I dag skal vi vende fokus bort fra psykopaten, og tilbake mot oss selv. Det skjer noe med oss etter bruddet med psykopaten. Kanskje noen opplever dette som jeg skal snakke om allerede mens relasjonen pågår, men jeg tror det vanlige er at tilstanden inntrer etter relasjonens opphør, og faktisk først etter at det har gått en stund siden bruddet. Jeg snakker om fenomenet hyperårvåkenhet (eng. hyper vigilance). Hva er det?

Å være årvåken betyr å være observant, ikke sovende, at man er litt på vakt og registrerer hva som skjer rundt seg. Ved hyperårvåkenhet så blir denne tilstanden forsterket i en så stor grad at det blir hemmende. Den som er hyperårvåken vil registrere alle inntrykk mange ganger sterkere enn normalt (ikke å forveksle med høysensitivitet). Den hyperårvåkne vil bli oversensitiv og lett trigget, det vi kaller “skvetten”. Han/hun opplever utrygghet og møter alle situasjoner med mistenksomhet i frykt for å bli overstimulert, han/hun speider etter farer overalt. Hyperårvåkenhet fører til en ikke-hallusinatorisk form for paranoia. Arbeidsevne og sosial evne blir rammet. Den hyperårvåkne vil ikke helt forstå hva som skjer, han/hun vet bare at store deler av en normal hverdag plutselig er blitt skummel og mye energi blir brukt i forsøk på å beskytte seg selv. Hva har skjedd? 

Kort fortalt så har den kunnskapen du har tilegnet deg om mennesket du elsket (psykopaten) skremt deg fra sans og samling. Dette er faktisk et godt tegn da det betyr at du har forstått dybden i hva du har vært utsatt for. Baksiden er at det gir angst. Jeg husker at hyperårvåkenheten inntrådte så sent som atten måneder – halvannet år – etter innført NK. Hvorfor så sent? Det første året etter bruddet var jeg lammet av sorg. Sorgen gjorde meg avslappet og søvnig. Sansene lå i dvale. I tillegg hadde det ennå ikke gått opp for meg hvem jeg hadde hatt en relasjon med. På mange måter var det en behagelig tilstand. Jeg opplevde uro, men ingen frykt. Uroen hadde sin kilde i smerte over tapet av psykopaten. Jeg var likevel ikke redd for å møte resten av verden, venner eller nye mennesker. Jeg opplevde intet som noen trussel.

Annonsørinnhold

20 vinterjakker på salg: Tykk, varm og stilig

Men så skjedde det noe etter at jeg begynte å tilegne meg kunnskap om psykopaten og det var at jeg forstod hva som lå bak hans foraktfulle blikk, hans devaluering, hans ord, hans sjalusifabrikkering, hans overvsvevinger, kort sagt hele hans opptreden. Jeg så ondskapen bak masken. Etterhvert ble jeg meget oppmerksom på slik opptreden hos andre. Ikke bare oppmerksom, men hyperoppmerksom, slik at hvis noen utenforstående gjorde noe som var sammenlignbart med opptredenen til psykopaten, så utløste det en indre kjedereaksjon i meg som jeg ikke hadde kontroll over og jeg reagerte spontant med å ville fjerne meg fra vedkommende. Jeg gikk i stå og ble fullstendig selvbevisst. Jeg klarte ikke å føre en samtale for jeg hørte ikke ordene som ble uttalt. All oppmerksomhet ble vendt innad for å finne trygghet og utad for å finne en fluktrute bort fra denne personen.

Hver gang dette skjedde så åpnet jeg for at personen som trigget en slik reaksjon hos meg, også kunne være psykopatisk. En stund så jeg psykopater overalt. Jeg var også redd for at psykopaten som utløste alt sammen skulle dukke opp og da jeg forstod at flygende aper er en realitet så ble jeg ytterligere mistenksom og nervøs. Jeg forsøkte å snakke meg selv til fornuft for å kunne fungere, men hyperårvåkenheten levde sitt eget liv. Jeg forstod at det var en slags automatisk beskyttelsesfunksjon som var slått på og at den var like mye fysisk som psykisk. Jeg husker reaksjonene ble ledsaget av muskelsmerter, svimmelhet, stivhet i kjeven og hodepine. Skjelvinger kunne også forekomme. 

Hverdagen ble vanskelig. Hvis sterke personligheter markerte seg, så opplevde jeg det øyeblikkelig som angrep der hvor jeg tidligere alltid forholdt meg rolig og avslappet. Jeg husker jeg en gang satt i et lite rom med tre mennesker som alle trigget meg. Jeg tror jeg ble stiv som en statue og klarte nesten ikke å snakke men gjorde mitt beste for at disse tre ikke skulle merke det.

Samtidig var jeg sint. Jeg fikk en kort lunte og ble oppfarende for småting. Som regel klarte jeg å dulme sinnet mitt men av og til fikk det utløp både overfor kolleger og klienter. Det blir konflikter av slik og man kommer inn i en ond sirkel hvor man er redd og søker trygghet, samtidig som man er oppfarende og skaper utrygghet i form av konfrontasjoner og fremmedgjøring av både nye mennesker man møter og personer man tidligere hadde en god relasjon til. 

Det kan på mange måter minne om PTSD og forveksles ofte med PTSD, men det som ofte skjer er at man har gått inn i den reaktive fasen av rehabiliteringen. All den innestengte frustrasjonen må ut. Dette er følelser man egentlig skulle tømt over psykopaten men det fikk man ingen anledning til. Under relasjonen gikk man på nåler rundt ham/henne og hadde ingen stemme. Etter relasjonen forhindrer NK at man får det nødvendige utløp på den riktige personen. Så, all misnøyen med psykopaten presser seg nå ut enten vi ønsker det eller ikke, og det skjer i en forsinket, deformert og ukontrollert form. Hverken tidspunkt eller mottaker er riktig. Det blir feil å plassere denne elendigheten på andre enn psykopaten, men vi kan ikke bære på den. Undertrykt sinne omdannes til depresjon og selvdestruksjon. 

Hvordan kan du vite at du har en reaktiv lidelse og ikke PTSD? Det er vanskelig å skille de to fra hverandre, mange av symptomene er identiske. Det er vanlig at ofre for en psykopat utvikler PTSD eller det som kalles CPTSD (complex post traumatic stress disorder) som kommer av at traumet ble utløst av en person man hadde tillit til. Det er viktig å ta PTSD på alvor, så hva du bør se etter er om tilstanden trekker ut, at du ikke merker bedring selv når du befinner deg i trygge og rolige omgivelser. Noe som kjennetegner PTSD er nemlig at det utløser anfall hvor og når som helst. Du kan sitte alene hjemme og ha det fint når du plutselig får et panikkanfall. En reaktiv lidelse oppfører seg ikke på denne måten. PTSD gir også ofte sterke søvnproblemer natten gjennom mens med reaktiv lidelse har man ofte innsovningsproblemer som følge av tankekjør, men hvor søvnkvaliteten oftest er god. Det er altså en styrkeforskjell på PTSD og reaktiv rehabilitering. Slik jeg ser det så er PTSD et direkte resultat av den mentale, emosjonelle og eventuelt fysiske mishandlingen psykopaten utsatte deg for, mens reaktiv lidelse er en del av utrenskningen du må gjennom for å legge psykopaten bak deg. Eller sagt på en annen måte, PTSD er bearbeiding av traumer, reaktiv rehabilitering er kroppens eget forsøk på eksorsisme av psykopaten. Hvis du er i tvil om din tilstand så oppsøk lege. PTSD krever behandling, og en sterk reaktiv lidelse krever sykemelding. I begge tilfeller må du oppsøke lege, så kanskje en liten tur til legen er fornuftig uansett. 

Selv om den reaktive fasen er noe vi må gjennom så kan vi ikke bli værende i den lenger enn en begrenset periode, for den er fysisk skadelig. Kroppen utskiller sterke stresstoffer som adrenalin og kortisol, som er ment å bare frigjøres i begrenset mengde og tidsrom ved akutt fare, “fight or flight”, hvor vi trenger å reagere raskt. Men i hyperårvåkenhetstilstander så utskilles disse stoffene på nærmest permanent basis fordi vi forbereder oss på kamp eller flukt dagen gjennom, hver dag. Hvis tilstanden vedvarer så kan det gi alvorlige bivirkninger i form av for eksempel autoimmune sykdommer hvor kroppen angriper deler av seg selv, høyt blodtrykk eller hudsykdommer. Det kan skade indre organer. Man blir lettere mottakelig for infeksjoner fordi immunforsvaret er opptatt med andre ting. Selv fikk jeg kløe og hetetokter, samt hodepine. Disse plagene er varsler om at det skjer noe med kroppen som ikke skal skje. Utskillelsen av skadelige stresstoffer må ned på et lavere nivå som er forenelig med liv og god helse. Hvis du har en stressende jobb hvor du er “på tå hev” enten som følge av høyt tempo eller at jobben i seg selv er dramatisk så legger din hyperårvåkenhet seg på toppen av allerede høyt stress og utskillelsen av adrenalin og kortisol øker tilsvarende. I så fall er en langtids sykemelding ingen overdrivelse. Det er viktig at du hurtig finner ro inntil denne fasen går over.

Koffein og alt av stimulerende stoffer forsterker tilstanden ytterligere. Dette bør unngås.

Hvor lenge må du regne med å befinne deg i den reaktive rehabiliteringen? Det kan gå noen måneder, et halvt år, kanskje et helt år. Det er vanskelig å estimere, men du merker det selv når du er over det verste. Du merker det ved at det faller ro over dine tanker og bevegelser, og du dessuten begynner å kjede deg. Å kjede seg er kroppens måte å fortelle at den er klar til aktivitet, sosialt samvær og utfordringer igjen. Hva du ikke skal gjøre, er å gå i panikk fordi du ser at hva som står i denne teksten gjelder deg. Panikk forsterker den farlige tilstanden, det blir dobbel “fight or flight”. Si til deg selv at det vil bli bedre og at dette er bare noe du må gjennom, at det er normalt. Ro deg ned. Fokuser på åndedrettet. Når man er i en hyperårvåken tilstand så blir pusten automatisk overfladisk og rask. Å puste dypere og langsommere gjør oss rolige. Dette kan du derfor bruke til å roe ned de verste situasjonene, inntil du får fjernet deg fra situasjonen som trigger en slik “reaktiv topp”. 

