Ja dette har vi jo hørt mange ganger før. Men hva ligger bak “vær fornøyd med det du har”, og hvorfor er det ikke bare en klisjè? Dette henger tett sammen med takknemlighetsøvelsene som jeg har skrevet om et par ganger i bloggen og som også refereres til i min bok, men i dag skal vi gå dypere bak kulissene. Hvorfor er det så viktig å være takknemlig for hva vi har?
Da jeg var barn, ung, og til en viss grad fortsatt, så hadde jeg et meget rikt indre liv. Jeg hadde så god fantasi at jeg trengte ikke andre barn for å kunne leke. Faktisk foretrakk jeg å leke alene og var vel langt på vei asosial. Jeg undrer om omgivelsene også mistenkte at jeg hadde en grad av autisme, men det hadde jeg altså ikke. Uansett så syntes jeg andre barn var kjedelige, de hadde jo ingen fantasi! De hadde kun evne til aktiviteter som allerede var etablert fra før, som fotball og hyttebygging. De så ikke at det lå en totalt uutforsket verden i vårt indre. De skulle også være i aktivitet hele tiden, og kunne aldri sitte i ro og bare eksistere. Dette irriterte meg. Ja, jeg fremstod nok som et merkelig barn.
Men min verdensanskuelse svant ikke med barndommen. Jeg tok den med meg inn i ungdomsårene og senere voksenlivet. I dag kan jeg fortsatt undres over andre menneskers manglende evne til indre aktivitet. Forskjellen er at i dag irriterer jeg meg ikke over dette. Jeg er heller ikke like asosial som før. I dag vet jeg at mennesker er forskjellige, og at det er en grunn til det. Grunnen er at vi som mennesker har et varierende indre liv. Noen mennesker kan ikke sysselsette seg selv. De er avhengige av eksterne stimuli for å aktiveres og underholdes. I ytterste forstand av denne varianten så befinner psykopaten seg, fordi han/hun ikke har et indre liv overhodet. Men la oss legge psykopaten til side en stund. Vi kan forsåvidt også nevne den motsatte ytterkant, der hvor autisten befinner seg. Autisten er så oppslukt av sin indre verden at alle utenfrakommende elementer oppleves som forstyrrende. Derfor kan autisten reagere med aggresjon når andre mennesker henvender seg til ham/henne. Normale mennesker befinner seg et eller annet sted på et spekter mellom autisten og psykopaten, i hvert fall hva indre aktivitet angår.
Jeg vokste opp litt som en einstøing, men jeg hadde en sosial oppvåkning som toppet seg da jeg var cirka tyve år. Da oppdaget jeg gleden i å være sammen med andre og jeg begynte å bli sosialt smidigere. Men jeg bar fortsatt med meg et rikt indre liv og hadde et stort behov for å være alene. Det var mitt indre liv som gjorde at jeg følte meg rik, til tross for at jeg ikke hadde mer penger enn andre. Jeg opplevde derfor aldri misunnelse på jevnaldrende som hadde mer enn meg i form av materielle goder. Jeg var absolutt også selv opptatt av materielle ting, men det var i form av “skatter” som brev eller gjenstander med affeksjonsverdi som gjorde at jeg opplevde at jeg hadde noe verdifullt som ingen andre hadde. Jeg følte meg heller aldri truet av at andre hadde et større talent enn meg. Min indre styrke regulerte meg og jeg fylte meg selv perfekt.
Det kan være andre ting som gjør at du føler deg rik. Det kan være familie eller vennskap, eller kanskje en perle av en hytte dypt inne i skogen. En hytte som kanskje er falleferdig og ikke spesielt høyt taksert, men som for deg er et lite paradis. Du kan føle deg rik på opplevelser. Det kan være en bragd du har utført. Kanskje reddet du en gang et liv. Kanskje gjennomførte du en tøff utdannelse. Kanskje er du heldig å faktisk være pengerik. Det spiller ingen rolle hva det er, men hvis det fyller deg opp med følelsen av å være fornøyd og mett, så befinner du deg i den tilstanden jeg skriver om i denne teksten.
Det som skjer når vi føler oss rike og er fornøyde med hva vi har, er at vi aldri opplever bitterhet eller misunnelse mot de som har mer enn oss av noe. Tvert i mot så unner vi dem det, for vi er fylt av en følelse av å ha det vi trenger og å være privilegert. Når vi opplever oss som privilegerte så har vi overskudd og lyst til å hjelpe andre. Det sier seg selv at denne følelsen ikke oppstår av å ha oppnådd et slags materielt metningspunkt. Den kommer ikke når bankkontoen passerer to hundre tusen kroner, en halv million eller en million. Denne følelsen kommer innenfra, helt uavhengig av eksterne faktorer. Og det er her poenget mitt om indre rikdom, indre liv og indre aktivitet kommer inn. For når vi er fylt med oss selv, så løper vi ikke etter eksterne stimuli. Mennesker som er indre fattige søker eksterne mål, som å tilegne seg stadig større hjem eller dyre gjenstander. De måler suksess etter hva andre har kontra dem selv. Ja, vi vet at dette også er hva psykopaten gjør, men det faller innenfor normalen å ha det slik til en viss grad. Hvis du kjenner deg igjen i denne beskrivelsen, så ikke tro at du har psykopatiske trekk. Slapp helt av, og lær heller hvordan du kan slippe dette “jaget”.
Å være fornøyd med hva vi har inkluderer også å være fornøyd med hvem vi er. La oss ta et eksempel. Jeg var alltid så slank, helt til langt opp i 30-årene så var jeg nær sagt mager, og jeg var stolt av det (ja, det er lov å ha overfladiske verdier også). Jeg så jevnaldrede mennesker ese ut men jeg struttet fortsatt rundt tynn som ei fjøl. Hva det gjorde med meg var ikke at jeg nedvurderte mennesker som var tykkere enn meg, men jeg var fornøyd med meg selv. Jeg gikk rakrygget rundt og så andre mennesker i øynene, slik det skal være. Men så skjedde det at jeg klarte å slutte å røyke. I utgangspunktet var det en bragd, men jeg endte opp med å legge på meg tretten kilo. For utenforstående så fremstod jeg nok som normalvektig fordi jeg hadde vært så mager tidligere. Men det skjedde en indre prosess i meg som endte med at jeg ikke lenger var fornøyd med meg selv. Jeg hadde knyttet en del av mitt selvbilde til å være tynn, og nå kunne jeg ikke lenger gjøre det. En del av min selvtillit forsvant dermed med kiloene som kom. Sammen med ettervirkningene etter psykopaten så medførte det at jeg sluttet å gå rakrygget, jeg sluttet å se folk i øynene. Jeg var ikke lenger fornøyd med hva jeg hadde. Plutselig var jeg utilstrekkelig og jeg hadde utilstrekkelig.
