I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?
Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller “skvetten”. Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd?
Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder – halvannet år – etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.
Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.
Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme.
Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.
Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til.
Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon.
Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett.
Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, “fight or flight”, hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er “på tå hev” enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.
Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.
Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel “fight or flight”. Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik “reaktiv topp”.
Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.
Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.
Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.
Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.