Er den reaktive rehabiliteringen bare slitsom og skadelig? Hva er da hensikten med den? Som sagt så er det noe vi må gjennom. Jeg er ingen ekspert på dette, men jeg vet at trykket må ut av dampkokeren. Følelsene som blir mobilisert når det går opp for oss hvilken bedrager psykopaten er, er enorme. Vi vil ikke risikere skade på oss selv eller psykopaten, men kraften i følelsene er så sterke at de må kanaliseres i en retning bort fra skade på oss selv eller andre. Vi har oppdaget at det går en alternativ menneskerase blant oss som vi tidligere ikke visste om, dessuten hadde vi intimkontakt med en av dem. Det skaper frykt, i tillegg til at hele vår relasjon til menneskeheten må reforhandles.

Dette er startkabel for et enormt indre arbeid, både bevisst og ubevisst. I tillegg er vi livredde for at det skal befinne seg flere av slagsen i vår nærhet. Det foregår derfor også et utadrettet arbeid, hvor vi hele tiden bevisst og ubevisst sonderer terrenget etter nye trusler. I tillegg skal vi fortsatt bearbeide sorgen etter bruddet med psykopaten. Det sier seg selv at det blir for mye, hele vårt nevrologiske system er overbelastet. Er det merkelig vi blir skremte av våre egne reaksjoner? Det er et under at vi i det hele tatt klarer å møte verden i noen som helst utstrekning. Istedet for å dømme oss selv så skal vi derfor klappe oss selv og hverandre på skulderen. Vi bærer en enorm byrde sammenlignet med hva som er normalt. Det er selvverd og selvrespekt å ta dette på alvor. Ikke press deg selv ytterligere. Ikke overbelast systemet ytterligere. Hvis du befinner deg der nå som teksten beskriver, så gjør umiddelbare tiltak for å roe ned.

Gjør hva som helst som gir deg ro. Omgi deg utelukkende med mennesker som gjør deg trygg og rolig. Gå i samtaleterapi. Prøv meditasjon. Les behagelige bøker, se behagelige filmer. Unngå filmer som overstimulerer med mye bråk, action og vold. Unngå støy. Noen finner roen i naturen. Noen vil isolere seg. Noen trenger å reise på ferie eller å være i aktivitet. Dra på hyttetur. Noen regrerer til tidligere stadier i livet hvor de opplevde trygghet. Regresjon er en naturlig forsvarsmekanisme hvor man søker tilbake til personer eller aktiviteter fra fordums tid hvor alt var mer uskyldig og enklere. Er du 40 år gammel og plutselig vil bygge lego igjen fordi det gir deg ro? Spille fotball? Gjør det. Dette er ikke riktig tidspunkt å dømme deg selv. Poenget er at du skal gjøre det som gir deg ro og demper angst og stress, din helse avhenger av det.

Hvis vi kommer gjennom denne fæle fasen som hele mennesker så blir vi sterkere. De ubehagelige og skadelige elementene forsvinner men vår utvidede årvåkenhet blir værende som en ekstra sans.

De siste dagene har jeg lest i boken “Fuel” av H. G. Tudor. Jeg har tidligere nevnt Tudor, som er en selverklært (?) malign narsissist – en diagnose som ligger meget nær psykopati, de to diagnosene kan regnes som toeggete tvillinger. Jeg mistenker at H. G. Tudor er et pseudonym, for det finnes ingen personlig informasjon om ham å spore på internett, ei heller bilder.

Han er en meget produktiv forfatter, med et tyvetalls trykte bøker, og enda flere elektroniske bøker. Bøkene bærer preg av selvpublikasjon og har også flere skrivefeil men de er høyst leseverdige for oss som ønsker å se innsiden av psykopatens hode. Enda flere brikker har falt på plass etter at jeg oppdaget Tudor. Han har også gjort meg oppmerksom på at jeg har misforstått enkelte ting om psykopaten.

Tudor kaller narsissistisk forsyning for “fuel” eller bensin. Han hevder at hele psykopatens opptreden kan spores tilbake til hans/hennes behov for å skaffe til veie bensin. Konseptet om narsissistisk forsyning er omstridt. Studenter av narsissisme og psykopati vil oppleve at majoriteten av forfattere, forskere og bloggere/vloggere står samlet om oppfattelsen av narsissistisk forsyning som noe essensielt psykopaten trenger for å opprettholde sitt grandiose selvbilde. Men så finnes andre – som Jackson Mackenzie – forfatteren av den høyt roste boken “Psychopath free”, som hevder at vi må forkaste alle tidligere oppfattelser av narsissistisk forsyning som psykopatisk motivasjon. Mackenzie hevder at psykopatens eneste motivasjon er ødeleggelse, og at ingen psykopat trenger narsissistisk forsyning for å blåse opp deres ego for de er allerede permanent oppblåst.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Tudor hevder imidlertid ikke bare at psykopaten trenger narsissistisk forsyning, men dessuten at hele hans/hennes opptreden er styrt av jakten på slik forsyning. Det er dette jeg legger til grunn i denne teksten, som forøvrig kan leses som et tillegg til teksten “dine kjærlighetserklæringer fordamper” som ble publisert tidligere denne måneden.

Tudor skriver i “Fuel” at psykopaten som et følelsesløst individ næres av følelsene til ofrene. Dette vet vi jo fra før. Det er derfor psykopaten kalles en emosjonell vampyr, og dette med rette ifølge Tudor. Men han går lenger og forteller at våre følelsesuttrykk har forskjellig verdi for psykopaten, slik at å bake en kake på psykopatens bursdag ikke gir ham/henne like potent bensin som å se våre tårer. Tudor lager en gradering etter hvor høy verdi ofrenes forskjellige følelsesuttrykk har for psykopaten og den vil jeg gjengi her, fra hva som gir minst bensin øverst økende til hva som gir mest bensin nederst.

-Awareness (bevissthet, at vi er klar over hvem psykopaten er og tenker på ham/henne)

-Neutral response (direkte kommunikasjon, men på nøytralt vis, altså fritt for følelser og tilknytning)

-Acknowledgement (anerkjennelse, en forsterkning av “awareness”. Du bruker psykopatens navn og kommuniserer mer reaktivt)

-Loving gesture (en kjærlig handling, et kyss eller en klem, holde hender)

-Loving words (verbale kjærlighetserklæringer, “jeg elsker deg”, “jeg er glad i deg”)

-Attentive gesture (omsorgsfull handling, lage mat til psykopaten, pleie ham/henne ved sykdom etc)

-Attentive words (omsorgsfulle ord, “hvordan har du det?”, “kan jeg gjøre noe for deg?”)

-Admiring gesture (beundrende handling, som å måpe over noe psykopaten har utført, seksuelle tilnærmelser, “dyrking”)

-Admiring words (beundrende ytringer, “du er best i verden”, “ingen gjør dette bedre enn deg”)

-Angry gesture (sinte handlinger, slamre med døren, kaste en gjenstand i veggen i raseri, vise psykopaten fingeren)

-Angry words (sinte ord, “jeg hater deg”, “hvordan kan du gjøre dette” ropt ut i frustrasjon, “du er slem”)

-Tearful gesture (sørgmodig handling, som trist ansiktsuttrykk, gråt, synlig nedtrykkethet)

-Tearful words (sørgmodige ord, å fortelle psykopaten hvor lei han/hun har gjort oss, “jeg kan ikke leve uten deg”)

Nå ønsker jeg at leseren skal studere denne listen, og noen interessante ting vil åpenbare seg. Jeg vil trekke frem det faktum at mye av det som vi som ofre la mest vekt på – å gjøre kjærlige handlinger for psykopaten, som å lage mat eller andre praktiske tjenester, eller kjærtegne ham/henne fysisk, står ganske langt nede på listen. Det betyr at handlingene som vi trodde var viktige, ikke var det. Mange av oss har brukt mye tid på å fundere over hvordan psykopaten kunne forlate oss så lett “når vi gjorde så mye”, for oss var det snakk om dype kjærlighetserklæringer. Dette forklarer hvorfor vi oppfattet psykopaten som utakknemlig, og at vi ga og ga og ga uten noen proporsjonal respons; psykopaten fikk lite bensin ut av vår innsats. 

Vi kan også legge merke til at i listen rangeres ord gjennomgående høyere enn handlinger. Jeg tror dette henger sammen med psykopatens manglende emosjonelle og sosiale intelligens, at han/hun faktisk ikke forstår hvilke tanker og følelser som ligger bak en handling og at han/hun er avhengig av at ting sies direkte eller at intensjonen er meget tydelig. Således vil en kjærlig handling måtte akkompagneres av kjærlige ord for at psykopaten skal forstå den fulle betydningen av den kjærlige handlingen. Noen mennesker vil heller vise sin kjærlighet i handling enn i ord. Noen synes det er ukomfortabelt å ytre kjærlige ord direkte. Det betyr ikke at de ikke er elskende mennesker. Det betyr bare at de foretrekker å vise sin kjærlighet fremfor å ytre den. Slike mennesker vil være fullt kompatible med normale mennesker som forstår hva som ligger bak handlingene. Men for en psykopat vil de altså ha mindre verdi og jeg kan forestille meg at de av oss som foretrekker slike kommunikasjonsmåter hurtig endte opp som overgangsobjekter istedetfor langtidsobjekter.  

Den siste og viktigste faktoren jeg vil påpeke i Tudor`s liste er det faktum at mer enn noe annet, så er det vår lidelse og smerte som forsyner psykopaten best. Det vil bety at til syvende og sist så vil psykopaten søke å fremkalle sorg og smerte i oss, det vil stadig dukke opp krangler ut av det blå, han/hun vil bryte avtaler, skuffe oss, svike oss og forlate oss for så å komme tilbake, igjen og igjen og igjen. Våre desperate og tårevåte henvendelser i perioden hvor psykopaten er borte gir mest bensin av alt. Idealiseringsfasen eller hva Tudor kaller “the golden days” kommer aldri tilbake fordi psykopaten får mer bensin av å såre oss enn av å glede oss, sågar mer enn av vår beundring. 

Jeg synes dere som sliter med håp (eller kanskje snarere med å bli kvitt håp) og fortsatt emosjonell tilknytning til psykopaten skal bruke denne listen for alt den er verdt. Det blir så tydelig at det aldri kan bli bra mellom dere. Psykopaten vil aldri plutselig våkne opp og innse at det er deg han/hun elsker. Det er din smerte som er attraktiv. Hvis han/hun kommer tilbake så er det for å fremprovosere din smerte og sorg på nytt, fordi det gir så potent bensin. Det sier seg selv at dette ikke er en ettertraktet tilværelse for noen. Vi kan ikke bruke år av våre verdifulle liv på å få en slik person til å forandre seg, elske oss eller se ting fra vårt ståsted, for det kommer aldri til å skje. 

