maktkamp hvor det er om å gjøre å plassere seg selv moralsk på topp. Anklager og negative merkelapper er vanlig. Hverdagslig kommunikasjon tar mer form av belæring enn av respekt og kjærlighet. I slike familier vil medlemmene forsøke å unngå samvær med hverandre som innebærer samtale, og i de tilfellene hvor samtale er uunngåelig så vil samtalen være sparsommelig eller påtatt og falsk. Ingen har noen å betro seg til og søker i stedet betrodde utenfor kjernefamilien. Barn i slike familier vil ofte ta adferden med seg inn i voksenlivet, og få problemer med å kommunisere ærlig og direkte med venner og fremtidige partnere – også selv om de i disse relasjonene føler seg trygge og ikke ønsker å skjule noe.

I romanserien som startet med “Berlinerpoplene” forteller Anne Ragde om den dysfunksjonelle familien Neshov. En av karakterene er den aldrende Tormod Neshov. I bok nummer fem, “Liebhaberne”, blir han viet større plass enn i de fire foregående bøkene. Vi lærer at han hadde en relasjon til en ung tysk soldat under krigen, og at faren hans derfor tvangsgiftet ham med den dominerende Anna. Anna herset med ham fra første dag. Paret fikk etterhvert tre sønner (som viser seg å ikke være Tormod sine, men det er en annen historie) hvorav den eldste – Tor – som også har odelsretten og derfor blir værende på gården, adopterer morens nedlatende behandling av Tormod og deltar i den.

Da både Anna og også Tor er døde så får Tormod plass på et sykehjem. Han ønsker ikke å se gården hvor han ble herset med igjen, selv om han levde hele sitt liv der. På et tidspunkt har pleieren plassert ham på en stol med føttene i grønnsåpebad. Tormod blir tissetrengt og tar føttene ut av badet for å gå på do. Men han har grønnsåpe på føttene, sklir og faller på gulvet. I fallet biter han seg selv i tungen og begynner å blø fra munnen. Selv om det var et uhell, så skammer han seg over at han skadet seg. Han klarer å krabbe tilbake til grønnsåpebadet og forsøker å late som ingenting har skjedd da pleieren kommer tilbake.

Tormod demonstrerer her klassisk medavhengig adferd; han faller stygt og har behov for pleie, men undertrykker sitt eget behov for pleie for å tilfredsstille (i dette tilfellet ved ikke å bry) pleieren. I tillegg kommer skam-aspektet inn. Han er blitt herset med hele livet; først av en tyrannisk far, deretter av kone og sønn. Tormod har en grunnleggende følelse av skam, at han som person “ikke er riktig”. Han er vant til å bli verbalt angrepet og anklaget også for hendelser som er ulykker. Han skammer seg derfor at han var så “dum” som ble tissetrengt og ikke valgte å holde på urinen til det passet seg (for pleieren/andre) at han gikk på toalettet.

Det er i den forbindelse viktig å poengtere at medavhengighet ikke er en ufarlig lidelse. Ubehandlet fører den ofte til for tidlig død. Den medavhengige mangler grenser og klarer ikke å beskytte seg selv, for eksempel ved ikke å avvise farlige mennesker, men inkludere dem i sitt liv og sågar vende tilbake til dem. Å omgi seg med farlige mennesker vil naturlig nok ofte føre til fysisk vold. Som historien om Tormod illustrerer, så er egenomsorgsevnen også svært dårlig. Den medavhengige vil undertrykke skader og lidelser, og unnlate å oppsøke lege for sin egen del. I tillegg til faren for drap, skader og sykdom så er også selvmordsrisikoen stor, da den medavhengige ofte er deprimert og mangler evne til å forstå sin egen tilstand.

(Serien fortsetter. Tanker og eksempler er hentet fra forfatteren selv samt fra “Codependency for dummeies” av Darlene Lancer).

Minner på at jeg tar imot konsultasjoner over Skype eller på telefon. Aktuelle emner kan være støtte i NK, løse opp i tankekaos forårsaket av kognitiv dissonans eller oppklaring omkring giftige relasjoner. 50 minutter koster 500 kroner, 90 minutter koster 800 kroner. Bestill tid på [email protected] (vær oppmerksom på at slik konsultasjon ikke kan erstatte akutt behov for helsehjelp. Er du deprimert så kontakt din fastlege. Er du suicidal så kontakt fastlege eller legevakt. Det kan heller ikke erstatte profesjonell terapi av psykolog eller psykiater).