Jeg kjente nye følelser dukke opp i meg; sinne, raseri, misunnelse, bitterhet og hat. Min indre rikdom kunne ikke lenger holde disse følelsene på avstand, fordi jeg ikke lenger var fornøyd med hva jeg hadde. Jeg mistet evnen og lysten til å være snill mot andre. Plutselig følte jeg meg ikke rik lenger, til tross for at jeg faktisk hadde mer penger og eiendeler enn før. Men materiell rikdom hjelper ingenting når du ikke er fornøyd med hva du har eller hvem du er. Det er derfor millionærer ofte ikke er fornøyde, selv om de har mer enn de fleste.
Psykopaten sådde et frø i meg om at jeg ikke var god nok. Jeg begynte å reagere negativt på at andre mennesker syntes å ha lykkelige relasjoner med deres partnere. Jeg sluttet å unne dem deres lykke, og begynte å misunne dem. Jeg hadde selv opplevd et øyeblikks lykke slik jeg oppfattet deres lykke, men den ble tatt fra meg. Og nå var jeg fattig sammenlignet med dem. Når slike vonde følelser slår rot i deg, så begynner det også å stråle ut av deg. Andre mennesker fanger det opp og trekker seg unna. Du havner stadig hyppigere i konflikt og verden snur fra å være et trygt og godt sted til å bli et sted som motarbeider deg. Hvis du kjenner deg igjen i dette, så skal du ikke la det få lov til å spise deg. Ikke la psykopaten vinne. Det finnes en løsning; lær deg å igjen bli fornøyd med hva du har.
Hent din indre rikdom fram igjen. Hvis alt er borte så begynn på gulvet med takknemlighetsøvelsene som gamle lesere av bloggen kjenner til. For dere nye lesere så kan jeg kort repetere hva de går ut på. Hver morgen når du står opp, så sitt fem minutter på sengekanten hvor du takker høyt til deg selv for alt du har. Etter et psykopatisk brudd så føler man at man har mistet alt. Takknemligheten er derfor ofte ikke ektefølt, men det behøver den ikke å være. Derfor skal du takke høyt. På den måten programmerer du hjernen og deg selv til å få din indre rikdom tilbake. I begynnelsen må det kanskje være helt basalt; “jeg er takknemlig for at jeg har luft i lungene, en seng å ligge i hvor jeg kan sørge og stenge omverdenen ute, og et toalett som jeg kan kaste opp i fordi jeg har så vondt i magen”. Ja, det er lov å være litt ironisk i begynnelsen. Senere kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg har noen kroner i banken, mat i kjøleskapet og en god venn”. Etterhvert kan du utvide til “jeg er takknemlig for at jeg klarer å gå på jobb og fikk skrevet en prosedyre på jobben som ble godt mottatt av medarbeiderne og sjefen”. Slik får du langsomt din indre rikdom tilbake, du står igjen rakrygget og opplevelsen av at andre har mer enn deg vil avta.
Selvfølgelig finnes det aspekter ved livet som ikke fungerer optimalt og som man ikke skal være fornøyd med. Disse aspektene krever forandring og tiltak. Men dette er noe annet enn den grunnleggende indre rikdommen som bør følge deg, uansett hvor du går. Når den er på plass, så vil eksterne problemer bli utfordringer og ikke bekreftelser på at du ikke har nok. Det viktigste tiltaket har du faktisk allerede gjort, hvis du har brutt med psykopaten. Alle andre problemer blir for barnemat å regne når du har klart å innføre NK.
Tenk også på at psykopaten du var sammen med, aldri vil bli fornøyd med hva han/hun har. Det er kronisk, en del av deres forstyrrelse. Det er derfor de befinner seg i konstant konkurranse med andre, opplever misunnelse og bitterhet daglig. Psykopaten har det ikke bra. De har ingen indre rikdom. Uansett hvor hardt de forsøker å overbevise andre om deres perfekte liv, så er de aldri fornøyd med noe. De er heller aldri fornøyd med hvem de har. De var ikke fornøyd med deg, og de er ikke fornøyd med din erstatter. Får de barn, så er de ikke fornøyd med dem. Får de en million i gave eller testamentert, så er de ikke fornøyd med pengene, for de kunne jo fått to millioner hvis de ikke hadde hatt et søsken! De er derfor bitre på at deres søster eller bror ble født. Hvis de er friske, så fungerer de i egne øyne likevel ikke optimalt, for det finnes mennesker som er sterkere enn dem.
Pass på at du ikke selv blir slik. Psykopaten stjal vår evne til å være fornøyd, men du kan ta den tilbake. Ikke la psykopaten gjøre deg til dem. Psykopaten er ikke lykkelig, la denne erkjennelsen formilde ditt hat og bitterhet mot vedkommende.
Jeg håper dette har gitt deg litt bedre innsikt i betydningen av “vær fornøyd med hva du har”.
Fint m en påminnelse😊
Anonym: ja, det er viktig.
Det jeg har nå, som jeg ikke hadde da jeg var gift med min psykopat er frihet! Det er den største verdien i mitt liv. Økonomisk og materielt stiller jeg mye svakere alene, men det betyr ingenting i forhold til den lykken jeg føler av å være selvstendig og fri.
Fint hus, ny bil og dyre klær betyr ingenting for min lykke. Jeg var utsatt for kontroll og sjalusi. Måtte alltid i avhør etter jeg kom hjem hvis jeg hadde vært ute av hans kontroll en stund. Det er bare fantastisk å slippe det, slippe klumpen i magen, og å gå på eggeskall.
En annen ting som betyr enormt er å ha et godt forhold til mine voksne barn og å pleie god kontakt med venner som vil meg vel.
Jeg er heldig og trives i mitt eget selskap. Tror jeg fikk trening i det da jeg levde i et parallelt liv sammen med min psykopat. Jeg måtte prøve å beholde min integritet oppi det hele.
Tusen takk for fin og viktig blogg 🙂
Alterna: friheten er enormt viktig. Takk for fin kommentar.
Takk for et strålende innlegg! Vi har godt av å bli minnet på dette. Livsvisdom og veien til lykke.