Jeg har i mine år beskjeftiget med dette temaet, aldri hørt en historie hvor det løser seg mellom et offer og en psykopat og de lever lykkelig til deres dagers ende. Jeg har derimot hørt mange historier om hvordan psykopaten og offeret har en svingdørsrelasjon og det alltid ender med tårer og tenners gnissel. Jeg ber innstendig leserne om å slukke håpet og bryte det emosjonelle båndet. Ikke gi psykopaten den enorme tilfredsstillelse han/hun får av å vite at du savner ham/henne og ikke har det bra uten ham/henne. Han/hun har ingen medfølelse med deg. De får bare et enormt påfyll av bensin av din lidelse som listen viser. Du trenger ikke engang å fortelle dem det, hvis de vet at du lider (awareness) så gir det dem litt bensin;

“We know, from repeated applications of these manipulative techniques that you will be thinking about us and this awareness of us creates a form of delivery of fuel.” 

“We still harvest fuel when we know something we do will cause a person to be angry, upset or admiring even though we do not see their reaction. Just the knowledge alone is sufficient to provide us with a boost of fuel.” (fra “Fuel”)

Derfor, NK med dem, NK med deres flygende aper, og bruk alle dine krefter på å bygge opp ditt liv uten dem. 

Noen lesere har uttrykt behov for å vite mer om flygende aper. Hvem er de? Hva gjør de? Hvorfor gjør de det? Emnet er såvidt jeg vet berørt i begrenset omfang i bare en tidligere post, så i dag tenkte jeg vi skulle snakke om flygende aper. 

Betegnelsen “flygende ape” kommer fra den amerikanske familiefilmen Trollmannen fra Oz fra 1939, hvor Judy Garland spiller Dorothy, ei ung jente som sammen med sin hund Toto beveger seg inn i drømmelandet for å finne den magiske byen Oz. På veien møter hun et fugleskremsel, en løve og en blikkboksmann som alle har viktige ærend i Oz. Men en heks forsøker å stikke kjepper i hjulene for vennegjengen. Heksa ønsker ikke at gruppen skal finne Oz, og sender sine hjelpere i form av aper med vinger for å legge diverse hindringer for dem.

En flygende ape er derfor en person som løper ondskapens ærend. En flygende ape skiller seg på den måten fra andre som står som bindeledd mellom to personer. Vi har kanskje alle opplevd å plutselig spille rollen som mekler mellom to venner, eller vi har opplevd at nysgjerrige personer har forsøkt å fiske informasjon ut av oss på vegne av en tredjeperson, eller om en tredjeperson. Disse er ikke flygende aper så lenge den som står i bakgrunnen og trekker i trådene ikke er en psykopat. Det kan være snakk om en person eller flere personer som rettmessig eller urettmessig blander seg inn i relasjonen mellom to andre, men hvor intensjonen er god. For eksempel kan det handle om å få to kranglende kjærester til å forsones igjen. Poenget er at det er normalt å være et bindeledd av ymse årsaker. En flygende ape opererer imidlertid noe annerledes enn hva som er normalt.

Er alle flygende aper onde? Nei. Mange er klar over at de er håntlangere for en person med onde hensikter (psykopaten), men de gjør det av lojalitet, fordi de er manipulert eller kanskje frykter de for konsekvensene ved å trosse psykopaten. Psykopaten kan være en skremmende skikkelse, og noen flygende aper våger ikke annet enn å gjøre som psykopaten befaler. Men, vi må også være klar over at mange flygende aper liker den onde agenda og i flere tilfeller er de selv psykopater eller narsissister. I noen tilfeller pakker psykopaten intensjonen inn som varmhjertet, slik at den flygende apen tror de gjør en god gjerning ved å gjøre ditt liv til en hinderløype. Han/hun kan også oppleve at de tjener rettferdigheten hvis psykopaten klarer å sverte deg som en uverdig. Ofte er den flygende apen sjarmert i senk av psykopaten, og overbevist om at psykopaten er reinkarnasjonen av selve Jesus. Psykopaten er ikke mer ærlig mot flygende aper, enn han/hun i sin tid var mot oss. Psykopaten kan også “future fake” en flygende ape, akkurat som med primærofferet. De gjør det ved å love den flygende apen en belønning en gang i fremtiden, hvis han/hun utfyller en funksjon i dag.

Hvorfor benytter psykopaten seg av flygende aper? Hvorfor kan ikke psykopaten akseptere at relasjonen med deg er over? I mange tilfeller så var det jo psykopaten som forkastet deg, hvorfor er han/hun fortsatt opptatt av deg? Hadde det vært slik at relasjonen med en psykopat var over med en tykk sluttstrek så hadde vi ikke behøvd å snakke om NK, da hadde ikke slike tiltak vært nødvendige. Fordi selv om du ble forkastet, så er din relasjon med psykopaten ikke over. Har du en gang vært fokus for en psykopatisk idealisering, så er du i psykopatens øyne hans/hennes eiendel resten av livet. Du er en han/hun skal ha mulighet til å ekstrahere narsissistisk forsyning ut av, hvis behovet melder seg en gang i fremtiden. I mellomtiden skal du kontrolleres og overvåkes. I tillegg skal du straffes, spesielt hvis du var den som dro. Som følge av NK så har psykopaten ikke mulighet til å kontrollere deg eller straffe deg personlig, derfor vikarierer den flygende apen i psykopatens sted.

Det florerer en myte eller en misoppfattelse om at det er enkelt å gjenkjenne flygende aper fordi de angriper deg direkte og uten omsvøp. Men det er ikke slik. Noen flygende aper vil opptre åpent fiendtlig, det kommer an på hvilke løgner psykopaten har servert dem. Kanskje har han/hun fortalt at du er en seksuell overgriper eller pedofil, og på den måten fyret opp under noe av det som er mest betent i dagens samfunn. Kanskje har han/hun fortalt den nye partneren at du behandlet ham/henne meget dårlig, og på den måten underbygger et så sterkt hat mot deg i den nye partneren, at den nye partneren påtar seg rollen som flygende ape og oppsøker deg for å angripe deg. Flygende aper kan forårsake fysisk skade på deg eller dine materielle eiendeler. Andre ganger vil ikke den flygende apen kontakte deg direkte i det hele tatt. Tvert i mot, de vil fryse deg ut som en forlengelse av taushetskuren psykopaten utsetter deg for. Det vanlige er imidlertid at en flygende ape angriper deg, men så subtilt at du ofte ikke engang er klar over at de er tilstede. Således var jeg klar over to flygende aper på min tidligere arbeidsplass, men det kan ha vært flere enn jeg visste om. La meg fortelle om hvordan de to jeg visste om opererte, slik at du får et innblikk i hva du bør være oppmerksom på.

Kort bakgrunnshistorie: psykopaten og jeg arbeidet sammen. Det var på jobb vi ble kjent. Psykopaten forlot arbeidsstedet, men jeg fortsatte i jobben sammen med flere felles kolleger som følgelig også kjente psykopaten. Det var blant disse jeg etterhvert identifiserte to flygende aper. 

I mitt tilfelle så var begge de flygende apene vennlige utad. Det betyr at de aldri kastet direkte spydigheter mot meg, og opptrådte “under radaren” mesteparten av tiden. Jeg ble dog etterhvert klar over en kjølig distanse og en nesten umerkelig arroganse i dem. De kunne smile og være vennlige, til og med delta i en vennlig samtale, men de hadde et blikk som sa “jeg vet noe om deg”. I motsetning til de fleste andre av mine kolleger, så la disse to meg aldri til som venn på facebook. Hvis det av og til skulle oppstå en konflikt mellom meg og en annen, hvor de to ikke var involvert, så var de kjappe med å støtte den andre parten, også selv om de ikke engang visste hva konflikten dreide seg om. Disse to innlot seg imidlertid på mer enn bare passiv motstand.

Den ene av dem virket som hun ivret etter stadig å fortelle meg hvor snill psykopaten var og at hun savnet ham som kollega, også lenge etter at han hadde sluttet i jobben og flyttet fra stedet. Denne trangen til å nevne hans navn i mitt nærvær opplevde jeg som malplassert, på den måten at hun klarte å skyte ham inn i samtaler som ikke hadde relevans til ham. Hver gang hun gjorde det, så merket jeg at hun forsøkte å observere en reaksjon i meg. Jeg husker det var pussig at min kollega skulle være så opptatt av psykopaten, da jeg ikke kunne huske at de to noengang hadde noe med hverandre å gjøre. Jeg hadde også selv bare omtalt psykopaten til henne ved en enkeltstående anledning. Jeg fattet derfor mistanke om at det var ikke hun som var interessert i mine eventuelle reaksjoner, det var psykopaten. Utspillene ble gjort på oppdrag fra ham.

Hvis en person omtaler psykopaten i positive vendinger, så er ikke vedkommende nødvendigvis en flygende ape. Du vil likevel umiddelbart forstå at denne personen har slukt psykopatens fasade, og er manipulert. Det er viktig at du forstår at du aldri vil kunne betro deg til denne personen om psykopaten.

Hvis du i tillegg får følelsen av malplassert og påtvunget fokus på psykopaten fra utenforstående, eller at reaksjoner, emner, fokus eller andre ting “ikke passer inn”, så skal du lytte til din intuisjon og være på vakt. Det vil høyst sannsynlig dreie seg om en flygende ape i arbeid.

Den andre flygende apen, av hankjønn, var en – ja jeg må si det, en nusselig liten sak. Jeg tror egentlig ikke denne personen hadde en eneste ond tanke på eget initiativ. Onde tanker eller hensikter måtte plasseres i ham utenfra. Fordi jeg visste han var en uskyldig og vennligsinnet person, så var det vanskelig å forholde meg til ham som en jeg måtte unngå. Men jeg visste at han pleiet sosial omgang med psykopaten. Og her kommer en episode mellom meg og ham som fikk varsellampene mine til å blinke.

Jeg utførte en arbeidsoppgave som krevde dobbeltkontroll. Da ovennevnte NN var den eneste tilgjengelige i nærheten, så hanket jeg ham inn for å kontrollere mitt utførte verk, noe han høflig sa seg villig til å gjøre. Det pussige som skjedde var at under kontrollen så gjorde han meg oppmerksom på flere feil jeg hadde gjort. Stadig hentet han meg og ba meg trippelsjekke feilene. Han var aldri ufin, men jeg oppfattet en aldri så liten skadefryd i ham for hver feil han gjorde meg oppmerksom på. Noe annet som var pussig var at det var snakk om feil som jeg nesten aldri gjorde. Faktisk var jeg kjent på arbeidsplassen for sjelden å gjøre feil i denne oppgaven. Da jeg nå plutselig hadde gjort flere feil ifølge min kollega, flere enn hva som var naturlig, så forstod jeg etterhvert hva som utspilte seg; antakelig hadde jeg aldri gjort feilene, men min kollega fikk det til å se slik ut ved bak min rygg å forandre på min første håndtering av oppgaven. Han gjorde det ved å trekke fra og legge til bestanddeler, på andre steder enn der jeg hadde lagt dem.