Takk til alle som har kommet med gode forslag til nye tekster. Jeg kan ha idètørke og da er det veldig fint å ha en idèbank som den dere bistår med å gå til. Til dere som venter utålmodig på deres ønsketekst så vil jeg si at bloggen skal bestå i lang tid fortsatt, og jeg kan ikke skrive om alt med en gang for da er det plutselig ingenting igjen til å holde liv i bloggen. Det handler også om å skrive det som opptar meg for øyeblikket, det hodet mitt er fylt med. Bestillingstekster er vanskeligere.

Du som synes nettopp din problemstilling mangler kan søke mye kunnskap, råd og bekreftelse i kommentarfeltet. Nettopp kommentarfeltet er et sted hvor dere har briljert lenge, og spesielt i det siste. Det er helt rørende å se hvor mye dere skriver, åpner dere og støtter hverandre. Så godt som alle er respektfulle og relevante. Gledelig er det også at et par menn har kastet seg inn og kommenterer aktivt, sammen med gamle og nye kvinnelige lesere.

Dere som er helt ferske kan også ha nytte av å lese min bok. Boken er en slags “førstehjelp” for objekter, fordi alt det basale står der. Selv om bloggen stadig repeterer basalkunnskap om psykopaten, så vil den ofte bevege seg til steder for viderekomne, hvor dere “nyklekkede” objekter kanskje ikke føler dere helt hjemme. Det er en naturlig utvikling for en såpass spesifisert blogg som er inne i sitt fjerde år, at vi ikke står stille på basisnivå. Men alle tekster skrevet fra 1. januar 2016 er fortsatt tilgjengelige og vil inneholde mye basiskunnskap.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Apropos gamle tekster så er det enkelte som har etterlyst et slags register som gjør det enklere å finne tilbake til eldre tekster man trenger her og nå, i stedet for å måtte bla seg nesten fire år tilbake. Andre ønsker seg “festede” innlegg hvor de mest brukte manipuleringsteknikkene står oppsummert. Jeg jobber med saken men foreløpig har den tekniske delen av bloggen ingen slike funksjoner. Det er beklagelig. Men jeg har deres behov i bakhodet.

I dagens tekst vil jeg gjøre en liten avstikker og bevege meg fra mikroskopisk og relasjonelt nivå, til makroskopisk samfunnsnivå. Hvor mange av dere har tenkt over at psykopati og narsissisme også kan gjennomsyre politikk, religion og ideologi?

Jeg tipper at mange har forstått at psykopati ikke bare handler om individer men også kan overføres til lover, styresett og sågar hele stater. De fleste av oss tenker nok på Hitler som psykopat. Hitler klarte å projisere sine psykopatiske trekk og sin galskap over på et helt folk, via stadig mer polariserende og marginaliserende lover, mandater, pålegg, påbud og forbud, og det tyske folk deltok tiltakende i hans prosjekt. De aksepterte en stadig sterkere tilvenning til ondskap. De tolererte etterhvert hat mot jøder, en ekspansjon av det tyske rike, undertrykkelse av andre nasjoner og at de selv var et herrefolk. Man kan likevel ikke si at hele det tyske folk til slutt ville oppfylle kriteriene for en psykopatisk personlighetsforstyrrelse. Antakelig var det i 1945 ikke flere tyske individer som hadde oppfylt denne diagnosen, enn andelen nordmenn i 2019. Den gradvise tilvenningen kan derimot sammenlignes med et objekt som blir tåkelagt og manipulert av sin personlige psykopat.

Vi har nok alle også hørt historier om religiøse sekter som har begått kollektivt selvmord, manipulert og forført av en karismatisk og psykopatisk leder, som har fått dem til å overgi alt sitt jordisk gods i tro på dommedag eller at materielle gjenstander og “mamon” ikke frigjør sjelen og derfor bør doneres til spesifikke bankkonti (som regel de religiøse ledernes personlige konti).

Vi grøsser ved tanke på disse historiens eksempler på kollektiv psykopati. Men hvor mange av oss tenker over at det skjer fortsatt i dag, og kanskje sågar fra statsledere eller ideologer som vi anser som pålitelige og troverdige? Kanskje fra vår egen elite, de som styrer oss, forvalter oss og påvirker oss?

Det ville være utopi å tro at vi i dag er fri for manipulerende påvirkning, tatt i betraktning at slik påvirkning har eksistert til alle tider. Det er lite trolig at vi i dag har nådd et slags “endepunkt” hvor demokrati, rasjonalitet og fri tenkning har nådd sin optimale topp. Faktum er at vi fortsatt er omringet av statlige og private selskap og bevegelser som forsøker å påvirke oss med deres egen agenda; som gjør sitt beste for å tåkelegge oss til å akseptere og tolerere en politisk eller økonomisk linje, akkurat på samme vis som våre personlige psykopater forsøkte å ensrette oss og frata oss evnen til fri vilje og fri (kritisk) tenking.