P/Ns mørke sump av misunnelse, bitterhet og misnøye er ikke noe for oss.
Det kommer vel av en mangel ved dem som de aldri får dekket uansett hva, og dermed er de heller aldri fornøyd.
Får likevel ikke helt tak i det. Det finnes store kunstnere som rimelig sannsynlig har vært P/N. F. eks Hamsun, Sandemose, Picasso og mange fler. Man skulle tro de derved hadde et rikt indre liv, men noe var galt. Kan du si noe om dette?
Anonym: spennende spørsmål du har. Jeg kan ikke bekrefte at kunstnerne du nevner hadde en slik diagnose.
Dog er det kjent at flere kunstnere antakelig var antisosiale, i tillegg til politikere, vitenskapsfolk og banebrytende personligheter.
For det er slik at en psykopat kan ha et stort talent. De er ikke evneveike, det er ingenting i veien med deres kognitive funksjon. De kan være meget gode til det de fokuserer på.
Når det gjelder kunstnere som malere, forfattere, sangere etc. så skulle man tro at det krever et indre liv, pasjon og lidenskap for noe. Jeg er derfor sterkt i tvil om en kunstner er psykopat på den måten som vi kjenner dem. Jeg mistenker at mange av disse “bare” har vært vanskelige og eksentriske personligheter. Som nevnt i teksten, man kan ha for høy indre aktivitet og da blir man asosial men ikke antisosial.
Men så har vi jo selvfølgelig moderne eksempler som H.G. Tudor, en meget veltalende og også skriftlig velartikluert mann som dessuten er meget innsiktsfull. Han er visstnok en psykopat men beskriver en innsikt i objektene som krever en nokså god slump empati.
Men jeg tror han er et unntak. Kunstnere som jobber med følelser og psykologiske prosesser tror jeg ikke er ekte psykopater, for eksempel romanforfattere. Dog tror jeg en maler godt kan være en psykopat. Faktisk er sannsynligheten høy for at han/hun er det. Et maleri har dybde kun for publikum og denne delen av kunstnerverden tror jeg i høy grad er basert på bløff. En veltalende psykopatisk maler er i full stand til å snakke publikum trill rundt og få dem til å gi maleriet en mening som ikke er der.
Hva med musikere? Her tror jeg også det kan være en del psykopater, både blant tekstforfattere, sangere og de som tangerer instrumentene. Dette er også en industri uten dybde og som i tillegg dyrker fasade, utseende og kameraflørt, noe som passer narsissisten utmerket.
Jeg bare spekulerer her, men ditt spørsmål er spennende 🙂
Bloggforfatter: Takk for svar! Siden jeg skrev kommentaren min har jeg grublet videre over spørsmålet. Noe jeg tenker på er at P/N kan være svært gode til å se andre, komme med treffende karakteristikker osv. Dem selv og deres egen rolle i relasjoner, derimot, havner i blindsonen. Kanskje er noe av forklaringer her? At de kan beskrive og tolke følelser og situasjoner løslatt fra dem selv. Med en gang det gjelder dem selv er de helt blinde. Derfor kunne Hamsun (dersom vi forutsetter at han var P/N), skrive følsomt i Victoria, men være jævelig mot egen kone og barn. En form for kompartmentalisering. Min hovedpsykopat kunne gråte over lidende sigøynerbarn som solgte blomster i Roma, samtidig som han var krenkende ovenfor meg.
Anonym: Gud så spennende tanker du har. Og her stiller jeg meg like åpen som du gjør.
Jeg holder fortsatt en knapp på at en psykopat ikke kan skrive så innsiktsfullt som for eksempel Hamsun eller Hemingway (som også av enkelte kalles en psykopat) men det kan hende at din teori stemmer.
“Min hovedpsykopat kunne gråte over lidende sigøynerbarn som solgte blomster i Roma, samtidig som han var krenkende ovenfor meg.”
Ja, altså dette kjenner vi jo til. Men slik jeg opplever det så er psykopatens såkalte medlidenhet meget gjennomskuelig. Jeg kjenner en psykopat som aldri har medlidenhet med sine nærmeste, men – akkurat som du sier – kan akke seg over en hendelse han har fått med seg enten i nyhetene eller av bekjente og si “du så trist”, men det er så påtatt, overdrevet og falskt at jeg nesten begynner å le.
Jeg var også i en sosial setting med en psykopat som plutselig la ut om hvor forferdelig det er med alle ungdommene som tar beroligende og angstdempende piller. Han la det fram som om han var meget engasjert og at det berørte ham dypt. Men jeg kjenner denne personen godt, og aldri har han nevnt dette pillemisbruket blant unge med ett ord. Deres engasjement er, akkurat som deres medfølelse, påtatt og overfladisk.
Noen av dere har kanskje fått med dere at psykopatene har overflatekunnskap om mye, slik at de lyder imponerende kunnskapsrike for utenforstående, men at hvis du begynner å grave i deres viten så vet de svært lite. Historien over om pillemisbruk er nettopp et eksempel på dette.
Bloggforfatter: Jeg tenker videre at å få med seg og registrere hendelser og følelser rundt seg er noe de kan, men på en løs og uforpliktende måte. De kan bade i følelser så lenge det ikke forventes noe av dem. Derfor kan kanskje en kunstner vasse i føleri, men ikke i dype og forpliktende følelser for egen del. Uttrykke det, men ikke leve i et forpliktende forhold til det. Det orker vel en P/N ikke. De er for egosentriske til det.
Fantastisk innlegg — takknemlighet har blitt en viktig kjerne i livet mitt, særlig etter P, og bidrar til at jeg har det veldig bra i dag.
Det du skriver mot slutten, at P ikke er fornøyd med noe eller noen — verken meg, min erstatter, ungene sine eller noe annet — fikk meg til å komme på noe. Jeg husker at P ofte sa til meg i idealiseringsfasen: “Jeg er så FORNØYD med deg!” Jeg var så fantastisk, han elsket meg så, og han var altså også så FORNØYD med meg. Husker jeg syntes det var en litt rar formulering, som om jeg var en ny smarttelefon eller noe annet han hadde kjøpt, men slo meg selvsagt til ro med at det bare var søtt og fint sagt. P hadde også en datter som var i barnehagealder da jeg var sammen med ham. Denne datteren brukte han max til å fremme seg selv som en entusiastisk og kjærlig far, særlig via Facebook, der han daglig la ut bilder av og skrøt ungen sin opp i skyene. Også her gikk den formuleringen igjen: Jeg er så FORNØYD med jentungen.