Jeg gjorde ikke noe stort nummer av det, jeg bare trakk på skuldrene, sa “ja se der, den skal jo ikke ligge der” og lot ham korrigere feilene. Men jeg skjønte også ganske snart at her var det psykopaten som trakk i trådene, mange hundre mil unna. Antakelig ønsket den flygende apen å stille meg i et dårlig lys, og/eller å kunne rapportere tilbake til psykopaten “sabotasje-oppdrag utført”. 

Når det går opp for deg at du befinner deg på en arbeidsplass eller i andre omgivelser hvor du ikke får være i fred for psykopaten selv om du har innført NK, fordi han/hun opererer gjennom andre, så oppstår det en ubehagelig atmosfære av paranoia. Du vet aldri hva de flygende apene kan finne på. Du får den merkeIige fornemmelsen av å befinne deg i en alternativ dimensjon, i skumringslandet. I mitt tilfelle, selv om de flygende apene var vennlige til mitt ansikt, så kunne jeg ikke stole på at de ikke ville legge ut alvorlige feller som ville få konsekvenser for mitt arbeidsforhold. Problemet er at psykopaten kan få selv godhjertede og moralsk velfunderte mennesker til å gå langt over streken i hans/hennes ærend. Jeg kunne heller ikke være sikker på at de to var de eneste flygende apene. Var det flere? Hvem måtte jeg egentlig passe meg for?

Å arbeide eller på andre måter fungere i slike omgivelser blir i lengden uholdbart. Du kan velge å ikke se de flygende apene som noen trussel, kanskje er deres synlige apestreker så begrensede at du kan heve deg over dem, men hvis du virkelig tar streng NK på alvor, så kan du ikke oppholde deg samme sted som flygende aper. Blir du værende, så kan du være sikker på at de løper tilbake til psykopaten med all informasjon de kan spore opp om deg, sann som usann.

Jeg vil avslutningsvis fortelle om en tredje flygende ape, en historie av den litt mer oppløftende sorten. Plutselig en dag dukket det opp en tidligere kollega og en nær venn av psykopaten. Jeg forstod at her måtte jeg være ekstra påpasselig. Denne mannen er av den virkelig glade, sjarmerende og vennlige varianten. Han og jeg har aldri hatt noen konflikt, og her må jeg skyte inn det uendelig triste i å måtte fjerne seg fra mennesker man i utgangspunktet liker, kun fordi de har en tett forbindelse med psykopaten. Det er dessverre nødvendig, men ikke desto mindre en liten sorg. Uansett, denne sjarmerende vennen av psykopaten dukket opp, og kom så snart han spottet meg bort for å hilse. Jeg forsøkte å lese ham litt, men det var vanskelig da jeg ikke syntes situasjonen var behagelig og jeg mest av alt ønsket å flykte. Der stod jeg og kikket inn i øyne som gransket meg, de samme øynene som jeg visste senere ville se psykopaten i ansiktet og gudene måtte vite hva de da ville formidle av historier om meg. Bare å vite at de samme øynene senere ville ha kontakt med psykopaten opplevdes ubehagelig. Jaja, denne mannen var ikke kjent for å være tilbakeholden eller ydmyk, og begynte med det samme å stille meg inngående spørsmål. Faktisk ble jeg bombardert med spørsmål. For å bevare partenes anonymitet, så kan jeg ikke avsløre detaljene i spørsmålene. Men av spørsmålenes art så forstod jeg at denne vennen og psykopaten enten hadde røket uklar eller vennen hadde begynt å gjennomskue psykopaten, og nå fisket han etter informasjon som kunne stille psykopaten til veggs. Jeg tvang meg selv etterhvert ut av samtalen fordi det trigget meg å snakke så nærgående om psykopaten. Men jeg kan fortelle at det var en tilfredsstillende opplevelse å forstå at psykopaten kanskje var iferd med å miste en flygende ape.

Det skjer nemlig hele tiden. Psykopaten klarer å manipulere perifere og godtroende mennesker til å bli værende i hans/hennes liv en stund, og ofte i lang tid, men det er uunngåelig at de hele tiden mister venner og derfor hele tiden må rekruttere nye. Psykopaten mangler det stoffet som normale mennesker har for å pleie relasjoner. Gi-og-ta dansen. Det å forstå at man må sende et julekort, ta en telefon, vise interesse for å beholde mennesker i livet, ellers forsvinner de. Psykopaten mangler ikke bare evnen til genuin interesse for andre menneskers velferd, alle deres relasjoner bærer også preg av manipulasjon og utnyttelse. Dette vil før eller siden gå opp for de fleste som befinner seg i psykopatens nærvær. 

En flygende ape kan være hvem som helst, til og med din egen forelder. Lyder utrolig? Det er ikke det. Din andre forelder kan være en psykopat. Den ene forelderen blir derfor brukt som flygende ape mellom deg og den psykopatiske forelderen. Eller mellom deg og ditt psykopatiske søsken. Din psykopatiske ekskjæreste kan også ha sjarmert og manipulert din forelder, bror, søster eller beste venn til å fungere som flygende ape. Det vil derfor finnes tilfeller hvor du er nødt til å forholde deg til den flygende apen, hvor du ikke kan bryte kontakten. I slike tilfeller kan det bli nødvendig å forklare for den flygende apen hvordan tingene henger sammen, at tredjeparten er en psykopat og et vedkommende som opptrer som flygende ape, blir manipulert av psykopaten. Ofte vil du faktisk møte forståelse. I mange tilfeller befinner den flygende apen seg i en lett transe, og er således enkel å vekke. I andre tilfeller vil den flygende apen være så manipulert og overbevist om sin virkelighet at du ikke kan påvirke ham/henne. Hvis du ikke kan bryte kontakten, så er du nødt til å spille skuespill i all fremtidig kontakt, innføre LK (lav kontakt) og gråsteins-metoden.

I de fleste tilfellene er imidlertid fullstendig fjerning fra flygende aper nødvendig for å bevare din sikkerhet, trygghet og fornuft. NK med dem må vektlegges like tungt som med psykopaten selv. De kan gjøre enorm skade på psykopatens vegne. Jeg håper at denne teksten gir et bredere innblikk i flygende aper og deres opptreden og motivasjon. Bruk gjerne kommentarfeltet til å fortelle din egen flygende ape-historie. 

Å skvære opp etter et brudd med psykopaten, må vi glemme. Det kommer aldri til å skje. Idèen om forsoning eksisterer ikke i psykopatens hode. Han/hun tenker bare på konkurranse, hevn og oppreisning. Psykopaten forakter oss. Hvis vi i deres hode har gjort noe galt, så forakter de oss for det gale vi har gjort. Og hva er galt i en psykopats øyne? Alt mellom himmel og jord, det følger ikke normal logikk og er således umulig for offeret å beregne. Hvis vi ikke har gjort noe galt, så forakter de oss for det også, for da har vi vist oss som bedre mennesker enn dem, og det misliker de sterkt. 

Til tross for dette, så går offeret tilbake til psykopaten eller lokkes tilbake, i gjennomsnitt syv ganger. De fleste ofre må altså gjennom mye fortvilelse og smerte før de brenner seg sterkt nok til å holde seg borte for godt, eller de mister hele deres funksjon og psykopaten slutter å ta dem tilbake. Et offer som ikke fungerer har ingen forsyning å tilby psykopaten, og er derfor uinteressant. I ytterste konsekvens så stopper returene fordi offeret blir myrdet av psykopaten, offeret dør av sykdom og utmattelse, eller psykopaten dør. Men innen det går så langt, så har offeret mistet mange verdifulle år på en katt-og-mus lek med en forstyrret person.

Hvis du savner psykopaten nærmest på desperasjonens rand og vurderer å kaste NK til havs, forkaste all kunnskap du hittil har tilegnet deg, legge deg langflat og tilby en gjenopprettelse av relasjonen på psykopatens premisser, så vil jeg at du skal lese denne teksten først. Jeg tror jeg illustrerer poenget best med historier fra mine egne erfaringer med disse menneskene. Jeg vil ikke her begi meg inn i debatten om hvorvidt enkelte ofre er psykopat-magneter. Jeg vil bare bekrefte at mange mennesker slipper heldigvis unna nærkontakt med antisosiale mennesker, mens noen synes å ha flere relasjoner med psykopater enn de har med normale mennesker. Jeg tilhører nok sistnevnte kategori. Jeg har derfor mange historier å øse av. Nå skal du få et par av dem.

Min første psykopat var en kjæreste. Dette er mange år siden nå. Relasjonen varte i 18 måneder inntil jeg plutselig ble dumpet etter en ferietur til Danmark. Min eks slapp bomben på fergen hjem. Deretter kastet han meg av på togstasjonen på Skøyen og uten medfølelse eller anger hørte jeg ingenting fra ham på tre måneder. Den gang visste jeg ikke hvordan en psykopat opererer. I dag forstår jeg at jeg ble forkastet på en måte som skulle gjøre mest mulig vondt. Antakelig ønsket han at jeg skulle trygle og be om svar og oppklaring, og muligens en gjenopprettelse av relasjonen på hans premisser.

Problemet var at det gjorde jeg aldri, for jeg elsket ham ikke. Jeg hatet ham heller ikke, men jeg møtte bruddet med et skuldertrekk. Han klarte aldri å hekte meg. Et slikt scenarie er en psykopats mareritt, men det visste jeg heller ikke den gangen. Jeg syntes relasjonen ble avsluttet på en pussig måte men jeg savnet ham aldri og plukket opp mitt sønderknuste ego allerede dagen etter bruddet. Jeg kan ikke forklare det i dag, men det var noe ved denne mannen som vemmet meg. Han var ikke åpent ufin, men han var arrogant og kjedelig og jeg knyttet meg aldri emosjonelt til ham. Når psykopaten ikke klarer å hekte offeret så mister de den negative forsyningen de ønsker å fremprovosere ved en forkasting. 

Tre måneder etter bruddet kom det en sms. “Hvordan går det?”. Dette var en klassisk såkalt “psykopatisk oversveving med kontakt”, hvor han fisket etter forsyning. Enten positiv (jeg savner deg) eller negativ (jeg hater deg). Men han fikk ingenting. Jeg svarte som sant var “det går bra” og hørte ikke noe mer fra ham. At jeg så uanfektet gikk videre ga ham nok en enorm narsissistisk skade, og dette skulle jeg få kjenne på flere år senere. En psykopat glemmer nemlig aldri. Som sagt, et forsøk på forsoning med en psykopat kan koste deg dyrt.