Et aktuelt eksempel er den pågående bompengedebatten, hvor politikere tilsynelatende ønsket å heve bompengeinnkrevingen inn i himmelen. De har ansett bilister som en kilde til ekstra skatt og en utømmelig skattekiste (parasittisme) for å finansiere mye mer enn bare veibygging. Det vil si helt til folket nå sier stopp. Folkebevegelsen mot bompenger truer med å innta politikken, og står i enkelte byer med så mye som 20% oppslutning innenfor det kommende valget til høsten. En ensaks folkebevegelse truer altså med å velte godt etablerte partier som Arbeiderpartiet og Høyre. Nå begynner de samme politikerne som ønsket å suge bilistene tørre, å påstå at “de alltid egentlig var imot bompenger” (tåkelegging). Mange vil mene at vi har dypt uærlige mennesker som forvalter oss, og de kan ha rett. Dette er ikke et tegn på at vi har nådd et demokratisk toppunkt, men tvert i mot et sykdomstegn for Norge anno 2019.

Og hva med klimakrisen? Mange hevder at den er blitt en slags “nyreligion” og at man blir korsfestet hvis man ikke tror på den. Personlig har jeg alltid hatt følelsen av at det ligger noe suspekt over fenomener og bevegelser som kommer veldig plutselig og blir altomfattende. Kan det være at noen som forvalter oss har en skjult agenda her, eller noe å tjene på at vi fokuserer enormt på klima? Kan klimaforskningen være bestilt? Kan det ligge en økonomisk gevinst bak, eller kan det være en avledningsmanøver for at vi skal se bort fra noe annet, noe som vestlige myndigheter ikke vil at vi skal se? Og hva skjedde med ozonlaget, som var en tidligere krise som man hørte om på alle kanter da jeg var barn og tenåring, er det plutselig ingen krise lenger?

Og hva med Facebook, som har begynt omfattende sensur i noe de kaller en kamp mot “hatytringer”? Det lyder jo på overflaten som et hederlig og legitimt tiltak. Men mange har oppdaget at de utestenger utelukkende konservative meninger og stemmer, og noen hevder at selskapet egentlig har en agenda om å påvirke det kommende amerikanske valget i 2020. Men deres sensur strekker seg også til norske brukere. Jeg har selv venner som har opplevd at de har blitt utestengt eller fått “karantenetid” nærmest uten å forstå hvorfor, som følge av offentlige kommentarer (under fulle navn) som de trodde var uskyldige.

Metoo kampanjen ble lenge (og kanskje fortsatt) oppfattet som nødvendig, rettferdig og legitim av vanlige kvinner (og menn). Men etter det nødvendige rettsoppgjøret mot Harvey Weinstein – den seksuelle predatoren som startet det hele, så synes den ene saken etter den andre å ikke holde vann og kollapse. Senest ble senator Brett Kavanagh frifunnet for anklagene som var rettet mot ham. En del usunne trekk ved Metoo begynte å åpenbare seg. Ett av dem var at forkjemperne synes å ville omgå normale rettsprinsipper og mente at en anklage i seg selv burde være nok til å få en mann dømt. To andre kontroverser kom også til syne; 1) kampanjen ble markedsført som kjønnsnøytral, men i praksis åpenbarte seg et sett med regler for menn og et annet for kvinner. I Norge har dette vært spesielt tydelig i de respektive sakene omkring Trond Giske og Trine Skei Grande, og hvilke konsekvenser de fikk for både mediedekning og deres karrierer. 2) Metoo synes å være mest opptatt av menn med makt, og har så langt vist liten interesse for menn “på gulvet”. Metoo`s dobbelmoral og hykleri kom dermed tydelig til syne på begge områder. Kan det være at Metoo ikke er en hederlig bevegelse, men et verktøy for å vippe menn med makt av tronen, og erstatte dem med (forhåpentlig) kvinner? Hvem ville ønske det? Vi vet jo at feminismen lenge har vært spesielt fokusert på den skjeve kjønnsfordelingen blant eliten.

Asylinnvandring blir i utgangspunktet ansett som humanitær. Men hva vil en så fremmed religion som islam i Norge, og hvorfor blir innvandrerkritikere så sterkt svertet og forsøkt fortiet? Hva er det vi frykter med at noen stiller kritiske spørsmål? Muslimer i Belgia har etter vårens valg vunnet seter i det belgiske parlamentet, og proklamerer nå åpenlyst at de vil jobbe for å danne en muslimsk stat i Belgia. Så hva skjer her, er den muslimske innvandringen og politiske innflytelsen en humanitær nødvendighet, eller et kalkulert kupp av vesten?