Tenker nå at det gjør det ekstra tydelig at disse to separate opphausingene (av meg for å erobre meg + av datteren for å fremme seg selv) var nettopp dønn falske idealiseringer og at han beskrev nettopp den tilstanden han (vet at han?) aldri vil oppnå. Nesten så man skulle tro han var bevisst sin egen tilstand som kronisk misfornøyd samt falsk manipulator og tenkte at han dermed skulle understreke hvor FORNØYD han var for å manipulere mest mulig suksessfullt. Jeg vet ikke, det er mulig denne bruken av ordet “fornøyd” bare var en rar tilfeldighet også, men jeg kom i hvert fall på det da jeg leste de siste avsnittene her.
ANONYM: Enig i at å uttrykke at man er så FORNØYD med kjæreste eller barn er et underlig uttrykk. Det sier ikke noe om kjærlighet eller respekt, men noe om etterkommelse av ønsker eller forventninger, som du sier: Om egenskaper ved en ting: Jeg er veldig fornøyd med den nye bilen eller kjøleskapet. Altså skal mennesker please ham så han bli “fornøyd”, hah!
Anonym: ja, selve ordet “fornøyd” er i denne sammenheng kanskje tilfeldig, men når man påpeker noe hele tiden på den måten, så blir det påfallende og de avslører at de egentlig ikke er fornøyd.
De avslører det også ved å kringkaste alt de er “fornøyd” med hele tiden. Det er ikke slik normale mennesker gjør det.
Anonym: ja, det kan stemme.
Dette er et av de mer viktige innleggene for min del, spesielt i dette siste halvåret. Takk. Ordene “Pass på at du selv ikke blir slik”, er som et “aha” man egentlig burde ha skrevet på veggen hjemme hos seg selv, og så fylle inn med egne ord der det står “slik”. “Pass på at du selv ikke blir avvisende” står det hos meg. For selv om man tar avstand fra alt P/N står for, og selv om man distanserer seg fra personer som minner om en P/N, så kan oppryddingen etter egne opplevelser lede en inn i en nokså slitsom distansert og asosial tilværelse. Ta for eksempel dette med ensomhet. Det å stadig føle seg alene i hele verden etter at P/N ble borte. P/N har ødelagt dine evner til å stole på andre, han har ødelagt dine evner til å føle noe positivt for andre og ikke minst føle noe bra om deg selv. Selvbildet er knust. Man inntar gradvis en avvisende væremåte i frykt for å møte eventuelt trengende personer. Man risikerer ganske raskt å avvise det normale livet også, selv om det livet pågår i beste velgående på alle kanter av en selv. En P/N har avvisning som en personlig egenskap. Har du ikke det de trenger, blir de ikke fornøyde, ja så avviser de deg. De (mis)bruker kun den eller det som gir de den rette narsissistiske forsyningen. Som et objekt i rehabiliteringsfasen har jeg blitt i overkant avvisende, men av helt andre grunner enn P/N. Jeg har avvist fordi jeg ikke har noe å gi. Jeg føler ikke for å gi. Jeg er tom. Resultatet har blitt ensomhet, som igjen har forsterket følelsen av å være mer lik min overgriper enn motsatt. Jeg har blitt min tidligere rake motsetning, og jeg holder P/N ansvarlig for at jeg har det sånn. Han er årsaken til at jeg føler meg ensom. I sommer da jeg møtte min eks (på “mitt område” som han har tatt i bruk som sitt), fortalte han om alle sine fysiske fremtidsplaner. Planene inneholdt alt en toppidrettsutøver kunne slått seg på brystet med. Jeg lyttet, men satt allikevel med en klar formening inni meg om at alt han sa var bullshit. Jeg kjenner han godt! For samtidig, og med sigaretten i hånden, lirket han inn alle sine svakheter som gjorde at planene fremsto som utopiske. Det var hjerteproblemer, operert nakke, selvpålagte sølibat, økonomiske nedturer og luftveisplager – omtrent akkurat slik jeg kjenner han fra virkeligheten, minus våset om sølibat. Heftelser som mest av alt understreket min påstand om at alt han presenterte av fysisk aktivitetsplaner, var bullshit. For heftelsene var reelle. Han tegnet allikevel et forlokkende fremtidsbilde av seg selv for å gjøre meg interessert, men la inn årsaker til at dette ble vanskelig – for ikke å si umulig, med mindre jeg kunne bistå med kyndige støtte. Han var så trengende! Han manipulerte i håp om å vekke givergleden i meg. Jeg ble mer gråstein enn jeg noen gang har vært. Men da jeg kom for meg selv igjen, kjente jeg på likheten mellom hans kunstige, men ensomme tilværelse, og min egen. Jeg var blitt like alene og ensom som han! Jeg kjente på den samme empatien jeg en gang hadde følt for han, men nå gjaldt det meg selv. Men så tenkte jeg på forskjellene. Der han hadde en usunn livsstil som hinder for å nå sine oppdiktede, perfekte mål, der brukte jeg han som unnskyldning for å unngå å komme noen vei. Der han manipulerte for å få narsissistisk “hjelp”, der valgte jeg å være ensom uten noen som helst slags støtte. Selvtilliten min og engasjementet mitt var borte. Han hadde ødelagt mange år av mitt liv, Jeg hadde mistet troen på at jeg hadde noe å tilby, derfor ble avvisning enklest for meg. Isteden for å motvirke enhver form for likhet med min overgriper, ble jeg altså mer lik. Jeg bestemte meg for å bryte mønsteret. Jeg takket ja og tilbrakte en hel dag sammen med en helt alminnelig slektning jeg tidligere har avvist fordi jeg ikke har hatt noe å tilby. Jeg har jo skammet meg og jeg har følt behov for å legge virkeligheten til side som om P/N aldri har eksistert i mitt liv. Jeg har tidvis følt for å spille positivt skuespill og lyve for å kjenne meg verdifull nok sammen med andre. Omtrent slik har en P/N det hele tiden! Men de forblir ikke ensomme lenge. De manipulere andre til å bidra slik at de kan blomstre. Det viste seg at jeg ikke trengte å tilby så mye. Jeg trengte ikke å forklare eller å unnskylde meg heller. Jeg trengte ikke klage eller på annen måte manipulere for å oppnå noe. Jeg var meg selv. Vi spiste brødskiver, gikk en lang tur og snakket om hverdagslige ting, før endte opp i sofakroken foran tv, og det på en lørdag. Etterpå takket jeg for dagen, og fikk tilbake at det var hxn som skulle takke meg. Moralen må være at et sted i opprydningsaksjonen etter P/N, må man slutte å vektlegge den ekstreme betydningen P/N har fått. Ja, P/N har ødelagt fortiden, men det betyr ikke at P/N skal få fremtiden med på kjøpet! Man må våge å være bra nok for den helt alminnelige hverdagen sammen med en hel vanlig person. Man må stoppe avvisningen av livet!