Vi spoler fram åtte år. Jeg forsøkte meg på nettdating. En av profilene som dukket opp var min eks. Fordi jeg fortsatt ikke ante at han var psykopat og egentlig hadde nokså nøytrale minner om vår tidligere relasjon så sendte jeg ham en melding, for gammelt vennskaps skyld. Han virket veldig imøtekommende og det ble ikke mange meldingsutvekslinger før vi hadde avtalt en gjenforeningstur til Sverige. Han var meget ivrig på at dette skulle vi gjøre. I perioden opp mot turen så svarte han vennlig på alle mine henvendelser. Det var ingen taushetskur å spore.

På avreisedagen hentet han meg i sin flotte bil. Jeg var litt spent. Hvordan ville tonen bli? Kom jeg til å bli betatt av ham? Det var aldri noe i veien med utseendet hans. Jeg fikk litt hjertebank da jeg så at han fortsatt var en pen og flott mann, etter åtte år. Men jeg roet meg snart. Tonen ble avslappet og vennlig, og vi kjørte avgårde mot indre Sverige. Jeg husker at jeg stusset litt på at han ikke nevnte vårt tidligere kjæresteforhold eller det ufine bruddet med et ord. Men jeg tenkte at det kanskje var like greit å slippe ubehaget. Fortid er fortid, nå startet vi med blanke ark og skulle kose oss sammen som mer modne mennesker enn vi var den gang.

Turen ble dog ikke spesielt hyggelig. Det gikk ikke mange timene før arrogansen hans var tilbake. Jeg bet meg merke i at han gjorde seg ingen anstrengelser for å bygge relasjonen opp igjen, eller skape et fundament som kunne vare – om ikke som kjærester så ihvertfall som venner. Han var til tider småsur, en enkelt gang eller to direkte frekk, og da vi etter to dagers tur satt nesen hjem igjen så hadde jeg en likegyldig følelse av at turen ikke hadde gitt meg noe. Jeg følte ingenting. Det plaget meg derfor ikke at han igjen ble taus etter å ha brakt meg hjem. Ingen “takk for turen” melding, ingen interesse for å treffes igjen. 

Idag ser jeg alt så tydelig. Turen ble en hurtig repetisjon av relasjonen vår, en intensiv 48-timers syklus av idealisering-devaluering-forkasting, en hevn mot min manglende forsyning etter bruddet åtte år tidligere. Dette er nemlig hva en psykopat gjør, de bare repeterer syklusen, igjen og igjen og igjen. Det er en tvangshandling hos dem, og de kan gjøre det på to år eller to timer. Poenget er at dette er hva du får, hvis du velger å ta psykopaten tilbake. Det vil aldri bli annerledes. Personlighetsforstyrrelsen deres dømmer dem til et forhåndsprogrammert mønster. Derfor hørte jeg ingenting fra ham, jobben var i hans hode fullført og tvangsbehovet tilfredsstilt. 

La oss hoppe ytterligere noen år frem i tid, til historie nummer to. Psykopaten i denne historien, var av den behagelige sorten. Av den typen som aldri devaluerte meg ansikt til ansikt. Sjarmerende og hyggelig. Høy og flott. En skjult psykopat som var så vanskelig å avsløre at vi fortsatt hadde kontakt da jeg opprettet denne bloggen, og faktisk fortalte jeg ham om den. Jeg får presisere at vi aldri var kjærester, men en slags hybrid, kall oss kjærlige venner. Og ja, han klarte å hekte meg. Jeg var således et meget spennende offer og i dette tilfellet skulle det gå fire år før jeg klarte å innføre NK. De syv gangene i gjennomsnitt som man returnerer til mishandleren? Jeg tror jeg nærmet meg det tallet med denne mannen. Og nå skal jeg fortelle om en av disse returene.

En gang forsøkte jeg med NK, men sirenesangen ble for påtrengende. Faktisk gjorde han ingenting for å lokke meg tilbake, det var jeg som sprakk og kontaktet ham. Jeg ble likevel tatt imot med åpne armer. Et par skuffelser fulgte i kjent stil, men på bursdagen min sendte han meg verdens hyggeligste sms og ønsket å treffe meg, noe jeg innvilget uten den minste baktanke. Denne meldingen var så sjarmerende og ydmyk at jeg ble litt forelsket på nytt. Jeg gledet meg til å treffe min gamle flamme og håpet at denne gang ville alt bli bedre.

Dagen kom og vi tilbrakte hele ettermiddagen sammen. Han var ikke annet enn et stort smil hele tiden, interessert i hva jeg hadde å fortelle, høflig og søt. Men elefanten i rommet – våre mange brudd og årsakene til dem – ble aldri nevnt, og jeg våget heller ikke å peke på den, i frykt for at det skulle ødelegge den fine stemningen. Og her vil jeg skyte inn at dette er kjent psykopatisk opptreden, å late som om det aldri har vært noen skjær i sjøen. Legg merke til at det samme skjedde i den første historien. Offeret undrer “ser de ikke det samme som jeg ser?” eller “er det bare jeg som synes dette er et problem?”. Det er forvirrende og det er ment slik. Psykopaten er selvfølgelig like klar over elefanten som offeret er, fordi det er psykopaten som har plassert den der. 

Men tilbake til min ettermiddag med P. Mot kvelden tok vi bussen gjennom min bydel. Jeg ønsket ikke å avslutte samværet, jeg ønsket å være sammen med ham resten av kvelden. Jeg følte vi trengte det, vi trengte å bygge opp en ny tilknytning etter de mange bruddene og svikene. Men P var utydelig og diffus. Jeg fikk fornemmelsen av at han ikke satt like stor pris på mitt selskap som vice versa. Bussen stoppet ved enda en holdeplass og plutselig spratt han opp av setet sitt og med en meget bestemt mine kommanderte han “her skal du av, dette er ditt stopp”. Jeg enten orket ikke eller våget ikke annet enn å adlyde. Avvisningen var total. Jeg samlet hurtig sammen mine ting, spurte ham om han ville ringe meg senere den kvelden – noe han samtykket – og gikk av bussen. Jeg var forfjamset, hva skjedde?

Det som skjedde var at jeg ble forkastet pånytt. Hele dagen var planlagt av ham, med lokke sms og full pakke, bare for å få sjansen til å få siste ordet. Jeg skulle straffes for bruddene som skjedde på mitt initiativ. Ingen forlater en psykopat uten at han/hun samtykker. Alt skal foregå på psykopatens premisser. Skjer ikke det, så må syklusen idealisering-devaluering-forkasting gjentas, slik at avslutningen skjer etter psykopatens hjerte. I tillegg lå det en psykopatisk bonus i dette showet; psykopaten elsker å bygge opp forventninger hos offeret for å kunne rive dem ned. 

Poenget med dette innlegget er å fortelle deg at der du søker forsoning og et ønske om å redde relasjonen, så vil psykopaten alltid være opptatt av å ende relasjonen på psykopatisk vis. Psykopaten er ikke opptatt av deg. Han/hun er bare opptatt av kontrollen og makten over deg. Han/hun kan late som om de ønsker det samme som deg. De vet at avslutning (closure) er viktig for deg, men de vil aldri gi deg det. Det spiller ingen rolle om du går tilbake tyve ganger, det vil alltid ende likedan, og noen verdig avslutning får du aldri. Relasjonen din med psykopaten kommer aldri til å gjenopplives, for det var aldri en relasjon til å starte med. Alle fremtidige gjenforeninger vil gå gjennom den samme syklusen, idealisering-devaluering-forkasting, og det vil gå hurtigere og hurtigere hver gang, for du betyr ikke noe for psykopaten og han/hun orker ikke det tunge arbeidet med å bevare relasjonen. Han/hun ønsker ikke et livslangt vennskap, han/hun ønsker bare å forkaste deg. Ved stadig å søke forsoning, så serverer du ham/henne denne muligheten på et sølvfat. Det spiller heller ingen rolle hvor lang tid som går. Psykopaten har ingen tidsfrist og kan lokke deg tilbake etter mange år.

Det er derfor du som må sette foten ned. Hvis du sitter og drømmer om en gjenforening med psykopaten, så dropp håpet på at det noengang blir en lykkelig slutt. Det skjer ikke. Du kan heller håpe på at din hund eller katt verper gullegg, det er faktisk mer sannsynlig. 

Helbredelse etter relasjonen med en psykopat er definitivt den største utfordringen man møter. Etter en stund forstår de fleste teorien bak både psykopatens og offerets opptreden og mønster, men hvordan få det bedre? “Jeg er bare smerte” skrev en leser i en kommentar. Det er akkurat som om oppløftende og kloke ord ikke biter fast. Eller de biter fast, men effekten er ikke varig og man må løftes opp igjen og igjen bare for å komme gjennom dagen. Resten av uken kan man bare glemme, for neste dag er smerten der igjen. Det virker håpløst, eller hva?

Helbredelse er også den største utfordringen å skrive om. Det er vanskelig å sette ord på hva som har gjort at jeg i dag har det betraktelig bedre enn for tre år siden, den gang bruddet med psykopaten var under oppseiling. I tillegg farger jo personligheten min tekstene mine, og jeg er en mer faktaorientert person enn jeg er sansende. Slik at for meg har opplysning og kunnskap hjulpet mer enn det kanskje hjelper en annen som vil ha mer gavn av spirituell og emosjonell oppbygging. Vi som ofre er alle forskjellige. Det betyr dog ikke at å kaste seg over bøker og fag med det samme hjalp meg til å gå videre. På ingen måte. Selv etter at jeg hadde lært alt jeg trengte for å se situasjonen klart som dagen, så lå det likevel nattmørke over hele mitt vesen. 

Smerten etter psykopaten har mange aspekter. De kan best studeres adskilt. Umiddelbart tror vi at det eneste som kan lindre smerten, er psykopaten selv. Det er naturlig at vi tror dette fordi smerten synes å være størst etter bruddet når psykopaten ikke lenger er tilgjengelig. Da er det en logisk (feil)slutning at det er psykopatens fravær som forårsaker smerten. Men NK hindrer psykopatens nærvær og slik må det være. Et menneske som bevisst forårsaket så mye smerte, kan ikke lindre den. Det sier seg selv, og hvis kognitiv dissonans, falsk nostalgi, tåkeheimen eller psykopatens lokkende oversvevinger hindrer oss i å se dette, så må vi skrive det på plakater og henge dem opp i hvert eneste rom i huset. Jeg tuller ikke, vår helse og våre livsløp avhenger av at det siger inn, og da er plakater med store bokstaver ingen overdrivelse. NK gjør i en periode smerten sterkere, innen den letter.