Jeg vil at dere skal se den vedlagte videoen av predikanten Ann Barnhardt (advarsel; den er lang). Barnhardt hevder i videoen at bevegelser som feminisme og LGBT, samt religioner som islam er gjennomsyret av psykopati og at tilhengerne gjøres til narsissister. Man kan være enig eller uenig med henne i dette, hennes ståsted er definitivt farget av religionkonservatisme. Men hun har meget god innsikt i psykopatiske og narsissistiske kriterier og klarer på imponerende vis å synliggjøre hvordan store grupper kan inneha de samme trekkene som vi hittil på bloggen kun har diskutert på individnivå. Poenget med denne teksten/videoen er ikke at dere som leser skal adoptere Barnhardts syn på visse ideologier eller religioner, men lære dere til å tenke kritisk også om myndigheter samt på egenhånd å kunne avsløre at også store bevegelser kan tåkelegge oss på samme måte som psykopaten gjorde.

Stater, religioner, ideologier, bevegelser og selskaper som vi har trodd har hatt gode intensjoner, kan ha en skjult agenda og utvise psykopatiske trekk som dobbelmoral, parasittisme, løgn, berettigelse (krav om særbehandling og fordeler), tåkelegging, offermentalitet og ansvarsfraskrivelse. Slik forholdt vi oss også til psykopatene i våre liv; vi trodde de var gode på bunnen, men det viste seg å ikke stemme. Det er all grunn til å være skeptisk til institusjoner som utviser de nevnte trekkene. Hev derfor blikket opp og ut, og anse dette som neste nivå i å avsløre manipulasjon. Dette er definitivt for viderekomne. Snart klarer ingen å manipulere dere igjen.

Kommentarfeltet denne gang ønsker jeg å tilegne diskusjon omkring hva dere ser i bevegelser rundt oss i 2019. Jeg vil minne på at når det er snakk om politikk, religion og ideologi så skal man trå varsomt, men at vi i denne tråden kan åpne våre sinn uten å føle oss personlig krenket av noe. Poenget her er å trene oss selv og hverandre i å se psykopati på makronivå.

Dette henger sammen med berettigelse, som mange av oss vet er ett av de tyve offisielle kriteriene for psykopati. Men hvordan forklare berettigelse, og hvordan relatere det til din relasjon med psykopaten?

Berettigelse handler om følelsen av å fortjene noe uten egentlig å ha gjort seg fortjent til det, i motsetning til å ønske seg noe. Å ønske seg noe er normalt, det innebærer en forståelse av at “jeg ønsker meg det, men det betyr ikke at jeg får det. Men kanskje jeg får det hvis jeg er snill eller hvis jeg klarer å tjene nok penger til å skaffe meg det jeg ønsker meg”. Berettiget tankegang tar mer form av “jeg skal ikke behøve å jobbe for de tingene jeg ønsker meg, jeg fortjener det fordi jeg er meg. Å jobbe for ting er noe andre må. For meg er det tilstrekkelig å manipulere andre til å gi meg det jeg ønsker meg. Jeg fortjener det fordi andre er dumme nok til å la seg manipulere. Jeg er bedre enn dem. Derfor fortjener jeg større kakestykker enn dem. Jeg fortjener også annen form for særbehandling. Hvis ting frivillig faller ned i mine hender, så er det mitt og jeg behøver ikke å sette pris på det”.

Jeg har mange ganger beskrevet hvordan jeg følte meg “tatt” av psykopaten. Det skjedde raskt og det var aldri noe spørsmål om jeg selv var interessert i relasjonen. Som den vedlagte videoen beskriver, så spiller det ingen rolle for psykopaten om du selv er interessert i dem, eller hvorvidt de har noe å tilby deg. De tar for gitt at du er interessert i dem, eller de er så arrogante at de ikke bryr seg. Din mening om dem betyr ingenting. De har aldri gjort det nødvendige indre arbeidet hvor de måler seg selv opp mot andre; ikke i verdi, men om man er kompatibel eller ei. Det er ikke viktig for psykopaten å være kompatibel med objektet, for de hadde aldri til hensikt å knytte seg. Deres intensjon handler om makt, kontroll og parasittisme (et annet av de tyve kriteriene). De knytter seg på, ikke til.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Dette rimer med min indre undring under relasjonen med P; “hvorfor er han så opptatt av meg? Vi har svært lite felles”. Jeg har også beskrevet hvordan psykopaten egentlig var veldig kjedelig og ikke hadde noe annet å tilby enn intensitet. Intensitet var det eneste han kjente til. Han stilte nok aldri spørsmålet “hva har jeg å tilby Daniel? Hvorfor gidder han å være sammen med meg?”. Det interesserte ham ikke. Han bare så en person som han mente seg berettiget til og den personen (jeg) skulle ganske enkelt finne seg i å være gjenstand for å bli eiet av ham for en stakket stund.