KARI: takk for en klok kommentar som jeg håper mange tar seg tid til å lese.
Kari: Det er godt at du er så bevisst på dette du skriver om, og at du er på god vei til å heles. Vet ikke hvor lenge siden du kom løs fra P/N, men det tar nok noen år å heles igjen og så å si oppgraderes til en ny versjon av seg selv. Den samme blir vi ikke, men vi kan bli klokere og på mange måter mer genuine personer etter alt vi har vært igjennom. Jeg mistet mye av meg selv iløpet av årene med P/N. Jeg måtte håndtere så mye, tilpasse meg så mye og engste meg for så mye at jeg mer eller mindre ble borte for meg selv. Mye var skuespill for å glatte over, kompensere for ham og oppføre meg slik at det ble minst mulig konflikter. Jeg tenker at jeg var utrolig flink, samtidig levde jeg et aktivt liv med sine utfordringer. Men – ingenting var jo egentlig bra nok for P/N. Det har preget meg lenge. Følelsen av at til tross for rosende ord jeg kan si til meg selv, så er jeg egentlig ikke bra nok. Men det går bedre nå, det er jeg også takknemlig for!
KARI: en ting til vil jeg si. Jeg har tenkt litt på din kommentar om hvordan vi distanserer oss fra det sosiale liv, enten på grunn av frykt, CPTSD, mistillit eller i visse tilfeller også en utvikling av avsky for andre mennesker.
Vi står i fare for å miste vår sosiale selvtillit. Å være sosial er tett forbundet med livsglede og livskvalitet. Det er derfor nødvendig at vi ikke isolerer oss fullstendig men har en minimums sosial funksjon for å forebygge depresjon og vrangforestillinger.
Jeg har i den anledning et tips til leserne. Jeg dro i høst til Kroatia på padletur sammen med utelukkende mennesker jeg aldri har møtt før, og hadde en topp tur.
Slike pakketurer er en god idè fordi:
1) Du vedlikeholder en minimums sosial kapasitet.
2) Du oppdager at du har det gøy sammen med mennesker, sågar fremmede, og dette gir deg et selvtillitsboost i tillegg til at du får lyst til å gjenta tiltaket.
3) Du får en bekreftelse på at du fortsatt fungerer sosialt og dette får deg til å slappe av.
4) For en stakket stund så glemmer du alt om psykopaten, fordi disse turene ofte har et tett program som du må forholde deg til. Det er en optimal form for distraksjon fra mørke kvernetanker.
5) Fremmede mennesker vet ingenting om din psykopatiske relasjon, vil derfor snakke om andre ting enn psykopaten og vil ikke trigge deg. Dette forutsetter at du også selv ikke snakker om psykopaten.
Jeg vil imidlertid vente til tidligst ett år etter NK før du deltar på en slik tur. Dette er fordi du etter ett år bedre kan vurdere hvor du står sosialt og hvor preget du er av din psykopatiske relasjon. Du må også ha fått psykopaten noenlunde på avstand for å kunne nyte en slik tur og fokusere på den. Du vil etter ett år også ha mindre taletrang om relasjonen. Hvis du reiser for tidlig så risikerer du et sammenbrudd på turen, sammen med fremmede mennesker, og det vil gi deg et nederlag.
Jeg vil fortelle kommentatorene om en beslutning jeg har tatt.
Dessverre vil det ikke lenger tillates å kommentere med fullt navn.
Denne beslutningen er nødvendig av primært to årsaker.
1) Når man kommenterer med fullt navn så kan deltakelse på bloggen lett spores. Enkelte objekter som har kommentert med fullt navn har senere fått trøbbel med deres psykopater.
2) Det har vært eksempler på at objekter bevisst har brukt fullt navn for at psykopatene skal se at objektene skriver om dem. Slik bruk av kommentatorfeltet for å “avsløre” psykopaten er farlig og ikke tillatt.
Hei.
Kanskje denne kommentaren var myntet på meg? Da må jeg få takke. Trodde ikke navnet mitt ville gjengis på siden. Men kommentaren jeg hadde om Hamsun må du gjerne gjengi med min “nye” identitet – som tvilling 🙂
Tvilling: jeg kan dessverre ikke skrive kommentarer på andres vegne, det er også teknisk problematisk. Men din kommentar var god og du må gjerne reformulere den så skal jeg legge den ut.
Kari: Tusen takk for den kommentaren! Den traff meg voldsomt i det stadiet jeg er nå. Takk!
Jeg vet ikke hvordan jeg skal takke eier av denne bloggen nok. Det du gjør er så utrolig beundringsverdig og jeg er så vanvittig glad for at jeg kom over denne bloggen.
Jeg har ikke tall på hvor mange «aha opplevelser» jeg har fått av å lese innlegg og ikke minst kommentarene under.
Jeg har vært gift med en drittsekk av en P i 10 år og sammen har vi to nydelige barn. Hvorfor jeg holdt ut i alle disse årene vet jeg ikke. Han har gjort så mye utilgivelig og stygt, men alikevel har jeg blitt værende.
Jeg føler meg egentlig bare likegyldig og helt tom innvendig om dagene. Jeg har trodd og følt at jeg var over dette stadiet og at jeg var kommet lenger..
Jeg har så mange spørsmål. Jeg lurer på hvorfor og hvordan. Lurer på om det virkelig er mulig. Hvorfor meg? Jeg føler meg så dum..
Jeg VET han lyver, men alikevel har han sluppet unna. Jeg har aldri fått svar på ting jeg lurte på. Han ble alltid irritert og sa han hadde svart på spørsmålet mange ganger før og at han var lei av å sitte i avhør. Han var lei av at jeg alltid beskyldte han for ting. Men alt jeg har «beskyldt» han for, er ting han faktisk har gjort. Han er en mester til å rettferdiggjøre og bagatellisere hendelser. Han lyver om alt. ALT.. Og når jeg konfronterer han med bevis på at det han sier er løgn, så innrømmer han fortsatt ingenting. Da er det plutselig jeg som er gal og lager historier oppi hodet mitt. Han vrir og vrenger på ting slik at det han sier tilslutt virker logisk. Eller at måten han reagerte på var akseptabel. Vet han ikke at ting han gjør er galt? Tror han selv på sine egne løgner?