Annonsørinnhold

Vintersko som holder føttene tørre og varme i snøen

Alle ofre for psykopater sliter med deres selvverd. Det er en myte at alle har hatt lavt selvverd hele livet. Mange ofre var ressurssterke mennesker med et solid selvverd  innen psykopaten kom på banen. Det som alle ofre har felles, er at selvverdet er på bunn etter bruddet. Problemet er at når man selv føler seg liten, så blir alle andre så store. Og psykopaten blir enorm. Man tror derfor man har mistet noe meget verdifullt, og dette forsinker og kompliserer sorgarbeidet. Å snu på dette bildet virker meget vanskelig. Det blir forsterket av en psykopat som presenterer et bilde via sosiale medier eller flygende aper, hvor han/hun surfer på en bølge av lykke og suksess. Hvordan kan offeret se realiteten, at psykopaten egentlig er patetisk?

Ditt selvverd er nøkkelen. Og da ikke selvverdet i seg selv, men at det er sunt og høyt. Når du selv har et godt og trygt selvverd, så oppleves ikke andre som en like stor trussel. Deres meninger blir mindre viktige enn dine. Du tar dem til betraktning, men du lar dem ikke styre ditt liv. Når du klatrer opp fra bunn, så tårner ikke andre lenger over deg. Du er istedet på lik høyde – eller høyere – enn dem. Andre har vanvittig mye makt over oss, når vi opplever oss mindre enn dem. 

Sannheten er at du er en bedre person enn psykopaten. Denne mannen eller kvinnen er en parasitt som lever av å suge andre tom for ressurser. De er muligens det laveste av alle menneskelige former. Søppel. De har ingenting å tilby menneskeheten annet enn sorg og skade. De bør unngås som den pesten de er. Er det vanskelig å tenke slik om personen du elsket eller fortsatt elsker? Har du lært at alle er likeverdige, og det derfor byr deg imot å tenke slik? Hvis du svarer ja, så har du fortsatt en jobb å gjøre med ditt selvverd. For selv om det ikke ligger til gode mennesker å tenke slik om andre, så er en slik indre retorikk nødvendig for å gjøre deg selv større, slik at psykopaten blir mindre. Likeverd må ikke forveksles med at alle fortjener din respekt. Psykopaten har de samme menneskerettighetene som du har, men han/hun er en dårligere person. 

Når vårt selvverd er solid, så blir andres skadeomfang på oss begrenset. Psykopaten har en evne til å opphøye seg selv til gudestatus, slik at det også blir på denne måten vi betrakter ham/henne. Med et solid selvverd så blir det mye enklere å distansere seg fra en slik selvhevdelse som psykopaten viser, istedetfor å suges inn i den. Det blir lettere å stå på avstand og fortelle deg selv “jeg ble visst litt for involvert i et forstyrret menneske der en stund, jeg ser nå at det var latterlig å elske en slik person så høyt som jeg gjorde”, riste på hodet, le en liten latter over din egen dumskap og gå videre.

En venn av meg sa en gang “når jeg har kjærlighetssorg så forteller jeg meg selv at den andre også bare er et menneske”. Han hadde forstått det. Å sørge over noen på en usunn måte slik vi gjør over psykopaten, er å underlegge seg dem. Å la seg dominere av dem. Også selv om man ikke lenger har kontakt. Man behøver ikke å ha kontakt for å tenke på psykopaten som umenneskelig stor, for i vårt indre så har han/hun vokst seg ti meter høyere enn oss. Jeg gjentar derfor, nøkkelen til å hele fortere er å gjøre psykopaten mindre og deg selv større. Dere trenger ikke å skifte plass. Men ihvertfall bli like store. Likeverdige. Slik at du kan se psykopaten i øynene og med klart blikk ta ham/henne for alt vedkommende er, med hud og hår. Jeg kan love deg at psykopatens forstyrrelse blir øyeblikkelig tydeligere. 

Hvordan blir psykopatens forstyrrelse tydeligere med bedre selvverd? Din dømmekraft fungerer bedre når ditt selvverd normaliseres. Hva du tidligere godtok som akseptabelt, får deg nå til å rynke på nesen. Hva som tidligere fikk deg til å bare rynke på nesen, blir nå totalt uakseptabelt. Inntrykket du har av psykopaten forandres og hva du tidligere betraktet som eksentrisiteter ved ham/henne og kanskje til og med som elskelige særegenheter, kommer nå ut av skapet som en total forstyrrelse.

Å ha et godt og trygt selvverd betyr ikke å dyrke seg selv. Dette er selvelsk, og ikke noe vi ønsker. Da har man bare gått i den andre grøften, og dyrker seg selv istedet for psykopaten. Et godt selvverd handler om å vite hvem som er viktigst i ditt liv, og det er deg selv. En person med et skjørt selvverd tenker “liker han/hun meg?” hver gang de introduseres for en ny person og setter dermed hele tiden andre foran seg selv, sågar fremmede mennesker. Når du får et tryggere selvverd, så tenker du istedet “liker jeg ham/henne?”. Dette er fordi du med et godt selvverd vet at det er deg selv du skal leve med og da er det også deg selv du er nødt til å like best og respektere høyest. Hvem du omgir deg med er viktig, det er dem du skal speile din virkelighet i. Det er derfor du som skal selv velge hvem du vil omgi deg med. Det er ikke opp til andre å bestemme hvem du skal ha i livet ditt. 

En annen venn jeg en gang hadde latterliggjorde meg for å ha en gammeldags mobiltelefon, en doro. De fleste andre hadde på det tidspunktet allerede skaffet seg smarttelefon. Men jeg var fornøyd med min doro. Likevel fortsatte min venn sin kampanje mot min gamle telefon. Jeg begynte å la være å bruke min telefon foran henne og etterhvert også foran andre. Jeg ønsket meg en dyr og moderne telefon til jul, selv om jeg egentlig var fornøyd med den gamle. Min venn klarte å plassere en slags skam i meg. Tilslutt forstod jeg at hun forsøkte å bestemme hvilke statussymboler jeg skulle omgi meg med. Det kunne isåfall likegodt være mine klær vedkommende forsøkte å kontrollere, eller mine venner. En person med et utrygt selvverd lar seg diktere. En person med et trygt selvverd sier nei – dette bestemmer jeg selv.

Hvis selvverdet ditt er svakt, så vingler du. Andre kan lett gjøre deg ubestemmelig og usikker. Du stoler ikke helt på dine egne avgjørelser eller din egen oppfattelse av virkeligheten. Derfor er det også så lett å tvile på din oppfattelse av psykopaten. 

Noe annet lavt selvverd gjør, er at vi opplever medfølelse for vår mishandler. Vår evne til å elske og ha omsorg jobber mot oss, og dette er meget farlige krefter for det er feilplassert medfølelse. Medfølelsen burde vi egentlig vie til oss selv. Det er vi som trenger den, ikke psykopaten. Vår manglende evne til å se dette er et tegn på vår vinglende virkelighetsoppfattelse. Det er også et tegn på vårt lave selvverd at vi heller vil gi omsorg til en som skader oss, enn til oss selv. I tillegg medfører medfølelse for personen som skader oss, at vi blir hengende fast i den usunne relasjonen mye lenger enn vi har godt av. Vi savner og unnskylder vedkommende, når vi egentlig bør fordømme og ta avstand.

Hvis du merker at alt dette er deg, så ikke føl deg feig. Da blir ditt selvverd bare enda dårligere. Bli heller oppmerksom og bestemt på at “dette skal jeg jobbe med. Det skal bli en vanskelig men spennende utfordring!”, og begynn så med de nødvendige forberedelser til å heve ditt selvverd. Rom ble ikke bygget på en dag, og det blir heller ikke du. Selv om det tar tyve år å komme ditt, så vil hvert eneste skritt bety at du fjerner deg fra psykopaten og i tillegg får et bedre liv enn du noengang tidligere har hatt. Lær deg at psykopaten ikke er så fantastisk som han/hun fikk deg til å tro. Du lærer det, når du setter større pris på deg selv. Da vil du aldri ta til takke med et lignende utilstrekkelig tilbud igjen.

Vi nøyde oss med psykopatens smuler, fordi vi var overbevist om at vi ikke fortjente bedre. Tenk grundig på dette, slik at det synker inn. Da jeg fortsatt var i aktiv relasjon med psykopaten så pleide jeg å si til meg selv, hva forventer jeg egentlig? Kongen? Jeg trodde det var en god egenskap jeg hadde, at jeg tolererte psykopatens dårlige sider. Ingen er perfekt, tenkte jeg og slo meg selv på brystet for min flotte overbærenhet. De alvorlige sprekkene i selvverdet mitt ble ikke synlige før etter bruddet, da jeg drømte om smuler fra ham. Så lavt var jeg sunket. Midt i all elendigheten, så gjorde psykopaten meg ihvertfall smertelig klar over hvor mye jeg hadde forsømt meg selv.

Kommentatoren Mia11 skrev for noen dager siden i en kommentar “Hent styrken i deg selv – tenk på hvordan du ønsker livet ditt skal være”.

Ønsker du deg et liv med smuler, eller ønsker du deg retten til å forsyne deg av den samme buffeten som alle andre? 

Forestill deg at livet ditt er middelmådig. Du har en god jobb og et rikt nettverk. Du er godt likt av dine venner, din familie og dine kolleger. Du er faglig respektert, har integritet og gode verdier. Men nå er du godt voksen og det er noe som har manglet i mange år. Du ser rundt deg at alle andre får kjærester og ser lykkelige ut. Men aldri du. Du er ikke attraktiv nok. Du er en god person, men det er noe ved deg som ikke tiltrekker en romantisk partner. Kanskje bærer du noen kilo for mye. Kanskje har du et asymmetrisk ansikt. Kanskje sitter hårfestet ditt litt høyt. Kanskje stammer du litt. Kanskje er du ikke like moteriktig som du gjerne vil være. Men du synes det er urettferdig, for dette er bagateller, og du vet du er en god person. Du er ikke selvmedliden fordi du synes det er en dårlig egenskap å ha, men du blir drevet fremover av dårligere bensin enn andre. Likevel har du en indre optimisme som vanskelig lar seg kue. Du tenker at lykken skal nok smile til deg, at din tur kommer. Men årene går, og lite skjer. Du er ikke suicidal, du er ikke engang deprimert, men enkelte dager så eksisterer du bare, uten å leve. Livet har mer å by på tenker du. Bare ikke til deg. 