Vær oppmerksom på at videoen beskriver narsissisten i høyere grad enn psykopaten.

Vi skal fortsette med temaet medavhengighet, men det er et tungt tema – både for meg og for dere – så tankene mine forsøker liksom å vandre bort fra det tunge og over til noe lettere. I går vandret de til det å rense seg for psykopatens gift og påvirkning ved hjelp av ritualer, det som på engelsk kalles “cleansing” eller “purging”. Vi har kanskje alle sett spøkelsesfilmer hvor mediumet går gjennom det hjemsøkte huset, gjør noen symbolske handlinger og sier noen symbolske ord, gjerne fra bibelen, for så å avslutte med de forløsende ordene “this house is clean”. Men ofte ender det med de like ikoniske ordene “they`re back”, når den opprinnelige renselsen ikke hadde den ønskede effekten og spøkelsene aldri forlot huset.

Så dagens spørsmål er; har renselsesritualer noe for seg, når man ønsker å fjerne psykopaten fra sinn og kropp?

Psykopaten (be)fester seg som vi vet mye sterkere i oss enn normale relasjoner. At psykopaten er en parasitt vet vi. Andre ord som kan brukes er “okkupasjon”, “infeksjon” eller “besettelse”. Det siste gir assosiasjoner til demoner og eksorsisme, og nettopp eksorsisme er det mange som føler behov for. Psykopaten er i tankene dag og natt, uke etter uke, måned etter måned og – i mange tilfeller – år etter år. Mange merker at normale metoder for distraksjon og avledning ikke virker; det hjelper lite å reise, å jobbe doble skift eller å finne seg verdens mest oppslukende hobby. Psykopaten er der likefullt, og opptar verdifull oppmerksomhet og energi.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi sier at man har “noe på hjernen” og når det gjelder den psykopatiske besettelsen så er det definitivt slik. Samtidig er ikke begrepet dekkende, for det oppleves også som om psykopaten har inntatt kropp og sjel. Den psykopatiske besettelsen har dermed en åndelig dimensjon i tillegg til den mentale og den fysiske dimensjonen.

Vi er i varierende grad åndelig anlagt. Noen er svært åndelig anlagt. Andre ikke i det hele tatt. Å være åndelig kan være knyttet til religion, men det behøver ikke å være det. Dette gjenspeiler også ritualene vi velger; de kan være hentet fra gamle religiøse skrifter eller moderne bevegelser som mindfulness, yoga eller feng shui (som forsåvidt er en meget gammel tradisjon i Kina, men moderne i vesten).

Selv er jeg middels åndelig anlagt. Jeg synes emnet er spennende, tiltrekkende og har noe for seg – til en viss grad. Men jeg er ikke så opptatt av eksterne ritualer. Min åndelighet kommer innenfra. I min første tid etter bruddet med psykopaten så var det som regel tilstrekkelig for meg å tenne ett eller to stearinlys, fordi jeg opplevde at det stimulerte det arbeidet som foregikk inni meg. Elektrisk lys hadde ikke samme effekt; det var for sterkt, blendende og statisk. Den levende flammen derimot var mildere, samtidig som den beveget seg og jobbet seg nedover mot skaftet av stearinlyset. Den levende flammen kastet dessuten skygger og nådde ikke fram til hver eneste krok, men etterlot deler av rommet i mørke. Kanskje var det i skyggene at det åndelige i meg hadde sitt spillerom.

En gang gikk jeg litt lenger. Det hadde på det tidspunktet gått to år siden NK. Jeg hadde definitivt kommet over i en ny og bedre fase, men han var der fremdeles og spøkte i meg, like levende som før. Jeg fungerte bedre og bedre men var samtidig desperat etter å bli kvitt ham. Jeg begynte å frykte at han kom til å sitte på skulderen resten av livet. Samtidig følte jeg fortsatt en lengsel og dragning mot det jeg trodde vi hadde. Dette er litt hva som skjer i NK; jeg forstod at jeg ikke kunne kontakte ham direkte men projiserte i stedet mitt behov for kontakt over på steder som var knyttet til ham. Alt dette kan det være vanskelig å være bevisst og krefter man ikke helt forstår eller har kontroll på drar oss hit og dit. Å bli kvitt en djevel er ikke enkelt arbeid.

Men en dag gikk jeg en lang tur til en stor sten på et fjell hvor han og jeg en gang hadde vært. Det eneste bildet jeg noengang tok av ham ble tatt mens han satt på huk ved siden av den stenen. Det var et sted nesten fritt for mennesketrafikk, for ikke mange orket den lange og krevende turen opp til stenen. Egentlig gjorde ikke jeg det heller, jeg husker hvordan jeg ble diltende etter den dagen P og jeg gikk turen, han var i mye bedre fysisk form enn jeg. Men to år senere, i min dragning mot steder vi hadde felles så fikk jeg uventede krefter og det var som om jeg ble meget lett på foten da jeg denne gang gikk den samme turen alene.