Jeg sitter ofte igjen som et spørsmålstegn etter en samtale med han. Har somregel alltid en vond og ekkel følelse i magen. Jeg har prøvd utallige ganger å forklare hvordan og hvorfor hans oppførsel påvirker omgivelsene på en negativ måte. Men alt er totalt nytteløst.. Tanken om det er meg som faktisk er gal og ikke skjønner noen ting slår meg fra tid til annen..
Utslitt og lei:
Tror vi er flere her inne som oppdaget etterhvert at det ikke nytter å ta opp ting for alt blir snudd, vridd og vrengt på- og etter lange tirader over tid så stiller en til slutt spørsmål om seg selv. MANIPULERING.
Tenk på all den tiden du bruker på dette , tenk på all energien du bruker på det – alle tankene.Innse at det er nyttesløst (dessverre) for det vil aldri endre seg.
Noen tanker her: Jeg er ufattelig takknemlig og glad for å ha kommet meg bort fra P – nå er det et helt år siden! Jeg merker at jeg har en helt annen selvfølelse nå, jeg tenker snille tanker om meg selv, jeg er ikke så streng mot meg selv lenger heller. Jeg tenker at jeg er “bra nok”. For det er jo et faktum at jeg aldri følte meg bra nok da jeg var sammen med P. Alltid var det noe å pirke på; jeg hadde ikke ryddet nok, huset var ikke rent nok, jeg kunne kle meg annerledes, osv. Dere kjenner sikkert til hva jeg mener.
Men så, et spørsmål. Jeg har truffet en mann jeg liker veldig godt, og han liker meg og. Jeg hadde helt glemt hvordan det føltes å ha sommerfugler i magen! For en deilig følelse! Dette er helt i “bli kjent”-stadiet. Til min store glede sitter jeg ikke og overtolker alt han sier inne i hodet mitt når vi snakker sammen. Men etterpå, når jeg kommer hjem til meg selv, kommer tankene. Og DA – da er jeg redd for ikke å være bra nok. “Tenk om han ikke synes jeg er bra nok, at jeg ser rar ut? Tenk om han synes at jeg er merkelig, i samme stil som P mente jeg var. Tenk om han også snart kaller meg et eller annet skjellsord? Tenk om han også viser seg å ha trekkene til en P/N?”
Hvordan kan man takle disse tankene? Jeg får jo legge til at jeg ikke akkurat har umiddelbare mistanker om en ny P/N, men en liten stemme inne i hodet mitt hvisker liksom “men det kan du jo ikke være sikker på, kan du vel?”. Det går jo ikke an å sikre seg mot alle mennesker man møter. Jeg har i tillegg alltid vært en grubler, er lite flink til å gi f… og hoppe uti ting. Selv om jeg må legge til at jeg er sterkere enn jeg noensinne har trodd, det heftige bruddet med P tatt i betraktning…
Noen som har innspill å komme med?
Igen et virkelig godt indlæg, man kan nikke genkendende til. Jeg kender mig selv i det meste, dog har jeg altid været meget social og easy going. Det fik mit lange samliv med N/P sat en stopper for og her to år efter jeg flygtede væk, er jeg ikke der endnu. I det meste af mit liv med N/P skulle jeg tage hensyn til ham og hans humør og tilsidst var jeg nærmest usynlig ( sådan følte jeg ) Jeg var syg og helt nede da jeg kom væk og i starten var det en befrielse. Friheden var fantastisk og mit nye liv spændende og jeg kom ud af forholdet med penge nok, til at starte på en frisk. Jeg troede ikke det ville tage så lang tid at blive mig selv igen, men det har det gjort. Jeg er ikke hende den sjove, humoristiske , glade mere…nu er jeg den eftertænksomme, forsigtige og ikke så nem at komme ind på mere . Så er spørgsmålet …er det godt eller skidt ? Jeg ved det ikke, men jeg syntes det er ensomt. Ikke hele tiden, men af og til føler jeg mig udenfor i forsamlinger og også blandt gamle venner. Jeg syntes de er blevet overfladiske i deres Facebook snakke om ligegyldige ting. Jeg øver mig i at sætte personlige grænser, men det skal gen-øves efter N /P . Jeg fik også hele tiden at vide, at jeg snakkede for meget, for lidt, for højt eller sådan noget og jeg tror det har ramt mig mere end jeg var klar over.
Til Tinna : Jeg er også blevet alt for eftertænksom mht at finde en ny kæreste, jeg tænker også alt for meget på, om det nu er en man kan stole på . Jeg tager også mig selv i at studerer folk på offentlige steder og tænke : han er N …han er P …han er ikke ordentlig ved hans kone osv…
Jeg tror bare du skal springe ud i det og se hvad tiden bringer…det vil jeg sådan ønske at jeg turde….
Tinna: Jeg synes ikke at det er så galt at du trekker deg litt inn i deg selv og tenker og reflekterer litt over hvordan du opplever denne nye personen. Vi har lært å se etter røde flagg, og det skal du også gjøre. Det begynner med at du synes ditt er litt rart, og så er datt litt rart, men så velger vi å bortforklare alt. Mener det er sunt å være årvåken i innledningen til et mulig nytt forhold. Forhåpentlig er han helt OK, men vær på vakt du. Det har jo vist seg at P/N er vanligere enn
vi kanskje har trodd.