Forestill deg at du plutselig møter en attraktiv person. Kanskje på jobb. Kanskje på fest. Kanskje på internett. Denne personen er pen, flott, karismatisk og synes å fatte en umiddelbar interesse for deg. Allerede første dag tar han/hun kontakt. Allerede andre dagen går dere på kafè sammen. Allerede tredje dagen lager dere middag sammen, hjemme. Allerede fjerde dagen får du høre de magiske ordene “jeg synes du er perfekt. Jeg elsker deg”. Allerede etter fjorten dager er du hodestups betatt av denne personen som bare synes å ha øye for deg. Plutselig blir resten av verden irrelevant for du befinner deg i en boble. Du tenker at dette går kanskje litt fort, men du orker ikke å tenke noe negativt om relasjonen, for det er jo dette du har ventet på i så mange år. Du fortjener dette. Du vil ikke ødelegge idyllen med dumme tanker. Dumme tanker har stoppet deg så mange ganger før, denne gangen skal det ikke få lov. Nå er det din tur til å være lykkelig. Din nye partner har vist tegn på humørsvingninger, men dette er bare menneskelig. Dere er så mye sammen, hver eneste dag, at mindre attraktive sider er nødt til å dukke opp før eller siden. Du vet du har dem du også, så hvorfor dømme andre?

Forestill deg at du aldri har følt deg så lykkelig. Plutselig har du lyst til å slanke deg, du har lyst til å bevege deg ute i naturen og suge inn alle inntrykkene. For nå gir det mening alt sammen. Du har en å dele inntrykkene med. Du tar deg selv i å smile til alle, hilse til fremmede, plutselig står du og konverserer med gutten i kassa i dagligvarehandelen. Der har du handlet i flere år men du har da aldri snakket med ham om annet enn varer, summer, kvitteringer og bæreposer. Nå snakker dere om håndballkampen som ble vist på TV i går. Plutselig har du mange ambisjoner, mål å strekke deg mot. Den utlyste stillingen som assisterende avdelingssjef på jobben? Den skal du søke på. Du vet du er kvalifisert, og plutselig har du fått selvtilliten som trengs for å strekke deg etter eplene som henger høyere opp på treet. Du lever ikke bare for din egen del lenger, du ønsker at din nye partner skal være stolt av deg og du ønsker å vise ham/henne ditt fulle potensiale.

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Forestill deg at det har gått tre måneder. Du husker ikke lenger ditt tidligere liv, men det spiller ingen rolle for nå har din nye partner begynt å snakke om giftermål og å bygge hus. Du våger nesten ikke å tenke tanken, men kanskje han/hun også ønsker barn sammen med deg. Det ble gitt små hint om det under forrige familieselskap, da din lille nevø satt på fanget til din partner. Forøvrig så elsker din familie din partner, akkurat som deg. Du har så lenge følt deg underlegen i din families øyne. Dine søsken har jo forlengst stiftet familie, mens du gikk rundt der alene, alltid som femte hjul på vogna. Det ble aldri sagt noe, men du hadde en god anelse om hva de tenkte; “stakkars NN, dømt til å være alene, han/hun strekker visst ikke helt til på alle områder. Vi får ta oss ekstra godt av ham/henne”. Men nå har du bevist for dem at det var ingenting i veien med deg. Du er like god som de andre. Du har funnet en meget attraktiv partner, det tok bare litt lenger tid.

Forestill deg at dere planlegger en helgeutflukt, til et lite pensjonat på landet. Der skal dere nyte å være kjærester, borte fra ting som distraherer, ærend som må gjøres, telefoner som må svares. Der skal dere bare være sammen, spise lange frokoster og gå turer i skogen. Du har kjøpt nytt tøy for anledningen. Ikke dyre festantrekk. Nei, du har kjøpt gode tursko og en deilig jakke som skal gjøre at du ikke trenger å fryse, slik at du kan være ute lenge og konsentrere deg om partneren istedetfor at du har kledd deg feil. Du sitter og ser på din pakkede koffert mens du venter på din partner som snart kommer og henter deg. Han/hun er like rundt hjørnet. Det har gått fem minutter over avtalt tid, men det gjør ikke noe. For du liker å sitte slik og vente, mens du tenker på dette mennesket du er blitt så glad i. Det har vært mindre samvær enn ellers de siste ukene, NN har vært så opptatt hele tiden. Derfor gleder du deg ekstra til denne turen. Selv om det nå har gått noen måneder siden dere ble sammen, så kan du fortsatt ikke fatte at du har vært så heldig at han/hun skulle dukke opp når du trengte det som mest. Du er så glad, så stolt og så levende. Du må nesten klype deg selv i armen.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen beskjeder der. Du begynner å tenke dumme tanker igjen. Men du arresterer deg selv. “Slutt å mistro NN. Alt har en rasjonell forklaring”. Plutselig ringer telefonen. Du skvetter, for du har sittet og ventet på denne kjente lyden i flere timer. Du løper bort. Det er broren til NN. Merkelig. “Hallo?”. “Hei det er Lars, ja jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt dette, men NN kommer ikke til deg. Han/hun endte i en ulykke. På vei til deg kjørte han/hun ut i det krysset ved storgata, du vet der det er så dårlig sikt. Der kom det et stort vogntog….,NN døde på operasjonsbordet, nå for en halv time siden.”.

Dette er et scenarie de fleste kan relatere til. Vi har ofte sett det på film eller lest det i bøker. Dette er stoff som gode historier lages av. Derfor, selv om de fleste av oss heldigvis har sluppet å oppleve noe slikt, så har vi intet problem med å forstå sorgen, sjokket og traumet som oppstår i kjølvannet av en slik opplevelse. Offeret som sitter igjen, vil oppleve masse forståelse og støtte i lang tid fremover. Men livet vil gå videre, fordi offeret tross alt vet at det var elsket, og kan bære denne vissheten med seg i hjertet gjennom resten av livet. Det er tungt men vakkert på samme tid. Offeret vil oppleve savn og lengsel, kanskje til og med bitterhet for at dette skulle ramme deres lykke etter all ventingen, men selvtilliten og selvbildet vil være intakt. Noe annet som vil være intakt, er bildet av partneren som normal og troverdig.

Men hva hvis så ikke var tilfelle? Hva hvis partneren var en psykopat? Hvordan ville avslutningen se ut da? La oss omskrive det siste avsnittet, til en avslutning med en psykopatisk partner.

Forestill deg at de fem minuttene blir til fem timer. Han/hun har ennå ikke kommet. Du har ringt gjentatte ganger til hans/hennes mobiltelefon, men den synes å være slått av. Du vet ikke hva du skal gjøre, du kjenner ubehaget av panikk begynne å bre seg. Skal du bestille en taxi hjem til ham/henne? Hva da hvis han/hun kommer mens du er borte? Du sjekker din telefon hele tiden. Kanskje har det kommet en sms. Du sjekker facebook. Ingen….. du må gni deg i øynene. Der er det jo lagt ut et bilde du aldri har sett før. Dine øyne leter febrilsk som om de ikke vet hvor de skal feste blikket. Men der står det da at bildet ble lagt ut for to timer siden. Du skjønner ingenting. I dag, for to timer siden. Du merker at du har stoppet å puste. Bildet viser jo din partner, i restauranten på pensjonatet…. det står at han/hun har “sjekket inn” på Grethes pensjonat. Der hvor dere hadde reservert sammen. For to timer siden. Men hvordan kan han/hun ha sjekket inn, du sitter jo fortsatt her og venter. Du fatter ikke. Bildet. Din partner sitter der med armene rundt en annen, en du aldri har sett før. Og de sender hverandre et forelsket blikk. Er det sant? Er NN på pensjonatet nå? Sammen med en annen? Du klarer ikke å tenke klart. Du føler deg svimmel.  

Er denne avslutningen for utrolig til å være sann? Intet menneske kan da oppføre seg slik? Jo. Dette er hva en psykopat gjør. Det er hans/hennes modus operandi, og alle primærofre utsettes for en variant av denne historien.

Offeret blir i denne alternative avslutningen kastet inn i et helt annet traume. En sorg, blandet med sjokk, skam, sinne, bedrag, forvirring og uoppklarte spørsmål av en helt annen dimensjon. Denne avslutningen har så mange flere lag. I motsetning til det første alternativet, så kommer offeret ikke ut med selvtillit og selvbilde i behold. I tillegg så vil offeret ikke møte den samme støtten og forståelsen hos sine omgivelser. Omgivelsene vil ikke forstå hvorfor offeret plutselig synes å ha mistet forstanden. Dette er en sorg som er “forbudt”, for ingen er død. Og partnere som bedrar? Det skjer hele tiden. “Kom deg ut av det og gå videre! Du skal være glad for at du slipper denne idioten!” er ofte den “forståelsen” offeret blir møtt med. Situasjonen er vanskelig nok å forklare i utgangspunktet, og møtt med slik mangel på forståelse, så gir offeret til slutt opp å forklare. Det blir for mye. Offeret imploderer og trekker seg bort fra sitt nettverk. Det blir nesten umulig å stable seg på benene igjen.

Poenget med denne illustrasjonen er å vise to tap, som begge er like voldsomme og uventede, men hvor sjokket er vidt forskjellig. I det ene tapet så er partneren død. I det andre tapet så lever partneren, men forsvinner fra offerets liv som om han/hun er død. Offeret får ingen kontakt med kjæresten, selv om kjæresten lever. Dette er et forsvinningsnummer som kalles “psykopatisk forkasting” og er et bevisst trekk fra en psykopatisk partners side.

Hvis du har en venn, bror, søster, forelder, datter, sønn, kollega eller andre du kjenner godt, som plutselig har en slik historie å fortelle, så lytt. Du trenger ikke å forstå eller komme med råd. Bare tro på din venn og bekreft ham/henne i historien. Ta vedkommende på alvor. Dette skjer. Vis omsorg og respekt. Vær glad for at det ikke er deg.

Vi har gått inn i 2017 og jeg må starte denne Q&A (questions and answers) posten med å ønske alle et riktig godt nytt år. Uansett hvor du er i helingsprosessen, så kan jeg love deg at 2017 vil bli bedre enn 2016, såfremt du har brutt med psykopaten, narsissisten eller det giftige mennesket som skader deg. Også uansett om det er en kjæreste, ektefelle, venn eller din egen bror eller mor du er nødt til å bryte kontakten med. Det er ensomt, smertefullt og vanskelig. Jeg er ingen stor tilhenger av nyttårsløfter, men det er lov å gjøre seg noen tanker om at 2017 skal bli et oppløftende år. I minne om skuespilleren Debbie Reynolds som døde i romjulen, så kikket jeg på en av hennes musikaler “The unsinkable Molly Brown” fra 1964. Denne filmen er en av mine favorittfilmer på grunn av en god historie, fin musikk og et oppløftende budskap. I filmen ytrer karakteren som Reynolds spiller – Molly Brown – ordene “I hate the word down, and I love the word up”. Molly Brown, som forøvrig er basert på en sann skikkelse, støter på mye motgang i filmen, men holder ryggen hele tiden rak i troen på at ting kun kan bli bedre. Kanskje kan du adoptere dette mottoet, hvis du synes det klinger bra. Jeg hater ordet ned, og jeg elsker ordet opp. La 2017 bli et opp-år!