Med meg i vesken så hadde jeg et håndskrevet brev. Jeg hadde stilet det til ham og skrevet i “du” form. Det var ikke veldig langt men omtalte sviket han utsatte meg for, men også det gode som jeg selv representerte i relasjonen; den ekte kjærligheten og troen på at hva han lot som om han ga meg kunne jeg ha tillit til.

Jeg satt meg på stenen. Normalt var det et meget værhardt og utsatt sted, men den dagen var vinden mild og strøk meg varsomt på kinnet. Jeg frøs ikke, selv om det var oktober. Det var helt stille, ingenting forstyrret freden. Jeg drakk først en kaffe jeg hadde medbrakt. Deretter lukket jeg øynene og tenkte tilbake på den dagen vi gikk opp på fjellet. Jeg valgte å hente frem følelsene fra den dagen, innen jeg visste at han var en manipulator. Jeg var så lykkelig. Jeg ga meg selv lov til å sørge over hvordan jeg trodde livet skulle bli med ham. Jeg dømte ikke meg selv. Jeg var ikke naiv eller patetisk, jeg var klar for kjærligheten. Ingenting galt med det.

Deretter leste jeg brevet høyt. Brukte full kraft, da ingen kunne høre meg. Tok meg god tid til å kjenne hva jeg hadde skrevet. Det tok noen minutter, kanskje fem eller seks. Etter høytlesingen rev jeg brevet i biter og kastet bitene ned i den dype dalen. De ble fort fanget av vinden og danset lenge rundt mens de dalte nedover og landet vidt forskjellige steder over et stort område. Jeg pakket sakene og tok fatt på hjemturen.

Hjalp det meg å utføre dette ritualet? Tja. Det var ikke spesielt effektivt i å fjerne ham fra min bevissthet for evig og alltid (antakelig ikke i det hele tatt). Å tro at rehabiliteringen skal gå raskere eller skifte retning ved hjelp av ritualer eller annen avledning er en utopi. Til det kreves tid, kunnskap og mentalt arbeid og svært lite kan erstatte den jobben som kreves eller skape snarveier. Men det hjalp der og da. Jeg følte jeg hadde gjort noe for sjelen min. Den trengte det sårt. Jeg tror slike ritualer først og fremst er viktig for å anerkjenne at man har et behov og for ikke å undertrykke lidelse. Slik sett er det jeg-bekreftende og jeg-styrkende.

Dette med høytlesning av brev tror jeg er en gjenganger for mange. Noen leser det foran peisen innen de kaster brevet i flammene. Andre leser det høyt for betrodde venner. Noen er tvunget til å bli værende i et hjem de har delt med psykopaten og forteller at de har brent røkelse eller salvie i alle rom for å rense huset for psykopatens energi. Noen har brent gaver fra psykopaten og gjenstander knyttet til ham/henne i et bål i hagen mens de sier noen ord for seg selv, enten alene eller i selskap med noen de føler seg trygge med. Renselsesritualer kan anta mange former, helt etter personlig behov og hvor åndelig anlagt objektet er.

Har du selv utført et lignende rituale? Hvordan var din opplevelse av utførelse og effekt? Eller ønsker du å gjøre det men vet ikke helt hvordan du skal gripe det an eller om det har noe for seg? Fortell gjerne om det i kommentarfeltet.