Hei! Veldig bra blogg som har hjulpet meg med å skjønne litt mer. Jeg møtte en gutt i våres og det sa pang med en gang. Det gikk veldig kort tid før vi ble sammen, og jeg ser jo nå at det var mange røde flagg jeg burde merket meg. Fikk tidlig høre hvor håpløs eksen var, hvor spesielt og unikt det han og jeg hadde var, hvor mye han elsket meg og hvor fin jeg var. Dette er jo ting alle jenter vil høre og faller lett for, hvertfall for min del. Han viste tidlig mer av sitt sanne jeg og det i veldig ung alder som skremmer meg veldig. Problemet mitt er at jeg har hatt utrolig vanskelig for å innse at han er en p. Jeg er ung, har møtt noen gutter men aldri noen jeg har vært så forelska i som det jeg var i han. Hvordan kan man vite for sikkert at det er P han er? Familie og venner har gjort alt de kan for å holde meg borte fra han. Det var mange ganger jeg sa det var ferdig men lot meg sjarmere tilbake igjen. Hvis han gjorde noe fysisk eller psykisk og jeg sa ifra så unnskyldte han seg og sa at det aldri skulle skje igjen, Men selvfølgelig skjedde det igjen selvom jeg trodde på han. Flørtet med andre jenter mens vi har sammen, men det var alltid min skyld fordi jeg reagerte på det. Jeg kunne fortalt masse, men skal prøve å holde meg kort. For noen uker siden sa jeg at det var ferdig for godt og det resulterte i at han blokket meg overalt og sa at det var den eneste måten han kunne klare å komme seg over meg på. Jeg vet selv at ting han har sagt og gjort er langt ifra greit, men jeg ønsker kun å se det beste i mennesker som mest sannsynlig har gjort at jeg har gått på alt flere ganger. Likevel så kan jeg savne han og alle de fine tingene han sa til meg og lure på om han kunne forandret seg. Vi har ingen kontakt, men vi bor samme sted hvor det er vanskelig å unngå han. Hadde satt veldig pris på svar!
J: ” Hvordan kan man vite for sikkert at det er P han er?”
Du er bare nødt til å lese, lese og lese. Lære, lære og lære. Til slutt går det inn, når du har fått bekreftelse nummer ett tusen to hundre og trettisyv. Ja, sånn er det. Hvis du venter på en offisiell diagnose så må du mest sannsynlig vente livet ut, for disse menneskene lar seg ikke diagnostisere. Derfor må du vite med hjertet. Til slutt slutter du å tvile og la tvilen komme ham til gode. Du bare vet at han er alvorlig forstyrret og slår deg til ro med det.
Det er også da det blir lettere å gå videre, savne mindre, savne på en annen måte. Ikke gå tilbake igjen. Du må fylle NK med noe annet, skape nye minner. Dette vil gradvis skyve ham lenger og lenger bak i bevisstheten. Lykke til 🙂
Psykopati: Ja, det er superviktig å ikke isolere seg, selv om isolasjon kjennes som det enkleste der og da. Dessverre velger man det enkleste når man har det for tungt i utgangspunktet. Jeg vil oppfordre alle som mistenker at de har noen i sine omgivelser som sliter, folk som gradvis og uten opplagt grunn blir borte fra det sosiale bildet (det innbefatter også sosiale medier, trening eller kollegiale fellesskap) til å ringe uanmeldt på døren og be vedkommende ut på en luftetur. Man må ikke ha noen plan! Det å bare gå en rolig tur sammen med noen, uten forventninger og uten en agenda, det kan være akkurat nok for å unngå å havne helt på bunn. Man behøver ikke engang touche innom problematiske samtaleemner, man kan kun ha “frisk luft” som eneste interesse for turen. Tipset du kommer med ang ferieaktivitet, er derfor midt i blinken. Jeg har for lengst slått fra meg såkalte singelreiser, fordi ordet “singel” gjerne kan bety “på utkikk etter potensiell partner”. Men å ha en upretensiøs og behagelig aktivitet i fokus for ferien, det vil garantert fjerne presset og forventningene til det sosiale.
Tinna: Jeg er enig med vedkommende som sier at “det ikke er så galt at du trekker deg litt inn i deg selv og tenker og reflekterer litt over hvordan du opplever denne nye personen”. Det som er litt galt, er at grublingen har hovedfokus på eventuelle feil og mangler ved deg. Ja, jeg skjønner du er redd for å bli behandlet stygt igjen. Du er redd for at denne nye skal være en P/N bak den positive fasaden. Men ikke glem at din eks behandlet deg stygt fordi din eks var en P/N! Det var IKKE fordi du fortjente det. Det var IKKE fordi du ba om det. Det var IKKE fordi du passet perfekt til noen av de stygge karakteristikkene din eks kom med. Det var ikke slik at du ble mishandlet fordi mishandling var det eneste fornuftige å foreta seg overfor deg. Du ble mishandlet fordi mishandling er en P/N’s spesialitet. Det er kun dette en P/N evner å foreta seg. Derfor!
Så isteden for å sitte og gruble over “Tenk om han ikke synes jeg er bra nok, at jeg ser rar ut? Tenk om han synes at jeg er merkelig, i samme stil som P mente jeg var. Tenk om han også snart kaller meg et eller annet skjellsord? Tenk om han også viser seg å ha trekkene til en P/N?”..så snu på fokuset og begynn å fremsnakke deg selv, overfor deg selv! Start med å ros deg opp i skyene fordi du faktisk er i stand til selvrefleksjon. Du er i stand til å føle godhet for andre. Sett ord på positive egenskaper hos deg selv som har gitt deg positive resultater på alle andre områder enn i et forhold. 🙂 En P/N vil alltid mishandle, uansett kvalitet på objektet. Det du trenger (før du går inn i et nytt forhold) er å få stabil tillit til deg selv og til dine egne egenskaper. Først da vil du få en indre trygghet som gjør deg i stand til å luke bort mennesker med dårlige hensikter før du forelsker deg i en falsk fasade. 100 % trygge blir vi kanskje aldri, men trygge nok til at vi slutter å plage oss selv med grublerier rundt våre egne evner overfor folk med psykopatiske tendenser.
Så sant: jeg tenker ofte ila en dag “så deilig livet mitt er nå, bare fordi Han ikke er i livet mitt lenger” Lykken av å lage en kopp te uten at Han kritiserte feil type te, sette skoene litt i uorden i gangen, tørke paraplyen der Jeg syns den kan stå, —–bare fordi jeg kan! Lykke og takknemlighet! Jeg kunne fortsatt i det uendelige…. alle de små og store valgene i hverdagen som Han gjennom 18 år kritiserte, skulle rette på, bli sint for, uforutsigbarheten, det plutselige sinne, kontroll, følelsen av å hele tiden være på tå hev….
ååååååå så deilig livet er nå- bare fordi han ikke er her. Det er nesten 4 år siden vi ble skilt og det tar lang tid å bygge seg opp igjen… Det første året etter var det bare så mye drama, trusler, stalking,… og alt jeg hadde var den gode følelsen inni meg som sakte bygget seg opp: det kjennes så godt at han ikke er her. Tror det å føle på det er nøkkelen til å bygge seg opp selv, bli trygg på egen verdi, klare å se hva man har vært utsatt for….