Så, jeg ble før jul kontaktet i en PM av en fortvilet leser som ønsket svar på noen spørsmål. La oss hoppe rett i det. Denne leseren skrev;

Hvordan greier man å bryte med en psykopat når man synes synd i personen pga oppvekst, og det faktum at de ikke selv har valgt å bli psykopat?

Annonsørinnhold

Hårfjerningsapparatet imponerte i test – nå får du unik rabattkode

Jeg har hatt noen psykopater i livet mitt, både som venner, kjærester og familiemedlemmer. Alle utstrålte en uskyld som appellerte sterkt til min sympati. Det var noe søtt over dem. Hvis de i tillegg fortalte en trist historie, så var jeg solgt. Til dette vil jeg i dag svare.

1) De tror oppriktig på deres egen uskyld. Fordi de ikke føler skyld så er deres samvittighet ren. Dette utstråles innenfra og ut slik at de fremstår nærmest engleaktige. Det er for dem en ektefølt opplevelse av egen uskyld. Men deres opplevelse av seg selv er selvfølgelig ikke basert på virkeligheten. I virkeligheten har de mye ondskap på samvittigheten. Men fordi dette ikke plager dem, så er det uskylden som projiseres ut mot omgivelsene. Vi må lære oss å stå imot denne trangen til å lindre “barnet” i dem. De er ikke uskyldige, tvert i mot. 

2) Mange av historiene de forteller om sin egen oppvekst er løgn. Jeg kjenner en psykopat som vet at jeg har all informasjon om hans oppvekst. han kan dermed ikke dikte opp historier om den, derfor forteller han ingenting. Aldri har han fortalt et kvekk fra de første 25 årene av sitt liv. En psykopat er ikke interessert i virkeligheten, for virkeligheten gir dem ikke flere fordeler enn hva andre får. På ett vis deltok de heller aldri i sin egen oppvekst, de mangler en solid identitet og dette medfører at de på en måte ikke er tilstede i sitt eget liv. Når en psykopat “sympatifisker” så kan du regne med at det meste eller alt som blir fortalt, er løgn. 

3) Psykopaten har kanskje ikke selv valgt å bli slik. Men de fleste trives veldig godt i hva de opplever som en overlegen rolle, og de ønsker ikke å behandles for sin psykopati. Du kan derfor ikke gjøre noe for dem. Blir du værende i relasjonen, så utsetter du deg for alvorlig utnyttelse og du vil ikke bety annet for en psykopat enn å være kilde til narsissistisk forsyning. Slik kan du ikke tilbringe ditt liv. Du har bare ett alternativ for å redde deg selv og din helse, og det er å bryte ut. 

Jeg sliter, til tross for alt fagstoffet jeg har suget til meg

Ja, det gjør du. For dette er utenfor vår fatteevne. Å fatte det tar lang tid. Saken er at du kan ikke forbli i kontakt med psykopaten mens denne jobben gjøres. Psykopaten vil alltid manipulere deg bort fra sannheten. Du vil oppføre deg som myggen som lar seg lokke av den brennhete lampen, fordi den lyser. Lampen slukkes av og til og myggen vil da klare å fokusere på andre ting, som å ta til seg sunn næring og interessere seg for plantelivet. Men så snart lampen tennes igjen om kvelden, så glemmer myggen alt annet og trekkes tilbake til lyset. På sikt vil myggen brenne ihjel. Slik er det også med makten psykopaten har over oss. Han/hun skrur lyset av og på. Så lenge vi fortsetter å komme så snart lyset skrus på, så vil vi aldri få tilstrekkelig avstand til å forstå.

Jobben med å tilegne deg kunnskap må du derfor gjøre alene, vekk fra psykopaten. Du vil forstå til slutt. 

Kanskje du i det innlegget kan skrive litt rundt begrepet kognitiv dissonans. Det at man fortsetter å ville utsette seg for psykopaten selv om vi vet vi ikke har godt av det. ?

Dette henger mye sammen med svaret over. Kognitiv dissonans oppstår nettopp når vi forholder oss til fagstoffet. Hva vi lærer, spriker så markant fra illusjonen psykopaten forsøkte å servere oss, at det oppstår en “sprekk” i vår virkelighetsoppfattelse. Hva skal vi forholde oss til, det fagbøkene sier, eller psykopatens ord som vi så hardt ønsker å tro på? De fleste av oss investerte mye i psykopaten, og ofte mange år av våre liv. Det er derfor meget vanskelig å svelge at investeringen aldri vil gi avkastning. Det er så hardt å svelge at det kommer en fornektelse over oss. Vi vil heller tro på psykopaten enn på fagkunnskap. Men denne muren av fornektelse som vi reiser er skjør og holder bare en stund, realiteten trenger gjennom til slutt. Det er denne overgangen som består av kognitiv dissonans. Den indre kampen hvor vi forsøker å forene vår illusjon om psykopaten, med virkeligheten som går opp for oss. Dette kan pågå lenge, for de to er jo ikke forenelige.

I den kjente barnefilmen “Labyrinth” med David Bowie fra 1986, så spiller Jennifer Connelly en tenåring som entrer en enorm og intrikat labyrint for å finne sin lillebror, som Bowie har kidnappet. I labyrinten støter hun på mange hindringer. Bowie ønsker for enhver pris at hun ikke skal finne barnet. På et tidspunkt så blir Connelly lokket til å ta en bit av et eple som gjør at hun glemmer hvorfor hun befinner seg i labyrinten. Bowie skaper en replika av hennes hjem som oppleves så trygt og godt at hun bestemmer seg for å bli der. Men bare en stund. Hun ser stadig små tegn på at dette ikke er virkeligheten, det er ikke hennes egentlige hjem. Til slutt trenger virkeligheten seg inn og hun husker sitt egentlige oppdrag – å finne lillebroren. I samme øyeblikk som hun erkjenner dette, så faller replikaen av hennes hjem sammen, og hun befinner seg igjen i labyrinten, klar til å fortsette søken etter lillebroren. Bowie har mistet sin makt over henne. Men hun har mistet verdifull tid.

Det er dette psykopaten gjør, han/hun luller oss inn i en falsk virkelighet hvor det periodevis er meget godt å befinne seg. Men det er en illusjon, og vi mister verdifull tid mens vi dveler i den.

Hva gjør du hvis en fagperson (si samlivsterapeuten deres) mener at partneren din ikke er psykopat, og du blir bare enda mer usikker på deg og din egen oppfatning?

Hvis din partner selv har deltatt i terapien, så er sjansen stor for at han/hun har klart å manipulere – kanskje til og med sjarmere – terapeuten. Dette er hva psykopater gjør. Hvis du mottar terapi alene, så er mange terapeuter av den oppfatning at det skal handle om deg, og de vil under ingen omstendigheter benevne eller stille diagnose på en tredjepart som de aldri har møtt.

Uansett hva terapeuten mener, så stol på din egen opplevelse. Det kan være vanskelig, for du er delvis trollbundet som Connelly i historien over og tviler derfor på deg selv. Men du kjenner din partner eller venn bedre enn terapeuten gjør. Ikke tvil på din egen oppfatning, våkne opp! Rist forbannelsen av deg! Akkurat som Connelly. 

Terapeuten har lov til å stille deg ubehagelige spørsmål, men hvis han/hun benekter din virkelighet eller forsøker å legge lokk på dine tanker om psykopaten så får du ingen gavn av terapien. Det er da på tide å finne en annen terapeut.

Jeg brøt helt spontant med plutselig NK ovenfor han. Så fra hans side så skjønner han ingenting. Han forsøker fremdeles å få kontakt. Tidvis skriver han som om alt er som normalt. Hva tenker du om spontanbrudd med NK?

Vi tror vi har en plikt til å fortelle psykopaten hvorfor vi går. Det har vi ikke. Han/hun vet utmerket godt hvorfor vi forlater dem. De er mishandlingen fullt bevisst og de er blitt forlatt av ofre mange ganger før. En psykopat mister alltid sitt offer til slutt, selv om det i noen tilfeller tar mange år. De kan imidlertid spille uforstående og vil ofte forsøke å få deg i tale igjen, for å kunne manipulere deg tilbake inn i relasjonen, eller bare for å få et siste skudd av narsissistisk forsyning innen de finner et nytt offer. De kan derfor bli veldig pågående på telefon eller mail. Ofte er det for å kortvarig gjenopprette relasjonen, slik at de kan dumpe deg. En relasjon skal avsluttes på deres premisser, de tåler dårlig at du går først. I noen tilfeller så er de genuint redde for å miste deg for tidlig, men det er kun fordi de ikke har rukket å klargjøre neste offer. Det er en lek, mind games. Ikke delta. Du skylder dem ingen forklaring. Du skylder dem heller ikke sannheten. Hvis du skulle komme i en situasjon hvor du er tvunget til å forklare deg, så er du i din fulle rett til å lyve. 

Det er vanlig at psykopaten opptrer som om alt er normalt like etter en devaluering. Hvorfor det er slik vet jeg ikke. De bare gjør det. Jeg tror det kan ha mange årsaker.  Det virker som om de ikke forstår at du etter kritikk eller mishandling ikke ønsker å være i nærheten av dem. En psykopat har liten eller ingen sosial intelligens, og dette er et av områdene hvor det synes. En annen teori jeg har, er at fordi psykopaten ikke ser oss som løsrevet fra dem men tvertimot en forlengelse av dem selv, så krever det ingen forståelse for at vi er såret. I deres sinn, så er det jo dem selv de har devaluert.

Spontanbrudd er derfor det riktige men lar seg ikke alltid utføre. Spesielt hvis man bor sammen med psykopaten og er økonomisk bundet til ham/henne så er spontanbrudd umulig. Kanskje har man kjøpt bolig sammen, eller driver felles forretning. Det samme gjelder hvis man har barn med vedkommende. I slike tilfeller må brudd planlegges. Men jeg vil likevel råde til å aldri fortelle psykopaten at du planlegger brudd. Offeret kan planlegge i skjul, og først avsløre bruddet når det er åpenbart og psykopaten ikke lenger kan manipulere offeret til å bli værende i relasjonen. I noen tilfeller utsetter offeret seg også for fysisk fare ved å avsløre en flukt i forkant. 

Håper disse svarene er til hjelp både for leseren som stilte dem og dere andre 🙂