Husregler for bloggen

1. Her lærer vi om de offisielle kriteriene for psykopati og narsissisme, men også de uoffisielle, de som fagfolk og behandlere ikke nødvendigvis kjenner til hvis de aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist. Mange av psykopatens kjennetegn er forbeholdt primærobjektet og skjult for alle andre. Selv om mange kjennetegn ikke er offisielle så er de ikke mindreverdige. Dere som aldri har hatt en nær relasjon med en psykopat eller narsissist kan glemme å kverulere her, dere vet ikke bedre enn oss. Men dere er velkomne til å lese bloggen, delta i diskusjoner og lære.
2. Vi kan korrigere hverandre men vi dømmer ingen. Vi støtter hverandre og tenker over hvilke ord vi bruker innen vi skriver dem.
3. Vi kommenterer aldri under fullt navn.
4. Vi forteller om våre personlige erfaringer med psykopater og narsissister. Dette innebærer nødvendigvis detaljerte beskrivelser av oss selv og psykopaten. Vi gjør det for å lære og forstå, men vi sverter ikke og vi navngir ikke.
5. Når bloggforfatter svarer på kommentarer, så gjøres det på en slik måte at alle kan ha nytte av svaret. Det betyr at svaret ikke nødvendigvis er tilpasset den som spør. Når brukere svarer hverandre så er det opp til dere hvordan dere vil gjøre det.
6. Psykopater, narsissister, flygende aper, troll og andre giftige mennesker er ikke velkomne på bloggen. Dere vil hurtig bli avslørt og utestengt.
7. Det vil aldri bli oppfordret eller oppmuntret til noe annet enn NK med en psykopat eller narsissist. I enkelte tilfeller er det forståelse for at NK er uoppnåelig, men ingen vil få støtte til å bli værende i en relasjon med en psykopat når det er fullt mulig å gå. Derimot støtter vi dem som ønsker å gå men som ennå ikke har klart det.
8. Denne bloggen handler om psykopater og narsissister. Den er opptatt av korrekt bruk av disse betegnelsene. En person er ikke en psykopat kun fordi han/hun har behandlet deg dårlig, fordi han/hun er kriminell eller fordi du ikke liker vedkommende. Men psykopater finnes og det spiller ingen rolle hva diagnosen kalles for øyeblikket. Bloggen handler ikke om andre forstyrrelser enn disse, da andre forstyrrelser innebærer en helt annen opplevelse for de som står den forstyrrede nær.
9. Vi er ikke opptatt av kjønn eller etnisitet på psykopaten, for psykopater finnes i alle utgaver. Vi er heller ikke opptatt av type relasjon; en psykopatisk venn kan ramme objektet like hardt som en partner, slektning eller kollega.
10. Henvendelser til bloggforfatter skal skje på mail; [email protected]. Dessverre er det ikke alltid kapasitet til å svare men alle henvendelser blir lest og ingen blir glemt. Bloggforfatter ber om forståelse for at han har et aktivt liv ved siden av bloggen, med full jobb og hund, og at alt arbeid med bloggen skjer på fritiden og etter evne.

Det frastøtende navnet til tross, det er den beste betegnelsen på noe psykopaten gjør i hele relasjonen, men spesielt i begynnelsen, også i de tilfellene hvor objektet tilsynelatende blir idealisert.

Hvordan er det psykopaten tester objektet tidlig i relasjonen? Han/hun bæsjer (ikke bokstavlig) på objektet bittelitt for å se om objektet finner seg i det. Hensikten er å se om du er brukbar som primærobjekt og søppelkontainer. Den mentale bæsjingen kan skje i form av en provokasjon eller en utfordring, kanskje litt kritikk, et avtalebrudd eller en latterliggjøring. Det skjer meget subtilt. Spesielt hvis bæsjingen er omringet av idealisering så vil objektet ikke forstå at han/hun blir testet. Det bør likevel gi objektet en forbigående følelse av å ha blitt stukket, om enn aldri så lite. Nettopp derfor husker mange objekter at de ble testet når de tenker etter, og spesielt husker de den første testen. Senere i relasjonen så kommer kritikken så ofte at den knapt skiller seg ut. Men det mange husker som litt pussige utsagn i begynnelsen av relasjonen men som de ristet av seg som en misforståelse, var mest sannsynlig en “bæsje-test”.

Jeg husker i dag veldig godt de to første gangene psykopaten bæsjet på meg. Innen jeg fortsetter så vil jeg beklage ordvalget i denne teksten, men jeg synes ikke det blir riktig å forskjønne psykopatens intensjon og opptreden. Hvis du vemmes av den litt barnslige betegnelsen jeg har valgt, så bør du vemmes av psykopaten, for dette er nettopp hva de gjør og er; bæsj. Det er ikke friske og oppegående mennesker som bevisst tenker “nå skal jeg være respektløs og ekkel for å se om NN tåler det” hvis man genuint ønsker en relasjon. Betegnelsen er også en direkte oversettelse av det engelse uttrykket “the poop test”.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Ok, tilbake til de første gangene jeg ble bæsjet på. Den første testen var allerede første dag vi hadde hilst på hverandre. Vi dro på handletur. På vei hjem fra butikken så kikket vi på en øy ute i havet med et bratt fjell inn mot midten. Skyene hadde liksom lagt seg over fjellet som et teppe. Jeg kom med en semi-filosofisk betraktning av synet, og responsen hans var; “så du er litt sånn besserwisser du, eller?”. Det ble sagt med glimt i øyet men likevel uironisk. Jeg husker nokså tydelig hva jeg tenkte. Jeg tenkte at det var en merkelig ting å kalle noen etter å ha kjent dem i kun noen timer, man setter ikke merkelapper på noen etter så kort tid og spesielt ikke hvis man forsøker å innlede et vennskap. Jeg tenkte også “oj, han vet ikke hva besserwisser er” for jeg hadde ikke vært påståelig eller belærende. Men jeg gjorde som jeg tror veldig mange av oss gjorde; jeg unnskyldte ham og konkluderte med at han var litt for selvsikker for sitt eget beste. “Det brenner han seg nok ofte på” tenkte jeg, men bestemte meg for at han skulle slippe å brenne seg på meg. Jeg skulle være tolerant, omfavnende og tilgivende. Jeg stotret et eller annet til svar som jeg i dag ikke husker, men jeg husker at jeg ikke helt visste hva jeg skulle svare på slikt. Resultatet var likefullt at jeg besto den første bæsje-testen i hans øyne. Hva jeg burde ha svart var “hva mener du med det?” (respondert uten å reagere), sendt ballen tilbake til ham og gjort ham svar skyldig. Da hadde han kanskje gravd sin grav dypere og jeg hadde forstått ved fødselen at relasjonen ikke var levedyktig. Men berøringsangsten min var stor og jeg var forvirret.