Til deg som dater etter 1 år: for min del er det først nå jeg har bygget meg opp en indre styrke som gjør at jeg nettopp IKKE sitter og overtenker, setter diagnoser, og at jeg vet nå hva jeg vil ha, hva jeg ikke vil ha, hva som er greit for meg, hva som ikke kjennes riktig osv…. Det tar tid, gi det tid.Det er en ny prosess- for meg bare det å ” ta litt plass” , at kjenne at mine behov er også viktig, ikke tilpasse meg…. Etter mange år som en “det er ikke så farlig med meg”, var jeg helt utslettet…. og de siste årene har jeg ved hjelp av ATV bla- klart å bygge meg tilbake, få en stemme… min egen… Den indre tryggheten er viktig når man går inn i et nytt forhold, tror jeg, det og faktisk kunne klare å si at “dette er viktig for meg” “dette trenger jeg i et forhold”…. osv… følelsen av å være en needy dame var påtrengende- jeg var svett med hjertebank- det var jo noe jeg aldri kunne finne på å si til min ex P – mine behov var ikke-eksisterende og vårt liv dreide rundt hans….
så – tørr å ta plass – tør å si hva som er viktig for deg, hva du trenger og sats på kjærligheten ! Jeg har vært i et nytt forhold i ett år nå, veldig vanskelig i begynnelsen (jeg ble stresset hvis jeg ikke med engang svarte på tlf når han ringte, kvapp til hvis han satte glasset litt hardt fra seg… osv) men med åpenhet, tolvmodighet og ikke minst – det å møte “normale reaksjoner” hver gang… gjør at du litt etter litt “normalisers” du og, og da mener jeg det i en positiv betydning. Selv har jeg PTSD, men sakte men sikkert blir det bedre. Det trengs tid, og gode tanker – sååå enig i at å kretse rundt det som er godt i livet, kjenne på takknemlighet over det… det er viktig. Og å klare å gi litt faen i folk og ting man ikke kan gjøre noe med uansett…. Takk for flott innlegg!
E: takk for din optimistiske kommentar 🙂
Etter så mange år med en N er det viktig å kjenne på gleden over å komme bort fra et slikt ødeleggende forhold. Les og bli opplyst så vil du vite innerst inne at forholdet aldri ville blitt bedre eller endret seg. Det er ingen kjærlighet eller omsorg å få fra din partner. Det er bare du som skal gi!
Har 2 barn med N og de strever på sin måte. Ønsker å tipse om en dansk dame som forteller om sin barndom og de ødeleggelser en narsissistisk far påfører henne og moren på YouTube: Sarah Tornøe Min barndom i mørket. Det er jo akkurat slik de er…… Til ettertanke for de med små barn…. Redd dere selv og barna før dere går til grunne. Ingen utenfor husets 4 vegger vil tro deg for P/N er jo så hyggelig mot alle andre bortsett fra sine nærmeste. Det værste er at de som du har fortalt til og dokumentert div. føler du ikke støtter deg som du hadde trodd de ville. Egentlig kan man ikke bebreide disse for de skjønner ikke alvoret og det gjelder jo ikke dem selv!
Planlegg flukt og ikke si noe til P/N før du er trygt ute.
Ta vare på deg selv og barna og bygg dere opp! Sett pris på roen og stillheten og vær god mot deg selv.
Takk for alle kommentarer til meg! Dere skriver masse nyttig alle sammen, og jeg er veldig glad for at det går an å lufte slike tanker her.
Og noen ord til E: Så lett å kjenne igjen. Gå på eggeskall hver eneste dag fordi man ikke vil provosere fram et nytt raseriutbrudd. Rydde litt ekstra – så har han ihvertfall ikke det å klage på. Og nå: Bare det å gi f… i at skoene i gangen er et eneste rot, å utsette oppvasken til neste dag, ikke orke å støvsuge selv om det ligger noen hybelkaniner her og der… Fordi JEG vil ha det slik. For en frihetsfølelse det gir! Jeg jobber med å ta plass – tørre å ytre mine behov i alle sammenhenger. Jeg øver! Og det gir en god følelse. Det er faktisk uvant å oppleve at “han nye” kommer med normal respons på det jeg sier eller gjør, bare det å oppleve genuin interesse for min hverdag, hvordan jeg har det…. Jeg ble jo vant til – med P – at det jeg sa, opplevde eller gjorde ikke betydde noe som helst.
Til Tinna : Nyd det Tinna…Hvor er jeg glad på dine vegne. At komme væk fra en N/ P er en kæmpe bedrift og at finde en ny sød almindelig mand, med normale behov er også stort. Netop det med at sætte pris på det vi har, er vi ved at vænne os til igen . Livet med N/ P var aldrig normalt, vi var hele tiden i alarmberedskab, vi vidste aldrig hvad dagen bragte af dårlige episoder..alt var uforudsigeligt.
Min N / P var aldrig tilfreds, han skiftede interesser som vi andre skifter strømper…hvis han købte en ny ting, feks en ny mobil, var han utilfreds med den, næsten inden han kom hjem med den. Han købte engang en motorcykel og inden en mdr var han på jagt efter en større….aldrig glad og tilfreds.
Han måtte have større, nyere, bedre ting hele tiden. Han jagtede efter ting, oplevelser, spændende damer , så vi andre blev helt forpustede og jeg havde ondt af ham. Jeg troede hans selvværd var i bund, når han behøvede alle de ting for at få opmærksomhed. Først da jeg fik viden om psykopati , faldt brikkerne på plads og nu har jeg ikke ondt af ham mere. Nu har jeg ondt af hans nye objekt og det helvede der venter hende. Jeg slap ud af det, med livet i behold og jeg nyder den ro og frihed jeg har, uden drama og en mand der farer rundt efter påfyld og nye forsyninger konstant. Hver aften går jeg i seng fredeligt og roligt uden psykisk terror og hvad der ellers skete af mærkelige ting i mit tidligere liv… Fantastisk.
Min N/P sa alltid til meg, du blir aldri fornøyd med det du har, og at jeg kom til å ende opp alene eller være med mange forskjellige menn, f.eks når jeg tok opp ting som ikke var bra i forholdet. Han sa også når det ble slutt, du klarer ikke å leve uten en mann, du får ny kjæresten innen noen måneder, men 3 mnd etter var han i nytt forhold. Projeksjon? Er det han som sa det fordi han aldri ble fornøyd? Jeg var jo ikke fornøyd når jeg var med han, og det var jo ikke så rart når han var en N/P.
Anonym29: ja, dette er et fint eksempel på projeksjon. Han så seg selv i deg, og tilla deg egenskaper som egentlig tilhørte ham.