Hva psykopatene gjør når man består den første testen, er at de skrur neste test opp ett hakk; de bæsjer enda litt mer på oss. Det skjedde da også i mitt tilfelle noen få dager senere. Jeg hadde invitert ham på middag. Han kom til avtalt tid men virket åndsfraværende og lunefull. Han mumlet noe om en vannskade i hans gamle leilighet og forsikringsproblemer, men under hele middagen satt jeg på eggeskall. Han spiste fort og skulte på meg det meste av tiden. Hvis jeg forsøkte å spørre ham om noe, så svarte han kortest mulig og på nesten aggressiv maner. Det jeg i retrospekt ser at skjedde her, var at han ikke skrudde testen opp ett hakk; han tok kjempesats og hoppet over flere hakk. Han hadde hastverk med meg. Som fortalt tidligere så var jeg et overgangsobjekt. Psykopatene har dårlig tid med overgangsobjekter fordi de trenger narsissistisk forsyning raskt. De vet også helt fra starten at det ikke er overgangsobjektene de vil leve med. Men overgangsobjektet vet det ikke selv, til tross for en avkortet og billig versjon av idealiseringsfasen, så blir de solgt en drøm som aldri før. Det ble også jeg.

Men han tok en risiko med sitt kjempehopp. For de fleste med normale grenser ville sagt “takk for meg og farvel til deg” etter denne hendelsen. Seriøst, hvem finner seg i å bli behandlet slik av en nesten fremmed middagsgjest? Vel, egentlig gjorde ikke jeg heller det. Jeg holdt meg borte fra ham i flere dager etter denne hendelsen. Problemet var at vi var kolleger, og også naboer. Han ville før eller siden se meg igjen, og da det skjedde så la han inn et lite sjarmstøt. Jeg skriver “lite” fordi det egentlig kun var noen velvalgte og selvsikre ord, men likevel nok til at jeg ga ham en ny sjanse. Det riktige av meg hadde vært å ikke gå en millimeter lenger med ham før han ga meg en oppriktig erkjennelse av sin oppførsel og en unnskyldning. En beklagelse vet vi jo uansett er falsk når den kommer fra en psykopats munn. Men jeg visste den gang ikke hva han er, og en unnskyldning burde vært et minimum. Såpass selvrespekt burde jeg hatt. Men jeg forlangte ikke engang det, mine grenser var nesten ikke-eksisterende. Jeg var tilbake under hans kontroll helt uten motstand, og snart var han i gang med å planlegge nye aktiviteter vi skulle gjøre sammen.

Bæsje-testen tiltok snart i styrke og hyppighet, men da la jeg ikke lenger merke til den. Et eller annet sted i forløpet ble jeg traumebundet, og da finner man seg i alt. Hvis man hadde antydning til grenser før, så kan jeg love at siste rest av autonomi forsvinner når traumebåndet slår inn.

Grunnen til at denne testingen er karakteristisk først og fremst i begynnelsen av relasjonen, er fordi senere i forløpet så er det egentlig ikke lenger en test, det er ren devaluering. Psykopaten har utslettet grensene til objektet og trår ikke lenger forsiktig, den sporadiske bæsjingen har blitt til konstant diarè på et offer som står i en storm av direkte og indirekte kritikk, sjalusifabrikkering, manipulering, latterliggjøring, varme/kulde og ghosting.

Denne gang ønsker jeg å utfordre leserne til å fortelle om deres bæsje-test, og da er det først og fremst de første dagene som er interessante. Hvis ikke du husker det tydelig så forsøk å tenk etter surrealistiske hendelser og utsagn fra begynnelsen av relasjonen. Fortell gjerne om dem i kommentarfeltet.

Husk at bloggen har en facebook side med samme navn. Lik siden for å få oppdateringer om nye tekster, videoer og annen informasjon.